Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [10:03:54]: Presidentskapet har fremmet et forslag til reglement som gir et nytt og bedre grunnlag for god styring av Stortingets fremtidige byggeprosjekter.

Presidentskapet nedsatte sommeren 2017 en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å foreslå hvordan Riksrevisjonens kritikk av Stortingets byggeprosjekt – Prinsens gate 26, tunnel og post- og varemottak – skulle følges opp. Arbeidsgruppen foreslo bl.a. endringer i Stortingets forretningsorden og at det skulle utarbeides et nytt reglement for Stortingets behandling av bygge- og leiesaker som også skulle regulere bruken av Statsbygg. Endringer i forretningsordenen ble vedtatt før sommeren i fjor.

Forslaget om reglement for Stortingets bygge- og leiesaker som legges frem nå, er en oppfølging av Innst. S 406 for 2017–2018, der presidentskapet tilrår at Statsbygg som hovedregel skal være byggherre for større byggeprosjekter, tallfestet i denne innstillingen til prosjekter over 300 mill. kr. Reglementet regulerer bl.a. hvilke hovedkriterier som skal legges til grunn for bruk av Statsbygg i fremtidige byggeprosjekter. Reglementet skal også sikre god saksforberedelse og styring med Stortingets bygge- og leiesaker og beskrive fordelingen av roller og ansvar i slike saker.

Presidentskapet foreslår som nevnt at Statsbygg som hovedregel skal være byggherre for Stortinget ved store byggeprosjekter. I utarbeidelsen av reglementet har vi tatt utgangspunkt i den statlige instruksen om håndtering av bygge- og leiesaker. Det har vært nødvendig å gjøre enkelte tilpasninger i regelverket ut fra rent konstitusjonelle hensyn, men også av hensyn til Stortingets egenart. Det viktigste i det foreslåtte reglementet er at Stortinget får samme krav til utredning og kvalitetssikring som resten av statlig sivil sektor. Slikt regelverk har ikke vært stilet til Stortinget tidligere.

Den statlige instruksen regulerer ansvarsforholdet mellom regjeringen og departementene. I forslaget til reglement for Stortinget er dette regulert slik at oppgaver lagt til oppdragsdepartementet i den statlige instruksen, legges til Stortingets direktør i vårt reglement. De beslutningsnivåer som i den statlige instruksen er lagt til Finansdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet eller regjeringen, legges til Stortingets presidentskap, bortsett fra beslutning om oppstart av forprosjekt for prosjekter med en anslått verdi over 150 mill. kr. Dette skal legges frem for Stortinget i plenum for beslutning.

Dette betyr at Stortinget i plenum fremover vil bli mer involvert i beslutningsprosesser for byggeprosjekter. Jeg mener at Stortinget i plenum bør involveres tidlig i nye byggeprosjekter. Stortingsrepresentantene er brukere av bygningen og bør trekkes inn i vurderingene av sentrale forutsetninger for planlegging. Derfor foreslår presidentskapet involvering av Stortinget i oppstarten av byggeprosjekter med en kostnadsramme på 150 mill. kr. Når et byggeprosjekt er klart for forprosjekt, vil presidentskapet legge frem en sak for Stortinget som bl.a. sier noe om estimat for kostnad og mål for tid og kvalitet, miljøambisjon og overordnet rom- og funksjonsprogram.

Presidentskapet foreslår også, som nevnt innledningsvis, at Statsbygg skal opptre som byggherre ved store byggeprosjekter. Konkret foreslås det bruk av Statsbygg når byggeprosjektets kostnadsramme er på 300 mill. kr eller mer. Vi legger også opp til at Stortinget kan anmode Statsbygg om å påta seg byggherreansvaret ved prosjekter under 300 mill. kr. Her må det gjøres en konkret vurdering av prosjektets størrelse, prosjektets kompleksitet, krav til kompetanse i administrasjonen og kapasitet i administrasjonen. Statsbygg har faglige ressurser som det kan være fornuftig å trekke fordel av, også i prosjekter med lavere kostnadsramme enn 300 mill. kr.

Til sist vil jeg understreke at dette ikke endrer budsjettbehandlingen for Stortinget. Alle prosjekter som krever en bevilgning utover ordinære driftsbudsjett, vil fremdeles bli fremmet på vanlig måte i de årlige budsjettene. Det innebærer at Stortinget vil få budsjettsaker til behandling for alle byggeprosjekter og andre større investeringer som krever økt bevilgning, altså også saker med kostnadsramme under 150 mill. kr. Reglementet for bygge- og leiesaker legger imidlertid ekstra krav til tidlig involvering av Stortinget i store byggesaker, dvs. med anslått kostnadsramme over 150 mill. kr., der Stortinget skal ta stilling til oppstart av forprosjekter, altså før pengene til selve gjennomføringen skal bevilges.

Jeg henstiller Stortinget om å vedta det fremlagte reglementet for Stortingets bygge- og leiesaker, og mener det vil bidra til bedre gjennomføring av fremtidige byggeprosjekter og bedre forankring av beslutninger i Stortinget i fremtiden.

Karin Andersen (SV) [10:08:51]: SV sitter ikke i presidentskapet, og derfor har vi behov for å gi uttrykk for noen synspunkter nå.

Vi er veldig glad for at det kommer et regelverk – at Statsbygg skal ha ansvar for store prosjekter og også kunne involveres i mindre prosjekter, og at det nå etableres regler for dette. Det er veldig bra.

Så sier også stortingspresidenten at vi skal stille de samme kravene som Statsbygg stiller. Det er på det punktet vi har behov for å komme med noen tilleggsmerknader. Vi kommer også til å støtte de forslagene som er fremmet av Rødt i dag.

Dette er altså landets lovgivende forsamling. Det betyr at vi må gå foran med tanke på noen av de viktige utviklingskravene som vi har framover. Det gjelder f.eks. prosjektet når det er under oppfølging, og det gjelder resultatet. Det handler om at man i løpet av prosjektet må forsikre seg mot arbeidslivskriminalitet, slik som Rødt tar opp i forslagene sine dag, og det støtter vi. Det er helt nødvendig at hele staten gjør det, men Stortinget må ta et særlig ansvar for det. Det gjelder også med hensyn til klima, miljø, energieffektivitet og universell utforming. Det er mye i dette huset som ikke er universelt utformet, og alt vi gjør heretter, må være det, for dette huset skal jo være folkets hus.

Det andre punktet som vi i SV en stund vurderte om vi faktisk skulle stemme imot i forbindelse med disse reglene, handler om de arealnormene som staten nå har satt for sine bygg. SV har i kommunalkomiteen vært imot de arealnormene som staten har satt, nettopp fordi de er for små. Det settes av for lite areal til arbeidstakerne, og man legger for stor vekt på aktivitetsbaserte forflytninger – som det heter – i løpet av arbeidsdagen istedenfor på trygge arbeidsplasser.

Nå snakkes det mye om inkludering i arbeidslivet. Regjeringen har til og med tatt initiativ til en inkluderingsdugnad for mennesker med hull i cv-en og litt dårlig helse, og jammen mener dette huset at folk skal jobbe til de er både 67 år og 70 år – og kanskje enda lenger. Man skal visst lage arbeidsplasser i framtida der en ikke har en egen arbeidsplasstasjon, en egen stol, en skal jakte på en pc hver dag i et langt arbeidsliv, der en kanskje også nå skal oppfordres til å stå sjøl om helsa skranter litt. Men det holder ikke. Det vi skal bygge framover nå, skal være gode arbeidsplasser for ansatte i dette huset som skal kunne ha arbeidsdagen sin her, sjøl om helsa skranter litt, og sjøl om man begynner å dra litt på årene.

Det er jo ikke slik at dette er noe SV har funnet på. Hvis man går inn og ser på Helserådet, nr. 16/17, har Jan Vilhelm Bakke, overlege i Arbeidstilsynet, og Knut Inge Fostervold, dr.psychol. og førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, dokumentert betydelige effektivitetstap, økt sykefravær, svekket samarbeid og dårlig arbeidsmiljø knyttet til disse arbeidsplasskonseptene. Man rapporterer også om økte konsentrasjonsvansker og mistrivsel over tid. Derfor vil SV reservere seg mot denne måten å tenke planlagt arbeidsmiljø på framover for dem som skal ha arbeidsplassen sin i dette huset – i tillegg til, sjølsagt, at man må ivareta universell utforming på alle punkter.

Jeg er glad for at presidenten sier at det nå skal være tidlig involvering av Stortinget i alle disse sakene, for det er viktig nå at vi tar hensyn til den faktiske fagkunnskapen som ligger i dette, og ikke stirrer oss blind på at det skal være så få kvadratmeter som mulig, men lager et arbeidsmiljø som gjør at man oppfyller de strenge kravene vi nå setter til folk som faktisk skal kunne klare å stå i arbeidslivet både lenge og vel og kunne gå på jobben sjøl om helsa skranter litt. Jeg synes også det er grunn til å peke på at når arbeidslivseksperter sier at den måten å organisere arbeidsplasskonsepter på bidrar til lavere effektivitet og dårligere resultat, bør Stortinget lytte. Det bør gjelde også resten av statlig virksomhet.

Bjørnar Moxnes (R) [10:14:11]: Denne saken har et alvorlig bakteppe. En av de første sakene jeg fikk den tvilsomme æren av å oppleve på nært hold, var Stortingets egen byggeskandale, hvor en skandaløs håndtering av et byggeprosjekt i mange ledd og omganger påførte fellesskapet en milliardregning. Dette har vi behandlet i mange runder det siste året, og Rødt har underveis fremmet flere forslag om mer åpenhet og innsparinger i både politikerlønnen og Stortingets budsjett for øvrig, som vi ikke fikk flertallet med på.

Men grep har blitt tatt. Presidentskapet ble pålagt å øke informasjonsflyten ut til resten av Stortinget. Administrasjonen gikk etter hvert gjennom økonomien for å finne aktuelle innsparinger fra i år av, og den daværende stortingspresidenten måtte gå av. Det som ble sagt litt mer uærbødig der ute, er at byggherre Thommessens tunell ble Olemics undergang.

Men bakteppet her er alvor. Det handler om at maktpolitikere stilles til ansvar, og at feil må få konsekvenser, også for politikere, ikke bare for vanlige folk, og ikke minst at et fungerende politisk system avhenger av tillit i befolkningen. Tillit kan være en fornybar ressurs, men kommer ikke av seg selv, man gjør seg fortjent til tillit. Derfor jobber vi hele tiden for mer åpenhet og mer demokrati og for at Stortinget skal gå foran. Derfor er det bra at Stortinget har tatt og tar grep. I dag behandler vi reglementet for Stortingets bygge- og leiesaker, men om vi nå vedtar noen tydelige føringer for dette, skal vi ikke tro at alt av den grunn er i orden.

La meg nevne 4.5.1 om kutt i prosjektet som et eksempel. Punktet sier at det skal foreligge en kuttliste i byggeprosjekter før det settes i gang, at denne skal brukes til å dekke uforutsette kostnader. I det famøse byggeprosjektet ble det i presidentskapet lagt fram konkrete forslag om innsparinger, men de store partiene på Stortinget sa nei til disse innstramningene hele seks ganger. Det vil si at gode strukturer og et godt regelverk er viktig, men viktigst er at det følges opp i praksis av partiene på Stortinget.

På ett felt til vil Rødt at Stortinget skal gå foran. Det gjelder et ryddig arbeidsliv. Vi vet at bygg- og anleggssektoren er kraftig rammet av sosial dumping. I fjor skjerpet Stortinget, takket være opposisjonen og Kristelig Folkeparti, reglene i arbeidsmiljøloven når det gjelder innleie av arbeidskraft, og vi innførte forbud mot såkalte nulltimerskontrakter. Det var riktig og viktig. Men så ser vi misbruk av useriøse deltidskontrakter og stillingsandeler på 3, 5, 10 eller 20 pst., som florerer. Blant bemanningsbyråer er dette systematisk, ut fra hva vi kan se så langt, og problemene er åpenbart størst i byggebransjen rundt Oslofjorden.

Det var nylig et tilfelle av tvilsom innleie i Stortingets regi. Sånn skal vi ikke ha det. Der var til og med Fremskrittspartiet ute og kritiserte, selv om både Fremskrittspartiet og resten av de borgerlige partiene i beste fall er på bakbeina når det gjelder midlertidighet, bemanningsbyråer, innleie og et seriøst arbeidsliv.

I Statsbyggs reviderte bestemmelser for seriøsitet slås det fast at hovedtyngden av arbeidet skal gjøres av fast ansatte i minst 80 pst. stilling. Innleid arbeidskraft anses ikke som fast ansatte. Lignende krav stilles i den såkalte Oslomodellen for leverandører til kommunen. I tillegg stiller Statsbygg krav om dekning av reisekostnader, kost og losji for arbeidstakere som får arbeidstiden gjennomsnittsberegnet. Dette vil tre i kraft i prosjektene hvor Stortinget bruker Statsbygg som byggherre, men Stortingets egne bestemmelser er ikke like klare og lener seg på mindre effektive bestemmelser.

Derfor vil Rødt foreslå at man i byggeprosjekter der Stortinget er byggherre, også skal ha tilsvarende minstekrav for fast ansatte og for reise, kost og losji. Vi foreslår også at innleie omfattes i antall underentreprenører.

Vi håper et flertall vil være med oss på disse forslagene, slik at Stortinget går foran i kampen for et seriøst arbeidsliv og mot sosial dumping.

Michael Tetzschner (H) [10:19:18]: Den presentasjonen vi fikk av stortingspresident Wilhelmsen Trøen, er i og for seg vel og bra, men den kan også forlede noen til å tro at det er mangel på regelverk som har vært det store problemet i forbindelse med den byggesaken som ligger som et bakteppe for denne saken. Det er rett og slett at det daværende presidentskapet ikke var seg fullt bevisst Grunnlovens ordning med at Stortinget er bevilgende myndighet, og at man heller ikke hadde tatt seg tid til å presentere det prosjektet man så for seg som et sluttprosjekt, hvilket er en forutsetning for enhver vellykket byggesak, nemlig at man vet hvor man skal fra a til å, og ikke bare mellom de årlige budsjettbehandlingene, som man lot komiteen bearbeide på ytterst sparsomt grunnlag, for å si det veldig forsiktig.

Så denne saken for meg – ja, den er sikkert en fin ripe i fernissen, og hva man nå vil, men den svarer ikke på det grunnleggende, nemlig om presidentskapet forstår at det er Stortinget som er bevilgende myndighet, og at Stortinget ikke kan og ikke skal kunne delegere grunnlovbestemte oppgaver av denne art. Jeg blir derfor litt urolig når jeg hører sånne ord som at man skal involvere Stortinget i plenum, som om det er noe som nærmest skjer ved en kulans, en rimelig romslighet fra presidentskapets side, som nettopp fordi det er et seksmannsutvalg, i mindre grad enn de vanlige komiteene representerer Stortinget og gjenspeiler det.

Jeg har ett konkret spørsmål, og det er: Har man vært inne på den tanken at man i denne saken, hvor man ber om fullmakter – og noen av dem er sikkert helt i orden, hvis det er gjennomføringsfullmakter på bakgrunn av hjemler man har fått til Stortinget – å forelegge saken for finanskomiteen, som nå visst skal være fagkomité i budsjettspørsmål?

Det er heller ikke tilfredsstillende å si at man bare henviser til de vanlige budsjettrutinene. Stortinget er en beslutningsmaskin for 1 400 mrd. kr, og det er klart at vi kan ikke ha en personlig oppfatning av alle prosjekter. Men når det gjelder det som skjer her i huset, forlanger vi mer – jeg synes det er helt rimelig at vi får beskjed og får saksfremlegg som respekterer Stortingets oppgave som bevilgende myndighet også mellom budsjettbehandlingene. Det er noe av det som sviktet i sin tid.

Det er mer å si om denne saken. Jeg vil for øvrig også spørre hvordan det går med de andre sakene som Stortinget ba seg forelagt i forbindelse med behandlingen av denne saken i juni 2017, hvor vi også ba om å få en full gjennomgang og også få et byggeregnskap med to streker under.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [10:22:33]: Forhistorien til det vi i dag diskuterer, er svært krevende. Det Stortinget og presidentskapet nå følger opp, er Dokument 18 for 2017–2018, som hadde en tydelig gjennomgang med tydelige læringspunkter for hvordan Stortinget i fremtidige byggeprosjekter skal sikre både bedre forarbeid og bedre forankring. Det ble gjort endringer i forretningsordenen før sommeren, det ble vist til at man heretter vil involvere Statsbygg i prosjekter over 300 mill. kr, men presidentskapet er veldig tydelig på at dette også vil kunne gjelde i prosjekter under 300 mill. kr.

Det har vært en klar føring at man nå ønsker et reglement for bygge- og leiesaker, og det reglementet er det vi behandler i dag. Det følger statlig sivil sektor, med noen unntak. Vi har bl.a. i den innstillingen og i det reglementet vi foreslår vedtatt i dag, vært veldig tydelige på at vi ønsker en mye lavere sum før Stortinget involveres, at Stortinget skal involveres allerede før forprosjekt igangsettes. Det er nettopp for å sikre oss, slik representanten Tetzschner var veldig tydelig på, at Stortinget trenger å involveres tidlig i denne type prosjekter.

Presidentskapet mener at vi med dette regelverket nå får større tydelighet rundt hvordan vi skal håndtere prosesser fremover, og det må også være grunn til å si at vi har hatt betydelig læring av det vi har vært igjennom med byggeprosjektet. Jeg mener at dette regelverket, sammen med de endringer som allerede er vedtatt, og den bevisstheten det er i Stortinget rundt hvordan vi jobber med denne type saker, med tidlig forankring, bør borge for at vi i fremtiden er bedre rustet for å gjøre denne type store prosjekter.

Så er det slik at finanskomiteen får alle budsjetter. Stortingets budsjetter og Stortingets administrasjonsbudsjett behandles i finanskomiteen, og gjennom dette vil finanskomiteen få innsyn også i alle de mindre investeringsprosjekter som Stortinget eventuelt vil igangsette.

Michael Tetzschner (H) [10:25:52]: Dette innlegget var ikke helt egnet til å berolige, samtidig som man sier at man har tatt læring av byggeskandalen. Noe av det som var læringsmomentene der, var jo nettopp at man ikke hadde involvert Stortinget, og legg merke til uttrykket «involvere». Det er ikke et spørsmål om å involverelandets nasjonalforsamling som bevilgende myndighet, men det er snakk om å respekterelandets nasjonalforsamling som bevilgende myndighet, og da må landets nasjonalforsamling, Stortinget, vite hva de sier ja til. Og da kan ikke Stortinget gi fra seg en fullmakt om å starte opp et forprosjekt til 150 mill. kr. Folk som har greie på vellykkede byggeprosjekter, vet at det ikke er snakk om forprosjektet; det er snakk om det prosjektet man er i ferd med å sette på vannet. Da må man vite hvor man skal – og ikke reelt sett ha involvert Stortinget – og så kommer man med disse moderne uttrykkene som «forankre». Det er jo et annet uttrykk for å selge inn etter at den reelle beslutningen er tatt et annet sted, i hvert fall i mine ører.

Så jeg spør igjen: Har disse regelforandringene – og mange av dem er sikkert fornuftige, det er altså ikke her problemet ligger – vært luftet med budsjettkomiteen? Har man tatt opp med budsjettkomiteen hvordan man henvender seg til Stortinget, utenom de store anledningene, slik som budsjettfremleggelsen er én gang i året, slik at Stortinget – de 169 – kan ha mer konkrete oppfatninger av hva som skjer i våre omgivelser her?

Det er jo en styringsskandale, i tillegg til alt det andre. Det er bare å ta for seg riksrevisjonsrapporten, som jeg synes at dette regelverket ikke er så veldig relevant i forhold til, fordi vi har hatt regler før også. Det er bare et spørsmål om å operere med respekt for Stortingets integritet. Det er det det gjelder.

Karin Andersen (SV) [10:28:11]: Til denne siste meningsutvekslingen som har foregått her nå, kan jeg si at vi oppfatter ikke at dette er en endring i beslutningssystemene – der Stortinget skal ta endelige beslutninger på grunnlag av dokumenter som er troverdige, og som speiler hele prosjektets både kostnad og innhold. Det jeg oppfatter at man sier nå, er at man i prosessen fram mot beslutninger skal involvere bredere – stortingsgruppene, går jeg ut ifra, og også de ansattes organisasjoner og de strukturene – slik at man får fram alle behov og synspunkter og de spørsmålene som måtte stilles underveis. Så jeg oppfatter at det ikke er en del av den formaliserte prosessen, som blir nevnt her. Det er klart at det er viktig at den er ryddig og ordentlig, og at Stortinget som organ tar beslutninger på grunnlag av dokumenter som ikke er en slags forhandlet konsensus om at det kanskje går bra, men at det er faktiske tall, og at det er ansvarlighet som står bak.

Jeg skulle ønske at stortingspresidenten ville kommentere forslagene om å sikre at byggeprosjekter i Stortingets regi sjølsagt ikke skal bidra til arbeidslivskriminalitet og et uryddig arbeidsliv. Det er veldig viktig, for det har vært eksempler der det har glippet, også her, og det er eksempler der det glipper i staten. Vi må gå foran.

Det andre er om stortingspresidenten kunne kommentere mitt innlegg som handlet om et framtidig arbeidsmiljø som skal være inkluderende, og der det skal være mulig å stå i arbeidslivet sjøl om man har dårlig helse, har noen dårlige dager, eller begynner å dra på åra. Da er det nødvendig å ha arealer og rom og tilrettelegging som gjør at det faktisk er mulig, og at man nå ikke legger seg på noen arbeidsplasskonsepter som gjør at det ikke lar seg gjennomføre framover. Det er mange sånne hippe og moderne teorier som kommer, men det viser seg som regel at det fungerer en liten stund, for dem som er unge og spreke, men det fungerer sjelden i lengden. Da må man i hvert fall ikke ha bygd noe som ikke lar seg endre til de behovene som våre arbeidstakere i framtida skal ha – og da skal også Stortinget være et inkluderende arbeidssted.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:31:19]: Jeg er veldig glad for at presidentskapet har kommet fram til at Statsbygg skal være byggherre ved store prosjekter. Det er befriende at vi har kommet dit. Takk!

Når det gjelder det som representanten Michael Tetzschner tar opp, kjenner jeg den diskusjonen godt fra kontrollkomiteen, og jeg er enig i at Stortinget sjølsagt må vite hva en sier ja til, og at Stortinget må ta den reelle beslutningen. Jeg tolker det sånn: å ta den reelle beslutningen før utgifter fra eksterne påløper Stortinget. Det er det som er kjernen i det. Presidentskapet er ikke noe overhus, presidentskapet er en administrativ organisasjon som i forhold til oss som representanter er likeverdige og likestilt.

Når det gjelder forslag nr. 1, fra Bjørnar Moxnes, Rødt, har jeg lyst til å kommentere det. Det er helt klart at Stortinget må stille krav til den som utfører arbeidsoppdrag for Stortinget, altså den en velger som byggherre. Å stille krav om at hovedtyngden av arbeidet, også i byggeprosjekter hvor Stortinget er byggherre, skal utføres av fast ansatte i minst 80 pst. stilling, det er ikke noe strengt krav, for det vil jo bare si at over 50 pst. av dem som arbeider, skal ha fast ansettelse i minst 80 pst. stilling.

Videre står det at innleid arbeidskraft ikke anses som fast ansatte. Jeg regner med at det med det menes at det ikke er fast ansatte hos entreprenør som har fått oppdraget. Hvis den innleide arbeidskraften er fra et bemanningsselskap, vet vi jo etter dagens lov at alle som er ansatt i et bemanningsselskap, skal ansettes i fast stilling. Det er vår forståelse av det.

Når det gjelder forslag nr. 3 og den siste setningen der – «Samtykke skal kun gis dersom arbeidsgiver dekker reisekostnader til/fra arbeidstakers reelle hjemsted og sørger for kost og losji.» – er det klart at Stortinget som byggherre kan stille sånne krav til dem som skal utføre arbeidet. Når vi er kjent med det som skjedde i verkstedoverenskomsten, er ikke det tilfellet etter verkstedoverenskomsten sånn den ble etter ESAs overstyring av Høyesterett, men etter vår vurdering kan Stortinget stille et sånt krav til sine byggeprosjekter.

Når det gjelder den første setningen – «Stortinget ber presidentskapet pålegge at gjennomsnittsberegning av arbeidstid søkes til byggherre.» – regner jeg med at det gjelder for bemanningsselskaper. Bemanningsselskaper kan altså bare ansette fast, og i den faste kontrakten skal det framgå når en skal jobbe, hvis det er en deltidsstilling. Det skal utbetales lønn for hver måned. En skal ha forutsigbarhet for når en skal jobbe, og en skal ha lønn hver måned. Hvis en da har mertid, får en merinntekt. Hvis en har overtid, får en overtid. Sånn er regelverket, så det bør være greit.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [10:34:38]: For å svare på det representanten Karin Andersen spør om: Presidentskapet implementerer ikke statens arealnorm i Stortingets regelverk, nettopp fordi vi mener at Stortingets lokaler vil måtte tilpasses for den parlamentariske virksomheten, selv om enkelte arealer er administrasjonens og partigruppenes kontorlokaler. Det er også av hensyn til behov for nærhet til stortingsbygningen og for fleksibilitet til å kunne omdisponere lokaler mellom de ulike grupperingene. Så det fremgår av innstillingen at vi ikke implementerer statens arealnorm.

Når det gjelder dette med seriøsitetskrav: Det er store utfordringer knyttet til sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, spesielt i bygge- og anleggsbransjen, og et virkemiddel for å imøtekomme det, er å stille krav som skal bidra til å sikre seriøsitet i bygge- og anleggskontrakter. Det er disse seriøsitetskravene, eller seriøsitetsbestemmelsene, som skal bidra til å sikre seriøsitet i bygge- og anleggskontrakter, og for å hindre useriøse aktører i Stortingets prosjekter har Stortingets administrasjon besluttet å bruke de omforente seriøsitetsbestemmelsene i bygge- og anleggskontrakter som gjelder for Stortinget. Når Statsbygg opptrer som byggherre i Stortingets byggeprosjekter, vil Statsbygg inngå kontrakter og legge sine egne seriøsitetsbestemmelser til grunn, og disse bestemmelsene er allerede vel etablert og kjent i bransjen.

Karin Andersen (SV) [10:36:40]: Det står riktignok i disse punktene som vi nå inviteres til å vedta, at man skal legge disse arealnormene til grunn så langt det passer. Og da får jeg – inntil noe annet er bevist – tolke presidenten positivt – ikke bare av hensyn til parlamentarikerne og de politiske gruppene, men også fordi det skal tas hensyn til det generelle arbeidsmiljøet for alle ansatte i dette huset. Det er det vi er opptatt av å ivareta når vi sier fra om at det arbeidsplasskonseptet på lang sikt ikke er bra for arbeidsmiljøet, for inkludering og for effektivitet. Derfor vil vi komme tilbake til det i de enkelte prosjektene.

Michael Tetzschner (H) [10:37:54]: Jeg bemerket at jeg ikke fikk svar på de – tror jeg –ganske konkrete spørsmålene som ble stilt, og får bare ta til etterretning at man ikke er beredt til det. Man kan jo tolke det positivt og si at det kan være problemstillinger som ikke er helt tenkt gjennom i sin fulle konsekvens, men jeg tror Stortinget ville være tjent med at man ikke med dette sier seg endelig ferdig med reglementet, men at man ser meget nøye gjennom hvordan vi kan koble inn den riktige budsjettkomiteen i disse overveielsene.

For det er ikke tilfredsstillende, synes jeg som representant, å få disse sakene direkte i plenum fra presidentskapets side. Og med den historikken som ligger i underinformasjonen, for å bruke et mildt uttrykk, tror jeg vi må komme over til et system hvor man respekterer Stortingets bevilgningsganger. Det betyr at man vet hva man bevilger penger til, og at alle er innforstått med på hvilket grunnlag man har ytet penger.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:40:36] (ordfører for saken): Det er tverrpolitisk enighet om at fellesskapet må stille opp gjennom solidariske ordninger for å skape et samfunn med plass til alle og enklere hverdager for familier med store omsorgsbehov og barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelser. Et demokratisk, likestilt og rettferdig samfunn gir like muligheter og er organisert slik at vi alle kan leve frie og selvstendige liv. Å legge universell utforming til grunn for samfunnsutviklingen gir bedre og mer likestilte omgivelser for personer med midlertidig og varig nedsatt funksjonsevne. Selv var jeg veldig glad for at jeg kunne bruke talerstolen her på gulvet da jeg møtte i Stortinget i en måned med brukket ben. Et universelt utformet samfunn er ikke et tiltak for de få, men legger til rette for oss alle. Med det i bunnen skaper vi et godt fundament for dem med mer behov for tilrettelegging.

Pårørende skal bli møtt av offentlige tjenester som arbeider sammen med dem, veileder og støtter dem og gir avlastning ved behov. Dagens lovverk gir kommunene en plikt til å vurdere hjelp til familier som har spesielle behov, men virkeligheten viser at dette ofte ikke fungerer godt nok i praksis. En ny pliktbestemmelse samler og tydeliggjør kommunenes ansvar overfor dem som har et særlig omsorgsarbeid. Kommunenes tilbud skal hjelpe pårørende til å yte god omsorg for sine nærmeste, men også for seg selv.

Så langt er komiteen enig – før vi skilles ad og har litt ulike innretninger på løsninger. Komiteens flertall, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, tilrår at forslagene ikke vedtas – ikke fordi vi ikke støtter intensjonen bak flere av dem, men fordi vi mener at noe allerede er ivaretatt, men må gjennomføres bedre, og at noe er allerede under arbeid, som f.eks. handlingsplanen for universell utforming. Denne skal evalueres i år før den videreutvikles for å følge opp regjeringens strategi for likestilling av personer med funksjonsnedsettelser for perioden 2020–2030.

Regjeringsplattformen slår fast at alle familier skal kunne skape trygge rammer rundt sitt liv. Særlig familier med store pleie- og omsorgsbehov skal få den hjelpen de har krav på, slik at hverdagen blir nettopp trygge rammer for familien og rundt den enkelte. Det skal legges til rette for sterkere og tryggere familier som har valgfrihet og fleksibilitet til å velge løsninger som er best for seg og sine barn. Regjeringen skal gjennomføre en likeverdsreform for å gjøre det enklere for familier som har barn med spesielle behov. Gjennom denne skal like muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse sikres for alle.

Myndighetene skal sikre god koordinering for å sikre rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Vi vet at systemet kan oppleves krevende, til tross for at retten til koordinator er lovfestet. Det skal jobbes for et helhetlig og sammenhengende tilbud tilpasset den enkeltes behov, en individuell plan, og kommunenes ansvar for å sikre bruker- og pårørendemedvirkning skal tydeliggjøres.

Foreldre som venter barn med spesielle behov, skal få lovfestet rett til koordinator allerede under svangerskapet, inkludert rett til helhetlig veiledning og tilrettelegging. Regjeringen vil innføre en koordinatorgaranti som sikrer familiene en kvalifisert koordinator som kan bidra med utarbeidelse av en individuell plan og sikre tilgang til eksisterende hjelpetilbud.

Det er ingen tvil om at pårørende er en viktig ressurs innen helse- og omsorgstjenesten. Derfor skal regjeringen legge fram en egen pårørendestrategi, der retten til foreldreopplæring for alle foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne skal lovfestes – etter mal fra foreldreopplæringen som foreldre til barn med hørselshemming og diabetes får. Dette er utviklet av Statped og rehabiliteringstjenesten i samarbeid med brukerorganisasjoner. Regjeringen skal også utrede en ordning med husvikar ved kortvarig sykdom hos pårørende til barn med store omsorgsbehov. Men vi minner om at kommunene allerede i dag er forpliktet til å tilby praktisk bistand i hjemmet, også for eldre, funksjonshemmede, barnefamilier og andre som har behov for dette. I tillegg skal det utvikles og prøves ut en brukerstyrt avlastning etter modell av rett til brukerstyrt personlig assistanse, som i dag brukes i Sola kommune.

Flertallet ønsker å se på alternative fødselspermisjonsordninger for foreldre som får flerlinger eller barn med spesielle behov, for å støtte disse familiene i starten, da behovet ofte er størst.

Til slutt viser flertallet til at Norge har forpliktet seg til å følge FN-konvensjonen om mennesker med nedsatt funksjonsevne, uavhengig av hvordan den er gjennomført i norsk rett. Stortingets flertall har tidligere kommet fram til at Norge ikke bør slutte seg til de valgfrie protokollene, bl.a. fordi FNs CRPD-komité på enkelte områder synes å tolke konvensjonen på en måte som ikke er i samsvar med Norges og de andre statspartenes forståelse. Derfor mener vi at rettigheter er bedre ivaretatt slik de er håndtert i dag, og at vi bør holde fast ved den gjennomføringen Stortinget valgte for konvensjonen våren 2013.

Jeg takker komiteen for samarbeidet og ser fram til debatten.

Lise Christoffersen (A) [10:45:48]: Takk til saksordføreren, men tillat meg å si at når representanter for regjeringspartiene starter innleggene sine med å si «dette er vi alle enig i», er det grunn til å skjerpe sansene, for da ligger det som regel noe mellom linjene. I denne saken mener jeg også at den største takken har forslagsstillerne fortjent, fordi de setter søkelyset på situasjonen for familier med store pleie- og omsorgsbehov. Spesielt sårbare er foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne. Likevel ser vi gang på gang eksempler på hvordan disse foreldrene må bruke masse tid på å administrerer hverdagen sin og slåss mot systemene for å sikre barnas rettigheter i skolen, på fritida og hjemme – og det burde ikke være sånn. Disse familiene fortjener vår oppmerksomhet. De fortjener virkelig å bli sett og hørt. Men dessverre er det altså ikke alltid slik, heller ikke i den saken vi har til behandling i dag. Flertallet innstiller på at mindretallsforslagene ikke vedtas.

Regjeringspartiene, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, nøyer seg med å vise til fine formuleringer i Granavolden-plattformen om at familier med store pleie- og omsorgsbehov skal oppleve å få den hjelpen de har krav på, men fremmer ikke ett eneste forslag her i dag til hvordan de mener at det skal skje – tvert imot. Det begynner å bli et kjennetegn ved Solberg-regjeringa at de hvert eneste år finner nye steder der de kan kutte i stønadsordningene til disse familiene. Den snedigste måten er manglende prisjustering av satsene i folketrygden. Sist vi spurte, representerte disse kuttene nesten 300 mill. kr. Det var i 2017. Og tilsvarende kutt har skjedd hvert eneste år siden det. Det har også skjedd kutt i det hjelpeapparatet som er ment å bistå disse familiene, i samme størrelsesorden, og hele ordninger er fjernet med et pennestrøk, som bilstønadsordningen for gruppe 1-biler.

Forbedringer i pleiepengeordningen satt langt inne. Det var ikke før etter langvarig press fra opposisjonen, men først og fremst fra representanter for foreldregruppen selv, at noe skjedde, men ennå er ikke alle vedtak fra Stortinget oppfylt i den saken heller.

Stortingsflertallet har heldigvis greid å stanse en svekkelse av hjelpemiddelordningen. Regjeringa fikk stoppordre når det gjaldt å ta ansvaret for hjelpemidler ut av folketrygden og overføre ansvaret til kommunene. Det rakk vi før Kristelig Folkeparti gikk inn i regjering. Hvordan det nå blir, er ikke godt å si.

Grunnstønad og hjelpestønad er kuttet, selv om vi vet at det koster å være funksjonshemmet. I tillegg kommer økte egenandeler i helsevesenet til fysioterapi, kutt i ordningen med blå resept, det er kuttet i barnetillegg og strammet inn på mulighetene for et andre år på folkehøgskole for personer med utviklingshemming, selv om Stortinget har satt foten ned og sagt at det ikke skulle skje. Heldigvis rakk Stortinget før den siste regjeringsutvidelsen å vedta at vi skal ha en stortingsmelding om menneskerettigheter for utviklingshemmede. Ellers ville ikke det blitt noe av heller.

Stoltenberg II-regjeringa la en plan for et universelt utformet Norge innen 2025. Den tidsfristen har Solberg-regjeringa fjernet. Vi foreslår at vi retter opp den skaden. Mye tid er dessverre tapt. Så forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er at vi skal ha et tilgjengelig Norge i 2025 og et universelt samfunn innen 2035, det vil lette hverdagen for mange av de familiene vi her snakker om, men blir nok en gang nedstemt her i dag.

Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistent er en sak regjeringa ofte skryter av, men ordningen fungerer ikke som tenkt. Det er på tide at den planlagte gjennomgangen av ordningen nå kommer i gang, og det er en selvfølge at funksjonshemmedes organisasjoner får delta i det utvalget som skal stå for utredningen. Dessverre har det vært vanskelig for organisasjonene å nå fram med krav om å bli involvert i saker som gjelder dem. Det har blitt bedre, riktignok, men først etter sterkt press, både fra organisasjonene selv og fra stortingsopposisjonen.

Opposisjonen mener det er behov for en helhetlig gjennomgang av ordningene for foreldre med syke barn og barn med særlige behov, herunder utvikling av ordningen med familievikar, slik disse foreldrene selv ber om, men vi blir altså nedstemt også på det.

Helt til slutt: Vi fremmer forslag om at Husbankens ordninger for tilpasning av boliger for familier med store omsorgsbehov må stå i forhold til de behovene familiene faktisk har. Noen trenger store ombygginger på grunn av plasskrevende hjelpemidler som f.eks. rullestoler, men nei, også her blir vi nedstemt. I stedet har regjeringa også der syslet med tanken på å overføre mer av ansvaret til kommunene.

Jeg tar opp de forslagene vi er med på, pluss signaliserer at vi også støtter SVs løse forslag nr. 12, som vi anser i praksis er det samme som står i forslag nr. 4, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Erlend Wiborg (FrP) [10:51:07] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å ønske statsråd Ropstad velkommen til den første debatten hans med arbeids- og sosialkomiteen.

Forslagsstillerne i saken i dag er opptatt av å ivareta familier med store pleie- og omsorgsutfordringer, og de trekker frem ulike situasjoner for å illustrere tanken bak. Det er ingen uenighet om at familier med store behov skal få bistand og støtte fra det offentlige. Tvert imot: Det er stor enighet om det, og det er derfor gledelig at alle disse forslagene allerede er ivaretatt.

Kommunene er allerede i dag forpliktet etter helse- og omsorgstjenesteloven til å tilby praktisk bistand. Denne praktiske bistanden inkluderer både hjemmehjelp og annen hjelpevirksomhet for eldre, funksjonshemmede, barnefamilier og andre som måtte trenge hjelp, og yter hjelp til praktiske gjøremål i hjemmet.

Vi vet likevel at mange pårørende sliter seg ut med tunge omsorgsoppgaver, noe regjeringen derfor allerede har tatt tak i. Som det fremkommer i svarbrevet fra statsråden, har regjeringen valgt å sikre at pårørende får en tydelig plass i helse- og omsorgstjenesten gjennom en ny pliktbestemmelse som samler og tydeliggjør kommunens ansvar overfor dem som har et tungt omsorgsarbeid.

Foreldre som venter barn med særlige behov, skal få en lovfestet rett til koordinator allerede under svangerskapet. Dette inkluderer en helhetlig veiledning. Regjeringen har i tillegg sagt at det skal innføres en garanti for disse familiene, slik at de kan være trygge på å få en kvalifisert koordinator når behovet oppstår.

Også husvikar eller familievikar er det allerede bestemt at skal utredes. En familievikar kan f.eks. fungere som en avlastning og hjelp ved kortvarig sykdom hos pårørende til alvorlig syke barn.

Til spørsmålet om hvorvidt BPA skal legges til folketrygden, er det etter mitt skjønn naturlig å vente på den utredningen som allerede er varslet igangsatt. Ordningen skal gjennomgås for å se om den fungerer slik den er ment å fungere, og eldre- og folkehelseministeren vil legge frem hvordan en slik utredning skal utformes. I en slik utredning vil det også være naturlig at øvrige spørsmål om hva som bør legges til folketrygden, kommer inn.

Når det gjelder forslaget om å inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, og gi dem forrang, er det slik at Norge allerede i dag er forpliktet til å følge konvensjonen, uavhengig av hvordan den er gjennomført i norsk rett.

Forslagsstillerne etterlyser videre en handlingsplan for et tilgjengelig Norge. Også dette blir å slå inn åpne dører. Det foreligger allerede en strategi for likestilling av personer med funksjonsnedsettelser for perioden 2020–2030, hvor universell utforming er en viktig del. Regjeringen har også lagt frem en handlingsplan for universell utforming 2015–2019, som nå skal evalueres og legge grunnlaget for det videre arbeidet.

Det er altså ikke uenighet om intensjonene i forslaget, men det slår inn allerede åpne dører.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:54:48]: Jeg vil takke forslagsstillerne for forslag om tiltak for familier med store pleie- og omsorgsbehov. Det er for Senterpartiet en viktig del av familiepolitikken at fellesskapet bistår familier som er i sårbare situasjoner.

Senterpartiet viser til at familieomsorg gjerne blir kalt «den usynlige omsorgen», som knapt registreres i statistikker, saksbehandling, nasjonalregnskap eller offentlige utredninger, til tross for at den har en årsverksinnsats på størrelse med den offentlige omsorgstjenesten. De ca. 100 000 årsverk som pårørende står for i dag, er avgjørende for hele helsetjenesten vår og bidrar til felles velferd og verdiskaping.

Men mange pårørende slites i dag mellom jobbforpliktelser og familieomsorg og opplever at omsorgsforpliktelsene går ut over egen arbeidssituasjon og omvendt. Fra studier av pårørende vet vi at opp mot 50 pst. sjøl utvikler helseproblemer. Senterpartiet viser til at Helsetilsynet i sin landsomfattende undersøkelse i 2010 fant at kommunene gjennomgående ikke kartla og vurderte pårørendes omsorgsbyrder, situasjon og behov for avlasting. Det er liten grunn til å tro at dette er blitt mye bedre i dag. Vi viser også til Riksrevisjonens undersøkelse av tilgjengelighet og kvalitet i eldreomsorgen, Dokument 3:5 for 2018–2019, som viste at eldre blir tildelt helse- og omsorgstjenester uten at behovene og ønskene deres er godt nok utredet. Pårørendes behov var karakteristisk nok ikke omfattet av undersøkelsen.

Senterpartiet registrerer at regjeringa vil legge fram en pårørendestrategi, men uten at regjeringa har forankret i Stortinget hva en ny og moderne pårørendepolitikk faktisk skal inneholde, og hva dette vil kreve økonomisk. Vi viser til at kommunen har fått en ny pliktbestemmelse som samler og tydeliggjør kommunens ansvar overfor dem som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, men vi vil samtidig presisere at regjeringa ved innføring av denne nye pliktbestemmelsen la til grunn at det ikke skulle få noen økonomiske eller administrative konsekvenser. Den nye pliktbestemmelsen var i hovedsak en videreføring av eksisterende pårørendestøtte, samlet i en ny bestemmelse, der omsorgslønnsordningen skiftet navn til omsorgsstønad. Vi mener at den nye pliktbestemmelsen ikke er tilstrekkelig for å styrke pårørendes situasjon, og vi mener det er et stort behov for å styrke omsorgsstønadsordningen.

Vi mener videre at regjeringa burde fulgt opp forslagene i Kaasa-utvalget om å innføre en ordning med lovfestet pårørendestøtte, der bruker og pårørende sine behov alltid blir vurdert, og der det på denne bakgrunn inngås en pårørendekontrakt – en avtale mellom kommunen og den pårørende.

Vi er enig med forslagsstillerne i at flerlingfamilier trenger sterkere støtte fra samfunnet enn de fleste andre familier, fordi belastningen er større. Samtidig mener vi at også andre barnefamilier kan ha bruk for støtte i kortere eller lengre perioder, dersom f.eks. en eller begge foreldrene blir syke, i barnerike familier, eller ved sykdom hos ett eller flere barn. Det er et offentlig ansvar å bistå slike barnefamilier med hjelp når de trenger det.

Det følger av dagens lov å tilrettelegge for praktisk bistand i hjemmet, men Senterpartiet mener at dagens bestemmelser for dette trenger å tydeliggjøres. Derfor mener vi at kommunene bør få en lovfestet plikt til å tilby familievikar for småbarnsforeldre som har særskilt behov for bistand i akutte og spesielle situasjoner, og vi fremmer forslag om dette. Jeg tar derfor opp forslag nr. 5, som er Senterpartiets forslag.

Videre er Senterpartiet enig med Arbeiderpartiet om forslag nr. 4, nemlig at Husbankens lån og garantier og tilskuddsordninger for tilpasning av boligen styrkes, og at ansvaret for dette feltet tilligger Husbanken.

Som følge av vår tilslutning til forslag nr. 4, kan jeg ikke se at det er behov for SVs løse forslag, som er omdelt. Det er et unødvendig forslag, og vi ser derfor ingen grunn til å støtte det.

Solfrid Lerbrekk (SV) [10:59:17]: Dette forslaget har vorte framlagt for å visa behovet for ein heilskapleg plan, gjennomgang og forbetringar for familiar med ekstra store og belastande omsorgsoppgåver. Når ein familie får eit barn med større omsorgs- og pleiebehov enn normalt, snur dette ofte opp ned på familietilværet. Det same gjeld når ein f.eks. får tvillingar eller trillingar, eller når ein forelder i ein stor familie vert alvorleg sjuk.

Det er mange forhold i ein familie som kan gjera situasjonen meir belastande, og me er heldige i Noreg som har eit fellesskap som stiller opp i dei fleste situasjonar. Dette fellesskapet må me vidareutvikla, sånn at det til slutt kan gjelda alle. SV meiner at det er på tide å leggja betre til rette for dei familiane som får ein alvorleg sjuk forelder, med ei form for familievikarordning, ein person som kan hjelpa ein familie i ein krevjande kvardag.

I forbindelse med utforminga av dette forslaget har me vore i tett dialog med fleire av dei organisasjonane det vedkjem, som består av folk som kjenner godt kvar skoen trykkjer, bl.a. handikappa barn sine foreldre, Løvemammaene og Uloba.

Det ligg fleire forslag frå SV i innstillinga. Når det kjem til støtteordning frå Husbanken til tilpassing av bustad for familiar med særskilt behov for dette, har me fremja eit laust forslag som er noko annleis enn det frå Senterpartiet og Arbeidarpartiet, rett og slett fordi me meiner at dette må vera ei ordning som skal gjelda alle, ikkje berre dei med spesielt dårleg råd. Det å tilpassa bustaden til eit barn med rullestol, kan vera ei urimeleg stor utgift òg for familiar med gjennomsnittleg inntekt eller litt over det.

Når det gjeld brukarstyrt personleg assistent, skal dette i utgangspunktet vera ei ordning for å mogleggjera ei likestilt deltaking i samfunnet for personar med funksjonshemming. Me får beskjed frå fleire hald om at det er ganske ulikt både korleis ordninga fungerer og ikkje minst korleis det vert utmålt i timetal. Med vårt forslag om å innlemma denne retten i folketrygda, vil det kunna verta meir standardisert og rettferdig tildeling av brukarstyrt personleg assistent. Samtidig ser me at denne ordninga vert brukt særs forskjellig, og kan òg verta utvida i sitt verkeområde for å tena fleire med forskjellige behov. Det kan vera f.eks. hjelp til husvask, lettare medisinsk hjelp, deltaking på fritidsaktivitetar eller ein kombinasjon av dette.

Me har vorte framlagt forslag til korleis dette kan sjå ut i praksis, men me ser nok òg at me må undersøka noko meir før SV kan bestemma seg for korleis ei slik utvida BPA-ordning vil kunna vera til best mogleg nytte for familiar med sjuke barn, f.eks., i tillegg. På denne bakgrunn trekkjer me forslag nr. 9.

Til slutt føreslår SV å inkorporera FN-konvensjonen om rettane til menneske med nedsett funksjonsevne i menneskerettslova i sin heilskap. Dette er det for oss ei sjølvfølge at me må gjera. Folk er folk. Når det kjem til ILO-konvensjonar som handlar om arbeidsfolk sine rettar, er Arbeidarpartiet alltid med. Eg meiner at det er god grunn til å vera skuffa over at Arbeidarpartiet stemmer imot dette i dag.

Eg tek opp dei andre forslaga frå SV òg.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:03:37]: Dette er en god sak. Jeg liker saken fordi den er så velkjent i Kristelig Folkeparti. Da Kristelig Folkeparti forhandlet om regjeringsplattformen, var det nettopp for å skape et samfunn med plass for alle – det var en hovedsatsing – vi kjenner denne virkeligheten fra folk vi har kontakt med. Som samfunn har vi et ansvar for å skape en enklere hverdag for familier med store omsorgsbehov og barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelser. Derfor har vi kjempet inn mange gode tiltak på området, som regjeringen nå kommer tilbake til Stortinget med.

Regjeringen vil gjennomføre en likeverdsreform som gjør det enklere for familier som har barn med spesielle behov. Gjennom dette skal vi sikre like muligheter for personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse for alle. Ja, folk er forskjellige, og derfor skal reformen få fram at alle mennesker har like stor verdi. Vi har fått en lang rekke av disse forholdene inn i plattformen fra Granavolden.

Regjeringen vil innføre en koordinasjonsgaranti som sørger for at familier med barn med spesielle behov sikres en kvalifisert koordinator, som kan bidra med utarbeidelse av individuell plan og sikre tilgang til nødvendige hjelpemidler.

Regjeringen skal legge fram en egen pårørendestrategi, inkludert at retten til foreldreopplæring for alle foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne lovfestes, etter mal fra foreldreopplæringen som foreldre til barn med hørselshemming og diabetes får, utviklet av Statped og rehabiliteringstjenesten. Brukerorganisasjoner skal være med.

Regjeringen skal videre utarbeide en ordning med husvikar ved kortvarig sykdom hos pårørende til barn med store omsorgsbehov. Kommunene er allerede i dag, etter helse- og omsorgstjenesteloven, forpliktet til å tilby praktisk hjelp og bistand i hjemmet.

Jeg vil også nevne alternative fødselspermisjonsordninger for foreldre som får flerlinger eller barn med spesielle behov.

BPA-ordningen skal defineres som et likestillingsverktøy for deltakelse i samfunnet på lik linje med andre, og det skal utvikles og prøves ut en brukerstyrt avlastning, etter modell av retten til brukerstyrt personlig assistanse.

I Granavolden-plattformen har vi også fått inn enighet om at det skal gjennomføres en NOU for å sikre at BPA-ordningen fungerer etter hensikten. Ja, det er fine ord, men det er der vi må begynne, for nettopp som Lundteigen også sier: Vi kan ikke starte et prosjekt uten at vi har kvalitetssikret og vet hva behovet er. Derfor er en NOU veldig viktig

Jeg hører kritikk fra Arbeiderpartiet, men jeg husker at – jeg har vært i et kommunestyre i mange perioder – alle reformer som ble startet opp og ikke var finansiert, startet på den måten at vi planla og planla, og håpet på finansiering, som av og til kom, eller dessverre uteble.

Disse sakene vil Kristelig Folkeparti stå bak og bistå så langt det går for at alt dette skal følges opp. Regjeringens handlingsplan for universell utforming 2015–2019 skal evalueres i 2019, nettopp for å finne status, hvor veien går videre for et universelt utformet samfunn. Det vil danne grunnlag for arbeidet regjeringen skal komme tilbake med.

Videre vil regjeringen utvikle en modell som sikrer at det finnes et boligtilbud for personer med nedsatt funksjonsevne, og pålegge kommunene å tilrettelegge overgang fra barndomshjem til egen bolig.

Slik kunne jeg fortsette. Men jeg er sikker på at dette ble forhandlet fram og tatt godt inn i Granavolden-plattformen, og det ivaretar intensjonen som har kommet opp her i dag. Derfor vil Kristelig Folkeparti stemme imot forslagene og stå for det regjeringen gjør.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [11:08:04]: Jeg vil gi honnør til forslagsstillerne for å løfte saker for å skape et samfunn med plass til alle, et samfunn der familier med store pleie- og omsorgsbehov får en enklere hverdag med trygge rammer. Det inkluderer både flerlingfamilier og familier med barn med funksjonsnedsettelse eller alvorlig sykdom.

Dette er et engasjement regjeringa deler. Derfor er regjeringas politikk offensiv på dette feltet. Og derfor skal vi, som flere har nevnt, gjennomføre likeverdsreformen.

Jeg vil kort gå gjennom forslagene og redegjøre for hva regjeringa gjør og planlegger å gjøre for familier med store pleie- og omsorgsbehov. «Familievikar» er ikke en benevnelse som brukes lenger. I helse- og omsorgstjenesteloven brukes begrepet «praktisk bistand» i hjemmet. Det inkluderer hjemmehjelp og annen bistand til eldre, barnefamilier, mennesker med funksjonsnedsettelse og andre som trenger hjelp. Dette er langt mer enn det en tidligere kalte familie- og husmorvikar, og det den kunne tilby.

Regjeringa vil gjennomføre en likeverdsreform og innføre en koordinatorgaranti. Disse tiltakene skal sikre at familier med store omsorgsbehov får hjelp til å utarbeide en individuell plan, at disse familiene får tilgang til eksisterende hjelpetilbud, og at det er en koordinator som tar kampene for dem.

Det andre forslaget i representantforslaget gjelder ordningen med brukerstyrt personlig assistent, BPA, og innlemming av denne i folketrygden. I Granavolden-plattformen slår vi fast at BPA skal bli et likestillingsverktøy. BPA-ordningen skal bidra til at mennesker med funksjonsnedsettelse skal kunne bidra og delta i samfunnet på lik linje med andre. BPA-ordningen skal utredes i en egen NOU, og utredningen vil også se på deltakelse i fritidsaktiviteter, ikke bare på bistand til dagliglivets praktiske gjøremål i husholdninger og personlig stell, som er tilfellet i dag.

Forslagsstillerne ber om at de aktuelle familiene skal få rask og effektiv hjelp, inklusiv økonomisk støtte til å tilpasse boligen. Det er kommunene som er nærmest familiene både i det daglige og når behov for å få hjelp oppstår. Etter min oppfatning er det dermed kommunene som også er godt egnet til å se behovet for pleie og omsorg i sammenheng med annen bistand, som f.eks. tilpasset bolig, behovet for hjelpemidler, lån og tilskudd av ulike sorter. Regjeringa er opptatt av at det skal finnes gode botilbud for personer med funksjonsnedsettelse, og kommunene skal medvirke til å legge til rette for gode overganger fra barndomshjemmet til en egen bolig.

Forslagsstillerne ber også om at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal inkorporeres i menneskerettsloven og gis forrang i norsk rett, og at regjeringen skal legge fram en ny handlingsplan for å få et universelt utformet samfunn innen 2035. I Granavolden-plattformen sier vi at vi skal legge fram en ny handlingsplan for et universelt utformet samfunn i 2020. Vi evaluerer nå den gjeldende planen, sånn at vi kan ha best mulig utgangspunkt for å lage en god og treffsikker ny plan. Den nye planen vil også bygge på erfaringene fra den nåværende handlingsplanen.

Stortinget behandlet i 2013 en mulig inkorporering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven. Den gang fastslo stortingsflertallet at Norge ikke ville slutte seg til FNs valgfrie protokoller. Dette vedtaket gjelder fortsatt.

Granavolden-plattformen slår fast at alle familier skal kunne skape trygge rammer rundt eget liv. Trygge og forutsigbare rammer er særlig viktig for familier med store pleie- og omsorgsbehov. Derfor skal regjeringa gjennomføre likeverdsreformen, sånn at disse familiene skal få den hjelpen de har krav på, og være trygge på at samfunnet stiller opp for dem når livssituasjonen krever det.

Karin Andersen (SV) [11:22:03]: Jeg får også ønske statsråd Ropstad velkommen, men han tar feil. Han tar feil når han sier at det ikke betyr noe om Norge implementerer CRPD i menneskerettsloven, slik som vi har gjort når det gjelder de andre lovene med kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen. Dessverre er ikke Ropstad alene heller. Det er et stort flertall her som tar feil, og det er et stort flertall som er redd, uten grunn, for å få på plass noen mekanismer i Norge som handler om klageordninger for individer.

Dette handler om å likestille menneskerettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse med menneskerettighetene til de andre. Jeg hører Kristelig Folkeparti snakker veldig mye om likeverd og verdi. Det koster ingenting. Det er likestilling som koster, og det er da regjeringen og flere i flertallet rygger.

Jeg hørte representanten fra Fremskrittspartiet var oppe og sa at dette forslaget handler om å slå inn åpne dører. Jeg håper inderlig at ingen av de familiene som lever i denne situasjonen, hørte det innlegget, for det er pinlig når vi vet hvor store problemer mange av disse familiene har nettopp med manglende tilbud, manglende koordinering og manglende hjelp i de kritiske situasjonene der de selv må stå på, døgnet rundt, for å få dette til å gå sammen.

Dette er en av grunnene til at SV har bevilget mer penger til kommunene generelt, mer penger til særlig ressurskrevende tjenester, mer penger til flere av disse områdene, og at vi har foreslått, i motsetning til regjeringen, at brukerstyrt personlig assistanse må bli en del av hjelpemiddelordningen og finansiert over folketrygden. Da blir det et likestillingsverktøy, og det er det det skal være. Så kan det være ulike måter det skal organiseres på praktisk, og det er riktig at regjeringen har fått lovfestet dette. Men hva har skjedd etterpå? Ordningen har blitt dårligere, det er undersøkt. Derfor trengs det forskriftsfesting som kan si hvordan dette skal fortolkes. Men til og med det klarer man altså å stemme imot.

Og jeg tror jeg er nødt til å si det: Dette handler ikke om mennesker med særlige behov, dette handler om mennesker som har behov for akkurat det samme som alle vi som er her. De trenger bare litt hjelp til å få familielivet sitt og hverdagen sin til å gå rundt. Da er vi nødt til å håndtere dette som et likestillingstema. Dette handler om å kunne stå opp og gå på jobb og gjøre alle de vanlige tingene med litt mer hjelp enn det de får i dag.

Så handlingsplan for universell utforming: Den er nødt til å ha et sluttpunkt, og jeg tror statsråden nå forsnakket seg i sitt innlegg og sa at man skulle ha et sluttpunkt på 2020 – det er veldig ambisiøst, men at den kommer da. Men det må være et sluttpunkt, man når ingen mål man ikke setter seg.

Heidi Nordby Lunde (H) (fra salen): Skal jeg ha innlegg nå?

Heidi Nordby Lunde (H) [11:26:37] (ordfører for saken): Beklager forvirringen der et lite øyeblikk.

Regelverket for yrkesskadeerstatning er noe man har forsøkt å endre på i lang tid, uten at det har vært mulig å komme til enighet. Partene i arbeidslivet har arbeidet med en yrkesskadereform i over 15 år, der et offentlig utvalg har lagt fram forslag til en grunnleggende omlegging av gjeldende system, i tillegg til at departementet gjennom årene har utredet flere mulige alternativer.

Alle er enige om at dagens system ikke er perfekt, men det har ikke lyktes partene å bli enige om virkemidler som kan avløse dagens utilstrekkeligheter.

Under høringen om forslaget var verken arbeidsgiver- eller arbeidstakersiden entydig positive til forslaget …(Presidenten avbryter.)

Heidi Nordby Lunde (H) [11:27:34]: Beklager, da må jeg få hente det riktige innlegget og rette opp i det som forårsaket forvirringen.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:28:31] (ordfører for saken): Til tross for at komiteen deler seg allerede etter henvisningen til selve forslaget i innstillingen, tror jeg at jeg skal ta sjansen på å si at det likevel er et tverrpolitisk mål om et godt organisert arbeidsliv med ryddige lønns- og arbeidsvilkår.

Opposisjonen ville ikke stille seg bak setningen «fast og direkte ansettelse er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, noe som fremgår uttrykkelig av arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd». Men første setning i arbeidsmiljøloven § 14-9 er: «Arbeidstaker skal ansettes fast.»

Det var heller ikke mulig å samle komiteen om å skrive at loven fra 1. januar i år også inneholder en definisjon av hva det innebærer å være fast ansatt, og at øvrige ansettelsesformer er unntak som krever at særskilte vilkår er oppfylt – det til tross for at forslaget om å presisere arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven ble vedtatt av Stortinget i fjor.

Da er det vel heller ingen overraskelse at det ikke var mulig å samle komiteen bak henvisningen til Fafo-rapport 2018:38, som viser at fast ansettelse i praksis også er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Bare 11 pst. av de sysselsatte er midlertidig ansatt, innleid eller selvstendig næringsdrivende uten ansatte.

Det vi derimot er enige om, om ikke i felles merknads form, er at det ikke skal være mulig for arbeidsgivere å organisere seg vekk fra arbeidsgiveransvar. Med nye organisasjonsformer og digitale plattformer for oppdrag og aktivitet skal vi som politikere være høyst oppmerksomme på at dette ikke skjer.

Det er forskjell på mer effektive måter å koble behov og ressurser til oppdrag på, som å gå fra tilbud om tjenester på en lapp på korktavla i nærbutikken til å bruke en digital plattform, og det å organisere virksomheten bort fra fast ansatte. Det første skaper muligheter, det andre kan undergrave dem. Det skal vi være på vakt overfor. Flertallet mener likevel at dagens arbeidsmiljølov er en god og forebyggende vaksine mot et useriøst arbeidsmarked ingen av oss ønsker.

Men endringer og trender i arbeidsmarkedet kan over tid føre til behov for endringer av eksisterende lovverk for å sikre at det gir de rettigheter og vern norske arbeidstakere ifølge lovens intensjon skal ha. Dette ble også prøvet i Høyesterett i saken mellom Norwegian Air Shuttle ASA og ansatte i Norwegian, som ble representert av YS-forbundet Parat.

Arbeidsgiver er definert i arbeidsmiljøloven som «enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste». Vanligvis vil rettssubjektet arbeidsgiver være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. En utvidelse av arbeidsgiverbegrepet bl.a. til konsernselskaper og andre selskaper med bestemmende innflytelse ble bl.a. vurdert i forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov. Departementet kom da til at en utvidelse ikke var ønskelig, bl.a. fordi loven og rettspraksis i de aller fleste tilfellene er treffende med hensyn til hvor den reelle beslutningsmyndigheten ligger.

Etter gjeldende rett er det også en viss åpning for at arbeidsgiveransvaret etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det er et særskilt grunnlag for det. Dette kan berøre ansattes medvirkning og medbestemmelse, som forslagsstillerne ønsker å styrke.

Regjeringen har satt i gang et forskningsprosjekt som skal se nærmere på nettopp hvordan medvirkning og medbestemmelse praktiseres i norsk arbeidsliv i dag, herunder om grunnleggende rettigheter og ordninger påvirkes av endringer i arbeidslivet. Oppdraget er tildelt Fafo, og sluttrapport skal leveres ved utgangen av 2020.

Når det gjelder håndheving av innleie, ble det varslet i Prop. 73 L for 2017–2018 at departementet er i gang med å utrede hvordan myndighetene gjennom offentlig kontroll kan styrke håndhevingen av innleiereglene, herunder likebehandlingsreglene. Dette arbeidet følger samtidig opp flere anmodningsvedtak fra Stortinget.

Regjeringen har nedsatt et utvalg om norsk luftfart, som bl.a. skal vurdere konsekvenser for arbeidstakere i luftfarten som følge av nye forretningsmodeller og endring i tilknytningsform for de ansatte. Vi mener altså at forslagene som vi i dag diskuterer, enten er ivaretatt gjennom eksisterende lovverk og lovarbeid, eller gjennom at regjeringen nå skaffer seg veldig god bakgrunn for å vurdere om eller hvilke endringer som er nødvendige for å sikre et fortsatt trygt og godt organisert arbeidsliv med ryddige lønns- og arbeidsvilkår.

Flertallet tilrår derfor at forslagene ikke vedtas slik som de står i dag.

Arild Grande (A) [11:33:18]: Skal vi ha et samfunn med små forskjeller og høy tillit, er det helt avgjørende med et trygt og rettferdig arbeidsliv, med hele, faste stillinger og en lønn man kan leve av. Da er det avgjørende at vi har et organisert arbeidsliv, med ansvarlige parter, der myndighetene stiller opp med en trygg økonomisk styring, med velferd og lovgivning som sikrer trygghet, og der arbeidsgivere stiller opp gjennom å bidra til et seriøst arbeidsliv og samarbeid. Det har vært helt avgjørende for at Norge har lyktes med de enestående resultatene vi har i arbeidslivet, og ikke minst i store omstillinger, som f.eks. gjennom solidaritetsalternativet på 1990-tallet, da Norge klarte å håndtere massiv arbeidsledighet med et sterkt og forpliktende trepartssamarbeid for å få samfunnsmaskineriet i gang.

Svekkes dette samholdet, tilliten og omstillingsevnen, svekkes også Norges muligheter i framtiden. Det er nok å se hva som skjer i andre land, f.eks. i franske gater, der arbeidstakere har opplevd et arbeidsliv som er ødelagt, at man kanskje er fattig selv om man er i full jobb, og må ha flere jobber for å få endene til å møtes, hvor man blir utkonkurrert av billig utenlandsk arbeidskraft, og hvor politikerne har glemt dem, og redder bankene og finansnæringen, men kutter i sosiale ytelser. Dette er utfordringer som kan synes langt unna, men hver gang høyresiden kommer til makten i Norge, ser vi at de gjennomfører svekkete rettigheter for arbeidstakere i lovgivningen, at de kutter i sosiale ytelser og innfører høyere avgifter for vanlige arbeidsfolk, og at de svekker fagbevegelsen gjennom bl.a. å gjøre det dyrere å være organisert – i Norge, i skandinaviske land, i europeiske land.

Derfor er det helt åpenbart ikke et tverrpolitisk mål å ha et godt organisert arbeidsliv, med ryddige lønns- og arbeidsvilkår, slik som Heidi Nordby Lunde nettopp påsto. Jeg synes det hadde vært ryddig om Høyre våget å innrømme at de faktisk vil ha en annen samfunnsmodell og et annet arbeidsliv, men det tør de ikke, for de vet at da blir de kastet ut av regjeringskontorene umiddelbart.

Vi ser som følge av det stadig flere arbeidsgivere som opptrer mer uansvarlig. Flere begynner med innleie framfor faste ansettelser. Mange driver med deltid framfor heltid, og vi ser for mange som forsøker å kvitte seg med ansvar. Høyrepolitikk sammen med aggressive arbeidsgivere er i dag den største trusselen som norsk arbeidsliv står overfor. Det får fram det verste i kapitalismen og ambisjonene om fri flyt, hvor makten samles på få hender og arbeidstakerne må konkurrere om stadig dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Derfor er det helt nødvendig med regulering.

I FriFagbevegelse i dag forteller Norwegian-pilot Oddbjørn Holsether:

«Gjennom å bli flyttet ut til ett av de tre Norwegian Pilot Services-selskapene i Skandinavia, har konsernet oppnådd å frikoble oss fra verdiene og driften. Nå er vi praksis bare ansatt i et bemanningsbyrå som kun leier ut til konsernet og ikke har noen andre kunder.»

Han sier også:

«Norge er på vei mot et løsarbeidersamfunn.»

Det er kjernen i denne diskusjonen. Det er det vi diskuterer i dag. Det finnes nemlig en rekke andre arbeidsgivere som organiserer driften på måter som gjør at de slipper å ta ansvar for sine arbeidstakere. Blir dette stående, vil det feste seg i norsk arbeidsliv og bli umulig å bli kvitt. Det vil spre seg som ugress til flere deler av arbeidslivet. Derfor må vi som lovgiver gjøre det vi kan for å sikre et trygt og rettferdig arbeidsliv, noe også førstvoterende dommer Henrik Bull slår fast i høyesterettsdommen, nemlig at dette er en oppgave for lovgiver. Nå er det på tide at Stortinget tar ansvar for å sikre et trygt og rettferdig arbeidsliv i framtiden.

Med dette tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet – sammen med andre – står bak.

Erlend Wiborg (FrP) [11:38:31] (komiteens leder): Før jeg går til det innlegget jeg i utgangspunktet hadde planlagt, må jeg bare rette et par kommentarer til foregående innlegg. Hadde det ikke vært uparlamentarisk å si, ville jeg sagt at dette hørtes ut som et innlegg som var planlagt holdt på Arbeiderpartiets landsmøte, totalt frikoblet fra realitetene i hva saken handler om. Representanten drar opp de gule vestene i Frankrike. Jeg minner om at det var et opprør som startet mot økte drivstoffavgifter, noe representanten Grandes parti gjerne ønsker. Jeg synes også det er en nedvurdering av velgerne å si at velgerne ikke visste hva de gjorde da de valgte den regjeringen de har i dag, både i 2013 og i 2017. Jeg mener vi skal ha respekt for velgernes valg, og jeg tror velgerne vet utmerket godt hva de gjør.

Så til saken: Faste ansettelser er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, og vi har også nylig presisert i arbeidsmiljøloven hva det innebærer å være fast ansatt. Det kan også være behov for andre ansettelsesformer, som midlertidige ansettelser og innleie – det er noe samtlige partier i denne sal i utgangspunktet er enig i – men at unntakene da skal kreve at særskilte vilkår må være oppfylt for at man skal kunne benytte seg av det. Stortinget har strammet inn på disse reglene på flere områder de senere årene og har også styrket rettighetene til dem som har andre tilknytningsformer enn den tradisjonelle hovedregelen, som er faste ansettelser.

Norsk arbeidsliv fungerer i all hovedsak godt, de aller fleste har det bra på jobb. Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker fungerer i de aller fleste tilfeller godt. Hele ni av ti trives på jobb. Men det betyr ikke at vi skal hvile, for vi må hver eneste dag kjempe videre for at arbeidslivet i Norge fortsatt skal være trygt, seriøst, innovativt og konkurransedyktig, og for at vi skal få luket ut de useriøse aktørene, som ikke har noen plass i det norske arbeidsliv. De skal ikke få ødelegge for det store, store flertallet.

Men skal vi klare det, er det også viktig at vi som storting ikke skaper et feilaktig bilde av hvordan arbeidslivet i Norge er. Det må bli slutt på at vi mistenkeliggjør næringslivet, som faktisk skaper de verdiene vi kan fordele til gode formål. Det er mange legitime grunner til at man i visse tilfeller har behov for midlertidige ansettelser eller innleie og bemanning. Dette er også ordninger som kan være bra for flere arbeidstakere, og i enkelte tilfeller også er ønsket blant arbeidstakerne.

Representantforslaget virker også å være en konsekvens av høyesterettsdommen i Norwegian-saken. For øvrig var det en dom som flere representanter i denne sal uttalte seg om før man hadde lest dommen, og hadde da bombastiske synspunkter på dommen og varslet det forslaget vi bl.a. behandler i dag.

Ut fra forslaget og argumentasjonen kan det virke som om ønsket til enkelte er at arbeidstakere skal ha to forskjellige arbeidsgivere å forholde seg til, og at man mener at alle utfordringer løses hvis man flytter arbeidsgiveransvaret helt øverst og lengst unna den ansatte. Jeg har ikke tro på at en fragmentert arbeidsgivermodell er til det beste for de ansatte. Tvert imot tror jeg det er bra at den ansatte har én arbeidsgiver å forholde seg til, at det også er den arbeidsgiveren som står en nærme, som kjenner ens arbeidsplass, en enkelt kan ta kontakt med uten et stort byråkratisk – og uklart – system, som jeg mener at forslaget og argumentasjonen også forholder seg til.

Det at næringslivet har forskjellige organisasjonsformer, er faktisk et gode, for ingen bedrifter er like, ingen arbeidstakere er like. Da må vi sørge for at vi har systemer og variasjon som er tilpasset de behovene arbeidsgivere og arbeidstakere har, og så skal vi sørge for at man har gode rettigheter, uavhengig av hvilken organisasjonsform eller ansettelsesform man har.

Denne regjeringen har vært tydelig: Vi skal ha et godt, trygt og seriøst arbeidsliv, basert på at faste ansettelser er hovedregelen, men vi må slutte å mistenkeliggjøre at det finnes folk som har andre behov.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:43:48]: Dette gjelder ikke mistenkeliggjøring. Det det gjelder, er at vårt næringsliv skal ha vilkår som er sånn at vi får en rettferdig konkurranse. Det skal ikke være sånn at de som er i forkant og hele tida tøyer grenser, er de som skal få mulighet til å tjene mest mulig penger. Det er de seriøse, det er de som følger den norske modellen, den norske skikken, som skal tjene mest penger.

Dette er et viktig forslag, for det som før var anerkjente spilleregler og atferd i norsk arbeidsliv, utfordres nå av nye og uoversiktlige organisasjonsformer. Det er derfor viktig at Stortinget strammer inn for å sikre denne rettferdige konkurransen og trygge forholdene for dem som er ansatt.

Når representanten Nordby Lunde sier at det er et tverrpolitisk mål om et godt arbeidsliv med ryddige lønns- og arbeidsvilkår, er det dessverre ikke sant. Høyre bremser og hindrer nødvendige endringer i lovverket for å være på høyde med virkeligheten. Systematisk hindrer en å være på høyde med kreativiteten og den virkeligheten som nå gjør at en får usikkerhet og ulike konkurranseforhold i norsk næringsliv.

Den politikken som opposisjonen, anført av venstresida og Senterpartiet, står for, har bred støtte i arbeidstakerorganisasjonene, fra LO til Akademikerne – sjølsagt fordi det nå ikke bare rammer dem som har den dårligste lønna, men også dem som har god lønn.

Disse nye og uoversiktlige organisasjonsformene kan være flytting av arbeidsgiveransvaret internt i selskapsstrukturen, inngåelse av lange kontraktskjeder og etablering av bemanningsforetak som leier inn personell til mor- og datterselskaper. Det var nettopp det Høyesterett ble stilt overfor i spørsmålet som gjaldt forholdene i Norwegian Air Shuttle ASA. Det er bakgrunnen for denne saken – arbeidsgiveransvaret, som de flygende mente at flyselskapet skulle ha, mens Høyesterett aksepterte at Norwegians modell, hvor flygende personell opererer flyselskapets flygninger mens de er ansatt i egne, interne bemanningsselskaper i konsernet, var greit.

Høyesterett kom ikke til annet enn at de ga Norwegian rett. Men det som er det spesielle, og det som er det særlige, og det særlig klare, er at i dommen fra Borgarting slår førstvoterende dommer, Henrik Bull, klart fast:

«Gitt de klare lovgiveruttalelsene knyttet til gjeldende arbeidsgiverbegrep, må det imidlertid være opp til lovgiver» – altså oss – «å avgjøre om det bør gis en slik regel som arbeidstakersiden her har argumentert for.»

– En meget, meget klar beskjed.

Dommen gir virksomheter mulighet til å organisere seg slik at de kan beholde all innflytelse over arbeidsforhold, men uten samtidig å sitte med det nødvendige ansvaret for de ansatte. Og arbeidstakerne må, etter vår vurdering, vite hvem de skal gå til med sine ønsker, krav eller forhandlinger. Når arbeidstakerne organiseres bort og fjernes fra den virksomheten de faktisk er tilknyttet, svekkes sjølsagt de ansattes reelle og formelle stilling.

Regjeringa sier den har nedsatt et utvalg om norsk luftfart. Ja, det er én del av dette. Men de utfordringer vi står overfor, har konsekvenser også for mange andre bransjer enn luftfarten. Det er derfor viktig at disse utfordringene ses i et generelt arbeidstakerperspektiv, og ikke begrenses til én bransje. Senterpartiet står derfor sammen med Arbeiderpartiet og SV om forslagene nr. 1 og 2. Det som er å ta fram i forslag nr. 1, står i det siste strekpunktet:

« – hindre at arbeidsgiver kan organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret ved å dele opp i underselskaper som ikke driver selvstendig økonomisk aktivitet.»

Jeg er rimelig sikker på at det er en formulering som brede grupper i det norske folk, også en rekke arbeidsgivere, er helt enig i.

I forslag nr. 2 står det at vi ber om forslag som «ivaretar balansen mellom partene i arbeidslivet ved at arbeidsgiveransvaret alltid påhviler den virksomhet som arbeidstakerne står i et avhengighets- og underordningsforhold til». Det burde vært sjølsagt – det burde i hvert fall vært sjølsagt Kristelig Folkeparti-politikk.

Til slutt: For luftfarten vil jeg si at reglene må endres, slik at det selskapet som får tillatelse av Luftfartstilsynet til å fly i Norge, også har arbeidsgiveransvaret for dem som er om bord i flyet. Rett skal følge plikt.

Solfrid Lerbrekk (SV) [11:49:04]: Resultatet av rettssaka mellom Norwegian Air Shuttle ASA og fagforeininga Parat var det som gjorde at me i SV fremja dette forslaget. Det vart litt før dette fremja andre forslag i Stortinget som viste til den same problemstillinga. Det meiner eg i seg sjølv viser omfanget av problemet, og eg må seia at eg er skuffa over at regjeringa ikkje vil agera på tilvisinga frå høgsterettsdomstolen om at lovgjevar står med eit ansvar her.

Dei tilsette fortalde i ei open høyring i saka om korleis dei har vorte organiserte vekk frå den påverknaden som har vore det vanlege i norsk arbeidsliv. Norwegian-piloten Oddbjørn Holsether fortel i dag til FriFagbevegelse om korleis han og kollegaene hans jobbar i eit selskap innanfor Norwegian-systemet som i praksis er eit bemanningsselskap med berre Norwegian som kunde. På denne måten har dei vorte frikopla frå å forhandla om den reelle verdiskapinga i selskapet. Det er ingenting som tilseier at kreative selskapsstrukturar som handlar om å organisera seg vekk frå arbeidsgjevaransvaret, berre finst i Norwegian – eller i luftfarten, for den saks skuld.

Me er fullt klar over at regjeringa har sett ned eit utval om norsk luftfart som skal vurdera konsekvensane for arbeidstakarar i luftfarten som følgje av nye forretningsmodellar og kreative selskapsstrukturar. Men om Statoil – for den saks skuld – verkeleg hadde ønskt å frikopla seg sjølv frå arbeidsgjevaransvaret, hadde dei fint klart det med bitte litt inspirasjon frå Norwegian. Det er ikkje noko hokuspokus. Me står rett og slett overfor ei ny tid, der arbeidstakarar vert hardare pressa på marginane, og der folk på den andre sida av bordet har for mykje makt. Dette gjer at det er heilt nødvendig å oppdatera arbeidsmiljøloven, slik at han tek høgd for dette.

Det vert spennande å sjå kva utvalet til regjeringa kjem med, men det er på langt nær så interessant som det burde ha vore når ein fyrst skal ha eit sånt utval. Ein burde ha teke med heile arbeidslivet og sett på alle former for selskapsstrukturar i denne samanhengen.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:51:53]: Den norske arbeidslivsmodellen er tuftet på ryddighet og anstendighet. Det er et tverrpolitisk mål om et godt organisert arbeidsliv med ryddige lønns- og arbeidsvilkår. Faste og direkte ansettelser er, og skal være, hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det framgår også uttrykkelig allerede av arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd. Fra 1. januar i år inneholder denne også en definisjon av hva det innebærer å være fast ansatt. Øvrige ansettelsesformer, slik som midlertidig ansettelse og innleie, er unntak som alltid krever at særskilte vilkår er oppfylt.

Spørsmålet om håndhevelse av innleie av ansatte er et tilbakevendende tema i denne salen. Kristelig Folkeparti har vært, og er, opptatt av at innleie skal skje i tråd med gjeldende lover og regelverk, og kun i de særtilfellene som loven åpner for. Vi skal ikke ha en glidning fra faste til midlertidige stillinger, men vi skal samtidig legge til rette for nødvendig fleksibilitet. Det ble varslet i Prop. 73 L for 2017–2018 at departementet er i gang med å utrede hvordan myndighetene gjennom offentlig kontroll kan styrke håndhevingen av innleiereglene, herunder likebehandlingsreglene. Dette arbeidet følger samtidig opp flere anmodningsvedtak fra Stortinget. Det er viktig, for håndheving av regelverket er nødvendig for å sikre etterlevelse.

Videre har regjeringen satt i gang et forskningsprosjekt som skal se nærmere på hvordan medvirkning og medbestemmelse praktiseres i norsk arbeidsliv i dag, herunder om grunnleggende rettigheter og ordninger påvirkes av endringer i arbeidslivet. Dette oppdraget er tildelt Fafo, og sluttrapport skal leveres ved utgangen av 2020.

Arbeidsgiver er definert i arbeidsmiljøloven som «enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste». Vanligvis vil rettssubjektet «arbeidsgiver» være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. En utvidelse av arbeidsgiverbegrepet, bl.a. til konsernselskaper og andre selskaper med bestemmende innflytelse, ble bl.a. vurdert i forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov. Departementet kom da til at en utvidelse ikke var ønskelig, bl.a. fordi loven og rettspraksis i de aller fleste tilfellene er treffende med hensyn til hvor den reelle beslutningsmyndigheten ligger. Etter gjeldende rett er det også en viss åpning for at arbeidsgiveransvaret etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det er et særskilt grunnlag for det.

Endringer og trender i arbeidsmarkedet over tid kan føre til behov for endringer av eksisterende lovverk for å sikre at det gir de rettigheter og det vern norske arbeidstakere ifølge lovens intensjon skal ha. Regjeringen har nedsatt et utvalg om norsk luftfart som bl.a. skal vurdere konsekvenser for arbeidstakere i luftfarten som følge av nye forretningsmodeller og endring i tilknytningsform for de ansatte. Dette mener Kristelig Folkeparti er både viktig og riktig. Det er nødvendig å undersøke konsekvensene av endringer i arbeidsmarkedet, og det er viktig å hente inn kunnskap som gjør det mulig å ta gode og riktige avgjørelser. Kristelig Folkeparti ser derfor fram til å se hva som kommer ut av dette arbeidet.

Bjørnar Moxnes (R) [11:56:06]: Pilotene i Norwegian har i flere år kjempet en iherdig kamp for å bli direkte ansatt i selskapet. Det burde vært helt unødvendig, siden pilotene hver dag flyr for Norwegian, men Bjørn Kjos utnytter gråsonene i det norske lovverket for å slippe å ta ansvar for de ansatte. I stedet har pilotene blitt flyttet over til et bemanningsselskap som leies inn til Norwegian.

Norwegian er ikke alene om å snike seg unna et ansvar som de fleste arbeidsgivere tar. Nå nærmer vi oss slutten på rettssaken mot velferdsprofitøren Aleris, der konsulenter som jobber kontinuerlig for selskapet, har gått til sak for å få direkte og fast ansettelse – som burde vært en selvfølge. Det har i det siste vært en rekke eksempler på bemanningsselskaper som snor seg unna loven og ansetter folk på ned mot 5 prosentkontrakter, og franchisebransjen vokser, der eierne på toppen ikke ansetter selv, men heller plasserer de ansatte hos franchisetakerne. Det er en forretningsmodell som gir null risiko for den reelle arbeidsgiveren, og all risiko hos de ansatte og franchisetakeren.

Disse eksemplene – Norwegian, Aleris, franchise – har noe til felles, nemlig at det dreier seg om løse og utrygge ansettelser. Vi i Rødt godtar ikke en utvikling der stadig flere i arbeidslivet er frarøvet en reell mulighet til å organisere seg og til å forhandle med sin reelle arbeidsgiver. Nå er det en stor vekst i antall selskaper som tjener seg rike på en virksomhet som går på tvers av intensjonen i den norske arbeidsmiljøloven. Da må loven skjerpes, slik at den progressive loven vi har fra 1977, ikke mister sin verdi.

Partiene på høyresiden argumenterer med at problemstillingen med arbeidsgiveransvar var oppe til vurdering i 2005, og derfor ikke trenger ny behandling. Da glemmer Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti at det har skjedd mye de siste 15 årene. For det første har det vært en massiv og uregulert arbeidsinnvandring fra hele EØS-området til en rekke bransjer, der kyniske arbeidsgivere utnytter muligheten til å skaffe seg billig arbeidskraft ved bruk av innleie og andre kreative forretningsmodeller. Bare det alene gir behov for å innskjerpe regelverket kraftig. Rødt støtter selvfølgelig forslaget om å sikre at den som har styringsretten over de ansatte, også skal ha arbeidsgiveransvaret.

Vi registrerer at de borgerlige partiene ikke vil gjøre noe som helst med denne utviklingen. Det har vi sett gang på gang. Det er skuffende at de borgerlige partiene verner om de useriøse arbeidsgiverne, nærmest uansett hvilken problemstilling vi står overfor. Det er altså et mønster i regjeringens politikk. Vi ser det i regjeringserklæringen, hvor de understreker at det skal være like fint å være uorganisert som å være organisert. På Høyres landsmøte var diskusjonen om man skulle forsvare – eller såkalt anerkjenne – det uorganiserte arbeidslivet. Dette viser at motkreftene mot den norske modellen styrker seg også i regjeringen, og at de borgerlige partiene avslører seg selv som pådrivere for et uorganisert arbeidsliv på utsiden av den norske modellen.

Samtidig skryter regjeringen i disse dager av sin innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet. Problemet og faktum er at en stadig større del av arbeidslivet har blitt grått – preget av løsarbeid og sosial dumping. Og det er liten hjelp i å ta de aller verste skurkene, når man tillater at en stadig større del av arbeidslivet får operere i randsonen av loven.

Pilotene ble kjent for sin kamp for faste ansettelser. De har kjempet en kamp for alle arbeidstakere, noe vi i dag forsøker å videreføre i stortingssalen. Dessverre er motkreftene sterke. Dessverre vil fornuftige forslag bli stemt ned av de borgerlige. Derfor er det helt avgjørende at fagbevegelsen og opposisjonen på Stortinget fortsetter kampen for trygge arbeidsforhold, en kamp hvor vi dessverre må konstatere at regjeringen synes det er viktigere å verne om de useriøse arbeidsgiverne enn å stemme for fornuftige forslag, som til en viss grad kan motvirke noe av det useriøse, og til en viss grad gjøre det litt mer ryddig for arbeidsfolk i Norge.

Statsråd Anniken Hauglie [12:01:25]: Regjeringen ønsker ryddige lønns- og arbeidsvilkår og et organisert arbeidsliv. Dette er viktig og noe vi har kontinuerlig oppmerksomhet på og står sammen om på tvers av de politiske skillelinjene.

Representantene ønsker å presisere at faste og direkte arbeidsforhold er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette er imidlertid allerede hovedregelen i norsk arbeidsliv. For det første følger det av loven. Fra 1. januar i år er begrepet fast ansettelse definert, slik at det framgår hva det innebærer å være fast ansatt. For det andre viser praksis at fast ansettelse er hovedregelen. En Fafo-rapport fra 2018 viser at kun 11 pst. av de sysselsatte er midlertidig ansatt, innleide eller selvstendig næringsdrivende uten ansatte.

Vi fortsetter fokuset på innleie. Departementet er i sluttfasen med å utrede hvordan vi kan styrke håndhevingen av innleie- og likebehandlingsreglene. Dette varslet vi i forbindelse med lovendringene om innleie i fjor, og dette følger opp flere anmodningsvedtak fra Stortinget. Her tar vi sikte på å sende et forslag på høring i løpet av våren.

Når det gjelder arbeidstakermedvirkning, har regjeringen satt i gang et forskningsprosjekt som skal se nærmere på hvordan medvirkning og medbestemmelse praktiseres i norsk arbeidsliv i dag, herunder om grunnleggende rettigheter og ordninger påvirkes av endringer i arbeidslivet. Oppdraget er, som nevnt av flere i salen, tildelt Fafo, og sluttrapporten skal leveres ved utgangen av 2020.

Representantene ønsker lovendringer for å sikre at rammeverket er tydelig på hvem som har arbeidsgiveransvar. Jeg mener at regelverket vi har i dag, i utgangspunktet er godt og gir fleksibilitet til å møte ulike former for organisering i arbeidslivet. Samtidig må vi ha øynene åpne for at arbeidsmarkedet endrer seg. Valg av organisasjons- og ansettelsesform kan få betydning for hvem som har hvilke rettigheter, muligheter og plikter. Dette er det all grunn til å være oppmerksom på. Heldigvis er mitt inntrykk at de fleste virksomheter er seriøse og tar sitt arbeidsgiveransvar på alvor, også de som har behov for å effektivisere og omorganisere seg. Og det er helt legitimt at næringslivet benytter handlingsrommet i lovverket.

Forskning viser at bruk av atypiske ansettelser i Norge i hovedsak ikke øker. Det er ingen store varsellamper som lyser. Til tross for dette kan det være gode grunner til å være oppmerksom på trender i arbeidsmarkedet. Dette gjelder med hensyn til både hvordan arbeid og virksomheter organiseres, hvilken tilknytning det er mellom den som tilbyr arbeid og den som utfører arbeid, og hvilke konsekvenser ulik organisering kan få. Etter min mening er det fornuftig å se disse spørsmålene i sammenheng, bl.a. i lys av forskningen og ikke minst i samråd med partene. Jeg drøftet denne tematikken med partene i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd i februar, hvor jeg orienterte – og spurte også – om det nå kan være grunn til i samråd med partene å se nærmere på hvordan rammeverket vårt er tilpasset framtidens arbeidsliv. Det vil vi også komme tilbake til senere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:15:53] (ordfører for saken): Dette er en svært viktig sak, og jeg vil gi en stor honnør til Arbeiderpartiet, som har reist saken.

Som saksordfører har jeg gått inn i det historiske grunnlaget for saken, samtidig som jeg har sett den dagsaktuelle situasjonen hvor hundrevis av yrkesskadde nå risikerer ikke å få full erstatning som følge av konkursen 8. mai 2018 ved det danske forsikringsselskapet Alpha Insurance AS. Innstillinga viser at regjeringspartiene og opposisjonen verken har felles forståelse av dagens alvorlige situasjon eller de forhold som har ført til situasjonen. Det eneste komiteen er enig om, er det faktum at det gjelder to obligatoriske forsikringsordninger ved yrkesskade og yrkessykdommer, at to ordninger gir unødvendig kompliserte forhold for alle parter, og at det vil være en fordel med én forsikringsordning.

Mens regjeringspartiene avviser alle forslag, står opposisjonen sammen om fem forslag som er utarbeidet gjennom komitébehandling, med utgangspunkt i Arbeiderpartiets forslag i dokumentet. Jeg tar opp de forslag som Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV står sammen om.

Senterpartiet er ikke med på forslagene nr. 6 og 7, som det framgår av innstillinga, fordi det haster mest med å få ryddet opp i den akutte situasjonen. Men dette må ikke forstås slik at Senterpartiet er imot forslagene nr. 6 og 7, og for ikke å skape misforståelser vil vi subsidiært støtte forslagene nr. 6 og 7, fra Arbeiderpartiet og SV.

Sakens kjerne er at det i dag er lovlig adgang for norske bedrifter å tegne obligatorisk yrkesskadeforsikring i selskaper innenfor EØS-området uten at det utenlandske selskapet er medlem i den norske Yrkesskadeforsikringsforeningen, og i den aktuelle situasjonen med konkursen i forsikringsselskapet Alpha Insurance AS avviser Yrkesskadeforsikringsforeningen og garantiordningen ved konkurs i begge land erstatningsansvar for de yrkesskadde. Dette er meget alvorlig.

I Norge er det påbudt for arbeidsgivere å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Alle forsikringsselskaper som tilbyr yrkesskadeforsikring i Norge, plikter i henhold til § 4 i lov om yrkesskadeforsikring å være medlem av Yrkesskadeforsikringsforeningen, der de ansattes rettigheter er sikret gjennom en garantiordning som trer inn i slike situasjoner. Yrkesskadeforsikringsloven er en obligatorisk ansvarsforsikring der ett av hovedformålene er at skadelidte alltid skal være sikret dekning.

Norske forsikringsselskaper og forsikringsselskaper i land utenfor EØS er pliktige medlemmer av den norske garantiordningen. Det er ikke tilsvarende krav for skadeforsikringsselskaper som har solgt forsikringer fra EØS-land. Ved salg av forsikringer fra EØS-land er det i henhold til finansforetaksloven § 5-5 tilstrekkelig at selskapet har tillatelse av myndighetene i hjemstaten. Det er mange land som ikke har garantiordninger, og de sikrede i Norge risikerer dermed å stå uten dekning dersom forsikringsselskapet hjemmehørende i et annet EØS-land går konkurs.

Det danske forsikringsselskapet Alpha Insurance AS, der flere tusen nordmenn var yrkesskadeforsikret, gikk som sagt konkurs 8. mai 2018. Garantiordningen i Danmark gjelder ikke ved konkurs, og foreningen har erklært at de ikke er ansvarlige for krav mot det danske selskapet Alpha etter konkursen. Konkursen i Alpha Insurance AS har vist at de norske yrkesskadereglene ikke gir arbeidstakerne sikring ved konkurs når forsikringen er solgt grensekryssende fra et EØS-land.

I komiteens høring foreslo arbeidslivets parter LO, NHO og Virke at det raskt må foretas endringer i lovverket for å hindre at en tilsvarende situasjon inntreffer. De ønsker derfor pliktig medlemskap for grenseoverskridende virksomhet i den norske garantiordningen for skadeforsikring. Manglende økonomisk ansvar som følge av dette må ikke føre til at et utenlandsk EØS-lokalisert forsikringsselskap velges fordi det blir billigere for bedrifter som må ha yrkesskadeforsikring. Utenlandske selskaper skal ikke være gratispassasjerer på bekostning av norske forsikringsselskaper, men yrkesskadde skal etter dagens regelverk kunne ta ut søksmål mot forsikringsselskapet om forsikringsutbetaling ved sitt alminnelige verneting. Etter Alpha-dommen er derfor de yrkesskadde blitt henvist til danske domstoler. Etter opposisjonens mening skal den skadelidte alltid kunne forholde seg til norsk domstol for fastsettelse av erstatningsbeløpet. Opposisjonen går inn for en pliktig garantiordning for skadeforsikring som er solgt gjennom norsk filial eller direkte gjennom grenseoverskridende salg i Norge. Dette standpunktet støttes av både LO, NHO og Virke.

Det er opposisjonens holdning i saken.

Lise Christoffersen (A) [12:21:10]: La meg først få lov til å takke saksordføreren for et grundig arbeid. La meg deretter få uttrykke min store forundring og skuffelse over regjeringas og Høyres, Fremskrittspartiets, Venstres og Kristelig Folkepartis stortingsgruppers totale ansvarsfraskrivelse i en sak der kanskje rundt 300–400 norske arbeidstakere med godkjent yrkesskade nå står i fare for å miste hele eller deler av den erstatningen de etter norsk lov faktisk har krav på.

Alle arbeidsgivere er ved lov pålagt å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Som en ekstra sikkerhet har vi en garantiordning som sikrer arbeidstakere mot useriøse arbeidsgivere som gir blaffen i å tegne forsikring. Garantiordningen sikrer også yrkesskadde i tilfeller der arbeidsgiver har gjort sin plikt, men der selskapet ikke innfrir sine forpliktelser.

Konkursen i det danske selskapet Alpha Insurance 8. mai 2018 har vist at det er et stort hull i denne garantien. Alle utbetalinger til de yrkesskadde her er stanset. Endelig utbetaling kan bli utsatt helt til bobehandlingen avsluttes. Det kan ta flere år. All saksbehandling skal skje i regi av konkursboet. Etter det vil de som er forsikret gjennom Alphas norske filial, ha den norske garantiordningen i ryggen, men det kan ta tid – tid noen av de yrkesskadde ikke har. Ett eksempel på det er en person med yrkesrelatert kreft.

De som har yrkesskadeforsikring tegnet direkte med Alpha Insurance i Danmark via forsikringsmeglere, har ikke krav på, og vil dermed heller ikke få, dekning fra den norske garantiordningen, selv om de altså etter norsk lov skal være dekket. Dem akter tydeligvis regjeringa å la seile sin egen sjø. Det er urettferdig, og det strider mot det regelverket Stortinget har vedtatt.

Å snu det andre kinnet til kan være en god egenskap, men i denne saken er det motsatt. Det er ganske så sjokkerende å være vitne til regjeringas skuldertrekk, applaudert av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti i Stortinget. Norsk lov teller ikke. Det betyr ingenting for disse partiene at 300–400 personer med yrkesskade står uten dekning. De får klare seg som best de kan, og på egen hånd måtte føre saken sin i et annet land, i en situasjon hvor man altså enten er sjuk eller skadet.

For dem hjelper det lite at justisministeren uttrykker full forståelse for at de har havnet i en vanskelig situasjon. Statsråden påstår at dette er en privatrettslig tvist som regjeringa ikke kan tre inn i. Selvsagt kan regjeringa tre inn her. Staten kan enkelt og greit overta kravet disse yrkesskadde har overfor Alpha Insurance, betale de skadde det de har krav på, og la Alpha Insurance møte den norske stat med et samlet krav i en eventuell rettssak i Danmark. Det er bare å stemme for forslag nr. 2, fra mindretallet i denne saken. Det vil løse det akutte problemet for dem som ikke får pengene sine.

Så gjelder det framtida – hindre at dette skjer igjen, tette hullene i det lovverket som skal beskytte arbeidsfolk som skades på jobb, sørge for at alle er dekket av garantiordningen, sørge for at alle som må gå til sak, kan gjøre det i Norge: Men heller ikke her er regjeringa villig til å handle. Derfor vil Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti i dag stemme ned forslag om obligatorisk medlemskap i garantiordningen for alle som selger yrkesskadeforsikring i Norge. Det jeg lurer på, er: Hvordan vil regjeringa da sørge for at yrkesskadeforsikringen er reell? Ett av regjeringspartiene liker å kalle seg partiet for lov og orden. Hvis lov og orden ikke skal gjelde for arbeidsfolk som blir skadet på jobb, hvem skal det da gjelde for?

Før valget i 2013 fremmet Stoltenberg II-regjeringa en proposisjon om oppdatering av regelverket for yrkesskade. Den ble trukket av Solberg-regjeringa med beskjed om at det skulle komme et nytt forslag, men det har aldri kommet. Vi har etterlyst det hvert eneste år. Det siste som ble sagt, er at dagens regelverk er bra nok. Alpha-saken viser det motsatte. Men våre forslag, forslagene nr. 3 og 4, som kan tette dette hullet, blir trolig nedstemt i dag.

Til slutt et par kommentarer til forslagene nr. 6 og 7, fra Arbeiderpartiet og SV, som jeg herved tar opp. De gjelder en annen sårbar gruppe, nemlig utenlandske arbeidstakere som skades på jobb i Norge. De er sårbare når det gjelder arbeidslivskriminalitet, de utsettes for større risiko for yrkesskade på arbeidsplassen enn sine norske kollegaer. Arbeidstilsynet har påvist at risikofylte jobber, språkproblemer, dårlig opplæring og mangel på verneutstyr utgjør en farlig kombinasjon. Det viktigste er selvsagt å forebygge gjennom opplæring og kontroll, men ulykker vil skje. Virkeligheten har dessverre vist det. Det er nok å nevne Ramunas Gudas-saken fra Bærum eller dødsbrannen i Drammen for litt over ti år siden. Men regjeringa og stortingsflertallet vil altså ikke legge to pinner i kors for å sikre yrkesskadde på en bedre måte enn i dag. Det er nesten ikke til å tro.

Kristian Tonning Riise (H) [12:26:17]: Regelverket for yrkesskadeerstatning har i lang tid – under flere skiftende regjeringer – blitt forsøkt endret på uten at det har vært mulig å komme til enighet. Partene i arbeidslivet har arbeidet med en yrkesskadereform i over 15 år, der et offentlig utvalg har lagt fram forslag til en grunnleggende omlegging av gjeldende system, i tillegg til at departementet gjennom årene har utredet mulige alternativer.

Jeg vil understreke at det er bred enighet om at dagens system ikke er perfekt. Men grunnen til at vi er der vi er, er at det ikke har lyktes partene å bli enige om de nye virkemidlene som eventuelt kan avløse dagens utilstrekkeligheter. Det er også lite som har tydet på at man har kommet i hvert fall veldig mye nærmere noen omforent løsning som høster støtte fra partene i denne saken. Den uenigheten kom tydelig fram også under høringen 31. januar i år, der ingen av høringsinstansene ga noen omforent støtte til forslagene i saken. Samtlige høringsinstanser hadde egne forslag til justeringer, eksempler på deler av forslagene de var for, eller imot, eller alternative forslagstekster, som ikke nødvendigvis var forenlig med hverandre heller.

Det illustrerer dessverre, vil jeg si, kompleksiteten i denne saken, for det er flere forhold i de forslagene som er lagt fram, som reiser både viktige prinsipielle og praktiske problemstillinger. Det berører EØS-rettslige problemstillinger, f.eks. knyttet til hva slags krav det er mulig å stille fra norske myndigheter for å kunne drive forsikringsvirksomhet i Norge, all den tid et forsikringsselskaps anledning til å drive virksomhet innenfor EU/EØS-området ellers beror på et allmennprinsipp om at en tillatelse i én medlemsstat gjelder for alle.

Det er også utfordringer knyttet til å sørge for at man ikke gjør endringer som i praksis vil gi utenlandske selskaper et sugerør ned i innbetalinger til den norske garantiordningen fra norske bedrifter. Det er en utvikling som jeg antar at ingen ønsker, og som også de som har vært oppe på talerstolen her tidligere i saken, har uttrykt at man ikke vil ha.

Når det gjelder lovfestet krav om rettshjelpsforsikring, f.eks., vil det i så fall være noe helt nytt i norsk rett. Det reiser også flere prinsipielle problemstillinger, f.eks. knyttet til at obligatorisk rettshjelpsforsikring som en del av yrkesskadeforsikringen vil innebære at forsikringsforetaket vil være pliktig til å dekke utgifter den forsikrede har mot foretaket. Det er vanskelig å se for seg at det skal kunne gjøres uten at det fører til et høyere premienivå og økte kostnader for norske virksomheter, noe også bl.a. NHO og Virke advarte mot i høringen.

I det hele tatt er det for mange problemstillinger i dette forslaget som ikke er løst, til at vi kan stemme for det. Jeg vil gjenta at det er bred enighet om at dagens system ikke er perfekt, men det er vår oppfatning at eventuelle endringer i regelverket for yrkesskadeerstatning må bero på en større enighet mellom partene, hvis man i realiteten skal gjenoppta et arbeid som har pågått over 15 år, men hvor man ikke har lyktes i å komme med noen løsning som høster enighet mellom partene. Derfor anbefaler vi at dette forslaget avvises – ikke vedtas – i dag, men vi ser gjerne at vi senere kommer i en situasjon hvor det er et annet utgangspunkt, med en større enighet mellom partene enn det er i dag.

Helge André Njåstad (FrP) [12:30:23]: Dette representantforslaget frå Arbeidarpartiet inneheld opphavleg åtte forslag. Det handlar om yrkesskadeerstatning og det arbeidet som det er gjort greie for av fleire, som har gått føre seg i 15 år. Det handlar òg om den spesielle situasjonen som har oppstått i kjølvatnet av konkursen til selskapet Alpha Insurance med base i Danmark.

Fyrst av alt er det viktig for meg å understreka at me har stor forståing for at det er ei vanskeleg sak for dei som denne konkursen får følgjer for. Dei er komne i ein situasjon som dei ikkje har hatt moglegheit til å påverka sjølve.

Eg registrerer at både saksordføraren og representanten frå Arbeidarpartiet rettar ganske hard kritikk mot regjeringspartia si handtering av dette, så eg føler at det er nødvendig å gå igjennom forslag for forslag for å fortelja kvifor det ikkje er så enkle løysingar som det som går fram av Dokument 8-forslaget til Arbeidarpartiet og forslaga i innstillinga.

Eg registrerer at nemningane av dei ulike forslaga har ei litt anna nummerering i det opphavlege forslaget som er i innstillinga, så det er mogleg at eg refererer til andre tal enn det som er gjort av føregåande talarar.

I punkt 1 i Arbeidarpartiets representantforslag ber Stortinget regjeringa om å bidra til at dei som er ramma av konkursen, skal få innfridd rettane sine. Det er utfordrande, som regjeringa skriv, å gå inn i ein privatrettsleg tvist mellom private partar. Saka er framleis i prosess, og det er no for tidleg å spå om utfallet. Om saka ikkje blir løyst, kan ein fort hamna i ei domstolsbehandling.

Punkt 2 i representantforslaget går ut på å sikra like krav til utanlandske og norske selskap som tilbyr yrkesskadeforsikring til norske arbeidstakarar. Her er det ein del EØS-rettslege reglar som spelar inn. Det er utfordrande å stilla krav om konsesjon i Noreg, også for selskap som er etablerte i eit EØS-land. Me må vera forsiktig med, som Virke påpeika i høyringa, å gje utanlandske selskap rett til å nyta godt av ei garantiordning som dei eventuelt ikkje bidrar økonomisk til.

Punkt 3 i representantforslaget handlar om at regjeringa må fremja lovforslag som sikrar rett til å reisa sak om yrkesskadeerstatning for norsk domstol. Her svarar regjeringa i brevet at dette er vareteke av gjeldande rett, og eg viser vidare til svaret frå justisministeren til komiteen.

I punkt 4 føreslår Arbeidarpartiet at rettshjelpsforsikring alltid skal utløysast i saker som gjeld erverv, medrekna yrkesskade. Utvidar me den forsikringa til òg å gjelda dette, veit ein at det vil bli dyrare forsikringar, og det er ein kostnad som arbeidsgjevar må ta. Departementet har heller ikkje noka oversikt over kva dette vil kosta, og me meiner det er uansvarleg å gå for eit forslag utan at det er belyst.

Punkt 5 handlar om at regjeringa skal gå gjennom alle yrkesskadeforsikringane for å sjå om det er fleire tilfelle som Alpha Insurance. Her svarar regjeringa at det er tolv utanlandske selskap som tilbyr den tenesta utan å vera medlem i Garantiordninga for skadeforsikring. Fem av desse tilbyr yrkesskadeforsikring.

Punkt 6 handlar om at Arbeidarpartiet ber regjeringa snarast fremja sak om ein ny samla lov om arbeidsskade. Det er dette arbeidet, som fleire har vore inne på, som går på at det i dag er to ordningar – ei i folketrygda og i tillegg ei lovpålagd forsikringsordning. Eit offentleg utval leverte ein NOU i 2004 om dette, så ein har altså jobba i 15 år under ulike regjeringar med å følgja opp dette arbeidet. Berre dei siste åra har det vore tre høyringar om problemstillingane, men trass i eit omfattande og grundig arbeid har ikkje partane i arbeidslivet lykkast med å koma til einigheit om ei løysing som kan avløysa gjeldande system på ein god og hensiktsmessig måte.

Punkt 7 i representantforslaget handlar om at utanlandske arbeidstakarar òg skal forsikrast, og at regjeringa må føreslå lovendringar om det. Justisministeren viser i svaret sitt til at det allereie er vareteke i gjeldande regelverk.

Punkt 8 går på ressursar som er stilte til rådigheit for Arbeidstilsynet og politiet. Det er naturleg å minna om at det er Stortinget som er løyvande myndigheit, så å be regjeringa auka budsjetta skal kanskje ikkje Stortinget gjera. Då bør ein heller auka budsjetta dersom ein meiner det er riktig. Her svarar justisministeren at det i Arbeidstilsynet er eit stort fokus på dette feltet, og at godt samarbeid mellom politiet og Arbeidstilsynet gjer at dette har stort fokus innanfor dei gjeldande budsjettrammene som ein har.

Dette er bakgrunnen for at Framstegspartiet, i likskap med dei andre regjeringspartia, stiller seg bak innstillinga, der me avviser forslaget. Men me har stor forståing for den situasjonen som mange er komne opp i, basert på ein konkurs i eit privat selskap.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [12:35:29]: Yrkesskade er et krevende saksområde med alvorlige konsekvenser for dem som blir berørt. Derfor er det litt trist å registrere at det har blitt arbeidet med en slik reform i over 15 år uten resultater. Jeg leser også at et offentlig utvalg har lagt fram forslag med grunnleggende omlegging av gjeldende system, og i tillegg har departementet gjennom årene utredet mulige alternativer. Likevel har vi ikke fått noen god løsning.

Til tross for bred enighet om at dagens ordninger inneholder flere svakheter, gjenstår det altså å komme til enighet om virkemidler som kunne ha løst dette.

Jeg kom inn på Stortinget i januar og kunne på den første høringen, den 31. januar, sitte og høre at ingen av dem som deltok, hadde omforente forslag til løsning. Samtlige deltakere hadde egne forslag til justeringer eller alternative forslagstekster. Det er beklagelig at det ikke har vært mulig å få denne reformen i land etter så lang tid.

Vi har lest det statsråden skriver i sitt brev, og det er for tidlig å si noe om saken mellom Alpha Insurance AS og de skadelidte, fordi konkursen er en privat tvist. Det er heller ikke avklart om etablerte ordninger i Danmark sikrer forsikringskrav for norske arbeidstakere, og det vil derfor være prematurt å komme med noen konklusjon om hvorvidt Alpha-saken har avdekket behov for regelendringer i så måte.

Punktene i representantforslaget virker ellers ikke spesielt gode eller solide, synes vi, og statsrådens svarbrev trekker fram gode motargumenter som vi forholder oss til. Derfor kommer Kristelig Folkeparti ikke til å støtte representantforslaget.

Statsråd Jon Georg Dale [12:37:52]: Først vil eg seie, som fleire andre også har sagt, at eg naturlegvis har forståing for at dette er ein svært vanskeleg situasjon for yrkesskadde og personar med yrkessjukdom som har vore yrkesskadeforsikra i Alpha Insurance. Eg er glad for at Garantiordninga for skadeforsikring har teke på seg å forskotere utbetalingar til dei som er sikra i den norske filialen til selskapet. Samtidig forstår eg kor fortvila situasjonen må vere for dei som var forsikra gjennom den grensekryssande verksemda til Alpha Insurance.

Det er viktig å ha i minne at ingen av desse gruppene sjølv har hatt noka moglegheit til å påverke den situasjonen dei har kome opp i. Det gjer at sjølv om dette er ei utruleg krevjande sak for dei involverte, er det fortsatt ein privatrettsleg tvist. Det avgrensar moglegheitene til staten til å gripe inn direkte. Eg meiner at staten ikkje bør gå inn i ein tvist mellom private partar.

Dersom ein ser framover, kan denne saka likevel illustrere at det er behov for å sjå nærmare på reglane som gjeld yrkesskadeforsikring og konkurs i forsikringsselskap. Det at vi har ei ordning for yrkesskadeforsikring i Noreg som sikrar arbeidstakarane eit sterkt erstatningsrettsleg vern, føreset faktisk at dei som er forsikra, får den erstatninga dei har krav på. Dersom det er behov for endringar framover, er det fleire ulike problemstillingar ein må avklare, og fleire ulike løysingar ein bør greie ut.

Det er viktig at arbeidstakarar som meiner at dei har krav på erstatning, har moglegheit til å få prøvd krava sine for domstolane. I saker mot forsikringsselskap vil norske domstolar ha kompetanse til å behandle tvisten. Dette kan vere annleis dersom ein må gå til søksmål mot eit utanlandsk konkursbu. Som fleire representantar har vore innom tidlegare, tek eg utgangspunkt i at det er EØS-rettslege problemstillingar knytte til det.

I representantforslaget er det også brukt mykje tid på å omtale arbeidslivskriminaliteten. Regjeringa er einig i at det er viktig å få handtert han betre enn vi tradisjonelt har gjort. Ein har arbeidd godt med slik kriminalitet, m.a. med kontroll og med samarbeid mellom styresmaktene og partane i arbeidslivet. Eg vil også minne komiteen om at regjeringa la fram sin reviderte strategi mot arbeidslivskriminalitet så seint som i februar i år.

Når vi har konkludert med at vi ikkje bør gripe direkte inn i denne saka, inneber ikkje det at det ikkje er nødvendig å sjå på regelverket framover i tid for nye tilfelle. Samtidig er det, som fleire representantar allereie har mint om, veldig lite einigheit også mellom partane i arbeidslivet om kva som er den rette løysinga på desse sakene. Det kan det kanskje vere naturleg at opposisjonen tenkjer over, når dei hittil i sine innlegg frå talarstolen med brei pensel har måla to streker under dei forslaga dei sjølv har fremja, mens høyringsrundane som stortingskomiteen faktisk gjennomførte, viste at dei partane som er i norsk arbeidsliv, også har ulike innfallsvinklar i denne saka. Det høyrest ikkje slik ut når opposisjonen snakkar i dag, men det høyrdest definitivt slik ut under høyringsrundane.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:51:26]: Nå har vi fått et nytt uttrykk: «EØS-rettslige komplikasjoner». Det er ganske spesielt at det ikke går an å kalle en spade for en spade, at det ikke går an å fortelle at det som her er kjernen, er at det er EØS-avtalen som har skapt de virkelig store problemene for den ene etter den andre regjeringa etter 1994.

Vi har en yrkesskadeforsikringslov fra 1990, som sjølsagt ikke tok høyde for den situasjonen som vi nå er oppi, og den loven får lov til å gjelde videre. Det er en lov som innebærer en plikt for enhver arbeidsgiver til å yrkesskadeforsikre sine ansatte, og så er det et svært hull i loven som er slik at dersom selskapet – i dette tilfellet Alpha Insurance – går konk, sitter de menneskene som er yrkesskadd, i saksa. Det blir her sagt at det er en privatrettslig tvist, men de menneskene har jo ingen mulighet til å komme ut av den saksa.

Dette er sterkt. Det er sterkt at en ikke kan gå inn og si hva som er årsaken til at det er så problematisk. Jeg kunne dokumentert dette ved å vise hvilke paragrafer som er slik at de skaper disse problemene for regjeringa, men statsråden bruker stadig nye ord for å si hva som er saken.

Representanten Tonning Riise sa at det er EØS-rettslige problemstillinger. Det betyr i praktisk språk at det er i strid med EØS-avtalen. Tonning Riise sa også at det må bli større enighet mellom partene. Det er vel ikke noe rart at det er uenighet mellom partene, for det er noen som betaler og noen som får. Jeg har aldri hørt at det har vært enighet om det, men da trengs det lederskap. Da trengs det lederskap fra en regjering som avklarer den konflikten som er her.

Representanten Njåstad refererte til Arbeiderpartiets forslag. Jeg vil gjøre ham oppmerksom på at det er ikke de forslagene som har blitt fremmet. De forslagene som har blitt fremmet, er bearbeidet med utgangspunkt i Arbeiderpartiets representantforslag. De har blitt presisert og poengtert slik at de framstår bedre enn det som var utgangspunktet. Slik skal en komitébehandling være.

Lise Christoffersen (A) [12:54:31]: Det var litt for få replikker i replikkrunden til at jeg fikk svar på alt jeg lurte på, så jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å stille et par tilleggsspørsmål til statsråden.

Jeg vil først – ganske kjapt – bare kommentere at det er noen underlige rullegardiner som regjeringa gjemmer seg bak i denne saken, som begrunnelse for ikke å foreta seg noe. Det første er at det kom ulike forslag under Stortingets høring i saken. Er det et kriterium for hva vi skal ta opp her i Stortinget, at alle høringsinstanser kommer med nøyaktig det samme forslaget? Det har jeg aldri hørt om før.

Det er EØS-rettslige problemstillinger knyttet til dette, men dette er første gangen jeg har hørt at det er et argument for at vi ikke skal jobbe med en sak. Så er det sagt.

Representanten Toskedal sa fra talerstolen at det er en del ting som en bør vente på, bl.a. en nærmere avklaring av om etablerte ordninger i Danmark sikrer forsikringskrav fra norske arbeidstakere. Det var avklart allerede før statsråden svarte i sitt brev til Stortinget, og det er underlig at regjeringa ikke kjente til at nye regler, som kun dekker risiko i Danmark, skulle tre i kraft i Danmark fra 1. januar 2019. Der har Stortinget kanskje blitt litt knapt informert, for å si det på en pen måte.

Jeg hadde tenkt å spørre statsråden hva han vil gjøre for å sikre at utenlandske arbeidstakere har like gode rettigheter som norske arbeidstakere når det gjelder yrkesskade. Behovet er faktisk større hvis en ser samlet på statistikken. Det er fire faktorer som Arbeidstilsynet bruker til å forklare hvorfor utenlandske arbeidstakere har en høyere ulykkesrisiko enn norske, for det har de faktisk:

• mer risikofylte arbeidsoppgaver

• annen sikkerhetskultur

• lav alder, begrenset erfaring og løs tilknytning til arbeidslivet

• mangelfull språkbeherskelse

Vi vet dessverre at når ulykken er ute, sendes ofte disse arbeidstakerne hjem uten å ha en krone med seg, enten en har krav på det eller ikke.

Jeg hadde tenkt å stille et spørsmål til. Faktum er at dagens yrkesskadelovgivning også har en kjønnsmessig slagside. Sju av ti med godkjent yrkesskade er menn. Også der en sammenlikner menn og kvinner i samme alder, med samme utdanning, i samme næring og med samme diagnose, er sjansen for å få yrkesskadefordel gjennomgående lavere for kvinner. Synes statsråden at det er en problemstilling som det er verdt å ta tak i? Det hadde vært fint å få et svar på det.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:58:26] (ordfører for saken): Boligspekulanter tjener mye i dagens utleiemarked, dette på bekostning av ungdom som vil inn i boligmarkedet og kjøpe seg sin første leilighet, eller godt voksne som har leid en leilighet i et langt liv, og som får en mulighet til å kjøpe leiligheten de har leid så lenge. Vi vil ha endringer både i lover og i praksis som skal gjøre det lettere for leietakere å bli eiere av egen bolig.

En rekke reportasjer i Dagens Næringsliv har vist at en boligspekulant har omgått bestemmelsene i leiegårdsloven og unnlatt å melde inn kjøp av leiegårder til Oslo kommune. Å omgå disse bestemmelsene kan gi stor økonomisk vinning på bekostning av leietakere med begrensede økonomiske ressurser. Boligspekultanten Ivar Tollefsen og hans selskap har de siste årene bygget opp sin portefølje av leiegårder i Oslo. Bladet Kapital har utropt ham til Norges eiendomskonge, og gjennom det børsnoterte svenske selskapet Heimstaden eier han altså over 39 000 leiligheter i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og Nederland til en bokført verdi på 76 milliarder svenske kroner. Siden i fjor høst har firmaet måttet svare på påstander om brudd på lov om kommunal forkjøpsrett og eierseksjonsloven ved manglende varsling ved kjøp av leiegårder i Oslo. Selskapet har innrømmet at de i flere tilfeller har glemt å melde fra om eiendomskjøp, i strid med loven.

Nå vil vi at brudd på loven må føre til sanksjoner for dem som bryter loven. Vi vil innføre bøter, fengsel og foretaksstraff for dem som bryter denne loven. Høyreregjeringen synes ikke det er nødvendig. Synes Høyre det er greit at vi har boligspekulanter som opererer i en såpass stor skala i Oslo? Vi foreslår videre flere endringer i loven som er nødvendige for å nå målet om at flere skal gå fra å leie til å eie egen bolig. Vi vil gi Husbanken muligheten til å stille garanti eller gi lån for hele kjøpesummen. Hvorfor er ikke regjeringen villig til å satse på Husbanken som en aktør i boligmarkedet, gi Husbanken en større rolle, nye samfunnsoppdrag?

Vi ønsker å øke Husbankens utlånsramme. Regjeringen reduserte utlånsrammen i Husbanken fra 17 mrd. kr til 16 mrd. kr i årets budsjett, og med det svekker regjeringen Husbanken som boligpolitisk verktøy. Arbeiderpartiet støtter ikke nedbyggingen av Husbanken, og i vårt alternative budsjett for 2019 økte vi huslånsrammen fra 16 mrd. kr til 25 mrd. kr. Dette er med på å kunne gi den statlige banken finansielle muskler til bl.a. å bidra for leiegårder som tas på kommunalt forkjøp.

Videre foreslår vi at gårdeiere ikke skal kunne kaste ut leietakere mens forkjøpsprosessen pågår. Vi foreslår at beboere skal gis mulighet til å kjøpe leiegården også når leiegården inngår i en større transaksjon, f.eks. som en del av et eiendomsselskap, og ikke bare selve leiegården. Vi foreslår at tidsfristen for vedtak om å benytte kommunens forkjøpsrett bør økes fra fire måneder til mellom seks og åtte måneder. Og vi foreslår at kommunens veilednings- og opplysningsplikt må bli tydeligere i loven.

Med dette tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet er med på.

Mari Holm Lønseth (H) [13:02:03]: For Høyre er det et mål at alle mennesker skal ha et trygt og godt sted å bo. Det norske selveierdemokratiet, hvor 80 pst. av oss bor i en bolig som eies av husstanden selv, bidrar nettopp til å skape gode bomiljøer, men også til å spre makt og gi den enkelte den selvrespekten som følger med å eie en egen bolig. Det er Høyre og regjeringens mål at vi skal holde fast ved selveierdemokratiet og jobbe for at alle som ønsker det, skal kunne eie sin egen bolig.

Leiegårdsloven ble vedtatt på 1970-tallet, og målet var da å legge til rette for at flere skulle kunne eie sin egen bolig, men også at kommunen skulle ha tilgang på egnede gårder til bruk som f.eks. studentboliger. Men siden den gang har boligmarkedet endret seg – og det til det bedre. Vi har fått et deregulert bolig- og kredittmarked, vi har fått en EØS-avtale som sikrer likebehandling mellom offentlige og private aktører, og den private boligsektoren har blitt mer moderne og profesjonell og sikrer oss også et bredt spekter av boliger på det frie markedet.

Da komiteen hadde høring om saken, ble det også tydelig at det var andre forhold ved leiegårdsloven som var utdatert, enn mangel på melding ved overdragelse av leiegården. Det er tydelig at denne boliglovgivningen ikke har blitt endret i takt med boligmarkedet for øvrig. Derfor mener Høyre og regjeringspartiene at loven bør gjennomgås, nettopp for å se om det er behov for noen endringer, og hvilke endringer som må gjøres for å oppnå formålet om at folk skal ha muligheten til å eie sin egen bolig. En slik helthetlig gjennomgang av loven vet vi at regjeringen vil sette i gang med.

Loven bør gjennomgås med et mye videre perspektiv enn spørsmålet om å straffe dem som velger å ikke følge loven. Dagens Næringsliv har i en artikkelserie avslørt hvordan aktører i markedet bevisst eller ubevisst omgår loven, og derved også kan få et stort overskudd. Jeg skal ikke kommentere de sakene spesielt, men generelt er det veldig kritikkverdig om aktører velger å ikke følge lover og regler som er vedtatt av Stortinget. Men premisset til Rødt og Arbeiderpartiet er at disse lovbruddene ikke kan håndheves i dag. Det stemmer ikke. Man beholder retten til forkjøpsrett i lang tid, selv om melding ikke er sendt, og blir loven brutt, kan det forfølges med sivile søksmål, og de som har rett på å kjøpe boligen de leier, vil også kunne benytte seg av den retten.

Men Høyre lytter også og ser at det er mange som har utfordringer, at lovverket framstår vanskelig å praktisere, og derfor er løsningen for at enda flere skal kunne eie sin egen bolig, en videre gjennomgang enn å vedta straffesanksjoner. Det er ikke sikkert at det er straff i seg selv som er riktig virkemiddel, for det å skrive ut en bot til en aktør ville ikke nødvendigvis gjort at en leietaker fikk brukt retten sin til å kjøpe boligen. Derimot ville f.eks. enklere og klarere saksbehandlingsregler og et oppdatert lovverk kunne hjelpe. Men i den helhetlige gjennomgangen vil det også kunne være naturlig å vurdere om straffemekanismer er hensiktsmessig.

Husbanken er et boligsosialt verktøy som også må prioriteres mot dem som trenger det mest. Det er ikke noe nytt for meg at særlig SV og Arbeiderpartiet vil bruke mer av Husbankens midler på mennesker som kunne ha fått lån gjennom private banker. Det vil kunne fortrenge dem som trenger det aller mest, og det ser vi igjen i denne saken. For Høyre og regjeringspartiene vil det da heller være viktigere å prioritere at flere får fullfinansiering av ny bolig gjennom Husbanken, eller flere leie-til-eie-prosjekter.

Med det tar jeg opp det forslaget Høyre har sammen med andre.

Willfred Nordlund (Sp) [13:06:22]: Som komiteen understreker i innstillingen, behandler vi i dag ikke de sakene som Dagens Næringsliv har avdekket i sin artikkelserie.

Lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder, som trådte i kraft 29. april 1977, har ingen straffebestemmelser. Lovens § 5 første ledd bestemmer at:

«Overdrager og erverver av leiegård som omfattes av kommunens forkjøpsrett, skal straks gi skriftlig melding til kommunen.»

Brudd på denne bestemmelsen kan altså gi betydelig gevinst for kjøper. Gevinsten kan bli formidabel ved etterfølgende seksjonering og videresalg av seksjonene. I dag er dette en inntekt som oppnås som følge av en lovstridig handling som ikke straffes. Samtidig blir leieboere som er helt uskyldige tredjeparter, påført betydelige tap. Dette kan omfatte både direkte økonomisk tap og ikke minst tap av egen bolig.

Senterpartiet er derfor positivt innstilt til at det innføres reaksjonsformer utover det som det er mulighet for i dag. Vi er opptatt av at de som ønsker det, i størst mulig grad skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Selveierdemokratiet bidrar til å spre økonomisk makt, gi forutsigbarhet for den enkelte og skape trygge, attraktive og gode bomiljøer. Det er det bred oppslutning om i denne salen.

Jeg vil understreke at det ikke er akseptabelt at lover og regler ikke følges. Det er svært alvorlig dersom aktører i markedet – særlig profesjonelle – unnlater å følge loven.

Under komiteens behandling ble det tatt opp en rekke forhold knyttet til leiegårdsloven generelt som ikke omhandlet manglende melding om salg eller forslag til straffebestemmelser. Norske Boligbyggelag tok bl.a. opp forholdet om at loven ikke gjelder for seksjonerte leiligheter. Dette gjør at det er lett å gå klar av loven ved å seksjonere leiegården før salg. Det ble også pekt på forhold som aktørene anser som relevante for at loven i liten grad blir praktisert. Det er urovekkende. Blant annet ble det vist til at bygårder i dag ofte eies av aksjeselskap. Det gjør at det ofte blir tvist om kjøpesummen dersom forkjøpsretten utøves, siden leiegårdens omsetningsverdi ikke nødvendigvis er den samme som avtalt kjøpesum for aksjene. For eksempel kan en hel gård ha høyere kjøpesum enn det hver av leilighetene er verdt samlet.

Komiteen i fellesskap opplever, og understreker også i merknader, at loven ikke er tilpasset den nye eieformen og måten å selge bygårder på. Flere har også meldt at loven er vanskelig å praktisere. Det oppstår svært kompliserte juridiske spørsmål som fører til langvarige tvister. Hele komiteen mener derfor i merknadene at det er hensiktsmessig at regjeringen foretar en helhetlig gjennomgang av leiegårdsloven og vurderer om det er behov for revisjon av hele eller deler av loven. Det er derfor mer enn bare regjeringen og Høyres representanter som mener at det er et behov. Jeg regner derfor med at alle kan støtte Senterpartiet og SVs forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig gjennomgang av lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder og vurdere om det er behov for revisjon av hele eller deler av loven.»

Noe annet ville vært litt spesielt etter de signalene som representanten Holm Lønseth her ga uttrykk for.

Senterpartiet mener videre at selv om vi skal ha en helhetlig gjennomgang, er det ikke behov for å avvente en konklusjon om hvorvidt det trengs kraftigere straffebestemmelser. Vi er derfor en del av forslagsstillerne når det gjelder forslaget til vedtak om at Stortinget ber regjeringen utarbeide og legge fram for Stortinget et forslag om å innføre straffebestemmelser i loven om kommunal forkjøpsrett til leiegårder.

Med det tar jeg opp det forslaget som Senterpartiet har sammen med SV.

Karin Andersen (SV) [13:10:14] (komiteens leder): En bolig skal først og fremst være et hjem for folk. Det uttrykkes også veldig stor muntlig enighet i denne salen om at vi ønsker å styrke sjøleierlinja i boligpolitikken. Representanten fra Høyre var i denne sammenheng også oppe og nevnte ord som å spre makt. Det er jeg veldig enig i. Derfor er det veldig rart at Høyre ikke er med på de forslagene som er i denne saken, fordi det nettopp handler om å sikre at flere mennesker skal kunne oppleve å være sjøleier, med alle de fordelene det gir i Norge, og om å spre makt.

Så sier representanten fra Høyre at lovbrudd er kritikkverdig. Ja, er det alt det skal koste å foreta transaksjoner som er lovstridige, og som rokker ved den muligheten ganske mange mennesker har til å skaffe seg dette egne hjemmet? Jeg synes det er helt urimelig, og dette handler om ganske store summer. Bolig og eiendom er av de områdene der det er svært lønnsomt å investere – det er vel en grunn til at man holder på sånn – og når lovbrudd ikke blir ansett som noe annet enn kritikkverdig, er det klart man får lov til å fortsette.

Jeg hører også at representanten fra Høyre anbefaler sivilt søksmål i slike saker. Vel, da vet man ikke så veldig mye om privatøkonomien til mange av de menneskene dette gjelder. Dette er folk som, ofte i mange år, har betalt det de har av rom i sin egen privatøkonomi, i husleie og andre utgifter. Så det å gå til et privat søksmål mot et stort, profesjonelt eiendomsselskap tror jeg kanskje er en sjanseseilas som mange av dem vil betenke seg på, sjøl om de i prinsippet vil ha rett.

Det er behov for straff i disse sakene, for det må koste noe å bryte loven når man har så stor fortjeneste av det, og når det rokker ved noen av de samfunnsoppgavene som vi alle sier vi er enige om, nemlig at flere skal få eie sin egen bolig og å spre makt. Da må vi faktisk ta i hvert fall de stegene som står i forslagene fra SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Det er én merknad som SV har falt ut av i denne innstillingen, og det vil jeg bare få nevne nå. Det er den merknaden som påpeker nettopp at leiegårdsloven har som formål at flere beboere skal ha mulighet til å overta de boligene de bor i. Det er jo hele utgangspunktet for denne saken. Hvorfor vi har falt ut av den merknaden, har jeg ingen forklaring på, men vi skal i hvert fall stå inne i den.

For å realisere dette er man nødt til å se realiteten i øynene. Her foregår det lovbrudd, og det må få en konsekvens. Og så må man få på plass regler og ordninger som gjør at kommunene har muligheter til å bruke forkjøpsretten bedre enn i dag. Da er Husbanken viktig. Husbanken skal ikke være en bank bare for de mest sosialt vanskeligstilte, slik Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringen vil. Husbanken er et boligsosialt virkemiddel for å få fram en samfunnsutvikling som er ønsket, og da må den kunne yte lån til kommuner som vil gå inn i slike forkjøp, f.eks. for å hjelpe beboerne. Den må kunne bidra mer til differensiert boligbygging og at flere enn dem som er aller mest vanskeligstilt, skal få hjelp til å bo trygt – for boligmarkedet framskaffer ikke boliger til alle, heller ikke til dem som har en liten inntekt, og som ikke har foreldrebanken i orden.

Så Husbanken bør brukes mer aktivt enn i dag, og derfor er det heller ingen grunn for høyrepartiene til å si at dette vil gå ut over de vanskeligstilte og øke Husbankens rolle i politikken. Nei, det vil ikke det. Husbankens midler kan økes – Husbanken får stort sett tilbake igjen alle midler de låner ut; det er 0,008 pst. tap eller noe slikt i Husbanken. Det vil fremme en samfunnsutvikling der forskjellene minskes. Det er veldig viktig for SV, for boligmarkedet er i ferd med å bli kanskje den største forskjellsmaskinen vi har i vårt samfunn.

Bjørnar Moxnes (R) [13:15:38]: Noen eiendomsbaroner har beriket seg grovt på å bryte loven og snyte hundrevis av leietakere for sin lovfestete rett til å få kjøpt boligen som de i årevis har leid. Dette har i all hovedsak skjedd på Høyres vakt i hovedstaden. De har latt disse hushaiene få holde på i årevis og ikke løftet en finger for å sørge for at de folkene som har betalt leie i årevis, skulle få bruke sin lovfestete rett til å kjøpe leiligheten de har bodd i, og dermed kunne være huseiere og ikke leietakere prisgitt disse milliardærene. Det har skjedd i all hovedsak på Høyres vakt, og i Stortinget i dag velger Høyre å ta hushaienes parti, som de har gjort i Oslo i tiår, ved å stemme ned forslag om noe så logisk som at hvis man bryter loven, skal det få konsekvenser, til og med hvis man er milliardær. Det burde være selvsagt, men for Høyre er det selvsagte å slå ring om hushaiene framfor å sikre at lovens intensjon følges.

Iblant kaller Høyre seg et lov-og-orden-parti. Fremskrittspartiet gjør det samme når man driver med selvskryt. Når det kommer til de harde fakta i stortingssalen, ser vi fasiten – den er ekstremt tydelig for alle som vil se: De aller rikeste og deres lovbrudd for å berike seg ytterligere vernes om av det borgerlige flertallet. Det er et ganske stygt syn, men det er et veldig ærlig og tydelig syn det disse partiene går inn for i stortingssalen i dag.

Vi har et enkelt forslag, nemlig at det skal bli straffbart å bryte loven om kommunal forkjøpsrett. Vi skal gjøre slutt på straffriheten for økonomisk kriminalitet. Det skal bli en straff hvis man fratar leieboere deres lovfestete rett til å bli eiere av egen bolig. Det er det som er spørsmålet i stortingssalen i dag: Skal vi ha fortsatt straffrihet for hushaiene og eiendomsbaronene, eller skal vi innføre straff for dem som bryter loven? Det er spørsmålet.

Det burde vært veldig enkelt for et samlet storting å si at det selvsagt skal få konsekvenser om loven brytes, men vi ser hvilke interesser det slås ring rundt fra flertallet. Det er helt tydelig hvem de prioriterer, og det er ikke de folkene i Oslo som har mistet muligheten til å få eie boligen de har leid i veldig mange tiår.

Loven har ingen unntak. Der står det at overdrager og erverver av leiegård som omfattes av kommunens forkjøpsrett, straks skal gi skriftlig melding til kommunen. Hvis Stortinget vedtar Rødts forslag, blir det opp til regjeringen å legge fram forslag om hvordan straffebestemmelsen skal være. Når vi kommer dit, er det sannsynligvis ulike syn på hva slags straff som er mest hensiktsmessig. Høyre i Oslo har gitt støtte til økonomiske straffereaksjoner, ikke fengselsstraff. Det er noe vi kan diskutere i Stortinget, men da må Stortinget være for å innføre sanksjoner når loven brytes, og ikke slå ring om folk som Ivar Tollefsen, som er god for 20 mrd. kr, som eier 36 500 leiligheter, og som sannsynligvis systematisk har omgått loven for å berike seg selv ytterligere. Dette burde Stortinget naturligvis slått ned på når kommunen ber om at Stortinget som lovgiver sørger for at det følger sanksjoner med lovbrudd.

Ironisk nok vil det altså bli stemt ned av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er, for å si det sånn, en veldig spesiell dag – spesielt å observere hvordan disse partiene slår ring rundt disse milliardærene og deres rett til fortsatt å kunne berike seg ved å omgå og bryte loven, uten at det følges av sanksjoner. De burde heretter aldri mer ta i sin munn begrepet lov-og-orden-parti, sånn som de holder på her i Stortinget i dag.

Statsråd Monica Mæland [13:20:53]: Stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes har fremmet et representantforslag om innføring av straffesanksjoner i lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder, altså leiegårdsloven. Jeg oppfatter at forslaget kommer – og det har vi i og for seg fått bekreftet her i dag – som en reaksjon på en artikkelserie i Dagens Næringsliv, hvor avisen har skrevet om en stor eiendomsaktør som gjentatte ganger skal ha brutt meldeplikten etter loven. I motsetning til Moxnes holder jeg meg for god til å kommentere denne enkeltsaken og enkeltaktøren. Det er det andre deler av rettsstaten som skal få ta seg av.

Hovedformålet med forkjøpsretten i leiegårdsloven er å bidra til at de som leier bolig, istedenfor kan bli eier. Forkjøpsretten er altså et virkemiddel for å nå målet om at flest mulig skal få mulighet til å eie sin egen bolig. Men kommunen kan også selv benytte loven for å skaffe utleieboliger til f.eks. vanskeligstilte på boligmarkedet.

Loven ble til i en tid da det var helt andre vilkår på boligmarkedet. I enkelte områder var det stort press i boligmarkedet med sterk etterspørsel. Samtidig var det streng husleieregulering i de største byene. For gårdeiere kunne det derfor gi stor gevinst å seksjonere en leiegård og selge seksjonene, sett i forhold til de regulerte leieinntektene. Det er derfor ikke gitt at loven skal bestå med samme innhold i dagens samfunn.

Forslagsstilleren mener det bør bli straffbart ikke å melde fra om kjøp av en eiendom som kommunen har forkjøpsrett til. Han mener at straffebestemmelser bør omfatte inndragning, bøter, fengselsstraff og foretaksstraff. Et lovforslag, mener han, bør også inneholde strafferegler for overtredelse av loven for øvrig.

Jeg har forståelse for forslagsstillers engasjement i saken, og jeg støtter fullt ut lovens formål om at de som ønsker det, i størst mulig grad skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Men jeg tror altså ikke at løsningen ligger i å innføre straffesanksjoner i leiegårdsloven.

Det er selvsagt alvorlig hvis eiendomsaktører ikke følger bestemmelser som skal gjøre det lettere for folk å komme seg inn på boligmarkedet. Men – og det er veldig viktig å understreke – leiegårdsloven kan håndheves også i dag, uten straffebestemmelser. Det er opp til kommunen. Både kommune og leietakere kan ha sine rettigheter til forkjøpsrett i behold, selv om det er gått lang tid siden overdragelsen. Det siste ser vi eksempler på nå, ved at Oslo kommune har varslet at de vil benytte seg av forkjøpsretten for flere leiegårder som tidligere ikke har vært meldt inn.

Lover som pålegger noen plikter, må ikke nødvendigvis ha tilhørende straffebestemmelser dersom noen bryter loven. Straff er en veldig inngripende reaksjon, som bør være forbeholdt de mest alvorlige lovbruddene i vårt samfunn.

Det viktigste formålet med leiegårdsloven er å bidra til at folk kan eie sin egen bolig. Det er etter regjeringens syn verken nødvendig eller hensiktsmessig at politiet og domstolen skal få i oppgave å forfølge brudd på leiegårdsloven. Vi slutter oss derfor ikke til representantforslaget og er dermed enig med stortingsflertallet i saken.

Det er fremmet fire andre forslag fra mindretall i komiteen. La meg gi en kort felles kommentar til disse.

I Kommunal- og moderniseringsdepartementet har det vært planlagt å sette i gang et utredningsarbeid knyttet til leiegårdsloven allerede før vi fikk medieoppslag om brudd på loven. Den er mer enn 40 år gammel. Bruk av forkjøpsretten innebærer en komplisert og ofte lang prosess. Jeg er derfor helt enig i at loven er moden for revisjon. Av den grunn mener jeg det heller ikke er behov for at Stortinget vedtar noe anmodningsvedtak om dette, fordi det er et arbeid som allerede er vedtatt igangsatt.

Eirik Sivertsen (A) [13:34:30]: Det er lett i denne salen å være enige om at alle skal ha mulighet til å eie sin egen bolig, men det går noen skillelinjer når det gjelder viljen til å bruke virkemidler for å få det til. Det å eie sin egen bolig har vært viktig i norsk politikk. Det har vært særlig viktig etter annen verdenskrig og i gjenoppbyggingen av landet. Vi har brukt tunge virkemidler, bl.a. tunge økonomiske virkemidler, for å hjelpe dem som ønsker det, til å kunne eie. Det går på skattefradrag for renter, det går på lettere formuesbeskatning når man eier egen bolig og har positiv formue, og det går også på å bruke Husbanken og andre virkemidler for å sette flere i stand til å eie.

Det er i denne tradisjonen at loven vi i dag har til behandling, føyer seg inn, for som statsråden sa, handler det om å hjelpe mennesker som ikke har vært i stand til å eie sin egen bolig, med å komme inn i boligmarkedet og ta del i de økonomiske fordelene vi som er så heldige å ha kommet oss inn på boligmarkedet, faktisk har. Det handler om å redusere forskjellene i samfunnet istedenfor å vedlikeholde dem eller øke dem, som noen argumenterer for at den praksisen vi har sett i Oslo, har bidratt til. Det er altså et spørsmål om omfordeling i samfunnet.

Jeg registrerer debatten som oppsto her om det er kritikkverdig å bryte en lov. Nei, jeg synes det er mye mer alvorlig enn kritikkverdig, det er veldig alvorlig å bryte en lov. Så er spørsmålet: Er det alvorlig nok til at det skal straffes – med bøter, med fengsel for dem som har personlig ansvar, eller med foretaksstraff? Jeg er villig til å vurdere alle tre, for jeg mener at dette er et alvorlig lovbrudd. Jeg er ikke nødvendigvis så opptatt av, selv om jeg synes det er alvorlig nok, at noen beriker seg. Problemet er hvem de beriker seg på bekostning av, og det er dem som har de dårligste forutsetningene, det er dem som ikke har hatt forutsetninger for å komme seg inn i et presset boligmarked. Og hvis man gjør det bevisst, er det riktig som statsråden sier: Hvis man blir oppdaget, blir kjøpet opphevet. Men det er hvis man blir oppdaget. Hvis man ikke blir det, er det ingen straff. Det er et godt argument, og det har en allmennpreventiv effekt.

Nettopp fordi dette er et spørsmål om vi skal øke eller redusere forskjellene i landet, har Arbeiderpartiet vært opptatt av å fremme flere forslag i saken. Vi har tatt til orde for straff fordi det har allmennpreventiv virkning, og fordi dette er et alvorlig lovbrudd. Vi har vært opptatt av å styrke kommunenes ansvar for å veilede dem som ønsker å kjøpe en bygård. Vi har vært opptatt av å modernisere loven, slik at det også når en leiegård inngår i en større portefølje, skal være mulig å benytte forkjøpsrett, og vi har vært opptatt av at Husbanken skal være et verktøy i dette.

Denne loven burde vært endret, og jeg imøteser å høre om statsråden har tenkt å komme til Stortinget med et forslag til ny lov.

Karin Andersen (SV) [13:37:45]: Regjeringspartienes argumenter er rett og slett ikke forståelige i denne saken når de først sier at de er opptatt av at flere skal eie sin egen bolig, og at man ønsker å spre makt gjennom det. Det er helt riktig at ikke alle lover sanksjoneres, men det er ikke det vi diskuterer nå. Vi diskuterer om det er rimelig at brudd på en lov som kan gi så stor gevinst og så dramatisk konsekvens for en svak part, fremdeles skal være straffritt. Jeg registrerer at regjeringspartiene og Høyre mener at det er helt greit, og at det får liksom noen andre ordne opp med. Men dette får alvorlige konsekvenser, og det er dypt urimelig. Det er ikke snakk om å si at alle lover nødvendigvis skal ha sanksjoner. Vi snakker om denne loven og begrunnelsen i denne saken for at det ikke skal gis sanksjoner her, og jeg har ikke hørt statsråden gi én begrunnelse for det, bare en generell påpekning om at ikke alle lover har sanksjonsmuligheter, og at det er kritikkverdig. Men det holder ikke i slike saker som dette.

Det er veldig underlig at Fremskrittspartiet også, som skal være et slags lov-og-orden-parti, velger ikke å si noe i denne saken. Dette går ut over mennesker som ikke har sterke økonomiske muskler selv, og noen kan få en stor gevinst uten at det skal få noen konsekvenser hvis det ikke blir oppdaget. Da er det nærliggende å tenke: Jo, dette er en regjering for dem som eier, for dem som har, for dem som ser seg muligheter til å spekulere, og som vet at de går straffri. Det kan være slik at kjøpet oppheves – ja, det kan skje. Men det kan også hende at det ikke skjer, og da har man fått en stor gevinst. Det er slik med økonomisk kriminalitet at hvis man ikke går løs på gevinsten, får man aldri bekjempet det. Man får aldri bekjempet det, for det lønner seg, det lønner seg mange ganger, og man blir tatt for sjelden.

Det er viktig å få gjort dette nå, å få stoppet dette, slik at de leilighetene eller kompleksene heretter kan håndteres med forkjøpsrett, at de som bor der, får mulighet til å kjøpe sine egne leiligheter, og at det blir håndtert slik framover. Dette er deler av den viktige boligmassen som finnes i byene, og som trengs å bli tilgjengelig for dem som i dag leier, men som ønsker å bli eiere.

Bjørnar Moxnes (R) [13:41:20]: Vi får jo noen nyttige avklaringer i dag av hvorfor høyrepartiene velger å avvise sanksjoner ved brudd på leiegårdsloven. Det tydeligste argumentet jeg har hørt fra statsråden så langt, er at det ikke vil være hensiktsmessig at politiet og domstolene skal forfølge denne typen saker.

Det er klart: Det er jo ikke hensiktsmessig at noe sånt skjer for hushaiene. Det er ikke hensiktsmessig for folk som Ivar Tollefsen, som har over 36 000 leiligheter, og som sannsynligvis beriker seg på å omgå og bryte loven. Det er ikke hensiktsmessig for ham at dette kan sanksjoneres og føre til straff. Alle skjønner jo det. Men for dem som snytes for muligheten til å få eie sin egen bolig – det gjelder hundrevis, kanskje tusenvis av folk i Oslo, som ikke er blant dem som gjerne sponser Høyres valgkamp, men som tvert imot har dårlig råd – er det jo hensiktsmessig at disse lovbruddene kan sanksjoneres. Det har til og med Oslo Høyre skjønt, som altså støtter Rødts forslag om å innføre sanksjoner ved brudd på leiegårdsloven.

Statsråden klarer ikke å svare på mitt spørsmål om hennes syn på at Oslo Høyre faktisk støtter Rødts forslag. Det er trolig fordi statsråden ikke har et godt svar på at regjeringen går mot et samlet ønske fra partiene i Oslo, som ser at loven ikke er god nok, og at man må innføre sanksjoner for å få en preventiv virkning på de økonomiske særinteressene, milliardærene, som beriker seg på å snyte folk for muligheten til å eie sin egen bolig.

Derimot hører vi statsråden komme med en utflukt, en dypt usaklig utflukt, om at ethvert brudd på enhver lov ikke kan føre til fengselsstraff. Det skjønner jo alle. Det er ikke det forslaget som ligger på bordet i Stortinget i dag. Det må også statsråden snart innse – lese sakspapirene, forstå hva forslaget dreier seg om, nemlig å sanksjonere brudd på leiegårdsloven, verken mer eller mindre.

Vi får bare registrere at det Høyre lander på i denne saken, utover utflukter og usakligheter, er å slå ring om disse milliardærene, framfor å støtte fornuftige forslag om å innføre sanksjoner for brudd på denne loven.

Mari Holm Lønseth (H) [13:44:33]: Jeg tror at Rødt, SV og Arbeiderpartiet i dag har våknet og argumenterer litt på autopilot. Det regjeringspartiene gjør, er nettopp å si at loven ikke er god nok som den er i dag. Vi ser at flere har store problemer med å praktisere loven, men i motsetning til opposisjonspartiene er vårt klareste mål at det skal være lettere for folk å kunne eie den boligen de har leid over lang tid. Derfor vil vi se på om det er behov for å gjøre noen endringer.

Men for de menneskene som i dag sitter og prøver å gjøre forkjøpsretten gjeldende, kan man stille spørsmålet: Hva er det som ville hjulpet dem? Hjelper det dem at noen av aktørene får en stor bot – ikke at de får et enklere regelverk å forholde seg til? Gjør det at det blir flere boliger som blir gjenstand for forkjøpsrett, at man har potensial for å få en stor bot? Mest sannsynlig gjør det ikke det. Det som ville hjulpet i denne saken, er at man får et klart og tydelig regelverk som er lettere for kommunene å praktisere og lettere for dem som har tenkt å gjøre forkjøpsretten gjeldende.

Det er også tydelig at SV, Arbeiderpartiet og Rødt i denne saken er mest opptatt av hvordan man skal straffe, ikke av å se helheten for de menneskene som i dag har lyst til å gjøre forkjøpsretten gjeldende. For Høyre er det helt klart: Vi vil sørge for at det blir lettere for folk å gjøre forkjøpsretten gjeldende, men da trenger man en helhetlig gjennomgang. Da er det for enkelt å ty til straff som løsningen på alle de utfordringene vi ser.

Bjørnar Moxnes (R) [13:46:26]: Skal man gråte eller le av Høyre, som later som om de bryr seg om leietakerne, som snytes for muligheten til å få kjøpe sin egen bolig ved at de nekter og sier nei til å innføre straffebestemmelser for milliardærene, som tjener seg rike på nettopp å snyte folk for denne muligheten? Det er helt utrolig å høre Høyre i denne salen i denne saken argumentere – eller prøve å argumentere – for sitt syn. De vet like godt som oss at hvis Stortinget vedtar Rødts representantforslag, er det regjeringen som må legge fram forslag om hvordan straffebestemmelsene skal være. Og når vi kommer dit, vil det nok være ulike syn på hva slags straff som er mest hensiktsmessig, men det er da opp til Stortinget å bestemme hvis regjeringen følger bestillingen fra Stortinget. Det er kjernen i vårt forslag – det burde snart Høyre få med seg.

Eirik Sivertsen (A) [13:47:42]: Vi argumenterer ikke på autopilot. Vi argumenterer ut fra et ønske om å ha kontroll med samfunnsutviklingen og et ønske om at boligmarkedet ikke skal være et fritt marked, men et velregulert marked, for i et fritt marked er det de sterkeste som alltid vinner fram.

Det er en grunn til at vi fikk alle disse lovene, som jeg sa i mitt forrige innlegg. Mange av de grepene vi tok, har nettopp bakgrunn i at det var spekulanter som skodde seg på folks nød og mangel på bolig. Det ønsker vi å komme ut av.

Jeg er glad for at representanten Holm Lønseth innrømmer at loven ikke er god nok, men jeg er uenig i konklusjonen om at straff ikke vil gjøre det enklere. Jeg vil argumentere tungt for at a) det er et alvorlig brudd hvis man bryter denne loven, og b) det har allmennpreventiv virkning at ikke bare transaksjonen oppheves og man taper fortjenesten, men at man også straffeforfølges, enten foretaket eller enkeltpersoner, og det vil bidra til at flere unnlater bevisst å omgå intensjonen i loven. Det vil gjøre det enklere for flere å kunne kjøpe den boligen de leier.

Høyre argumenterer med at, og det er påtakelig at det bare er Høyre som har ordet i saken og forsvarer dette, dette vil ikke gjøre det bedre. Det vi trenger, er en gjennomgang.

Vi har foreslått mye mer enn en gjennomgang. Jeg hører ingen forslag fra Høyre annet enn at de kategorisk avviser straff. Jeg hører ingen forslag om hvordan man skal gjøre det bedre annet enn å ha en gjennomgang.

Vi har foreslått å styrke kommunenes muligheter til å benytte forkjøpsretten. Vi har foreslått å gi Husbanken fullmakt, rammer og muligheter for å kunne støtte leieboerne når de skal kjøpe sine egne leiligheter. Det er Høyre imot. Det ønsker de ikke å støtte. Vi har sagt at loven må endres sånn at ved moderne transaksjoner der en leiegård eller flere inngår i en større portefølje, må vi ha regler som gjør det klart hvordan leieboerne, som blir berørt, kan nå intensjonene med den loven som er i dag. Det er ingen støtte fra Høyre til det. Vi har foreslått å utvide tiden man har til rådighet for å organisere seg, for det kan være ganske krevende når det er så store beløp som står på spill for den enkelte – organisere seg for å overta og ta dette løftet. Det var det heller ingen støtte til.

Det eneste svaret vi får, er nei, de er imot straff, og så må de ha en gjennomgang. Vi får ikke en gang vite når man kommer til Stortinget med denne loven.

Jeg har hørt de to Høyre-representantene som har hatt ordet, argumentere med at denne loven er fra en annen tid. Ja, det var en annen tid da boligspekulantene utnyttet folk på det groveste. Denne loven er en arv fra den tiden da vi motarbeidet det, da vi ønsket å styrke den enkeltes mulighet til å ta del i fordelene ved å eie sin egen bolig. Vi har behov for denne loven også, for Høyres politikk har heller ikke endret seg på disse 40 årene.

Karin Andersen (SV) [13:50:56]: Jeg har merket meg at Høyres representanter er imot straff for lovbrudd som gir stor økonomisk vinning, fordi det ikke virker og har ingen hensikt. Det er ganske oppsiktsvekkende fra et parti som også mener at de er for lov og orden. Det er et stort behov for å ha sanksjoner i nettopp slike saker, for det er allmennpreventivt og rettferdig. Det skal ikke lønne seg å bryte en lov og få en stor privat økonomisk gevinst. Men Høyre er svært raskt frampå med lovendringer som straffeforfølger vanskeligstilte mennesker som gjør en feil i sin omgang med det offentlige. Da er det veldig små summer som skal til før det får alvorlige konsekvenser for folk. Jeg merker meg det.

Jeg merker meg også at verken Venstre, Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet sier ett ord om den saken.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:52:14]: Jeg må også si at jeg er veldig overrasket over den vendingen denne debatten har tatt. Det er pussig at regjeringspartiene ikke skjønner det selv. Denne saken handler ikke bare om sanksjoner. Det er overhodet ikke klart for meg at Høyre ønsker at flest mulig skal eie sin egen bolig. Dette er et typisk eksempel på en sak som handler om Davids kamp mot Goliat.

Høyre støtter heller ikke våre andre forslag i denne saken. Vi mener at Husbanken bør være mye mer enn et boligsosialt virkemiddel. Vi vil gi Husbanken et større samfunnsoppdrag – regjeringspartiene sier nei. Vi vil at beboerne skal gis mulighet til å kjøpe leiegården sin, også når den inngår i en større transaksjon, f.eks. som en del av et eiendomsselskap, og ikke bare selge leiegården – Høyre og resten av regjeringen sier nei. Vi vil at tidsfristen for vedtak om å benytte denne forkjøpsretten skal økes fra fire måneder til mellom seks og åtte måneder, fordi de som har forsøkt å gjøre det, har fortalt oss at de trenger mer tid – Høyre og resten av regjeringen sier nei. Vi har sagt at det er viktig at kommunene får en veilednings- og opplysningsplikt for å bli tydeligere på hva loven sier. Disse folkene har kommet til oss og sagt at de trenger mer hjelp. Det ønsker vi å gi dem, og det foreslår vi i dag – Høyre og resten av regjeringen sier nei.

Mari Holm Lønseth (H) [13:54:40] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet i saken, som gjelder skjerping av ervervsbegrensningen i eierseksjonssameier, hjemmel til å kreve eierskiftegebyr og endringer i eierseksjonsloven og borettslagsloven om regulering av korttidsutleie.

For det første foreslår regjeringen å skjerpe ervervsbegrensningen. Det er heller ikke i dag mulig å kjøpe mer enn to boligseksjoner i samme sameie, men det har vist seg lett å omgå reglene gjennom indirekte kjøp. Derfor foreslår regjeringen nå å stramme inn, slik at vi sikrer at også indirekte kjøp av en seksjon blir omfattet av begrensningen. Det vil også bidra til at de som investerer i bolig, eventuelt må gjøre det i flere sameier. Slik sikrer vi at boligene i et sameie blir spredt på flere eiere, det blir et bedre bomiljø, og dessuten følger det opp regjeringsplattformens tiltak for å forhindre boligspekulasjon.

For det andre har regjeringen foreslått å innføre en ny hovedregel som regulerer antall døgn man kan drive med korttidsutleie. Med korttidsutleie mener man utleie i under 30 døgn. Hovedregelen er 90 døgn per år i regjeringens forslag, men det kan fravikes av det enkelte sameie fra 60 til 120 døgn. For borettslag er det en utvidelse. Man går altså fra null dager i korttidsutleie til 30 døgn uten styrets godkjenning.

Opposisjonspartiene har ulike forslag som de vil redegjøre for selv.

Den norske boligmodellen er unik. 80 pst. av oss bor i en bolig vi eier selv. Det bidrar til å spre økonomisk makt, og det gir forutsigbarhet for den enkelte rundt egen boligsituasjon. Det at så mange av oss eier vår egen bolig, gjør også at vi i stor grad selv kan bestemme hvordan vi skal utnytte den. Høyre er grunnleggende skeptisk til å begrense den enkeltes eiendomsrett over egen bolig. Samtidig må vi erkjenne at mennesker som bor i sameier, heller ikke lever i et vakuum. Her er det snakk om mennesker som bor tett, og min utnyttelse av egen bolig kan fort gå utover andre. Derfor har man også andre regler for hvordan man kan utnytte sin egen eierseksjonsdel eller borettslagsandel.

Reglene som gjelder for korttidsutleie, har fram til i dag framstått uklare. Med forslaget fra regjeringen blir de klarere, samtidig som man åpner for delingsøkonomien. Mulighetene som delingsøkonomien gir oss, er positive. Det gjør at man kan spe på egen inntekt om man er på ferie, og man får en bedre ressursutnyttelse av boligmassen. Privat utleie bidrar også til å ta av toppene hos hotellnæringen, og det gjør at turismen kan blomstre i hele landet – for å nevne noe.

I utgangspunktet er heller ikke korttidsutleie i seg selv et problem. Og for de aller fleste vil ikke de nye reglene oppleves som problematiske, om man skal tro statistikken fra f.eks. selskapet Airbnb. Det er den hyppige, til dels profesjonelle korttidsutleien som for noen oppleves utrygg, som er problematisk, og som man med dette forslaget vil komme til livs. Derfor er det også helt nødvendig at man finner en balanse mellom hvor mye man kan benytte seg av de godene delingsøkonomien gir, og samtidig sikre at den enkelte får et godt bomiljø og det enkelte sameie har fleksibilitet til å gjøre lokale tilpasninger. Jeg er også glad for at man foreslår et regelverk som er likt for hele landet, som sikrer lik praksis og like konkurransevilkår. Høyre mener at dette lovforslaget har funnet en balanse som er bra, både for den enkelte og for dem som benytter seg av delingsøkonomien.

Det er ikke nytt for meg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at boligmarkedet må reguleres mye mer enn det gjør i dag. Det viser de nok engang med denne saken, hvor de ikke vil gi tilstrekkelig fleksibilitet til å gjøre lokale tilpasninger og også unødvendig begrenser muligheten til å benytte seg av korttidsutleie. Dette handler om å finne en balanse, og jeg mener at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV innskrenker eiendomsretten mye mer enn nødvendig.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:59:25]: I 2014 slo Jan Bøhler alarm om økende grad av framleie av leiligheter i sameier i Oslo. Dagsavisen skrev om eiendomsselskaper som på Vestli og Stovner i Oslo kjøpte familieleiligheter, bygde dem om til små hybelhus som ble leid ut til arbeidsinnvandrere. Opptil 16 personer leide i ombygde familieleiligheter. Fem år har gått. Situasjonen har bare blitt verre.

Boliger er til for å bo i – ikke å investere i. Boligspekulantene tjener seg søkkrike. Flere og flere opplever utstrakt utleie av leiligheter i bygården der de bor. Vi vil innføre ulike former for eierskapsbegrensninger som motvirker hyblifisering og boligspekulasjon. Vi ønsker at sameiene skal kunne stanse hyblifiseringen og oppløsningen av bomiljø. Bråk, manglende bidrag på dugnad og generelt forfall av bomiljø rundt utleie er et økende problem i byene våre. Slik vil i alle fall ikke vi ha det. Vi ønsker gode, trygge nabolag, der folk kjenner hverandre, tar vare på uteområdene i fellesskap, hilser om morgenen og kan ta inn avisen for hverandre når man er på reise.

Vi foreslår at de som eier en leilighet, skal kunne leie den ut i inntil 60 dager, eventuelt 90, om styret i sameiet er enig. Vi foreslår å begrense muligheten for utleie til to husstander i en og samme leilighet. Vi vil ikke ha tilstander der 16 personer bor i en ombygd familieleilighet. I tillegg foreslår vi å gjeninnføre leiers kjøperett til bolig og eiendom som skal seksjoneres, med en prisreduksjon.

I mai 2017 vedtok Stortinget at regjeringen skulle komme med forslag for å begrense hyblifisering. Nå, snart to år senere, har ikke regjeringen kommet med noen slike forslag. Vi begynner å bli utålmodige. Hvor blir forslagene av?

Med dette tar jeg opp Arbeiderpartiet og SVs forslag.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:02:09]: I forbindelse med Stortingets behandling av ny eierseksjonslov våren 2017 ble det gjort noen anmodningsvedtak som regjeringen med Prop. 36 L for 2018– 2019 nå følger opp. Temaet var lovgivning for korttidsutleie og å sikre at Stortingets intensjon med en ervervsavgrensning ble fulgt opp. Hovedformålet med proposisjonen er derfor å hindre at profesjonelle aktører driver leilighetshotell i eierseksjonssameier.

Å drive utleie bør i utgangspunktet være helt greit, men vi har også hørt om eksempler på utleie som oppfattes som svært intens, på grensen til hotellvirksomhet. Slik utleie kan gi et utrygt bomiljø og stor slitasje i sameiet. Målet er å begrense de negative konsekvensene korttidsutleie kan føre med seg, uten å avskjære de mulighetene som også ligger i korttidsutleie.

Det foreslås at korttidsutleie skal forstås som utleie av hele boligen i opptil 30 dager. I definisjonen av hva som anses som korttidsutleie, har komiteen presisert at dager skal forstås som døgn.

Regjeringen foreslår at hovedregelen skal være 90 dager korttidsutleie per år i eierseksjoner, men at det vil være adgang til å fravike dette ved at sameiet velger en annen grense i sine vedtekter. På den måten gir vi noe handlingsrom for det enkelte sameie. Et eventuelt unntak må vedtas på årsmøtet med to tredjedels flertall.

Det foreslås en øvre grense på 120 dager og en nedre grense på 60 dager. Dette støttes av flere av høringsinstansene, inkludert Huseiernes Landsforbund med sine 225 000 medlemmer.

Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker at hovedregelen skal være 60 dager. Fremskrittspartiet mener det er viktig å legge makten der den hører hjemme, altså hos et flertall av eierne selv, og har et ønske om ikke å innskrenke handlefriheten for mye.

I kjølvannet av delingsøkonomi ser vi stadig nye næringer, og vi er vitne til innovasjon, konkurranse og bedre ressursbruk. Nye ideer og nye muligheter må ikke bare ses på som en ulempe, det må også ses på som det det kan være, nemlig en mulighet.

Det foreslås en utvidelse av adgangen til å drive korttidsutleie i borettslagsleiligheter. Eiere av borettslagsleiligheter vil kunne drive opptil 30 dager korttidsutleie av egen bolig uten samtykke fra styret.

Med denne lovendringen vil det fortsatt være mulig å drive med en kombinasjon av langtids- og korttidsutleie, uten at det er fritt frem.

Opposisjonen etterlyser tiltak mot hyblifisering. Dette er et punkt i regjeringens politiske plattform. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har gjennomført innspillsmøter med flere aktører for å lære om konsekvenser og omfang. Mye tyder på at dette ikke er et stort problem, men kan oppfattes som krevende for bomiljøer de få stedene dette skjer. Uklare regler gjør at det nå pågår et lovarbeid i regjeringen.

I denne saken, som i de aller fleste andre saker, har det å veie ulike hensyn opp mot hverandre vært krevende. Fremskrittspartiet har etter møter med ulike som har ulike syn på saken, landet på at lovforslaget slik det blir vedtatt i dag, balanserer godt de ulike synene som har fremkommet i våre møter.

Willfred Nordlund (Sp) [14:06:17]: Senterpartiet mener at en bolig i hovedsak skal brukes til å bo i. Å drive utleie vil i utgangspunktet være innenfor det som defineres som boligformål, men dersom utleien blir for intens, kan det få karakter av å være mer eller mindre hotellvirksomhet. Det opplever man at man mange steder er på grensen til, og noen steder oppleves det som om man kanskje også har krysset den linjen. Det er i hvert fall tilbakemeldingen som vi har fått.

Sånn intens utleie kan bidra til utrygt bomiljø, og ikke minst kan det skape større slitasje. Det å bo trygt er et mål. I tillegg kan man mange steder oppleve at det skaper utfordringer for dem som ønsker å bo fast i et samfunn hvor langtidsleie vil være naturlig, men hvor tilgangen til leieboliger er knapp.

Saken i dag dreier seg om å begrense de negative konsekvensene korttidsutleie kan føre med seg. Vi er enig i regjeringens intensjon om å regulere adgangen til korttidsutleie, men ønsker ikke å gå så langt som regjeringspartiene. Det er altså hvor grensen skal gå, det er uenighet om, ikke hvorvidt markedet skal reguleres eller ikke, som man kunne få inntrykk av i representanten Holm Lønseths innlegg.

I definisjonen av hva som anses som korttidsleie, mener Senterpartiet, i likhet med resten av komiteen, at dager må forstås som døgn, noe annet vil være svært uhensiktsmessig og vil kunne skape mange diskusjoner.

Vi har merket oss at regjeringens forslag til korttidsutleie skal defineres som under 30 dager, og forslaget om at det ikke skal være lov med korttidsutleie av bolig mer enn 90 dager i løpet av ett år, dersom annet ikke fastsettes i vedtekter. Det er en diskusjon om hvor grensen skal gå. Regjeringens forslag er at det skal være en øvre grense på 120 dager og en nedre grense på 60 dager, altså en regulering av markedet.

Senterpartiet mener at det blir for omfattende og betydelig over det som er rapportert å være gjennomsnittlig i dag. Det oppleves derfor som en unødvendig åpning og for stor fleksibilitet, som kan skape ubalanse i enkelte områder. Vi mener derfor, i likhet med flere høringsinstanser, at maksimalt 60 dager i korttidsutleie per år i eierseksjoner er tilstrekkelig. Vi mener videre at korttidsutleie bør forstås som utleie av hele boliger i opptil 14 dager. Det skyldes at det fortsatt vil være begrensende overfor intensiv utleie til kortere turistopphold, samtidig som det ikke er for regulerende for den delen av utleiemarkedet som er viktig for utleie til eksempelvis innleide ansatte eller private som behøver en midlertidig bolig for kortere eller lengre opphold. Da er det også mulighet for å inngå ordinære leiekontrakter.

Vi understreket i vårt forslag også å gi mulighet for å fravike hovedregelen ved at sameiet fastsetter andre grenser i vedtektene. Som følge av de nevnte forhold antas det rimelig å fastsette grense på 90 dager innenfor spennet fra 60 til 90 dersom to tredjedeler av årsmøtet vedtar det. Men 60 dager er vårt utgangspunkt, i likhet med en rekke av høringsuttalelsene. Formålet er å gi en tilstrekkelig fleksibilitet for det enkelte sameie samtidig som man ivaretar behovet for å begrense korttidsutleie.

Vi er videre positive til utleie av deler av boligene, kostnadsfritt utlån eller utlån av fritidsboliger i sameier der alle bruksenhetene brukt som fritidsboliger, ikke er omfattet av begrensninger. Det har man faktisk flere steder i Norge i dag.

Jeg understreker at vi har registrert at det er en bekymring for at grense for gebyr ved eierskifte tilsvarende fire ganger rettsgebyret raskt skal etableres som en standard som regjeringspartiene legger til grunn og ønsker å åpne for. Senterpartiet mener at dette er helt unødvendige gebyr selv om man mange plasser velger å kreve det inn, og at en sånn lovhjemmel raskt vil etablere gebyrsatsen på fire ganger rettsgebyret som en standard som selger pålegges. Det er en unødvendig kostnad som ikke bidrar til noen forbedring av boligmarkedet, heller tvert imot.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag og understreker at vi kommer til å stemme imot forslaget til ny § 63 a om eierskiftegebyr.

Karin Andersen (SV) [14:10:52] (komiteens leder): Det er bra at vi nå får på plass strengere reguleringer for erverv i boligsameier, og at vi får på plass regler for å regulere korttidsutleie og grensene for hva man skal orke å leve med i sitt nære nabolag – og ikke bare nabolag, men i den oppgangen man bor i. Så jeg er glad for at det kommer et lovforslag. Det har også Stortinget pålagt regjeringen å komme med.

Til de konkrete forslagene som regjeringen har fremmet, mener SV at når det gjelder korttidsutleie, altså Airbnb, det som nærmest er hotelldrift i leiligheter, går regjeringens forslag for langt. Antall dager i snitt blant dem som leier ut i dag, er langt lavere enn det regjeringen foreslår. For eksempel mener NBBL, som organiserer mange av dem som bor i blokker og bor tett, at det er grunn til å stramme inn fra regjeringens forslag om å ha en grense på maksimalt 90 dager, til at man kan ha en grense på 60 dager, og at man kan gå opp til 90 dager etter sameiebehandling. Det slutter SV seg til.

Da vi behandlet eierseksjonsloven sist, hadde vi flere på høring som bodde på steder der det var veldig mye korttidsutleie. Og det var ganske alvorlige beretninger som kom, fra mennesker som opplevde at det var en stor belastning på nærmiljøet, at det var mye bråk og uro, og også at det var en stor belastning på fellesarealene fordi det ikke var noen som tok ansvar for fellesskapet der. I tillegg til det var det en del påkjenninger på infrastrukturen i bygningene fordi de ikke var dimensjonert for den type bruk.

Derfor mener vi at det er bra med regulering, men at det regjeringen foreslår, er mer romslig enn det som er nødvendig, og en større belastning for dem som faktisk bor der og skal bruke dette til bolig. Det er absolutt en åpning for dem som ønsker å bruke denne typen delingsøkonomi. Men det er ikke bare delingsøkonomi, her drives det også ren hotelldrift, i seksjoner og deler som kjøpes opp for å drives sånn, og det mener vi må stoppes. Boliger som er bygd som boliger, skal brukes som boliger. Skal man drive næring og Airbnb som ren næringsdrift, får man gjøre det i arealer som er regulert til det formålet.

Så ønsker vi å gjeninnføre reglene for leiers forkjøpsrett i boliger der eiendommen skal seksjoneres. Det er veldig viktig for å sikre trygghet, og for å sikre at flere har mulighet til å kjøpe den boligen de har bodd i og leid lenge. Og her ser vi igjen at regjeringspartiene snakker om eierlinja og om at det er bra, men ikke fjerner regler som gir rettigheter til dem som leier, til å kunne ha forkjøpsrett. Hvis en slik forkjøpsrett skal være reell, må den også gi et prisavslag, slik loven var før. Dette er ikke et kjøp som finner sted i en vanlig forhandlingssituasjon. Seksjonen er beheftet med en leierett som også utgjør et verdiminus. Dette er veldig ofte grupper som i dag ikke nyter de samme fordelene som dem som eier en bolig, og som i dag ofte har en usikker bosituasjon. Å fjerne rettigheten til prisreduksjon og kjøpsrett er å svekke eierlinja og botrygghet for dem som leier. Derfor foreslår vi at dette må på plass igjen i loven.

Så til slutt til dette med hyblifisering, der regjeringen ikke har kommet med noen ting. Der foreslår vi at det må lages regler som gjør at man i hvert fall kan sette en bom for dette når det belaster fellesskapets felles installasjoner, for hvis alle gjorde det samme, ville dette rett og slett ikke gå. Det er ikke en veldig innstrammende regel, men det er i hvert fall et første steg som man burde kunne være enig om nå, for å få strammet inn på dette. Det er mulig volumet av dette ikke er veldig stort, men der det forekommer, er det et svært stort problem.

Jeg fremmer til slutt forslag nr. 4, fra SV.

Torhild Bransdal (KrF) [14:16:24]: Jeg er glad for at disse lovendringene bidrar til å rydde opp i kjørereglene for korttidsutleie av boligseksjoner. Som kjent har det blitt svært så populært de siste årene. Vi er ikke imot Airbnb, men vi er for ordnede rammer, slik at folk ikke opplever at det de trodde de flyttet inn i som et boligkompleks, etter en stund utvikler seg til å bli et leilighetshotell. Det går an å forstå frustrasjonen over det. Det endrer boligmiljøet og bomiljøet drastisk.

Med denne lovendringen begrenses utleie av boligen til maksimalt 30 døgn og – som hovedregel – maksimalt 90 dager per år. Da sikres det primære formålet, nemlig bolig. Men boligeier får mulighet til å ha en inntjening på korttidsutleie, f.eks. når vedkommende selv er på ferie eller er bortreist av andre grunner. Den gode sannheten om at min frihet begrenses av møtet med din frihet – kort sagt, solidaritetsprinsippet – kommer her til anvendelse og gjør at det ikke er fritt fram for ubegrenset korttidsutleie.

Proposisjonen adresserer også fenomenet hyblifisering, som er at en boligseksjon deles opp i flere hybler og leies ut til firma eller andre med kortvarig behov for losji. Regjeringen arbeider videre med dette, også i forbindelse med revisjon av plan- og bygningsloven.

Statsråd Monica Mæland [14:18:20]: Den 7. desember i fjor la regjeringen fram forslag til endringer i eierseksjonsloven som tar sikte på å hindre at profesjonelle aktører driver «leilighetshotell» i boligsameier. Forslaget bygger på et høringsnotat som Kommunal- og moderniseringsdepartementet sendte ut i fjor vår, og høringsinstansenes svar på dette.

La meg gå gjennom begrunnelsen for hvert enkelt forslag:

Eierseksjonsloven har i dag en regel som, med noen unntak, forbyr noen å kjøpe flere enn to boliger i ett og samme sameie. Det har vist seg at det er lett å gå klar av dagens forbud ved «indirekte kjøp», f.eks. ved å etablere ett eller flere selskaper som står for kjøpene.

Regjeringen foreslår nå å utvide regelen, slik at den forbyr indirekte kjøp, og vi mener dette forslaget vil kunne bidra til bedre bomiljøer i sameiene. Jeg er glad for å se at det er enighet også i komiteen knyttet til behovet for å innskjerpe regelen.

Jeg er også glad for at det er enighet om behovet for å regulere korttidsutleie, som er det andre forslaget regjeringen kommer med i denne proposisjonen. Det er mye bra med delingsøkonomien, men det er for delingsøkonomien generelt – og for korttidsutleie av boliger spesielt – også viktig å få det i mer ordnede former.

Formålet med forslaget er å sørge for å kunne bruke de fordelene delingsøkonomien gir oss, samtidig som det ikke skal gå på bekostning av trygge bomiljøer. Forslaget sørger for, slik jeg ser det, å sikre de positive effektene av delingsøkonomien i Norge ved at privatpersoner fortsatt kan leie ut sin primærbolig over kortere perioder. Samtidig begrenser den foreslåtte regelen de negative konsekvensene av korttidsutleie for bomiljøene. Mange boligeiere har opplevd et svært belastende bomiljø fordi en nabo i realiteten driver korttidsutleie på permanent basis.

Jeg registrerer samtidig at opposisjonen går inn for en strengere regulering enn det vi har foreslått. Jeg mener imidlertid at 60 døgn årlig er en for streng regulering. Jeg presiserer at eierseksjonslovens alminnelige regel om at bruken av en bolig ikke skal være til skade eller ulempe for andre brukere av eiendommen, gjelder uavhengig av disse 90 døgnene. Styret vil derfor kunne sanksjonere sjenerende utleie lenge før taket på 90 døgn nås. Sameiene kan dessuten ifølge forslaget selv fastsette en høyere eller lavere grense enn 90 døgn innenfor intervallet 60–120 døgn. Det gjør det mulig å tilpasse regelen, slik at den ivaretar det enkelte sameiets behov og gir fleksibilitet.

Regelen skal ikke gjelde ved utlån uten betaling og begrenser ikke muligheten en seksjonseier har til å låne ut boligen til familie og venner. Siden regelen ikke skal gjelde for utleie av deler av boligen, er det fortsatt mulig å leie ut f.eks. ett rom mens man selv bor i boligen. Taket på 90 døgn vil naturligvis heller ikke gjelde for fritidsboliger.

Det tredje forslaget handler om å gjøre endringer i borettslagsloven. Vi får jevnlig tilbakemeldinger om at publikum opplever det som veldig strengt at eieren av en borettslagsleilighet ikke kan låne eller leie ut boligen sin for en uke eller to, uten på forhånd å måtte søke styret om samtykke. Derfor foreslår vi å åpne for 30 døgn korttidsutleie i borettslag, slik at også beboere i borettslag får en inngang til delingsøkonomien. Jeg er glad for å se at det også er enighet om dette i komiteen.

Statsråd Monica Mæland [14:31:01]: Jeg beklager hvis jeg utydeliggjorde debatten. Poenget er at det ikke er bare der man deler opp en seksjon og lager flere boenheter, man har hyblifisering. Man har også hyblifisering hvis nabohuset bebos av ti studenter. Men forskjellen på at det bor ti studenter eller en familie på ti, er ikke alltid like tydelig, og det er derfor jeg sier at det krever en gjennomgang. Det er ikke alt man kan regulere gjennom arealpolitikken og plan- og bygningsloven, for dette er en ganske stor problemstilling som har flere sider. Mitt poeng var ikke å forvanske debatten, men å forklare at det kan være ganske komplisert å regulere hvem og hvor mange som kan bo i ulike enheter.

Margunn Ebbesen (H) [14:32:18] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid, og det er en enstemmig komité som støtter proposisjonen fra regjeringen om å gjøre endringer i sjøloven av 24. juni 1994.

Med dette vedtaket endres loven slik at Sjøfartsdirektoratet får hjemmel i lov til fremdeles å kunne hente opplysninger fra folkeregisteret uten hinder av taushetsplikt når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter sjøloven.

Sjøfartsdirektoratet har tidligere hatt tillatelse fra Skattedirektoratet til å hente ut opplysninger med hjemmel i folkeregisterloven av 16. januar 1970. Da folkeregisterloven ble endret i 2016, ble det ikke tatt med at Sjøfartsdirektoratet fortsatt skulle ha tilgang til folkeregisteropplysninger.

Etter folkeregisterloven av 2016 § 10-2 er det krav om at hjemmel for utlevering av opplysninger fra folkeregisteret som er omfattet av taushetsplikt, må stå i regelverket som gjelder de ulike saksområdene. Skal Sjøfartsdirektoratet fremdeles ha tilgang til dette, må hjemmelen derfor stå i sjøloven.

Denne foreslåtte lovendringen viderefører dermed rettstilstanden etter folkeregisterloven av 1970 og er en tilpasning i tråd med den nye folkeregisterloven av 9. desember 2016 nr. 88.

Margunn Ebbesen (H) [14:34:11] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet også i denne saken, som gjør at det i dag er en enstemmig komité som støtter regjeringens forslag til endringer i EØS-vareloven, som gjelder behandling av klager på avgjørelser om akkreditering.

Endringsforslaget medfører at klageorganet ikke har vedtakskompetanse, men gir sin anbefaling til Norsk akkreditering, som avgjør om klagen skal tas til følge. Det gjøres med dette unntak fra forvaltningsloven § 34 og klageorganets kompetanse. Etter forvaltningsloven § 34 skal klageorganet foreta en fullstendig ny prøving av enkeltvedtaket. Endringen i denne proposisjonen innebærer at enkeltvedtak om akkreditering ikke fullt ut kan prøves i klageomgangen, men at klageorganet gir en rådgivende uttalelse, og at endelig vedtak i klagesaken treffes av Norsk akkreditering.

Hensikten med endringsforslagene gitt i denne proposisjonen er å sørge for at Norsk akkrediterings klageordning tilfredsstiller de krav som følger av den internasjonale standarden for akkreditering.

Akkreditering er en formell anerkjennelse av at virksomhetens kvalitetssystemer og kompetanse er i samsvar med nasjonale og/eller internasjonale krav. Akkrediterte virksomheter kan teste og godkjenne at produkter og tjenester følger gjeldende regelverk. Akkreditering er en internasjonal ordning og benyttes som et verktøy for å fremme handel med varer og tjenester over landegrensene. For norske bedrifter betyr akkreditering enklere tilgang til eksportmarkedene gjennom at produktkrav kan oppfylles i Norge og være gyldige i store deler av verden.

Steinar Reiten (KrF) [14:37:14] (ordfører for saken): I representantforslaget som vi har til behandling, blir regjeringen bedt om å utarbeide en stortingsmelding om hvordan Norge kan sikre nasjonalt eierskap i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier. Forslagsstillerne minner samtidig om hvordan framsynte stortingspolitikere, med Johan Castberg som initiativtaker og pådriver, på begynnelsen av 1900-tallet vedtok konsesjonsloven, som sikret nasjonal råderett over viktige naturressurser som fossefall og mineralressurser. De viser også til at den samme langsiktige tenkingen lå til grunn for utforming av norsk oljepolitikk fra slutten av 1960-tallet, en politikk som sikret at de store utenlandske oljeselskapene gjennom skattlegging og teknologioverføring bidro til positiv samfunnsutvikling som skapte arbeidsplasser og velstand over hele landet. Når forslagsstillerne viser til at Norge ville vært et svært annerledes land i dag hvis ikke verdiene fra norske naturressurser hadde kommet hele samfunnet til gode, er det lett å si seg enig.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det er behov for en egen stortingsmelding om hvordan Norge kan sikre nasjonalt eierskap i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier, mener likevel komitéflertallet, bestående av regjeringspartiene, at det ikke er det. Flertallet er enig med forslagsstillerne i at teknologiske og sikkerhetsmessige utviklingstrekk gjør det nødvendig med en fortløpende vurdering av nasjonal sikkerhet som begrunnelse for statlig eierskap. Likevel er flertallet av den oppfatning at disse hensynene blir ivaretatt i den forrige eierskapsmeldingen, Meld. St. 27 for 2013–2014, og gjennom arbeidet med en ny stortingsmelding om statlig eierskap, som etter planen skal legges fram høsten 2019.

I brev fra departementet til næringskomiteen datert 10. desember viser statsråden til at nasjonal forankring av viktige selskap, herunder nasjonal forankring av hovedkontor som begrunnelse for statlig eierskap i selskapskategoriene 2 og 3, samt nøkkelkompetanse, er omtalt i forrige eierskapsmelding. Han viser også til at denne tematikken vil bli tatt inn som en del av det pågående arbeidet med en ny stortingsmelding om statlig eierskap.

Flertallet mener videre at lov om nasjonal sikkerhet, som trådte i kraft 1. januar i år, langt på vei ivaretar de sikkerhets- og beredskapsmessige forholdene som forslagsstillerne ønsker belyst i en egen stortingsmelding. I sikkerhetsloven, kapittel 9 og 10, er det tatt inn detaljerte bestemmelser om sikkerhetsgraderte anskaffelser, sikkerhetsavtaler med leverandører, leverandørklarering, varslingsplikt og meldeplikt ved erverv av virksomhet. Det er også viktig å understreke at sikkerhetsloven gjelder for statlige, fylkeskommunale og kommunale organ så vel som leverandører av varer eller tjenester i forbindelse med sikkerhetsgraderte anskaffelser. Det blir uttrykkelig slått fast i lovens § 1-2.

Flertallet mener for øvrig at det er noe uklart hva forslagsstillerne mener når de viser til viktigheten av nasjonalt eierskap til kapitalintensiv produksjon for å sikre skattlegging av profitten. Hvis staten skal legge en så vid definisjon til grunn for eierskapspolitikken, vil det måtte medføre store aksjeoppkjøp for å sikre kontroll over kapitalintensive foretak der staten i dag ikke har eierinteresser eller er minoritetsaksjonær.

De fire regjeringspartiene ønsker ikke en slik omfattende endring av forutsetningene for statlig eierskap og viser til side 37–38 i Granavolden-erklæringen, der det heter:

«Norge vil fortsatt ha statlig eierskap i utvalgte selskaper. I noen selskaper kan dette være riktig for å ivareta viktige samfunnsansvar og kompetansemiljøer, og for å sikre at hovedkontorfunksjoner er lokalisert i Norge. Regjeringen vil føre en ansvarlig og forutsigbar eierskapspolitikk basert på fastlagte prinsipper for statlig eierstyring. Regjeringen er åpen for verdiøkende transaksjoner og strategiske allianser knyttet til statens eierposisjoner. Beslutninger skal baseres på aktuelle konjunkturer, markedsforhold, selskapenes finansielle stilling og generelle fremtidsutsikter.»

Og videre heter det at regjeringen vil «gjennomføre en gradvis reduksjon i statlige eierandeler i bedrifter med forretningsmessig avkastning som hovedmål».

Med de begrunnelsene som jeg her har gjort rede for, tilrår flertallet i komitéinnstillingen at representantforslaget fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum, Sigbjørn Gjelsvik, Geir Pollestad og Willfred Nordlund om en stortingsmelding om nasjonalt eierskap i strategisk viktige bedrifter, infrastruktur og teknologier, ikke blir vedtatt.

Terje Aasland (A) [14:42:12]: Jeg har lyst til å starte med å takke forslagsstillerne for at de faktisk har fremmet et veldig viktig forslag, det er viktig å diskutere det. Samfunnskritisk infrastruktur eller samfunnskritiske selskaper, eller for den saks skyld ressurser, er ganske vesentlig å diskutere av og til. Spørsmålet er om en gjør det på en god nok måte, slik det er i de ulike ordningene i dag, og i sakene som kommer til Stortinget, eller om det er riktig å samle dette i en større sammenheng. Det er det jeg mener ligger i forslaget fra forslagsstillerne.

Jeg tror det er et behov for det. Når jeg hører saksordførerens begrunnelse for at regjeringspartiene ikke følger opp vedtaket, synes jeg ikke det er god nok dekning for å si at dagens eierskapsmelding, parallelt med sikkerhetsloven, er dekkende for at Stortinget i tilstrekkelig grad får diskutert samfunnsmessig viktig infrastruktur, bedrifter, eierskap osv. Det handler om mye, det handler om eierskapet til vannkraftressursene, om vannet, om infrastrukturen for elektrisk produksjon og distribusjon, om fiber knyttet til 5G-diskusjonen som har vært nå – hvem skal eie, hvem skal drifte – og vi har hatt det når det gjelder sårbar infrastruktur knyttet til samferdselssektoren osv. Jeg tror det i en tid hvor sårbarheten i samfunnet bare øker, hadde vært klokt at en faktisk hadde diskutert det i en sammenheng, noe jeg opplever at regjeringspartiene ikke ønsker å gjøre – man synes det er godt nok slik det er i dag.

Så har jeg bare lyst til å understreke at det er flott at en vil komme tilbake til dette i eierskapsmeldingen, men eierskapsmeldingen har verken fra regjeringens side eller gjennom behandlingen i tidligere tider i Stortinget i tilstrekkelig grad tatt hensyn til nettopp sårbarheten og den delen som ligger opp mot infrastrukturen, som kan være viktig å eie. Så det er en mangelfull bit så langt.

Jeg må vel erkjenne at når vi ser at regjeringspartiene nå har samlet seg, får vi ikke flertall for vårt primærforslag, mindretallets forslag. Jeg vil allikevel utfordre statsråden på om han – i større grad enn tidligere – i eierskapsmeldingen vil komme innom temaer som dette Dokument 8-forslaget berører. Hvis han kan garantere for det og forsikre Stortinget om at han kommer inn på dette i eierskapsmeldingen – sårbar infrastruktur, eierskap osv. – i litt vidt omfang, samfunnssikkerhetsmessig omfang, så kan en jo avvente diskusjonene knyttet til den. Men hvis han ikke kommer med den bekreftelsen og ikke har vilje til å gå lenger i eierskapsmeldingen enn det han har gjort fram til nå, blir på en måte begrunnelsen fra regjeringspartiene veldig svak for ikke å gå inn for det Dokument 8-forslaget som foreligger.

Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Geir Pollestad (Sp) [14:45:18] (komiteens leder): Senterpartiet er oppteke av å sikra nasjonalt eigarskap til bedrifter, infrastruktur, og det er det som er bakgrunnen for dette forslaget. Målet i seg sjølv er ikkje eigarskapet, men den kontrollen som eigarskapet gjev. Når ulike regelverk og internasjonale forpliktingar avgrensar vår moglegheit til å sikra nasjonal kontroll gjennom regelverket, er eigarskap ein god måte å gjera det på. Etter Senterpartiet sitt syn må grunngjevinga, f.eks. for statleg eigarskap, vera noko vidare enn berre å sikra inntekter og hovudkontor.

Det er òg ei kjensgjerning at denne regjeringa ikkje har den beste historia å visa til. Me hugsar då Kongsberg Gruppen i førre stortingsperiode vart føreslått lagt ut for sal. Regjeringa hadde altså ikkje gjort seg nokon tankar om kven som kunne kjøpa ein stor norsk våpenprodusent. Statsministeren var i spørjetimen og forsvarte avgjerda. Sakte, men sikkert – med god hjelp bl.a. frå Kongberg Gruppen sjølv – trur eg det gjekk opp for regjeringa kva dei var i ferd med å gjera, og forslaget fekk heldigvis ikkje fleirtal. Dette er eit eksempel på det manglande medvitet og ryggmargsrefleksen som eg opplever at dagens regjeringsparti har.

Eit anna eksempel var salet av Flytoget. Det var ingen som kunne koma med ei god grunngjeving for kvifor Flytoget skulle seljast. Likevel vart det sett på salslista. Telenor står på salslista i dag. Heller ikkje der er det gjeve noka god grunngjeving. Me har eksempel på at det har kome forslag til Stortinget om å liberalisera konsesjonslovene i landbruket, opna for utanlandsk eigarskap til norsk jord. Heldigvis vart det òg stoppa i Stortinget. Det går føre seg ein diskusjon om teknologien til 5G-nettet, der kinesiske interesser, eller det kinesiske selskapet Huawei, er sentralt inne. Regjeringa vrir seg unna og ønskjer ikkje å ta eit tydeleg standpunkt. Eit anna eksempel er Oslo Børs. Det er vanskeleg å forstå: Kvifor er det så viktig at eit utanlandsk børskonsern overtek Oslo Børs? Burde det ikkje vera i Stortingets interesse å sikra eit spreidd eigarskap til børsen?

Senterpartiets ønske er å sikra nasjonal kontroll og tenkja breiare enn berre det som ligg i eigarskapsmeldinga. Merknadene frå fleirtalspartia viser at dei ikkje forstår alvoret, og dei forstår ikkje kva tyding eigarskap har for å sikra norsk kontroll, f.eks. over sentral infrastruktur. Senterpartiet ønskjer ei brei tilnærming der me skal bruka eigarskap for å sikra den samfunnsmessige kontrollen med infrastrukturen, og når det gjeld eigarskap, er me ikkje framande for å bruka statleg eigarskap meir aktivt for å sikra bedrifters nærvær og hovudkontor i Noreg.

Fleirtalet viser til eigarskapsmeldinga og sikkerheitsloven. Dette er eit altfor smalt perspektiv på den problemstillinga som Senterpartiet ønskjer å lufta. Eg vil gå så langt som til å seia at ein er ganske naiv i si tilnærming til ganske store og viktige spørsmål. Og det Stortinget går glipp av med å seia nei til denne meldinga, er at ein ikkje får ein samla diskusjon, som på mange måtar handlar om det same, men på ei rekkje ulike samfunnsområde, og der eg hadde håpt at Stortinget kunne få ein brei debatt. Det er det regjeringspartia – Kristeleg Folkeparti, Venstre, Høgre og Framstegspartiet – i dag har varsla at dei vil seia nei til.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:50:01]: Det er ein prinsipiell diskusjon som ligg under den debatten vi skal ha her i dag, og det er kva type inngang ein skal ha til nasjonal eigarskap. Kåre Willoch, som på mange måtar er symbolet for det konservative Høgre, har i mange år peika på betydinga av å bevare nasjonal kontroll over visse nøkkelbedrifter. Det han spesielt trekte fram, var vasskraft, petroleum, fisk og finans, og han var bl.a. veldig oppgitt over det unødvendige ved at Nordea i si tid blei svensk. I mellomtida er Nycomed blitt engelsk, staten har selt seg heilt ut av oppdrett, som er utgangspunktet for Marine Harvest, If er blitt finsk, Kongsberg Gruppen er blitt forsøkt selt, ein skal selje seg ned i Telenor, osv.

Det er veldig vanskeleg, med dagens høgreside, å finne ein prinsipiell inngang på desse spørsmåla. Staten Noreg er dømd til å eige. Det betyr at når ein sel seg ut av selskap i Noreg og får eit overskot, blir desse pengane brukte til eigarskap andre stader. Ein flytter altså eigarskap, sel seg ned i selskap som har aktiviteten sin i Noreg, og gjennom f.eks. Statens pensjonsfond utland kjøper ein seg opp andre stader i verda. Så kva som er prinsipielt riktig med å selje seg ned i Noreg og opp i andre land når staten er dømd til å eige, er veldig vanskeleg å forstå.

Det Willoch var opptatt av, var at ein måtte ha kontroll med nøkkelnæringar – både for å ha kontroll over utviklinga av viktige område for norsk samfunnsliv og næringsliv, og for å bevare kompetanse og arbeidsplassar. For vi veit at når det går dårleg med f.eks. industribedrifter, trekkjer dei tilbake aktiviteten til «moderskipet» der dei har hovudaktiviteten sin, der dei har hovudkontora sine og eigarskapen sin. Det har ein f.eks. sett på Herøya no, med REC Solar, som har gått til oppseiing – vel å merke permisjonar – av ei heil rekkje tilsette. Ein ser det eigentleg også i heile dette området som statsråden kjenner ganske godt, Herøya, ei halvøy utanfor Porsgrunn. Aktiviteten der var tidlegare prega av Statoil og Hydro. No er det stort sett utanlandske selskap som driv verksemd der; ein har selt seg ned.

Konsekvensen av denne politikken er at vi sit igjen med ein enorm finanskapital, men ingen kontroll på kvar bedriftene skal ha aktiviteten sin eller arbeidsplassane sine.

For SV sin del ser vi dette i samanheng med eigarskapsmeldinga som kjem. Vi kjem til å leggje inn forslag der som også heng saman med satsinga vår elles på næring og industri generelt. Vi trur det er heilt avgjerande at staten og det offentlege aukar eigarskapsdelen sin og investeringane sine i nøkkelnæringar i tida framover, på område som vi satsar tungt på. Vi kan også både bidra til å byggje opp næring og industri og samtidig sikre kontroll med den kompetansen og dei arbeidsplassane som er.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:53:56]: Jeg er enig i at vi skal ivareta nasjonale interesser, og vi skal ivareta nasjonal sikkerhet. Men så er det nok litt uenighet om hvilke virkemidler som bør benyttes.

Jeg har bare en liten bemerkning først, og det er at det i hvert fall av og til høres ut som om nasjonalt eierskap er det samme som statlig eierskap. Det er det ikke. Det aller viktigste nasjonale eierskapet vi har i Norge, er privat nasjonalt eierskap. Jeg er f.eks. veldig enig i at en ulempe hvis man utarmer nasjonalt eierskap i private hender, er at man på sikt kan risikere å underminere skattebasen. Men da må man også være opptatt av hvordan vi kan bygge privat norsk eierskap, sikre lokalt norsk eierskap, og sikre at norske bedrifter kan vokse og gro her ved at det er penger å investere.

Men så er det sånn at denne diskusjonen handler om mye forskjellig – tilsynelatende. Vi har fått en ny lov om nasjonal sikkerhet. Den er begrunnet i en tilpasning til dagens risiko- og trusselbilde. Loven har et utvidet virkeområde. Den omfatter bedrifter som produserer varer, leverer tjenester eller driver aktivitet som er avgjørende for vår nasjonale sikkerhet. Dette kan f.eks. gjelde produsenter eller tjenesteleverandører til totalforsvaret, men også bedrifter som bidrar til å opprettholde sentrale deler av samfunnsinfrastrukturen som har betydning for vår nasjonale sikkerhet. Sikkerhetsloven er sektorovergripende, og hvert enkelt departement har ansvar for å fatte vedtak overfor bedrifter som skal underlegges loven.

For de bedriftene som blir underlagt loven, vil det gjelde regler om eierskapskontroll og regler for anskaffelser til bedriften. Reglene om eierskapskontroll gir myndighetene et verktøy for å vurdere hvorvidt oppkjøp av eierandeler i bedriften utgjør en sikkerhetsrisiko. Da kan myndighetene gripe inn, enten ved å stanse eller sette nærmere vilkår for oppkjøpet dersom oppkjøpet vurderes å medføre en – merk formuleringen – ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet.

Videre vil anskaffelser som gir leverandører tilgang til informasjon, informasjonssystemer, infrastruktur og objekter som er omfattet av sikkerhetsloven, kunne stanses med hjemmel i den. Vi har altså mekanismer i sikkerhetsloven som skal ivareta mange av de hensynene som forslagsstillerne er opptatt av. Da mener jeg det først og fremst er gjennom regulering at vi bør sikre de nasjonale sikkerhetsinteressene.

Det andre store spørsmålet er om staten skal være en stor eier i strategisk viktige deler av norsk næringsliv. Svaret på det er både ja og nei. Ja – fordi også denne regjeringen har noen klare prinsipper for hvor staten skal eie. Vi skal eie der det er viktig å opprettholde hovedkontor i Norge. Vi skal eie der vi har en hensikt med eierskapet, f.eks. at det er vital nasjonal infrastruktur eller den type ting. Men at man skal ivareta denne veldig overordnede eller brede tilnærmingen gjennom systematisk stort statlig oppkjøp av aksjer, det tror jeg er feil. For det første klarer andre land å ivareta denne typen hensyn uten et stort statlig eierskap. Vi har jo et stort statlig eierskap i Norge allerede, og jeg tror verken det er fornuftig eller praktisk mulig at staten skal eie alle bedriftene som er viktige for Norge i bred forstand – i bred forstand.

Staten har heller ikke noen fasit på hvilke selskaper som i fremtiden vil være viktige strategisk sett. Derfor er det fornuftig å ha en eierskapspolitikk som sikrer at vi eier der det er gode grunner til det. Men der vi ikke har gode grunner til å eie – eller for å oppsummere det veldig enkelt: der staten ikke har andre grunner til å eie enn avkastning, som hvilken som helst privat eier – er det heller ingen grunn til at staten skal være inne. Der mener denne regjeringen at vi skal selge oss ut. Det gjelder f.eks. eierskapet i SAS, som historisk sett hadde en strategisk begrunnelse. Men i dag er begrunnelsen for eierposten på litt under 10 pst. ingenting annet enn å hente avkastning, som en hvilken som helst privat eier.

Dessuten er det veldig mye viktig å si om det private eierskapet, og om privat eierskaps mulighet til å utvikle nettopp kompetansen, nettverkene og kapitalen. Det er også verdt å minne om at når man investerer i Norge, gjør man ikke det bare som en ansiktsløs kapitalplassering, men fordi det er her vi har den kompetansen, den kunnskapen og de produksjonsmiljøene man ønsker.

Når det er sagt, er det – og jeg bare understreker det – viktig at det offentlige eier strategisk viktig infrastruktur enten direkte eller gjennom selskaper. I eierskapsmeldingen må vi også diskutere hvorvidt det er nye momenter, nye vurderinger av hva som er i nasjonal interesse og knyttet til nasjonal sikkerhet, som også vil påvirke vurderingene av hva vi eier i dag.

Terje Aasland (A) [15:09:12]: Jeg vet ikke om det hadde hjulpet så mye på utfallet av saken om næringsministeren og undertegnede hadde gått i parterapi. Det kan hende vi hadde forstått hverandre bedre, men vi hadde kanskje ikke blitt noe bedre par av den grunn.

Tilbake til saken: Jeg synes på en måte næringsministeren avslører seg litt når vi snakker om Telenor. Når det gjelder det å trekke salgsfullmakter som er gitt til Telenor, basert på sikkerhet, sier han at det ikke er hans ansvar, men digitaliseringsministerens ansvar. Er det kun statsministeren som har helhetlig ansvar for det vi nå diskuterer? Det må på en eller annen måte være en adressat i regjeringen som kan ta et ansvar både for det statlige eierskapet og også for å motivere og utvikle det nasjonale eierskapet på private hender. Det er det denne saken handler om.

En kan ikke lese innstillingen på en slik måte at det kun er det statlige eierskapet dette handler om. Tvert om står det også i mindretallsmerknaden en veldig tydelig henvisning til det som har vært oppe i samfunnsdebatten de siste månedene om 5G-nettet, utbyggingen og kontroll og sikkerhet i tilknytning til det. Da er spørsmålet: Er det en teknologi og en innretning i samfunnet som det er så viktig at en har nasjonalt eierskap til – ikke bare når det gjelder nettet og den typen ting, men også teknologi osv. – at vi burde ha noen samarbeidsrelasjoner som i større grad underbygde det med nasjonal kontroll, ikke nødvendigvis på statens hånd, men det kunne også vært på statens hånd?

Jeg tillater meg igjen å spørre om det er regjeringspartiene som har misforstått forslaget i innstillingen når de henviser til eierskapsmeldingen for å utdype dette med nasjonalt eierskap, eller om det er næringsministeren som ikke i tilstrekkelig grad har lest anvisningen fra flertallet i Stortinget. Det er greit å få klarhet i det, for nå har vi fått en forventning om at selv om vi ikke får flertall for dette forslaget i Stortinget, vil eierskapsmeldingen til høsten inneholde dette temaet. Det er det flertallet i denne salen faktisk sier og pålegger næringsministeren å komme med, mens næringsministeren sier at han ikke har til hensikt å fullt ut imøtekomme det som er forslagets intensjon. Jeg tror det er greit å få klarhet i det i løpet av dagen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:12:04]: Nå er jeg overbevist om at vi ikke behøver parterapi. Vi kunne gått rett til skilsmisse, representanten Aasland og jeg. Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å fange opp problemet.

For det første er det selvfølgelig sånn i Stortinget at hver statsråd primært svarer for sitt ansvarsområde. Det betyr ikke at det ikke er samarbeid mellom departementene. Det betyr ikke at ikke regjeringen, som er det organet representanten Aasland spør etter, koordinerer og har et samlet ansvar. Her i Stortinget kan vi selvfølgelig bevege oss inn på andre statsråders ansvarsområder – nå er jo sikkerhetsloven også Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde – slik man av og til gjør. Men hovedpoenget er at hver statsråd svarer for sitt.

Når det gjelder f.eks. Telenor, er det nettopp et område hvor vi har statlig eierskap. Det er riktignok sånn at det statlige eierskapet ikke er begrunnet i sikkerhetspolitiske forhold, det er begrunnet i hovedkontorfunksjon. Det er en nedsalgsfullmakt, men det er ikke en utsalgsfullmakt. For øvrig har Arbeiderpartiet – så vidt jeg husker, og jeg må bli korrigert hvis jeg husker feil – med visse vilkår om strategisk partnerskap også vært med på at man kan redusere statens eierandel i Telenor.

Tilbake til utgangsspørsmålet: Det flertallet på Stortinget sier, er at eierskapsmeldingen, som handler om hele statens eierskap, også må vurdere sikkerhetspolitiske problemstillinger, andre relevante problemstillinger knyttet til den delen av det nasjonale eierskapet.

Man kan godt skule til privat eierskap, men jeg oppfatter ikke at man ber om en helt ny stortingsmelding som er helt annerledes enn alle andre tidligere eierskapsmeldinger, og som omfatter det private, nasjonale eierskapet på bredt grunnlag. Det har jeg ikke oppfattet. Hvis jeg tar feil, må gjerne noen fra flertallet korrigere meg, for det er viktig for en statsråd – også i en flertallsregjering – å forstå hva flertallet mener.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:15:25] (ordfører for saken): Familier som har barn med særskilte behov, skal ha et likeverdig tilbud. Dette handler om å gi like muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse for alle.

Dagens opplæringslov § 13-7 krever at kommunene har et tilbud om skolefritidsordning før og etter skoletid for elever på 1.–4. trinn og for barn med særskilte behov på 1.–7. trinn. Forslagsstillernes forslag om gratis skolefritidsordning for barn med funksjonsnedsettelse etter 4. trinn vil kreve en endring i dagens regelverk.

En nasjonal vurdering av skolefritidsordningen er belyst i spørsmål knyttet til foreldrebetaling og familier med barn som har særskilte behov. I evalueringen kan det synes som om foreldre til barn med særskilte behov er mindre fornøyd enn andre foreldre, selv om utvalget av foreldre ikke kan anses som representativt. Dette gjelder bl.a. spørsmål som omhandler bemanning, kompetanse og type tilbud. Det vil derfor være viktig å følge opp den nasjonale vurderingen av SFO med hensyn til kvalitet og kompetanse i forbindelse med stortingsmeldingen om tidlig innsats og inkluderende fellesskap. Oppfølgingen av evalueringen skal inngå i stortingsmeldingen om tidlig innsats og inkluderende fellesskap og vil bli lagt fram for Stortinget høsten 2019. Det ser vi fram til.

Selv om en del av kommunene allerede har innført friplass eller redusert foreldrebetaling for barn med særskilte behov på 5. til 7. trinn, vil en generell ordning om fritak for foreldrebetaling medføre en endring av dagens regelverk og få økonomiske konsekvenser som det må tas stilling til i de ordinære budsjettprosessene.

Flertallet er enig med forslagsstillerne i at flytting av elever mellom skole og SFO som er lokalisert på forskjellige geografiske steder, er uheldig. Det handler om at barn skal få være i omgivelser de kjenner, og møte personale og medelever de er trygge på. Barn med særskilte omsorgsbehov etter skoletid har også slike behov i skoletiden.

Så vil flertallet peke på at selv om friskolene ikke er pålagt å ha tilbud om SFO, er det positivt at mange friskoler allikevel velger å ha et slikt tilbud. Det kan være en utfordring at SFO i friskoler ikke får de samme rammebetingelser som kommunenes egne tilbud, som kan subsidieres over kommunenes budsjett. Dersom det innføres regulering av foreldrebetaling i SFO, f.eks. moderasjonsordninger for lavinntektsfamilier, bør det vurderes tiltak som kan sikre at elever ved friskoler skal kunne ta del i de samme moderasjonsordningene dersom friskolen har et SFO-tilbud.

Mindretallet viser til at det er forskjeller med hensyn til både størrelsen på foreldrenes egenbetaling og om det gis et SFO-lignende tilbud også etter 7. trinn. Jeg forutsetter at mindretallet presenterer sine synspunkter og forslag.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:18:32]: Senterpartiet mener en inkluderende fellesskole handler om å skape en helhetlig skolehverdag som ivaretar alle barns mulighet til å lære, til å lykkes og til å trives på bakgrunn av deres forutsetninger og behov.

Både opplæringsloven og veiledende rammeplan for kvalitetsutvikling i SFO er tydelig på at SFO skal være tilgjengelig for alle barn, og kommunene er pålagt å tilby en skolefritidsordning til og med 7. trinn for barn med særskilte behov.

Norsk forbund for utviklingshemmede poengterte i sitt høringsinnspill urettferdigheten rundt å pålegge familier med barn med funksjonshemninger ekstra kostnader for å få et tilbud andre barn ikke kan nytte.

Senterpartiet mener endringer av ordningen bør bli sett på under arbeidet til opplæringslovutvalget. Stortingsmeldingen som vi får til høsten, er omfattende nok fra før.

Og som Redd Barna spilte inn til komiteen, mener Senterpartiet selvsagt også at barna og familiene dette gjelder, må bli hørt i utarbeidingen av tilbudet. Det må ikke bli opprettet tilbud og pålegg uten at det er behov og interesse for det.

Kort og godt ønsker jeg å ta opp de forslagene som Senterpartiet har alene, og det forslaget som Senterpartiet har sammen med Sosialistisk Venstreparti.

Torstein Tvedt Solberg (A) [15:20:05]: Stortinget er samlet om at det skal være et mål at SFO er tilgjengelig for alle barn. Denne saken handler om barn med særskilte behov og SFO primært etter 4. klasse.

Mitt første møte med denne saken var da seks mødre i Stavanger startet en aksjonsgruppe mot det de mente var urettferdig behandling. Den var ledet av en mor som het Gunn Kathrin Sjursæter, som er mor til Hedvig som har Downs syndrom. De tok opp denne saken og tok kampen for de 48 barna i Stavanger som er under denne ordningen. De fikk heldigvis gjennomslag, og det er en minimal kostnad for den lille endringen som Stavanger kommune nå har gjort for å ivareta disse barna. Så dette er en sak som har vært diskutert før, og jeg må si at jeg er optimistisk med hensyn til at denne saken også skal få en god ende, spesielt nå når Kristelig Folkeparti har kommet inn i regjering.

Stortinget gjorde et vedtak, 906, i forbindelse med behandling av Innst. 377 S for 2017–2018, der en ber regjeringa legge fram en stortingsmelding og følge opp og ikke minst rydde opp i usikkerheten og forskjellsbehandlingen i dette regelverket. Som saksordføreren sa, forventer vi at statsråden følger opp dette i den varslede stortingsmeldinga, men også at barne- og familieministeren følger dette opp videre.

Arbeiderpartiet synes det er feil ensidig å legge de økte kostnadene ved dette tilbudet på foreldre som har barn med spesielle behov. Velferdsstaten skal fungere sånn at en yter etter evne, og får etter behov. Her er det helt klart foreldre med barn som har et behov. Da skal ikke de ha en økt kostnad.

Det er en utfordring at dette regelverket tolkes så ulikt i forskjellige kommuner. Noen opplever å få et tilbud som er en ren videreføring av SFO-tilbudet. Noen kommuner ser det i sammenheng med helse og gjør det derfor til et avlastningstilbud, som da er gratis, og noen kommuner har et tilbud utover 7. klasse og noen ikke. Arbeiderpartiet er helt klar på at det er kommunene som har ansvaret og skal regulere dette, men regjering og storting har også et ansvar for å sikre at det er et godt innhold, som finnes over hele landet, og at det er god kvalitet og kompetanse, som saksordføreren også var inne på.

Det er uheldig at det er ulikt mellom kommuner rundt omkring i landet, og vi ser fram til at regjeringa følger opp det vedtaket som Stortinget her har gjort.

Mona Fagerås (SV) [15:22:50]: SV mener at en inkluderende fellesskole handler om å skape en helhetlig skolehverdag som ivaretar alle barns mulighet for å lære, lykkes og trives på bakgrunn av sine forutsetninger og behov. I denne sammenheng skal SFO være tilgjengelig for alle barn. Den skal styrke barns sosiale utvikling og sammen med skolen bidra til helhet og sammenheng.

Etter 4. årstrinn har elever flest ikke tilbud om skolefritidsordning fordi elevene er blitt så store at de er i stand til å ta vare på seg selv etter skoletid. Men elever med funksjonsnedsettelser kan ha behov for tilsyn etter skoletid også etter 4. årstrinn. Et godt omsorgs- og tilsynstilbud i tilknytning til skoledagen og i geografisk nærhet til skolen er for mange foreldre med funksjonshemmede barn en nødvendig forutsetning for at de kan stå i jobb. For noen funksjonshemmede barn og ungdommer vil behovet for et SFO-tilbud vedvare ut hele grunnopplæringen.

SV mener at barn med særskilte behov skal sikres et likeverdig omsorgs- og tilsynstilbud i tilknytning til skoledagen, og at verken tilbudets innhold, omfang eller foreldrenes utgifter skal være avhengig av hvilken kommune familien er bosatt i. Barn med særskilte behov må sikres et likeverdig omsorgs- og tilsynstilbud i tilknytning til skolehverdagen. De som går på SFO etter 4. årstrinn, er stort sett bare barn med nedsatt funksjonsevne. Når det kreves foreldrebetaling for SFO-tilbudet etter 4. trinn, blir foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne pålagt en kostnad foreldre til andre barn ikke har.

Derfor er SV enig med Norsk forbund for utviklingshemmede når de i sitt høringsinnspill mener at dette skolefritidstilbudet bør være gratis.

Andelen barn det gjelder, er svært lav. Nasjonalt utgjør dette ca. 1 pst. av alle barn som går på SFO, og de økonomiske konsekvensene for hver enkelt kommune vil bli minimale. Ved å innføre betalingsfritak etter 4. årstrinn og utvide retten til et skolefritidslignende tilbud også på ungdomsskolen og i videregående opplæring er det rimelig å anta at samfunnsnytten er større ved at mor/far kan stå i jobb. Når det er så få barn dette gjelder, er det en gåte for meg at ikke stortingsflertallet kan være med på disse forslagene.

Jeg tar dermed opp de forslagene SV står bak i denne saken.

Statsråd Jan Tore Sanner [15:26:18]: Regjeringen jobber for likeverd for familier som har barn med spesielle behov. Vi vil sikre like muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse for alle. Det er viktig at barn og unge med funksjonsnedsettelser eller andre særskilte behov også har gode utviklingsvilkår når de er i SFO.

Dagens opplæringslov gir kommunene mulighet til å kreve betaling av foreldrene for SFO. Hvis vi skal sikre at foreldre til barn med funksjonsnedsettelser ikke må betale for SFO fra 4. årstrinn, vil det kreve en endring i dagens regelverk. Forslag nr. 1 vil derfor ha økonomiske konsekvenser og må da vurderes i de ordinære budsjettprosessene.

Når det gjelder forslag nr. 2, er det et mål for regjeringen at pårørende skal få en tydelig plass i helse- og omsorgstjenesten. Pårørende som tar vare på sine nærmeste, skal bli møtt av offentlige tjenester som arbeider sammen med dem, som veileder og støtter dem, og som gir avlastning ved behov.

Fra 1. oktober 2017 ble kommunens ansvar overfor pårørende som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, samlet og tydeliggjort i en ny bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven. Den nye bestemmelsen pålegger kommunen å tilby nødvendig støtte til pårørende, bl.a. i form av avlastning, opplæring og veiledning og omsorgsstønad. Bestemmelsen tydeliggjør pårørendes rettigheter.

Avlastning er et tilbud til personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid. Når kommunene skal vurdere hvilke avlastningstiltak som er aktuelle, skal de pårørendes ønsker og behov stå sentralt. Kommunene har stor frihet når det gjelder å legge opp avlastningstilbudet, og det kan organiseres på ulike måter. Dagens regelverk gir allerede rom for at en kommune kan bruke SFO som avlastningstilbud dersom det gir et forsvarlig tilbud til barnet og er tilfredsstillende for de pårørende.

Når det gjelder forslag nr. 3, viser jeg også til Innst. 377 S for 2017– 2018, om forholdet mellom opplæringsloven og helse- og omsorgstjenesteloven når det gjelder SFO for utviklingshemmede fra 4. årstrinn til og med videregående skole. Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet samarbeider om oppfølgingen av dette vedtaket, og jeg vil komme nærmere tilbake til problemstillingen i stortingsmeldingen om tidlig innsats og inkluderende fellesskap til høsten.

Jeg mener det er viktig å se oppfølgingen av SFO i sammenheng med utviklingen av barnehage og skole for øvrig, ikke minst når det gjelder barn og unge med særskilte behov. Derfor har regjeringen besluttet at oppfølgingen av den nasjonale evalueringen av SFO vil inngå i stortingsmeldingen om tidlig innsats og inkluderende fellesskap. Anbefalingene til opplæringslovutvalget må også vurderes og ses i sammenheng med gjennomføringen av tiltakene i stortingsmeldingen.

Karin Andersen (SV) [15:29:28]: Det er bra at det jobbes med dette, men det er behov for å ta noen beslutninger som sier klart ifra at man skal dekke det behovet som disse familiene har. Jeg merker meg at også denne statsråden bruker begrepet «likeverd», når statsråden burde sagt likestilling. Politikk overfor mennesker med funksjonsnedsettelser skal handle om å være likestilt. Dette er mennesker og familier som har behov for å leve akkurat det samme livet som oss andre. De har ikke særlige behov, for det er ikke et særlig behov f.eks. å gå på skole, å få på seg klær, å spise eller å ha et fritidstilbud osv. Men noen trenger litt mer hjelp for å få det til, og noen familier trenger hjelp for å kunne leve et helt vanlig liv med sine helt vanlige behov som alle andre har. Det å kunne ha et trygt tilbud til barn med ulike funksjonsnedsettelser også etter skoletid er en slik nødvendig ordning som vi må ha i samfunnet vårt. Jeg hører at man sier at dette skal man se i sammenheng med ditten og datten osv. For meg høres det ut som talemåter, for dette er en oppgave som vi burde være enig om at vi må finne en løsning på.

Likestilling for mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelser og de familiene som har denne typen utfordringer, har vi diskutert i et annet forslag tidligere i dag. Det handlet om en helhetlig politikk for disse familiene, slik at de ikke får dekket sine særlige behov, men at de får dekket muligheten til å leve et helt vanlig liv som oss andre. Når vi behandler dette som et likestillingsspørsmål, det er da det begynner å koste penger, og det er da man ser forskjellene. For det går ikke bra når man bruker opp pengene og det handlingsrommet man har, på dem som er friske og burde klare å ordne sitt liv selv. Det blir lite igjen til dem som trenger spesielle ordninger for at de skal kunne leve et helt vanlig liv, som disse familiene som trenger et trygt tilbud som gir avlastning, men også et tilbud med innhold til de barna og de ungdommene dette gjelder.

Det burde vært et enstemmig storting som gikk inn for å sikre dette nå.