Grunde Almeland (V) [10:59:42 ] : Dette er en interpellasjon
jeg egentlig skulle ønske vi kunne være foruten. Jeg skulle ønske
at jeg slapp å stå her i Stortinget og trekke fram noen få av de
altfor mange eksemplene på vold, trusler og diskriminerende handlinger
altfor mange opplever.
Jeg skulle ønske
jeg slapp, nettopp fordi vi i utgangspunktet har et godt lovverk
i Norge. I straffeloven rammes hatkriminalitet av § 77, om skjerpede
omstendigheter, § 185, om hatefulle ytringer, § 186, om diskriminering,
§ 264, om grove trusler, § 272 e, om grov kroppskrenkelse, § 274 e,
om grov kroppsskade, og § 352 c, om grovt skadeverk. Dette skal
gi dem som utsettes for hatkriminalitet, et godt vern enten hatet
kommer på grunn av hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse,
religion, homofil orientering eller nedsatt funksjonsevne.
Rett før sommeren
bestemte vi her i Stortinget at straffelovens bestemmelser om hatefulle
ytringer, hatkriminalitet og diskriminering skal utvides slik at
de også omfatter hatefulle ytringer som framsettes, eller diskriminering
som utøves, på grunn av en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet.
Dette er et viktig arbeid som jeg ser fram til at justisministeren
fremmer et forslag om for Stortinget.
Til tross for
at lovverket tilsynelatende i stor grad er på plass, har mediene
den siste tiden fortalt om flere grove tilfeller av hatkriminalitet.
Disse sakene har rettet søkelyset mot det samfunnsproblemet dette
hatet faktisk er. Det fortjener mer oppmerksomhet enn det så langt
har fått, og jeg er glad vi kan diskutere det her i dag.
For det er nettopp
dette med eksemplene. Som sagt skulle jeg gjerne sluppet å trekke
fram disse her i dag, men altfor ofte skjer disse angrepene uten
at vi som storsamfunn gjør noe annet enn å grøsse mens vi skroller
videre til neste og hyggeligere sak.
En kveld i september
er 33 år gamle Kirsten Flakstad på vei til kjæresten sin. På veien
spør to fremmede menn om hen er gutt eller jente. Hen ender på legevakten
etter å ha blitt slått og sparket gjentatte ganger på grunn av kjønnsuttrykket
sitt.
TV 2 kunne i år
fortelle om 22 år gamle Liban Nur, som fikk slengt rasistiske skjellsord
etter seg, ble banket opp og filmet av gjerningsmannen, som så spredte voldsvideoen
på sosiale medier og skrøt av hendelsen.
I 2016 ble 25 år
gamle Tamarin Varner spyttet på på trikken i Oslo fordi hun har
cerebral parese.
I helgen viste
17 år gamle Håvard Skåli fram kulen i pannen han fikk etter å ha
vært på halloweenfest, til NRK. De siste ordene han hørte før slagene,
som handlet om hans seksuelle legning, passer seg ikke for Stortingets
talerstol.
I Norge skal ikke
folk bli hetset, truet eller skadet på grunn av hvem de er, eller
på grunn av en antakelse om hvem de er. Det er fort gjort å ta rettigheter
som er vunnet gjennom tiår med kamp, for gitt. Men det finnes en understrøm
av hat som må identifiseres og stoppes.
Hatkriminalitet
rammer altfor mange, altfor ofte. Hatkriminalitet er bl.a. drapstrusler
mot Utøya-overlevende, hets mot samer i 17. mai-toget og antisiganisme –
hat mot romfolk. Den siste tiden har vi sett en rekke hatefulle
ytringer som tar mye plass i mediebildet. Ikke alt dette er kriminalitet,
men det bidrar kanskje til å legitimere nettopp hatkriminaliteten,
og det gir uttrykk for mange av de samme holdningene. Jeg tenker
her på alt fra kritikken av Oslo-byrådens nye baby, til varaordføreren
i Oslos norskhet. Noen ganger kan denne typen ytringer bli til trusler,
og noen ganger kan det også bli til faktisk vold.
Denne formen for
kriminalitet er helt uakseptabel og må bekjempes. Hatkriminalitet
rammer ikke bare offeret for den kriminelle handlingen, men det
skaper usikkerhet for alle mennesker som tilhører gruppen. Dette
er en form for kriminalitet som rammer en fordi man er den man er,
og sender et signal til alle som tilhører en minoritet – at den
man er, gjør en til et potensielt offer. Hatkriminalitet motivert
i f.eks. offerets seksuelle legning oppleves av mange som et angrep
på alle skeive. Den svekker forutsetningene for at absolutt alle
borgere skal føle seg trygge og hjemme i Norge.
Trusler eksempelvis
mot samfunnsdebattanter basert på deres etnisitet, kjønn eller seksuelle
orientering er også et angrep på demokratiet. I Norge skal alle
kunne ytre seg med sin identitet og delta i den offentlige debatten.
Hatkriminalitet er et angrep på verdiene vi bygger fellesskapet
vårt på: frihet, mangfold, menneskeverd, likhet og rettssikkerhet.
Derfor er det spesielt viktig at vi tar hatkriminalitet på alvor
og sammen jobber for å bekjempe det.
Hvordan vi behandler
disse sakene, sier mye om hvor langt vi har kommet som et demokratisk
samfunn. Selv om antall anmeldelser har økt de siste årene, er det fortsatt
grunn til å tro at det er store mørketall.
Det er et problem
at altfor mange ikke anmelder – dette til tross for at antall anmeldte
saker om hatkriminalitet igjen økte i 2017, til totalt 549 saker
på landsbasis. I Politidirektoratets årlige innbyggerundersøkelse opplyste
1,4 pst. av respondentene å ha blitt utsatt for hatkriminalitet.
Omregnet til antall av befolkningen vil det si at rundt 70 000 mennesker
kan ha blitt utsatt for hatkriminalitet i 2017 – et betydelig høyere
tall enn det totale antallet anmeldte saker. Politiet er selv av
den oppfatning at mørketallene på hatkriminalitet trolig er betydelige.
Politiet og justisministeren
har oppfordret mennesker utsatt for hatkriminalitet til å anmelde
til politiet, men samtidig ser vi at det er veldig mange som lar
være – folk som ikke anmelder fordi belastningen ved å ta steget
føles stort, og troen på at politiet skal ta saken på alvor, er
for liten.
Leder i FRI mottok
i mars en trusselmelding der motivet var hennes seksuelle orientering.
Lederen anmeldte saken til politiets hatkriminalitetsgruppe i Oslo.
Saken ble så flyttet til Agder politidistrikt fordi gjerningspersonen
bodde der. I etterkant hørte hun ingenting før hun mottok et brev
i posten om at saken var blitt henlagt. Hun sa i etterkant at hun
er usikker på om hun ønsker å anbefale andre i samme situasjon å
anmelde, og at saker som denne, der den som er utsatt for hatkriminalitet,
må bære all belastning uten oppfølging, ikke er forsvarlig.
Når politiet ikke
har tillit, er det ubestridt at noe må gjøres, for dette er ikke
en tillit man bare kan knipse med fingrene og få på plass. Det er
heller ikke de som utsettes for hat, som har ansvaret her. Det er
politiets jobb å vise at de er til å stole på, vise at de som kommer
og anmelder, tas på alvor. Det er uakseptabelt at man velger å la
være å anmelde hatkriminalitet til politiet fordi de ikke prioriterer
sakene. Samtidig ser vi at det er kun Oslo politidistrikt som jobber
systematisk med hatkriminalitet.
Da hatkriminalitetsgruppen
i Oslo ble opprettet, ble det bl.a. begrunnet fra politiets side
at de måtte gjøre en bedre kartleggingsjobb, og at det lå en erkjennelse
i at de ikke hadde jobbet nok med dette feltet, ettersom en egen
gruppe ble opprettet. Flere politidistrikt bør følge etter. Det
skal ikke være slik at en anmeldelse i Oslo følges opp, mens en
anmeldelse i Finnmark henlegges.
I 2015 måtte daværende
barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne svare
på spørsmål i FN om Norges innsats mot rasisme, da komiteen skulle granske
Norges arbeid mot rasisme og diskriminering. Norge har blitt kritisert
internasjonalt for ikke å gjøre nok i arbeidet mot hatkriminalitet.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, har bl.a.
pekt på at politiet gjør for lite for å kartlegge omfanget av rasistisk
motivert vold, og Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse
har tidligere konkludert med at det ikke finnes statistikk som gir
et klart bilde av omfanget av rasediskriminering. Flere peker på
manglende samordning på tvers av politidistriktene som et problem.
Derav mitt spørsmål:
Hva vil regjeringen gjøre for å sikre at arbeidet mot hatkriminalitet
er en prioritert oppgave i alle politidistrikt, og at alle saker
får lik behandling i alle politidistrikt?
Statsråd Tor Mikkel Wara [11:09:55 ] : Først vil jeg få takke
representanten Almeland for å bringe opp temaet hatkriminalitet,
en utfordring regjeringen tar og har tatt på største alvor.
Innledningsvis
vil jeg kort minne om definisjonen av hatkriminalitet, slik den
brukes av politiet i dag:
Hatkriminalitet er straffbare handlinger
som helt eller delvis er motivert av, eller som har bakgrunn i,
hat eller negative holdninger til religion, livssyn, hudfarge, nasjonal
eller etnisk opprinnelse, homofil orientering og/eller nedsatt funksjonsevne.
Hatkriminalitet
er alvorlig integritetskrenkende kriminalitet mot grupper av befolkningen
som har et særskilt vern i straffeloven. Politidirektoratets egne
tall viser at det for hele landet ble anmeldt 549 saker om hatkriminalitet
i 2017. Dette er en økning på 17 pst. fra året før. Politidirektoratet
forklarer økningen bl.a. med at politiets kunnskap om hatkriminalitet
er langt større i flere politidistrikter. De mener at dette har
ført til god fenomenforståelse og mer korrekt registrering av saker ute
i distriktene.
Politiet er avhengig
av publikums tillit for at saker skal bli anmeldt. Vi tror at kunnskapsutvikling
i politidistriktene vil gi økt anmeldelsestilbøyelighet. Hele 37 pst.
av sakene fra 2017 ble registrert i Oslo politidistrikt, som siden
september 2014 har hatt en egen etterforskningsgruppe for hatkriminalitet.
I praksis veileder denne gruppen ved Oslo politidistrikt også andre
politidistrikter i etterforskningen av slike saker.
Dessverre er det
fortsatt store mørketall for hatkriminalitet. Regjeringen har iverksatt
en rekke tiltak som på den ene siden styrker politiets kompetanse
på dette området, og som på den andre siden styrker folks tillit
til at politiet tar denne typen kriminalitet på alvor. Regjeringen
la i 2016 fram en strategi og to handlingsplaner med egne tiltak
mot hatkriminalitet. Disse er
Regjeringens
strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020
Regjeringens
handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering,
kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk 2017–2020
Regjeringens
Handlingsplan mot antisemittisme 2016–2020
Dessuten har regjeringen
en egen handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme,
som også bygger opp under dens arbeid mot hatkriminalitet.
I morgen vil barne-
og likestillingsministeren og jeg avholde en rundebordskonferanse
om hatkriminalitet. Vi vil da snakke med frivillige organisasjoner,
representanter fra hjelpeapparatet og andre relevante aktører om
status på feltet. Dette gjør vi bl.a. for å få oppdatert kunnskap
om utfordringsbildet og innspill til nye grep i arbeidet.
Selv om vi har
utarbeidet strategier og planer for arbeidet, kan vi ikke lene oss
tilbake. Vi må jevnlig innhente oppdatert kunnskap om problemkomplekset
og – om nødvendig – gjøre justeringer på tiltakssiden.
Ofre for hatkriminalitet
skal få lik behandling hos politiet, uansett hvor i landet hendelsen
har funnet sted. Riksadvokaten har i sitt mål- og prioriteringsskriv
for straffesaksbehandlingen gjennom flere år løftet fram hatkriminalitet
som en av de sakstypene som skal ha prioritet i alle landets politidistrikter,
på linje med annen alvorlig integritetskrenkende kriminalitet. Det
er politimesterens ansvar å sikre at hatkriminalitet prioriteres
etter Riksadvokatens retningslinjer. Færre politidistrikter, etablering
av Felles straffesaksinntak og endret lokal tjenestestruktur skal
bidra til en mer effektiv og enhetlig tjenesteproduksjon i politiet.
Med færre politidistrikter legger man til rette for å samle ressurser
og skape sterkere fagmiljøer. Politiet skal ha solid kunnskap om
hvordan straffelovens bestemmelser om hatkriminalitet skal komme
til anvendelse.
Det har vært behov
for tydelige retningslinjer for registrering av saker. Politidirektoratet
har derfor utarbeidet en veileder til bruk i politidistriktene for
å sikre ensartet håndtering av saksfeltet. Riktig koding av sakene
i politiets registre er også nødvendig for å kunne legge straffeskjerpende
momenter til grunn, i tråd med hva loven forutsetter. Det er viktig
at politiet fanger opp et eventuelt hatmotiv allerede ved anmeldelse.
Alle polititjenestepersoner må kunne gjenkjenne hatkriminalitet
og registrere og håndtere denne typen kriminalitet på en riktig
måte.
Fra april 2018
er merking av antisemittisme som hatmotiv implementert i politiets
registreringssystem. Dette er ett av tiltakene som er forankret
i regjeringens handlingsplan mot antisemittisme. Oslo politidistrikt har
også utarbeidet en egen samling av rettskraftige dommer som gjelder
hatkriminalitet, og planlegger også å utarbeide en tilsvarende samling
av eksempler på saker der det gis forelegg. Fortsatt fokusering
på rettskraftige reaksjoner vil bidra til enda bedre erfaringslæring
og til mer lik behandling av slike saker i politidistriktene i hele
Norge.
Politihøgskolen
tilbyr fra i høst et nytt studium for videreutdanning innen forebygging
og etterforskning av hatkriminalitet. Politiet ber publikum på sine
nettsider om tips når det gjelder rasistiske, diskriminerende og
hatefulle ytringer på internett, og om informasjon om nettsteder
som genererer hatkriminalitet. Tipsmottaket er døgnbemannet hos
Kripos. De formidler henvendelser videre til riktig politidistrikt
for videre oppfølging. For eksempel kan politiet lokalt ta kontakt
med personer som sprer hatefulle ytringer på nett. Dette vil bidra
til å styrke politiets forebyggende innsats lokalt, i tillegg til
at de kan ta saker videre i straffesakssporet.
I «Trygghet, mangfold,
åpenhet, Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn
av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk» står
det at regjeringen vil vurdere «hvordan kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk
kan inngå i straffelovens beskyttelse mot ulike former for hatkriminalitet».
Justis- og beredskapsdepartementet
sendte i juli på høring en ekstern utredning om det strafferettslige
vernet mot diskriminering. Ett forslag er å inkludere kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk som diskrimineringsgrunnlag, slik at bl.a. transpersoner
får et bedre vern mot diskriminering. Et sentralt tema er hvilke
grunnlag som bør gis et strafferettslig vern mot diskriminering,
og om sammenhengen mellom bestemmelsene i straffeloven og diskrimineringslovgivningen
er god nok.
Den som anmelder
integritetskrenkende kriminalitet, har ofte behov for tverrfaglig
bistand for egen trygghet. Det ble i fjor etablert tolv støttesentre
for kriminalitetsofre, ett i hvert politidistrikt. Ordningen skal
gi bedre oppfølging av ofre og pårørende gjennom hele saksgangen
og retter seg bl.a. mot ofre for hatkriminalitet.
Hatkriminalitet
og hatefulle ytringer rammer ikke bare det enkelte offer, men skaper
redsel og utrygghet i samfunnet som helhet. Denne kriminalitetsformen
kan bringe viktige stemmer til taushet og slik sett svekke demokratiet.
Gjennom de tiltakene som er beskrevet ovenfor, er det lagt grunnlag
for at mennesker med annen etnisitet, religion, funksjonsevne eller
legning enn flertallet skal føle seg trygge på at politiet over
hele landet tar hatkriminalitet på alvor.
Grunde Almeland (V) [11:17:39 ] : Jeg satte pris på å høre
justisministeren snakke her, nettopp fordi jeg hører en justisminister
som synes å ta dette på høyeste alvor, som tar dette store samfunnsproblemet
virkelig på alvor, og det mener jeg er et godt steg i riktig retning
for at vi skal få gjort noe med det. Den siste tiden har jeg blitt
kontaktet av mange interesseorganisasjoner som har uttrykt nettopp
denne bekymringen for at riktig behandling av saker om hatkriminalitet
i stor grad avhenger av hvor en befinner seg i landet – dette til
tross for at saker om hatkriminalitet skal prioriteres i alle politidistrikter,
som jeg var inne på i mitt første innlegg, og som justisministeren
også repeterte.
Et av målene i
den nevnte handlingsplanen, «Trygghet, mangfold, åpenhet» fra 2017,
er jo nettopp at saker om hatkriminalitet skal sikres lik behandling
uavhengig av bosted. Jeg er også klar over – og glad for – Riksadvokatens
retningslinjer om at dette skal være prioriterte saker. Samtidig
ser vi at det likevel ikke alltid blir prioritert.
Det ble nylig
laget en veileder, som nevnt, for politiet, som av regjeringen er
tenkt skal fungere som et landsdekkende verktøy i arbeidet med å
registrere hatkriminalitetssaker riktig. Veilederen kan imidlertid
ikke gi de ansatte i hvert distrikt de nødvendige ressursene eller kompetansen
i arbeidet som må gjøres på feltet. Regjeringen har videre et mål
om større fagmiljøer, som vi har hørt, og rom for spesialisering
i politiet, men dagens tiltak sikrer ikke at alle distrikt har kompetanse
og ressurser til å håndtere og avdekke hatkriminalitet. For at dette
skal være et effektivt virkemiddel i arbeidet mot hatkriminalitet,
peker mange på at det er et behov for målrettet spesialisering og
dedikerte ressurspersoner eller grupper i distriktene, tilsvarende
ordningen i Oslo politidistrikt.
Jeg er også glad
for at justisministeren kan melde om at det har kommet et eget videreutdanningstilbud. Håpet
mitt er at det skal sikres at dette når ut i alle distriktene, slik
at den kompetansen faktisk også når ut, at det ikke bare blir et
utdanningstilbud som bare de spesielt interesserte eller de spesielt
dedikerte tar.
Så har jeg også
en stor forventning til mange av disse handlingsplanene, både at
de blir fulgt opp, og ikke minst at den nye varslede handlingsplanen
mot rasisme og diskriminering også i stor grad følger opp dette.
Jeg ser fram til å høre hvordan dette arbeidet skal følges opp.
Statsråd Tor Mikkel Wara [11:20:51 ] : La meg igjen begynne
med å understreke at jeg setter stor pris på engasjementet til representanten.
Jeg tror det er viktig å debattere disse sakene og diskutere dem
mye. Det er viktig for politiet, og det er viktig for publikum.
Dette er en type kriminalitet som for få tiår tilbake ikke fikk
nok oppmerksomhet, og som vi trenger å fokusere på. Jeg er overbevist
om at de tiltakene som er iverksatt, vil gi resultater. Jeg tror
en veileder vil gi resultater, og jeg tror et studietilbud vil gi
resultater. Jeg tror Riksadvokatens stadige påpekninger og prioriteringer
vil gi resultater, og jeg tror at den kunnskapsinnhentingen som
skjer gjennom registrering, vil gi resultater, og at Oslo politidistrikt
deler sine kunnskaper.
Når det så gjelder
organiseringen i politidistriktene, har jeg en veldig pragmatisk
og praktisk holdning til det. I Oslo har man dedikerte ressurser
til det. Oslo er et stort distrikt og det kan være naturlig å gjøre
det. Ellers er det opp til politimestrene å organisere slik at man
får mest mulig politikraft ut av det. Vi har jo i politireformen
lagt vekt på felles straffesaksinntak, som er en måte å koordinere
og prioritere alle saker på, for det er viktig at det sitter noen
og sier hvilke saker vi skal følge opp med én gang og hvilke saker
vi skal prioritere å sette inn ressurser på. Det er jo der den viktige
prioriteringen mot hatkriminalitet skal skje.
Så kan det godt
hende at man likevel skal se på om det i hvert fall i enkelte distrikter
er nødvendig med dedikering, men jeg vil ikke si at det er gitt
at det er det som er riktig. Det kan til og med hende at det hadde
vært mer naturlig å legge enda mer ressurser og kunnskap på Kripos
eller på en nasjonal påtaleenhet. Altså: Det er ulike måter å sørge
for at kunnskapen blir ivaretatt, fordi vi er fortsatt i en situasjon
hvor vi bygger opp kunnskap og skal formidle denne kunnskapen til
politifolk ute i landet. Men jeg tar med meg dette innspillet. I
utgangspunktet ligger politireformen fast med felles straffesaksinntak,
men det kan være behov for både sentraliserte løsninger og spesialiseringer
ute i distriktene.
Men som sagt:
Vi har fokus på dette, og allerede i morgen setter jeg meg ned med
barneministeren for å få enda flere nye innspill fra organisasjonene
og dem som jobber med dette. Det er jo fordi barne- og likestillingsministeren
også er diskrimineringsminister og har ansvar for å unngå det i
Norge. Det illustrerer et annet viktig poeng, at dette ikke bare
er en politisak. Dette er også en sak som gjelder bredere deler
av samfunnet, det gjelder mange deler av samfunnet, det gjelder
arbeidsliv, det gjelder offentlig debatt, det gjelder presse og
media, men det gjelder også politiet.
Olivia Corso Salles (SV) [11:23:51 ] : En lørdag på Tøyen er
en kvinne med hijab på vei hjem fra butikken. Ut av det blå hører
hun en dame rope – jeg må på forhånd beklage ordbruken, president
– «jævla negerhore». Rett etterpå går damen til angrep på henne.
Dette er ett eksempel. Representanten Almeland kom med et annet
eksempel, som jeg også hadde tenkt å ta opp, som handlet om Tamarin
på 25 år som satt på trikken. Som nevnt har hun cerebral parese,
en funksjonsnedsettelse som gjør at hun ikke kan styre alle bevegelsene i
kroppen sin, og som gjør at hun halter litt når hun går. Hun er
vant til å få blikk, men denne gangen var det altså en gutt som
reiste seg opp, gikk bort til henne og spyttet på henne. Da Tamarin
gikk til politiet for å anmelde saken, fikk hun beskjed om at hun
var den første som hadde anmeldt hatkriminalitet på bakgrunn av funksjonsnedsettelse.
Dette er ikke lenge siden.
Riksadvokaten
har, som sagt her, hatkriminalitet som en av sine prioriterte saker.
Likevel er det kun én avdeling i Oslo enhet øst som jobber spesialisert
med hatkriminalitet. Det er ikke godt nok. Ministeren nevnte en veileder.
Det er fint med veiledere, men det viktigste er at noe skjer der
ute. Når hatkriminalitet er et prioritert område, må det være et
mål å heve kompetansenivået i alle politidistriktene og sikre dedikerte
ressurser til å prioritere området. Per i dag framstår kompetansehevingen
i distriktene som tilfeldig og frivillig.
SV har foreslått
at regjeringen skal opprette dedikerte grupper i ulike politidistrikter
med oppgave å arbeide mot hatkriminalitet og med mål om å dekke
hele landet – grupper som skal ha spesialkompetanse på feltet, arbeide
systematisk mot hatkriminalitet, sørge for å heve kompetansen om
hatkriminalitet hos alle ansatte i politiet i sitt distrikt og rapportere
om det som blir gjort. SV har også foreslått at det opprettes en
nasjonal enhet med koordinerings- og fagansvar for hatkriminalitet. Det
jeg lurer på, er om dette er noe ministeren kan støtte?
Freddy André Øvstegård (SV) [11:26:33 ] : I morgen er det 80
år siden jødeforfølgelsene i Tyskland for alvor ble trappet opp,
med krystallnatten. 1 400 synagoger ble brent ned, og over 7 500
butikker ble vandalisert. I tillegg ble 91 jøder drept og omtrent
30 000 jøder ført til konsentrasjonsleirer.
I dag, 80 år senere,
marsjerer igjen nazister i gatene våre. Den nynazistiske organisasjonen
som kaller seg for Den nordiske motstandsbevegelsen, rekrutterer
i Norge, med budskap om hat, splittelse og vold. Målet er jøder,
skeive, innvandrere, venstresiden og media, for å nevne noen. Akkurat
det tegner en veldig mørk og alvorlig himmel over denne interpellasjonsdebatten,
fordi folk føler på en helt ekte frykt.
I mitt hjemfylke
har nazistene aksjoner hver måned. De har markeringer i gågatene
våre. De prøvde å sperre av et valglokale i Sarpsborg på valgdagen
i fjor, og overalt hvor man går, ser vi klistremerker og plakater med
hatbudskap fra denne gruppen. Nå senest har de hengt opp klistremerker
hvor vi kan se bilder av hengeløkker fra lyktestolper med påskriften
«reservert for folkeforrædere» – reservert for folkeforrædere. Organisasjonens
medlemmer har begått vold, den ytterste konsekvensen av hatkriminalitet,
også med dødelig resultat i andre land. Dette er en av hatkriminalitetens
organiserte spydspisser i Norge, et eksempel på hatkriminaliteten
og hvor langt den kan gå, og en av driverne av noen av de aller
verste holdningene.
I 2017 ble det
anmeldt 549 saker om hatkriminalitet på landsbasis, og det er en
økning på nesten 18 pst. fra året før. Derfor er jeg veldig glad
for denne interpellasjonen. Jeg er også glad for at SV tidligere
har fremmet forslag som nå ligger inne til behandling, med tiltak
mot hatkriminalitet. For det er tydelig at det ikke jobbes godt nok
mot hatkriminalitet i hele landet, når vi i dag bare har en dedikert
gruppe til dette i Oslo og framveksten av organiserte nynazister
har blitt tillatt. Det understreker at mer må gjøres.
Derfor foreslår
SV å opprette dedikerte grupper i flere politidistrikt med oppgave
å arbeide mot hatkriminalitet på landsbasis og å opprette en nasjonal
enhet med koordinerings- og fagansvar for hatkriminaliteten. Dette
handler om å ta folks frykt på alvor. Det handler om de ekstreme
ytringene vi ser i kommentarfelt. Det handler om de hendelsene vi
allerede har fått referert fra denne talerstolen. Det handler om
hets, og det handler i ytterste konsekvens om det jeg har snakket
om i dag, nemlig organiserte grupperinger rundt et voldelig hatbudskap.
Det må vi ta på alvor. Vi må vise at samfunnet skal stille opp for
dem som rammes av hat.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:30:23 ] : Først takk til representanten
Grunde Almeland for denne viktige interpellasjonen. Temaet hatkriminalitet
må berøre oss alle, for hatkriminalitet har opphav i rasisme, diskriminering,
fobi mot lesbiske, homofile, transpersoner – personer som noen definerer
ikke å tilhøre normalen.
Jeg var nylig
på en reise i Polen, og i Krakow snublet jeg nesten over en demonstrasjon
av ytterliggående grupper som var nøye planlagt. Demonstrasjonen
hadde det klare budskapet at homofile og transpersoner ikke var
ønsket i landet. Dette er ytterliggående grupper som ikke bare er
i Polen, men som også vokser fram i andre europeiske land. De organiserer
seg og er på treningsleirer. Jeg er ganske sikker på at andre typer
kriminalitet er i kjølvannet av disse gruppene, og det bør bekymre
oss. Jeg forstår at det bekymrer vår justisminister.
Siden dette har
pågått en stund, har Europarådet allerede tatt opp hatkriminalitet,
og siden 2013 det de kaller «No Hate Speech Movement», og tatt flere
initiativer til landene for å lage kampanjer, særlig blant ungdom, nettopp
med tanke på å forebygge hatefulle ytringer. Kanskje trenger vi
en kampanje i Norge for å få en bevissthet om både at det er straffbart,
og at det ikke skal forekomme.
Jeg synes det
er bekymringsfullt. Selv om politiet nå har bedre metoder og høyere
kompetanse som gjør at man kan monitorere og avdekke hatefulle ytringer,
har jeg en mistanke om at det kanskje bare er toppen av isfjellet
man får avdekket. Jeg er glad for at justisministeren påpeker at
vi skal ta dette på det største alvor.
Det er viktig
for oss at det er lik praksis i hele landet, at det ikke er forskjell
på dette i verken avdekking eller prøving i retten. Jeg tror politiet
må sette inn innsatsen i det forebyggende arbeidet. Det gjelder
politiets besøk på skoler hvor narkotika- og alkoholmisbruk står
høyt i fokus. Jeg tror hatkriminalitet mot grupper er utrolig viktig
å få fram.
Igjen takk til
representanten som har tatt opp dette temaet. Jeg er sikker på at
vi kommer til å jobbe videre med det, og jeg er spent på hvordan
justisministeren vil følge opp spørsmål og initiativ som er tatt
her i salen.
Himanshu Gulati (FrP) [11:34:16 ] : Jeg vil gjerne begynne
med å gi representanten Almeland ros for å ta opp denne interpellasjonen
om et viktig tema. Jeg er også glad for å høre at justisministeren
tar dette på største alvor.
Vi lever jo i
en tid hvor mer og mer av vår hverdag beveger seg over på internett,
og hvor sosiale medier med alt det fantastiske det bringer med seg,
også er en arena for både alvorlig og mindre alvorlig hets og mobbing
– enten det er mobbing blant skolebarn, eller det vi har sett de
siste dagene, hvor en byråd fra Miljøpartiet De Grønne i Oslo, som
jeg selv har kranglet mye med når det gjelder politikk, blir hetset
når hun kommer med en god nyhet om at hun venter barn og skriver
dette på sosiale medier. Vi lever i en tid hvor mye av det vi ikke
liker, kommer fram nettopp på sosiale medier og på internett, mens
dette tidligere kanskje var mer skjult.
Jeg hadde, jeg
tror det var i 2014 eller i 2015, gleden av å få være med statsministeren
som hennes statssekretær til Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, hvor
vi dessverre fikk høre fra lederen der at begreper som både «hore», «homo»
og «jøde» fortsatt er blant de mest brukte skjellsordene i skolegårder
i Oslo. For meg var det en vekker. Jeg er glad for at regjeringen,
og også Oslo kommune og mange andre offentlige instanser rundt omkring
i landet, har ulike strategier, enten det er regjeringens handlingsplan
mot antisemittisme, det er strategier mot hatefulle ytringer, eller
det er en handlingsplan mot voldelig ekstremisme – den kanskje mest
alvorlige på skalaen av den typen hets og det hets kan bringe med seg.
Vi vet fra andre
steder i Europa at f.eks. jødiske barn ikke tør å si på skolen at
de er jøder. Muslimhets, spesielt på nett, er et økende fenomen.
Dette er trist fordi skarp politisk debatt er både viktig og bra
for demokratiet. Men når det beveger seg over i hets og hatefulle
ytringer, er det noe vi som mennesker rett og slett ikke kan akseptere.
Jeg er også veldig glad for at det politiske Norge står sammen om
at vi ikke skal akseptere dette, dette er noe som ikke handler om
partigrenser, men om hvordan vi ønsker at vår politiske debatt og
anstendighet mellom mennesker skal være i vårt samfunn.
Jeg vil igjen
takke interpellanten for å ta opp denne viktige problemstillingen,
og jeg er glad for at regjeringen har flere strategier som følges
opp. Men dette arbeidet er nok ikke over med det første – her må
vi alle være årvåkne og kontinuerlig ta vår del av jobben framover.
Grunde Almeland (V) [11:37:45 ] : Noe av det vanskeligste med
å skrive denne interpellasjonen og finne ut hva man skal si, var
ikke at det var mangel på eksempler å trekke fram eller ting å bringe
opp, men det var rett og slett å finne ut hvilke eksempler jeg kunne
trekke fram, fordi det finnes så mange forferdelige som ikke egner
seg å trekke fram på Stortingets talerstol. For alle vi i denne
salen må anerkjenne at vi tidligere ikke har gjort nok – det er
ingen av oss som har gjort nok med dette tidligere. Derfor må vi
se framover, og jeg er glad for at justisministeren varsler at han
er på ballen her.
Det er noen særlige
utfordringer også i vår samtid. Når man eksponeres for så mye hat
i sosiale medier og på internett, skaper det en annen virkelighet
for dem som har disse hatefulle tankene, og man får i mye større grad
enn før også bekreftelse på disse tankene. Når det blir sendt ut
filmer med «tutorials», altså opplæring i hvordan man limer igjen
munnen til folk som ser ut som om de er homofile, eller limer igjen
andre kroppsåpninger, ryster det meg virkelig, også når det sendes
ut filmer som oppfordrer folk til å begå grov vold mot folk de mener
er annerledes. I det siste har vi sett en film der en ung gutt,
heldigvis ikke i Norge, ligger døende på bakken med kommentaren:
Dette var riktig å gjøre. Det sendes rundt også i norske miljøer.
Dette er eksempler som er så grufulle at det virkelig, virkelig
er på sin plass at vi alle innser at dette er noe vi må jobbe med
framover.
Jeg er glad for
mange av de signalene justisministeren sender her i dag. Jeg er
også glad for at han signaliserer at han skal se på dette med organiseringen,
for det finnes helt klart flere modeller og flere måter å gjøre det
på. Det viktige for meg er at vi sørger for at kompetansen er der,
for det er prioriterte saker i dag, men det er ikke nok kompetanse
ute, så vi må finne gode måter å sørge for at kompetansen kommer
ut på. Vi må også anerkjenne at begrepet «hatkriminalitet» er større
enn mange kanskje har i sin bevissthet. For det handler om homofile,
som har blitt nevnt mye i dag, men det handler også om funksjonsnedsettelse
– det handler om utrolig mange grupper som veldig lett blir glemt
i denne typen debatter.
Jeg ser fram til
at vi fortsetter denne diskusjonen. Denne interpellasjonen håper
jeg bare var en liten start.
Statsråd Tor Mikkel Wara [11:40:56 ] : Jeg vil igjen få lov
til å takke interpellanten og de andre deltakerne i denne debatten.
Jeg synes det var veldig gode og ikke minst tankevekkende innlegg
fra alle.
Jeg tror vi alle
kan erkjenne to ting. Det ene er at vi trenger mer kunnskap om dette
– både vi, politiet og det offentlige Norge – men vi kan også være
tydeligere på holdninger. Når det gjelder holdninger, tenker jeg
at man kan ta det på større alvor når det dukker opp. Det tror jeg
nok gjelder politiet, men det gjelder også alle oss som personlig
deltar i den offentlige debatten. Vi har et behov for å være tydelig,
vise holdninger når det kommer uakseptable ytringer – selv om de
ikke er kriminelle, tror jeg er det er et poeng å vise holdningene.
Når det gjelder
politiets arbeid, er dette prioritert. Det er også grunn til å minne
om at vi er midt i en politireform. Stortinget har behandlet politireformen
for en stund siden; politiet er i gang med reformen nå. De fleste vedtakene
om de siste organisasjonsendringene kommer på plass i 2018. Jeg
er enda litt tilbakeholden med å detaljstyre politiet. Det er veldig
mange ønsker om å tegne organisasjonskart for politiet, hvor det
skal stå noe enten om særlig innsats mot en type kriminalitet, om
at det skal være en geografisk lokalisasjon, eller om hvor det skal
være et lensmannskontor. Jeg tenker at vi nå skal la denne reformen
få gå seg til, og så må vi prøve å la politimestrene organisere
sitt arbeid i størst mulig grad.
Det betyr ikke
at de skal være uten politisk oppmerksomhet eller politisk trykk.
Vi har virkemidler gjennom dialogene med Politidirektoratet og Riksadvokatens
skriv, hvor vi sier hva som skal prioriteres. Jeg har ingen skarpe
tanker om hvordan man skal tegne organisasjonskart eller organisasjonsbokser
ute hos politimestrene. Det viktigste er at det virker.
Når det gjelder
denne typen kriminalitet, tror jeg det er veldig viktig at alle
politifolkene, alle politipatruljene og alle påtalejuristene er
obs på det, klar på det, forstår det og kjenner det igjen når det
forekommer – at man ikke er så spesialisert at det blir borte. Dette
er noe som den nye avdekningen viser, nemlig at det nok har vært
en del kriminalitet der ute, som man kanskje ikke har tenkt på som
hatkriminalitet. Det betyr at man ikke får med det straffeskjerpende
elementet som skal ligge til grunn. Når man f.eks. blir dømt for
en krenkelse eller vold, skal det være straffeskjerpende hvis det
er hatkriminalitet. Det er viktig at alle kjenner det igjen.
Jeg er også enig
med representanten i at internett ikke er en lovlig sone. Det er
ikke sånn at fordi vi har fått internett, er det fritt fram å gjøre
hva man vil der. Også internett skal være underlagt de samme regler
og lover som gjelder for resten av samfunnet.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 8 er dermed omme.