Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:24:14] (komiteens leder og ordfører for sakene nr. 4 og 6): Det er ganske fint å hete familiekomiteen. Det betyr at Stortinget og vi som samfunn setter familien, familiens verdier og familiens plass i samfunnet veldig høyt. Det minner meg litt om Einar Skjæraasens dikt «Lykke»:

«Åtte øyne i hverandre.

Fire munner rundt et bord.

Fire vegger kring en lykke:

Vesla, Påsan, far og mor.»

Som komité har vi hovedansvaret for å legge politikken i Norge til rette for familiene, slik at så mange som mulig av dem kan oppleve lykke, men vi har også et stort ansvar for å hjelpe de familiene som ikke har det like godt sammen, som ikke har «åtte hender hektet sammen til en ring om stort og smått», slik Skjæraasen skriver videre i diktet sitt.

I mange av de familiene som sliter mest, er det særlig barna som er mest utsatt. Familieverntjenesten er et stort satsingsområde for regjeringen og samarbeidspartiene. I årets budsjett bevilges det totalt nært opptil 542 mill. kr. Siden regjeringsskiftet i 2013 har tjenesten blitt styrket med 173 mill. kr. Gjennom budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre øker vi tilskuddet til familievernets offentlige kontorer med i overkant av 19 mill. kr, og tilskuddet til kirkens familieverntjeneste øker med 12,5 mill. kr. Økningen går bl.a. til å styrke det forebyggende arbeidet, til familier med høyt konfliktnivå og til voldsutsatte barn og familier. Tidlig innsats og forebygging har vært særlige fokusområder. I tillegg har Stortinget bedt regjeringen om å legge til rette for at flere barn får tilbud om egen samtaletime i forbindelse med samlivsbrudd i familien.

Arbeidet mot vold og overgrep er høyt prioritert av Høyre i regjering. I tiltaksplanen «En god barndom varer livet ut» lanserte regjeringen i 2014 43 prioriterte tiltak for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Regjeringen har fortsatt å prioritere arbeidet mot vold og overgrep gjennom opptrappingsplanen som ble vedtatt i Stortinget, og som var den første forpliktende opptrappingsplanen om vold og overgrep.

Planen legger opp til en helhetlig og langsiktig innsats for å redusere forekomsten av vold og overgrep. Opptrappingsplanen kartla hvilke utfordringer som er knyttet til oppfølging og behandling av dem som har vært utsatt for vold, og la opp til en styrking av hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutsatte, men også til voldsutøvere. Planen understreket at rettssikkerheten skal sikres i saker om vold i nære relasjoner og vold mot barn, at etterforskning av saker om vold og overgrep skal prioriteres, at kapasiteten skal styrkes, og at kvaliteten skal økes.

Planen fremhevet også utfordringene Statens barnehus står overfor, bl.a. med hensyn til kapasitet og tilgang til medisinske undersøkelser. Planen er tverrdepartemental, og den samlede satsingen i 2018 er på totalt 811 mill. kr. Regjeringen er tydelig på at den skal trappe opp innsatsen.

Det jobbes mange steder godt mot vold i nære relasjoner. Mosseregionen og Moss Krisesenter fikk nylig en pris på 250 000 kr for sitt arbeid med å lage en praktisk handlingsplan med 46 tiltak som favner over en lang rekke aktiviteter mot vold i nære relasjoner i Mosseregionen.

Det er til å akseptere at partiene i Stortinget kan ha ulike meninger om både bevilgningsnivået og prioriteringen av tiltakene i planen, men at Arbeiderpartiet valgte å stemme mot planen, var nok en stor overraskelse og en skuffelse for mange, også utenfor Stortinget. Arbeiderpartiet, som i åtte år hadde det største økonomiske handlingsrommet noen regjering noensinne har hatt, og som satt i en regjering med rent flertall på Stortinget, var ikke i nærheten av å løfte arbeidet mot vold og overgrep så systematisk og med så høye bevilgninger som det vi nå har gjennomført i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti.

Antallet barn som lever i relativ fattigdom, har økt de siste årene. Det er en stor utfordring, som vi som samfunn må ta på det høyeste alvor. Situasjonen er særlig krevende for barn med innvandrerbakgrunn, og de utgjorde i 2015 53,4 pst. av alle barn i lavinntektsfamilier. Regjeringen har sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti satset på målrettede tiltak mot barnefattigdom og fortsetter dette arbeidet i 2018.

Vi har innført rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt og en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehagen for alle barn i familier med lav inntekt fra barna er tre år. Nærmere 25 000 lavinntektsfamilier har med dette fått betydelig lavere barnehagekostnader, og 33 000 barn har fått billigere barnehage.

Den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom ble opprettet i 2014, etter initiativ fra Kristelig Folkeparti og Venstre, og posten er i 2018 på over 269 mill. kr. Vi har som samfunn et stort ansvar for å dempe konsekvensene av fattigdom og gi flere barn mulighet til å delta på fritidsaktiviteter. I Høyre er vi så glade for og stolte av denne ordningen og håper kommuner, lag og foreninger er flinke til å målrette dette arbeidet, slik at midlene når frem og kan hjelpe dem som virkelig trenger det aller mest.

Samtidig vet vi at en viktig faktor for å unngå at barn vokser opp i fattigdom, er at foreldrene har en jobb, og at barna selv får muligheten til en skolegang som utjevner forskjeller og gir alle like muligheter. Derfor er det så viktig at pilene peker oppover, at veksten i norsk økonomi er på vei opp, at arbeidsledigheten går ned, at flere unge fullfører skolen, og at det skapes jobber over hele landet.

Noe av det første som opptok meg i lokalpolitikken da jeg var fersk politiker for 30 år siden, var den viktige oppgaven som barnevernet har. Barn i barnevernet og familier som får hjelp av barnevernet, skal være trygge på at den hjelpen de får, er forutsigbar, til riktig tid og av høy kvalitet. Styrking av barnevernet for å ta bedre vare på de mest sårbare barna har vært en prioritet for regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti de siste årene. Det er nå en betydelig vekst i antallet stillinger, noe som vi er svært glade for. Dette, sammen med en ny, vedtatt barnevernsreform, viser vårt engasjement for et bedre barnevern.

I budsjettet for 2018 følger regjeringen opp med et stort kompetanseløft i barnevernet, en kompetansesatsing som er en del av barnevernsreformen, og bevilgningene øker til 80 mill. kr i 2018. Vi er også veldig glade for at det startes opp et arbeid med å forbedre grunnutdanningene og styrke tilbudet om masterutdanninger, slik at flere kan starte i jobben med gode faglige forutsetninger.

I forrige periode jobbet jeg mye med helsepolitikk her på Stortinget og møtte flere barn i barnevernet som etterlyste bedre psykisk helsehjelp. I år gjør regjeringen noe med dette. Det bevilges 40,7 mill. kr til to egne omsorgs- og behandlingsinstitusjoner for barn som trenger langvarig omsorg utenfor hjemmet, og med et stort samtidig behov for psykisk helsehjelp.

Samtidig er vi i Høyre også glade for den generelle styrkingen av helsestasjons- og skolehelsetjenesten i regjeringens budsjetter. Det kommer også barn som er under barnevernets omsorg, til stor nytte.

Kommunene får fremover bedre muligheter til å bygge opp det forebyggende tilbudet til barn og familier som er i en vanskelig situasjon. Målet er tidligere og bedre hjelp til barn i barnevernet.

Noen ganger opplever barn å måtte flytte fra sine foreldre, fra sine familier, og kanskje også fra sine lokalmiljøer, til nye familier og omsorgspersoner som kan gi dem trygghet når situasjonen hjemme er som mest utrygg. Omsorgsovertagelse i barnevernet skal alltid være siste utvei, men det er en viktig og helt nødvendig utvei for noen. Når omsorgsovertagelsen skjer, er det viktig at barnet får et nytt hjem. I Norge betyr det enten kommunale eller private fosterhjem eller statlige eller private institusjoner.

Vi tror det er viktig at vi har ulike aktører som bidrar til bedre tjenester for barna. For oss i Høyre er det ikke viktigst hvem som drifter tilbudet, men at barnet får det beste tilbudet. Vi har mange dyktige ideelle og private leverandører av barnevernstjenester i Norge. De har levert gode tjenester til det offentlige gjennom flere år og bidrar til økt kvalitet og mangfold i tilbudet. Det er ikke et mål for Høyre at denne andelen skal øke, men det er et viktig mål for oss at det alltid skal være barnets beste som avgjør hvilket tilbud barnet skal få, og hvor.

For Høyre handler trygghet først og fremst om at ingen av oss skal reduseres til å være en liten brikke i et stort puslespill, men at hver enkelt av oss er den viktigste brikken i puslespillet den dagen vi trenger hjelp. Om det er viktig på mange områder, er det i hvert fall helt avgjørende viktig for barn og unge i barnevernet. Målet vårt må alltid være at alle barn skal oppleve fire trygge vegger omkring sin barndom og sin ungdomstid, slik at de kan ha de beste forutsetninger for livet videre.

Kari Henriksen (A) [15:40:13]: Arbeiderpartiet legger i sitt alternative budsjett fram en politikk som er bygd på vår politiske visjon om at alle skal med, og vi skal kjempe for et samfunn der alle er likestilte og likeverdige.

Vårt budsjett prioriterer arbeid mot vold og overgrep, kommunalt barnevern og likestillingspolitikk. Arbeiderpartiet vil på disse områdene møte framtidas utfordringer med en politikk som favner alle, uavhengig av lommebok, bosted eller bakgrunn.

Derfor styrker vi også frivilligheten. I frivillig arbeid skapes vennskap og kjennskap, en aktivitet den enkelte trives med, og et sted der folk får utløp for verdifullt sosialt engasjement.

Barnevernet forvalter en av de viktigste og også en av de vanskeligste oppgavene i et samfunn. De forvalter foreldreskap på vegne av fellesskapet. Skal barn og foreldre få god hjelp, må arbeidet gjøres på en måte som innbyr til tillit fra fellesskapet. Åpenhet er et godt grunnlag for å bygge tillit, som i Fredrikstad, der barnevernet inviterer til en åpen dag en dag i uka, eller i Kristiansand, der godt tverrfaglig samarbeid og tidlig intervensjon også styrker tillitskontoen.

Arbeiderpartiet mener barnevernet skal være en offentlig oppgave. Det skal stilles krav til kvalitet og kompetanse, og vi vil bruke pengene klokt. Arbeiderpartiet prioriterer 200 mill. kr mer til kommunalt barnevern enn regjeringas framlagte budsjett. Vi styrker storbysatsingen og familievern. Vi vil også at barns stemmer skal bli tydeligere, i tråd med barnekonvensjonens bestemmelser, og styrker posten for utvikling og opplysningsarbeid.

Fellesskapets penger skal gå til fellesskapets oppgaver for sårbare barn, ikke til overskudd på konti i utlandet. Skattekutt til dem som har mest fra før, må finansieres. Regjeringa snakker som om prioriteringen deres ikke har konsekvenser, men det har den. Skatt på sluttvederlag, dyrere barnehager, økte avgifter og kutt til barn i barnevernet, likestillingstiltak og frivilligheten er synlige konsekvenser i regjeringas budsjetter. Det legges også til rette for økt privatisering, noe som gir færre penger til fellesskapets oppgaver.

Vi har sett at barne- og likestillingsministeren nærmest har blitt tvunget til å skjerpe regelverket etter flere avsløringer av kjøp av private tjenester som er på kanten av dagens lovverk. Først når det nesten brenner, ser vi en reaksjon. Regjeringa, og spesielt Fremskrittspartiet, har svært få motforestillinger mot privatisering av offentlige tjenester. Det har vi også hørt i debatten her i dag. I Arbeiderpartiet har vi mange.

Vi vil styrke det offentlige barnevernet og vil at ansatte skal bruke mindre tid på administrasjon og papirarbeid og mer tid på barna de møter. Jeg møtte barn i Forandringsfabrikken, og de sa ikke som ministeren sa, at de ville ha lang turnus. Barna sa tid, tid, tid da jeg spurte hva det var de trengte. «Det er lurt å ta seg tid til å forstå grunnene til ting» er et sitat fra barna selv i boka «Barnevernet fra oss som kjenner det».

Regjeringa skryter veldig av sin kompetansereform. Den er på 80 mill. kr og er blitt godt mottatt. Men særlig ny satsing er det vel ikke, og vi skal være ganske kreative for å skryte av 80 mill. kr når vi egentlig snakker om 20 mill. kr. 13,6 mill. kr går til videreføring av tiltak fra 2016 eller tidligere, 20 mill. kr til tiltak innført i 2017, 14 mill. kr for å dekke helårseffekten i 2018 av tiltak fra 2017. 35 mill. kr til å opprette nye videreutdanninger står igjen. Av disse er 15 mill. kr finansiert gjennom omprioriteringer: 3 mill. kr fra skole til barnevernsbarn, 5 mill. kr for kjøp av plasser i ideelle sentre for foreldre og barn og 5 mill. kr fra rekruttering av fosterhjem, for å nevne noen. Sånn blir 80 til 20 når skattekutt skal finansieres. Noe må bort.

Et av kuttene pekte Barneombudet på i høringen. Ombudet mente det var uholdbart å kutte i midlene til skolegang for barn under barnevernets omsorg. Den bekymringen delte Arbeiderpartiet, og vi legger inn de midlene regjeringa fjerner.

Arbeiderpartiets visjon er en rettferdig verden uten fattigdom og i fred, der menneskene er fri, likestilt og har innflytelse på sine liv. Alle mennesker er unike, uerstattelige og like mye verdt, og hver av oss skal ha muligheten til å leve et godt liv, i små og store fellesskap. Vi vil ha et samfunn basert på frihet, solidaritet og like muligheter for alle.

Derfor bruker Arbeiderpartiet de store pengene på de viktigste oppgavene, ikke på skattekutt til de rikeste og ikke på avgifter som dukker opp av intet, og som frustrerer næringsliv og folk ved hvert eneste budsjettforlik.

Regjeringa vi har nå, er svekket. Viktige tap har den allerede fått. Fedrekvoten er økt, det er innført fysisk aktivitet i skolen, det er gjort endringer i pleiepengeordningen og i asylpolitikken. Og jeg tar vel ikke helt feil om det kommer flere nederlag i denne perioden.

Likestilling handler om hverdagen til folk. Det handler om at barn og voksne skal ha like muligheter til å realisere sine drømmer, ønsker og mål. Det handler om at de ikke skal møte holdninger eller terskler som begrenser dem på grunn av det kjønnet de har.

Kvinner jobber fremdeles deltid i klesbutikker, mens menn jobber heltid i bilforretning. Kvinner utsettes for grov vold, tvangsgiftes og er ofte ofre for ekstrem sosial kontroll og menneskehandel. Kvinner eier rundt 30 pst. av kapitalverdier målt opp mot menn. LHBTI-personer opplever fremdeles mobbing i ung alder, hatytringer og hatvold. De kan ikke være den de er, i mange land, og #metoo-aksjonen har vist at det fremdeles er langt igjen når det gjelder holdninger. For mange menn forholder seg til for mange kvinner som underordnede individer som de kan bruke til egen tilfredsstillelse.

Så det er mye å gjøre på likestillingsfeltet. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet økt satsing på likestillingstiltak i budsjettet i forhold til regjeringas budsjettforslag. Vi styrker likestillingssentrene. Vi fjerner kontantstøtten og styrker kvaliteten i barnehagene. Vi bevilger penger til et kommuneprogram for økt likestilling for å øke andelen heltid blant kvinner. Vi øker tilskuddene til LHBTI-organisasjonene. Vi styrker tiltak mot vold og overgrep og tiltak til krisesentrene med mer enn 700 mill. kr til sammen.

Underliggende strukturer og holdninger kan være vanskelige å oppdage, og derfor trengs forskning, kompetanse og formidling av dette til ansatte i offentlig sektor og i privat næringsliv. Vi trenger rapporter som gir oss om ikke øyeblikksbilder, så iallfall årlige bilder av utviklingen.

Likestillingspolitikken til regjeringa er reversert. Det synes å være en intens motstand mot å sette likestillingsarbeidet på dagsordenen. Det tydeligste eksemplet er regjeringas oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen levere et tillegg til statsbudsjettet som gir en likestillingsvurdering av statsbudsjettet i sin helhet.»

Å svare på det ved å legge fram en rapport fra Statistisk sentralbyrå om tilstanden på enkelte områder mellom kjønn er altså en slik oppfølging, etter regjeringas mening. Det viser med all tydelighet at det ikke er noen interesse for å løfte tematikken og med kritisk blikk se på utviklingen i statsforvaltningen. Jeg forstår at det kan være ubehagelig, for vi vet jo at noen av regjeringas satsingsområder virker mot likestilling. Kontantstøtten og fjerning av fedrepermisjonsuker er nok noe som ikke ville kommet heldig ut i en slik likestillingsvurdering. Kontantstøtten motvirker integrering, hemmer arbeidslinja og likestillingen. Flere undersøkelser omtalt i regjeringas egen proposisjon viser at regjeringas politikk på dette området feiler. Kontantstøtten holder kvinner borte fra arbeidslivet og fedre borte fra barna. Det blir altså færre i arbeid, flere på passive ytelser og flere kvinner tilbake til kjøkkenbenken med regjeringas kontantstøttepolitikk.

Å omgå Stortingets vedtak på den måten er nok mer et resultat av Fremskrittspartiets politikk, kan man tro: Politiske virkemidler skal ikke brukes for å regulere forholdene mellom kjønn. Men det er synd at ikke Høyres regjeringsmedlemmer er større pådrivere når det gjelder likestillingsarbeidet, enn at de godtar en så tilbakelent holdning og en slik alvorlig mangel på likestillingspolitikk.

Jeg er glad for at regjeringa er alvorlig svekket etter valget – det skulle bare mangle. Vi kan nå få flertall for mer likestillingspolitikk i denne perioden. Det er jeg også glad for. Arbeiderpartiet startet med å få vedtatt å øke fedrepermisjonsukene. Det viser vei og gir optimisme for at vi i denne perioden, med en svekket regjering, kan få på plass mer likestillingspolitikk.

Jeg tar herved opp Arbeiderpartiets forslag i sak nr. 5.

Silje Hjemdal (FrP) [15:56:46]: Jeg synes det er veldig kjekt å kunne stå her i dag og snakke om det jeg vil kalle barnas budsjett, nettopp fordi dette er et budsjett som er med og sikrer barns trygghet. For en liten stund siden var det flere av oss stortingsrepresentanter – faktisk noen av dem som nå sitter her i salen – som ble invitert til å være partienes «Barnas stortingsrepresentant». Det synes jeg er et ganske stort og ærefullt oppdrag, og noe man skal ta med seg i alt sitt arbeid, og da selvfølgelig også i budsjettarbeidet.

Vi har sett flere stygge eksempler på hva en vond barndom kan resultere i. Den siste tiden har vi også vært vitne til groteske saker, som vi ellers kanskje kvier oss for å snakke om. Man kan trekke fram Dark Room-saken, som har vært til het diskusjon og en sjokkerende opplevelse for mange i min egen hjemkommune, Bergen, men også langt utover landets grenser. Vi har også sett hva som skjedde i Tysfjord, der man hadde over 150 overgrepssaker til etterforskning. Det er klart at dette gjør noe med oss mennesker. Uansett hvor vanskelig det er å snakke om sånne tilfeller, må vi faktisk gjøre det. Jeg er i hvert fall veldig stolt av at vi har en regjering fra Fremskrittspartiet og Høyre som har tatt overgrep på det største alvor, og som gjennom opptrappingsplanen mot vold og overgrep har vist at man er villig til å satse også på den som er offeret i sånne saker. Man kan diskutere kroner og øre, men over 800 mill. kr til dette feltet er selvfølgelig med og utgjør en stor forskjell for dem som blir rammet av vold og overgrep.

Men jeg synes at det også er viktig å trekke fram de andre politiske sakene som gjør at man tar dette på alvor, f. eks. at man har økt strafferammene for grov mishandling i nære relasjoner fra seks til femten år. Dette er igjen et eksempel på at regjeringen tar dette på største alvor, og man ser nå at det etableres offeromsorgskontorer i alle landets politidistrikt. Jeg vil derfor understreke at innsatsen mot vold og overgrep mot barn handler om veldig mye mer enn bare kroner og øre. Det handler om hvordan man faktisk bruker pengene, og hvem som har kompetansen om hvordan vi kan hjelpe best.

Så vil jeg rette fokus mot barnefattigdom. Det er et felt jeg som politiker har fått jobbe mye med i Bergen. Jeg er helt enig i at barn selvfølgelig ikke skal lastes for at deres foreldre har en anstrengt økonomi eller er i en vanskelig sosial situasjon. Regjeringens innsats mot barnefattigdom har gitt viktige virkemidler for å inkludere barn og unge i f.eks. fritidsaktiviteter. Det utgjør en stor forskjell i både hverdag og framtid for dem det gjelder, og ikke minst vil det være et godt bidrag til integrering når vi vet at f.eks. innvandrerbarn er overrepresentert i fattigdomsstatistikken. Det må være et mål at de fattigdomsforebyggende tiltakene skal bidra til at de sosiale forskjellene blir utjevnet over tid, for vi vet at det har vært utfordringer med at dette går i arv. Barnefattigdom er et problem som angår oss alle. Det skjer i våre kommuner, det skjer i våre hjemfylker, og det understrekes av at det er rundt 100 000 barn i Norge i dag som lever i lavinntektsfamilier.

Jeg mener at mange av tiltakene som er trukket fram, og som vi også viser til i budsjettet, er viktige skritt for å forhindre utenforskap blant barn og unge, og jeg gleder meg til diskusjonene som kommer i det følgende, om det som blir utfallet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:07:11]: Senterpartiet har ambisjoner om gode tjenester nær folk i hele landet – ikke minst for barn og familier. Senterpartiet ønsker en familiepolitikk som skal gi foreldre tid, rom og mulighet til å være foreldre. Vår barne- og familiepolitikk skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller, skape god livskvalitet og gi alle barn rett til en trygg og god oppvekst. Den virkeligheten barn møter i familien sin, i barnehagene, i skolen og i det frivillige feltet i form av kultur, idrett og fritid, er avgjørende for om de samlet sett får en god oppvekst.

Gjennom en rekke satsinger i vårt alternative budsjett ønsker Senterpartiet å utjevne sosiale, økonomiske og geografiske forskjeller samt sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge, uansett hvor de bor. Det gjør vi først og fremst ved å styrke de økonomiske rammene til kommunene med hele 2,4 mrd. kr, og vi plusser på 1,5 mrd. kr ekstra til fylkeskommunen. Vår satsing på å utjevne forskjeller viser vi også gjennom å øke ytelser til barnefamilier, forsterke det offentlige ansvaret for barnevernstiltak, innføre to barnehageopptak i året, innføre gratis skolefrukt og bevilge mer penger til leirskoleopplæring – og ikke minst ved å styrke kulturfeltet og frivillig sektor.

Vi i Senterpartiet er bekymret for at de økonomiske forskjellene mellom grupper øker, og ikke minst for den voksende fattigdommen i samfunnet vårt. Vi vil understreke at ved siden av å føre en politikk som ikke favoriserer dem som allerede har mer enn nok, er det nødvendig å jobbe tverrsektorielt for å løfte folk ut av fattigdom. Senterpartiets alternative budsjett bidrar helhetlig til å føre samfunnet i riktig retning.

Regjeringen leverer et svakt budsjett på barne- og familiefeltet. Det er særlig beklagelig at barnetrygd, som har utjevnende effekt, fortsatt står på stedet hvil. Jeg mener det nå er nødvendig å iverksette en opptrappingsplan for barnetrygden, slik at den stiger i takt med den generelle prisutviklingen. Senterpartiet har i sitt alternative budsjett derfor lagt inn en samlet økning på 117 mill. kr til barnetrygden.

Engangsstønaden er en annen viktig ordning for dem som ikke har vært i inntektsbringende arbeid før fødsel. Det viser seg at mange av familiene som mottar engangsstønaden ved fødsel i dag, har en vanskelig økonomisk situasjon. I sju av ti tilfeller der mor mottar engangsstønad, lever familiene under eller rundt lavinntektsgrensen. Engangsstønaden er en god ordning og har for mange familier fungert som en sikkerhetsventil, særlig i faser som nybakte foreldre. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti og Venstre gjennom forliket har sikret en økning i stønaden. Jeg vil også vise til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett foreslo å øke engangsstønaden med 1 000 kr. Så her er vi på linje med forlikspartnerne.

Barnevernet er et svært og komplekst felt. Hovedmålet med barnevernet er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp til rett tid og får trygge oppvekstvilkår. Det er store utfordringer knyttet til denne sektoren. Jeg merker meg at regjeringen bevilger 500 mill. kr til private barnevernstiltak, mot en tilsvarende reduksjon i kommunale barnevernstiltak. Senterpartiet er sterkt uenig i denne prioriteringen. Vi og alle andre har fått med oss VGs avsløringer om hvordan store millionbeløp har gått til utbytte til kommersielle aktører på barnevernsfeltet. Dette er en svært alvorlig og negativ utvikling, som vi ser brer seg på en rekke samfunnsområder.

Regjeringens voldsomme tro på at markedet også på dette området skal være løsningen, synes jeg bare er nitrist. Faktum er at i tillegg til at folks skattepenger først og fremst bør brukes på tjenester til folk, blir det i et markedsliberalistisk samfunnsprosjekt slik at det kollektive ansvaret vårt fort forsvinner.

En slik retning ønsker ikke Senterpartiet. Vi har troen på fellesskapsløsningene og ønsker å styrke dem her. Derfor stemmer vi for et profittfritt barnevern i saken om dette i kveld, og derfor gir vi det kommunale barnevernet den halve milliarden deres tilbake.

Familier, barn og unge nyter også godt av alle de andre tiltakene og aktivitetene som frivilligheten går god for, og vi styrker frivilligheten med 357 mill. kr.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram det behovet som fortsatt finnes for å øke likestillingen i Norge. Vi er ikke i mål. Det er ikke tvil om at fram til nå har veldig mange kvinner blitt begrenset i sitt virke på grunn av den seksuelle trakasseringen vi har hørt om. Vi i Senterpartiet styrker likestillingssentrene i vårt alternative budsjett, noe jeg er glad for at budsjettforliket også gjorde. Men det spørs om vi ikke burde ha styrket det mer – om det er lov å si i et slikt innlegg. (Presidenten klubber.) Det håper jeg at jeg får flere med meg på.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:12:21]: Det skal jeg – jeg tar opp forslagene fra Senterpartiet.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:17:14]: SV har levert et alternativt budsjett med en gjennomgående rød tråd. Den røde tråden er at vårt budsjett skal være for de mange, og ikke bare for de få. Regjeringen har en politikk som er skreddersydd for elitene i Norge. Samtidig som forskjellene i makt og rikdom øker, rigger regjeringen viktige velferdstilbud, som barnevernet, for profitt for de få i stedet for omsorg for de små. Det blir stadig flere fattige barn i Norge – samtidig som barnetrygden mister sin realverdi hvert år som går.

Det foregår en fordelingskamp på alle budsjettområder, og SV har, i motsetning til regjeringen, valgt vanlige menneskers side, ikke den til den økonomiske eliten og velferdskonsernene.

I budsjettet vi behandler nå, handler denne fordelingen spesielt om hvorvidt de store pengene skal gå til de små blant oss, eller om de skal gå til de allerede store lommebøkene og de store konsernene.

Nesten 100 000 unger vokser nå opp i fattige familier. Av nesten 100 000 unger gruer mange seg til julen fordi de ikke vil få noen god julemiddag eller ha mange fine pakker under juletreet. Det er unger som ikke kan gå i bursdag fordi foreldrene ikke har råd til gaver, unger som ikke kan være med på fotballaget fordi foreldrene ikke har råd til medlemskapet. Disse ungene går rundt med en klump i magen. De kjenner på at de har langt mindre enn alle rundt seg. De kjenner på at de ikke kan være med på lik linje med de andre ungene.

Det er farlig for hvert enkelt barn som får færre muligheter enn andre unger. Men det er også farlig for samfunnet, for vi vet at dagens fattige barn ofte blir morgendagens fattige voksne, som faller utenfor samfunnet. Derfor velger SV å prioritere de store summene til de minste blant oss. Vi foreslår i vårt alternative statsbudsjett å bruke 1,8 mrd. kr mer på å trappe opp barnetrygden. Den har stått stille siden 1996 – mesteparten av mitt liv. Det har skjedd mye siden jeg var tre år, bl.a. har prisene økt så mye at barnetrygden har blitt en tredjedel mindre verdt.

Fordelingsutvalget slo tydelig fast at å øke barnetrygden universelt ville være det mest effektive og målrettede tiltaket for å bekjempe barnefattigdom. Legg merke til de to ordene til senere replikkutveksling! Det er effektivt og målrettet fordi det er ubyråkratisk, fordi det treffer en gruppe med utgifter i kraft av å ha barn direkte, og fordi de som får barnetrygd, ikke mister den når de får seg jobb. Derfor holder den heller ingen utenfor arbeidslivet.

Utvalget slo fast at å øke barnetrygden fra tilbake til 1996-nivå derfor ville hjelpe omtrent 20 000 unger ut av fattigdom. Derfor foreslår SV nettopp det. 1,8 mrd. kr nå er bare starten på en opptrapping for å nå 1996-nivå. Vi øker universelt for ikke å skape fattigdomsfeller, og vi innfører og styrker målrettede tillegg for de gruppene som har størst risiko for å ende opp i fattigdom, nemlig de enslige forsørgerne og familier med flere barn.

Vi foreslår også å styrke kampen mot barnefattigdom på en rekke andre områder: 180 mill. kr for at økt barnetrygd ikke skal gi mindre penger i sosialhjelp, 20 mill. kr mer til nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom, 15 mill. kr mer til barne- og ungdomstiltak i byene og 50 mill. kr mer i storbytilskudd, bare for å nevne noe. En kan gå seg litt vill i alle disse store tallene, men det handler til syvende og sist om å prioritere de store pengene til de minste blant oss. Noen av de minste er også noen av de mest sårbare. Mange av dem er barnevernet i kontakt med fordi familiene deres i en eller annen grad trenger hjelp til å gi barna den omsorgen de trenger.

Vi vet at det er store utfordringer i barnevernet i dag. Derfor er det så urettferdig at store internasjonale oppkjøpsfond skal tjene penger på tilbudet til disse sårbare ungene. SV mener at hver eneste krone som er bevilget til barnevernstjenesten, skal gå til omsorg for barna, ikke til tropiske øyer med svært mange postkasser. Derfor foreslår SV å reversere regjeringens foreslåtte kutt i det statlige barnevernet og økning i kjøp av private barnevernstjenester. I stedet vil vi bygge opp det offentlige tilbudet gjennom 200 mill. kr mer i økt bemanning til det kommunale barnevernet, øremerket, 50 mill. kr. mer til det statlige og 15 mill. kr til økt kompetanse.

Det handler om å bruke de store summene på de minste blant oss i stedet for å la velferdskronene våre gå ut av landet i profitt. Det vil gi flere trygge voksne med fagkunnskap og omsorg for de barna som trenger det mest. Derfor er jeg stolt over å levere SVs budsjett for de mange, ikke for de få.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:22:21]: De er herved tatt opp.

Terje Breivik (V) [16:29:01]: Familiebudsjettet, som i dag får fleirtal, aukar, som saksordføraren sa i si innleiing, tilskotsordninga mot barnefattigdom til rekordhøge 270 mill. kr. Ordninga skal gje fleire barn frå låginntektsfamiliar høve til å delta på fritidsaktivitetar på linje med andre. Ho er målretta, ubyråkratisk og etterspurd, og ho bidreg utan tvil til auka deltaking for denne gruppa. Dette er ein del av ei historisk satsing mot barnefattigdom, som inkluderer fleire andre ordningar, både over familiebudsjettet og over andre budsjettrammer. Det var ei av dei viktigaste prioriteringane for Venstre i det som vart samarbeidsavtalen på borgarleg side i førre periode, etter at me hadde opplevd at ein gjennom skiftande regjeringar ikkje klarte å løysa utfordringane.

Dette vil òg vera ei like viktig sak for Venstre framover. For eit sosialliberalt parti er ei av grunnsetningane nettopp å setja menneske i stand til å delta i samfunnet på rimelege, like vilkår, uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn, gjennom skule, barnehage og gode velferdsordningar.

Barn vel aldri foreldra sine eller familien dei er fødde inn i. Alle har ansvar for kvarandre og for å sikra at komande generasjonar har same moglegheiter til fridomsutøving som me har.

Som samfunn har me plikt til å hjelpa andre med å sikra føresetnadene for frie liv, m.a. nettopp ved å kjempa mot fattigdom, og særleg blant ungar. I eit av verdas rikaste land er det nesten hjarteskjerande å tenkja på at det framleis er nesten 100 000 barn som veks opp i relativ fattigdom. Den siste rapporten frå SSB viser at den delen barn som veks opp i låginntektsfamiliar, heldt fram med å auka frå 2014 til 2015. Særleg er det barnefamiliar med innvandrarbakgrunn som utgjer ein stadig større del av denne gruppa.

Sidan Noreg dei siste fire åra har teke ein vesentleg større del av det internasjonale ansvaret me har, og skal ha – m.a. for kvoteflyktningar – enn tidlegare, som me òg kjem til å gjera i 2018, er ikkje dette overraskande. Men det er urovekkjande og gjev eit grunnlag for å tenkja nytt.

I vårt alternative budsjett gjorde Venstre framlegg om ei rekkje små og store tiltak for å redusera barnefattigdomen. Me veit at årsakene til fattigdom er komplekse og må nedkjempast breitt. Det krev arbeid for å få fleire i arbeid på rus- og psykiatrifeltet, på innvandrings- og integreringsfeltet og tiltak for å sikra reell omfordeling. Og det krev ikkje minst innsats i barnehage og skulefritidsordning. Venstre har vore ein forkjempar for nettopp dette og fekk gjennomslag for gratis kjernetid i barnehagar for 4- og 5-åringar i statsbudsjettet 2015 og for 3-åringar i 2016. Nærare 25 000 låginntektsfamiliar har på denne måten fått vesentleg lågare barnehagekostnader i 2017. 33 000 ungar har fått billigare barnehage, og 18 000 har fått gratis kjernetid.

I budsjettet som me i dag skal vedta, vert inntektsgrensa for differensiert opphaldsbetaling i barnehagar auka til 533 000 kr, som vil gje over 6 500 barn rimelegare eller gratis barnehage. Framover vert det viktig å innføra tilsvarande ordningar i SFO med gratis deltidsplass for låginntektsfamiliar og makspris og differensiert opphaldsbetaling etter modell frå barnehagane.

Venstre har i fleire år vore det einaste partiet som har teke til orde for omfordeling av ytingar som barnetrygd. Det er me ikkje lenger. I 2017 leverte utvalet for utgreiing av støtte til barnefamiliane NOU-en sin. Det slo fast at universelle ordningar i ei ny tid krev omlegging frå kontaktytingar til tenester, og tilrådde innføring av ei målretta og differensiert barnetrygd, som me òg finn igjen i Venstres alternative budsjett – ei provenynøytral endring med stor betydning for dei som treng det aller mest. Likevel møter det stor motstand i denne salen, m.a. med ein argumentasjon om at det ville vera byråkratiserande og kostnadskrevjande å samanlikna kontantutbetalingane med skattesetlane – i 2017, i ei tid det vert gjort store endringar for å få ulike IKT-system til å snakka saman. Det er nesten ikkje til å forstå.

Eg og Venstre ser uansett fram til å fylgja opp arbeidet og tilrådingane til utvalet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:39:43]: Alle politikere er enig i at barn har rett til en trygg barndom, og at det er viktig at vi tar med oss barneperspektivet når vi utmeisler ny politikk. Kristelig Folkeparti omsetter disse gode intensjonene for barna til konkrete tall og tiltak. Kristelig Folkepartis prioriteringer har vært tydelige i lang tid – lenge før årets budsjettforhandlinger. Vår politikk er for dem som trenger politikken mest, og fremst blant disse er barna.

Som Kristelig Folkepartis barnepolitiske talsmann, oppnevnt av barneombudet – noe jeg er veldig stolt av – eller kanskje aller mest som pappa og bestefar, var det hjerteskjærende å lese i rapporten Svikt og svik, som barnevoldsutvalget leverte i sommer. Vi har ikke gjort nok for å hindre at samfunnets minste blir utsatt for grov vold og overgrep.

Kristelig Folkeparti jobbet i fjor for å få bred politisk samling rundt opptrappingsplanen mot vold mot barn og unge og har siden kjempet for at den skal følges opp også i budsjettet. I årets forhandlinger prioriterte Kristelig Folkeparti over 100 mill. kr ekstra til arbeid og tiltak mot vold mot barn. En av de mindre, men likevel av de viktigste bevilgningene når det gjelder beskyttelse av barn, går til Forandringsfabrikken. En svært urovekkende oppdagelse som barnevoldsutvalget gjorde, var at barna ikke ble hørt. I flere tilfeller ble de voldsutsatte barna aldri intervjuet alene, og de voksne som skulle hjelpe dem, identifiserte seg i stedet med overgriperne og lot seg berolige dersom de avfeide bekymringsmeldingene. Kristelig Folkeparti har styrket tilskuddet til Forandringsfabrikken i flere år fordi vi ser behovet for at barn og unges erfaringer både ved omsorgssvikt og ved systemsvikt høres og tas på alvor.

En annen gruppe som virkelig trenger at vi politikere tar barneperspektivet på alvor, er de barna som faller utenfor avgjørende sosiale arenaer, som fritidsaktiviteter, ferietilbud eller bursdagsselskaper, barn som ikke kan være med på fotball fordi foreldrene ikke har råd til å betale utstyret eller cupreisen. I et av verdens rikeste land skal ingen barn behøve å vokse opp i økonomisk utenforskap. Derfor prioriterte Kristelig Folkeparti også i årets budsjett tiltak mot barnefattigdom, og vi økte tilskuddene til Barnas Stasjon i flere byer, Blå Kors’ feriearbeid, Røde Kors’ Ferie for alle og FRI. Dessuten vet vi at frivilligheten for og med barn og unge er et svært viktig bidrag i kampen mot utenforskap. Kristelig Folkeparti styrker derfor bevilgningene til bl.a. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. Kristelig Folkeparti jobber for et inkluderende fellesskap, og det trenger vi helt fra vi er barn.

Jeg har lyst til å nevne et budsjettgjennomslag som vi er litt stolt av, og det er de ekstra fire månedene med permisjon for tvillingforeldre. Å komme hjem med ett barn er jo fantastisk, men å komme hjem med to – ja, det er dobbel glede, men det er også dobbelt så mye arbeid. For å slippe å ha bare to hender som tar omsorgen for disse barna dag og natt, har man nå mulighet for fire hender som kan gjøre det arbeidet i de fire første månedene.

Det siste budsjettgjennomslaget jeg vil løfte fram, handler om de minste barna – ettåringene som opplever overgangen fra det rolige hjemmelivet til en aktiv barnehagehverdag, som opplever det som krevende, og som kunne behøvd en gradvis tilvenning over litt lengre tid enn bare disse tre tilvenningsdagene. Gjennom å gjøre kontantstøtten mer fleksibel vil Kristelig Folkeparti gi foreldre muligheten til å gi ettåringene kortere eller færre dager i barnehagen det første året. I kontantstøttedebatten løftes det til stadighet fram at denne ordningen er problematisk for arbeidslivet og til hinder for integreringen. Men Kristelig Folkepartis fremste forpliktelse er overfor barna, og norsk politikk trenger et parti som prioriterer barns beste og har det som et overordnet mål.

Statsråd Solveig Horne [16:45:19]: La meg først få komme med en liten presisering: Flyttingen av 500 mill. kr fra post 01 til post 22 medfører ikke endringer i bruk av midler eller økning i kjøp av private tjenester, men er en mer realistisk budsjettering. Det er altså en teknisk budsjettering, og ressursbruken på privat og statlig barnevern er relativt lik det den var både i 2016 og i 2017.

Regjeringen arbeider for trygge rammer for familiene og for oppveksten til barn. Med regjeringens budsjettforslag og det gode budsjettforliket – tusen takk til Venstre og Kristelig Folkeparti – har vi nå fått til et budsjett som bedrer situasjonen for utsatte barn og familier.

Barnevernet må ofte foreta krevende vurderinger og ta beslutninger som får store konsekvenser for dem det gjelder. Det stiller høye krav til kompetanse hos de ansatte. Regjeringen har derfor lagt fram en egen kompetansestrategi på 83 mill. kr, som vil gi et betydelig kompetanseløft for det kommunale barnevernet. Vi har aldri sagt at dette er 83 mill. friske kroner, men det er første gang det er bevilget en så stor sum til et historisk kompetanseløft for de ansatte i det kommunale barnevernet. Satsingen er en del av barnevernsreformen, og det er en kompetansestrategi som skal vare helt fram til 2024.

Nærhetsprinsippet er viktig ved valg av tiltak for barn i barnevernet. Barnevernsreformen skal gi kommunene større mulighet og sterkere incentiver til å bygge opp egne tiltak og tjenester der barnet og familien bor. Kompetansestrategien skal bidra til å forberede kommunene på økt ansvar for barnevernet. Vi har i tillegg startet arbeidet med å forbedre grunnutdanningene. Samtidig styrker vi etter- og videreutdanningen for de ansatte, og det vil neste år bli etablert tre nye videreutdanninger for ansatte i barnevernet. Kompetansetiltakene følges også opp med tilskudd til videreutdanning og lokale utviklingsprosjekter. Dette skal gi både små og store kommuner mulighet til å prioritere kompetanseheving og kvalitetsutvikling, uavhengig av kommunens økonomi. Tilskuddet kan brukes både til vikarer, til opplæring og til reiser.

Barn og ungdom som har behov for både omsorg fra barnevernet og behandling fra psykisk helsevern, kan oppleve å falle mellom to stoler og ikke få den koordinerte hjelpen de trenger. Derfor har vi styrket innsatsen for å bedre samarbeidet mellom barnevernet og helsesektoren, særlig innen psykisk helse. Nå skal alle barnevernsinstitusjoner ha en egen helseansvarlig, og psykisk helsevern for barn og unge skal ha egne barnevernsansvarlige. Vi styrker også de ambulante tjenestene for barne- og ungdomspsykiatrien, slik at barn i barnevernsinstitusjoner får nødvendig behandling.

Dette har vært etterlengtet, og endelig kommer det. Det blir nå etablert to egne omsorgs- og behandlingsinstitusjoner for barn som trenger hjelp fra både barnevern og psykisk helsevern. To institusjoner som nå omstilles, skal ligge i Søgne kommune og i Bodø kommune. Det stemmer altså ikke at forslaget går ut over institusjonskapasiteten i det statlige barnevernet, for barn som får tilbud i disse institusjonene, ville uansett bodd i en barnevernsinstitusjon.

Flere har vært opptatt av å bekjempe vold og overgrep mot barn. Vold er en av de mest alvorlige truslene mot en trygg barndom. For ett år siden la vi fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep. Så kan man alltid diskutere om det skulle vært mer penger i denne opptrappingsplanen, men la meg få lov til å understreke at for første gang har en regjering lagt fram en opptrappingsplan på dette feltet, som vi også har forpliktet oss til å følge opp. Når jeg hører representanten fra Arbeiderpartiet her, har jeg lyst til å minne om det konstruktive arbeidet Kristelig Folkeparti gjorde i behandlingen av opptrappingsplanen, som brukte tiden fra Stortinget fikk saken, til den ble behandlet, til å fremme konkrete forslag og løfte dette arbeidet. Arbeiderpartiet hadde et halvt år på seg til å bestemme seg for at de ville stemme imot, i stedet for å fremme forslag som kunne forbedret denne opptrappingsplanen, hvis det var det de ville.

Den samlede satsingen for neste år er på 811 mill. kr. Vi styrker politiets kapasitet til etterforskning, vi styrker Statens barnehus, og vi styrker forebyggende tiltak. Styrkingen av Kripos’ arbeid med seksuallovbrudd er et sterkt signal om at voldsområdet skal prioriteres, og også bekjempelse av internettrelaterte overgrep mot barn er styrket.

Jeg er glad for at budsjettavtalen også styrker tilskuddet til Alternativ til Vold, ATV, slik at flere kontor nå kan gi tilbud til voldsutsatte og deres barn. Det er kanskje ikke så mange midler på akkurat BLDs område, men det viser hvor viktig opptrappingsarbeidet for å bekjempe vold og overgrep mot barn er på flere sektorer som regjeringen arbeider på.

Regjeringen er også i gang med å arbeide med en strategi for foreldrestøtte. Det er et mål at alle foreldre som trenger det, skal få veiledning og riktig hjelp. Det vet vi kan dempe foreldrekonflikter, styrke omsorgsevnen og hindre at barn blir utsatt for vold og omsorgssvikt.

Barnevoldsutvalget leverte sin utredning, Svikt og svik, i juni. Der fant en at mange kunne ha sett og gjort noe for å forhindre vold og overgrep, og at sakene kunne vært oppdaget langt tidligere. Noe av det som kjennetegnet sakene, var at skikkelige samtaler med barn manglet. Derfor er jeg glad for at Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS, nå er godt i gang med å utarbeide et treningsprogram i å samtale med barn og unge om vold og overgrep. Dette er et program som skal settes ut i livet til våren.

Familieverntjenesten har vært og er en hovedsatsing på det familiepolitiske området. Tjenesten har blitt tilført betydelige midler de senere årene, senest i budsjettforliket. Familievernets forebyggende arbeid i samarbeid med kommunene og arbeidet mot vold og overgrep skal prioriteres.

Det foregår også veldig mye spennende utviklingsarbeid i familievernet, og vi evaluerer nå et samarbeidsprosjekt mellom familievernkontor og helsestasjoner i fem kommuner. Erfaringene så langt viser at familievernets samtaletilbud på helsestasjonene bidrar til å forebygge konflikter og gir støtte til foreldre hvis konflikter oppstår. Enerhaugen familievernkontor har videre et samarbeid med Stovner politistasjon om æresrelatert vold. Det gir oss nye erfaringer og nye tilnærmingsmåter i arbeidet.

Antallet og andelen barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt i Norge, øker. Det er vi i likhet med flere her bekymret for, og jeg er glad for at vi nå har fått på plass rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt. En nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehagen har også vært viktig for dette. Innsatsen mot barnefattigdom er ytterligere styrket med budsjettforliket, og den nasjonale tilskuddsordningen er nå på om lag 270 mill. kr, noe som innebærer at flere barn i lavinntektsfamilier kan delta i fritidsaktiviteter og dra på ferie.

Styrkingen er viktig også for Fritidserklæringen, for Fritidserklæringen har som ambisjon at alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet.

1. januar blir en historisk dag. Da får vi på plass et effektivt diskrimineringsvern. Den nye diskrimineringsnemnda skal overta oppgaver som i dag ligger til Likestillingsombudet når det gjelder å håndheve loven. Ombudet skal bli tydeligere i sin pådriverrolle, fordi vi trenger noen som er med og setter dagsorden. Behandlingen av klager i nemnda skal gå raskere, fordi det handler om ofrenes rettigheter. Og for første gang skal det få konsekvenser å diskriminere, da den nye nemnda skal få myndighet til å ilegge oppreisning.

Jeg er også glad for at Norge i år ble rangert som nummer 2 i kåringen av Europas beste LHBTI-land. Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk har bidratt til dette. Neste år setter vi i gang en bred og landsdekkende undersøkelse av levekår blant LHBTI-personer.

Hatefulle ytringer vet vi har store konsekvenser for den enkelte og for samfunnet. Arbeidet mot hatefulle ytringer er derfor satt høyt på dagsordenen av regjeringen, og neste år styrker vi oppfølgingen av strategien mot hatefulle ytringer.

Jeg registrerer at komiteens flertall i dag fremmer et forslag om å nedsette et utvalg som skal utrede en eventuell lov om etikkinformasjon. Jeg kan da opplyse Stortinget om at regjeringen har vedtatt å sette ned et utvalg på nyåret, så det blir da gjennomført.

Jeg er glad for at vi nå har fått på plass et godt budsjett, og at det er bred støtte for de tiltakene som vi viderefører, og for dem som vi setter i gang neste år, på dette området. Det viktigste er at vi nå får et budsjett som bedrer situasjonen for utsatte barn og familier.

Anette Trettebergstuen (A) [17:05:42]: Det å utforme et statsbudsjett handler om politiske prioriteringer hele veien.

For å ta opp igjen tråden fra replikken jeg nettopp hadde, er det slik at når man velger å la et budsjettområde stå stille og hele tiden påføre det små kutt, i tillegg til at regjeringens såkalte effektiviseringsreform innebærer kutt på toppen, betyr det faktisk at alle likestillingsaktørene har fått reelle kutt gjennom fire år. Når likestillingssentrene blir påført et kutt på 2 mill. kr i hvert eneste framlagte budsjett, betyr det mindre pådriverarbeid der ute, mindre likestilling for dem som faktisk gjør jobben ute.

Statsråden snakket ikke noe om likestillingspolitikk. Det er kanskje ikke så rart, for det er ikke et område som denne regjeringen har veldig mye å skryte av på – tvert imot. Innsatsen har vært så stusselig at statsrådens parti, Fremskrittspartiet, og Høyre, altså regjeringen, ble parkert av en samlet opposisjon i forbindelse med behandlingen av likestillingsmeldingen for snart to år siden.

I tillegg til at de la fram en melding som ikke inneholdt et eneste likestillingstiltak som kunne bringe likestillingen videre, har de i hvert eneste budsjett kuttet i den likestillingspolitikken som har fungert, kuttet i pappapermen, kuttet i heltidsmidlene, forsøkt å svekke aktivitets- og redegjørelsesplikten, kuttet i likestillingssentrene, kuttet i bevilgningen til Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO, og i bevilgningen til LHBT.

Likestilling kommer faktisk ikke av seg selv. Man er hver eneste dag nødt til å jobbe for å endre de strukturene som skaper «ulikestilling». Arbeiderpartiet satser på likestilling. Vi gjorde det da vi la fram vår alternative likestillingsmelding, og vi satser i hvert eneste statsbudsjett på LDO, på pappaperm, på eget trepartssamarbeid, på kommunereform, på heltidsprosjekter og på å styrke aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Representanten Hjemdal snakket i stad så vidt om #metoo-kampanjen. Og det hun sa, mener jeg er representativt for Høyre og Fremskrittspartiets syn på nettopp likestilling. Representanten sa at det viktigste var ikke hva politikken stiller opp med, men hva hver enkelt av oss gjør. Det er helt riktig at vi skal ta avstand fra seksuell trakassering. Det er helt riktig at hver og en av oss er nødt til å være gode rollemodeller og er nødt til å si fra når vi ser at urett blir begått. Men vi som politikere har faktisk et ansvar for å gjøre mer. Stortinget lager lover, og regjeringen bevilger penger. Politikken alene kan ikke løse problemet med seksuell trakassering, men vi kan iverksette tiltak som gjør det vanskeligere å drive med seksuell trakassering. Vi kan satse på bedre likestillingsarbeid i barnehagen og på skolen. Vi kan få det inn i opplæringsloven, vi kan få det inn i arbeidsmiljøloven, vi kan lage lavere terskler for varsling.

Samtidig som #metoo-kampanjen tok av og alle vi politikere selvfølgelig tok avstand fra de forferdelige historiene vi hørte, leverte altså regjeringen et budsjett der man kuttet i lavterskeltilbudene, som Fri rettshjelp, Gatejuristen, LDO, likestillingssentrene osv. Likestillingspolitikk og det å styrke likestillingspolitikken er faktisk det beste virkemiddelet dersom man på sikt ønsker å komme seksuell trakassering til livs. Det mener jeg debatten etter #metoo nå burde handle litt mer om, og det mener jeg også at representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet snart burde innse.

Marianne Haukland (H) [17:10:19]: #metoo-kampanjen skapte et mulighetsrom og en bevegelse for kvinner over hele den vestlige verden der de kunne stå fram og si at de hadde opplevd maktmisbruk, seksuell trakassering og overgrep. Også i Norge sto kvinner fram, og noen av historiene som kom fram i media, er å regne som voldtekt, mye er ubehagelig og eksempler på undertrykking av kvinner. Dette viser at vi i Norge mange plasser har en forferdelig ukultur.

#metoo-kampanjen er viktig fordi den ga et friområde der kvinner kunne stå fram, og mange trengte nok et friområde fordi de følte at de ikke kunne stå fram i det miljøet, den gruppen eller det arbeidsmiljøet de var en del av.

#metoo-kampanjen viser også at likestilling går i bølger og er svært kulturavhengig. Ukultur på arbeidsplassen, ukultur i kulturlivet, ukultur i mediebransjen og i politiske partier – vi har alle et ansvar for å fremme likestilling på vår arbeidsplass, og vi har alle et ansvar for å få kvinner i arbeidslivet trygge på at vi er der på grunn av vår kompetanse, vårt talent, og at vi ikke trenger å gjøre noe ekstra for å få ting til. Vi har alle et felles ansvar for å skape den kulturen som får unge til å ønske å være en del av vårt arbeidsliv. Dersom det er en ukultur i et arbeidsmiljø, har man faktisk en plikt til å si ifra.

Likestillingsloven § 8 forbyr seksuell trakassering, og forbudet videreføres i ny likestillings- og diskrimineringslov § 13. Den nye loven har en noe endret definisjon av seksuell trakassering, men den svekker ikke vernet mot seksuell trakassering. Loven sier også at arbeidsgivere og ledelse i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner innenfor sitt ansvarsområde skal forebygge og forhindre seksuell trakassering.

Likestilling kan ikke bare vedtas i denne salen, den må også skapes der ute. Seksuell trakassering i arbeidslivet er et tema som myndighetene drøfter med partene i arbeidslivet gjennom trepartssamarbeidet.

Tall fra SSBs levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø viser at seksuell trakassering er en markant utfordring i deler av arbeidslivet, og den peker særlig på serveringsnæringen og helse og sosial. Totalt sett oppgir 4,7 pst., dvs. om lag 123 000 yrkesaktive, at de én gang i måneden eller mer er utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende på arbeidsplassen. Det er flere kvinner enn menn, og særlig yrkesaktive kvinner i den yngste aldersgruppen, som er utsatt.

Arbeiderpartiet har gjennom media etterlyst tiltak og skjerpet lovverk fra regjeringen, men de fleste historiene som har kommet fram, har allerede vært et lovbrudd. Utfordringen er at de ikke er anmeldt, og at det ikke har fått konsekvenser for dem som trakasserer.

Å snakke om det er første skritt på veien mot å gjøre noe med det, og det gjør det lettere å varsle og gi beskjed. Arbeidsgivere som tidligere ikke har reagert, bør nå vite bedre. Kvinner og menn som opplever å bli trakassert, vet nå at de kan melde fra om det med hevet hode.

Selv de øverste sjefene har noen de må svare til når disse anklagene kommer, og framover bør ledere og påtalemyndighetene få beskjed og mulighet til å rydde opp. Alle offentlige myndigheter, skolemyndigheter og arbeidsgivere har i dag en plikt til å jobbe aktivt mot trakassering.

Vi er uenig i at det er å individualisere ansvaret å be bransjene om å følge opp tryggheten til sine ansatte. Barne- og likestillingsdepartementet skal utrede et lavterskeltilbud for å håndheve forbudet mot seksuell trakassering, sånn som Stortinget har bedt om. Når det gjelder enkeltsaker og spørsmål om overtredelse av lovverket, er disse sakene ofte så komplekse at de hører hjemme i domstolene, men vi ser at få saker kommer til domstolene.

Formålet er å fremme gode og seriøse arbeidsvilkår i bransjen. Arbeidstilsynet har koblet på Likestillings- og diskrimineringsombudet, og det synes å være en ganske bred enighet om tilnærmingen i arbeidet, der både arbeidstakere og arbeidsgivere nå er målgruppe. Dette blir et generelt opplegg som også kan tas i bruk av andre bransjer, og vil gi mer kunnskap om hvordan man kan skape en mer likestilt kultur i arbeidslivet.

Masud Gharahkhani (A) [17:15:25]: Vi er heldige som bor i Norge, hvor de fleste av oss har det bra. De fleste av oss har jobb, tak over hodet og klarer å forsørge seg selv og sin familie.

Men vi ser at forskjellene øker betydelig på kort tid. I Drammen har vi den høyeste barnefattigdommen blant storbyene. Nesten hvert femte barn – jeg gjentar: hvert femte barn – vokser opp i en familie med lav inntekt. Det er godt over 3 000 barn. I den tiden vi nå går inn i, som er en magisk tid – julen er jo barnas tid – melder mange frivillige organisasjoner om rekordmange som ikke har mat til jul, og foreldre som ikke har råd til å kjøpe julegaver. De siste årene har jeg stått julegrytevakt for Frelsesarmeen, og det er en enorm giverglede hos det norske folk. Men det som gjør mest inntrykk på meg, er å se barnehagebarn og skolebarn som kommer og leverer gaver under juletreet rett ved siden av julegryta på Bragernes torg, til de barna med foreldre som ikke har råd til å kjøpe julegaver. Det er hjerteskjærende å tenke på. Derfor er det viktig at dette stortinget kan stille opp for frivillige organisasjoner som gjør en stor forskjell for veldig mange.

I mange byer med høy andel barnefattigdom finner vi at kun én voksen er i arbeid, og det er mange innvandrerfamilier. Skal vi bekjempe fattigdom, er det kun én løsning som gir effekt. Det er arbeid, arbeid, arbeid. Da må Stortinget ha en næringspolitikk som skaper jobber, slik at folk får muligheten. Og hvordan forvalter Stortinget fellesskapets ressurser? Ja, er det å fylle lommebøkene til de aller rikeste, eller å skape et samfunn der alle skal med, som er viktigst? Norge har lyktes fordi vi har en politikk der vi løfter i flokk, der ingen skal stå med lua i hånden.

Vi har også en politikk som er klar, noe jeg mener dagens regjering bryter med, og det er følgende: Gjør din plikt – krev din rett. Vi har i dag en integreringsfiendtlig regjering. Vi har til og med en likestillingsfiendtlig regjering, som gjør innvandrerkvinner og innvandrerfamilier en stor bjørnetjeneste. Det deles ut tusenvis av kroner skattefritt for at de skal være hjemme og ikke delta i arbeidslivet, gjennom kontantstøtten. Dette er ikke noe Arbeiderpartiet sier. Det finnes nok av utvalg som har påpekt det, gang på gang, og regjeringen påpeker selv at det hemmer sysselsettingen. Derfor bør regjeringen også ta ansvaret for at man inviterer til en fattigdomsfelle og gjør det lukrativt for folk å ikke delta i arbeidslivet. Da må regjeringen også ta konsekvensene av egen politikk. Dessverre vet vi at fattigdom går i arv. For Arbeiderpartiet er det tydelig. Det er at arbeidslinjen skal gjelde. Det er viktig for den enkelte, det er viktig for familien, og det er viktig for hvordan Norge utvikler seg i framtiden.

Kjersti Toppe (Sp) [17:18:28]: Takk for anledninga til å vera med i denne debatten. Familie- og barnepolitikk er eit politisk område eg meiner får altfor lite politisk merksemd, òg i valkampar. Eg vil presisera òg at når det gjeld barnevernet, er det mange som gjer ein ekstremt god jobb. Målet vårt må vera eit barnevern med tillit, der ein har openheit om det som skjer.

Mi bekymring for barnevernsfeltet er spesielt at den tradisjonen vi har hatt i Noreg med stort innslag av private, ideelle tilbydarar, er ein tradisjon som no er truga. Vi er opptatt av at vi òg i framtida må ha ein stor del private tilbydarar i barnevernet. På mange måtar er vi no inne i ei skjebnetid, fordi det anbodsregimet og den auka kommersialiseringa som er, trugar no ideell sektor. Det kan vera slik at dersom vi ikkje gjer noko med dette no, vil det sjå annleis ut om nokre år. Vi har fremja forslag om at 25 pst. av tenestene på helse- og omsorgsfeltet skal utførast i ideell regi innan 2030. Dette er heilt mogleg å få til. Det står på politisk vilje.

Men i barnevernet vert ikkje alt løyst med pengar. Vi har prioritert kommuneøkonomien, for det er det aller viktigaste skal vi skapa eit godt barnevern. Men vi må òg sjå til at dei pengane som vi løyver, går til dei som tenestene er meint for, altså ungane. Difor må vi ha betre reglar som hindrar utbytte hos private kommersielle.

Senterpartiet har tatt til orde for ein nærleiksreform i barnevernet. Vi meiner at barn skal ha ein lovfesta rett til å få tilbod i nærområdet sitt, og vi må ha reglar for kor mange gonger det skal vera greitt å flytta eit barn frå tilbod til tilbod.

Vi har òg vore opptatt av helsehjelp til barn i barnevernet. Dette prioriterer vi i vårt sjukehusbudsjett for neste år. Eg registrerer at dei lagar til to omsorgsinstitusjonar med helsehjelp. Dette er ikkje nok. Vi må òg sørgja for betre helsehjelp til alle dei barna i barnevernet som ikkje kjem inn på desse to institusjonane. Vi må styrkja BUP, og det skjer ikkje med det sjukehusbudsjettet som er lagt opp for neste år.

Freddy André Øvstegård (SV) [17:21:47]: Norge er ikke et likestilt samfunn – ikke ennå.

I vårt land blir én av ti kvinner utsatt for voldtekt i løpet av livet sitt. I tillegg blir mellom 75 000 og 150 000 personer årlig utsatt for vold i nære relasjoner, mange av dem er barn. Da snakker vi om et grunnleggende problem. Dersom én av ti hadde stått uten jobb, hadde det vært på alle landets avisforsider hver eneste dag fram til problemet var løst. Derfor er det viktig å forstå vold og overgrep som et samfunnsproblem som handler om strukturer, om ujevne maktforhold, om kjønn og om likestilling, fordi det er kvinner, i tillegg til barn, som rammes hardest av vold og overgrep i nære relasjoner, og utøverne av vold er som oftest menn. Så lenge jenter i Norge hver gang de drar ut på byen må føle på frykten for overgrep, er man ikke i mål med likestillingen. Så lenge kvinner blir kontrollert og utsatt for vold av sine kjærester og samboere, er man ikke i mål med likestillingen.

SV har lenge kjempet for politisk handling mot vold og overgrep, fra den tid det var sett på som en privatsak av enkelte partier, og fram til nå. Men tatt i betrakting hvor stort problemet er, blir fremdeles altfor lite gjort. Derfor foreslår SV i sitt alternative statsbudsjett å bruke omtrent 700 mill. kr mer på flere rammeområder for å bekjempe vold og overgrep. Det innebærer bl.a. en nasjonal kampanje mot voldtekt rettet mot unge, et nasjonalt program mot seksuell trakassering, 5 mill. kr mer til voldsforebygging, 20 mill. kr mer til incest- og voldtektssentrene og 15 mill. kr mer til krisesentrene. Som et feministisk parti ser vi at dette er en samfunnsproblem, og derfor prioriterer vi å bruke penger i den størrelsesorden.

Som et feministisk parti er vi også opptatt av at kampen mot undertrykkende strukturer og vold skal være universell. Derfor må vi ta de skamløse jentene og andre på alvor i deres oppgjør med negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Det er den samme kampen mot undertrykkende strukturer, vold og overgrep, uavhengig av farge. Derfor må vi stå sammen med disse jentene i solidaritet.

Vi styrker hjelpetilbudet, som krisesentrene, i vårt alternative budsjett, vi styrker lavterskeltilbud, som helsestasjoner med flerkulturell kompetanse, og vi foreslår midler til mer kompetanse og ressurser i barnevernet når det gjelder negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, slik at barnevernet bedre kan forstå minoritetsfamilier og komme tidligere inn med hjelpetiltak.

Ingen er fri før alle er fri. Derfor er vi ikke i mål med likestillingskampen før alle kvinner lever i frihet fra vold, overgrep og negativ sosial kontroll.

Karin Andersen (SV) [17:24:41]: Jeg hører det er flere medrepresentanter som lurer litt på hva det er vi kan gjøre politisk, f.eks. mot seksuell trakassering. Da kan vi gjøre slik som SV har foreslått: å bevilge penger til program som skal kunne gå i skoler, der alle elever lærer at de har lov til å si nei, at de eier sin egen kropp, og at alle lærer at man må respektere de grensene. Det er ett av tiltakene vi fremmer, som er veldig viktig. Jeg er litt forbauset over at medrepresentanter ikke forstår at dette bør være en del av den grunnleggende opplæringen vi har, når vi vet hvor stort problemet er med både trakassering og vold. Hvis man er opptatt av å forhindre vold mot kvinner, kutter man ikke i rettshjelpen til de svakeste av disse kvinnene, nemlig de som får hjelp fra JURK og Gatejuristen. Da henger det virkelig ikke på greip – for å si det slik – at man sier at man er opptatt av det.

Så til de fattige ungene: Ja, det er bra hvis folk får jobb, men de får altså ikke jobb av å være fattige. Vi må løfte disse familiene ut av fattigdom, slik at de kan bruke kreftene sine på å kvalifisere seg for det veldig kompliserte arbeidsmarkedet som er nå. Derfor utfordrer jeg også Arbeiderpartiet til å være med på disse løftene for de fattigste barnefamiliene, for da vil flere komme i jobb – pluss det å dele mer rettferdig, noe som gjør at vi også blir mer vellykket i økonomisk forstand. Det mener til og med OECD.

Til slutt til barnevernet: Jeg leder kommunalkomiteen, og der har vi foreslått og fått støtte nå fra Senterpartiet til å fremme et forslag som handler om barnevernet i noen av de kommunene som har de største utfordringene, for det er noen kommuner som har barnevernsutgifter som er på nesten det doble av det andre har. Der er det vanskelig å få nok ansatte, så vi må få til at de får en arbeidsdag som gjør at de blir i jobben, for det blir for tøft. Derfor har vi et forslag hvor vi ber regjeringen om å se på en statlig toppfinansiering for det kommunale barnevernet i slike kommuner. Det kan gjøres på ulike måter. Vi har en slik ordning for særlig ressurskrevende tjenester ellers. Det er nettopp fordi disse kommunene kneler under disse utgiftene, og de barna som er der, trenger minst like god hjelp som barn som trenger hjelp fra barnevernet i kommuner som er i en langt bedre økonomisk situasjon enn disse kommunene. Dette forslaget vil bli fremmet på mandag, og jeg velger å si det her, for jeg mener at dette er en av de grunnleggende tingene som Stortinget bør støtte opp om, slik at de kommunene som har de største utfordringene på dette området, får mulighet til å gjøre en god jobb.

Terje Breivik (V) [17:28:04]: Eg har behov for å seia nokre ord om eit anna viktig satsingsområde der eg opplever at me i dette budsjettforliket har kome langt: barnevernet.

Som eg sa i eit tidlegare innlegg: Barn vel aldri foreldra eller familien dei er fødde inn i. Å sikra at barn og unge ikkje lever i tilhøve som kan skada både fysisk og psykisk helse og utvikling, og sjå til at dei får naudsynt hjelp og omsorg til rett tid, er ei hovudoppgåve for eit sosialliberalt parti og for eit liberalt samfunn.

Eg slår fast at budsjettforliket både fører vidare regjeringa si viktige satsing på kompetanse i barnevernet, som dei har full støtte for frå Venstre, og vedtaket om reform i barnevernet, samstundes som me sikrar ei vidareføring av løyvingane til skulegang for barn i barnevernet, kjøp av plassar på ideelle senter for foreldre og barn og i tillegg sikrar ei styrking av det kommunale barnevernet.

For Venstre er det viktig framover å setja i verk fleire tiltak for å auka kompetansen i barnevernet, og eg ser fram til regjeringa sitt arbeid med å styrkja barnevernsutdanningane og vurdering av kompetansekrav i barnevernet.

Eg er òg glad for at me får eit fleirtal for å vidareføra løyvingane til rekruttering av fosterheimar. Det er behov for fleire fosterheimar, samstundes som det er vanskeleg å rekruttera og halda på dei me har. Me må ha eit breitt og stabilt tilfang av nye fosterheimar for å gjera det lettare å finna ein heim som høver det enkelte barnet. Sjølv om det formelt høyrer inn under Arbeids- og sosialkomiteen sitt område, adresserer eg det her, sidan Venstre ikkje har medlem i den komiteen. Rekruttering av fosterheimar handlar i stor grad om økonomiske rammevilkår for fosterforeldre, og det har vore veldig uheldig at Nav har avkorta trygdeytinga for fosterforeldre, slik at ein del har tapt økonomisk på å ta på seg oppdraget. Difor bad Stortinget samrøystes i mai i år om at regjeringa skulle innføra ei overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytingar inntil eit nytt regelverk er på plass. I dette statsbudsjettforslaget var ei slik ordning på plass for fosterforeldre som tek imot arbeidsavklaringspengar eller dagpengar, men ikkje for fosterforeldre på uføretrygd. Eg er difor svært glad for at ein samla komité i innstillinga slår fast at dette vedtaket berre delvis er følgt opp, og at regjeringa får melding om å følgja opp situasjonen for uføre fosterforeldre snarleg.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [17:30:55]: Jeg tar ordet en gang til, for det virker på meg som om det er blitt en ny giv i Arbeiderpartiet, med tanke på at nå skal kontantstøtten virkelig utfordres.

Jeg er ikke imot å ha debatt rundt kontantstøtten, men det er måten man omtaler denne velferdsordningen på – det virker på meg nesten som om dersom man velger å være litt mer hjemme sammen med barnet sitt etter at barnet er fylt ett år, er man nesten ikke en del av samfunnet lenger. Da gjør man i hvert fall ikke noe som er samfunnsnyttig – som om det å ta omsorg for egne barn ikke er samfunnsnyttig! Selvsagt er det det. Så skyver man integrering og likestilling foran seg. Jeg synes det er trist å høre ord som «nå skal mor tilbake til kjøkkenbenken». Det trodde jeg faktisk vi var ferdig med. For det første er det utrolig gledelig at flere fedre velger å benytte seg av kontantstøtten og å være hjemme sammen med ettåringen sin. Det er en utvikling som har gått i positiv retning, så det å bruke likestilling som et viktig argument for å fjerne en velferdsordning holder ikke vann.

Så til dette med integrering. Jeg skal være ærlig om at Kristelig Folkeparti ikke er allergisk når det gjelder kontantstøttekritikk, dersom vi ser at den skaper noen utfordringer. Når det gjelder integrering: Ja, jeg tror også at en del av de barna som er hjemme, burde ha gått i barnehagen, og at man burde ha åpnet opp arbeidsmarkedet slik at flere av disse mødrene kom seg inn og fikk arbeidserfaring. Det er bare det at arbeidslivet står ikke med åpne armer og tar imot dem.

Det jeg synes er forunderlig, er hva Arbeiderpartiet gjorde i sommer, da Kristelig Folkeparti foreslo å knytte språkopplæring til kontantstøtten, noe som jo hadde vært et veldig godt tiltak for å hjelpe kvinner inn i arbeidslivet. Det er jo språkhindringene som kanskje er det viktigste. Hva gjorde Arbeiderpartiet da? De stemte imot. I stedet stemte de heller for krav om fem års botid for å kunne motta kontantstøtte, men uten å stille noen som helst krav til det. Så jeg synes det blir litt hult når jeg hører Arbeiderpartiet bruke både likestilling og integrering som argumenter mot kontantstøtten. Det dette til syvende og sist handler om, er arbeidslinjen. Arbeidslinjen er det viktigste. Kristelig Folkeparti ønsker å kombinere god likestillingspolitikk med god familiepolitikk. På dette området mener jeg at Arbeiderpartiet argumenterer og bruker vikarierende argumenter, og det synes jeg er litt synd.

Kjersti Toppe (Sp) [17:34:10]: Senterpartiet er òg for kontantstøtte. Det var vårt forslag som fekk ho til berre å gjelda for toåringar, men vi står for det.

I innstillinga er det nokre merknader om kontantstøtte som bør kommenterast. Det står på side 23 at Arbeiderpartiet, SV og Venstre heller vil bruka ressursane til å heva kvaliteten i barnehagane, som er viktig for heile utdanningsløpet, og ein viser spesielt til at det er mange barn med lågt utdanna mødrer, minoritetsspråklege barn og barn frå låginntektsfamiliar som tar imot kontantstøtte, og, vidare, at kontantstøtta viser seg å vera ei fattigdomsfelle som veldig mange kvinner vert sitjande fast i. I salen her vert det raljert over korleis vi som forsvarar kontantstøtta, kan bruka pengane til skattebetalarane til å betala kvinnene for ikkje å vera i arbeid. Men desse kvinnene gjer eit arbeid. Eg har visst nok vore heime med ungar, og det er mykje meir travelt enn å sitja her på Stortinget, men det er ikkje den same betalinga. Om det er ei fattigdomsfelle: Ja, mange av desse vert endå meir fattige av ikkje å kunna få kontantstøtte. Og er det rett å setja kontantstøtte opp mot det å bruka barnehage? Kan ein ikkje seia ja takk, begge delar? Det handlar berre om eittåringane. Vi set jo ikkje omsorgsløn opp mot sjukeheimsplassar, som er ei anna kontantyting. Og er det rett å omtala barnehage som ein del av utdanningsløpet? Var ikkje fleirtalet i denne salen einige om da vi behandla barnehagemeldinga, at vi skulle ta barndomen på alvor og la barnehagar vera barnehagar?

Så er det pussig, synest eg, at det er greitt å jobba for auka foreldrepermisjon ved fødsel, slik at foreldre kan vera meir heime med barn, men ein uting dersom ein lar dette skje via ei kontantstøtte.

Til det som Kristeleg Folkeparti heilt rett påpeikar i innstillinga: Der står det som er føremålet med kontantstøtta, nemleg å bidra til at familiane får meir tid til sjølve å ta omsorg for eigne barn, og at familien vert gitt reell valfridom når det gjeld omsorg for barn. Dette er jo ein verdi i samfunnet, så vi må vera forsiktige med å kategorisera dei kvinnene som nyttar dette. Eg etterlyser meir respekt i denne debatten, for vi har stor makt, vi har makt i form av dei orda vi brukar. Ingen stiller kritiske spørsmål til at veldig mange sender babyar på elleve eller tolv månader i barnehagen, men dei foreldra som lar vera, møter kritikk frå denne salen, og det synest eg ikkje er rett.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:37:24]: Jeg tok først og fremst ordet for å rette opp noe i Innst. 76 S til sak nr. 4. Der er det ved en inkurie i tilrådingen kommet inn «2018». Isteden skal det selvfølgelig stå «2017» når det gjelder salderingen av 2017-budsjettet. Jeg regner med at det kan rettes opp.

Så noen få kommentarer til representanten Toppe, som snakker om barnevernet og en nærhetsreform: Jeg har lagt merke til at Senterpartiet bruker mye tid på det også i merknadene, men nærhet er et viktig prinsipp i barnevernet. Det skal ligge en grundig utredning til grunn for å identifisere hvert enkelt barns behov. Nærhet er et viktig prinsipp. Det er ikke slik Senterpartiet fremstiller det – at man har behov for en helt ny tenkning rundt det.

Så til representanten Gharahkhani, som kaller Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen en «integreringsfiendtlig regjering»: Med vår regjering har antall bosettingstiltak økt og ventetidene i asylkjeden gått ned, til tross for rekordstor asyltilstrømning. Vi er opptatt av at de som får opphold, skal gis muligheter til arbeid og til å kunne delta i samfunnslivet. Det var nærmere 24 000 som deltok i introduksjonsprogrammet i 2016 – en økning på 34 pst. fra året før. Arbeiderpartiets alternative budsjett er omtrent tiltaksløst på integreringsfeltet. Vi har levert nye integreringsmottak, vi gir flere muligheten til å få seg en jobb, og vi styrker introduksjonsprogrammet. Det skal definitivt ikke stå uimotsagt at man kaller vår regjering integreringsfiendtlig, når vi nettopp har tatt veldig viktige, store grep i en situasjon med mange nye asylsøkere og innvandrere til Norge.

Så noen ord rundt dette med kontantstøtten: Det er helt greit å være uenig i kontantstøtten, men det er veldig drøyt å gjøre kontantstøtten til det som har skylden for utfordringer knyttet til både likestilling og integrering i vårt samfunn. Jeg er hjertens enig med både representanten Bekkevold og representanten Toppe – kontantstøtte handler for noen familier også om valgfrihet, valgfrihet til å velge det som passer for sin familie. Det er ikke alt som passer inn i Arbeiderpartiets A4-tenkning. Noen trenger litt bedre tid. Og vi snakker altså om opp til barnet er to år. Det er ikke det som gjør at vi ikke oppnår likestilling i Norge, det er ikke det som er hovedanledningen til at vi sliter med integreringsutfordringer. Det er rett og slett for drøyt å gi kontantstøtten skylden for alt det.

Ellers må jeg bare få lov til å takke for en god debatt på dette området.

Karin Andersen (SV) [17:40:30]: Først til det siste innlegget. Introduksjonsordningen er ikke styrket. Det betales ut mer, og det er jo fordi flere blir bosatt. Derimot er det kuttet i norskopplæringen på mottak av denne regjeringen. Det er ingen god integreringspolitikk.

En ordning som er rettet mot noen av de innvandrerkvinnene som står lengst unna arbeidslivet, heter Jobbsjansen. Den har regjeringen endret regelverket for, slik at målgruppen er mye mindre enn den var før. Hvis man får sosialhjelp, får man ikke lenger tilgang til dette viktige tiltaket, som er et lavterskeltilbud, og som er oppsøkende virksomhet hos dem som ikke kommer seg ut i arbeidslivet. Der er det sånn at i år har vi sendt tilbake penger som var bevilget til dette på budsjettet. Regjeringen har ikke engang klart å bruke opp pengene, og så står man her og er veldig bekymret over at folk ikke kommer i jobb.

Aleneforsørgere sliter. Der er det også sånn at ordningen har blitt strammet inn. Nå er det slik at de som tar lærerutdanning, ikke lenger får den, fordi man har forlenget lærerutdanningen til en mastergrad. Mange aleneforsørgere gikk på den før – slapp å bli fattige, hadde noe å leve av mens de utdannet seg, og fikk en jobb det gikk an å leve av og forsørge ungen sin på. Det ville ikke regjeringen.

Så snakker man om kontantstøtten og respekt. Ja, jeg hører hvordan man omtaler fattige familier. De skal i arbeid, koste hva det koste vil. Ta fra dem penger sånn at de blir fattige, så kommer de nok i jobb.

Dette handler om hva vi skal bruke penger på. Jeg mener det må være riktigere å bruke penger på å hjelpe folk til å få kompetanse, slik at de får jobb og mulighet til å forsørge seg, og så er det et fritt valg om man vil være hjemme sammen med egne unger. Det er mye jobb, det, og det er et viktig arbeid, spørsmålet er bare om det er riktig å bruke penger på det. Når regjeringen går etter folk som mister arbeid, og tar ytelser fra dem som er mest vanskeligstilte for å tvinge dem ut i arbeid, og man samtidig betaler friske folk for å være hjemme, må det være lov å stille det spørsmålet. Det er ikke forbudt å være hjemme. Det er fritt fram, jeg var det sjøl og fikk ikke en eneste øre i kontantstøtte. Det gikk bra. Vi gjorde det av egen fri vilje, men spørsmålet er nå: Hvor i budsjettene skal vi bruke våre penger? SV vil bruke dem til å hjelpe de vanskeligstilte familiene og barna, og sørge for at de får kompetanse, slik at de har mulighet til å få en jobb.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:44:12] (komiteens leder): Kulturen i Norge er rik og mangfoldig. Kulturen er Eidsvoll amatørteater, som gir barn, unge og voksne glede – både på scenen, bak scenen og til oss som sitter i salen. Kulturen er Bergen Filharmoniske Orkester, som tenker nytt og setter opp konserter som overføres til kinoer rundt omkring i landet. Kulturen er turstiene som Den Norske Turistforening merker, og kulturen er eleven på kulturskolen som maler sin første akvarell med det velkjente soloppgang-mellom-to-fjell-motivet.

Og ordet – aviser, film og ytringer – er også del av kulturen i Norge. Forresten, av medieoppslagene den siste tiden skulle en nesten tro at kulturen i Norge var en truet art. Det er den ikke. Kulturen lever og blomstrer i små bygder og i store byer, og den er i statsbudsjettet for 2018 gitt en sterk statlig grunnfinansiering på godt over 14 mrd. kr, inkludert Kirken.

Kulturen er ikke upåvirket av den generelle samfunnsutviklingen. Det gir nye og spennende muligheter, men kan også innebære krevende utfordringer. Den politikkomleggingen som vår regjering har startet for å sikre at kulturen har flere økonomiske ben å stå på, er viktig. Det betyr ikke at all kultur må endre seg, eller at Høyres kulturpolitikk er en politikk for mer mammon i kulturen – selv om «Mammon», den Emmy-prisbelønte tv-serien, er vi både glad i og stolte av, alle sammen.

Det er egentlig litt trist at diskusjonene på kulturfeltet fort blir preget av det man kanskje kan kalle skyttergravsretorikk. Jeg undrer meg ofte over at for Arbeiderpartiet er mer penger svaret, uavhengig av hva spørsmålet er, innenfor kulturfeltet. Det undrer meg enda mer etter at jeg raskt skummet Kulturutredningen fra 2014. Lønns- og levekår for kunstnerne ble ikke bedret av de tidligere, rød-grønne, kulturløftene, og kunstproduksjonen eller publikums interesse økte heller ikke, til tross for økte bevilgninger.

Dette viser oss så tydelig at kulturlivet må få flere ben å stå på. Derfor er den politiske kursen lagt om. For Høyre er det viktig å bidra til at det skal bli lettere å leve av kunstnerisk arbeid. Man må nesten høre til på venstresiden i norsk politikk for ikke å mene at det høres ut som en riktigere vei å gå.

Det er heller ikke slik at vi ikke styrker kunstnerøkonomien. I Høyre er vi glade for at vi gjennom det nære samarbeidet med Venstre og Kristelig Folkeparti de siste årene har løftet kunstnerstipendene med 22,8 mill. kr, og at det nå totalt bevilges nær opp mot 190 mill. kr til kunstnerstipender. Vi er også glade for at vi sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti ber regjeringen starte arbeidet med en ny kunstnermelding. Her vil en kunne se virkemidler og rammevilkår for kunstnerpolitikken i sin helhet.

Det har nå vært høylytt debatt knyttet til oppnevningspraksis i stipendkomiteene, selv om de endringer regjeringen nå gjennomfører, har vært diskutert, utredet og foreslått i snart 15 år. Når den debatten nå forhåpentlig stilner og kunstnerne ser at det fortsatt skal sitte kunstnere i komiteene, og at det skal foretas fagfellevurderinger, håper vi at kunstnerfeltet ser positivt på at det kommer en kunstnermelding. For første gang på 20 år skal det ses grundig og helhetlig på kunstnernes vilkår i Norge, og håpet er at denne meldingen skal gjøre noe med de utfordringene som knytter seg til arbeids- og levevilkårene for kunstnerne i Norge.

Vår regjerings store satsing på kreative næringer og nye virkemidler for å bedre kunstnerisk inntjening – der den helt unike talentsatsingen gjennom Talent Norge, filmincentivordningen, gaveforsterkningsordningen, etableringen av Artica Svalbard og den store norske satsingen inn mot bokmessen i Frankfurt og filmfestivalen i Berlin, begge i 2019, har det til felles at det løfter norsk kunst- og kulturproduksjon, bygger allianser med private og øker den totale finansieringen av kunst og kultur – gir kulturen flere ben å stå på. Det styrker kulturlivet.

Kulturpolitikk må være noe mer enn størrelsen på offentlige budsjetter. Men samtidig er vi glade for å slå fast at bevilgningene til idrett, kultur og frivillighetsformål aldri har vært høyere enn i regjeringens forslag for 2018. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, sammen med samarbeidspartiene, viser i budsjettet at vi er opptatt av å sikre den kulturelle grunnmuren.

Avslutningsvis noen ord om Den norske kirke og tros- og livssynsfeltet: Det er et nytt felt for vår komité, men et spennende felt å jobbe med i årene fremover. Tros- og livssynsdialog er en viktig del av vårt flerkulturelle samfunn. Kunnskap om våre ulike religioner, tradisjoner og kulturer er viktig for å motvirke konflikter og skape tillit og tiltro mellom oss som bor i dette landet.

Anette Trettebergstuen (A) [17:55:46]: Vi behandler nå det fjerde rene Høyre–Fremskrittsparti-budsjettet. For kultursektoren har de siste årene med denne regjeringen innebåret reduserte ambisjoner, mer utydelige mål og kutt og stillstand.

Representanten Wilhelmsen Trøen sa i sitt hovedinnlegg at denne regjeringen satser på kunstnernes levekår. Vet du hva – det vitner faktisk om en regjering og et høyre og et fremskrittsparti som ikke evner å lytte, og som virkelig ikke kjenner til hverdagen til kulturlivet, for de ser det nemlig ikke på den måten, tvert imot. Og alt Høyre–Fremskrittsparti-pratet om at folk hele tiden må ha flere ben å stå på, er bare nytale for å kunne legitimere kutt.

Tvert imot har det blant kunstnerne og kulturarbeiderne aldri vært større opprør og motstand mot denne regjeringens kulturpolitikk enn nå. Jeg forstår dem godt. Ikke bare opplever vi at de fleste postene på budsjettet og kulturaktørene får reelle kutt når bevilgingene som gis, ikke kompenserer for pris- og lønnsvekst – regjeringens såkalte effektiviseringsreform, som betyr kutt, kommer på toppen. At institusjonene, teatrene, orkestrene, operaen osv. kanskje må kutte, kanskje må ansette færre faste folk, sette opp færre forestillinger, turnere mindre, er det godt mulig at Høyre og Fremskrittspartiet synes er mindre byråkrati og mer effektivitet, men i de fleste andres øyne er det rett og slett bare mindre kultur, mindre kunst, færre opplevelser for folk og dårligere kår for nettopp kunstnerne. Det betyr noe om teatret har råd til å sette opp Peer Gynt med full rollebesetning, eller om samme person må spille Peer og Mor Åse samtidig.

Statsbudsjettet har vokst med over 200 mrd. kr siden denne regjeringen overtok. De fleste områder får mer, men kulturbudsjettet får altså minst.

Arbeiderpartiet har mer ambisiøse mål for Kultur-Norge – fra det frivillige kulturlivet, med små unger som knapt nok klarer å holde instrumentene sine riktig, til det helt profesjonelle, som leverer av ypperste kvalitet, og det vi finner imellom det. Vi la fram Det nye kulturløftet i august, i valgkampen. Det var det fjerde i rekken. Vi gjennomførte to kulturløft og la fram et tredje det året vi dessverre tapte regjeringsmakten.

Vi var ikke ferdig med vår kultursatsing da Høyre og Fremskrittspartiet dessverre tok over regjeringsmakten. Enger-utvalget, som representanten Wilhelmsen Trøen tok opp i sitt innlegg, var det vi som satte ned, fordi vi ønsket å få svar på hva som ville være riktig, og hva vi måtte jobbe mer med når det gjaldt vår kultursatsing. Vi hadde tenkt å følge det opp. Enger-utvalget påpekte en hel del viktige områder som trenger styrking, og det var vi på vei til å gjøre. Men hva er det Høyre og Fremskrittspartiet, dagens regjering, gjør med Enger-utvalget når det påpeker igjen og igjen at det påpekte mangler? De gjør ingenting for å følge det opp.

Kulturløftet 4 er nettopp en oppfølging av det. Vi fortsetter der vi slapp. Vi har tydeligere mål for kulturen, vi har en konkret plan for hvordan vi skal nå dem, og vi skal igjen bruke 1 pst. av statsbudsjettet for å nå våre mål. Med dette budsjettet er vi i gang – vi er på vei dit.

Vi vet at det er for stor forskjell på folks kulturbruk, basert på hvem de er, foreldrenes lommebok, hvor de bor. Det er udemokratisk. Vi skal bygge ned slike terskler. Vi går glipp av for mye om ikke flere blir introdusert for kunsten og kulturen tidlig. Derfor er Den kulturelle skolesekken, Den kulturelle spaserstokken, Den kulturelle nistepakken, nasjonalt Kulturkort for ungdom, bibliotekene eller det at museene av og til har gratis inngang, ekstremt viktig. Her går regjeringen i gal retning – de bygger opp terskler der vi vil bygge dem ned.

For oss er det en tydelig prioritering å fortsette å styrke den kulturelle grunnmuren og de universelle ordningene, som nettopp gir flere tilgang til kunst og kultur, slik at flere får oppleve det de kanskje ikke visste at de ville ha – opplevelser som åpner en ny verden, skaper engasjement og gode minner.

Vi satser også på det profesjonelle, på institusjonene som tilbyr kultur i verdensklasse, som markedsfører Norge ute, og som trekker publikum hit. Vi bruker 600 mill. kr mer enn denne regjeringen til kulturformål.

En annen viktig stolpe i vår satsing er kunstnerøkonomien. Det er altfor mange kunstnere som opplever utrygghet i arbeidslivet sitt, som har en løs, midlertidig tilknytning til arbeidslivet, som underbetales, og som strekker strikken utover det loven tillater. Mange kunstnere jobber under kår vi andre ikke ville godtatt. Derfor er kunstnerøkonomien viktig. Vi vil styrke de etablerte ordningene, stipendene, lage nye ordninger, slik vi fikk til med kunstnerassistentordningen, som gir både etablerte og nye kunstnere erfaring. Vi bruker over 70 mill. kr mer enn regjeringen direkte til kunstnerøkonomien. Og det er slik at det å styrke kulturlivet ellers, institusjonene, er også kunstnerøkonomi. Det blir flere oppdrag og muligheter for kunstnere og kulturarbeidere.

Vi ser at denne regjeringen i årets budsjett også skyver flere budsjettposter vekk fra statsbudsjettet og over på spillemidlene. Gaveforsterkningsordningen gjør de dette med i år. Det er problematisk at overskuddet av folks tippemidler skal gå til en ordning som er så udemokratisk, og som tjener dem som allerede har mest inntekter fra før.

I tillegg ser vi de vanlige grove kuttene som regjeringen legger fram, som f.eks. kuttet i pressestøtten, som Venstre og Kristelig Folkeparti hvert eneste år er nødt til å forhandle på plass igjen. Det er spesielt å prioritere å kutte til norsk presse, samtidig som alle andre enn regjeringen nå er opptatt av at journalistikkens kår forringes.

De som etter hvert er blitt vant til å bli skuffet over det framlagte kulturbudsjettet, vet at det kommer en runde til, for man må forhandle med Venstre og Kristelig Folkeparti. Og budsjettforhandlingene og budsjettforliket pleier stort sett å bringe med seg penger til noen flere prosjekter på kulturbudsjettet, som f.eks. pressestøtten, fordi Venstre og Kristelig Folkeparti ikke godtar det.

Overraskelsen var derfor stor da det i forliket kom et stort kutt på 20 mill. kr til norsk film – 16 mill. kr av dem til Filmfondet. Vi hadde nettopp behandlet en filmmelding i Stortinget der et flertall sa at man skulle styrke og ikke svekke norsk film. Dette er en bransje som er i medvind ute og hjemme, og en skulle tro at regjeringen ville styrke, støtte opp om og være med på dette, ikke spenne bein på en bransje i vekst. Et allerede stusselig budsjett, som innebar én spillefilm mindre à la «Kongens nei», ble altså verre med forliket. Det er ikke rart filmbransjen er skuffet.

En annen gjeng som med rette er skuffet, er landets kunstnere, som nok en gang føler seg overkjørt av regjeringen og ikke lyttet til – som blir fratatt makt og myndighet når regjeringen overkjører dem og endrer oppnevningen til stipendkomiteene. Statsrådens løse påstander om at det har vært udemokratisk praksis og hint om kameraderi, er alvorlig, og det blir hengende igjen et inntrykk av noe som ikke er reelt.

Arbeiderpartiet stemmer imot den endringen, og vi har en melding til kulturlivet: Vi trenger en ny kurs. Vi trenger en ny regjering, som lytter, som tar kunstnerne og kulturlivet med på råd, som samarbeider, og som ikke minst ønsker og evner å prioritere kultur også når det kommer til budsjettkonferansene. Arbeiderpartiet er klar til å ta den jobben når vi får mulighet til det, og vi viser litt av vår retning i dette budsjettet.

Morten Wold (FrP) [18:09:33]: Kultur er et omfattende uttrykk og begrep. Kultur skaper følelser – det skaper glede, og det skaper irritasjon. Og det skaper ikke minst debatt. Det er bra, for kultur gir oss utfordringer knyttet til verdier, holdninger, regler, vaner og tradisjoner. Kultur gir faktisk lys i hverdagen.

Kunst både forener og skiller ad. Det som er god kunst for én, er ikke nødvendigvis det for en annen. Derfor blir også kunstdebattene ofte kompliserte, for ingen kan sies å sitte med fasiten på hva som er god og hva som er dårlig kunst. Det er individuelt, det er åpent for tolkning og rom for personlig frihet – det er etter Fremskrittspartiets hjerte.

De største diskusjonene etter at regjeringen har lagt frem sitt budsjett, blir ofte om småkronene. Men de er viktige for mange. Således er det alltid vanskelig å kutte – det rammer noen.

Regjeringens kulturbudsjett er på 14 mrd. kr. Legger vi på ca. 4 mrd. kr i årlige spillemidler, disponerer Kultur-Norge smått svimlende 18 mrd. kr. Budsjettet er økt med 300 mill. kr fra i fjor, en økning på 2,2 pst. Alle andre land misunner oss et slikt raust kulturbudsjett. Likevel kan man i mediene få inntrykk av at kulturen sultefôres. Med respekt å melde, det er ikke riktig.

Også innenfor kulturfeltet må man omstille, spare og drive smartere. På alle felt snakkes det om bærekraft. Men det er et uttrykk det ikke er populært å dra inn i kulturdebatten. Det er heller ikke god latin å minne om at Enger-utvalget i Kulturutredningen i 2014 pekte på at flere kunstnere må fungere kommersielt. Nettopp derfor har regjeringen tatt strukturelle grep for å styrke sektorens bærekraft og gi rom for mer skapende virksomhet – bl.a. i tilknytning til Kreativt Norge.

Alle lever og virker vi i kulturbildet hver eneste dag. Det er bare fort gjort ikke å tenke over det. Fremskrittspartiet er opptatt av et rikt kulturliv, men understreker at det må gjøres kontinuerlige tiltak for å sikre at kulturfeltet får flere bein å stå på. Så selv om bevilgningene til idrett, kultur og frivillighetsformål aldri har vært høyere enn i dag, vil vi fortsatt stimulere til at den viktigste veksten skal komme nedenfra.

Idrett og NRK er noe nordmenn er uløselig knyttet til, enten det dreier seg om norske triumfer i skisporet eller kvalitetsjournalistikk fra det hvite huset på Marienlyst. Mens alle gleder seg over norske idrettshelter som triumferer, er flere kanskje noe mer avventende med jubelropene for rikskringkasteren.

La meg derfor bare kort nevne et par ting:

Med denne regjeringen øker bevilgningene til breddeidretten, der morgendagens helter skapes. Likeledes kutter man i bevilgningene til Idrettsforbundets sentraladministrasjon. La meg forbigå idrettstoppenes luksusmiddager i stillhet, men si at også idretten må bidra til å rasjonalisere, effektivisere og fremtidsrette administrative enheter med mål om å redusere eget byråkrati.

Når vi gleder oss over triumfer fra utøvere kledt i rødt, hvitt og blått – og kjenner stoltheten når det norske flagget heises og nasjonalsangen spilles – tiljubles kanskje ikke NRK på samme måte. Likevel: Jeg skryter gjerne av NRK, for de lager mye innhold av høy kvalitet.

Men også en mastodont som NRK må forberede seg på fremtiden, og det er således gledelig at de omfattes av 0,7 pst.-kravet i tilknytning til ABE-reformen. Det riset vi har bak speilet, er kutt i lisensen hvis de ikke klarer det, selv om kringkastingssjefen har påpekt overfor meg at de allerede har spart inn dette og mer til.

Spørsmålet om fremtidig finansiering av NRK vil bli grundig diskutert. Det som gjenstår å se, er om NRK skal drive med alt det de gjør i dag – som f.eks. 14 nasjonale radiokanaler, 15 distriktssendinger på radio, 11 distriktssendinger på tv, regionalt nettilbud, Kringkastingsorkestret og egenproduksjon av barne-tv og norsk drama – bare for å nevne et lite utvalg av det NRK bruker tid og ressurser på.

Helt til slutt: Kunst og kultur er for oss alle. Vi har forskjellige måter å tilnærme oss det på, vi har forskjellige måter å konsumere det på, og vi har faktisk også forskjellige tanker om hvordan vi skal finansiere og utvikle feltet. Det viktigste er at tanken er fri, det må også kunsten, kulturen og idretten være.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [18:20:46]: Kultur er et stort begrep. Det definerer oss, det former oss og skaper samhold. Ja, uten kultur blir livene våre ganske tomme. Kunsten, museene, mediemangfoldet, frivilligheten, trossamfunnene og litteraturen er alle arenaer for offentlig meningsutveksling og dannelse, og de viser vei for den framtiden vi ønsker å skape.

Markedet alene kan ikke gi en variert flora av kulturinstitusjoner. Den kulturpolitikken som har vært ført etter annen verdenskrig, bekrefter politisk enighet om at det offentlige skal og må støtte opp under en mangfoldig kultursektor.

Senterpartiet ønsker å videreføre denne politikken. Vi vil at det offentlige skal føre en aktiv kulturpolitikk som bidrar til at kulturmangfoldet får blomstre. Kulturen er bærebjelken i lokalsamfunn rundt omkring i landet, og det må legges til rette for et mangfold av kulturaktiviteter og kulturuttrykk. Vi må jobbe for at hele befolkningen skal kunne delta i og oppleve kunst- og kulturlivet.

I vårt alternative budsjett for 2018 sørger vi for at kommunene får mye mer å rutte med også til kultur. I tillegg har vi en sterk satsing på en rekke andre kulturtilbud. Vi styrker bl.a. tilskuddsordninger til musikere, musikkensembler, Musikkutstyrsordningen, festivaler, teater, dans, visuell kunst, fri scenekunst, språkorganisasjoner og lesetiltak, for å nevne noe.

Så over til frivilligheten, som vi i Senterpartiet mener er limet i samfunnet vårt. Frivillige organisasjoner produserer opplevelser, møteplasser og sosiale aktiviteter på tvers av sosiale skillelinjer, og frivillige organisasjoner yter betydelige økonomiske bidrag til samfunnet gjennom tjenesteproduksjon og omfattende ulønnet innsats. Vi vil at driftsgrunnlaget for det frivillige organisasjonslivet skal sikres bedre. Frivillige lag og organisasjoner trenger forutsigbarhet og gode økonomiske rammer. Det skal bl.a. ikke være slik at staten tjener penger på det arbeidet som utføres av frivillige organisasjoner, derfor er momskompensasjonsordningen et viktig verktøy, slik at utgifter til merverdiavgift kan refunderes, og at organisasjonene i stedet kan fokusere på å styrke egne aktiviteter.

Antallet frivillige lag og organisasjoner som får momskompensasjon, har økt jevnt og trutt, men det har også avkortingen. Det betyr i realiteten at organisasjonene ikke får full dekning for sine kostnader knyttet til kjøp av varer og tjenester. Senterpartiet mener det er behov for å styrke ordningen ytterligere, og foreslår i sitt alternative budsjett en økning på 150 mill. kr utover det regjeringen la på bordet. Nå skal Venstre og Kristelig Folkeparti ha honnør for at de fikk forhandlet fram en økning på 75 mill. kr i refusjonsordningen, men de burde ha doblet den summen.

Venstre og Kristelig Folkeparti skal ellers få honnør for at de også har sikret mange andre gode formål og tiltak med penger i forliket, i tråd med våre prioriteringer, som Kulturfondet, kunstnerstipendene og språkorganisasjonene.

Jeg er også glad for at kuttet i pressestøtten ble avverget i budsjettforliket. Senterpartiet foreslo også reversering av dette kuttet. Både som politiker og som journalist vet jeg hvor viktig mediemangfoldet er. Det er en grunnleggende demokratisk verdi at leserne har tilgang til ulike synspunkter og meninger i avislandskapet. Norske aviser opplever i dag en stor omveltning på mange fronter, og det fordrer nye løsninger. Medie-Norge trenger tid til å omstille seg, og vi må tilrettelegge for det. Å påstå at det å kutte pressestøtte automatisk vil føre til innovasjon og nyskaping, er urealistisk.

Det er et annet budsjettområde vi i Senterpartiet brenner for, hvor jeg skulle ønske at forliket også hadde endt opp med en mye større styrking, nemlig kulturminnefeltet. Der må det forvaltes og formidles bedre. Senterpartiet har ambisiøse mål for kulturminnene våre, for vi mener det har veldig stor samfunnsverdi og er verdt å investere i. I vårt alternative budsjett for 2018 foreslår vi derfor en samlet økt bevilgning på 130 mill. kr til kulturminnevern.

Det er lokalt det meste av kulturen finner sted, men ofte blir dessverre kulturen en salderingspost i kommunebudsjettene. Ved å satse så mye som vi i Senterpartiet gjør, med å øke de kommunale rammene med 2,5 mrd. kr og også gi fylkeskommunen 1,5 mrd. kr ekstra, vet vi at vi legger et godt grunnlag for økt kulturell aktivitet over det ganske land. Det er jeg stolt over – på samme vis som jeg er stolt over at Senterpartiet har et stort hjerte for og vilje til faktisk å prioritere kulturen, frivilligheten og kulturarven. Målet for denne stortingsperioden er for meg å jobbe for økt status på disse områdene – ikke bare ute i kommunene og fylkene, men også i denne salen.

Freddy André Øvstegård (SV) [18:27:57]: Det er kunsten og kulturlivet som skaper et «oss». Det gjør at kunsten og kulturen får en verdi i seg selv, noe vi ikke kan sette en prislapp på. I tillegg er kunsten og kulturlivet noe som bygger broer mellom oss, som utfordrer oss, og som formidler ideer. Fri kunst er som frie ytringer i et demokrati: Uten det stopper samfunnet opp.

Selv om vi ikke kan sette en prislapp på kulturen, må vi sette pris på kulturen. Det handler bl.a. om å støtte opp under det yrende kulturlivet gjennom god offentlig finansiering. Hvorfor er det egentlig så viktig med en sterk offentlig finansiering av kunst- og kulturlivet? Kan ikke markedet bare styre dette alene?

En sterk offentlig finansiering er viktig fordi det sikrer oss mangfold og bredde. Det sørger for at folk kan drive i det små og utvikle seg, før de blir oppdaget og kan bli store til slutt. Det sørger for at kulturlivet kan være til stede flere steder og for flere mennesker, uavhengig av deres økonomi. Dersom man kutter i den offentlige finansieringen av kulturlivet, blir vi etterlatt fattigere. Bredden og mangfoldet vil svekkes, og vi blir kun etterlatt med det som er lønnsomt i en kost–nytte-analyse i et markedsdiagram. Kun de kommersielle storsuksessene vil være igjen. Etter hvert vil det også bli færre av dem, fordi det ikke lenger finnes noen grasrot å utvikle disse talentene fra. Ikke minst sitter vi igjen med et mer usosialt kulturtilbud, fordi god offentlig finansiering av kulturlivet gir også dem blant oss som har minst, muligheten til å dra på konserter eller på museum.

Derfor er det bekymringsfullt at regjeringen gjennom fire statsbudsjetter går til kutt og sultefôring av kulturlivet. Hvis vi setter opp alle de siste årenes borgerlige budsjetter, er det en klar realnedgang for kulturlivet – også i 2018. Det er synd at etter flere år med rød-grønt kulturløft velger regjeringen å avlyse dette løftet.

SV vil gå i motsatt retning. Vi prioriterer økte midler til kulturlivet fordi vi vil ha et kulturliv for de mange, ikke bare for de få. Vi foreslår å bruke 1 mrd. kr mer til kulturformål enn regjeringen i vårt alternative budsjett. Målet er at 1 pst. av statsbudsjettet igjen skal gå til kultur, og med vårt opplegg er vi halvveis dit bare på ett budsjett. Det gir oss rom ikke bare til å reversere regjeringens sultefôring og kutt, men også til å bygge kulturlivet videre. Vi styrker den kulturelle grunnmuren, nemlig Kulturfondet, med 90 mill. kr mer enn regjeringen. Det vil la det frie kunstfeltet kunne blomstre – med nye prosjekter, til glede for hele landet. Det innebærer f.eks. å øke festivalstøtten med 15 mill. kr og arrangørstøtten med 15 mill. kr, fordi en god kulturpolitikk handler både om friteatergrupper og om festivaler og konserter/klubber. Vi styrker de nasjonale og regionale institusjonene med til sammen 52 mill. kr. I dag får institusjonene ikke engang dekket pris- og lønnsvekst. Det stopper den kunstneriske utviklingen. Med vårt forslag vil institusjonene kunne satse videre. I tillegg foreslår vi totalt 84 mill. kr til en rekke andre institusjoner rundt om i landet. Resultatet vil være en massiv opprusting av musikk- og scenekunst, til glede for publikum i hele landet – etter mange år med innsparing.

For å sette pris på kunsten og kulturen må vi også sette pris på kunstnerne. Dessverre er det ikke helt sånn i dag. Kunstnerne og kulturarbeiderne har sakket akterut i lønnsutviklingen. Mange lever faktisk under fattigdomsgrensen. SV vet at fattigdom ikke skaper rik kunst. SV vet at kunstnere ikke må sulte for å skape et nytt verk, som «Sult». Tvert imot må vi styrke kunstnerøkonomien for å forsvare en fri og uavhengig kunst som ikke bare blir overlatt til markedskreftene. Derfor foreslår SV å løfte kunstnerøkonomien med 60 mill. kr utover regjeringens forslag – i økte stipendsatser, flere stipender, økte honorarer og vederlag, bl.a. Det er å sette pris på kunsten. Sammen med økte midler til institusjonene vil det gi kulturarbeiderne et bedre arbeidsliv.

Til slutt vil jeg igjen understreke hvor viktig det er å gjøre kunsten og kulturlivet tilgjengelig for alle, uavhengig av lommebok. Det sørger vi for gjennom vår styrking av kulturbudsjettet generelt. Og vi sørger for det spesielt gjennom et nasjonalt løft for bibliotekene på 200 mill. kr, fordi bibliotekene nettopp gir alle lik tilgang til kultur. Det hele handler om å skape et kulturliv for de mange, ikke bare for de få.

Terje Breivik (V) [18:38:45]: Det var freistande å starta innlegget med å svara på det siste spørsmålet og seia at kanskje ein viktig grunn til at me nettopp er verdas rikaste land, er at me har satsa så bevisst på kultur – men det skal eg ikkje.

Kulturbudsjettet som i dag får fleirtal, har etter Venstre sitt syn vorte eit godt budsjett. Det er bra for kunstnarane, det er bra for det frie scenekunstfeltet, det er bra for frivilligheita, det er bra for media og den frie pressa, det er bra for nynorsken, det er bra for minoritetskultur, og det er bra for kulturvernet. Eg dristar meg til å seia at det òg kjem til å verta bra for film- og tv-produksjon, sjølv om me må fylgja opp med nokre grep i neste runde for å få alt i mål.

Utgangspunktet til Venstre er at all kultur er ytring, og som sosialliberalt parti kan me ikkje understreka sterkt nok kor viktig eit sterkt og velfungerande kultur- og sivilsamfunnsliv er – ikkje berre for rekreasjon, refleksjon og menneskeleg og sosial vekst, men for demokratiet og eit robust samfunnsbyggverk. Eit ope og liberalt samfunn legg til rette for alle ytringsformer – ein viktig føresetnad for at demokratiske samfunn skal fungera. Kunst og kultur er eit viktig grunnlag for utviklinga som menneske. Teater, museum, bibliotek og andre kunst- og kulturinstitusjonar er arenaer for danning og offentleg meiningsutveksling.

Frivillige organisasjonar og sivilsamfunnet kan ha ei sterk samfunnsendrande kraft. Media er ein felles arena for fri informasjon, samfunnskritikk og debatt. Ingen av desse skal vera instrument for staten, men skal leva i kraft av seg sjølve og utfordra og utvikla samfunnet uavhengig av politiske mål. Ein offensiv kulturpolitikk heng saman med vern av ytringsfridomen, og i eit ope, liberalt samfunn er difor ein stor kultursektor eit mål i seg sjølv.

Venstre er særleg nøgde med at me i dette budsjettforliket har sikra fullføring av lønsreformer for kunstnarstipenda, som me starta på i budsjettet for 2016 og lyfta ytterlegare i fjor. Kunstnarføremål var det området på det statlege kulturbudsjettet som hadde svakast vekst i heile den raud-grøne regjeringsperioden, og stipenda hadde i lang tid ein realnedgang – før Venstre og Kristeleg Folkeparti lyfta dette området i budsjettforhandlingane. No er løyvingane komne opp på eit slikt nivå at kunstnarstipenda svarar til 50 pst. av gjennomsnittleg heiltidsårsinntekt, og eg er glad for at me er samde med regjeringspartia om at føresegnene skal endrast slik at dette òg kan koma dei langvarige stipenda til gode.

Venstre er òg glade for at me fekk til ei styrking av ein annan viktig arena for ytringsfridom – den frie scenekunsten. Dei siste åra har Venstre både føreslege og bidrege til å realisera faste scener og lokale for viktige institusjonar, som Black Box i Oslo og Avant Garden i Trondheim, og me er nøgde me at regjeringa la opp til ombygging av Sentralbadet i Bergen til eit nytt scenekunsthus som vil koma bl.a. Carte Blanche og BIT Teatergarasjen til gode. No er det viktig å fylla desse scenene med meir innhald, og det vert ein prioritert jobb framover.

At me i siste innspurt i haust òg fekk fleirtal for å sikra framtida til Stella Polaris i Vestfold og Studium Actoris i Østfold, er eg stolt over. Venstre ser fram til regjeringa si vurdering av korleis desse gruppene av ulike ensemble på det frie scenekunstfeltet kan få meir føreseielege tilhøve.

Til avslutning nokre ord om film- og tv-produksjon: Eg skal innrømma at eg helst hadde sett at me fann ei anna inndekning i budsjettforliket enn ein reduksjon til Filmfondet. På vegner av Venstre har eg sagt at det vil me prioritera å retta opp allereie i neste runde, altså i revidert budsjett i mai. Det bør likevel ikkje skuggeleggja at me i dag vedtek noko som kan koma til å få stor betydning for produksjonsbransjen, nemleg å be regjeringa greia ut fylgjene av å gjera insentivordninga for film- og tv-produksjon om til ei regelstyrt ordning, noko som unekteleg vil gjera Noreg langt meir attraktiv som filmnasjon. Ein slik modell vil gje langt meir føreseielege vilkår for produsentar og vera viktig for norske produksjonsmiljø og ikkje minst reiseliv gjennom å mogleggjera gigantproduksjonar. Til dømes veit me no at ein ny Ringenes herre-dramaserie er på trappene, som nettopp er skapt for norsk natur og kanskje særleg vestlandsk natur – då litt lenger nord og litt lenger inn i fylket enn den presidenten frekventerer oftast – og slik sett bør me verkeleg kjenna besøkstida vår.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [18:49:20]: Det offentlige skal sikre at kulturlivet har gode vilkår. Vi skal ha en aktiv og offensiv kulturpolitikk. Jeg er glad for at budsjettforliket mellom samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre og regjeringspartiene gir forbedringer for kultur- og mediesektoren og på områder som har vært viktige for Kristelig Folkeparti.

La meg først si noe om mediepolitikk. Igjen opplevde vi en regjering som kutter i mediestøtten, eller produksjonsstøtten. Det har de foreslått hvert eneste år, og jeg får ikke noen annen forklaring på hvorfor dette er så viktig for regjeringen, enn at det står i Sundvolden-erklæringen. Nå håper jeg egentlig at vi snart får en ny regjering på plass og en ny regjeringserklæring, slik at denne setningen i Sundvolden-erklæringen kan tas ut og bli borte en gang for alle. I den situasjonen som media befinner seg i nå, er ikke kutt i mediestøtten det som er riktig medisin, snarere tvert imot.

En annen ting som regjeringen foreslo når det gjaldt dette kuttet, var at det ikke skulle ramme de minste avisene, det skulle kun ramme nummer 2-avisene og de meningsbærende avisene. Før vi har fått mulighet til å diskutere mediemangfoldsrapporten, tar man altså slike strukturelle grep som det. Det ville betydd at 14 redaksjoner muligens hadde vært nødt til å ta dette kuttet helt alene. Jeg synes det er helt greit å diskutere innretningen når det gjelder produksjonsstøtten, eller mediestøtten. Jeg diskuterer gjerne det, men kan vi ikke gjøre det i den sammenhengen som det hører hjemme i, nemlig når regjeringen kommer til Stortinget med en melding basert på mediemangfoldsinstituttets anbefalinger? Jeg ser fram til at vi skal få en ny og bred mediedebatt når den kommer.

Ellers har også kunstnerøkonomi vært viktig for Kristelig Folkeparti, og jeg er veldig glad for at vi også i år klarte å øke kunstnerstipendene. Med et bitte lite knepp til til neste år er vi der hvor representanten Breivik mener vi er allerede, nemlig at vi har klart å gjennomføre hele lønnsreformen, der stipendene ligger på 50 pst. av det som er en gjennomsnittsinntekt. Et lite knepp – så er vi der, og da mener jeg vi har gjort noe som har vært svært viktig for kunstnerne våre og for kunstnerpolitikken.

Så er jeg også veldig glad for at vi nå har fått gjennomslag for at vi skal få en kunstnermelding til Stortinget. Det er 20 år siden sist vi behandlet en slik melding, og jeg ser veldig fram til at vi kan behandle kunstnerpolitikken i sin fulle bredde gjennom en slik melding. Oppnevning av kunstnerkomiteer osv. vil det selvsagt bli mulighet til å omtale i den meldingen.

Jeg er også veldig glad for at vi klarte å styrke Skuespiller- og dansealliansen. Det er en fantastisk ordning, en ubyråkratisk ordning. Det offentlige sørger altså for at kunstnere har en garantiinntekt også i perioder der de ikke har egen inntekt. Jeg vet at denne alliansen satte stor pris på de ekstra 5 mill. kr som de fikk gjennom budsjettforliket.

Ellers deler jeg litt bekymringen når det gjelder det frie scenekunstfeltet. Vi har i en merknad uttrykt en bekymring når det gjelder bl.a. de etablerte kompaniene i det frie feltet som faller ut av tilskuddsordningene i Kulturrådet. Vi snakker om Jo Strømgrens kompani og Verdensteatret. Jeg mener at vi trenger å ha en aktiv politikk også når det gjelder dette feltet, det frie scenekunstfeltet. Vi har politisk villet den strukturen vi har i dag, med de nasjonale scenene og med regionteatrene, de er der, og de lever godt fordi de er politisk villet. Den samme politiske viljen håper jeg at vi kan vise også overfor det frie scenekunstfeltet, i hvert fall vil Kristelig Folkeparti ta til orde for det.

Vi må styrke den kulturelle grunnmuren. Det handler om å styrke f.eks. bibliotekene, som kanskje er en av de siste kulturarenaene som er åpne og gratis for alle. Vi trenger en aktiv arenapolitikk, fordi vi vet at veldig mange kor og korps øver i nedslitte lokaler som ikke er egnet til det de skal være. Vi har en jobb foran oss fortsatt, og jeg håper at vi kan løfte også dette feltet.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [19:01:06]: I Norge er vi privilegerte. Vi er privilegerte som i dag har muligheten til å behandle et kulturbudsjett på over 14 mrd. kr.

Regjeringen har som mål å bidra til at innbyggere over hele landet får muligheten til å oppleve et rikt og mangfoldig kulturliv. Én ting er at kunst og kultur er viktig for hver og en av oss, men nesten viktigere er kulturens betydning for samfunnet som helhet. Kunst og kultur beriker livet vårt, det bygger fellesskapet vårt. Kulturlivet gir oss ulike arenaer og perspektiver for meningsutveksling og debatt. Kunst og kultur er grunnleggende for holdningene våre til ytringsfrihet og til demokrati.

I Norge er vi så heldige at de profesjonelle og amatørfeltet samarbeider veldig godt. De utvikler hverandre. De utfordrer hverandre. Den store kunsten vi møter i Operaen eller på Nationaltheateret, er til inspirasjon for det lokale damekoret, ballettgruppen, korpsene og amatørlagene rundt omkring i hele landet. Det lokale kulturlivet samler folk på små steder, beriker lokalsamfunnet og lar folk utfolde seg. Ja, i hele Norge kan folk delta i spel, synge i kor eller spille i korps, band og orkester.

I en tid med høye krav til omstilling er det viktig å ta vare på den nasjonale kulturarven vår. Regjeringen har i statsbudsjettet for 2018 prioritert kulturbyggene. Vi foreslår å doble bevilgningene på dette området. Samtidig igangsetter vi et forprosjekt for rehabilitering av Nationaltheateret, som gjennom mange år ikke har blitt vedlikeholdt, men har stått og forfalt. Jeg er glad for at vi nå har en regjering som tar tak i en av våre fremste kulturskatter. Det er på høy tid at en regjering gjør det. Jeg mener det er riktig og viktig å prioritere nasjonale signalbygg og stoppe forfallet som har pågått i tiår.

Samtidig skal vi huske på at vi går strammere tider i møte. Uavhengig av politisk flertall vil trolig utgiftene på statsbudsjettet i tiden fremover komme til å vokse mer enn det inntektene gjør. I en slik situasjon kan vi ikke bare ensidig basere kulturpolitikken på økte offentlige overføringer og imøtekomme alle gode ønsker om en plass på statsbudsjettet, selv om det hadde vært veldig hyggelig å gjøre. Vi må sørge for at kulturlivet skal få gode kår også i fremtiden, og da kan vi ikke ensidig ta utgangspunkt i økt avhengighet av statsbudsjettet, vi må også gi kulturlivet flere alternative finansieringskilder.

Heldigvis ser vi at det er mange som ønsker å bidra, og at det er flere enn noen gang som engasjerer seg, og som bidrar til å styrke kunsten og kulturen vår, bl.a. gjennom bidrag til gaveforsterkningsordningen eller Talent Norge. Regjeringen har gitt kulturlivet fire helt nye ordninger som stimulerer til vekst og utvikling, som er nytenking, og som er med på å sette i stand kulturlivet for de tidene vi går i møte. I tillegg til de to ordningene som jeg nevnte nå, har vi også fått på plass filmincentivordningen, som har vært etterspurt av en samlet filmbransje gjennom mange år. I tillegg er jeg stolt over at vi har fått på plass Kreativt Norge i Trondheim, som gjør at mange av de kunstnerne og kulturarbeiderne som ønsker å satse kommersielt, skal få hjelp til det.

Vi må også stille krav til bruken av fellesskapets midler. Derfor stiller denne regjeringen spørsmål om bruk av pengene både på idrettsfeltet og også på kulturfeltet. Det handler selvfølgelig ikke om manglende tillit eller tiltro til sektoren, nei, tvert imot er det ansvaret vårt og plikten vår å sørge for at kulturmidlene forvaltes på en måte som fører til at kulturopplevelser og kunstneriske produksjoner av høy kvalitet når ut til hele befolkningen.

Mediebransjen er nevnt av flere her i dag. Den er blant dem som i størst grad merker effektene av økt digitalisering og endret bruksmønster. Da nytter det ikke å holde fast ved gårsdagens løsninger, virkemidler som ble etablert for mange tiår siden, da vi levde i en helt annen mediepolitisk virkelighet og medievirkelighet. Vi må se fremover. Vi må legge til rette for innovasjon og mediemangfold. Derfor har regjeringen tatt de første stegene mot et mer moderne mediepolitisk virkemiddelapparat. Vi har innført plattformnøytral produksjonsstøtte. Vi har innført nullsats for merverdiavgift for elektroniske nyhetsmedier. I dette statsbudsjettet legger vi også for første gang inn direkte støtte til en kommersiell allmennkringkaster, og vi har foreslått å innføre en ny tilskuddsordning som skal fremme innovasjon i mediesektoren.

Som i samfunnet for øvrig er det frivillige engasjementet viktig i kulturlivet. Jeg ser av komitéinnstillingen at vi er mange som deler det engasjementet, og det er jeg glad for. Resultatene av den frivillige innsatsen er bl.a. gode oppvekstsvilkår for ungene våre, bedre folkehelse og et styrket fellesskap. Vi har fått til et godt budsjett for frivilligheten, bl.a. gjennom økte bevilgninger til kor og amatørteater.

Fra og med inneværende stortingsperiode er tros- og livssynssakene også overført til denne komiteen. Regjeringen mener at samfunnet, kirken og staten er best tjent med et tydelig skille mellom kirke og stat, og det er på plass i det året som snart er omme. Neste steg på veien bør være en enklere lovgivning med større likhet mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Derfor har regjeringen også sendt et lovforslag ut på høring nå. Vi ser frem til å få tilbake høringssvarene og komme til Stortinget med et lovforslag som sikrer en sterk finansiering og en likefinansiering på tros- og livssynsområdet.

Bevilgningen til kulturminneformål har økt vesentlig de siste årene. I 2018 styrkes kulturminnetiltakene i form av økte tilskudd til bevaring av fredede kulturminner i privat eie, brannsikring av middelalderkirker og tekniske og industrielle kulturminner. Videre vil flere verneverdige kulturminner og kulturmiljø få støtte til istandsetting gjennom økte tildelinger fra Kulturminnefondet. I tillegg øremerkes det midler til kulturminnevern i kommunene.

Jeg vil avslutningsvis få lov til å takke komiteen for det gode arbeidet som er gjort i forbindelse med budsjettet for neste år. Det er en god innstilling, det er forslag som regjeringen skal jobbe videre med. Jeg har særlig lyst til å berømme Venstre og Kristelig Folkeparti for deres forhandlingsvilje og for deres bidrag til å sikre et solid og veldig godt kulturbudsjett for 2018.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [19:20:15]: President, jeg har et spørsmål.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [19:20:17]: Det gjelder om det går an å ta replikk på det emneområdet som Helgesen også har, som tilhører komiteen. Går det også an å stille spørsmål til ministeren som skal representere ham, om det?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [19:20:34]: Ja, klima- og miljøministeren. Han skulle sikkert vært her i dag. Jeg har fått vite at Helleland skal representere ham.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [19:20:48]: Det er riktig at jeg er settepresident, nei, settestatsråd – jeg skal ikke overta presidentens jobb her og nå! Men da må representantene prioritere å stille spørsmål om det feltet, så besvarer jeg de spørsmålene med glede.

Masud Gharahkhani (A) [19:25:55]: Jeg har flere ganger fra denne talerstolen sagt at det som beskriver Norge best, er dugnad, dugnad, dugnad, dette særnorske ordet som mange land sliter med å oversette og tolke. Det er de små og store fellesskap som utgjør den helheten av et samfunn vi lever våre liv i.

Idretten er både ryggmargen i og spydspissen til frivilligheten i Norge. Jeg tilhører Arbeiderpartiet og er stolt av at mitt parti alltid har kjempet for idretten. Idretten skulle bygges opp til å bli en folkebevegelse i hele landet. Derfor etablerte vi Norsk Tipping, som siden 1969 har gitt 135 mrd. kr til fellesskapet. Dette er brukt til å bygge idrettsanlegg og skape kulturopplevelser over hele landet. Idretten skulle være tilgjengelig for alle, uansett hvor man bodde, og for hele arbeiderklassen. Det er disse verdiene mange av landets største fotballklubber bygger på. Ett eksempel er selvfølgelig Norges beste fotballag, Godset, et fotballag fra Gulskogen i Drammen, hvor gutta var arbeidere på dagtid og spilte fotball på fritiden.

Vi er en stolt idrettsnasjon. Den bygger ikke på dyrkelse av eliten, men på fellesskap, den er bygget nedenfra og opp, og dette må vi ta vare på. Derfor handler idrettspolitikk om at vi har et enormt etterslep på anlegg, på mange milliarder kroner, og om hvordan Stortinget skal stille opp for de mange idrettsklubbene og lagene rundt om i landet, slik at vi kan spre enda mer idrettsglede og folkehelse. Det handler om hvordan vi sammen skal sikre at alle kan delta i idretten, uavhengig av størrelsen til lommeboka til mor og far, og hvordan vi skal sørge for at breddeidretten i tiden framover skal bidra til å skape Norges neste Martin Ødegaard.

Alle de frivillige som står på hver eneste dag for at mine og dine barn skal få trygge og aktive oppvekstmiljøer, de skal vite at de kan stole på Arbeiderpartiet, at vi faktisk følger opp det vi lovte i valgkampen. Vi gir øremerkede penger til å ta igjen etterslepet på nye idrettsanlegg. Vi gir mer til momskompensasjon. Vi sier at det er urettferdig at driftsutgiftene for anlegg som hele Norge har glede av, som Vikersundbakken og bob- og akeanlegget på Lillehammer, skal pålegges lokalsamfunnene. Derfor vil vi sikre forutsigbar økonomi for disse anleggene. Vi er en idrettsnasjon og det skal vi være stolte av, og så skal vi ta vare på idrettsheltene og utøverne, og da må vi få slutt på forskjellsbehandlingen.

Jeg vil minne representanten Wold på hva han sa i valgkampen, altså hva Fremskrittspartiet sa. Han sa at Fremskrittspartiet ser ingen prinsipiell hindring for at også utøvere i lagidretten skal kunne spare i utøverfond. Men så var det noe med før et valg – og etter et valg.

Fra idrett til mediepolitikk: Hadde kulturministerens statsbudsjett blitt vedtatt, hvor Høyre foreslo kutt i pressestøtten for femte gang, ville 30–40 nye journalister forsvunnet ut av redaksjonene – det i en tid hvor 1 000 journalister allerede har forsvunnet fra redaksjonene, og Facebook og Google, disse store internasjonale, globale plattformene, har spist 3 mrd. kr av annonseinntektene.

Jeg er helt enig med Moræus Hanssen, som tilhører Høyre, som en gang sa følgende til Klassekampen: Jeg er dypt bekymret for at mitt eget parti skal finne på å ødelegge for disse avisene.

Norge er på topp i verden når det kommer til mediemangfold og innholdsmangfold. Det er en viktig del av vårt demokrati. Som folkevalgte skal vi ikke blande oss inn i hva mediehusene skriver om. Vi skal ha armlengdes avstand til det redaksjonelle, men vi må se viktigheten av å ha lokalaviser, regionale aviser og nasjonale aviser som forholder seg til Redaktørplakaten. I en tid med mye «fake news» – der to naboer kan leve i nesten to ulike virkelighetsforståelser på grunn av algoritmer til de globale plattformene, ja, de samme globale plattformene som ikke forholder seg til Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten – så har dette stortinget et stort ansvar. Demokratiet er avhengig av mediemangfold. Mens Høyre og Fremskrittspartiet mangler innsikt i hva Medie-Norge trenger, vil Arbeiderpartiet styrke pressestøtten og faktisk justere for lønns- og prisvekst, noe heller ikke Venstre og Kristelig Folkeparti har fikset i det budsjettet som ligger nå. Det betyr faktisk mer til lokalavisene og mer til de mest siterte avisene, de store meningsbærende avisene.

Vi sier at det haster med tiltak. Derfor skal alle forslag som Mediemangfoldsutvalget har lagt fram, utredes før det legges fram til politisk behandling. Vi sier at regjeringen skalinnføre nullmoms i revidert statsbudsjett. Vi tar lokalradioene på alvor og stiller opp for dem økonomisk, slik at de kan ta del i den digitale utviklingen.

Arbeiderpartiet fortsetter kampen for medie- og innholdsmangfold fordi demokratiet trenger det og Stortinget er avhengig av det.

Tage Pettersen (H) [19:31:01]: La meg starte med å gjenta at statsbudsjettet for 2018 er et statsbudsjett for et bærekraftig og trygt velferdssamfunn, et budsjett som er strammere og utformet for å møte morgendagens utfordringer.

Med det som bakteppe er jeg stolt over at kulturbudsjettet for 2018 er på over 14 mrd. kr. Regjeringens budsjett hadde tydelige retningsvalg innen både frivilligheten, kulturlivet, idretten og mediepolitikken. Utfordringen i årene framover med strammere budsjett blir å ha mot til å prioritere, prioritere det som er viktigst innenfor feltet. Når noe prioriteres opp, må det samtidig bety at noe tones ned.

Når det er sagt, vil jeg berømme budsjettforliket Venstre og Kristelig Folkeparti inngikk med regjeringen. Det har bidratt til at et godt budsjett ble enda bedre.

Vi vet, som jeg har vært inne på, at budsjettene ikke vil vokse like mye de kommende årene som de foregående. Tross dette er Arbeiderpartiets svar mer penger til det meste. Spørsmålet er det derimot vanskeligere å finne.

Regjeringen har i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti tatt viktige grep for å modernisere det mediepolitiske virkemiddelapparatet. Vi har bl.a. innført momsfritak for elektroniske nyhetsmedier og plattformnøytralt produksjonstilskudd. I 2017 vil momsfritaket isolert sett gi en økning i den indirekte støtten til mediene på om lag 450 mill. kr. Det utgjør flere kroner enn hele pressestøtten til sammen. Nå ser vi også flere positive tegn i bransjen. Jeg har hatt mange møter med ulike lokalaviser, som alle melder om sterk vekst i antall digitale abonnenter.

Vi er glade for at partiene er enige om at mediestøtten i større grad bør bidra til innovasjon i mediebransjen, og at regjeringens forslag om en ny innovasjonsrettet tilskuddsordning videreføres i budsjettavtalen. Høyre mener at slike løsninger, som legger til rette for innovasjon og bidrar til mediemangfold, bør prioriteres framover. Derfor ser vi også fram mot behandlingen av stortingsmeldingen om mediemangfold.

Høyre anerkjenner verdien av frivillig innsats på alle samfunnsområder. Derfor har vi styrket rammevilkårene for frivillig sektor. Frivillighetserklæringen er ett uttrykk for dette og skal være et rammeverk for et sterkt og godt samspill med sektoren.

Regjeringen har hevet grensen for lønnsoppgaveplikt for frivillige organisasjoner og grensen for når frivillige organisasjoner må betale arbeidsgiveravgift. Vi har også hevet grensen for fradrag ved gaver til frivillige organisasjoner.

Momskompensasjonsordningen er det enkelttiltaket som betyr mest for frivilligheten. Med forslaget til statsbudsjett for 2018 har det vært en økning i bevilgningene til dette formålet på om lag 500 mill. kr fra 2013 og fram til statsbudsjettet vi debatterer i dag. Neste år er budsjettposten på hele 1,42 mrd. kr.

Høyre respekterer frivillige organisasjoners uavhengighet og anerkjenner det verdifulle arbeidet de tilfører fellesskapet. Høyre vil bygge opp under det frivillige arbeidet og sikre gode rammevilkår for idretten. Dette er gode arenaer for opplevelser, folkehelse, engasjement, integrering og demokratiutvikling.

I statsbudsjettet for 2018 ligger det inne ca. 190 mill. kr til idrett. I tillegg mottar idretten en betydelig andel av momskompensasjonen og ikke minst 2,6 mrd. kr fra overskuddet til Norsk Tipping. Idretten har aldri fått så mye penger som de vil få i 2018.

Behovet for god styring og åpenhet om hva pengene går til, er en sentral prioritering fra regjeringen til Norges idrettsforbund. Jeg er glad for den tydeligheten, og jeg er også glad for at de totale overføringene til norsk idrett er redusert noe til det øverste nivået, mens rammebetingelsene til særforbundene og aktivitet for unge og bredde er styrket.

Det å hevde at regjeringen ikke vil frivilligheten vel, faller på sin egen urimelighet. At partier i opposisjon vil gi mer til det meste, er langt fra hva de samme partiene sto for da de sist selv satt i regjering. Jeg tror frivilligheten selv er i stand til å vurdere om det er den praktiske politikken eller de fagre løftene som veier tyngst.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [19:35:52]: Kristelig Folkeparti vil bygge samfunnet på det verdigrunnlaget som er omtalt i Grunnloven som vår kristne og humanistiske arv. Dette handler om hvert enkelt menneskes uendelige verdi, om ansvaret for å forvalte skaperverket. Det handler både om miljøvern og om grønn innovasjon, og det handler om solidariske fellesskap som ivaretar også samfunnets mest sårbare grupper.

Kirken er den desidert største aktøren i norsk sivilsamfunn når det gjelder å ivareta, tolke og praktisere kristne verdier. Selvsagt har Kirken et oppdrag som går ut over sin diakonale og samfunnstjenende rolle. Men helt fra Kirken begynte å bygge skoler og sykehus her i landet, har den også vært en viktig sosial samvittighet som har løftet mennesker som trenger en stemme. I de lavkirkelige bevegelsene, som den som ble startet av Hans Nielsen Hauge på begynnelsen av 1800-tallet, har gründerskap, innovasjon og det lokale samfunnsansvar stått sterkt. Alt dette bygger på tanken om at Gud har gitt dem ressurser og evner de skulle forvalte til landets beste.

Heldigvis er det ikke slik at Kirkens viktigste bidrag og rolle i samfunnet vårt kun har en historisk dimensjon. Fortsatt er Kirkens menigheter og fellesskap over hele landet viktig for enkeltmenneskers trosliv og livskvalitet. For å sikre at Den norske kirke fortsatt kan være landsdekkende og gis mulighet til å drive sitt arbeid med uforminsket styrke, foreslo Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett å øke driftstilskuddet og egenkapitalen til Den norske kirke med totalt 80 mill. kr. I budsjettforhandlingene fikk vi gjennomslag for 50 mill. kr ekstra til Den norske kirke og over 8 mill. kr ekstra til andre trossamfunn.

Kristelig Folkeparti vil ha en kirkepolitikk som verdsetter og støtter opp under Kirkens eget mål om å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Freddy André Øvstegård (SV) [19:38:28]: Når vi prioriterer 1 mrd. kr ekstra til kulturformål i vårt alternative budsjett, blir det vanskelig å nevne alle de store prioriteringene vi gjør, bare på et femminutters innlegg. Derfor har jeg tegnet meg på nytt, selv om stemmen er i ferd med å briste, for å fortelle om to andre viktige områder vi prioriterer mer penger til i vårt alternative budsjett, nemlig medier og ytringsfrihet, og frivilligheten.

Uten frivilligheten stopper Norge opp. Det er en kjent klisjé å si, men hva handler det egentlig om? Jo, det handler om at den frivillige arbeidsinnsatsen i de frivillige organisasjonene i Norge tilsvarer 147 800 årsverk. De skaper verdier for 125 mrd. kr i året. Det dreier seg om alt fra skolekorpsene som skaper liv i bygda, via fritidsklubbene som lar ungdommen i byene få noe konstruktivt å gjøre, til leteaksjoner oppe på høyfjellet i regi av Røde Kors.

Alle er enige om hvor viktig frivilligheten er, og det ble også forsterket senest i år i et anmodningsvedtak i dette stortinget. Men det er tydeligvis forskjell på viljen når det gjelder å støtte frivilligheten politisk. I dag får et høyfjellshotell som kjøper en skiheis, hele momsen kompensert fra staten, mens Røde Kors ikke får hele momsen kompensert når de må kjøpe en snøscooter for å kjøre opp på det samme fjellet og hente ned dem som setter seg fast der. Dette har ingenting å gjøre med forskjellige regler for skiheiser og snøscootere. Nei, tvert imot er det fordi vi ennå ikke har full momskompensasjon for frivillige organisasjoner.

Da den rød-grønne regjeringen satte i gang arbeidet med momskompensasjon for frivillige, gikk andelen som ble kompensert, opp hvert år. Under denne regjeringen har andelen dessverre gått ned. Det er synd. SV setter pris på frivilligheten, derfor foreslår vi 150 mill. kr mer enn regjeringen for å trappe opp til full momskompensasjon.

I tillegg: For å ha et levende demokrati er vi avhengige av en levende presse med et bredt mediemangfold. Dette er i dag under press på grunn av stadig verre konkurranseforhold for norske medier. For å ruste mediebransjen til bedre å kunne møte nye tider foreslår vi å bruke 30 mill. kr mer på pressestøtten. Og for å heve kvalitetsjournalistikken, den offentlige debatten og ytringsfriheten foreslår vi en ny støtteordning for gravende journalistikk på 15 mill. kr. I SV er vi også opptatt av at kvalitetsjournalistikken må være nær folk og til stede i lokalsamfunnene. Altfor mange lokalaviser har nedbemannet helt ned til beinet. Det går ut over nyhetsdekningen rundt om i landet. Derfor foreslår vi å styrke støtteordningen for lokalaviser med ytterligere 10 mill. kr.

I vår tid er ytringsfriheten og den frie offentlige samtalen igjen under press – det kan vi ikke la gå uten motsvar.

Terje Breivik (V) [19:41:48]: Mediebransjen er i ein krevjande omstillingsfase, med utfordringar som langt på veg er like alvorlege som, og kanskje til og med overgår, omstillingsutfordringar som ein del andre store bransjar har vore igjennom og står oppe i. Det er urovekkjande, fordi det er ein hjørnestein i demokratiet som no vert utfordra.

Utfordringane kjem både frå den teknologiske utviklinga og kanskje aller helst frå store internasjonale medie- og nettgigantar som knapt legg att ei skattekrone i Noreg, og som det er veldig vanskeleg å halda ansvarlege i offentligheita.

For Venstre var det difor viktig at me sikra føreseielege vilkår for mediebedriftene, gjennom t.d. ikkje å kutta i produksjonstilskotet, men at me ventar og ser på innretninga av produksjonstilskotet i samanheng med at regjeringa presenterer oppfølginga av rapporten frå mediemangfaldsutvalet.

Det var òg veldig gledeleg for Venstre at me i realiteten fekk fleirtal for ein auke i produksjonstilskotet gjennom ei ny innovasjons- og omstillingsordning, som Venstre i tidlegare statsbudsjett har teke til orde for, og som allereie låg inne i forslaget frå regjeringa.

Eg vil òg nytta høvet til å peika på eit av oppmodingsvedtaka som vart gjorde under handsaminga av finansinnstillinga, og som handlar om momsfritak for digital fagjournalistikk. I 2016, etter forslag og hard innsats frå Venstre, vart det innført momsfritak for elektroniske nyhendetenester. Dette var viktig for bransjen, men smalare medium – fagblad o.l. – er òg viktige for den gode, offentlege samtalen. Det er difor veldig bra at regjeringa no skal vurdera ei utviding av momsfritaket på nytt, slik at Stortinget allereie ved revidert i mai har eit reelt avgjerdsgrunnlag.

Vidare vil eg påpeika at statsbudsjettet for neste år vert eit svært bra budsjett for frivillige organisasjonar, som no har fått ført vidare det meste av støtta på tvers av ulike departement, i tillegg til ei monaleg utviding av momskompensasjonsordninga.

Heilt til slutt vil eg påpeika at statsbudsjettet igjen vert eit godt budsjett for nynorsk. Å ta vare på rikdomen det språklege mangfaldet er, fører òg med seg å sørgja for at nynorsk er eit aktivt og synleg bruksspråk, og å gjera moderne nynorsk synleg for barn og ungdom i skular og barnehagar. Løyvingane til Noregs Mållag, til Landssamanslutninga av nynorskkommunar og til Det Norske Samlaget er med på å sikra dette, både ved utviklinga av digitalt nynorsktilbod, ved nynorsk språkutvikling gjennom litteratur og ved vidare drift av framtida.no – for dei som ikkje veit kva det er: kanskje Noregs beste nettavis for ungdom på nynorsk.

Kari Henriksen (A) [19:44:58]: Kultur og frivillighet er viktig for folk, og det er en bærebjelke med dype røtter og vide greiner i ethvert samfunn. Derfor er kultur et satsingsområde for Arbeiderpartiet. Vi styrker budsjettet med rundt 500 mill. kr ut over regjeringas budsjett, og vi reverserer mange av regjeringas usosiale, urettferdige og smålige kutt som har blitt foreslått. Vi prioriterer også nye forslag.

Jeg har lyst til å si at det som jeg opplever preger dette budsjettet, er nettopp de usosiale, urettferdige og smålige kuttene. Vi har sett at det er kuttet i rettshjelpstiltak for voldsutsatte kvinner, LNU har fått kutt, 4H-kuttet forsvant, organisasjoner som hjelper innsatte tilbake til samfunnet, fikk kutt, filmstipender fikk kutt – ja, lista er lang og lengre enn lang.

Etter at budsjettet ble lagt fram, ble jeg kontaktet av fortvilte blinde og svaksynte. Telefonavisa, som har vært en viktig faktor for å være samfunnsorientert og få informasjon om hva som skjer i samfunnet, var intet mindre enn radert bort. 600 000 kr fant altså denne regjeringa ut at de ville kutte for at de skulle kunne finansiere de store satsingene. Det er smålig, det er urettferdig, og det er usosialt – til tross for at lyttetida har gått opp. 330 samtaler er det nå, og det er rundt 800 personer som bruker denne telefonen.

Da jeg spurte Høyres representant Wilhelmsen Trøen i replikkrunden her i dag, viste hun til ny teknologi. Det er sikkert bra, men hvorfor ikke snakke med dem det gjelder? Hvorfor ikke ta kontakt med Blindeforbundet og høre hva som kan være et alternativ? Det er meg helt ubegripelig.

Jeg spurte statsministeren om det samme i spørretimen, og svaret var at de hadde økt lesetida, de hadde doblet lesestøtten. Ja, lesestøtten er doblet, fra 3 til 6 minutter om dagen. Hvem av de blinde vil prioritere å bruke 6 minutter om dagen til lesestøtte når de må ha lesestøtte til å lese offentlige dokumenter, til å henvende seg til Nav eller til doktor? Jeg tror ikke mange blinde eller svaksynte vil bytte bort de minuttene med avislesing.

Jeg mener at det som står igjen av dette budsjettet, og som vil gå inn i historiebøkene, er at det er et kuttbudsjett – usosialt, urettferdig og smålig. Og jeg vil si at når det gjelder blindetelefonen, er det tilnærmet skammelig.

Marianne Haukland (H) [19:48:17]: Bibliotekene er en del av den kulturelle grunnmuren. De gjør kunnskap, kultur, litteratur og verdier tilgjengelig for alle grupper i samfunnet, uavhengig av sosiale, økonomiske og geografiske skillelinjer. Dette har blitt fulgt opp av denne regjeringen. Likevel må jeg sitere komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, som påpeker at

«det i NOU 2013:4 dokumenteres at folkebibliotekene er den lokale budsjettaperen i tiden etter 2005».

Dette er helt riktig. I verdens rikeste land prioriterte man ikke penger til bøker og leselyst eller la opp til alternative møteplasser for innbyggerne.

I 2013 ble Kulturutredningen 2014 lagt fram. Der ble lokalt og nasjonalt kulturliv gjennomgått og vurdert for perioden 2004 til 2014. Utvalget konkluderte med at den største utfordringen for folkebibliotekene er at de har vært systematisk underfinansiert og nedprioritert.

Nasjonal bibliotekstrategi 2015–2018 ble lansert som en handlingsplan, et resultat av arbeidet med statsbudsjettet for 2015, der regjeringen satte av 48,5 mill. kr til tiltak for folkebibliotekene. I 2017 ble 18 mill. kr delt ut til 57 prosjekter – pågående og nye. Det ble tilført ytterligere 3 mill. kr til Nasjonalbiblioteket, som forvalter Nasjonal bibliotekstrategi.

Dette har medført at Finnmarksbibliotekene har fått 900 000 kr for å utvikle sine bibliotek. Bergen Offentlige Bibliotek har fått 1,73 mill. kr for å gjennomføre fem utviklingsprosjekter – sammen med 51 andre utviklingsprosjekter, som i hovedsak skal stimulere og bidra til utvikling av nye bibliotektjenester, formidling av bibliotekenes innhold, etablering av nye samarbeidsformer samt hverdagsintegrering.

Vi velger å tolke flertallet i komitéens innstilling og forslag til budsjettøkninger til folkebibliotekene som at de stiller seg bak den innsatsen som er blitt gjort av denne regjeringen for å oppfylle Nasjonal bibliotekstrategi, og at de stiller seg bak hovedmålsettingen i strategien. Dette er et område det er gjort mye bra på, og det er godt, for utgangspunktet var som jeg nevnte, systematisk underfinansiering og nedprioritering.

Arbeiderpartiet påstår at det går i gal retning med bibliotekene, men det er feil, nå går det faktisk rett vei.

Ingalill Olsen (A) [19:41:34]: Vårt nordligste teater, Beaivváš Sami Teahter, har elendige forhold for sin virksomhet. Det er lokalisert i Kautokeino, og det bygget de disponerte der, er stengt på grunn av uakseptabelt inneklima.

Beaivváš Sami Teahter bruker samisk språk og driver med både kunstnerisk virksomhet og språkrøkt samt språkformidling gjennom å være et samisk teater for hele landet, overalt i landet der det bor samer.

Teateret er lokalisert i Finnmark, men oppdraget er nasjonalt, og hele landet er nedslagsfelt for Beaivváš.

De samiske språkene er små – og ikke bare små, men til dels svært små. Noen er truet, og hvis de samiske språkene skal overleve, må de brukes i ulike sammenhenger, og de må utvikles. Utvikling av språk skjer gjennom bruk av språket i arbeid og fritid, men også via kunstnerisk virksomhet.

Kulturdepartementet viser til at Statsbygg skal gis i oppdrag å utrede et alternativ med samlokalisering av teateret og Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino. Begge disse institusjonene er statens ansvar og har behov for nye lokaler. Arbeiderpartiet er tvilende til om nye utredninger gir noen løsning på det akutte behovet til Beaivváš, og om det i det hele tatt er fornuftig å samlokalisere skolen og teateret.

Staten har ansvar for å styrke den samiske kulturen. Det er nedfelt i Grunnloven. Arbeiderpartiet mener at det er påkrevd at begge prosjektene, både Samisk videregående skole og reindriftsskole og Beaivváš Sami Teahter, sikres en rask framdrift.

Cecilie Myrseth (A) [19:53:52]: Arbeiderpartiet er kulturpartiet. Kultur er viktig for folks liv der de bor. Hadde vi styrt kulturpolitikken, hadde kultur vært et satsingsområde framfor et nedprioritert område.

For meg er den fineste uken i året i januar hjemme i Tromsø, når vi har Tromsø Internasjonale Filmfestival – en uke hvor filmbransjen og vi politikere samles til debatt om utvikling av norsk filmpolitikk. Det er en uke hvor vi har et av Norges største kulturarrangementer, og det er i nord.

Hva var det egentlig som skjedde i innspurten av budsjettforhandlingene? Var det ingen i forhandlingene som hadde oversikt over hvor man kuttet, og hvilke konsekvenser det ville få? Venstre-leder Trine Skei Grande uttalte på sin Facebook-side at det var et arbeidsuhell. Man kuttet 16 mill. kr til norsk film. Det gir kutt til filmfestivalene. Ingen vet hvor kuttene må tas, eller hvordan det påvirker filmfestivalene. 16 mill. kr er nesten like mye som den totale potten til fordeling til filmfestivalene. Filmbransjen burde være midt i blinken for å satse på kulturelle og kreative næringer, da det virkelig er en kreativ næring med tradisjon for å blande det kunstneriske med det kommersielle. Det kom en ganske kraftig uttalelse fra de norske filmfestivalene. De sier at det er uforståelig, det de nå ser. Det er uforståelig at man kan forsvare å kutte 16 mill. kr i et allerede presset filmfond. Det er rett og slett alvorlig for norsk film. Det vil ramme både produksjons- og formidlingsfeltet. Kuttet kom jo helt ut av det blå. Taperne blir hele filmbransjen, men mest av alt er det publikum som vil tape.

Det er bare få uker til Tromsø Internasjonale Filmfestival går av stabelen. Dette uventede kuttet gir dem større usikkerhet, som man nå må leve med. Det vil ha påvirkning på den økonomiske situasjonen allerede i 2018. Avtaler er allerede inngått, det kan det ikke gjøres noe med. Regningen må betales. Hvem skal gjøre det?

Norsk filmbransje fortjener mye bedre enn kutt og arbeidsuhell. Den fortjener satsing og styrking. Hadde Arbeiderpartiet styrt, hadde det vært en satsing.

Kjersti Toppe (Sp) [19:56:51]: I budsjettproposisjonen står det:

«Samfunnets arkivmateriale er blant de viktigste kildene til kunnskap om vår samtid og historie. Arkivene i offentlig forvaltning er en bærebjelke i rettsstaten og for vårt demokrati. Arkivene må derfor sikres slik at de blir tatt vare på og gjort tilgjengelig for bruk.»

Senterpartiet støttar fullt opp om denne beskrivinga.

I proposisjonen står det vidare at det er nedsett eit offentleg utval med oppgåve å gjennomgå heile arkivlova. Det er sant. Men Senterpartiet saknar regjeringa si oppfølging av oppmodingsvedtaket frå Stortingets møte så seint som 20. juni i år. Der bad Stortinget regjeringa «iverksette en bred utredning av samfunnets arkivfunksjoner, med særlig vekt på regionale arkivtjenester, nasjonalt samspill og håndtering av digitale utfordringer». Eg synest det er uforståeleg at regjeringa ikkje omtalar dette vedtaket i budsjettproposisjonen sin, og eg er forundra over at heller ikkje komiteen har omtalt dette.

Det som er alvorleg på arkivfeltet no, er den omlegginga som er gjennomført i Arkivverket, der statsarkiva er vengeklipte, og der ein har opplevd ei sterk sentralisering av både leiing og funksjonar. Utviklinga er alvorleg fordi den faglege kompetansen som statsarkiva har hatt, no er i ferd med å kunna forvitra.

I proposisjonen står det òg om ein nedgang i avleverte arkiv til Arkivverket, som har si årsak i manglande magasinkapasitet i Arkivverket. Dette burde Stortinget brytt seg om. Eg vil difor slå eit slag for forslag nr. 19 i innstillinga. Det lyder:

«Stortinget ber regjeringen sikre en reell styrking av statsarkivene med statsarkivar som stedlig, geografisk leder, samt sikre statsarkivenes regionale kompetanse og publikumstjenester og på egnet måte fremlegge sak for Stortinget om dette.»

Det er berre Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som står bak dette forslaget i innstillinga.

Så til privatarkiv. Det er òg ein veldig viktig del av kulturarven vår. Her er det eit enormt etterslep. Det manglar ei finansiering som står i forhold til behova. Regjeringa gav hausten 2017 10 mill. kr i prosjekt- og utviklingsmidlar til arkivfeltet, der 6 mill. kr var øyremerkte privatarkiv. Men det har kome inn søknader til 52 mill. kr. Senterpartiet har prioritert 2 mill. kr ekstra for neste år, og vi har fremja forslag om å oppretta ei eiga statleg støtteordning for privatarkiv igjen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [20:00:01]: I valgkampen var det mye snakk om norske verdier, noe mange var ganske uenige om hva egentlig var. Men jeg tror nok at de fleste kan enes om at historien til landet vårt bidrar til å definere hva verdiene våre er. Arven fra historien vår kan være immateriell, men ikke minst også godt synlig, i alle fall om den er godt nok tatt vare på.

I dette bildet blir det å verne om og ta vare på kulturminner og kulturmiljøer en særdeles viktig del av det å forvalte både historien og verdiene våre, vår kollektive hukommelse. Dette er ikke nødvendigvis en enkel jobb, for det er nok av bygninger og andre objekter over hele landet som er både verneverdige og fredede, titusenvis. Derfor krever kulturminnevern ressurser, noe den rød-grønne regjeringen tok på alvor da de sørget for at Stortinget vedtok ambisiøse, men nødvendige nasjonale mål på kulturminnefeltet.

De viktigste av disse nasjonale målene skal nås innen 2020, men dessverre for både frivillige lag og foreninger som bruker tiden sin på fortidsminner, fartøyvern og ulike verdifulle bygg, har ikke den blå-blå regjeringen fulgt opp tilskuddene som trengs, ei heller har kommunene eller alle private eiere som må bøye seg for Riksantikvarens bestemmelser, fått nok hjelp til å sørge for at deres eiendommer blir godt nok tatt vare på for nasjonen i disse årene. Riksantikvaren selv har også manglet ressurser, noe som påvirker f.eks. alle verdensarvobjektene vi har i Norge, de som UNESCO faktisk har fastslått er umistelige for resten av verden og derfor trenger skikkelig forvaltning. Kulturminner er tydeligvis nedprioritert av regjeringen, men heldigvis ikke av Venstre, som i løpet av de siste årene har bidratt til å rette opp en del av skadene i budsjettet. Men fortsatt: Målene nås ikke.

Vi i Senterpartiet har i hele forrige periode lagt inn store summer i våre alternative budsjetter for å gjøre vårt for at de nasjonale målene skal kunne nås innen 2020, så også i vårt budsjett for 2018. Faktisk styrker vi dette feltet med over 130 mill. kr mer enn det regjeringen opprinnelig foreslo, for vi i Senterpartiet er opptatt av at kulturminner er investeringer som er så verdifulle for oss at vi ikke må skusle dem bort. Vi håper og tror at resten av Stortinget vil begynne å se viktigheten av dette feltet også framover, ikke minst nå som klimaendringer ser ut til å påvirke mange kulturminner negativt i et mye større tempo enn før.

At en enstemmig komité går inn for en melding på kulturminnefeltet i dag, viser at feltet har fått fornyet oppmerksomhet i denne salen. Det er jeg skikkelig glad for, og det vil mange nordmenn være veldig takknemlig for i framtiden.

Arne Nævra (SV) [20:03:19]: SV synes det var et trist budsjett for kulturlivet da det ble lagt fram av de blå-blå. Det har min kollega Øvstegård fargerikt beskrevet før i dag. Han beskrev hvordan vi øker bevilgningene i vårt alternative budsjett for kultur – for de mange, ikke for de få. Ikke minst var det dårlig for en bransje som jeg tilhørte før jeg byttet hatt i høst, nemlig film- og TV-bransjen. På toppen av dette noe dårlige budsjettet gikk altså Venstre og Kristelig Folkeparti inn som budsjettkamerater og kuttet enda mer, nemlig 16 mill. kr til Filmfondet. Så vidt jeg kan se, er altså spillefilm, dokumentar, dramaserier og dataspill de eneste sektorene innen kulturbudsjettet som får kutt i sentrumspartienes forlik med regjeringspartiene. Dette er selskaper – og det kjenner jeg til – som må konkurrere enda hardere mot hverandre om reduserte midler i Filmfondet, som forvaltes av Norsk filminstitutt.

Produsentene selv kaller dette kuttet for en ufortjent ørefik til bransjen. De siste årene har nemlig norsk film- og dramaproduksjon nådd store høyder, og de har markert seg internasjonalt, sammen med de øvrige nordiske landene. Vi trenger ikke lenger stå med bøyd nakke på disse store internasjonale filmfestivalene – det gjorde vi nemlig i mange år. Samme uke som Norge vinner sin første Emmy for beste drama med Mammon, kuttes det mest velbrukte og spesialtilpassede verktøyet for norsk film, TV og spill – Filmfondet. Med dette kuttet mangler det nå 34 mill. kr for å komme opp på 2016-nivået.

Budsjettforslaget til regjeringen festet nivået for norsk film til én storfilm mindre hvert år. Det har før i dag vært nevnt titler som Kongens Nei, Askeladden – i Dovregubbens hall eller Skjelvet, i den størrelsesordenen. Etter forliket må det kuttes ytterligere én slik film, eventuelt kutte alle filmfestivaler, over halvparten av spillutviklingen eller toppfinansiering av fire dramaserier. Det er ganske dramatisk.

Filmbransjen i Norge består av en mengde små selskaper. Bare i Virke Produsentforeningen er det organisert over 120 stykker. I tillegg er det mange små som ikke er organisert der. Det som da er litt forunderlig, er at Venstre ble med på dette budsjettforliket, selve gründerpartiet, partiet for de små. Jeg skjønner at Breivik fra Venstre hadde et problem, han var litt flau over forliket, og det hadde for så vidt også Kristelig Folkeparti, med Bekkevold. De sa begge at de skulle komme tilbake til dette ved nasjonalbudsjettets revisjon. Det skal vi holde øye med, og det ber jeg Produsentforeningen også holde øye med.

Jon Gunnes (V) [20:06:43]: Jeg er glad for at Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet for femte år på rad har fått framforhandlet et godt budsjett for Norge. Der har vi satt tydelige Venstre-avtrykk, også på kulturområdet. Budsjettforliket økte midlene til kulturområdene betydelig. Det er kjempebra.

Spesielt bra synes jeg det er at midlene til kulturminnevern ble økt. Det gjør at viktige kulturminner kan rustes opp og tas vare på over hele Norge. Ikke minst har mitt hjemområde Trøndelag mange slike kulturminner. Jeg regner med at også statsminister Erna Solberg er fornøyd med at Venstre presset på slik at potten for kulturminnevern ble økt. Økningen bidrar bl.a. til at vi bedre kan ta vare på de fantastiske bygningene på Steinvikholmen i Trondheimsfjorden. Steinvikholmen pryder årets offisielle julekort fra statsministeren. Det er jeg og resten av Trøndelag meget stolt over.

At kulturbudsjettet ble bedret, er bra. Men det er fortsatt noen saker vi mener vi ikke er kommet langt nok med. Sørsamisk kultur er en minoritet i den samiske minoriteten i Norge. Vi har et særskilt ansvar for å ivareta sørsamisk kultur på en god måte. Kultursenteret Saemien Sijte på Snåsa er et prosjekt som er viktig for Venstre. Vi forventer at den enstemmige kulturmerknaden fra fjorårets budsjettbehandling følges opp videre, slik at prosjektet kan realiseres.

Også opera- og kulturhus i Kristiansund er et prosjekt der Venstre har vært pådriver. Det er godt å se at flere partier kommer etter og ønsker prosjektet realisert. Vi forventer at regjeringen tar med seg dette prosjektet videre, i tråd med de forutsetningene og premissene som – igjen – ble lagt i kulturmerknaden i fjorårets budsjettbehandling. Et nytt opera- og kulturhus vil være en viktig energiinnsprøyting på Nord-Vestlandet.

Ellers må jeg si at jeg hørte en representant som mente at Strømsgodset var det beste fotballaget i Norge. Nå vet jeg at kulturministeren og jeg heier på samme fotballag – og dermed vant vi også den kampen 2–1. (Munterhet i salen.)

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [20:09:34]: Det har vært en grei kulturdebatt i kveld. Det skal i hvert fall ikke stå uimotsagt når enkelte representanter klarer å bruke ord som «kutt» og «sultefôring» og sier at folks kulturbruk styres av størrelsen på lommeboken. Det er ikke den opplevelsen folk der ute eller vi har.

På kulturområdet er det gjort betydelige løft i denne perioden, løft som ikke ble gjort av den rød-grønne regjeringen i forrige periode – selv om de hadde det største økonomiske handlingsrommet noen regjering noensinne har hatt, og de hadde rent flertall på Stortinget. Momskompensasjonen er økt med over 0,5 mrd. kr. Det gir mange viktige muligheter til lag og foreninger for å drive frivillig arbeid. Momsfritaket for mediene utgjør 450 mill. kr. Det kan altså ikke være slik at det foreslåtte kuttet på 18,7 mill. kr er det som definerer krisen i medienes hverdag i et samfunn hvor vi må se bredt og vidt på mediemangfoldet. Det bevilges 11 mrd. kr over flere departementer til frivilligheten, og det er 100 pst. refusjon for momsen for idrettsanlegg. Og aldri før er det overført mer penger til norsk idrett enn nå. Det er også slik at anleggseiere venter kortere nå enn tidligere på å få spillemidler til idrettsanleggene.

Vi er også en komité som på et annet fagfelt jobber med likestilling, så en liten hilsen til siste taler er kanskje at LSK Kvinner er Norges beste fotballag.