Stortinget - Møte onsdag den 19. juni 2019

Dato: 19.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 409 S (2018–2019), jf. Dokument 8:138 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [14:14:16]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Per Olaf Lundteigen, Siv Mossleth, Geir Inge Lien og Bengt Fasteraune om en nasjonal opptrappingsplan for VTA-plasser (varig tilrettelagt arbeid) (Innst. 409 S (2018–2019), jf. Dokument 8:138 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Eigil Knutsen (A) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke representanten Lundteigen og de andre representantene som har levert inn dette forslaget.

Saken vi behandler i dag, gir uttrykk for det store engasjementet for et inkluderende arbeidsliv som så mange av oss deler.

Varig tilrettelagt arbeid, VTA, er et tilbud til personer som mottar uføretrygd og har behov for arbeid i en skjermet virksomhet. Arbeidstakerne er omfattet av arbeidsmiljøloven og har vanlige arbeidskontrakter. Personer med utviklingshemning har vært og er en viktig målgruppe for varig tilrettelagt arbeid. Vi vet at en stor del av denne gruppen er uten dagtilbud eller arbeid. Ifølge NAKU var over halvparten av personene med utviklingshemning såkalt inaktive i 2017. Jeg er glad for at en samlet komité anerkjenner denne utfordringen, og at det medfører et behov for tilførsel av nye VTA-plasser også i kommende års statsbudsjetter. For det er vi i Stortinget som fastsetter antall VTA-plasser. Deretter fordeler Nav plassene ut til fylkene, fordelt på de 335 vekst- og attføringsbedriftene.

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2019 økte Stortinget antallet VTA-plasser med 700. Det var et svært godt vedtak. Likevel vet vi at mange står i kø for å få en VTA-plass. Bare i min hjemkommune, Bergen, rapporteres det om en venteliste på 120 personer. Med dagens takt på nye plasser og tildelingskriterier vil det ta 16 år før alle på ventelisten får en plass, gitt at det ikke kommer nye personer inn på listen. Derfor mener Arbeiderpartiet at Senterpartiets forslag i denne saken er fornuftige og realistiske, og særlig håper jeg regjeringen merker seg forslag nr. 3, om å gjøre en ny vurdering av tildelingskriteriene for nye VTA-plasser.

Dagens forslag, som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV stiller seg bak, blir nedstemt av høyresiden i denne sal. Men som en evig optimist regner jeg med at regjeringen og stortingsflertallet merker seg engasjementet i denne sal for et inkluderende arbeidsliv for alle. Når en er i posisjon, hender det at en stemmer ned opposisjonens forslag, men fremmer dem selv senere, hvis de har noe for seg. Det er mitt håp for de tre forslagene de rød-grønne partiene står bak i denne saken.

Jeg tar opp de tre forslagene.

Presidenten: Representanten Eigil Knutsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Helge André Njåstad (FrP) []: Engasjementet for denne gruppa trur eg er sterkt hos alle. Eg synest at noko av det gøyaste med å vera politikar er å sjå kor kort veg det er frå vedtak blir gjort, til det får direkte innverknad for vanlege folk. I Bergens Tidende 3. juni kunne ein lesa om at Helle Pettersen jublar over endeleg å ha fått seg ein VTA-plass i Midtun Vekst AS. Me ser kor kort veg det er frå eit budsjettforlik og påplussing til at vanlege folk har eit meiningsfullt arbeid å gå til.

Då saksordføraren hadde si utgreiing her oppe, gav han nærmast inntrykk av at dei raud-grøne hadde mange gode forslag. Han håpte at posisjonen kom etter, men faktum er at posisjonen ikkje snakkar om opptrappingsplanar, men faktisk om opptrapping i praksis. Går me tilbake til 2013, då noverande opposisjon var posisjon, hadde me under 10 000 VTA-plassar i Noreg, mens me i dag har 11 000 plassar, og det vart auka med 1 800 nyleg. Og me veit at på fredag vil stortingsfleirtalet auka ytterlegare, sånn at endå fleire får dei VTA-plassane dei treng. Eg meiner at konkret politikk og løyvingar er betre enn opptrappingsplanar, som ein her føreslår.

Når me går til dei forslaga som Senterpartiet har, merka saksordføraren seg spesielt punkt 3. Regjeringa har jo allereie kome dette i møte i dei fylka som ikkje fekk plassar i fjor. For eksempel får mitt heimfylke, Hordaland, allereie plassar av dei reviderte tildelingsmidla. Av dei 1 450 nye plassane som kjem av overføringa frå i fjor og nye tildelingar som vil skje på fredag, vil Hordaland og Vestlandet få 154. Det er altså ikkje behov for å ha punkt 3, for her har regjeringa allereie, gjennom direktoratet, sørgt for at heile landet får. Eg er spesielt glad for at ein har det fokuset at dei som kan snu seg rundt raskt når me får på plass ekstra midlar, som me no gjer, òg får tildelt fleire plassar, at dei vekstbedriftene som er proaktive og aktive, får tilført ekstra plassar.

Når me kjem til punkt nr. 1 og 2 i forslaget, synest eg det er litt rart at Senterpartiet, som er så oppteke av lokaldemokrati, skal ha statlege planar og statlege oversikter for dette, når me veit at me har lokalpolitikarar frå alle parti som har eit engasjement her. Det må vera fullt mogleg for lokaldemokratiet å ha samarbeid med eigne innbyggjarar og sjå når ein skal tilby plassar gjennom eigarskap i vekstbedrifter. Det er ikkje sånn at alt som blir løyst frå Oslo, blir løyst så mykje betre enn det gjer i dei over 400 kommunane som me no har i Noreg, med engasjerte lokalpolitikarar som har eit engasjement gjennom eigarskap i vekstbedrifter. Så det er unødvendig å vedta desse tre punkta for å ha ein god politikk på VTA-området.

Margret Hagerup (H) []: Vi har alle opplevd å bli satt i en bås hvor vi ikke føler oss hjemme. Det har jeg opplevd som kvinne, som politiker og som firebarnsmor. Spesielt mennesker med psykisk utviklingshemning opplever fordommer. Men i motsetning til dem er det lettere for meg å bryte fri fra et stempel som jeg opplever som urettferdig. Det er mange som må kjempe for retten til å jobbe.

I fjor holdt Erling fra Nordpolen Industrier en tale utenfor Stortinget som satte fokus på inkludering, mangfold og betydningen av det å ha en jobb. Målet var flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Erling snakket om betydningen av arbeid, betydningen av fellesskap og betydningen av å mestre. Vi trenger flere slike arenaer for mestring. Derfor har regjeringen satset på en økning i antall VTA-plasser, samtidig som vi stimulerer til at flere ordinære arbeidsgivere skal ta inn personer med nedsatt funksjonsevne. Arbeidsgiverne er en viktig del av inkluderingsdugnaden, og vi trenger arbeidsgivere som ser verdien av inkludering.

For Høyre er inkluderingsdugnaden et av våre viktigste prosjekt. Ressursene ligger ofte skjult i den enkelte, og gjennom aktivitet og mestring dukker de fram på steder man kanskje ikke hadde trodd. Det er det som er verdien av arbeid.

Men vi skal gjøre mer, for vi har ikke kommet langt nok med å inkludere flere. Vi trenger fremdeles flere VTA-plasser, og vi trenger et tettere samarbeid mellom vekstbedrifter og ordinære virksomheter. En god oppfølging er også viktig for å forhindre at folk faller ut av systemet. Ikke minst er det viktig at plassene brukes riktig, og at VTA-plassene prioriteres for personer med utviklingshemning.

Siden 2013 har regjeringen økt antallet VTA-plasser fra 9 200 til 11 000. I tillegg er midlene til mer oppfølging økt. Dette er en viktig satsing. Nav skal fortløpende vurdere fordelingsmodellen for tildeling av VTA-plasser til fylkene og justere denne etter behov, slik det ble gjort da Vestland, Troms og Finnmark nylig fikk tildelt ekstra plasser.

VTA er en ordning det jobbes kontinuerlig med å videreutvikle, og Høyre ser det som lite hensiktsmessig å bruke administrative ressurser på nye utredninger og retningslinjer nå. Spørsmålene som forslagsstillerne tar opp, er allerede gjenstand for løpende dialog og vurderinger, og regjeringen har i Granavolden-plattformen vært tydelig på at en skal styrke VTA-ordningen. Det vi trenger nå, er flere arbeidsgivere som blir med i denne dugnaden, for det er ikke politikerne og Nav som senker tersklene inn i arbeidslivet, og som ansetter – det er det arbeidsgiverne som gjør. Vi har gode tider i Norge nå, og vi må bruke disse tidene til å inkludere så mange vi kan, i arbeidslivet. Vi skal fortsette den historiske satsingen på varig tilrettelagt arbeid, og vi inviterer flere arbeidsgivere med på laget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke saksordfører Eigil Knutsen fra Arbeiderpartiet for den jobben som er gjort. Når forslaget er fremmet fra Senterpartiet, er det fordi det er et spørsmål som må løses, det er et problem, det er noe som mange er opptatt av, det er noe som ikke fungerer, det er noe som må forbedres.

I tillegg til VTA, varig tilrettelagt arbeid, som er innenfor bestemte bedrifter, har vi også VTO, varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet. Senterpartiet er opptatt av at vi skal bruke begge ordningene, sjøl om bare VTA er nevnt her. Det er en tidsubegrenset ordning, det er en ordning for en målgruppe som mottar eller ventes å motta uføretrygd. Det er stor kø, og det er behov for en sømløs overgang for de mange, fra videregående skole og over til VTA eller VTO.

Det er et faktum at andelen psykisk utviklingshemmede uten arbeid eller dagtilbud har steget fra om lag 10 pst. i 2012 til langt over 50 pst. i 2017. Det berører mange mennesker, og det berører mange pårørende.

Vi erfarer i svar fra statsråden – det var bakgrunnen for Dokument 8-forslaget – at det ikke er noen klar registreringsmåte for hva som er behovet i saken. Vi har derfor kommet med de tre forslagene, og jeg må si det er ganske klargjørende at regjeringspartiene nok en gang ikke kan være med på noen av de tre forslagene – nok en gang kan de ikke være med på noen av de tre forslagene. Jeg drister meg til å si at hvis Kristelig Folkeparti ikke hadde vært en del av regjeringsapparatet, hadde vi fått flertall for i hvert fall noen av forslagene, for det er jo rimelige, nøkterne og forsiktige forslag. Men regjeringas representanter kjører hardt på at en ikke skal være med på noe av det som kommer fra opposisjonen. Det minner meg om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i hans velmaktsdager, og det er ikke noe særlig å skryte av.

Den nasjonale oversikten skal vi ikke få. Det blir sagt fra regjeringspartiene at det ikke er en hensiktsmessig framgangsmåte, og det er ikke noe behov for å klargjøre regelverket. Men regjeringspartiene har jo innført krav om rapportering av venteliste for sykehjemsplasser – det er sikkert like vanskelig.

Dette er en viktig sak, og jeg håper at arbeidsmarkedsbedriftene følger opp saken sånn at regjeringspartiene får fortgang i å gjøre en bedre jobb for de mange som virkelig trenger et tilbud om VTA eller VTO, slik at de kan ha et arbeid å gå til hver dag.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: VTA-arbeidsplassar utgjer kanskje den mest fargerike delen av norsk arbeidsliv og er dei desidert aller mest spennande, gøye og gjevande arbeidsplassane å besøkja.

Det er eit veldig godt forslag Senterpartiet har kome med. Det viser tydeleg kva som i dagens situasjon bør koma på plass i ordninga med varig tilrettelagde arbeidsplassar. Det er heilt klart eit potensial for å gjera det enklare, med ein saumlaus overgang mellom skule og varig tilrettelagt arbeid for ein del av kandidatane som inngår i ordninga.

Fleirtalet viser i innstillinga til at me slår inn allereie opne dører med dei forslaga me kjem med. Eg meiner at argumentasjonen dei bruker, til ein viss grad viser motvilje mot å gjera ein innsats for at ordninga skal fungera best mogleg, og kanskje hakket betre enn ho gjer i dag. Det bør alltid vera eit mål å få til ei best mogleg fungerande ordning. Difor synest eg det er skuffande at regjeringspartia ikkje vil leggja til rette for at dei som er klare kandidatar for varig tilrettelagt arbeid, skal få ein saumlaus overgang utan for lang ventetid og byråkrati rundt dette.

Det er skuffande at regjeringa ikkje vil leggja inn ein liten ekstra innsats for å få til ein nasjonal oversikt over behovet for varig tilrettelagde arbeidsplassar, og dermed òg behovet for nye VTA-plassar. Det har no vorte lagt på bordet mange nye VTA-plassar, og det er bra, SV er fornøgd med det. Men i dag er det nokså uoversiktleg kva behovet er, kvar det er lange ventelister, og dermed òg kvar me alle burde og kan leggja inn ein innsats for å påverka kvar det burde søkjast om å oppretta nye plassar.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Varig tilrettelagt arbeid er et tilpasset tilbud for personer som mottar uføretrygd og har behov for arbeid i en skjermet virksomhet. Det er ofte et høydepunkt å besøke disse arbeidsplassene ved mine kommunebesøk rundt om i Norge – fra Kapro i Karasjok til Solstein på Karmøy. Det er arbeidsglede, tilfredshet, nyttig virksomhet og produksjon og mange flotte personer og gode venner der.

Tilbudet gis også til personer med behov for tilrettelegging som i nær framtid forventes å få innvilget uføretrygd. Deltakere i varig tilrettelagt arbeid er ordinære arbeidstakere i henhold til arbeidsmiljøloven, med krav om arbeidskontrakt. Arbeidet kan kvalifisere til jobb i ordinær virksomhet, men mange forblir i VTA-bedriften hele arbeidslivet, for tiltaket er tidsubegrenset, i motsetning til andre tiltak.

For Kristelig Folkeparti er VTA en viktig del av kampen mot utenforskap, ved at flere blir inkludert i det sosiale fellesskap som arbeidsplassen utgjør, og dermed får gode daglige rutiner. Det er en god ordning som har åpnet arbeidslivet for personer som har stått utenfor, ikke minst mange utviklingshemmede og personer med psykiske eller andre helselidelser.

På landsbasis finnes det omtrent 335 vekst- og attføringsbedrifter med VTA-plasser. Stortinget økte antallet VTA-plasser med 700 i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2019. Det underbygger at varig tilrettelagt arbeid har vært en prioritert oppgave for denne regjeringen over gjentatte statsbudsjetter, og at bevilgningene til VTA-plasser nå er på et historisk høyt nivå. I denne regjeringens tid har antallet økt med 1 800, og nivået blir nå om lag 11 000 plasser.

Regjeringen har også i Granavolden-plattformen nedfelt ambisjoner om å styrke VTA-ordningen og øke antallet plasser. Kristelig Folkeparti mener at VTA er en ordning det jobbes godt og kontinuerlig med å videreutvikle i dag, og at det derfor er uhensiktsmessig å bruke ressurser på nye utredninger og retningslinjer nå.

Problemstillingene knyttet til VTA handler ikke bare om antall plasser, men også om at plassene blir brukt rett.

Det er mer å ta tak i, og Kristelig Folkeparti er utålmodig. Halvparten av personer med utviklingshemning er ikke registrert med arbeid eller aktivitet, verken med dagtilbud, i arbeidsmarkedsbedrifter eller utdanning. Personer med utviklingshemning er så godt som helt utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. I tillegg marginaliseres de og kan sies ofte å være i utkanten av det skjermede arbeidsmarkedet også.

Dette betyr at det ikke bare er antall VTA-plasser som er viktig for at personer med utviklingshemning skal ha et tilbud om arbeid eller aktivitet, men at disse blir prioritert når VTA-plasser innvilges.

Kristelig Folkeparti ønsker derfor å styrke flere arbeidsplasser i det ordinære arbeidslivet, såkalte VTO-plasser. Her gjelder prinsippet om menneskeverd i vår viktige likeverdsreform. Jeg kan forsikre Senterpartiet om at Kristelig Folkeparti er en utålmodig pådriver i denne saken.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen ser varig tilrettelagt arbeid som en god ordning som har åpnet arbeidslivet for personer som har stått utenfor. Mange deltakere er brakt ut av isolasjon og inn i et arbeidsfellesskap. Ikke minst gjelder dette mange utviklingshemmede og personer med psykiske lidelser.

Til forslaget om å utarbeide en nasjonal oversikt over behovet for VTA-plasser som grunnlag for en nasjonal opptrappingsplan, er min vurdering at det vil være en svært krevende oppgave å lage en god nasjonal oversikt over behovet for VTA-plasser. Det finnes ingen klart definert målgruppe for VTA basert på objektive kriterier. Målgruppen er i dag definert i forskrift. Definisjonen i forskriften er basert på en blanding av objektive kriterier og skjønnsmessige kriterier. Vilkårene i forskriften er utformet med tanke på en vurdering av konkrete søkere, ikke tallfesting av målgruppen som helhet.

Å basere en oversikt på ventelister vil trolig heller ikke være en god måte å anslå behovet på. Antall søknader som framsettes, avhenger bl.a. av tilgangen på plasser ved det enkelte Nav-kontor, og vil derfor gjenspeile andre forhold enn reelt behov.

Forslagsstillerne ønsker at regjeringen skal utarbeide modeller som sørger for en sømløs overgang fra videregående skole til VTA-plass. Andre løsninger må alltid vurderes grundig før det eventuelt treffes vedtak om uføretrygd og plass i VTA. Det innebærer at en rask overgang fra videregående utdanning til VTA ikke nødvendigvis er en god løsning.

Forslagsstillerne ber regjeringen gjøre en ny vurdering av tildelingskriteriene for VTA-plasser mellom fylkesregionene. Regjeringen mener det er svært viktig å sikre en rettferdig fordeling av VTA-plassene. Dette bør gjøres gjennom tildelingskriterier som i størst mulig grad er objektive, og som sikrer forutsigbarhet. Ansvaret for fordeling av VTA-plasser ligger i direktoratet.

Direktoratet har de siste årene benyttet en modell basert på antall uføretrygdede under 40 år. Basert på denne modellen har vi sett at det er en viss skjevfordeling av midler. Ved tildeling av nye plasser tas det derfor sikte på å redusere denne skjevfordelingen.

Jeg mener antall uføretrygdede under 40 år virker som et rimelig utgangspunkt. Analyser viser at denne gruppens diagnoser sammenfaller med VTA-deltakere i større grad enn eldre uføretrygdede.

Til slutt vil jeg minne om at denne regjeringen har gjennomført en meget betydelig satsing på VTA. Siden den tiltrådte, har antall plasser økt med om lag 1 800 på årsbasis. Aldri før har så mange fått tilbud om VTA-plass som nå, men det har også vært en riktig og nødvendig prioritering.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har òg en taletid på inntil 3 minutter.

Siv Mossleth (Sp) []: En meningsfull hverdag er viktig for folk, og et arbeid å gå til er for de aller fleste av oss en del av det som gir livet mening. Sånn er det for meg, og sånn er det for dem jeg har møtt som jobber i viktige vekstbedrifter, og som har behov for ekstra oppfølging.

En av disse vekstbedriftene er Vev-Al-Plast i Saltdal. Det er en moderne produksjonsbedrift med stor bredde innen produkter i plast, aluminium, tre og tekstiler. Her kan man få f.eks. turskilt, grensemerker, nødstige til brygga eller arbeidsklær. De er innovative og finner nye områder å tilby produkter på. Eierne er kommune, fylkeskommune og Nord-Norges Diakonistiftelse. Bedriften gir folk som jobber der, muligheter, og de gjør det uten å ta en krone i utbytte fra bedriften. Alle inntektene pløyes tilbake for å gi gode arbeidshverdager for dem som jobber der.

Men denne bedriften har ikke fått noen nye varig tilrettelagte arbeidsplasser – VTA-plasser – selv om det er behov for flere plasser. Alle VTA-plassene i den kommunen er omgjorte plasser som ble opprettet i forbindelse med tida da Vensmoen var sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Plassene som er der, brukes selvfølgelig av de personene som ble værende igjen i kommunen etter HVPU-reformen, dvs. etter at sentralinstitusjonen ble avviklet.

Det er kjempebra at vi har de plassene, men jeg tenker at når det skal regnes ut i antall uføre under 40 år, er det ikke riktig at disse VTA-plassene, som tidligere var såkalte PU-plasser, regnes inn i det. Det er plasser som er opptatt fra før, i et annet system, og det kommer av at veldig mange av dem som tidligere var på sentralinstitusjonen, ble boende i kommunen. På den måten fikk man et mye større behov for spesielle arbeidsplasser i slike kommuner. Jeg ser at f.eks. Nordland bare fikk 14 av de nye plassene, og det synes jeg blir veldig lavt med tanke på den historien som gjør at det trengs flere slike plasser i dette området.

Kjersti Toppe (Sp) []: Mange står i dag i kø for å få eit tilbod om varig tilrettelagt arbeid. Det ligg ikkje føre noka nasjonal oversikt over kor mange personar som ventar på plass, og storting og regjering har dermed inga oversikt over det reelle behovet for VTA-plassar dei komande åra. Regjeringspartia seier at dei heller ikkje ønskjer å få dette.

Det vert hevda at ei nasjonal oversikt over behovet for VTA-plassar ikkje er ein hensiktsmessig framgangsmåte. Det er vel for regjeringa dette ikkje er hensiktsmessig, for da får dei vita kva det reelle behovet er. At det er vanskeleg å estimera behovet fordi kriteria ikkje er eintydige, er eit dårleg argument, for den same regjeringa har innført ei nasjonal oversikt over kor mange personar som har fått innvilga krav til sjukeheimsplass. Det burde ikkje vera vanskelegare å få til dette når det gjeld ventelister på VTA-plass – om det er politisk vilje. Ei nasjonal oversikt er ikkje eit mål i seg sjølv, men eit verkemiddel for å kunna setja mål for ein opptrappingsplan. Det må jo vera eit mål at personar med behov for varig tilrettelagt arbeid får dette.

Regjeringspartia vil heller ikkje garantera ein saumlaus overgang frå vidaregåande skule til VTA. Grunngivinga er at ein ikkje må forfordela nokre grupper, og at det ikkje er bra med automatikk i overgangen frå vidaregåande skule til VTA. Det er å snu problemet på hovudet. Det er å akseptera at ungdom må venta i årevis etter vidaregåande skule på å ha eit arbeid å gå til, og å ignorera den kunnskapen vi i dag har om overgangen frå skule til arbeidsliv for personar med utviklingshemming.

Regjeringa ser heller ikkje behovet for å endra tildelingskriteria. I dag er tildelingskriteria ikkje baserte på venteliste eller reelt behov, men talet på uføre under 40 år. Når regjeringa argumenterer mot ei nasjonal oversikt over behovet fordi dette ikkje er ei klart definert målgruppe, argumenterer dei motsett når dei går mot å endra tildelingskriteria, for dei baserer seg nettopp på at dette skal vera ei klart definert målgruppe, og har som hovudkriterium at det er uføre under 40 år. Men det seier faktisk ikkje alt om behovet, og difor har vi lange ventelister, f.eks. i Bergen, sjølv om kriteriet seier at dette skal vera heilt greitt.

Eg høyrer statsråden seia at aldri har så mange fått tildelt VTA-plass. Det er å argumentera slik eg gjer til ungane mine når vi skal køyra ein veldig lang biltur. Når dei etter kort tid spør kor lang tid vi har igjen, svarer eg at vi aldri har vore nærmare målet.

Kristian Tonning Riise (H) []: Jeg er glad for det tverrpolitiske engasjementet for VTA-ordningen i salen i dag. Det hadde kledd opposisjonen bedre å erkjenne det engasjementet som nå finnes for VTA i posisjonen – den økningen som har vært i antallet VTA-plasser med denne regjeringen. Det har vært en historisk sterk satsing på VTA under vår regjeringstid.

Representanten Lundteigen uttrykker indignasjon over at regjeringen ikke er med på noen av forslagene. Det skyldes ikke en kontant avvisning av alt opposisjonen måtte komme med, men at vi faktisk mener forslagene er feil medisin. Det står også godt beskrevet i våre merknader i saken.

Når det gjelder en nasjonal oversikt over behovet for VTA-plasser, er det – som statsråden gjorde rede for – svært vanskelig å lage en oversikt over det, fordi det ikke finnes noen klart definert målgruppe. Det er en frykt for at om man laget mer rigide inntakskriterier for VTA-ordningen, kunne man fort gjøre det vanskeligere å foreta skjønnsmessige vurderinger og gi den individuelle behandlingen folk skal få.

Det er heller ikke gitt at det beste er å ha en sømløs overgang fra videregående skole til VTA i alle tilfeller. Det bør alltid være slik at andre løsninger vurderes grundig før det fattes vedtak om uføretrygd og plass i VTA. Skulle man innført en større grad av sømløshet, er det en frykt for at man kan forfordele enkelte diagnosegrupper. Selv om det for noen diagnosegrupper kanskje kunne vært riktig, er det ikke noen automatikk i at man skal ha uføretrygd og VTA fordi man har en eller annen utfordring i livet. Derfor mener vi at det fortsatt må være basert på skjønnsmessige vurderinger, men at det er mye man kan gjøre – slik det også står beskrevet i våre merknader – f.eks. når det gjelder å bedre kommunikasjonen mellom Nav og fylkeskommunen.

Til slutt: Fordelingsmodellen er noe det jobbes kontinuerlig med i dag. Vi mener det er lite hensiktsmessig nå å bruke nye ressurser på utredninger og retningslinjer når det er noe man jobber godt med i dag.

Det er helt greit å ha stor tro på eget partis fortreffelighet, men det er altså ikke slik at når vi stemmer mot Senterpartiets forslag, er det fordi vi egentlig har lyst til å stemme med representanten Lundteigen, men stemmer imot av prinsipp. Det er faktisk sånn at vi noen ganger er uenig i de forslagene som legges fram, men jeg skjønner at representanten Lundteigen, med sin henvisning til Schjøtt-Pedersen, kanskje hadde en annen opplevelse da han satt i posisjon.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det har dessverre blitt et prinsipp i denne salen at regjeringspartiene stemmer – uten unntak – for det de får beskjed om fra regjeringskontorene, og det er det jeg påpeker.

Senterpartiet er glad for at det er blitt flere plasser, både VTA og VTO. Tidligere statsråd Norman fra Høyre, som var styreleder i ASVL, Arbeidssamvirkenes landsforening, har gjort en glitrende jobb. Nå er stafettpinnen overlatt til tidligere byråd Geir Lippestad, som jeg også har store forventninger til vil følge opp og gjøre en meget god jobb.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti er en utålmodig pådriver, jeg er glad for det som er gjort. Det kan jeg understreke – med to streker. Regjeringa innfører krav om rapportering av venteliste for sjukehjemsplass. Det er ikke enkelt å definere hvem som har krav på sjukehjemsplass, for livssituasjonen til dem det her gjelder, er ganske forskjellig. Det stiller regjeringa krav om. Men å gå inn på det her er svært krevende. Det handler om at en ikke har objektive kriterier, og da burde en kanskje få mer objektive kriterier. Det handler om at en skal vurdere konkrete saker – ja, sjølsagt skal en vurdere konkrete saker. Og det blir sagt at aktuelle søkere er avhengig av tilgang på plasser ved det enkelte Nav-kontor – hva er det for slags argumentasjon? Hvis det er få plasser, er det ikke noen vits i å stå i kø? Ja, ja, det er en måte å si det på, det også.

Det er mange ting som ikke henger på greip her, og det er ikke snakk om å lage vanskelige og rigide regler; det er snakk om å få et mer klargjørende system. Sjølsagt skal det brukes vett, sjølsagt er det grensetilfeller som en må inn på. Det blir sagt at en kan ikke ha en sømløs overgang fordi det ikke alltid er en god løsning. Nei, men i mange tilfeller er det den helt opplagte løsningen, og da burde en vel få en sømløs overgang. Og bare å se på antall uføretrygdede under 40 år og ikke se på køene er en svakhet.

Senterpartiet ønsker å få et bedre grunnlag for å gjøre en bedre jobb. Vi håper at ASVL tar saken videre. Det er tydelig at vi må ha et grasrotengasjement for å presse fram en nasjonal oversikt og få en sømløs overgang for dem det gjelder.

Siv Mossleth (Sp) []: Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti har et stort hjerte for menneskeverdet og varig tilrettelagte arbeidsplasser som en følge av det. Jeg ser også at i Nordland er Kristelig Folkeparti-representanter opptatt av å finne gode løsninger som gagner vekstbedriftene og de folkene som finner meningsfylt arbeid der.

Dette ønsket om en sømløs overgang fra videregående skole til VTA er veldig viktig for de ungdommene dette gjelder. Poenget i denne saken er slett ikke å få mange over på varig tilrettelagte arbeidsplasser, men for noen ungdommer er det bare varig tilrettelagte arbeidsplasser som er aktuelle. Dette er partene innforstått med lenge før disse forholdsvis få, unge elevene fullfører videregående skole.

I dag er det kommunene som må ta utfordringen med å få til en løsning og en meningsfylt hverdag for unge som helt klart burde hatt en VTA-plass, og denne plassen finnes ikke i dag for mange av disse unge. Derfor er dette et viktig forslag, og jeg håper vi kan få fortgang i utviklingen av flere VTA-plasser.

Kjersti Toppe (Sp) []: Senterpartiet er sjølvsagt glad for den satsinga som har vore i dei siste åra. Vi etterlyser ein plan frå regjeringa fordi dette faktisk er eit statleg ansvar – slik at vi kan byggja ut plassar i tråd med behovet, slik at ikkje fleire går i årevis og ventar på eit arbeid.

Det fleire har brukt som argumentasjon i saka, mot å få ei oversikt som grunnlag for ein slik opptrappingsplan, er at dette er ei målgruppe som det er vanskeleg å definera. Men det er ikkje vanskeleg for kommunane. Det er ikkje vanskeleg for Bergen kommune å vita kor mange dei har på venteliste. Det talet finst i dag. Det er berre slik at regjeringa ikkje eigentleg ønskjer å få vita det. Det er det som er vår kritikk. Kvifor ønskjer ikkje regjeringa å få vita om behovet? Er det fordi ein ikkje ønskjer å verta målt på det, eller kva er det? Eg kan faktisk ikkje forstå det. Det er ikkje slik at dette er ei målgruppe som det er vanskelegare å definera enn f.eks. dei som skal ha ein sjukeheimsplass. Når det gjeld dei som skal ha sjukeheimsplass, kan vi verkeleg snakka om at det kan vera ei målgruppe som det er vanskeleg å definera. Men der får vi til å ha ei nasjonal oversikt. Det har faktisk Framstegspartiet vore ein pådrivar for. Men når det gjeld desse, skal Framstegspartiet ikkje ha det. Da er det eit meiningslaust forslag. Det kan eg faktisk ikkje forstå.

Så til argumentasjonen om at ein ikkje skal endra tildelingskriteria. Da er ein fornøgd med at det er ei norm som går ut frå kor mange uføre ein har under 40 år. Men tilbake igjen til sjukeheimar: Der òg finst det ei norm, eit måltal, om at ein skal ha 25 pst. dekning på sjukeheimsplassar for talet på eldre over 80 år. Men ein bruker ikkje dette som eit tildelingskriterium for sjukeheimsplassar. Det har ein som ei norm, men det er behovet som bestemmer det. Det er kommunane som signaliserer og vurderer behovet. Men for VTA-plassar skal ein leggja til grunn eit heilt konkret måltal for talet på uføre under 40 år. Det er det som gjer at dette går så gale, og at det vert lange ventelister i mange kommunar.

Det er ikkje slik at saka er løyst, som representanten Njåstad seier, for statsråden skriv i vedlegget til innstillinga at ho ikkje ser nokon grunn til å be direktoratet om å endra fordelingsmodellen. Vi får her håpa på arbeids- og velferdsetaten, som, ifølgje statsråden, skal følgja utviklinga nøye.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Forrige kapittel
Neste kapittel