Sak nr. 8 [12:32:05]
Interpellasjon
fra representanten Else-May Norderhus til klima- og miljøministeren:
«Regjeringen har siden 2013 satt
i gang en prosess for å finne en løsning for nytt deponi for uorganisk
farlig avfall i Norge. Dagens tilbud ligger på Langøya og har kapasitet
til videre deponitilbud frem til 2024. Fra da av er deponiet på
Langøya fullt og skal rehabiliteres og tilbakeføres til et friluftsområde
på 800 mål. Behandlingskapasiteten for uorganisk farlig avfall er
avhengig av nyetablering av behandlingsløsninger. Dette er uomtvistelig
slått fast både av Miljødirektoratet og av industrien selv. Dessverre
er det fortsatt stor usikkerhet knyttet til nytt behandlingsanlegg
for uorganisk farlig avfall i Norge. Til tross for at spørsmålet
har blitt diskutert og utredet i en årrekke, har regjeringen ikke
greid å komme fram til en løsning for industrien så langt. Arbeidsplasser og
bedrifter står på spill fordi regjeringen skaper uforutsigbarhet
for næringslivets muligheter til å få håndtert avfallet.
Hva gjør statsråden for å løse denne
utfordringen, hvordan ser skissen til en løsning ut, og hvor raskt
vil regjeringen nå lande denne situasjonen?»
Else-May Norderhus (A) [12:33:35 ] : På 1980-tallet vakte det
oppsikt i internasjonale fora at Norge manglet et godt spesialavfallssystem.
Dette var opptakten til at Stortinget vedtok hovedlinjene for det
norske systemet for spesialavfall på slutten av 1980-tallet. En spesielt
vanskelig sak var etablering av et nødvendig deponi for å håndtere
farlig uorganisk avfall. Nasjonale myndigheter vurderte flere mulige
lokasjoner for et slikt anlegg, helt til daværende miljøvernminister Thorbjørn
Berntsen i 1992 skar igjennom og etablerte Norsk Avfallshåndtering
AS, NOAH, med staten og ni industribedrifter på eiersiden. Selskapet
kom i operativ drift ved å kjøpe Langøya utenfor Holmestrand fra
Norcem/Aker.
Dette var viktig
av to grunner. For det første var etableringen av anlegget på Langøya
nødvendig for at Norge kunne oppfylle sine internasjonale forpliktelser
i henhold til Baselkonvensjonen. For det andre var anlegget avgjørende
for norsk industri, som trengte en løsning for å håndtere uorganisk
farlig avfall.
Etter at deponiforbudet
mot biologisk nedbrytbart avfall trådte i kraft i 2009, har anlegget
på Langøya også vært viktig for å ta hånd om økende mengder flyveaske fra
moderne avfallsforbrenningsanlegg. Dagens anlegg på Langøya har
kapasitet fram til 2024. Da vil deponiet være fullt, og Langøya
skal rehabiliteres og tilbakeføres til friluftsområde, som presidenten
sa.
Dagens situasjon
er ikke helt ulik den situasjonen vi hadde da NOAH ble etablert
på slutten av 1980-tallet. Vår behandlingskapasitet med hensyn til
uorganisk farlig avfall er nå avhengig av nyetablering av behandlingsløsningene.
Dette er uomtvistelig slått fast både av Miljødirektoratet og av
industrien selv. Men det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til
behandlingsanlegget og hvordan man skal lande dette for Norge –
dette til tross for at spørsmålet har blitt diskutert og utredet
i en årrekke.
Allerede i 2015
slo Miljødirektoratet fast at det ville være behov for etablering
av nye anlegg for behandling av uorganisk farlig avfall etter at
kapasiteten på Langøya var brukt opp. Direktoratet gjorde oppmerksom
på at det erfaringsmessig tar svært lang tid å planlegge, utrede og
prosjektere et stort anlegg for behandling av farlig avfall. For
å rekke å få et nytt deponi på plass før NOAH Langøya avsluttes,
mente direktoratet at arbeidet med planlegging og konsekvensutredning
måtte igangsettes med det samme. Direktoratet understreket at lokal
motstand kunne føre til behov for at staten tar et ansvar for å
utrede alternative løsninger og lokaliseringer, og at det deretter
kan være aktuelt å vurdere statlig reguleringsplan for den lokaliteten
som anses best egnet dersom det lokalpolitisk er vanskelig å gjennomføre
etablering av et slikt anlegg.
Videre utredet
NGU en vurdering av geologiske forhold ved potensielle lokaliteter
til deponi for uorganisk farlig avfall i 2016. Utredningen ble utført
på oppdrag fra Miljødirektoratet, med utgangspunkt i en liste over
tolv mulige lokaliteter som var sammenstilt av Direktoratet for
mineralforvaltning. Den listen ble raskt redusert til fem mulige
lokaliteter. Etter felles befaring med Miljødirektoratet gikk listen
inn på to lokaliteter, nemlig Dalen kalksteingruve i Porsgrunn kommune
og Rekefjord Øst pukkverk i Sokndal kommune. I tillegg mente NGU
på det tidspunktet at ytterligere to lokaliteter hadde potensial
i forhold til de geologiske forholdene, og det var Lervik i Kvinesdal
kommune og Raudsand i Nesset kommune.
I dag står vi
igjen med to prosjekter, det står imellom Brevik og Raudsand. Miljødirektoratet
mente at fjellhallene i Brevik var godt egnet som lokaliteter for
et deponi, ut fra vurderingen av både geologiske, hydrologiske og
geotekniske forhold. Med hensyn til Raudsand mente Miljødirektoratet
at de ikke hadde fått nok informasjon til at det var grunnlag for
å vurdere om fjellhallene i Raudsand var egnet for etablering, og
det framkom heller ikke klart om tiltakshaver ville kunne ha en teknologi
som er egnet til å behandle den typen avfall det her er snakk om.
Framfor å lytte
til sitt eget fagdirektorat nedsatte daværende klima- og miljøminister
Ola Elvestuen et ekspertutvalg for farlig avfall 15. april 2019.
Utvalget la fram sin rapport 4. november 2019, og ekspertutvalgets vurdering
var at det bør planlegges for at mengde farlig avfall som oppstår,
og som trenger deponikapasitet ved en avslutning av virksomheten
på Langøya, er på samme nivå som i dag.
Ekspertutvalget
mente at staten ikke bør arbeide videre for en deponiløsning i Dalen
gruver. Det var primært begrunnet med Norcems beslutning om fortsatt uttak
av kalkspat og Norcems vurdering av at samdrift ikke er mulig. Norcem
har konsesjon på drift og uttak av kalk i gruvene fram til 2040.
Utvalget viste også til at samdrift mellom dagens virksomhet og
avfallsdeponi ikke har vært en del av tidligere evalueringer. Utover
Dalen gruver ble fjellhaller i Odda og Gudvangen nevnt i ekspertutvalget,
men det foreligger ingen planer for etablering av nytt deponi i
disse hallene. I Nesset kommune har det kommet innsigelser til kommunedelplanen som
regulerer gruvegangene i industrideponiet. Planen ligger derfor
til behandling i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Så bidraget
fra ekspertutvalget har vel heller ikke løst de verdensproblemene
som man står overfor her. Igjen peker pila og flaska mot statsråden,
og det er viktig å få landet en beslutning.
Etter alle disse
årene er det fortsatt uklart hva som skal skje, og det er alvorlig
av flere grunner. Det ene er at departementet og EFTAs overvåkingsorgan
ESA har slått fast at nedbygging av norsk behandlingskapasitet ikke vil
være i tråd med våre internasjonale forpliktelser. Det andre er
at dette er en svært viktig industripolitisk sak. Tilstrekkelig
deponikapasitet av uorganisk farlig avfall har blitt et knapphetsgode,
men det er et avgjørende rammevilkår for norsk industri. Flere hundre
norske bedrifter er avhengig av at det finnes en miljømessig trygg og
konkurransedyktig løsning for uorganisk farlig avfall, og det er
et krav fra det norske folk at det blir håndtert på akkurat den
måten, at det er trygt, så man ikke trenger å være redd og lure
på om det er mulig å bo der man bor, framover.
Et eksempel på
en bedrift som har gitt klart uttrykk for at de trenger disse konkurransedyktige
deponiløsningene, er Kronos Titan. Dersom det ikke kommer på plass
en løsning for å ta hånd om tynnsyren deres, settes flere hundre
arbeidstakere i en umulig situasjon. Dette vil få konsekvenser for
andre industribedrifter i industrifellesskapet på Øra i Østfold
og faktisk også andre plasser i landet, fordi industribedriftene
er knyttet til hverandre gjennom utnyttelse av hverandres råstoff
og sidestrømmer. Kronos Titan er helt klar på at et deponi i Raudsand
er uaktuelt for dem, så hvordan vil dette påvirke realiteten i det
anlegget? Det ønsker jeg at statsråden svarer på.
Også for industrien
er dette meget alvorlig, og man kan, slik situasjonen er i dag,
risikere å bli stående uten en robust løsning når deponiet på Langøya
er fullt. Man har nødvendigvis heller ikke i 2024 et konkret teknologisk
svar på nye løsninger – og gode løsninger – i forhold til sirkulærøkonomien,
så deponi er en ting man må jobbe videre med.
Framsynte politikere
og embetsverk har sammen med industrien sørget for et godt system
for farlig avfall i Norge. For å videreføre dette trenger vi nå
et nytt anlegg som kan håndtere uorganisk farlig avfall. Min oppfordring
til klima- og miljøministeren er derfor å skjære igjennom og lande
denne saken nå. Jeg tror det er mange som har forventninger til
dette – langt utover industrien. Folk lurer på hvor farlig det egentlig
er, og de opplever kanskje at statsråden til enhver tid sitter i
departementet og er altfor lite ute og formidler hvor farlig dette er
for miljøområder i nærheten av et deponi. Debatten har blitt meget
polarisert. De som faktisk ønsker å skaper nye bedrifter og nye
arbeidsplasser i denne sammenhengen, og som kanskje er interessert
i å få et deponi, har stor motstand lokalt og skriker etter at en
statsråd faktisk kommer og tar ansvar og viser vei, for det er det behov
for.
Statsråd Sveinung Rotevatn [12:43:49 ] : La meg starte med
å takke representanten Norderhus for å løfte ei viktig problemstilling
til diskusjon i Stortinget. Det er ei problemstilling som mange
er opptekne av, både lokalt, der det er grunn til det, og ikkje
minst i næringslivet. Det er riktig at dagens deponi for farleg
avfall på Langøya vert vurdert til å vere fullt om lag i 2024. Det
er over 200 norske bedrifter som leverer farleg avfall til Langøya
i dag, og det er behov for ei løysing når dagens deponi er fullt.
Farleg avfall
inneheld helse- og miljøfarlege stoff, og for å hindre at det vert
spreidd i naturen, er det avgjerande at farleg avfall vert behandla
forsvarleg. Næringslivet har sjølv eit ansvar for å handtere eige
avfall.
Forsøket på å
etablere eit nytt deponi for farleg avfall i Brevik vart stansa
i 2015, då Porsgrunn kommune sa nei til å fastsetje eit planprogram
for tiltak. Det oppstod då ein situasjon der Noreg risikerte å stå
utan farleg avfallbehandlingskapasitet, og det ville, som også representanten
peika på, neppe vore i tråd med relevant EU-regelverk eller i tråd
med våre internasjonale forpliktingar elles, slik som Baselkonvensjonen,
om å ha tilstrekkeleg nasjonal kapasitet for å kunne behandle farleg
avfall. På den bakgrunn har det sidan 2015 vore ein prosess i Klima-
og miljødepartementet for å vurdere kva rolle staten skal ta for
å sikre behandlingskapasitet for farleg avfall.
Som ein del av
den prosessen har Miljødirektoratet gjort ulike utgreiingar og vurderingar.
Klima- og miljødepartementet har fastsett eit planprogram for eit
mogleg deponi i Brevik for å få fram viktig informasjon om den lokaliteten.
Klima- og miljødepartementet har også følgt deponiplanane på Raudsand,
der kommunen har vore planmyndigheit. Motsegna til reguleringsplanen der
skal avgjerast av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, så den
kan eg ikkje kommentere.
Våren 2019 vart
det sett ned eit ekspertutval om farleg avfall som skulle vurdere
både korleis mengdene farleg avfall kunne reduserast, og korleis
framtidig behandlingskapasitet for farleg avfall kunne sikrast.
Tilrådinga frå det utvalet er relativt fersk og vart lagd fram i
november 2019. Utvalet sine vurderingar var at det er mogleg å redusere
mengdene farleg avfall på sikt gjeve at ein set i verk ei rekkje
verkemiddel. Dei påpeika samtidig at det vil ta noko tid å redusere
mengdene farleg avfall, og dei tilrår derfor at det vert planlagt
med at mengdene farleg avfall som vil trenge deponikapasitet når
deponiet på Langøya vert avslutta, er som i dag.
Ekspertutvalet
anbefalte at staten ikkje arbeidde vidare for ei deponiløysing i
Brevik. Dei omtalte samtidig andre moglege lokalitetar for eit nytt
deponi, då på Raudsand i Møre og Romsdal og i Odda eller Gudvangen i
Vestland fylke. Utvalet peika også på behovet for nærare å vurdere
moglege overgangsløysingar for å handtere farleg avfall dersom eit
nytt deponi ikkje er på plass når dagens deponi er fullt.
Den rapporten
vart send på høyring i desember med ein kort høyringsfrist, 15.
januar i år. Den er altså då gått ut. Det har kome inn nærare 100
høyringsinnspel. Klima- og miljødepartementet jobbar no med den
vidare oppfølginga og kva rolle staten skal ta for å sikre ei ny løysing.
Som ein del av
dette er det gjeve eit oppdrag til Miljødirektoratet om å gjere
ei vurdering av utvalet sin rapport og vurdering av tilrådingane
slik dei er. Det omfattar vurdering av lokalitetar, vurdering av
overgangsløysingar og vurdering av verkemiddel for korleis mengder farleg
avfall kan reduserast. Det arbeidet har frist 1. april.
Tidlegare klima-
og miljøminister Ola Elvestuen og tidlegare næringsminister Torbjørn
Røe Isaksen har også hatt dialog med sentrale industriaktørar om
moglege løysingar. Den dialogen er eg i ferd med å følgje opp vidare.
Eg har bl.a. invitert til møte med tiltakshavarar og kommunar for
dei lokalitetane utvalet har omtalt, og eg er allereie i gang med
å gjennomføre dei møta, dette for å kunne få meir grundig informasjon
om kva planane på dei ulike lokalitetane faktisk inneber, kva som
er realismen i dei, kva som er framdriftsplanen, og kva som er status
elles.
Til avslutning
vil eg seie at eg har djup forståing for at det er mange i næringslivet
som ønskjer ei avklaring, og eg har djup forståing for at mange
som bur i nærleiken av dei ulike lokalitetane som er peika på, bl.a.
av ekspertutvalet, ønskjer ei avklaring. Eg har forståing for at representanten
Norderhus ønskjer ei avklaring, og at ho vil at eg skal skjere gjennom,
som ho sa. Men det er klart eg merkar meg at det heller ikkje i
det innlegget vert skissert kva løysing som er føretrekt, og det
er vel kanskje litt illustrerande for at det her er mange omsyn
ein skal ta, og at dette er krevjande vurderingar.
Det eg vil seie,
er at regjeringa ikkje har konkludert med vidare prosess for korleis
vi skal sikre framtidig behandlingskapasitet. Det vi gjer i augeblikket,
er det eg snakka om i stad, med dei fristane eg nemnde. Eg kan dessverre
ikkje i dag seie noko om når det vil verte teke ei avgjersle, men
det eg kan seie, er at denne saka har høg prioritet hos meg, og
det er fordi ho treng ei avklaring.
Else-May Norderhus (A) [12:50:05 ] : Jeg ønsker å takke statsråden
for svaret, og jeg opplever at svaret er rimelig ærlig. Jeg skjønner
at utfordringen er krevende, men det gjør det ikke mindre viktig
å få landet denne saken. Jeg skjønner at frister skal overholdes,
men når høringsfristen er gått ut, er det viktig å ha påtrykk.
Regjeringen har
jo satt i gang en prosess for ny løsning og skubbet en del utvalg
og utredninger framfor seg. Det skal man jo gjøre, det er ikke feil
å ha gjort det, men det er utrolig viktig jo før, jo heller å finne
en løsning, for diskusjonen ute er urovekkende. Jo lenger man venter,
jo vanskeligere tror jeg det blir å klare å finne en løsning som
kan aksepteres både det ene og det andre stedet. Fra Møre og Romsdals
side var jo statsråd Listhaug i sommer ute og sa at det blir ikke
på Nesset, men hun sprang ikke til Brevik og sa at det ble der.
For det er ingen som ønsker å si det, men alle ønsker å ta inn over seg
den uroen som er, og si: Nei da, vi skal passe på slik at det ikke
blir her. Men nasjonen Norge har et ansvar: å finne en løsning.
Så ønsker jeg
videre å si litt om sirkulærøkonomi. Jeg mener at det er viktig
å få inn krav til bedre løsninger på dette. Når det gjelder avfall,
er det veldig mye import og eksport, og ting samhandler seg, men
samtidig har landet selv et stort ansvar.
Et konkret spørsmål
som jeg ønsker å bore litt mer i: Hvordan ser statsråden for seg
prosjektet på Raudsand og mulighetene der når Kronos Titan sier
at de ikke er interessert i å sende noe avfall dit? Hva vil det
medføre i forhold til de teknologiske løsningene som en skal bruke
der, og håndteringen av det andre avfallet som eventuelt skal dit?
Vil det da si at det ikke er aktuelt – at det ikke er grunnlag for
å ha et deponi der? Eller vil det si at man lett finner andre løsninger,
og at tynnsyre ikke er viktig der?
En annen ting
er at det er snakk om hvordan man skal prosessere de ulike avfallstypene,
og tynnsyre og svovelaske har jo på en måte funnet sammen i gips
og løsninger i NOAH-systemet. Men hvordan skal man stille krav til
å lage den typen prosessering framover, sånn at man kan være trygg
på at avfallet fortsatt er trygt hvis det kommer i kontakt med vann?
Så vil jeg formidle
at det er stor usikkerhet om hvordan det som er det statlige ansvaret
når det gjelder tidligere runder i Raudsand, blir håndtert. Jeg
ønsker at statsråden kan komme med en kommentar akkurat til hvordan
man tar tak i det avfallet som ligger der i dag, for det starter
litt på minus med utfordringen.
Statsråd Sveinung Rotevatn [12:53:28 ] : Eg kan for så vidt
forstå at det at ein set ned utval, av og til vert oppfatta som
at regjeringa skyv på problemstillinga, og historisk er det vel
ikkje utenkjeleg at det har skjedd. Men i dette tilfellet vil eg
seie: tvert imot. Det ekspertutvalet som vart sett ned for å sjå
på behandlingskapasiteten for farleg avfall, har gjeve oss veldig
mykje nyttig informasjon både om moglegheitene for å redusere farleg
avfall – som eg trur alle er einig i – mange gode vurderingar der,
og også informasjon om aktuelle lokalitetar. Så ja, det tok litt
tid, men det var viktig at det arbeidet vart gjort, og det gjev
oss eit betre avgjerdsgrunnlag.
Så har representanten
Norderhus heilt rett i at det ikkje er mangel på politikarar som
spring rundt og peikar på kvar dette ikkje bør vere – det er det
sjeldan i slike saker. Det er likevel, som det vert understreka,
heilt rett at til sjuande og sist må det takast ei avgjerd, og at
vurderingane ligg hos meg, og mitt ansvar er kva rolle staten eventuelt
skal ta i ei slik avgjerd. Det tek vi på høgste alvor.
Det er litt vanskeleg
for meg å gå djupt inn i vurderingane som enkeltbedrifter som Kronos
Titan gjer seg. Men det som iallfall er interessant med det som
vert reist her, er at det illustrerer eit viktig poeng. Det er at når
det gjeld farleg avfall, er det ikkje berre deponeringskapasitet
som er viktig – det er sjølvsagt ei side av det – men også behandlingskapasitet
er veldig viktig. Det må jo henge saman på eit eller anna vis, men
ein kan sjølvsagt tenkje seg ulike modellar for det, og det er bl.a.
noko ekspertutvalet ser på.
Så er det slik
– og det må eg understreke – at avfallsprodusentar har ansvar for
eige avfall, anten det er næringsliv det er snakk om, eller det
er snakk om kommunale forbrenningsanlegg. Men når det er sagt, er
eg einig i at den problemstillinga er viktig for industrien i Noreg i
seg sjølv, at det er viktig at ein har avsetningsmoglegheiter, og
at det også ligg ei viss internasjonal forplikting inn mot staten
for å leggje til rette for at det finst kapasitet.
Farleg avfall
inneheld helsefarlege stoff, og det inneheld miljøfarlege stoff.
Ein kan sikkert diskutere korleis debatten er rundt dette lokalt,
og kva folk meiner om kor farleg det er. Men det er iallfall ein
grunn til at ein kallar det farleg avfall, og det må handterast
på ein ordentleg måte – det kan vi iallfall vere einige om. Eg ser heilt
utan tvil behovet for at ei løysing kjem på plass, og statens rolle
i å sikre dette er sentral i dei vurderingane vi no gjer.
Så er det viktig
at utvalet peikar på at ny teknologi vil kunne gje auka gjenvinning.
Det er bra. Eg er difor oppteken av at vi parallelt vurderer kva
rolle myndigheitene skal ha for å stimulere til auka gjenvinning,
f. eks. gjennom støtte til innovasjon.
Jon Georg Dale (FrP) [12:56:28 ] : Lat meg først gje honnør
til interpellanten for å ta opp ei viktig problemstilling med mange
potensielle konfliktområde i seg. Det skal vere sagt at vel ein
halvtime inne i denne debatten er eg omtrent like vis som då debatten
starta. Det seier nok litt om kompleksiteten som desse sakene har,
og eg har berre lyst til å gje uttrykk for at også vi har respekt
for det.
Det er krevjande
avvegingar mellom viktige næringsinteresser, føreseielege rammevilkår
for store delar av næringslivet vårt og betydeleg frykt og motstand
mot etablering i eige nærområde for det alt vesentlege av dei lokasjonane
som er peika på. Ein av dei lokasjonane som det er brukt litt tid
på også i dag, er lokasjonen Raudsand i Møre og Romsdal, som det
i utgangspunktet har vore gjeve lokalpolitisk tilslutning til, og
som det – heilt rett – ligg ei formell sak på i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
Det som gjer at
eg likevel tek ordet, er ikkje at eg ventar at klima- og miljøministeren
avklarer det spørsmålet no. Det som openbert er eit sjølvstendig
poeng, er at etter dei heilt nødvendige endringane i kommunestrukturen
som har kome dei siste åra, ser ein no eit betydeleg lokalpolitisk
initiativ i nye Molde kommune etter ei fornya vurdering av planføresetnadene
som er gjorde, og som har gjeve grunnlag for den saka som no ligg
i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Eit sentralt spørsmål
er difor om regjeringa er innstilt på å vente på ei slik behandling
i nye Molde kommune før ein eventuelt tek stilling til vidare planframdrift.
Bakgrunnen for
denne motstanden handlar om fleire ting. Det handlar både om risiko
ved deponering av det farlege avfallet og om frakt og avstand frå
lokasjonane til marknaden for dette. Det tilseier i mange tilfelle
at ein gjer grundige avvegingar av alt dette i samanheng. Men eg
meiner at når det er ulik planstatus og regjeringa på noverande
tidspunkt enno ikkje har greidd å konkludere basert på den informasjonen
ein har, bør ein ha respekt for dei politiske prosessane som går
føre seg i nye Molde kommune, og med det ventar på eventuelle vedtak
til ei ny lokalpolitisk behandling er gjord. Spørsmålet er om statsråden
er villig til å avklare det spørsmålet her i dag.
Steinar Reiten (KrF) [12:59:41 ] : Jeg vil også takke representanten
Norderhus for at hun tar opp dette spørsmålet i en interpellasjonsdebatt.
Det er en avklaring som må gjøres, som er krevende, men det haster.
Jeg vil benytte
anledningen til å stille statsråd Rotevatn noen spørsmål om rent
praktiske forhold rundt det prosjektet som Bergmesteren Raudsand
AS og Veidekke ASA har presentert ved etablering av deponi for farlig avfall
på Raudsand.
Den 28. oktober
sendte administrerende direktør Jan Klauset ved Kronos Titan et
brev til politisk ledelse i Molde kommune, til Møre og Romsdal fylkeskommune og
berørte nabokommuner, der han klart og utvetydig fastslår at det
er helt uaktuelt for Kronos Titan å sende 200 000 m3 med fortynnet svovelsyre
hele veien rundt kysten opp til Møre og Romsdal for deponering.
Han beskriver dette som umulig fordi avstanden er 2 000 km tur-retur.
Det kreves spesialskip, det kreves utsprenging av fjellhaller som
ennå ikke er der, og kostnadene er av en slik art at Kronos Titan
ikke ville være i stand til å betale det det koster å deponere.
For å skjønne
hvor alvorlig dette innspillet er for prosjektet på Raudsand, må
en også forstå hvilke prosesser en bruker når dette avfallet skal
deponeres. På NOAHs anlegg på Langøya i dag mottar en ca. 400 000 tonn farlig
avfall i året. Drøyt halvparten av det er giftig flygeaske som inneholder
tungmetaller, den andre halvparten er fortynnet svovelsyre fra Kronos
Titan. Når en blander disse to komponentene, får en en veldig stabil gipsmasse
som også binder tungmetaller på en effektiv måte. Hvis den ene komponenten,
altså svovelsyren, ikke blir levert til Raudsand fra Kronos Titan,
er det heller ikke mulig å gjennomføre den prosessen som i dag skjer
på Langøya for å binde tungmetaller i asken i denne gipsmassen.
Så skriver Klauset
i brevet også at det den 15. januar var et møte mellom avfallsbransjen
og næringsministeren og klima- og miljøministeren. Han skriver da:
Vi har fått opplyst
at Bergmesteren Raudsand i dette møtet utalte at de ville mellomlagre
Kronos Titans tynnsyre i utsprengte fjellhaller i opp til ett år
dersom de ikke ble ferdig med sitt prosessanlegg i 2024. Dette vil
i så fall være et lager på opp mot 250 000 m3 fortynnet svovelsyre, som
er klassifisert som farlig avfall.
Dette er noe som
ikke har vært oppe i debatten i Møre og Romsdal, og som kom som
en helt ny opplysning for meg, og som jeg egentlig finner ganske
sjokkerende, at en faktisk her planlegger å lagre svovelsyre i sin opprinnelige
form i inntil ett år.
Jeg vil gjerne
at statsråden kommenterer det som kommer fram i brevet fra Klauset.
Det andre jeg
har lyst til å nevne, er at i det prosjektet som Bergmesteren og
Veidekke har presentert, blir sagt at en ved hjelp av HaloSep-metoden,
som Stena Recycling har forsket på i Danmark, skal utvinne tungmetaller
og salt fra den giftig flygeasken før den blir deponert i fjellhaller,
som altså ennå ikke er sprengt ut, på Raudsand.
Det som ikke kommer
fram, er at HaloSep-teknologien til Stena Recycling ikke er kommersielt
tilgjengelig ennå. Det første testanlegget ved Væstforbrændings
søppelforbrenningsanlegg i Glostrup i Danmark startet opp nå ved
årsskiftet, og vil ha en to års testperiode etter det for å se om
renseprosessen i det hele tatt fungerer etter hensikten. Det vet
vi altså ikke før ved utgangen av 2021, sannsynligvis etter at beslutningen
om lokalisering av nytt deponianlegg er tatt.
HaloSep-metoden
er utviklet for å skille ut tungmetall og salt fra flygeasken som
kommer opp av skorsteinene på søppelforbrenningsanlegg. Hele hensikten
er at flygeasken dermed skal være ufarlig før den blir sendt til deponering.
Asken kan da, hvis HaloSep-metoden viser seg å fungere som forventet,
deponeres som vanlig avfall i et ordinært avfallsdeponi i nærheten
av søppelforbrenningsanlegget. Dermed slipper en å frakte giftig
flygeaske over lange avstander til et stort sentraldeponi for farlig
avfall. Hele hensikten med HaloSep-metoden er altså å rense asken
ved hvert enkelt søppelforbrenningsanlegg for å unngå å måtte etablere
store deponi for farlig avfall med enorme transportkostnader.
Konseptet til
Bergmesteren AS og Veidekke snur dette fullstendig på hodet. De
vil frakte giftig, urenset flygeaske langs halve norskekysten til
store kostnader og rense asken etter at den har kommet til deponiet
på Raudsand. Jeg vil gjerne at statsråden også kommenterer den siden
ved denne saken.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Svein Roald Hansen (A) [13:04:53 ] : Plassering av deponi for
farlig avfall vil alltid være en krevende sak. Det er lett å mobilisere
lokal motstand, enten grunnlaget er faglig og saklig eller ikke.
Det har vi sett i denne saken. Det alternativet som Miljødirektoratet
har vurdert til å være godt egnet som nytt deponi for farlig avfall,
synes lagt bort på grunn av lokal uro og motstand.
Til tross for
det statsråden sier om at han er klar over at det haster, er jeg
bekymret for at regjeringen ikke tar inn over seg hvor kort tid
det er til et konkret og realistisk alternativ til Langøya må besluttes.
Fire år er lang tid i politikken, men ikke i næringslivet som vil
være avhengig av en løsning – og ikke bare en løsning om et sted, men
en hvor de tekniske løsningene er utprøvd og logistikken er på plass.
Kronos Titan,
som i denne kjeden er en nøkkelbedrift med sin tynnsyre, peker i
sitt høringssvar til ekspertutvalget på at en alternativ løsning
må være ferdig testet og operativ i løpet av 2023. Bedriften minner
regjeringen om at det er tidkrevende tekniske og markedsmessige
vurderinger, prosessdesign, søknader, høringsrunder og godkjenning
av myndighetene som skal til, og slike ting tar – som vi vet – tid.
Manglende avklaring
skaper også usikkerhet for dem som leverer, og – som i Kronos Titans
tilfelle – usikkerhet hos deres kunder om de kan forsyne kundene med
f.eks. jernsulfat til kloakkrensing etter 2024.
Jeg er selvsagt
ekstra bekymret for framtida til Kronos Titan, med 170 arbeidsplasser
i Fredrikstad og 230 arbeidsplasser i Titania-gruven. Eierne er
tydelige på at uten en bærekraftig løsning for tynnsyre er videre
drift i Fredrikstad ikke mulig. Dette er ikke noen tom trussel. Selskapets
bedrift i Leverkusen i Tyskland, som har benyttet en annen og mer
kostbar metode for behandling av tynnsyre, er besluttet nedlagt
i år på grunn av for dårlig økonomi
Men om bekymringen
for disse 400 arbeidsplassene ikke er tilstrekkelig for at regjeringen
skal sette fortgang i arbeidet med en løsning: Dette berører langt
flere bedrifter og avfallsanlegg, som flere har vært inne på. Det er
17 energigjenvinningsanlegg som leverer flyveaske til Langøya som
ufarliggjøres med tynnsyre fra Kronos Titan.
Avfall Norge roper
varsko. Næringspolitisk direktør Cecilie Lind sier til Fredriksstad
Blad den 20. januar i år at «uten tilstrekkelig deponikapasitet
for flygeaske må energigjenvinningsanleggene stoppe mottak av avfall
i løpet av en til to uker». Avfall Norge skriver i sitt høringssvar
til ekspertutvalget at det vil «påvirke avfallsinnsamlingen fra
både nær sagt alle husholdninger og bedrifter i hele landet i løpet
av svært kort tid» hvis ikke det blir en løsning.
Mangel på deponikapasitet
vil altså ikke bare ramme farlig avfall – alvorlig nok i seg selv
– men også mottak av ordinært avfall som ikke kan materialgjenvinnes.
La meg legge til
at ett av alternativene det arbeides med – som foregående taler
også berørte – Raudsand i tidligere Nesset kommune, neppe vil være
et realistisk alternativ. Miljødirektoratet sa i november 2018 at Raudsand-alternativet
ikke er tilstrekkelig dokumentert, og at teknologien som tenkes
brukt, er umoden. Kronos Titan har gjort det klinkende klart for
Molde kommune, som snart skal behandle reguleringsplanen, at for
dem er dette et uaktuelt alternativ, og at de derfor ikke kan basere
sin løsning på tynnsyre fra bedriften.
Statsråden er
selvsagt klar over at Norge er forpliktet av internasjonale avtaler
til å ha behandlings- og deponeringskapasitet for å sikre trygg
håndtering av farlig avfall. Jeg tror at regjeringen må erkjenne
at dette er en sak som må løses, som må løses raskt, og som vil
kreve også upopulære tiltak, om nødvendig en statlig reguleringsplan.
Derfor synes jeg det mest bekymringsfulle vi hører i denne debatten,
er det statsråden sier om at regjeringen ennå ikke har tatt stilling
til om den skal ta en rolle eller overlate det til markedet.
Else-May Norderhus (A) [13:09:39 ] : Jeg vil takke for en god
debatt og takke statsråden for oppriktige svar. Jeg håper statsråden
bidrar til at det blir gode svar som kommer, og at de kommer så
raskt som mulig for å få avklart situasjonen.
Industrien trenger
forutsigbarhet. Ansatte trenger trygghet. Befolkningen som er berørt,
trenger å bli beroliget og føle både at avfallet blir tatt hånd
om på en skikkelig måte, at deres situasjon ikke blir truet på noe
som helst vis, og at sameksistensen med ulike næringer og ulike
samspill i miljøet skal bli ivaretatt.
Statsråden har
egentlig ikke svart på spørsmålene om hva han gjør i denne situasjonen,
annet enn høringsfrister og at det blir hørt, men hva den videre
prosessen nå er konkret for statsråden som er i salen i dag, vil
jeg ha svar på. Jeg vil vite hva slags skisse han har for å jobbe
med den prosessen framover, om han er opptatt av å se kun på svaret
deponi – ekspertutvalget sa også at man i et nytt deponi må ha den
typen størrelse man har i dag – og om han vil begynne å følge det
Arbeiderpartiet kom med forslag om i forbindelse med behandlingen
av stortingsmeldingen om avfall og sirkulærøkonomi, der vi ba om
også å ha 25 pst. sirkulærøkonomi for farlig avfall – at man legger
inn tydeligere krav der.
Det tar tid å
finne løsninger, men gjennom et samspill med både krav og løsninger
er det mulig å gjøre det.
Litt tilbake til
Brevik og Dalen gruver: Der pekte ekspertutvalget på at samdrift
mellom Norcems virksomhet og deponering av uorganisk farlig avfall
ikke har vært en del av tidligere evalueringer. Norcems anerkjente
fagmiljø innen gruvedrift, som har inngående kunnskap om gruvene
i Dalen, har avvist muligheten for samdrift, men hva er muligheten
for en tredjepartsvurdering? Er en utredningsinstruks om det knyttet
til internasjonale løsninger? Jeg ønsker at statsråden sier litt
om det.
Jeg vil bare si,
som jeg sa om import og eksport, at svenskene bygger nye fabrikker.
Ragn-Sells er nå klar for ikke å sende flyveaske og redusere den
betraktelig i 2021, og tenker å ha bygd opp to fabrikker og på en
måte å slutte å eksportere til Norge i 2024. Da igjen: Er det et samspill
her i det nordiske markedet som statsråden kan gi en vurdering av?
Statsråd Sveinung Rotevatn [13:12:54 ] : Takk for eit godt
ordskifte og for mange gode innlegg. Det er mange spørsmål til meg
her, som også handlar om ganske detaljerte faglege vurderingar som
eg nok må be om respekt for at eg ikkje kan svare på på ståande
fot. Men eg skal forsøke å svare på det eg kan svare på. Mange av spørsmåla
har vore knytte til Raudsand-alternativet.
Først stilte representanten
Dale spørsmål ved dette med eventuell ny behandling i ein ny kommune.
Eg får vel understreke igjen at det er Kommunal- og moderniseringsdepartementet
som har klagesaker hos seg, og kva vurderingar dei gjer, veit ikkje
eg. På generelt grunnlag er det jo slik at ein i klagesaker held
seg til vedtak som er fatta, og ikkje til eventuelle framtidige
vedtak. Men kva vurderingar som vert gjorde i denne saka, er det
nok statsråd Astrup som må svare på og ikkje eg, for det veit eg
rett og slett ikkje. Men ved det alternativet er det jo riktig,
som det vart peikt på, at det er mange uavklarte spørsmål. Det er
klart at ein må grave ut hallar – kva er kostnadsbildet ved det?
Det er ikkje søkt om utsleppsløyve, så vidt eg veit. Alt dette er
bakgrunnen for at eg no framover – apropos spørsmål om kva eg gjer
– ønskjer å ha møte med dei ulike aktørane på ulike lokalitetar
for å få avklart ei rekkje slike spørsmål. Det jobbar vi så godt
vi kan med å få klarlagt, slik at det kan verte fatta avgjerder
på eit godt grunnlag i tida framover.
Det er ei krevjande
sak. Det er tidspress i saka, det er ingen tvil om det, og det tek
tid å etablere nye løysingar. Difor har saka høg prioritet. Ny deponikapasitet
for farleg avfall er viktig for å oppretthalde internasjonale forpliktingar,
og det er viktig for industrien. Når representanten Svein Roald
Hansen er bekymra for at – eg minnest ikkje formuleringa – vi på
ein måte ikkje innser at dette er tidskritisk, trur eg at eg kan
roe han med at vi innser at ein må ta avgjerder her. Det er også
difor vi jobbar såpass raskt som vi no faktisk gjer, med korte høyringsfristar
osv.
Samtidig er eg
oppteken av at rapporten til utvalet må vurderast på ein god og
grundig måte. Det er ulike spor i den som vi må følgje opp. Det
gjeld vurderingar av korleis vi kan sikre ny deponikapasitet, det
gjeld vurderingar av gjenvinning av farleg avfall og reduksjon av mengda,
og det gjeld moglegheita for og realismen i eventuelle mellomløysingar
dersom ein skulle kome i ein slik situasjon. Alt det må vi sjå grundig
på, men vi jobbar med høg prioritet.
Utvalsrapporten
har som sagt vore på høyring. Miljødirektoratet stiller saman høyringsfråsegnene
og har fått ein eigen frist til oss, det er 1. april. Eg kan ikkje
seie så veldig mykje meir om den vidare prosessen no eller om kva
rolle staten skal ta, men når det gjeld bekymringa om det er slik
at staten skal ha ei rolle i det heile, er det klart at det må han
ha. Det er jo snakk om utsleppsløyve osv., litt uavhengig av kva
lokalitet det er snakk om. Men dersom spørsmålet er om det er eit
sjølvstendig mål at ein går inn med statleg plan og overstyrer ein
kommune, er det sjølvsagt ikkje eit sjølvstendig mål. Men at staten vil
ha ei rolle her på eit eller anna vis, ligg i saka sin natur.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 8 er dermed avsluttet.