Aleksander Stokkebø (H) [12:29:36] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid. Saken omhandler to forslag fra SV om å gjeninnføre arveavgiften, som komiteens flertall velger å ikke støtte.

Arveavgiften ble fjernet fra 2014, og hensikten var den gang som nå bl.a. å lette likviditetsbelastningen ved generasjonsskifte i familiebedrifter og ved overføring av familieeiendommer. Endringen var for skatteyteren en forenkling av et komplisert regelverk, og den reduserte de administrative kostnadene for skatteetaten. Flertallet i komiteen understreker derfor at det er viktig å ivareta disse hensynene og stå fast ved fjerningen av arveavgiften. Det er også i tråd med Granavolden-plattformen.

Da regjeringen fjernet arveavgiften, gjorde man samtidig endringer i inntektsbeskatningen. Kontinuitetsprinsippet ble innført som hovedregel. Arvemottakeren overtar arvelaterens skattemessige verdier og posisjoner, og en eventuell verdistigning i forgjengerens eiertid vil komme til beskatning ved senere tids disposisjoner over objektet. Hvis man f.eks. tar over aksjer og selger dem med gevinst, må man skatte rettferdig av det.

Disse endringene har i flere tilfeller medført økt inntektsskatt fordi grunnlaget for beregning av gevinster ved salg blir høyere, og fordi avskrivningsgrunnlag og skjermingsfradrag ofte blir lavere. Det er rimelig å legge til grunn at denne skjerpelsen var større for høyinntektsgruppene enn for lavinntektsgruppene. Verdien av arven blir beskattet, men det skjer på et mindre opprivende og sårbart tidspunkt og i et progressivt skattesystem etter hvilken evne man faktisk har til å betale. Komiteens flertall legger til grunn at dette er et mer rettferdig skatteopplegg.

Utover dette vil jeg nå utdype Høyres ståsted i saken. Arveavgiften skapte utfordringer for mange. Den lå som en mørk sky over generasjonsskiftet i mange norske familiebedrifter og satte jobber under press. Den skapte vanskeligheter for vanlige folk. Mange opplevde det dypt urettferdig at de måtte betale en avgift for å beholde barndomshjemmet når noen i familien døde – en avgift som ikke tok hensyn til hvilken evne de hadde til å betale. I verste fall måtte folk ta opp lån og selge hjemmet sitt fordi de ikke hadde råd.

SV har sagt at folk bare kan ta opp lån for å betale, men er det noe vi ikke trenger mer av i dette landet, er det at folk får enda mer gjeld.

For Høyre er det viktig å skape et samfunn med muligheter for alle, små forskjeller og tillit mellom folk. For å få til det må vi trygge jobbene, integrere og inkludere og bygge et sterkt sosialt sikkerhetsnett og en skole med muligheter for alle.

Vi må ha et rettferdig og progressivt skattesystem der de som har mest, bidrar mest. Men arveavgiften var ikke et effektivt tiltak for små forskjeller. Den rammet hardest i vanlige familier der døden inntraff brått, og de med lavest inntekt betalte forholdsvis mer enn de med høy inntekt. Arveavgiften var urettferdig. Nå betaler folk skatt rettferdig etter hvilken betalingsevne de faktisk har.

Da vi fjernet arveavgiften, var det til store protester fra Arbeiderpartiet. Jeg er glad for at de nå har snudd, men jeg tviler dessverre på hvor lenge det holder i forhandlingene med deres enda rødere allierte. Derfor er jeg glad for at den ikke-sosialistiske regjeringen står fast på at vi ikke ønsker å gjeninnføre den urettferdige arveavgiften, og at vi står fast på mindre symbolpolitikk som rammer vanlige folk, og mer handling for å skape et samfunn med muligheter for alle.

Svein Roald Hansen (A) [12:33:56]: Jeg registrerer at representanten Stokkebø allerede nå forutsetter at Arbeiderpartiet skal tilbake i regjeringskontorene og forhandle med våre samarbeidspartnere. Det er jo hyggelig.

Tanken bak forslaget om å gjeninnføre beskatning av arv er i og for seg god, et bidrag til en mer rettferdig fordeling av skattebyrdene. Problemet er at den virket bedre på papiret enn i virkeligheten. Det var også bakgrunnen for at Stoltenberg-regjeringen økte bunnfradraget betydelig og store grupper slapp arveavgiften.

Arveavgiften viste seg ikke å være særlig treffsikker. Mulighetene for dem med store formuer til å organisere seg helt eller delvis vekk fra beskatningen var store. Den var også komplisert og belastende ved generasjonsskifte i familiebedrifter, som saksordføreren redegjorde for.

Men bakgrunnen for at forslaget fremmes, bekymringen for de økende ulikhetene i samfunnet, deles fullt ut av Arbeiderpartiet. Mer og mer formue konsentreres på færre og færre hender. De 10 pst. rikeste eier nå nær 60 pst. av all formue. Bare ti år tilbake var andelen 48 pst., hvilket var ille nok. Det har altså gått i gal retning, drevet fram bl.a. av denne regjeringens skattepolitikk.

Vi mener formuesskatten er et bedre virkemiddel for å utjevne forskjeller og motvirke den voksende ulikheten. Det er også en bedre inntektskilde. Formuesskatten betales hvert år. Arveavgiften er et engangsfenomen.

I 2013, det siste året med arveavgift, var inntektene fra arveavgiften på 2 mrd. kr. Fra formuesskatten kom det inn 16 mrd. kr, åtte ganger så mye. I vårt alternative budsjett for i år foreslo vi å øke skattesatsen på formuer på over 1,5 mill. kr til 1,1 pst. og innføre et nytt trinn for formuer på over 5 mill. kr. Det ville gitt enda større inntekter til fellesskapet.

I tillegg ville vårt opplegg for inntektsskatt vært et bidrag til en mer rettferdig fordeling. Alle med inntekt under 750 000 kr ville fått lavere skatt, de med inntekt over det ville fått noe høyere skatt enn det som ble vedtatt – mindre skattebyrde på dem som trenger det, mer skatt for dem som tåler det. Det er en politikk som skaper mindre forskjeller og mer rettferdig fordeling – år for år.

I en merknad i denne innstillingen, der også regjeringspartiene er med, understrekes det at «det er viktig å skape et samfunn med muligheter for alle, små forskjeller og tillit mellom folk». Og det pekes på viktige virkemidler som må til. Det synes altså å være tverrpolitisk oppslutning om denne viktige målsettingen. Samtidig er det uomtvistelig at utviklingen går i motsatt retning. Forskjellene blir større. Mange har de siste ti–tolv årene hatt en til dels sterk inntektsutvikling. Men noen – de som tjener minst – er blitt hengende etter. Ja, noen har endog fått redusert kjøpekraft. Vi kan være uenige om årsakene til denne utviklingen, om hvilke drivkrefter som driver dette, og i hvilken grad politiske vedtak svekker eller forsterker utviklingen. Men det bør være enighet om at denne utviklingen må snus, når målet ligger i motsatt retning.

Derfor har Arbeiderpartiet lagt fram et forslag om å be regjeringen legge fram en plan for å redusere de økonomiske forskjellene mellom folk. Jeg regner med at dette er et forslag alle partiene kan støtte her i dag. Med det tar jeg opp forslaget.

Bård Hoksrud (FrP) [12:37:55]: SV og Rødt ønsker å gjeninnføre «dødsskatten», eller arveavgiften, som vel er det formelle og riktige ordet. Dette handler om at når man arvet, måtte man betale en skatt, noe som Fremskrittspartiet kjempet imot i mange år. Derfor er det veldig gledelig at man sørget for at denne skatten ble borte fra 1. januar 2014.

Det er interessant å lese begrunnelsen for hvorfor SV og Rødt ønsker å gjeninnføre «dødsskatten», arveskatten, og jeg synes det er mye hummer og kanari i argumentasjonen rundt hvorfor man skal gjøre dette. Ett av partiene argumenterer med og drar fram vekst i formue og familiedynastier – at skatt på arv er viktig for å bekjempe forskjeller i makt og formue, og at mange arver disse pengene. Men det er også mange som skaper disse verdiene selv, og som overlater dem til neste generasjon på en bra måte – man har ikke hatt penger, men man har klart å skape dem. En av dem er en av Norges rikeste, Olav Thon. Han er en sånn person som ikke hadde mye penger, men som har klart å skape noe som er fantastisk bra, som gir muligheter, og som jeg mener at man bør få lov til å disponere og kunne gi bort.

Det som også er spesielt her, er at mange vanlige folk ble rammet av arveavgiften. Det var vanlige folk som ikke kunne beholde boligen de arvet. Man måtte selge fordi man måtte betale arveavgift til staten. Man har sett eksempler på at studenter som arvet etter mammaen eller pappaen sin som gikk bort, måtte selge boligen de hadde fått, fordi de ikke hadde penger til å betale arveavgift.

Dette er en veldig dårlig løsning, og derfor er jeg veldig glad i dag. Det var en veldig fin dag 1. januar 2014, og det er en veldig god dag i dag, når et stort flertall sier nei til SV og Rødts forslag om å gjeninnføre arveavgiften. Det er jeg veldig godt fornøyd med og veldig glad for.

Jeg tenker at det behøver ikke sies så veldig mye mer. Dette er bare en gledens dag, når vi sørger for at vi ikke gjeninnfører en usosial og dårlig ting som denne regjeringen har klart å bli kvitt. Og det er jo gledelig å se at Arbeiderpartiet, som har vært veldig tilhenger av og forkjemper for avgiften, i dag sørger for å være enige med regjeringspartiene i at vi ikke skal gjøre det nå. Men jeg er bekymret, og det betyr at denne regjeringen må fortsette hvis man skal sørge for at arveavgiften ikke kommer tilbake.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:41:03]: Det er gledelig å høre at en representant fra Fremskrittspartiet omsider kan argumentere mot en avgift. Arveavgiften handler riktignok også om beskatning av inntekter, men det man har sett de senere årene, er at skattesystemet i Norge er blitt mindre rettferdig.

Det er ting som burde ha fungert bedre også i skattesystemet slik det var før. Men det man har sett de senere årene, med det flertallet og den regjeringen man har hatt, er at det har vært massive skattelettelser for dem som har mest fra før, både for dem som har store inntekter, og for dem som har store formuer, og så er det blitt avgiftsøkninger for folk flest.

Derfor er det behov for å gjøre endringer i skattesystemet, for å gjøre det mer omfordelende, for å gjøre det mer rettferdig og for å ivareta folk som har lave inntekter og små formuer – eller som for den saks skyld ikke har formue i det hele tatt, men kanskje sitter med stor gjeld – på en bedre måte enn i dag. Det gjør Senterpartiet. Vi har fremmet en rekke forslag i våre alternative budsjetter som kunne sørget for at de som har lave og middels inntekter, hadde fått til dels betydelig lavere skatt enn i dag, mens de som har høye inntekter og store formuer, ville ha bidratt mer til fellesskapet enn det de gjør i dag. Det har de også rygg til å bære.

Det er nettopp gjennom den løpende beskatningen fra år til år av den inntekten man har, og av den formuen man har, vi ønsker å bidra gjennom at skattesystemet skal bli mer omfordelende. Det vi snakker om i denne saken, er hvorvidt en i Norge skal gjeninnføre et system med arveavgift som var krevende. Én ting er at det var krevende for mange familieeide bedrifter ved generasjonsoppgjør i en situasjon der man har hatt et dødsfall – det kan være et dødsfall som har kommet brått og uventet – og så sitter en i en krevende situasjon for å løse også de utfordringene som bl.a. arveavgiften ga. Men arveavgiften var også en utfordring med tanke på fordeling, for det var ikke slik at den virket omfordelende i enhver sammenheng. Tvert imot var det en del som reelt sett satt med ganske store verdier, som også klarte å unngå å betale arveavgift, mens folk som satt med mindre verdier, måtte betale arveavgift.

Derfor var det klokt at en i den rød-grønne perioden reduserte arveavgiften. En økte bunnfradraget betydelig, og når en nå skal se framover, er det fornuftig ikke å innføre arveavgift på nytt, men i stedet se på hvordan en gjennom både inntektsbeskatningen og beskatningen av formue i Norge kan bidra til et mer rettferdig skattesystem. Det er det behov for når en ser de store forskjellene som er mellom folk i Norge. En ser også den belastningen mange opplever fra dag til dag gjennom at avgiftene med sittende regjering er blitt økt – de første fem årene med Fremskrittspartiet i regjering: 6,6 mrd. kr i netto økte avgifter i Norge – noe som har rammet vanlige folk, som har rammet næringsliv, som har ført til at avgiftene på strøm har økt med 36 pst. i løpet av den perioden Fremskrittspartiet har sittet med finansministeren, og til at det er blitt økte avgifter for dem som reiser med tog, for dem som reiser med fly, og for dem som tar taxi. Mange andre avgifter er også økt, i tillegg til at man tar inn rekordmye bompenger i Norge.

Derfor er det behov for å ta politiske grep, både for å sørge for å redusere avgiftene i Norge som framfor alt rammer dem som har minst fra før, og for å sørge for en kraftigere omfordeling innenfor skattesystemet gjennom å redusere skatten for dem som har lave inntekter, og at de som har både høye inntekter og store formuer, kan bidra noe mer til fellesskapet enn det de gjør i dag. Det har de god rygg til å bære.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:45:41]: Det bør være et grunnleggende prinsipp i et moderne demokrati at en ikke kan arve seg til makt og posisjoner. Det vil jeg tro at de fleste i denne salen er helt enige om. Likevel: De fleste i denne salen går imot innføring av en skatt på arv. Det kan bare være fordi man faktisk ikke forstår hva skatt på arv er, og hvordan den fungerer.

Forskjellene i Norge øker. De rike drar fra. Ulikhet i formue har økt mer i Norge enn i mange andre land vi kan sammenligne oss med. Tall fra SSB viser at den rikeste prosenten i Norge i dag eier en fjerdedel av all formue. Det betyr at resten, 99 pst. av oss, deler på de resterende tre fjerdedelene. Familiene med de største formuene har økt sin andel av totalformuen i samfunnet de siste årene.

Hva betyr det? En økning i inntekts- og formuesandelene til en mindre gruppe i samfunnet fører til økt global og nasjonal innflytelse og større konsentrasjon av makt over ressurser og personer. Den makten kan også bli politisk, og det har mye å si hvem som har midler og ressurser til å nå fram med sin virkelighet og sitt ståsted og kjempe for sine goder. Selvsagt er Norges rikeste imot arveskatt og formuesskatt, og de får fram budskapet effektivt på forsiden av VG. Makten kan med andre ord gjøre de rike rikere. Derfor er arveskatt i realiteten en maktskatt.

Kan vi ikke bare skattlegge formue, slik Arbeiderpartiet tar til orde for i innstillingen, og som vi hører her i debatten? Jo, vi skal gjøre det også. Men det er viktig å forstå at det ikke er tilstrekkelig. Arv er blitt stadig viktigere for konsentrasjon av formue og er i seg selv en stor kilde til ulikhet. Det viser bl.a. Piketty i boken Kapitalen i det 21. århundre. Han viser f.eks. til at gaver og arv fra foreldrene i dag i mye større grad er avgjørende for om man kommer seg inn på boligmarkedet, og vi ser en lignende utvikling her hjemme. Sosiolog Marianne Nordli Hansen viser at arv dessuten er blitt viktigere i Norge. Mens 26 pst. av de 1 pst. rikeste i 1993 hadde foreldre som også hadde vært blant de formuende i landet, var denne andelen i 2010 økt til 42 pst. Skattelistene avslører at noen av landets aller rikeste er arvinger, og som en snøball vil de store forskjellene fortsette å vokse seg større og større og større.

Det er grunnleggende urettferdig å arve seg til en bedre posisjon i livet. Det er også grunnleggende urettferdig at man ikke skal betale skatt når man arver 10 mill. kr fra familien, mens man skal betale skatt når man arbeider hardt. Det er ingen av partiene som i dag stemmer mot arveskatt, som klarer å forsvare hvorfor de mener at det at det skal lønne seg å arve, er så mye viktigere enn at det skal lønne seg å arbeide.

Skatt på arv er motsatsen til den utviklingen som vi har sett under regjeringen som vi har nå. Det er en skatt som følger prinsippet om å skatte etter evne, og det er en effektiv skatt. Den bidrar til å spre skatt på flere grunnlag, og i tillegg antar man at den har få vridningseffekter og ikke påvirker produksjon og sysselsetting. Derfor ser vi også at de fleste land vi sammenligner oss med, har skatt på arv. Det finnes løsninger for den som vil.

SV har her foreslått en annen modell for arveskatten enn modellen vi hadde fram til 2014. Vi foreslår en konkret og mer progressiv modell for arveskatten, samtidig som vi har et selvstendig forslag om å utrede hvordan en progressiv arveskatt med høyt bunnfradrag kan utformes og gjerne også ta hensyn til ulike typer generasjonsskifter. Verken høyresiden eller Arbeiderpartiet vil altså være med og se på hvordan en slik skatt kunne ha vært utformet. Jeg antar at det da er mer behagelig å skyggebokse mot den tidligere modellen, som det er bred enighet om ikke var god nok.

Enda mer oppsiktsvekkende er det at ikke flere partier vil være med på å få statistikk over mottatt arv, en statistikk vi mangler i dag. Men er man først imot en skatt på arv, er det vel mer behagelig ikke å vite om disse tallene.

Det er bred enighet blant økonomer om at arveskatt er en klok skatt. Det kom også viktige anbefalinger fra Arveavgiftsutvalget fra 2000. OECD anbefaler det, og det gjør også The Economist. Man skulle tro at det gjorde inntrykk. Dessverre sier stortingsflertallet nei til dette viktige virkemiddelet for fordeling og rettferdighet.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er en del av.

Bjørnar Moxnes (R) [12:51:09]: I høst kom skattelistene for 2017. De viste at åtte av de ti rikeste i Norge har arvet formuen sin. Det tyder på at skatt på arv trolig er et viktig tiltak hvis vi skal motvirke forskjellene i makt og formue, som bare øker i det norske samfunnet. Her går det feil vei.

Nylig slo SSB helt entydig fast at formue er ekstremt skjevfordelt i Norge, og at ulikheten har økt betydelig de siste tiårene, helt uavhengig av hvem som har vært i regjering. Høstens liste fra bladet Kapital over Norges 400 rikeste viste at Norge nå for første gang har over 300 milliardærer, og at formuene til de 400 rikeste økte med over 14 pst. i fjor. Denne veksten i inntekt og formue for dem på toppen er altså milevis høyere enn veksten for vanlige folks lønninger og i samfunnet for øvrig. Det er en liten økonomisk elite som øker sin makt og sin innflytelse over norsk økonomi i et raskt tempo, og disse privilegiene går i arv.

Vi har en regjering som i økende grad belønner dem som arver, samtidig som de i økende grad straffer dem som jobber, med stadig nye avgifter for folk flest og skattekutt for dem på toppen. Dette er regjeringens nye «arvelinje»: Du må stå opp tidlig om morgenen og arve for å bli rik her i landet, hvis du skal følge regjeringens politikk.

I 2014 ble arveavgiften fjernet. Den ga årlige inntekter på rundt 2 mrd. kr. Motstanden mot å gjeninnføre skatt på arv begrunnes ofte med at den tidligere avgiften ga lite penger i kassen og ikke traff dem med de virkelig store formuene. Det tilsier at utformingen av en skatt på arv bør gjøres mer progressiv og lages slik at den nettopp sørger for at det er de aller rikeste som må bidra mer. Så må målet med en slik skatt først og fremst være å motvirke den maktkonsentrasjonen som utviklingen fører med seg, der arvinger får en helt urimelig makt og innflytelse over samfunnet i kraft av å eie store mengder kapital – mye mer makt enn noen lønnsmottaker kan drømme om å oppnå i løpet av et helt liv i arbeid. En ny og bedre modell for arveskatt enn den som ble fjernet i 2014, må derfor utredes og innføres så snart som mulig.

Én konsekvens av fjerningen av avgiften er at statistikken over mottatt arv ikke lenger publiseres av SSB, og da kan ikke Finansdepartementet lenger beregne effekten av ulike modeller for arveavgift. Det er viktig at opposisjonspartiene kan få vist fram konsekvensene av forslagene sine når det kommer til budsjettet. Det er et demokratisk problem om det ikke finnes god statistikk over hvor store formuer som skifter hender mellom generasjonene.

Vi fremmer forslag om at det

«skal være pliktig å innrapportere arveoppgjør til skattemyndighetene, slik at innhenting og publisering av statistikk over mottatt arv kan gjeninnføres slik det ble gjort i Norge fram til 2014».

Flere partier sier at det er mer treffsikkert å bruke formuesskatten til å redusere klasseskillene. Rødt er for en kombinasjon av flere skattegrep for å bryte opp den ekstreme formuekonsentrasjonen vi ser vokse fram. Vi ønsker å motvirke dynastidannelser gjennom å ha en progressiv formuesskatt med reduserte verdsettingsrabatter, økt skatt på utbytte og innføring av en progressiv formuesskatt. Det er fordi vi mener det er et problem at stadig mer formue og makt samles på stadig færre hender. Vi trenger maktspredning, og da må vi sørge for at arvingene betaler til fellesskapet, og at det ikke er vanlige arbeidsfolk som får den store regningen for velferdsstaten.

Bjørnar Moxnes (R) [12:56:10] : Ja.

Statsråd Siv Jensen [12:56:29]: Da vi avskaffet arveavgiften i 2014, kunne norske skattebetalere si farvel til et arveavgiftsregelverk som var både omfattende og komplisert. For norske bedriftseiere betød dette en lettelse av likviditetsbelastningen ved generasjonsskifter, og det samme gjaldt ved overføring av familieeiendommer. I tillegg ble de administrative kostnadene knyttet til praktiseringen av dette regelverket hos skatteetaten redusert.

På forslagsstillerne kan det høres ut som det bare er de aller rikeste som arver i dette landet, og som således ble rammet av arveavgiften. Det er feil. Helt vanlige mennesker arver også, og vi har sett tilfeller der unge mennesker som har mistet foreldrene sine, har vært nødt til å selge huset de sitter igjen med, eller annet de har arvet, for å ha råd til å betale arveavgiften. Det var derfor riktig og viktig å fjerne arveavgiften.

Representantforslaget begrunner gjeninnføring av arveavgiften med fordelingshensyn. Arveavgiften, slik den var utformet, var imidlertid ikke et godt virkemiddel for omfordeling. Norge er et land med små forskjeller. Vi er blant OECD-landene med lavest inntektsulikhet. Vi scorer også høyt på internasjonale målinger av levestandard, tillit og livskvalitet. Flere studier viser at inntektsmobiliteten mellom generasjoner er større i Norge og de øvrige nordiske landene enn i mange andre land.

Den største forskjellen er mellom dem som er i jobb, og dem som står utenfor arbeidslivet. Det å være i jobb er viktig for egen levestandard. At mange er i arbeid, er også viktig for likhet, samlet verdiskaping og bærekraften i velferdsordningene våre. Å skape flere arbeidsplasser og inkludere flere i arbeidslivet er det fremste tiltaket mot ulikhet.

Skatte- og overføringssystemet vårt bidrar til å redusere inntektsulikhet. Debatten om ulikhet bør likevel ikke reduseres til et spørsmål om omfordeling gjennom skatter og overføringer. Vi må rette oppmerksomheten mot det viktigste: Hvordan tilrettelegger vi for at flere kan ivareta sitt eget liv gjennom å være i arbeid? Vår viktigste jobb er å bidra til at utenforskap ikke vedvarer.

Vi som politikere kan ikke gi opp å få flere til å jobbe og heller gi mer trygd for å lindre problemene med å stå utenfor. Hvis vi får flere inn i arbeidsmarkedet, får vi både et sterkere fellesskap og mer verdiskaping. Dette handler ikke bare om større bærekraft, det er også et viktig verdispørsmål.

Regjeringen vil bruke de gode tidene til å få flere i jobb. Når bedriftene etterspør mer arbeidskraft, må vi inkludere flere av dem som står utenfor, og som ønsker å jobbe. Alle mennesker har noe å bidra med.

En konsekvens av at arveavgiften ble avskaffet, var innføringen av et generelt kontinuitetsprinsipp for formuesobjekter mottatt som arv eller gave. Statens inntekter fra arveavgiften bortfalt, men innføringen av kontinuitetsprinsippet motvirket deler av effekten gjennom økt skattlegging på inntektssiden når slike formuesobjekter blir solgt. Det er dessuten rimelig å anta at skjerpelsen på inntektsskattesiden var størst for høyinntektsgrupper.

Det er vesentlige utfordringer med å utforme en enkel, hensiktsmessig og rettferdig arveavgift som samtidig ivaretar hensynet til å lette likviditetsbelastningen ved generasjonsskifter i familieeide bedrifter. Jeg er derfor glad for at flertallet i finanskomiteen går inn for at representantenes forslag om å utrede en ny arveavgift ikke vedtas.

I Granavolden-erklæringen slås det fast at fjerningen av arveavgiften skal fastholdes.

Når det gjelder forslaget om at det skal innføres en rapporteringsplikt for arveoppgjør til skattemyndighetene, er jeg enig i at arvestatistikk er viktig for å kunne gi et samlet bilde av inntekts- og formuesforholdene i samfunnet, men det har så langt ikke vært aktuelt å gjeninnføre samme rapporteringskrav for arv- og gavemottakere når vi ikke har arveavgift.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:08:19]: Landets rikeste bidrar til fellesskapet. I underkant av 14 pst. av befolkningen yter 40 pst. av skatteinntektene. 50 pst. av befolkningen står for 15 pst. av skatteinntektene. De resterende 50 pst. står dermed for 85 pst. av skatteinntektene.

Derfor er det galt å si at de som har mest, ikke bidrar mest. En gjeninnføring av arveavgiften i en eller annen form, også med, etter SVs syn, et solid bunnfradrag, er i stor grad en skatt på norske arbeidsplasser. Arveavgiften vil skape usikkerhet ved generasjonsskifter. Vi må ikke glemme at brorparten av arbeidsplassene i det private næringslivet er i små og mellomstore bedrifter. Mange av dem er familieeide selskaper. SV pleier å være opptatt av å ta hele landet i bruk. Veldig mange av bedriftene som vil bli rammet aller hardest, ligger der de trengs aller mest – i de små kommunene med få arbeidsplasser i det private næringslivet.

Vi er helt nødt til å sikre forutsigbare og trygge vilkår for næringslivet. Verdiene må skapes før de kan brukes. Det går godt i Norge nå, men tiden er definitivt ikke inne for å stikke kjepper i hjulene ved å gjeninnføre arveavgiften – ikke i noen form. Det er også viktig å huske på at det er betalt skatt av formuen underveis ettersom den har blitt opptjent. Noen har jobbet for den mens den har blitt skapt. Noen har jobbet hardt for å skape egen og andres arbeidsplasser og via dette bidratt til fellesskapet.