Stortinget - Møte torsdag den 13. desember 2018

Dato: 13.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 115 L (2018–2019), jf. Prop. 34 L (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 10 [19:28:42]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten mellom Norsk Sykepleierforbund og NHO Service og Handel i forbindelse med tariffoppgjøret 2018 (Pleie- og omsorgsoverenskomsten) (Innst. 115 L (2018–2019), jf. Prop. 34 L (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil fire replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Heidi Nordby Lunde (H) [] (ordfører for saken): I denne saken står en samlet komité bak forslaget til vedtak til lov i innstillingen. Det er ikke tradisjon for å kommentere en arbeidstvist mellom partene i arbeidslivet ytterligere. Derfor har heller ikke flertallet ytterligere merknader i denne saken.

Så kunne jeg latt det bli med det, men det jeg kunne tenke meg å kommentere, er omtalen av velferdsleverandører i merknadene til saken fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

Høyre mener at velferdssamfunnet sikres best gjennom et samspill mellom det offentlige og private og ideelle aktører. Å ha et mangfold av tilbydere, enten det gjelder helse- og omsorgstjenester, barnehager eller barnevernsinstitusjoner, skjerper innovasjonsevnen og øker sjansene for et godt og tilpasset tilbud til flere. Dette bidrar til å sikre et helhetlig velferdstilbud, valgfrihet, medvirkning, tilpasning for brukerne og bedre kvalitet for brukerne.

Derfor har konkurranseutsetting av offentlige tjenester, der det offentlige tar ansvar for finansiering og oppfølging av kvaliteten i tjenestene, vært et viktig virkemiddel for å sørge for kvalitet og mangfold i tjenestetilbudet. Det gjelder også i dette tilfellet. Også i offentlig sektor streikes det når arbeidstakere ikke er fornøyd med arbeidsbetingelsene. Det er deres rett, som det også er i privat sektor.

Kravene til kvalitet i tjenestene og trygge arbeidsforhold for de ansatte må være de samme, uavhengig av hvem som eier tilbudet. Alle i norsk arbeidsliv skal ha ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Offentlig sektor har et særlig ansvar for å bidra til dette og skal gå foran som et godt eksempel når de kjøper tjenester fra private leverandører.

Høyre mener at både ideelle og private aktører er viktige tilskudd til tjenestene, så lenge de er offentlig finansiert. Bruk av private helseinstitusjoner gir pasienten både større valgfrihet og bedre og raskere behandling. Dette motvirker et todelt helsevesen gjennom et bedre tilbud til alle. Pasientens helsetjeneste gir pasienten rask tilgang til behandling og valgfrihet til å velge det tilbudet som passer dem best. Under den forrige regjeringen så vi økende helsekøer og ventetider samtidig som ledig kapasitet hos private og ideelle aktører ikke ble benyttet.

For å snu den negative trenden har denne regjeringen bl.a. innført fritt behandlingsvalg, og under denne regjeringen er både ventetidene og antall pasienter i kø redusert, bl.a. fordi vi også bruker private velferdsleverandører.

Så litt tilbake til saken. Det er partene i arbeidslivet som har ansvaret for inntektsoppgjørene og for arbeidsfreden. Den frie forhandlingsretten, med adgang til bruk av kampmidler, innebærer at samfunnet også må tåle ulempen en arbeidskonflikt fører med seg. Samtidig er det allment akseptert at verken streik eller lockout skal ramme samfunnet på en måte som setter liv og helse i fare. Det er på dette grunnlaget regjeringen og Stortinget griper inn med tvungen lønnsnemnd – ikke fordi en av partene har brukt et mindre legitimt virkemiddel enn den andre, det er ikke det som er vurderingstemaet her. På samme måte som det er viktig å ivareta arbeidstakerens kampmidler i framtiden, må også arbeidsgiverne sikres muligheten til å reagere på forhold i arbeidslivet som de er uenig i.

Leif Audun Sande (A) []: Ingen kan godt bebreida regjeringa for at dei greip inn med lønsnemnd då dei gjorde det. Dei kunne kanskje ha venta nokre dagar, men med så mykje folk ute i streik og lockout, som det ville vorte etter den siste opptrappinga på arbeidsgjevarsida, ville tvungen lønsnemnd ikkje vore til å unngå.

Streik og lockout er legale verkemiddel i eit demokratisk samfunn. Ein streik oppstår når arbeidsfolk ikkje lenger er nøgde med den prisen dei får for arbeidskrafta si, og så nektar å selja ho. Ein lockout oppstår når arbeidsgjevaren synest han betalar for mykje for arbeidskrafta, og difor nektar å kjøpa ho lenger.

Arbeidskamp er i utgangspunktet ein styrkekamp mellom fleire arbeidstakarar som står samla, og ein eller fleire arbeidsgjevarar. Kven held ut lengst før ein må gje seg – arbeidstakarane, som tapar løn, eller arbeidsgjevaren, som tapar inntekt? Meininga er at eit demokratisk samfunn skal leggja til rette for at slike styrkekampar skal kunna finna stad utan at dette medfører andre konsekvensar. Difor har partane sikra seg når det gjeld konsekvensane som går ut over bedrifta, f.eks. mot at det skal skje materiell skade ved at noko ikkje vert halde ved like over lang tid. Dette har partane gjennom avtale i forkant slått fast, slik at avbøtande tiltak skal kunna gjerast utan at det vert sett på som streikebryting eller lockoutbryting. Det er elles ordna med dispensasjonar. Dette gjer dei fordi begge partane er avhengige av å ha ei bedrift å gå tilbake til som er i god stand når streiken eller lockouten ein dag er over. Ingen kan nekta å gjera arbeid ved opptrapping gjennom meir streik eller lockout slik at liv og helse vert sett i fare.

Dette kunne myndigheitene oversett, for ingen av partane, etter å ha gjeve eit slikt varsel, ville tort å effektuera det. Men det er vanskeleg. Ein kan på ein måte ikkje seia at ein part som har varsla ei opptrapping som set liv og helse i fare, ikkje torer å setja i verk opptrappinga. Dessutan – skulle ein etter norske reglar gjort det, måtte ein ha blåst av heile streiken. Partane kan berre i fellesskap trekkja tilbake eit varsel om streik eller lockout. Difor vert den enkle og lette løysinga å gripa inn med lønsnemnd der konsekvensane av opptrappinga vil skje. Så lenge det vert gjort, vil det òg i framtida verta varsla arbeidskampar som set liv og helse i fare.

I praksis betyr dette at retten til arbeidskrafta innan ein sektor der ein streik kan medføra fare for liv eller helse, ikkje er reell. Det er det ILO la til grunn då dei i 2016 behandla klagen på bruk av tvungen lønsnemnd i vaskeristreiken i 2014, som gjorde at sjukehusa ikkje fekk vaska sengeklede og uniformer. I klartekst kjem ILO med denne anbefalinga til norske myndigheiter:

ILO oppfordrer regjeringen til å diskutere med arbeidsmarkedets parter mulige måter å sikre at grunnleggende tjenester opprettholdes i tilfelle streik, hvis konsekvensene kan true befolkningens liv eller helse.

Det har ikkje regjeringa følgt opp. ILO er ein av dei viktigaste særorganisasjonane i FN, og eg finn det noko respektlaust av regjeringa. Det hadde vore ei enkel sak for regjeringa å kalla partane inn til ein konferanse for å drøfta retten til arbeidskamp sett i lys av ILOs anbefalingar.

Bruken av arbeidskamp der liv og helse hos delar av befolkninga bevisst vert sett i fare, eller ein part nektar å gripa inn for å hindra faren for at liv og helse går tapt, basert på full visse om at myndigheitene går inn med lønsnemnd, er ikkje eit system som eit demokrati bør vera stolt av. Eg håpar at statsråden vil følgja opp oppmodinga frå ILO, ta kontakt med partane og få på plass eit system som sikrar at grunnleggjande tenester kan oppretthaldast i tilfelle arbeidskamp, når konsekvensane kan trua liv eller helse i befolkninga.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er en samlet komité som nå tilrår loven.

Dette er en alvorlig sak. NHO Service og Handel har provosert fram tvungen lønnsnemnd gjennom lockoutvarselet sitt. Det er interessant å oppleve hvordan folkevalgte og fagorganiserte nå erfarer at NHO-foreningen NHO Service og Handel går foran for å svekke et velorganisert arbeidsliv og svekke jambyrdige økonomiske forhold mellom folk. Vi i Senterpartiet merker oss det med spesiell interesse.

Jeg vil berømme Sykepleierforbundet for deres opptreden. De satte ikke liv og helse i fare. Det skjedde da NHO Service og Handel kom med sin lockout. De sa det også direkte, at man måtte ha lockout fordi bedriftene ikke tålte de økonomiske konsekvensene av arbeidskonflikten. Sykepleierforbundets krav holdt seg innenfor frontfagsrammen, slik at eksempelvis sykepleiere med ti års ansiennitet etter sine krav skulle få en lønn tilsvarende det som de hadde fått dersom de var organisert innenfor KS’ avtale på tilsvarende måte.

Kommuner og stat har gjennom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten satt ut oppgaver som de etter loven har påseplikt for. Ved en lockout her kom både kommuner og spesialisthelsetjeneste i den situasjonen at de ikke hadde kapasitet til å ta over, og dermed satt en i saksa, for å si det praktisk.

Streikegrunnlaget var altså at en innenfor frontfagsmodellen og det som var forhandlet fram generelt som ramme i samfunnet, skulle fordele det sånn at grupper som eksempelvis hadde ti års ansiennitet, skulle ha en lønn tilsvarende det en fikk dersom en hadde en avtale innenfor KS-området.

Senterpartiet er veldig tydelig på at vi støtter det prinsippet at ved konkurranseutsetting av offentlige ansvarsoppgaver skal ikke lønns-, arbeids- eller pensjonsforpliktelser brukes som argument. Det er ganske viktig. Vi har presisert dette i vår merknad, som vi dessverre er alene om, der vi sier at erfaringene ved denne saken «tilsier (…) at det offentlige må stille samme krav til lønns- og arbeidsbetingelser som det som gjelder for egne ansatte» – altså at den tariffavtalen som sykepleierne har eksempelvis innenfor kommunesektoren, skal gjelde, og det skal spesifikt stå hvis en har et politisk vedtak om at disse oppgavene settes ut til private selskaper. Dermed kommer vi utenom de problemene som vi nå har kommet opp i, og jeg vil oppfordre i hvert fall Senterpartiets representanter i kommunestyrer rundt omkring til å påse at det skjer, slik at en ikke får tilsvarende situasjoner i noen av disse kommunene.

Til slutt: Når det gjelder de løse forslagene som er fremmet, det er to forslag fra SV og ett forslag fra Rødt, vil Senterpartiet stemme for forslag nr. 2, fra SV, og mot de to andre. Vi har litt problemer med SVs forslag nr. 2, hvor det står:

«Stortinget ber regjeringen sikre at ansatte i private helsetjenester» – og jeg understreker helsetjenester – «skal ha lønns- og arbeidsvilkår på samme nivå som ansatte i de offentlige tjenestene.»

«Helsetjenester» er upresist; det omfatter mange typer oppgaver. Men vi forstår det sånn som jeg sa i vår merknad, nemlig at dersom kommuner eller stat setter ut helsetjenester som en har påseplikt for, til private, må en sikre at de lønns- og arbeidsvilkår som der gjelder, er i tråd med det som gjelder innenfor enten kommuner eller stat, dvs. Spekter-området.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: En legitim og kontrollert streik ble brått avbrutt av et ekstremt og bokstavelig talt livsfarlig virkemiddel. NHO Service og Handel meldte at de ville ha plassfratredelse eller såkalt lockout for 501 sykepleiere. Det ble klart at NHO var villig til å sette liv og helse i fare for å stoppe en legitim streik. Mange syke mennesker ville blitt direkte berørt av NHOs lockout. Helsemyndighetene er klare: Det ville blitt umiddelbar fare for liv og helse.

Når liv og helse står på spill, er det vanskelig, og kanskje umulig, å stemme mot tvungen lønnsnemnd. SV mener det er partene selv som skal bruke virkemidler og finne fram til løsninger i konflikter seg imellom. Å involvere Stortinget for å avslutte en legitim arbeidskonflikt er ingen smal sak, og det gjør oss veldig bekymret.

Det er verdt å minne om ILOs avgjørelse i forbindelse med vaskeristreiken i 2014, ILO-rapport nr. 378 fra juni 2016. Regjeringens bruk av tvungen lønnsnemnd i konflikten ble klaget inn for ILO av LO og Industri Energi. De ble gitt medhold i klagen. ILO uttalte da at myndighetene hadde opptrådd i strid med ILOs regler, og ba regjeringen om å ta opp med partene i arbeidslivet hvordan grunnleggende tjenester kan opprettholdes i forbindelse med en streik hvor konsekvensene kan true befolkningens liv og helse. Hadde man funnet en slik løsning som ILO ber om, kunne man unngått situasjoner som man nå opplevde i sykepleierkonflikten, og bruk av tvungen lønnsnemnd kunne vært unngått. Men regjeringen har ikke fulgt opp ILOs anmodning.

NHOs klare trusler om lockout tvang fram tvungen lønnsnemnd. Dette betyr at de ansatte i den private delen av helsesektoren ikke har samme streikerett som i resten av arbeidslivet, noe som er veldig alvorlig. Om NHO fortsetter å vifte med lockout hver gang de står i en konflikt, gir det i praksis private aktører i helsesektoren et fripass til å avslutte konflikter som omhandler lønns- og arbeidsvilkår, mens kommunene sitter igjen med ansvaret for liv og helse. Dette bør bekymre alle partier på Stortinget.

Regjeringens privatiseringsiver i helsesektoren presser stadig flere arbeidstakere over i en bransje som har vist at den ikke er redd for å ta i bruk drastiske virkemidler i en arbeidskonflikt. Det fører til et skille blant dem som jobber i helsesektoren – et skille som i siste instans går ut over pasientene. SV er bekymret over en utvikling der private aktører i økende grad er de som gjennomfører tjenestene, men samtidig ikke har det overordnede ansvaret.

Kommersielle aktører, i motsetning til offentlige og ideelle aktører, har profitt som overordnet mål, og det vil naturligvis påvirke deres prioriteringer. Det er en utvikling som bekymrer. Selv om helsetjenester utføres av private institusjoner og aktører på vegne av det offentlige, påhviler det likevel myndighetene et ansvar for den arbeidsgiverpolitikk som føres. Det er derfor alvorlig når NHO Service og Handel er villig til å benytte seg av maktmiddel som hindrer reell streikerett og svekker ansattes mulighet til å kjempe for sine lønnsvilkår. Privatiseringen av helse- og omsorgstjenester må ikke gå ut over ansattes lønns- og arbeidsvilkår, og de må ha samme streikerett som i offentlige tjenester.

Denne saken har mange viktige sider. Sykepleiere over hele landet gjør en livsviktig jobb, og jeg vil minne om de store rekrutteringsutfordringene denne sektoren står overfor framover. Vi mangler i dag 6 000 sykepleiere i Helse-Norge. Vi kan ikke passivt se på en utvikling som svekker arbeidstakernes rett til å streike for egne lønnsforhold. Dagens vedtak i denne salen viser at arbeidstakernes rettigheter blir innskrenket med privatiseringen av velferdstjenester. SV mener regjeringen må ta grep for å sikre at den legitime forhandlingsretten og streikeretten ikke blir svekket.

Jeg tar opp de løse forslagene som SV har fremmet i saken, og vil varsle at SV også kommer til å stemme for Rødts løse forslag, nr. 3.

Presidenten: Representanten Eirik Faret Sakariassen har teke opp dei forslaga han viste til.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): For det første er jeg glad for at det er en enstemmig komité som avgir innstillingen – det tror jeg er viktig i saker som dette – selv om man ut fra debatten kan få inntrykk av at det er stor uenighet om det saken handler om. Men det er det ikke i dag, muligens med unntak av Rødt, som ikke har hatt ordet ennå og ikke sitter i komiteen. Men det skulle overraske meg om man velger det jeg ville kalle en uansvarlig linje, og går imot innstillingen.

Jeg tror det er viktig av og til å løfte blikket litt, for vi snakker her om noen grunnleggende deler av norsk arbeidsliv. Vi snakker egentlig om maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Man har gitt de ansatte streikevåpenet for å bygge opp deres mulighet til å sette makt bak kravene, men vi har selvfølgelig også gitt arbeidsgiver rett til å benytte seg av lockout. Det betyr at partene har to sterke verktøy, og da tror jeg at vi som nasjonalforsamling skal være forsiktig med å gripe inn i den frie lønnsdannelsen hos partene. Det er derfor jeg tok ordet nå, for når jeg hører et par av innleggene, høres det ut som – og det ser vi også av forslagene – at enkelte nå ønsker å skrenke inn og endre maktbalansen mellom partene, og frata eller begrense den ene partens rett og mulighet til å benytte seg av de virkemidlene. Det tror jeg ikke er heldig. Vi må ha den respekten for partene. I all hovedsak klarer partene å håndtere dette på en god måte, og heldigvis er det relativt sjelden vi må gå til tvungen lønnsnemnd.

Debatten har utviklet seg til litt å bli en generell debatt om konkurranseutsetting. Ja, jeg diskuterer gjerne konkurranseutsetting, selv om det i utgangspunktet ikke hører hjemme i denne saken. Da bør vi heller ha en annen, litt mer generell og overordnet debatt rundt det. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor flere av partiene på venstresiden er så redde for å få et mangfold også innenfor helsesektoren. Jeg mener det gir bedre tjenester, og det er jo resultatet av og kvaliteten på tjenestene som må være det viktigste.

Spesielt stusser jeg veldig over Sosialistisk Venstrepartis forslag nr. 2, siden man vil frata partene, frata arbeidstakerne som jobber i en konkurranseutsatt sektor, muligheten til å forhandle om egen lønn. Forslaget slik det foreligger, vil innebære at enkelte ansatte i konkurranseutsatte virksomheter vil måtte gå ned i lønn. Det synes jeg er veldig underlig. Jeg har selv vært lokalpolitiker i mange år og har vært med på å konkurranseutsette sykehjem, f.eks. Vi har både gode og dårlige resultater av det. Det var interessant å gå inn og se hvilke lønns- og arbeidsvilkår som var da. For noen grupper var lønnsvilkårene bedre enn det de hadde i kommunal sektor. Men slik forslaget foreligger nå, betyr det at Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag her i salen om at en gruppe mennesker skal gå ned i lønn. Det er meget spesielt. Vi må ha respekt for at arbeidstakerorganisasjonene forhandler om lønn på vegne av seg, og at arbeidsgiverne forhandler på vegne av seg. Det er ikke en sak Stortinget bør bry seg om.

Det som heller kanskje burde vært diskutert – men det er en annen diskusjon – er å vurdere innføringen av en nasjonal minstelønn og si at det er et gulv som ingen skal komme under. Men det er dessverre et forslag som Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet har stemt ned.

Seher Aydar (R) []: Da kan jeg avsløre at Rødt kommer til å stemme imot bruken av tvungen lønnsnemnd i sykepleierstreiken, fordi vi mener at sykepleierne kjempet en rettmessig lønnskamp for å heve minstelønnen i NHOs bedrifter. Da NHO gikk til full lockout, svarte regjeringen med å stoppe streiken gjennom bruk av tvungen lønnsnemnd. Vi mener streiken burde og kunne fortsatt hvis regjeringen hadde gjort jobben sin.

Norge har tidligere fått internasjonal kritikk for at vi ikke gjør nok for å sikre streikeretten, som er en grunnleggende rett. Det har blitt nevnt her før, men jeg nevner det igjen, for det trengs. Også under vaskeristreiken i 2014 brukte regjeringen tvungen lønnsnemnd, på grunn av frykt for liv og helse. Da var det Industri Energi som streiket. Sammen med LO fikk de medhold da de klaget til ILO, og det var fordi myndighetene opptrådte i strid med ILOs regler. ILO ba den gangen regjeringen drøfte med partene i arbeidslivet hvordan grunnleggende tjenester kan opprettholdes i forbindelse med en streik der konsekvensene kan true befolkningens liv eller helse. Denne klare anmodningen fra ILO burde regjeringen ha fulgt opp under sykepleierstreiken. Regjeringen burde avklart med NHO og Sykepleierforbundet hvordan denne arbeidskonflikten kunne gjennomføres uten at det var fare for liv og helse, men regjeringen var helt passiv fram til den gikk til tvungen lønnsnemnd. Regjeringens passivitet truer streikeretten. Det truer ikke bare streikeretten for sykepleiere og vaskeriansatte, men for alle som kjemper for en lønn å leve av og anstendige arbeidsforhold.

NHOs medlemsbedrifter viste denne høsten at de setter profittmotivet over hensynet til beboere og pasienter. Bedriftene ville innstille driften for å stoppe streiken. De private bedriftene i denne sektoren har også et lovpålagt ansvar for å ivareta liv og helse, og i de fleste helsetjenester vil en utestenging av sykepleiere sette liv og helse i fare.

Det var en tvungen lønnsnemnd som kom som bestilt fra NHO. Det var ikke sykepleierne, men NHO som satte liv og helse i fare ved å gå til full lockout. NHO burde derfor vært stilt til ansvar. NHO spekulerte i tvungen lønnsnemnd for å slippe å heve minstelønnen for Norges dårligst betalte sykepleiere. Det var åpenbart viktigere for NHO å sikre overskuddet til bedriftene sine enn å innfri de lavtlønnede sykepleiernes lønnskrav.

Rødt fremmer derfor et forslag for å stoppe arbeidsgivernes uansvarlige bruk av lockout. Vi ber regjeringen komme med forslag til hva som kan gjøres for å begrense arbeidsgivers adgang til lockout, når den brukes for å undergrave streikeretten. I sykepleierstreiken hadde Sykepleierforbundet tatt alle mulige hensyn til liv og helse ved et nøye gjennomtenkt streikeuttak. Det var ikke en uansvarlig streik, men en streik som skulle skåne brukerne og pasientene.

Det er noe feil med dagens lovverk når selv ansvarlige streiker i et stort forbund som Sykepleierforbundet kan bli avbrutt på en så enkel måte av NHO. Da blir streikeretten ikke lenger reell. Jeg forstår veldig godt frustrasjonen blant sykepleierne, som måtte gå tilbake på jobb uten at de fikk en reell mulighet til å streike. Jeg besøkte selv flere av de streikende sykepleierne. Jeg fikk høre hvor mye mindre de tjente enn sine kolleger som gjorde cirka samme jobb, bare i det offentlige. Før neste hovedtariffoppgjør, i 2020, må vi få et forbedret lovverk, slik at streikeretten blir reell.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Presidenten: Representanten Seher Aydar har teke opp det forslaget ho refererte til.

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er partene som har ansvaret for inntektsoppgjøret og forhandlingene i forbindelse med dette. Den frie forhandlingsretten, med adgang til bruk av kampmidler, innebærer at samfunnet i de fleste tilfeller må tåle ulempene ved en arbeidskonflikt. Det er samtidig allment akseptert at verken streik eller lockout skal ramme samfunnet på en måte som setter liv og helse i fare. Med den makten som følger med det å ha kampmidler, følger det også et stort ansvar for å bruke dem med omhu.

Etter at meklingen mellom Norsk Sykepleierforbund og NHO Service og Handel ikke førte fram, ble 56 sykepleiere tatt ut i streik 25. oktober. Statens helsetilsyn fulgte streiken nøye, og det ble ikke meldt om situasjoner som medførte fare for liv og helse. Det var heller ikke varslet videre opptrapping av streiken.

Men etter at streiken hadde vart i om lag tre uker, varslet NHO Service og Handel lockout ved samtlige 65 bedrifter knyttet til overenskomsten. Det innebar at totalt 501 arbeidstakere ville ha vært borte fra arbeid.

Dagen før den varslede lockouten konkluderte Helsetilsynet med at den ville medføre umiddelbar fare for liv og helse. Deres konklusjon var klar og tydelig.

På bakgrunn av Helsetilsynets vurdering innkalte jeg partene til møte 20. november. Partene bekreftet at de ikke så noen mulighet for å komme til enighet. Da meddelte jeg at regjeringen så det som nødvendig å fremme forslag for Stortinget om tvungen lønnsnemnd. Det ville ha vært uforsvarlig ikke å gripe inn, slik situasjonen hadde utviklet seg. Jeg kunne ikke ha ventet noen dager – dersom jeg tolket det representanten Sande sa, korrekt. Enhver som har lest Helsetilsynets rapport, ser det svært klart. Da er det mildt sagt oppsiktsvekkende om Rødt oppriktig talt mener at jeg ikke skulle ha grepet inn – med den krystallklare rapporten som Helsetilsynet oversendte. Det ville ha vært direkte fare for liv og helse.

Tvungen lønnsnemnd er ikke et virkemiddel som regjeringen ønsker å bruke. Det er uheldig at ansvaret for å løse konflikten blir skjøvet over på regjeringen. Dette har jeg også gjort klart overfor partene i denne konkrete konflikten og ved tidligere inngrep og andre anledninger. Dette er min tredje tvungne lønnsnemnd på under tre år, og det er for mye.

Mindretallet i komiteen tar opp regjeringens bruk av tvungen lønnsnemnd i vaskeristreiken i 2014. Da ble inngrepet klaget inn for ILO av LO og Industri Energi. Mindretallet i komiteen hevder at ILO ga LO medhold i klagen. Dette mener jeg ikke er en riktig framstilling. ILO kritiserte ikke selve inngrepet, for inngrepet var begrunnet i fare for liv og helse. Det ILO oppfordret norske myndigheter til å gjøre, var å diskutere med partene hvordan vi framover skal sikre at grunnleggende tjenester opprettholdes under en streik, slik at en streik eller en lockout ikke truer liv og helse.

I utgangspunktet mener jeg at nøkkelen til å begrense bruk av lønnsnemnd ligger hos partene. Det er flere måter partene kan gjøre det på, f.eks. kan de inngå avtaler om minimumsbemanning, de kan bruke tariffavtalenes regler om dispensasjoner eller bli enige om å overlate til Rikslønnsnemnda å løse konflikten med frivillig lønnsnemnd. Alt dette kan gjøres uten innblanding fra myndighetene. Og det er på mange måter en fallitterklæring mot den norske modellen dersom myndighetene må regulere partenes atferd fordi de ikke klarer å regulere den selv.

Men jeg vil for ordens skyld informere om at jeg i forbindelse med lønnsnemnden også besluttet at jeg skulle invitere partene, lederne i hovedorganisasjonene, til et møte for å diskutere hvilke løsninger som finnes for å motvirke behovet for tvungen lønnsnemnd. Jeg mener at en statlig regulering burde ha vært unødvendig, og jeg håper vi kan komme til en felles forståelse av hvordan man skal håndtere konflikt, også i framtiden.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Leif Audun Sande (A) []: Eg kunne kanskje spart meg for denne replikken, på grunn av det siste statsråden sa. Forstår eg statsråden riktig, at ho no tek kontakt med partane i arbeidslivet for å forsøkja å sjå om ein kan finna fram til ei ordning, slik at ein unngår lønsnemnd fordi liv og helse vert sett i fare, altså finn løysingar på problemstillingar som ILO peika på?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg tror alle som var i det lønnsnemndsrommet, oppfattet at staten ikke var spesielt fornøyd med den situasjonen man var kommet i – for å si det forsiktig. Stemningen var ikke spesielt god. Jeg hadde jo besluttet i forkant at jeg ville invitere lederne til et møte når denne saken hadde lagt seg, for å diskutere måter å håndtere dette på. ILO har bedt oss om å drøfte dette med partene, og det skal vi nå gjøre. Men som jeg sa i mitt hovedinnlegg, er det på mange måter en fallitterklæring hvis det er slik at vi må regulere partenes atferd. Jeg mener at styrken med den norske modellen nettopp er at vi har ansvarlige parter som tar et stort ansvar. Men de har også makt og myndighet til å bruke legitime kampmidler, og den makten pålegger partene et stort ansvar for nettopp å bruke dem på en måte som ikke setter liv og helse i fare.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden sa at samfunnet må tåle konsekvensen av arbeidskonflikt. Statsråden sa videre at det med maktmidler følger stort ansvar, og at hun har hatt tre tvungne lønnsmidler på tre år, og det er for mye – godt sagt, helt enig. Jeg kan ikke forstå annet enn at statsråden da umulig kan være glad for måten NHO Service og Handel opptrådte på, ved å provosere fram en situasjon som gjorde at statsråden ble satt sjakk matt på et område hvor kommuner og helseforetak har sørge-for-plikter etter spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

Det som er interessant, er å diskutere og forebygge slike situasjoner, slik at vi kan opprettholde grunnleggende tjenester uten tvungen lønnsnemnd.

Mitt spørsmål er om en ikke burde, som i dette tilfellet, ved utsetting av arbeid til private, fra kommunenes spesialisthelsetjeneste, stille minst samme krav til lønns- og arbeidsbetingelser som de som gjelder for egne ansatte innenfor kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg kjenner ikke til hva som ble krevd, hva som ble tilbudt i forhandlingsrommet, og hva som var årsaken til at man ikke kom til enighet. Det er det de som satt i forhandlingsrommet som best kjenner til. Det jeg registrerer, er at utfallet av konflikten havnet på mitt bord, og det misliker jeg sterkt, for jeg mener at partene burde ha håndtert denne konflikten selv.

Så kan jeg bare gjøre oppmerksom på at av de tre lønnsnemndene som jeg har hatt, har én konflikt kommet som følge av varsel om lockout fra arbeidsgivernes side, og to av konfliktene har kommet som følge av at arbeidstakerne har tatt ut for mange. Det har vært både i privat og i offentlig sektor.

Til lønns- og arbeidsvilkår: Det er slik at det er opp til partene selv å avgjøre lønns- og arbeidsvilkår innenfor sine områder, men kommunene og staten har jo som kjøpere av tjenester full anledning til å sette lønns- og arbeidsvilkår, og det er det også svært mange kommuner som gjør. Nå kjenner jeg ikke til alle kommunene, men den kommunen som jeg selv har vært med på å styre, hadde i alle fall krav om lønns- og arbeidsvilkår i sine kontrakter.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Jeg pleier vanligvis stå her med alvorlig ansikt og et skulende blikk på statsråden, men denne gangen vil jeg åpne med å si at jeg er glad for de signalene som statsråden sender nå, for i likhet med statsråden mener jeg den situasjonen som en havnet i, burde vært unngått, og det bekymrer meg at NHO brukte det virkemidlet slik de gjorde.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er statsråden bekymret over at framtidig bruk av lockout i arbeidskonflikter innenfor kommersielle helsetjenester fratar ansatte hos private helseaktører streikerett?

Statsråd Anniken Hauglie []: Nå er bruk av lockout ekstremt sjelden. Det hører til sjeldenhetene at arbeidsgiverne går til det drastiske skritt – det er det også viktig å understreke her. Og som jeg sa i mitt svar til forrige spørsmålsstiller, har to av de lønnsnemndene som jeg har vært involvert i, vært fordi arbeidstakerne har tatt ut for mange, og den siste har vært etter varsel fra arbeidsgivernes side.

Mitt utgangspunkt er at lønnsdannelsen er partenes ansvar, og de har plikt til å påse at deres konflikt ikke utilbørlig rammer en uskyldig tredjepart. Jeg er opptatt av at man skal kunne ha gode private velferdstjenester også i framtiden, og da er det selvfølgelig viktig at også partene sørger for at man rigger konfliktene sine på den måten at det ikke setter liv og helse i fare.

Nå har det vært lønnsnemnd i både privat og offentlig sektor. Jeg ser ingen særlig forskjell på det. Nå skal jeg ha et møte med lederne av hovedorganisasjonene, så får vi se hva vi kommer fram til, men det bør være unødvendig å regulere partenes atferd.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Leif Audun Sande (A) []: Det er sett fram tre forslag som eg skal seia litt om. Forslag nr. 1, frå SV, har me i Arbeidarpartiet sagt me ikkje kan støtta. Forslag nr. 2, frå SV, støttar me. Me meiner sjølvsagt at det er plass for partane i arbeidslivet innanfor dei rammene som det forslaget legg. Så er det forslaget frå Raudt, som me ikkje kan støtta i det heile. Å begynna å innføra ein slags proporsjonalitet i streikeretten, kan me ikkje støtta. Så me støttar forslag nr. 2, frå SV.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Alle har rett til sin egen mening, men alle har ikke rett til sine egne fakta. Representanten Wiborg kommer med en del påstander om SVs forslag som rett og slett er feil.

Jeg vil vise til et oppslag i Dagsavisen tidligere i år, om forholdene for ansatte i sykehjem i hovedstaden. Tall som Fagforbundet pleie og omsorg i Oslo har lagt fram, viser at mens en nyutdannet helsefagarbeider på et kommunalt sykehjem har en minstelønn på drøyt 367 000 kr, er minstelønnen for en tilsvarende stilling på et kommersielt sykehjem rundt 283 500 kr. Det tilsvarer en lønnsforskjell på over 84 000 kr. Jeg forstår at Fremskrittspartiet mener at private kommersielle aktører skal kunne ha lønn som en konkurransefordel, men SV mener at de som bærer velferdsstaten på sine skuldre, fortjener en anstendig lønn, enten de er ansatt i et kommersielt selskap som driver et sykehjem, eller i en kommune som driver et sykehjem. De folkene fortjener bedre lønn. Jeg tror representanten Wiborg er nødt til å se at det forslaget som SV har fremmet, er ment å heve lønnen også til folk som jobber i private kommersielle sykehjem o.l. Men det kan hende at representanten og representantens parti ikke ønsker det, nettopp fordi det må være ett område hvor kommersielle aktører kan tjene penger, og det er to steder man kan det – det er når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte, og kvaliteten for brukerne. Det betyr at hvis vi fratar dem muligheten til dette, blir konkurransefordelen som private kommersielle aktører har, mindre. Og det er jo SV for.

Tore Storehaug (KrF) []: La meg kort klargjere at Kristeleg Folkeparti i denne saka kjem til å stemme for innstillinga frå ein samrøystes komité, og meiner det er viktig. Vi kjem til å stemme mot dei lause forslaga som er sett fram.

Så vil eg òg seie at eg synest mange av dei refleksjonane som har kome fram i debatten, har vore gode, og det er lett å kunne stille seg bak dei. Det gjeld både når statsråden peikar på at med moglegheita til å bruke maktmiddel følgjer òg eit stort ansvar, og dei av representantane som har dratt fram at det kanskje særleg gjeld for helse- og omsorgsfeltet, der ein veldig lett kjem i situasjonar som handlar om liv og helse, og at det difor ligg eit særleg stort ansvar. Der har vi òg ei stor oppgåve med tanke på å løyse framtidas utfordringar med ei aldrande befolkning og eit stort behov for fleire sjukepleiarar.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.