Stortinget - Møte tirsdag den 5. mars 2019

Dato: 05.03.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 145 S (2018–2019), jf. Dokument 8:227 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 9 [16:51:32]

Innstilling frå justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Petter Eide, Freddy André Øvstegård og Karin Andersen om håndtering av alvorlig psykisk syke i fengsler (Innst. 145 S (2018–2019), jf. Dokument 8:227 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå justiskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Det er vedteke.

Frida Melvær (H) [] (ordførar for saka): Eg vil fyrst få takke komiteen for samarbeidet i denne saka, som omhandlar eit representantforslag frå stortingsrepresentantane Petter Eide, Freddy André Øvstegård og Karin Andersen om handtering av alvorleg psykisk sjuke i fengsel.

I representantforslaget framhevar forslagsstillarane at tilbodet til alvorleg psykisk sjuke i fengsel gjennom mange år ikkje har vore tilfredsstillande, og at det har vore ein auke i bruk av tvangsmiddel og i avvik knytt til vald og trugslar mot tilsette.

Forslagsstillarane viser m.m. til kritikk frå Sivilombodsmannen og FNs komité for menneskerettar i bakgrunnen for saka. I tillegg peikar dei på at personalkapasitet og byggmessige strukturar er til hinder for å gje dei psykisk sjuke innsette eit tilfredsstillande tilbod.

Forslagsstillarane har nok mykje rett i at det opp gjennom tidene og gjennom skiftande regjeringar har vore for lite fokus på kvalitet og innhald i soningstilbodet for innsette i fengsel. Det er i tillegg avdekt store vedlikehaldsetterslep på bygningar, og forholda i fleire av fengsla våre kan på ingen måte seiast å vere optimale ut frå moderne standardar.

Tilbodet til innsette med psykiske helseutfordringar er ikkje godt nok. Dei har i mange år falle mellom to stolar. Eg er difor glad for at Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet samarbeider om å styrkje behandlingstilbodet innan psykisk helsevern i kriminalomsorga, og for å sikre betre overgangar mellom kriminalomsorga og helsetenesta.

Eg vil understreke at innsette i norske fengsel har dei same rettane til helsehjelp som befolkninga elles. Alle vertskommunar og helseregionar har samarbeidsavtaler med sine respektive kriminalomsorgsregionar.

Dei regionale helseføretaka fekk i 2018 eit tydeleg ansvar for å setje i verk tiltak for å auke tilgjenget til psykisk helsevern for innsette i fengsel gjennom oppdragsbrevet frå Helse- og omsorgsdepartementet.

Både i Jeløya- og i Granavolden-plattforma legg regjeringspartia vekt på at vi vil redusere bruk av isolasjon, og vi vil leggje til grunn at bruk av isolasjon kan vere skadeleg for den innsette. Det skal vere ein god balanse mellom straff og rehabilitering, og vi vil arbeide for eit meir rehabiliterande straffegjennomføringssystem ved at det i større grad vert lagt vekt på innhaldet i soninga. Under temaet helse og omsorg er det nedfelt å styrkje tilbodet om avrusing og livsmeistring for innsette med rusproblem og å styrkje behandlingstilbodet innan psykisk helsevern i kriminalomsorga.

Sivilombodsmannen og FNs komité for menneskerettar sin kritikk vert teken på alvor. Det viser ikkje minst det engasjementet justisministeren og helse- og omsorgsministeren har synt for desse utfordringane.

Forslagsstillarane har i representantforslaget særleg framheva situasjonen ved Ila fengsel. Opprettinga av eit eige ressursteam ved Ila i 2014 har gjeve positive resultat i arbeidet med å redusere bruk av isolasjon og å aktivisere dei innsette.

Vi ser også at den kompetansen som har vorte bygd opp ved Ila, òg kjem kriminalomsorga elles til gode gjennom f.eks. ressursteamet sitt bidrag i opplæringa ved KRUS.

I statsbudsjettet for 2019 vedtok Stortinget ei løyving på 18,3 mill. kr for å etablere ei ny nasjonal forsterka fellesskapsavdeling for alvorleg psykisk sjuke ved Ila. Gjennom dette tiltaket vert fengslet betre fysisk tilrettelagt, samtidig som avdelinga vil få ekstra høg bemanning då særleg den helsefaglege delen vert styrkt. Eg har god tru på at ei slik avdeling vil bidra til eit vesentleg forbetra helsetilbod for ei gruppe innsette med særleg utfordrande behov.

Generelt er det viktig å arbeide for å få fleire innsette i aktivitet, fordi vi veit at dette har positiv effekt på den psykiske helsa til dei innsette. Kriminalomsorga arbeider for å senke terskelen og auke aktiviseringa av sårbare innsette gjennom m.a. å prøve ut såkalla delte arbeidsdagar.

Det å erstatte gamal bygningsmasse med nye fengsel tilrettelagde for fellesskap og aktivitet er òg eit viktig bidrag til auka aktivitet. Regjeringspartia har teke store grep for å rehabilitere eksisterande fengsel, ikkje minst ved at det no vert bygt nytt fengsel i Agder, som vil stå klart neste år.

Mykje har vorte gjort, men vi er ikkje i mål. Vi har starta på eit omfattande løp for å sikre betre og meir målretta kvalitet i tilbodet til dei innsette i fengsla våre, ikkje minst til den gruppa som har dei største utfordringane.

Til slutt vil eg gjere merksam på at dei fire regjeringspartia ikkje vil støtte forslaget som ligg føre frå komiteen.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Tiden er overmoden for å styrke arbeidet med alvorlig psykisk syke i kriminalomsorgen. Temaet har gjennom det siste året blitt belyst flere ganger, bl.a. gjennom dokumentaren Fengslet og forlatt, som ble vist på NRK Brennpunkt. Både Sivilombudsmannen og FNs menneskerettighetskomité har påpekt alvorlige feil og mangler.

Arbeiderpartiet mener at alvorlig psykisk syke skal sikres forsvarlig helsehjelp gjennom spesialisthelsetjenesten, og at kriminalomsorgen må settes i stand til raskt å kunne håndtere alvorlig psykisk syke for å sikre en verdig og helsemessig god behandling.

Den økende bruken av isolasjon og tvang i fengslene er uholdbar. Det henger sammen med at kapasiteten til behandling og rehabilitering i kriminalomsorgen er svekket, men det handler også om å styrke rammene rundt behandling av de sykeste. At regjeringen nå i budsjettet har satt av midler til opprettelse av nye plasser ved Ila for gruppen alvorlig psykisk syke i fengsler, er et riktig steg på vei. Men å tro at dette i seg selv løser problemet og er tilstrekkelig, er på sitt beste naivt.

Arbeiderpartiet er enig med forslagsstillerne i at det trengs et krafttak for for framtiden å sikre at psykisk syke og alvorlig psykisk syke får den hjelpen og behandlingen de har rett på, også i fengsel. I Norge har vi verdens best utdannede fengselsbetjenter. De er skolert både for rehabilitering av innsatte og for å sørge for en forsvarlig straffegjennomføring. Men de er ikke utdannet til å håndtere alvorlig psykisk syke mennesker, heller ikke alvorlig syke mennesker. Til det trengs spesialisthelsetjenesten og deres fagkompetanse.

Derfor stiller Arbeiderpartiet seg bak forslag nr. 1 fra forslagsstillerne, om å sikre

«en opptrappingsplan for å styrke kapasiteten til å håndtere alvorlig psykisk syke straffedømte i psykiatrien, og styrke behandlingstilbudet i fengslene».

Videre vil Arbeiderpartiet styrke rammen rundt kriminalomsorgen, slik at gode fengselsbetjenter over hele landet står bedre rustet til å sikre en forsvarlig behandling av alvorlig psykisk syke.

Vi foreslår en konkret handlingsplan som sikrer tilstrekkelig opplæring av ansatte i kriminalomsorgen innenfor dette temaet, for de ansatte er bærebjelken i styrking og utvikling av nettopp ressursteamene i kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen skal kunne tilby hensiktsmessig psykisk helsevern og omsorg ved bruk av «forsterket fellesskapsavdeling». Tas straffedømte ut av fellesskapet på grunn av alvorlig psykisk sykdom, skal medisinsk utredning skje av lege som innehar kompetanse overfor pasientgruppen, og det skal skje innen et døgn, og raskt skal de begjæres innlagt i det psykiske helsevernet – om dette er nødvendig.

Til slutt: Skal denne handlingsplanen som Arbeiderpartiet foreslår, ha kraft og gjennomføres, må de økonomiske rammene på plass. Derfor må de økonomiske konsekvensene beregnes og gis nødvendig oppfølging i budsjettet. Det må bli slutt på at alvorlig psykisk syke isoleres i kriminalomsorgen. Folk blir syke av isolasjon, og syke folk blir heller ikke friske ved å isoleres.

Med dette legger jeg fram forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Maria Aasen-Svensrud har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Solveig Horne (FrP) []: Det er vel ingen som er i tvil om at det er et viktig tema som blir debattert her i dag. Personer som har psykiske lidelser som har medført at de skal straffes og må i fengsel, er et tema det er viktig at vi tar opp i denne salen, og at vi ser på hvilken behandling disse får.

La meg få understreke at dette ikke er et nytt tema. Jeg husker at Arbeiderpartiet fremmet en stortingsmelding om innholdet i soning for en del år siden. Dette temaet er ikke overmodent; det er et tema som vi har vært kjent med. Det er en gruppe i norske fengsler som er spesielt utsatt, og det er viktig at de får et godt tilbud.

Det er også veldig viktig at de som er i fengsel og har psykiske lidelser eller sammensatte utfordringer, har rett på akkurat de samme helsetjenestene som resten av befolkningen. Det er for enkelt å si at vi bare kan flytte dem over til psykiatrien, for det er også viktig at de har personer rundt seg, fagutdannede folk innenfor kriminalomsorgen, som gir dem den rammen som de skal ha. Så er det helsevesenet som skal gi de innsatte de tjenestene.

Jeg er helt enig i det som både helseministeren og justisministeren påpeker, at dette er en gruppe som mange ganger har falt mellom to stoler. Det har vi også sett i forbindelse med andre tjenester som samfunnet skal gi. Vi kan ta for oss barnevernet, der barn som har vært i barnevernet og også har trengt hjelp innenfor psykisk helse, ofte har falt mellom to stoler. Derfor er noe av det viktigste vi kan gjøre, å få til et godt samarbeid. Det må være samarbeid på tvers av tjenesteyterne som skal levere tjenester til personene som trenger dem. Det er på den måten vi skal klare å lykkes med dette arbeidet.

Jeg er glad for at regjeringen – som sikkert statsråden også vil komme inn på – virkelig har tatt dette på alvor og allerede for en del år siden satte av ekstra penger til dette arbeidet, noe som blir fulgt opp de neste årene. Allerede i 2014 opprettet man et ressursteam ved Ila. Det ble også levert en rapport om utfordringene i 2016, som nå skal følges opp, med tanke på forslagene til tiltak i den. Jeg er glad for at dette er høyt på dagsordenen både i Jeløya-plattformen og i det arbeidet som justisministeren og helseministeren gjør. Det er også blitt bevilget mer penger til dette.

Igjen: Dette er et viktig tema. De personene som er psykisk syke, skal ha et behandlingstilbud, men det er også viktig at de har klare og gode rammer, og at dette arbeidet blir gjort i kriminalomsorgen. Jeg er enig med foregående taler: Vi har vel noen av de beste fengslene i verden, og vi har også fagansatte som har kunnskap og kompetanse. Men de står ofte i en krevende situasjon når de får innsatte som har psykiske lidelser, og da er det viktig at de får den støtten de trenger i det arbeidet de skal stå i. Da er det utrolig viktig at det er et samarbeid mellom de tjenestene, at psykisk helse har et godt samarbeid med kriminalomsorgen for å kunne gi de innsatte den hjelpen og behandlingen de trenger mens de soner den straffen de har fått.

Geir Inge Lien (Sp) []: Representantforslaget frå SV peikar på ei urovekkjande utvikling i norske fengsel. Det har vorte ein auke i vald og truslar mot tilsette, og det har vorte ein auke i bruk av isolasjon og tvangsmiddel mot dei innsette. Situasjonen vert forverra av at kriminalomsorga har for lite ressursar og for få tilsette. Dei tilsette vert ikkje sette i stand til å gje dei innsette i fengsla den oppfølginga som dei både kan og vil gje. Noreg kan ikkje vedkjenne seg den situasjonen som vi har i fengsla i dag.

Noreg er kjend for ei human kriminalomsorg, ei kriminalomsorg som fører til få tilbakefall til kriminaliteten. Rehabilitering er eit hovudmål med fengslinga. Det er viktig for samfunnssikkerheita at dei som har sona dommen sin, ikkje gjer seg skuldige i kriminalitet på nytt når dei kjem ut, og at dei vert sette i stand til å leve lovlydige liv. Då er det ikkje likegyldig kva som skjer innanfor veggane i fengsla, både av omsyn til den innsette og til samfunnet. Når vi får høyre at auken i bruk av isolasjon både skapar og forsterkar psykisk sjukdom blant dei innsette, er det grunn til å reagere.

Bruken av isolasjon i fengsel har fått sterk kritikk av Sivilombodsmannen, Noregs nasjonale institusjon for menneskerettar og FNs menneskerettskomité. På grunn av mangel på alternativ er det mange innsette som i praksis vert isolerte på cella. Nokre av desse er allereie psykisk sjuke når dei vert sette i isolasjon, og endar med å verte endå verre under isolasjonen. Fleire som ikkje er psykisk sjuke frå før, kan utvikle psykisk sjukdom som følgje av isolasjonen dei vert utsette for. Det er vel dokumentert at isolasjon, særleg over lengre tid, kan føre til langvarige skadar.

Det er difor eit viktig tema forslagsstillarane tek opp i representantforslaget. Senterpartiet er einig i problembeskrivinga. Vi støttar i stor grad intensjonane med forslaget, men har òg fremja nokre alternative forslag i saka.

Eg er glad for at regjeringspartia i merknadene sine understrekar at kritikken som er komen frå Sivilombodsmannen og FNs menneskerettskomité, må takast på alvor. Likevel kunne eg ønskje at dette vart omsett i meir praktisk politikk. Særleg må tilbodet for dei med alvorleg psykisk sjukdom verte betra betrakteleg. Det hastar med å få lagt fram ein handlingsplan som kan sikre ei reell opptrapping av helsetilbodet og oppfølging av alvorleg psykisk sjuke i fengsel, som grunnlag for ei økonomisk opptrapping i dei årlege statsbudsjetta som kjem.

Senterpartiet har òg fremja eit forslag som konkret handlar om oppstart av ei «forsterka fellesskapsavdeling» ved Ila. Det er kome bekymringar frå bl.a. Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Kriminalomsorgens yrkesforbund om at ein kan ende med ei avdeling som ikkje er eigna til den tenkte brukargruppa. Det er viktig at det vert gjort eit nødvendig forarbeid her. Fagleg kompetanse må bli involvert i utforminga av ei fellesskapsavdeling, slik at det vert i samsvar med oppgåva som skal utførast, og utforminga av den miljøterapeutiske fellesskapsavdelinga.

Med dette tek eg opp forslaga frå Senterpartiet i saka.

Presidenten: Representanten Geir Inge Lien har teke opp dei forslaga han refererte til.

Petter Eide (SV) []: Jeg er veldig glad for at vi får anledning til å ha denne diskusjonen. Dette er en av samfunnets mest utstøtte og sårbare grupper.

Denne saken er ikke så veldig vanskelig. Forslaget handler i sin kjerne om at fengslene skal slippe å ta ansvar for dem som er psykisk syke. Så enkelt kan det sies: Fengslene skal slippe å ta ansvar for dem som er alvorlig psykisk syke.

Vi kommer til å tape voteringen i dag, men jeg mener fortsatt at vi vinner saken, fordi vi gir denne gruppen den oppmerksomheten de trenger. Og jeg er litt stolt av at vi har fått lov til å være ombud for denne gruppen, som ikke har særlig andre talspersoner.

Jeg opplever i denne saken at jeg møter en mur av velvilje. Alle er enige om at dette er ille. Alle er enige om at dette er ille, men det er ingen som vil ta de nødvendige grep for å forandre det. Det vedtaket Stortinget kommer til å gjøre i dag, er et norgesmesterskap i ansvarsfraskrivelse og slapt vedtak, av typen «vi skal be regjeringen om å sikre en tidsfrist». Ærlig talt, president, slappere vedtak kan Stortinget knapt gjøre.

Det er i dag en bitte liten gruppe psykisk syke som er spredt i en del fengsler, og de er så dårlige at de ikke har noen ting i et fengsel å gjøre. Jeg var på Bredtveit fengsel på torsdag og fikk lov til å møte en dame der. Hun visste knapt hvorfor hun var der. Hun visste ikke hva hun hadde gjort galt. Hun greide knapt å gjøre rede for seg og sin egen historie. Ærlig talt, hun har ingenting i et fengsel å gjøre. Hun var stort sett alene og isolert på cellen sin. Tre ganger hadde hun blitt plukket opp av fengselsbetjenter fordi hun hadde forsøkt å ta livet sitt. Men fengselet har ingen annen mulighet enn at de må beholde henne. De ansatte skriker om hjelp, de skriker om at vi skal komme og hjelpe dem nå – ikke til en fellesskapsavdeling er etablert, ikke til vi kommer tilbake med en handlingsplan. De vil ha hjelp nå, og det er ingen i Stortinget, bortsett fra SV, som vil ha raske tiltak.

Disse fangene er så dårlige at det er umulig for dem å kunne delta i fellesaktiviteter. Resultatet er at de stort sett blir isolert på cellene sine. I Ila fengsel, hvor jeg også har vært på besøk, kan de fortelle om alvorlig psykisk syke som stort sett har vært innelåst på cellen sin 24 timer i døgnet i seks år. Tenk det!

Derfor mener jeg at Stortinget i dag kunne gjort vedtak om å sikre at kriminalomsorgen skal fritas for ansvaret for denne gruppen. De ansatte vil det. De er lei av å tørke blod og avføring og håndtere selvmordsforsøk.

Forslagene, i sin kjerne, er at det skal bygges kapasitet i samarbeid mellom helse og justis for at de skal sikre dette. Der har vi fått noe støtte fra andre partier. Det vi ikke får støtte for, er at det skal lages rettslige ordninger, konkrete forskrifter, som faktisk forhindrer at denne gruppen blir isolert på cellene sine. Dette står i fellesmerknaden til komiteen, men når det kommer til forslag til vedtak, går flertallet bort fra det.

Vi mener også at det skal lages ordninger gjennom forskrifter som forhindrer at psykiatrien, når de har fått disse innom, sender dem raskt tilbake til fengslene, hvor de igjen etter kort tid blir isolert.

Så sier stortingsflertallet at det er for lettvint – og til og med naivt får vi høre fra Arbeiderpartiet – å lage slike typer vedtak. Vel, det skulle jeg være enig i hvis dette hadde vært store horder av nye pasientgrupper, men det dreier seg kanskje om fem, ti eller femten personer. Og i et stort land med bra med ressurser er dette absolutt ikke en umulighet.

Stortingsflertallet vil det annerledes. Det vedtaket vi kommer til å gjøre i dag, vil resultere i at kriminalomsorgen fortsatt, på ubestemt tid, vil måtte ta ansvaret for dem som er aller mest psykisk syke. Dette er mot de ansattes vilje. De ønsker en helt annen løsning. Kombinert med at regjeringen også nå kutter i bevilgningene til fengslene, får denne gruppen det enda verre. Så min spådom er at de fem, ti, femten, kanskje tjue alvorlig psykisk syke vil få det enda verre i årene som kommer, fordi Stortinget ikke våger å gjøre et ordentlig vedtak.

Med dette tar jeg opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Petter Eide har teke opp dei forslaga han viste til.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Denne saken omhandler et av de aller mest følsomme og komplekse temaene som vi har i samfunnet. Oppfølging av straffedømte med alvorlige psykiske lidelser krever det ytterste av vårt menneskesyn. Alvorlig psykisk syke har rett til en adekvat behandling selv om man har begått kriminelle, ja, til og med grufulle handlinger. Det skal være et kvalitetstegn ved vårt samfunnssyn. Det er derfor ganske alarmerende at dagens tilstand ikke er tilfredsstillende. Noe må gjøres.

Vi må greie å balansere straffedømtes helse og tilstand opp mot samfunnets behov for vern og beskyttelse på en optimal måte. Det er nå en situasjon som påkrever ekstra innsats. Vi har fått rapporter som tyder på det. Vi isolerer straffedømte med særlige maktmidler og metoder, noe som krever ekstra politisk årvåkenhet og ansvar.

Også statsråd Høie sier i dag at tilbudet til innsatte med psykiske helseutfordringer ikke er godt nok, og at de kan ha falt mellom to stoler.

Kristelig Folkeparti vil bidra til endring og bedring og er derfor veldig glad for at Granavolden-plattformen er tydelig på at behandlingstilbudet til nettopp denne gruppen medmennesker skal styrkes, bl.a. med ny forsterket fellesskapsavdeling ved Ila, ressursteam og samarbeidsavtaler med vertskommuner om tilpassede helsetjenester.

Det må gis ressurser og utvikles kompetanse der bakgrunn og sammenheng blir vurdert i behandlingen. Det gjelder mange krevende elementer som kan inngå i deres soning – psykiatri, øvrig helse, rusproblemer og sosial adferd som har inngått i en uakseptabel kriminell løpebane.

Kristelig Folkeparti ser at det har vært en lang prosess i komiteen i denne saken. Vi har ikke medlem i justiskomiteen og har derfor til nå kun fulgt saken fra sidelinjen.

Videre kan jeg si at jeg er glad for at mine kolleger i regjeringspartiene i komiteen er klare på at kritikken fra Sivilombudsmannen og FNs menneskerettighetskomité skal tas på alvor. Det skulle bare mangle.

Kristelig Folkeparti støtter regjeringspartienes forslag i saken fordi vi har tatt tak i de vesentlige utfordringene. At vi derfor stemmer imot representantforslaget, skyldes at statsbudsjettet allerede i år fører til betydelige konkrete forbedringer, og at Kristelig Folkeparti vil følge denne saken nøye videre nå når vi er i regjering.

Avslutningsvis vil jeg berømme og takke personalet ved institusjoner og fengsler som daglig møter disse betydelige utfordringene, på vegne av oss i storsamfunnet. Det er Kristelig Folkepartis ønske at de får nødvendig opplæring og tilpassede og nok ressurser for å gjennomføre dette viktige og krevende arbeidet.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Innsatte i norske fengsler har samme rett til helsehjelp som andre borgere. Innsatte skal få helsehjelp og andre velferdstjenester fra samme aktører som den øvrige befolkningen. Kriminalomsorgen skal legge til rette for at den enkelte innsatte kan motta tjenestene. Det følger av dette at det er helse- og omsorgstjenestene i kommunene og spesialisthelsetjenesten, ikke kriminalomsorgen, som skal yte helsetjenester og ha kompetanse på behandling av psykisk syke. Helsetjenestene hører inn under helseministerens ansvarsområde. Mange av de elementene som ligger i representantforslaget, gjelder eller berører kapasiteten i helsetjenestene.

I min skriftlige uttalelse til Stortinget om representantforslaget har jeg gjengitt en uttalelse fra helseministeren. Da justiskomiteen ba om en uttalelse i forbindelse med representantforslaget, innhentet jeg derfor helseministerens uttalelse. Der redegjorde han bl.a. for kommunens og helseregionens ansvar knyttet til fengselsinnsatte. Videre redegjorde helseministeren for at det lå i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2018 at de skal iverksette tiltak for å øke tilgjengeligheten til psykisk helsevern for innsatte, og at Helsedepartementet våren 2019 vil få en tilbakemelding på dette.

I den uttalelsen fra helseministeren, som jeg formidlet til Stortinget, redegjøres det videre for arbeidet med å øke kapasiteten innen sikkerhetspsykiatrien og for etableringen av et eget SIFER kompetansesenter i Tromsø. SIFER er et nasjonalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri. Det er nedfelt også i Granavolden-plattformen at regjeringen vil styrke behandlingstilbudet innen psykisk helsevern i kriminalomsorgen og begrense bruken av isolasjon.

I henhold til straffeprosessloven kan isolasjon ilegges av domstolen i forbindelse med varetekt. I kriminalomsorgen brukes begrepet «hel eller delvis utelukkelse» om personer som av ulike grunner besluttes helt eller delvis isolert. I noen tilfeller er det nødvendig med slik utelukkelse eller bruk av andre tvangsmidler, som f.eks. sikkerhetscelle: innsatte som kan være en fare for andre innsatte, for ansatte eller for seg selv. Vi har en plikt til også å beskytte innsatte og ansatte, og da kan utelukkelse og tvangsmidler noen ganger være nødvendig. Problemet oppstår når innsatte som er utelukket, ikke har et godt nok aktiviseringstilbud eller tilbud om meningsfull menneskelig kontakt.

Regjeringen ønsker å redusere unødig bruk av isolasjon, utelukkelse og tvangsmidler og har som mål å øke aktiviseringen av innsatte. Gjennom statsbudsjettet for 2019 er det vedtatt å etablere en nasjonal forsterket fellesskapsavdeling ved Ila fengsel og forvaringsanstalt for innsatte med sterk aggressiv adferd og psykisk lidelse. Dette tiltaket skal bidra til å forebygge og hindre langvarig isolasjon og vil gi bedre soningsforhold for noen av de innsatte som det er størst utfordringer knyttet til.

Regjeringen ser med stort alvor på den kritikken som har kommet både fra sivilombudsmannen og fra andre nasjonale og internasjonale organer, mot forholdene for innsatte med psykiske lidelser. Kritikken går bl.a. ut på at innsatte med psykiske lidelser møtes med tvangstiltak og isolasjon framfor helsetjenester. Det er behov for å gjennomgå regelverket om bruk av tvangsmidler og utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte. Dette arbeidet er departementet i gang med.

Videre er det understreket i tildelingsbrevet til Kriminalomsorgsdirektoratet for 2019 at direktoratet skal sørge for at regelverket for isolasjon og bruk av tvangsmidler overholdes, og at nødvendige retningslinjer er på plass. Tvang og isolasjon i fengsler er for øvrig også tema for styringsdialogen. Kriminalomsorgsdirektoratet arbeider bl.a. med å styrke rapporteringsrutinene for bruk av tvangsmidler og utelukkelse fra fellesskap, og med en tiltaksplan for forebygging av isolasjon.

Noe av utfordringen knyttet til isolasjon er at vi har fengselsbygg som ikke legger til rette for fellesskap. I dag er vi mer oppmerksomme på betydningen av fellesskap for helse og rehabilitering enn man var tidligere og den gangen mange av disse fengslene ble bygd. Målet må være at tvang og isolasjon skal holdes på et minimum.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Regjeringen har i forbindelse med budsjettet satt av penger til etablering av en nasjonal forsterket fellesskapsavdeling ved Ila. Dette er bra. Men mener statsråden virkelig at dette er tilstrekkelig for å imøtekomme den alvorlige problematikken som omhandler alvorlig psykisk syke? Mener statsråden at disse plassene alene er nok for å nå målet om tilstrekkelig helsehjelp og for at vi for framtiden skal unngå isolering av alvorlig psykisk syke?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: De midlene som er bevilget for 2019, og som representanten henviser til, er midler som er øremerket psykisk syke på Ila. I tillegg kommer den ordinære helsetjenestens virksomhet og tilbud til innsatte. Og som helseministeren har redegjort for, har han i sitt oppdragsdokument bedt om at det iverksettes tiltak for å øke tilgjengeligheten til psykisk helsevern for innsatte. På samme måte har vi i vår dialog med Kriminalomsorgsdirektoratet bedt om at de gjennomgår regelverket for det. Det skjer altså mer enn bare det som man ser av bevilgningene i statsbudsjettet.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Takk for svaret. Likevel har opposisjonen i dag kommet med forslag om en rekke konkrete tiltak som ville avhjelpe situasjonen for alvorlig psykisk syke i fengsel. Både en opptrappingsplan, en konkret handlingsplan med bl.a. opplæring av ansatte, utvikling av ressursteam og klare regler for håndteringen av alvorlig psykisk syke er foreslått. Partiene fra høyreregjeringen ser ikke ut til å ville støtte dette i dag. Mener virkelig statsråden at ingen av disse forslagene er gode og vil kunne hjelpe på situasjonen?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg har stor forståelse for de forslagene og stor forståelse for den bekymringen som er, og jeg legger til grunn at intensjonene og mange av de tiltakene det henvises til, er det som skjer innenfor ordinære budsjetter og innenfor den nære styringsdialogen gjennom helsemyndighetene og kriminalomsorgen. Det er jo ikke slik at med mindre man øremerker noe i Stortinget, så skjer det ikke. Det normale er at vi gir bevilgninger og bruker styringsdialogen og oppdragsbrevene til å si hva vi mener er viktig, og hva som skal prioriteres, og både fra Justisdepartementets og fra Helsedepartementets side har man understreket at dette er viktig.

Geir Inge Lien (Sp) []: Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Kriminalomsorgens Yrkesforbund har vist til at den fellesavdelinga som no vert bygd ved Ila, berre er ei vanleg avdeling der det ikkje vil verte spesielt lagt til rette for å motverke isolasjonsskadar og å drive ønskt miljøterapeutisk arbeid.

Korleis stiller statsråden seg til den kritikken? Og vil han vurdere ny tidsfrist for oppstart, slik at ein kan sikra nødvendig forarbeid, der fagleg kompetanse vert involvert i utforminga av fellesskapsavdelinga?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg legger til grunn at Kriminalomsorgsdirektoratet og helsevesenet gjør det som er vedtatt i Stortinget.

Det vil bli bygd en forsterket fellesskapsavdeling som skal tilrettelegge for dette. Det som er – skal vi si – kriminalomsorgen og justissektorens ansvar, er å sørge for at man får en bygningsmasse som er tilrettelagt for det. Der vil det også være ansatte som jobber med det. Det er slik at den andre delen av jobben skal gjøres av helsevesenet, men slik at det er helsevesenet som kommer inn i kriminalomsorgen og gjør en jobb. Det er slik modellen er. Helsevesenet kommer inn, men vi som har ansvaret for fengselsvesenet, må legge til rette for at helsevesenet får gode arbeidsvilkår. Det er det som skal skje på Ila. Jeg legger til grunn at det vil man følge opp.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Petter Eide (SV) []: Det kan nok være ganske fortvilende for folk som jobber i kriminalomsorgen, å følge denne debatten, for den virker ganske byråkratisk og preget av store ord og teknikaliteter.

Jeg har lyst til å utfordre justisministeren på noe litt konkret. Det sitter altså en gruppe alvorlig psykisk syke i fengslene nå – de er der nå – og de bør etter mitt syn ut i morgen. Hva vil justisministeren gjøre nå, akutt, for at vi skal løse denne situasjonen?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal forstå spørsmålet, men hvis spørsmålet er om at justisministeren skal sørge for at folk kommer ut av fengslene, kommer jeg ikke til å gjøre det.

Det finnes et regelverk for når man kan få soningsavbrudd, vurdert etter klare kriterier om hvordan det skal skje, og med en vurdering fra helsevesenet. Det er ikke justisministeren som er helsefaglig ansvarlig for å vurdere enkeltinnsatte i fengsler, det er det helsevesenet og kriminalomsorgen som er.

Petter Eide (SV) []: Jeg tror justisministeren misforsto spørsmålet. Da må jeg si det en gang til.

Det sitter altså en gruppe alvorlig psykisk syke i fengslene. De har status som pasienter, de har pasientrettigheter. Dermed skal de ikke være i fengslene, men de er der fortsatt. De bør ut fortest mulig, på kort sikt. De planene som justisministeren redegjorde for i sitt innlegg, er planer som på en måte kun vil implementeres om lang tid, men vi trenger en løsning nå. Mitt spørsmål er: Hva vil han gjøre for denne gruppen nå?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Noen psykisk syke i fengslene vil bli behandlet i fengslene. Noen vil det være nødvendig å ta ut og plassere i helsevesenet. Men dette er konkrete vurderinger som gjøres av helsevesenet. Det er altså ikke en generell regel om det, det er en generell regel om at det normale er å motta helsehjelp i fengslet. Vi må huske på at til grunn for dette ligger det en prosess med en domstol som har avsagt en dom, og den dommen er fengsel. Så kan man selvfølgelig ta mennesker ut og plassere dem i helsevesenet, dersom det konkret er nødvendig, men det skal ikke være noen generelle fullmakter om det.

Jeg skal være med på én bekymring som jeg tror er viktig. Nettopp fordi vi har et helsevesen og en kriminalomsorg, utelukker jeg ikke at noen kan falle mellom to stoler, og at vi her har et koordineringsproblem med hvem som har ansvaret for en gruppe som skal ha hjelp både fra fengslet og fra helsevesenet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Kriminalomsorgen har over flere år opplevd budsjettkutt, bl.a. som følge av avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Dette har bidratt til lav bemanning i fengslene og kutt i aktivitetstilbud. Resultatet er dårligere rehabilitering og økt bruk av isolasjon. Situasjonen har fått sterk kritikk av bl.a. fengselsansatte, Advokatforeningen og Sivilombudsmannen.

Det er en langt høyere andel mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer i fengslene enn i befolkningen ellers. Det har bl.a. blitt bekreftet i en rapport fra Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse Sør-Øst. De innsatte har samme rett til helsetilbud som resten av befolkningen. Likevel oppleves det som vanskeligere å få tilgang til psykiatrisk helsehjelp. Mange blir i stedet møtt med innlåsing og isolasjon, noe som kan føre til langvarige skader.

Kriminalomsorgen skal hjelpe innsatte til et bedre liv, uten kriminalitet, etter soning. Med økt bruk av isolasjon og tvang overfor alvorlig psykisk syke innsatte risikerer vi i stedet at deres tilstand blir forverret under fengselsoppholdet. Da blir man ikke bedre rustet til å leve et godt liv etter at soningen er gjennomført. Dette er ikke bra for de innsatte, og det er ikke bra for samfunnet, som de en gang skal komme ut igjen til.

Det er positivt at regjeringen har satt i gang enkelte prosjekter for å bedre situasjonen for psykisk syke innsatte. Utbygging av en forsterket fellesskapsavdeling ved Ila fengsel og forvaringsanstalt er et slikt tiltak. Imidlertid er det viktig at det blir lyttet til fagmiljøene ved utformingen av denne avdelingen. På den måten kan avdelingen bli tilpasset den gruppen den er tiltenkt. Det er også viktig å huske på at problemene er sammensatt, og vi må finne løsninger i skjæringspunktet mellom helseområdet og justisområdet. Det er behov for en helhetlig plan for å styrke kapasiteten til å følge opp de alvorlig psykisk syke innsatte, og denne planen må gjelde både kriminalomsorgen og psykisk helsevern.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Det er en merkelig opplevelse å lytte til representanten fra regjeringspartiene. Det kan nemlig høres ut som om vi er helt enige, men når jeg besøker fengsler, og når jeg lytter til de ansattes mening om egen arbeidshverdag, stemmer ikke dette helt.

Når representanten Melvær snakker om hvor viktig det er med innhold i soningen, som f.eks. aktiviteter, forteller de ansatte at aktivitetene har gått fra konstruktivt arbeid til kortspill – eller kanskje en kort gåtur. Når Høyre snakker om innhold og gode programmer for livsmestring, forteller de ansatte at de har verken folk eller midler til å gjennomføre disse programmene. Så høyreregjeringen har ingen kraft i disse ordene. Kriminalomsorgen er bygd ned under Solberg og hennes flerfoldige justisministre. Derfor styrker Arbeiderpartiet kriminalomsorgen. Derfor er vi enig med SV i at det må komme et skille mellom hvem som skal rehabiliteres av kriminalomsorgen, og hvem som skal sikres hjelp i spesialhelsetjenesten. Det kan nesten virke som om representanten fra SV ikke har fått med seg dette. Jeg kan bare oppfordre ham til å gjenkjenne en politisk medspiller når han ser en.

For øvrig er Eides spørsmål til justisministeren godt. Situasjonen er her og nå, og det ville vært flott om statsråden selv eller kanskje en representant fra regjeringspartiene kunne slå fast at prosjektet på Ila, utbyggingen og igangsettingen, vil komme, i tråd med det som er sagt i budsjettet.

(Representanten Petter Eide tar plass på talerstolen nede på gulvet.)

Petter Eide (SV) []: Jeg går hit, da kommer jeg litt nærmere justisministeren, som jeg skal diskutere med.

Når vi observerer at menneskerettigheter brytes i vår nærhet og vi har sett det over lengre tid, har vi en forpliktelse som stat til rask handling. Vi kan ikke som storting sitte og se på at det er en gruppe mennesker hvis grunnleggende rettigheter brytes. Da må vi faktisk gå inn og handle. Det er nettopp denne mangelen på vilje til den konkrete handlingen å få slutt på de menneskerettighetsbruddene som denne gruppen utsettes for, mangelen på handling til å gjøre noe med det, som er det jeg savner hos justisministeren i denne saken.

Så er jeg helt enig i at dette ikke er noe som har dukket opp med denne regjeringen. Under den rød-grønne regjeringen tok jeg også opp slike ting, men da var jeg i en annen rolle, ikke stortingsrepresentant for SV. Da jobbet jeg i frivillig sektor og kritiserte SV–Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen for tilsvarende forhold. Når vi ser menneskerettighetsbrudd, har vi en forpliktelse til å handle, ikke pakke dette inn i store, kompliserte, byråkratiske planer om hva som skal skje om mange år – vi skal håndtere det nå. Det er den utålmodigheten jeg savner.

Det vi ser i forslaget til vedtak her, og også i de forslagene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet kommer med, hvor man ber om en handlingsplan, er: Det finnes ingenting som er mer ansvarsfraskrivende enn å be om en handlingsplan. Vi vet jo det, vi som jobber med dette, at da kan det ta år før vi får noe tilbake. Forslaget til vedtak, om å skjerpe tidsfrister, er svært lite forpliktende. Ingen av de forslagene som har kommet opp her, gir noen svar på noen raske endringer.

Så sier representanten fra Arbeiderpartiet til meg at jeg må «gjenkjenne en politisk medspiller» når jeg ser en. Ja, selvfølgelig vil jeg det, men jeg synes at de rett og slett er altfor slappe i dette. Jeg er mye mer utålmodig etter å løse dette, mye mer utålmodig. Jeg mener, som jeg sa innledningsvis, at når vi ser at rettighetene til mennesker brytes, har vi en forpliktelse til å handle. Det Arbeiderpartiet ber om her, er altfor slapt til å møte denne situasjonen på en god nok måte.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er behov for å styrkja behandlingstilbodet til innsette i norske fengsel og avslutta bruken av isolasjon for dei med alvorleg psykisk sjukdom. Som mange har sagt, har innsette i norske fengsel akkurat dei same rettane til helsetilbod som resten av befolkninga. Eg vil gi honnør til SV, som har fremja dette representantforslaget, for det vil i alle fall få opp debatten og fokuseringa på denne gruppa, sjølv om forslaga våre vert røysta ned.

Justisministeren sa i innlegget sitt at dette òg heng saman med kapasiteten i helsevesenet. Det er rett, og eg synest fleire frå helsekomiteen burde ha kome hit til salen i dag og debattert denne saka.

Det som er situasjonen, er jo at allmennpsykiatrien er under svært sterkt press i dag. Det er kjempestore kapasitetsutfordringar. Helsedirektoratets tal viser at 30 pst. av dei som vert viste til allmennpsykiatrien i dag, vert avviste. Ifølgje tal frå 2015 frå sikkerheitspsykiatrien, som er dei siste tala eg har sett, får fire av ti som vert viste til sikkerheitspsykiatrien, avslag. Det er ikkje rart at vi har ein slik situasjon i norske fengsel, når psykiatrien er så pressa som han er. Halvparten av sengeplassane i psykiatrien er vorten bygd ned på 20 år, og dette berre fortset.

På Sandviken sykehus låg det i 2018 over 300 pasientar med alvorleg psykisk sjukdom på gangen. Det er klart at denne kapasiteten i allmennpsykiatrien går ut over tilbodet i kriminalomsorga og i sikkerheitspsykiatrien.

Eg har lese kva helseministeren skriv i svaret sitt til representantforslaget. Sorry, men eg har inga tru på at han har forstått alvoret i det som vert tatt opp her. Det vart vist til at dette var ein bagatell, og det er ikkje gjort nokon ting for å sikra at ein faktisk kan få til ein kapasitetsauke. Det er det dette handlar om. Ein må ha ein kapasitetsauke i allmennpsykiatrien for å få til eit betre helsetilbod òg i norske fengsel.

Det er ikkje berre helsehjelp det er snakk om. Når eg er ute og snakkar med dei som jobbar med dei psykisk sjuke, seier dei kanskje ein ting som er aller viktigast: Få opp bemanninga i kriminalomsorga, få vekk ABE-reforma, slik at ein får tid til å førebyggja at dei innsette vert sjukare av å vera der, for det er situasjonen i dag.

Til røystinga: Senterpartiet kjem ikkje til å fremja forslag nr. 4; det er varetatt i forslag nr. 3. Vi kjem til å røysta subsidiært for forslaga nr. 1 og 2 i innstillinga.

Frida Melvær (H) []: Takk til komiteen for ein god debatt. Eg er ganske sikker på at vi alle har dei same intensjonane – at vi ønskjer å forbetre tilbodet til dei alvorleg psykisk sjuke i fengsla. Så klarer eg ikkje heilt å la vere å kommentere ein del punkt:

Eg er litt glad for at representanten Petter Eide viste til at dette faktisk ikkje er ei ny sak. Alt i 2009 kunne vi lese fleire nyheitsoppslag frå dåverande regjering, der bl.a. Amnesty International klaga regjeringa inn for FNs torturkomité, med bakgrunn i same tema som vi behandlar i dag.

Eg synest det er litt forunderleg at Senterpartiet kritiserer så sterkt ABE-reforma – avbyråkratiseringsreforma, for når eg faktisk har gjort jobben, og lest Senterpartiets alternative statsbudsjett, finn eg 88 – trur eg det var – punkt som handlar om å redusere byråkrati.

Og til Arbeidarpartiet, om aktivitetsnivået i fengsla: Eg har ikkje den siste årsrapporten frå kriminalomsorga, men årsrapporten frå 2017 viser at aktivitetsnivået har gått opp med regjeringa vår.

Presidenten: Representanten Maria Aasen-Svensrud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Det sitter mange ansatte fra kriminalomsorgen og lytter til den debatten vi har her i ettermiddag. De kan nok nikke til enkelte ord og meninger fra både meg og mine kollegaer i opposisjonen, men dersom representanten Melvær tror at rapporteringsplikten for aktiviteter viser det reelle bildet av aktivitetene i kriminalomsorgen, tror jeg neppe verken ansatte eller innsatte vil nikke til det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.