Stortinget - Møte tirsdag den 18. juni 2019

Dato: 18.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 382 S (2018–2019), jf. Meld. St. 21 (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 2 [14:22:54]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Nytt regjeringskvartal (Innst. 382 S (2018–2019), jf. Meld. St. 21 (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Norunn Tveiten Benestad (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt arbeid, og jeg er også glad for at det er stor grad av enighet om hovedelementene i denne meldinga.

22. juli 2011 ble Norge rammet av den mest alvorlige og sjokkerende terrorhandlingen siden annen verdenskrig. I regjeringskvartalet ble åtte mennesker drept og minst 200 skadet. De materielle skadene var store. Arbeidet med å gjenreise regjeringskvartalet etter terroranslaget er både krevende og omfattende og vil strekke seg over flere stortingsperioder.

Investeringene blir store, og prosjektet har selvsagt stor offentlig interesse. Det er knyttet mange følelser og oppfatninger til kvartalets historie og til hvordan et nytt regjeringskvartal vil fungere i Oslo by. Komiteen har derfor vært opptatt av at regjeringskvartalet skal ivareta flere funksjoner.

Først og fremst skal regjeringskvartalet være et arbeidssted for over 4 000 ansatte i statsforvaltningen og for politisk ledelse i regjeringen. Disse skal ha en funksjonell og fleksibel arbeidsplass som gir rom for nye arbeidsformer, teknologisk utvikling og større samhandling på tvers av departementene. Det skal være et godt sted å arbeide, samtidig som nødvendig sikkerhet skal ivaretas.

Siden konseptvalgutredningen er størrelsen kraftig redusert. Skisseprosjektet som denne stortingsmeldinga bygger på, forelå i desember 2018. Prosjektet er nå over i en forprosjektfase, der løsningene skal detaljeres nærmere. Herunder skal det konkretiseres miljøløsninger og ikke minst kostnadsanslag. Det er en klar føring fra komiteen at regjeringskvartalet skal ha ambisiøse miljøkrav, og at det skal gi uttrykk for norsk byggeskikk på en god måte. Samtidig vil jeg legge til at i et så stort byggeprosjekt blir det særdeles viktig å ha god kostnadskontroll.

Det er avgjørende viktig at historien om det som skjedde 22. juli 2011, fortsatt fortelles i det nye regjeringskvartalet. 22. juli-senteret ble åpnet som et midlertidig senter, men det har vist seg at det dekker et viktig behov i befolkningen. 22. juli-senteret er et læringssenter, men det er også et viktig minnested for mange, og jeg har stor forståelse for de innspillene vi har fått i prosessen om at noe av styrken i dagens senter ligger nettopp i dets plassering. Jeg er derfor spesielt glad for at komiteen i fellesskap fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at så mye som mulig av 22. juli-senteret slik det står i dag, bør bevares og bli et viktig element i det nye regjeringskvartalet.»

Med dette vil jeg anbefale komiteens innstilling.

Stein Erik Lauvås (A) []: Takk til komiteen for godt samarbeid om saken. Som komiteen viser til i sitt sammendrag, beskrives dette som den mest alvorlige og sjokkerende terrorhendelsen siden annen verdenskrig her i landet, og gjenoppbyggingen av regjeringskvartalet er av stor nasjonal betydning.

Så viser man til at det er stor offentlig interesse, og at det er mange følelser og oppfatninger knyttet til minnene etter hendelsene 22. juli 2011, til regjeringskvartalet og historien bak. Man framhever også den viktige funksjonen som regjeringskvartalet har som symbol for Norge som demokrati, og på bakgrunn av terrorhandlingene 22. juli blir symbolfunksjonen særskilt viktig. Da er det nødvendig å framheve 22. juli-senteret og senterets unike viktighet for framtiden. Komiteen står i hovedsak samlet om viktigheten av 22. juli-senteret, og som det også står i en samlet komitémerknad:

«Komiteen viser videre til at senteret er blitt en viktig plass som har dekket et behov i befolkningen for å minnes terrorens ofre og de handlinger som rystet landet vårt 22. juli 2011. Senteret er et læringssenter, men har også en viktig funksjon som minnested for mange.»

Komiteen viser også til at 22. juli-senteret forteller historien om det som skjedde, der det skjedde. Det var i regjeringskvartalet angrepene startet, og det er i inngangspartiet til 22. juli-rommet og inne i 22. juli-rommet, altså østre paviljong, at sårene er mest synlige. Derfor mener Arbeiderpartiet at å flytte 22. juli-senteret bort fra åstedet vil fjerne spor etter terroren og terroristen, og vi frykter at det vil legge til rette for konspirasjonsteorier knyttet til hvem som sto bak, hvorfor angrepene skjedde, og om det i det hele tatt fant sted. I tillegg slutter komiteen seg til at en flytting av senteret vekk fra Høyblokka vil være en sterk symbolhandling i seg selv, det må derfor forstås dit hen at det ikke er hensiktsmessig å gjøre.

Vi viser også til at Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli og AUF under høringen i Stortinget uttrykte et ønske om at 22. juli-senteret blir bevart i det nye regjeringskvartalet. Komiteen har vist forståelse for ønsket om å bevare autentiske rester av bygningene som ble mest berørt av angrepet, og mener at regjeringen bør bevare så mye som mulig av senteret slik det står i dag. Derfor har også vi en egen merknad, sammen med Senterpartiet, der vi deler AUF og støttegruppens synspunkter om at østre paviljong og arealet som strekker seg derfra og mot dagens inngang, er de mest sentrale delene for å ivareta senterets fortellerkraft. Det er stor enighet om det, og jeg håper regjeringen tar det til følge.

Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet, sammen med SV, står bak.

Presidenten: Da har representanten Stein Erik Lauvås tatt opp det forslaget han viste til.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det er snart åtte år siden terroranslaget mot regjeringskvartalet og Utøya. Terroren rystet hele nasjonen og skapte varige sår. Arbeidet med nytt regjeringskvartal har vært gjennom en omfattende planleggingsfase hvor ulike hensyn er ivaretatt etter beste evne.

Landet trenger et regjeringskvartal som ivaretar både funksjonalitet og arbeidsplassutforming, sikkerhet, bymiljø og miljø. Regjeringskvartalet er et viktig byggeprosjekt hvor byggene både har en viktig symbolverdi og skal vare i generasjoner framover. Å bygge opp regjeringskvartalet er et omfattende arbeid. Det er mange kryssende hensyn å ta, og det vil være umulig å oppfylle alles ønsker. I arbeidet med denne stortingsmeldingen er jeg likevel trygg på at vi har hatt en forsvarlig prosess, der de fleste partiene kan forsone seg med det nye bygget og de nye løsningene.

Hvordan vi som nasjon skal forholde oss til de grusomme terrorhandlingene som rammet oss 22. juli, er noe svært mange, inkludert meg selv, har tenkt mye på i årene som har gått etterpå. Det er mange hensyn som må vurderes opp mot hverandre, både menneskelige, kulturelle, juridiske og praktiske. Dette er ikke en sak for å markere de store politiske uenighetene, men en sak der det har vært viktig for oss å finne fram til løsninger som alle kan være fornøyd med.

Y-blokken og H-blokken har vært, og vil også i framtiden være, viktige bygg for landets historie. Løsningen med å plassere «Måken» og «Fiskerne» i A-bygget mener Fremskrittspartiet er god. Statsbygg vil i samarbeid med KORO arbeide videre med plassering av «Måken» i publikumsinngangen i A-bygget, og «Fiskerne» over VIP-inngangen i samme bygg, mot Einar Gerhardsens plass. Dette er basert på entydige faglige råd fra KORO og Statsbygg.

For Fremskrittspartiet har det vært viktig å lytte til dem som har sterke meninger om utforming, tilgjengelighet og arkitektur. Vi har også funnet det helt nødvendig å høre på ekspertene innenfor det byggefaglige, da vi mener deres kompetanse må veie tungt i saken. Fremskrittspartiet skulle helst ha sett at vi hadde sluppet å planlegge videre etter en modell med åpent landskap, men vi ser også at det vil være vanskelig å lande et byggeprosjekt med vesentlig større kostnader enn det som er planlagt.

Til slutt vil jeg uttrykke Fremskrittspartiets store forståelse for støttegruppen for de etterlattes, AUFs og Arbeiderpartiets synspunkter i saken rundt 22. juli-senteret. Jeg er oppriktig glad for at komiteen har landet på et forslag som langt på vei vil ivareta deres synspunkter i saken.

Vi må ta på alvor at det finnes konspiratoriske krefter i samfunnet som vil så tvil om historien. Derfor er det viktig at vi står sammen og gjør grep for å sikre en korrekt historiefortelling i framtiden.

Willfred Nordlund (Sp) []: Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av den mest alvorlige og sjokkerende terrorhendelsen siden annen verdenskrig. Stortinget har nå til behandling stortingsmeldingen som handler om gjenoppbyggingen etter de store materielle skadene som oppsto som følge av terroranslaget. Likevel er det sånn at det er de menneskelige skadene og sårene som ofte skjules, men vi vil se resultatet av forsøket på å gjenetablere regjeringskvartalet i Oslo.

Det er sånn at regjeringskvartalet må stå seg over tid. Det er et symbolbygg. Det har betydning for både hvordan vi oppfatter oss selv, og også hvordan vi legger opp til at vi skal klare å ha et arbeid framover samlet sett i dette landet, hvordan det politiske miljøet skal få virke, og hvordan vi skal hindre at sånne angrep skjer i framtiden. Bygningene setter rammene for de vilkårene som de ansatte har for å kunne imøtekomme dette. Saken er derfor av stor nasjonal betydning, og stortingsmeldingen peker på en rekke elementer i så henseende.

22. juli-senteret har svært stor betydning for veldig mange. Det er derfor en stor glede at vi klarer å komme til en enighet der vi bevarer mest mulig av de sporene som terroranslaget satte, og ikke minst bevarer den formidlingsmuligheten som senteret både har gitt og vil gi i framtiden.

Mulighetene som også oppstår nå når vi skal bygge et nytt regjeringskvartal, må tas godt vare på. Det er derfor Stortinget har hatt saken til behandling gjennom både øvrige proposisjoner og også Dokument 8-forslag, for det handler om at vi skal bygge i et framtidsperspektiv både når det kommer til sikkerhet, når det kommer til klima og miljø, og når det kommer til å skape et godt byrom, for å nevne noen av elementene. Samtidig skal vi altså ta vare på historien.

Det er interessant å merke seg at man legger opp til en innstramming når det gjelder bl.a. hvordan de ansatte skal få lov til å utfolde seg i regjeringskvartalet, og hvordan man skal få lov til å utføre sitt arbeid. Jeg registrerer at regjeringen sier at de ansatte og de ansattes representanter har deltatt og medvirket i prosessen. Det er de som skal ha sitt arbeidssted i regjeringskvartalet i framtiden, og jeg finner grunn til å understreke at medvirkning er noe annet enn medbestemmelse, etter hovedavtalen i staten.

Til slutt vil jeg si at dette er et byggeprosjekt som kommer til å gå i flere trinn og over lang tid. Stortinget kommer nok til å kreve kontinuerlig informasjon fra regjeringen, og at man blir holdt løpende informert.

Med det vil jeg ta opp forslaget Senterpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Willfred Nordlund har tatt opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Denne saken tror jeg vi alle sammen ønsker vi aldri hadde behøvd å ha. Sjøl mener jeg at vi burde bygd opp igjen alt slik som det var, med unntak av minnesenteret, fordi jeg mener at terrorister ikke skal være byplanleggere. Nå blir det ikke slik.

Når vi nå skal bygge, har vi noen kommentarer til det som legges fram. SV mener at premisset om at alle departementer, med unntak av Forsvarsdepartementet, skal samles, legger noen uheldige begrensninger både på arbeidsplasskonseptet, på byplanmessige forhold og for områdets særegne status.

Sikkerhet er viktig. Derfor mener vi at man – med all sannsynlighet – likevel må leie lokaler andre steder i overskuelig framtid, og det burde det vært planlagt for. Arealnormen som legges til grunn, er for liten, og meldingen sier veldig lite om gode arbeidsforhold og inkluderende arbeidsliv også i statlig sektor.

Dette er flere hus som skal stå i forhåpentligvis 100 år, og 70 pst. av driftskostnadene er personalkostnader. Det arbeidsplasskonseptet legger altfor stor vekt på aktivitetsbasert forflytning i løpet av arbeidsdagen, mens behovet for gode ordinære arbeidsplasser legges det lite vekt på. Jeg vil vise til de faglige vurderingene som er gjort av Arbeidstilsynet, og som regjeringen bare har sett vekk fra.

Det er vel slik at regjeringen mener, som de ellers gjør, at folk skal gå på jobben både når de er dårlige, når de har varige helseproblemer og helst også til de er langt over pensjonsalder, og da må man vel legge til rette arbeidsforholdene for det også i statlig virksomhet og i regjeringskvartalet. Dette er viktig arbeidskraft som regjeringen er nødt til å ta godt vare på, og det gjør man ikke ved å lage disse arbeidsplasskonseptene som de nå viser til, og den forskningen de også viser til, viser slett ikke det resultatet som de sjøl sier.

Dette er også et veldig viktig prosjekt der vi kan teste ut at vi klarer å få utslippsfri både anleggs-, drifts- og rivningsfase og bruke det som et utviklingsprosjekt for næringslivet. Derfor er det også viktig at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med de utslippsmålene som er og man finner fram til underveis, slik at det er mulig for Stortinget eventuelt å korrigere kursen. Man må altså få til å bruke dette store prosjektet til å sørge for at det er et forbildeprosjekt for andre utbygginger framover, for vi er nødt til å kutte klimautslipp overalt.

Da vil jeg ta opp de forslagene som SV fremmer i saken.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Monica Mæland []: Gjenoppbyggingen av regjeringskvartalet etter terroranslaget 22. juli 2011 er av nasjonal betydning, og kvartalet er et viktig demokratisk symbol.

Når vi nå skal bygge for framtiden, må vi selvsagt ikke glemme fortiden. Vi må ikke glemme hvorfor vi bygger et nytt regjeringskvartal. Nettopp derfor skal 22. juli-senteret ha en sentral plassering i regjeringskvartalet.

Regjeringskvartalet vil bli mer åpent, grønt og tilgjengelig, med nye byrom, park og grønne lommer. Det blir flere gang- og sykkelforbindelser mellom øst og vest, og lettere å bevege seg.

Regjeringskvartalet skal bygges for å legge til rette for et effektivt og velfungerende statsapparat i et svært langt tidsperspektiv. Samling av alle departementene unntatt Forsvarsdepartementet vil gi bedre rammer for samhandling på tvers av departementene.

Arealnormen og arbeidsplasskonseptet gir stor fleksibilitet når det gjelder endring av struktur, oppgavefordeling og arbeidsformer. Løsningen er godt tilpasset ulike behov i arbeidshverdagen. Arealnormen er romsligere enn for kontorbygg i privat sektor og for statlige nybygg i andre land. Jeg er trygg på at kvartalet vil legge til rette for et produktivt og godt arbeidsmiljø.

I gjenoppbyggingen av regjeringskvartalet etter terrorhendelsen i 2011 står sikkerhet sentralt og legger klare rammer for utviklingen av prosjektet, f.eks. for materialvalg og kostnader. Samtidig gjør sikringstiltakene at vi kan planlegge og bygge et langt mer åpent, trygt og grønt kvartal enn det kvartalet vi hadde før terrorhendelsen.

Vi har høye miljømål og stor oppmerksomhet på miljø og klimagassutslipp i prosjektets hele livsløp. Statsbygg har fått i oppdrag å sørge for sertifisering på nivå BREEAM Excellent. Miljøprogrammet inneholder 58 miljømål fordelt på åtte hovedkapitler.

Et annet aspekt ved byggefasen er å sikre gode arbeidsforhold og bekjempe arbeidslivskriminalitet, og Statsbygg har seriøsitetskrav i norgestoppen.

Det er snart åtte år siden bomben eksploderte. Vi har vært igjennom en grundig prosess for å planlegge et sikkert, åpent, verdig og varig regjeringskvartal. Vi er mange som ser fram til at spaden kan stikkes i jorda, slik at vi kan ta i bruk et nytt og bedre regjeringskvartal.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: Et sentralt dilemma vi møter i denne saken, er sikkerhetsavveininger med hensyn til publikums adgang til viktige nasjonale kulturminnesmerker. Der må det finnes praktiske løsninger hvis man skal være i stand til å imøtekomme det forslaget som et – sannsynligvis – enstemmig storting i dag skal votere over.

Jeg lurer på: Kan statsråden si noe om når vinduet for den praktiske løsningen for å forsøke å imøtekomme intensjonene i Stortingets vedtak, lukker seg?

Statsråd Monica Mæland []: Det lukker seg når vi tar en beslutning. Men vi må ikke ta den beslutningen med det aller, aller første. Jeg er opptatt av at vi skal bruke den tiden som er nødvendig. Planene går, og det bygges faktisk en del fasiliteter allerede nå. Men det er ikke slik at vi kommer til et punkt hvor vi er kommet for langt til å ta den rette beslutningen, og det er den rette beslutningen jeg er opptatt av.

Det har vist seg at det er krevende å plassere 22. juli-senteret akkurat der det er i dag, sammen med SMK, av sikkerhetshensyn. Det gjør det vanskelig, men det betyr også at vi må gå alle veier, vi må prøve å finne gode løsninger, og jeg er først og fremst opptatt av en veldig god dialog med støttegruppen og AUF for at vi skal få det til. Det er det vi jobber med.

Eirik Sivertsen (A) []: Da takker jeg for det svaret og vil også benytte anledningen til å takke statsråden for imøtekommenhet i denne prosessen som har vært. Hvis jeg da har forstått dette riktig, betyr det at statsråden også vil være åpen for innspill på praktiske, konkrete løsninger – som selvfølgelig er innenfor det sikkerhetsmessig forsvarlige – og at løsninger som blir presentert utover høsten, vil være relevant for en vurdering i den endelige løsningen.

Så har jeg et nytt spørsmål, og det er knyttet til et prosjekt som er så stort som dette – indikert i størrelsesordenen 15–20 mrd. kr over lang tid. Det er noen av de viktigste bygningene i Norge, både i symbolverdi og i praktisk betydning. Kan statsråden være konkret på på hvilken måte hun vil involvere Stortinget i arbeidet – også fordi Stortinget har vært opptatt av å utvide målsettingene, både knyttet til klima, miljø, arbeidslivskriminalitet og en del andre forhold?

Statsråd Monica Mæland []: Til det første: Vi er selvsagt veldig lydhøre overfor gode innspill til gode løsninger. Jeg oppfatter ikke at det er noen politisk uenighet om at vi ønsker både å få til et 22. juli-senter som imøtekommer de ønsker som støttegruppen og AUF har, og et regjeringskvartal og et Statsministerens kontor med alt det innebærer. Da må vi forsøke å jobbe så godt vi kan for å få det til, og jeg kan rett og slett på tro og ære si at det er det vi jobber etter.

Når det gjelder involvering av Stortinget, må det gjøres på den måten Stortinget finner hensiktsmessig, og på den måten vi kan gjøre det. Fram til i dag er det slik at vi har involvert gjennom å informere i statsbudsjettet. Det kan godt være andre måter å gjøre det på, men det må vi rett og slett komme tilbake til.

Vi har nå vært opptatt av å levere en stortingsmelding så raskt det lot seg gjøre, basert på at vi ikke engang er ferdig med forprosjektet, men for å involvere Stortinget. Det tror vi er viktig, og det tror vi blir viktig framover også.

Heidi Greni (Sp) []: Statsråden sa i innlegget sitt at løsningen legger til rette for et godt arbeidsmiljø. Det er de ansattes organisasjoner svært uenig i ifølge de høringsuttalelsene vi har fått. Det legges opp til svært få cellekontor, og det legges dessverre også opp til at ingen skal ha en fast arbeidsplass. Det bekymrer meg veldig.

Forskning sammenstilt av forskere fra Arbeidstilsynet, Folkehelseinstituttet, Universitet i Oslo og Statens arbeidsmiljøinstitutt osv. sier dette har svært negative helsekonsekvenser, og at lavere kostnad ved å bygge mindre, raskt kan tapes, ved lavere produksjon, høyere sykefravær osv. Det vi sparer på investeringer, kan med andre ord fort komme igjen, slik at vi kan få det dobbelte i utgifter på drift.

Er vi nå i ferd med å være så arealeffektive at vi sparer oss til fant?

Statsråd Monica Mæland []: Dette er jo ikke et spørsmål med én fasit og to streker under svaret. Det er sånn at vi må vite hva vi skal bygge. Vi må vite hvor stort vi skal bygge, vi må vite hvor vi skal bygge, og vi må vite hvor mye det skal koste. Da må vi ta et valg, og vi har brukt mye tid på å finne ut hvilken arealnorm som er den rette.

Så må jeg bare korrigere: Det er ikke sånn at ingen skal vite hvilken plass de skal ha. Det blir opp til virksomheten å finne ut om de vil ha faste plasser eller ikke. Det er lagt opp til et konsept som gir fleksibilitet. Jeg er sikker på at det er god fleksibilitet. Det er en større arealnorm enn det veldig mange private og veldig mange departementer i utlandet har, men det er altså mindre enn det mange har i dag.

Vi må finne gode løsninger, men vi må vite akkurat hvor mye vi skal bygge, og hvor mye det skal koste. Det er sånn at for hver kvadratmeter vi øker med, øker vi kostnaden med 300–400 mill. kr i investeringer på et gigantprosjekt. Vi skal jo bygge i resten av landet også gjennom denne perioden.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg har merket meg meldingens sammendrag og for så vidt detaljerte innhold når det kommer til det å etterlate klimaavtrykk m.v. Jeg håper statsråden har sett at komiteen enstemmig har lagt inn merknader der vi viser til det forrige vedtaket om det temaet.

Det som egentlig er hovedspørsmålet her, er at når de ansattes organisasjoner i regjeringskvartalet har levert sterkt kritiske høringsuttalelser både til prosessen og til beslutningen, hvordan mener statsråden at man har dekning for å si at de ansatte og ansattes representanter har deltatt og medvirket i prosessen? Ser statsråden at det kan være diskusjoner om medvirkning, medbestemmelse, i henhold til Hovedavtalen, som de ansatte har inngått med regjeringen som arbeidsgiver?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er godt kjent med de ansattes synspunkt i saken, og det er vi fordi vi har jobbet tett på dem. Det har vært mange møter. Det har vært dialog. Det har vært jobbet med disse spørsmålene gjennom flere år, men vi har ikke blitt enige, og det er noe annet. Det at man ikke blir enige, er noe annet enn ikke å ha innflytelse og medvirkning. Det oppfatter jeg at de har hatt. Jeg er sikker på at dette resultatet blir bra, men vi må ta en avgjørelse. Den må tas. Vi har falt ned på det vi mener er det riktige for å gi et godt arbeidsmiljø.

Jeg var i Bergen, det er jeg for så vidt støtt og stadig, siden det er der jeg bor. Men jeg møtte Bergen kommune i forrige uke, og der fortalte byråden for byutvikling, som for øvrig kommer fra Arbeiderpartiet, at de nylig hadde flyttet byrådsavdelingen inn i nye lokaler, basert seg på 23 m2, og det var svært gode arbeidsforhold. Dette føyer seg inn i rekken av mange andre erfaringer vi har gjort, men som sagt er ikke dette en fasit med én strek under. Vi må ta en avgjørelse, og det er det vi har gjort.

Karin Andersen (SV) []: Når det gjelder arbeidsmiljøet, er det gjort mange studier av det som viser betydelige effektivitetstap, økt sykefravær og svekket samarbeid. Så jeg syns nok at statsråden tar veldig lett på det. Hvis man legger disse premissene, så er de lagt, og da er det ikke så mye å få gjort med det.

Noe annet som er viktig, er at man i prosessen klarer å bruke dette prosjektet til å bidra til å nå de klimamålene som Norge har. Vi skal jo ha halvert utslippene innen 2030. Da er regjeringskvartalet et stort og viktig prosjekt som i seg selv er viktig fordi det er så stort, og også fordi det kan brukes til å utvikle både byggeprosess og anleggsprosess på en slik måte at man får ned utslippene kraftig. Derfor har flertallet bedt om å få disse utslippsmålene lagt fram for Stortinget, slik at det er mulig å justere kursen hvis ikke regjeringen er ambisiøs nok. Vil statsråden gjøre det?

Statsråd Monica Mæland []: Bare for å være tydelig: Jeg tar ikke lett på arbeidsplasskonseptet. Jeg er svært opptatt av at vi skal ha gode arbeidsbetingelser og gode arbeidsforhold, og derfor har det vært jobbet veldig mye med dette. Men det er ingen enkel avgjørelse, men en avgjørelse må altså tas, og det har vi tatt.

Det er heller ikke slik som representanten sa i sin innledning tidligere i dag, at Arbeidstilsynet mener at dette konseptet er feil. Arbeidstilsynet har overhodet ikke vurdert dette konseptet. Det er riktignok en representant i Arbeidstilsynet som på eget grunnlag har uttalt seg, men det er noe helt annet. Jeg kan love at det har vi vært i kontakt med tilsynet om.

Når det gjelder klimamål, har vi ambisiøse mål. Vi skal selvsagt holde Stortinget orientert på den måten Stortinget ønsker.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eirik Sivertsen (A) []: Kl. 15.25 fredag 22. juli 2011 eksploderte en bombe i regjeringskvartalet. Åtte mennesker ble drept momentant, og ti ble innlagt på sykehus med livstruende eller alvorlige skader. I tillegg ble mange påført skader av mindre alvorlig karakter samt psykiske plager og belastninger av ulik art. Eksplosjonen forårsaket massive ødeleggelser. Regjeringskvartalet og gatene omkring fortonet seg som en krigssone. Gjørv-kommisjonen sammenlignet angrepet på det politiske maktapparatet med det tyske angrepet på Norge 9. april 1940.

At Høyblokka ble stående etter terrorangrepet 22. juli 2011, har gitt bygningen en forsterket symbolverdi. Den er både en påminnelse om et nasjonalt traume og et symbol på positive fellesverdier. Vi kan slå fast at den representerer et svært viktig kulturminne. Derfor er jeg glad for at det er et enstemmig storting som i dag slutter seg til betydningen av dette kulturminnet, og går inn for at så mye som mulig av dette bevares for framtiden. Det er også viktig for meg å takke for det samarbeidet jeg har hatt med mine kollegaer i komiteen, at vi kan stå sammen om dette forslaget, på tvers av skillelinjene mellom partiene.

En viktig del av dette kulturminnet er knyttet til autentisiteten, at vi kan se hvor bomben ble utløst, at vi kan se bygningene som ble rammet, at det finnes spor etter hendelsen. I fjor fikk kommunalkomiteen anledning til å besøke den nylig utgravde kjelleren hvor tungtvannsaksjonen ble gjennomført. Der, sa guiden, er hullet hvor sabotørene kom inn. Her, i denne trappeoppgangen, sto ingeniøren under eksplosjonen. Jeg tror at de som var der, deler min oppfatning om at det ga en helt annen opplevelse og et helt annet inntrykk enn om vi hadde vandret i et museum, sett bilder og modeller. Det er helt i tråd med begrunnelsen den siste gjenlevende sabotøren hadde, da han insisterte på at man skulle grave fram restene etter den kjelleren.

Dette er også det støttegruppen for pårørende har holdt fram når de argumenterer for at kulturminnene etter 22. juli må bevares. AUF har i sin gjenoppbygging av Utøya prioritert å ta vare på autentisiteten gjennom å bevare sentrale steder i bygningsmassen på øya. I tillegg til betydningen disse minnene har for norgeshistorien, har de også en betydning i kampen mot sterke, ytterliggående høyrekrefter og deres konspirasjonsteorier. På samme måte som noen hevder holocaust ikke fant sted, hevder noen at bomben i Oslo ikke fant sted.

Den avveiningen vi skal gjøre opp mot sikkerhet, må selvfølgelig ivareta sikkerheten både til regjeringskvartalets funksjon og til de menneskene som jobber der, men vi må også ivareta hensynet til denne viktige delen av norgeshistorien. Spørsmålet vi må stille oss, er: Når en har klart det vegg i vegg med Downing Street 10 i London, må vi også kunne klare det i Oslo – og hva vil Oslo og Norge være uten spor av 22. juli i hovedstaden?

Åsmund Aukrust (A) []: Diskusjonen om sikkerhet er avgjørende i diskusjonen om det nye regjeringskvartalet. Vi må kombinere det å ha et åpent og tilgjengelig regjeringskvartal for hele byen vår med sikkerheten for de ansatte og for Oslo.

Men diskusjonen om sikkerhet handler om mer enn barrierer og fysiske hindringer. Det handler også om hvordan vi bekjemper hat, konspirasjonsteorier og ekstremisme. Også det hensynet må inn når vi diskuterer det nye regjeringskvartalet, for selve bakgrunnen for diskusjonen vi har i dag, var hatet som drepte den 22. juli.

Vi ser allerede nå hvordan historien kan skrives om. For to år siden ble Stockholm rammet av terror. Fem personer ble drept. Da ble det stilt spørsmål om det samme kunne skje i Norge. Alt da hadde man glemt at Oslo sentrum ble sprengt, og at det var starten på det som ble det største terrorangrepet i Nord-Europa i moderne tid. For 22. juli var ingen naturkatastrofe, det var ikke noe som bare skjedde, det var politisk terror rettet mot Arbeiderpartiet og demokratiet vårt. Det var 77 mennesker som ble drept fordi de var ungdommer på sommerleir, eller fordi de var på jobb for oss alle, i byråkratiet.

Vi kan aldri tillate at historien skrives om. Derfor må historien fortelles igjen og igjen, og det er ikke noe bedre sted å fortelle historien enn hvor det faktisk skjedde. Derfor er det arbeidet som gjøres, både på 22. juli-senteret her i Oslo og på Utøya, så utrolig fint og så viktig. På Utøya endret man planene og tok vare på deler av det gamle kafébygget. Der kan man gå inn og se kulehullene i veggene. Man kan se pianoet som så mange unge ble drept ved. Man kan gå inn på toalettet, hvor det var så mange som klarte å berge livet ved å gjemme seg. Det samme kan man se midt i byen. Her kan man stå akkurat der bomben sprengte. Man kan se de fysiske skadene i de gamle bygningene.

Derfor blir det ikke det samme om man flytter 22. juli-senteret. Det må derfor være en avgjørende del av det nye regjeringskvartalet. Jeg er veldig glad for at Stortinget i dag så tydelig sier ifra – sannsynligvis enstemmig når vi i kveld skal stemme – om at vi mener det bør stå der det står i dag, og at man derfor har lyttet til innspillene som har kommet fra støttegruppen og AUF.

Det å ta vare på 22. juli-senteret er å minnes de døde. Det er å fortelle historien om hva som skjedde den fredagen for åtte år siden. Og viktigst av alt: Det er et av våre viktigste virkemidler for å bekjempe ekstremisme for framtiden. På den måten gjør en landet vårt sikrere – ved å hindre at noe lignende noen gang kan skje igjen.

Stein Erik Lauvås (A) []: Takk for gode innlegg, spesielt om 22. juli-senteret og den betydningen det har. Det håper jeg vi kan legge oss på minnet.

Jeg vil si flere ting om regjeringskvartalet. Andre har tatt det opp tidligere også, men det handler om de ansattes arbeidslokaler. Vi har hatt høring om dette, og der var bl.a. Norsk Tjenestemannslag, som veldig tydelig sa at man må gjøre alt man kan for å legge til rette for et godt arbeidsmiljø i disse lokalene.

Norsk Tjenestemannslag sa i høringen at

«stortingsmeldingen ble hastet gjennom departementene på en måte som ikke åpnet for grundig behandling eller medvirkning fra de ansatte».

Dette er altså litt stikk i strid med det jeg hører statsråden si, at det har vært mange møter og god medvirkning. I høringen satt det ansattrepresentanter og hadde en helt annen oppfatning om dette. Det håper jeg at statsråden merker seg og tar inn over seg, for ingen av oss – verken i Stortinget, i regjeringen eller hos de ansatte og de ansattes organisasjoner – er tjent med at man har to så vidt forskjellige innganger til virkelighetsbeskrivelsen av det. Jeg håper statsråden tar seg tid til nok en gang å sette seg ned og ha en grundig gjennomgang med de ansattes representanter om dette. Det ville være klokt å bruke tid på det, for det kan spare oss for mye uro og debatt om dette i tiden som kommer, for vi vet at dette skal pågå i mange, mange år. Så jeg tror det ville være svært fornuftig å rydde slike ulike virkelighetsoppfatninger av veien.

I innstillingen ligger det en rekke forslag og merknader som går på miljøhensyn, materialvalg og energibruk. Blant annet peker vi på Oslo-modellen med disse seriøsitetskravene, som vi mener at en bør legge til grunn ved anbud som skal ut. Denne Oslo-modellen handler om krav om fast ansatte, lønn mellom oppdrag for innleid personell, fullmakt til utvidet skatteattest, forbud mot kontantbetaling, altså en rekke bestemmelser og ordninger som gjør at man kan sikre at det blir et seriøst arbeidsliv når regjeringskvartalet skal bygges.

Så det ville være fornuftig å bruke Oslo-modellen, og det ville også være fornuftig å sørge for at vi får en skikkelig teknologiutvikling og norske arbeidsplasser når dette skal gjennomføres.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) []: Først vil jeg si at SV slutter seg til alle de innleggene Arbeiderpartiet har holdt når det gjelder 22. juli-senteret. I tillegg har SV et forslag om å bevare Y-blokka etter den modellen som Oslo kommune har foreslått.

Grunnen til at jeg tok ordet, var statsrådens svar når det gjelder arbeidsplasskonseptet, for det er vel ganske oppsiktsvekkende at Arbeidstilsynet ikke har vært inne i dette. Det er ganske oppsiktsvekkende, selv om statsråden rister på hodet. Men forskning sammenstilt av forskere ved Arbeidstilsynet, Folkehelseinstituttet, Universitetet i Oslo og Statens arbeidsmiljøinstitutt viser altså negative helsekonsekvenser ved åpne landskap, at de kan være store, og at lavere kostnad ved mindre bygg kan tapes ved lavere produktivitet, høyere sykefravær og behovet for nye investeringer over tid – fordi det ikke funker. Da må man ut i andre bygg, og da må også de byggene ha sikkerhet som tilfredsstiller de kravene som er. Det er derfor SV sier at det burde man ha gjort med en gang. Så der mener jeg statsråden svarer dårlig.

Det er altså ikke bare snakk om å bli hørt på, men også om medvirkning fra de ansatte, og det har alltid vist seg lurt når vi har gjort det i Norge. Det å ha høyt sykefravær og høy turnover er veldig dyrt. Jeg har gått gjennom en del av den forskningen som dette baserer seg på, og den baserer seg på at folk nesten ikke skal være på jobben; de skal sitte på kafé og jobbe. Og da er det vel heller ikke lenger så stort behov for å samle alle i noen bygg, hvis det er slik man har tenkt at det skal foregå. Jeg håper ikke det.

Så til det siste spørsmålet, der jeg utfordret statsråden på om man ville komme tilbake til Stortinget med utslippsmål for anleggs- og drifts- og rivingsfasen, før prosjektet har kommet så langt at det er for sent. Da sier statsråden at det vil man gjøre når Stortinget ber om det. Men det forslaget som ligger på bordet her om å gjøre det, kommer altså fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Er det sånn at statsråden og regjeringen vil gjøre dette på eget initiativ, eller må regjeringen ha et flertallsvedtak i Stortinget for å komme tilbake, slik at det er mulig å justere kursen?

Vi må ha et moderne nok konsept som gjør at vi bruker dette nye, svære prosjektet også til å nå de klimamålene vi har, og til å få på plass de gode utviklingsmulighetene som er i næringslivet knyttet til dette. For det har vi sett, at der man stiller disse kravene, får man det til, og så har man en framtidsrettet næring, og så har man spart klimaet i tillegg. Det er gode løsninger, og jeg håper virkelig regjeringen legger opp til det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Forrige kapittel
Neste kapittel