Stortinget - Møte torsdag den 13. desember 2018

Dato: 13.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 1 [10:05:34]

Redegjørelse av utenriksministeren om FNs migrasjonsplattform (Det vil bli foreslått debatt umiddelbart etter redegjørelsen)

Talere

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Hver generasjon står overfor utfordringer som er unike, der tidligere tiders løsninger ikke strekker til. For vår generasjon er en av disse migrasjon, som er en av vår tids globale megatrender – en utfordring som i tillegg til nasjonal politikk også må håndteres gjennom et godt samarbeid mellom stater, siden nasjonalstaten i mange situasjoner vil komme til kort.

Trygg, ordnet og regulær migrasjon bør være et felles mål – på samme måte som vi må jobbe sammen mot menneskehandel, menneskesmugling, ukontrollert og irregulær innvandring og brudd på menneskerettighetene. Dette er ingen motsetning til å kontrollere sitt eget territorium og hvem som får adgang til det. Det er selvsagt ethvert lands naturlige behov og rettighet. Men nasjonal kontroll alene vil ikke håndtere migrasjonsutfordringene. Vi trenger nye verktøy og nye måter å samarbeide på. Norge er et land som ivaretar våre nasjonale interesser også gjennom å bidra til å finne felles løsninger på felles utfordringer og nye tiltak for å løse nye problemer.

Stortinget har flere ganger de siste årene diskutert hvordan vi kan møte migrasjonsutfordringene, nasjonalt og internasjonalt. I både fjorårets og årets budsjettproposisjon fra Justis- og beredskapsdepartementet er det redegjort for de sentrale posisjonene som regjeringa vil legge til grunn i dette arbeidet, deriblant at regjeringa vil arbeide for å bevare det eksisterende handlingsrommet, men også for at andre land etterlever eksisterende forpliktelser.

Som jeg opplyste om i min utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget tidligere i år, har Norge deltatt aktivt i FN-forhandlingene i Genève og New York som ledet fram til en global plattform for migrasjon – FNs migrasjonsplattform. I dette arbeidet har vi lagt til grunn de prinsipper som vi tidligere har redegjort for overfor Stortinget. Denne plattformen er ett av flere viktige verktøy som kan bidra til å bedre samarbeidet om migrasjon, og vi tror at samarbeid er helt nødvendig. Bare på den måten kan vi finne gode løsninger. Som partiene i Stortinget var opptatt av i forbindelse med migrasjonskrisen i 2015/2016: Mer internasjonalt samarbeid var nødvendig. Det er det vi bidrar til gjennom tilslutningen til den globale migrasjonsplattformen.

Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, IOM, anslår at det er 258 millioner internasjonale migranter i verden i dag. Det store flertallet av disse har reist helt lovlig, har oppholdstillatelse og skaper ikke utfordringer for vertslandene. Migranter er en sammensatt kategori. Det kan være migrantarbeidere eller internasjonale studenter. Nordmenn som jobber noen år i utlandet, og norske borgere som har valgt å tilbringe pensjonistlivet i Spania eller Thailand, hører også til her. Vi ønsker ikke at det skal legges hindringer i veien for dem.

Norges holdning er at norsk lovgivning og tilhørende ordninger fungerer godt, og at den globale plattformen ikke gir grunnlag for å endre det norske regelverket. Vi anser derfor at målet om å bedre tilgjengeligheten og fleksibiliteten for regulær migrasjon ikke kan tolkes som en forpliktelse til å utvide norsk lovgivning eller praksis når det gjelder arbeidsmigrasjon, utdanningsmuligheter og familieinnvandring, ettersom norsk rett allerede er i samsvar med folkeretten.

Internasjonale migranter støter ofte på utfordringer. Mange migrantarbeidere fra Filippinene, Bangladesh og Nepal forteller om juks med kontrakter og arbeidslivskriminalitet i vertslandene. Noen hushjelper i Midtøsten blir fratatt sine identitetspapirer og tvunget til å arbeide uten kontrakter som regulerer arbeidstid og lønn. Migrantarbeidere blir ofte utsatt for menneskerettighetsbrudd. Opprinnelseslandene ønsker løsninger på dette gjennom internasjonalt normgivende og praktisk samarbeid.

Her i Europa merkes utfordringene knyttet til migrasjon spesielt ved økte ankomster over Middelhavet og Egeerhavet. De fleste migranter som kommer til Europa gjennom den ruten, krysser grenser uten tillatelse, som regel ved hjelp av menneskesmuglere. Mange oppholder seg i Europa uten lovlig oppholdstillatelse. Irregulær migrasjon er et stort og voksende problem globalt, men også for Norge. Det er noe vi ønsker løsninger på.

Både opprinnelsesland og mottakerland for migranter har behov for å bedre migrasjonshåndteringen. Vi har felles interesse av at menneskerettighetene blir fulgt, at ingen blir utsatt for slavearbeid, at barns og kvinners rettigheter blir respektert, og at arbeidstakeres rettigheter blir overholdt. Vi har felles interesse av at migranter ikke dør i ørkenen eller drukner i havet på en farlig ferd mot Europa.

FNs migrasjonsplattform er resultatet av en lang prosess som avsluttes i New York neste uke. Mandag og tirsdag denne uken ble det arrangert en konferanse i Marokko, der et stort flertall av FNs medlemsland var til stede og ga sin tilslutning. Det er riktig, som mange har påpekt, at et mindre antall land har valgt å stå utenfor dette samarbeidet. USA har ikke deltatt i forhandlingene, og Ungarn trakk seg etter siste forhandlingsrunde i juli. Australia, Chile og Israel og EU-landene Ungarn, Østerrike, Polen, Bulgaria, Latvia, Slovakia og Tsjekkia har valgt ikke å delta. Sveits og Italia avventer politisk beslutning.

Regjeringa har vært delt i synet på om Norge bør tilslutte seg den endelige teksten i FNs migrasjonsplattform. Fremskrittspartiet har de siste ukene argumentert for hvorfor de ikke ønsker norsk tilslutning. Høyre og Venstre mener på sin side at plattformen gir et felles utgangspunkt for det politiske arbeidet med å håndtere migrasjonen bedre, slik at vi kan få irregulær migrasjon under kontroll.

Når Norge nå slutter seg til plattformen, er det en samlet regjering som er opptatt av at den brukes for å fremme norske interesser, som rask retur og samarbeid. Jeg vil i dag redegjøre for hvorfor Høyre og Venstre mener denne plattformen er viktig for Norge, og hvordan norsk politikk og norske posisjoner har kommet til uttrykk i den endelige plattformen.

I 2015 opplevde Europa en migrasjonskrise. Over én million flyktninger og migranter kom over Middelhavet. Ser man bort fra flyktningene fra Syria, hadde mange ikke beskyttelsesbehov. De var migranter som søkte en bedre framtid i Europa, de hadde ikke oppholdstillatelse og var ofte uten identitetspapirer.

Heller ikke Norge var uberørt. Vi registrerte på den tida en sterk økning i antallet asylankomster, og situasjonen på Storskog var i noen måneder svært utfordrende. Dette ble sett på som et forvarsel om det som kan komme i en ikke så fjern framtid.

Det la grunnen for at også mange mottakerland innså nødvendigheten av et bedre samarbeid med opprinnelseslandene for å møte utfordringene som følger av irregulær migrasjon. Siden arbeidet med å utforme en global migrasjonsplattform begynte, er antallet irregulære ankomster over Middelhavet redusert med 95 pst. Det skyldes en koordinert europeisk innsats for å få kontroll med migrasjonsstrømmene. Norge har bidratt til denne innsatsen.

Men selv om situasjonen oppleves som mindre akutt, må vi ikke glemme at ankomstene fortsatt er store, og at migrasjonspresset mot Europa vil stige igjen. Afrikas befolkning vokser raskt og vil være fordoblet innen 2050. Mange regioner i verden har en svært ung befolkning, og noen steder er majoriteten av befolkningen under 30 år. Unge befolkninger vil søke arbeid og framtidsutsikter, også gjennom migrasjon.

Samtidig vil klimaendringer, ifølge Verdensbanken, kunne medføre at 140 millioner mennesker vil flytte på seg fram mot 2050. De fleste vil forbli internt fordrevne eller migrere til land i eget nærområde, men mange vil også kunne søke mot Europa. Dette kommer altså i tillegg til flyktningstrømmer som følge av krig, konflikt og forfølgelse, som vi også må forvente i framtida.

Det er i Norges og alle europeiske lands interesse å støtte opp om en global politisk forståelse om migrasjon.

Arbeidet med å få på plass en felles, global samarbeidsmodell for å håndtere migrasjonsutfordringene startet i 2015. 193 land sluttet seg til New York-erklæringen, som tok til orde for å forhandle fram en migrasjonsplattform mellom landene, og en flyktningplattform som skulle utvikles innenfor FN-systemet. Da hadde det i mange år vært regnet som nærmest umulig å få en felles forståelse i FN på dette området. Interessemotsetningene mellom opprinnelsesland og mottakerland ble oppfattet som nesten uoverkommelige.

Norge hadde en aktiv rolle i forhandlingene. Fordi 27 EU-land – minus Ungarn – forhandlet med én stemme og USA ikke deltok, var det få andre mottakerland som tok ordet, og Norge ble en tydelig europeisk stemme.

Norge markerte seg med defensive posisjoner, som krav om aksept for at statene fastsetter sin egen innvandringspolitikk, et klart skille mellom regulær og irregulær migrasjon, understreking av betydningen av samarbeid om retur til hjemlandet av personer uten lovlig opphold, at frihetsberøvelse av utenlandske borgere kan være et nødvendig virkemiddel for å håndheve innvandringspolitikken, om pressefrihet og ved å avvise krav om å utvide adgangen til utførsel av velferdsytelser.

Norge markerte seg også med offensive posisjoner, som at menneskerettighetene må danne grunnlaget for plattformen, framheving av at ILO-agendaen for «anstendig arbeid» og andre bindende ILO-konvensjoner må stå sentralt i arbeidsmigrasjon, anerkjennelse av klima- eller naturkatastrofefordrevnes spesielle situasjon, anerkjennelse av sårbare migranters behov, og at prinsippet om «non-refoulement» gjelder.

FNs migrasjonsplattform er ikke en internasjonal avtale, konvensjon eller traktat og er ikke juridisk bindende. Den får ikke juridiske konsekvenser for norsk innvandringspolitikk eller andre regler som bestemmes av storting og regjering. Plattformen blir et viktig politisk referansedokument, men det er opp til hvert enkelt land hvordan man følger opp på nasjonalt nivå. Plattformen vil heller ikke i seg selv etablere folkerettslig sedvanerett.

Det kalles en plattform fordi det først og fremst er et fundament og utgangspunkt for framtidig samarbeid på områder som berører migrasjon. Det er i vår interesse å få kontroll med den irregulære migrasjonen. Vi må sikre at migrasjonen foregår under ordentlige forhold og følger nasjonale lover og regler, ikke bare migrasjon til Norge, men migrasjon globalt.

Plattformen inneholder 23 politiske målsettinger, med underpunkter i form av ikke-forpliktende forslag. Fem av dem handler om tiltak for å bekjempe irregulær migrasjon, herunder ukontrollert og irregulær innvandring. Det gjelder tiltak mot menneskesmugling, tiltak mot menneskehandel, styrket grensekontroll og tiltak for å imøtegå de grunnleggende årsakene til irregulær migrasjon.

Dette er eksempler på områder hvor Norge oppfyller internasjonale forpliktelser, hvor andre stater ikke overholder sine og dermed bidrar til en svakere migrasjonshåndtering mellom land. Det har vært viktig for Norge og andre europeiske land at disse områdene nevnes eksplisitt.

Det var for oss et helt sentralt krav til plattformen at den skulle fastslå staters plikt til å samarbeide om tilbaketakelse av egne borgere. Det er et problem at flere opprinnelsesland fortsatt nekter å bistå ved retur av personer uten beskyttelsesbehov som motsetter seg å reise tilbake. Noen stater nekter å slippe dem inn i sitt eget land når de blir eskortert til grensen av norsk politi, med henvisning til at returen ikke er frivillig.

Plattformen aksepterer at landene noen ganger må bruke tvangsmidler for å kontrollere migrasjonen. Fra norsk side legges det til grunn at frihetsberøvelse for migranter, også mindreårige, kan være nødvendig i noen tilfeller, men da som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Når land nekter å utstede reisedokumenter og nekter å samarbeide om å ta tilbake egne borgere som mangler oppholdstillatelse i et annet land, bryter de, etter norsk oppfatning, sine folkerettslige forpliktelser. Det må være helt klart.

Samtidig opplever vi at slike situasjoner er vanskelige å håndtere gjennom et rent bilateralt samarbeid. Det hjelper at vi samarbeider med EU, men vi vil være tjent med en bredere global forståelse og aksept for problematikken. Plattformen har fått en egen målsetting om retursamarbeid, noe som i stor grad styrker vårt arbeid bilateralt for mer effektive returordninger, og det styrker innsatsen globalt på dette området.

For regjeringa har det vært helt avgjørende under forhandlingene at plattformen ikke sår noen som helst tvil om at enhver stat selv bestemmer hvem som skal få adgang til statens territorium, for hvor lang tid og under hvilke forutsetninger. Dette suverenitetsprinsippet har vi hevdet med styrke i forhandlingene, sammen med EU og andre mottakerland.

Dessuten var det avgjørende for oss at plattformen, selv om den ikke er juridisk bindende, er på linje med gjeldende norsk politikk på utlendings- og innvandringsområdet.

Plattformen bygger på de universelle menneskerettighetene. De gjelder også for migranter. Dette er en viktig påminnelse i år, når vi markerer at det er 70 år siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. Det er rettigheter som Norge lever opp til, og som vi jobber for å fremme og sikre internasjonalt. Plattformen etablerer ingen nye rettslige kategorier og ingen menneskerett til å migrere. Det handler altså om både justispolitiske, utenrikspolitiske og utviklingspolitiske virkemidler.

Når vi er med på å forbedre levekårene, oppfylle FNs bærekraftsmål og fremme menneskerettigheter i opprinnelses- og transittlandene, støtter vi en utvikling som gir alternativer til irregulær migrasjon.

Den endelige teksten ligger innenfor de målsettingene som Norge har forhandlet ut fra. Våre viktigste krav er oppfylt. Samtidig er det ikke tvil om at dette er et kompromiss som skal ivareta interessene til mange land. Da er det ikke til å unngå at man ender opp med formuleringer som vi fra norsk side ville ha formulert annerledes. Det er slik FN fungerer. Multilateralt samarbeid handler om å ta små skritt i riktig retning. For å skape samarbeid må man starte med å etablere en felles forståelse av hva problemene er, og hva man skal samarbeide om.

Ett eksempel, som også har fått oppmerksomhet i norske medier, er formuleringen i plattformen om medias rapportering om migrasjon. Denne reagerte også Norge på i forhandlingene. Å få setningen ut av teksten lot seg ikke gjøre. Derfor var Norge blant landene som i forhandlingene krevde at full pressefrihet slås fast. Det er en selvfølge at media dekker alle sider av migrasjon, også de negative. Ytringsfrihet og frie medier er grunnleggende for demokratiet.

Under avslutningsmøtet i Marokko 10. og 11. desember holdt vi et innlegg der vi redegjorde for hvilken fortolkning Norge vil legge til grunn på avgjørende punkter. Dette vil vi følge opp med en stemmeforklaring under selve avstemningen i FNs generalforsamling 19. desember. Dette er en helt alminnelig framgangsmåte for å sikre at man ikke blir stilt til ansvar for en annen fortolkning enn den man selv har lagt til grunn.

I stemmeforklaringen vil jeg kort framheve åtte punkter:

  1. at migrasjonsplattformen ikke er rettslig bindende, og ikke i seg selv vil danne grunnlag for folkerettslig sedvanerett

  2. at statene har en suveren rett til å regulere egen innvandring

  3. at alle migranter har visse fundamentale menneskerettigheter, men at plattformen ikke etablerer noen nye juridiske kategorier eller en menneskerett til å migrere

  4. at målet om å bedre tilgjengeligheten og fleksibiliteten for regulær migrasjon ikke kan forstås som en plikt til ytterligere liberalisering

  5. at frihetsberøvelse av utenlandske borgere kan være nødvendig i noen tilfeller, også når det gjelder mindreårige, men da som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom

  6. at Norge forutsetter at alle stater etter folkeretten har plikt til å ta tilbake egne borgere, enten de returnerer frivillig eller ikke

  7. at migrasjonsplattformen ikke kan forstås slik at den krever en revisjon av adgangen til å eksportere norske velferdsytelser

  8. at migrasjonsplattformen anerkjenner viktigheten av fri presse, og at det ikke er noe i plattformen som legger begrensninger på en fri og faktabasert rapportering om migrasjon

Noen land har fryktet å miste kontroll over sin egen innvandringspolitikk. Nasjonal suverenitet over våre grenser er selvfølgelig helt avgjørende også for Norge. Vi skal selv fastsette vår innvandringspolitikk. Det er vi som avgjør hvem som får adgang til Norge, for hvilket formål og for hvor lang tid.

Vi har studert FNs migrasjonsplattform grundig. Det er ingenting i denne plattformen som svekker vår nasjonale suverenitet. Det er ingen rettslig forpliktelse i denne plattformen som forplikter oss til å liberalisere vår innvandringspolitikk. Det er ingen rettslige forpliktelser i denne plattformen om å endre norsk regelverk.

Jeg mener at de landene som stiller seg utenfor, bidrar til det motsatte av å sikre kontroll. Ved å stille seg utenfor svekker de dette viktige rammeverket for internasjonalt samarbeid på migrasjonsområdet. Mindre samarbeid gir færre muligheter til å komme fram til gode løsninger.

Dette er også konklusjonen som samtlige nordiske land har landet på, i tillegg til sentrale europeiske partnere som Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Derfor håper jeg at flest mulig land deltar i samarbeidet som FNs migrasjonsplattform legger opp til, og at de som har stilt seg utenfor, etter hvert ser og blir overbevist om at samarbeidet har en verdi.

I den norske debatten har enkelte reagert på at FNs plattform omtaler migrasjon som noe positivt, og som et bidrag til utvikling. Igjen, dette handler ikke om en juridisk forpliktelse til å liberalisere norsk innvandringspolitikk, men at regulær migrasjon ofte kan være et gode. Det er eksempelvis en berikelse for norske studenter å studere noen år i utlandet, og studentene er en berikelse for Norge når de kommer tilbake.

At vi kan hente kvalifisert arbeidskraft fra andre land når vi trenger det, er positivt for Norge. Det er et gode for migrantarbeidere at de kan finne arbeid og tjene penger i andre land. Når de sender penger til familien hjemme, bidrar det til opprinnelseslandenes utvikling. Trygg, ordnet og regulær migrasjon er et gode, og det er et bidrag til utvikling, for enkeltmennesker og for samfunn. Det er dette vi vil fremme.

Det vi vil bekjempe, er menneskehandel, menneskesmugling, ukontrollert og irregulær innvandring og brudd på menneskerettighetene.

Ansvarlig regionalt og globalt samarbeid er helt nødvendig for å løse denne utfordringen. Vi kan ikke klare det uten internasjonalt samarbeid. Derfor slutter Norge seg til FNs migrasjonsplattform.

Presidenten: Presidenten vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45 annet ledd bokstav a, foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og et avsluttende innlegg fra utenriksministeren.

Representanten Morten Wold har bedt om ordet.

Morten Wold (FrP) []: Jeg vil, både på vegne av meg selv, som mindretallet i presidentskapet når det gjelder ønsket debattform etter utenriksministerens redegjørelse, og på vegne av Fremskrittspartiets stortingsgruppe, sette frem et forslag om at redegjørelsen behandles etter Stortingets forretningsorden § 45 første ledd bokstav b – altså at saken føres opp til behandling i et senere møte, noe som kan skje allerede i morgen eller på lørdag.

Årsaken til det er at det vil åpne for debatt med anledning til å fremme forslag til votering, ikke bare en 5-minutters runde uten forslagsmulighet, slik det nå legges opp til. Fremskrittspartiet mener at et så viktig spørsmål som FNs migrasjonsplattform bør resultere i en full debattrunde med forslagsmulighet i Stortinget – derfor dette forslaget.

Presidenten: Representanten Morten Wold har da foreslått at redegjørelsen behandles etter forretningsordenen § 45 første ledd bokstav b og føres opp til behandling i et senere møte.

Presidenten vil åpne opp for en debatt om behandlingsmåten, der én representant for hvert parti får ordet, om ønskelig.

Representanten Trond Helleland har bedt om ordet.

Trond Helleland (H) []: Jeg vil takke utenriksministeren for en god redegjørelse. Når det gjelder behandlingsmåten, synes jeg at presidentskapet har lagt opp til en klok behandlingsmåte, dvs. 5 minutter til hvert parti. I tillegg til det vil jo den utenrikspolitiske budsjettbehandlingen foregå rett etterpå, i neste sak, og jeg registrerer at Fremskrittspartiet der har lagt inn et forslag. Jeg mener at det naturlige nå er at vi har en runde med 5 minutter til hvert parti, og så går vi over i budsjettdebatten. Da er det full anledning for alle til å diskutere dette og andre gode og spennende temaer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til behandlingsmåten for sak nr. 1.

Etter at det var ringt til votering, uttalte

presidenten: Vi er klar til å gå til votering over behandlingsmåten vedrørende redegjørelsen.

Det voteres alternativt mellom presidentens forslag om at redegjørelsen behandles etter forretningsordenens § 45 første ledd bokstav a, og representanten Morten Wolds forslag om at redegjørelsen behandles etter forretningsordenens § 45 første ledd bokstav b.

Votering:

Ved alternativ votering mellom forslaget fra presidenten og forslaget fra Morten Wold ble forslaget fra presidenten bifalt med 81 mot 15 stemmer.

(Voteringsutskrift kl. 10.36.07.)

Presidenten: Presidenten vil da i henhold til Stortingets forretningsorden § 45 annet ledd foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og avsluttende innlegg fra utenriksministeren.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Arbeiderpartiet er grunnleggende tilhenger av internasjonalt samarbeid for å løse internasjonale utfordringer og problemer. Det gjelder også migrasjon. Enkeltland alene kan f.eks. ikke bekjempe kyniske menneskesmuglere eller dødsrutene over Middelhavet. Derfor trenger vi fungerende internasjonalt samarbeid. Men jeg kan ikke her i dag fra Arbeiderpartiet utstede noen ettergodkjenning av at regjeringa på Norges vegne nå sist mandag støttet FNs nye migrasjonsplattform. Denne saken ligger på regjeringas bord.

Etter vår grunnlov og vår statsskikk er ansvaret for den løpende utenrikspolitikken tillagt regjeringa. Bindende avtaler skal godkjennes av Stortinget, ikke-bindende erklæringer er det den til enhver tid sittende regjering som skal ta stilling til. Derfor instruerer ikke Stortinget regjeringa om hvordan Norge skal stemme om resolusjonene i FNs hovedforsamling, og derfor kan ikke regjeringa komme til Stortinget i etterkant av at en sak er avgjort, for å be om parlamentarisk velsignelse eller tilgivelse.

I møtet med internasjonal migrasjon må noen prinsipper ligge fast. Norsk innvandringspolitikk er norske myndigheters ansvar. Den skal vi selv styre og regulere. Vi skal selv holde kontroll ved våre egne grenser. Selv om det ikke er vår oppgave her i Stortinget å ta stilling til denne migrasjonsplattformen, er det åpenbart at den har både fordeler og ulemper. Teksten er ikke juridisk bindende, men det er nyttige formuleringer her om at land f.eks. må utstede ID-dokumenter og ta ansvar for egne borgere. På den andre siden er det formuleringer som også skurrer, bl.a. eksport av trygdeytelser og at stater skal drive opplæring av media. Alt dette kunne vi hatt en grundig dialog om mens FN-forhandlingene fremdeles pågikk, om regjeringa faktisk var seg sitt ansvar bevisst og sørget for å konsultere og forankre Norges standpunkt.

For ti år siden ble det forhandlet fram en sammenlignbar ikke-bindende FN-erklæring, Durban II-konferansen om rasisme. Utenriksministeren den gangen møtte to ganger i Stortinget for å konsultere og forankre. Men denne regjeringa har dessverre ikke gjort en god nok jobb.

Det er paradoksalt at vi har denne debatten i dag, tre dager etter at plattformen er vedtatt. Så må utenriksministeren gjerne hevde at den skal opp i FNs hovedforsamling 19. desember, men det er bare sandpåstrøing. Plattformen ble vedtatt på mandag, teksten ble ferdigforhandlet i juli. Erna Solberg og Sylvi Listhaug startet prosessen fram mot denne plattformen da de deltok på FNs toppmøte om migrasjon høsten 2016. Mellom februar og juni ble det offentliggjort i alt sju ulike versjoner av plattformen. Men regjeringa kommer først nå til Stortinget, tre dager etter at plattformen er vedtatt og et halvt år etter at forhandlingene er avsluttet.

Jeg la merke til at utenriksministeren i svar til Stortinget gjorde et poeng ut av at hun hadde orientert om plattformen i sin utenrikspolitiske redegjørelse i vinter, men redegjørelsen inneholdt ikke mer enn tre setninger om migrasjonsplattformen – og én av setningene formidlet faktisk feilinformasjon, nemlig at det FN nå jobber med, er en global plattform for flyktninger og migranter. Det er jo feil. Denne FN-prosessen skiller tydelig mellom hva som er flyktninger, og hva som er migranter. Og det er ikke bare pirk, det er avgjørende at vi makter å skille mellom migrasjons- og flyktningpolitikk.

Det er åpenbart at det i den offentlige debatten om migrasjonsplattformen har kommet fram saklig og helt kurant uenighet, men den offentlige debatten har også inneholdt misforståelser, fordreininger og overdrivelser. Det må denne regjeringa ta en stor del av ansvaret for. Ikke har den sørget for å konsultere Stortinget, ikke har den evnet å informere og opplyse den offentlige diskusjonen. Vi har høyere forventninger til forvaltningen av landets utenrikspolitikk enn det regjeringspartiene har utvist i denne saken.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg vil på vegne av vår gruppe takke utenriksministeren for redegjørelsen om det Norge har medvirket til i forbindelse med arbeidet med denne migrasjonsplattformen. Det er viktig for en videre debatt om disse spørsmål å være klar over hvilken status dette dokumentet har, og om det på noen måte gir Norge nye forpliktelser utover de vi selv frivillig påtar oss eller har påtatt oss.

Selv om dokumentet selv sier at det ikke er rettslig bindende, er det også vesentlig at Norge har hatt en klar stemme og sier klart fra om de delene av migrasjonsplattformen vi ikke kommer til å følge opp. Det er viktig å si dette, selv om det også understrekes at vi ikke står overfor en traktat eller annen juridisk bindende avtale. Plattformen er en politisk preget erklæring om hvordan landene ser på de problemer som uregulert migrasjon fører med seg, og hva som eventuelt må til av konkrete tiltak for å løse dem.

Under arbeidets gang har man måttet erkjenne at det er en interessemotsetning mellom migrantenes opprinnelsesland og de land som vurderer å motta migrasjonen, altså immigrantene. Grunnprinsippene for samkvemmet mellom stater er nedfelt i folkeretten, og det er det som normerer forholdet mellom stater. Det er disse reglene, som vi kjenner, som vil ha forrang hvis noen skulle ønske å bruke plattformen til noe annet og noe mer enn det vi selv ønsker å forplikte oss til i Norge. Disse reservasjonene er avgjørende for det videre arbeidet, slik at det kan skje på et avklart og realistisk grunnlag.

Norge har under sitt innlegg i Marokko fremført sine reservasjoner etter å ha vist til tvetydigheter i teksten. Slike forbehold betyr at vi ikke er bundet av teksten, heller ikke den politisk pregede teksten, lenger enn den forståelsen vi selv legger inn i dokumentet.

Med denne tilnærmingen er vi på linje med Danmarks presiseringer, som er gjort og fremført på vegne av en rekke medlemsland i EU. Disse land har understreket erklæringens ikke-rettslige karakter. Heller ikke skal teksten kunne brukes som et grunnlag for senere å hevde at man har etablert en sedvanerett.

Tvetydigheten i teksten har gjort det nødvendig for Norge, sammen med andre land, de som står oss nærmest, igjen å understreke at vi som suverene stater bestemmer hvilken migrasjonspolitikk som skal føres innenfor landenes egen jurisdiksjon. Det er kjernen i hva det innebærer å være en suveren stat. Det skal ikke følge nye forpliktelser enn de vi allerede har sluttet oss til gjennom den folkeretten vi allerede anerkjenner. Folkeretten bygger på statenes eksklusive territorielle kontroll og håndhevelse.

Det er Norge og andre suverene staters rett å trekke grensen mellom lovlig og ulovlig migrasjon og også å sette vilkår for innreise som aksepteres som lovlig. Det er også presisert at det ikke faller nye folkerettslige forpliktelser på Norge eller utvidelse av gamle.

Dette betyr at ingen kan legge til grunn noen utvidelse av det som i dag anses for å være legal migrasjon til Norge, enten begrunnelsen er arbeid, utdannelse eller familiegjenforening. Norge følger allerede de standarder som gjelder internasjonalt.

For å effektuere norske bestemmelser knyttet til utsendelse av personer som ikke finner grunnlag i asyl- og flyktningretten, har regjeringen tatt forbehold for å kunne bruke de tvangsmidler som er nødvendige for en proporsjonal, men samtidig effektiv håndhevelse av norsk lov. Det innebærer også i noen tilfeller tilbakeholdelse og arrest.

Vi er også tilfreds med det som ble sagt fra Norges side om presse- og ytringsfrihet. Den er som kjent grunnlovsbeskyttet hos oss, men den nyter også internasjonalt traktatsvern gjennom den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og den er rett og slett ikke til forhandling. Å skulle gå inn på en innholdsstyring av presse og media, eller for den saks skyld holdningskampanjer for å påvirke opinionen til å bli positivt innstilt til migrasjon, er uakseptabelt. I demokratiene er det den offentlige mening som til slutt bestemmer hva regjeringen mener, ikke omvendt.

Jeg mener utenriksministeren har ivaretatt norske posisjoner på en god måte. Norge kommer fortsatt til å utforme sin migrasjonspolitikk ut fra norske interesser.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Først vil jeg takke utenriksministeren for redegjørelsen. Det er viktig når en sak skaper så mye uro i befolkningen og så mye debatt, at man tar en åpen runde på det, og tar innbyggernes bekymring på alvor.

Det som derimot er oppsiktsvekkende, er at partier som Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som selv har bedt utenriksministeren komme og redegjøre for saken, nå har fått det sånn som de ønsker, og da synes de plutselig det er uryddig og prøver å legge lokk på debatten ved ikke å tillate en fri, åpen debatt som kunne vært belysende for saken. Det synes jeg er oppsiktsvekkende.

Så er det ikke riktig som det ble sagt fra Arbeiderpartiet, at saken er avgjort. Som utenriksministeren sa, skal denne opp til votering i FN den 19. desember. Dersom Stortinget nå velger å gå imot norsk tilslutning, blir det ingen norsk tilslutning. Men hvis man ønsker å få belyst den saken, må man ikke si nei til en debatt. Det er oppsiktsvekkende.

Når vi snakker om denne plattformen, har alle de andre partiene bare et stort behov for å snakke om hva man ikke skal gjøre. Man snakker om at internasjonalt samarbeid er viktig. Ja, selvsagt er internasjonalt samarbeid viktig. Det mener også Fremskrittspartiet. Men når man har så stort behov for å ta avstand fra innholdet i avtalen, står man bare igjen med å stemme for en avtale på grunn av at det er en internasjonal plattform, ikke på grunn av at det er en god internasjonal plattform. Det må jo være det grunnleggende argumentet for å tilslutte seg en sånn avtale – at avtalen er bra. Jeg har fortsatt til gode å høre andre partier trekke fram de gode argumentene i denne avtalen som faktisk vil gjøre en forskjell.

Det har blitt trukket fram noen få sider ved avtalen som kan være bra, f.eks. det med retur. Men det er sånn i dag at de landene som vi ønsker skal endre sin politikk, som skal endre sin praksis, allerede er pålagt det gjennom internasjonalt lovverk. De blåser i det. Hvordan tror man da at ved å signere en uforpliktende avtale skal disse landene endre praksis? Det kommer ikke til å skje. Derimot er det sånn at det alltid er Norge og andre europeiske vestlige demokratier som er de beste i klassen til å oppfylle intensjonene i disse avtalene. Da står vi igjen med en situasjon der det blir lagt betydelig press på at Norge skal endre sin politikk, mens de som blåser i sine forpliktelser allerede i dag, kommer til å fortsette å blåse i sine forpliktelser.

Det er mange formuleringer i denne avtalen som ikke bare er problematiske, men går direkte imot norsk innvandringspolitikk. Jeg er også enig i at vi skal beholde norsk selvråderett ved denne avtalen. Det er ikke noen selvstendighetsavgivelse vi går ut på her, men vi forplikter oss like fullt til å endre norsk politikk – 29 ganger i dokumentet står det at vi forplikter oss til ditt, og vi forplikter oss til datt. Hvis man signerer på at man forplikter seg til å endre norsk politikk, da må man ikke bli overrasket hvis norsk politikk blir endret.

Flere problematiske områder er allerede nevnt. Det tas til orde for at man skal gå gjennom lovgivningen med tanke på å lempe på kravene til familieinnvandring. Vi trenger strengere krav til familieinnvandring, ikke liberalisering. Det står at man skal få enklere tilgang til rettigheter, det står at man skal få flere veier til lovlig migrasjon. Vi er også enige om at man skal bekjempe ulovlig migrasjon, men denne avtalen legger opp til å bekjempe ulovlig migrasjon ved å gjøre den lovlig. Det er Fremskrittspartiet sterkt imot.

Og så står det et punkt som er svært problematisk, om hvordan staten skal gå inn og styre mediene, lære opp journalister i god etisk omtale av innvandringsspørsmål. Det strider mot pressefriheten, Redaktørforeningen har vært ute med det, alle synes det er problematisk. Så sier man bare at man ikke er pålagt å gjøre det. Men man setter da Norges signatur på noe som er sterkt beklagelig og problematisk. Hvordan skal Norge klare å påvirke nasjoner som Iran og Saudi-Arabia som ikke har pressefrihet, som bruker disse metodene til å endre sin politikk, når vi har sagt at dette er et greit verktøy å bruke?

Jeg er overrasket hvis dette ikke blir en større debatt, og hvis man slutter seg til denne avtalen uten å belyse den bedre.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vil gjerne få lov å takke utenriksministeren for redegjørelsen. Jeg må likevel si at jeg er svært overrasket over at regjeringen kommer til Stortinget og redegjør om dette nå, flere dager etter at regjeringen allerede har godkjent avtalen på vegne av Norge i et møte i Marrakech. Utformingen av denne avtalen har jo hele tida vært regjeringens ansvar, helt siden statsminister Solberg og innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet var med og igangsatte forhandlingsprosessen for mer enn to år siden. Det er nå et halvt år siden forhandlingene om plattformen ble sluttført, og regjeringen har verken da eller undervegs i forhandlingene funnet det betimelig å orientere Stortinget overhodet om innholdet i norske forhandlingsposisjoner.

Regjeringen har ikke lagt fram noen sak for Stortinget, og vi som storting har ikke noe grunnlag for å ta stilling til plattformen. Vi har ikke fått kjennskap til de vurderingene som regjeringen har gjort undervegs, hvilke forhandlingsposisjoner en har hatt, hvilke strategiske valg en har gjort, hvilket innhold en har lagt i forhandlingene, og det har altså ikke vært noen drøfting i Stortinget omkring det. Den muntlige orienteringen fra utenriksministeren i dag endrer ikke på det spørsmålet.

Jeg tror det spørsmålet som mange stiller seg, er om plattformen eventuelt innebærer nye politiske forpliktelser for Norge og for andre land. La det være klart at Senterpartiet ønsker at vi skal beholde nasjonal suverenitet over alle sider ved norsk innvandringspolitikk, og vi tar det for gitt at regjeringen har sørget for det i forhandlingene om avtalen. Jeg må registrere at jeg sjelden har hørt en Høyre-politiker bruke ordene nasjonal suverenitet og nasjonal kontroll så ofte som utenriksministeren gjorde i sitt innlegg i dag, men det er jo hyggelig for en senterpartist å høre at andre partier også kan ta i bruk de ordene.

Poenget er at hvis denne suvereniteten ikke er beholdt, har regjeringen gått utover sine fullmakter etter Grunnloven. Da står vi overfor en helt annen sak, for det er nemlig regjeringens ansvar å sørge for at skillet mellom en mellomstatlig avtale og en overnasjonal avtale der vi avgir suverenitet, blir opprettholdt. All suverenitetsavståelse må behandles etter Grunnlovens regler, og hvis det skulle være tilfellet, står vi sjølsagt i en helt annen situasjon.

Senterpartiet har ikke hatt noen sak å behandle omkring dette spørsmålet, og vi har heller ikke noe samlet råd å gi regjeringen om sakens innhold. Det er regjeringens eget ansvar hvordan denne avtalen vil utvikle seg, og hvilke virkninger den vil få. Det er også regjeringens eget ansvar at den holder seg innenfor det som er vår nasjonale suverenitet når det gjelder denne typen avtaler.

Det er det som også gjør denne saken litt spesiell, må jeg få lov å si. Stortinget har rett og slett ikke noe beslutningsgrunnlag for å ta noen avgjørelser eller gi noe råd i denne saken. Denne saken er regjeringens ansvar, og det har åpenbart også regjeringen samlet ment, helt fram til nå. Det regjeringen gjør i dag, er å bringe regjeringspartienes egen uenighet inn i stortingssalen fordi de sjøl ikke klarer å håndtere den uenigheten seg imellom. Det ble veldig tydelig etter representanten Engen-Helgheims innlegg. Det synes jeg er en helt umulig situasjon. Det gjør de – de bringer altså inn i stortingssalen sin egen uenighet om en sak som de sjøl helt fram til nå har ment er regjeringens konstitusjonelle ansvar. Det kan ikke kalles annet enn merkverdig og helt umulig for Stortinget å forholde seg til.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil også takke utenriksministeren for redegjørelsen, som jeg skulle ønske hun slapp å bruke tid på. Vi er enig i det aller meste hun sa, også de fortolkninger som regjeringen redegjorde for i sitt innlegg da plattformen ble klappet igjennom i Marrakech. Jeg synes at det ikke er grunn til å si så veldig mye mer om sakens innhold, nettopp fordi den allerede er avgjort, og fordi utenriksministeren godt har redegjort for hvorfor den ikke har noe i Stortinget å gjøre.

Dette er jo bare et skuespill – en pinlig affære, hvor Stortingets tid misbrukes til å gi et regjeringsparti en mulighet til å komme ut av en knipe med sine egne kjernevelgere. Vi har det sånn i utenrikspolitikken at regjeringen til og med kan gå til krig uten å komme til Stortinget. Men dette kommer de til Stortinget med. Vi er ikke bedt om å gi noe råd. Det er regjeringen med Fremskrittspartiet som står ansvarlig for tilslutningen til denne plattformen. Og det er ganske åpenbart hva som er skjedd her: Fremskrittspartiet har ikke forstått hvor stort sinne dette ville utløse hos deres egne, kommet for seint på banen, tatt noe som ikke var en formell dissens. Man kunne selvfølgelig kommet til Stortinget lenge før beslutningen skulle tas. Det ville gitt mening, kanskje. Men det skjedde ikke, sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet sov i timen.

Vi har altså en regjering som lar seg stresse av Resett, Hege Storhaug og assorterte konspirasjonsteoretikere på ytre høyre fløy. Det er utrolig at regjeringen får seg til å presse seg inn på Stortingets dagsorden bare for at Fremskrittspartiet skal få reparere sitt forhold til disse miljøene. Her ser vi hva slags prosjekt Kristelig Folkeparti og Venstre har rotet seg inn i. Det er en regjering hvor husfreden bare blir bevart hvis ytre høyre på internett er fornøyd. Det er bare å gratulere. I denne saken framstår den borgerlige regjeringen som et sirkus med Erna Solberg som sirkusdirektør, Fremskrittspartiet som narr og Venstre som narrens dansende statist. Dette er å kaste bort Stortingets tid. Jeg har ikke behov for å bruke resten av min taletid.

Presidenten: Presidenten vil anmerke at den type karakteristikker av en regjering kanskje ikke helt hører inn under det parlamentariske ordskiftet.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg vil også ta avstand fra ordbruken og innlegget som Lysbakken holdt nå, men la oss holde oss til saken. Ironien er at Fremskrittspartiet vil stemme imot denne pakten som i stor grad fokuserer på å begrense migrasjonen som følge av nød, krig og katastrofer. Det er ironien.

Globale utfordringer må løses globalt. Utfordringene rundt irregulær migrasjon er per definisjon internasjonale spørsmål, og flyktningkrisen som rystet Europa for et par år tilbake, viste nettopp det. Alenegang leverte ikke noe annet enn piggtråd, usikkerhet og Alan Kurdi, den tre år gamle gutten vi alle husker, som ble funnet død på stranden i Tyrkia i 2015. Det er derfor uforståelig for meg at noen skulle motsette seg å finne internasjonale løsninger på migrasjon, all den tid vi er helt sikre på at spørsmål ikke kan løses av enkeltlands alenegang. Europas historie er full av eksempler på katastrofer som følger med slike aleneganger, og høydepunktene i vår historie kom da vi sto samlet i kampen for frihet, likhet og brorskap.

Migrasjonspakten er et forsøk på å etablere en felles forståelse rundt migrasjon. Landene som undertegner pakten, bekjenner seg til noen grunnleggende menneskerettigheter og setter disse i sammenheng med migrasjon. Pakten gir også enighet om hvordan land bør bekjempe menneskesmugling, og hvordan man sørger for at flest mulig finner løsninger som gjør at de kan bli i sine hjemland og ikke bli tvunget ut på flukt. Det er ingen åpen innvandringspakt på noe vis, og den binder ikke Norge, eller noe annet land, til å ta imot flere innvandrere eller flyktninger.

Jeg er veldig glad for at utenriksministeren har sagt at vi skal gjøre vårt for å finne internasjonale løsninger som bidrar til å begrense flyktningstrømmene. Hun har sagt hun vil bidra til å ivareta migranters menneskerettigheter, og hun har stått opp mot dem som mener at norsk alenegang er veien å gå. Utenriksministeren og UD fortjener takk for de ikke stiller oss i Norge i skyggen, sammen med Orbán, Kaczy?ski, Trump og Kurz.

Det er heller ikke slik at denne pakten vil legge noe bånd på Norges innvandringspolitikk. Den politikken er det vi som fører, og regjeringspartiene har blitt enige om å føre en restriktiv, rettssikker og ansvarlig innvandringspolitikk, som setter mennesket i sentrum og sikrer alle, uavhengig av bakgrunn, deres grunnleggende menneskerettigheter. Den linjen ligger fast. Politikkens formål er å finne realistiske løsninger på slike utfordringer, men jeg vil også framheve alle fordeler migrasjonen har brakt med seg gjennom tidene. Migrasjonen gjorde Amerika til verdens største og innovative økonomi, den gjorde Fredrik II den stores Preussen til en kulturell stormakt, og den gjør at byer som Rotterdam, London, Paris og Barcelona i dag er skinnende eksempler på hva vi kan oppnå i åpne samfunn.

Migrasjon er også en personlig historie, og det er en del av min egen bakgrunn. Mine foreldre kom til Norge fra Pakistan for å skape et bedre liv for seg og sine og for å bidra til det norske samfunnet. De var den gangen fremmedarbeidere og levde under harde vilkår. Moren min var hjemmeværende og analfabet, og faren min jobbet på en spikerfabrikk. Hans kvalifikasjoner fra Pakistan tok ham ikke langt i Norge. Det var likevel hans og den generasjonens arbeidsvilje som gjorde at de kunne forsørge sine familier, og jeg og veldig mange andre i Norge – titusener – er nettopp produkt av denne migrasjonsfortellingen. Jeg var en ung pakistansk gutt som jobbet hardt og ble støttet av viktige mennesker i mitt lokalsamfunn, skolen, som gjorde at jeg fikk en utdanning og har kommet dit jeg er i dag. Min historie er selvsagt ikke den eneste. Norsk samfunnsliv er full av slike migranter som gjør hva de kan for å bidra på en god måte i Norge. Migrasjon i seg selv er ikke utfordringen for Norge. Det er det den manglende integreringen som eventuelt er.

Mot slutten vil jeg igjen takke utenriksministeren og regjeringen som stiller seg bak FNs migrasjonspakt og vil gjøre det den kommende uken, og som ikke følger Orbán og Kaczy?ski ned en vei som bare bidrar til mer menneskesmugling og grovere brudd på menneskerettighetene. Nasjonalistenes drøm om et lukket samfunn er et luftslott. Det har aldri eksistert og vil heldigvis aldri eksistere. Det er det vår jobb å sørge for at ikke skjer. Vårt samfunn er et åpent samfunn, og når vi løser internasjonale utfordringer, løser vi dem i fellesskap. Det er den beste veien å gå.

Derfor er det slik som utenriksministeren sier: Det er i Norges og alle europeiske lands interesse å støtte opp om en global politisk forståelse av migrasjon. Derfor er det rart å se at Fremskrittspartiet velger å stille seg utenfor.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Representanten Rajas personlege historie viser både kor viktig politisk område dette er, og kor bra det kan gå.

Dette var ei sak som eg var usikker på om eg skulle ta ordet til, men no sa representanten Engen-Helgheim – og eg har lyst til å sitere han – følgjande frå Stortingets talarstol: «... setter da Norges signatur på noe som er sterkt beklagelig». Konstitusjonelt er det vår utanriksminister som skal gjere det. Med den typen ordbruk frå Stortingets talarstol har Engen-Helgheim sagt at han ikkje kan ha tillit til utanriksministeren, med mindre utanriksministeren vel å beklage frå Stortingets talarstol.

På vegner av Kristeleg Folkeparti vil eg seie at me har full tillit til utanriksminister Eriksen Søreide, og kvar gong ho kjem for å halde utgreiingar frå denne talarstolen, er det glitrande utgreiingar.

Men i dag har eg ingen grunn til å takke for utgreiinga, for eg meiner at denne utgreiinga ikkje burde ha funne stad frå denne talarstolen. Det er altså 1,5 år sidan forhandlingane starta. Viss ein skulle hatt innspel, skulle ein enten hatt det ved starten eller før ein hadde slutta seg til denne avtalen, som Noreg formelt sett gjorde for tre dagar sidan. Som utanriksministeren òg sa i si utgreiing, er ikkje dette ein traktat, det er ikkje ein avtale, det er ikkje ein konvensjon – det er ei plattform. Det er ikkje bindande for Noreg, og da har eg problem med å forstå kvifor me skal diskutere dette.

Men eg er einig i konklusjonen til utanriksministeren. Me lever i ei tid då eigeninteressene dominerer meir og meir, i land etter land, og i ei sånn tid bør alle progressive krefter seie tydeleg og klart ifrå om at me bør ha meir samarbeid, ikkje mindre.

I eit sånt perspektiv er det liten tvil om at FNs migrasjonsplattform er eit steg i riktig retning. Migrasjonsutfordringane i verda er internasjonale utfordringar som krev internasjonale løysingar. Migrasjonsplattforma gir nye moglegheiter for samarbeid og felles løysingar. Me veit alle at migrasjonsutfordringane ikkje kan løysast berre med å stengje grensene, men at dei må handterast internasjonalt. Eitt land kan ikkje gjere alt aleine. Me treng meir internasjonalt samarbeid for å hindre irregulær migrasjon, utnytting, menneskesmugling og menneskehandel.

I debatten om migrasjonsplattforma har det vore mange meiningar og kanskje ikkje fullt så mykje fakta. La meg dele nokre harde fakta om kva migrasjonsplattforma handlar om. Ho handlar om:

  • meir samarbeid om migrasjonsstatistikk

  • meir hjelp til migrantar der dei er

  • meir informasjon til migrantane, så dei blir kjende med farane og med moglegheitene dei har

  • meir id-papir og dokumentasjon

  • fleire moglegheiter for mobilitet for arbeidarar, studentar og akademikarar

  • meir etisk og anstendig rekruttering av arbeidsinnvandrarar

  • meir hjelpsam og føre-var-haldning i migrasjonsprosessen

  • meir humanitære krav for å redde liv og finne sakna migrantar

  • meir samarbeid mot menneskesmugling og utnytting av sårbare migrantar

  • meir hjelp til offer for menneskehandel

  • meir kontroll over grensene

  • meir samarbeid for å respektere folkeretten

  • meir rettar og plikter, gjensidig respekt og inkludering i integreringsprosessen

Dette sluttar Kristeleg Folkeparti seg til.

Men som eg sa: Eg har lagt merke til at Framstegspartiet i dag har hatt ein ordbruk som ikkje viste tillit til den sitjande utanriksministeren. Det må eg seie eg synest er særs spesielt.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Til de representantene som har understreket at dette ligger på regjeringas bord: Det er helt korrekt, og det er ingenting som endrer det ved at det gis en redegjørelse. Vi har heller ikke kommet til Stortinget for å be om en etterfølgende godkjenning eller på andre måter bedt Stortinget ta stilling til plattformen. Det er heller ikke uvanlig å redegjøre i Stortinget for aktuelle temaer der Stortinget ikke skal fatte en beslutning eller et vedtak, men bli orientert om en sak.

Jeg tror de fleste har lagt merke til at det den siste tida har vært en økende temperatur i den offentlige debatten. Den har kommet senere i Norge enn den har gjort i en del andre land, men like fullt er en del av det som kommer fram i den debatten, både bekymringsfullt og – etter min oppfatning – noe som ikke tjener debatten om verken migrasjon, integrasjon eller flyktninger. Derfor har regjeringa et behov for å kunne gi en mer samlet framstilling av det som faktisk ligger i plattformen, også for å kunne bidra til å fortelle hva plattformen ikke er, hvilke forpliktelser den ikke innfører. Det mener jeg er viktig og normalt i et offentlig ordskifte.

Dette var et tema i min utenrikspolitiske redegjørelse. Den gangen var det bare én representant som tok ordet til dette spørsmålet. Det var representanten Christian Tybring-Gjedde, som vektla at flyktning- og migrasjonsproblematikk er et globalt ansvar og må håndteres globalt. Jeg har siden det vært i tre spontanspørretimer. Jeg har vært tilgjengelig for alle spørretimer og har ikke – inntil i forrige uke – fått skriftlige spørsmål om saken. Da kom det tre spørsmål fra Senterpartiet, som vi har svart ut, og som primært gikk på prosess.

Jeg ville mene at f.eks. det å skulle bruke den utvidete utenriks- og forsvarskomité til å orientere om denne prosessen ikke ville være formålstjenlig, rett og slett fordi dette ikke er gradert informasjon. Derfor har vi brukt de anledningene som har vært, til å fortelle at dette arbeidet var underveis, men at det – som representantene her også har understreket veldig tydelig – ligger på regjeringas bord, det er regjeringas prerogativ og ansvar, og det er derfor regjeringa har jobbet med saken.

Det er riktig, som jeg opplyste i min redegjørelse, at det er utviklet en migrasjonsplattform som er forhandlet fram mellom land, og en egen flyktningplattform som er utviklet internt i FN. Jeg refererte til begge. De springer begge ut av New York-erklæringen, som ble vedtatt av 193 land.

Dette er ikke en plattform som skal signeres. Den stemmes over i FN, etter alt å dømme den 19. desember. Som alle kjenner til, kan det av og til bli endringer i tidsskjemaet, men planen er 19. desember. Den skal ikke signeres. Jeg har heller ingen ting å beklage. Jeg framfører det som er regjeringas politikk.

Jeg legger merke til, selv om jeg ikke har bedt partiene i Stortinget om verken å gi tilslutning til plattformen eller nødvendigvis å uttrykke sine meninger om den, at det med ett unntak er bred oppslutning om plattformen i Norge. Jeg syns det – i det politiske klimaet vi har mange steder i Europa nå – er en tilleggsverdi at vi kan uttrykke det, rett og slett fordi debatten i mange land har vært betydelig tøffere enn den har vært i Norge, selv om den også her de siste ukene har blitt tøffere enn den var, med alle de konsekvenser det har hatt for opptil flere. Jeg syns det sånn sett er positivt at det kommer til uttrykk en enighet om at dette er en fornuftig politikk for Norge å slutte seg til, med de forbeholdene og tolkningene vi og mange andre land har gjort av det som er innholdet i plattformen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er dermed omme.

Presidenten foreslår at utenriksministerens redegjørelse om FNs migrasjonsplattform vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.

Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2–5 behandles under ett. – Det anses vedtatt.