Svein Harberg (H) [11:06:15 ] (ordfører for saken): Dette
grunnlovsforslaget har ikke skapt stor debatt, og det tror jeg ikke
det gjør her i salen i dag heller. Likevel er det sånn at vi endrer
en tekst som er helt tilbake fra 1814, og som altså har overlevd
i 204 år.
Paragraf 5 er en bestemmelse som
er en nøkkelformulering vedrørende ansvaret for den utøvende makt. Mens
kongen nyter absolutt juridisk immunitet, påhviler ansvaret kongens
råd – altså regjeringen. I dagens bestemmelse lyder det slik: «Kongens
person er hellig», og så fortsetter det. De ordene må ses i lys
av den gangen de ble skrevet – altså uendret siden 1814 – og begrepet
har overlevd andre ryddinger i Grunnloven, som har tatt vekk disse
tilknytningene til den lutherske kirken. Det er ingenting som skulle
tilsi at dette burde stå der i dag. Heller ikke kongens posisjon
som overhode for den lutherske kirken fram til 2012 trengte noen
oppfatning av kongens personlighet som hellig.
Den har altså blitt stående igjen
gjennom disse gjennomgangene som har vært oppigjennom, og har ingen betydning
for meningsinnholdet i paragrafen. Det betyr altså at kongens juridiske
immunitet vil være nøyaktig den samme.
Siden det er en forenkling som er
foreslått, og det ikke vil endre det juridiske meningsinnholdet,
ser komiteen ingen grunn til å beholde dagens formulering.
Nå har vi diskutert det i flere
saker her om å modernisere språket og være i tråd med bestrebelsene
fra 2014. Dette er en slik opprydning. Derfor er det enighet i komiteen
om at Grunnloven § 5 første punktum skal lyde på bokmål: «Kongens
person kan ikke lastes eller anklages», og i nynorskversjonen: «Kongen
personleg kan ikkje lastast eller skuldast for noko.»
Carl-Erik Grimstad (V) [11:09:23 ] : La meg først gjøre det
klart at forslaget vi i dag debatterer – i den grad det kan kalles
en debatt – om å fjerne en setning i Grunnloven § 5 som fastslår
at «Kongens person er hellig», har Venstres støtte. Formuleringen
er på mange måter en pussighet og burde etter mitt syn vært fjernet
i forbindelse med grunnlovsendringer knyttet til statskirkeordningens
revisjon.
Likevel er det grunn til å minnes
at et flertall på 18 av 20 medlemmer i Gjønnes-utvalget, som utredet
statskirkeordningen så sent som i 2006, mente at formuleringen burde
bli stående fordi «hellig» måtte forstås som «ukrenkelig» og derfor
i bunn og grunn ikke hadde noe med religion å gjøre. Stortinget
sa seg senere enig i utvalgets konklusjon. Men verden, herunder
Stortinget, går altså framover.
Selv om man skulle legge en slik
tolkning til grunn, altså krenkelse, er det etter mitt syn all grunn
til å fjerne setningen. Begrepet «krenkelse» har i løpet av den
siste tiden framstått som så omdiskutert og tvetydig at det neppe
kan ha noe i en grunnlovstekst å gjøre – i alle fall ikke uten at
man knytter et helt eksplisitt innhold til begrepet.
For øvrig: I behandlingen av denne
saken kan det være fruktbart å framføre noen bemerkninger til det som
ser ut til å bli den gjenværende del av § 5 – altså spørsmålet om
kongens immunitet – «han kan ikke lastes eller anklages». Dette
har vært tolket som at kongen er beskyttet mot personlig rettsforfølgelse
og mot å bli ilagt personlig straff. Den opprinnelige årsaken til
en slik rettsregel kan synes å være todelt. Én knytter seg til maktfordelingsprinsippet
ved å gi en statsmakt en særlig rettsbeskyttelse mot sanksjoner
fra en annen. Den andre er av mer subtil karakter og har med kongemaktens
verdighet å gjøre: Kongen utgjør i vår statsform selve legemliggjøringen
av vårt demokrati, og en rettsforfølgelse av ham vil svekke hans
verdighet eller tillit – og således undergrave statsformens autoritet.
Nå må det likevel sies at kongens
immunitet synes å være sammensatt av forholdet til to nokså separate identiteter,
én knyttet til kongens posisjon i kapasitet som statssjef og én
til hans rolle som privatmenneske. Konstitusjonelt skilles det ikke
mellom disse – kongen har altså immunitet selv om han ikke utfører
sine offisielle plikter.
Nå er kongen en person med en betydelig
formue, som det i visse tilfeller kan være nødvendig å beskytte ved
å gå til rettslige skritt. Kongens private interesser var tema i
en sak om beiterettigheter i Vestmarka og en påfølgende dom i Borgarting
lagmannsrett i 2002. Situasjonen oppsto i den tiden det fortsatt
var kuer på Skaugum. Kongen var i denne saken nr. 43 av i alt 112 ankeparter.
Kongen og de andre saksøkerne tapte saken, hvilket i og for seg
ikke behøver å utløse noen konstitusjonell problemstilling. Det
som derimot ble en utfordring for retten, dreide seg om ileggelse
av saksomkostninger, i og med at ankepartene ble dømt til å betale til
sammen 676 000 kr – et krav som retten mente ville berøre spørsmålet
om kongens immunitet. Borgarting lagmannsrett løste denne utfordringen
gjennom et rettslig knep, ved å ta Hans Majestet ut av listen over
ankemotpartene.
Det som burde ligge Stortinget på
hjertet, er spørsmålet om hva som hadde skjedd dersom kongen var den
eneste ankemotparten. Kunne Hans Majestet da, i et slikt tilfelle,
dømmes til å betale saksomkostninger? Eller burde kanskje saksomkostningene
dekkes av det offentlige – som ved slike eventualiteter måtte bære
prosessrisikoen for kongens søksmål i saker som strengt tatt dreier
seg om private forhold?
Den opprinnelige forslagsstilleren,
professor Eivind Smith, har selv berørt en annen side ved kongens
immunitet som burde mane til ettertanke. Det dreier seg om Stortingets
behandling av vedtektene for Den internasjonale straffedomstol –
de såkalte Roma-vedtektene av 17. juli 1998, ratifisert av Norge
16. februar 2000. Ifølge vedtektene har Norge påtatt seg en folkerettslig
forpliktelse til å medvirke til straffeforfølgning «uten noen form
for forskjellsbehandling på grunnlag av offisiell stilling».
Artikkel 27, punkt 2 i vedtektene,
slår fast:
«Immunitet eller særlige prosessregler
som eventuelt måtte være knyttet til en persons offisielle stilling,
det være seg etter nasjonal rett eller folkeretten, skal ikke hindre
Domstolen i å utøve sin jurisdiksjon overfor vedkommende person.»
Med andre ord har Norge via vedtektene
til Den internasjonale straffedomstol forpliktet seg til i gitte
situasjoner å bidra til at statssjefen blir stilt for internasjonal rett.
Selvsagt dreier dette seg om høyst hypotetiske situasjoner, men
det er i seg selv neppe grunn til å unnlate å rette opp en åpenbar
logisk brist i vår forfatningsrett. Professor Smith har i drøftingen
av dette spørsmålet konkludert med at Norge med åpne øyne har bundet seg
til å opptre i strid med Grunnloven.
Da Stortinget behandlet denne saken
for 18 år siden, så man åpenbart ikke det selvmotsigende i at landet slutter
seg til eventuelle krav om straffeforfølgning knyttet til fremmede
lands statsoverhoder uten å justere vår egen lovgivning tilsvarende.
Ifølge Smith var det intet som tydet på at temaet ble inngående
diskutert under sakens gang gjennom Stortinget.
Paragraf 5 i Grunnloven henger også
sammen med § 37, som potensielt sikrer prinser og prinsesser immunitet,
i og med at de skal, som det heter, «for deres Personer ikke svare
for andre, end Kongen, eller hvem han til Dommer over dem forordner».
Argumentet om Roma-vedtektene har
selvsagt også sin gyldighet i dette tilfellet når det gjelder tronarvingene,
men det er en annen side ved prinser og prinsessers juridiske stilling
som har større interesse, ettersom Grunnlovens immunitetsbestemmelse
ved et tilfelle faktisk har vært anvendt i en konkret sak. Det dreier
seg om et tilfelle i 1993, da Justisdepartementets lovavdeling mente
at § 37 var til hinder for at en prinsesse kunne stevnes som vitne
i en sak for en britisk domstol. Var dette i takt med den alminnelige
rettsoppfatning?
Det kan på dette grunnlaget se ut
som om tiden kan være moden for en vurdering av immunitetspunktet
i Grunnloven i en bredere kontekst enn det dagens forslag bærer
preg av. Gir det i dag egentlig noen mening at kongehusets medlemmer
skal nyte godt av et immunitetsvern i saker der det f.eks. er egne
private og/eller økonomiske interesser som står på spill? Men hvorfor
stoppe her? For eksempel: Jeg legger merke til i innstillingen at
forslagsstillerne antyder det lett komiske i § 5 slik den framstår
i dag. Det er visstnok en kilde til «morskap», heter det, at kongen
i Grunnlovens forstand skal betraktes som «hellig». I en tid da
det bl.a. fra denne talerstolen er blitt lagt stor vekt på å komme
arrangerte ekteskap og sosial kontroll til livs, framstår det i
dag – i alle fall for denne representanten – noe komisk, for ikke
å si tragikomisk, at vi i vår grunnlov har en bestemmelse i § 36 som
forsikrer nasjonen om at ingen arveberettiget prins eller prinsesse
skal kunne gifte seg uten statssjefens tillatelse.
Grunnloven skal være førende for
selve samfunnsutviklingen, sa representanten Kolberg i den første
saken vi behandlet i dag. Nettopp! Men det er altså ikke dette som
er temaet i dag. Det får vi ta opp ved neste korsvei – om det er
det som er det rette uttrykket i denne saken.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:17:18 ] : Som saksordføreren
uttrykte det, handler § 5 om kongens immunitet og er en nøkkelformulering
når det gjelder ansvar for den utøvende makt. Kristelig Folkeparti
støtter forslaget til endring som vi nå behandler.
Som forslagsstillerne viser til,
er konstitusjonelle bestemmelser om visse former for immunitet for
statssjefen svært vanlig, ikke bare i monarkiske, men også i republikanske
statsformer. Det er i denne saken ikke snakk om å fjerne immuniteten.
Vi legger til grunn at grunnlovsbestemmelsen om immunitet for statssjefen
i Norge vil bestå så lenge vi har et monarki i vårt land. For øvrig
har Kristelig Folkeparti ingen planer om å endre på akkurat det.
Dagens formulering i § 5 er altså:
«Kongens person er hellig; han kan
ikke lastes eller anklages.»
Dagens formulering
om kongens hellighet har selvsagt en historisk bakgrunn. Jeg skal
ikke gå nærmere inn på forhistorien og detaljene her, det har saksordføreren
allerede gjort, og jeg viser til hans gode gjennomgang.
Poenget er at begrepsbruken leses
inn i en historisk kontekst. Begrepet har stått uendret siden 1814,
hvilket selvsagt gjør at en fylles med ærbødighet når teksten skal
endres, men det er åpenbart riktig å gjøre det nå. Og vi gjør det
med den nødvendige respekt som kreves fra et verdikonservativt parti
som Kristelig Folkeparti, hvor respekten for tradisjonen står høyt.
Det er riktig som det skrives, at
kongens posisjon som overhode for den lutherske kirken fram til
grunnlovsendringen i 2012 ikke bygde på noen oppfatning om personlig
hellighet. Begrepet «hellig» har blitt stående igjen alene. Forslagsstillerne
mener altså at karakteristikken «hellig» er uten betydning for meningsinnholdet i
Grunnloven § 5, og at kongens juridiske immunitet ville være nøyaktig
den samme dersom første punktum i § 5 helt enkelt lød: «Kongens
person kan ikke lastes eller anklages.»
Kristelig Folkeparti er enig i denne
vurderingen. En forenkling av grunnlovsteksten i tråd med forslaget
endrer ikke bestemmelsens juridiske meningsinnhold. Kristelig Folkeparti
er enig i at det ikke er noen grunn til å beholde dagens formulering
i første punktum, som har en henvisning som i dagens lovtekst ikke
er relevant. Samtidig skal det sies at det skal sitte langt inne
å endre en begrepsbruk som er dypt forankret over tid. Det handler
om symbolikk, tradisjon og ikke minst om sunne konservative instinkter.
Men en endring av teksten på dette punkt gir ikke noe tap for oss
som støtter en monarkisk regjeringsform i Norge. Tvert imot handler dette
om å endre for å bevare en viktig institusjonell funksjon.
Derfor støtter Kristelig Folkeparti
komiteens tilråding – alternativ 1.
Michael Tetzschner (H) [11:20:53 ] : Som en av forslagsstillerne
vil jeg bare registrere at forslaget er blitt behandlet i samsvar
med det forslagsstillerne håpet, og jeg ser fortrøstningsfullt frem
til avstemningen. Det er et av de forslagene som ligger på bordet
i dag som har utsikter til å bli vedtatt med det nødvendige flertall.
Jeg fikk også lyst til å takke representanten
Grimstad for et meget interessant innlegg, som imidlertid ikke berører
denne endringen – det tror jeg også representanten selv var inne
på – fordi det vi tar ut nå, er en henvisning til det som i sin
tid kunne ha vært med på å begrunne en enevoldskongemakt, som man
var i ferd med å nedbygge på Eidsvoll. Man støter av og til på den
forestillingen at det var på Eidsvoll man grunnla demokratiet. Det
er riktig at uten Eidsvolls-forsamlingen ville vi ikke så raskt
oppnådd en rettsstat, men det var ikke utbredelse av demokratiet
som lå eidsvollsmennene på hjertet, det var å få redusert kongemakten
fra å være en enevoldskongemakt til å bli en kongemakt i samspill med
andre institusjoner, ut fra maktfordelingsprinsippet. Så fikk vi
heldigvis innenfor – og delvis utenfor – Grunnlovens rammer en utvikling
av våre demokratiske institusjoner og vaner.
«Hellig» kommer opprinnelig fra
norrønt «heilag» og er avledet av «hel», i betydningen «uskadet».
Slik sett minner det jo litt om immunitet. Men så er det også dette
at det språklige har vært forbundet med det guddommelige eller det
som inneholder guddommelig kraft, og som da altså skal behandles
med en religiøs ærefrykt. I vår tid nøyer vi oss med en mer borgerlig
respekt overfor det kongen gjør, og det kongen er, og det symbolet
som det konstitusjonelle monarkiet gir oss.
Det er ikke mer enn dette som er
forslagsstillernes hensikt. Det er altså å få ut det som måtte være
en minnelse om at kongemakten var metafysisk begrunnet, og ikke
som en del av et demokratisk konstitusjonelt kongedømme.