Stortinget - Møte tirsdag den 26. mars 2019

Dato: 26.03.2019
President: Morten Wold
Dokumenter: (Innst. 184 S (2018–2019), jf. Dokument 8:63 S (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 4 [11:25:18]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken og Eirik Faret Sakariassen om å hindre en utvikling der arbeidstakere mister fundamentale rettigheter (Innst. 184 S (2018–2019), jf. Dokument 8:63 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er ordfører for saken, Heidi Nordby Lunde.

Heidi Nordby Lunde (H) (fra salen): Skal jeg ha innlegg nå?

Presidenten: Det står i innstillingen at Heidi Nordby Lunde er ordfører.

Heidi Nordby Lunde (H) [] (ordfører for saken): Beklager forvirringen der et lite øyeblikk.

Regelverket for yrkesskadeerstatning er noe man har forsøkt å endre på i lang tid, uten at det har vært mulig å komme til enighet. Partene i arbeidslivet har arbeidet med en yrkesskadereform i over 15 år, der et offentlig utvalg har lagt fram forslag til en grunnleggende omlegging av gjeldende system, i tillegg til at departementet gjennom årene har utredet flere mulige alternativer.

Alle er enige om at dagens system ikke er perfekt, men det har ikke lyktes partene å bli enige om virkemidler som kan avløse dagens utilstrekkeligheter.

Under høringen om forslaget var verken arbeidsgiver- eller arbeidstakersiden entydig positive til forslaget …(Presidenten avbryter.)

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at det påpekes at representanten holder innlegg i feil sak. Hun holder innlegg tilhørende sak nr. 5, mens vi er på sak nr. 4.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Beklager, da må jeg få hente det riktige innlegget og rette opp i det som forårsaket forvirringen.

Presidenten: Heidi Nordby Lunde har da ordet til sak nr. 4

Heidi Nordby Lunde (H) [] (ordfører for saken): Til tross for at komiteen deler seg allerede etter henvisningen til selve forslaget i innstillingen, tror jeg at jeg skal ta sjansen på å si at det likevel er et tverrpolitisk mål om et godt organisert arbeidsliv med ryddige lønns- og arbeidsvilkår.

Opposisjonen ville ikke stille seg bak setningen «fast og direkte ansettelse er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, noe som fremgår uttrykkelig av arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd». Men første setning i arbeidsmiljøloven § 14-9 er: «Arbeidstaker skal ansettes fast.»

Det var heller ikke mulig å samle komiteen om å skrive at loven fra 1. januar i år også inneholder en definisjon av hva det innebærer å være fast ansatt, og at øvrige ansettelsesformer er unntak som krever at særskilte vilkår er oppfylt – det til tross for at forslaget om å presisere arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven ble vedtatt av Stortinget i fjor.

Da er det vel heller ingen overraskelse at det ikke var mulig å samle komiteen bak henvisningen til Fafo-rapport 2018:38, som viser at fast ansettelse i praksis også er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Bare 11 pst. av de sysselsatte er midlertidig ansatt, innleid eller selvstendig næringsdrivende uten ansatte.

Det vi derimot er enige om, om ikke i felles merknads form, er at det ikke skal være mulig for arbeidsgivere å organisere seg vekk fra arbeidsgiveransvar. Med nye organisasjonsformer og digitale plattformer for oppdrag og aktivitet skal vi som politikere være høyst oppmerksomme på at dette ikke skjer.

Det er forskjell på mer effektive måter å koble behov og ressurser til oppdrag på, som å gå fra tilbud om tjenester på en lapp på korktavla i nærbutikken til å bruke en digital plattform, og det å organisere virksomheten bort fra fast ansatte. Det første skaper muligheter, det andre kan undergrave dem. Det skal vi være på vakt overfor. Flertallet mener likevel at dagens arbeidsmiljølov er en god og forebyggende vaksine mot et useriøst arbeidsmarked ingen av oss ønsker.

Men endringer og trender i arbeidsmarkedet kan over tid føre til behov for endringer av eksisterende lovverk for å sikre at det gir de rettigheter og vern norske arbeidstakere ifølge lovens intensjon skal ha. Dette ble også prøvet i Høyesterett i saken mellom Norwegian Air Shuttle ASA og ansatte i Norwegian, som ble representert av YS-forbundet Parat.

Arbeidsgiver er definert i arbeidsmiljøloven som «enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste». Vanligvis vil rettssubjektet arbeidsgiver være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. En utvidelse av arbeidsgiverbegrepet bl.a. til konsernselskaper og andre selskaper med bestemmende innflytelse ble bl.a. vurdert i forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov. Departementet kom da til at en utvidelse ikke var ønskelig, bl.a. fordi loven og rettspraksis i de aller fleste tilfellene er treffende med hensyn til hvor den reelle beslutningsmyndigheten ligger.

Etter gjeldende rett er det også en viss åpning for at arbeidsgiveransvaret etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det er et særskilt grunnlag for det. Dette kan berøre ansattes medvirkning og medbestemmelse, som forslagsstillerne ønsker å styrke.

Regjeringen har satt i gang et forskningsprosjekt som skal se nærmere på nettopp hvordan medvirkning og medbestemmelse praktiseres i norsk arbeidsliv i dag, herunder om grunnleggende rettigheter og ordninger påvirkes av endringer i arbeidslivet. Oppdraget er tildelt Fafo, og sluttrapport skal leveres ved utgangen av 2020.

Når det gjelder håndheving av innleie, ble det varslet i Prop. 73 L for 2017–2018 at departementet er i gang med å utrede hvordan myndighetene gjennom offentlig kontroll kan styrke håndhevingen av innleiereglene, herunder likebehandlingsreglene. Dette arbeidet følger samtidig opp flere anmodningsvedtak fra Stortinget.

Regjeringen har nedsatt et utvalg om norsk luftfart, som bl.a. skal vurdere konsekvenser for arbeidstakere i luftfarten som følge av nye forretningsmodeller og endring i tilknytningsform for de ansatte. Vi mener altså at forslagene som vi i dag diskuterer, enten er ivaretatt gjennom eksisterende lovverk og lovarbeid, eller gjennom at regjeringen nå skaffer seg veldig god bakgrunn for å vurdere om eller hvilke endringer som er nødvendige for å sikre et fortsatt trygt og godt organisert arbeidsliv med ryddige lønns- og arbeidsvilkår.

Flertallet tilrår derfor at forslagene ikke vedtas slik som de står i dag.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Arild Grande (A) []: Skal vi ha et samfunn med små forskjeller og høy tillit, er det helt avgjørende med et trygt og rettferdig arbeidsliv, med hele, faste stillinger og en lønn man kan leve av. Da er det avgjørende at vi har et organisert arbeidsliv, med ansvarlige parter, der myndighetene stiller opp med en trygg økonomisk styring, med velferd og lovgivning som sikrer trygghet, og der arbeidsgivere stiller opp gjennom å bidra til et seriøst arbeidsliv og samarbeid. Det har vært helt avgjørende for at Norge har lyktes med de enestående resultatene vi har i arbeidslivet, og ikke minst i store omstillinger, som f.eks. gjennom solidaritetsalternativet på 1990-tallet, da Norge klarte å håndtere massiv arbeidsledighet med et sterkt og forpliktende trepartssamarbeid for å få samfunnsmaskineriet i gang.

Svekkes dette samholdet, tilliten og omstillingsevnen, svekkes også Norges muligheter i framtiden. Det er nok å se hva som skjer i andre land, f.eks. i franske gater, der arbeidstakere har opplevd et arbeidsliv som er ødelagt, at man kanskje er fattig selv om man er i full jobb, og må ha flere jobber for å få endene til å møtes, hvor man blir utkonkurrert av billig utenlandsk arbeidskraft, og hvor politikerne har glemt dem, og redder bankene og finansnæringen, men kutter i sosiale ytelser. Dette er utfordringer som kan synes langt unna, men hver gang høyresiden kommer til makten i Norge, ser vi at de gjennomfører svekkete rettigheter for arbeidstakere i lovgivningen, at de kutter i sosiale ytelser og innfører høyere avgifter for vanlige arbeidsfolk, og at de svekker fagbevegelsen gjennom bl.a. å gjøre det dyrere å være organisert – i Norge, i skandinaviske land, i europeiske land.

Derfor er det helt åpenbart ikke et tverrpolitisk mål å ha et godt organisert arbeidsliv, med ryddige lønns- og arbeidsvilkår, slik som Heidi Nordby Lunde nettopp påsto. Jeg synes det hadde vært ryddig om Høyre våget å innrømme at de faktisk vil ha en annen samfunnsmodell og et annet arbeidsliv, men det tør de ikke, for de vet at da blir de kastet ut av regjeringskontorene umiddelbart.

Vi ser som følge av det stadig flere arbeidsgivere som opptrer mer uansvarlig. Flere begynner med innleie framfor faste ansettelser. Mange driver med deltid framfor heltid, og vi ser for mange som forsøker å kvitte seg med ansvar. Høyrepolitikk sammen med aggressive arbeidsgivere er i dag den største trusselen som norsk arbeidsliv står overfor. Det får fram det verste i kapitalismen og ambisjonene om fri flyt, hvor makten samles på få hender og arbeidstakerne må konkurrere om stadig dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Derfor er det helt nødvendig med regulering.

I FriFagbevegelse i dag forteller Norwegian-pilot Oddbjørn Holsether:

«Gjennom å bli flyttet ut til ett av de tre Norwegian Pilot Services-selskapene i Skandinavia, har konsernet oppnådd å frikoble oss fra verdiene og driften. Nå er vi praksis bare ansatt i et bemanningsbyrå som kun leier ut til konsernet og ikke har noen andre kunder.»

Han sier også:

«Norge er på vei mot et løsarbeidersamfunn.»

Det er kjernen i denne diskusjonen. Det er det vi diskuterer i dag. Det finnes nemlig en rekke andre arbeidsgivere som organiserer driften på måter som gjør at de slipper å ta ansvar for sine arbeidstakere. Blir dette stående, vil det feste seg i norsk arbeidsliv og bli umulig å bli kvitt. Det vil spre seg som ugress til flere deler av arbeidslivet. Derfor må vi som lovgiver gjøre det vi kan for å sikre et trygt og rettferdig arbeidsliv, noe også førstvoterende dommer Henrik Bull slår fast i høyesterettsdommen, nemlig at dette er en oppgave for lovgiver. Nå er det på tide at Stortinget tar ansvar for å sikre et trygt og rettferdig arbeidsliv i framtiden.

Med dette tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet – sammen med andre – står bak.

Presidenten: Representanten Arild Grande har teke opp dei forslaga han refererte til.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Før jeg går til det innlegget jeg i utgangspunktet hadde planlagt, må jeg bare rette et par kommentarer til foregående innlegg. Hadde det ikke vært uparlamentarisk å si, ville jeg sagt at dette hørtes ut som et innlegg som var planlagt holdt på Arbeiderpartiets landsmøte, totalt frikoblet fra realitetene i hva saken handler om. Representanten drar opp de gule vestene i Frankrike. Jeg minner om at det var et opprør som startet mot økte drivstoffavgifter, noe representanten Grandes parti gjerne ønsker. Jeg synes også det er en nedvurdering av velgerne å si at velgerne ikke visste hva de gjorde da de valgte den regjeringen de har i dag, både i 2013 og i 2017. Jeg mener vi skal ha respekt for velgernes valg, og jeg tror velgerne vet utmerket godt hva de gjør.

Så til saken: Faste ansettelser er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, og vi har også nylig presisert i arbeidsmiljøloven hva det innebærer å være fast ansatt. Det kan også være behov for andre ansettelsesformer, som midlertidige ansettelser og innleie – det er noe samtlige partier i denne sal i utgangspunktet er enig i – men at unntakene da skal kreve at særskilte vilkår må være oppfylt for at man skal kunne benytte seg av det. Stortinget har strammet inn på disse reglene på flere områder de senere årene og har også styrket rettighetene til dem som har andre tilknytningsformer enn den tradisjonelle hovedregelen, som er faste ansettelser.

Norsk arbeidsliv fungerer i all hovedsak godt, de aller fleste har det bra på jobb. Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker fungerer i de aller fleste tilfeller godt. Hele ni av ti trives på jobb. Men det betyr ikke at vi skal hvile, for vi må hver eneste dag kjempe videre for at arbeidslivet i Norge fortsatt skal være trygt, seriøst, innovativt og konkurransedyktig, og for at vi skal få luket ut de useriøse aktørene, som ikke har noen plass i det norske arbeidsliv. De skal ikke få ødelegge for det store, store flertallet.

Men skal vi klare det, er det også viktig at vi som storting ikke skaper et feilaktig bilde av hvordan arbeidslivet i Norge er. Det må bli slutt på at vi mistenkeliggjør næringslivet, som faktisk skaper de verdiene vi kan fordele til gode formål. Det er mange legitime grunner til at man i visse tilfeller har behov for midlertidige ansettelser eller innleie og bemanning. Dette er også ordninger som kan være bra for flere arbeidstakere, og i enkelte tilfeller også er ønsket blant arbeidstakerne.

Representantforslaget virker også å være en konsekvens av høyesterettsdommen i Norwegian-saken. For øvrig var det en dom som flere representanter i denne sal uttalte seg om før man hadde lest dommen, og hadde da bombastiske synspunkter på dommen og varslet det forslaget vi bl.a. behandler i dag.

Ut fra forslaget og argumentasjonen kan det virke som om ønsket til enkelte er at arbeidstakere skal ha to forskjellige arbeidsgivere å forholde seg til, og at man mener at alle utfordringer løses hvis man flytter arbeidsgiveransvaret helt øverst og lengst unna den ansatte. Jeg har ikke tro på at en fragmentert arbeidsgivermodell er til det beste for de ansatte. Tvert imot tror jeg det er bra at den ansatte har én arbeidsgiver å forholde seg til, at det også er den arbeidsgiveren som står en nærme, som kjenner ens arbeidsplass, en enkelt kan ta kontakt med uten et stort byråkratisk – og uklart – system, som jeg mener at forslaget og argumentasjonen også forholder seg til.

Det at næringslivet har forskjellige organisasjonsformer, er faktisk et gode, for ingen bedrifter er like, ingen arbeidstakere er like. Da må vi sørge for at vi har systemer og variasjon som er tilpasset de behovene arbeidsgivere og arbeidstakere har, og så skal vi sørge for at man har gode rettigheter, uavhengig av hvilken organisasjonsform eller ansettelsesform man har.

Denne regjeringen har vært tydelig: Vi skal ha et godt, trygt og seriøst arbeidsliv, basert på at faste ansettelser er hovedregelen, men vi må slutte å mistenkeliggjøre at det finnes folk som har andre behov.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette gjelder ikke mistenkeliggjøring. Det det gjelder, er at vårt næringsliv skal ha vilkår som er sånn at vi får en rettferdig konkurranse. Det skal ikke være sånn at de som er i forkant og hele tida tøyer grenser, er de som skal få mulighet til å tjene mest mulig penger. Det er de seriøse, det er de som følger den norske modellen, den norske skikken, som skal tjene mest penger.

Dette er et viktig forslag, for det som før var anerkjente spilleregler og atferd i norsk arbeidsliv, utfordres nå av nye og uoversiktlige organisasjonsformer. Det er derfor viktig at Stortinget strammer inn for å sikre denne rettferdige konkurransen og trygge forholdene for dem som er ansatt.

Når representanten Nordby Lunde sier at det er et tverrpolitisk mål om et godt arbeidsliv med ryddige lønns- og arbeidsvilkår, er det dessverre ikke sant. Høyre bremser og hindrer nødvendige endringer i lovverket for å være på høyde med virkeligheten. Systematisk hindrer en å være på høyde med kreativiteten og den virkeligheten som nå gjør at en får usikkerhet og ulike konkurranseforhold i norsk næringsliv.

Den politikken som opposisjonen, anført av venstresida og Senterpartiet, står for, har bred støtte i arbeidstakerorganisasjonene, fra LO til Akademikerne – sjølsagt fordi det nå ikke bare rammer dem som har den dårligste lønna, men også dem som har god lønn.

Disse nye og uoversiktlige organisasjonsformene kan være flytting av arbeidsgiveransvaret internt i selskapsstrukturen, inngåelse av lange kontraktskjeder og etablering av bemanningsforetak som leier inn personell til mor- og datterselskaper. Det var nettopp det Høyesterett ble stilt overfor i spørsmålet som gjaldt forholdene i Norwegian Air Shuttle ASA. Det er bakgrunnen for denne saken – arbeidsgiveransvaret, som de flygende mente at flyselskapet skulle ha, mens Høyesterett aksepterte at Norwegians modell, hvor flygende personell opererer flyselskapets flygninger mens de er ansatt i egne, interne bemanningsselskaper i konsernet, var greit.

Høyesterett kom ikke til annet enn at de ga Norwegian rett. Men det som er det spesielle, og det som er det særlige, og det særlig klare, er at i dommen fra Borgarting slår førstvoterende dommer, Henrik Bull, klart fast:

«Gitt de klare lovgiveruttalelsene knyttet til gjeldende arbeidsgiverbegrep, må det imidlertid være opp til lovgiver» – altså oss – «å avgjøre om det bør gis en slik regel som arbeidstakersiden her har argumentert for.»

– En meget, meget klar beskjed.

Dommen gir virksomheter mulighet til å organisere seg slik at de kan beholde all innflytelse over arbeidsforhold, men uten samtidig å sitte med det nødvendige ansvaret for de ansatte. Og arbeidstakerne må, etter vår vurdering, vite hvem de skal gå til med sine ønsker, krav eller forhandlinger. Når arbeidstakerne organiseres bort og fjernes fra den virksomheten de faktisk er tilknyttet, svekkes sjølsagt de ansattes reelle og formelle stilling.

Regjeringa sier den har nedsatt et utvalg om norsk luftfart. Ja, det er én del av dette. Men de utfordringer vi står overfor, har konsekvenser også for mange andre bransjer enn luftfarten. Det er derfor viktig at disse utfordringene ses i et generelt arbeidstakerperspektiv, og ikke begrenses til én bransje. Senterpartiet står derfor sammen med Arbeiderpartiet og SV om forslagene nr. 1 og 2. Det som er å ta fram i forslag nr. 1, står i det siste strekpunktet:

« – hindre at arbeidsgiver kan organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret ved å dele opp i underselskaper som ikke driver selvstendig økonomisk aktivitet.»

Jeg er rimelig sikker på at det er en formulering som brede grupper i det norske folk, også en rekke arbeidsgivere, er helt enig i.

I forslag nr. 2 står det at vi ber om forslag som «ivaretar balansen mellom partene i arbeidslivet ved at arbeidsgiveransvaret alltid påhviler den virksomhet som arbeidstakerne står i et avhengighets- og underordningsforhold til». Det burde vært sjølsagt – det burde i hvert fall vært sjølsagt Kristelig Folkeparti-politikk.

Til slutt: For luftfarten vil jeg si at reglene må endres, slik at det selskapet som får tillatelse av Luftfartstilsynet til å fly i Norge, også har arbeidsgiveransvaret for dem som er om bord i flyet. Rett skal følge plikt.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Resultatet av rettssaka mellom Norwegian Air Shuttle ASA og fagforeininga Parat var det som gjorde at me i SV fremja dette forslaget. Det vart litt før dette fremja andre forslag i Stortinget som viste til den same problemstillinga. Det meiner eg i seg sjølv viser omfanget av problemet, og eg må seia at eg er skuffa over at regjeringa ikkje vil agera på tilvisinga frå høgsterettsdomstolen om at lovgjevar står med eit ansvar her.

Dei tilsette fortalde i ei open høyring i saka om korleis dei har vorte organiserte vekk frå den påverknaden som har vore det vanlege i norsk arbeidsliv. Norwegian-piloten Oddbjørn Holsether fortel i dag til FriFagbevegelse om korleis han og kollegaene hans jobbar i eit selskap innanfor Norwegian-systemet som i praksis er eit bemanningsselskap med berre Norwegian som kunde. På denne måten har dei vorte frikopla frå å forhandla om den reelle verdiskapinga i selskapet. Det er ingenting som tilseier at kreative selskapsstrukturar som handlar om å organisera seg vekk frå arbeidsgjevaransvaret, berre finst i Norwegian – eller i luftfarten, for den saks skuld.

Me er fullt klar over at regjeringa har sett ned eit utval om norsk luftfart som skal vurdera konsekvensane for arbeidstakarar i luftfarten som følgje av nye forretningsmodellar og kreative selskapsstrukturar. Men om Statoil – for den saks skuld – verkeleg hadde ønskt å frikopla seg sjølv frå arbeidsgjevaransvaret, hadde dei fint klart det med bitte litt inspirasjon frå Norwegian. Det er ikkje noko hokuspokus. Me står rett og slett overfor ei ny tid, der arbeidstakarar vert hardare pressa på marginane, og der folk på den andre sida av bordet har for mykje makt. Dette gjer at det er heilt nødvendig å oppdatera arbeidsmiljøloven, slik at han tek høgd for dette.

Det vert spennande å sjå kva utvalet til regjeringa kjem med, men det er på langt nær så interessant som det burde ha vore når ein fyrst skal ha eit sånt utval. Ein burde ha teke med heile arbeidslivet og sett på alle former for selskapsstrukturar i denne samanhengen.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Den norske arbeidslivsmodellen er tuftet på ryddighet og anstendighet. Det er et tverrpolitisk mål om et godt organisert arbeidsliv med ryddige lønns- og arbeidsvilkår. Faste og direkte ansettelser er, og skal være, hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det framgår også uttrykkelig allerede av arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd. Fra 1. januar i år inneholder denne også en definisjon av hva det innebærer å være fast ansatt. Øvrige ansettelsesformer, slik som midlertidig ansettelse og innleie, er unntak som alltid krever at særskilte vilkår er oppfylt.

Spørsmålet om håndhevelse av innleie av ansatte er et tilbakevendende tema i denne salen. Kristelig Folkeparti har vært, og er, opptatt av at innleie skal skje i tråd med gjeldende lover og regelverk, og kun i de særtilfellene som loven åpner for. Vi skal ikke ha en glidning fra faste til midlertidige stillinger, men vi skal samtidig legge til rette for nødvendig fleksibilitet. Det ble varslet i Prop. 73 L for 2017–2018 at departementet er i gang med å utrede hvordan myndighetene gjennom offentlig kontroll kan styrke håndhevingen av innleiereglene, herunder likebehandlingsreglene. Dette arbeidet følger samtidig opp flere anmodningsvedtak fra Stortinget. Det er viktig, for håndheving av regelverket er nødvendig for å sikre etterlevelse.

Videre har regjeringen satt i gang et forskningsprosjekt som skal se nærmere på hvordan medvirkning og medbestemmelse praktiseres i norsk arbeidsliv i dag, herunder om grunnleggende rettigheter og ordninger påvirkes av endringer i arbeidslivet. Dette oppdraget er tildelt Fafo, og sluttrapport skal leveres ved utgangen av 2020.

Arbeidsgiver er definert i arbeidsmiljøloven som «enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste». Vanligvis vil rettssubjektet «arbeidsgiver» være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. En utvidelse av arbeidsgiverbegrepet, bl.a. til konsernselskaper og andre selskaper med bestemmende innflytelse, ble bl.a. vurdert i forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov. Departementet kom da til at en utvidelse ikke var ønskelig, bl.a. fordi loven og rettspraksis i de aller fleste tilfellene er treffende med hensyn til hvor den reelle beslutningsmyndigheten ligger. Etter gjeldende rett er det også en viss åpning for at arbeidsgiveransvaret etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det er et særskilt grunnlag for det.

Endringer og trender i arbeidsmarkedet over tid kan føre til behov for endringer av eksisterende lovverk for å sikre at det gir de rettigheter og det vern norske arbeidstakere ifølge lovens intensjon skal ha. Regjeringen har nedsatt et utvalg om norsk luftfart som bl.a. skal vurdere konsekvenser for arbeidstakere i luftfarten som følge av nye forretningsmodeller og endring i tilknytningsform for de ansatte. Dette mener Kristelig Folkeparti er både viktig og riktig. Det er nødvendig å undersøke konsekvensene av endringer i arbeidsmarkedet, og det er viktig å hente inn kunnskap som gjør det mulig å ta gode og riktige avgjørelser. Kristelig Folkeparti ser derfor fram til å se hva som kommer ut av dette arbeidet.

Bjørnar Moxnes (R) []: Pilotene i Norwegian har i flere år kjempet en iherdig kamp for å bli direkte ansatt i selskapet. Det burde vært helt unødvendig, siden pilotene hver dag flyr for Norwegian, men Bjørn Kjos utnytter gråsonene i det norske lovverket for å slippe å ta ansvar for de ansatte. I stedet har pilotene blitt flyttet over til et bemanningsselskap som leies inn til Norwegian.

Norwegian er ikke alene om å snike seg unna et ansvar som de fleste arbeidsgivere tar. Nå nærmer vi oss slutten på rettssaken mot velferdsprofitøren Aleris, der konsulenter som jobber kontinuerlig for selskapet, har gått til sak for å få direkte og fast ansettelse – som burde vært en selvfølge. Det har i det siste vært en rekke eksempler på bemanningsselskaper som snor seg unna loven og ansetter folk på ned mot 5 prosentkontrakter, og franchisebransjen vokser, der eierne på toppen ikke ansetter selv, men heller plasserer de ansatte hos franchisetakerne. Det er en forretningsmodell som gir null risiko for den reelle arbeidsgiveren, og all risiko hos de ansatte og franchisetakeren.

Disse eksemplene – Norwegian, Aleris, franchise – har noe til felles, nemlig at det dreier seg om løse og utrygge ansettelser. Vi i Rødt godtar ikke en utvikling der stadig flere i arbeidslivet er frarøvet en reell mulighet til å organisere seg og til å forhandle med sin reelle arbeidsgiver. Nå er det en stor vekst i antall selskaper som tjener seg rike på en virksomhet som går på tvers av intensjonen i den norske arbeidsmiljøloven. Da må loven skjerpes, slik at den progressive loven vi har fra 1977, ikke mister sin verdi.

Partiene på høyresiden argumenterer med at problemstillingen med arbeidsgiveransvar var oppe til vurdering i 2005, og derfor ikke trenger ny behandling. Da glemmer Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti at det har skjedd mye de siste 15 årene. For det første har det vært en massiv og uregulert arbeidsinnvandring fra hele EØS-området til en rekke bransjer, der kyniske arbeidsgivere utnytter muligheten til å skaffe seg billig arbeidskraft ved bruk av innleie og andre kreative forretningsmodeller. Bare det alene gir behov for å innskjerpe regelverket kraftig. Rødt støtter selvfølgelig forslaget om å sikre at den som har styringsretten over de ansatte, også skal ha arbeidsgiveransvaret.

Vi registrerer at de borgerlige partiene ikke vil gjøre noe som helst med denne utviklingen. Det har vi sett gang på gang. Det er skuffende at de borgerlige partiene verner om de useriøse arbeidsgiverne, nærmest uansett hvilken problemstilling vi står overfor. Det er altså et mønster i regjeringens politikk. Vi ser det i regjeringserklæringen, hvor de understreker at det skal være like fint å være uorganisert som å være organisert. På Høyres landsmøte var diskusjonen om man skulle forsvare – eller såkalt anerkjenne – det uorganiserte arbeidslivet. Dette viser at motkreftene mot den norske modellen styrker seg også i regjeringen, og at de borgerlige partiene avslører seg selv som pådrivere for et uorganisert arbeidsliv på utsiden av den norske modellen.

Samtidig skryter regjeringen i disse dager av sin innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet. Problemet og faktum er at en stadig større del av arbeidslivet har blitt grått – preget av løsarbeid og sosial dumping. Og det er liten hjelp i å ta de aller verste skurkene, når man tillater at en stadig større del av arbeidslivet får operere i randsonen av loven.

Pilotene ble kjent for sin kamp for faste ansettelser. De har kjempet en kamp for alle arbeidstakere, noe vi i dag forsøker å videreføre i stortingssalen. Dessverre er motkreftene sterke. Dessverre vil fornuftige forslag bli stemt ned av de borgerlige. Derfor er det helt avgjørende at fagbevegelsen og opposisjonen på Stortinget fortsetter kampen for trygge arbeidsforhold, en kamp hvor vi dessverre må konstatere at regjeringen synes det er viktigere å verne om de useriøse arbeidsgiverne enn å stemme for fornuftige forslag, som til en viss grad kan motvirke noe av det useriøse, og til en viss grad gjøre det litt mer ryddig for arbeidsfolk i Norge.

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen ønsker ryddige lønns- og arbeidsvilkår og et organisert arbeidsliv. Dette er viktig og noe vi har kontinuerlig oppmerksomhet på og står sammen om på tvers av de politiske skillelinjene.

Representantene ønsker å presisere at faste og direkte arbeidsforhold er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette er imidlertid allerede hovedregelen i norsk arbeidsliv. For det første følger det av loven. Fra 1. januar i år er begrepet fast ansettelse definert, slik at det framgår hva det innebærer å være fast ansatt. For det andre viser praksis at fast ansettelse er hovedregelen. En Fafo-rapport fra 2018 viser at kun 11 pst. av de sysselsatte er midlertidig ansatt, innleide eller selvstendig næringsdrivende uten ansatte.

Vi fortsetter fokuset på innleie. Departementet er i sluttfasen med å utrede hvordan vi kan styrke håndhevingen av innleie- og likebehandlingsreglene. Dette varslet vi i forbindelse med lovendringene om innleie i fjor, og dette følger opp flere anmodningsvedtak fra Stortinget. Her tar vi sikte på å sende et forslag på høring i løpet av våren.

Når det gjelder arbeidstakermedvirkning, har regjeringen satt i gang et forskningsprosjekt som skal se nærmere på hvordan medvirkning og medbestemmelse praktiseres i norsk arbeidsliv i dag, herunder om grunnleggende rettigheter og ordninger påvirkes av endringer i arbeidslivet. Oppdraget er, som nevnt av flere i salen, tildelt Fafo, og sluttrapporten skal leveres ved utgangen av 2020.

Representantene ønsker lovendringer for å sikre at rammeverket er tydelig på hvem som har arbeidsgiveransvar. Jeg mener at regelverket vi har i dag, i utgangspunktet er godt og gir fleksibilitet til å møte ulike former for organisering i arbeidslivet. Samtidig må vi ha øynene åpne for at arbeidsmarkedet endrer seg. Valg av organisasjons- og ansettelsesform kan få betydning for hvem som har hvilke rettigheter, muligheter og plikter. Dette er det all grunn til å være oppmerksom på. Heldigvis er mitt inntrykk at de fleste virksomheter er seriøse og tar sitt arbeidsgiveransvar på alvor, også de som har behov for å effektivisere og omorganisere seg. Og det er helt legitimt at næringslivet benytter handlingsrommet i lovverket.

Forskning viser at bruk av atypiske ansettelser i Norge i hovedsak ikke øker. Det er ingen store varsellamper som lyser. Til tross for dette kan det være gode grunner til å være oppmerksom på trender i arbeidsmarkedet. Dette gjelder med hensyn til både hvordan arbeid og virksomheter organiseres, hvilken tilknytning det er mellom den som tilbyr arbeid og den som utfører arbeid, og hvilke konsekvenser ulik organisering kan få. Etter min mening er det fornuftig å se disse spørsmålene i sammenheng, bl.a. i lys av forskningen og ikke minst i samråd med partene. Jeg drøftet denne tematikken med partene i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd i februar, hvor jeg orienterte – og spurte også – om det nå kan være grunn til i samråd med partene å se nærmere på hvordan rammeverket vårt er tilpasset framtidens arbeidsliv. Det vil vi også komme tilbake til senere.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Jeg hører en arbeidsminister som med sitt innlegg velsigner den organisasjonsformen Norwegian har gjennomført, som en helt legitim utnyttelse av lovverket. Men denne saken er ikke unik. Vi ser eksempler på lignende fenomener, gjennom Aleris-sakene, gjennom enkelte franchiser og i transportbransjen, som alle handler om å kvitte seg med arbeidsgiveransvar. Derfor har venstresiden en rekke ganger i Stortinget fremmet forslag som skal tydeliggjøre arbeidsgiveransvaret.

Hvis det er slik som statsråden hevder, at regjeringen ønsker et organisert arbeidsliv, hvorfor er de da alltid mot de forslagene vi fremmer, som vil tydeliggjøre arbeidsgiveransvaret og styrke arbeidstakernes rettigheter?

Statsråd Anniken Hauglie []: I dag er allerede arbeidsgiveransvaret presisert i lovverket, og jeg mener at i utgangspunktet er det også fleksibelt og godt nok. Men det er klart at når man får flere dommer som dem vi nå har sett, og man også ser trender i arbeidslivet, er det også grunn til å se på om det er behov for å gjøre justeringer. Så selv om det er få endringer på makronivå, er det grunn til å kunne se om det er endringer på mikronivå, altså bransjevis, som man bør se på.

I forbindelse med Norwegian-dommen hadde jeg møte med både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Aleris-dommen er ikke falt ennå, så vi skal være varsomme der. Samferdselsdepartementet har allerede satt ned et utvalg som ser på lønns- og arbeidsvilkår i luftfarten. De skal, så vidt jeg vet, ha et arbeid nå fram mot slutten av året. Vi utreder nå ulike spørsmål knyttet til franchiser, og jeg har tatt initiativ overfor partene i arbeidslivet til om vi nå også skal se på utviklingen i arbeidsmarkedet i lys av bl.a. den dommen som falt før jul, men da se mer på arbeidslivet generelt.

Vi tar dette på største alvor, og vi involverer også partene i arbeidet.

Arild Grande (A) []: Det er åpenbart for alle som kan lese, at regelverket er fleksibelt, og at det utnyttes av arbeidsgivere som ønsker å kvitte seg med arbeidsgiveransvar. Det er derfor vi har denne saken til vurdering i dag.

Så hevder regjeringen at man ønsker å se nærmere på ting – på mikronivå, tydeligvis – og at man vurderer ting gjennom utredninger, utvalg og i det hele tatt. Men mens regjeringen sitter og vurderer, utreder og har utvalg, skjer det endringer i arbeidslivet som krever vår oppmerksomhet, og som krever endring og et tydeligere lovverk. Har regjeringen, og statsråden, ett eneste eksempel å vise til hvor regjeringen har fremmet forslag for Stortinget som vil tydeliggjøre arbeidsgiveransvaret?

Statsråd Anniken Hauglie []: Representanten Grande må gjerne kritisere at regelverket er for fleksibelt, men jeg tror det er vanskelig å klare å regulere seg ut av absolutt alle problemer uten at regelverket blir så rigid at det kan være krevende å drive næringsvirksomhet. Vi ser også at de aller fleste arbeidsgivere er seriøse og ordentlige. De aller fleste arbeidstakere trives på jobb, og vi har et godt og helsefremmende arbeidsliv.

Jeg vil nevne flere eksempler på hva regjeringen gjør for å fremme et trygt og seriøst arbeidsliv. Vi la fram en egen lovproposisjon i fjor som tok opp i seg ulike elementer ved innleieproblematikken, og det var etter lange diskusjoner også med partene at vi la fram den lovproposisjonen. Vi har utarbeidet tre strategier mot arbeidslivskriminalitet, sammen med partene og tilsynsmyndighetene. Nå ser vi også at arbeidslivskriminaliteten går ned, tilsynsmyndighetene klarer å ta flere, og arbeidslivet er tryggere nå enn tidligere.

Men vi er ikke ferdig med arbeidet. Vi skal fortsette kampen for et seriøst og trygt arbeidsliv.

Arild Grande (A) []: Dette handler om arbeidsgiveransvaret, som vi ser at stadig flere arbeidsgivere gjør forsøk på å sno seg unna. Aleris-saken er et eksempel. Vi har sett transportaktører som blir tvunget til å opprette enkeltpersonforetak for å få oppdrag. Vi har innenfor enkelte franchiser sett at man finner organisasjonsformer som gjør at man kan sitte med all makten i morselskapet, men intet ansvar overfor arbeidstakerne. Det er det jeg spør om: Har regjeringen fremmet et eneste forslag for Stortinget som tydeliggjør arbeidsgiveransvaret, slik at arbeidstakerne i Norge kan være sikre på at de kan forholde seg til sin reelle arbeidsgiver?

Statsråd Anniken Hauglie []: Vi har i utgangspunktet ment at arbeidsgiveransvaret er godt presisert i loven i dag, men vi har også sett ulike trender i arbeidsmarkedet nå som vi mener det er grunn til å se på. Det som vi ser i norsk arbeidsliv generelt, er at det er veldig få endringer. Det er veldig stabilt når det gjelder midlertidige ansettelser, det er veldig stabilt når det gjelder innleie, og det er svært få endringer over tid når man ser på statistikken på overordnet nivå. Men samtidig er vi også åpne for at det kan skje endringer nå som vi bør gå nærmere inn i. Og så vil jeg bare igjen nevne: Aleris-dommen er ikke falt, og jeg synes vi skal være varsomme i denne sal med å forhåndsprosedere hva som kommer der.

Men jeg er enig med representanten i at vi ikke ønsker et arbeidsliv hvor arbeidsgivere snor seg unna et arbeidsgiveransvar. Vi ønsker at det skal være faste, trygge ansettelser i et organisert arbeidsliv, hvor arbeidsgiveren også er kjent. Nå har vi tatt et initiativ overfor partene for å se på noen av disse spørsmålene. Samferdselsdepartementet har allerede et utvalg som jobber med luftfarten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden sa at det er helt legitimt for en arbeidsgiver å bruke handlingsrommet i lovverket. Det er jeg sjølsagt enig i. Men det som er poenget i denne saken, er at Stortinget ikke forutså omgåelse av arbeidsgiveransvaret, sånn som vi ser det f.eks. i Norwegian-saken. En så ikke disse omgåelsene som nå skjer i stadig større omfang i stadig større deler av norsk arbeids- og næringsliv. Dette er en krevende sak. Dess lenger vi venter, dess mer krevende blir det. Vi skal jo få et lovverk på plass som skal gjelde for et svært forskjellig arbeids- og næringsliv.

I forslaget fra mindretallet skriver vi:

«hindre at arbeidsgiver kan organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret ved å dele opp i underselskaper som ikke driver selvstendig økonomisk aktivitet.»

Mitt spørsmål er: Er statsråden enig i det?

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg har vært inne på både i mitt hovedinnlegg og også i flere svar på spørsmål, har regjeringen satt ned et utvalg som ser på bl.a. lønns- og arbeidsvilkår i luftfarten. De skal komme med sin anbefaling mot slutten av dette året. Da er det luftfarten vi ser på. Men som representanten Lundteigen også sier, er det flere bransjer der man ser eksempler på at en organiserer seg annerledes, og det kan være legitimt å organisere seg sånn. Spørsmålet er om det er ønskelig. Det er bakgrunnen for at jeg i februar tok opp med partene i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd om vi nå skal sette ned et partssammensatt utvalg for å se på regelverket mer generelt – ikke sektorspesifikt, men mer generelt. Jeg opplevde at partene var positive til det, men det vil jeg i så fall komme tilbake til.

Det er legitimt å bruke handlingsrommet, men jeg er enig med spørreren i at vi ønsker et arbeidsliv hvor det er tydelig hvem som har arbeidsgiveransvaret, og der faste ansettelser selvfølgelig skal være hovedregelen. Men det er også viktig at vi har en viss fleksibilitet i lovverket.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er viktig å nedsette utvalg, men noe av det viktigste er at de som setter ned utvalget, utøver et lederansvar og definerer hvilke holdninger som skal legges til grunn for det som skal utredes. Hvis det er fritt fram for hva som skal utredes, blir det både dyrt og dårlig. En må være poengtert, en må legge sine holdninger inn i det som skal utredes for å komme videre, for å ta tyren ved horna. Det er en praktisk erfaring fra privat næringsliv i hvert fall. Vi sier i forslag nr. 2:

«Utvalget skal komme med forslag til lovendringer som ivaretar balansen mellom partene i arbeidslivet ved at arbeidsgiveransvaret alltid påhviler den virksomhet som arbeidstakerne står i et avhengighets- og underordningsforhold til.»

Er ikke det helt logisk?

Statsråd Anniken Hauglie []: Arbeidsgiveransvaret er for så vidt allerede definert i lovverket. Jeg vil bare si at jeg ikke ser noen grunn til å betvile holdningene og verdiene til dem som f.eks. sitter i det partssammensatte utvalget under Samferdselsdepartementet. Jeg ser heller ingen grunn til å betvile holdningene og verdiene til de partene som eventuelt vil sitte i det partssammensatte utvalget som jeg har tatt til orde for. Og jeg ser heller ingen grunn til å betvile verdiene og holdningene til Fafo-forskerne, som nå sitter og ser på bl.a. medbestemmelsen til arbeidstakerne. Vi er opptatt av at man skal få fram det som er de reelle utfordringene, hvilket mulighetsrom man har, og hva som vil være de beste løsningene i stort. Det er derfor vi også veldig ofte inviterer begge sider inn i utvalgsarbeidet for å se på hva som er utfordringsbildet, hva som er mulighetsrommet, og hva som er mulig å få til innenfor trepartssamarbeidet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

Forrige kapittel
Neste kapittel