Stortinget - Møte tirsdag den 4. juni 2019

Dato: 04.06.2019
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 307 L (2018–2019), jf. Prop. 68 L (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [11:28:47]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringer i utlendingsloven (bortvisning av tredjelandsborgere i forbindelse med asylsaksbehandling) (Innst. 307 L (2018–2019), jf. Prop. 68 L (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et ryddig arbeid med innstillingen til Prop. 68 L for 2018–2019. Endringen innebærer en ny bortvisningshjemmel i utlendingsloven for utlendinger som har fått avslag på søknad om beskyttelse, og som heller ikke har fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Som følge av disse endringene foreslår regjeringen også en endring i loven, slik at adgangen til midlertidig arbeidstillatelse opprettholdes. Det foreslås også rettelser av inkurier i utlendingsloven §§ 32 og 42.

For å ta stilling til spørsmålet om bortvisning i saker der Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda avslår en søknad om beskyttelse, må det i dag gjøres en rekke vurderinger før et slikt tilleggsvedtak om bortvisning kan fattes. Det er derfor grunn til å endre reglene for å unngå at det i alle asylsaker skal brukes tid på vurderinger som ikke har betydning for spørsmålet om beskyttelse, og som generelt har begrenset betydning, sett hen til de få sakene hvor bortvisning ifølge reglene faktisk er påkrevd.

Forslaget er ment å forenkle og effektivisere saksbehandlingen i asylsaker. Dette er viktig ikke bare for økonomi og administrasjon, men også for de menneskene som venter på en avklaring av søknaden sin. Jeg vil påpeke at forslaget fikk støtte av Amnesty International, Advokatforeningen, NOAS, Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og Politidirektoratet da departementet hadde forslaget på høring.

Dagens regler, som innebærer at det i alle asylsaker skal brukes tid på vurderinger som ikke har betydning for spørsmålet om beskyttelse, er uhensiktsmessige. Den foreslåtte endringen vil medføre færre vurderinger av spørsmål som ikke har betydning for selve behandlingen av asylsaken. Dette vil forenkle og dermed effektivisere saksbehandlingen. De fleste tilleggsvedtakene om bortvisning fattes i dag i saker om beskyttelse etter utlendingsloven § 32, altså Dublin-saker. Disse kompliseres på grunn av dagens regler om bortvisning som tilleggsvedtak.

Videre er det viktig å understreke at man med et forenklet regelverk kan effektivisere saksbehandlingen, sammenlignet med i dag. Det betyr at det vil bli brukt mindre tid per behandlet sak, tid som kan brukes til å behandle flere tilsvarende saker i det samme tidsrommet. Dette vil føre til en bedre ressursutnyttelse i utlendingsforvaltningen.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Det er en bivirkning av dette forslaget som SV har fremmet et alternativt forslag til, og jeg tar opp det forslaget med en gang.

Det handler om at når vi ellers diskuterer det at folk i hovedsak skal forsørge seg sjøl – så langt det går – med ærlig, ordentlig arbeid, er alle veldig interessert i det. Men i denne saken har man altså valgt å stramme inn muligheten for at noen skal kunne gjøre det. Det synes vi det ikke er noen gode begrunnelser for, og vi hørte heller ikke noen bli framført i saksordførerens innlegg nå.

Man innskrenker altså muligheten til en midlertidig arbeidstillatelse – fra tre til seks måneder – mens søknaden er til behandling. Det vil bidra til at mange flere blir sittende i passivitet. For dem som vil få opphold og har hatt mulighet til å være i arbeid, må det være veldig positivt – både for den enkelte og for samfunnet – at de faktisk kan komme i jobb og forsøker å forsørge seg sjøl. Det snakker alle ellers veldig varmt om. Så det er veldig rart at man i denne saken har valgt å innskrenke disse mulighetene, istedenfor å se på hvordan man kunne utvide dem.

SV har foreslått det før, fordi vi virkelig mener at det hadde vært mye bedre at folk hadde hatt mulighet til å jobbe lovlig og forsørge seg sjøl, i så stor grad som mulig. Vi vet at mange som ikke har mulighet til det, er lette å friste inn i svart arbeid. Vi vet også at folk som har en jobb å gå til, stort sett klarer hverdagen sin mye bedre enn alle andre. Hva som er grunnen til at man denne gangen har valgt å forlenge den perioden noen mennesker ikke har lov til å ha en midlertidig jobb, har vi ingen god forklaring på. Det virker som om man nå har brukt en sak der man har bred enighet om hoveddelen av forslaget, til å stramme inn ytterligere akkurat på dette punktet.

SV fremmer et forslag om at vi på dette punktet skal beholde lovverket slik det er i dag, at det skal stå «tre måneder» og ikke «seks måneder». Nå er asylankomstene lave. Det innebærer kortere saksbehandlingstid. Et krav om oppholdstid på tre måneder vil imidlertid gjøre at noen flere vil ha mulighet til å arbeide. Det mener SV er en god ting.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har teke opp det forslaget ho refererte til.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Lovforslag 68 L, som legges fram for Stortinget her i dag, inneholder forslag til endringer i utlendingsloven. Endringene er i stor grad en forenkling av regelverket, med den følge at den totale tidsbruken ved vedtaksfatting i asylsaker kan reduseres noe. Det vil etter min oppfatning føre til en bedre ressursutnyttelse i utlendingsforvaltningen.

Når utlendingsmyndighetene i dag avslår en søknad om beskyttelse, fattes det som regel et tilleggsvedtak om bortvisning, eller det gjøres en tilleggsregistrering om at utlendingen må forlate Norge. Et vedtak om bortvisning er en forvaltningsmessig reaksjon som innebærer at den utenlandske borgeren må forlate landet, eller bli nektet innreise. Vedtaket om bortvisning medfører imidlertid ikke noe forbud mot framtidig innreise, og personen kan når som helst returnere til Norge forutsatt at bortvisningsgrunnlaget ikke lenger er til stede.

Det er ikke nødvendig med vedtak om bortvisning for å kunne iverksette et avslag på søknad om beskyttelse. Bortvisningsvedtak er imidlertid nødvendig for umiddelbar effektuering av et negativt vedtak dersom utlendingen har et annet gyldig midlertidig oppholdsgrunnlag i Norge, som f.eks. et visum. Det er også nødvendig når søkeren allerede har fått beskyttelse i et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet.

Utlendingsmyndighetene har gitt uttrykk for at det er behov for å forenkle og effektivisere regelverket som gjelder bortvisning i forbindelse med avslag på søknader om beskyttelse. Etter dagens regelverk må det gjøres en rekke vurderinger dersom det skal fattes et slikt tilleggsvedtak om bortvisning, slik som hvorvidt vedkommende hadde gyldige reisedokumenter ved adkomst til Norge, antatt oppholdstid før vedtakene iverksettes, og formålet med oppholdet her. Vurderingen som skal gjøres i forbindelse med bortvisningsvedtaket i disse sakene, har ikke noe med beskyttelsesspørsmål å gjøre.

Jeg anser det derfor som lite hensiktsmessig at det i alle disse asylsakene brukes mye tid på disse tilleggsvurderingene, og foreslår en hjemmel for bortvisning med avslag på søknad om beskyttelse i utlendingsloven § 17. Og som vi også har hørt, dette har fått ganske bred tilslutning blant høringsinstansene.

Som en konsekvens av den foreslåtte forenklingen er det behov for å gjøre endringer i bestemmelsene i utlendingsloven som regulerer muligheten for midlertidig arbeid og arbeidstillatelse i påvente av at søknaden om beskyttelse skal bli behandlet, slik at denne muligheten opprettholdes. Endringsforslaget innebærer at midlertidig arbeidstillatelse, forutsatt at også andre vilkår er oppfylt, kan gis dersom det ikke er sannsynlig at bortvisningsvedtaket vil kunne bli effektuert før asylsøkeren har vært i Norge i seks måneder. Jeg har valgt å sette oppholdstiden til seks måneder, slik at tidsavgrensningen i bestemmelsen skal ha en praktisk realitet.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) []: Mitt spørsmål handler nettopp om den siste endringen, som statsråden sa skulle være en «praktisk realitet». Jeg savner nok allikevel en god begrunnelse, sjøl om dette kanskje vil gjelde svært få mennesker. Hva er det som er den politiske vurderingen bak at man skal gjøre det vanskeligere for noen som kunne ha jobbet, å forsørge seg sjøl med ærlig, eget arbeid?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Dette er altså personer som ikke skal ha opphold i Norge, som åpenbart ikke trenger beskyttelse i Norge, og jeg ser ikke noen grunn til at vi skal gjøre det enklere for dem å oppholde seg i Norge og arbeide i Norge med full arbeidstillatelse. Det ønsker jeg skal være forbeholdt de sakene hvor det er sannsynliggjort at det kommer til å gå lengre tid før utlendingen får avklart sin oppholdstillatelse i Norge.

Karin Andersen (SV) []: Spørsmålet er jo da: Hva er lengre tid? For her er det jo ikke et prinsipielt standpunkt om at man i sånne saker ikke noen gang skal ha lov til å jobbe fordi man antar at man ikke skal få opphold. Her er det bare spørsmål om hva slags tidsfrist man skal sette. Hva er grunnen til at man nå setter en tidsfrist som gjør at færre som kunne ha forsørget seg ved eget arbeid, får muligheten til det?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er altså slik at hvis man har en lengre tidsfrist, vil flere også se at det kanskje er fornuftig å reise hjem frivillig. I de sakene hvor det tar lengre tid å få avklart asylsaken, og hvor det tar lengre tid å få returnert utlendingen – ja, da er det mer fornuftig at man faktisk får muligheten til å jobbe, og derfor har vi satt den tidsavgrensningen på seks måneder istedenfor på tre måneder.

Karin Andersen (SV) []: Jeg er veldig uenig i det resonnementet som føres nå, for poenget her er: Er det ikke fornuftig at de som oppholder seg i Norge, har mulighet til å forsørge seg sjøl, uansett om de skal være her i tre måneder eller i seks måneder, at de i den perioden har mulighet til å bidra til samfunnet og ikke være avhengig av å motta ytelser, som de jo i mange av disse sakene vil få? Jeg skjønner ikke det politiske signalet som sendes ut i denne saken. Sånn som statsråden sier det nå, er det liksom en del av å skremme, altså her er det vanskelig å være, mens man isteden kunne lagt seg på en linje der de som er her, faktisk bidrar til samfunnet mens de er her. Har jeg oppfattet statsråden riktig, at dette er en del av skremme-vekk-politikken?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg tror nok uenigheten her er på grunn av en grunnleggende uenighet om innvandring. Hvis man gjør det for lett å arbeide i Norge, vil det bli en pullfaktor som gjør at flere kan reise til Norge i håp om å kunne jobbe f.eks. et halvt år e.l., fordi lønnsnivået i Norge er noe helt annet enn veldig mange andre plasser både i Europa og i resten av verden, og den effekten ønsker man ikke. Man ønsker å bruke asylinstituttet som en beskyttelse for dem som trenger det, og at de som ikke får beskyttelse, skal ut så fort som mulig. Da er det lite hensiktsmessig å legge til rette for at man skal kunne få arbeide hvis saken tar mindre tid enn seks måneder før man får gjennomført retur.

Presidenten: Då er replikkordskiftet avslutta.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

Forrige kapittel
Neste kapittel