Stortinget - Møte tirsdag den 11. juni 2019

Dato: 11.06.2019
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 333 L (2018–2019), jf. Prop. 65 L (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:20:03]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Endringar i stadnamnlova (organisering av stadnamntenesta m.m. (Innst. 333 L (2018–2019), jf. Prop. 65 L (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt og effektivt samarbeid. Komiteen har vært samstemt om det som ligger i lovforslaget, og det er derfor en enstemmig komité som slutter seg til forslagene fra departementet.

Målet med proposisjonen har vært å gi kommunene større frihet til å ta avgjørelser om stedsnavn både når det gjelder valg av stedsnavn, og måten de skrives på. Endringene som foreslås, skal muliggjøre å vedta flere dialektformer i skrivemåten av stedsnavn. Det åpnes for at eldre og tradisjonsrike skrivemåter kan brukes mer enn i dag.

I tillegg følger man opp det som står om vern og bruk av samiske stedsnavn i NOU 2016: 18 Hjertespråket – Forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk.

Komiteen er positiv til at kommunene får større frihet til å velge stedsnavn samt fatte vedtak om skrivemåten på disse. Samtidig noterer komiteen seg at flere høringsinstanser, som Språkrådet, Nasjonalbiblioteket, Sametinget, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Finnmark fylkeskommune, Norsk namnelag, Hardanger Folkeminnelag, Noregs mållag og Nynorsklaget er negative til forslaget om å flytte setningen «Har skrivemåten vore lenge i bruk og er vel kjend og innarbeidd, kan ein fråvike gjeldande rettskriving og rettskrivingsprinsipp» fra Forskrift til stadnamn til § 4 Reglar om skrivemåte, i loven.

Det er bekymring for at konsekvensen av dette bl.a. vil bli at ulike skrivemåter fører til mistolkinger, at det blir større innslag av feilstavelser eller at gamle stedsnavn blir byttet ut. Det settes også spørsmålstegn ved om kommunene har tilstrekkelig navnefaglig kompetanse til å fatte vedtak i tråd med stedsnavnlovens formål, som jo er viktig.

Komiteen har forståelse for de innvendingene som har kommet, men vil samtidig vise til at det i forarbeidene er gitt retningslinjer for hva som taler for å ta i bruk unntaksregelen i § 4. Departementet presiserer at der det blir vurdert å bruke denne unntaksregelen, skal momenter som uttalelse, innarbeidet skrifttradisjon, meningsinnhold og lokale betraktninger tas med i vurderingen.

En enstemmig komité mener det er viktig å fastholde at stedsnavnlovens hovedprinsipp og hovedregel må være at tradisjonelle, nedarvede stedsnavn videreføres. Dette må understrekes, også fra denne talerstolen. Stedsnavn er nemlig ikke bare navn på geografiske lokaliteter, men også kilde til kunnskap om vår historie og språk. Stedsnavn bærer på interessante opplysninger om språket, om livene som er blitt levd, bosetning, hendelser, tidligere samfunn, m.m. Mange stedsnavn er immaterielle kulturminner, noen av dem er vel egentlig de aller eldste kulturminnene vi har, og er derfor en viktig del av vår kulturarv – som vi alle, ikke minst kommunene, skal ta vare på.

Marianne Haukland (H) []: Først må jeg bare takke for et godt samarbeid i komiteen og med saksordfører Sem-Jacobsen.

Familie- og kulturkomiteen har behandlet denne saken uten særlig uenigheter om innholdet i loven. Det er positivt at kommunene får større makt og frihet til å velge stedsnavn og gjøre vedtak om skrivemåtene av disse. Formålet med lovendringen er å gi kommunene større frihet til å ta avgjørelser om stedsnavn og måten de skrives på.

Stedsnavn er ikke bare navn på geografiske lokaliteter, men kilde til informasjon og kunnskap om vår historie og språk. Denne informasjonen er viktig og sier noe om hva man kan forvente av steder, og hvilke egenskaper de har.

Jeg tenkte jeg skulle nevne et flott eksempel på et samisk stedsnavn jeg kjenner godt, Biggejávri ved Masi i Finnmark. Dette navnet betyr vindvannet, «jávri» betyr innlandsvann på samisk. Det er ofte mye vind, og vannet er stort, og da kan man tenke seg at det blir farlige bølger på vannet.

Biggerahpat – på norsk betyr «rahpat» «der ikke engang gaupa går». Her er det ulendt terreng, som navnet tilsier. Det er bratt og steinete, det er juv og kløfter og nesten ikke framkommelig.

Det er viktig at stedsnavnloven hjelper oss med å ta vare på disse stedsnavnene. Derfor er det bra at loven likestiller samiske, norske og kvenske stedsnavn også som immaterielle kulturminner.

Også skrivemåten på reinbeitedistrikt skal tas inn i loven. Kartverket skal være vedtaksorgan for skrivemåten til navn på reinbeitedistrikt, men det er reinbeitedistriktene selv som skal velge navn.

I høringssvar fra Sametinget kommer det tydelig fram at det har vært et behov for å tydeliggjøre hvem som skal fatte vedtak om skrivemåten av navn på reinbeitedistrikt. Departementet opplyser om at det heller ikke har kommet motforestillinger i høringsrunden til dette forslaget.

Utover det ønsker jeg å vise til våre merknader i saken, som jo også er komiteens merknader.

Statsråd Trine Skei Grande []: Stedsnavnene våre er som bautasteiner over norsk, samisk og kvensk kultur. De er blant de eldste kulturminnene vi har – mange av dem er tusen år gamle. Samtidig er de i levende bruk i hverdagen vår – på veiskilt, på navn på bussholdeplasser og adressen vår. De er nedarvet gjennom generasjoner og uttalt på de ulike dialektene våre. Det er en del av språket vårt, og gir opplysninger om eldgamle ferdselsårer, om trosliv, gammel industri, gamle gårder, små rydninger, bratte skrenter og høye nuter. Men det beveger oss også. Jeg tror – uten å ha noe vitenskapelig grunnlag for å si det – at det meste som har handlet om våpenbruk i norsk politikk de siste 50 årene, har dreid seg om å skyte på skilt. Sist gang det var i ferd med å bli voldelige opptøyer i Trondheim, var da det var diskusjon om navnet på byen.

Formålet med stadnamnlova er å ta vare på stedsnavn som språklige kulturminner. Når stedsnavn skal opp på skilt og ned på kart, skal de gis en skriftform som er praktisk, og som ikke skygger for det meningsinnholdet de bærer med seg. Forvaltningen av loven skal sikre at vi får kjennskap til stedsnavnene, og at det offentlige tar dem i bruk.

Regjeringa legger i dag fram et forslag til endringer i stadnamnlova som berører både valg av stedsnavn, skrivemåte på stedsnavn og oppføring av bruken av dem. De foreslåtte endringene i stadnamnlova vil gi større forutsigbarhet og gjennomslag for stadnamnlova i kommuner. Det er lokaldemokrati i praksis. Vi følger også opp det samiske språkutvalgets utredning, Hjertespråket, og innspill fra Sametinget om samiske stedsnavn.

Jeg er veldig glad for at en samlet komité er enig i hovedinnholdet i lovendringsforslaget. Komiteen framhever viktige punkter i sin innstilling. Blant annet ønsker komiteen å videreføre navnevernet, men er enig i at endringer i navnebruken over tid bør kunne vurderes som særlig grunn for å bytte ut et navn med et annet. Komiteen er positiv til at kommunenes synspunkt skal vektlegges i vurderingene. Komiteen påpeker også at det er viktig at Fylkesmannen opparbeider den nødvendige kompetansen til å vurdere klage på feil bruk eller manglende bruk av kommunalt valgte stedsnavn. Derfor kan Fylkesmannen innhente en anbefaling fra stedsnavntjenesten.

Jeg mener det foreslåtte lovendringsforslaget ivaretar en god balanse mellom hensynet til lokaldemokratiet og hensynet til kulturvernet, mellom hensynet til medvirkning og kommunal innflytelse på vedtak, hensynet til bevaring av stedsnavn som språklige kulturminner og de praktiske funksjonene stedsnavnene har i vår moderne infrastruktur.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.