Presidenten: Presidenten
vil foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter,
og at taletiden fordeles slik:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre
25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter,
Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig
Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt
5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil
sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.
Videre foreslås det at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Marianne Marthinsen (A) [10:08:03 ] : Først av alt vil jeg
gjerne takke ministeren for redegjørelsen, både den delen som var
direkte knyttet til norske interesser, og ministerens mer – hva
skal vi si – overordnede analyse av det som foregår i Europa. Jeg
vil gjerne knytte noen få kommentarer til det siste først.
Det er etter hvert skrevet talløse
kronikker om resultatene av folkeavstemningene vi har hatt rundt
omkring i Europa de siste årene, kanskje med brexit og nasjonalistgrupperingenes
voldsomme inntog i Europaparlamentet som noe av det mest alvorlige.
Selv om analysene selvfølgelig spriker, er det ganske tydelig for
de fleste at dette er et tegn på avmakt, avstand og en forfeilet
fordeling av gevinstene ved handel og økonomisk samkvem, og – ikke
minst – arbeidsfolk som føler at det mest direkte resultatet av
fri flyt er at vi konkurrerer hverandres arbeidsvilkår og rettigheter
ned. Vi kan velge å fnyse av det, holde oss for nesen og ta avstand,
eller vi kan ta det på alvor. Jeg mener at det er åpenbart at vi
må gjøre det siste.
Jeg er glad for at det nå ser ut
til at det blir mer tyngde i arbeidet med EUs sosiale pilar, og
det sosiale toppmøtet er et eksempel på det. Det ser ut til at det
vokser fram en erkjennelse av at den pilaren må fylles med faktisk
innhold. Statsråden understreket selv en positiv holdning til kommisjonens
initiativ for å sikre den riktige balansen mellom fri flyt av tjenester,
beskyttelse av arbeidstakere og rettferdig konkurranse. Jeg vil
si at forslaget til endringer i utsendingsdirektivet for å nedfelle det
veldig viktige prinsippet om lik lønn for likt arbeid på samme sted
er et skritt i riktig retning. Samtidig vil jeg understreke så sterkt
som det er mulig, at den tilnærmingen vi har hatt i denne typen
arbeidslivsspørsmål, hvor det er minimumsstandarder som nedfelles,
sånn at vi har nasjonal handlefrihet, er vi nødt til å sikre. Vi
er nødt til å beholde et nasjonalt handlingsrom på arbeidslivsområdet
og sørge for at det ikke innskrenkes. Det var også ministeren inne
på i sin redegjørelse, men det er viktig at det understrekes også
fra Stortingets side.
Så noen ord om brexit og konsekvenser
for Norge. Det er umulig å avholde en debatt av denne typen uten at
vi kommer inn på det temaet sånn som situasjonen er nå. Som del
av EFTA/EØS-delegasjonen fra Stortinget har jeg fått mulighet til
å komme tettere på denne prosessen, eller – for å være mer presis
– mangelen på prosess, og den enorme usikkerheten som dette skaper.
Selv om statsråden var veldig grundig i sin redegjørelse om det
som omhandlet brexit og konsekvenser for Norge, er det et par punkter
jeg gjerne vil benytte denne anledningen til å understreke.
EU-siden er kategorisk på at det
ikke er mulig å gå videre til fase 2 uten at skilsmisseavtalen er
klar. Det er det mange gode grunner til, som jeg ikke har tid til
å gå inn på her. Der er vi ikke nå, og det blir spennende å se hva som
blir konklusjonen på toppmøtet om drøye to uker. Inntil videre er
i hvert fall realiteten at britene egentlig står uten posisjoner,
og det er veldig lite som tyder på at de vil bli ferdige med å framforhandle
en frihandelsavtale når vi kommer til mars 2019. Ett spørsmål er
jo selvfølgelig hvordan en sånn ny avtale, når den er ferdig, skal forholde
seg til EØS-avtalen, og ikke minst hva slags innflytelse Norge får
underveis i forhandlingene. Vi er jo ikke et vanlig tredjepartsland,
og det blir også anerkjent fra EU-siden. Det som ser ut til å bli
et enda mer prekært spørsmål, er hva som skjer i en eventuell overgangsperiode.
Det er rimelig å anta at britene går ut i mars 2019, og sånn som
diskusjonen går i EU nå, er det også rimelig å anta at britene forblir
fulle medlemmer – har full tilgang til det indre markedet – mens
man fortsetter å forhandle i en overgangsperiode. Hva da med forholdet
UK–EØS? Avtalen slår jo fast at man må være medlem i enten EU eller
EFTA for å være part i EØS-avtalen. Så hva slags status våre handelsrelasjoner
med UK skal ha i en sånn overgangsperiode, og ikke minst hva slags
rettigheter norske borgere som oppholder seg i Storbritannia, da
vil ha gjennom en sånn uavklart og antakelig ganske lang periode,
er et spørsmål som står ubesvart.
Jeg forventer ikke at statsråden
skal gi klare svar på det i dag. Det ville vært veldig oppsiktsvekkende
om hun var i stand til det, for det er ingen andre som har svar
på hvordan dette skal se ut. Men jeg er i hvert fall interessert i
å høre statsrådens betraktninger rundt hvordan den norske regjeringen
skal jobbe for å sikre norske interesser gjennom en sånn overgangsperiode.
Michael Tetzschner (H) [10:13:20 ] : Behandlingen av EU/EØS-redegjørelsen
i dag skjer under en litt mørkere himmel enn vi vanligvis er vant
til når det gjelder disse redegjørelsene. Den vestlige samfunnsmodellen
med demokrati, en åpen, liberal og sosial markedsøkonomi og det
forpliktende rettsbaserte internasjonale samarbeidet er i disse
tider utfordret av autoritære tendenser, som også i Europa ser ut
til å få økt tilslutning, selv om demokratiene også viste betydelig
motstandskraft mot ekstreme og populistiske tendenser gjennom de
valgene man hadde i de store EU-landene i det året vi er i ferd med
å legge bak oss.
Vi blir stadig minnet om sannheten
i utsagnet om at demokrati og rettigheter ikke er naturgitt, men
en kamp som hver generasjon må vinne for seg. Jeg finner det betryggende
at statsråden i sin redegjørelse har lagt så stor vekt på at det
er i et lite land som Norges interesse å ha sterke multilaterale
organisasjoner hvor det treffes fellesbeslutninger som også de sterkeste
landene oppfatter som bindende.
Sentrale organisasjoner for Norge
er EU, NATO, FN og WTO, og samtlige av disse er, om enn i ulik grad,
kommet under press. Men også utviklingen i enkelte av de nye demokratiene
som ble tatt opp ved den store utvidelsesrunden i begynnelsen av
det første tiåret av dette årtusen, har gitt grunn til bekymring.
Rettsstaten er flere steder blitt
svekket. Institusjoner som f.eks. maktfordelingsprinsippet, domstolenes
uavhengige virksomhet og utviklingen av et sivilt samfunn uten toppstyring
fra makten lar vente på seg, og utviklingen er på noen områder gått
i gal retning. Det gjør det vanskelig å bygge internasjonal konsensus
og å møte de globale utfordringene som Europa har, sammen. Derfor er
det enda viktigere å arbeide for å bevare og styrke de internasjonale
avtalene og institusjonene som gir oss rammeverket for samarbeid.
For Norge er EØS-medlemskapet for
vår økonomi hva NATO-medlemskapet er for vår sikkerhet. Vår velstand
og våre arbeidsplasser er nær knyttet til det indre marked. Våre
muligheter til å løse grenseoverskridende problemer forutsetter
et tett europeisk samarbeid.
EU-solidariteten har de siste årene
blitt satt på prøve. EU-samarbeidet har hatt problemer med å levere raske
nok løsninger på de problemene som mange borgere oppfatter. Det
gjelder eksempelvis migrasjonspresset, lav økonomisk vekst og i
noen land tiltagende arbeidsledighet.
I tillegg kommer Storbritannias
utmeldelse av EU, som kom overraskende, som har rystet EU, og som
har hatt – og også vil ha – store virkninger for EFTA-delen av EØS-samarbeidet
med EU. Jeg deler statsrådens oppfatning av at det samtidig er tegn
på at et flertall av EUs medlemsstater har møtt utfordringene med
et forbedret samarbeid. Det mest sannsynlige er at vi de kommende
årene vil se nye tiltak til styrket samarbeid på områder som har
positiv betydning for europeernes hverdag. Det gjelder vekst og
sysselsetting, det gjelder klima og energi, grenser og asylpolitikk
samt sikkerhet og forsvar. Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen bidrar
dessuten til å sette en viktig og overordnet ramme for Forsvaret
i årene som kommer.
Jeg merket meg at statsråden i sin
redegjørelse la stor vekt på vår interesse i et effektivt europeisk
og internasjonalt samarbeid om migrasjon og ikke minst Norges bidrag
gjennom europeiske samarbeidsordninger for å fremme stabilitet og
bærekraftig utvikling i Midtøsten og i Afrika.
Vi kan og skal svekke de årsakene
som gir næring til ekstremisme, terrorisme og organisert kriminalitet. Norges
og Europas trusselbilde er annerledes og mer alvorlig enn i noen
annen periode etter den kalde krigen. Russlands ulovlige annektering
av Krim og destabiliserende adferd i Ukraina og Østersjøregionen
understreker behovet for europeisk og transatlantisk solidaritet og
samhold. Det blir derfor også vesentlig for Norge å følge utviklingen
med et sterkere samarbeid om indre og ytre sikkerhet for de EU-landene
som har sluttet seg til et foreløpig samarbeid under navnet PESCO.
Det indre markedet med fri bevegelse
av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er en grunnleggende
forutsetning for vekst og velstand i Norge og Norden. Jobber som
skapes, er også et avgjørende sosialpolitisk redskap for å få flere
til å bli integrert i det fellesskapet som nasjonalstaten er den
første rammen om.
Som forrige taler var inne på, er
det også for oss vesentlig å forholde oss proaktivt til at Storbritannia
har valgt å forlate det europeiske samarbeidet. Det brukes nå mange
krefter på å begrense skadevirkningene for både EU/EØS-området og
Storbritannia selv.
EU og Storbritannia må heretter
basere seg på et bilateralt avtaleforhold, der partene først og
fremst må finne frem til fremtidige måter å samarbeide og organisere det
økonomiske samkvemmet på. Jeg tror jeg her også vil nevne at det
var særdeles interessant å høre Michel Barnier, som noen av oss
hadde anledning til å treffe i Tallinn tidligere i uken. Han var
realist, men også positiv og forsiktig optimistisk til mulighetene
for å komme frem til en velordnet uttreden for Storbritannia. Men han
understreket også at en avtale var langt å foretrekke fremfor en
situasjon med ingen avtale. Det er ikke helt den samme posisjonen
som Storbritannias statsminister har tatt, som har sagt at en dårlig
avtale er noe de vil sette lavere enn en såkalt hard brexit.
Når det gjelder toppmøtet i EU,
vil jeg anmelde en liten nyanseforskjell i forhold til representanten
Marthinsen. Det er skjedd en utvikling i de posisjonene som Storbritannia
har inntatt. Som kjent har man fra EUs side satt opp et oppgjør
av sluttkontoen for uttredelse til 60 milliarder euro. I går ble
det kjent at Storbritannias forhandlere vil kunne strekke seg til
50 milliarder euro. Det vil si at man snakker om størrelsesordener
som i hvert fall er i samme verden, slik at toppmøtet 14. og 15. desember,
som var en slags indre frist for å konstatere substansiell fremgang,
har noe å gå videre med.
Man har hittil, slik representanten
Marthinsen også var inne på, skilt veldig skarpt mellom de to fasene
for uttredelsesforhandlingene, idet man har sagt at det først må
oppnås enighet mellom EU og Storbritannia om uttredelsesbetingelsene.
Først i fase 2 kan man med fullt alvor og full kraft kaste seg inn
i reguleringen av det fremtidige forholdet. Det er gjort betydelige
forarbeider med tanke på fase 2, selv om man ikke har konkludert
i fase 1, og jeg er mer optimistisk ved at det tross alt er kommet
et ganske substansielt forbedret tilbud fra Storbritannia.
Uansett hva vi måtte mene om det
i denne salen, så vil EU forhandle på vegne av seg selv, ikke på
vegne av Norge. Det samme vil selvfølgelig gjelde Storbritannia, som
i og for seg forlater den frihandelsavtalen og den avtalen vi har
om indre markedsadgang, når de melder seg ut av EU og dermed ut
av EØS.
Jeg er derfor veldig tilfreds med
den fremgangsmåten og den organiseringen som statsråden har valgt
for å holde seg godt orientert sammen med norsk næringsliv og spesielle
næringsinteresser, og for hele tiden proaktivt å identifisere de
norske interessene som kan komme i spill, slik at vår politiske
ledelse, utenriksledelsen og statsråden, kan være raskt på ballen
for å forsvare Norges interesser. Det er det vi i første rekke er
satt til å ta vare på i denne salen.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:22:50 ] : Jeg vil også bruke
denne anledningen til først og fremst å snakke om brexit og konsekvensene
for Norge – ikke så mye om prosessen, men mer om den bakenforliggende årsaken
og hva Norge kan gjøre, altså ikke med brexit, men hvordan forholdet
mellom Norge og Storbritannia kan bli i fremtiden.
Skulle Storbritannias forhandlinger
med EU lykkes og landet forlate unionen, vil Norges forhold til
Storbritannia kunne revitaliseres. Til tross for at EØS-avtalen ligger
fast og våre ambisjoner er å tre inn i samme avtale som EU forhandler
seg frem til, kan et brexit uansett føre til et økt norsk samarbeid
med Storbritannia. Det er derfor viktig at Norge samtidig som vi
ser fremover, også evner å se oss i bakspeilet. Norsk samarbeid
med Storbritannia har historiske røtter. Storbritannia er det mest populære
studievalget for norske utenlandsstudenter, og britiske tv-serier
og engelsk fotball er en like selvsagt del av norsk hverdag som
norsk spenningslitteratur er blitt for britiske krimelskere. For
100 år siden var Storbritannia Norges viktigste sikkerhetspolitiske
allierte. Storbritannia skulle beskytte Norge mot angrep utenfra, mens
Norge som grenseland til Russland, og senere Sovjetunionen, var
en viktig strategisk partner for Storbritannia.
Storbritannia er i dag Norges største
handelspartner. Norge er en svært viktig energileverandør til Storbritannia.
Hele 30 pst. av den importerte energien landet bruker, er norsk,
og Norge står for mye av Storbritannias gassimport. På Fagforbundets
landsmøte forrige måned hevdet Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr
Støre, at det ville være utenkelig å innlede et handelssamarbeid
med Storbritannia uten at EØS-avtalen ble lagt til grunn. Det mener
jeg er historieløst og visjonsløst. Det eneste som er helt sikkert,
er at et Storbritannia utenfor EU vil være et mer uavhengig Storbritannia.
På kort sikt vil landet kunne få utfordringer på flere plan, også
økonomisk, men på lang sikt vil landet bli sterkere, mer selvstendig
og mer selvsikkert. Før det inntreffer, må Norge ha klare ambisjoner
om å øke samarbeidet.
De økonomiske, kulturelle og politiske
kontaktene mellom Norge og Storbritannia er mer enn 1 000 år gamle,
og de har styrket seg etter hvert. Kontakten ble ytterligere styrket
i det 20. århundre gjennom slektskapet mellom landenes kongehus.
Nordmenn flest behersker også engelsk rimelig bra, og det er liten
tvil om at vi på de fleste områder føler oss nærmere Storbritannia enn
eksempelvis andre store europeiske land. Muligheten til å kommunisere
på samme språk er ofte helt avgjørende dersom man skal bygge gode
relasjoner for handel. Med dette som bakteppe er det uklokt og en smule
arrogant kategorisk å avvise handel mellom våre to land dersom ikke
en 23 år gammel handelsavtale legges til grunn.
Jeg velger å se positivt på det.
Et Storbritannia utenfor EU vil kunne skape uante muligheter for
Norge. Et Storbritannia utenfor EU vil helt naturlig bygge enda sterkere
bånd til USA. Det vil også kunne være i Norges interesse. Jeg ser
for meg gode muligheter i et slikt trekantsamarbeid.
La det være helt klart at når Arbeiderpartiets
leder i samme tale hevder at det var arbeidsinnvandringen til Storbritannia
som var en av årsakene til brexit, finnes det ingen holdepunkter
for det, snarere tvert imot. Briter flest har få problemer med utlendinger
som arbeider i Storbritannia. Det britene ikke aksepterer, er innvandrere
som ikke bidrar, som skaper utrygghet, og som svekker den tradisjonelle
britiske kulturen. En slik holdning er fullt ut forståelig, og vi
finner den igjen i mange andre europeiske land.
Det er derfor ikke høyrepolitikken
som har skapt misnøyen som finnes i Storbritannia, slik Gahr Støre hevder.
Det er venstresidens naive innvandringspolitikk påtvunget dem gjennom
et naivt og innvandringsliberalt EU som har gjort folk flest opprørt
– en oppfatning med gjenklang over store deler av Europa. Det er
med andre ord ikke de 3,5 millionene EU-borgere som jobber i Storbritannia,
som er problemet. Det er de mange fra den ikke-vestlige verden som
i mindre grad bidrar til fellesskapet, og som samtidig gjør det
tradisjonelle kulturfellesskapet mer skjørt – også noe som har resonans
i det øvrige Europa.
Skal Storbritannia lykkes med sitt
eksperiment, er landet helt avhengig av å få til en avtale som begrenser innvandringen
fra landene i Midtøsten og Nord-Afrika. Skjer ikke det, vil sinnet
mot regjeringen bli voldsomt, og da vil det heller ikke bli et brexit.
Det er derfor et paradoks at dette temaet ennå ikke har fått sin
naturlige plass i forhandlingene, men det er også mange andre skjær
i sjøen. Foruten omforente syn på alle områder som relateres til
handel og det indre marked, står utfordringene i kø. Som representanten
Tetzschner nevnte, deltok han og jeg i forrige uke på et COSAC-møte
i Tallinn. Der ble vi orientert av bl.a. EUs forhandlingsleder med
Storbritannia, Michel Barnier, som understreket at et «single market»
var en forutsetning for alle samtaler. Han sa videre at Storbritannia
skal betale sin rettferdige andel, men heller ikke mer. De 27 øvrige
medlemslandene skal ikke betale for 28, slik han uttrykte det.
Problemet er selvsagt å skille mellom
områdene som er markedsrelevante, og dem som ikke er det. Det er en
krevende øvelse. Hvordan skal man eksempelvis forholde seg til banksystemet?
Hva med matsikkerhet, EU-domstolen, arbeidsbetingelser, klimareguleringer,
kunderettigheter og cybersikkerhet? Og hvordan koordinere sivile
katastrofer? Når alt dette er i boks, må avtalen sågar ratifiseres
i samtlige av unionens medlemsland. I et slikt perspektiv kan man
jo konstatere at det er langt lettere å slutte seg til en union
enn det er å forlate den. Det er også noe til ettertanke.
EUs konkurransebestemmelser er så
omfattende at det blir svært vanskelig, om ikke umulig, for britene
å finne områder hvor de eventuelt kan favorisere egen industri.
Utviklingen vil sannsynligvis gå motsatt vei, og Storbritannia vil
miste noen av konkurransefortrinnene landet i dag har som europeisk
og internasjonalt senter. Det gjelder ikke minst finanssektoren.
Jeg vil bevege meg litt videre.
Norge deltar som eneste ikke-EU-land i EUs forsøksordning for forsvarsforskning.
Ideen er å gjøre ordningen permanent i 2020. EU har flere ganger
tidligere hatt de samme ambisjonene, men det har hver gang rent
ut i sanden. Ideen er selvsagt god. I teorien er det alltid mer
fornuftig å samle ressursene i en fellespott i stedet for at mange
land utfører den samme forskningen, men i praksis forholder det
seg ikke slik. Sannsynligheten for lik tilgang til forskningsresultatene
er lik null. Landene som bidrar mest økonomisk, og som også har
den mest avanserte forsvarsteknologien fra før, vil ikke dele denne
i samarbeidets ånd. Vi opplever derfor allerede at norsk forsvarsindustri
føler seg utestengt.
Til tross for at EU har ambisjoner
om å gjøre forsvarsfondet permanent og også inkludere anskaffelser, vil
dette høyst sannsynlig være et slag i luften. 500 mill. euro til
forskning og 1 mrd. euro til anskaffelser er for øvrig små beløp
i forsvarssammenheng. Så kommer selvsagt spørsmålet om hva som skal
anskaffes, hvem som skal produsere, hvem som skal ha eierskap, hvem
som skal ha disposisjonsrett, hvem som skal ha vedlikeholdsansvar,
og hvor det skal lokaliseres. Og hva med nødvendig oppgradering?
Det er langt enklere å etablere like spilleregler i et allerede
definert spill enn det er å etablere et helt nytt felles spill uten
spilleregler.
Det er mitt tips at EUs satsing
på forsvarsforskning og felles anskaffelser vil være en flopp. Sann
mine ord, for jeg kjenner dette fra eget arbeid i denne sektoren. Mitt
råd er derfor at Norge heller øker innsatsen i de pågående prosjektene
hvor norsk industri allerede er involvert. Dette gjelder eksempelvis
produksjonen av F-35, hvor det vil være nødvendig at norske myndigheter følger
opp med finansiering for å gjøre norsk forsvarsindustri best mulig
rustet for å sikre norske leveranser. Det samme gjelder våre ubåtanskaffelser.
Det dreier seg altså om at norske myndigheter bidrar økonomisk for
å gjøre norske bedrifter i stand til å konkurrere og få store leveranser
på f.eks. komponentproduksjon til F-35, et ubegrenset antall F-35
på sikt. Det vil gjøre norsk forsvarsindustri mer konkurransedyktig,
få ringvirkninger for andre bedrifter i Norge og sikre hundrevis,
om ikke tusenvis, av arbeidsplasser i Norge knyttet til romteknologi,
olje- og gassteknologi og andre teknologier som vi er helt avhengige
av for vår velferd og velstand.
Forsvarsforskning, forsvarsteknologi,
forsvarsindustri og forsvarsanskaffelser er politikk på alle plan,
og nasjonal proteksjonisme på dette feltet er ikke bare naturlig,
det er også ønsket og helt nødvendig. Forsvarsteknologien skal ikke
spres uten en begrensning, men kontrolleres, og det blir veldig
vanskelig hvis 27 land skal forske sammen og få all teknologien
innenfor forsvarsteknologien, som noen land helt sikkert vil misbruke.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:31:54 ] : På tirsdag var det 23
år siden Norge sa nei til EU for andre gang. Det har vist seg som
et særdeles klokt og framtidsrettet valg. Flertallet i Norge stemte
for å beholde nasjonal råderett på viktige samfunnsområder. Det
ga bl.a. mulighet til å ha en egen, selvstendig valuta med egen
rente og mulighet til å bruke svingninger i valutakursen som støtpute
i økonomien, noe som har vist seg særs nyttig de senere år. Det
ga også muligheten til å ha en selvstendig landbrukspolitikk med
et fortsatt effektivt tollvern mot industrilandbruket i EU. Det
ga muligheten til å ha en egen fiskeripolitikk, mot et EU som har
fisket sine egne hav tomme, og det ga muligheten til å ha en selvstendig handelspolitikk,
med en selvstendig stemme i verden.
Vårt nei var et ja til noe bedre.
Vårt nei var et ja til folkestyre, miljø og solidaritet.
Ingenting tyder på at det norske
folk kommer til å snu. I mer enn tolv år har det vært et stabilt
og solid flertall mot EU i det norske folk. Da skulle en kanskje
tro at når et annet land bestemmer seg for å si nei til EU, ville det
bli møtt med gratulasjoner fra denne sal, eller i det minste anerkjennende
nikk. Men nei, da – når britene bestemmer seg for å gå ut av EU,
er det bekymrede miner, det blir uttrykt at det er trist, og det
er problemer opp og i mente.
Selvsagt er det en utfordring når
britene, som har vært med i EU i over 40 år, bestemmer seg for å
gå ut, og det viser også klokskapen i det Norge har gjort ved å
la være å gå inn. Det er en langt bedre løsning enn å gå inn i EU
og finne ut at det ikke var så lurt, og så skulle prøve å rote seg
ut igjen etter over 40 år. Men grunnleggende sett har også flertallet
i det britiske folk nå gjort det samme valget som flertallet i det
norske folk har gjort to ganger. En har sagt nei til å være med
i Den europeiske union. Og ikke nok med det: En har også sagt at
EØS ikke er noe alternativ. Britene har sagt at de vil ha en ny
avtale som ivaretar deres selvstyre og demokrati på en bedre måte
enn EØS, og det bør også være ambisjonen fra norsk side. Senterpartiet
har vært mot EØS siden den gangen avtalen ble inngått, og nå har
vi også fått 65 millioner briter med på laget.
Uavhengig av om man synes dette
er bra eller ikke, må alle partier i det norske Stortinget forholde
seg til at britene, som er verdens femte–sjette største økonomi, har
bestemt seg for å gå ut av EU. Det er et land vi har et nært historisk
samarbeid med og et nært sikkerhetspolitisk samarbeid med, de er
våre naboer i sørvest som vi deler havområder med, og det landet
i verden som vi har eksportert mest til de senere år, der mer enn
300 norske bedrifter er etablert.
Alle ansvarlige norske partier må
forholde seg til denne nye situasjonen. Britene skal ut av EU, det
vil bli etablert nye avtaler i Europa, EØS tilhører fortiden, og
vi må se framover og bygge nytt samarbeid i Europa. Da blir regjeringens
vente-og-se-holdning helt feilslått. Det er selvsagt fint at en
følger med på det som skjer – det skulle bare mangle. Men vi må
ha en aktiv holdning for å ivareta nasjonale interesser. Vi kan
ikke sitte og vente på EU. Vi burde eksempelvis ha sagt fra dag
én at om britene ønsker å bli med i EFTA igjen, skal de selvsagt
være hjertelig velkommen til det. Britene var med i EFTA fra starten
av, ja, de var sågar initiativtaker til samarbeidet, og da skulle
det bare mangle at de ikke ble invitert tilbake igjen i det gode
selskap.
Men i stedet for å få en invitasjon
tilbake har britene opplevd en norsk statsminister som først advarte
dem mot å gå ut av EU. Og da britene ikke lyttet til det, men derimot
fulgte sine egne vurderinger, sier Norge: Det er ikke sikkert at
vi sier ja til at dere får komme tilbake, vi skal kanskje bruke
vår vetorett mot vår gode nabo i sørvest. Og når britene i etterkant
av brexit ville etablere et samarbeid og en arbeidsgruppe, var holdningen
fra Norge avvisende. Hva skal en med fiender når en har slike venner?
I EFTA har vi samarbeid med land
som Mexico og Canada, vi har handelsavtaler med Kuwait og Qatar, men
vi skal altså være tilbakeholdne med å være positivt innstilt til
Storbritannia. Det kommer fra noen av de samme politikerne som gjerne
skal ha oss inn i EU sammen med Polen og Ungarn, men britene i Storbritannia
kan vi altså ikke samarbeide med.
Vi må få en helt annen, aktiv holdning
fra norsk side for å ivareta norske interesser og samarbeide med
gode land som ønsker å stå utenfor EU, slik flertallet i det norske
folk har bestemt seg for ved to korsveier tidligere.
Audun Lysbakken (SV) [10:37:14 ] : For to uker siden gikk 10 000
arbeidere innen bygningsbransjen i Oslofjordområdet ut i streik
i protest mot omfattende sosial dumping, svart økonomi og de kommersielle
bemanningsbyråene. Situasjonen i de delene av norsk arbeidsliv der
sosial dumping brer om seg, er et resultat av kombinasjonen av EØS-avtalens
frie flyt av arbeidskraft og fri flyt av kapital. Skal vi ha fri
innvandring og fri bevegelse i Europa, må vi også ha muligheten
til å kontrollere kapitalen, slik at ikke innvandringen fører til
press på lønns- og arbeidsforhold, både for dem som kommer til Norge
for å jobbe, og for dem som er her fra før. Situasjonen i arbeidslivet
er den viktigste grunnen til at SV fortsatt er motstander av EØS-avtalen.
Da jeg hørte statsrådens redegjørelse,
var ordet som satt igjen hos meg, «ønsketenkning». Det er helt tydelig at
regjeringen og ja-partiene ønsker at alt skal komme tilbake til
normalen i Europa, men det kommer ikke til å skje. Jeg tror drømmen
om den sosiale pilaren i EU kommer til å forbli en illusjon, rett
og slett fordi – og dette er hovedproblemet med Den europeiske union
– den har vært mye bedre til å gjennomføre de økonomiske elitenes
og de store selskapenes interesser og til å befeste den frie flyten
av kapital i Europa enn til å forsvare arbeidsfolks interesser.
Slik kommer det til å fortsette, ganske enkelt fordi all historisk
erfaring – ikke minst vår egen her i Norge – tilsier at velferd
og fordeling kjempes fram nedenfra i et samfunn. Da er man også
avhengig av en viss grad av grenser, og nasjonalstaten har vist
seg å være et godt rammeverk for å kjempe fram bedre fordeling.
Det er sprengstoff i mange av de
utfordringene som EU nå står overfor: flyktningkrisen og håndteringen
av den, den økonomiske stagnasjonen, faren for en ny finanskrise
og et arbeidsliv der belastningen på dem som har minst, skjerpes,
enten de er i jobb eller er blant de mange som ikke har jobb eller
står i fare for å miste jobben.
Forholdet mellom øst og vest i EU
blir mer dramatisk. Det ser vi ikke minst i håndteringen av flyktningkrisen
og i land som Polen og Ungarns utvikling mot såkalt illiberale demokratier,
autoritære regimer. Alle EU-land, fra Kroatia og nordover, avviser
kategorisk å ta imot sin del av flyktningstrømmen.
På det økonomiske området ser vi
en motsetning mellom nord og sør, der Middelhavsstatene fortsatt
sliter mest med ettervirkningene av finanskrisen, og der det blir
tydeligere og tydeligere at den valutaunionen som skulle sørge for
at alle EU-landene nøt godt av samme rentenivå og ingen valutarisiko,
istedenfor har gitt et økonomisk system der det ikke er like vilkår.
Noen få land – særlig Tyskland – har trukket de fleste fordelene. Utviklingen
innenfor statsgjeld i Europa er dramatisk, og hvis man kombinerer
det med en del økonomers spådommer om en ny finanskrise, er det
ikke noe grunnlag for den store optimismen på EUs vegne som statsråden
ga uttrykk for.
Det mest alvorlige med den norske
EØS-debatten og EU-debatten akkurat nå er at ja-partiene fortsetter
å snakke som om brexit ikke skal få noen konsekvenser for Norges
måte å forholde seg til Europa på. På den måten risikerer vi å misbruke
en historisk mulighet, og uavhengig av hva vi måtte mene om de dominerende
politiske argumentene i den britiske «Leave»-kampanjen – jeg og
SV mener mye om det, veldig mange av argumentene står oss fjernt
– er det likevel en realitet at vi går inn i et Europa som ikke
vil være preget av en stadig tettere union, men sannsynligvis langt
flere ulike former for tilknytning til EU. I den situasjonen burde
Norge gripe muligheten, for egentlig er jo alle partiene her enige
om at EØS-avtalen er en dårlig avtale. Da vi hadde tendenser til
en ny EU-debatt på begynnelsen av 2000-tallet, var Høyre og Arbeiderpartiets
argument at EØS-avtalen var så dårlig at Norge måtte melde seg inn
i EU. Nå har vi en historisk mulighet til å undersøke om det er
mulig for Norge å erstatte EØS med noe bedre, men den muligheten
vil ja-partiene ikke bruke. Det er uforståelig.
Et godt sted å begynne ville være
at vi selv tok initiativ til å utrede hva slags alternativer til
dagens EØS-avtale som faktisk er mulige. Det forslaget ligger på
bordet i Stortinget nå, og det burde være neste steg. Vi kan ikke ha
en diskusjon om alternativene uten at Stortinget på noe tidspunkt
har gått seriøst inn i å diskutere hva de er.
Abid Q. Raja (V) [10:42:33 ] : Europa står i dag ved flere
korsveier, men jeg er en Europa-optimist. Og i motsetning til de
forutgående talere, fra Senterpartiet og SV, mener jeg og Venstre
at nøkkelen til norsk samarbeid med EU er EØS-avtalen, og at det
er Norges plikt å bidra til en positiv utvikling som fører til et
nærere europeisk samarbeid.
Noe av det jeg satte mest pris på
i statsrådens redegjørelse, var at hun gjorde det klart at EØS-avtalen
ikke kan reforhandles med det første. Altfor mange partier har i
valgkampen leflet med tanken om å rokke ved EØS-avtalen, og de fortsetter
med det her i dag, og resultatet ville vært en katastrofe for norsk
næringsliv og norske arbeidsplasser. Vi trenger ikke mer økonomisk
usikkerhet, vi trenger trygghet og forutsigbare rammer.
EØS-avtalen er også kjernen i alle
de andre avtalene og samarbeidsprosjektene vi har med EU. Rokker
man ved dette grunnfjellet, står andre ordninger også i fare. Derfor
håper jeg at regjeringen vil være like krystallklar i framtiden
som i redegjørelsen på at vi, i likhet med britene, ikke kan forvente
å oppnå noe «Europa à la carte».
Hva gjelder brexit, snakker statsråden
om at vi må jobbe hardt for å finne sømløse overganger for Norge. Det
gjelder først og fremst det bilaterale forholdet mellom Norge og
Storbritannia. Men hva med Norges innflytelse i EU når Storbritannia
nå trer ut? Helt siden vi først søkte medlemskap i EF, har Storbritannia
vært vår viktigste partner i EU. Britene har hjulpet oss, frontet norske
saker innenfor dørene i EU-rådets forsamling. Når disse forlater
bordet, blir det én stemme mindre som vil tale Norges sak. Hvordan
tenker statsråden å forholde seg til dette tapet?
Statsråden beskriver – med rette
– en reformorientert og positiv holdning blant EUs medlemsstater.
Krisen får fram styrken i unionen, og kanskje spesielt innen forsvar
virker det som om landene nå rykker nærmere hverandre. Det er en
mulighet, men også en utfordring for Norge. Vi blir utestengt fra
forsvarssamarbeidet PESCO, selv om vi er en av de ledende bidragsyterne
til europeisk forsvarssamarbeid. Har statsråden et langsiktig mål
om å bringe Norge inn i PESCO? Og hvis ikke, hvordan jobber statsråden
for at vi allikevel skal ha en stemme i dette nye, viktige forumet?
Jeg er glad for at statsråden i
sin redegjørelse la vekt på at EØS-midlene må brukes på en måte
som styrker rettsstatsprinsipper. EØS-midlene er vårt kanskje sterkeste
verktøy for å fremme borgerrettigheter og rettsstatsprinsipper innad
i Europa. Vi må ta inn over oss at den situasjonen som vi tidligere
bare kjente fra Ungarn, nå også styrer hverdagen i Polen. Den polske
regjeringen har, siden den ble valgt, gjentatte ganger begått overtramp
mot justisapparatet i landet, mot medielandskapet og mot regjeringskritiske
sivilsamfunnsstemmer. I parlamentet bruker styringspartiet tvilsomme verktøy
for å få igjennom enda mer tvilsom lovgivning. De gjør sitt beste
for å marginalisere opposisjonen og for å kneble det offentlige
oppropet mot dem. Men det er en stor forskjell mellom Ungarn og
Polen. I Polen finnes det en samlet og vital opposisjon mot regjeringspartiene,
det finnes et sterkere sivilsamfunn som ikke bøyer seg for regjeringens
press, og det finnes dommere som ikke aksepterer regjeringens overstyring
av landets grunnlov.
Derfor er det viktig at EØS-midlene
brukes til å støtte opp om sivilsamfunnet og justisreformene i Polen
og andre land. Ungarns Viktor Orbán beskrev sitt eget regime som
«et illiberalt demokrati». Det finnes ikke illiberale demokratier.
Illiberalitet er et angrep på demokratiet og demokratiets institusjoner.
Vi må derfor gjøre vårt for å sikre at Polen ikke følger i Orbáns
fotspor.
Europeisk samarbeid, EU og EØS bidrar
til å skape et bedre Norge. Vi strekker oss lenger og finner løsninger som
ikke stopper ved Svinesund. Den liberale tidligere tyske utenriksministeren
Hans-Dietrich Genscher sa om Tyskland: Europa er vår framtid. Det
finnes ikke noe alternativ.
Jeg mener dette også gjelder for
Norge. Derfor er jeg glad for at regjeringen har et høyt ambisjonsnivå
i Europa-politikken i årene framover.
Bjørnar Moxnes (R) [10:47:19 ] : Når verdens femte største
økonomi går ut av EU, har vi en helt ny situasjon. EU er ikke lenger
det samme. Britene er nå inne i forhandlinger med EU om en avtale
som skal gi større rom for selvstyre enn det EØS gir. Vi vil i framtiden sannsynligvis
få demonstrert at det finnes alternativer til EØS-avtalen, en avtale
som både tilhengere og motstandere her hjemme er enige om at er
en demokratisk fiasko for Norge.
Rødt ønsker en folkeavstemning om
EØS-avtalen. Det trengs først og fremst fordi EØS-avtalen er dypt
udemokratisk og mangler folkelig forankring. Den innebærer en massiv
overføring av makt fra folkevalgte organer til EU. Norge har sagt
nei til medlemskap i EU to ganger, men folket ble aldri spurt om
EØS-avtalen. Det er en avtale som ikke bare regulerer handelen vår
med EU, men som også griper direkte inn i norsk samfunnsliv. Ingen
andre handelsavtaler innebærer at den ene parten må innføre alle
lover og regler som den andre parten lager for sitt indre marked.
Mange kaller av den grunn EØS-avtalen – med rette, mener vi – for
en husmannsavtale.
I Norge er det veldig mange som
er bekymret for utviklingen i arbeidslivet, med omfattende sosial
dumping og arbeidslivskriminalitet som river i stykker den norske
modellen slik vi kjenner den, i viktige bransjer – én etter én.
To tiltak som vil være avgjørende for å stanse sosial dumping, er
for det første å reversere frislippet av bemanningsbyråer og for
det andre å stille krav om like pensjonsbetingelser når felles velferd
blir privatisert.
EØS-avtalen forbyr oss å stille
krav om at offentlige lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde når offentlige
tjenester skal ut på anbud. På den måten kan arbeidsgiverne shoppe
de billigste tariffavtalene og de billigste anbudene, slik vi så
nylig, bl.a. med selskapet Orange Helse. Ved innleie fra den typen
bemanningsbyråer til kommunalt drevne sykehjem, skoler og barnehager
forbyr EØS-avtalen kommunen å kreve like pensjonsvilkår. EØS-avtalen undergraver
selve fundamentet for fagbevegelsen – at den gjennom landsomfattende
tariffavtaler og lovverk unngår konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår.
Skal vi snu den negative trenden
med sosial dumping og undergraving av faglige rettigheter, kan vi
ikke ha EØS-avtalen. Avtalen gir oss import av høyrepolitikk fra
Brussel. I stedet må vi ha en handelsavtale mellom likeverdige parter
der det ikke er et uregulert arbeidsmarked. Dette er bakgrunnen
for at LO krever at arbeidslivet må tas ut av EØS-avtalen.
Avtalen kan sies opp med ett års
varsel. Til tross for skremslene vi alltid hører fra EØS-tilhengerne,
er det ifølge avtalens artikkel 120 slik at handelen mellom EU og
Norge dermed reguleres av tidligere avtaler. Da vil handelsavtalen
fra 1974 som sikrer oss markedsadgangen til EU, tre i kraft. I tillegg
er Norge og alle EU-landene medlemmer av WTO, og da vil også WTO-reglene
regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en
utmelding. WTO vil forby EU å innføre toll eller mengdebegrensninger
på handelen med Norge uten at Norge er enig i det.
Størstedelen av eksporten til EU
består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs produksjonsliv. Det
er norske eksportvarer som metaller, papir og fisk som trengs i
bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri, som gjerne vil ha
de norske varene billigst mulig. For EU er det verken noe poeng
eller noen vits i å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer
ute. Vi som er EØS-motstandere, har i så måte trolig større tro
på EUs rasjonalitet enn dem som påstår at vi ved å si opp avtalen
vil oppleve nærmest hevnaksjoner fra unionen. Det er etter vårt
syn irrasjonelt og skremselspropaganda.
Statsråd Marit Berger Røsland [10:52:44 ] : Jeg vil takke for
en så langt god og konstruktiv debatt om redegjørelsen jeg holdt
i forrige uke. Samarbeidet med EU er et viktig tema som fortjener
økt oppmerksomhet i norsk offentlighet og gode diskusjoner i denne
salen.
Jeg står fast på og er glad for
å konstatere at vi ser et mer positivt bilde i Europa i dag enn
det min forgjenger kunne presentere for bare ett år siden. Samholdet,
optimismen og kreativiteten i det europeiske samarbeidet er betydelig
større enn for bare ett år siden, og det er grunnleggende positivt
også for Norge.
Vi har ikke meldt oss inn i EU,
men vi har aldri meldt oss ut av Europa, og Europa er vårt viktigste
økonomiske, politiske og verdimessige fellesskap. Den europeiske union
med sine 28 – snart 27 – medlemsland er det sterkeste uttrykket
for det samarbeidet vi ser i Europa, og for å ivareta norske interesser
må vi ha en aktiv politikk for å samarbeide med EU på de områdene
vi trenger det.
Til representanten Marthinsen og
poengene om den sosiale pilaren vil jeg si at jeg tror det er helt
avgjørende for Europas framtid at både EU og EUs medlemsland klarer
å sikre en inkluderende økonomisk vekst framover. Det betyr at vi
også må møte de utfordringene som fri flyt av arbeidskraft og fri
flyt av tjenester skaper når det gjelder de useriøse elementene
i arbeidslivet, som ikke følger spillereglene, som bryter arbeidsmiljølovgivningen,
og som unndrar skatt. Det er et viktig initiativ å ta tak i. De
nordiske arbeidsministrene hadde i forbindelse med den sosiale pilaren
et innspill i desember 2016 som framhevet at den sosiale pilaren
må respektere de ulike nasjonale arbeidsmarkedsmodellene, og at
partene i arbeidslivet og kollektive forhandlinger har en viktig
rolle i det nordiske arbeidsmarkedet. Vi skal passe på at verdiene
vi har i vår nordiske velferdsmodell, ikke settes på spill i den
framtidige utviklingen av flere felles løsninger også på dette feltet.
Så skal vi også huske på at når
det gjelder fri flyt av arbeidskraft, er det lett å se bare eventuelle
negative sider, men den arbeidskraften vi har hentet fra mange av EUs
medlemsland, har vært helt avgjørende for norsk økonomi, for norsk
verdiskaping og for at norske selskaper har kunnet løse sine oppdrag
og ha tilgjengelig arbeidskraft.
Det ble sagt at EØS-avtalen tilhører
fortiden. Det gjør den på ingen måte. Det er Norges viktigste avtale med
våre nærmeste partnere. EØS-avtalen er med på å trygge norsk velferd,
og fraværet av en EØS-avtale vil ha negative konsekvenser for norsk
økonomi, norske arbeidsplasser og folk flest. Det er regjeringens
syn at Norge er best tjent med å hegne om denne avtalen. Det er ønsketenkning
– et ord som ble brukt – å tro at vi i dag kan bestille en ny og
bedre avtale fra EU som imøtekommer de norske behovene på dette
området. EU har i forbindelse med den prosessen vi er inne i nå,
gjort det helt klart: Det går ikke an å være halvveis innenfor og
halvveis utenfor det indre marked. Det går ikke an å velge bort
én av de fire frihetene og beholde de øvrige. Det går ikke an å
forlate det indre marked og samtidig fortsette å påvirke regelutviklingen.
Det vil ikke bli et framtidig partnerskap uten felles regler, og
det vil ikke bli nære handelsforbindelser uten lik konkurranse.
Vi ser at modellene som eksisterer
for handelssamarbeid med EU og andre land, er noe helt annet enn
EUs indre marked. EUs indre marked fjerner handelshindre, noe som
gjør at norske produkter, norske eksportartikler, tilfredsstiller
de standardene som gjelder i hele det indre marked. Eksempelvis
sender vi hver dag 170 vogntog med norsk sjømat til det europeiske
markedet. Fordi EØS-avtalen inkluderer veterinærlovgivningen, kan
det ikke være noen kontroll av fisken på vei til EUs marked.
Brexit: Det er helt avgjørende at
Norge sikrer sine interesser i brexit. En del av det å sikre norske
interesser i brexit er at dersom EU og Storbritannia blir enige
om overgangsløsninger som forlenger det indre markedet og anvendelsen
av det indre markedsregelverket, må det gjelde også for Norge. På
spørsmålet fra Marthinsen er det et helt sentralt punkt for oss
å kommunisere både til EU-siden og til Storbritannia at dersom det
blir enighet om en videreføring av det indre marked i en overgangsperiode,
må det selvfølgelig gjelde alle land i det indre marked, også EØS-landene.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Martin Kolberg (A) [10:58:12 ] : Representanten Tybring-Gjedde
representerer jo regjeringsfraksjonen her i Stortinget, og av den
grunn lyttet jeg nøye til hva han sa i sitt innlegg. Jeg mener at
det er veldig relevant for Stortinget å få vite om statsråden mener
at de synspunktene som Tybring-Gjedde framførte i sitt innlegg, er
representative for regjeringens holdning til EU og hennes syn på
hans holdning når det gjelder alle omstendighetene rundt Norges
forhold til EU.
Statsråd Marit Berger Røsland [10:58:46 ] : Det er klart at
som partier har representantene i denne salen noe ulik inngang til
spørsmål knyttet til samarbeid med EU. Jeg stiller meg bak mye av
det som ble sagt når det gjelder behovet for et nært samarbeid mellom
Norge og Storbritannia, f.eks., som ble framhevet fra representanten
Tybring-Gjeddes side. Så jeg opplever ikke at det var noen – skal
vi si – motsetning med hensyn til det som er regjeringens politikk
når det gjelder å sikre framtidig tette relasjoner mellom Storbritannia
og Norge etter brexit.
Når det gjelder synet på om vi tror
det kommer til å være en styrke for Storbritannia å gå ut av Den
europeiske union, er det ingen av oss som sitter med den fasiten. Der
har regjeringen uttrykt at man hadde sett, også for samarbeidet
mellom Storbritannia og oss, at Storbritannia hadde forblitt medlem
av Den europeiske union, og at det har store konsekvenser også for
oss at de forlater det indre marked.
Martin Kolberg (A) [10:59:50 ] : Det er i og for seg politisk
sympatisk og forståelig at statsråden ikke vil utfordre en representant
for et regjeringsparti direkte. Men han utfordret jo henne tydelig,
og hennes innlegg har en helt annen profil og en helt annen holdning
enn det han gir uttrykk for. Essensen i Tybring-Gjeddes innlegg
var jo kritikk av fri arbeidsinnvandring. Han var direkte imot det,
slik som jeg hørte det. Jeg ser at han rister på hodet, president,
men det får han da eventuelt kunne komme tilbake til – jeg hørte
det i hvert fall slik. Jeg vil i alle fall gjerne høre statsrådens
kommentar til den delen av hans innlegg som hadde en tydelig negativ
profil.
Statsråd Marit Berger Røsland [11:00:31 ] : Jeg oppfattet at
Tybring-Gjeddes innlegg i stor grad handlet om analysen av brexit
og hva som ledet fram til brexit, og at det var i den forbindelse
arbeidsinnvandring ble omtalt. Jeg hørte også at representanten
Tybring-Gjedde var klar på at regjeringens politikk er at EØS-avtalen ligger
fast. Som sagt, analysen av årsakene til brexit kan vi ha våre ulike
vurderinger av, men jeg oppfattet ikke at Tybring-Gjedde tok til
orde for at ikke Norge heller skulle være omfattet av fri flyt av
arbeidskraft.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:01:22 ] : Jeg merket meg at statsråden
sier at det fra EUs side ikke er gitt uttrykk for at en kan ha noen
ulike varianter av avtaler, samtidig som EUs praksis er at en har
over 200 forskjellige avtaler i et 40-talls ulike varianter. Noen
er rene handelsavtaler, mens andre er avtaler, slik som f.eks. Sveits
har, som ikke har alle de fire frihetene, og hvor det ikke er egen
avtale for tjenester.
Men til de konkrete spørsmålene
når det gjelder Norges forhold til Storbritannia og EFTA-sporet:
Sentrale sveitsiske politikere har tatt til orde for og sagt at
britene må kunne komme tilbake til EFTA. Rett i etterkant av brexit
sa den tidligere islandske presidenten at han mente at brexit var
positivt for vårt område i verden. Han så på mulighetene som lå
i det og ønsket britene tilbake i EFTA. Men også handelskomiteen
i Underhuset har jo sagt at en anbefaler at en går inn og ser på
mulighetene her, at en har en nær kobling mellom britisk økonomi
og EFTA-landene, og framhever de positive fordelene.
Mitt spørsmål er: Har dette blitt
tatt opp av britene med norske myndigheter, og hvordan har norske myndigheter
respondert?
Statsråd Marit Berger Røsland [11:02:36 ] : Vi forholder oss
til den offisielle holdningen som uttrykkes fra britisk side, og
det er at de anser verken EØS-avtalen eller medlemskap i EFTA som
et aktuelt scenario for Storbritannia nå. Det er det vi forholder
oss til. Så kan vi selvfølgelig ha en debatt om det hadde vært positivt
eller negativt for Norges del, men vi forholder oss til at det har
ikke Storbritannia tatt til orde for. Dermed har vi heller ikke
satt i gang en prosess for å vurdere de ulike sidene ved det, for
det er klart at det har positive sider, og det kan også ha noen
utfordringer ved seg.
Til diskusjonen om mulige modeller,
og bare for å understreke det: Selvfølgelig har EU samarbeid med
en rekke land om handel, men det er noe helt annet enn det indre
marked, og det er ikke lett å tenke seg at vi skal oppnå noen helt
særegne fordeler og slippe vanskelige sider. Sveits prøvde å begrense
arbeidsinnvandring fra EU. Da ble de utelukket fra forsknings- og
utdanningssamarbeidet. Til slutt bestemte Sveits seg for å snu,
for det var viktig for dem å være en del av Horisont 2020. Så vi
kan ikke tro at vi skal kunne bestille de gode delene av avtalen
som vi ønsker oss, men ikke resten. Det er ikke lett å se for seg.
Audun Lysbakken (SV) [11:04:05 ] : Helt konkret: Hvilke næringer
er det som vil miste markedsadgang til EU hvis EØS-avtalen erstattes
med WTO-regler?
Statsråd Marit Berger Røsland [11:04:16 ] : For norsk næringsliv
er tilgang til det indre marked helt avgjørende, og det handler
om mer enn toll. Eksempelvis HÅG på Røros, en av de mest lønnsomme
kontorstolprodusentene i Europa, har uttalt at bedriften er avhengig
av god tilgang til det europeiske markedet: Med 160 arbeidsplasser
er bedriften den største arbeidsplassen i distriktet. Mesteparten
av salgene går til utlandet. Stabil og fri tilgang til markedet
bidrar til at fabrikken kan drive lønnsomt til tross for avstanden
til markedet.
I en undersøkelse NHO gjorde, har
ni av ti bedrifter på Vestlandet som driver med eksport, sagt at
EØS-avtalen er viktig for deres bedrift. Så jeg vet ikke hvem i
næringslivet representanten får forsikringer fra om at det hadde
vært helt greit å si opp EØS-avtalen og satse på at vi får frihandel
med EU, men tilbakemeldingene vi får, er at tilgang til det indre
marked, like standarder og like rammebetingelser for næringslivet
er viktig for norsk verdiskaping.
Audun Lysbakken (SV) [11:05:24 ] : Statsråden svarte ikke på
mitt spørsmål, for det var helt konkret: Hvilke næringer vil miste
tilgang til det europeiske markedet hvis EØS-avtalen erstattes med
WTO-regler?
Grunnen til at jeg spør om det,
er at regjeringen slår fast, senest i statsrådens innlegg, at det
vil ha store negative konsekvenser for norsk næringsliv og norske
arbeidsplasser. Er det synsing, eller har regjeringen faktisk gjort
en utredning om hva som er alternativet? For jeg trodde at det var
det regjeringen nektet å gjøre, men det kan hende regjeringen da
sitter på omfattende kunnskap om hva konsekvensene vil være. Så
jeg gjentar mitt spørsmål: Helt konkret, hvilke næringer vil miste
markedsadgang?
Statsråd Marit Berger Røsland [11:06:03 ] : WTO-regelverket
vil bestemme hvilke tollsatser som eventuelt skal gjelde hvis vi
tenker oss en situasjon uten en EØS-avtale. Det vil jo være det
vi har å falle tilbake på. Det gjelder også med hensyn til Storbritannia,
hvis vi ikke har en avtale på plass med dem etter brexit, så man
kan risikere at det blir toll på eksport for noen deler av norsk
næringsliv.
Vi hadde også en erfaring fra tiden
fra 1973 og fram til 1994, hvor antidumpingtiltak fra EUs side rammet f.eks.
norsk metallindustri, fordi det var beskyldinger om at vi støttet
næringene gjennom gunstige kraftavtaler. Så vi har erfaring fra
tidligere med at det ikke å ha stabile og forutsigbare rammevilkår
for handel med EU skaper utfordringer for norsk næringsliv, helt
konkret, i ulike bransjer. Når det gjelder fiskerisektoren, er det
at vi er en del av veterinærlovgivningen helt avgjørende for at den
ferske fisken kommer raskt fram til EUs marked.
Bjørnar Moxnes (R) [11:07:16 ] : La oss da se på norsk næringsliv.
I omtalen av EUs energiunion peker statsråden på at Norge har et
annet utgangspunkt enn mange av EUs medlemsland:
«Vi har en kraftforsyning basert
på fornybar vannkraft, og vi er en stor energieksportør. Dette gjør det
viktig med en aktiv holdning fra norsk side for å ivareta norske
interesser.»
På hvilken måte mener statsråden
at underleggelse under EUs energibyrå ACER, som vil få utstrakt
myndighet til å regulere norsk krafteksport, harmonerer med å ivareta
interessene til norsk kraftkrevende industri, og ikke minst også
hensynet til norske forbrukere og strømprisen?
Statsråd Marit Berger Røsland [11:08:05 ] : Utviklingen av
energiunionen er et helt sentralt grep fra EU-kommisjonen. Det handler
om å sikre et godt fungerende energimarked i hele Europa, og det
handler selvfølgelig om å nå de ambisiøse klimamålene som EU har satt
seg, med 40 pst. reduksjon av utslipp.
Norge kommer til å være berørt av
begge disse prosessene. Vi følger det tett. Vi har hatt et deregulert
kraftmarked siden 1990-tallet. Vi har et fungerende nordisk kraftmarked,
hvor vi utveksler kraft med våre naboland. Vi har fornybar energi
å eksportere til det europeiske kraftmarkedet, og vi har gasseksport,
som nå dekker 25 pst. av EUs etterspørsel. Så det er klart at her
har Norge viktige interesser. Vi posisjonerer oss godt. ACER kommer
til å ha en rolle, hvor de skal løse uenigheter mellom kraftreguleringsmyndighetene
i de enkelte land. Det kommer til å være sånn at vi fortsatt har
stor nasjonal kontroll med vår egen energi.
Per Martin Sandtrøen (Sp) [11:09:34 ] : I redegjørelsen ga
statsråden inntrykk av at suverenitetsoverføringen til EUs finanstilsyn
var nødvendig for å sikre norsk finansnæring tilgang til EUs marked.
Da er det verdt å minne om at under Stortingets spørretime 25. mai
i fjor sa finansministeren ifølge ABC Nyheter to ganger at norske
finansinstitusjoner vil bli utestengt fra EUs marked dersom Norge
ikke knytter seg til EUs finanstilsyn. Men regjeringen måtte senere
innrømme at det var feil. Senterpartiet spurte da, som nå, hvordan
det kan ha seg at banker fra USA, Sveits, Japan, Singapore og en
lang rekke andre land har tilgang til EUs marked uten at disse landene
har overført suverenitet til EUs finanstilsyn.
Kan statsråden gi ett eneste eksempel
på et land som har mistet eller fått svekket markedstilgang til
EU som følge av manglende suverenitetsavståelse?
Statsråd Marit Berger Røsland [11:10:31 ] : Nå har jo Stortinget
godkjent denne ordningen som har kommet på plass når det gjelder
finanstilsyn. Jeg er glad for at det spørsmålet har blitt løst.
Så gjentar jeg det jeg har sagt
tidligere, at det er stor forskjell på markedsadgang og det å være
en del av et indre marked med felles regelverk, felles gjennomføring av
det felles regelverket. Og vi må jo innse at med det indre marked
følger det også overvåkningsmekanismer. Vi har ESA å forholde oss
til. Det er institusjoner som skal sikre at det er et «level playing
field», altså at det er like markedsvilkår. Sånn sett er det vanskelig
å sammenligne et land som er med i det indre marked, med et land som
eventuelt bare har en frihandelsavtale, så jeg forsto ikke helt
hva representanten var ute etter der.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed omme.
Martin Kolberg (A) [11:11:49 ] : Jeg mener at statsrådens redegjørelse
slik vi hørte den da den ble framført, var en god understrekning
av hvor viktig EØS-avtalen er for Norge.
I en tid hvor nasjonalismen i Europa
stadig får forsterkede uttrykk i flere land, er det av særlig betydning, og
politisk betydning, å forstå at internasjonalt samarbeid er en grunnleggende
forutsetning for sikring av demokrati og grunnlaget for økonomisk
vekst. Jeg sier dette også som en kommentar til mine gode kollegers
– i hvert fall indirekte – påstander om at nasjonalstaten alene
vil løse disse problemene bedre. Det er jeg uenig i. Jeg tror at
internasjonalt samarbeid er en forutsetning for at vi skal greie
både å styrke demokratiet og håndtere den økonomiske veksten på
en riktig måte.
Jeg er også enig i det som sies,
bl.a. fra representanten Lysbakken i denne debatten, om at vi bør
ta inn over oss at EU som institusjon og som system ikke i tilstrekkelig
grad har lagt vekt på arbeidsfolks og vanlige folks interesser i
utviklingen av det europeiske fellesskapet. Det er en grunnleggende
erkjennelse av politisk karakter som jeg tror er av stor betydning
for oss. For det er ingen motsetning mellom å være tilhenger av
internasjonalt samarbeid og internasjonale avtaler og å ivareta
den brede delen av befolkningens interesser i de europeiske samfunnene.
Dette er tvert imot etter mitt skjønn en forutsetning for hverandre.
Jeg legger merke til at statsråden
i en noe for beskjeden grad, vil jeg si, engasjerer seg i de spørsmålene
som er blitt tatt opp i denne debatten – og gjorde det også i for
beskjeden grad i sin redegjørelse – om forholdet til utviklingen
i norsk arbeidsliv. Det kan rokke ved hele utviklingen av stabiliteten
i arbeidslivet, og det er forårsaket av mange ting. Jeg har sagt
ved mange debatter i Norge, og også i internasjonal sammenheng,
at den største utfordringen er høyrepartienes innflytelse i de nasjonale
parlamentene, deres manglende vilje til å beskytte fagbevegelsen
og arbeidstakernes interesser. Det har vi også sett som en tydelig
utvikling i Norge gjennom de senere årene, nemlig regjeringens manglende
vilje til å gå tungt inn i den delen av norsk samfunnsliv.
Men vi hører fra veldig mange hold
– og det er det som er relevant for oss i denne sammenhengen – at
EØS-avtalen setter begrensninger for muligheten til å kunne sikre
arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, også i Norge. Vi ser det
med våre egne øyne, og det er sagt i denne debatten. Det er et spørsmål
som reiser seg: Selv om jeg for min del er sterk tilhenger av EØS-avtalen
og alle de omstendighetene som det skaper, så burde ikke denne debatten
ta slutt før vi får høre statsrådens tydeligere utsagn om hva hun
har tenkt å gjøre når det gjelder å bruke handlingsrommet som EØS-avtalen
gir når det handler om å sikre arbeidstakernes interesser i Norge. For
disse interessene kommer til å bli avgjørende for at vi skal hindre
ulikhetsutfordringene, og de kommer til å bli avgjørende for at
vi skal få et stabilt arbeidsliv. Og for representanter fra høyrepartiene
burde det være av stor interesse å forstå at dette også er forutsetningen
for at verdiskapingen i Norge, for dem som har penger og er arbeidsgivere,
faktisk skal bli stabil og bra – i tiden som kommer. Å late som
om den sammenhengen ikke eksisterer, har jeg aldri begrepet meg
på. At EØS-avtalen skaper problemer for gjennomføringen av effektive
reguleringer, håndtering av sosial dumping og undergraver fagbevegelsen
og tariffavtaler, er en kime til problemer og undergraver EØS-avtalens
legitimitet.
Jeg skulle ønske at statsråden tar
oppfordringen fra meg om å snakke mer om dette, slik at denne debatten kunne
bli et skritt på veien mot en bedre og mer samstemt holdning i kampen
mot den delen av arbeidslivsutviklingen som også EØS-avtalen er
med på å skape.
Hårek Elvenes (H) [11:17:11 ] : Først vil jeg takke ministeren
for en grundig redegjørelse om viktige utviklingstrekk i Europa
som Norge faktisk blir påvirket av.
Vi opplever en sikkerhetspolitisk
situasjon i Europa som er krevende. Kontinentet har vært rammet
av terror sprunget ut av ustabile regimer i Midtøsten og Nord-Afrika,
og vi ser et Russland som har annektert Krim, på tvers av folkeretten,
og fyrt opp under destabiliserende krefter i Øst-Europa. I en slik
situasjon er det viktig at Europa samarbeider tettere på det sikkerhetspolitiske
området. I dette bildet har EU en viktig rolle, som Norge også har
interesse av at EU lykkes i. Koordineringen og samarbeidet mellom
NATO og EU blir viktigere. Det er viktig i denne situasjonen at
dette foregår på en åpen måte, og at Norge involveres i dette på
et tidlig stadium og på en formell måte.
EUs indre marked er Norges desidert
viktigste marked. EØS-avtalen gir adgang til EUs indre marked, og
det er i Norges interesse å beholde denne markedsadgangen.
Brexit er ikke uten interesse for
Norge – selvfølgelig – og det kan også påvirke Norge, men i denne
situasjonen er det viktig å holde fast i vårt samarbeid med EU og holde
fast i det avtaleverket vi har i dag, et avtaleverk som skal ivaretas.
I løpet av det siste året har sterke
røster tatt til orde for økt proteksjonisme, mindre frihandel og
mer isolasjonisme. En slik utvikling vil være meget alvorlig for Norge.
Norge har en liten økonomi, 80 pst. av vår eksport går til det indre
marked, og 60 pst. av vår import kommer fra det indre marked.
Våre eksportbedrifter står overfor
en meget krevende konkurransesituasjon. EØS-avtalen er et vern for
norske eksportbedrifter i en situasjon der de må ut og konkurrere
i det globale markedet. EØS-avtalen er faktisk livsviktig for norske
eksportbedrifter, og norske eksportbedrifter er faktisk livsviktig
for Norge. Det er grunn til å minne om at det faktisk er eksporten
vi lever av, ikke importen, som man av og til kan bli ledet til
å tro i vår konsumtidsalder. Å demontere EØS-avtalen vil være et
høyt spill og et farlig spill for Norge. Vi hører politiske parti
i denne salen som har det som ambisjon: Det er Senterpartiet, det
er SV, og det er Rødt. En demontering av EØS-avtalen vil bety et
tilbakeslag for norske bedrifter, det vil sette arbeidsplasser i
fare over det ganske land, og det vil undergrave grunnlaget for
vår velferd på sikt.
Norge har 5 millioner mennesker,
og EUs indre marked består av 500 millioner mennesker. Gjennom denne
avtalen har vi altså tilgang til et marked som er 100 ganger større
enn vårt eget marked. Da sier det seg selv at dette er en avtale
som det er viktig å hegne om, og som har tjent Norge godt siden
1994.
Kristian P. Wilsgård (FrP) [11:21:28 ] : Det burde ikke være
tvil om at EØS-avtalen – hovedrammen for Norges samarbeid med EU
– har tjent norske interesser godt, ikke minst næringslivets interesser.
EUs indre marked er det største integrerte markedet i verden hvor varer
og tjenester kan sirkulere fritt, og der norske bedrifter har like
konkurransevilkår som andre bedrifter i EU-land.
Nesten 80 pst. av norsk eksport
går til EU, og mer enn 60 pst. av Norges import kommer fra EU-land.
Gjennom EØS-avtalen serverer Norge rundt 25 millioner fiskemåltider
til europeerne hver eneste dag. Den ferske fisken sendes direkte
fra norske produsenter til det europeiske markedet uten at kvaliteten
forringes i grensekontroller. Ca. 90 pst. av all oljeproduksjon
selges til EU-markedet, og nesten all gass leveres gjennom rørledninger
til Europa.
EØS-avtalen handler ikke bare om
markedsadgang. Det handler også om utdanning, det handler om felles forskningsprosjekter,
det handler om kunnskapsdeling, og ikke minst handler det om felles
standardisering.
Norge er ikke en ensom øy. Vi er
en del av Europa, enten vi vil det eller ei. Vi er avhengig av samarbeid
med Europa på mange områder, ikke minst når det gjelder flyktning-
og migrasjonsspørsmål. Vi ligger i ytterkanten av Europa og er siste
stasjon for mange av disse migrantene. Vi er helt avhengig av at
migrasjons- og flyktningstrømmer stoppes og håndteres før de kommer
til våre grenser. Her er det helt nødvendig med et godt europeisk
– men også globalt – samarbeid.
EØS- og EU-ministeren tegnet et
bilde av et EU i endring. Det foregår en intern debatt i unionen
om hvilken vei man skal gå videre. Skal man gå mot mer integrering, mer
regionvis integrering eller mer integrering av utvalgte saksfelt?
Endringer i EU kan også føre til endringer i Norges forhold til
EU. Det er derfor viktig at vi følger med i timen, slik at norske
interesser kan ivaretas også i framtiden.
Dette gjelder ikke minst brexit.
En av Europas og verdens største økonomier – og en av Norges viktigste handelspartnere
– forlater nå EU.
Norge er ikke et ordinært tredjeland,
og vi må inkluderes i de felles løsningene mellom EU og Storbritannia. Det
er viktig for å sikre at forholdet mellom Norge og Storbritannia
er så nært som mulig også etter at brexit er effektuert. Det er
fremdeles usikkert hva slags avtale som må være på plass når Storbritannia
trer ut av EU og EØS. Det er derfor viktig å få på plass en overgangsordning
med Storbritannia på områder som i dag er dekket av EØS-avtalen.
Fremskrittspartiet vil ikke legge
skjul på at det er noen problematiske sider ved EU og EØS-avtalen.
Partiet har tatt et klart nei-standpunkt som følge av den stadig
tydeligere overnasjonale retningen som EU har tatt. Vi tror at dette
er skadelig for det europeiske demokratiet i lengden.
Vi har også fokusert på eksport
av trygdeytelser, der betydelige beløp i norske velferdsytelser
utbetales til personer som oppholder seg i utlandet. Regjeringen
la i juni i år fram en melding der det varsles en rekke nye tiltak
som vil begrense mulighetene til å ta med seg trygdeytelser ut av
landet. Vi mener at det kan gi uheldige incentiver når ytelser tilpasset
et norsk kostnadsnivå utbetales i land der de gir betydelig bedre
kjøpekraft for mottakeren. Flere tiltak er allerede gjennomført,
bl.a. gjennom å stramme inn på muligheten til å motta barnetrygd
i utlandet samt å innføre botidskrav for å få rett til kontantstøtte.
Eksport av trygdeytelser er også et tema som diskuteres av organer
i EU og i EU-land, bl.a. med tanke på å få til kjøpekraftsjustering.
Dette viser at trygdeeksport ikke er et særnorsk problem, og at
Norge bør benytte anledningen til å arbeide for nødvendige endringer
i EU som tjener både norske og europeiske interesser
Det er svært viktig at Norge både
påvirker og deltar aktivt i de politiske prosessene for å få gjennomslag
for våre synspunkter og interesser, både når det gjelder saker som
angår EØS-avtalen, økonomi, sikkerhet og ikke minst migrasjon.
Per Martin Sandtrøen (Sp) [11:27:02 ] : Senterpartiet kjemper
for at det er folket i Norge som skal styre utviklingen av landet.
Vi ønsker ikke å overføre suverenitet til overnasjonale organer
der norske velgere ikke lenger kan påvirke hvem de styres av.
I redegjørelsen ga statsråden inntrykk
av at suverenitetsoverføring til EUs finanstilsyn var nødvendig
for å sikre finansnæringen tilgang til EUs marked. Jeg spurte i stad,
men jeg fikk dessverre ingen eksempler på at land har fått svekket
markedstilgang som følge av manglende suverenitetsavståelse.
I proposisjonen om EUs finanstilsyn,
som Stortinget behandlet i fjor, var regjeringen klar: Det må forventes at
EU vil gi byråer og tilsyn en enda mer fremtredende rolle fremover.
Regjeringen skrev videre at
«Norge må ha en offensiv og løsningsorientert
tilnærming for å sikre deltakelse i relevante byråer og tilsyn,
selv om dette kan innebære enkelte utfordringer av institusjonell
eller rettslig karakter».
Statsråden viste i talen til at
man nå har fått på plass rammene for norsk deltakelse i EUs energibyrå
ACER. Stortinget står nå overfor et avgjørende valg: Vil vi avgi ytterligere
norsk suverenitet? Ønsker vi å gjøre dette på et så avgjørende felt
for Norge som energisektoren? Jeg tviler sterkt på at det er noe
krav eller ønske i det norske folk om dette. Det er nettopp gjennom
suverenitet over naturressursene våre, og klok forvaltning av disse,
at vi har bygd verdens beste samfunn. Å gi fra seg suverenitet på
dette området er noe Senterpartiet mener vi bør være ytterst forsiktige
med.
Morten Harper beskriver de mulige
konsekvensene av dette på en klar måte:
«I dag har vi et nordisk strømmarked
med overskudd av kraft som gir lave priser. Med flere overføringskabler
får vi et europeisk strømmarked med høye priser. Da vil EUs konkurranseregler
slå inn, som forbyr å skjerme norsk industri. I tillegg får vi ACER
som vil overvåke og vedta regler som sikrer at strømmen flyter etter
markedshensyn, ikke nasjonale hensyn.»
Dersom Stortinget følger EUs vilje,
vil EUs energibyrå få makt til å fatte bindende vedtak for Norge
gjennom pålegg fra ACER og ESA. Dersom regulerende myndighet i Norge
og et annet EU-land er uenige, kan EUs energibyrå få makt til å
fatte bindende vedtak ved uenighet knyttet til grensekryssende infrastruktur
eller tekniske spørsmål i energimarkedet. Har vi det klart nok for
oss hva som skjer den dagen Norge og et annet land f.eks. blir uenige
om kostandene knyttet til utbygging av overføringskabler for energi?
Statsråden fortalte at for å sikre
at vi kan opprettholde et tett samarbeid med Storbritannia også
etter deres uttreden fra EU, må vi være godt forberedt. Det er Senterpartiet
helt enig i. Den britiske folkeavstemningen om EU-medlemskapet har
skapt en helt ny dynamikk i Europa og kan skape alternativer til
EUs mål om en stadig tettere union. Norge må offensivt utnytte de
mulighetene som den nye situasjonen skaper. Om det blir mulig, bør
Norge aktivt samarbeide med Storbritannia om å skape en alternativ
tilknytning til EU, der både markedsadgang og nasjonal selvråderett
sikres.
Senterpartiet har derfor fremmet
et representantforslag der vi ber regjeringen sette ned et bredt
sammensatt offentlig utvalg som skal gjøre en grundig og bredest
mulig gjennomgang av konsekvensene av at Storbritannia går ut av
EU, og Norges alternativer til EØS-avtalen. Det blir svært spennende
å se om Høyre vil støtte vårt forslag.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Eirik Sivertsen (A) [11:31:00 ] : La meg få starte med å takke
statsråden for en bredt anlagt redegjørelse, en redegjørelse som
var tung og god på analyse, men kanskje noe tynnere på det viktige
og vanskelige spørsmålet: Hva betyr dette for Norge, og hvordan
kan vi best fremme norske interesser?
Tidevannet snur raskt i Europa,
påpekte statsråden. Det er mye dynamikk i det som skjer. Brexit
vil kunne få mange ulike konsekvenser for det øvrige EU-samarbeidet,
og det er også stor usikkerhet om hva det vil bety for Norge.
Det er dynamikk innenfor samarbeidet
også når det gjelder sikkerhets- og forsvarspolitikk. Utenriks-
og forsvarskomiteen avga en innstilling i juni knyttet til meldingen
om veivalg i utenrikspolitikken, der man tok opp nettopp spørsmål
knyttet til utenriks- og sikkerhetspolitiske konsekvenser for Norge
som følge av et EU uten Storbritannia. Der peker komiteen på at
det er åpent om det kan bety en ytterligere fordypning av det sikkerhets-
og forsvarspolitiske samarbeidet mellom EU-landene.
Og nå skjer plutselig noe. I statsrådens
redegjørelse ble det sagt at EU nå etablerer nye instrumenter. Det
er bl.a. lansering av et permanent strukturert militært samarbeid,
kjent som PESCO. Det er forventet å bli diskutert på EU-toppmøtet
i desember. Det er ulike meninger om det er noe fundamentalt nytt,
eller om det bare er en videreføring av et eksisterende samarbeid,
ikledd et nytt akronym.
Representanten Raja var inne på
det i sitt innlegg, og jeg hadde håpet at statsråden skulle svare
på det: Hvordan skal Norge posisjonere seg? Regjeringen holder seg som
kjent fremdeles med både en utenriksminister og en statsråd for
EU- og EØS-saker, men kanskje er det vanskelig for statsråden å
sortere ut her, for her kolliderer nemlig EU-politikken og utenrikspolitikken.
Det er mulig at det er krevende.
La meg gi et foreløpig signal fra
Arbeiderpartiets side: Vi mener at NATO må være viktigst. Det er
den organisasjonen vi har som har en reell kollektiv forsvarsevne og
reelle kollektive forsvarsforpliktelser. Jeg håper regjeringen benytter
muligheten til å komme tilbake og orientere Stortinget om hvordan
utviklingen av PESCO vil være.
EU er et politisk samarbeid og et
politisk prosjekt og engasjerer seg på mange forskjellige fronter.
I forrige uke ble Det femte nordlige dimensjons parlamentarikerforum
arrangert i Brussel. Det er et samarbeid mellom Island, Norge, EU
og Russland. Det omfatter samarbeid om felles interesser på viktige
områder som kultur, infrastruktur og transport, helse og miljø i
nordområdene. Det finnes også et tilsvarende samarbeid på regjeringssiden.
Vi har viktige ressurser, og vi
har viktige felles interesser med samarbeidspartnerne, og på samme
måte som at samarbeidet i Arktisk råd understreker betydningen av
at vi jobber sammen med disse partnerne om områder som vi har felles
interesser på, burde det også være slik knyttet til den nordlige
dimensjonen. Dessverre er det samarbeidet noe hemmet av sanksjoner
og følgene av Russlands brudd på folkeretten, men la meg benytte
anledningen til å fortelle at slutterklæringen fra forumet, fra
de parlamentene som var representert, understreker betydningen av
at man fortsetter å ha dialog og møter på politisk nivå i den nordlige
dimensjonen hvis vi skal kunne samarbeide om felles interesser i nord.
En annen utfordring vi står overfor,
er Europaparlamentets økende betydning og hvordan vi fra norsk side skal
komme i inngripen med de initiativene som kommer der. Denne uken
avga én av komiteene i Europaparlamentet en innstilling på bakgrunn
av en såkalt egeninitiert rapport, denne gangen om hvordan internasjonal
havforvaltning – eller «ocean governance», som er den engelske betegnelsen
– skal foregå. Problemet er at den rapporten utfordrer gjeldende
internasjonal lov knyttet til hvilke land som har hvilke rettigheter.
Den bruker liknende formuleringer og posisjoner som finnes i rapporten
Europaparlamentet behandlet i vår om EUs arktiske strategi. Både
Stortinget og regjeringen har engasjert seg overfor Europaparlamentet,
men fortsatt har vi problemer med å komme tidlig nok på banen og ha
god nok oversikt over hva som skjer.
La meg avslutte med en oppfordring
til både regjeringen og partiene i Stortinget om å jobbe politisk
overfor Europaparlamentet, selvfølgelig gjennom offisielle kanaler,
som f.eks. delegasjoner, men også ved å benytte sine partipolitiske
kommunikasjonslinjer for å ta opp og beskytte norske interesser.
Heidi Nordby Lunde (H) [11:36:27 ] : Seks måneder etter at
EØS-avtalen trådte i kraft, skrev VG at Ålesundfisk AS jublet over
EØS-avtalen. På bare seks måneder hadde de økt eksporten med 25 pst.
i forhold til året før, til en verdi av 40 mill. kr. Dette sikrer
arbeidsplasser – ikke i Oslo, men langs hele kysten.
I samferdselsdebatten begrunner
vi ofte viktigheten av investeringer i infrastruktur i distriktene
med at «ingen har så dårlig tid som en død laks på vei til EU».
Vi bygger altså vei for milliarder for å sikre norske arbeidsplasser
og en av Norges viktigste næringer, men vi glemmer at infrastruktur
for handel også sikrer effektiv transport gjennom å bygge ned handelsbarrierer.
Uten harmonisering av regelverk bygger vi en handelsvei bestående
av fartsdumper.
Nesten 60 pst. av den norske sjømateksporten
går til EU. Vi får sikkert adgang til å selge fisk til vårt største marked
dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen, men det er EØS-avtalen som
sikrer at Norge er harmonisert med EU på det veterinære området,
noe som gjør at de 170 vogntogene med fisk som går fra Norge til
EU hver dag, ikke blir stående i kø for veterinær grensekontroll mellom
Norge og EU – en handelsfartsdump vi fjerner gjennom å få delta
i den kontinuerlige og koordinerte regelverksutviklingen som EØS-avtalen
sikrer oss.
LO-sjef Hans-Christian Gabrielsen
sier han nå er imot EU, men tilhenger av EØS, og begrunner dette
med at før EØS-avtalen opplevde mange norske bedrifter tollmurer
og problemer med å eksportere varene sine: «I dag gir EØS-avtalen
forutsigbare rammer for vårt næringsliv og arbeidsplassene til våre
medlemmer.» Jeg mener egentlig at dette ikke henger på greip – at
det logisk sett ikke er mulig er å være imot EU og for EØS. Man må
være for EU for å ha en EØS-avtale, men man kan godt være imot at
Norge er med på å bestemme de lover og reguleringer vi selv er så
avhengige av å implementere for å ivareta norske arbeidsplasser
og norske interesser.
EØS-avtalen er mer enn en handelsavtale,
selv om den knytter oss til et indre marked med 27 land som hele
tiden jobber for å bygge ned handelsbarrierer og sørge for like
konkurransevilkår mellom landene. Den knytter oss også til et kontinuerlig
arbeid for å styrke forbrukerrettigheter og forbrukerbeskyttelse.
Det var EØS-avtalen som i 1994 gjorde at norske kommuner måtte begynne
å grave opp vannrør fordi vannkvaliteten var for dårlig og ikke
nådde EU-standard. Statens institutt for folkehelse regnet den gangen
ut at 300 000 sykedager i året skyldtes for dårlig drikkevann.
I 2013 betalte forbrukerne nesten
åtte ganger den reelle kostnaden for mobildata når de var på reise
i Europa. EØS-avtalen har sørget for at også norske mobilkunder
nå kan bruke mobildata i alle EU-land uten at det koster dem noe
ekstra. For at norske banker skal få hente penger fra det europeiske
finansmarkedet for å gi lån til norsk næringsliv og huslån til norske
familier, må norske finanslover og reguleringer være harmonisert med
reguleringskravene fra EU, uavhengig av EUs finanstilsyn.
Men mye kan gjøres bedre, også i
det europeiske samarbeidet. Det er behov for økt samordnet innsats mot
arbeidslivskriminalitet på europeisk nivå. Derfor er jeg er svært
fornøyd med at statsministeren har tatt initiativ til at Norge inviterer
EU til et utvidet samarbeid i kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet.
For selv om friere handel og enklere grenseoverganger gir muligheter
til norsk næringsliv og trygger norske arbeidsplasser, gir det utvilsomt
utfordringer, særlig for enkelte bransjer. Vi ser at arbeidslivskriminalitet
er blitt mer omfattende og sterkere organisert. Sakene har ofte
internasjonale forgreininger, med virksomheter som flytter seg hurtig
fra land til land. De er dermed vanskelige å oppdage for nasjonale
kontrollmyndigheter. For å lykkes i kampen mot de kriminelle må
de europeiske landene jobbe tettere sammen.
Et annet initiativ jeg setter pris
på, kommer fra EU selv. Vi trenger oppdaterte internasjonale lover
og reguleringer for åpenhet og beskatning av multinasjonale selskaper
for å bekjempe aggressiv skatteplanlegging og skatteunndragelser.
Dette var et tema for EUs finansministre da de møttes i september
og beskatning av digital tjenesteproduksjon var et tema. Jeg skulle
ønske at Norge satt ved det bordet.
Det europeiske fellesskapet er så
uendelig mye mer enn handel. Det er også et verdifellesskap, som
riktignok er bygget over flere hundre år, der handel har ført til
utveksling av nye ideer, tradisjoner og kunnskap. Jeg sier som flere
har sagt om EØS, både i denne debatten og tidligere: EØS-avtalen
har tjent Norge og norske interesser godt. De som ønsker en bedre
avtale, slik jeg ønsker, ønsker dermed å bli et fullverdig medlem.
Presidenten: Presidenten
vil, til representantens orientering, bare minne om at uttrykket
«henger ikke på greip» ved tidligere anledninger er blitt bemerket
herfra. Det er i strengeste laget, kanskje, men allikevel.
Svein Roald Hansen (A) [11:41:33 ] : Statsråden startet sin
redegjørelse i en optimistisk tone:
«Samholdet, optimismen og kreativiteten
i det europeiske samarbeidet er betydelig større enn for bare ett
år siden.»
Det er jeg enig i. Men det er også
utviklingstrekk i flere land som bekymrer. De ytterliggående høyrekreftene
fikk heldigvis et tilbakeslag ved valgene i Nederland, Frankrike
og Tyskland. Men det marsjerer igjen politiske krefter i land som
Polen og Ungarn som vi håpet vi ikke skulle se igjen, og det er
regjeringer som truer med å undergrave viktige maktfordelingsprinsipper
i et demokrati.
Det er det jeg vil kalle nasjonalpopulismen,
som kan undergrave vår felles evne til å møte de største og viktigste
utfordringene: klimatruslene, flyktning- og migrasjonsutfordringene,
men også fattigdomsbekjempelse og mangel på jobbvekst. For integrasjonen
av økonomien landene imellom lar seg ikke renasjonalisere. Dermed
kan det oppstå en spenning mellom politiske illusjoner og politiske
realiteter som undergraver politikkens evne til å håndtere de utfordringene
som i økende grad krever internasjonalt samarbeid, og helst et forpliktende
samarbeid.
Hvis vi skal lulle oss inn i illusjonen
om at det er i denne sal – og i alle andre nasjonale parlamenter
– all makt skal finnes, kommer det til å gå galt.
Jeg synes dette kommer så tydelig
til uttrykk i den debatten som pågår i Storbritannia rundt brexit.
Visjonen er å gå ut av EU-samarbeidet for å bli verdensmestre i
frihandel – intet mindre. Det skal man altså bli ved å gå ut av
sitt største og viktigste marked, de europeiske nabolandene, og
samtidig forlate EUs handelsavtaler med 50 andre land. Storbritannia
starter på bar bakke og skal forhandle avtaler med EU, med oss og
med 50 andre land, bare for å opprettholde noe i nærheten av status quo.
Og hva er det statsminister Theresa
May gjør? Jo, hun reiser rundt og ber om å få en kopi av avtalene
landene har med EU.
De som trodde eller håpet at brexit
skulle føre til nye og bedre muligheter også for Norge, bør følge
godt med. Så langt tyder alt på at det britene vil be om når forhandlingene
om en handelsavtale med EU kommer i gang, er noe som ligger så tett
opp til det de har, som mulig. Det kan man forstå, for noe bedre
er det ikke mulig å få med deres viktigste eksportmarked, de europeiske
nabolandene.
Regjeringen følger forhandlingene.
Vi holdes orientert fra EU. Det er bra, for Storbritannia er en
viktig handelspartner, som flere har pekt på. Det utarbeides oversikter,
sa statsråden, over hvor det vil være nødvendig å få på plass nye
avtaler på områder som i dag dekkes av EØS-avtalen.
Det vil neppe være stor uenighet
i denne sal om at vi må ha et så nært samarbeid med britene som
mulig, også utenfor det handelspolitiske. Men det kunne være av
interesse for Stortinget om regjeringen snart kunne lette litt på
sløret og konkretisere hva dette omfatter. For det statsråden sier
i denne redegjørelsen, skiller seg ikke så mye fra det som er sagt
av forgjengerne.
Så er det i denne debatten av flere
blitt hevdet at brexit vil gi oss alternativer til EØS-avtalen,
som om ikke det finnes. Det er i dag flere lag av samarbeid, integrasjon,
i Europa. En har EU- og euromedlemmene som den innerste kjerne.
Så har man EU-medlemmene uten euro. Så har man EØS, som gjør oss
– de tre EFTA-landene i EØS – til fullverdige deltakere i det indre
marked, uten stemmerett. Så har man Sveits’ avtaler, som ikke dekker
en like stor del av det indre markedet som EØS, men hvor også Sveits
må godta de fire friheter. Så har EU en tollunion som dekker EU-medlemmene
og Tyrkia, og som det er en diskusjon om Storbritannia burde være
en del av. Og utenfor der har man handelsavtaler, og man har partnerskapsavtaler.
Det er mulighetene som ligger der.
Det finnes ikke noen flere muligheter, om man måtte drømme om det. Dessuten
synes jeg de som ønsker det de kaller en bedre avtale enn EØS, kan
definere hva de mener med bedre – bedre for hvem, og for hva? For
det er ingen tvil om at hvis man tenker på næringslivets markedsadgang
og muligheter i vårt viktigste eksportmarked, så finnes det bare
ett bedre alternativ enn EØS-avtalen, og det er medlemskap, for
da får vi også innflytelse. Det finnes ikke noe utenfor der som
gir samme rettigheter.
Så spør man hva som er forskjellen
på handelsavtale og EØS-avtale. Jo, forskjellen er at man er en
del av et felles regelverk, felles standarder. Da kan man være sikker på
at spanske verft ikke vinner konkurransen om norske fregatter fordi
de får statsstøtte eller slumser med HMS-reglene. Det mener jeg
er viktig.
Handel i dag handler mindre og mindre
om det som skjer på grensen, mindre og mindre om tollbarrierer og mer
og mer om å koble seg på internasjonale verdikjeder. 30 pst. av
norsk import er innsatsvarer til norsk eksport. Det er det som er
forskjellen.
Så sier representanten Gjelsvik
at britene går ut, og EØS tilhører fortiden. Nei, det tilhører absolutt
ikke fortiden, og det er viktigere enn noen gang å ta vare på EØS-avtalen.
Da er vi ved spørsmålet som Gjelsvik tok opp, om ikke vi burde invitere
Storbritannia tilbake til EFTA. Nå har britene selv sagt at det
ikke er aktuelt. Skulle de ombestemme seg, er det klart at vi må
ta en grundig debatt om det. Men det er ikke opplagt at det er en
fordel for de fire landene i EFTA, som er relativt homogene i sine
handelsinteresser, å få inn en så stor aktør som Storbritannia.
Man kunne tro at vi kommer til å få 70–80 millioner briter som et
ekstra marked. Det kan i en del sammenhenger overfor land bety markedsforstyrrelser, og
altså et minus. Dessuten vil hele tyngdepunktet i EFTA forandre
seg. Det handler ikke om handelsavtalen vår med Mexico og de andre
landene vi har avtaler med. Hvis Storbritannia skal inn i EFTA,
må de godta Luganokonvensjonen. Der ligger også fri bevegelse av
personer. Så jeg tror vi skal tenke oss nøye om.
Jeg synes representanten Lysbakken
peker på gode analyser. Spenningen mellom øst og vest i EU øker.
De økonomiske motsetningene mellom nord og sør øker. Man sliter
med å håndtere flyktningstrømmen. Men ville noen av de problemene
ha vært lettere å håndtere uten det forpliktende EU-samarbeidet?
Jeg er ikke i stand til å skjønne det. Bare tenk på hva EU har gjort
når det gjelder å bli kvitt banksekretessen i Liechtenstein og i
Sveits, og hvordan de nå fortsetter det arbeidet mot skatteparadisene
og lavskattesystemet. Det krever internasjonalt samarbeid, og jeg
skjønner ikke at folk som mener å være radikale og ville bekjempe
disse tingene, mener at det internasjonale samarbeidet som driver dette
arbeidet framover, er noe vi må holde oss lengst mulig unna.
Representanten Tybring-Gjedde mente
at brexit gir oss nye muligheter for å styrke samarbeidet med Storbritannia.
Det skjønner jeg heller ikke. Hva er det i EØS-avtalen som hindrer
oss i å styrke samarbeidet med Storbritannia utover det vi har i
dag? Tvert imot blir mulighetene mindre. Han peker på at det er
et populært studieland. Ja, det er ikke gitt at vi har muligheter
som i dag når britene går ut av det indre marked, med fri bevegelse
av personer.
Det samme vil gjelde forskningssamarbeid.
Det krever i stor grad utveksling av forskere. Så jeg tror heller mulighetene
kan bli mindre ved at Storbritannia forlater EØS-samarbeidet, og
vi må bygge det på en handelsavtale. Hvordan den blir seende ut,
vet vi ikke, men vi vet – hvis britene står fast på det de har sagt
– at den kommer ikke til å omfatte fri bevegelse av personer. De
vil ikke være en del av det indre marked.
Michael Tetzschner har vært i Tallinn
og hørt på Barnier. Det er jeg sikker på var interessant, å høre
debatten i COSAC-møtet. Han er blitt mer optimistisk til at vi får
til en såkalt skilsmisseavtale. Det tror jeg også. Men jeg tror
ikke utfordringene blir mindre når man skal gå inn i neste fase
og begynne å diskutere handelsavtalen. For når det gjelder utmeldingsbiten,
er de 27 landene enige, men når det gjelder handelsavtale, vil de
ulike nasjonale interessene dukke opp. Bare tenk på problemene rundt
fiskeriressursene i britisk farvann, som britene vil ha tilbake,
og som franskmennene i stor grad fisker på i dag.
Så det blir mye interessant å følge
med på framover.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Monica Carmen Gåsvatn (H) [11:52:02 ] : De fleste av oss har
det trygt og godt på jobben, men ikke alle. Noen jobber uten sikkerhetsutstyr,
blir snytt for lønn og rett til sykepenger og bor kummerlig. Ofte
er det sårbare mennesker uten jobb, familie eller et sted å bo som
blir oppsøkt av kriminelle miljøer med løfte om gull og grønne skoger.
Og det er nettopp det det er – tomme løfter som aldri blir innfridd.
Arbeidslivskriminalitet kan dreie
seg om alt fra skatte- og avgiftssvindel til brudd på lønns- og
arbeidsvilkår og bruk av ulovlig arbeidskraft. I mange tilfeller
snakker vi også om kriminelle nettverk med virksomheter som flytter
seg hurtig fra land til land, og som dermed blir vanskeligere å
oppdage for nasjonale kontrollmyndigheter.
Kampen mot kriminelle aktører i
arbeidslivet er derfor en felles utfordring, som går på tvers av
sektorer og landegrenser. For arbeidslivskriminalitet undergraver
verdier vi i Norge setter høyt. De kriminelle aktørene er en destruktiv
kraft. De utnytter sårbare mennesker, seriøse bedrifter taper oppdrag,
og samfunnet mister inntekter som kunne ha vært brukt på skole,
helse og velferd.
Derfor er jeg fornøyd med at statsminister
Erna Solberg i sitt brev til EU-kommisjonen 10. november pekte på
behovet for en felles europeisk strategi mot arbeidslivskriminalitet.
Dette initiativet er viktig, og det er svært positivt å se at det
blir fulgt opp av regjeringen.
Norge har gode erfaringer med internasjonalt
samarbeid på dette feltet. Vi deltar aktivt i den nye europeiske
plattformen mot svart arbeid, og det norske arbeidstilsynet inngår
i disse dager samarbeidsavtaler med arbeidstilsynene i Litauen,
Polen, Bulgaria og Romania. Det skal gjennomføres felles tilsyn
og utveksling av inspektører mellom landene, for vi ønsker å lære
av hverandre og bli bedre til å utveksle informasjon.
Norge ønsker å invitere et annet
europeisk land til å delta i et pilotprosjekt om operativt samarbeid
mot arbeidslivskriminalitet, der myndigheter fra politi, skatt, trygd
og arbeidstilsyn deltar. Ved at kontrollmyndighetene i et land deltar
i et praktisk samarbeid med tilsvarende myndigheter i et annet land,
kan en samarbeide om kontroller, utveksle inspektører, dele erfaringer med
hverandre og ikke minst utarbeide felles informasjonstiltak.
Det moderne arbeidsmarkedet krysser
landegrenser, og det gjør arbeidslivskriminaliteten også. Skal vi
ha et godt og seriøst arbeidsliv, må spillereglene følges. Arbeidslivskriminalitet,
grove lovbrudd og de kriminelle aktørene må forhindres og bekjempes
på tvers av landegrenser.
Det som er viktig nå, er at alle
vi bidrar til at våre metoder og tiltak også kan gjennomføres på
europeisk nivå, og at vi støtter opp om EØS-samarbeidet.
Ole André Myhrvold (Sp) [11:55:20 ] : Norsk tilslutning til
EUs energibyrå, ACER, ligger til behandling i Stortinget. Målet
er å etablere og regulere et felles strøm- og gassnett, og regelverket
tilsier at det ikke skal tas nasjonale hensyn. Det er også foreslått
at styret i ACER skal fatte vedtak ved simpelt flertall. Det er
EFTAs overvåkningsorgan, ESA – som sørger for at EØS-avtalen overholdes
– som skal sørge for at ACERs regelverk og beslutninger ivaretas.
ESA skal derfor, om dette blir vedtatt, innhente uttalelse fra ACER
ved tvil om tolkning av regelverk og vedtak. Med andre ord vil styret
i ACER bestemme, fordi ESA passer på at Norge innretter seg etter
det ACER bestemmer – så komplisert og så enkelt. Dette er bekreftet
av olje- og energiministeren i et innlegg i Nationen tidligere i
år under tittelen «Ingen trussel mot norsk suverenitet». Der beskrev
olje- og energiminister Terje Søviknes prosessen slik:
«For Norges del er det gjort tilpasninger
som innebærer at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) skal fatte beslutninger.
Slike vedtak skal rettes mot nasjonale myndigheter, ikke enkeltpersoner
eller bedrifter.»
Ja, i så fall må logikken være at
når EU-myndighet utøves via norske myndigheter, er det uproblematisk. Sånn
er det ikke for oss i Senterpartiet. For oss er dette uhyre problematisk,
for det er etter vår mening suverenitetsavståelse når andre enn
norske myndigheter får makt til å bestemme i Norge. Vi beroliges
ikke av at ACER via ESA kun retter seg mot norske myndigheter. Poenget
er hvem som har makten til å bestemme, og her er det ACER som får
det avgjørende ordet i reguleringen av norsk kraft – ikke Norges
vassdrags- og energidirektorat, ikke norske myndigheter og ikke
denne sal.
I omtalen av EUs energiunion pekte
statsråden i sin redegjørelse på at «Norge har et annet utgangspunkt enn
mange av EUs medlemsland». Statsråden minnet om at vi
«har en kraftforsyning basert på
fornybar vannkraft, og vi er en stor energieksportør. Dette gjør
det viktig med en aktiv holdning fra norsk side for å ivareta norske interesser».
Det kan godt hende at statsråden
og jeg har forskjellig definisjon av hva det er å være aktiv, men
det er nærliggende å spørre: Hvordan kan passiv iverksetting av beslutninger
fra ACER kanalisert gjennom ESA og reguleringsmyndighet for energi
beskrives som «en aktiv holdning fra norsk side»? For meg og Senterpartiet
minner dette mest om noen som har gitt opp å styre, med de følgene
det kan få for norske interesser.
Ingunn Foss (H) [11:58:20 ] : Som et lite land med en åpen
økonomi er Norge tjent med et tett internasjonalt samarbeid, en
internasjonal rettsorden og gode rammer for internasjonal handel.
Miljøutfordringer, krig, mennesker på flukt, fattigdom og manglende
utvikling er problemer som ikke kan løses av den enkelte nasjonalstat
alene, men må løses i fellesskap.
Tilgang til EUs indre marked er
en viktig forutsetning for å sikre velferden i det norske samfunnet.
EU er og blir vår viktigste handelspartner. Samtidig påvirkes den
norske samfunnsutviklingen i betydelig grad av vedtak fattet i EU.
I denne politiske beslutningsprosessen er ikke norske velgere representert.
Det er et demokratisk problem som jeg gjerne skulle sett var annerledes,
men jeg er glad for at denne regjeringen prioriterer en aktiv europapolitikk
for både å påvirke tidlig i prosesser og å sikre norske interesser
best mulig. For egen landsdel er dette veldig viktig, da store deler
av vår industri er eksportrettet.
EØS-samarbeidet har tjent Norge
godt. Avtalen gir Norge og nordmenn de samme rettigheter og plikter som
andre EØS-land og deres borgere når det gjelder handel med varer,
investeringer, bank og forsikring, kjøp og salg av tjenester og
rett til å ta arbeid, studere og bo i andre land i området. Den
knytter Norge til EUs indre marked med mer enn 500 millioner mennesker.
Det er 100 ganger større enn det norske markedet. 80 pst. av alle
varene vi selger til utlandet, selger vi til Europa. Og 60 pst.
av alle varene vi kjøper fra utlandet, kommer fra Europa. Felles
regler gjør det enklere og billigere å handle med de europeiske
landene. Uten EØS-avtalen ville varene vi eksporterer, bli mindre
konkurransedyktige. EØS-avtalen trygger og regulerer både eksport
og import av varer og tjenester. Det norske brutto nasjonalproduktet
har økt med 60 pst. siden EØS-avtalen trådte i kraft, i det som
har vært en eventyrlig vekstperiode i norsk økonomi.
Mange fryktet at brexit kunne føre
til at flere land ville gå ut av unionen, men heldigvis ser det
ut til at dette har skapt en ny giv i diskusjonene om EUs framtid.
Statsråden viste i sin redegjørelse i Stortinget til at EU i 2018 legger
opp til flere toppmøter som bl.a. skal diskutere reform av eurosonen,
migrasjon, indre og ytre sikkerhet, handel og framtidig finansiering
av EU. I sin tale om EUs tilstand i Europaparlamentet i september
sa kommisjonspresident Jean-Claude Juncker at det nå er tid for
å finne vegen videre for EU. Det er nå tid for å bygge et mer forent,
sterkere og demokratisk Europa.
Disse diskusjonene handler om Norge
og vårt lands interesser. Vi må delta i debattene, spille inn norske
posisjoner og egne bidrag der det er naturlig. Vi må videreføre
vår konstruktive linje for å sikre at vårt land kan ta del i en
utvikling som sikrer vår velferd og bidrar til utvikling og stabilitet
i Europa.
Margunn Ebbesen (H) [12:01:32 ] : Det er godt å kunne observere
at tidene skifter fort også i Europa. Da vi diskuterte EU/EØS-saker
i Stortinget i fjor, var det med en viss usikkerhet rundt både migrasjonsbølgen,
brexit og den økonomiske situasjonen i Europa og ettervirkningene
etter finanskrisen. Mye har nå snudd.
For Høyre er et godt forhold til
Europa viktig. Behovet for samarbeid og samhold er åpenbart. Rent
nasjonale løsninger kommer til kort når vi skal møte terrortrusselen,
når vi skal stå opp for felles spilleregler i utenriks- og sikkerhetspolitikken,
og når vi skal gjennom vanskelige omstillinger.
Det er fortsatt usikkerhet om hvilke
konsekvenser brexit vil få for Storbritannia. Det var en storstilt
kampanje med en folkeavstemning som resulterte i at Storbritannia
går ut av EU, men om de som stemte ja den gangen, ville gjort det
i dag, når de ser den usikkerheten det har utløst, er jeg usikker
på.
EU er vår viktigste handelspartner,
samtidig som Storbritannia er vårt største enkeltmarked for varer,
inklusiv olje og gass og tjenester. Da er det viktig å slå ring om
og ivareta EØS-avtalen og de øvrige avtalene som Norge har med EU.
Det er godt å vite at regjeringen også er tett på det som skjer
rundt brexit.
EØS-avtalen sikrer norske bedrifter
adgang til det desidert største markedet, og for Nordland er avtalen meget
viktig. I 2016 eksporterte Norge sjømat for 92 mrd. kr, av dette
for 61 mrd. kr til EU. Fra 2014 til 2016 økte Nordlands-bedriftenes
eksport til EØS-landene med 11,3 pst.
Hvis det er noen i denne sal som
mener at vi kan skrote EØS-avtalen, og sier at en handelsavtale
vil kunne erstatte det vi får gjennom EØS-avtalen, vil jeg ta avstand
fra det. Selv om vi f.eks. skulle kopiere EUs veterinærlovgivning
utenfor EØS, vil ikke fisken vår lenger være berettiget til å slippe
inn i EU uten en tids- og kostnadskrevende grensekontroll. En handelsavtale
vil dermed medføre økte kostnader for eksportørene og sette norske
arbeidsplasser i fare. For en ferskvare som fisk kan slik usikkerhet
være ødeleggende. Det kan da være greit å vite at det hver dag går
170 vogntog med sjømat til EU.
Det er et tydelig flertall i befolkningen
som er imot norsk EU-medlemskap, så det ligger fast foreløpig. Men la
oss i alle fall ikke skape usikkerhet rundt vårt forhold til EU
og til EØS-avtalen. For oss nordmenn finnes det ingen bedre avtale
enn EØS-avtalen. Den gir oss rettigheter – som arbeidstaker, student,
pensjonist eller turist. I tillegg gir den norsk reiseliv verdifull
arbeidskraft og eksportadgang.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:04:43 ] : EØS-avtalen svekker
folkevalgtes muligheter til å holde valgløfter. EØS-avtalen svekker
dermed folks tillit til folkevalgte. Årsaken er sjølsagt at EUs
fire friheter overstyrer folkevalgtes valgløfter og en styring og
korrigering av de frie markedskreftene – altså kapitalkreftene –
innenfor EØS-området. Dette faktum er viktig i debatten om EØS-avtalens
framtid i Norge.
For Arbeiderpartiet bør dette være
spesielt viktig. Martin Kolberg, som er EØS-tilhenger, stiller stadig
flere kritiske spørsmål om EØS-avtalen. Hans og mitt hovedfokus
er utviklingen i norsk arbeidsliv. Kolberg sa i sitt innlegg at
dette er en kime til problemer og undergraver EØS-avtalens legitimitet.
Stortingsflertallet kan nok prøve å overse den økende utryggheten
for stabil og trygg inntekt for arbeidsfolk. Denne taktikken vil
imidlertid ikke lykkes, fordi folk i stadig flere yrker erfarer
de negative sidene ved fri og ikke-regulert arbeidsinnvandring fra
land utenfor Norden, fri arbeidsinnvandring fra land med svært dårlige
lønns- og arbeidsvilkår og enorm arbeidsledighet.
En ny debatt vil presse seg fram
fra golvet i norsk arbeidsliv, representert ved fagforeningsledere,
som har arbeidsskoa på. Senterpartiet står ved disse fagforeningsfolkenes
side. Regjeringa har åpent erkjent at EØS-avtalen overstyrer avtaler
i norsk arbeidsliv, f.eks. Verkstedoverenskomsten, et faktum som
Landsorganisasjonen gjennom vedtak har sagt ikke kan aksepteres innenfor
EØS-avtalen.
Når Storbritannia går ut av EU og
samtidig sier at det ikke er aktuelt med noen EØS-avtale, må det
bli en grundig debatt om EØS-avtalen også i Norge. Da EØS-avtalen ble
kjørt igjennom i sin tid, var det ingen – verken Gro Harlem Brundtland
eller Europabevegelsens tilhengere her i salen – som mente at dette
skulle være en varig avtale. Nå har den vart i 23 år. Jacques Delors,
som var president i Europakommisjonen fra 1985 til 1995, og som var
sentral i utformingen av grunnloven, Maastricht-traktaten med de
fire frihetene, har senere erkjent at det er store svakheter ved
sjølve konstruksjonen, fordi mulighetene for folkevalgte til å korrigere
kapitalkreftene er så begrensede at det skaper situasjoner som gir
sosial uro – og dermed politisk uro. Dette er noe av det mest sentrale
vi må diskutere.
Jeg vil avslutningsvis si at når
representanten Svein Roald Hansen sa at en ikke kan lulle seg inn
i en illusjon om at all makt er i denne sal, må vi snart få greie
på: Hvilken makt er det Hansen ikke ønsker skal være i denne sal?
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:08:02 ] : Først til representanten
Kolberg, som egentlig ikke er interessert i politikk, men i polemikk.
Han er ikke så interessert i å finne ut av egne tanker og komme
med egne svar, men prøver å finne en eller annen kile mellom folk
istedenfor å prøve å skape noe. Det synes jeg er en svakhet i politikken.
Ja, jeg sa innledningsvis at jeg
er for EØS-avtalen, og jeg tror den kan bli grunnlaget for samarbeid
med Storbritannia. Det jeg også sa i mitt innlegg, var at det er
ikke sikkert at den er helt nødvendig for å ha et revitalisert samarbeid
med Storbritannia, noe representanten Hansen mente var feil. Jeg
tror at et politisk «one-to-one»-samarbeid kan være vel så bra,
og kanskje enda bedre enn å ha Norge mot 28 andre land. Det tror
jeg er naturlig i et sånt samarbeid.
Jeg sa videre at forsvarssamarbeidet
ikke vil kunne fungere, og det er helt korrekt. Det er ikke noe
galt i det, det er faktisk helt riktig.
Så er det sånn at jeg tenker mine
egne tanker på bakgrunn av erfaring og den historien jeg selv har,
hvor jeg har jobbet, og hvor jeg har vært. Jeg skriver mine egne innlegg,
og jeg prøver faktisk å delta i debatten på konstruktivt vis og
å bidra med noe i debatten, istedenfor å lese opp ferdiglagde innlegg
– det driver ikke jeg med i hvert fall.
Jeg mener ikke at Storbritannia
ikke ønsker arbeidsinnvandring. Jeg sa at Storbritannia ønsker arbeidsinnvandring.
3,5 millioner EU-borgere jobber i Storbritannia, de jobber faktisk,
og så har man 1,5 millioner briter som jobber i EU-landene, de jobber
også. Det er etterspurt arbeidskraft, og det er positivt. Det jeg
snakket om, var innvandringen som EU styrer, den som kommer fra
Midtøsten og Nord-Afrika. Det er den innvandringen britene er skeptiske
til, og som de ønsker å stoppe.
Når representanten Lysbakken snakker
om at landene skal ta imot sin andel av flyktninger: Hvorfor skal Europa
ta imot sin andel av flyktninger? Hvorfor skal ikke verden ta imot
sin andel av flyktninger? Hvis de søker beskyttelse, kan de like
godt befinne seg i India, eller Kina, eller Argentina, eller Chile
for den saks skyld? Det er trygt der også, det er ikke bare i Europa
det er trygt. Da burde FN komme inn og styre denne formen for flyktningstrøm
– der har man til og med en egen kommissær som driver med akkurat
flyktninger, deres kår og hvor de skal plasseres. Hvorfor skal EU
ta det ansvaret? Det mener jeg er galt, jeg mener dette er et verdensansvar,
for det er verdens flyktninger vi snakker om.
Så er det dette med negative sider
ved EØS-avtalen. Ja, det finnes negative sider ved EØS-avtalen,
som Fremskrittspartiet i beste fall hadde ønsket å reforhandle.
Så sier man at det er urealistisk, og det kan være. Men det er i
hvert fall to ting vi peker på, og det er: Det er trygdeeksport,
som ble tatt opp av representanten Wilsgård, og det er konsekvensen
av at vi får arbeidsinnvandring som tar over manuell arbeidskraft
i Norge, som gjør at fagkunnskap forsvinner ut og få søker til fagkunnskap
i skolene. Når disse drar tilbake til Polen, Litauen, Latvia osv., finnes
ikke den fagkunnskapen i Norge lenger. Det mener jeg er et helt
relevant tema å ta opp, og jeg er ikke noe flau for å si det. Det
er brudd på EØS-avtalen. Hvorfor skal man ikke si det når det er
sant?
Statsråd Marit Berger Røsland [12:11:17 ] : Jeg har blitt utfordret
på noen temaer som jeg ikke fikk dekket i mitt første innlegg. Det
første var om anstendig arbeidsliv, og så litt om sikkerhets- og
forsvarspolitikk og PESCO.
La meg slå fast at det er helt avgjørende
å sikre et anstendig arbeidsliv, og vi skal være oppmerksomme på
de globale utviklingstrekkene som utfordrer de standardene vi ønsker
skal gjelde for vårt eget arbeidsliv. Jeg er samtidig glad for den
tydelige støtten til at mange av de utfordringene vi står i, må
løses gjennom internasjonalt samarbeid, og det gjelder også her.
Det er vanskelig å se for seg – i hvert fall fra de partiene som
regjeringen representerer – at vi skal snu og gå tilbake til en
situasjon hvor arbeidsmarkedet blir nasjonalt igjen, og hvor det ikke
lenger er fri flyt av arbeidskraft.
Vi må ta internasjonale initiativer,
slik statsministeren f.eks. gjorde med sin deltakelse på toppmøtet
i Gøteborg, hvor hun tok initiativ til en europeisk strategi mot
arbeidslivskriminalitet. Vi deltar jo også i den sosiale dialogen.
Arbeidslivets parter i Norge er en del av den sosiale dialogen også
på EU-siden, så mye av arbeidet må skje der.
EØS-avtalen setter felles standarder
og regelverk. Samtidig skal vi minne oss selv om at det også har
kommet styrkinger av arbeidstakeres rettigheter som en følge av
EØS-avtalen og regelverk på EØS-siden, f.eks. når det gjelder arbeidstid,
når det gjelder skriftlige arbeidsavtaler, når det gjelder virksomhetsoverdragelser,
når det gjelder informasjon, ferie og arbeidsmiljø. Så det er ikke
sånn at standardene nødvendigvis er blitt bare lavere; her har man
også fått styrkinger inn i norsk lovgivning som følge av EU-regelverk.
Dette er også ofte minimumsbestemmelser, så vi står fritt som land
til å ha et sterkere vern og sterkere rettigheter når vi ønsker
det.
Så til sikkerhets- og forsvarspolitisk
utvikling, som både Abid Q. Raja og Eirik Sivertsen har vært inne
på. Vi mener at et sterkt og velkoordinert EU som tar større ansvar
for felles sikkerhet, er bra, og det er bra også for det transatlantiske
båndet. Så er det viktig at Norge og andre allierte som ikke er
medlem av EU, inkluderes i utviklingen i EU på det sikkerhets- og
forsvarspolitiske området, og det er også viktig at denne utviklingen
skjer i nær kontakt med NATO. Vi ønsker å videreutvikle samarbeidet
med EU på CSDP-området, og vi ønsker å være tidligere involvert
i prosesser.
Vi følger selvfølgelig nøye med
på utviklingen rundt PESCO og på om det kommer til å åpne seg muligheter for
tredjelands deltakelse. Det er noe vi følger nøye med på. Det er
ikke avklart fra EUs side foreløpig. Det vil sannsynligvis fra vår
side være ønskelig å delta i enkeltprosjekter av særlig interesse,
men dette er det for tidlig å konkludere på nå.
Vi ønsker også å kunne delta i kapabilitetsdelen
av forsvarsfondet. Som det er blitt opplyst tidligere, er vi invitert
med som eneste land når det gjelder forskningssamarbeidet på forsvarssiden.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:14:40 ] : Det blir fra denne talerstolen
sagt at EØS-avtalen skulle være livsviktig for norsk eksport, og
at en setter arbeidsplasser i fare, uten at de samme representantene
kan gi noen dokumentasjon på hva som konkret ville være situasjonen,
hva slags bedrifter og hva slags bransjer som i så fall ville fått svekket
markedsadgang. Det er en retorikk uten noe konkret innhold. Norge
har hatt tollfri adgang til EU-markedet siden 1977 for alle industrivarer
– fra lenge før EØS-avtalen ble inngått. Når det gjelder fiskeeksport,
er forskjellen på det vi hadde før EØS, og det vi har med EØS, ca.
2 pst. forskjell i tollbelastning.
Selvsagt skal vi ha gode handelsforbindelser,
både med våre europeiske naboer og med andre land. Det har vi lang
tradisjon for. Vi deltar i WTO-samarbeidet, og vi utvikler samarbeid
innenfor rammen av EFTA med stadig nye land og områder. Men det
grunnleggende spørsmålet en må stille seg, er om vi for å få markedsadgang må
underkaste oss et system der det er den ene parten som bestemmer
reglene, og den andre som skal godta dem. Jeg må si jeg er litt
skremt over hvordan flertallet i denne salen beskriver det. Er det
slik en skal ha et handelssamarbeid internasjonalt? Er det slik
også overfor andre land som vi har behov for å ha markedsadgang til?
Skal vi ha det på samme måten også overfor f.eks. USA – at USA bestemmer
reglene, og så skal vi godta dem for å kunne ha handelssamarbeid
med og markedsadgang til USA? Skal vi ha det sånn også når vi forhandler med
Kina om å få adgang til det markedet, eller til India eller andre
land? Nei, en må bygge et tradisjonelt handelssamarbeid på at en
har samarbeid mellom land der det er klare regler, og at dersom
de skal endres, skal de endres i dialog mellom partene.
Så til representanten Hansen, som
problematiserer at britene eventuelt skulle komme tilbake i EFTA,
som medlem der, gjennom handelsforhandlinger som vi skal ha med
andre land. Det ble beskrevet som et problem at britene, eventuelt
sammen med Sveits, Norge, Island og Liechtenstein, deltar i EFTA,
i handelsforhandlinger med andre land, mens hans alternativ er at
Norge skal bli medlem av EU, der det er EU-kommisjonen som forhandler
handelsavtaler – på vegne av 28 medlemsland – med land andre steder
i verden. Det henger rett og slett ikke i hop.
Senterpartiet er en klar forsvarer
av folkestyret, en klar forsvarer av at vi skal ha gode internasjonale
avtaler, men basert på at vi ivaretar det beste i den norske tradisjonen.
Svein Roald Hansen (A) [12:17:54 ] : Det ligger under motstanden
mot EØS-avtalen en mistenkeliggjøring av det integrasjonsprosjektet
som EU-samarbeidet er. Hadde det vært slik som enkelte hevder, ville
det aldri ha vart i så mange år, med så mange små land, som da angivelig
hadde følt seg overkjørt. Det ville ikke fungert.
Når man bruker uttrykket at det
er import av høyrepolitikk, synes jeg man skal dra til London og
snakke med de britiske konservative om det uttrykket, for de mener
jo det stikk motsatte, at det er altfor mye regler. Og hvis man
ser på bekymringene i 1992, i debatten om norsk medlemskap – at
det ville ødelegge miljøpolitikken, osv.: Hva er det som har skjedd?
Det har vært en løfting av standarder hele veien. Og det meste av
nye regler på miljøområdet i Norge har kommet fra Brussel, ikke fra
Miljøverndepartementet. Når det gjelder rettighetene til beskyttelse
av forbrukere, til kvinner i arbeidslivet, osv., er det også mange
eksempler.
Det er ikke snakk om å underkaste
seg et system. Jeg tror ikke man får en frihandelsavtale med USA
uten at vi må godta å importere kylling som er klorvasket. Man kan
prøve, men det tror jeg ikke.
Det jeg egentlig ba om ordet for,
gjaldt Per Olaf Lundteigen, som lurte på hvilken makt jeg ikke ville
ha i denne sal. Vel – i innstillingen til utenrikskomiteens budsjett
står det hvert år, og det er Senterpartiet med på, at Norge er tjent
med et internasjonalt samfunn hvor vi har regelverk, institusjoner
og avtaler. Vi har 900 internasjonale avtaler som Norge er bundet
av, selv om det ikke er gjort i en overnasjonal betydning.
I 1905, da vi skulle løsrive oss
fra Sverige, måtte vi inngå en avtale med Sverige – vassdragskonvensjonen av
1905 – hvor vi forpliktet oss til ikke å snu vannløpet i grensekryssende
elver. Svenskene var redde for at vi skulle snu Trysilelva, slik
at det ikke kom vann i Klarälven. Det at vi kan gjøre det, mener
jeg er en makt som ikke lenger er i denne sal. Det er et banalt
eksempel, men det er et eksempel på en forpliktelse.
Så til britene og EFTA. Det er ikke
sånn at vi er enige om alt i EFTA når vi forhandler frihandelsavtaler.
Vi har litt ulike interesser, og vi sliter i noen land. Jeg tror
ikke Norge, Sveits, Island, Liechtenstein og Storbritannia blir noe
samkjørt orkester når vi skal reise ut og stille krav. Det blir
mer krevende å få til handelsavtaler, for det blir mer spenninger
innad i EFTA.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:21:11 ] : Senterpartiet mistenkeliggjør
ikke det som representanten Hansen kaller for integrasjonsprosjektet.
Vi prøver bare å få en diskusjon omkring hva som er de logiske konsekvensene
av det systemet som EØS-avtalen bygger på.
Det ble sagt mange ting da EØS-avtalen
ble inngått, bl.a. når det gjaldt arbeidsliv. Jeg vil anbefale flere
å lese det som ble sagt og skrevet den gangen, se det opp mot hva
som er situasjonen i dag, og foreta en nøktern vurdering av hvem
som hadde mest rett. Det er en viktig del av å forstå EØS-avtalens
dynamikk.
Jacques Delors – av alle – har erkjent
at det er en systemfeil i den grunnvollen som EU bygger på, nemlig markedskreftenes
fire friheter, en systemfeil med hensyn til de folkevalgtes mulighet
til å korrigere svakhetene – og jeg understreker svakhetene – ved
kapitalismen. Jeg er for kapitalismen, men jeg er for å korrigere
svakhetene ved kapitalismen, av folkevalgte. Når til og med Jacques
Delors sier at det er et problem, og når vi i tillegg erkjenner
at når en har innført en økonomisk union med euro uten å ha en politisk
union, ser en jo at en raskt kommer i et skårfeste. Det betyr at
en vanskelig kommer verken opp eller ned, fordi en ikke har de nødvendige
politiske virkemidlene for å korrigere svakhetene i systemet.
Sjølsagt skal vi ha internasjonale
organisasjoner, og sjølsagt skal Senterpartiet være for det, det
har vi jo vært hele tida. Sjølsagt skal vi ha regelverk og avtaler.
Sjølsagt skal vi satse på ILO og andre framtredende organisasjoner
når det gjelder organisering av norsk arbeidsliv. Men det som er
situasjonen, er at slik systemet fungerer i dag, med friest mulig
arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden, hvor lønns- og arbeidsforhold
– og arbeidsledighet – er helt annerledes enn i Norge, gir det en
tilgang på arbeidskraft som er mye større enn behovet, og det presser
lønns- og arbeidsvilkår nedover for disse gruppene. Senterpartiet
skal stå opp for de menneskene, for de er nødvendige for å bygge
Norge. Vi er nødt til å bygge Norge også med norske murere og norske
snekkere.
Presidenten: Representanten
Sigbjørn Gjelsvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:24:20 ] : Senterpartiet er for internasjonale
kjøreregler, men da må en også se på hvilke internasjonale kjøreregler
som skal ha forrang. Til representanten Hansen, som etter mitt syn
ikke problematiserer noe rundt det som EU gjør: En internasjonal
forpliktelse vi har, er gjennom Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen
og det som konkret skjer på norske havner nå, der en tidligere har
hatt en fortrinnsrett for registrerte havnearbeidere til lossing
og lasting, men som har blitt utfordret av EU, og som norsk høyesterett
har bøyd nakken for. Nå ber Norsk Transportarbeiderforbund storting
og regjering om å sikre gjennom lov og forskrift at en fortsatt
skal ha den fortrinnsretten. Vil Arbeiderpartiet bli med på å sikre den
også i framtiden, slik at det ikke blir overstyring fra EU framover?
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.