Else-May Norderhus (A) [12:33:35]: På 1980-tallet vakte det oppsikt i internasjonale fora at Norge manglet et godt spesialavfallssystem. Dette var opptakten til at Stortinget vedtok hovedlinjene for det norske systemet for spesialavfall på slutten av 1980-tallet. En spesielt vanskelig sak var etablering av et nødvendig deponi for å håndtere farlig uorganisk avfall. Nasjonale myndigheter vurderte flere mulige lokasjoner for et slikt anlegg, helt til daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen i 1992 skar igjennom og etablerte Norsk Avfallshåndtering AS, NOAH, med staten og ni industribedrifter på eiersiden. Selskapet kom i operativ drift ved å kjøpe Langøya utenfor Holmestrand fra Norcem/Aker.

Dette var viktig av to grunner. For det første var etableringen av anlegget på Langøya nødvendig for at Norge kunne oppfylle sine internasjonale forpliktelser i henhold til Baselkonvensjonen. For det andre var anlegget avgjørende for norsk industri, som trengte en løsning for å håndtere uorganisk farlig avfall.

Etter at deponiforbudet mot biologisk nedbrytbart avfall trådte i kraft i 2009, har anlegget på Langøya også vært viktig for å ta hånd om økende mengder flyveaske fra moderne avfallsforbrenningsanlegg. Dagens anlegg på Langøya har kapasitet fram til 2024. Da vil deponiet være fullt, og Langøya skal rehabiliteres og tilbakeføres til friluftsområde, som presidenten sa.

Dagens situasjon er ikke helt ulik den situasjonen vi hadde da NOAH ble etablert på slutten av 1980-tallet. Vår behandlingskapasitet med hensyn til uorganisk farlig avfall er nå avhengig av nyetablering av behandlingsløsningene. Dette er uomtvistelig slått fast både av Miljødirektoratet og av industrien selv. Men det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til behandlingsanlegget og hvordan man skal lande dette for Norge – dette til tross for at spørsmålet har blitt diskutert og utredet i en årrekke.

Allerede i 2015 slo Miljødirektoratet fast at det ville være behov for etablering av nye anlegg for behandling av uorganisk farlig avfall etter at kapasiteten på Langøya var brukt opp. Direktoratet gjorde oppmerksom på at det erfaringsmessig tar svært lang tid å planlegge, utrede og prosjektere et stort anlegg for behandling av farlig avfall. For å rekke å få et nytt deponi på plass før NOAH Langøya avsluttes, mente direktoratet at arbeidet med planlegging og konsekvensutredning måtte igangsettes med det samme. Direktoratet understreket at lokal motstand kunne føre til behov for at staten tar et ansvar for å utrede alternative løsninger og lokaliseringer, og at det deretter kan være aktuelt å vurdere statlig reguleringsplan for den lokaliteten som anses best egnet dersom det lokalpolitisk er vanskelig å gjennomføre etablering av et slikt anlegg.

Videre utredet NGU en vurdering av geologiske forhold ved potensielle lokaliteter til deponi for uorganisk farlig avfall i 2016. Utredningen ble utført på oppdrag fra Miljødirektoratet, med utgangspunkt i en liste over tolv mulige lokaliteter som var sammenstilt av Direktoratet for mineralforvaltning. Den listen ble raskt redusert til fem mulige lokaliteter. Etter felles befaring med Miljødirektoratet gikk listen inn på to lokaliteter, nemlig Dalen kalksteingruve i Porsgrunn kommune og Rekefjord Øst pukkverk i Sokndal kommune. I tillegg mente NGU på det tidspunktet at ytterligere to lokaliteter hadde potensial i forhold til de geologiske forholdene, og det var Lervik i Kvinesdal kommune og Raudsand i Nesset kommune.

I dag står vi igjen med to prosjekter, det står imellom Brevik og Raudsand. Miljødirektoratet mente at fjellhallene i Brevik var godt egnet som lokaliteter for et deponi, ut fra vurderingen av både geologiske, hydrologiske og geotekniske forhold. Med hensyn til Raudsand mente Miljødirektoratet at de ikke hadde fått nok informasjon til at det var grunnlag for å vurdere om fjellhallene i Raudsand var egnet for etablering, og det framkom heller ikke klart om tiltakshaver ville kunne ha en teknologi som er egnet til å behandle den typen avfall det her er snakk om.

Framfor å lytte til sitt eget fagdirektorat nedsatte daværende klima- og miljøminister Ola Elvestuen et ekspertutvalg for farlig avfall 15. april 2019. Utvalget la fram sin rapport 4. november 2019, og ekspertutvalgets vurdering var at det bør planlegges for at mengde farlig avfall som oppstår, og som trenger deponikapasitet ved en avslutning av virksomheten på Langøya, er på samme nivå som i dag.

Ekspertutvalget mente at staten ikke bør arbeide videre for en deponiløsning i Dalen gruver. Det var primært begrunnet med Norcems beslutning om fortsatt uttak av kalkspat og Norcems vurdering av at samdrift ikke er mulig. Norcem har konsesjon på drift og uttak av kalk i gruvene fram til 2040. Utvalget viste også til at samdrift mellom dagens virksomhet og avfallsdeponi ikke har vært en del av tidligere evalueringer. Utover Dalen gruver ble fjellhaller i Odda og Gudvangen nevnt i ekspertutvalget, men det foreligger ingen planer for etablering av nytt deponi i disse hallene. I Nesset kommune har det kommet innsigelser til kommunedelplanen som regulerer gruvegangene i industrideponiet. Planen ligger derfor til behandling i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Så bidraget fra ekspertutvalget har vel heller ikke løst de verdensproblemene som man står overfor her. Igjen peker pila og flaska mot statsråden, og det er viktig å få landet en beslutning.

Etter alle disse årene er det fortsatt uklart hva som skal skje, og det er alvorlig av flere grunner. Det ene er at departementet og EFTAs overvåkingsorgan ESA har slått fast at nedbygging av norsk behandlingskapasitet ikke vil være i tråd med våre internasjonale forpliktelser. Det andre er at dette er en svært viktig industripolitisk sak. Tilstrekkelig deponikapasitet av uorganisk farlig avfall har blitt et knapphetsgode, men det er et avgjørende rammevilkår for norsk industri. Flere hundre norske bedrifter er avhengig av at det finnes en miljømessig trygg og konkurransedyktig løsning for uorganisk farlig avfall, og det er et krav fra det norske folk at det blir håndtert på akkurat den måten, at det er trygt, så man ikke trenger å være redd og lure på om det er mulig å bo der man bor, framover.

Et eksempel på en bedrift som har gitt klart uttrykk for at de trenger disse konkurransedyktige deponiløsningene, er Kronos Titan. Dersom det ikke kommer på plass en løsning for å ta hånd om tynnsyren deres, settes flere hundre arbeidstakere i en umulig situasjon. Dette vil få konsekvenser for andre industribedrifter i industrifellesskapet på Øra i Østfold og faktisk også andre plasser i landet, fordi industribedriftene er knyttet til hverandre gjennom utnyttelse av hverandres råstoff og sidestrømmer. Kronos Titan er helt klar på at et deponi i Raudsand er uaktuelt for dem, så hvordan vil dette påvirke realiteten i det anlegget? Det ønsker jeg at statsråden svarer på.

Også for industrien er dette meget alvorlig, og man kan, slik situasjonen er i dag, risikere å bli stående uten en robust løsning når deponiet på Langøya er fullt. Man har nødvendigvis heller ikke i 2024 et konkret teknologisk svar på nye løsninger – og gode løsninger – i forhold til sirkulærøkonomien, så deponi er en ting man må jobbe videre med.

Framsynte politikere og embetsverk har sammen med industrien sørget for et godt system for farlig avfall i Norge. For å videreføre dette trenger vi nå et nytt anlegg som kan håndtere uorganisk farlig avfall. Min oppfordring til klima- og miljøministeren er derfor å skjære igjennom og lande denne saken nå. Jeg tror det er mange som har forventninger til dette – langt utover industrien. Folk lurer på hvor farlig det egentlig er, og de opplever kanskje at statsråden til enhver tid sitter i departementet og er altfor lite ute og formidler hvor farlig dette er for miljøområder i nærheten av et deponi. Debatten har blitt meget polarisert. De som faktisk ønsker å skaper nye bedrifter og nye arbeidsplasser i denne sammenhengen, og som kanskje er interessert i å få et deponi, har stor motstand lokalt og skriker etter at en statsråd faktisk kommer og tar ansvar og viser vei, for det er det behov for.

Statsråd Sveinung Rotevatn [12:43:49]: La meg starte med å takke representanten Norderhus for å løfte ei viktig problemstilling til diskusjon i Stortinget. Det er ei problemstilling som mange er opptekne av, både lokalt, der det er grunn til det, og ikkje minst i næringslivet. Det er riktig at dagens deponi for farleg avfall på Langøya vert vurdert til å vere fullt om lag i 2024. Det er over 200 norske bedrifter som leverer farleg avfall til Langøya i dag, og det er behov for ei løysing når dagens deponi er fullt.

Farleg avfall inneheld helse- og miljøfarlege stoff, og for å hindre at det vert spreidd i naturen, er det avgjerande at farleg avfall vert behandla forsvarleg. Næringslivet har sjølv eit ansvar for å handtere eige avfall.

Forsøket på å etablere eit nytt deponi for farleg avfall i Brevik vart stansa i 2015, då Porsgrunn kommune sa nei til å fastsetje eit planprogram for tiltak. Det oppstod då ein situasjon der Noreg risikerte å stå utan farleg avfallbehandlingskapasitet, og det ville, som også representanten peika på, neppe vore i tråd med relevant EU-regelverk eller i tråd med våre internasjonale forpliktingar elles, slik som Baselkonvensjonen, om å ha tilstrekkeleg nasjonal kapasitet for å kunne behandle farleg avfall. På den bakgrunn har det sidan 2015 vore ein prosess i Klima- og miljødepartementet for å vurdere kva rolle staten skal ta for å sikre behandlingskapasitet for farleg avfall.

Som ein del av den prosessen har Miljødirektoratet gjort ulike utgreiingar og vurderingar. Klima- og miljødepartementet har fastsett eit planprogram for eit mogleg deponi i Brevik for å få fram viktig informasjon om den lokaliteten. Klima- og miljødepartementet har også følgt deponiplanane på Raudsand, der kommunen har vore planmyndigheit. Motsegna til reguleringsplanen der skal avgjerast av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, så den kan eg ikkje kommentere.

Våren 2019 vart det sett ned eit ekspertutval om farleg avfall som skulle vurdere både korleis mengdene farleg avfall kunne reduserast, og korleis framtidig behandlingskapasitet for farleg avfall kunne sikrast. Tilrådinga frå det utvalet er relativt fersk og vart lagd fram i november 2019. Utvalet sine vurderingar var at det er mogleg å redusere mengdene farleg avfall på sikt gjeve at ein set i verk ei rekkje verkemiddel. Dei påpeika samtidig at det vil ta noko tid å redusere mengdene farleg avfall, og dei tilrår derfor at det vert planlagt med at mengdene farleg avfall som vil trenge deponikapasitet når deponiet på Langøya vert avslutta, er som i dag.

Ekspertutvalet anbefalte at staten ikkje arbeidde vidare for ei deponiløysing i Brevik. Dei omtalte samtidig andre moglege lokalitetar for eit nytt deponi, då på Raudsand i Møre og Romsdal og i Odda eller Gudvangen i Vestland fylke. Utvalet peika også på behovet for nærare å vurdere moglege overgangsløysingar for å handtere farleg avfall dersom eit nytt deponi ikkje er på plass når dagens deponi er fullt.

Den rapporten vart send på høyring i desember med ein kort høyringsfrist, 15. januar i år. Den er altså då gått ut. Det har kome inn nærare 100 høyringsinnspel. Klima- og miljødepartementet jobbar no med den vidare oppfølginga og kva rolle staten skal ta for å sikre ei ny løysing.

Som ein del av dette er det gjeve eit oppdrag til Miljødirektoratet om å gjere ei vurdering av utvalet sin rapport og vurdering av tilrådingane slik dei er. Det omfattar vurdering av lokalitetar, vurdering av overgangsløysingar og vurdering av verkemiddel for korleis mengder farleg avfall kan reduserast. Det arbeidet har frist 1. april.

Tidlegare klima- og miljøminister Ola Elvestuen og tidlegare næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har også hatt dialog med sentrale industriaktørar om moglege løysingar. Den dialogen er eg i ferd med å følgje opp vidare. Eg har bl.a. invitert til møte med tiltakshavarar og kommunar for dei lokalitetane utvalet har omtalt, og eg er allereie i gang med å gjennomføre dei møta, dette for å kunne få meir grundig informasjon om kva planane på dei ulike lokalitetane faktisk inneber, kva som er realismen i dei, kva som er framdriftsplanen, og kva som er status elles.

Til avslutning vil eg seie at eg har djup forståing for at det er mange i næringslivet som ønskjer ei avklaring, og eg har djup forståing for at mange som bur i nærleiken av dei ulike lokalitetane som er peika på, bl.a. av ekspertutvalet, ønskjer ei avklaring. Eg har forståing for at representanten Norderhus ønskjer ei avklaring, og at ho vil at eg skal skjere gjennom, som ho sa. Men det er klart eg merkar meg at det heller ikkje i det innlegget vert skissert kva løysing som er føretrekt, og det er vel kanskje litt illustrerande for at det her er mange omsyn ein skal ta, og at dette er krevjande vurderingar.

Det eg vil seie, er at regjeringa ikkje har konkludert med vidare prosess for korleis vi skal sikre framtidig behandlingskapasitet. Det vi gjer i augeblikket, er det eg snakka om i stad, med dei fristane eg nemnde. Eg kan dessverre ikkje i dag seie noko om når det vil verte teke ei avgjersle, men det eg kan seie, er at denne saka har høg prioritet hos meg, og det er fordi ho treng ei avklaring.

Else-May Norderhus (A) [12:50:05]: Jeg ønsker å takke statsråden for svaret, og jeg opplever at svaret er rimelig ærlig. Jeg skjønner at utfordringen er krevende, men det gjør det ikke mindre viktig å få landet denne saken. Jeg skjønner at frister skal overholdes, men når høringsfristen er gått ut, er det viktig å ha påtrykk.

Regjeringen har jo satt i gang en prosess for ny løsning og skubbet en del utvalg og utredninger framfor seg. Det skal man jo gjøre, det er ikke feil å ha gjort det, men det er utrolig viktig jo før, jo heller å finne en løsning, for diskusjonen ute er urovekkende. Jo lenger man venter, jo vanskeligere tror jeg det blir å klare å finne en løsning som kan aksepteres både det ene og det andre stedet. Fra Møre og Romsdals side var jo statsråd Listhaug i sommer ute og sa at det blir ikke på Nesset, men hun sprang ikke til Brevik og sa at det ble der. For det er ingen som ønsker å si det, men alle ønsker å ta inn over seg den uroen som er, og si: Nei da, vi skal passe på slik at det ikke blir her. Men nasjonen Norge har et ansvar: å finne en løsning.

Så ønsker jeg videre å si litt om sirkulærøkonomi. Jeg mener at det er viktig å få inn krav til bedre løsninger på dette. Når det gjelder avfall, er det veldig mye import og eksport, og ting samhandler seg, men samtidig har landet selv et stort ansvar.

Et konkret spørsmål som jeg ønsker å bore litt mer i: Hvordan ser statsråden for seg prosjektet på Raudsand og mulighetene der når Kronos Titan sier at de ikke er interessert i å sende noe avfall dit? Hva vil det medføre i forhold til de teknologiske løsningene som en skal bruke der, og håndteringen av det andre avfallet som eventuelt skal dit? Vil det da si at det ikke er aktuelt – at det ikke er grunnlag for å ha et deponi der? Eller vil det si at man lett finner andre løsninger, og at tynnsyre ikke er viktig der?

En annen ting er at det er snakk om hvordan man skal prosessere de ulike avfallstypene, og tynnsyre og svovelaske har jo på en måte funnet sammen i gips og løsninger i NOAH-systemet. Men hvordan skal man stille krav til å lage den typen prosessering framover, sånn at man kan være trygg på at avfallet fortsatt er trygt hvis det kommer i kontakt med vann?

Så vil jeg formidle at det er stor usikkerhet om hvordan det som er det statlige ansvaret når det gjelder tidligere runder i Raudsand, blir håndtert. Jeg ønsker at statsråden kan komme med en kommentar akkurat til hvordan man tar tak i det avfallet som ligger der i dag, for det starter litt på minus med utfordringen.

Statsråd Sveinung Rotevatn [12:53:28]: Eg kan for så vidt forstå at det at ein set ned utval, av og til vert oppfatta som at regjeringa skyv på problemstillinga, og historisk er det vel ikkje utenkjeleg at det har skjedd. Men i dette tilfellet vil eg seie: tvert imot. Det ekspertutvalet som vart sett ned for å sjå på behandlingskapasiteten for farleg avfall, har gjeve oss veldig mykje nyttig informasjon både om moglegheitene for å redusere farleg avfall – som eg trur alle er einig i – mange gode vurderingar der, og også informasjon om aktuelle lokalitetar. Så ja, det tok litt tid, men det var viktig at det arbeidet vart gjort, og det gjev oss eit betre avgjerdsgrunnlag.

Så har representanten Norderhus heilt rett i at det ikkje er mangel på politikarar som spring rundt og peikar på kvar dette ikkje bør vere – det er det sjeldan i slike saker. Det er likevel, som det vert understreka, heilt rett at til sjuande og sist må det takast ei avgjerd, og at vurderingane ligg hos meg, og mitt ansvar er kva rolle staten eventuelt skal ta i ei slik avgjerd. Det tek vi på høgste alvor.

Det er litt vanskeleg for meg å gå djupt inn i vurderingane som enkeltbedrifter som Kronos Titan gjer seg. Men det som iallfall er interessant med det som vert reist her, er at det illustrerer eit viktig poeng. Det er at når det gjeld farleg avfall, er det ikkje berre deponeringskapasitet som er viktig – det er sjølvsagt ei side av det – men også behandlingskapasitet er veldig viktig. Det må jo henge saman på eit eller anna vis, men ein kan sjølvsagt tenkje seg ulike modellar for det, og det er bl.a. noko ekspertutvalet ser på.

Så er det slik – og det må eg understreke – at avfallsprodusentar har ansvar for eige avfall, anten det er næringsliv det er snakk om, eller det er snakk om kommunale forbrenningsanlegg. Men når det er sagt, er eg einig i at den problemstillinga er viktig for industrien i Noreg i seg sjølv, at det er viktig at ein har avsetningsmoglegheiter, og at det også ligg ei viss internasjonal forplikting inn mot staten for å leggje til rette for at det finst kapasitet.

Farleg avfall inneheld helsefarlege stoff, og det inneheld miljøfarlege stoff. Ein kan sikkert diskutere korleis debatten er rundt dette lokalt, og kva folk meiner om kor farleg det er. Men det er iallfall ein grunn til at ein kallar det farleg avfall, og det må handterast på ein ordentleg måte – det kan vi iallfall vere einige om. Eg ser heilt utan tvil behovet for at ei løysing kjem på plass, og statens rolle i å sikre dette er sentral i dei vurderingane vi no gjer.

Så er det viktig at utvalet peikar på at ny teknologi vil kunne gje auka gjenvinning. Det er bra. Eg er difor oppteken av at vi parallelt vurderer kva rolle myndigheitene skal ha for å stimulere til auka gjenvinning, f. eks. gjennom støtte til innovasjon.

Jon Georg Dale (FrP) [12:56:28]: Lat meg først gje honnør til interpellanten for å ta opp ei viktig problemstilling med mange potensielle konfliktområde i seg. Det skal vere sagt at vel ein halvtime inne i denne debatten er eg omtrent like vis som då debatten starta. Det seier nok litt om kompleksiteten som desse sakene har, og eg har berre lyst til å gje uttrykk for at også vi har respekt for det.

Det er krevjande avvegingar mellom viktige næringsinteresser, føreseielege rammevilkår for store delar av næringslivet vårt og betydeleg frykt og motstand mot etablering i eige nærområde for det alt vesentlege av dei lokasjonane som er peika på. Ein av dei lokasjonane som det er brukt litt tid på også i dag, er lokasjonen Raudsand i Møre og Romsdal, som det i utgangspunktet har vore gjeve lokalpolitisk tilslutning til, og som det – heilt rett – ligg ei formell sak på i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Det som gjer at eg likevel tek ordet, er ikkje at eg ventar at klima- og miljøministeren avklarer det spørsmålet no. Det som openbert er eit sjølvstendig poeng, er at etter dei heilt nødvendige endringane i kommunestrukturen som har kome dei siste åra, ser ein no eit betydeleg lokalpolitisk initiativ i nye Molde kommune etter ei fornya vurdering av planføresetnadene som er gjorde, og som har gjeve grunnlag for den saka som no ligg i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Eit sentralt spørsmål er difor om regjeringa er innstilt på å vente på ei slik behandling i nye Molde kommune før ein eventuelt tek stilling til vidare planframdrift.

Bakgrunnen for denne motstanden handlar om fleire ting. Det handlar både om risiko ved deponering av det farlege avfallet og om frakt og avstand frå lokasjonane til marknaden for dette. Det tilseier i mange tilfelle at ein gjer grundige avvegingar av alt dette i samanheng. Men eg meiner at når det er ulik planstatus og regjeringa på noverande tidspunkt enno ikkje har greidd å konkludere basert på den informasjonen ein har, bør ein ha respekt for dei politiske prosessane som går føre seg i nye Molde kommune, og med det ventar på eventuelle vedtak til ei ny lokalpolitisk behandling er gjord. Spørsmålet er om statsråden er villig til å avklare det spørsmålet her i dag.

Steinar Reiten (KrF) [12:59:41]: Jeg vil også takke representanten Norderhus for at hun tar opp dette spørsmålet i en interpellasjonsdebatt. Det er en avklaring som må gjøres, som er krevende, men det haster.

Jeg vil benytte anledningen til å stille statsråd Rotevatn noen spørsmål om rent praktiske forhold rundt det prosjektet som Bergmesteren Raudsand AS og Veidekke ASA har presentert ved etablering av deponi for farlig avfall på Raudsand.

Den 28. oktober sendte administrerende direktør Jan Klauset ved Kronos Titan et brev til politisk ledelse i Molde kommune, til Møre og Romsdal fylkeskommune og berørte nabokommuner, der han klart og utvetydig fastslår at det er helt uaktuelt for Kronos Titan å sende 200 000 m³ med fortynnet svovelsyre hele veien rundt kysten opp til Møre og Romsdal for deponering. Han beskriver dette som umulig fordi avstanden er 2 000 km tur-retur. Det kreves spesialskip, det kreves utsprenging av fjellhaller som ennå ikke er der, og kostnadene er av en slik art at Kronos Titan ikke ville være i stand til å betale det det koster å deponere.

For å skjønne hvor alvorlig dette innspillet er for prosjektet på Raudsand, må en også forstå hvilke prosesser en bruker når dette avfallet skal deponeres. På NOAHs anlegg på Langøya i dag mottar en ca. 400 000 tonn farlig avfall i året. Drøyt halvparten av det er giftig flygeaske som inneholder tungmetaller, den andre halvparten er fortynnet svovelsyre fra Kronos Titan. Når en blander disse to komponentene, får en en veldig stabil gipsmasse som også binder tungmetaller på en effektiv måte. Hvis den ene komponenten, altså svovelsyren, ikke blir levert til Raudsand fra Kronos Titan, er det heller ikke mulig å gjennomføre den prosessen som i dag skjer på Langøya for å binde tungmetaller i asken i denne gipsmassen.

Så skriver Klauset i brevet også at det den 15. januar var et møte mellom avfallsbransjen og næringsministeren og klima- og miljøministeren. Han skriver da:

Vi har fått opplyst at Bergmesteren Raudsand i dette møtet utalte at de ville mellomlagre Kronos Titans tynnsyre i utsprengte fjellhaller i opp til ett år dersom de ikke ble ferdig med sitt prosessanlegg i 2024. Dette vil i så fall være et lager på opp mot 250 000 m³ fortynnet svovelsyre, som er klassifisert som farlig avfall.

Dette er noe som ikke har vært oppe i debatten i Møre og Romsdal, og som kom som en helt ny opplysning for meg, og som jeg egentlig finner ganske sjokkerende, at en faktisk her planlegger å lagre svovelsyre i sin opprinnelige form i inntil ett år.

Jeg vil gjerne at statsråden kommenterer det som kommer fram i brevet fra Klauset.

Det andre jeg har lyst til å nevne, er at i det prosjektet som Bergmesteren og Veidekke har presentert, blir sagt at en ved hjelp av HaloSep-metoden, som Stena Recycling har forsket på i Danmark, skal utvinne tungmetaller og salt fra den giftig flygeasken før den blir deponert i fjellhaller, som altså ennå ikke er sprengt ut, på Raudsand.

Det som ikke kommer fram, er at HaloSep-teknologien til Stena Recycling ikke er kommersielt tilgjengelig ennå. Det første testanlegget ved Væstforbrændings søppelforbrenningsanlegg i Glostrup i Danmark startet opp nå ved årsskiftet, og vil ha en to års testperiode etter det for å se om renseprosessen i det hele tatt fungerer etter hensikten. Det vet vi altså ikke før ved utgangen av 2021, sannsynligvis etter at beslutningen om lokalisering av nytt deponianlegg er tatt.

HaloSep-metoden er utviklet for å skille ut tungmetall og salt fra flygeasken som kommer opp av skorsteinene på søppelforbrenningsanlegg. Hele hensikten er at flygeasken dermed skal være ufarlig før den blir sendt til deponering. Asken kan da, hvis HaloSep-metoden viser seg å fungere som forventet, deponeres som vanlig avfall i et ordinært avfallsdeponi i nærheten av søppelforbrenningsanlegget. Dermed slipper en å frakte giftig flygeaske over lange avstander til et stort sentraldeponi for farlig avfall. Hele hensikten med HaloSep-metoden er altså å rense asken ved hvert enkelt søppelforbrenningsanlegg for å unngå å måtte etablere store deponi for farlig avfall med enorme transportkostnader.

Konseptet til Bergmesteren AS og Veidekke snur dette fullstendig på hodet. De vil frakte giftig, urenset flygeaske langs halve norskekysten til store kostnader og rense asken etter at den har kommet til deponiet på Raudsand. Jeg vil gjerne at statsråden også kommenterer den siden ved denne saken.

Svein Roald Hansen (A) [13:04:53]: Plassering av deponi for farlig avfall vil alltid være en krevende sak. Det er lett å mobilisere lokal motstand, enten grunnlaget er faglig og saklig eller ikke. Det har vi sett i denne saken. Det alternativet som Miljødirektoratet har vurdert til å være godt egnet som nytt deponi for farlig avfall, synes lagt bort på grunn av lokal uro og motstand.

Til tross for det statsråden sier om at han er klar over at det haster, er jeg bekymret for at regjeringen ikke tar inn over seg hvor kort tid det er til et konkret og realistisk alternativ til Langøya må besluttes. Fire år er lang tid i politikken, men ikke i næringslivet som vil være avhengig av en løsning – og ikke bare en løsning om et sted, men en hvor de tekniske løsningene er utprøvd og logistikken er på plass.

Kronos Titan, som i denne kjeden er en nøkkelbedrift med sin tynnsyre, peker i sitt høringssvar til ekspertutvalget på at en alternativ løsning må være ferdig testet og operativ i løpet av 2023. Bedriften minner regjeringen om at det er tidkrevende tekniske og markedsmessige vurderinger, prosessdesign, søknader, høringsrunder og godkjenning av myndighetene som skal til, og slike ting tar – som vi vet – tid.

Manglende avklaring skaper også usikkerhet for dem som leverer, og – som i Kronos Titans tilfelle – usikkerhet hos deres kunder om de kan forsyne kundene med f.eks. jernsulfat til kloakkrensing etter 2024.

Jeg er selvsagt ekstra bekymret for framtida til Kronos Titan, med 170 arbeidsplasser i Fredrikstad og 230 arbeidsplasser i Titania-gruven. Eierne er tydelige på at uten en bærekraftig løsning for tynnsyre er videre drift i Fredrikstad ikke mulig. Dette er ikke noen tom trussel. Selskapets bedrift i Leverkusen i Tyskland, som har benyttet en annen og mer kostbar metode for behandling av tynnsyre, er besluttet nedlagt i år på grunn av for dårlig økonomi

Men om bekymringen for disse 400 arbeidsplassene ikke er tilstrekkelig for at regjeringen skal sette fortgang i arbeidet med en løsning: Dette berører langt flere bedrifter og avfallsanlegg, som flere har vært inne på. Det er 17 energigjenvinningsanlegg som leverer flyveaske til Langøya som ufarliggjøres med tynnsyre fra Kronos Titan.

Avfall Norge roper varsko. Næringspolitisk direktør Cecilie Lind sier til Fredriksstad Blad den 20. januar i år at «uten tilstrekkelig deponikapasitet for flygeaske må energigjenvinningsanleggene stoppe mottak av avfall i løpet av en til to uker». Avfall Norge skriver i sitt høringssvar til ekspertutvalget at det vil «påvirke avfallsinnsamlingen fra både nær sagt alle husholdninger og bedrifter i hele landet i løpet av svært kort tid» hvis ikke det blir en løsning.

Mangel på deponikapasitet vil altså ikke bare ramme farlig avfall – alvorlig nok i seg selv – men også mottak av ordinært avfall som ikke kan materialgjenvinnes.

La meg legge til at ett av alternativene det arbeides med – som foregående taler også berørte – Raudsand i tidligere Nesset kommune, neppe vil være et realistisk alternativ. Miljødirektoratet sa i november 2018 at Raudsand-alternativet ikke er tilstrekkelig dokumentert, og at teknologien som tenkes brukt, er umoden. Kronos Titan har gjort det klinkende klart for Molde kommune, som snart skal behandle reguleringsplanen, at for dem er dette et uaktuelt alternativ, og at de derfor ikke kan basere sin løsning på tynnsyre fra bedriften.

Statsråden er selvsagt klar over at Norge er forpliktet av internasjonale avtaler til å ha behandlings- og deponeringskapasitet for å sikre trygg håndtering av farlig avfall. Jeg tror at regjeringen må erkjenne at dette er en sak som må løses, som må løses raskt, og som vil kreve også upopulære tiltak, om nødvendig en statlig reguleringsplan. Derfor synes jeg det mest bekymringsfulle vi hører i denne debatten, er det statsråden sier om at regjeringen ennå ikke har tatt stilling til om den skal ta en rolle eller overlate det til markedet.

Else-May Norderhus (A) [13:09:39]: Jeg vil takke for en god debatt og takke statsråden for oppriktige svar. Jeg håper statsråden bidrar til at det blir gode svar som kommer, og at de kommer så raskt som mulig for å få avklart situasjonen.

Industrien trenger forutsigbarhet. Ansatte trenger trygghet. Befolkningen som er berørt, trenger å bli beroliget og føle både at avfallet blir tatt hånd om på en skikkelig måte, at deres situasjon ikke blir truet på noe som helst vis, og at sameksistensen med ulike næringer og ulike samspill i miljøet skal bli ivaretatt.

Statsråden har egentlig ikke svart på spørsmålene om hva han gjør i denne situasjonen, annet enn høringsfrister og at det blir hørt, men hva den videre prosessen nå er konkret for statsråden som er i salen i dag, vil jeg ha svar på. Jeg vil vite hva slags skisse han har for å jobbe med den prosessen framover, om han er opptatt av å se kun på svaret deponi – ekspertutvalget sa også at man i et nytt deponi må ha den typen størrelse man har i dag – og om han vil begynne å følge det Arbeiderpartiet kom med forslag om i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om avfall og sirkulærøkonomi, der vi ba om også å ha 25 pst. sirkulærøkonomi for farlig avfall – at man legger inn tydeligere krav der.

Det tar tid å finne løsninger, men gjennom et samspill med både krav og løsninger er det mulig å gjøre det.

Litt tilbake til Brevik og Dalen gruver: Der pekte ekspertutvalget på at samdrift mellom Norcems virksomhet og deponering av uorganisk farlig avfall ikke har vært en del av tidligere evalueringer. Norcems anerkjente fagmiljø innen gruvedrift, som har inngående kunnskap om gruvene i Dalen, har avvist muligheten for samdrift, men hva er muligheten for en tredjepartsvurdering? Er en utredningsinstruks om det knyttet til internasjonale løsninger? Jeg ønsker at statsråden sier litt om det.

Jeg vil bare si, som jeg sa om import og eksport, at svenskene bygger nye fabrikker. Ragn-Sells er nå klar for ikke å sende flyveaske og redusere den betraktelig i 2021, og tenker å ha bygd opp to fabrikker og på en måte å slutte å eksportere til Norge i 2024. Da igjen: Er det et samspill her i det nordiske markedet som statsråden kan gi en vurdering av?

Statsråd Sveinung Rotevatn [13:12:54]: Takk for eit godt ordskifte og for mange gode innlegg. Det er mange spørsmål til meg her, som også handlar om ganske detaljerte faglege vurderingar som eg nok må be om respekt for at eg ikkje kan svare på på ståande fot. Men eg skal forsøke å svare på det eg kan svare på. Mange av spørsmåla har vore knytte til Raudsand-alternativet.

Først stilte representanten Dale spørsmål ved dette med eventuell ny behandling i ein ny kommune. Eg får vel understreke igjen at det er Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har klagesaker hos seg, og kva vurderingar dei gjer, veit ikkje eg. På generelt grunnlag er det jo slik at ein i klagesaker held seg til vedtak som er fatta, og ikkje til eventuelle framtidige vedtak. Men kva vurderingar som vert gjorde i denne saka, er det nok statsråd Astrup som må svare på og ikkje eg, for det veit eg rett og slett ikkje. Men ved det alternativet er det jo riktig, som det vart peikt på, at det er mange uavklarte spørsmål. Det er klart at ein må grave ut hallar – kva er kostnadsbildet ved det? Det er ikkje søkt om utsleppsløyve, så vidt eg veit. Alt dette er bakgrunnen for at eg no framover – apropos spørsmål om kva eg gjer – ønskjer å ha møte med dei ulike aktørane på ulike lokalitetar for å få avklart ei rekkje slike spørsmål. Det jobbar vi så godt vi kan med å få klarlagt, slik at det kan verte fatta avgjerder på eit godt grunnlag i tida framover.

Det er ei krevjande sak. Det er tidspress i saka, det er ingen tvil om det, og det tek tid å etablere nye løysingar. Difor har saka høg prioritet. Ny deponikapasitet for farleg avfall er viktig for å oppretthalde internasjonale forpliktingar, og det er viktig for industrien. Når representanten Svein Roald Hansen er bekymra for at – eg minnest ikkje formuleringa – vi på ein måte ikkje innser at dette er tidskritisk, trur eg at eg kan roe han med at vi innser at ein må ta avgjerder her. Det er også difor vi jobbar såpass raskt som vi no faktisk gjer, med korte høyringsfristar osv.

Samtidig er eg oppteken av at rapporten til utvalet må vurderast på ein god og grundig måte. Det er ulike spor i den som vi må følgje opp. Det gjeld vurderingar av korleis vi kan sikre ny deponikapasitet, det gjeld vurderingar av gjenvinning av farleg avfall og reduksjon av mengda, og det gjeld moglegheita for og realismen i eventuelle mellomløysingar dersom ein skulle kome i ein slik situasjon. Alt det må vi sjå grundig på, men vi jobbar med høg prioritet.

Utvalsrapporten har som sagt vore på høyring. Miljødirektoratet stiller saman høyringsfråsegnene og har fått ein eigen frist til oss, det er 1. april. Eg kan ikkje seie så veldig mykje meir om den vidare prosessen no eller om kva rolle staten skal ta, men når det gjeld bekymringa om det er slik at staten skal ha ei rolle i det heile, er det klart at det må han ha. Det er jo snakk om utsleppsløyve osv., litt uavhengig av kva lokalitet det er snakk om. Men dersom spørsmålet er om det er eit sjølvstendig mål at ein går inn med statleg plan og overstyrer ein kommune, er det sjølvsagt ikkje eit sjølvstendig mål. Men at staten vil ha ei rolle her på eit eller anna vis, ligg i saka sin natur.