Presidenten: Etter
ynske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten føreslå at
taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt
til medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten
føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning
til inntil fire replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av
regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den
fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Heidi Nordby Lunde (H) [19:29:42 ] (ordfører for saken): I
denne saken står en samlet komité bak forslaget til vedtak til lov
i innstillingen. Det er ikke tradisjon for å kommentere en arbeidstvist
mellom partene i arbeidslivet ytterligere. Derfor har heller ikke
flertallet ytterligere merknader i denne saken.
Så kunne jeg
latt det bli med det, men det jeg kunne tenke meg å kommentere,
er omtalen av velferdsleverandører i merknadene til saken fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og SV.
Høyre mener at
velferdssamfunnet sikres best gjennom et samspill mellom det offentlige
og private og ideelle aktører. Å ha et mangfold av tilbydere, enten
det gjelder helse- og omsorgstjenester, barnehager eller barnevernsinstitusjoner,
skjerper innovasjonsevnen og øker sjansene for et godt og tilpasset
tilbud til flere. Dette bidrar til å sikre et helhetlig velferdstilbud,
valgfrihet, medvirkning, tilpasning for brukerne og bedre kvalitet for
brukerne.
Derfor har konkurranseutsetting
av offentlige tjenester, der det offentlige tar ansvar for finansiering
og oppfølging av kvaliteten i tjenestene, vært et viktig virkemiddel
for å sørge for kvalitet og mangfold i tjenestetilbudet. Det gjelder
også i dette tilfellet. Også i offentlig sektor streikes det når
arbeidstakere ikke er fornøyd med arbeidsbetingelsene. Det er deres
rett, som det også er i privat sektor.
Kravene til kvalitet
i tjenestene og trygge arbeidsforhold for de ansatte må være de
samme, uavhengig av hvem som eier tilbudet. Alle i norsk arbeidsliv
skal ha ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Offentlig sektor har et særlig
ansvar for å bidra til dette og skal gå foran som et godt eksempel
når de kjøper tjenester fra private leverandører.
Høyre mener at
både ideelle og private aktører er viktige tilskudd til tjenestene,
så lenge de er offentlig finansiert. Bruk av private helseinstitusjoner
gir pasienten både større valgfrihet og bedre og raskere behandling.
Dette motvirker et todelt helsevesen gjennom et bedre tilbud til
alle. Pasientens helsetjeneste gir pasienten rask tilgang til behandling
og valgfrihet til å velge det tilbudet som passer dem best. Under
den forrige regjeringen så vi økende helsekøer og ventetider samtidig som
ledig kapasitet hos private og ideelle aktører ikke ble benyttet.
For å snu den
negative trenden har denne regjeringen bl.a. innført fritt behandlingsvalg,
og under denne regjeringen er både ventetidene og antall pasienter
i kø redusert, bl.a. fordi vi også bruker private velferdsleverandører.
Så litt tilbake
til saken. Det er partene i arbeidslivet som har ansvaret for inntektsoppgjørene
og for arbeidsfreden. Den frie forhandlingsretten, med adgang til
bruk av kampmidler, innebærer at samfunnet også må tåle ulempen
en arbeidskonflikt fører med seg. Samtidig er det allment akseptert
at verken streik eller lockout skal ramme samfunnet på en måte som
setter liv og helse i fare. Det er på dette grunnlaget regjeringen
og Stortinget griper inn med tvungen lønnsnemnd – ikke fordi en
av partene har brukt et mindre legitimt virkemiddel enn den andre,
det er ikke det som er vurderingstemaet her. På samme måte som det
er viktig å ivareta arbeidstakerens kampmidler i framtiden, må også
arbeidsgiverne sikres muligheten til å reagere på forhold i arbeidslivet som
de er uenig i.
Leif Audun Sande (A) [19:33:04 ] : Ingen kan godt bebreida
regjeringa for at dei greip inn med lønsnemnd då dei gjorde det.
Dei kunne kanskje ha venta nokre dagar, men med så mykje folk ute
i streik og lockout, som det ville vorte etter den siste opptrappinga
på arbeidsgjevarsida, ville tvungen lønsnemnd ikkje vore til å unngå.
Streik og lockout
er legale verkemiddel i eit demokratisk samfunn. Ein streik oppstår
når arbeidsfolk ikkje lenger er nøgde med den prisen dei får for
arbeidskrafta si, og så nektar å selja ho. Ein lockout oppstår når
arbeidsgjevaren synest han betalar for mykje for arbeidskrafta,
og difor nektar å kjøpa ho lenger.
Arbeidskamp er
i utgangspunktet ein styrkekamp mellom fleire arbeidstakarar som
står samla, og ein eller fleire arbeidsgjevarar. Kven held ut lengst
før ein må gje seg – arbeidstakarane, som tapar løn, eller arbeidsgjevaren,
som tapar inntekt? Meininga er at eit demokratisk samfunn skal leggja
til rette for at slike styrkekampar skal kunna finna stad utan at
dette medfører andre konsekvensar. Difor har partane sikra seg når
det gjeld konsekvensane som går ut over bedrifta, f.eks. mot at
det skal skje materiell skade ved at noko ikkje vert halde ved like
over lang tid. Dette har partane gjennom avtale i forkant slått
fast, slik at avbøtande tiltak skal kunna gjerast utan at det vert
sett på som streikebryting eller lockoutbryting. Det er elles ordna
med dispensasjonar. Dette gjer dei fordi begge partane er avhengige
av å ha ei bedrift å gå tilbake til som er i god stand når streiken
eller lockouten ein dag er over. Ingen kan nekta å gjera arbeid ved
opptrapping gjennom meir streik eller lockout slik at liv og helse
vert sett i fare.
Dette kunne myndigheitene
oversett, for ingen av partane, etter å ha gjeve eit slikt varsel,
ville tort å effektuera det. Men det er vanskeleg. Ein kan på ein
måte ikkje seia at ein part som har varsla ei opptrapping som set
liv og helse i fare, ikkje torer å setja i verk opptrappinga. Dessutan
– skulle ein etter norske reglar gjort det, måtte ein ha blåst av
heile streiken. Partane kan berre i fellesskap trekkja tilbake eit
varsel om streik eller lockout. Difor vert den enkle og lette løysinga
å gripa inn med lønsnemnd der konsekvensane av opptrappinga vil
skje. Så lenge det vert gjort, vil det òg i framtida verta varsla
arbeidskampar som set liv og helse i fare.
I praksis betyr
dette at retten til arbeidskrafta innan ein sektor der ein streik
kan medføra fare for liv eller helse, ikkje er reell. Det er det
ILO la til grunn då dei i 2016 behandla klagen på bruk av tvungen
lønsnemnd i vaskeristreiken i 2014, som gjorde at sjukehusa ikkje
fekk vaska sengeklede og uniformer. I klartekst kjem ILO med denne
anbefalinga til norske myndigheiter:
ILO oppfordrer regjeringen til
å diskutere med arbeidsmarkedets parter mulige måter å sikre at grunnleggende
tjenester opprettholdes i tilfelle streik, hvis konsekvensene kan
true befolkningens liv eller helse.
Det har ikkje
regjeringa følgt opp. ILO er ein av dei viktigaste særorganisasjonane
i FN, og eg finn det noko respektlaust av regjeringa. Det hadde
vore ei enkel sak for regjeringa å kalla partane inn til ein konferanse
for å drøfta retten til arbeidskamp sett i lys av ILOs anbefalingar.
Bruken av arbeidskamp
der liv og helse hos delar av befolkninga bevisst vert sett i fare,
eller ein part nektar å gripa inn for å hindra faren for at liv
og helse går tapt, basert på full visse om at myndigheitene går
inn med lønsnemnd, er ikkje eit system som eit demokrati bør vera stolt
av. Eg håpar at statsråden vil følgja opp oppmodinga frå ILO, ta
kontakt med partane og få på plass eit system som sikrar at grunnleggjande
tenester kan oppretthaldast i tilfelle arbeidskamp, når konsekvensane
kan trua liv eller helse i befolkninga.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:37:38 ] : Det er en samlet komité
som nå tilrår loven.
Dette er en alvorlig
sak. NHO Service og Handel har provosert fram tvungen lønnsnemnd
gjennom lockoutvarselet sitt. Det er interessant å oppleve hvordan
folkevalgte og fagorganiserte nå erfarer at NHO-foreningen NHO Service
og Handel går foran for å svekke et velorganisert arbeidsliv og
svekke jambyrdige økonomiske forhold mellom folk. Vi i Senterpartiet
merker oss det med spesiell interesse.
Jeg vil berømme
Sykepleierforbundet for deres opptreden. De satte ikke liv og helse
i fare. Det skjedde da NHO Service og Handel kom med sin lockout.
De sa det også direkte, at man måtte ha lockout fordi bedriftene ikke
tålte de økonomiske konsekvensene av arbeidskonflikten. Sykepleierforbundets
krav holdt seg innenfor frontfagsrammen, slik at eksempelvis sykepleiere med
ti års ansiennitet etter sine krav skulle få en lønn tilsvarende
det som de hadde fått dersom de var organisert innenfor KS’ avtale
på tilsvarende måte.
Kommuner og stat
har gjennom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten satt
ut oppgaver som de etter loven har påseplikt for. Ved en lockout
her kom både kommuner og spesialisthelsetjeneste i den situasjonen
at de ikke hadde kapasitet til å ta over, og dermed satt en i saksa,
for å si det praktisk.
Streikegrunnlaget
var altså at en innenfor frontfagsmodellen og det som var forhandlet
fram generelt som ramme i samfunnet, skulle fordele det sånn at
grupper som eksempelvis hadde ti års ansiennitet, skulle ha en lønn
tilsvarende det en fikk dersom en hadde en avtale innenfor KS-området.
Senterpartiet
er veldig tydelig på at vi støtter det prinsippet at ved konkurranseutsetting
av offentlige ansvarsoppgaver skal ikke lønns-, arbeids- eller pensjonsforpliktelser
brukes som argument. Det er ganske viktig. Vi har presisert dette
i vår merknad, som vi dessverre er alene om, der vi sier at erfaringene
ved denne saken «tilsier (…) at det offentlige må stille samme krav
til lønns- og arbeidsbetingelser som det som gjelder for egne ansatte»
– altså at den tariffavtalen som sykepleierne har eksempelvis innenfor
kommunesektoren, skal gjelde, og det skal spesifikt stå hvis en
har et politisk vedtak om at disse oppgavene settes ut til private
selskaper. Dermed kommer vi utenom de problemene som vi nå har kommet
opp i, og jeg vil oppfordre i hvert fall Senterpartiets representanter
i kommunestyrer rundt omkring til å påse at det skjer, slik at en
ikke får tilsvarende situasjoner i noen av disse kommunene.
Til slutt: Når
det gjelder de løse forslagene som er fremmet, det er to forslag
fra SV og ett forslag fra Rødt, vil Senterpartiet stemme for forslag
nr. 2, fra SV, og mot de to andre. Vi har litt problemer med SVs
forslag nr. 2, hvor det står:
«Stortinget ber regjeringen sikre
at ansatte i private helsetjenester» – og jeg understreker helsetjenester
– «skal ha lønns- og arbeidsvilkår på samme nivå som ansatte i de
offentlige tjenestene.»
«Helsetjenester»
er upresist; det omfatter mange typer oppgaver. Men vi forstår det
sånn som jeg sa i vår merknad, nemlig at dersom kommuner eller stat
setter ut helsetjenester som en har påseplikt for, til private,
må en sikre at de lønns- og arbeidsvilkår som der gjelder, er i
tråd med det som gjelder innenfor enten kommuner eller stat, dvs.
Spekter-området.
Eirik Faret Sakariassen (SV) [19:42:24 ] : En legitim og kontrollert
streik ble brått avbrutt av et ekstremt og bokstavelig talt livsfarlig
virkemiddel. NHO Service og Handel meldte at de ville ha plassfratredelse
eller såkalt lockout for 501 sykepleiere. Det ble klart at NHO var villig
til å sette liv og helse i fare for å stoppe en legitim streik.
Mange syke mennesker ville blitt direkte berørt av NHOs lockout.
Helsemyndighetene er klare: Det ville blitt umiddelbar fare for
liv og helse.
Når liv og helse
står på spill, er det vanskelig, og kanskje umulig, å stemme mot
tvungen lønnsnemnd. SV mener det er partene selv som skal bruke
virkemidler og finne fram til løsninger i konflikter seg imellom.
Å involvere Stortinget for å avslutte en legitim arbeidskonflikt er
ingen smal sak, og det gjør oss veldig bekymret.
Det er verdt
å minne om ILOs avgjørelse i forbindelse med vaskeristreiken i 2014,
ILO-rapport nr. 378 fra juni 2016. Regjeringens bruk av tvungen
lønnsnemnd i konflikten ble klaget inn for ILO av LO og Industri
Energi. De ble gitt medhold i klagen. ILO uttalte da at myndighetene
hadde opptrådd i strid med ILOs regler, og ba regjeringen om å ta
opp med partene i arbeidslivet hvordan grunnleggende tjenester kan
opprettholdes i forbindelse med en streik hvor konsekvensene kan
true befolkningens liv og helse. Hadde man funnet en slik løsning
som ILO ber om, kunne man unngått situasjoner som man nå opplevde
i sykepleierkonflikten, og bruk av tvungen lønnsnemnd kunne vært
unngått. Men regjeringen har ikke fulgt opp ILOs anmodning.
NHOs klare trusler
om lockout tvang fram tvungen lønnsnemnd. Dette betyr at de ansatte
i den private delen av helsesektoren ikke har samme streikerett
som i resten av arbeidslivet, noe som er veldig alvorlig. Om NHO
fortsetter å vifte med lockout hver gang de står i en konflikt,
gir det i praksis private aktører i helsesektoren et fripass til
å avslutte konflikter som omhandler lønns- og arbeidsvilkår, mens
kommunene sitter igjen med ansvaret for liv og helse. Dette bør
bekymre alle partier på Stortinget.
Regjeringens
privatiseringsiver i helsesektoren presser stadig flere arbeidstakere
over i en bransje som har vist at den ikke er redd for å ta i bruk
drastiske virkemidler i en arbeidskonflikt. Det fører til et skille
blant dem som jobber i helsesektoren – et skille som i siste instans
går ut over pasientene. SV er bekymret over en utvikling der private
aktører i økende grad er de som gjennomfører tjenestene, men samtidig
ikke har det overordnede ansvaret.
Kommersielle
aktører, i motsetning til offentlige og ideelle aktører, har profitt
som overordnet mål, og det vil naturligvis påvirke deres prioriteringer.
Det er en utvikling som bekymrer. Selv om helsetjenester utføres
av private institusjoner og aktører på vegne av det offentlige,
påhviler det likevel myndighetene et ansvar for den arbeidsgiverpolitikk
som føres. Det er derfor alvorlig når NHO Service og Handel er villig
til å benytte seg av maktmiddel som hindrer reell streikerett og
svekker ansattes mulighet til å kjempe for sine lønnsvilkår. Privatiseringen
av helse- og omsorgstjenester må ikke gå ut over ansattes lønns-
og arbeidsvilkår, og de må ha samme streikerett som i offentlige
tjenester.
Denne saken har
mange viktige sider. Sykepleiere over hele landet gjør en livsviktig
jobb, og jeg vil minne om de store rekrutteringsutfordringene denne
sektoren står overfor framover. Vi mangler i dag 6 000 sykepleiere i
Helse-Norge. Vi kan ikke passivt se på en utvikling som svekker
arbeidstakernes rett til å streike for egne lønnsforhold. Dagens
vedtak i denne salen viser at arbeidstakernes rettigheter blir innskrenket
med privatiseringen av velferdstjenester. SV mener regjeringen må
ta grep for å sikre at den legitime forhandlingsretten og streikeretten
ikke blir svekket.
Jeg tar opp de
løse forslagene som SV har fremmet i saken, og vil varsle at SV
også kommer til å stemme for Rødts løse forslag, nr. 3.
Presidenten: Representanten
Eirik Faret Sakariassen har teke opp dei forslaga han viste til.
Erlend Wiborg (FrP) [19:47:06 ] (komiteens leder): For det
første er jeg glad for at det er en enstemmig komité som avgir innstillingen
– det tror jeg er viktig i saker som dette – selv om man ut fra
debatten kan få inntrykk av at det er stor uenighet om det saken
handler om. Men det er det ikke i dag, muligens med unntak av Rødt,
som ikke har hatt ordet ennå og ikke sitter i komiteen. Men det
skulle overraske meg om man velger det jeg ville kalle en uansvarlig
linje, og går imot innstillingen.
Jeg tror det
er viktig av og til å løfte blikket litt, for vi snakker her om
noen grunnleggende deler av norsk arbeidsliv. Vi snakker egentlig
om maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Man har gitt
de ansatte streikevåpenet for å bygge opp deres mulighet til å sette makt
bak kravene, men vi har selvfølgelig også gitt arbeidsgiver rett
til å benytte seg av lockout. Det betyr at partene har to sterke
verktøy, og da tror jeg at vi som nasjonalforsamling skal være forsiktig
med å gripe inn i den frie lønnsdannelsen hos partene. Det er derfor
jeg tok ordet nå, for når jeg hører et par av innleggene, høres det
ut som – og det ser vi også av forslagene – at enkelte nå ønsker
å skrenke inn og endre maktbalansen mellom partene, og frata eller
begrense den ene partens rett og mulighet til å benytte seg av de
virkemidlene. Det tror jeg ikke er heldig. Vi må ha den respekten
for partene. I all hovedsak klarer partene å håndtere dette på en
god måte, og heldigvis er det relativt sjelden vi må gå til tvungen
lønnsnemnd.
Debatten har
utviklet seg til litt å bli en generell debatt om konkurranseutsetting.
Ja, jeg diskuterer gjerne konkurranseutsetting, selv om det i utgangspunktet ikke
hører hjemme i denne saken. Da bør vi heller ha en annen, litt mer
generell og overordnet debatt rundt det. Jeg skjønner fortsatt ikke
hvorfor flere av partiene på venstresiden er så redde for å få et
mangfold også innenfor helsesektoren. Jeg mener det gir bedre tjenester,
og det er jo resultatet av og kvaliteten på tjenestene som må være
det viktigste.
Spesielt stusser
jeg veldig over Sosialistisk Venstrepartis forslag nr. 2, siden
man vil frata partene, frata arbeidstakerne som jobber i en konkurranseutsatt
sektor, muligheten til å forhandle om egen lønn. Forslaget slik det
foreligger, vil innebære at enkelte ansatte i konkurranseutsatte
virksomheter vil måtte gå ned i lønn. Det synes jeg er veldig underlig.
Jeg har selv vært lokalpolitiker i mange år og har vært med på å
konkurranseutsette sykehjem, f.eks. Vi har både gode og dårlige
resultater av det. Det var interessant å gå inn og se hvilke lønns-
og arbeidsvilkår som var da. For noen grupper var lønnsvilkårene
bedre enn det de hadde i kommunal sektor. Men slik forslaget foreligger
nå, betyr det at Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag her i
salen om at en gruppe mennesker skal gå ned i lønn. Det er meget
spesielt. Vi må ha respekt for at arbeidstakerorganisasjonene forhandler
om lønn på vegne av seg, og at arbeidsgiverne forhandler på vegne
av seg. Det er ikke en sak Stortinget bør bry seg om.
Det som heller
kanskje burde vært diskutert – men det er en annen diskusjon – er
å vurdere innføringen av en nasjonal minstelønn og si at det er
et gulv som ingen skal komme under. Men det er dessverre et forslag
som Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet
har stemt ned.
Seher Aydar (R) [19:51:36 ] : Da kan jeg avsløre at Rødt kommer
til å stemme imot bruken av tvungen lønnsnemnd i sykepleierstreiken,
fordi vi mener at sykepleierne kjempet en rettmessig lønnskamp for
å heve minstelønnen i NHOs bedrifter. Da NHO gikk til full lockout,
svarte regjeringen med å stoppe streiken gjennom bruk av tvungen
lønnsnemnd. Vi mener streiken burde og kunne fortsatt hvis regjeringen
hadde gjort jobben sin.
Norge har tidligere
fått internasjonal kritikk for at vi ikke gjør nok for å sikre streikeretten,
som er en grunnleggende rett. Det har blitt nevnt her før, men jeg
nevner det igjen, for det trengs. Også under vaskeristreiken i 2014
brukte regjeringen tvungen lønnsnemnd, på grunn av frykt for liv
og helse. Da var det Industri Energi som streiket. Sammen med LO
fikk de medhold da de klaget til ILO, og det var fordi myndighetene
opptrådte i strid med ILOs regler. ILO ba den gangen regjeringen drøfte
med partene i arbeidslivet hvordan grunnleggende tjenester kan opprettholdes
i forbindelse med en streik der konsekvensene kan true befolkningens
liv eller helse. Denne klare anmodningen fra ILO burde regjeringen
ha fulgt opp under sykepleierstreiken. Regjeringen burde avklart
med NHO og Sykepleierforbundet hvordan denne arbeidskonflikten kunne
gjennomføres uten at det var fare for liv og helse, men regjeringen
var helt passiv fram til den gikk til tvungen lønnsnemnd. Regjeringens
passivitet truer streikeretten. Det truer ikke bare streikeretten
for sykepleiere og vaskeriansatte, men for alle som kjemper for
en lønn å leve av og anstendige arbeidsforhold.
NHOs medlemsbedrifter
viste denne høsten at de setter profittmotivet over hensynet til
beboere og pasienter. Bedriftene ville innstille driften for å stoppe
streiken. De private bedriftene i denne sektoren har også et lovpålagt
ansvar for å ivareta liv og helse, og i de fleste helsetjenester
vil en utestenging av sykepleiere sette liv og helse i fare.
Det var en tvungen
lønnsnemnd som kom som bestilt fra NHO. Det var ikke sykepleierne,
men NHO som satte liv og helse i fare ved å gå til full lockout.
NHO burde derfor vært stilt til ansvar. NHO spekulerte i tvungen lønnsnemnd
for å slippe å heve minstelønnen for Norges dårligst betalte sykepleiere.
Det var åpenbart viktigere for NHO å sikre overskuddet til bedriftene
sine enn å innfri de lavtlønnede sykepleiernes lønnskrav.
Rødt fremmer
derfor et forslag for å stoppe arbeidsgivernes uansvarlige bruk
av lockout. Vi ber regjeringen komme med forslag til hva som kan
gjøres for å begrense arbeidsgivers adgang til lockout, når den
brukes for å undergrave streikeretten. I sykepleierstreiken hadde
Sykepleierforbundet tatt alle mulige hensyn til liv og helse ved
et nøye gjennomtenkt streikeuttak. Det var ikke en uansvarlig streik,
men en streik som skulle skåne brukerne og pasientene.
Det er noe feil
med dagens lovverk når selv ansvarlige streiker i et stort forbund
som Sykepleierforbundet kan bli avbrutt på en så enkel måte av NHO.
Da blir streikeretten ikke lenger reell. Jeg forstår veldig godt
frustrasjonen blant sykepleierne, som måtte gå tilbake på jobb uten
at de fikk en reell mulighet til å streike. Jeg besøkte selv flere
av de streikende sykepleierne. Jeg fikk høre hvor mye mindre de
tjente enn sine kolleger som gjorde cirka samme jobb, bare i det
offentlige. Før neste hovedtariffoppgjør, i 2020, må vi få et forbedret
lovverk, slik at streikeretten blir reell.
Jeg tar med dette
opp Rødts forslag.
Presidenten: Representanten
Seher Aydar har teke opp det forslaget ho refererte til.
Statsråd Anniken Hauglie [19:56:07 ] : Det er partene som har
ansvaret for inntektsoppgjøret og forhandlingene i forbindelse med
dette. Den frie forhandlingsretten, med adgang til bruk av kampmidler,
innebærer at samfunnet i de fleste tilfeller må tåle ulempene ved en
arbeidskonflikt. Det er samtidig allment akseptert at verken streik
eller lockout skal ramme samfunnet på en måte som setter liv og
helse i fare. Med den makten som følger med det å ha kampmidler,
følger det også et stort ansvar for å bruke dem med omhu.
Etter at meklingen
mellom Norsk Sykepleierforbund og NHO Service og Handel ikke førte
fram, ble 56 sykepleiere tatt ut i streik 25. oktober. Statens helsetilsyn
fulgte streiken nøye, og det ble ikke meldt om situasjoner som medførte
fare for liv og helse. Det var heller ikke varslet videre opptrapping
av streiken.
Men etter at
streiken hadde vart i om lag tre uker, varslet NHO Service og Handel
lockout ved samtlige 65 bedrifter knyttet til overenskomsten. Det
innebar at totalt 501 arbeidstakere ville ha vært borte fra arbeid.
Dagen før den
varslede lockouten konkluderte Helsetilsynet med at den ville medføre
umiddelbar fare for liv og helse. Deres konklusjon var klar og tydelig.
På bakgrunn av
Helsetilsynets vurdering innkalte jeg partene til møte 20. november.
Partene bekreftet at de ikke så noen mulighet for å komme til enighet.
Da meddelte jeg at regjeringen så det som nødvendig å fremme forslag
for Stortinget om tvungen lønnsnemnd. Det ville ha vært uforsvarlig
ikke å gripe inn, slik situasjonen hadde utviklet seg. Jeg kunne
ikke ha ventet noen dager – dersom jeg tolket det representanten
Sande sa, korrekt. Enhver som har lest Helsetilsynets rapport, ser
det svært klart. Da er det mildt sagt oppsiktsvekkende om Rødt oppriktig
talt mener at jeg ikke skulle ha grepet inn – med den krystallklare
rapporten som Helsetilsynet oversendte. Det ville ha vært direkte
fare for liv og helse.
Tvungen lønnsnemnd
er ikke et virkemiddel som regjeringen ønsker å bruke. Det er uheldig
at ansvaret for å løse konflikten blir skjøvet over på regjeringen. Dette
har jeg også gjort klart overfor partene i denne konkrete konflikten
og ved tidligere inngrep og andre anledninger. Dette er min tredje
tvungne lønnsnemnd på under tre år, og det er for mye.
Mindretallet
i komiteen tar opp regjeringens bruk av tvungen lønnsnemnd i vaskeristreiken
i 2014. Da ble inngrepet klaget inn for ILO av LO og Industri Energi. Mindretallet
i komiteen hevder at ILO ga LO medhold i klagen. Dette mener jeg
ikke er en riktig framstilling. ILO kritiserte ikke selve inngrepet,
for inngrepet var begrunnet i fare for liv og helse. Det ILO oppfordret
norske myndigheter til å gjøre, var å diskutere med partene hvordan
vi framover skal sikre at grunnleggende tjenester opprettholdes
under en streik, slik at en streik eller en lockout ikke truer liv
og helse.
I utgangspunktet
mener jeg at nøkkelen til å begrense bruk av lønnsnemnd ligger hos
partene. Det er flere måter partene kan gjøre det på, f.eks. kan
de inngå avtaler om minimumsbemanning, de kan bruke tariffavtalenes
regler om dispensasjoner eller bli enige om å overlate til Rikslønnsnemnda
å løse konflikten med frivillig lønnsnemnd. Alt dette kan gjøres
uten innblanding fra myndighetene. Og det er på mange måter en fallitterklæring
mot den norske modellen dersom myndighetene må regulere partenes
atferd fordi de ikke klarer å regulere den selv.
Men jeg vil for
ordens skyld informere om at jeg i forbindelse med lønnsnemnden
også besluttet at jeg skulle invitere partene, lederne i hovedorganisasjonene, til
et møte for å diskutere hvilke løsninger som finnes for å motvirke
behovet for tvungen lønnsnemnd. Jeg mener at en statlig regulering
burde ha vært unødvendig, og jeg håper vi kan komme til en felles
forståelse av hvordan man skal håndtere konflikt, også i framtiden.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Leif Audun Sande (A) [20:00:36 ] : Eg kunne kanskje spart meg
for denne replikken, på grunn av det siste statsråden sa. Forstår
eg statsråden riktig, at ho no tek kontakt med partane i arbeidslivet
for å forsøkja å sjå om ein kan finna fram til ei ordning, slik
at ein unngår lønsnemnd fordi liv og helse vert sett i fare, altså
finn løysingar på problemstillingar som ILO peika på?
Statsråd Anniken Hauglie [20:01:04 ] : Jeg tror alle som var
i det lønnsnemndsrommet, oppfattet at staten ikke var spesielt fornøyd
med den situasjonen man var kommet i – for å si det forsiktig. Stemningen
var ikke spesielt god. Jeg hadde jo besluttet i forkant at jeg ville invitere
lederne til et møte når denne saken hadde lagt seg, for å diskutere
måter å håndtere dette på. ILO har bedt oss om å drøfte dette med
partene, og det skal vi nå gjøre. Men som jeg sa i mitt hovedinnlegg,
er det på mange måter en fallitterklæring hvis det er slik at vi
må regulere partenes atferd. Jeg mener at styrken med den norske
modellen nettopp er at vi har ansvarlige parter som tar et stort
ansvar. Men de har også makt og myndighet til å bruke legitime kampmidler,
og den makten pålegger partene et stort ansvar for nettopp å bruke dem
på en måte som ikke setter liv og helse i fare.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:02:17 ] : Statsråden sa at samfunnet
må tåle konsekvensen av arbeidskonflikt. Statsråden sa videre at
det med maktmidler følger stort ansvar, og at hun har hatt tre tvungne
lønnsmidler på tre år, og det er for mye – godt sagt, helt enig.
Jeg kan ikke forstå annet enn at statsråden da umulig kan være glad
for måten NHO Service og Handel opptrådte på, ved å provosere fram
en situasjon som gjorde at statsråden ble satt sjakk matt på et
område hvor kommuner og helseforetak har sørge-for-plikter etter
spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.
Det som er interessant,
er å diskutere og forebygge slike situasjoner, slik at vi kan opprettholde
grunnleggende tjenester uten tvungen lønnsnemnd.
Mitt spørsmål
er om en ikke burde, som i dette tilfellet, ved utsetting av arbeid
til private, fra kommunenes spesialisthelsetjeneste, stille minst
samme krav til lønns- og arbeidsbetingelser som de som gjelder for egne
ansatte innenfor kommune- og spesialisthelsetjenesten.
Statsråd Anniken Hauglie [20:03:24 ] : Jeg kjenner ikke til
hva som ble krevd, hva som ble tilbudt i forhandlingsrommet, og
hva som var årsaken til at man ikke kom til enighet. Det er det
de som satt i forhandlingsrommet som best kjenner til. Det jeg registrerer,
er at utfallet av konflikten havnet på mitt bord, og det misliker
jeg sterkt, for jeg mener at partene burde ha håndtert denne konflikten
selv.
Så kan jeg bare
gjøre oppmerksom på at av de tre lønnsnemndene som jeg har hatt,
har én konflikt kommet som følge av varsel om lockout fra arbeidsgivernes side,
og to av konfliktene har kommet som følge av at arbeidstakerne har
tatt ut for mange. Det har vært både i privat og i offentlig sektor.
Til lønns- og arbeidsvilkår:
Det er slik at det er opp til partene selv å avgjøre lønns- og arbeidsvilkår
innenfor sine områder, men kommunene og staten har jo som kjøpere
av tjenester full anledning til å sette lønns- og arbeidsvilkår,
og det er det også svært mange kommuner som gjør. Nå kjenner jeg
ikke til alle kommunene, men den kommunen som jeg selv har vært
med på å styre, hadde i alle fall krav om lønns- og arbeidsvilkår
i sine kontrakter.
Eirik Faret Sakariassen (SV) [20:04:30 ] : Jeg pleier vanligvis
stå her med alvorlig ansikt og et skulende blikk på statsråden,
men denne gangen vil jeg åpne med å si at jeg er glad for de signalene
som statsråden sender nå, for i likhet med statsråden mener jeg
den situasjonen som en havnet i, burde vært unngått, og det bekymrer
meg at NHO brukte det virkemidlet slik de gjorde.
Mitt spørsmål
til statsråden er: Er statsråden bekymret over at framtidig bruk
av lockout i arbeidskonflikter innenfor kommersielle helsetjenester
fratar ansatte hos private helseaktører streikerett?
Statsråd Anniken Hauglie [20:05:13 ] : Nå er bruk av lockout
ekstremt sjelden. Det hører til sjeldenhetene at arbeidsgiverne
går til det drastiske skritt – det er det også viktig å understreke
her. Og som jeg sa i mitt svar til forrige spørsmålsstiller, har
to av de lønnsnemndene som jeg har vært involvert i, vært fordi
arbeidstakerne har tatt ut for mange, og den siste har vært etter
varsel fra arbeidsgivernes side.
Mitt utgangspunkt
er at lønnsdannelsen er partenes ansvar, og de har plikt til å påse
at deres konflikt ikke utilbørlig rammer en uskyldig tredjepart.
Jeg er opptatt av at man skal kunne ha gode private velferdstjenester også
i framtiden, og da er det selvfølgelig viktig at også partene sørger
for at man rigger konfliktene sine på den måten at det ikke setter
liv og helse i fare.
Nå har det vært
lønnsnemnd i både privat og offentlig sektor. Jeg ser ingen særlig
forskjell på det. Nå skal jeg ha et møte med lederne av hovedorganisasjonene,
så får vi se hva vi kommer fram til, men det bør være unødvendig
å regulere partenes atferd.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Dei talarane
som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Leif Audun Sande (A) [20:06:39 ] : Det er sett fram tre forslag
som eg skal seia litt om. Forslag nr. 1, frå SV, har me i Arbeidarpartiet
sagt me ikkje kan støtta. Forslag nr. 2, frå SV, støttar me. Me
meiner sjølvsagt at det er plass for partane i arbeidslivet innanfor
dei rammene som det forslaget legg. Så er det forslaget frå Raudt, som
me ikkje kan støtta i det heile. Å begynna å innføra ein slags proporsjonalitet
i streikeretten, kan me ikkje støtta. Så me støttar forslag nr. 2,
frå SV.
Eirik Faret Sakariassen (SV) [20:07:29 ] : Alle har rett til
sin egen mening, men alle har ikke rett til sine egne fakta. Representanten
Wiborg kommer med en del påstander om SVs forslag som rett og slett
er feil.
Jeg vil vise
til et oppslag i Dagsavisen tidligere i år, om forholdene for ansatte
i sykehjem i hovedstaden. Tall som Fagforbundet pleie og omsorg
i Oslo har lagt fram, viser at mens en nyutdannet helsefagarbeider
på et kommunalt sykehjem har en minstelønn på drøyt 367 000 kr,
er minstelønnen for en tilsvarende stilling på et kommersielt sykehjem
rundt 283 500 kr. Det tilsvarer en lønnsforskjell på over 84 000 kr.
Jeg forstår at Fremskrittspartiet mener at private kommersielle
aktører skal kunne ha lønn som en konkurransefordel, men SV mener
at de som bærer velferdsstaten på sine skuldre, fortjener en anstendig
lønn, enten de er ansatt i et kommersielt selskap som driver et
sykehjem, eller i en kommune som driver et sykehjem. De folkene
fortjener bedre lønn. Jeg tror representanten Wiborg er nødt til
å se at det forslaget som SV har fremmet, er ment å heve lønnen
også til folk som jobber i private kommersielle sykehjem o.l. Men
det kan hende at representanten og representantens parti ikke ønsker
det, nettopp fordi det må være ett område hvor kommersielle aktører
kan tjene penger, og det er to steder man kan det – det er når det gjelder
lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte, og kvaliteten for brukerne.
Det betyr at hvis vi fratar dem muligheten til dette, blir konkurransefordelen
som private kommersielle aktører har, mindre. Og det er jo SV for.
Tore Storehaug (KrF) [20:09:50 ] : La meg kort klargjere at
Kristeleg Folkeparti i denne saka kjem til å stemme for innstillinga
frå ein samrøystes komité, og meiner det er viktig. Vi kjem til
å stemme mot dei lause forslaga som er sett fram.
Så vil eg òg
seie at eg synest mange av dei refleksjonane som har kome fram i
debatten, har vore gode, og det er lett å kunne stille seg bak dei.
Det gjeld både når statsråden peikar på at med moglegheita til å
bruke maktmiddel følgjer òg eit stort ansvar, og dei av representantane
som har dratt fram at det kanskje særleg gjeld for helse- og omsorgsfeltet,
der ein veldig lett kjem i situasjonar som handlar om liv og helse,
og at det difor ligg eit særleg stort ansvar. Der har vi òg ei stor
oppgåve med tanke på å løyse framtidas utfordringar med ei aldrande
befolkning og eit stort behov for fleire sjukepleiarar.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.