Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:39:54] (ordfører for saken): Ifølge forslagsstillerne ligger det to prinsipper bak ønsket om å senke stemmerettsalderen til 16 år. Det ene er at stemmerett fra 16 år innebærer en utvidelse av det deltakende demokratiet. Det er et viktig prinsipp fordi det betyr at flere får stemmerett, flere lærer seg å bruke stemmeretten tidlig, og flere kan si sin mening og avgi sin stemme i et velorganisert, stemmebasert demokrati.

Det andre er prinsippet om at den som er gammel nok til å ta voksne valg, også bør ha rett til å være med på å velge den lovgivende forsamling og dermed påvirke de samme lovene de plikter å følge.

Samtidig er det i hovedsak tre motargumenter som gjerne trekkes fram i debatten om stemmerett fra 16 år.

Det første er at ungdom under 18 år ikke er modne nok til å ta stilling i politiske spørsmål. Det andre er at stemmerett fra 16 år i praksis ikke bidrar til økt valgdeltakelse. Det siste er at myndighetsalderen og valgbarhetsalderen er 18 år, og at disse to bør henge sammen med stemmerettsalderen.

Komiteens flertall – alle unntatt SV – går inn for at forslaget ikke bifalles, og jeg regner med at partiene selv gjør nærmere rede for sine syn dersom det er behov for det.

Fra Kristelig Folkepartis side er det særlig det siste argumentet som tillegges avgjørende vekt. Det er bl.a. dette som ligger til grunn for vår programformulering, og som gjøres gjeldende gjennom formuleringen om at Kristelig Folkeparti vil beholde felles myndighets- og stemmerettsalder på 18 år, slik det står i vårt partiprogram. Vi mener nemlig at myndighets- og stemmerettsalder bør være den samme. Vi støtter således heller ikke det forslaget som ligger på bordet her.

Så skal det sies at det historisk har vært forskjellig stemmeretts-, valgbarhets- og myndighetsalder, men her ble det i sin tid foretatt et grep for å rydde opp. Da disse aldersgrensene ble samordnet og senket til dagens nivå, 18 år, ble det begrunnet med et prinsipielt behov for samordning av aldersgrensene. Samtidig løste denne samordningen en del inkonsekvenser, og det ble mer klarhet i reglene. Kristelig Folkeparti mener disse argumentene fortsatt har stor vekt.

Når det er sagt, må jeg understreke at vi er fullt ut overbevist om at mange av landets 16-åringer både er habile og godt kvalifisert til å kunne ta i bruk stemmeretten, og jeg vil ikke utelukke eller kategorisk avvise at det i framtiden kan være riktig å vurdere saken på nytt. Men om aldersgrense på 16 år skal eller bør vurderes på nytt, må en da se det i en større sammenheng, og den må etter vår oppfatning vurderes i et bilde der en også ser på myndighetsalder og valgbarhetsalder. Jeg tror nok dette ligger litt fram i tid, men det bør likevel sies her og nå.

På tross av den positive utviklingen vi ser i samfunnet, hvor dagens 16-åringer besitter betydelig kompetanse, er ikke tiden inne nå for å senke stemmerettsalderen til 16 år. Vi foreslår derfor, i likhet med flertallet i komiteen, at forslaget ikke bifalles.

Ulf Leirstein (FrP) [14:43:51]: For referatets skyld hadde jeg lyst til å si at Fremskrittspartiet står fullt og helt bak det saksordføreren sa, og bak innstillingen, om at vi ønsker å avvise dette forslaget. Det viktigste argumentet, som også saksordføreren benyttet, er selvfølgelig at vi har en myndighetsalder i dag på 18 år, og det er helt naturlig at stemmerett følger myndighetsalder.

Det er ikke slik at Norge omtrent er det siste land i verden som ikke har en lavere stemmerettsalder, tvert imot. Selv om det er noen land som prøver dette ut, eller noen land som har senket alderen, er det ikke det store flertallet.

Det kan være mange gode argumenter for hvorfor man bør inkludere større grupper blant dem som skal ha stemmerett, men vi synes det viktigste argumentet i denne saken er at dette skal følge myndighetsalder, derfor vil Fremskrittspartiet samlet stemme imot disse grunnlovsendringene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:45:13]: Innføring av ein stemmerettsalder på 16 år er eigentleg berre ein einaste ting, og det er ei styrking og ei utviding av demokratiet. Det er akkurat det vi har gjort opp igjennom tida, frå da Grunnloven blei formulert i 1814. Da måtte ein vere mann, vere fylt 25 år, og ein måtte ha eigedom, ein måtte eige ein jordlapp ein eller annan stad. Det var kravet da. Så fjerna ein i 1898 kravet om at ein trong å ha eigedom, men ein måtte framleis vere mann, og ein måtte vere minst 25 år. I dag tenkjer vi på det som absurd.

I 1913 utvida ein stemmeretten til å også gjelde alle kvinner over 25 år. I 1920 senka ein aldersgrensa for allmenn stemmerett til 23 år. I 1946 blei grensa senka til 21 år, i 1967 til 20 år, og i 1978 til dagens grense på 18 år.

Alle desse trinna har vore ei styrking og ei utviding av demokratiet. Fleire har fått moglegheit til å ta del i avgjerder, noko som i seg sjølv er ein styrke for demokratiet. Viss ein er einig i det, er ein også einig i at jo fleire som kan ta del i ei avgjerd, jo fleire ulike typar perspektiv ein får, jo fleire med ulik bakgrunn ein har, jo fleire med ulik alder, jo fleire med ulike legningar og orienteringar – alt mogleg rart – jo større mangfald ein får inn, jo sterkare blir avgjerdene. På mange måtar er stor deltaking ein grunnføresetnad for alle demokrati.

Som denne gjennomgangen av historia også viser, er ikkje dette hogd i stein på nokon som helst måte. Heile grunntanken til dei som ønskte å reformere dette systemet, var å utvide. Ein skaper også tillit. Ved at fleire får delta og ta dei store avgjerdene, aukar ein også tilliten.

Allereie i dag er det mange vaksenavgjerder som 16-åringar har: Ein kan sjølv velje om ein vil ha sex når ein er 16 år. Den kriminelle lågalderen er 15 år. Når ein er 16, kan ein velje kva utdanning ein vil ta. Ein kan velje politisk og religiøs ståstad. Rett til abort får ein ved 16 år. Men stemmerett har ein ikkje.

Det er fleire som meiner at det skal vere samsvar mellom stemmerett, det å kunne stille til val og myndigheitsalder, men av dei 204 åra vi har hatt stemmerett i Noreg, har det berre i 40 år vore eit direkte samsvar mellom stemmerett og det å kunne stille til val. I 160 år har det vore ujamt fordelt. Vi kjenner også mange demokrati der det ikkje er samsvar mellom det å kunne stille til val, myndigheit og stemmerett. I USA kan ein ha stemmerett ved éin alder, men for å kunne bli president må ein vere godt vaksen. Så til påstanden om at det er ein nødvendig samanheng der: Det er ein praksis av nyare dato. I Noreg er det frå 1979. Ein kan altså innføre ein stemmerettsalder på 16 år og likevel ha ein myndigheitsalder på 18 år.

Austerrike har allereie innført 16 års stemmerettsalder på alle nivå. Det har vore ein stor suksess. Ingen føreslår no å gå tilbake igjen til 18 år. Sjølv om det var mykje rabalder da det blei innført i 2007, er det ingen som i ettertid har ønskt å gå tilbake på den ordninga. Erfaringa frå Austerrike er at det har auka valdeltakinga for førstegongsveljarar. Den politiske bevisstheita startar jo lenge før ein er 18 år – mykje før – og det å opne opp for deltaking tidlegare har gjort at valdeltakinga blant dei yngre veljarane i Austerrike faktisk har auka. I Tyskland og i fleire andre land har ein gjort dette på lågare nivå, men Austerrike utmerkjer seg fordi dei har innført det på absolutt alle nivå, og dei har ikkje tenkt å vende tilbake.

Eg synest dette er eit naturleg nytt steg for å utvide og styrkje det norske demokratiet. Det finst også argument som førebels ikkje har vore oppe i denne debatten, og det gjeld dette med mognad, at det må vere visse krav til mognad når ein skal delta i avgjerder. Mognad er eit veldig vanskeleg omgrep. Folk som er gjorde umyndige i Noreg i dag, har stemmerett. Folk som har svekt sinnstilstand, f.eks. folk som er senile, har også stemmerett i Noreg i dag. Det er ikkje det som blir stilt som krav. Dessutan er mognad ein veldig glidande overgang som ikkje på nokon som helst måte kan markerast med konfirmasjonsalder eller at ein fyller 18 år.

Erfaringa frå Noreg frå 2011, forsøksordninga, viste at med 16 års stemmerettsalder auka deltakinga blant førstegongsveljarar. Det var høgare valdeltaking blant 16- og 17-åringar i dei 20 utvalde kommunane som var med i forsøksordninga, enn det var blant førstegongsveljarar generelt.

Eg trur dette er eit naturleg neste steg for å utvikle det norske demokratiet til å omfatte fleire menneske – dette er berre ein styrke. Demokratiet er ikkje noko vi kan ta for gitt. Det ser vi rundt oss. Demokratiet er eit pustande vesen som heile tida må tilførast både tillit og energi, og her har vi moglegheit til å utvide det til å omfatte også 16-åringane.

SV som gruppe kjem samla til å stemme for dette i denne saka.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:51:54]: Det ønskjer eg. Takk skal du ha.

Grunde Almeland (V) [14:52:11]: Et velfungerende demokrati er alltid i utvikling. Utvikling er nødvendig for at demokratiet stadig skal være aktuelt og speile det samfunnet vi lever i nå, og ikke det samfunnet vi levde i for 10, 20, 50 eller 100 år siden.

Fastsettelse av stemmerettsalderen er også historisk et klart eksempel på hvordan utvikling og framskritt er nødvendig for å sikre Grunnloven og demokratiet legitimitet i befolkningen. Fra 1814 måtte man være en mann på minst 25 år med eiendom for å anses som stemmeberettiget. Som taleren før meg sa, har det historisk vært flere utvidelser av stemmeretten. Jeg velger å gjenta dem her, for jeg mener det er viktig at vi husker på nettopp det i debatten. I 1898 ble det innført stemmerett for alle menn over 25 år. I 1913 fikk Norge stemmerett for kvinner over 25 år. I 1920 ble alderen senket til 23 år, i 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år, og i 1978, altså ikke så mange år før jeg ble født, var det altså 18 år som var gjeldende.

Nå er det på tide at vi tar neste skritt. For meg er debatten om 16 års stemmerettsalder forankret i prinsippet om representativitet. Vi lever i et representativt demokrati. Vi som politikere er gitt tillit til å ta beslutninger på vegne av alle borgere, og da må det være et absolutt mål for oss å sørge for at en størst mulig andel av befolkningen faktisk også er representert.

I dag ser vi at unge er kraftig underrepresentert i demokratiet. Det er en glede at vi nå har det yngste stortinget noensinne, og det er et viktig steg i riktig retning. Men ser vi på lokaldemokratiet i kommunene og fylkene rundt omkring, ser vi at det fortsatt er mangel på unge og unge representanter. Gang på gang ser vi at unge representanter ikke blir prioritert på partienes lister, og jeg nekter å tro at det er på grunn av manglende kvalifikasjoner eller mangel på modenhet. Ser vi på de politiske partiene, er vi i en situasjon i Norge der unge stemmer blir tatt på alvor, blir hørt, er en fullverdig del av partidemokratiet, men vi har satt en grense når det kommer til det faktiske demokratiet.

Ofte tror jeg at det at unge ikke blir prioritert på lister, er vel så mye av taktiske årsaker. For hvem er det som mobiliserer flest velgere? Her faller ofte unge igjennom når det er færre unge som kan stemme på dem, for ofte er det sånn at vi appellerer godt til dem som kjenner seg igjen i nettopp meg eller deg eller noen andre. Resultatet blir at vi sitter igjen med en sammensetning der en stor andel av befolkningen er underrepresentert.

Men vi har noen lyspunkt, for vi ser at i de kommunene som har hatt en prøveordning med å senke stemmerettsalderen, stemte faktisk 16-åringer og 17-åringer inn unge. Man ser at flere unge er representert. Det er nettopp denne effekten vi ønsker dersom vi skal få til et mest mulig representativt demokrati.

Flere mener det blir kunstig å skulle ha ulik stemmeretts- og myndighetsalder. Det er en kobling jeg verken forstår eller mener trenger å være førende, i alle fall ikke all den tid vi har en kriminell lavalder på 15 år, en seksuell lavalder på 16 år, rett til å velge utdanning etter fylte 15 år, rett til å velge politisk og religiøst ståsted ved 15 år, rett til abort ved 16 år, rett til å motta eller nekte helsehjelp etter fylte 16 år. Dette viser at vi i Norge har en ganske klar linje på at ansvar og plikter for enkeltindividet ikke utelukkende tildeles ved én enkelt, bestemt alder. Det skjer gradvis. Sånn har det vært gjort opp gjennom historien, sånn gjøres det fortsatt i dag. Derfor bør heller ikke den koblingen som mange ser, være førende for hva man velger å stemme her i dag.

Jeg tror vi skal være vare med å tro at vi har funnet den endelige, perfekte alderen. Spesielt tror jeg vi skal være vare hvis det argumentet vi lener oss på, er om den enkelte 16- eller 17-åringen er moden nok til å ta et valg om hvem som representerer ham eller henne på en god måte. Det er mye som kan sies om modenhet, og jeg er glad for at det ikke er modenhet som har vært det argumentet som har vært brukt mest her i denne salen, men vi ser at det er det argumentet som oftest brukes utenfor denne salen.

Hvis vi skal trekke noen linjer til hvor samfunnsdebatten er i dag, hvor det er vi diskuterer de store samfunnsspørsmålene i dag – jeg ser at også her i salen er det flere som er på nettopp den plattformen mens jeg snakker nå – er det på mobiltelefonen, på sosiale medier. Det er der samfunnsdebatten går i dag. Er det én ting som er veldig klart, er det at de som kan spillereglene for den moderne samfunnsdebatten, i mye større grad er 16- og 17-åringene enn de eldre generasjonene. Ser vi på hvem som sender hets og sjikanerende meldinger på sosiale medier, er det i hvert fall ikke 16- og 17-åringene som er overrepresentert i den statistikken. Så når det kommer til de moderne demokratiske spillereglene, skal man i hvert fall ikke være redd for at ikke norske 16- og 17-åringer er modne nok.

Det er også sånn at noen av de virkelig store samfunnsspørsmålene vi diskuterer her i dag, er det ikke de fleste her inne som skal ta konsekvensene av. De virkelig store spørsmålene, spørsmål som rett og slett handler om generasjonsrettferdighet, spørsmål om hvordan den store sparekassen vår skal utnyttes, spørsmål om hva vi skal gjøre for å bekjempe klimaendringene, de store samfunnsspørsmålene som så vidt kommer til å påvirke min generasjon, men virkelig de generasjonene som kommer etter meg, får heller ikke dagens 16- og 17-åringer være med og påvirke. Da er det litt rart å tenke på at det er et flertall av godt etablerte politiske partier som fortsatt på mange måter er bremseklossene for nettopp den utviklingen som dagens 16- og 17-åringer må ta regningen for om 50, 60 – kanskje 100, 200 – år.

Demokratiet er alltid i utvikling, og det er verdifullt at unge har de samme forutsetningene for å si sin mening og delta i demokratiet. Ved å senke stemmerettsalderen gir vi 16- og 17-åringer mulighet til å si hvem som best representerer deres interesser. Ungdom får en bedre mulighet til å bli hørt. Mer dramatisk enn det er ikke dette forslaget.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [15:01:50]: Jeg synes representanten Almeland nå holdt et meget godt innlegg.

På samme måte som at vi ikke kan finne den perfekte alderen for stemmerett, er ikke det norske demokratiet en fast størrelse, men det trenger stadig fornyelse for å bli bredere og mer inkluderende. Og som flere har vært inne på: Vi har gått fra at ingen hadde stemmerett, til at noen menn fikk stemme, så alle menn, og så også kvinner til slutt. I 1967 fikk alle over 20 år stemmerett, og fra 1978 alle over 18 år. Retten til å stemme er – og har alltid vært – i utvikling.

Jeg mener at man skal ha særlig gode grunner for å nekte noen stemmerett. To forsøk med stemmerett for 16-åringer har vist at 16- og 17-åringene deltar langt oftere enn andre førstegangsvelgere, og at det blir flere unge folkevalgte når stemmerettsalderen settes ned. Da er det på tide å inkludere 130 000 flere mennesker i det norske demokratiet.

Om lag halvparten av verdens befolkning er under 30 år, mens 1,6 pst. av verdens parlamentarikere er under 30 år. Å endre stemmerettsalderen i Norge løser ikke dette, men når vi vet at det blir flere unge folkevalgte når stemmerettsalderen settes ned, er det en viktig måte å bidra til å utvide demokratiet på. Det må være et mål at unge blir bedre representert også i norsk politikk.

Vi som velges inn til Stortinget, fatter beslutninger hver dag som får store konsekvenser for framtiden. I fjor viste den årlige Ungdata-undersøkelsen at færre unge enn før tror de kommer til å få et lykkelig liv. Samfunnsforsker Guro Ødegård, som er en av forskerne som står bak gjennomføringen av undersøkelsen, trekker fram klimaendringer og at flere ser for seg å være arbeidsledige en gang i framtiden, som noen av årsakene til at ungdom i dag er mindre optimistiske enn tidligere. Jeg synes vi skal ta dette på alvor, og at vi må utvide demokratiet for å sikre at ungdom i større grad kan delta og påvirke sin egen framtid. Unges politiske deltakelse i Norge har økt, men forskjellene i deltakelse har også blitt større.

Vi skal være oppmerksomme på at vi kan være på vei mot et politisk utenforskap, hvor unge med f.eks. innvandrerbakgrunn, unge på yrkesfag – og gutter – deltar sjeldnere i valg enn andre unge. Stemmerett for 16-åringer er ikke en kvikkfiks på disse utfordringene, men det er et element. Valg – og det å stemme – er grunnsteinen i vårt demokrati, og vi bør også følge opp med andre tiltak som gjør det enklere for unge å delta i valg og i demokratiet.

På én måte går det framover. Flertallet i komiteen argumenterer i innstillingen langt på vei for hvorfor 16-åringer bør ha stemmerett: Norge er forpliktet til å øke ungdommens makt og innflytelse, skolesystemet er endret, unge har mer kunnskap om samfunnet enn før, skolevalg gjør at 16-åringer kan være vel så forberedt på å delta i valg som mange eldre velgere. Så da står vi igjen med synet om at myndighetsalder, valgbarhetsalder og stemmerettsalder bør henge sammen. Men i realiteten – som også tidligere talere har vært inne på – er det færre år hvor dette har hengt sammen, enn det ikke har hengt sammen.

Unge over 15 år må følge landets lover gjennom den kriminelle lavalderen, men man kan ikke gjennom deltakelse i valg påvirke hvordan lovene er. Unge er underrepresentert i politikken i dag, unge deltar i skolevalg og i organisasjonsliv, unge påvirkes i stor grad av de beslutningene som vi tar her, og unge over 16 år er i dag mer enn godt nok rustet til å kunne delta i demokratiet vårt gjennom valg. Med andre ord mener jeg at grunnene til å nekte dem stemmerett ikke er gode nok.

Mona Fagerås (SV) [15:06:43]: Verden ville sett veldig annerledes ut om vi i denne sal ville ha lyttet mer til ungdommen. Greta Thunberg er et eksempel. Den 15 år gamle svenske jenta skulket skolen for miljøet. Hun var så misfornøyd med oppmerksomheten klimaspørsmålene fikk i den svenske valgkampen, at hun bestemte seg for å sette det på dagsordenen på sin måte.

–Vi barn gjør som oftest ikke det dere voksne forteller oss at vi skal gjøre. Vi gjør som dere gjør. Og ettersom dere voksne blåser i min framtid, gjør jeg også det, sier Greta – og skulket altså skolen tre uker gjennom hele den svenske valgkampen fordi politikerne ikke ga klimatrusselen plass i valgkampen. Vi som er politikere burde lyttet mer til ungdommene, de som er redd for sin egen framtid. Det er jo det stemmeretten handler om, å skape en politikk for framtiden.

Nå har Greta fått til en bevegelse og har fått mange tilhengere i hele Europa. Under #YouthforClimate protesterer de, og forrige uke la belgiske ungdommer vekk bøkene til fordel for å kreve at internasjonale ledere tar grep om klimautfordringene. Minst 35 000 ungdommer lot pensum være pensum i Belgia, og uken før deltok 20 000 i Tyskland og Sveits.

Selv om jeg som lærer og utdanningspolitiker absolutt ikke oppfordrer til skulk – la nå det være sagt – mener jeg at de tar i bruk et våpen som er verdt å lytte til. Jeg mener disse ungdommene har en viktig stemme, og jeg mener ungdommene er kvalifisert til å kunne avgi sin stemme også ved valg i Norge.

For hvorfor stemmer man? Man skal stemme med hjertet, stemme for landet sitt, for fylket sitt, for hjemplassen og for familien. Man skal stemme for det man tror på, man skal stemme klokt, med ettertanke og med kunnskap – stemme for det landet man vil leve i, og stemme for det man ennå ikke har fått gjort.

For meg handler stemmeretten om en stemme for flere ansatte i barnehagene, for billigere barnehageplasser, for at hver eneste skattekrone og det foreldrene betaler til barnehagene, skal gå til barnehagene – ikke til profitt. Stem på flere lærere i grunnskolen. Stem på flere lærlingplasser og mindre frafall i den videregående skolen. Stem på flere helsesøstre og skolepsykologer. Stem på at barna alltid skal ha noen de kan komme til når ting blir vanskelig. Stem på skolemat til alle, for det er ikke sunn mat i alle skolesekker, eller mat i det hele tatt. Stem på leksehjelp til barna, for ikke alle foreldre er hjemme og kan hjelpe til. Stem på heldagsskolen, sånn at arbeidsdagen er ferdig når man kommer hjem – også for de små.

Stem på mindre ulikhet, stem på et samfunn der alle skal med, stem for å få ned antallet fattige barn fra de hundre tusen vi har i dag. Stem for å øke barnetrygden til alle. Stem for gi tilbake barnetillegget, som så mange uføre har mistet. Stem for økt bostøtte, som hjelper dem som har minst. Og stem for å gi uføre tilbake det de tapte i uføreforliket, som regjeringen skulle fikse, men glemte. Stem på å holde løfter.

Stem på hjemfall av kvoter. Stem på å få havressursloven inn i Grunnloven. Stem på flere fiskebåter, flere ansatte på landanleggene, bedre kvalitet på fisken og mindre klimautslipp i fiskeriene. Stem på renere oppdrettsanlegg. Stem for å redde Lofoten, Vesterålen og Senja.

Stem på miljøet, stem på barna, stem på barnebarna og deres barn. Stem på at Norge skal øke kuttene av CO₂ med tre millioner tonn. Stem på mer forskning. Stem på utvikling av grønn teknologi. Stem på grønn industri. Stem på et Norge som kan vise verden hvordan man kan bli karbonfri.

Stem på Norge og verden, og stem på et forbud mot atomvåpen. Stem på mer forsvar av eget territorium og færre bombetokt. Stem på dem som vet hva de vil. Stem på fellesskap, på rettferdighet, på likhet. Stem med hodet, stem med hjertet, stem på framtiden.

Jeg er ikke i tvil om at dette kan også 16-åringer fikse like godt som mange av oss voksne. Gi dem nå en mulighet til å bli hørt, som representanten Almeland så vakkert sa det.