Freddy André Øvstegård (SV) [16:29:45] (ordfører for saken): Jeg vil som saksordfører først takke komiteen for samarbeidet om dette representantforslaget om likestilling i norsk film- og tv-dramaproduksjon.

Det ble holdt en åpen høring med mange høringsinstanser, som kom med ganske tydelige tilbakemeldinger på forslagene. Flere av disse forslagene viser til tidligere handlingsplan og mål for likestilling i film, med tiltak som ikke ble gjennomført den gang.

Selv om kvinnebevegelsen i Norge har kjempet fram betydelige seire for likestilling, er vi ennå ikke et helt frigjort samfunn. Menn har fortsatt systematisk mer makt og rikdom – samt muligheter – enn det kvinner har.

Film- og tv-dramaproduksjonsbransjen er ikke noe unntak. Tallene fra 2017 viser at bare 27 pst. av hovedrollene i norske spillefilmer ble spilt av kvinner. Det var en nedgang fra 30 pst. i 2016. Kvinneandelen i norske premierefilmer har falt fra over 34 pst. i 2015 til under 30 pst. i 2017. Ikke minst hadde mannlige produsenter i 2015 i gjennomsnitt to ganger større produksjonsbudsjett for spillefilm enn det kvinnelige produsenter hadde, mot nesten tre ganger større i 2016. Selv om noen av måltallene viser en svak positiv utvikling, er tallenes tale klar: Filmbransjen er fortsatt mannsdominert.

Dette er heller ikke på noen som helst måte noe nytt tema. Det er langt ifra det. Det er mange pionerer i norsk film som har gått foran, og som har jobbet med dette lenge, og det har også vært et politisk spørsmål lenge.

Selv om det er blitt lovet bot og bedring, står vi fortsatt her i dag. Dette er tydeligvis et problem som det er veldig vanskelig å gjøre noe med. Ja, mannsdominansen i norsk film er litt som skjeggkre, f.eks. – det er vanskelig å få vekk. (Munterhet i salen.) Det er alvorlig fordi det handler om hvilke historier som blir fortalt, hvem som når gjennom med sine fortellinger, og hvem som blir holdt tilbake på grunn av urettferdige maktstrukturer. Vi mister viktige stemmer på grunn av den manglende likestillingen i norsk film. Det er munterhet i salen, men det er alvorlig.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:32:37]: Derfor er også det å kjempe for likestilling i film- og tv-dramaproduksjon å kjempe for en viktig demokratisk verdi, at kjønn eller bakgrunn ikke skal hindre noen i å fortelle sin historie. Ikke minst er det viktig for alle de unge jentene som ser på film og norske serier, å få se historier de kjenner seg igjen i, få se forbilder.

Derfor er jeg glad for at noen av forslagene i saken ser ut til å få flertall i salen i dag. Det er varslet en ny handlingsplan for likestilling allerede. Stortingsflertallet vedtar etter alle solemerker i dag at den nye handlingsplanen skal inkludere noen viktige punkter, bl.a. at det må utarbeides bedre statistikk over kjønnsbalansen i norsk film, at NFI må telle mer enn bare produsent, regissør, manusforfatter og hovedrolle, f.eks. hvilke filmsjangre kvinner får støtte til, størrelse på budsjettet til den enkelte produksjon, størrelse på støttebeløp, kjønnsfordeling og utvikling av lønnsnivå i flere av de ulike yrkesgruppene som er involvert i filmproduksjon, at NFI må kunne redegjøre for hvordan filmene som mottar støtte, bidrar til en mer mangfoldig filmportefølje, og at NFI må benytte seg av alle tilgjengelige virkemidler for å øke antall søknader fra kvinner og minoritetsgrupper.

Alt dette er positive skritt i riktig retning, men enda langt fra nok, mener SV. Det trengs sterkere virkemidler for å bekjempe de urettferdige strukturene som hindrer kvinner i å fortelle sine historier, og som gjør norsk film mer fattig.

Derfor støtter SV alle forslagene i saken – og jeg tar med det opp de forslagene som SV er medforslagsstiller til.

Anette Trettebergstuen (A) [16:34:48]: Likestilling kommer ikke av seg selv, i motsetning til skjeggkre, kan man kanskje si. Likestilling må kjempes for og skapes hver eneste dag. Det gjør man bare med konkret og tydelig politikk. Det siste året har metoo-kampanjen åpnet folks øyne for resultatene av mangel på kjønnsbalanse og likestilling i forskjellige samfunnssektorer. Seksuell trakassering er bare et symptom på mangel på likestilling. Vi vet alle sammen at kulturbransjen er spesielt utsatt.

Da Arbeiderpartiet satt i regjering sist, ble det satt tydelige mål om likestilling i norsk filmbransje. Det ble foretatt tiltak, og utviklingen gikk i riktig retning. Den gikk ikke fort nok, men den gikk i riktig retning. Da Høyre og Fremskrittspartiet overtok regjeringsmakten i 2013, var noe av det første kulturministeren gjorde den gangen, å avskaffe målet om kjønnsbalanse i norsk film- og tv-dramaproduksjon. Til og med et mål om førti-seksti kjønnsbalanse kunne Høyre og Fremskrittspartiet ikke stå inne for. Det måtte de fjerne. Det har konsekvenser, for med én gang det skjedde, så vi at utviklingen begynte å gå i feil retning.

Tallene fra i fjor viser at bare 27 pst. av alle hovedroller i norske spillefilmer ble spilt av kvinner. Det er en nedgang fra 30 pst. i 2016. Kvinneandelen i norske premierefilmer har falt fra over 34 pst. i 2015 til under 30 pst. i 2017. Mannlige produsenter hadde i gjennomsnitt to ganger større budsjett for spillefilm enn kvinnelige produsenter i 2015, og nesten tre ganger større i 2016. Selv om noen indikatorer viser en positiv utvikling for i år, er tallenes tale over tid klar. Mannsdominansen i norsk filmbransje er fortsatt for stor.

Det fraværet av likestilling som vi ser år etter år, står i veien for kvaliteten på kunsten. Vi går glipp av noe når skjevhetene er så store. Film og tv-serier er kanskje det kulturtilbudet som brukes mest. Historier som fortelles på film, er blant de historiene som påvirker oss sterkest. De skaper mening, de gir oss ny innsikt, de hjelper oss til å forstå både vår historie, oss selv, vår samtid og samfunnet rundt oss. Det er helt avgjørende for fellesskapet at alle deler av befolkningen opplever å kjenne seg igjen i de historiene som fortelles. Når flertallet av disse historiene er laget av en mann, har en manns perspektiv og en mann i hovedrollen, påvirker det hvordan vi ser på oss selv og på hverandre.

Likestilling kommer ikke av seg selv; man må skape den. Vi trenger politisk handling. Arbeiderpartiet gir i dag Stortinget muligheten til nettopp å handle, for våre forslag kommer til å fungere. De kommer fra bransjen selv, som vet hvor skoen trykker. De vil gi en mer mangfoldig filmportefølje der flere stemmer slipper til, og der flere kan kjenne seg igjen i historiene som blir fortalt. Vi må bruke alle tilgjengelige virkemidler for å kunne slippe flere kvinner til. Jeg er skuffet over at alle partier som har støttet metoo-kampanjen, holdt fine festtaler og sagt at likestilling er viktig, velger ikke å gjøre noe, nå når de har sjansen. At forslagene våre – som vil skape endring, som er helt konkrete, som kommer fra bransjen selv, og som har blitt krevd og krevd og krevd år etter år – nå stemmes ned, viser at man ikke har ment noe med de festtalene man har holdt. Filmbransjen trenger ikke flere festtaler. Likestillingen trenger ikke flere tomme heiarop. Vi trenger tiltak som skaper varig endring.

Det er bra at Kristelig Folkeparti går sammen med oss i opposisjonen og skaffer oss flertall for det å få fram bedre statistikk. Det er også bra at Kristelig Folkeparti skaffer oss flertall for at målet nå skal være femti-femti og ikke førti-seksti, men det er synd at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i dag nok en gang viser at de ikke er opptatt av likestilling, men at de som kjemper for en endring av bransjen, fortsatt må gjøre jobben selv.

Marianne Haukland (H) [16:39:59]: I dag skal vi behandle flere tiltak som er foreslått av Arbeiderpartiet for å øke likestillingen i norsk film- og tv-dramaproduksjon.

Likestilling i samfunnet er svært viktig for denne regjeringen. Film er en del av demokratiets infrastruktur: Gjennom norsk film skapes og bekreftes det kulturelle fellesskapet, og film har en viktig funksjon som en demokratisk arena for meningsbryting og for samfunnskritikk. Derfor er det også nødvendig at norsk film gjenspeiler bredden og mangfoldet i befolkningen.

Likestilling innenfor film er en del av dette, derfor er arbeidet med å få opp kvinneandelen i film svært viktig. Det budskapet ønsker Høyre å stille seg bak. Det som partiene i komiteen er mest uenige om i denne saken, er hvilke virkemidler vi skal bruke overfor kulturbransjen, herunder filmbransjen. Høyre ønsker ikke en detaljregulering ned på enkeltordninger, slik som forslagene her innebærer.

I budsjettdebatten i forrige uke argumenterte SV sterkt for hvor viktig det var at kulturen skulle være fri. Høyre ønsker en armlengdes avstand, nettopp av denne årsaken. Jeg registrerer at SVs prinsipper om at kulturen skal være fri, i denne saken må vike for andre politiske målsettinger.

Høyre har i behandlingen av denne saken påpekt at Stortinget allerede har vedtatt en politikk om moderat kvotering av kvinner. Høyre har også presisert at Norsk filminstitutt allerede har en handlingsplan der målsettingen er femti-femti kvinner og menn i filmbransjen innen 2020.

Jeg har gjort et kjapt anslag for tildeling av midler til spillefilmer i 2018, og det ser ut til at NFI allerede har oppnådd målsettingen om femti-femti i årets tildelinger. Andelen kvinnelige manusforfattere er på 46 pst., så høy har den ikke vært før, mens innen regi er kvinneandelen på 51 pst., og andelen kvinnelige produsenter er på 53 pst. Tallene er med forbehold om at jeg har riktig utgangspunkt for utregningen for tildelingene for 2018, der jeg ser at det er 52 spillefilmer som har fått støtte av NFI.

Slik det ser ut for 2018, har NFI klart målsettingen de har satt seg, om femti-femti innen 2020. Men dette kan selvsagt variere fra år til år, da bransjen er liten og enkelte tildelinger kan gjøre store utslag på statistikken.

En utredning som shift7 har gjort sammen med Creative Artists Agency, som ble referert i New York Times denne uken, viser at filmer med kvinnelige hovedroller i perioden 2014–2017 hadde den beste inntjeningen til kinoene. Utredningen viser også at filmer som består Bechdel-testen, som måler hvordan kvinner blir portrettert i en film, overgår inntjeningen til filmer som ikke består denne testen.

For Høyre er det viktig at det satses på kvalitetsfilmer med kvinnelige hovedroller, men Høyre har også tillit til de filmpolitiske målsettingene som bransjen selv har valgt, uten at Stortinget behøver å pålegge filmbransjen ytterlige retningslinjer. Vi mener det er kommet godt fram at bransjen utvikler seg, og at likestilling er viktig også for filmbransjen, fordi det gir en økonomisk god og bærekraftig bransje, med flere interessante karakterer og sterke historier.

Morten Wold (FrP) [16:44:28]: Representantforslaget vi har til behandling i dag, viser med all tydelighet at likestilling åpenbart betyr forskjellige ting for forskjellige partier. Forslagsstillerne har et åpenbart mekanisk og fastlåst syn på hva som er likestilling. Det virker som om de mener at menn og kvinner tydeligvis forteller forskjellige historier, representerer forskjellige verdier, og at det er viktig å telle hvor mye som kommer til uttrykk fra hvert enkelt kjønn.

Det kan synes som om forslagsstillerne mener at historiene er enten mannlige eller kvinnelige. Karakterene er tydeligvis enten maskuline eller feminine. Det kan faktisk virke som om det er mer som skiller kjønnene, enn hva det er vi har til felles. Med en slik tilnærming blir det viktig å telle hvor mange minutter skjermen fylles av menn, og hvor mye den fylles av kvinner. Ikke nok med det, vi skal også analysere hvilke roller de to kjønn fyller.

Selv vokste jeg opp i en tid da vi så på Lekestue, Pompel og Pilt og Titten Tei. Lite tenkte vi over at Lekestue ble ledet av Geir Børresen og Vibeke Sæther, og at de visstnok representerte to helt forskjellige perspektiver. Lite skjønte vi vel av at Pompel og Pilt i beste fall var ganske androgyne, og at Titten Tei var kledd som en gutt, men hadde stemmen fra en kvinne. Det gikk oss faktisk hus forbi.

For Fremskrittspartiet er det ikke så interessant å telle hvor mye det enkelte kjønn er med. For oss er det viktigere at de filmer og tv-produksjoner som eventuelt skal få offentlig støtte, faktisk er noe folk vil se. Når det er sagt, kan vi også se litt på de tellinger og rapporter som allerede er gjennomført. Alt tyder på at film- og tv-bransjen gjennomfører tiltak som får frem både mannlige og kvinnelige talenter. I rapporten fra Norsk filminstitutt som kom i år, står det:

«De siste årene har vi sett en forsiktig utvikling i positiv retning for kjønnsbalansen i norsk film.»

Om kjønnsbalansen i norsk film i rapporten fra NFI i september i år pekes det også på at i 2017 ble NFIs mål om 50 pst. kvinneandel oppnådd for kunstnerisk vurdert kortfilm. Samtidig ble målet om en kvinne- og mannsandel på minst 40 pst. oppnådd for kunstnerisk vurderte spillefilmer og dramaserier.

Dramaseriene som fikk produksjonstilskudd, hadde en kvinneandel på 47,5 pst. Dette er en tydelig forbedring for sjangeren, som historisk har hatt lavest kvinneandel. Kortfilm hadde høyest kvinneandel, med 55,6 pst. Vi vet også at bransjen ligger ganske langt fremme blant de kreative næringer. I motsetning til hvordan det var – og fortsatt er– i en rekke kulturnæringer, har film- og tv-miljøene gjort mye for å skape bedre kjønnsbalanse.

Kanskje er det et lite sidespor, men noe av endringen har nok også kommet som følge av metoo-kampanjen. Denne bevegelsen hadde sitt utspring i nettopp film- og tv-bransjen – riktignok internasjonalt, men det er tydelig at også de norske miljøene tidlig ble bevisst på problemene.

Det er viktig å understreke at bransjen selv må forstå sitt publikum. Bransjen må levere innhold som speiler hele befolkningen. Det klarer den helt sikkert.

Jeg har tro på de gode historier. De beste historiene engasjerer, på tvers av kjønn. Det blir urimelig, umulig og ugjennomførbart å gi støtte basert på kjønn. Film og tv er til for publikum, og publikum bestemmer selv hva de vil se. Jeg har også tro på at de beste historiene kommer frem når vi bruker et bredest mulig marked av talenter. Det markedet av talenter omfatter – helt naturlig – hele befolkningen. Talenter finnes, som kjent, helt naturlig like mye blant kvinner som blant menn.

Derfor støtter Fremskrittspartiet målet om likestilling i film- og tv-produksjoner, fordi vi tror det gir best resultat, men uten å være enig i venstresidens tellemani. Derfor står vi inne i flertallsmerknaden, som bl.a. lyder:

«Flertallet støtter NFIs arbeid for full likestilling i norsk filmbransje.»

Likeså peker flertallet på at dersom man virkelig skal gjøre en innsats for å bedre kjønnsbalansen på filmfeltet, er det viktig med den langsiktige satsingen, og at det tenkes på kjønnsbalanse også i rekruttering og talentutvikling i filmbransjen, noe bransjen selv må ta inn over seg at de har ansvar for.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:49:07]: I denne saken er det enighet om at det ikke er god nok likestilling i filmbransjen, og om at dette verken er bra for likestillingen generelt, eller for filmen som kulturuttrykk spesielt – det siste kanskje med unntak av Fremskrittspartiet, om jeg forsto representanten Wolds innlegg rett.

I forhold til hvor mange menn som bekler nøkkelroller i filmbransjen, er det ikke nok kvinner som har regi, ikke nok kvinner som er manusforfattere, ikke nok kvinner som er filmfotografer, ikke nok kvinner som jobber med etterarbeid, ei heller nok kvinner som jobber med lys og lyd på filmsettene, og fortsatt langt fra nok kvinnelige hovedroller og produsenter. Sistnevnte får i tillegg mye mindre penger å rutte med enn sine mannlige kollegaer.

Slik er det, enda man i flere år har hatt mange fine mål og ambisjoner på dette området. Blant annet har Norsk filminstitutt et mål om femti-femti-fordeling mellom menn og kvinner i norsk filmbransje. Det målet skal være nådd innen 2020. Det er det kort tid til. Derfor er det prisverdig at Arbeiderpartiet tar tak og forsøker å gjøre noe med situasjonen ved å fremme en rekke forslag til tiltak. Ikke alle forslagene vil vi stemme for i dag, noen på grunn av at de har budsjettmessige konsekvenser, og noen fordi vi foreløpig – og jeg understreker foreløpig – synes det blir litt for drastisk allerede nå med kvotering på 50 pst. kvinner i alle nøkkelposisjoner, når vi fortsatt er langt fra 40 pst.-målet, og etter tre år å skulle dele filmstøtten flatt, i to. Men jeg har sansen for forslagene, de viser handling.

Når man snakker om aktiv likestillingspolitikk, må vi som politikere vise handling – til forskjell fra hva regjeringen og ministeren gjør i denne saken, synes jeg. De støtter dessverre ingen av forslagene. Regjeringspartiene synes å være enig i at likestillingen i filmbransjen ikke er god nok, men de vil ikke ha noen nye tiltak på bordet. De har tydeligvis klokkertro på at ting bare skjer av seg selv framover, at «bransjen selv» bare må ta ansvar, som de skriver i innstilingen – jeg synes jeg ser det. Jeg tipper dessverre at bransjen nå neppe strammer seg opp på dette området, etter å ha fått de signalene de i dag får fra regjeringen, om at det ikke trengs flere tiltak.

Jeg synes det er veldig rart at det ikke skulle være aktuelt for regjeringspartiene å støtte noen som helst av forslagene. De framhever jo tross alt i innstillingen at bruken av kjønnskvotering, f.eks. i markedsordningen til Norsk filminstitutt i fjor, har bidratt positivt til likestillingen, så de vet jo at slike tiltak fungerer.

I høringen ble det for øvrig uttrykt stor støtte fra de aller fleste høringsinstansene til forslagene fra Arbeiderpartiet – ikke minst fra alle dem som krevde mer fra likestillingsarbeidet til nettopp Norsk filminstitutt enn det som foregår nå. Jeg synes derfor det er synd at regjeringspartiene ikke ser verdien av å dytte ekstra på NFI.

De siste årene har vært preget av metoo-kampanjen og det store problemet med seksuell trakassering som den avdekket, ikke minst i filmbransjen. Med mer likestilling og bedre maktbalanse mellom kjønnene er det stor grunn til å tro at det vil bli mindre seksuell trakassering fra dem med makt i filmbransjen. Nå hadde regjeringspartiene muligheten til å bidra. Det er trist at de ikke velger å gjøre det.

Heldigvis for kampen mot seksuell trakassering og for mer likestilling er det flertall i opposisjonen for flere av de foreslåtte tiltakene, bl.a. for at Norsk filminstitutt skal jobbe mer målrettet og bedre med sin handlingsplan for mer likestilling i filmbransjen. Nå blir det bl.a. bedre statistikk over kjønnsbalansen, fordi man skal føre statistikk på langt flere områder enn over fire funksjoner. NIF må kunne redegjøre for hvordan filmer som får støtte fra dem, bidrar til mangfoldet, og de må bruke alle tilgjengelige virkemidler for å øke antallet søknader fra kvinner og minoritetsgrupper. Jeg tror dette vil bidra til mer likestilling, men om det ikke er nok, er jeg og Senterpartiet ikke fremmed for å se på ytterligere tiltak i framtiden, for dette er en viktig sak.

Om vi skal bli enda mer likestilt i Norge, må alle de visuelle fortellingene om oss selv, dem vi identifiserer oss med, få muligheten til å vise at vi vil ha likestilling. Vi vil at kvinners perspektiv på alle mulige sett skal synes. Da må flere kvinner få lov til å være med og fortelle de historiene.

Grunde Almeland (V) [16:53:50]: Er det én ting som diskusjonene, debattene og de altfor mange eksemplene i media og sosiale medier har vist og bekreftet, er det at vi fortsatt har mye ugjort når det kommer til likestilling. Akkurat på grunn av dette må det vises handling både i arbeidslivet, hjemme og i offentlige fora. Derfor mener Venstre og jeg at vi alltid skal se på hvilke virkemidler vi benytter oss av, for å sikre at vi gjør nok. Samtidig er det viktig at vi verken tror eller forestiller oss at det er ett enkelt tiltak som skal være det som sikrer at vi oppnår de målene vi har satt oss for likestillingen. Vi skal også vegre oss for å tro at dersom vi bare satte inn dette ene tiltaket, så ville alt være fikset og i orden i morgen, neste måned eller ved starten av neste år.

Likestillingskampen er en seig kamp. Det handler om holdninger og store, strukturelle endringer som det viser seg vanskelig å snu over natten. Denne saken tar for seg likestilling på ett enkeltområde innenfor norsk kulturliv: film- og tv-dramaproduksjon. Jeg er enig i forslagsstillernes intensjon om å sikre en bedre kjønnsbalanse i norsk filmbransje, men jeg er uenig i premisset som legges i denne saken, at det ikke gjøres noe, for det gjør det – til tross for at det kan se ut som om opposisjonen fortsatt er mer opptatt av å bekjempe skjeggkre enn av å få med seg hva som faktisk gjøres.

Gjennom tildelingsbrev har regjeringen vist handlekraft. NFI har bl.a. etter oppfordringer satt seg et veldig ambisiøst mål om femti-femti prosent likestilling innen 2020. Dette målet støtter vi fullt ut. Ikke minst er det tatt i bruk moderat kjønnskvotering, som i seg selv er et ganske sterkt virkemiddel, og til tross for at dette ble tatt i bruk så sent som i fjor, ser vi allerede positive resultater. Kvinneandelen i prosjekter som mottok produksjonstilskudd, økte fra 13 til 37 pst. i 2017. I tillegg støtter vi opp om kvinnesatsingen til Talent Norge, som er med på å løfte fram de neste store kvinnelige talentene i bransjen. Ser vi på norsk film og tv både nasjonalt og internasjonalt, er det kvinner som står fremst i køen og mottar priser og anerkjennelse. Akkurat dette – hvilke rollemodeller som er der, hvem som er synlige – betyr også noe, og det er med på å bidra til den langsiktige kampen for å bedre likestillingen. Jeg er enig i at vi må holde trykket oppe, men jeg kan ikke akseptere at situasjonen svartmales.

Til sist vil jeg påpeke at man må klare å se innsatsen man gjør på ett felt, i sammenheng med hva som gjøres på et overordnet nivå. For likestilling er ikke bare en utfordring i film- og tv-bransjen, det er en samfunnsutfordring. I kulturlivet er det flere bransjer som ikke på langt nær kan vise til de samme resultatene som det filmbransjen kan. Derfor må vi fortsette innsatsen for et mer likestilt samfunn. Og det gjør vi. Det gjør denne regjeringen, bl.a. gjennom å styrke aktivitets- og redegjørelsesplikten og gjennom å innføre et lavterskeltilbud, som Venstre først foreslo i Stortinget. I dette siste budsjettet støtter vi også opp under det grasrotarbeidet som kulturbransjen selv har gjort, å sette sammen Balansekunst. Det er det vi som får inn på statsbudsjettet og sikrer støtte til neste år.

Det norske arbeidsmarkedet er fortsatt svært kjønnsdelt. Kvinner jobber fortsatt mer deltid, tjener mindre og sitter i færre beslutningstakende posisjoner enn menn. Når vi nå også legger bak oss et metoo-år og har fått øynene opp for hvordan mange kvinner er blitt behandlet på arbeidsplassen, er vi kanskje enda mer bevisste på at kampen ikke er over. Derfor er jeg glad for at vi allerede er godt i gang, og de signalene vi sender til bransjen, og de signalene vi sender til NFI, er ganske tydelige.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:59:02]: Det er altså likestilling innen film- og tv-dramaproduksjon vi debatterer i dag. Det er helt opplagt at det i den bransjen fortsatt er likestillingsutfordringer som jeg mener vi bør ta på alvor. Vi bør også vise handling gjennom å benytte oss av politiske virkemidler for å oppnå mer likestilling innenfor denne bransjen.

Jeg har bare lyst til å minne om at vi i forrige periode i denne salen behandlet den forrige regjeringens – altså Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens – likestillingsmelding. Den var god på beskrivelse, god på å beskrive utfordringene, men omtrent blottet for tiltak. Det var det Stortinget som måtte gjøre noe med. Og Venstre, som den gang ikke satt i familie- og kulturkomiteen, var med og støttet mange av de tiltakene som ble fremmet i denne salen.

Jeg hørte Høyres representant bruke begrepet «armlengdes avstand» og anklage SV for ikke å bruke det begrepet når det kommer til likestilling. Å bruke begrepet «armlengdes avstand» er jo bare et forsøk på å si: «Du, vi rekker heller armene i været, og så håper vi at de utfordringene innenfor film- og tv-bransjen går over av seg selv.» Man vil altså ikke bruke politiske tiltak for å få til en bedre likestilling i denne bransjen.

For Kristelig Folkeparti har det vært helt naturlig når det kommer til likestilling, å være villig til å bruke politiske tiltak for å oppnå mer likestilling – på alle områder i samfunnet. Derfor er det helt naturlig for Kristelig Folkeparti å støtte at det må utarbeides bedre statistikker over kjønnsbalansen i norsk film. Det er helt naturlig for Kristelig Folkeparti å støtte at NFI må kunne redegjøre for hvordan filmene som mottar støtte, bidrar til en mer mangfoldig filmportefølje. Det er helt naturlig for Kristelig Folkeparti å støtte at NFI må benytte seg av alle tilgjengelige virkemidler for å øke antall søknader fra kvinner og minoritetsgrupper. Og det er selvfølgelig helt naturlig for Kristelig Folkeparti å støtte et forslag som går ut på at man må sette et mål om femti-femti kvinner og menn i nøkkelposisjoner foran og bak kamera. Jeg mener det er viktig, som på andre områder, at vi er villige til å bruke de virkemidlene vi har tilgjengelig, for å få gjort noe med de utfordringene vi har når det gjelder likestilling.

Jeg må også si helt til slutt at som medlem av brukerrådet, er det helt naturlig for Kristelig Folkeparti å støtte enhver bekjempelse av skjeggkre i alle norsk hjem og i parlamentet.

Statsråd Trine Skei Grande [17:02:31]: La meg først få slå fast at regjeringa mener at likestilling er viktig på absolutt alle kulturfelt, og i den nye kulturmeldinga, der man sier at all kultur- og kunstpolitikk har utgangspunkt i ytringsfriheten og ytringenes samfunnsbyggende kraft, snakker vi om demokrati, deltakelse og mangfold som de viktige verdiene vi bygger på. Men kulturmeldinga slår også fast at kulturen skal være relevant og representativ. Og hvis den skal være relevant og representativ, må den også gjenspeile at alle sammen skal se speilbildet av seg sjøl i det kulturlivet som leves, og som utvikler seg.

Det er en god stund til vi har nådd full likestilling mellom kjønnene både i samfunnet og kanskje spesielt innenfor kulturlivet, men vi ser at stadig flere kvinnelige filmskapere slipper til både foran og bak kamera. Jeg har hatt muligheten til å reise rundt på mange filmfestivaler i år, og da ser jeg jo hvem det er som virkelig er med på å sette Norge på kartet filmmessig. Det er mange av de kvinnelige filmskaperne som nå virkelig har vært med på å løfte norsk filmbransje.

Filmen er et sterkt kulturuttrykk, men vi har også hatt gode tall på filmsektoren. Filmsektoren har vært utsatt for mye mer debatt enn veldig mange andre sektorer. Fordi filmen er et så sterkt virkemiddel, er det viktig at kvinner får fortelle historier, og at halvparten av historiene som skal beskrives i filmverdenen, skal være kvinners historie.

Vi ser også at vi har utviklet norsk filmpolitikk på en måte som gjør at vi strekker oss kvalitetsmessig, og vi har en produksjon av filmer av høy kvalitet som gjør at vi virkelig har hatt et fantastisk kinoår i Norge i år. Den siste norske premieren var filmen «Sonja», med kvinnelig hovedperson og med flest damer på podiet da man skulle takke deltakerne. Men jeg synes også det er viktig å understreke at vi skal ha en armlengdes avstand i kulturpolitikken, og kunsten vår skal være fri.

Jeg tror dette er et tema som alle kulturministere før meg også har vært opptatt av. Helt siden 2000-tallet har kjønnsbalanse vært på agendaen for kulturpolitikken og spesielt filmpolitikken. De rød-grønne, som la fram sin filmmelding i 2007, sa at det var et uttalt mål at man skulle ha 40 pst. kvinner i nøkkelposisjoner både foran og bak kamera. I 2015 la regjeringa Solberg fram sin filmmelding. Her var ikke kjønnsbalanse et uttalt filmpolitisk mål. Det mente jeg var et uheldig signal, og under behandlingen i Stortinget var Venstre med på å plassere i de filmpolitiske målene at vi skal ha en andel av kvinner og menn i nøkkelposisjoner på minst 40 pst.

Kulturdepartementet har etter det hatt klare forventninger til Norsk filminstitutt om at de skal arbeide for jevnere kjønnsfordeling, og det har man gjort i tildelingsbrevene. Nå praktiserer NFI moderat kjønnskvotering i flere ordninger. Vi vurderer også ulike andre tiltak. Det er holdt et innspillsseminar for filmbransjen og utarbeidet en handlingsplan for kjønnsbalanse for film i 2016, som vi i løpet av kort tid kommer til å oppdatere.

Men det er viktig å huske på at det er mange filmer som produseres også uten støtte av NFI. I august arrangerte jeg et bredt sammensatt møte med utvalgte aktører fra hele filmbransjen for å snakke om likestilling innenfor film. Der fikk jeg mange gode innspill og nyttige tanker fra de ulike perspektivene rundt bordet. Dem kommer vi til å jobbe videre med og implementere i den videre jobbingen fra departementets side.

Når Norsk filminstitutt gjennomfører moderat kjønnskvotering i markedsordninger, er det et godt eksempel på tiltak vi tror virker godt. Jeg har bare lyst til slutt å komme med noen tall og fakta: I 2017 var NFIs mål 50 pst. kvinneandel. Av utviklingstilskuddet er kvinneandelen 43,2 pst., altså over de 40 pst. som Stortinget satte som mål, på dramaserier er det 47,5 pst. – det er ikke så lett å komme nærmere 50 pst. – og når det gjelder kortfilm, er kvinneandelen 55,6 pst. Dette går i riktig retning.

Jeg syns at komiteen kanskje burde hatt et enda større engasjement for andre deler av kulturen når det viser seg at 96 pst. av alle stykkene til symfoniorkester er komponert av menn, og at de ti mest omsatte kunstnerne i Norge er menn. Det bør vi også diskutere.

Anette Trettebergstuen (A) [17:17:18]: La meg fortsette der jeg slapp i replikkordskiftet. Dette har blitt en helt vanlig, forutsigbar likestillingsdebatt, der vi på venstresiden er utålmodige, ønsker å skape varig endring og fremmer forslag til tiltak som kan bidra til å oppnå det, mens høyresiden mener at det er å gå for langt og for radikalt. De er selvsagt veldig for likestilling, men ikke akkurat disse tiltakene. Jeg vil gjerne høre hva representantene fra regjeringspartiene ønsker å gjøre for å skape økt likestilling i norsk film- og tv-dramaproduksjon. Har man ikke fått med seg at dette var en av hovedparolene i årets 8. mars-tog? Fikk man ikke med seg den massive støtten disse forslagene fikk på høringen i komiteen? Har man ikke fått med seg den offentlige debatten som har gått nå i flere år, der bransjen selv ber om tiltak fordi det er så kjønnsskjevt? Det er et bra år i år, men dette vil vi skal bli varig, og da trengs det tiltak.

Det er ikke slik at de tiltakene vi foreslår i dag, allerede gjøres. Selvfølgelig har alle fått med seg at NFI har satt femti-femti som et mål. Problemet er bare at det ikke jobbes godt nok og konkret nok for å oppnå det målet. Derfor har vi en rekke tiltak som nettopp vil kunne gjøre at man når femti-femti-målet. Mange av de tiltakene går tilbake til 2010, fra Bransjerådet for film. De er ikke radikale. Det er heller ikke radikalt å sette seg et mål om femti-femti, det er rett og slett bare rettferdig. Kvotering er heller ikke radikalt, det er rettferdig, og det er den beste kvikkfiks mot kjønnsubalanse vi vet fungerer i dag.

Det er viktig at likestillingsarbeidet skal skje langsiktig, og det må få ta tid, har flere representanter for høyresiden sagt her i dag. Ja, det er typisk høyresiden. Hadde det vært slik at høyresiden hadde styrt Norge gjennom historien, hadde vi ikke vært der vi er i dag. For hvert eneste likestillingspolitiske tiltak som har ført til endring i det norske samfunnet, har blitt sett på som radikalt og for å ha gått for langt. Vi har måttet dra høyresiden etter oss baklengs og motvillig inn i framtiden. Etter hvert har de akseptert at de likestillingstiltakene som har gjort Norge til et likestilt land, og som har fungert, har vært ok. Sånn kommer det til å være også på filmfeltet.

Jeg beklager at våre forslag ikke får flertall i dag. Men Arbeiderpartiets beskjed til filmbransjen er at vi kommer ikke til å gi oss. Når vi en dag igjen kommer til makta, kommer vi til å gjennomføre dette, og vi står sammen med dem for å skape varig endring.

Marianne Haukland (H) [17:20:10]: Jeg tror vi alle sammen kan legge 2018 bak oss som et kjempebra kulturår for kvinner, spesielt innen spillefilm. Kvinneandelen var faktisk femti-femti i tildelingen innenfor spillefilm, uten at Arbeiderpartiet hadde vedtatt noen kvotering. Søknadene måtte konkurrere på kvalitet, på lik linje med alle andre søknader som kom inn, og kvinnene stilte like sterkt, de hadde like gode prosjekter og fikk like mye midler til å kunne produsere sine filmer. Det synes jeg er en seier – at kvinner som produserer filmer i Norge, faktisk er like gode og kanskje bedre enn sine mannlige kollegaer.

Høyre ønsker å bidra til en mer likestilt filmbransje, vi ønsker bare ikke å gjøre det kun gjennom de virkemidlene som Arbeiderpartiet har lagt på bordet, for vi tror at kvinner er like gode som menn. Likevel har NFI sagt at de ønsker å jobbe for en femti-femti-fordeling innenfor filmbudsjettet. Når vi har møte med NFI, får vi vite hvordan de ønsker å gjøre det, og da går de inn i de enkelte prosjektene og viser hvordan de kan løftes på kvalitet, hvordan de skal markedsføres, hva slags publikum man ønsker å rette det mot, osv. Dette er også med på å løfte kvaliteten. Det synes jeg er et viktig arbeid, og det stiller vi oss bak.

Kristelig Folkeparti mente at Høyre hadde en for lang arms avstand når det kom til kultur og film, og det var greit for ham å ta det opp her. Det er sant, men det er også fordi vi ser at likestillingen innenfor film går så bra, og da ønsker vi at de virkemidlene som er lagt på bordet, skal få lov til å virke. Vi har også tillit til både Norsk filminstitutt og statsrådens sterke engasjement. Og så må jeg bare si til slutt: Jeg tror det er vanskeligere å bli kvitt hennes engasjement enn skjeggkreene på Vulkan.

Freddy André Øvstegård (SV) [17:22:45]: Jeg vil knytte noen betraktninger til debatten hittil.

Er det én ting som slår meg, er det at det er en ganske stor avgrunn internt mellom regjeringspartiene i hvordan man ser på likestillingstiltak i norsk film. Nå har vi altså hørt fra regjeringspartiet Fremskrittspartiet at disse likestillingstiltakene representerer et mekanisk syn på likestilling. Vi hører fra Høyres representant at det er å bryte med armlengdes avstand-prinsippet, mens svaret fra Venstres representanter derimot er at dette er ting de allerede gjør. Hvis to av tre regjeringspartier mener at dette er en helt forferdelig politikk, har de et stort problem internt i regjeringen – men det er bare en betraktning.

En annen betraktning dreier seg om hva som er kunstens og kulturens frihet og selvstendighet. Jeg synes det er et svakt syn på frihet å godta at urettferdige strukturer hindrer kvinner i å få fortalt sine historier på lerretet. Det svekker kunstens frihet. Det svekker kunstens kvalitet. Det gjør kunsten fattigere. Dette er et helt klassisk eksempel på ulikheten mellom venstresiden og høyresiden i norsk politikk, for venstresiden viser vilje til på alle samfunnsområder å gjennomføre en aktiv politikk med tiltak som retter opp i de urettferdige strukturene. For likestilling er ikke bare at vi skal være like for loven formelt på et papir – nei, det må fungere i praksis også, og der er vi ennå ikke i mål på mange samfunnsområder, heller ikke på filmområdet.

Så må jeg adressere noen av skrytelisteinnleggene fra regjeringspartiene. Man er fra denne talerstolen i dag f.eks. veldig glad i Talent Norges kvinnesatsing. Da er det interessant at Talent Norges budsjetter har blitt kuttet ganske drastisk i dette statsbudsjettet. Jeg håper de innleggene betyr at man vil verne om det viktige bidraget Talent Norge gir, og ikke at dette programmet blir svekket av den borgerlige kuttpolitikken.

Jeg vil også adressere hvordan Fremskrittspartiet bagatelliserer problemet. Det er mange hyggelige historier fra representanten Wold om hans barndom, det må jeg si, men det står virkelig mange tøffe damer i disse debattene akkurat nå som prøver å få til en mer likestilt filmbransje, og de fortjener å bli tatt på alvor, ikke å bli latterliggjort.

Silje Hjemdal (FrP) [17:26:01]: Det er sjelden jeg lar meg provosere av skjeggkre, men her gikk min grense. Jeg synes det er på tide at vi minner om historien i vårt land, i den store verden. Det er faktisk mange som har stått sammen og gått sammen i kampen for likestilling, både menn og kvinner og i alle aldre.

Jeg vil tro at representantene i denne salen har all grunn til å huske sin barneskolehistorie, og også det vi har lært senere. Det er faktisk kvinner og menn som har formidlet disse historiene til oss. Jeg synes det er på tide å minne om det, når man står på denne talerstolen og til de grader rakker ned på Fremskrittspartiet og høyresiden og skal liste opp en historie om hvem som er for likestilling og ikke, ikke minst i en slik debatt. Jeg vil minne om at enkelte partier i denne salen så til de grader sviktet bl.a. minoritetsjentene i den kampen de har stått i når det gjelder tvangsekteskap, omskjæring og ikke minst æresrelatert vold. Hvor var de da? De stakk hodet i sanden, og det tok mange år før de torde å gå i debatten igjen.

Jeg synes det rett og slett er skammelig når vi har en debatt som den vi har i dag – det er helt greit at den handler om likestilling – at partier som så til de grader bør gå i seg selv med hensyn til hvor de har vært når det virkelig kommer til likestillingskamper som er avgjørende for minoriteter og jenter i dette landet, skal slå seg på brystet og fortelle hvor mye bedre de er enn alle andre. Det synes jeg faktisk ingenting om.

Forrige mandag sto vi i denne salen og diskuterte nettopp hvordan det er å gripe inn i kulturen. Jeg fikk kjeft av SV – det var ikke slik de opererte. Én uke tok det, nøyaktig én uke tok det før de igjen står på denne talerstolen og viser at de er for statlig innblanding i kulturlivet.

Grunde Almeland (V) [17:29:03]: Jeg så meg tvunget til å komme opp her igjen hovedsakelig fordi det fremmes en del påstander fra opposisjonen som jeg synes det er overraskende at man klarer å tolke slik ut fra den debatten som har vært nå.

Det som jeg nevnte i mitt innlegg, var at det virker av og til som om opposisjonen ikke helt følger med på hva som faktisk gjøres på området, når de gjentatte ganger står på talerstolen og sier at regjeringen ikke gjør noe som helst. Det overrasker meg litt, i hvert fall når man påstår at man er opptatt av filmbransjen, og så tilsynelatende helt har glemt de tiltakene som faktisk gjennomføres, de tiltakene som faktisk gjøres.

Så ble det etterspurt hvilke tiltak dette egentlig var. Jeg trenger ikke vise lenger tilbake enn til mitt eget innlegg der jeg ramset opp noen av de tingene vi gjør. Men jeg skal gjerne gjenta noen, slik at opposisjonen kanskje sitter igjen med noe etter denne runden.

Vi snakket om tildelingsbrev. I tildelingsbrevene fra regjeringen stilles det klare krav både som et svar på det som har skjedd i runden med metoo, og også for å bedre likestillingen. Vi har ute på høring aktivitets- og redegjørelsesplikten, noe som Venstre har vært tydelig på at vi støtter. Vi har gitt støtte i 2019-budsjettet til Balansekunst, som er et kjempegodt grasrottiltak for å bedre mye av det som skjer internt i bransjen. Vi støtter opp om et lavterskeltilbud mot seksuell trakassering,

Men når vi snakker om de store strukturelle endringene, og jeg står på talerstolen og sier at vi også må se at det tar tid å endre noe, betyr ikke det at jeg ser tilbake og tror at ting kan skje av seg selv. Det det betyr, er at de tiltakene vi har innført, og de tiltakene til NFI, de kravene og de målene de setter, også må få lov til å virke. Bare på det ene året der bl.a. moderat kvotering har fått virke, ser vi at det begynner å få resultater. Det er de tingene vi trenger å se over tid. Det som virkelig tar tid, er å få fram en ny generasjon med motiverte, engasjerte og flinke eksempler på gode talenter. Også der er vi på, gjennom både talentsatsinger og bl.a. den barne- og ungdomskulturmeldingen som kulturministeren refererer til.

Jeg må si at jeg reagerer litt på den ganske selektive lesingen av denne debatten, som tydeligvis opposisjonen bedriver. Det er det som kanskje kan betegnes som det klassiske ved denne debatten.

Kari Henriksen (A) [17:32:22]: Noe er kommet for å bli i Norge permanent – skjeggkre, f.eks. Det kan vi ikke gjøre noe med. Likestilling synes det også å være noen som tror er kommet til Norge for å bli. Det er ikke riktig. Det er likestilling i et land bare når den lever i et politisk rammeverk som fremmer likestillingen.

Denne høyreliberalistiske regjeringa utformer likestillingspolitikken etter et manus som om likestillingskrav er en slags tvangstrøye. Flertallet i Stortinget vil det annerledes, og derfor har vi fått gjennomslag for mange praktiske og gode tiltak på likestillingssida på flere områder. Det holder ikke at vi har en minister fra Venstre som sier at hun vil være minister lenge. Nå er det vel ikke helt opp til henne heller å bestemme hvor lenge hun skal sitte i ministerstolen, men det som er saken, er at vi skal ha en likestillingspolitikk som skal leve over et ministerskifte. Derfor er det behov for mer enn prat. Bransjen og opposisjonen mener det ikke er nok. Vi vil ha strukturer på plass som overlever at en minister kanskje bytter beite, og som gir et tryggere signal til bransjen og til verden.

Så er det litt underlig å høre på debatten her. Hvis det er sånn at denne regjeringa er så veldig på likestillingssporet, hvorfor da denne motstanden mot å få det ned på et papir? Det er underlig. Alt går så knakende bra, men å skrive det inn i et regelverk skal vi ikke ha noe av. Det handler likestillingen om – nemlig å få strukturer på plass.

Statsråden var inne på i innlegget sitt – og jeg tror ikke det var verken intensjonen eller meningen, men det kunne høres ut som om kunstnerisk frihet og likestilling var to motsatte begrepspar. Sånn er det jo ikke. Likestilling har vært en frihetskamp, også innen kunsten, fra dag én.

Til slutt skal jeg knytte noen kommentarer til representanten Hjemdals følelsesladde uttalelser her fra denne talerstolen. Det er jo sånn at når en ikke har argumenter i en sak, er det et bra retorisk knep å finne en annen sak å snakke om og så legge på litt følelser, så skal det sikkert gå bra. Men det henger ikke sammen når en regjering leverer en handlingsplan mot vold som ikke følges opp med penger.

Freddy André Øvstegård (SV) [17:35:43]: Det er et par ting jeg har lyst til å kommentere.

For det første er det rart å sitte i salen og bli beskyldt for ikke å ta kampen mot vold på alvor. SV-folk rundt omkring i landet har f.eks. opprettet krisesentertilbudet vi har i dag. Men det er en annen sak, som presidenten påtalte, og derfor skal jeg gå videre til det vi faktisk diskuterer.

Dette med kunstens og kulturens frihet har blitt en interessant diskusjon den siste uken – også i dag. Da må jeg spørre om målet om en femti-femti-fordeling er å bryte med kunstens frihet, om en forpliktende handlingsplan er å bryte med kunstens frihet, om bedre statistikk er å bryte med kunstens frihet, om å fordele midler mer rettferdig er å bryte med kunstens frihet, eller om å synliggjøre hvordan man bidrar til mangfold er å bryte med kunstens frihet. Hvis noe av dette er å bryte med kunstens frihet, da bryter regjeringen med kunstens frihet allerede, for dette er tiltak som ikke er så annerledes enn dem fra regjeringen, men som vi ønsker å forsterke. Så da vil jeg anbefale representanten Hjemdal å ta et oppgjør med egen regjering først.

Trond Giske (A) [17:37:05]: Norge er blitt et godt filmland, men det har slettes ikke alltid vært slik. På 1990-tallet var det enkelte år hvor norske filmers kinoandel var nede i under 10 pst. Vi så amerikansk film, vi så britisk film, men vi så ikke norsk film. Det gikk en vits om at definisjonen på paranoia var å sitte på første rad på en norsk film og tro at det satt noen bak deg. Det var relasjonen mellom norsk film og publikum.

Da vi la fram meldingen «Veiviseren» i 2007, satte vi noen hårete ambisjoner for norsk film. Vi sa at 25 pst. av billettene på norske kinoer skulle være til norske filmer, vi sa at vi skulle lage et mangfold av filmer over hele landet, vi sa at vi skulle vinne internasjonale priser, og vi sa at vi skulle ha en jevn kjønnsfordeling. Det gikk et lite gisp gjennom kulturlivet, for aldri hadde noen satt slike mål for filmsektoren. Tittelen «Veiviseren» fortalte at hvis man skal nå en plass, må man vite hvor man skal. Det er det denne debatten handler om: Skal vi ha noen klare ambisjoner og så være villige til å gjennomføre det som skal til?

Det er ikke noen tvil om at målet om at vi får et mangfold av historier, at både kvinner og menn forteller sine ting på lerretet, skriver filmmanus, regisserer filmer, spiller hovedrollene og produserer filmer, deles, men spørsmålet er om viljen til å gjennomføre det deles like aktivt. Her går det noen grunnleggende skiller. Det virker som at ikke alle forstår hva som er skillet mellom kunstnerisk frihet og kulturpolitikk. Kunstnerisk frihet er å lage filmen. Kulturpolitikk handler om å bevilge penger til filmen, legge til rette for filmutdanning, legge til rette for at vi har filmstudio, filmarena, legge til rette for at det er lokale filmsenter og lokale filmfond. Det er kulturpolitikk, og der styrer vi i stor grad midlene slik at vi får de kulturpolitiske målene til å bli virkelighet.

Det var interessant å høre Silje Hjemdal snakke om minoritetskvinnene, for det er en historie som er viktig å fortelle. En filmskaper som jeg har fulgt gjennom veldig mange år, heter Iram Haq. Hun laget en film for to år siden som heter «Hva vil folk si». Hun strevde i mange år med å leve av filmen og kunne vel egentlig ikke det, men takket være en god filmpolitikk, takket være kulturstøtte laget hun en viktig film om en viktig historie. På ett år vant hun Amanda for både regi, filmmanus og beste kinofilm. Det skjer nesten aldri. Det er et resultat av politikk, det forteller en viktig historie, og det forteller Fremskrittspartiet at også kulturpolitikk nytter.

Anette Trettebergstuen (A) [17:40:16]: La meg bare få siste ordet. Denne debatten viser helt klart, som jeg sa i mitt forrige innlegg, at det er en klassisk likestillingsdebatt. Debatten viser at det egentlig ikke er slik at målet om femti-femti og ambisjonen om en likestilt filmbransje deles av alle partiene. Det går et skille mellom dem som er villige til å gjennomføre tiltak, og dem som ikke ønsker å gjøre det.

Jeg lurer på om det er høyresiden som ikke har fått med seg hva som skjer i norsk filmbransje, som ikke har fått med seg 8. mars-parolene, høringen eller den offentlige debatten som har gått i flere år. For det er ikke slik at de forslagene vi fremmer i dag, gjøres allerede. Det er forslag som er gjennomarbeidet, som bransjen selv ønsker å ha, som kan gjennomføres, og som kommer til å sørge for at NFI og vi når målet om femti-femti. Men det vil altså ikke Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre være med på å gjøre. Det hjelper ikke at vi har et bra kvinnefilm-år i år, når de ikke vil være med oss på å sørge for at de neste årene også blir slik.

Grunde Almeland (V) [17:41:30]: Jeg må helt avslutningsvis si noe til noen av de foregående innleggene, for som representanten Henriksen sier, går ikke alt knakende bra. Nei, det gjør ikke det, og det er nettopp derfor vi gjør konkrete tiltak.

Jeg forstår at opposisjonen og Arbeiderpartiet har et veldig behov for at vi skal stemme for akkurat deres tiltak og akkurat de tiltakene de fremmer i denne saken. Det betyr ikke at vi ikke gjør andre tiltak, for det gjør vi, og det har jeg også sagt tydelig fra om i denne debatten tidligere.

Det handler også om noen av rammene og bevilgningene NFI får, og denne regjeringen har i 2019-budsjettet økt bevilgningen, noe som sørger for at det er mer handlingsrom til også å prioritere ulike stemmer i filmbransjen. Det ble stilt spørsmål ved om posisjonen står samlet i denne saken, og det gjør vi jo. Det er bare å lese merknaden i saken – alle støtter opp under nettopp femti-femti-målet. Det ble også sagt av representanten her.