Nils T. Bjørke (Sp) [12:51:02 ] (ordførar for saka): Kvar
einaste dag vert me om lag 219 000 fleire innbyggjarar i verda.
I Noreg aukar innbyggjartalet med nærare 100 personar kvar einaste
dag, og det er ein fellesnemnar for dei alle: Dei treng mat for
å leva.
Noreg har stort
areal, men berre 3 pst. dyrka mark og 1 pst. kornjord. Samstundes
vert det i Noreg omdisponert mykje matjord – altfor mykje matjord.
Det er lita trøyst i at det har vorte mindre dei siste åra. For
matjorda me har, er ein nasjonal ressurs som må takast vare på.
Det er eit breitt
fleirtal i Stortinget som ynskjer å hegna om matjorda vår, men det
vert truleg ikkje fleirtal for å ta det inn i Grunnlova så lenge
Høgre og Framstegspartiet ser ut til å vilja røysta imot. Men den
tidlegare statsministeren, partileiaren og nestoren i Høgre, Kåre Willoch,
har fleire gonger teke til orde for eit sterkare jordvern enn i
dag. Både i 2011, i 2013 og i fjor har Willoch ytra seg om dette,
og i fjor sa han det burde koma ei avgift på nedbygging av dyrka
mark. Det er vel og bra med engasjement og nye forslag for å hegna
om matjorda, men alle veit at når investorar og spekulantar er på marknaden,
tapar jordvernet altfor ofte.
Songaren Lillebjørn
Nilsen song i «Barn av regnbuen» om at «noen tror at vi kan leve
av plast og syntetisk mat». I dag kan me slå fast at Pete Seeger,
som skreiv den opphavlege teksten, var langt framom tida si.
Helsedirektoratet
har utarbeidd tolv kosthaldsråd. Dei kjem med ei tilråding om at
me skal ha mykje grønsaker og grove kornprodukt, og avgrensa mengder
med tilarbeidd kjøt og raudt kjøt. I og med at me vert 100 personar
fleire kvar dag, må me produsera meir på norske ressursar. Me må
produsera maten sjølv i den grad me kan. Difor må me sørgja for
at mattryggleiken vår framleis er i sentrum.
Som ein kan lesa
meir om i innstillinga til denne saka, har me etter den andre verdskrigen
omdisponert 1,2 mill. dekar med dyrka og dyrkbar jord, medan den årlege
omdisponeringa dei siste åra har vore på tur nedover. I 2017 var
det ei omdisponering på nær 9 000 dekar dyrka og dyrkbar jord, medan
det i 2005 var 17 600 dekar som vart omdisponerte. Det er bra med denne
nedgangen.
Men når sentraliseringspolitikken
og utbyggingspresset mot både store og små byar held fram, gjer
det det vanskelegare å ta vare på jordressursane våre for framtida.
Me ser det m.a.
i Oslo og Akershus, der omdisponeringstala har vist ein stor auke,
særleg i Ås, Eidsvoll og Ullensaker. Ein kan òg nemna Trøndelag.
Ein fjerdedel av matjorda som vert omdisponert, går til bustadbygging,
mens ein annan fjerdedel går til trafikkføremål. Matjorda vert òg
brukt til andre føremål. I framtida må me bruka den ressursen til
det han er skapt for, nemleg å produsera meir mat til fleire folk.
Matjorda er ein
nasjonal ressurs. Nasjonale ressursar må me ta vare på. Eg er glad
for å sjå at det no vert dyrka meir her til lands, men samstundes
må ein hugsa på at det tek mange år før denne jorda er av ein slik
kvalitet som den ein byggjer ned.
Jorda er den viktigaste
produksjonsfaktoren me har i matproduksjonen. Å ta vare på norsk
matjord er samstundes eit av dei viktigaste grepa i tryggleikspolitikken vår.
Sjølvforsyningsgraden
har gått ned, og noko av årsaka til dette er at det vert produsert
mindre mat etter kvart som areal for matproduksjon har gått tapt.
Dette krev tiltak frå norske styresmakter, slik at me sikrar grunnlaget
for norsk matproduksjon og tilgang på mat for innbyggjarane. Matjorda
er såleis ein nasjonal ressurs og må forvaltast nasjonalt.
Dei siste åra
har fylkesmennene skjerpa merksemda rundt omdisponering av dyrka
og dyrkbare areal i planprosessar etter plan- og bygningslova. Ved
å innføra eit grunnlovsvern for matjorda vil me òg leggja til rette
for å nå fleire mål, m.a. å betra regional planlegging og fortetting
og å betra utnyttinga av areala i byar og tettstader.
Alle veit at me
i Senterpartiet er sterke tilhengjarar av det kommunale sjølvstyret.
Samstundes er det ute i kommunane at nedbygginga og omdisponeringa
av matjorda vert gjord. Det me ser, er at samla fører enkeltvedtak
i kommunane, ofte etter press frå utbyggjarar, til ei samla nedbygging
som er altfor stor. Byggjer ein ned matjord, er det gjort for alltid.
Difor er jordvernet unntaket frå regelen om lokalt sjølvstyre for
Senterpartiet.
Me må alle leggja
oss på minne at å byggja ned eit dekar med kornareal er ei framtid
med færre brød. Å byggja ned eit dekar som vert brukt til grønsaker,
er å byggja ned det me ifølgje Helsedirektoratet treng å eta meir
av.
Så er det nok
enkelte som stiller spørsmål. Me i Senterpartiet er skeptiske til
å utvida Grunnlova for mykje. Kvifor skal dette inn i Grunnlova?
Eg meiner det er eit enkelt svar på det. Byggjer ein ned eit dekar,
er det gjort for alltid. I mange andre høve kan eit nytt fleirtal
og nye politikarar gjera om vedtak som er gjorde. Men når det gjeld
nedbygging av areal, er det irreversibelt.
Ei grunnlovfesting
av matjorda er difor, slik fleirtalet ser det, naudsynt av omsyn
til dei framtidige generasjonane våre.
Med det tilrår
eg forslaget til vedtak frå fleirtalet i komiteen. Me ynskjer ei
endring slik at § 112 fyrste ledd andre punktum skal lyda:
«Naturressursane, medrekna matjordressursane,
skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som
tryggjer denne retten òg for kommande slekter.»
Bente Stein Mathisen (H) [12:57:35 ] : Grunnlovsforslaget som
vi nå behandler, handler om endring av § 112, om vern av matjordressursene.
Og la det være sagt: Det er utrolig viktig å arbeide for å verne
matjordressursene i landet, så jeg også er enig med vår nestor Kåre
Willoch i dette. Flere og flere ser viktigheten av det. Særlig er
det viktig i vårt land, som ligger så langt mot nord, og som har
så lite dyrkbar mark. Kun 3 pst. av Norges landareal kan benyttes
som dyrket mark, og kun 30 pst. av dette igjen egner seg som kornarealer.
Men så er virkeligheten
slik at de fleste byer og tettsteder i Norge er omkranset av dyrket
mark. Mye av den beste jorda ligger der utbyggingspresset er størst.
Et nærliggende eksempel er Gardermoen, flyplassen i Akershus som
er Norges hovedflyplass, og som ble plassert i en av Norges beste
kornåkrer og blomsterenger.
Derfor er det
store utfordringer og en veldig vanskelig balansegang mellom ulike
hensyn når ønsket om å ivareta jordressursene kommer i konflikt
med ønsket om en samlet utbygging rundt eksisterende byer, tettsteder
og sentrale kommunikasjonsknutepunkter. Derfor har dyrket mark noen
ganger måttet vike for nødvendig samfunnsutvikling.
Heldigvis har
omdisponeringen av dyrket mark gått betydelig ned de siste årene
fordi det er fokus på denne problemstillingen. Jeg viser til den
nasjonale jordvernstrategien, som ble vedtatt i Stortinget i 2015,
og hvor det er et mål at den årlige omdisponeringen av dyrket mark
skal være på under 4 000 dekar innen 2020. Jeg vil også vise til
at i 2017 var 22 700 dekar godkjent for nydyrking, så nydyrkingen
har vært større enn bortfallet de senere år, noe som betyr at det
samlede jordbruksarealet nå øker, i motsetning til tidligere.
Høyre og Fremskrittspartiet
mener at dagens lovgivning gir et tilstrekkelig vern av matjordressursene. Disse
ressursene har allerede et vern i Grunnloven § 112, som lyder:
«Enhver har rett til et miljø som
sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.
Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig
betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om
naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte
inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter
foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette
tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»
Matjordressursene
er altså en del av naturens ressurser på lik linje med andre naturgitte
ressurser. Som det står nedfelt i Grunnloven, skal naturens ressurser disponeres
ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar retten
til produksjonsevne også for etterslekten.
Høyre og Fremskrittspartiet
er av den oppfatning at det ikke er noe mål å få mest mulig presiseringer
inn i Grunnloven slik at den blir så omfangsrik. Vi har stor respekt
for Grunnloven slik den er, og mener at dagens lovgivning gir et
tilstrekkelig vern av matjordressursene, vi må bare følge opp. Vi
vil stemme imot forslaget om endringer i Grunnloven § 112.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Arne Nævra (SV) [13:01:08 ] : Jeg har aller først et sitat:
«Jordvern handler om å sikre dagens
befolkning samt våre etterkommere muligheten til å dyrke egen mat
på egen jord.»
Sitatet står på
regjeringens nettside, og jeg kunne ikke vært mer enig. Og det står
i ganske skarp kontrast til regjeringspartienes holdning til alvoret
vi diskuterer her i dag, om verdien av dyrket mark og grunnlovfesting
av den verdien. Norge er jo, som mange har nevnt her i dag, et land
med lite jordbruksareal. Det er bare å reise rundt i landet – det
har de fleste gjort. Det er stort sett jord rundt Oslofjorden, og
det er noe i Trøndelag, på Jæren osv. Dette vet vi. Rundt 3 pst.
er dyrket mark – 3 pst. Tenk på det tallet. For å sikre denne matproduksjonen
vår er det selvfølgelig helt avgjørende at vi slår ring om den matjorda
vi har. Det er bare rundt 30 pst. som er egnet for å dyrke matkorn
– 30 pst. av de 3 pst. Det er ikke mye.
Det er ingen EU-land
som har lavere andel kornproduksjon enn vi har. 90 pst. av jordbruksarealet
vårt blir brukt til å dyrke dyrefôr, som altså skal gjennom dyr
før vi spiser det.
Det totale jordbruksarealet
i Norge har økt noe. Det har vært nevnt her i dag. De siste 25 årene,
eller noe sånt, har det økt noe, men den beste jorda – og det er
et viktig poeng – hvor vi kan produsere korn, poteter, grønnsaker osv.,
har blitt redusert. Det er et viktig poeng. Forklaringen er selvfølgelig
at det har blitt noe mer innmarksbeite, men først og fremst at vi
har bygd ned. Jeg er helt sikker på at komiteen jeg sitter i, transport-
og kommunikasjonskomiteen, har vært ansvarlig for mye, i hvert fall tidligere.
Det er også flere av de andre komiteene her i salen som har vært
ansvarlige for det. Vi bygger ned, vi bygger ut, vi deler opp, vi
fyller ut. Da forsvinner særlig matjord nær bebygde strøk, hvor
det er størst press på jorda.
Det tar lang,
lang tid å bygge opp jord. Vi kan bare tenke oss at om organisk
materiale blir lagt lag på lag med kanskje én millimeter i året,
tar det tusen år å få én meter. Men det er ikke så mye engang. Den
jorda vi nå dyrker, har blitt dannet etter siste istid. Det har
tatt flere tusen år å bygge opp dette. Det kan ta veldig kort tid
å bygge det ned igjen. Når vi altså vet at det tar tusener av år
å bygge opp jorda, burde vi forvalte jorda vår i et tusenårsperspektiv.
Vi må tenke på etterkommerne. Vi skal leve av denne jorda. Vi skal
også tenke på at det er mange andre organismer vi også har ansvaret
for, som lever i denne jorda.
FNs FAO anslår
at rundt 33 pst. av matjorda i verden allerede er forringet på grunn
av erosjon, forurensning eller dårlig jordbrukspraksis. Det er slett
ikke uvanlig, og det fører ofte til pakking av jord – tett jord
– og tap av organisk materiale.
I Europa bygges
det ned rundt 110 dekar matjord i timen. Disse tallene er hentet
fra 2015. Da hadde FN et internasjonalt jordår. De skulle gjøre
verden oppmerksom på hvor viktig jordsmonnet var, og hvor viktig
det var å ta vare på dyrket mark. For denne klodens matressurser
– jordressurser – er truet fra mange hold. Derfor er det selvfølgelig
mange grunner til å ta vare på matjorda. Jeg skal nevne noen:
Jordvern
er solidaritet. Hvorfor er det solidaritet? Når bare 3 pst. av landarealet
i Norge er dyrket mark, er det selvfølgelig solidaritet, for vi
må importere mye av den maten vi trenger, i hvert fall i form av
kraftfôr til våre egne dyr. Det har sammenheng med neste punkt.
Jordvern,
at vi tar vare på jorda vår, er en forutsetning for å kunne dyrke
mat på lokale ressurser.
Det
er mer klimavennlig, vi vet at kortreist mat er det, med mindre
transport. Alle har fått denne skolelærdommen nå.
I
tillegg er det selvfølgelig mer miljøvennlig å ikke importere kraftfôr
til dyrene, iblant kommer det til og med fra andre kontinenter.
Jordvern
sikrer også et viktig karbonlager. Dette har kommet fram i lyset
de siste årene. Jordsmonnet er veldig viktig for å binde karbon.
Det
er et poeng til, som mange ikke tenker over: Jordvern er også klimatilpasning.
Hvorfor er det det? Jo, for jorda virker som en svamp i terrenget. Det
er porer i jorda hvis den er forvaltet godt. Den samler vann, og
sånn sett er den en buffer mot flom.
Jeg kan ramse
opp litt til, jeg, for det har jeg tid til:
Jorda
er et renseanlegg. Tenk over det også. Jord kan fjerne miljøgifter
og hindre at de spres ut i grunnvannet – det er viktig, det – og
dermed tas opp av plantene.
Og
til slutt: Jordvern er selvfølgelig naturvern. Det er vern av biologisk
mangfold. Man tenker ikke så mye over det. Man tenker kanskje at
det er meitemark der; jeg tror representanten Lundteigen har nevnt det
noen ganger. Ja, det er meitemark i jorda. Det er viktig. Men i
en håndfull jord er det flere organismer enn det er mennesker på
jorda. Tenk over det. Jord er viktig – kolossalt viktig.
Jorda bygges opp
i forskjellige strukturer, og den blir dannet over tid. Derfor har
det dannet seg kulturlandskap. Det er også verdifullt. Et variert
kulturlandskap har sine egne verdier for artene som lever der, og
det gir oss mennesker en stor opplevelse.
Hvorfor skal da
jordvern inn i Grunnloven? Vi har jo andre lover. Det er blitt nevnt
mange ganger i dag. For å være ærlig har det blitt litt sånn at
man plukker det som passer inn i Grunnloven, og det som ikke passer
inn i Grunnloven – litt ut fra politiske betraktninger og ståsteder.
Sånn er det selvfølgelig. Men når det gjelder jorda og jordvernet,
synes jeg og mange med meg at det er avgjørende viktig at en sånn
ressurs som matjorda representerer, bør inn i vårt sterkeste prinsipielle
nasjonale lovverk – nettopp for at dette hensynet skal ligge under alle
våre betraktninger og vurderinger, enten vi sitter som planleggere,
kommunepolitikere eller representanter her i salen.
Da er det veldig
trist, nesten utrolig, å høre høyrepartienes holdning til dette
forslaget. De viser til at de fleste byer og tettsteder i Norge
er omkranset av dyrket jord. Det erkjenner de. De erkjenner også
at mye av den beste jorda ligger der hvor utbyggingspresset er størst. Det
ble bl.a. nevnt av siste taler, representanten Bente Mathisen fra
Høyre. Samtidig konkluderer de med at det ikke er et eksplisitt
behov for et særskilt grunnlovsvern av jordressursene. Det er leit,
og det er en underlig konklusjon tatt i betraktning hvor viktig
dette ressursgrunnlaget er.
Men det forundrer
meg egentlig ikke, for når en leser gjennom tidligere landbruksminister
Dales svar til representantforslagene som ble behandlet her i salen for
omtrent et år siden, i februar 2018, ser en at han svarer at man
enten er i gang med noe på dette feltet, eller at man skal avvise
de innskjerpende forslagene, bl.a. dette med styrking av innsigelsesinstituttet.
Mange betrakter innsigelser som plunder og heft, en pest og en plage.
Jeg har før tatt
opp i en egen interpellasjon med kommunalministeren at jeg er enig
i at innsigelsesinstituttet kan effektiviseres, at det kan være
felles uttalelser fra statlige myndigheter, osv. Det er flott. Det
er bra. Men det har en viktig rolle. Dette ser høyrepartiene ofte
bort fra. De vil ha en liberalisering, og det gir seg dessverre også
uttrykk gjennom holdningen i dette spørsmålet.
En vanlig innvending
mot en mer konsekvent jordvernpolitikk er at Norge har store arealer
med dyrkbar jord. Det har vi i reserve, blir det sagt. Ja vel? Det
blir henvist til rundt 30 millioner dekar ifølge Norsk institutt
for skog og landskap. Men det er dessverre sånn at dette arealet
egner seg veldig dårlig til matproduksjon, og i hvert fall ikke
til intensiv matproduksjon. Dette er det veldig viktig å holde fast
på; dette er ikke mål for mål. Taper vi matjord i Lier ved en utbygging
der, er det ikke det samme å få litt steinfylt mark oppunder fjellet.
Det er noe helt annet. Dette må vi ta med oss for framtida.
Under 2 pst. av
den ubenyttede dyrkbare jorda ligger i områder med et klima som
er egnet for dyrking av matkorn. En hadde da kunnet håpe at langt
flere her i salen hadde luket like mye som jeg har gjort mellom
kålplanter eller jordbærplanter i Eiker – det har jeg gjort helt
fra oppveksten av – og kjent jorda mellom bare hender, kjent verdien,
kjent jordas kraft og vekstmulighetene som er i jorda. Da hadde
kanskje holdningene endret seg litt her i salen – samtidig som man
hadde tenkt på at det vil være helt avgjørende for menneskehetens
framtid å ha mat, men også for de myriadene av arter som lever over
og under jordoverflaten.
Jeg vil minne
om at det altså tar tusener av år å bygge opp jorda, mens det kan
ta noen timer å bygge den ned med moderne redskaper.
En plass for jordvern
i Grunnloven ville gitt klare signaler, en forankring og en nasjonal
føring som hadde tatt inn over seg akkurat dette faktumet. Jeg beklager
at høyrepartiene blokkerer denne hilsenen til våre etterkommere
som en grunnlovfesting ville innebære.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:13:21 ] : Det er bred politisk
enighet om at vi skal ha matproduksjon i Norge, og at vi skal ha
et aktivt landbruk i alle deler av landet. Men hvis vi skal ivareta
vårt ansvar for å produsere mat, må vi være varsomme og bevisste
i vår omgang med det som er en forutsetning for matproduksjon, nemlig
matjorda vår.
I et samfunn i
stadig utvikling blir forvalteransvaret en stadig viktigere grunnpilar,
og for Kristelig Folkeparti er jordvern en viktig del av dette forvalteransvaret.
Forvalteransvaret handler om å sikre framtidige generasjoner de
mulighetene og rettighetene som vi har nå. Det handler om verdiskaping,
og det handler om matsikkerhet.
Nedbygging av
matjord er, som flere allerede har vært inne på, en irreversibel
prosess. De siste 50 årene er det blitt omdisponert over én million
dekar matjord i Norge, og mesteparten av omdisponeringen har gått
ut over den beste matjorda, dvs. dyrket mark.
Dyrket og dyrkbar
jord er en begrenset ressurs. Det er ulike anslag på hvor lang tid
det tar å danne jord av så høy kvalitet at den kvalifiserer til
matjord, men noen indikerer et så høyt tall som tusen år. I lys
av dette er omdisponering av matjord til andre formål et spørsmål som
det ikke skal tas lett på.
Så vet vi at noe
omdisponering er uunngåelig av hensyn til infrastruktur, som jernbane,
vei, og andre samferdselsprosjekter, bl.a. – dette vet vi – og det
mener også Kristelig Folkeparti. Det vil være tilfeller hvor omdisponering
er helt nødvendig, men vi må ha en klar forventning om at det ikke
skal omdisponeres store mengder matjord fordi vi skal velge den
enkleste løsningen.
Omdisponering
av matjord er derfor ikke noe vi kan ta lett på. Det er en av våre
viktigste ressurser, og hvordan vi forvalter denne, er en arv vi
gir til senere generasjoner. For hvert dekar som omdisponeres, mister
vi ett dekar matjord for all framtid. Derfor støtter Kristelig Folkeparti
grunnlovsforslaget, slik at vern av matjord får en eksplisitt plass
i Grunnloven.
Forslagsstillerne
mener at forvaltningen av det grunnlaget for matproduksjon som matjordressursene representerer,
er verdier av en slik langsiktig karakter at det berettiger å bli
eksplisitt nevnt i Grunnloven. Så hører jeg argumentene mot å grunnlovfeste
dette, og jeg vil være tydelig på og vil på vegne av Kristelig Folkeparti anerkjenne
at man selvsagt kan være opptatt av jordvern, selv om man ikke nødvendigvis
er for en særskilt grunnlovsbestemmelse. Det er legitimt å forfekte
betydningen av jordvern samtidig som man mener dette best ivaretas
gjennom sektorlovgivning. Det bør også anerkjennes.
Derfor vil jeg
uttrykke en viss forståelse for de argumenter som går i retning
av at det ikke nødvendigvis automatisk ligger i vår grunnlovstradisjon
å skrive inn sektorpolitiske målsettinger, slik det kan hevdes at
det legges opp til her. For denne typen problemstillinger kan også
ivaretas av ordinær sektorpolitikk og lovgivning – det er helt riktig.
Men med like stor rett kan det argumenteres for at fordi myndighetenes
forvalting av jordloven må være langsiktig, og fordi nedbygging
av matjordressurser er irreversibelt, og fordi matsikkerhet og bærekraftig
forvaltning av matjord må ses i et generasjonsperspektiv, er dette
av så stor betydning at det forsvarer et eget grunnlovsvern. Det
er her Kristelig Folkeparti har landet. Derfor støtter vi forslaget.
I tillegg vet
vi at jordbruket ivaretar mange funksjoner, også utover matproduksjon.
Det handler om rekreasjon, økologiske funksjoner, dyreliv, klima
og miljø. Det handler om at vi skal ha en bevissthet om hvordan vi
forvalter jorda og grøntstrukturer i et generasjonsperspektiv. Dette
blir særlig viktig når vi framover også skal balansere dette inn
mot helt nødvendige utbygginger og store samferdselsprosjekter.
Vi vet at det
skal bygges. Det må bygges, og det skal bygges, for også dette er
et ansvar vi har for kommende generasjoner: at vi bygger ut og vedlikeholder
effektive og moderne veier og jernbanen – et godt transportsystem
for dem som kommer etter oss. Men det må altså skje med den nødvendige
bevisstheten som trengs om at omdisponering av matjord er irreversibelt.
Derfor støtter Kristelig Folkeparti grunnlovsforslaget om vern om
matjordressursene, og vi mener det er godt forslag.
Karin Andersen (SV) [13:18:31 ] : Det har vært holdt mange
gode innlegg i dag til støtte for grunnlovfesting av de små og sårbare
matjordressursene som Norge har, og jeg slutter meg til innholdet
i de innleggene.
Vern av matjord
er ikke sektorpolitikk. Vern av matjord er vern av en livsnødvendig
ressurs som Norge har. Sett i et lengre beredskapsperspektiv, når
vi ser på behovene for å kunne gi befolkningen et minimum av matsikkerhet
og de klimautfordringene vi står overfor, mener SV at vern av matjord
må inn i Grunnloven. Det er helt riktig at det kan tolkes inn i
Grunnlovens bestemmelser om miljø, men til nå har dette vernet ikke
vært sterkt nok. Det har vært lagt en jordvernstrategi fra regjeringens
side hvor man har klart å få ned presset på jordvern bitte lite
grann, men samtidig har vi en regjering som åpner opp for at kommunene
skal ha større frihet til å omdisponere og omgå viktige hensyn,
som jordvern.
Det er nå behov
for å bygge ut, slik at folk kan foreta reisene sine, enten kollektivt,
på sykkel eller til fots. Da står vi oppi dilemmaer mange steder
om hvordan dette kan gjøres slik at folk kan leve miljø- og klimavennlig
og i tillegg ha noe å putte i munnen som vi kan ha litt kontroll
og styring på sjøl.
Det er vel nesten
bare for jernbanen jeg mener at jordvernet bør kunne vike, for jernbanen
har en så stiv struktur, og den må fram – den gir klimamessig og
sosialt så store fordeler for folk at den må fram. På biler er det
ratt. De kan svinge. Det går an å legge veien utenom matjorda. Det
går også an å lage gode kollektivløsninger til boligområder som
ikke ligger i gangavstand, slik at folk har mulighet til å flytte
seg kollektivt, og slik at man ikke hele tida spiser bit for bit
for bit for bit. Det er det som skjer nå, sjøl om det skjer i litt
saktere tempo enn det gjorde i noen perioder før.
Til den jordreserven
som Norge har, og som representanten Arne Nævra nevnte: Jeg vil
bare understreke det som Nævra sa, at mesteparten av den jorda som
vi har i reserve, ligger enten i klimasoner hvor det er vanskelig
å dyrke fra før, eller i myr. Da er vi oppi andre dilemmaer, som
gjør at vi ikke kan gjøre ett tiltak for å skaffe oss mat i munnen
hvis vi med det tiltaket setter klimaet i fare, noe som gjør at
det kan bli veldig uoversiktlig hvor det er mulig å dyrke mat i
Norge.
Vern av vannet,
enten det er i havet eller i ferskvannskildene våre, og vern av
matjorda er det viktigste vi kan gjøre for å sikre befolkningen
vår trygghet for mat framover. Er det noe som historien har lært
oss, må det være at det å kunne sikre befolkningen sin mat er den
fremste oppgaven en stat kan ha. Det er helt nødvendig. Det er selvfølgelig
helt nødvendig for å unngå de helt forferdelige konsekvensene av
ikke å ha mat, men det er også dette som er kilden til store konflikter
og store folkeforflytninger.
Vi kommer til
å oppleve negative forandringer som følge av klimaendringer. Det
blir kanskje ikke verst i Norge, men kanskje andre steder, der muligheten
til å dyrke mat blir mindre. Det vil gjøre våre jordressurser enda
mer verdifulle, både for oss sjøl og andre, slik at vi kan produsere
mer mat sjøl, til vår egen befolkning, og ikke vil trenge å importere
så mye mat fra dem som da vil trenge matvarene sine sjøl.
Dette er et forslag
som vi nok vil komme tilbake til framover. Jeg håper virkelig at
bevisstheten rundt dette øker. Debatten vi har hatt i dag, viser
at Kristelig Folkeparti også står bak dette. Jeg håper at Kristelig
Folkeparti vil ta dette med seg inn i regjeringen, når de nå har
blitt et regjeringsparti, for dette handler også om den daglige politikken,
der man på den ene sida sier at man vil verne dette gjennom Grunnloven
fordi det er så viktig, mens man på den andre sida er med på å gi
et større frislepp og gi etter for det presset som mange kommuner
er utsatt for, som bl.a. saksordfører Bjørke helt riktig nevnte,
om at det er vanskelig å si nei lokalt, fordi presset er så stort. Derfor
er det viktig at Kristelig Folkeparti nå blir med på og står fast
på dette i regjering og sørger for at den litt mer løsslupne dispensasjonsadgangen
på dette området og når det gjelder andre naturverdier, ikke får
lov til å fortsette, og at vi faktisk blir nødt til å stramme inn
på dette, slik at vi, gjennom nasjonal politikk, ivaretar disse nasjonale
verdiene på en måte som gjør at etterkommerne våre kan benytte dem
på en like god måte som vi har gjort.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:24:55 ] : Dette er et viktig forslag.
På samme måte som vannet i havet må ha matkvalitet, må jorda ha
matkvalitet. Det er det vi snakker om. Vi får ikke mat fra andre
steder enn havet og jorda.
Jord og matjord
er imidlertid ikke det samme. Det er to forskjellige ting. Jord
er alt – rubbel og bit. Matjord er jord som har en kvalitet, som
altså gir matkvalitet. Det tar tusener av år å få til den fruktbarheten,
det næringsinnholdet og den strukturen som trengs for å få matjordkvalitet.
Klimaet er avgjørende, vannmengden er avgjørende, og – ikke minst
– innholdet av karbon og humus i jorda er helt avgjørende for det
som vi kaller matjord. Dess mindre humus i jorda, dess fattigere
jord, dess mindre fruktbarhet.
Representanten
Nævra sa at jord kan være et rensemedium, eller at jord er et rensemedium.
Ja, det kan være det, men når jord begynner å bli et rensemedium for
å rense uhumskheter, får det ikke lenger matjordkvalitet. Derfor
skal en være veldig forsiktig med å bruke kloakkslam, f.eks., og
ta det ut over matjorda, for dermed får en et innhold i jorda som
gjør at plantene som vokser der senere, lett tar opp i seg det innholdet
– bl.a. av tungmetaller – som gjør at en får en forringet matjordkvalitet,
i hvert fall for produkter som menneskene skal spise direkte.
Høyre og Fremskrittspartiet
sier i innstillingen at jordbruksarealet «nå øker i motsetning til
tidligere», og at det er begrunnelsen for å gå imot forslaget. For
det første: Ødeleggelsen av matjord fører til at den beste jorda, med
den beste fruktbarheten, blir borte. I den grad en greier å nydyrke
noe, er det på skrinn, marginal jord, som ikke kan sammenlignes
med den beste jorda, som blir nedbygd. For det er jo sånn at det
som nå nydyrkes, er det marginale. Den beste jorda har blitt nydyrket
for mange år siden – for å si det veldig diplomatisk.
Ellers har hele
regnestykket som Høyre og Fremskrittspartiet her legger fram, feil
tall. Det bør regjeringspartiene være klar over. Jordbruksarealet
i Norge går ned hvert eneste år som følge av at jorda gror igjen.
Det produseres ikke lenger mat på den. Årsaken til det er at lønnsomheten
ved å bruke arealene er så svak i store deler av landet at vi har
et fallende jordbruksareal – i en situasjon hvor folketallet øker.
Den jordmengden som en har, det arealet en har til disposisjon per
innbygger, blir dårligere og dårligere for hvert eneste år. Beredskapen avtar
hvert eneste år. Og i tillegg: Når avlingene står stille, forsterker
disse problemene seg ytterligere.
Det er viktig
å få et juridisk vern av jorda. Om vi får til denne lovendringen
eller ikke – det ser dårlig ut, sånn som Høyre og Fremskrittspartiet
har tenkt å stemme. Men det viktigste framover er dog kommunestyrenes mulighet
til å regulere matjordarealene rundt byer og tettsteder til matjord.
På samme måte som en regulerer arealer til friluftsformål, til boligformål
eller til næringsformål, må en regulere arealene som er matjord,
til matjordformål, for dermed å vise at disse arealene er opptatt.
Det er ikke noe som er til disposisjon for andre.
Hvorfor er dette
blitt så sentralt, spørsmålet om matjordressursene våre? Jo, det
er fordi samfunnsmålet som jordbrukspolitikken skal oppfylle, nemlig
nok og trygg mat til befolkningen, går fra vondt til verre. I et vanlig
år er ca. 42 pst. av de kaloriene som vi som innbyggere spiser,
fra jordbruksmat. Det kommer fra norske planter. Den tørken som
vi opplevde sist sommer, fører til at sjølforsyningsgraden for perioden
fra sommeren 2018 til sommeren 2019 er nede på et nivå på 30–35 pst.
30–35 pst. av de kaloriene som menneskene spiser, har sin basis
i planter som er produsert i Norge etter den siste tørken. Det er
mye, mye mer alvorlig enn det folk tar inn over seg. Fortsatt er
det sjølsagt mulig å rekvirere båter med mat – korn eller hva det
enn er – fra utlandet. Dermed kjenner ikke befolkningen denne realiteten,
men det er en realitet som vi som ledere må ta inn over oss. Derfor
må vi diskutere dette på et saklig, faglig og vitenskapelig grunnlag.
Det grunnlaget er det jeg nå har referert til – så alvorlig ligger
det hele an.
Jeg vil avslutte
med bare å si at matjord er en nasjonal ressurs, som må forvaltes
nasjonalt. Det er da viktig å utdype § 112, Grunnlovens viktigste
flaggparagraf, nemlig økologi- og miljøparagrafen, ved at vi får
vern av matjordressursene inn i paragrafen.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:31:40 ] : Eg tenkte eg berre
skulle leggje til nokre få merknader, spesielt etter innlegget til
Arne Nævra, der det meste som kunne bli sagt frå SV si side, blei
sagt – bortsett frå eit par ting som eg ønskjer å ta opp i denne
samanhengen.
Dette er ein debatt
for dei lange linjene, som representanten Grøvan var inne på. Å
ta vare på dyrkbar jord, å ta vare på jordressursane vi har, har
eit generasjonsperspektiv, og ein må kanskje sjå endå lenger fram
i tid enn til berre dei neste generasjonane. Det er eit av dei oppdraga
vi har.
Å ta vare på jord,
hav, skog og vatn kjem til å bli heilt avgjerande for om det faktisk
kjem til å vere fungerande samfunn også i framtida. Globalt er 50 pst.
av dyrkbar jord forpint eller øydelagd. Ifølgje statistikken har
kornproduksjonen globalt dei siste to åra, for første gong, begynt
å stabilisere seg, og ein anslår at for første gong vil kornproduksjonen
globalt gå ned. Bygg, kveite, mais, ris, hirse – altså korn som
er heilt avgjerande for verdas matproduksjon – er avhengig av produktiv
jord, og den produksjonen går no ned. Det er verkeleg ein stor alarmknapp
ein har trykt på. Utviklinga i Noreg er at meir og meir dyrkbar
jord går ut av produksjon av ulike grunnar – anten det er på grunn
av jordbrukspolitikk eller utbygging. Det er ei veldig farleg utvikling,
òg i eit nasjonalt perspektiv, for den matforsyninga vi har i dag,
er veldig avhengig av andre lands jord.
Vi legg no beslag
på omtrent like mykje areal i utlandet til å forsyne vår matproduksjon
i Noreg som det vi brukar av jord i Noreg. I ei verd der meir og
meir av jorda blir utpint og går ut av drift, er det ikkje utenkjeleg
å sjå for seg at den avhengnaden vi har av import av fôr og ulike
typar tilsetning i norsk matproduksjon, går ned. Altså: Å ta vare
på den dyrkbare jorda vi har, kjem til å bli eit av dei avgjerande
elementa for om vi kan vere sjølvforsynte i framtida. Det vil dessutan
vere solidarisk å ikkje prise ut bønder i andre land med dårlegare
økonomi enn Noreg, ved å leggje beslag på deira jordareal til deira
matforsyning. I staden ville det å gjere oss avhengige av vår jord
vere solidarisk i seg sjølv. Så det er både eit nasjonalt interesseperspektiv
og eit solidarisk perspektiv i dette.
Så kan ein seie
at problemet her er at det ville gjere det vanskelegare med planlegging
i kommunar og fylke, og for staten, når ein skal gjennomføre store
samferdselsprosjekt og utbyggingsprosjekt. Det ville gjere det vanskelegare.
Men det er jo vanskeleg, fordi vi har moglegheita til å dispensere,
for da vil ein alltid ha ei slik moglegheit til å øydeleggje jord
for å byggje.
Eg vil seie at
dette er ei av dei viktigaste sakene, både i eit grunnlovsperspektiv
og i det daglege politiske perspektivet. Å få ned den delen av jord
som går ut av produksjon, auke han og hegne om det vi har, er eit
av dei store spørsmåla vi står overfor i tida framover.
Lars Haltbrekken (SV) [13:36:01 ] : I 2010 kom en offentlig
utredning, iverksatt av den daværende rød-grønne regjeringen, om
klimautfordringene og Norges tilpasning til disse. I denne utredningen
trodde man at global oppvarming og økt temperatur i Norge ville
gi mulighet for mer produksjon av korn og poteter. Både den sommeren
vi nå har bak oss, med ekstrem tørke, og sommeren før der igjen,
i 2017, viser at det ikke nødvendigvis er tilfelle at vi med den
globale oppvarmingen kan oppleve en forlenget vekstsesong i Norge.
Faren for økt flom, skred, ekstreme nedbørsmengder over kort tid
og tørke vil også gå ut over den norske matproduksjonen – slik vi
har sett de siste to somrene.
Hva er vel viktigere
enn å ta vare på den matjorda som gir oss den maten vi hver eneste
dag er avhengig av? Som flere av de andre representantene har vært
inne på, gjør vi oss stadig mer avhengig av at andre land produserer
maten for oss når vi bygger ned den beste matjorda vår.
Vi har fortsatt
kjøpekraft til å konkurrere ut andre på verdensmarkedet. Men hvor
solidarisk er dette når vi legger hus, asfalt og annet over vår
egen matjord og de viktige ressursene vi har? Erfaringene de siste
årene viser at vi trenger et sterkere vern om matjorda – ikke et
svakere, som vi har fått.
Nils T. Bjørke (Sp) [13:38:56 ] : Eg håpar at når Kristeleg
Folkeparti var innom dette og hadde ei viss forståing for at dette
kunne kallast sektorpolitikk, så var det på grunn av at ein i den
nystarta samarbeidsregjeringa må vera litt snill. Eg meiner at er
det noko som ikkje er sektorpolitikk, så er det jordvern. Jordvern
er faktisk noko av det mest avgjerande me kan gjera for å sikra Noreg
for ettertida.
Når komiteen sine
medlemmer frå Høgre og Framstegspartiet som grunngjeving for ikkje
å gå inn for dette grunnlovsforslaget viser til at dei fleste byar
og tettstader i Noreg er omkransa av dyrka mark, og at mykje av
den beste jorda ligg der utbyggingspresset er størst, føler eg at
det er akkurat det som er grunnen til at det er så viktig at me
faktisk grunnlovfestar jordvernet. Det er akkurat det som er utfordringa
– at me veit at det vil verta press på denne jorda, og me har berre
den gode matjorda. Det er eit paradoks når den same regjeringa vil
forby oppdyrking av all type myr. Det er ikkje tvil om at ein del myr
ikkje bør dyrkast opp, men myr kan vera så mangt.
Eg har ganske
mykje kontakt med utbyggjarar. Det er snakk om at det vert så vanskeleg
med sentrumsutvikling i byar og andre plassar med eit sterkare jordvern. Det
er mange entreprenørar som seier at dei gjerne skulle funne alternativ.
Kvifor gjer dei ikkje det? Kvifor vel dei heller å pressa på for
å få omregulert dyrka mark? Jo, fordi dei er redde for at andre
utbyggjarar går den vegen, og så tapar dei konkurransen. Med eit
sterkare jordvern og eit tydelegare regelverk er eg sikker på at
ein klarer å utvikla tettstader og byar samstundes som ein klarer
å ta vare på dyrka mark. Det er skuffande at ein ikkje nyttar denne
sjansen til å grunnlovfesta noko av det viktigaste i det norske
samfunnet.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.