Grunde Almeland (V) [10:59:42]: Dette er en interpellasjon jeg egentlig skulle ønske vi kunne være foruten. Jeg skulle ønske at jeg slapp å stå her i Stortinget og trekke fram noen få av de altfor mange eksemplene på vold, trusler og diskriminerende handlinger altfor mange opplever.

Jeg skulle ønske jeg slapp, nettopp fordi vi i utgangspunktet har et godt lovverk i Norge. I straffeloven rammes hatkriminalitet av § 77, om skjerpede omstendigheter, § 185, om hatefulle ytringer, § 186, om diskriminering, § 264, om grove trusler, § 272 e, om grov kroppskrenkelse, § 274 e, om grov kroppsskade, og § 352 c, om grovt skadeverk. Dette skal gi dem som utsettes for hatkriminalitet, et godt vern enten hatet kommer på grunn av hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion, homofil orientering eller nedsatt funksjonsevne.

Rett før sommeren bestemte vi her i Stortinget at straffelovens bestemmelser om hatefulle ytringer, hatkriminalitet og diskriminering skal utvides slik at de også omfatter hatefulle ytringer som framsettes, eller diskriminering som utøves, på grunn av en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet. Dette er et viktig arbeid som jeg ser fram til at justisministeren fremmer et forslag om for Stortinget.

Til tross for at lovverket tilsynelatende i stor grad er på plass, har mediene den siste tiden fortalt om flere grove tilfeller av hatkriminalitet. Disse sakene har rettet søkelyset mot det samfunnsproblemet dette hatet faktisk er. Det fortjener mer oppmerksomhet enn det så langt har fått, og jeg er glad vi kan diskutere det her i dag.

For det er nettopp dette med eksemplene. Som sagt skulle jeg gjerne sluppet å trekke fram disse her i dag, men altfor ofte skjer disse angrepene uten at vi som storsamfunn gjør noe annet enn å grøsse mens vi skroller videre til neste og hyggeligere sak.

En kveld i september er 33 år gamle Kirsten Flakstad på vei til kjæresten sin. På veien spør to fremmede menn om hen er gutt eller jente. Hen ender på legevakten etter å ha blitt slått og sparket gjentatte ganger på grunn av kjønnsuttrykket sitt.

TV 2 kunne i år fortelle om 22 år gamle Liban Nur, som fikk slengt rasistiske skjellsord etter seg, ble banket opp og filmet av gjerningsmannen, som så spredte voldsvideoen på sosiale medier og skrøt av hendelsen.

I 2016 ble 25 år gamle Tamarin Varner spyttet på på trikken i Oslo fordi hun har cerebral parese.

I helgen viste 17 år gamle Håvard Skåli fram kulen i pannen han fikk etter å ha vært på halloweenfest, til NRK. De siste ordene han hørte før slagene, som handlet om hans seksuelle legning, passer seg ikke for Stortingets talerstol.

I Norge skal ikke folk bli hetset, truet eller skadet på grunn av hvem de er, eller på grunn av en antakelse om hvem de er. Det er fort gjort å ta rettigheter som er vunnet gjennom tiår med kamp, for gitt. Men det finnes en understrøm av hat som må identifiseres og stoppes.

Hatkriminalitet rammer altfor mange, altfor ofte. Hatkriminalitet er bl.a. drapstrusler mot Utøya-overlevende, hets mot samer i 17. mai-toget og antisiganisme – hat mot romfolk. Den siste tiden har vi sett en rekke hatefulle ytringer som tar mye plass i mediebildet. Ikke alt dette er kriminalitet, men det bidrar kanskje til å legitimere nettopp hatkriminaliteten, og det gir uttrykk for mange av de samme holdningene. Jeg tenker her på alt fra kritikken av Oslo-byrådens nye baby, til varaordføreren i Oslos norskhet. Noen ganger kan denne typen ytringer bli til trusler, og noen ganger kan det også bli til faktisk vold.

Denne formen for kriminalitet er helt uakseptabel og må bekjempes. Hatkriminalitet rammer ikke bare offeret for den kriminelle handlingen, men det skaper usikkerhet for alle mennesker som tilhører gruppen. Dette er en form for kriminalitet som rammer en fordi man er den man er, og sender et signal til alle som tilhører en minoritet – at den man er, gjør en til et potensielt offer. Hatkriminalitet motivert i f.eks. offerets seksuelle legning oppleves av mange som et angrep på alle skeive. Den svekker forutsetningene for at absolutt alle borgere skal føle seg trygge og hjemme i Norge.

Trusler eksempelvis mot samfunnsdebattanter basert på deres etnisitet, kjønn eller seksuelle orientering er også et angrep på demokratiet. I Norge skal alle kunne ytre seg med sin identitet og delta i den offentlige debatten. Hatkriminalitet er et angrep på verdiene vi bygger fellesskapet vårt på: frihet, mangfold, menneskeverd, likhet og rettssikkerhet. Derfor er det spesielt viktig at vi tar hatkriminalitet på alvor og sammen jobber for å bekjempe det.

Hvordan vi behandler disse sakene, sier mye om hvor langt vi har kommet som et demokratisk samfunn. Selv om antall anmeldelser har økt de siste årene, er det fortsatt grunn til å tro at det er store mørketall.

Det er et problem at altfor mange ikke anmelder – dette til tross for at antall anmeldte saker om hatkriminalitet igjen økte i 2017, til totalt 549 saker på landsbasis. I Politidirektoratets årlige innbyggerundersøkelse opplyste 1,4 pst. av respondentene å ha blitt utsatt for hatkriminalitet. Omregnet til antall av befolkningen vil det si at rundt 70 000 mennesker kan ha blitt utsatt for hatkriminalitet i 2017 – et betydelig høyere tall enn det totale antallet anmeldte saker. Politiet er selv av den oppfatning at mørketallene på hatkriminalitet trolig er betydelige.

Politiet og justisministeren har oppfordret mennesker utsatt for hatkriminalitet til å anmelde til politiet, men samtidig ser vi at det er veldig mange som lar være – folk som ikke anmelder fordi belastningen ved å ta steget føles stort, og troen på at politiet skal ta saken på alvor, er for liten.

Leder i FRI mottok i mars en trusselmelding der motivet var hennes seksuelle orientering. Lederen anmeldte saken til politiets hatkriminalitetsgruppe i Oslo. Saken ble så flyttet til Agder politidistrikt fordi gjerningspersonen bodde der. I etterkant hørte hun ingenting før hun mottok et brev i posten om at saken var blitt henlagt. Hun sa i etterkant at hun er usikker på om hun ønsker å anbefale andre i samme situasjon å anmelde, og at saker som denne, der den som er utsatt for hatkriminalitet, må bære all belastning uten oppfølging, ikke er forsvarlig.

Når politiet ikke har tillit, er det ubestridt at noe må gjøres, for dette er ikke en tillit man bare kan knipse med fingrene og få på plass. Det er heller ikke de som utsettes for hat, som har ansvaret her. Det er politiets jobb å vise at de er til å stole på, vise at de som kommer og anmelder, tas på alvor. Det er uakseptabelt at man velger å la være å anmelde hatkriminalitet til politiet fordi de ikke prioriterer sakene. Samtidig ser vi at det er kun Oslo politidistrikt som jobber systematisk med hatkriminalitet.

Da hatkriminalitetsgruppen i Oslo ble opprettet, ble det bl.a. begrunnet fra politiets side at de måtte gjøre en bedre kartleggingsjobb, og at det lå en erkjennelse i at de ikke hadde jobbet nok med dette feltet, ettersom en egen gruppe ble opprettet. Flere politidistrikt bør følge etter. Det skal ikke være slik at en anmeldelse i Oslo følges opp, mens en anmeldelse i Finnmark henlegges.

I 2015 måtte daværende barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne svare på spørsmål i FN om Norges innsats mot rasisme, da komiteen skulle granske Norges arbeid mot rasisme og diskriminering. Norge har blitt kritisert internasjonalt for ikke å gjøre nok i arbeidet mot hatkriminalitet. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, har bl.a. pekt på at politiet gjør for lite for å kartlegge omfanget av rasistisk motivert vold, og Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse har tidligere konkludert med at det ikke finnes statistikk som gir et klart bilde av omfanget av rasediskriminering. Flere peker på manglende samordning på tvers av politidistriktene som et problem.

Derav mitt spørsmål: Hva vil regjeringen gjøre for å sikre at arbeidet mot hatkriminalitet er en prioritert oppgave i alle politidistrikt, og at alle saker får lik behandling i alle politidistrikt?

Statsråd Tor Mikkel Wara [11:09:55]: Først vil jeg få takke representanten Almeland for å bringe opp temaet hatkriminalitet, en utfordring regjeringen tar og har tatt på største alvor.

Innledningsvis vil jeg kort minne om definisjonen av hatkriminalitet, slik den brukes av politiet i dag:

Hatkriminalitet er straffbare handlinger som helt eller delvis er motivert av, eller som har bakgrunn i, hat eller negative holdninger til religion, livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil orientering og/eller nedsatt funksjonsevne.

Hatkriminalitet er alvorlig integritetskrenkende kriminalitet mot grupper av befolkningen som har et særskilt vern i straffeloven. Politidirektoratets egne tall viser at det for hele landet ble anmeldt 549 saker om hatkriminalitet i 2017. Dette er en økning på 17 pst. fra året før. Politidirektoratet forklarer økningen bl.a. med at politiets kunnskap om hatkriminalitet er langt større i flere politidistrikter. De mener at dette har ført til god fenomenforståelse og mer korrekt registrering av saker ute i distriktene.

Politiet er avhengig av publikums tillit for at saker skal bli anmeldt. Vi tror at kunnskapsutvikling i politidistriktene vil gi økt anmeldelsestilbøyelighet. Hele 37 pst. av sakene fra 2017 ble registrert i Oslo politidistrikt, som siden september 2014 har hatt en egen etterforskningsgruppe for hatkriminalitet. I praksis veileder denne gruppen ved Oslo politidistrikt også andre politidistrikter i etterforskningen av slike saker.

Dessverre er det fortsatt store mørketall for hatkriminalitet. Regjeringen har iverksatt en rekke tiltak som på den ene siden styrker politiets kompetanse på dette området, og som på den andre siden styrker folks tillit til at politiet tar denne typen kriminalitet på alvor. Regjeringen la i 2016 fram en strategi og to handlingsplaner med egne tiltak mot hatkriminalitet. Disse er

• Regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020

• Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk 2017–2020

• Regjeringens Handlingsplan mot antisemittisme 2016–2020

Dessuten har regjeringen en egen handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som også bygger opp under dens arbeid mot hatkriminalitet.

I morgen vil barne- og likestillingsministeren og jeg avholde en rundebordskonferanse om hatkriminalitet. Vi vil da snakke med frivillige organisasjoner, representanter fra hjelpeapparatet og andre relevante aktører om status på feltet. Dette gjør vi bl.a. for å få oppdatert kunnskap om utfordringsbildet og innspill til nye grep i arbeidet.

Selv om vi har utarbeidet strategier og planer for arbeidet, kan vi ikke lene oss tilbake. Vi må jevnlig innhente oppdatert kunnskap om problemkomplekset og – om nødvendig – gjøre justeringer på tiltakssiden.

Ofre for hatkriminalitet skal få lik behandling hos politiet, uansett hvor i landet hendelsen har funnet sted. Riksadvokaten har i sitt mål- og prioriteringsskriv for straffesaksbehandlingen gjennom flere år løftet fram hatkriminalitet som en av de sakstypene som skal ha prioritet i alle landets politidistrikter, på linje med annen alvorlig integritetskrenkende kriminalitet. Det er politimesterens ansvar å sikre at hatkriminalitet prioriteres etter Riksadvokatens retningslinjer. Færre politidistrikter, etablering av Felles straffesaksinntak og endret lokal tjenestestruktur skal bidra til en mer effektiv og enhetlig tjenesteproduksjon i politiet. Med færre politidistrikter legger man til rette for å samle ressurser og skape sterkere fagmiljøer. Politiet skal ha solid kunnskap om hvordan straffelovens bestemmelser om hatkriminalitet skal komme til anvendelse.

Det har vært behov for tydelige retningslinjer for registrering av saker. Politidirektoratet har derfor utarbeidet en veileder til bruk i politidistriktene for å sikre ensartet håndtering av saksfeltet. Riktig koding av sakene i politiets registre er også nødvendig for å kunne legge straffeskjerpende momenter til grunn, i tråd med hva loven forutsetter. Det er viktig at politiet fanger opp et eventuelt hatmotiv allerede ved anmeldelse. Alle polititjenestepersoner må kunne gjenkjenne hatkriminalitet og registrere og håndtere denne typen kriminalitet på en riktig måte.

Fra april 2018 er merking av antisemittisme som hatmotiv implementert i politiets registreringssystem. Dette er ett av tiltakene som er forankret i regjeringens handlingsplan mot antisemittisme. Oslo politidistrikt har også utarbeidet en egen samling av rettskraftige dommer som gjelder hatkriminalitet, og planlegger også å utarbeide en tilsvarende samling av eksempler på saker der det gis forelegg. Fortsatt fokusering på rettskraftige reaksjoner vil bidra til enda bedre erfaringslæring og til mer lik behandling av slike saker i politidistriktene i hele Norge.

Politihøgskolen tilbyr fra i høst et nytt studium for videreutdanning innen forebygging og etterforskning av hatkriminalitet. Politiet ber publikum på sine nettsider om tips når det gjelder rasistiske, diskriminerende og hatefulle ytringer på internett, og om informasjon om nettsteder som genererer hatkriminalitet. Tipsmottaket er døgnbemannet hos Kripos. De formidler henvendelser videre til riktig politidistrikt for videre oppfølging. For eksempel kan politiet lokalt ta kontakt med personer som sprer hatefulle ytringer på nett. Dette vil bidra til å styrke politiets forebyggende innsats lokalt, i tillegg til at de kan ta saker videre i straffesakssporet.

I «Trygghet, mangfold, åpenhet, Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk» står det at regjeringen vil vurdere «hvordan kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk kan inngå i straffelovens beskyttelse mot ulike former for hatkriminalitet».

Justis- og beredskapsdepartementet sendte i juli på høring en ekstern utredning om det strafferettslige vernet mot diskriminering. Ett forslag er å inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som diskrimineringsgrunnlag, slik at bl.a. transpersoner får et bedre vern mot diskriminering. Et sentralt tema er hvilke grunnlag som bør gis et strafferettslig vern mot diskriminering, og om sammenhengen mellom bestemmelsene i straffeloven og diskrimineringslovgivningen er god nok.

Den som anmelder integritetskrenkende kriminalitet, har ofte behov for tverrfaglig bistand for egen trygghet. Det ble i fjor etablert tolv støttesentre for kriminalitetsofre, ett i hvert politidistrikt. Ordningen skal gi bedre oppfølging av ofre og pårørende gjennom hele saksgangen og retter seg bl.a. mot ofre for hatkriminalitet.

Hatkriminalitet og hatefulle ytringer rammer ikke bare det enkelte offer, men skaper redsel og utrygghet i samfunnet som helhet. Denne kriminalitetsformen kan bringe viktige stemmer til taushet og slik sett svekke demokratiet. Gjennom de tiltakene som er beskrevet ovenfor, er det lagt grunnlag for at mennesker med annen etnisitet, religion, funksjonsevne eller legning enn flertallet skal føle seg trygge på at politiet over hele landet tar hatkriminalitet på alvor.

Grunde Almeland (V) [11:17:39]: Jeg satte pris på å høre justisministeren snakke her, nettopp fordi jeg hører en justisminister som synes å ta dette på høyeste alvor, som tar dette store samfunnsproblemet virkelig på alvor, og det mener jeg er et godt steg i riktig retning for at vi skal få gjort noe med det. Den siste tiden har jeg blitt kontaktet av mange interesseorganisasjoner som har uttrykt nettopp denne bekymringen for at riktig behandling av saker om hatkriminalitet i stor grad avhenger av hvor en befinner seg i landet – dette til tross for at saker om hatkriminalitet skal prioriteres i alle politidistrikter, som jeg var inne på i mitt første innlegg, og som justisministeren også repeterte.

Et av målene i den nevnte handlingsplanen, «Trygghet, mangfold, åpenhet» fra 2017, er jo nettopp at saker om hatkriminalitet skal sikres lik behandling uavhengig av bosted. Jeg er også klar over – og glad for – Riksadvokatens retningslinjer om at dette skal være prioriterte saker. Samtidig ser vi at det likevel ikke alltid blir prioritert.

Det ble nylig laget en veileder, som nevnt, for politiet, som av regjeringen er tenkt skal fungere som et landsdekkende verktøy i arbeidet med å registrere hatkriminalitetssaker riktig. Veilederen kan imidlertid ikke gi de ansatte i hvert distrikt de nødvendige ressursene eller kompetansen i arbeidet som må gjøres på feltet. Regjeringen har videre et mål om større fagmiljøer, som vi har hørt, og rom for spesialisering i politiet, men dagens tiltak sikrer ikke at alle distrikt har kompetanse og ressurser til å håndtere og avdekke hatkriminalitet. For at dette skal være et effektivt virkemiddel i arbeidet mot hatkriminalitet, peker mange på at det er et behov for målrettet spesialisering og dedikerte ressurspersoner eller grupper i distriktene, tilsvarende ordningen i Oslo politidistrikt.

Jeg er også glad for at justisministeren kan melde om at det har kommet et eget videreutdanningstilbud. Håpet mitt er at det skal sikres at dette når ut i alle distriktene, slik at den kompetansen faktisk også når ut, at det ikke bare blir et utdanningstilbud som bare de spesielt interesserte eller de spesielt dedikerte tar.

Så har jeg også en stor forventning til mange av disse handlingsplanene, både at de blir fulgt opp, og ikke minst at den nye varslede handlingsplanen mot rasisme og diskriminering også i stor grad følger opp dette. Jeg ser fram til å høre hvordan dette arbeidet skal følges opp.

Statsråd Tor Mikkel Wara [11:20:51]: La meg igjen begynne med å understreke at jeg setter stor pris på engasjementet til representanten. Jeg tror det er viktig å debattere disse sakene og diskutere dem mye. Det er viktig for politiet, og det er viktig for publikum. Dette er en type kriminalitet som for få tiår tilbake ikke fikk nok oppmerksomhet, og som vi trenger å fokusere på. Jeg er overbevist om at de tiltakene som er iverksatt, vil gi resultater. Jeg tror en veileder vil gi resultater, og jeg tror et studietilbud vil gi resultater. Jeg tror Riksadvokatens stadige påpekninger og prioriteringer vil gi resultater, og jeg tror at den kunnskapsinnhentingen som skjer gjennom registrering, vil gi resultater, og at Oslo politidistrikt deler sine kunnskaper.

Når det så gjelder organiseringen i politidistriktene, har jeg en veldig pragmatisk og praktisk holdning til det. I Oslo har man dedikerte ressurser til det. Oslo er et stort distrikt og det kan være naturlig å gjøre det. Ellers er det opp til politimestrene å organisere slik at man får mest mulig politikraft ut av det. Vi har jo i politireformen lagt vekt på felles straffesaksinntak, som er en måte å koordinere og prioritere alle saker på, for det er viktig at det sitter noen og sier hvilke saker vi skal følge opp med én gang og hvilke saker vi skal prioritere å sette inn ressurser på. Det er jo der den viktige prioriteringen mot hatkriminalitet skal skje.

Så kan det godt hende at man likevel skal se på om det i hvert fall i enkelte distrikter er nødvendig med dedikering, men jeg vil ikke si at det er gitt at det er det som er riktig. Det kan til og med hende at det hadde vært mer naturlig å legge enda mer ressurser og kunnskap på Kripos eller på en nasjonal påtaleenhet. Altså: Det er ulike måter å sørge for at kunnskapen blir ivaretatt, fordi vi er fortsatt i en situasjon hvor vi bygger opp kunnskap og skal formidle denne kunnskapen til politifolk ute i landet. Men jeg tar med meg dette innspillet. I utgangspunktet ligger politireformen fast med felles straffesaksinntak, men det kan være behov for både sentraliserte løsninger og spesialiseringer ute i distriktene.

Men som sagt: Vi har fokus på dette, og allerede i morgen setter jeg meg ned med barneministeren for å få enda flere nye innspill fra organisasjonene og dem som jobber med dette. Det er jo fordi barne- og likestillingsministeren også er diskrimineringsminister og har ansvar for å unngå det i Norge. Det illustrerer et annet viktig poeng, at dette ikke bare er en politisak. Dette er også en sak som gjelder bredere deler av samfunnet, det gjelder mange deler av samfunnet, det gjelder arbeidsliv, det gjelder offentlig debatt, det gjelder presse og media, men det gjelder også politiet.

Olivia Corso Salles (SV) [11:23:51]: En lørdag på Tøyen er en kvinne med hijab på vei hjem fra butikken. Ut av det blå hører hun en dame rope – jeg må på forhånd beklage ordbruken, president – «jævla negerhore». Rett etterpå går damen til angrep på henne. Dette er ett eksempel. Representanten Almeland kom med et annet eksempel, som jeg også hadde tenkt å ta opp, som handlet om Tamarin på 25 år som satt på trikken. Som nevnt har hun cerebral parese, en funksjonsnedsettelse som gjør at hun ikke kan styre alle bevegelsene i kroppen sin, og som gjør at hun halter litt når hun går. Hun er vant til å få blikk, men denne gangen var det altså en gutt som reiste seg opp, gikk bort til henne og spyttet på henne. Da Tamarin gikk til politiet for å anmelde saken, fikk hun beskjed om at hun var den første som hadde anmeldt hatkriminalitet på bakgrunn av funksjonsnedsettelse. Dette er ikke lenge siden.

Riksadvokaten har, som sagt her, hatkriminalitet som en av sine prioriterte saker. Likevel er det kun én avdeling i Oslo enhet øst som jobber spesialisert med hatkriminalitet. Det er ikke godt nok. Ministeren nevnte en veileder. Det er fint med veiledere, men det viktigste er at noe skjer der ute. Når hatkriminalitet er et prioritert område, må det være et mål å heve kompetansenivået i alle politidistriktene og sikre dedikerte ressurser til å prioritere området. Per i dag framstår kompetansehevingen i distriktene som tilfeldig og frivillig.

SV har foreslått at regjeringen skal opprette dedikerte grupper i ulike politidistrikter med oppgave å arbeide mot hatkriminalitet og med mål om å dekke hele landet – grupper som skal ha spesialkompetanse på feltet, arbeide systematisk mot hatkriminalitet, sørge for å heve kompetansen om hatkriminalitet hos alle ansatte i politiet i sitt distrikt og rapportere om det som blir gjort. SV har også foreslått at det opprettes en nasjonal enhet med koordinerings- og fagansvar for hatkriminalitet. Det jeg lurer på, er om dette er noe ministeren kan støtte?

Freddy André Øvstegård (SV) [11:26:33]: I morgen er det 80 år siden jødeforfølgelsene i Tyskland for alvor ble trappet opp, med krystallnatten. 1 400 synagoger ble brent ned, og over 7 500 butikker ble vandalisert. I tillegg ble 91 jøder drept og omtrent 30 000 jøder ført til konsentrasjonsleirer.

I dag, 80 år senere, marsjerer igjen nazister i gatene våre. Den nynazistiske organisasjonen som kaller seg for Den nordiske motstandsbevegelsen, rekrutterer i Norge, med budskap om hat, splittelse og vold. Målet er jøder, skeive, innvandrere, venstresiden og media, for å nevne noen. Akkurat det tegner en veldig mørk og alvorlig himmel over denne interpellasjonsdebatten, fordi folk føler på en helt ekte frykt.

I mitt hjemfylke har nazistene aksjoner hver måned. De har markeringer i gågatene våre. De prøvde å sperre av et valglokale i Sarpsborg på valgdagen i fjor, og overalt hvor man går, ser vi klistremerker og plakater med hatbudskap fra denne gruppen. Nå senest har de hengt opp klistremerker hvor vi kan se bilder av hengeløkker fra lyktestolper med påskriften «reservert for folkeforrædere» – reservert for folkeforrædere. Organisasjonens medlemmer har begått vold, den ytterste konsekvensen av hatkriminalitet, også med dødelig resultat i andre land. Dette er en av hatkriminalitetens organiserte spydspisser i Norge, et eksempel på hatkriminaliteten og hvor langt den kan gå, og en av driverne av noen av de aller verste holdningene.

I 2017 ble det anmeldt 549 saker om hatkriminalitet på landsbasis, og det er en økning på nesten 18 pst. fra året før. Derfor er jeg veldig glad for denne interpellasjonen. Jeg er også glad for at SV tidligere har fremmet forslag som nå ligger inne til behandling, med tiltak mot hatkriminalitet. For det er tydelig at det ikke jobbes godt nok mot hatkriminalitet i hele landet, når vi i dag bare har en dedikert gruppe til dette i Oslo og framveksten av organiserte nynazister har blitt tillatt. Det understreker at mer må gjøres.

Derfor foreslår SV å opprette dedikerte grupper i flere politidistrikt med oppgave å arbeide mot hatkriminalitet på landsbasis og å opprette en nasjonal enhet med koordinerings- og fagansvar for hatkriminaliteten. Dette handler om å ta folks frykt på alvor. Det handler om de ekstreme ytringene vi ser i kommentarfelt. Det handler om de hendelsene vi allerede har fått referert fra denne talerstolen. Det handler om hets, og det handler i ytterste konsekvens om det jeg har snakket om i dag, nemlig organiserte grupperinger rundt et voldelig hatbudskap. Det må vi ta på alvor. Vi må vise at samfunnet skal stille opp for dem som rammes av hat.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:30:23]: Først takk til representanten Grunde Almeland for denne viktige interpellasjonen. Temaet hatkriminalitet må berøre oss alle, for hatkriminalitet har opphav i rasisme, diskriminering, fobi mot lesbiske, homofile, transpersoner – personer som noen definerer ikke å tilhøre normalen.

Jeg var nylig på en reise i Polen, og i Krakow snublet jeg nesten over en demonstrasjon av ytterliggående grupper som var nøye planlagt. Demonstrasjonen hadde det klare budskapet at homofile og transpersoner ikke var ønsket i landet. Dette er ytterliggående grupper som ikke bare er i Polen, men som også vokser fram i andre europeiske land. De organiserer seg og er på treningsleirer. Jeg er ganske sikker på at andre typer kriminalitet er i kjølvannet av disse gruppene, og det bør bekymre oss. Jeg forstår at det bekymrer vår justisminister.

Siden dette har pågått en stund, har Europarådet allerede tatt opp hatkriminalitet, og siden 2013 det de kaller «No Hate Speech Movement», og tatt flere initiativer til landene for å lage kampanjer, særlig blant ungdom, nettopp med tanke på å forebygge hatefulle ytringer. Kanskje trenger vi en kampanje i Norge for å få en bevissthet om både at det er straffbart, og at det ikke skal forekomme.

Jeg synes det er bekymringsfullt. Selv om politiet nå har bedre metoder og høyere kompetanse som gjør at man kan monitorere og avdekke hatefulle ytringer, har jeg en mistanke om at det kanskje bare er toppen av isfjellet man får avdekket. Jeg er glad for at justisministeren påpeker at vi skal ta dette på det største alvor.

Det er viktig for oss at det er lik praksis i hele landet, at det ikke er forskjell på dette i verken avdekking eller prøving i retten. Jeg tror politiet må sette inn innsatsen i det forebyggende arbeidet. Det gjelder politiets besøk på skoler hvor narkotika- og alkoholmisbruk står høyt i fokus. Jeg tror hatkriminalitet mot grupper er utrolig viktig å få fram.

Igjen takk til representanten som har tatt opp dette temaet. Jeg er sikker på at vi kommer til å jobbe videre med det, og jeg er spent på hvordan justisministeren vil følge opp spørsmål og initiativ som er tatt her i salen.

Himanshu Gulati (FrP) [11:34:16]: Jeg vil gjerne begynne med å gi representanten Almeland ros for å ta opp denne interpellasjonen om et viktig tema. Jeg er også glad for å høre at justisministeren tar dette på største alvor.

Vi lever jo i en tid hvor mer og mer av vår hverdag beveger seg over på internett, og hvor sosiale medier med alt det fantastiske det bringer med seg, også er en arena for både alvorlig og mindre alvorlig hets og mobbing – enten det er mobbing blant skolebarn, eller det vi har sett de siste dagene, hvor en byråd fra Miljøpartiet De Grønne i Oslo, som jeg selv har kranglet mye med når det gjelder politikk, blir hetset når hun kommer med en god nyhet om at hun venter barn og skriver dette på sosiale medier. Vi lever i en tid hvor mye av det vi ikke liker, kommer fram nettopp på sosiale medier og på internett, mens dette tidligere kanskje var mer skjult.

Jeg hadde, jeg tror det var i 2014 eller i 2015, gleden av å få være med statsministeren som hennes statssekretær til Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, hvor vi dessverre fikk høre fra lederen der at begreper som både «hore», «homo» og «jøde» fortsatt er blant de mest brukte skjellsordene i skolegårder i Oslo. For meg var det en vekker. Jeg er glad for at regjeringen, og også Oslo kommune og mange andre offentlige instanser rundt omkring i landet, har ulike strategier, enten det er regjeringens handlingsplan mot antisemittisme, det er strategier mot hatefulle ytringer, eller det er en handlingsplan mot voldelig ekstremisme – den kanskje mest alvorlige på skalaen av den typen hets og det hets kan bringe med seg.

Vi vet fra andre steder i Europa at f.eks. jødiske barn ikke tør å si på skolen at de er jøder. Muslimhets, spesielt på nett, er et økende fenomen. Dette er trist fordi skarp politisk debatt er både viktig og bra for demokratiet. Men når det beveger seg over i hets og hatefulle ytringer, er det noe vi som mennesker rett og slett ikke kan akseptere. Jeg er også veldig glad for at det politiske Norge står sammen om at vi ikke skal akseptere dette, dette er noe som ikke handler om partigrenser, men om hvordan vi ønsker at vår politiske debatt og anstendighet mellom mennesker skal være i vårt samfunn.

Jeg vil igjen takke interpellanten for å ta opp denne viktige problemstillingen, og jeg er glad for at regjeringen har flere strategier som følges opp. Men dette arbeidet er nok ikke over med det første – her må vi alle være årvåkne og kontinuerlig ta vår del av jobben framover.

Grunde Almeland (V) [11:37:45]: Noe av det vanskeligste med å skrive denne interpellasjonen og finne ut hva man skal si, var ikke at det var mangel på eksempler å trekke fram eller ting å bringe opp, men det var rett og slett å finne ut hvilke eksempler jeg kunne trekke fram, fordi det finnes så mange forferdelige som ikke egner seg å trekke fram på Stortingets talerstol. For alle vi i denne salen må anerkjenne at vi tidligere ikke har gjort nok – det er ingen av oss som har gjort nok med dette tidligere. Derfor må vi se framover, og jeg er glad for at justisministeren varsler at han er på ballen her.

Det er noen særlige utfordringer også i vår samtid. Når man eksponeres for så mye hat i sosiale medier og på internett, skaper det en annen virkelighet for dem som har disse hatefulle tankene, og man får i mye større grad enn før også bekreftelse på disse tankene. Når det blir sendt ut filmer med «tutorials», altså opplæring i hvordan man limer igjen munnen til folk som ser ut som om de er homofile, eller limer igjen andre kroppsåpninger, ryster det meg virkelig, også når det sendes ut filmer som oppfordrer folk til å begå grov vold mot folk de mener er annerledes. I det siste har vi sett en film der en ung gutt, heldigvis ikke i Norge, ligger døende på bakken med kommentaren: Dette var riktig å gjøre. Det sendes rundt også i norske miljøer. Dette er eksempler som er så grufulle at det virkelig, virkelig er på sin plass at vi alle innser at dette er noe vi må jobbe med framover.

Jeg er glad for mange av de signalene justisministeren sender her i dag. Jeg er også glad for at han signaliserer at han skal se på dette med organiseringen, for det finnes helt klart flere modeller og flere måter å gjøre det på. Det viktige for meg er at vi sørger for at kompetansen er der, for det er prioriterte saker i dag, men det er ikke nok kompetanse ute, så vi må finne gode måter å sørge for at kompetansen kommer ut på. Vi må også anerkjenne at begrepet «hatkriminalitet» er større enn mange kanskje har i sin bevissthet. For det handler om homofile, som har blitt nevnt mye i dag, men det handler også om funksjonsnedsettelse – det handler om utrolig mange grupper som veldig lett blir glemt i denne typen debatter.

Jeg ser fram til at vi fortsetter denne diskusjonen. Denne interpellasjonen håper jeg bare var en liten start.

Statsråd Tor Mikkel Wara [11:40:56]: Jeg vil igjen få lov til å takke interpellanten og de andre deltakerne i denne debatten. Jeg synes det var veldig gode og ikke minst tankevekkende innlegg fra alle.

Jeg tror vi alle kan erkjenne to ting. Det ene er at vi trenger mer kunnskap om dette – både vi, politiet og det offentlige Norge – men vi kan også være tydeligere på holdninger. Når det gjelder holdninger, tenker jeg at man kan ta det på større alvor når det dukker opp. Det tror jeg nok gjelder politiet, men det gjelder også alle oss som personlig deltar i den offentlige debatten. Vi har et behov for å være tydelig, vise holdninger når det kommer uakseptable ytringer – selv om de ikke er kriminelle, tror jeg er det er et poeng å vise holdningene.

Når det gjelder politiets arbeid, er dette prioritert. Det er også grunn til å minne om at vi er midt i en politireform. Stortinget har behandlet politireformen for en stund siden; politiet er i gang med reformen nå. De fleste vedtakene om de siste organisasjonsendringene kommer på plass i 2018. Jeg er enda litt tilbakeholden med å detaljstyre politiet. Det er veldig mange ønsker om å tegne organisasjonskart for politiet, hvor det skal stå noe enten om særlig innsats mot en type kriminalitet, om at det skal være en geografisk lokalisasjon, eller om hvor det skal være et lensmannskontor. Jeg tenker at vi nå skal la denne reformen få gå seg til, og så må vi prøve å la politimestrene organisere sitt arbeid i størst mulig grad.

Det betyr ikke at de skal være uten politisk oppmerksomhet eller politisk trykk. Vi har virkemidler gjennom dialogene med Politidirektoratet og Riksadvokatens skriv, hvor vi sier hva som skal prioriteres. Jeg har ingen skarpe tanker om hvordan man skal tegne organisasjonskart eller organisasjonsbokser ute hos politimestrene. Det viktigste er at det virker.

Når det gjelder denne typen kriminalitet, tror jeg det er veldig viktig at alle politifolkene, alle politipatruljene og alle påtalejuristene er obs på det, klar på det, forstår det og kjenner det igjen når det forekommer – at man ikke er så spesialisert at det blir borte. Dette er noe som den nye avdekningen viser, nemlig at det nok har vært en del kriminalitet der ute, som man kanskje ikke har tenkt på som hatkriminalitet. Det betyr at man ikke får med det straffeskjerpende elementet som skal ligge til grunn. Når man f.eks. blir dømt for en krenkelse eller vold, skal det være straffeskjerpende hvis det er hatkriminalitet. Det er viktig at alle kjenner det igjen.

Jeg er også enig med representanten i at internett ikke er en lovlig sone. Det er ikke sånn at fordi vi har fått internett, er det fritt fram å gjøre hva man vil der. Også internett skal være underlagt de samme regler og lover som gjelder for resten av samfunnet.