Presidenten: Etter
ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå
at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på
inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [10:03:09 ] (ordfører for saken):
Vi har en forpliktelse til å gi beskyttelse til mennesker som har
behov for det, men en tilstrømning i det omfanget som vi opplevde
i 2015, setter samfunnet vårt på prøve. Ikke minst gjelder det bærekraften
for våre velferdsordninger. Det er derfor vi er nødt til å regulere innvandringen
til Norge.
Når Stortinget behandlet endringer
i utlendingsloven, med ulike typer innstramninger, i det såkalte
asylforliket, var det nettopp på bakgrunn av de store tilstrømningene
av asylanter. En stor andel kom via Russland, via Storskog, grensepasseringsstedet
i Øst-Finnmark. Ingen hadde drømt om at man kom over der med sykler.
Det sier noe om hvor uforutsigbar situasjonen er.
Da Stortinget behandlet disse reglene,
ble det gjort unntak fra hovedregelen om alminnelig høring, da den raske
og store tilstrømningen gjorde det nødvendig å sette i verk særlige
tiltak. Stortinget besluttet at de foreslåtte lovendringene skulle
gjøres midlertidige, og at Stortinget skulle komme tilbake med en
evaluering av disse lovendringene. Det er nå gått to år, og vi har
fått saken til Stortinget.
Evaluering og høring er gjennomført,
og regjeringen foreslår en videreføring av de midlertidige lovendringene
som ble vedtatt den gangen. Dette gjelder bl.a. instruksjonsmyndighet
over Utlendingsnemnda, adgangen til ikke å ta en søknad om beskyttelse
opp til realitetsbehandling dersom søkeren kommer fra et trygt tredjeland,
meldeplikt om oppholdssted, pågripelse og fengsling ved unndragelsesfare,
et annet innkvarteringssted enn Trandum og videre at det kan settes
kortere frister ved utreise og retur.
Proposisjonen er omfangsrik. Den
omhandler også politiattest for tolker, nødvendigheten av det, midlertidig
arbeidstillatelse for asylsøkere og krav om familieetablering, etter
et anmodningsforslag fra Arbeiderpartiet.
Det er flertall for videreføring
av innstramningene, med unntak av videreføring av instruksjonsmyndighet overfor
Utlendingsnemnda, klageorganet. Høyre og Fremskrittspartiet mener
at politisk styring av utlendingsfeltet fortrinnsvis bør skje gjennom
lov og forskrift, men instruksjonsmyndighet vil i noen tilfeller være
et mer egnet verktøy, det gjelder særlig ved behov for raske avklaringer
og endringer. Lov- og forskriftsendring er tidkrevende. Høyre og
Fremskrittspartiet støtter derfor videreføringen.
Krig og konflikter nær Europas grenser
øker risikoen for tilstrømning. Selv om vi nå er i en periode med
liten tilstrømning av asylsøkere, vet vi lite om hva framtiden kan
bringe. Uro rundt Midtøsten, Afrika og hva som skjer i grenseland
til Russland, vet vi lite om, og det er viktig at vi har et verktøy
og ikke minst en beredskap som gjør at vi kan håndtere situasjoner
raskt. Det er også knyttet stor usikkerhet til sekundærbevegelser
innenfor Europa. Norge må være forberedt på at ankomsttallene kan
gå opp igjen, og ikke minst at menneskesmuglere etablerer nye ruter.
Erfaringene våre fra 2015 har gjort
at vi nettopp trenger en beredskap og et verktøy for å kunne håndtere
situasjoner raskt. Det var en kritikk fra opposisjonen i 2015 at
man ikke hadde de nødvendige verktøy, og at man ikke gjorde nok.
Det er nettopp dette vi vil unngå nå, ved at vi gir regjeringen
mulighet til å ha disse verktøyene.
Flere representanter fra opposisjonspartiene,
spesielt Arbeiderpartiet, har framført denne kritikken. Nå stemmer
de likevel ned et viktig verktøy og en beredskap for å håndtere
en dramatisk økning.
Det vil alltid være en diskusjon
om asylpolitikken er for streng, og om praksis er innenfor våre
konvensjonsforpliktelser. Dette er diskusjoner vi må ta, selv om
de er vanskelige og krevende.
Jeg tar opp forslaget fra Høyre og
Fremskrittspartiet
Presidenten: Representanten
Kristin Ørmen Johnsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Stein Erik Lauvås (A) [10:08:47 ] : Takk til saksordføreren.
Arbeiderpartiet støtter et flertall
av de forslagene som er lagt fram, og som er en videreføring av
de vedtakene som Arbeiderpartiet var med på i 2015.
For Arbeiderpartiet er det viktig
at vi har en streng, rettferdig og human asyl- og innvandringspolitikk,
og at vi har et regelverk som sikrer kontrollen med våre grenser.
Arbeiderpartiets landsmøte har slått fast disse prinsippene ved
flere anledninger, og derfor vil vi også stemme for et flertall
av forslagene i innstillingen.
Hva gjelder UNE og videreføringen
av instruksjonsmyndigheten, vil Arbeiderpartiet stemme imot. Komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det foreslås å videreføre
endringene i utlendingsloven § 76 annet ledd, som innebærer at departementet
har samme instruksjonsadgang overfor Utlendingsnemnda som det har
overfor Utlendingsdirektoratet. Det er klart at etter den midlertidige
lovendringen fra 2015 har departementet etter utlendingsloven i
dag samme instruksjonsmyndighet overfor UNE som det har overfor
UDI når det gjelder lovtolkning og skjønnsutøvelse, dvs. at departementet
her kan styre både UDIs og UNEs praksis gjennom generelle instrukser.
Vi understreker at UNE skal være
et selvstendig domstollignende organ, og at utgangspunktet er at
UNE skal være unntatt politisk styring. Vi viser til at UNEs uavhengige
stilling skal være en garanti for forutberegnelighet og likebehandling
under skiftende regimer, særlig på de områdene hvor Norge har forpliktet
seg også internasjonalt. Dette ser vi på som et svært tungtveiende argument,
og vi støtter derfor ikke en videreføring av instruksjonsmyndigheten
overfor UNE, slik regjeringen ønsker.
Stortingsflertallet korrigerer nå
regjeringen og statsråden for andre gang på kort tid, og for å si
det slik: Det er ikke sikkert at regjeringen og statsråden er tjent
med at dette skal gjøres en tredje og en fjerde gang.
Så skal jeg bare si kort til det
som representanten Ørmen Johnsen sier om at det var kritikk fra
Arbeiderpartiet om mangelfullt verktøy i 2015. Det var kritikk for
at ikke regjeringen reagerte i 2015 da man så den situasjonen som
var i ferd med å oppstå. Det var det kritikken gikk på, og den kritikken
står seg den dag i dag.
Det andre forslaget som Arbeiderpartiet
ikke støtter, er 24-årskravet for familieetablering. Vi har et annet
forslag om det. Dette går tilbake til behandlingen av Prop. 90 L
for 2015–2016, og vi viser til at formålet er å bekjempe tvangsekteskap.
Forslaget fikk tilslutning av et flertall i Stortinget og trådte
i kraft 1. januar 2017. Men i behandlingen av den proposisjonen
fremmet et annet stortingsflertall følgende anmodningsvedtak:
«Stortinget ber regjeringen legge
fram forslag til lovendring om seks års krav til arbeid eller utdanning
i Norge før familieetablering kan finne sted.»
Det sluttet også Fremskrittspartiet
og Høyre seg til, det var altså et flertall.
Så sier vi videre:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
anser det som mer formålstjenlig å innføre et seksårs-krav» – heller
enn et 24-årskrav – «til arbeid eller utdanning før familieetablering
kan finne sted, der man begynner å telle ved 18 år.»
Vi mener altså at det er mer målrettet
å stille krav til arbeid eller utdanning i Norge ved å utvide dette
– dette med det formål å bekjempe tvangsekteskap og ikke minst av
hensyn til integreringen som sådan.
Jeg ser at tiden går, så jeg går
ikke inn i alle de andre forslagene. Jeg har for så vidt generelt
omtalt dem. Men når det gjelder forslag nr. 3 i innstillingen, har
vi en tilføyelse i første setning. Første setning skal lyde:
«Stortinget ber regjeringen legge
fram forslag til lovendring om seks års krav til arbeid eller utdanning
i Norge før familieetablering kan finne sted, der man begynner å
telle ved 18 år.»
Det er det siste som er tillegget.
Med dette tar jeg opp de forslagene
som Arbeiderpartiet har i innstillingen.
Presidenten: Representanten
Stein Erik Lauvås har tatt opp de forslagene han refererte til.
Og presidenten har notert seg tillegget.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:13:23 ] : Saken vi skal behandle
i dag, er en konsekvens av flyktningstrømmen i 2015. Det ble da
klart, for de fleste i hvert fall, at det måtte tas grep for å håndtere
situasjonen, og regjeringen tok også grep.
For å beskytte asylinstituttet er
det viktig å sørge for at det ikke misbrukes, og for å få til det
må vi ha virkemidler som kan brukes når situasjonen krever det.
Det var spesielt etter at det plutselig kom store ankomster over
Storskog, at flere innstramninger ble vedtatt. Dersom man har fått
opphold i et trygt land og ikke er forfulgt, er det et viktig prinsipp
at man ikke kan reise videre til et nytt land for å søke asyl. Asylinstituttet
er under press, og denne typen utnytting vil være med på å uthule ordningen
enda mer. Det er derfor gode grunner til å nekte behandling av en
asylsøknad når man kommer fra et tredjeland hvor man ikke er forfulgt
og har hatt opphold.
Flertallet har varslet at de ønsker
å videreføre denne ordningen, og det er jeg glad for. Vi må ha kontroll
på personer som vi ikke kjenner identiteten til, og vi må ha kontroll
på personer som etter all sannsynlighet ikke kommer til å få sin
søknad behandlet i Norge. Den beste måten å gjøre det på er å innføre
muligheten til å pågripe og holde disse under kontroll inntil de
sendes ut. Hensikten er å forhindre at personer som ikke har noen grunn
til å søke asyl i Norge, forsvinner og oppholder seg her ulovlig.
Det er også gledelig å se at flertallet
stiller seg bak en videreføring av disse innstramningene. Det som
ikke er like gledelig, er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet igjen er
ute og vingler på andre områder. Det ser ut til at de helt har glemt
hva som skjedde under flyktningkrisen i 2015. De så den gang behov
for å innføre instruksjonsmyndighet overfor UNE. Det er når noe
uforutsett skjer, at det er viktig med handlekraft og politisk ledelse.
Særdomstolsutvalget har gjennomgått organiseringen av UNE, og de
har konkludert med at UNE ikke bør erstattes med en forvaltningsdomstol,
bl.a. fordi det er behov for politisk styring på utlendingsfeltet.
Instruksjoner fra departementet
kan aldri gjelde enkeltsaker. De kan aldri gå på tvers av lover,
forskrifter og internasjonale avtaler. Alle saker kan i tillegg
trekkes inn for domstolen på vanlig måte. Argumentet om at instruksjonsmyndighet
svekker rettsikkerheten, er derfor ikke et gyldig argument.
Erfaring viser at departementet
har vært tilbakeholdne med å bruke instruksjonsmyndigheten. Det
er lov og forskrift som er hovedregelen, men noen ganger kan det være
avgjørende å få en rask avklaring av praksis og lovtolkninger. Det
er ekstra spesielt å se argumentasjonen fra Senterpartiet for å
fjerne instruksjonsmyndigheten. De mener instruksjonsmyndigheten
ikke bør være gitt i en normal situasjon, men kunne etableres om
spesielle forhold tilsier det. Det er jo nettopp derfor man bør
gå inn for å beholde instruksjonsmyndigheten nå. Det er slik man
kan være forberedt på spesielle forhold. Når slike spesielle forhold
allerede har inntruffet, er det for sent å begynne å endre lovene
for å innføre den på nytt.
Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet
kritiserte regjeringen for å være uforberedt på flyktningstrømmen over
Storskog i 2015. Grunnen til at man var uforberedt, var at man ikke
hadde de virkemidlene på plass som vi nå har innført. Da er det
trist å se at man nå har glemt hele situasjonen og nå tar aktive
grep for at Norge igjen skal bli uforberedt på en eventuell ny situasjon.
Fra 1. januar innførte vi 24-årsgrense
for familieetablering med utenlandsk ektefelle. Hovedgrunnen til dette
er å bekjempe tvangsekteskap. Alle partier bortsett fra Arbeiderpartiet
ønsker å videreføre dagens ordning, og det er veldig bra. Arbeiderpartiet
ønsker dessverre også her å myke opp regelverket og åpne dørene for
mer tvangsekteskap. Siden Arbeiderpartiet vil erstatte 24-årsregelen
med et 6-årskrav til arbeid eller utdanning, som ikke skal gjelde
for norske statsborgere, er dette en oppmykning. Mange unge som
står i fare for å bli tvangsgiftet, er norske statsborgere, og Arbeiderpartiets forslag
vil fjerne det viktigste virkemiddelet vi har for å hindre tvangsekteskap
for en stor og utsatt gruppe. Dette viser at Arbeiderpartiet egentlig
ikke ønsker å gjøre noe med sosial kontroll og den slags ukultur.
Heldigvis får det ikke flertall.
Alt i alt er vi fornøyd med at alle
bortsett fra én innstramning blir videreført.
Heidi Greni (Sp) [10:18:54 ] : Den 16. november 2015 vedtok
Stortinget innstramminger i utlendingsloven. Situasjonen ved Storskog
krevde rask handling, og vedtakene vi fattet, hadde utløpsdato l.
januar 2018. Stortinget ba også regjeringen om å komme tilbake til
Stortinget med en evaluering av lovendringene i løpet av to år.
Nå har vi, som forutsatt, fått saken tilbake. Fra at vi i 2015 opplevde
svært store flyktningtall, hvorav 5 400 over grensestasjonen mot
Russland, har situasjonen nå snudd. Antall asylsøkere til Norge
har de siste to årene falt dramatisk.
Regjeringen viser i proposisjonen
til at det i 2016 kom tre asylsøkere over Storskog, og at ingen
har kommet så langt i 2017. Det betyr ikke at antall mennesker på
flukt fra krig og forfølgelse har falt tilsvarende. Tilstrømmingen
til Norge er først og fremst redusert fordi det er blitt vanskeligere
å komme seg hit. Flyktningrutene er mer eller mindre stengt, og
vi har også innført grensekontroller som gjør det vanskeligere å
komme inn i landet.
Senterpartiet støttet innstrammingene
som ble innført i 2015. Vi mener endringene som ble gjort, var nødvendige
for å håndtere situasjonen som var den gangen. Spørsmålet vi må
stille oss nå, er om det er rett å videreføre disse tiltakene. Situasjonen
er ganske annerledes enn den var i 2015. Samtidig vet vi at situasjonen
fort kan snu igjen.
Senterpartiet understreker i sitt
program at partiet vil føre en ansvarlig og anstendig flyktning-
og asylpolitikk som bygger på våre internasjonale forpliktelser,
humanitære tradisjoner og vår nasjonale kapasitet. Vi understreker
at Norge skal ha en klar asylpraksis, men at alle som søker asyl
i Norge, skal ha trygghet for at rettssikkerheten blir ivaretatt.
Vi vet at svært mange av dem som
kom til Norge i 2015, ikke har fått flyktningstatus. Cirka halvparten
av sakene som ble behandlet i fjor, endte i avslag, ifølge statistikkene
fra UDI og UNE. Jeg tror det er rett å ha et lovverk som gir virkemidler
til å skille mellom personer som etter asylretten har rett til opphold,
og dem som vil få avslag. Jeg ser at mye av debatten vil dreie seg
om vi har et for strengt lovverk, og at lav innvilgelsesprosent
er et resultat av en streng innvandringspolitikk. Kanskje det, men
det er nok likevel slik at mange av dem som i dag ikke får innvilget
asyl eller opphold, heller ikke ville fått det med de justeringene
av lovverket som enkelte partier foreslår.
Senterpartiet står sammen med flertallet
i kommunal- og forvaltningskomiteens innstilling som mener det fortsatt
er behov for de fleste av de innstrammingstiltakene i utlendingsloven
som ble vedtatt i 2015. Vi begrunner dette med stor usikkerhet om
hvordan flyktningsituasjonen vil utvikle seg framover.
På et hovedpunkt skiller vi oss
fra regjeringen. Det gjelder opprettholdelse av departementets instruksjonsadgang
over Utlendingsnemnda, UNE. Innstrammingene vi innførte i 2015,
betyr at departementet kan styre både UDIs og UNEs praksis gjennom
generelle instrukser. Mange har sett dette som den vanskeligste
og mest kontroversielle delen av de midlertidige endringene som
ble gjort i 2015. Når vi støttet det i 2015, var det ut fra en helt
ekstraordinær situasjon på Storskog. Vi understreket også den gangen
tvil og vedtok endringen som midlertidig, og vi ba om en evaluering.
Jeg registrerer at opphevelse av
vedtaket om departementets instruksjonsmyndighet over UNE ble det
viktigste temaet under komitéhøringen vi gjennomførte. Alle som
deltok på høringen, mente at instruksjonsmyndigheten over UNE burde
fjernes. Departementet viser i proposisjonen til at hovedargumentet
mot en instruksjonsadgang over UNE har vært at dette ikke er ansett
som forenlig med en uavhengig nemndordning. Så sier departementet
at disse hensynene ikke kan være avgjørende i dagens situasjon,
hvor det er behov for politisk styring av praksis når det anses
hensiktsmessig.
Det er her vi er uenige med regjeringen.
I dagens situasjon tilsier prinsipielle hensyn at UNEs karakter
av å være uavhengig organ gjeninnføres. UNE skal få sitt mandat
gjennom vårt nasjonale lovverk på asylfeltet og ikke i løpende instrukser
fra departementet. UNE er underlagt lover og forskrifter. Statsråden
kan til enhver tid ta initiativ til endringer i lover og forskrifter
hvis hun finner det nødvendig.
Senterpartiet mener norsk asylpolitikk
er tjent med at vi får en klagesaksbehandling gjennom UNE som oppleves
som uavhengig. Instruksjonsmyndigheten over UNE ble gitt i en unntakssituasjon.
Senterpartiet mener vi ikke kan garantere at en slik situasjon ikke oppstår
igjen. Hvis det skulle skje, kan Stortinget gjeninnføre instruksjonsmyndigheten
på kort varsel, men i en normalsituasjon bør UNE framstå som det
uavhengige og domstollignende organet det var ment å være.
Karin Andersen (SV) [10:24:18 ] (komiteens leder): Først vil
jeg ta opp de forslagene som SV er medforslagsstiller til.
Det er to år siden Stortinget –
etter SVs syn – fattet noen av de minst ærefulle vedtakene vi har
gjort. Uten høring og uten komitébehandling ble det gjort store endringer
i asylretten, endringer som det organet som er satt til å tolke
dette, nemlig FN, sier er i strid med våre internasjonale forpliktelser.
Jeg må si jeg er bekymret, for det er i krisetider vi må holde fast
ved de prinsippene som skal regulere hvordan vi skal oppføre oss
sivilisert og på en human måte i litt vanskelige situasjoner.
Regjeringen reagerte ikke på de
alvorlige signalene om at det kom veldig mange asylsøkere. SV ba
om et krisemøte i Stortinget i august og fikk nei. Regjeringen la fram
et budsjett i oktober med kutt på disse områdene. Det er det som
er ikke å være forberedt. Det som er alvorlig, er at de høstet stor
politisk gevinst i denne salen ved at flertallet, bortsett fra SV
og Miljøpartiet De Grønne, sluttet seg til de endringene som da
ble gjort, og som det i ettertid har vist seg at man stort sett
heller ikke har kunnet bruke.
Det er flere som har vært inne på
instruksjonsmyndigheten over UNE. SV mener det er prinsipielt feil
og er glade for at flertallet nå tar den vekk. Det handler om rettsstatens
prinsipper. Men et resultat av disse instruksene var de berømmelige
Storskog-instruksene. Det har i ettertid vist seg å være slik som
SV da sa, at vi er nødt til å behandle disse sakene etter ordinær
prosedyre. Det hadde gått raskere, det hadde vært billigere, og
flere av dem som kunne returneres fordi de ikke hadde beskyttelsesgrunnlag,
kunne ha vært returnert. Nå har en del av dem sittet i to år på
mottak.
Det har også vært vilje til å definere
land etter land etter land som trygge, slik at man skulle komme
seg unna den endringen som ble gjort da man fjernet kravet om at de
vi returnerer til et tredjeland, skal ha tilgang på en rettssikker
asylprosedyre dit de kommer. Ja, det er mange som er trygge i Russland,
men mange av dem som kom, vet man ikke nødvendigvis om er det. Det
som er viktig, er jo å sjekke om de har en asylgrunn til å komme. Det
er det som er Norges forpliktelse, og den forpliktelsen har Norge
uavhengig av hva noen andre land gjør.
Vi vet hvor dårlig tilgang det er
på asylprosedyre i Russland. De som har trygt opphold der, og som
ikke har asylgrunn, ville det jo være mulig å returnere. Men for dem
som har asylgrunn, har Norge en selvstendig rett til enten å behandle
asylsøknaden her eller returnere dem til et land der det er tilgang
på asylprosedyre. Dette er bunnplanken i asylretten. Det er dette
det handler om – at man ikke skal bli returnert til et land der
man f.eks. ikke får asyl, eller blir returnert videre til et land
der man er utsatt for forfølgelse. Det er disse prinsippene flertallet
fremdeles ikke ser at vi er på den gærne sida av streken av.
Da vi behandlet hasteforslagene
14. november, sa Jonas Gahr Støre noe viktig fra denne talerstolen.
Han sa at lederen i UDI hadde vært ute og sagt at vi var nær streken
når det gjaldt våre forpliktelser. Jonas Gahr Støre sa også at der
skal vi ikke være, vi skal være godt innenfor den riktige sida.
Det er et stykke dit ennå.
De endringene som flertallet nå
viderefører, er ikke nødvendige for å ha en streng asylpolitikk,
for det har Norge. Det er ingen i denne salen som mener at man skal
ha en asylpolitikk der de som ikke har krav på beskyttelse, får
det. Det er ingen som mener det, men vi mener at prosedyrene og
reglene vi har i Norge, skal sikre at vi ikke returnerer noen til
forfølgelse eller fare, og at det er vår plikt å sikre at det skjer
i Norge.
Jeg mener at Stortinget må komme
tilbake til dette og til den måten vi tolker internasjonale konvensjoner
på, for jeg synes det er mangelfulle saksutredninger også på dette
området.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Ketil Kjenseth (V) [10:29:44 ] : Høsten 2015 opplevde vi at
stadig flere asylsøkere kom til Norge fra Russland og krysset grensen
på Storskog. I oktober og november 2015 kom det mer enn 5 000 asylsøkere
over en grense hvor det tidligere kom et titall personer. Det var
en ny situasjon for Norge, og vi var i Stortinget enige om å iverksette
noen tiltak.
Et høyt samlet antall asylsøkere
i 2015 skapte også utfordringer for mottaksapparatet vårt, og det
ble krevende for UDI å innkvartere asylsøkere etter hvert som de kom.
Men det er viktig å understreke at det aldri var en stor krise.
Selv om Norge i 2015 tok imot mer enn 31 000 asylsøknader, viser
historien at det var innenfor det vi klarte å håndtere, og vi skal
huske på at det kom fem ganger så mange til Sverige.
Bakteppet for lovendringene var
imidlertid økningen i antall asylsøkere som kom over Storskog, og
ikke minst at de fleste ble omtalt som såkalt grunnløse asylsøkere.
Hensikten var å stanse strømmen av asylsøkere som hadde opphold
i Russland. Det er derfor litt oppsiktsvekkende at regjeringa erkjenner
at endringene ikke hadde denne effekten. Det var ikke Stortingets hastevedtak
i oktober 2015 som stanset strømmen over Storskog. Til tross for
ekspressbehandling i Stortinget kom endringene for sent. Strømmen
var allerede stanset, og i ettertid ser vi at svært få av dem som
kom, ble sendt tilbake.
Like fullt mener regjeringa at det
er nødvendig å videreføre endringene. Normalt er det gjerne slik
at om man innfører noen midlertidige tiltak og i etterkant konkluderer
med at tiltakene ikke hadde ønsket effekt, avvikler man tiltakene.
Innvandringsfeltet er åpenbart helt annerledes enn alle andre politiske
felt, og her finner Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet
sammen igjen.
Departementet skriver at selv om
man ikke fikk sendt noen tilbake til Russland, fikk man returnert
noen til Hellas. Er det noe land som har nok asylsøkere fra før, er
det vel nettopp Hellas. Stortinget ekspressbehandlet ikke endringer
i utlendingsloven for å sende flere tilbake til Hellas.
Venstre støttet de midlertidige
endringene, med unntak for instruksjonsrett overfor Utlendingsnemnda. Men
når vi nå klart ser at tiltakene ikke hadde den effekten vi ønsket,
ser vi ingen grunn til å videreføre dem. Asylsøkere har krav på
rettssikkerhet, og i Norge bør vi være i front på å gi grunnleggende
rettssikkerhetsgarantier. Som et lite land har Norge alltid vært
opptatt av internasjonale spilleregler og viktigheten av å støtte
opp under folkeretten. Det må også gjelde på innvandringsfeltet
og for flyktningkonvensjonen.
Flertallet i komiteen mener det
er grunnlag for utvidede hjemler til pågripelse og fengsling, selv
om man heller ikke rakk å få noen praktisk erfaring med anvendelse
av disse. For Venstre er det viktig at man ikke behandler asylsøkere
som kriminelle i utgangspunktet. Retten til asyl er grunnleggende,
og vi må være rause mot mennesker på flukt, mennesker som kan bære
på grufulle opplevelser, og som har flyktet fra alt som er nært
og kjært. Når vi senker terskelen for fengsling, er det for å beskytte
oss selv mer enn dem, og det oppleves dramatisk for den som rammes.
Denne innstrammingen hadde ingen
effekt på Storskog, og det påpekes i høringsrunden at avgrensingen mot
barnefamilier og barn kan gjøre den vanskelig å håndheve i praksis.
Da ser vi i Venstre ingen grunn til å gjøre disse innstrammingene
permanente.
Vi står fast ved at Utlendingsnemnda
bør være et uavhengig klageorgan som sikrer asylsøkere en reell
klageadgang, i medhold av Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Da kan ikke nemnda styres politisk på linje med Utlendingsdirektoratet.
Vi som jobber med dette, vet at utlendingsfeltet er et krevende
fagfelt, hvor det for den enkelte kan stå om liv og død. En feilaktig
vurdering av om det er trygt nok i hjemlandet, kan få fatale konsekvenser.
Derfor er det viktig at nemnda er uavhengig i sin vurdering. Å gå
til sak er umulig for de fleste asylsøkere, og derfor er nemnda
så viktig. Jeg er derfor glad for at vi nå har et flertall for et
uavhengig UNE, og jeg vil berømme Arbeiderpartiet og Senterpartiet
for en klok snuoperasjon.
Vi skulle gjerne ha sett at flertallet
også hadde vært villig til å gi flere asylsøkere en mer meningsfull
hverdag mens de venter på avklaring av sin sak. Lediggang er som kjent
roten til alt ondt, og de fleste av oss er enige om at arbeid er
et gode både for den enkelte og for samfunnet. Unntak fra krav om
gjennomført asylintervju er bra, men vi må også redusere krav til
ID og fjerne krav til framlagt reisedokumentasjon.
Torhild Bransdal (KrF) [10:34:44 ] : Saken vi behandler i dag,
er kompleks og krevende. Den handler i bunn og grunn om hvordan
vi skal behandle mennesker som kommer til Norge for å søke asyl.
For noen tykkes det å handle om signalpolitikk og symboler og hvorvidt
vi skal ha åpne grenser eller ikke. Men det er ikke det saken handler
om. Den handler om hvilke prinsipper vi skal bygge asylpolitikken
på som er en rettsstat verdig.
Kristelig Folkeparti står for en
ansvarlig og rettferdig innvandringspolitikk. Vi vil sikre en forutsigbar
politikk som ivaretar sentrale rettssikkerhetsgarantier. Vi viker ikke
fra – og vi forhandler heller ikke vekk – krav etter folkeretten
og menneskerettighetene. Det stiller vi som krav for dette.
Da Stortinget behandlet de såkalte
hastevedtakene høsten 2015, fikk Kristelig Folkeparti gjennomslag
for at endringene kun skulle gjelde for to år. I tillegg ble det vedtatt
at endringene skulle evalueres. Det var bl.a. viktig fordi alle
forslagene ikke hadde vært ute på normal høring. Fristen på to år
og evalueringen ville også sikre at man fikk et bedre beslutningsgrunnlag
for å vurdere om det var et reelt behov for endringene, før de eventuelt
skulle gjøres permanente.
Da proposisjonen var gjenstand for
høring i komiteen, var høringsinstansene unisont motstandere av
å videreføre hastevedtakene, spesielt forslag om å gi regjeringen
instruksjonsmyndighet overfor UNE.
Spørsmålet om instruksjonsmyndighet
er blitt vurdert en rekke ganger, sist i NOU 2010: 12. Utvalget
anbefalte da at vi ikke skulle gi regjeringen instruksjonsmyndighet
i asylsaker. Grunnen var at legitimiteten og uavhengigheten ville
svekkes, i tillegg til tilliten og rettssikkerheten.
Regjeringen påpeker også i proposisjonen
at politisk styring av utlendingsfeltet bør skje gjennom lov og
forskrift, men at instruksjonsmyndighet vil sikre mulighet til å
handle raskt og gi mer detaljert instruksjon i tider med usikre
asylankomster, og at domstolsbehandling vil gi en reell ankemulighet.
De fleste høringsinstansene støttet
ikke videreføring av forslaget. UNE har på sin side påpekt i høringssvaret sitt
at det er hyppighet og hvor omfattende og detaljerte instruksene
er, som avgjør om organet er uavhengig eller ikke. NOAS har påpekt
at Norge vil være det eneste landet i Europa som eventuelt vil ha
en slik instruksjonsmyndighet over klageorganet.
Adgangen til politisk styring fra
regjeringens side er per i dag stor, da sentrale deler av utlendingsretten
er forskriftsfestet. Det mener Kristelig Folkeparti taler klart imot
å gi regjeringen instruksjonsmyndighet. Det strider mot en reell
to-instansbehandling om regjeringen kan instruere både UDI og UNE,
i tillegg til at rettssikkerheten svekkes. Det er også lite samfunnsøkonomisk
at saker må tas inn for retten i stedet for å få en reell ankebehandling
i UNE. Derfor stemte Kristelig Folkeparti imot å gi regjeringen
instruksjonsmyndighet i 2015, og derfor stemmer vi imot det i dag.
Vi behandler også forslag om å videreføre
nektelse av realitetsbehandling av asylsøknader til land de har
reist gjennom eller oppholdt seg i, uten at man vet om de vil få
en søknad om asyl behandlet der. Før 2015 kunne man bare nekte realitetsbehandling
og returnere asylsøkere til et trygt tredjeland om man ville få
en søknad om beskyttelse behandlet der. Norsk Folkehjelp har påpekt at
om dette blir vedtatt, blir Norge på dette området strengere enn
EU, da EUs prosedyredirektiv inneholder vilkår om at en asylsøknad
blir behandlet i et tredjeland. Røde Kors mener på sin side at forslaget
bryter med folkeretten, og UNE stiller spørsmål om det er et reelt
behov for å videreføre endringen. De påpeker også at det ikke nødvendigvis
er mer tidkrevende å behandle en sak etter § 28 enn en avvisning
om realitetsbehandling. Kristelig Folkeparti ønsker derfor ikke
å videreføre dette, og mener det trist at Senterpartiet og Arbeiderpartiet gir
regjeringspartiene støtte til dette, i tillegg til alle de andre
innstrammingsforslagene fra regjeringen – utenom instruksjonsmyndighet.
Kristelig Folkeparti mener det er
positivt at regjeringen fremmer forslag om å senke terskelen for
arbeidstillatelse for asylsøkere.
Vi kan selvsagt ikke hjelpe alle
mennesker som lider nød i verden. Det har vi ikke kapasitet til.
Men det er heller ikke det innvandringsdebatten egentlig handler
om. Ingen vil ha åpne grenser, men vi vil ha gode og gangbare regler.
Derfor stemmer Kristelig Folkeparti imot alle innstrammingsforslagene
fra 2015.
Statsråd Sylvi Listhaug [10:40:18 ] : Regjeringen har lagt
fram en proposisjon om flere endringer i utlendingsloven. Det er
nå drøyt to år siden de midlertidige innstramningene ble vedtatt
av Stortinget. Hovedgrunnen til dette var den dramatiske økningen
i antall asylsøkere til Norge høsten 2015, og særlig den store tilstrømningen
over Storskog. Lovendringene er evaluert, slik Stortinget ønsket,
og evalueringen og forslag om videreføring har vært på bred høring.
Innstramningene som kom på plass
i 2015, var viktige for å få kontroll med asyltilstrømningen til
Norge. Jeg minner om at Norge mottok over 31 000 asylsøkere i 2015,
og at over 5 000 av disse kom over Storskog. Selv om asyltilstrømningen
til Norge er betraktelig lavere nå, er det etter min mening fortsatt
behov for innstramningene som ble vedtatt i 2015.
Jeg er meget fornøyd med at av alle
forslagene vi foreslår, er det kun ett som ikke blir vedtatt av
Stortinget i dag. Både den utvidede muligheten for å nekte realitetsbehandlingen
av asylsøknader og innstramningen når det gjelder utreisefrist,
meldeplikt og bestemt oppholdssted, og når det gjelder pågripelse
og fengsling av søkere som skal returneres raskt til et trygt tredjeland, vil,
slik det ser ut, bli vedtatt i Stortinget i dag. Dette viser klart
og tydelig at Stortinget anerkjenner viktigheten av å føre en streng
linje, og at vi har best mulig beredskap for en eventuell ny og
krevende situasjon.
Også når asylstilstrømningen til
Norge er lav, er det viktig med en konsekvent og forutsigbar linje
i innvandringspolitikken. Det er knyttet stor usikkerhet til antall migranter
som planlegger å reise til Europa i tiden framover. Det er også
usikkerhet knyttet til sekundærbevegelser innenfor Europa. Norge
må derfor være forberedt på at ankomsttallene igjen kan ta seg opp,
og at menneskesmuglere etablerer nye ruter. Jeg mener det er helt sentralt
at vi har et regelverk som legger til rette for at en eventuell
ny økning i ankomsttallene kan håndteres på en effektiv og hensiktsmessig
måte.
Et av de viktige forslagene som
vil sikre at regjeringen har den nødvendige beredskapen dersom nye
situasjoner oppstår, er å videreføre departementets myndighet til
å instruere Utlendingsnemnda. Det innebærer at departementet kan
gi generelle instrukser om lovtolkning og skjønnsutøvelse til Utlendingsnemnda
på samme måte som til Utlendingsdirektoratet. Denne myndigheten
er først og fremst viktig for raske avklaringer. Alle instrukser
må selvsagt være innenfor gjeldende lovverk og våre folkerettslige
forpliktelser. Akkurat som de øvrige innstramningene nå videreføres
og Stortinget dermed anerkjenner behovet for en stø kurs, streng
linje og nødvendig beredskap, hadde regjeringen ønsket at Stortinget
forsto at myndigheten til å instruere UNE også er et viktig virkemiddel
i så henseende.
Flere representanter fra opposisjonspartiene,
spesielt Arbeiderpartiet, kritiserte regjeringen sterkt for ikke å
handle raskere når det gjaldt tilstrømningen over Storskog høsten
2015. Nå stemmer Stortinget ned et viktig verktøy for å håndtere
en eventuell dramatisk økning av antall asylsøkere. Det vil ved
en stor tilstrømning til Norge være viktig å kunne reagere så raskt
som mulig. Dersom instruksjonsmyndigheten ikke videreføres, vil
regjeringen miste et viktig virkemiddel for hurtig håndtering av
situasjonen.
I politiske debatter har vi sett
representanter som har sagt at denne instruksjonsmyndigheten har
vært brukt for å presse fram innstramninger og svekke rettssikkerheten.
Dette er ikke riktig. Den har bl.a. blitt brukt for å følge opp
asylforliket. Videre har departementet gitt to instrukser som bidrar
til å styrke rettssikkerheten for konvertitter, noe som har vært
en vanskelig, men viktig sak. Med bakgrunn i instruksjonsmyndigheten
er det åpnet for at en prest eller andre fra menigheten i større grad
kan møte og uttale seg om konverteringen i et nemndmøte. Det er
også opprettet et ressursutvalg som Utlendingsnemnda kan rådføre
seg med.
Arbeiderpartiet foreslår å oppheve
24-årskravet i saker om familieetablering for i stedet å innføre
et krav om seks års arbeid eller utdanning i Norge. Dette er et
forslag som vil sette arbeidet mot tvangsekteskap i revers. For
noen uker siden behandlet vi en interpellasjon fra Arbeiderpartiets
representant Jan Bøhler, der det ble gitt klar og tydelig beskjed
om at regjeringen var forventet å gjøre det vi kunne for å motvirke
tvangsekteskap og æreskultur. I lys av dette er forslaget fra Arbeiderpartiet et
paradoks. 24-årskravet i saker om familieetablering er målrettet
for å motvirke tvangsekteskap, da personer som er 24 år, gjerne
vil være mer selvstendige og gjøre egne valg enn personer som er
yngre. Arbeiderpartiets forslag er ikke egnet til å beskytte norske
statsborgere, som mange annengenerasjons innvandrere er, mot å bli utsatt
for tvangsekteskap.
Oppsummert vil jeg understreke at
det fortsatt er behov for innstramningene. Vi er glad for at de
aller fleste forslagene blir videreført.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Stein Erik Lauvås (A) [10:45:25 ] : Arbeiderpartiets landsmøte
vedtok å øke antall kvoteflyktninger for 2015–2017. Regjeringspartiene
og statsråden hevdet at det var årsaken til at det kom over 30 000
flyktninger til Norge i 2015, og at vi stort sett var skyld i hele
flyktningkrisen i Europa. Om man skal følge logikken til statsråden
og Fremskrittspartiet, som gjentatte ganger har hevdet at en økning
i antall kvoteflyktninger er å anse som en invitasjon til å komme
til Norge, inviteres nå titusenvis av flyktninger til å komme til
Norge i 2018, dette som en følge av at Fremskrittspartiet på Stortinget
har en 100 pst.-økning i antall kvoteflyktninger for 2018 – mer
enn hva statsråden og regjeringen har sagt er forsvarlig. Er det
derfor statsråden er så opptatt av å beholde instruksjonsmyndigheten
overfor UNE?
Statsråd Sylvi Listhaug [10:46:17 ] : Når det gjelder signaler,
har vi sett land der politikere har tatt til orde for å sende liberale
signaler, enten det var Tyskland eller Sverige – eller Finland,
som inntil 2015 nesten ikke hadde hatt asylsøkere, men som plutselig
fikk over 30 000. Også Norge fikk veldig mange i 2015. Det jeg har referert
til, er egentlig det som ble sagt til vårt politi på grensen, at
de følte seg invitert til Norge fordi man skulle ta imot så og så
mange asylsøkere.
Når det gjelder 2018, er situasjonen
den at vi skal ta imot 1 000 færre asylsøkere sammenlignet med årets kvote.
I den grad det er et signal, er signalet at vi tar imot færre, og
er slik sett et signal om innstramning heller enn liberalisering.
Det var ikke hensikten med å videreføre instruksjonsmyndigheten
overfor UNE. Det var rett og slett for å ha det i beredskap dersom
vi opplever økning framover. Bildet er veldig uoversiktlig, og vi
vet ikke hva vi kommer til å møte der framme.
Heidi Greni (Sp) [10:47:32 ] : Statsråden viser i proposisjonen
til at hovedargumentet mot instruksjonsmyndighet overfor UNE er
at dette ikke anses som forenlig med en uavhengig nemndordning,
og at befolkningen trolig vil ha størst tillit til at det utøves
en forsvarlig behandling av enkeltsaker dersom klageorganet er uavhengig
av skiftende regjeringer. Disse hensynene bør «imidlertid ikke være
avgjørende i dagens situasjon», sies det videre fra departementet,
og henviser til at det er «behov for politisk styring av praksis»
også når det gjelder klagebehandlingen.
UNE er underlagt lov og forskrifter,
og statsråden kan til enhver tid ta initiativ til endringer i lover
og forskrifter, som da vil legges til grunn når UNE driver sin saksbehandling.
Hvorfor mener statsråden det lell er så viktig også i en normalsituasjon
å kunne gripe direkte inn overfor UNE, som ble etablert som et uavhengig
og domstollignende organ for å sikre trygg og forutsigbar klagebehandling
av utlendingssaker? Er statsråden enig med meg i at hvis det skulle
oppstå en akutt situasjon, kan Stortinget på få dagers varsel gjeninnføre
den instruksjonsmyndigheten, om nødvendig?
Statsråd Sylvi Listhaug [10:48:43 ] : Stortinget kan til enhver
tid fatte de vedtak de ønsker. Det som skjedde i 2015, var det knyttet
mye kritikk til, fordi det gikk veldig fort. Men det var et eksempel
på at Stortinget – og også regjeringen – kan snu seg rundt og utrede
nye lovparagrafer når man står i en slik situasjon.
Uansett vil jeg si at det viktigste
og beste er jo at man er forberedt, og at man på forhånd har de
virkemidlene man trenger, når man først står i en situasjon. Det
gjør at man kanskje kan effektuere ting raskere.
Regjeringen har i denne proposisjonen
også understreket at endringer overfor UNE fortrinnsvis bør skje gjennom
lov og forskrift, men at det kan være situasjoner der instruksjonsmyndighet
vil være å foretrekke.
Karin Andersen (SV) [10:49:42 ] : Først kan jeg berolige statsråden
med at hvis det er et ønske om å bedre situasjonen for konvertitter,
vet jeg at det er flertall her i salen for det, sammen med regjeringen,
så det kan vi ordne gjennom både lov og forskrift. Det trenger man ikke
instruksjonsmyndighet for å få på plass.
Det andre er disse såkalte Storskog-instruksene
som ble gitt. Både politiet, UDI og Utlendingsnemnda var veldig
kritiske og oppfordret departementet til å fjerne dem, fordi de
så at de ikke var brukbare. Og i april 2016 snudde departementet
i saker om asylsøkere med engangsvisum. For personer med flerreisevisum
og oppholdstillatelse som var utløpt, snudde man i november, og
nå har man snudd for de aller siste. Det betyr jo at man har brukt
forferdelig mye tid og ressurser istedenfor å behandle disse sakene
på en normal måte fra første stund.
Synes statsråden disse instruksene
har vært effektiv og riktig ressursbruk på dette området?
Statsråd Sylvi Listhaug [10:50:43 ] : Det viktigste vi har
oppnådd, er å ha kontroll over tilstrømningen til Norge. Det har
vi lyktes med, og det var det helt avgjørende at vi greide.
Når det gjelder Storskog-situasjonen,
gjorde man endringer med instruksene underveis, da man så at det var
vanskelig å returnere til Russland. Vi har også returnert til Russland,
og vi har returnert til en rekke andre land. Så til sammen er over
900 av dem som kom over Storskog, blitt returnert, enten til Russland
eller til andre land.
Når det gjelder instruksen som er
brukt, mener jeg det har vært den rette måten å følge opp dette
på.
Ketil Kjenseth (V) [10:51:42 ] : Økningen i antallet asylsøkere
over Storskog var et viktig bakteppe for de lovendringene som i
dag blir permanente. De fleste ble omtalt som grunnløse, og ambisjonene
for å returnere disse grunnløse asylsøkerne til Russland var store.
Det ble satt opp et rikelig antall busser for å frakte dem tilbake.
Statsråden har delvis besvart mitt spørsmål, men jeg er veldig nysgjerrig
på hvor mange av dem som kom i 2015, som fikk opphold i Norge. Statsråden
har svart at 900 ble sendt tilbake til Russland eller til andre
land, men det betyr jo at rimelig mange fikk opphold, og at de dermed
kanskje ikke var grunnløse.
Statsråd Sylvi Listhaug [10:52:29 ] : Det er ca. 1 150 personer
som har fått beskyttelse i Norge. En del har også forsvunnet. En
del reiste nok tilbake til sitt opprinnelige hjemland frivillig.
Vi så i reportasjer at personer som hadde søkt asyl i Norge, hadde
reist fra leiligheter i andre land. De hadde jobb der, de hadde
mulighet til å leve livet sitt der både trygt og godt, men valgte
likevel å komme til Norge og søke asyl. Så det er nok forskjellige historier
som ligger bak de tallene som vi her har.
Jeg mener at det nå er viktig å
tenke framover. Vi står i en situasjon der vi vet at Afrika skal
vokse med nesten en halv milliard mennesker bare fram til 2030.
Vi ser en situasjon i Midtøsten som er forholdsvis uoversiktlig,
og hvor det skjer ting daglig som gjør at vi må følge med på dette.
Vi ser at det er mange land i verden der det er uro. Dette gjør
at vi må ha en beredskap for at ting kan skje framover.
Torhild Bransdal (KrF) [10:53:39 ] : Representanten Karin Andersen
var inne på temaet «konvertitter», og det har jeg lyst å forfølge
litt. Jeg registrerer at en av grunnene til at instruksjonsretten
ønskes beholdt, er asylsøkere som har konvertert. Jeg er veldig
glad for at vi kan dele et felles engasjement for konvertitter,
men jeg stiller meg undrende til at en hevder at konvertittenes
stilling blir dårligere om vi tar vekk instruksjonsmyndigheten.
Mener statsråden at en ikke kan
styrke konvertittenes rettigheter ved forskrift eller lov, og vil
statsråden ta initiativ til å legge fram et slikt forslag for Stortinget?
Jeg kan garantere støtte fra Kristelig Folkeparti hvis det blir lagt
fram.
Statsråd Sylvi Listhaug [10:54:26 ] : Stortinget kan vedta
det Stortinget vil, så lenge det er innenfor de gjeldende konvensjonene
og spillereglene som Norge har sagt at vi skal følge.
Når det gjelder konvertittene og
hvorvidt det skal komme lovendringer eller forskriftsendringer for
dem framover, må vi komme tilbake til det. Men den instruksen som
ble gitt til UNE, ble gitt som følge av en avtale som regjeringen
hadde med Kristelig Folkeparti og Venstre i forrige periode. Instruksene
som er gitt, vil da ikke være bindende for UNE videre.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:55:31 ] : Vi er alle enige om
at vi må bekjempe tvangsekteskap. Vi må spørre oss om hva som er
de riktige virkemidlene. I miljøer der sosial kontroll er viktig,
har jenter større frihet før puberteten enn etter. Faktisk kan jenter
oppleve at det sosiale presset øker jo eldre de blir. Da er det
viktig med et seksårskrav, heller enn en 24-årsgrense. Med dagens
regelverk kan man oppleve å jobbe eller være i utdanning fram til
man er 22 år. Så kan man bli tvangsgiftet og måtte oppholde seg
i utlandet til en fyller 24 år. Det er vi imot. Departementet påpeker
nå at en utvidelse til seks år ikke er egnet som tiltak for å bekjempe tvangsekteskap.
Litt pussig er begrunnelsen fra departementet, at seksårskravet
er mer administrativt krevende å sjekke ut. Den utsjekkingen foregår
jo for det allerede gjeldende fireårskravet.
Ved å delta i arbeidslivet vil man
kunne forsørge seg selv og sin familie. Derfor er det å få flere
i arbeid så viktig for Arbeiderpartiet. Men arbeidsforholdene må
kontrolleres. Mange utsettes for sosial dumping og problemet øker.
Vi forutsetter at Listhaug følger med på om asylsøkere utnyttes
på arbeidsmarkedet. Det handler ikke bare om egen inntekt, men også
om integrering. Gjennom jobb og utdanning lærer man seg lettere
norsk og får et nettverk. Kan man godt norsk, er det lettere å ta aktivt
del i egen hverdag, enten det handler om fritiden eller selve arbeidshverdagen.
Har man egen inntekt og et nettverk utenfor familien, er det lettere
å bryte ut om man utsettes for sosialt press. Det er jentene og
guttene som utsettes for sosialt press og tvangsekteskap, vi er
bekymret for. Derfor foreslår vi at vi heller har et seksårskrav.
Det å utsettes for sosialt press
knyttet til ekteskap eller annet har ingenting med alder å gjøre.
Ja, alder kan nesten gjøre det verre. Er man 30 år og fortsatt ugift,
kan det sosiale presset faktisk øke. Derfor mener Arbeiderpartiet
at et seksårskrav er mer treffsikkert, både av hensyn til integrering
og for å bekjempe tvangsekteskap, uansett hvor gammel man er når
presset settes inn.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [10:58:08 ] : Noen kommentarer til
debatten så langt: Det hevdes fra flere hold at UNE må være unntatt
politisk styring. Det er en misforståelse. Selvfølgelig styrer man
Utlendingsnemnda, det kan man gjøre gjennom lover og forskrifter.
Instrukser er bare et verktøy som tar kortere tid. De er unntatt
høringer, noe som selvfølgelig lover og forskrifter ikke er. Så
vi snakker her om tempo. Men det er en misforståelse at utlendingsfeltet
er unndratt politisk styring. Det er vel et felt som er svært politisk
styrt, og det er det enighet om blant de fleste.
Så til Arbeiderpartiets representant,
som var veldig opptatt av Listhaugs nederlag i asylpolitikken. Da
tenker jeg: Er dét viktigere enn faktisk å vedta en politikk som vi
vet virker? Jeg vil advare mot at man nærmest får «komplekset Listhaug»,
i stedet for å se på hva som virker.
Vi er nødt til å ha noen verktøy
å reagere med. Vi kan sikkert diskutere veldig lenge hva som skjedde
før 2015, men vi hadde iallfall ingen lover og forskrifter på bordet som
gjorde at man kunne sette i gang og faktisk gjøre noe med den situasjonen
rundt de store ankomstene. Så kan man si: Ja, hva gjorde disse verktøyene,
hadde de noen effekt? Jeg mener at signaleffekten ikke skal undervurderes,
for man er veldig sensitiv – særlig de som jobber med fluktruter
– på signaler fra lands myndigheter. Jeg minner om at Angela Merkel
sa i en tv-tale at man ønsket migranter velkommen til Tyskland.
I løpet av tre måneder kom 800 000, og man måtte sette seg ned og hastebehandle
– der også – nye lover og regelverk. Landet knaket i sammenføyningene.
Det ble også nevnt høringsinstanser
som er mot instruks og innstramninger. Da vil jeg også påpeke at
politimyndighetene er positive, og utlendingsenheten i politiet
sitter jo midt oppe i dette – og ikke bak et skrivebord.
Til slutt vil jeg si at det på den
ene siden kommer kritikk fra SV om hastebehandling, samtidig som
det er veldig greit å hastebehandle saker som SV er enig i – da
er det veldig greit å gjøre det. Men dersom man ikke er enig, så
skal man ikke gjøre det. Det er vel litt motsigende.
Arild Grande (A) [11:01:32 ] : Som så ofte på utlendingsfeltet
brukes det også i denne debatten store og sterke ord for å karakterisere
meningsmotstandere. Samtidig er det bred enighet i Stortinget om
hovedtrekkene på utlendingsfeltet. Man har noen uenigheter. Det som
går igjen, er at det både i 2015 og i den påfølgende debatten etter
den store asyltilstrømningen, men også i dag, er bred tilslutning
til det som er hovedtrekkene på utlendingsfeltet. Det vitner om
at den tradisjonen vi har i Norge for å finne fram til enighet,
fortsatt lever, og at partiene er villig til å ta ansvar.
Det som også er helt tydelig i denne
debatten, er at Høyre har fullstendig abdisert på utlendingsfeltet
og overlatt hele feltet til Fremskrittspartiet. Det er noe nytt, all
den tid Høyre i mange år har vært opptatt av at man skal sikre forutsigbarhet
innenfor utlendingsfeltet, men også et system som står seg internasjonalt,
med tanke på våre forpliktelser.
Det som også er åpenbart, er at
regjeringen – under den store asylankomsten, som er behørig omtalt
fra denne talerstolen – var totalt uforberedt på situasjonen. Som
Karin Andersen helt riktig beskriver, ønsket opposisjonen tiltak,
regjeringen la fram et statsbudsjett med kutt, og store deler av
tilstrømningen kunne altså ha vært unngått om regjeringen hadde
reagert i tide. Det gjorde den ikke, og der sto vi da vi var nødt
til å inngå et asylforlik.
Mange av de tiltakene som kom i
det forliket, er tiltak som Fremskrittspartiet lenge har ønsket,
og som de nå åpenbart har fått gjennomslag for at skal videreføres.
Vi mener at når situasjonen er som den er i dag, skal man trekke
tilbake instruksjonsmyndigheten overfor UNE. Det er fordi vi ikke
ønsker mer politisk styring av et organ som skal være et domstollignende
organ.
Så kan man spørre seg: Hvem er det
som vingler her? Når det gjelder seksårskravet, stemte Fremskrittspartiet og
Høyre for det i forrige runde, men nå stemmer de imot. I tillegg
beholder de fireårskravet i utlendingsloven og argumenterer åpenbart
da for at det er treffsikkert, men når man argumenterer i debatten
her for å utvide med to år, er det lite treffsikkert. Det vitner
om at retorikken til Fremskrittspartiet ikke er særlig gjennomtenkt.
Jeg vil i et senere innlegg komme
tilbake til 24-årskravet, der jeg mener at Senterpartiet og SV bør
stemme for Arbeiderpartiets forslag, nr. 2.
Stein Erik Lauvås (A) [11:04:58 ] : Det er snurte kommentarer
fra Fremskrittspartiet og Høyre om kritikken som ble framført, om
hvordan de ikke klarte å håndtere flyktningkrisen i 2015 – delvis
2016. Den kritikken står seg den dag i dag. Regjeringen reagerte
ikke raskt nok. Man så hva som var i ferd med å skje, man tok det
ikke på alvor. Det som reddet situasjonen i 2015, var frivilligheten,
og det var kommunene som stilte opp og sørget for at ting kom noenlunde
på plass. Det lå folk i gatene noen kvartaler unna her uten mat
og uten husly. Det var uten styring. Det var det kritikken gikk
på, og den kritikken står seg svært godt den dag i dag, med tanke på
hvordan regjeringen sviktet i gjennomføringen.
Så registrerer jeg at Fremskrittspartiet
mener at 24-årskravet er det aller viktigste verktøyet mot tvangsekteskap.
Det er ett av flere verktøy. Jeg er litt forundret over at Fremskrittspartiet
slår så hardt fast at dette er absolutt det eneste, viktigste, man
har – det er ikke riktig. Det er et sett av verktøy som må til.
Og så er vi enige om at denne type krav er viktig, men da vil det
være fornuftig å stemme for vårt forslag, som faktisk kan tolkes
strengere enn et vanlig 24-årskrav.
Så til representanten Ørmen Johnsen,
som tydeligvis mener at instruksjonsmyndigheten ville ha reddet
situasjonen i 2015. Hvordan i all verden resonnerer man da? Ville
instruksjonsmyndigheten overfor UNE ha stanset flyktningene som
kom gående opp gjennom Europa og inn i Norge? Mener representanten
Ørmen Johnsen virkelig at det er dette som ville vært medisinen
for å stoppe det vi så i 2015? Det er en så tynn forklaring at man kan
nesten ikke tro det man hører – men det er vel et forsøk, selvfølgelig.
Høyre har dessverre ikke lenger noen egen mening om asylpolitikken.
De har lagt seg flate for Fremskrittspartiet, og de nøyer seg med
lydig logring når Fremskrittspartiet mener noe i asyl- og innvandringspolitikken.
Det trist å registrere, men slik er virkeligheten blitt.
Karin Andersen (SV) [11:07:50 ] : Først: Vi kommer til å stemme
for det første forslaget fra Arbeiderpartiet, nemlig at man opphever
24-årsregelen. Jeg har jobbet med saker om tvangsekteskap i mange,
mange år nå, og det handler verken om alder, om utdanning eller
om arbeid – dessverre. Hadde jeg trodd på disse forslagene, skulle
jeg stemt for dem alle, men dette er bare – for å si det sånn –
å kaste blår i øynene i folk. Å fjerne denne regelen tror jeg vil
være det beste vi kan gjøre.
Jeg har søkt flere ganger i proposisjonen
og i regjeringens arbeid med dette. Ikke én gang finner jeg referanser til
Wien-konvensjonen. Det er det som Norge har forpliktet seg til,
hvordan vi skal fortolke flyktningretten. Det er alvorlig at Norge
er med på å sette FNs fortolkninger av disse internasjonale konvensjonene
under press. Det har tatt oss 100 år og to verdenskriger å bygge
opp dette lille, svake nettet som skal beskytte flyktninger i akutte,
vanskelige situasjoner, og man refererer ikke engang til det, men
i høringene kommer FN og sier at dette er brudd. Jeg registrerer
at man nærmest bare godtar det og synes det er greit.
Hvis vi ikke hadde instruksjonsmyndighet
i 2015: Vi hadde lover, og det er dem vi nå må bruke. De instruksene
som ble gitt, var ikke anvendbare, sa også politiet. Det skapte
masse plunder og heft og arbeid og store kostnader ikke å gå i gang
med å behandle de søknadene ordentlig med en gang.
Regjeringen hadde vel ikke instruert
UNE eller UDI om noe som helst når de ikke engang hadde et budsjett som
tok høyde for det alle andre så. Det var Stortinget som måtte ha
en sak til behandling for at det skulle skje noe på Storskog. Jeg
synes Arbeiderpartiet har gode innlegg nå, men de var dessverre
med på denne panikken. De lot seg rive med og var med på disse endringene,
som ikke har vist seg å være praktikable.
Til det med hastebehandling: Av
og til må man det, men den saken som regjeringen la fram, Prop.
16 L for 2015–2016, og som vi ikke fikk lov til å ha høringer om eller
komitébehandling av, var ikke en midlertidig lovendring. Det var
Stortinget som vedtok at det skulle være en midlertidig lovendring,
etter behandlingen her i salen. Det la regjeringen fram som en permanent
endring, som de ville ha hele tiden. Det er ganske alvorlig, for
dette er svært vanskelig jus, og, som flere har sagt, i ytterste
konsekvens kan det handle om liv og død.
Statsråd Sylvi Listhaug [11:11:10 ] : Jeg vil starte med bare
å opplyse om at når det gjelder innvilgete tillatelser, gjaldt tallet
jeg nevnte, de som var innvilget av UDI. I tillegg kommer det noen
innvilgelser fra UNE, så det ligger på mellom 1 600 og 2 000. Det
er komplisert å hente ut disse tallene, så det må vi i så fall få
gjøre i etterkant.
Jeg er opptatt av å få si at det
er noe spesielt hvis asylpolitikken skal handle om undertegnede,
hvis det er det som er det viktigste. Det må handle om landet vårt.
Det må handle om at vi skal lykkes med integrering, og da har hvor
mange som kommer, hvor mange som får tillatelse, ganske mye å si.
Neste år skal vi ha over 20 000 personer inn i det norske arbeidsmarkedet.
Det blir enormt krevende å få alle disse menneskene i jobb. Det
bør handle om hvordan man skal sikre bærekraften i vår velferdsmodell
for kommende generasjoner, hvordan Norge skal være i framtiden.
Det må være det aller viktigste.
Så til 24-årskravet. Jeg er uenig
med representanten Andersen, for jeg mener at når en er 24 år, er
det lettere å stå imot familien enn hvis en er 18. En er blitt mer
voksen, mer selvstendig og har mulighet til å stå imot på en annen
måte. Samtidig vil jeg si at det forslaget som Arbeiderpartiet legger
på bordet her, rett og slett vil sette dette arbeidet i revers.
Så lenge det ikke skal gjelde for norske statsborgere, vil det være
en stor gruppe av disse unge som er i denne vanskelige situasjonen,
som representanten Bøhler møter i Groruddalen. Mange av dem er norske
statsborgere.
Jeg vil også legge til at da den
rød-grønne regjeringen fremmet proposisjonen som la fireårskravet
til grunn, sa en eksplisitt at formålet med forslaget ikke var bekjempelse
av tvangsekteskap.
Jeg vil videre si at det kommer
stadig vekk påstander fra representanten Andersen om at vi legger
fram saker for Stortinget som ikke er i tråd med internasjonale
konvensjoner. For oss er det helt avgjørende at det vi foreslår,
er innenfor de konvensjonene som Norge har sluttet seg til. Så er
det slik at handlingsrommet innenfor disse konvensjonene er større
enn det vi benyttet tidligere. Det var noe av det som Stortinget
var opptatt av, at vi skulle ta i bruk de mulighetene som lå der,
til å stramme mer inn innenfor de konvensjonene som foreligger. Det
har regjeringen respondert på til Stortinget. Stortinget har vedtatt
justeringer. Jeg mener at i den tiden vi lever i nå, er denne framgangsmåten
og de vedtakene som er gjort, helt nødvendige.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:14:20 ] : Denne debatten viser,
som så ofte før, at flere representanter på Stortinget har store
problemer med å skille mellom hva som debatteres. Det blandes sammen
det å ha en raus behandling av flyktninger som er i en vanskelig
situasjon, og som er i nød, og det å ha en streng behandling av
grunnløse asylsøkere.
Når representanten Andersen snakker
om at vi skal ha en raus behandling og ta vare på mennesker i nød,
er det ikke det denne debatten handler om. De innstramningene vi
nå diskuterer, er for å hindre at mennesker uten behov kommer til
og oppholder seg i Norge. Derfor blir de argumentene litt tynne.
En human asyl- og innvandringspolitikk handler om å gi dem som har
behov, gode muligheter. Det handler f.eks. om å kutte ned ventetiden
i mottak. Da de rød-grønne satt i regjering, hadde de store problemer
med å gi en sånn human behandling som vi har innført i ettertid.
Det er det jeg legger i human og god behandling av flyktninger.
Men så må vi skille mellom det og å gi en streng og konsekvent behandling
av dem som ikke har noen grunn til å søke asyl i Norge.
Når det påstås at tiltakene ikke
har hatt noen effekt, og at Fremskrittspartiet har ønsket å innføre
dette lenge og nå endelig har fått det til, er det siste helt riktig.
Men hadde Fremskrittspartiet fått det inn tidligere, kunne man fått
en bedre effekt. Det kom for sent fordi Stortinget ikke har ønsket
å innføre disse innstramningene tidligere.
Arbeiderpartiet sier at nåværende
ordning med 24-årsgrense for tvangsekteskap kan føre til at man
blir tvangsgiftet i utlandet og må oppholde seg der fram til man
er 24 år. Det er helt feil. For det er i dag allerede et fireårskrav
for dem som ønsker familieetablering. Det er faktisk sånn at uten
at seksårskravet skal gjelde for norske statsborgere, ville det
blitt fritt fram for tvangsekteskap for unge norske statsborgere
med utenlandsk bakgrunn. Det er det vi prøver å forhindre. Der går
Arbeiderpartiet i feil retning, og det er mye som tyder på at de dessverre
har latt seg overbevise av lobbyister og aktivister som har større
interesse av å videreføre tvangsekteskap enn å beskytte de unge.
Representanten Grande sier at Høyre
har abdisert, og at vi har mistet forutsigbarheten i asyl- og innvandringsdebatten.
Så feil kan man altså ta. De største eksemplene vi har sett på vingling
i asyldebatten på veldig lang tid, kommer fra nettopp Arbeiderpartiet
selv, som ikke klarer å føre en konsekvent politikk fordi de har
større interesse av å påføre statsråden nederlag.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:17:47 ] : Debatten begynner etter
hvert å dreie seg om hvem som sa hva, og kanskje ikke så mye om
det vi egentlig skal diskutere, som er hvordan vi skal få til en
utlendingspolitikk som er rettferdig, som er streng, og som flertallet
i Stortinget kan slutte seg til. Det får vi faktisk til i dag.
Jeg har lyst til å komme med en
bemerkning om at kritikken som SV og Arbeiderpartiet kom med i 2015, synes
jeg ikke står helt til troende. For da hadde man full anledning
til i Stortinget – jeg satt selv og hørte på det her i salen – å
komme med mange konkrete forslag til hvordan dette skulle gjøres.
Men jeg konstaterer at retorikk og politiske finter kanskje er morsommere
å framføre enn reell politikk.
Jeg sa, og jeg tror ikke representanten
fra Arbeiderpartiet hørte godt nok etter, at når det gjelder et
lands innstramningstiltak, og deriblant regjeringens adgang til
å gi instruks, er dette politiske signaler som plukkes svært raskt
opp av menneskesmuglere og av dem som bidrar til å hjelpe både migranter
og asylsøkere rundt i Europa. Det er helt naivt å tro at det ikke
skjer. Jeg anbefaler da å ta en tur til Tyskland. De måtte ta en
svær snuoperasjon nettopp fordi signalene var «velkommen til oss».
Det kom 800 000 på kort tid.
Høyre står fjellstøtt i innvandringspolitikken.
Vi vingler ikke. Vi mener vi gjør det som er best for landet, det som
skal ivareta våre velferdsordninger, og det som ikke minst skal
hindre at vi får en strøm av asylsøkere som ikke har rett til opphold.
Vi står fjellstøtt på at det var Høyre, under daværende kommunalminister
Erna Solberg, som fremmet lov om introduksjonsordning, som fremmet
loven om rett og plikt til norskopplæring, og som satte i gang tiltak
for å få asylsøkere i arbeid. Denne proposisjonen omhandler også
det. Det har vi ikke brukt tid på i debatten i dag, men det er utrolig
viktig at de som sitter i asylmottakene og venter på behandling av
sine søknader, har noe meningsfylt å gjøre. Derfor får de nå komme
ut i arbeid. Det blir den store utfordringen framover for hele samfunnet:
å integrere de nær 100 000 som nå skal ut i alle kommunene våre.
Arild Grande (A) [11:20:51 ] : Jeg synes debatten bekrefter
det inntrykket som vi vet sitter igjen fra tiden med store asylankomster,
nemlig at regjeringen var på hælene, kom for sent på banen, og at
Stortinget så seg nødt til å inngå et stort forlik for å få hånd
om situasjonen. Det som da berettiget en del endringer, var jo den kriseforståelsen
som etter hvert også sank inn over Fremskrittspartiet og regjeringen,
men der forutsetningen selvfølgelig var at det var midlertidige
tiltak.
Nå har vi anledning til å diskutere:
Hva er det av dette som skal videreføres, og hva er det som skal
trekkes tilbake? Det er det helt normalt at man gjør – og har uenigheter
rundt det. Mer dramatisk er ikke akkurat det.
Det andre som har befestet seg etter
denne debatten, er at Høyre har overhodet ingen meninger på egne
vegne på utlendingsfeltet. Hele feltet er overlatt til Fremskrittspartiet,
og det får vi bare notere oss.
Så sa jeg at jeg ville komme tilbake
til spørsmålet knyttet til 24-årskravet. Dette kravet er jo i utgangspunktet
et krav som har kommet som et innvandringsregulerende tiltak. Da
det ble innført i Danmark, hadde det særlig to effekter. Det ene
var at de som sto i fare for å bli tvangsgiftet, fortsatt ble det,
men de ble eksportert til foreldrenes opprinnelsesland og måtte
bo der i tvangsekteskap fram til 24-årskravet ble oppfylt – ingen effekt
når det gjaldt tvangsekteskap, men en langt verre situasjon for
dem det gjaldt. Den andre effekten det fikk, var at begrepet «kjærlighetsflyktninger»
oppsto, nemlig par som giftet seg frivillig, men som ikke oppfylte
24-årskravet, bl.a., og som i stort antall flyttet til Sverige og bodde
der fram til 24-årskravet ble oppfylt. Det dreier seg altså om et
passivt alderskrav uten noe som helst som handler om arbeid mot
tvangsekteskap, det er kun et innvandringsregulerende tiltak. Jeg
synes man godt kan være ærlig om at det er derfor man ønsker 24-årsgrensen.
Det var også derfor den rød-grønne regjeringen sa at dette ikke
var dens modell.
Vi gikk inn for et krav om arbeid
eller utdanning i en viss periode. Det har etter hvert fått allmenn
aksept, og derfor er fireårskravet foreslått videreført. Fremskrittspartiet
argumenterer jo også heftig for at det bør videreføres, og at det
kanskje er med på å bidra til at 24-årskravet har en viss legitimitet.
Nå foreslår vi å utvide det med to år. Fremskrittspartiet er jo
ofte med på innstramminger på utlendingsfeltet, men på dette området
er Fremskrittspartiet langt mer liberale enn Arbeiderpartiet. Jeg er
glad for at Karin Andersen nå signaliserer at SV stemmer for Arbeiderpartiets
forslag om å oppheve 24-årsgrensen. Jeg oppfordrer også Senterpartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre til å være med på det.
Jeg forstår at det sitter lenger
inne å støtte seksårskravet, for det er en betydelig innstramming,
og det er det trist at Fremskrittspartiet ikke ser.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Karin Andersen (SV) [11:24:11 ] : Først kan jeg berolige både
Listhaug og Fremskrittspartiet: Denne saken handler overhodet ikke
om dem i det hele tatt. Den handler heller ikke om en raus og liberal
asylpolitikk. Den handler om hvorvidt vi skal oppfylle våre forpliktelser
og ikke risikere å sende noen tilbake igjen til et sted, enten via
tredjeland eller direkte, der livet er i fare eller de risikerer
politisk forfølgelse. Det er det denne saken handler om, og det
er det SV er opptatt av å beskytte.
Så til tolkningen, der Listhaug
var oppe og sa, og det står i proposisjonen også, at uansett hva
man gjør, forsikrer man seg om at dette er i tråd med våre internasjonale
forpliktelser. Men da kan jeg opplyse at i høringene er FN og UNICEF
til stede og sier at det er det ikke. Norge har forpliktet seg til
den fortolkningen som Wien-konvensjonen legger til grunn for dette.
Den tolkningen registrerer jeg at verken regjeringen eller stortingsflertallet
bryr seg om, og det er bekymringsverdig.
Presidenten: Representanten
Stein Erik Lauvås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Stein Erik Lauvås (A) [11:25:36 ] : Kritikken mot regjeringen
i 2015 står ikke til troende, gjentar representanten Ørmen Johnsen,
og hun kaster til og med frampå at retorikken var viktigere for
oss enn politikken. Det er i så fall Høyres retorikk nå som ikke
på noen måte er i nærheten av å stå til troende. Det er litt merkelig
å høre det som blir framført fra Høyres side om dette. Når vi i
tillegg hører at Høyre står fjellstøtt i asylpolitikken, kan jeg
kanskje gi Høyre rett i det. Problemet er at de står fjellstøtt
i asylpolitikken på Fremskrittspartiets vilkår. Det er det ikke
lenger noen tvil om. Høyre har dessverre abdisert overfor regjeringspartiet
Fremskrittspartiet i asyl- og innvandringspolitikken.
Presidenten: Representanten
Jon Engen-Helgheim har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:26:56 ] : Det er nok bedre å stå
fjellstøtt sammen, som Høyre og Fremskrittspartiet, enn å vingle
rundt fra side til side i en så viktig sak som innvandringspolitikken
er.
Når det gjelder 24-årskravet, kunne
det ha vært en innstramming med seks års krav til jobb eller utdanning dersom
det skulle gjelde for alle, også norske statsborgere. Problemet
med Arbeiderpartiets forslag er at norske statsborgere skal unntas,
dvs. at veldig mange unge norske statsborgere med utenlandsk bakgrunn
ikke har noen beskyttelse lenger. Derfor er det en stor oppmykning
fra Arbeiderpartiet. Det kan jo være sånn at Arbeiderpartiet har
misforstått sitt eget forslag, eller har latt seg overtale av aktivister
som har andre agendaer i denne saken, men at dette er en oppmykning,
kan det ikke være noen som helst tvil om.
Siden vi har et fireårskrav i dag,
er dette den beste måten å gjøre det på: de to i en kombinasjon.
Heidi Greni (Sp) [11:28:20 ] : For en senterpartist er det
litt rart å høre på denne debatten, om hvem det var som tok ansvar
og ikke tok ansvar i 2015. Regjeringen gjorde ingenting, det var
Senterpartiet som måtte ta ansvar, ta initiativ til at det faktisk
skjedde noe, for å ta hånd om den situasjonen som var på Storskog.
Det var lokalsamfunnet, det var kommunen som tilfeldigvis lå ved
grensestasjonen, som tok ansvar i 2015. Regjeringen satt med hendene
i fanget. Senterpartiet var nødt til å ta initiativ til et bredt
forlik på Stortinget, et initiativ til at det faktisk skjedde noe.
Det så ikke ut som om regjeringen i det hele tatt hadde tenkt å
ta ansvar – de så for seg at lokalbefolkningen der oppe og kommunen som
ble sittende med dette i fanget, skulle ta ansvaret, og så skulle
vi her i Oslo sitte og se hvor lenge dette gikk bra. I ettertid
ser vi at de til og med har fraskrevet seg det økonomiske ansvaret
for alle de utgiftene som kommunen hadde.
Så den debatten kan en bare legge
død. Det var Senterpartiet som måtte ta det ansvaret. Det skjedde
ingenting fra regjeringens side før vi faktisk sørget for at denne debatten
kom på bordet sentralt.
Statsråd Sylvi Listhaug [11:29:56 ] : Jeg synes det er en ganske
merkelig debatt. Her er det mange som har tatt ansvaret for at det
ble vei i vellinga. Det som i hvert fall er bra, er at man greide
å løse den situasjonen som var i 2015. Det er ganske spesielt å
sitte og høre på at man snakker om at man satt med hendene i fanget
og ikke gjorde noen ting. Det ble jobbet enormt mye for å løse disse
utfordringene, og uansett hvem som hadde sittet med dem i fanget,
tror jeg de ville opplevd akkurat det samme. Det å ha ankomster
av så mange mennesker hver eneste dag som man hadde i løpet av den høsten,
ville satt alle på prøve.
Jeg har møtt en del av dem som jobber
ute i systemet, og som bidro til å skaffe husly til dem som kom,
bidro til å skaffe mat, bidro til å stå på grensen, politifolk som skulle
håndtere situasjonen. Det jeg kan si, er at de gjorde en fenomenal
innsats. De jobbet dag og natt for å håndtere situasjonen på vegne
av oss alle. Jeg synes de fortjener en takk, for det jeg hører indirekte
her, er en kritikk også av dem som sto på. Det var krevende. Jeg snakket
med en UDI-representant oppe i nord. Det kom så mange mennesker
at de måtte sende busser sørover og underveis finne ut hvor de skulle
innkvartere dem. Slik var situasjonen.
Jeg synes det er litt lettvint å
stå og si sånne ting når jeg vet hvilken innsats som ble lagt ned,
både der og blant ansatte i departementet, som jobbet dag og natt. Jeg
synes de fortjener en anerkjennelse for det, ikke denne typen karakteristikk.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1
Frå Arbeidarpartiet si stortingsgruppe
ligg det føre ein søknad om at ein innvilga permisjon frå representanten
Svein Roald Hansen i
tida frå og med 8. desember til og med 13. desember, vert endra
til å gjelda frå og med i dag, torsdag 7. desember, til og med 13. desember.
Etter forslag
frå presidenten vart samrøystes vedteke:
Søknaden
vert behandla straks og innvilga.
Følgjande
vararepresentant vert innkalla for å møta i permisjonstida:
Presidenten: Siv
Henriette Jacobsen er til stades og vil ta sete.