Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:05:57 ] : Hver
generasjon står overfor utfordringer som er unike, der tidligere
tiders løsninger ikke strekker til. For vår generasjon er en av
disse migrasjon, som er en av vår tids globale megatrender – en
utfordring som i tillegg til nasjonal politikk også må håndteres
gjennom et godt samarbeid mellom stater, siden nasjonalstaten i mange
situasjoner vil komme til kort.
Trygg, ordnet
og regulær migrasjon bør være et felles mål – på samme måte som
vi må jobbe sammen mot menneskehandel, menneskesmugling, ukontrollert
og irregulær innvandring og brudd på menneskerettighetene. Dette
er ingen motsetning til å kontrollere sitt eget territorium og hvem
som får adgang til det. Det er selvsagt ethvert lands naturlige
behov og rettighet. Men nasjonal kontroll alene vil ikke håndtere
migrasjonsutfordringene. Vi trenger nye verktøy og nye måter å samarbeide
på. Norge er et land som ivaretar våre nasjonale interesser også
gjennom å bidra til å finne felles løsninger på felles utfordringer
og nye tiltak for å løse nye problemer.
Stortinget har
flere ganger de siste årene diskutert hvordan vi kan møte migrasjonsutfordringene,
nasjonalt og internasjonalt. I både fjorårets og årets budsjettproposisjon
fra Justis- og beredskapsdepartementet er det redegjort for de sentrale
posisjonene som regjeringa vil legge til grunn i dette arbeidet,
deriblant at regjeringa vil arbeide for å bevare det eksisterende
handlingsrommet, men også for at andre land etterlever eksisterende forpliktelser.
Som jeg opplyste
om i min utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget tidligere
i år, har Norge deltatt aktivt i FN-forhandlingene i Genève og New
York som ledet fram til en global plattform for migrasjon – FNs
migrasjonsplattform. I dette arbeidet har vi lagt til grunn de prinsipper
som vi tidligere har redegjort for overfor Stortinget. Denne plattformen
er ett av flere viktige verktøy som kan bidra til å bedre samarbeidet
om migrasjon, og vi tror at samarbeid er helt nødvendig. Bare på
den måten kan vi finne gode løsninger. Som partiene i Stortinget
var opptatt av i forbindelse med migrasjonskrisen i 2015/2016: Mer
internasjonalt samarbeid var nødvendig. Det er det vi bidrar til
gjennom tilslutningen til den globale migrasjonsplattformen.
Den internasjonale
organisasjonen for migrasjon, IOM, anslår at det er 258 millioner
internasjonale migranter i verden i dag. Det store flertallet av
disse har reist helt lovlig, har oppholdstillatelse og skaper ikke
utfordringer for vertslandene. Migranter er en sammensatt kategori.
Det kan være migrantarbeidere eller internasjonale studenter. Nordmenn
som jobber noen år i utlandet, og norske borgere som har valgt å
tilbringe pensjonistlivet i Spania eller Thailand, hører også til
her. Vi ønsker ikke at det skal legges hindringer i veien for dem.
Norges holdning
er at norsk lovgivning og tilhørende ordninger fungerer godt, og
at den globale plattformen ikke gir grunnlag for å endre det norske
regelverket. Vi anser derfor at målet om å bedre tilgjengeligheten
og fleksibiliteten for regulær migrasjon ikke kan tolkes som en
forpliktelse til å utvide norsk lovgivning eller praksis når det
gjelder arbeidsmigrasjon, utdanningsmuligheter og familieinnvandring,
ettersom norsk rett allerede er i samsvar med folkeretten.
Internasjonale
migranter støter ofte på utfordringer. Mange migrantarbeidere fra
Filippinene, Bangladesh og Nepal forteller om juks med kontrakter
og arbeidslivskriminalitet i vertslandene. Noen hushjelper i Midtøsten
blir fratatt sine identitetspapirer og tvunget til å arbeide uten
kontrakter som regulerer arbeidstid og lønn. Migrantarbeidere blir
ofte utsatt for menneskerettighetsbrudd. Opprinnelseslandene ønsker
løsninger på dette gjennom internasjonalt normgivende og praktisk
samarbeid.
Her i Europa merkes
utfordringene knyttet til migrasjon spesielt ved økte ankomster
over Middelhavet og Egeerhavet. De fleste migranter som kommer til
Europa gjennom den ruten, krysser grenser uten tillatelse, som regel
ved hjelp av menneskesmuglere. Mange oppholder seg i Europa uten
lovlig oppholdstillatelse. Irregulær migrasjon er et stort og voksende
problem globalt, men også for Norge. Det er noe vi ønsker løsninger på.
Både opprinnelsesland
og mottakerland for migranter har behov for å bedre migrasjonshåndteringen. Vi
har felles interesse av at menneskerettighetene blir fulgt, at ingen
blir utsatt for slavearbeid, at barns og kvinners rettigheter blir
respektert, og at arbeidstakeres rettigheter blir overholdt. Vi
har felles interesse av at migranter ikke dør i ørkenen eller drukner
i havet på en farlig ferd mot Europa.
FNs migrasjonsplattform
er resultatet av en lang prosess som avsluttes i New York neste
uke. Mandag og tirsdag denne uken ble det arrangert en konferanse
i Marokko, der et stort flertall av FNs medlemsland var til stede
og ga sin tilslutning. Det er riktig, som mange har påpekt, at et
mindre antall land har valgt å stå utenfor dette samarbeidet. USA
har ikke deltatt i forhandlingene, og Ungarn trakk seg etter siste
forhandlingsrunde i juli. Australia, Chile og Israel og EU-landene
Ungarn, Østerrike, Polen, Bulgaria, Latvia, Slovakia og Tsjekkia har
valgt ikke å delta. Sveits og Italia avventer politisk beslutning.
Regjeringa har
vært delt i synet på om Norge bør tilslutte seg den endelige teksten
i FNs migrasjonsplattform. Fremskrittspartiet har de siste ukene
argumentert for hvorfor de ikke ønsker norsk tilslutning. Høyre
og Venstre mener på sin side at plattformen gir et felles utgangspunkt
for det politiske arbeidet med å håndtere migrasjonen bedre, slik
at vi kan få irregulær migrasjon under kontroll.
Når Norge nå slutter
seg til plattformen, er det en samlet regjering som er opptatt av
at den brukes for å fremme norske interesser, som rask retur og
samarbeid. Jeg vil i dag redegjøre for hvorfor Høyre og Venstre
mener denne plattformen er viktig for Norge, og hvordan norsk politikk
og norske posisjoner har kommet til uttrykk i den endelige plattformen.
I 2015 opplevde
Europa en migrasjonskrise. Over én million flyktninger og migranter
kom over Middelhavet. Ser man bort fra flyktningene fra Syria, hadde
mange ikke beskyttelsesbehov. De var migranter som søkte en bedre
framtid i Europa, de hadde ikke oppholdstillatelse og var ofte uten
identitetspapirer.
Heller ikke Norge
var uberørt. Vi registrerte på den tida en sterk økning i antallet
asylankomster, og situasjonen på Storskog var i noen måneder svært
utfordrende. Dette ble sett på som et forvarsel om det som kan komme
i en ikke så fjern framtid.
Det la grunnen
for at også mange mottakerland innså nødvendigheten av et bedre
samarbeid med opprinnelseslandene for å møte utfordringene som følger
av irregulær migrasjon. Siden arbeidet med å utforme en global migrasjonsplattform
begynte, er antallet irregulære ankomster over Middelhavet redusert
med 95 pst. Det skyldes en koordinert europeisk innsats for å få
kontroll med migrasjonsstrømmene. Norge har bidratt til denne innsatsen.
Men selv om situasjonen
oppleves som mindre akutt, må vi ikke glemme at ankomstene fortsatt
er store, og at migrasjonspresset mot Europa vil stige igjen. Afrikas
befolkning vokser raskt og vil være fordoblet innen 2050. Mange
regioner i verden har en svært ung befolkning, og noen steder er
majoriteten av befolkningen under 30 år. Unge befolkninger vil søke
arbeid og framtidsutsikter, også gjennom migrasjon.
Samtidig vil klimaendringer,
ifølge Verdensbanken, kunne medføre at 140 millioner mennesker vil
flytte på seg fram mot 2050. De fleste vil forbli internt fordrevne eller
migrere til land i eget nærområde, men mange vil også kunne søke
mot Europa. Dette kommer altså i tillegg til flyktningstrømmer som
følge av krig, konflikt og forfølgelse, som vi også må forvente
i framtida.
Det er i Norges
og alle europeiske lands interesse å støtte opp om en global politisk
forståelse om migrasjon.
Arbeidet med å
få på plass en felles, global samarbeidsmodell for å håndtere migrasjonsutfordringene startet
i 2015. 193 land sluttet seg til New York-erklæringen, som tok til
orde for å forhandle fram en migrasjonsplattform mellom landene,
og en flyktningplattform som skulle utvikles innenfor FN-systemet.
Da hadde det i mange år vært regnet som nærmest umulig å få en felles forståelse
i FN på dette området. Interessemotsetningene mellom opprinnelsesland
og mottakerland ble oppfattet som nesten uoverkommelige.
Norge hadde en
aktiv rolle i forhandlingene. Fordi 27 EU-land – minus Ungarn –
forhandlet med én stemme og USA ikke deltok, var det få andre mottakerland som
tok ordet, og Norge ble en tydelig europeisk stemme.
Norge markerte
seg med defensive posisjoner, som krav om aksept for at statene
fastsetter sin egen innvandringspolitikk, et klart skille mellom
regulær og irregulær migrasjon, understreking av betydningen av
samarbeid om retur til hjemlandet av personer uten lovlig opphold,
at frihetsberøvelse av utenlandske borgere kan være et nødvendig
virkemiddel for å håndheve innvandringspolitikken, om pressefrihet
og ved å avvise krav om å utvide adgangen til utførsel av velferdsytelser.
Norge markerte
seg også med offensive posisjoner, som at menneskerettighetene må
danne grunnlaget for plattformen, framheving av at ILO-agendaen
for «anstendig arbeid» og andre bindende ILO-konvensjoner må stå
sentralt i arbeidsmigrasjon, anerkjennelse av klima- eller naturkatastrofefordrevnes
spesielle situasjon, anerkjennelse av sårbare migranters behov,
og at prinsippet om «non-refoulement» gjelder.
FNs migrasjonsplattform
er ikke en internasjonal avtale, konvensjon eller traktat og er
ikke juridisk bindende. Den får ikke juridiske konsekvenser for
norsk innvandringspolitikk eller andre regler som bestemmes av storting
og regjering. Plattformen blir et viktig politisk referansedokument,
men det er opp til hvert enkelt land hvordan man følger opp på nasjonalt
nivå. Plattformen vil heller ikke i seg selv etablere folkerettslig
sedvanerett.
Det kalles en
plattform fordi det først og fremst er et fundament og utgangspunkt
for framtidig samarbeid på områder som berører migrasjon. Det er
i vår interesse å få kontroll med den irregulære migrasjonen. Vi
må sikre at migrasjonen foregår under ordentlige forhold og følger
nasjonale lover og regler, ikke bare migrasjon til Norge, men migrasjon
globalt.
Plattformen inneholder
23 politiske målsettinger, med underpunkter i form av ikke-forpliktende
forslag. Fem av dem handler om tiltak for å bekjempe irregulær migrasjon,
herunder ukontrollert og irregulær innvandring. Det gjelder tiltak
mot menneskesmugling, tiltak mot menneskehandel, styrket grensekontroll
og tiltak for å imøtegå de grunnleggende årsakene til irregulær migrasjon.
Dette er eksempler
på områder hvor Norge oppfyller internasjonale forpliktelser, hvor
andre stater ikke overholder sine og dermed bidrar til en svakere
migrasjonshåndtering mellom land. Det har vært viktig for Norge
og andre europeiske land at disse områdene nevnes eksplisitt.
Det var for oss
et helt sentralt krav til plattformen at den skulle fastslå staters
plikt til å samarbeide om tilbaketakelse av egne borgere. Det er
et problem at flere opprinnelsesland fortsatt nekter å bistå ved
retur av personer uten beskyttelsesbehov som motsetter seg å reise tilbake.
Noen stater nekter å slippe dem inn i sitt eget land når de blir
eskortert til grensen av norsk politi, med henvisning til at returen
ikke er frivillig.
Plattformen aksepterer
at landene noen ganger må bruke tvangsmidler for å kontrollere migrasjonen.
Fra norsk side legges det til grunn at frihetsberøvelse for migranter,
også mindreårige, kan være nødvendig i noen tilfeller, men da som
en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Når land nekter
å utstede reisedokumenter og nekter å samarbeide om å ta tilbake
egne borgere som mangler oppholdstillatelse i et annet land, bryter
de, etter norsk oppfatning, sine folkerettslige forpliktelser. Det
må være helt klart.
Samtidig opplever
vi at slike situasjoner er vanskelige å håndtere gjennom et rent
bilateralt samarbeid. Det hjelper at vi samarbeider med EU, men
vi vil være tjent med en bredere global forståelse og aksept for
problematikken. Plattformen har fått en egen målsetting om retursamarbeid,
noe som i stor grad styrker vårt arbeid bilateralt for mer effektive
returordninger, og det styrker innsatsen globalt på dette området.
For regjeringa
har det vært helt avgjørende under forhandlingene at plattformen
ikke sår noen som helst tvil om at enhver stat selv bestemmer hvem
som skal få adgang til statens territorium, for hvor lang tid og
under hvilke forutsetninger. Dette suverenitetsprinsippet har vi
hevdet med styrke i forhandlingene, sammen med EU og andre mottakerland.
Dessuten var det
avgjørende for oss at plattformen, selv om den ikke er juridisk
bindende, er på linje med gjeldende norsk politikk på utlendings-
og innvandringsområdet.
Plattformen bygger
på de universelle menneskerettighetene. De gjelder også for migranter.
Dette er en viktig påminnelse i år, når vi markerer at det er 70 år
siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. Det er rettigheter
som Norge lever opp til, og som vi jobber for å fremme og sikre
internasjonalt. Plattformen etablerer ingen nye rettslige kategorier
og ingen menneskerett til å migrere. Det handler altså om både justispolitiske, utenrikspolitiske
og utviklingspolitiske virkemidler.
Når vi er med
på å forbedre levekårene, oppfylle FNs bærekraftsmål og fremme menneskerettigheter
i opprinnelses- og transittlandene, støtter vi en utvikling som gir
alternativer til irregulær migrasjon.
Den endelige teksten
ligger innenfor de målsettingene som Norge har forhandlet ut fra.
Våre viktigste krav er oppfylt. Samtidig er det ikke tvil om at
dette er et kompromiss som skal ivareta interessene til mange land.
Da er det ikke til å unngå at man ender opp med formuleringer som
vi fra norsk side ville ha formulert annerledes. Det er slik FN
fungerer. Multilateralt samarbeid handler om å ta små skritt i riktig
retning. For å skape samarbeid må man starte med å etablere en felles
forståelse av hva problemene er, og hva man skal samarbeide om.
Ett eksempel,
som også har fått oppmerksomhet i norske medier, er formuleringen
i plattformen om medias rapportering om migrasjon. Denne reagerte
også Norge på i forhandlingene. Å få setningen ut av teksten lot
seg ikke gjøre. Derfor var Norge blant landene som i forhandlingene
krevde at full pressefrihet slås fast. Det er en selvfølge at media
dekker alle sider av migrasjon, også de negative. Ytringsfrihet
og frie medier er grunnleggende for demokratiet.
Under avslutningsmøtet
i Marokko 10. og 11. desember holdt vi et innlegg der vi redegjorde
for hvilken fortolkning Norge vil legge til grunn på avgjørende
punkter. Dette vil vi følge opp med en stemmeforklaring under selve
avstemningen i FNs generalforsamling 19. desember. Dette er en helt
alminnelig framgangsmåte for å sikre at man ikke blir stilt til
ansvar for en annen fortolkning enn den man selv har lagt til grunn.
I stemmeforklaringen
vil jeg kort framheve åtte punkter:
at
migrasjonsplattformen ikke er rettslig bindende, og ikke i seg selv
vil danne grunnlag for folkerettslig sedvanerett
at
statene har en suveren rett til å regulere egen innvandring
at
alle migranter har visse fundamentale menneskerettigheter, men at
plattformen ikke etablerer noen nye juridiske kategorier eller en
menneskerett til å migrere
at
målet om å bedre tilgjengeligheten og fleksibiliteten for regulær
migrasjon ikke kan forstås som en plikt til ytterligere liberalisering
at
frihetsberøvelse av utenlandske borgere kan være nødvendig i noen
tilfeller, også når det gjelder mindreårige, men da som en siste
utvei og for et kortest mulig tidsrom
at
Norge forutsetter at alle stater etter folkeretten har plikt til
å ta tilbake egne borgere, enten de returnerer frivillig eller ikke
at
migrasjonsplattformen ikke kan forstås slik at den krever en revisjon
av adgangen til å eksportere norske velferdsytelser
at
migrasjonsplattformen anerkjenner viktigheten av fri presse, og
at det ikke er noe i plattformen som legger begrensninger på en
fri og faktabasert rapportering om migrasjon
Noen land har
fryktet å miste kontroll over sin egen innvandringspolitikk. Nasjonal
suverenitet over våre grenser er selvfølgelig helt avgjørende også
for Norge. Vi skal selv fastsette vår innvandringspolitikk. Det
er vi som avgjør hvem som får adgang til Norge, for hvilket formål
og for hvor lang tid.
Vi har studert
FNs migrasjonsplattform grundig. Det er ingenting i denne plattformen
som svekker vår nasjonale suverenitet. Det er ingen rettslig forpliktelse
i denne plattformen som forplikter oss til å liberalisere vår innvandringspolitikk.
Det er ingen rettslige forpliktelser i denne plattformen om å endre
norsk regelverk.
Jeg mener at de
landene som stiller seg utenfor, bidrar til det motsatte av å sikre
kontroll. Ved å stille seg utenfor svekker de dette viktige rammeverket
for internasjonalt samarbeid på migrasjonsområdet. Mindre samarbeid
gir færre muligheter til å komme fram til gode løsninger.
Dette er også
konklusjonen som samtlige nordiske land har landet på, i tillegg
til sentrale europeiske partnere som Storbritannia, Tyskland og
Frankrike. Derfor håper jeg at flest mulig land deltar i samarbeidet
som FNs migrasjonsplattform legger opp til, og at de som har stilt
seg utenfor, etter hvert ser og blir overbevist om at samarbeidet
har en verdi.
I den norske debatten
har enkelte reagert på at FNs plattform omtaler migrasjon som noe
positivt, og som et bidrag til utvikling. Igjen, dette handler ikke
om en juridisk forpliktelse til å liberalisere norsk innvandringspolitikk,
men at regulær migrasjon ofte kan være et gode. Det er eksempelvis
en berikelse for norske studenter å studere noen år i utlandet,
og studentene er en berikelse for Norge når de kommer tilbake.
At vi kan hente
kvalifisert arbeidskraft fra andre land når vi trenger det, er positivt
for Norge. Det er et gode for migrantarbeidere at de kan finne arbeid
og tjene penger i andre land. Når de sender penger til familien hjemme,
bidrar det til opprinnelseslandenes utvikling. Trygg, ordnet og
regulær migrasjon er et gode, og det er et bidrag til utvikling,
for enkeltmennesker og for samfunn. Det er dette vi vil fremme.
Det vi vil bekjempe,
er menneskehandel, menneskesmugling, ukontrollert og irregulær innvandring
og brudd på menneskerettighetene.
Ansvarlig regionalt
og globalt samarbeid er helt nødvendig for å løse denne utfordringen.
Vi kan ikke klare det uten internasjonalt samarbeid. Derfor slutter Norge
seg til FNs migrasjonsplattform.
Presidenten: Presidenten
vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45 annet ledd
bokstav a, foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset
til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og et
avsluttende innlegg fra utenriksministeren.
Representanten
Morten Wold har bedt om ordet.
Morten Wold (FrP) [10:26:21 ] : Jeg vil, både på vegne av meg
selv, som mindretallet i presidentskapet når det gjelder ønsket
debattform etter utenriksministerens redegjørelse, og på vegne av
Fremskrittspartiets stortingsgruppe, sette frem et forslag om at
redegjørelsen behandles etter Stortingets forretningsorden § 45
første ledd bokstav b – altså at saken føres opp til behandling
i et senere møte, noe som kan skje allerede i morgen eller på lørdag.
Årsaken til det
er at det vil åpne for debatt med anledning til å fremme forslag
til votering, ikke bare en 5-minutters runde uten forslagsmulighet,
slik det nå legges opp til. Fremskrittspartiet mener at et så viktig spørsmål
som FNs migrasjonsplattform bør resultere i en full debattrunde
med forslagsmulighet i Stortinget – derfor dette forslaget.
Presidenten: Representanten
Morten Wold har da foreslått at redegjørelsen behandles etter forretningsordenen
§ 45 første ledd bokstav b og føres opp til behandling i et senere
møte.
Presidenten vil
åpne opp for en debatt om behandlingsmåten, der én representant
for hvert parti får ordet, om ønskelig.
Representanten
Trond Helleland har bedt om ordet.
Trond Helleland (H) [10:27:46 ] : Jeg vil takke utenriksministeren
for en god redegjørelse. Når det gjelder behandlingsmåten, synes
jeg at presidentskapet har lagt opp til en klok behandlingsmåte,
dvs. 5 minutter til hvert parti. I tillegg til det vil jo den utenrikspolitiske budsjettbehandlingen
foregå rett etterpå, i neste sak, og jeg registrerer at Fremskrittspartiet
der har lagt inn et forslag. Jeg mener at det naturlige nå er at
vi har en runde med 5 minutter til hvert parti, og så går vi over
i budsjettdebatten. Da er det full anledning for alle til å diskutere
dette og andre gode og spennende temaer.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til behandlingsmåten for sak nr. 1.
Etter at det var
ringt til votering, uttalte
presidenten: Vi
er klar til å gå til votering over behandlingsmåten vedrørende redegjørelsen.
Det voteres alternativt
mellom presidentens forslag om at redegjørelsen behandles etter
forretningsordenens § 45 første ledd bokstav a, og representanten
Morten Wolds forslag om at redegjørelsen behandles etter forretningsordenens
§ 45 første ledd bokstav b.
Votering:
Ved alternativ
votering mellom forslaget fra presidenten og forslaget fra Morten
Wold ble forslaget fra presidenten bifalt med 81 mot 15 stemmer.
(Voteringsutskrift
kl. 10.36.07.)
Presidenten: Presidenten
vil da i henhold til Stortingets forretningsorden § 45 annet ledd
foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg
på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og avsluttende innlegg
fra utenriksministeren.
– Det anses vedtatt.
Anniken Huitfeldt (A) [10:37:03 ] : Jeg vil takke utenriksministeren
for redegjørelsen.
Arbeiderpartiet
er grunnleggende tilhenger av internasjonalt samarbeid for å løse
internasjonale utfordringer og problemer. Det gjelder også migrasjon.
Enkeltland alene kan f.eks. ikke bekjempe kyniske menneskesmuglere
eller dødsrutene over Middelhavet. Derfor trenger vi fungerende
internasjonalt samarbeid. Men jeg kan ikke her i dag fra Arbeiderpartiet
utstede noen ettergodkjenning av at regjeringa på Norges vegne nå
sist mandag støttet FNs nye migrasjonsplattform. Denne saken ligger
på regjeringas bord.
Etter vår grunnlov
og vår statsskikk er ansvaret for den løpende utenrikspolitikken
tillagt regjeringa. Bindende avtaler skal godkjennes av Stortinget,
ikke-bindende erklæringer er det den til enhver tid sittende regjering
som skal ta stilling til. Derfor instruerer ikke Stortinget regjeringa
om hvordan Norge skal stemme om resolusjonene i FNs hovedforsamling,
og derfor kan ikke regjeringa komme til Stortinget i etterkant av
at en sak er avgjort, for å be om parlamentarisk velsignelse eller
tilgivelse.
I møtet med internasjonal
migrasjon må noen prinsipper ligge fast. Norsk innvandringspolitikk
er norske myndigheters ansvar. Den skal vi selv styre og regulere. Vi
skal selv holde kontroll ved våre egne grenser. Selv om det ikke
er vår oppgave her i Stortinget å ta stilling til denne migrasjonsplattformen,
er det åpenbart at den har både fordeler og ulemper. Teksten er
ikke juridisk bindende, men det er nyttige formuleringer her om
at land f.eks. må utstede ID-dokumenter og ta ansvar for egne borgere.
På den andre siden er det formuleringer som også skurrer, bl.a.
eksport av trygdeytelser og at stater skal drive opplæring av media.
Alt dette kunne vi hatt en grundig dialog om mens FN-forhandlingene
fremdeles pågikk, om regjeringa faktisk var seg sitt ansvar bevisst
og sørget for å konsultere og forankre Norges standpunkt.
For ti år siden
ble det forhandlet fram en sammenlignbar ikke-bindende FN-erklæring,
Durban II-konferansen om rasisme. Utenriksministeren den gangen møtte
to ganger i Stortinget for å konsultere og forankre. Men denne regjeringa
har dessverre ikke gjort en god nok jobb.
Det er paradoksalt
at vi har denne debatten i dag, tre dager etter at plattformen er
vedtatt. Så må utenriksministeren gjerne hevde at den skal opp i
FNs hovedforsamling 19. desember, men det er bare sandpåstrøing. Plattformen
ble vedtatt på mandag, teksten ble ferdigforhandlet i juli. Erna
Solberg og Sylvi Listhaug startet prosessen fram mot denne plattformen
da de deltok på FNs toppmøte om migrasjon høsten 2016. Mellom februar
og juni ble det offentliggjort i alt sju ulike versjoner av plattformen.
Men regjeringa kommer først nå til Stortinget, tre dager etter at
plattformen er vedtatt og et halvt år etter at forhandlingene er
avsluttet.
Jeg la merke til
at utenriksministeren i svar til Stortinget gjorde et poeng ut av
at hun hadde orientert om plattformen i sin utenrikspolitiske redegjørelse
i vinter, men redegjørelsen inneholdt ikke mer enn tre setninger om
migrasjonsplattformen – og én av setningene formidlet faktisk feilinformasjon,
nemlig at det FN nå jobber med, er en global plattform for flyktninger
og migranter. Det er jo feil. Denne FN-prosessen skiller tydelig mellom
hva som er flyktninger, og hva som er migranter. Og det er ikke
bare pirk, det er avgjørende at vi makter å skille mellom migrasjons-
og flyktningpolitikk.
Det er åpenbart
at det i den offentlige debatten om migrasjonsplattformen har kommet
fram saklig og helt kurant uenighet, men den offentlige debatten
har også inneholdt misforståelser, fordreininger og overdrivelser.
Det må denne regjeringa ta en stor del av ansvaret for. Ikke har
den sørget for å konsultere Stortinget, ikke har den evnet å informere
og opplyse den offentlige diskusjonen. Vi har høyere forventninger
til forvaltningen av landets utenrikspolitikk enn det regjeringspartiene har
utvist i denne saken.
Michael Tetzschner (H) [10:41:40 ] : Jeg vil på vegne av vår
gruppe takke utenriksministeren for redegjørelsen om det Norge har
medvirket til i forbindelse med arbeidet med denne migrasjonsplattformen.
Det er viktig for en videre debatt om disse spørsmål å være klar over
hvilken status dette dokumentet har, og om det på noen måte gir
Norge nye forpliktelser utover de vi selv frivillig påtar oss eller
har påtatt oss.
Selv om dokumentet
selv sier at det ikke er rettslig bindende, er det også vesentlig
at Norge har hatt en klar stemme og sier klart fra om de delene
av migrasjonsplattformen vi ikke kommer til å følge opp. Det er
viktig å si dette, selv om det også understrekes at vi ikke står overfor
en traktat eller annen juridisk bindende avtale. Plattformen er
en politisk preget erklæring om hvordan landene ser på de problemer
som uregulert migrasjon fører med seg, og hva som eventuelt må til
av konkrete tiltak for å løse dem.
Under arbeidets
gang har man måttet erkjenne at det er en interessemotsetning mellom
migrantenes opprinnelsesland og de land som vurderer å motta migrasjonen,
altså immigrantene. Grunnprinsippene for samkvemmet mellom stater
er nedfelt i folkeretten, og det er det som normerer forholdet mellom
stater. Det er disse reglene, som vi kjenner, som vil ha forrang
hvis noen skulle ønske å bruke plattformen til noe annet og noe
mer enn det vi selv ønsker å forplikte oss til i Norge. Disse reservasjonene
er avgjørende for det videre arbeidet, slik at det kan skje på et
avklart og realistisk grunnlag.
Norge har under
sitt innlegg i Marokko fremført sine reservasjoner etter å ha vist
til tvetydigheter i teksten. Slike forbehold betyr at vi ikke er
bundet av teksten, heller ikke den politisk pregede teksten, lenger
enn den forståelsen vi selv legger inn i dokumentet.
Med denne tilnærmingen
er vi på linje med Danmarks presiseringer, som er gjort og fremført
på vegne av en rekke medlemsland i EU. Disse land har understreket
erklæringens ikke-rettslige karakter. Heller ikke skal teksten kunne
brukes som et grunnlag for senere å hevde at man har etablert en
sedvanerett.
Tvetydigheten
i teksten har gjort det nødvendig for Norge, sammen med andre land,
de som står oss nærmest, igjen å understreke at vi som suverene
stater bestemmer hvilken migrasjonspolitikk som skal føres innenfor
landenes egen jurisdiksjon. Det er kjernen i hva det innebærer å
være en suveren stat. Det skal ikke følge nye forpliktelser enn
de vi allerede har sluttet oss til gjennom den folkeretten vi allerede
anerkjenner. Folkeretten bygger på statenes eksklusive territorielle
kontroll og håndhevelse.
Det er Norge og
andre suverene staters rett å trekke grensen mellom lovlig og ulovlig
migrasjon og også å sette vilkår for innreise som aksepteres som
lovlig. Det er også presisert at det ikke faller nye folkerettslige
forpliktelser på Norge eller utvidelse av gamle.
Dette betyr at
ingen kan legge til grunn noen utvidelse av det som i dag anses
for å være legal migrasjon til Norge, enten begrunnelsen er arbeid,
utdannelse eller familiegjenforening. Norge følger allerede de standarder
som gjelder internasjonalt.
For å effektuere
norske bestemmelser knyttet til utsendelse av personer som ikke
finner grunnlag i asyl- og flyktningretten, har regjeringen tatt
forbehold for å kunne bruke de tvangsmidler som er nødvendige for
en proporsjonal, men samtidig effektiv håndhevelse av norsk lov.
Det innebærer også i noen tilfeller tilbakeholdelse og arrest.
Vi er også tilfreds
med det som ble sagt fra Norges side om presse- og ytringsfrihet.
Den er som kjent grunnlovsbeskyttet hos oss, men den nyter også
internasjonalt traktatsvern gjennom den europeiske menneskerettighetskonvensjonen,
og den er rett og slett ikke til forhandling. Å skulle gå inn på
en innholdsstyring av presse og media, eller for den saks skyld
holdningskampanjer for å påvirke opinionen til å bli positivt innstilt
til migrasjon, er uakseptabelt. I demokratiene er det den offentlige
mening som til slutt bestemmer hva regjeringen mener, ikke omvendt.
Jeg mener utenriksministeren
har ivaretatt norske posisjoner på en god måte. Norge kommer fortsatt
til å utforme sin migrasjonspolitikk ut fra norske interesser.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:46:23 ] : Først vil jeg takke
utenriksministeren for redegjørelsen. Det er viktig når en sak skaper
så mye uro i befolkningen og så mye debatt, at man tar en åpen runde
på det, og tar innbyggernes bekymring på alvor.
Det som derimot
er oppsiktsvekkende, er at partier som Senterpartiet og Arbeiderpartiet,
som selv har bedt utenriksministeren komme og redegjøre for saken,
nå har fått det sånn som de ønsker, og da synes de plutselig det
er uryddig og prøver å legge lokk på debatten ved ikke å tillate
en fri, åpen debatt som kunne vært belysende for saken. Det synes
jeg er oppsiktsvekkende.
Så er det ikke
riktig som det ble sagt fra Arbeiderpartiet, at saken er avgjort.
Som utenriksministeren sa, skal denne opp til votering i FN den
19. desember. Dersom Stortinget nå velger å gå imot norsk tilslutning,
blir det ingen norsk tilslutning. Men hvis man ønsker å få belyst den
saken, må man ikke si nei til en debatt. Det er oppsiktsvekkende.
Når vi snakker
om denne plattformen, har alle de andre partiene bare et stort behov
for å snakke om hva man ikke skal gjøre. Man snakker om at internasjonalt samarbeid
er viktig. Ja, selvsagt er internasjonalt samarbeid viktig. Det
mener også Fremskrittspartiet. Men når man har så stort behov for
å ta avstand fra innholdet i avtalen, står man bare igjen med å
stemme for en avtale på grunn av at det er en internasjonal plattform,
ikke på grunn av at det er en god internasjonal plattform. Det må
jo være det grunnleggende argumentet for å tilslutte seg en sånn
avtale – at avtalen er bra. Jeg har fortsatt til gode å høre andre
partier trekke fram de gode argumentene i denne avtalen som faktisk
vil gjøre en forskjell.
Det har blitt
trukket fram noen få sider ved avtalen som kan være bra, f.eks.
det med retur. Men det er sånn i dag at de landene som vi ønsker
skal endre sin politikk, som skal endre sin praksis, allerede er
pålagt det gjennom internasjonalt lovverk. De blåser i det. Hvordan tror
man da at ved å signere en uforpliktende avtale skal disse landene
endre praksis? Det kommer ikke til å skje. Derimot er det sånn at
det alltid er Norge og andre europeiske vestlige demokratier som
er de beste i klassen til å oppfylle intensjonene i disse avtalene.
Da står vi igjen med en situasjon der det blir lagt betydelig press
på at Norge skal endre sin politikk, mens de som blåser i sine forpliktelser
allerede i dag, kommer til å fortsette å blåse i sine forpliktelser.
Det er mange formuleringer
i denne avtalen som ikke bare er problematiske, men går direkte
imot norsk innvandringspolitikk. Jeg er også enig i at vi skal beholde
norsk selvråderett ved denne avtalen. Det er ikke noen selvstendighetsavgivelse
vi går ut på her, men vi forplikter oss like fullt til å endre norsk
politikk – 29 ganger i dokumentet står det at vi forplikter oss
til ditt, og vi forplikter oss til datt. Hvis man signerer på at
man forplikter seg til å endre norsk politikk, da må man ikke bli overrasket
hvis norsk politikk blir endret.
Flere problematiske
områder er allerede nevnt. Det tas til orde for at man skal gå gjennom
lovgivningen med tanke på å lempe på kravene til familieinnvandring.
Vi trenger strengere krav til familieinnvandring, ikke liberalisering.
Det står at man skal få enklere tilgang til rettigheter, det står
at man skal få flere veier til lovlig migrasjon. Vi er også enige
om at man skal bekjempe ulovlig migrasjon, men denne avtalen legger
opp til å bekjempe ulovlig migrasjon ved å gjøre den lovlig. Det er
Fremskrittspartiet sterkt imot.
Og så står det
et punkt som er svært problematisk, om hvordan staten skal gå inn
og styre mediene, lære opp journalister i god etisk omtale av innvandringsspørsmål.
Det strider mot pressefriheten, Redaktørforeningen har vært ute
med det, alle synes det er problematisk. Så sier man bare at man
ikke er pålagt å gjøre det. Men man setter da Norges signatur på
noe som er sterkt beklagelig og problematisk. Hvordan skal Norge
klare å påvirke nasjoner som Iran og Saudi-Arabia som ikke har pressefrihet,
som bruker disse metodene til å endre sin politikk, når vi har sagt
at dette er et greit verktøy å bruke?
Jeg er overrasket
hvis dette ikke blir en større debatt, og hvis man slutter seg til
denne avtalen uten å belyse den bedre.
Marit Arnstad (Sp) [10:51:49 ] : Jeg vil gjerne få lov å takke
utenriksministeren for redegjørelsen. Jeg må likevel si at jeg er
svært overrasket over at regjeringen kommer til Stortinget og redegjør
om dette nå, flere dager etter at regjeringen allerede har godkjent
avtalen på vegne av Norge i et møte i Marrakech. Utformingen av denne
avtalen har jo hele tida vært regjeringens ansvar, helt siden statsminister
Solberg og innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug
fra Fremskrittspartiet var med og igangsatte forhandlingsprosessen
for mer enn to år siden. Det er nå et halvt år siden forhandlingene
om plattformen ble sluttført, og regjeringen har verken da eller
undervegs i forhandlingene funnet det betimelig å orientere Stortinget
overhodet om innholdet i norske forhandlingsposisjoner.
Regjeringen har
ikke lagt fram noen sak for Stortinget, og vi som storting har ikke
noe grunnlag for å ta stilling til plattformen. Vi har ikke fått
kjennskap til de vurderingene som regjeringen har gjort undervegs,
hvilke forhandlingsposisjoner en har hatt, hvilke strategiske valg
en har gjort, hvilket innhold en har lagt i forhandlingene, og det
har altså ikke vært noen drøfting i Stortinget omkring det. Den
muntlige orienteringen fra utenriksministeren i dag endrer ikke
på det spørsmålet.
Jeg tror det spørsmålet
som mange stiller seg, er om plattformen eventuelt innebærer nye
politiske forpliktelser for Norge og for andre land. La det være
klart at Senterpartiet ønsker at vi skal beholde nasjonal suverenitet
over alle sider ved norsk innvandringspolitikk, og vi tar det for
gitt at regjeringen har sørget for det i forhandlingene om avtalen.
Jeg må registrere at jeg sjelden har hørt en Høyre-politiker bruke
ordene nasjonal suverenitet og nasjonal kontroll så ofte som utenriksministeren
gjorde i sitt innlegg i dag, men det er jo hyggelig for en senterpartist
å høre at andre partier også kan ta i bruk de ordene.
Poenget er at
hvis denne suvereniteten ikke er beholdt, har regjeringen gått utover
sine fullmakter etter Grunnloven. Da står vi overfor en helt annen
sak, for det er nemlig regjeringens ansvar å sørge for at skillet
mellom en mellomstatlig avtale og en overnasjonal avtale der vi
avgir suverenitet, blir opprettholdt. All suverenitetsavståelse
må behandles etter Grunnlovens regler, og hvis det skulle være tilfellet,
står vi sjølsagt i en helt annen situasjon.
Senterpartiet
har ikke hatt noen sak å behandle omkring dette spørsmålet, og vi
har heller ikke noe samlet råd å gi regjeringen om sakens innhold.
Det er regjeringens eget ansvar hvordan denne avtalen vil utvikle
seg, og hvilke virkninger den vil få. Det er også regjeringens eget
ansvar at den holder seg innenfor det som er vår nasjonale suverenitet
når det gjelder denne typen avtaler.
Det er det som
også gjør denne saken litt spesiell, må jeg få lov å si. Stortinget
har rett og slett ikke noe beslutningsgrunnlag for å ta noen avgjørelser
eller gi noe råd i denne saken. Denne saken er regjeringens ansvar, og
det har åpenbart også regjeringen samlet ment, helt fram til nå.
Det regjeringen gjør i dag, er å bringe regjeringspartienes egen
uenighet inn i stortingssalen fordi de sjøl ikke klarer å håndtere
den uenigheten seg imellom. Det ble veldig tydelig etter representanten
Engen-Helgheims innlegg. Det synes jeg er en helt umulig situasjon.
Det gjør de – de bringer altså inn i stortingssalen sin egen uenighet
om en sak som de sjøl helt fram til nå har ment er regjeringens
konstitusjonelle ansvar. Det kan ikke kalles annet enn merkverdig
og helt umulig for Stortinget å forholde seg til.
Audun Lysbakken (SV) [10:55:46 ] : Jeg vil også takke utenriksministeren
for redegjørelsen, som jeg skulle ønske hun slapp å bruke tid på.
Vi er enig i det aller meste hun sa, også de fortolkninger som regjeringen
redegjorde for i sitt innlegg da plattformen ble klappet igjennom
i Marrakech. Jeg synes at det ikke er grunn til å si så veldig mye
mer om sakens innhold, nettopp fordi den allerede er avgjort, og
fordi utenriksministeren godt har redegjort for hvorfor den ikke
har noe i Stortinget å gjøre.
Dette er jo bare
et skuespill – en pinlig affære, hvor Stortingets tid misbrukes
til å gi et regjeringsparti en mulighet til å komme ut av en knipe
med sine egne kjernevelgere. Vi har det sånn i utenrikspolitikken
at regjeringen til og med kan gå til krig uten å komme til Stortinget.
Men dette kommer de til Stortinget med. Vi er ikke bedt om å gi
noe råd. Det er regjeringen med Fremskrittspartiet som står ansvarlig
for tilslutningen til denne plattformen. Og det er ganske åpenbart
hva som er skjedd her: Fremskrittspartiet har ikke forstått hvor stort
sinne dette ville utløse hos deres egne, kommet for seint på banen,
tatt noe som ikke var en formell dissens. Man kunne selvfølgelig
kommet til Stortinget lenge før beslutningen skulle tas. Det ville
gitt mening, kanskje. Men det skjedde ikke, sannsynligvis fordi
Fremskrittspartiet sov i timen.
Vi har altså en
regjering som lar seg stresse av Resett, Hege Storhaug og assorterte
konspirasjonsteoretikere på ytre høyre fløy. Det er utrolig at regjeringen
får seg til å presse seg inn på Stortingets dagsorden bare for at Fremskrittspartiet
skal få reparere sitt forhold til disse miljøene. Her ser vi hva
slags prosjekt Kristelig Folkeparti og Venstre har rotet seg inn
i. Det er en regjering hvor husfreden bare blir bevart hvis ytre
høyre på internett er fornøyd. Det er bare å gratulere. I denne
saken framstår den borgerlige regjeringen som et sirkus med Erna
Solberg som sirkusdirektør, Fremskrittspartiet som narr og Venstre
som narrens dansende statist. Dette er å kaste bort Stortingets
tid. Jeg har ikke behov for å bruke resten av min taletid.
Presidenten: Presidenten
vil anmerke at den type karakteristikker av en regjering kanskje
ikke helt hører inn under det parlamentariske ordskiftet.
Abid Q. Raja (V) [10:58:30 ] : Jeg vil også ta avstand fra
ordbruken og innlegget som Lysbakken holdt nå, men la oss holde
oss til saken. Ironien er at Fremskrittspartiet vil stemme imot
denne pakten som i stor grad fokuserer på å begrense migrasjonen
som følge av nød, krig og katastrofer. Det er ironien.
Globale utfordringer
må løses globalt. Utfordringene rundt irregulær migrasjon er per
definisjon internasjonale spørsmål, og flyktningkrisen som rystet
Europa for et par år tilbake, viste nettopp det. Alenegang leverte ikke
noe annet enn piggtråd, usikkerhet og Alan Kurdi, den tre år gamle
gutten vi alle husker, som ble funnet død på stranden i Tyrkia i
2015. Det er derfor uforståelig for meg at noen skulle motsette
seg å finne internasjonale løsninger på migrasjon, all den tid vi
er helt sikre på at spørsmål ikke kan løses av enkeltlands alenegang.
Europas historie er full av eksempler på katastrofer som følger
med slike aleneganger, og høydepunktene i vår historie kom da vi
sto samlet i kampen for frihet, likhet og brorskap.
Migrasjonspakten
er et forsøk på å etablere en felles forståelse rundt migrasjon.
Landene som undertegner pakten, bekjenner seg til noen grunnleggende
menneskerettigheter og setter disse i sammenheng med migrasjon.
Pakten gir også enighet om hvordan land bør bekjempe menneskesmugling,
og hvordan man sørger for at flest mulig finner løsninger som gjør
at de kan bli i sine hjemland og ikke bli tvunget ut på flukt. Det
er ingen åpen innvandringspakt på noe vis, og den binder ikke Norge,
eller noe annet land, til å ta imot flere innvandrere eller flyktninger.
Jeg er veldig
glad for at utenriksministeren har sagt at vi skal gjøre vårt for
å finne internasjonale løsninger som bidrar til å begrense flyktningstrømmene.
Hun har sagt hun vil bidra til å ivareta migranters menneskerettigheter,
og hun har stått opp mot dem som mener at norsk alenegang er veien
å gå. Utenriksministeren og UD fortjener takk for de ikke stiller
oss i Norge i skyggen, sammen med Orbán, Kaczy?ski, Trump og Kurz.
Det er heller
ikke slik at denne pakten vil legge noe bånd på Norges innvandringspolitikk.
Den politikken er det vi som fører, og regjeringspartiene har blitt
enige om å føre en restriktiv, rettssikker og ansvarlig innvandringspolitikk,
som setter mennesket i sentrum og sikrer alle, uavhengig av bakgrunn,
deres grunnleggende menneskerettigheter. Den linjen ligger fast.
Politikkens formål er å finne realistiske løsninger på slike utfordringer, men
jeg vil også framheve alle fordeler migrasjonen har brakt med seg
gjennom tidene. Migrasjonen gjorde Amerika til verdens største og
innovative økonomi, den gjorde Fredrik II den stores Preussen til
en kulturell stormakt, og den gjør at byer som Rotterdam, London,
Paris og Barcelona i dag er skinnende eksempler på hva vi kan oppnå
i åpne samfunn.
Migrasjon er også
en personlig historie, og det er en del av min egen bakgrunn. Mine
foreldre kom til Norge fra Pakistan for å skape et bedre liv for
seg og sine og for å bidra til det norske samfunnet. De var den
gangen fremmedarbeidere og levde under harde vilkår. Moren min var
hjemmeværende og analfabet, og faren min jobbet på en spikerfabrikk.
Hans kvalifikasjoner fra Pakistan tok ham ikke langt i Norge. Det
var likevel hans og den generasjonens arbeidsvilje som gjorde at
de kunne forsørge sine familier, og jeg og veldig mange andre i Norge
– titusener – er nettopp produkt av denne migrasjonsfortellingen.
Jeg var en ung pakistansk gutt som jobbet hardt og ble støttet av
viktige mennesker i mitt lokalsamfunn, skolen, som gjorde at jeg
fikk en utdanning og har kommet dit jeg er i dag. Min historie er
selvsagt ikke den eneste. Norsk samfunnsliv er full av slike migranter
som gjør hva de kan for å bidra på en god måte i Norge. Migrasjon
i seg selv er ikke utfordringen for Norge. Det er det den manglende
integreringen som eventuelt er.
Mot slutten vil
jeg igjen takke utenriksministeren og regjeringen som stiller seg
bak FNs migrasjonspakt og vil gjøre det den kommende uken, og som
ikke følger Orbán og Kaczy?ski ned en vei som bare bidrar til mer menneskesmugling
og grovere brudd på menneskerettighetene. Nasjonalistenes drøm om
et lukket samfunn er et luftslott. Det har aldri eksistert og vil
heldigvis aldri eksistere. Det er det vår jobb å sørge for at ikke
skjer. Vårt samfunn er et åpent samfunn, og når vi løser internasjonale
utfordringer, løser vi dem i fellesskap. Det er den beste veien
å gå.
Derfor er det
slik som utenriksministeren sier: Det er i Norges og alle europeiske
lands interesse å støtte opp om en global politisk forståelse av
migrasjon. Derfor er det rart å se at Fremskrittspartiet velger
å stille seg utenfor.
Knut Arild Hareide (KrF) [11:03:26 ] : Representanten Rajas
personlege historie viser både kor viktig politisk område dette
er, og kor bra det kan gå.
Dette var ei sak
som eg var usikker på om eg skulle ta ordet til, men no sa representanten
Engen-Helgheim – og eg har lyst til å sitere han – følgjande frå
Stortingets talarstol: «... setter da Norges signatur på noe som
er sterkt beklagelig». Konstitusjonelt er det vår utanriksminister
som skal gjere det. Med den typen ordbruk frå Stortingets talarstol
har Engen-Helgheim sagt at han ikkje kan ha tillit til utanriksministeren,
med mindre utanriksministeren vel å beklage frå Stortingets talarstol.
På vegner av Kristeleg
Folkeparti vil eg seie at me har full tillit til utanriksminister
Eriksen Søreide, og kvar gong ho kjem for å halde utgreiingar frå
denne talarstolen, er det glitrande utgreiingar.
Men i dag har
eg ingen grunn til å takke for utgreiinga, for eg meiner at denne
utgreiinga ikkje burde ha funne stad frå denne talarstolen. Det
er altså 1,5 år sidan forhandlingane starta. Viss ein skulle hatt
innspel, skulle ein enten hatt det ved starten eller før ein hadde
slutta seg til denne avtalen, som Noreg formelt sett gjorde for tre
dagar sidan. Som utanriksministeren òg sa i si utgreiing, er ikkje
dette ein traktat, det er ikkje ein avtale, det er ikkje ein konvensjon
– det er ei plattform. Det er ikkje bindande for Noreg, og da har
eg problem med å forstå kvifor me skal diskutere dette.
Men eg er einig
i konklusjonen til utanriksministeren. Me lever i ei tid då eigeninteressene
dominerer meir og meir, i land etter land, og i ei sånn tid bør alle
progressive krefter seie tydeleg og klart ifrå om at me bør ha meir
samarbeid, ikkje mindre.
I eit sånt perspektiv
er det liten tvil om at FNs migrasjonsplattform er eit steg i riktig
retning. Migrasjonsutfordringane i verda er internasjonale utfordringar
som krev internasjonale løysingar. Migrasjonsplattforma gir nye
moglegheiter for samarbeid og felles løysingar. Me veit alle at
migrasjonsutfordringane ikkje kan løysast berre med å stengje grensene,
men at dei må handterast internasjonalt. Eitt land kan ikkje gjere
alt aleine. Me treng meir internasjonalt samarbeid for å hindre
irregulær migrasjon, utnytting, menneskesmugling og menneskehandel.
I debatten om
migrasjonsplattforma har det vore mange meiningar og kanskje ikkje
fullt så mykje fakta. La meg dele nokre harde fakta om kva migrasjonsplattforma
handlar om. Ho handlar om:
meir
samarbeid om migrasjonsstatistikk
meir
hjelp til migrantar der dei er
meir
informasjon til migrantane, så dei blir kjende med farane og med
moglegheitene dei har
meir
id-papir og dokumentasjon
fleire
moglegheiter for mobilitet for arbeidarar, studentar og akademikarar
meir
etisk og anstendig rekruttering av arbeidsinnvandrarar
meir
hjelpsam og føre-var-haldning i migrasjonsprosessen
meir
humanitære krav for å redde liv og finne sakna migrantar
meir
samarbeid mot menneskesmugling og utnytting av sårbare migrantar
meir
hjelp til offer for menneskehandel
meir
kontroll over grensene
meir
samarbeid for å respektere folkeretten
meir
rettar og plikter, gjensidig respekt og inkludering i integreringsprosessen
Dette sluttar
Kristeleg Folkeparti seg til.
Men som eg sa:
Eg har lagt merke til at Framstegspartiet i dag har hatt ein ordbruk
som ikkje viste tillit til den sitjande utanriksministeren. Det
må eg seie eg synest er særs spesielt.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [11:08:22 ] : Til de
representantene som har understreket at dette ligger på regjeringas
bord: Det er helt korrekt, og det er ingenting som endrer det ved
at det gis en redegjørelse. Vi har heller ikke kommet til Stortinget for
å be om en etterfølgende godkjenning eller på andre måter bedt Stortinget
ta stilling til plattformen. Det er heller ikke uvanlig å redegjøre
i Stortinget for aktuelle temaer der Stortinget ikke skal fatte
en beslutning eller et vedtak, men bli orientert om en sak.
Jeg tror de fleste
har lagt merke til at det den siste tida har vært en økende temperatur
i den offentlige debatten. Den har kommet senere i Norge enn den
har gjort i en del andre land, men like fullt er en del av det som
kommer fram i den debatten, både bekymringsfullt og – etter min
oppfatning – noe som ikke tjener debatten om verken migrasjon, integrasjon
eller flyktninger. Derfor har regjeringa et behov for å kunne gi
en mer samlet framstilling av det som faktisk ligger i plattformen,
også for å kunne bidra til å fortelle hva plattformen ikke er, hvilke
forpliktelser den ikke innfører. Det mener jeg er viktig og normalt
i et offentlig ordskifte.
Dette var et tema
i min utenrikspolitiske redegjørelse. Den gangen var det bare én
representant som tok ordet til dette spørsmålet. Det var representanten
Christian Tybring-Gjedde, som vektla at flyktning- og migrasjonsproblematikk
er et globalt ansvar og må håndteres globalt. Jeg har siden det
vært i tre spontanspørretimer. Jeg har vært tilgjengelig for alle
spørretimer og har ikke – inntil i forrige uke – fått skriftlige
spørsmål om saken. Da kom det tre spørsmål fra Senterpartiet, som
vi har svart ut, og som primært gikk på prosess.
Jeg ville mene
at f.eks. det å skulle bruke den utvidete utenriks- og forsvarskomité
til å orientere om denne prosessen ikke ville være formålstjenlig,
rett og slett fordi dette ikke er gradert informasjon. Derfor har
vi brukt de anledningene som har vært, til å fortelle at dette arbeidet
var underveis, men at det – som representantene her også har understreket
veldig tydelig – ligger på regjeringas bord, det er regjeringas
prerogativ og ansvar, og det er derfor regjeringa har jobbet med
saken.
Det er riktig,
som jeg opplyste i min redegjørelse, at det er utviklet en migrasjonsplattform
som er forhandlet fram mellom land, og en egen flyktningplattform som
er utviklet internt i FN. Jeg refererte til begge. De springer begge
ut av New York-erklæringen, som ble vedtatt av 193 land.
Dette er ikke
en plattform som skal signeres. Den stemmes over i FN, etter alt
å dømme den 19. desember. Som alle kjenner til, kan det av og til
bli endringer i tidsskjemaet, men planen er 19. desember. Den skal
ikke signeres. Jeg har heller ingen ting å beklage. Jeg framfører
det som er regjeringas politikk.
Jeg legger merke
til, selv om jeg ikke har bedt partiene i Stortinget om verken å
gi tilslutning til plattformen eller nødvendigvis å uttrykke sine
meninger om den, at det med ett unntak er bred oppslutning om plattformen i
Norge. Jeg syns det – i det politiske klimaet vi har mange steder
i Europa nå – er en tilleggsverdi at vi kan uttrykke det, rett og
slett fordi debatten i mange land har vært betydelig tøffere enn
den har vært i Norge, selv om den også her de siste ukene har blitt
tøffere enn den var, med alle de konsekvenser det har hatt for opptil
flere. Jeg syns det sånn sett er positivt at det kommer til uttrykk
en enighet om at dette er en fornuftig politikk for Norge å slutte
seg til, med de forbeholdene og tolkningene vi og mange andre land
har gjort av det som er innholdet i plattformen.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 1 er dermed omme.
Presidenten foreslår
at utenriksministerens redegjørelse om FNs migrasjonsplattform vedlegges
protokollen. – Det anses vedtatt.
Etter ønske fra
utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene
nr. 2–5 behandles under ett. – Det anses vedtatt.