Stortinget - Møte tirsdag den 29. januar 2019

Dato: 29.01.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 132 S (2018–2019), jf. Dokument 12:10 (2015–2016))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [12:02:14]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsforslag fra Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard, Bård Vegar Solhjell, Karin Andersen og Abid Q. Raja om ny § 107 (rett til kulturell identitet og deltakelse i det kulturelle liv) (Innst. 132 S (2018–2019), jf. Dokument 12:10 (2015–2016))

Talere

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [] (ordfører for saken): Dette forslaget handler om å grunnlovfeste retten til kulturell identitet og deltagelse i det kulturelle liv. Forslagsstillerne vil ha en ny § 107 som slår fast:

«Statens myndigheter skal respektere og legge forholdene til rette for at den enkelte kan delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.»

Samtidig slås det fast:

«Vitenskapens og kunstens frihet skal respekteres.»

Komiteen anerkjenner at kulturell utfoldelse og deltagelse i kulturelle aktiviteter er av stor betydning. Det er av betydning både for personlig utvikling, for etablering og markering av identitet og tilhørighet og for livsglede og livsutfoldelse. Som ordfører for denne saken vil jeg faktisk understreke betydningen av at dette uttrykkes slik det gjør fra komiteens side: at vi har et parlament, en enstemmig folkevalgt forsamling, som anerkjenner at kunst og kultur er definerende for et samfunn, at kunst og kultur er helt grunnleggende for å bevare og fornye tradisjoner og åndsliv – ja, for demokrati og livsutfoldelse.

Det kan virke som en selvfølge at det er slik, men det er det ikke. Ikke alle land deler denne erkjennelsen, og historien har vist oss eksempler på akkurat det motsatte.

Verdien av den frie kunsten og kulturelle uttrykk kan ikke overvurderes. Det må ikke tas for gitt. Denne bevisstheten tar vi med oss også når vi drøfter grunnlovsendringer. Spørsmålet vi må stille oss, er imidlertid om grunnlovfesting, slik det konkret er foreslått i denne saken, vil medføre en reell endring i dagens rettstilstand. Uten at forslaget om ny § 107 gis et mer konkret meningsinnhold, tror jeg at det kan skapes tvil om bestemmelsens formål, og at Grunnlovens autoritet dermed faktisk svekkes.

Komiteen, alle unntatt SV, oppfatter at forslaget har som formål å definere statens ansvar for å tilrettelegge for og beskytte kulturlivet og den enkeltes muligheter til deltagelse. Samtidig mener komiteens flertall at en eventuell grunnlovfesting ikke vil medføre en reell endring i dagens rettstilstand. Det er derfor ikke riktig, etter komitéflertallets oppfatning, å vedta en slik endring uten at en eventuell ny paragraf har mer substans.

Vi har samtidig en sektorlovgivning i dag gjennom kulturloven. Lov av 29. juni 2007 nr. 89 om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd, bedre kjent som kulturloven, har nettopp som formål å sikre at alle kan få anledning til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.

Komiteen tilrår at forslaget ikke vedtas.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Kultur er dypt viktig – både for hvert enkelt menneske og for samfunnet. Det er et grunnleggende gode som mennesket er avhengig av for å utvikle seg og leve et godt og ikke minst meningsfylt liv. Og det er ytringer og uttrykk for meninger, tanker og følelser. Kunst og kultur har en verdi i seg selv, som det er umulig å sette en prislapp på.

SV foreslår å grunnlovfeste i en ny § 107 at statens myndigheter skal legge til rette for og respektere at den enkelte kan delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Vitenskapens og kunstens frihet skal respekteres. Det heter det i forslaget. Dette er i tråd med Menneskerettighetsutvalget, som etter et grundig og reflektert arbeid foreslo en ny § 107 i Grunnloven om retten til kulturell identitet og deltakelse i det kulturelle liv.

Å grunnlovfeste retten til kultur og kulturens frihet er skremmende aktuelt og viktig akkurat nå. Vi lever i en tid hvor viktige demokratiske verdier og spilleregler er under press. Samtidig som tilliten til det etablerte forvitrer mange steder og medievirkeligheten blir stadig mer fragmentert, er autoritære krefter i en falsk populistisk klesdrakt på frammarsj. I ulike former og grader er de både i gatene og i mange land også ved makten.

I Ungarn, f.eks., har den dypt konservative og høyreradikale regjeringen presset gjennom at enkelte teateroppsetninger ikke skal settes opp, fordi den er kritisk til innholdet. Det er dypt alvorlig at vi i Europa i 2019 har land som gjør så alvorlige innskrenkninger i kulturens og kunstens frihet. For kunstens og kulturens frihet er en grunnleggende demokratisk verdi. Det er helt parallelt med det vi vanligvis forstår som ytringsfrihet – frie uttrykk for tanke og mening i kunstens og kulturens form. Samfunnets frihet er like avhengig av friheten til slike uttrykk som til andre ytringer.

Vi har grunnlovfestet en rekke friheter og rettigheter i Norge, f.eks. forsamlingsfrihet og ytringsfrihet. Men innbyggernes rett til å oppleve kulturtrykk – og ikke minst statens plikt til å respektere kunstens og kulturens frihet – er ikke grunnlovfestet. Det bør vi endre, spesielt i en tid som nå, hvor disse demokratiske verdiene er under press.

Vi trenger et sterkt, grunnlovfestet forsvar for kunstens frihet. Vi kan aldri vite hvordan den politiske situasjonen i Norge vil være om 10, 20 eller 50 år. Et raskt blikk på det kontinentet vi er en del av nå, viser det altfor tydelig. Kanskje vil vi en gang angre bittert på at ikke et stort nok flertall vedtok denne endringen og benyttet seg av muligheten i 2019.

Vi har allerede politikere i Norge som har vært ute og truet med å kutte statsstøtten til teatre og museer på grunn av innhold de ikke liker. I fjor sommer var f.eks. representanten Sylvi Listhaug ute og krevde at 22. juli-senteret skulle fjerne en del av sin utstilling, og viste til at senteret mottok offentlige kroner. Nå før jul raste debatten da Oslo FrP og representanten Christian Tybring-Gjedde krevde kutt i støtten til Black Box teater etter en provoserende forestilling på scenen.

Dette er også angrep på kunstens og kulturens frihet. Å bruke pengemakt og staten for å hindre uttrykk og metoder som er provoserende, er å gripe inn i frie ytringer på en helt uakseptabel måte. Likevel foreslår representanter fra et av Norges regjeringspartier å gjøre nettopp det. Det viser oss at heller ikke vi her i Norge er immune mot de tendensene vi ser ute i verden – tvert imot. Også i Norge må vi forsvare viktige demokratiske verdier, som kunstens frihet. Derfor er dette forslaget viktig.

Parallellen til ytringsfriheten, § 100 i Grunnloven, er interessant av flere grunner, bl.a. fordi en viktig del av vår § 100 og ytringsfriheten er det såkalte infrastrukturkravet:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Dette kravet har vært grunnlaget for en aktiv mediepolitikk, for mediemangfold og for det offentlige ordskiftet.

Vi trenger et slikt infrastrukturkrav også for kunstuttrykk og kultur – både for å forankre en offentlig kulturpolitikk som legger til rette for et mangfold av kulturuttrykk, og for å forankre det at alle innbyggere har krav på dette grunnleggende, viktige menneskelige godet, uavhengig av hvem de er. Derfor er jeg skuffet over at Arbeiderpartiets representanter, som vanligvis framstiller seg som kulturens forsvarere, ikke har stilt seg bak forslaget i komiteen. Jeg er også veldig spent på om Venstre, som sitter med kulturministeren, mener alvor med det de skriver i kulturmeldingen som nettopp er levert til denne sal.

Nå har alle sammen virkelig muligheten til å vise at kulturens samfunnsbyggende og demokratiske kraft er mer enn bare ord i et dokument.

Jeg tar opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har teke opp det forslaget han refererte til.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Grunnen til at eg tek ordet, er at eg føler det ligg i korta at me som ikkje går inn for å grunnlovfesta dette, er imot kulturell fridom og kulturelt mangfald. Eg meiner, og for meg er det heilt avgjerande, at slik som Grunnlova er i dag, og med dei lovene og reglane som me har elles, er dette godt vareteke. Det er viktig for oss at me har ei grunnlov som ikkje vert for omfangsrik, men som samtidig er tydeleg på det aller viktigaste, og at me klarar å halda ho på dette nivået. Det er greitt å ta med seg.

Eg trur det er viktig at me set nokre grensar for kva Grunnlova skal ta opp i seg. Me har det viktigaste grunnlaget i lova i dag, og eg har tillit til at dei andre lovene og reglane vil styra i detalj korleis me skal sikra dette framover.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.