Stortinget - Møte tirsdag den 24. april 2018

Dato: 24.04.2018
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 210 S (2017–2018), jf. Dokument 8:117 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 10 [15:25:24]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Åslaug Sem-Jacobsen, Sandra Borch, Siv Mossleth og Marit Knutsdatter Strand om å utarbeide og iverksette en handlingsplan mot rasisme og diskriminering (Innst. 210 S (2017–2018), jf. Dokument 8:117 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Silje Hjemdal (FrP) [] (ordfører for saken): Først og fremst ønsker jeg å takke forslagsstillerne for at de har tatt opp et viktig tema, og for at vi derfor får muligheten i dag til å ha en diskusjon i denne sal om nettopp dette. Jeg vil også takke komiteen for et veldig godt samarbeid og gi en takk til alle der ute. En rekke organisasjoner og enkeltmennesker har kommet med innspill til oss, og det setter vi veldig stor pris på.

Diskriminering og rasisme er dessverre ikke noe nytt fenomen, heller ikke i vårt samfunn og i lille Norge. For dem som har et historisk perspektiv på slikt, er det tydelig at negative tanker, ytringer og handlinger mot grupper og andre mennesker er noe som foregår i alle samfunn, og som har skjedd til alle tider. Heldigvis er det store forskjeller og variasjoner gjennom tidene med hensyn til hvor sterk en sånn type diskriminering har vært, og hvor sosialt akseptert det er.

For en liten stund siden fikk vi en påminnelse i en artikkel angående at det i år er 50 år siden Martin Luther King døde. Vi fikk også en påminnelse om at man er langt unna den drømmen som han hadde.

Selvfølgelig skjer det mye bra på feltet, og jeg tror alle partiene her i denne salen er enige om at det er en debatt som må tas, og må tas hver eneste dag, ikke bare akkurat den dagen man har den til behandling her i selve salen.

Rasisme og diskriminering kan i sin ytterste konsekvens faktisk gi seg utslag i så alvorlige ting som folkemord. Men selv i milde former er det sterkt begrensende for de menneskene som blir rammet nettopp av rasisme. Heldigvis lever vi i en tid og i et samfunn der forekomsten av rasisme og diskriminering kanskje er mindre enn det man ser i hvert fall i forhold til enkelte andre land, men det er ingen grunn for å stoppe opp et så viktig arbeid. Kanskje er det nettopp en ekstra viktig grunn til at kampen mot rasisme og diskriminering er en kontinuerlig prosess.

Akkurat som vi aldri skal ta frihet og demokrati for gitt, kan vi heller ikke ta for gitt at fordommer og negative tanker om andre folkegrupper ikke skal få fotfeste. Et eksempel som vi aldri må glemme, er Holocaust. De siste overlevende øyenvitnene er det ikke så veldig mange igjen av, men heldigvis, og det er jeg veldig glad for, reiser fortsatt norske skoleklasser til Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer nettopp for å lære.

Endringer i befolkningen og endringer i samfunnet gjør at andre grupper nå opplever diskriminering. Det er på ingen måte akseptabelt, og for meg er det viktig å bekjempe all type rasisme, religiøs diskriminering, antisemittisme, sosial kontroll, fordommer basert på kjønn, seksuell identitet, etnisitet osv. Vi har derfor i behandlingen av saken sett at grunnlaget for diskriminering kan defineres på mange måter, og selv om jeg mener at den virkelige kampen er å forhindre alle fordommer, alle negative holdninger og ytringer for handlinger mot andre, er diskriminerende behandling av folk noe vi overhodet ikke skal finne oss i.

Så vil jeg bare understreke: En handlingsplan er ett tiltak. Men problemet må tilnærmes fra mer enn bare handlingsplaner. Dette er et samfunnsansvar som jeg mener det er viktig å understreke at alle må være seg bevisst.

Kari Henriksen (A) []: Takk til saksordføreren for å ha lost oss gjennom denne saken. Det har vært ganske mye arbeid. Spesielt vil jeg takke representanten Åslaug Sem-Jacobsen fra Senterpartiet for å ha løftet problemstillingen inn i et representantforslag og for den innsatsen hun har lagt ned for å få til et omforent forslag i saken. Til slutt ble det enighet om et forslag om en handlingsplan mot etnisk og religiøs diskriminering.

For Arbeiderpartiet har det vært viktig ikke å gjøre planen for omfattende. Vi har ventet lenge nok, og slik vi leser samfunnet, er det muslimhat og religiøs diskriminering det er viktig å få gjort noe med fort.

Hver eneste dag dømmer vi folk uten at vi kjenner dem. Vi vet ikke hvem de er, hvilke verdier de har, eller hvilke opplevelser de har i bagasjen. Likevel tror vi at vi vet noe om dem – ut fra hva de har på seg, kroppsfasong, navn, hudfarge eller menigheten de tilhører. Noen lar slike forestillinger utvikle seg til farlige holdninger om andres svakhet og egen overlegenhet.

Rasisme og etnisk diskriminering er mer utbredt enn vi liker å innrømme. Antirasistisk Senter lanserte i fjor høst en rapport som viste at én av fire minoritetselever opplever rasisme flere ganger i måneden – én av fire! «Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun», kalte de rapporten. Der fortelles det bl.a. om en gutt som på barneskolen ble plaget av de andre elevene fordi han hadde et annerledes navn og en annerledes bakgrunn. På grunn av dette måtte familien flytte – på grunn av gruppetenkning. At sånt skjer i landet der 15 år gamle Benjamin ble drept på grunn av hudfargen sin og vi lovet hverandre at vi aldri skulle glemme, er ikke til å tro.

Siden 2013 har Antirasistisk Senter mast om en handlingsplan mot rasisme og muslimhat. For etter at Solberg-regjeringen tok over, har vi ikke hatt en slik plan. Regjeringa ville arbeide mot etnisk diskriminering på andre måter enn gjennom handlingsplaner. Vi trenger ikke en handlingsplan for å bekjempe rasisme og etnisk diskriminering. Det holder med handlinger. Men ingenting fører oss ikke videre.

I fjor høst fikk barne- og likestillingsministeren overrakt rapporten «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017», utarbeidet av HL- senteret, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Den viser at når det gjelder holdninger til jøder, er det en positiv utvikling. Stereotypier og fordomsfulle holdninger er redusert. Jødiske organisasjoner har gjort mye ved å være tydelige og offentlig fremme debatt. Men rapporten viste også at negative stereotypier om muslimer er betydelige. Samlet sett viser 34,1 pst. av befolkningen utpregede fordommer mot muslimer, og hele 48 pst. mener muslimer selv har mye av skylden for økt muslimhets. Det kreves av oss at vi gjør noe med slike fordommer, for de legger grunnlag for rasistiske handlinger og gruppetenkning og fører til at små jenter og gutter opplever å få skjellsord og steiner kastet etter seg i skolegården.

Jeg vil vise til Arbeiderpartiets forslag om krav til tros- og livssynssamfunn, som jeg mener var et bidrag til å gi diskrimineringsargumenter mindre tyngde, men som ble nedstemt. Jeg vil sitere Ervin Kohn:

«Å jobbe med holdninger er litt mer krevende enn å formidle kunnskap, fordi det krever mer av oss. Vi må alle gå foran som gode eksempler og gjenkjenne og korrigere holdninger. Gruppetenkning er det verste. Vi har alle en rasist i oss som stikker hodet fram når vi gruppetenker.»

Det er gruppetenkningen som tar overhånd når vi lar egen frykt for det fremmede være rettesnor i stedet for å søke kunnskap og dialog, som – etter min mening – når noen vil forby bønnerop fra minareten fordi det «oppleves som sjenerende og upassende for svært mange». Det er bare det at i 2018 er det ikke så mange som bruker bønnerop. Nå er vi kommet inn i den teknologiske tidsalder, og de fleste har en app som tilkaller folk til fredagsbønnen.

Det foreligger handlingsplaner mot antisemittisme, radikalisering og voldelig ekstremisme, hatefulle ytringer og diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Men en overordnet handlingsplan mot etnisk og religiøs diskriminering har vi ikke. Jeg vil takke Senterpartiet for initiativet. Vi kan ikke være bekjent av tallene som kom fram i rapportene jeg har nevnt. For bak hvert tall finnes en historie, som den om gutten som til slutt måtte flytte.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder): Det er en gledens dag i dag. Vi har klart å samle oss, enstemmig, i komiteen om å gi regjeringen i oppdrag å lage en handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering – og ikke minst iverksette handlingsplanen. Jeg sender en takk til Senterpartiet, som kom med forslaget. Det var riktignok noe bredere enn det vi har her, allikevel har vi satt diskriminering på dagsordenen.

Det ble nevnt av forrige taler at Antirasistisk Senter har jobbet – og jobber – systematisk med å motvirke diskriminering i Norge. De tror jeg er veldig glade i dag for at vi får vedtatt denne handlingsplanen. Det de har avdekket i sine rapporter, er kanskje ikke den grove etniske og religiøse diskrimineringen, men det som vi kanskje plages mest med, hverdagsdiskrimineringen, som er vanskelig å ta tak i. Blir ord og uttrykk gjentatt ofte nok, fester de seg, og det blir på en måte legitimt.

Vi vet at har man et fremmedartet navn, har man 25 pst. mindre sjanse til å bli innkalt til jobbintervju, og det gjelder offentlig som privat sektor. Faktisk er privat sektor flinkere til å ta inn folk med fremmedklingende navn, og det er også flere ledere i privat sektor som ikke har en ren etnisk norsk opprinnelse.

Vi må sikre like rettigheter for alle, uavhengig av kjønn, etnisk eller religiøs bakgrunn, funksjonsevne eller seksuell orientering. Måten å gjøre det på er selvfølgelig det vi gjør i dag, ved å lage en handlingsplan. Men jeg tror også at vi trenger gode rollemodeller i Norge. Politikere er også rollemodeller. Hvordan vi snakker om diskriminering, er viktig, og jeg må si at jeg har en bekymring når det gjelder en del av det jeg ser når vi diskuterer. Særlig når det gjelder innvandring, er det ganske mange ekstreme holdninger ute i nettsamfunnene. Nettrollene må vi prøve å møte og få bukt med, for det er de som skaper holdninger som sementeres.

Det blir gjort et lite poeng av at regjeringen kanskje har vært passiv eller ikke gjort noe i denne saken. Det medfører ikke riktighet. Det er tatt mange sektorovergripende initiativer for å imøtekomme diskriminering på ulike grunnlag, bl.a. strategien mot hatefulle ytringer, handlingsplanen mot antisemittisme, handlingsplanen mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, handlingsplanen for universell utforming og handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Når vi nå får en sektorovergripende handlingsplan som skal ta opp i seg dette, tenker jeg det blir viktig å følge opp – og også evaluere: Blir vi noe bedre? Gjør dette det bedre? Får vi mindre diskriminering av disse handlingsplanene?

Vi er med på det, for vi tror på det. Samtidig må vi jobbe systematisk i alle sektorer, enten det gjelder helse, skole eller barnehage – jeg nevnte også næringsliv – nettopp for å hindre denne typen diskriminering.

Når det gjelder at Senterpartiet opprinnelig var opptatt av at handlingsplanen også skulle omfatte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, har regjeringen sagt i brev fra statsråden at man jobber med en bedre samordning av tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er opprettet et eget statssekretærutvalg som skal forankre dette arbeidet. Brukerorganisasjonene er også trukket inn. Så jeg regner med at vi får høre mer om det.

Men en gledens dag er det.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg følger opp foregående taler og vil påpeke at i dag gjør vi noe skikkelig bra, dere – om enn kanskje litt på overtid. For i dag vedtar Stortinget i fellesskap en handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering.

Senterpartiet fremmet tidlig i år forslag om en ny nasjonal handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Selv om ikke vårt opprinnelige forslag blir vedtatt i dag, er jeg likevel veldig glad for at vårt initiativ har satt temaet på dagsordenen, for jeg og Senterpartiet ønsker sterkt å gjøre noe med rasismen og diskrimineringen i samfunnet vårt – særlig når vi ser at ulike rapporter, kartlegginger og statistikk tyder på at det er et voksende problem.

Et samfunn hvor mennesker blir kategorisert, forskjellsbehandlet, mobbet, trakassert og utsatt for trusler og hat i kraft av bare å være den de er, er totalt uakseptabelt.

FNs rasediskrimineringskomité har etterspurt en slik nasjonal handlingsplan mot all diskriminering, slik Senterpartiet har fremmet forslag om. Komiteen kritiserte i 2015 Norge for ikke å ha en operativ handlingsplan på dette området, i henhold til Durban-erklæringen.

Mange andre har også etterspurt en overordnet handlingsplan mot rasisme og diskriminering. I merknadene vises det til flere av de organisasjonene som har bedt om en slik plan, som vi ikke har hatt på mange år. Sametinget har bl.a. uttrykt at de støtter Senterpartiets forslag, for den dag i dag opplever samer fortsatt mye diskriminering – på skolen, i arbeidslivet og i lokalsamfunnet. Det samme gjør mennesker med nedsatt funksjonsevne. Organisasjonen Stopp diskrimineringen, som jobber mot diskriminering av denne gruppen, ønsket seg også en overordnet plan, da de opplever at en utfordring er at mennesker med nedsatt funksjonsevne faktisk ikke likestilles med andre grupper i selve arbeidet mot diskrimineringen. – Tygg på den.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne og muslimer er for øvrig de gruppene som virkelig trenger handlingsplan nå. Dette kom fram da vi i Senterpartiet arrangerte workshop i forbindelse med representantforslaget vårt. Alle partiene i komiteen ble invitert dit. Venstre deltok, og referat og skriftlig innspill ble sendt resten av komiteen i etterkant – og godt mottatt, opplevde jeg. Målet med workshopen var at vi i fellesskap skulle komme fram til hvordan vi på best mulig måte kan realisere en handlingsplan mot rasisme og diskriminering.

I etterkant av workshopen ble komiteen presentert skriftlig for et arbeid som departementet har satt i gang i forbindelse med utarbeidelsen av en vedtatt strategi mot diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne, som nå også får en mer konkret tiltaksdel. Jeg håper og tror at departementet følger dette skikkelig opp, da det vil være mye mer håndfast for den gruppen enn kun den tiltenkte strategien.

Utfordringene med et voksende muslimhat og diskriminering av andre religiøse og etniske grupper, som samene – det tar derimot den litt smalere handlingsplanen vi vedtar i dag, hensyn til, og det er jeg glad for.

Noen vil for øvrig mene at handlingsplaner ikke løser noen utfordringer, men jeg mener slike planer er viktige. De bevisstgjør og fungerer som verktøy, iallfall hvis man forplikter seg til å gjennomføre tiltakene. Det er også viktig at tiltakene er operasjonaliserbare og kan gjennomføres.

For at en plan skal ha en forankring og legitimitet hos dem som skal iverksette tiltakene, er det viktig med gode prosesser som involverer berørte parter og relevante aktører fra sivilsamfunnet. Dette er noe flere deltakere fra ulike organisasjoner pekte på da Senterpartiet hadde workshopen. De pekte også på mer interseksjonell tilnærming og at eksterne evaluatorer burde evaluere planene underveis.

Disse innspillene er svært nyttige, mener jeg, først og fremst fordi de kommer fra dem som jobber tett på problemstillingene vi diskuterer i dag, men også fordi de har erfaringer med og kunnskap om hvordan tidligere og andre handlingsplaner har fungert.

Vi i Senterpartiet fremmer sammen med SV derfor forslag om evaluering, interseksjonalitet og bred representasjon fra sivilsamfunnet i arbeidet med vår overordnede plan – som ikke får flertall i dag. Men det er mitt håp at de innspillene likevel tas med i arbeidet med å iverksette det som får flertall.

Avslutningsvis vil jeg nok en gang understreke at det er veldig positivt at vi i komiteen nå får på plass en handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. Det har faktisk vært veldig godt å jobbe sammen i denne saken, og jeg ser fram til at handlingsplanen kommer på plass.

Jeg tar opp forslagene.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jacobsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Rasisme og diskriminering er gift for et samfunn. Det ødelegger samholdet, undertrykker grupper og står i veien for frihet.

Høyreekstremistene marsjerer igjen i Europas gater, og de marsjerer med et rasistisk budskap. Det nynazistiske partiet Gyllent Daggry er blant Hellas’ største partier, høyreekstremister sitter tett på makten i Ungarn, og i Sverige er det fare for at det høyreradikale partiet med nazistrøtter, nemlig Sverigedemokraterna, kan bli landets største parti.

Det norske samfunnet har lenge vært preget av små forskjeller mellom folk og stor grad av tillit. Men nå som ulikheten i makt og rikdom øker, er vi ikke lenger unntatt fra den truende rasismen. I mitt hjemfylke Østfold er den nynazistiske organisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen på frammarsj, med markeringer og aksjoner. Jeg kan ikke gå fra togstasjonen og hjem til leiligheten uten å se minst fem klistremerker med nazistisk budskap, bare på den femminutters gåturen.

Rasismen og hatet som er i framgang, sprer frykt. Det rammer særlig muslimene. HL-senteret lanserte i desember 2017 en rapport om det norske samfunnets holdninger til jøder og muslimer i Norge. Rapporten avdekket at sterkt negative stereotypier om muslimer er utbredt. Blant annet sa 27,8 pst. av respondentene at de føler motvilje mot muslimer, og 19,6 pst. ville ha mislikt å ha muslimer som naboer eller i vennekretsen.

En kunnskapsgjennomgang utarbeidet for Bufdir i 2015 sa allerede da i sin konklusjon:

«Tiden har derfor kommet til å erkjenne at etnisk diskriminering utgjør et problem i det norske samfunnet, og isteden rette fokuset mot når og hvor det skjer, hva det skyldes og hvordan vi kan gjøre noe med det.»

Vi har i mange år hatt konkrete nasjonale handlingsplaner mot etnisk diskriminering, men det har det vært slutt på de siste årene. Derfor er jeg veldig glad for at vi i dag får gjennomslag for en nasjonal handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. Men som tidligere talere er jeg skuffet over at det ikke blir flertall for en overordnet handlingsplan mot alle former for diskriminering, slik representantforslaget fra Senterpartiet tok til orde for i utgangspunktet.

Den verste konsekvensen av den manglende ambisjonen på det feltet er at personer med funksjonsnedsettelser nok en gang faller mellom stolene og ikke blir hørt. Med komiteens innstilling vil nemlig diskriminering av personer med funksjonsnedsettelser ikke bli dekket. Det er alvorlig, for denne gruppen møter diskriminering hver dag – når de ikke kommer inn på serveringssteder fordi det ikke er tilrettelagt, når de ikke får drømmejobben som de er kvalifisert for, fordi sjefen kun ser funksjonsnedsettelsen og ikke hele mennesket, eller når regjeringen firer på kravene til universell utforming av boliger, og personer som senere i livet får en funksjonsnedsettelse, blir tvunget til å flytte.

Det er så alvorlig at av de 1 974 henvendelsene Likestillings- og diskrimineringsombudet mottok i 2015, omfattet 453 av dem nedsatt funksjonsevne. Da er det synd at regjeringspartiene aktivt har tatt denne gruppen ut av handlingsplanen, og derfor tar SV opp de forslagene vi er med på og stemmer primært for disse – fordi alle former for rasisme og diskriminering må bekjempes, fordi ingen er fri før alle er fri.

Grunde Almeland (V) []: Jeg ønsker en ny handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering velkommen. Den er dessverre høyaktuell. Et eksempel på det er prosessen rundt 8. mars-appellen i Bergen i år, hvor Sumaya Jirde Ali først valgte å trekke seg på grunn av mye hets. Det krever mot å delta i offentlig debatt når du får beskjed om at du burde helles bensin på og brennes, når du ytrer deg. Så mye mot skal man ikke behøve å ha, for ytringsfriheten skal gjelde for alle.

Vi ser at utdaterte, destruktive holdninger mot folkegrupper er i ferd med å legitimeres på nytt. Fremstående politikere i andre vestlige demokratier tillater seg en retorikk som truer det rause og inkluderende samfunnet. Internett og sosiale medier gjør at vi kanskje oftere ser hatefulle ytringer på trykk, eller ser dem lyse foran oss på skjermen, gjerne signert med fullt navn og bilde. Det er blitt vanlig, men det er ikke greit, og det er viktig at vi nå sier tydelig fra om nettopp det.

Vi har sett flere handlingsplaner og tiltak på ulike diskrimineringsområder de siste årene, og ikke minst oppdaterte vi nylig diskrimineringsregelverket nettopp for å imøtegå de ulike formene for diskriminering vi ser. Men det er et hull akkurat når det gjelder rasisme og etnisk diskriminering, og vi er nødt til å målrette innsatsen mot dette. Det ble også tydelig etter de mange innspillene som kom fra organisasjoner i løpet av behandlingen av denne saken, bl.a. på den nevnte workshopen.

Alternativet til ikke å gjøre noe er i verste fall å legitimere fremmedgjøring og frykt. Et samfunn hvor mennesker som har mørkere hudfarge enn gjennomsnittet eller som tilhører en minoritetsreligion, ikke føler seg respektert eller velkommen, er ikke et samfunn jeg ønsker. Det tilhører nemlig en annen tid og ikke det moderne Mangfolds-Norge.

Vi går til arbeidet med en regjeringsplattform i ryggen. Jeløya-plattformen sier klart og tydelig at regjeringen vil bekjempe rasisme og religiøs diskriminering. Nå setter vi i gang, og vi trapper opp innsatsen. Jeg er glad for at vi har fått på plass denne handlingsplanen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Aller først takk til Senterpartiet, som har fremmet dette viktige representantforslaget.

Jeg har lyst til å si at jeg er helt enig med representanten Freddy André Øvstegård i at rasisme og diskriminering er gift for samfunnet. Rasistiske holdninger, uavhengig av hvem de retter seg mot, er helt uakseptabelt i et moderne samfunn. Derfor må diskriminering og diskriminerende adferd forebygges på veldig mange forskjellige måter og områder.

Komiteen har blitt enig om at vi ber regjeringen utarbeide og iverksette en ny nasjonal handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. Jeg er veldig glad for at komiteen tok inn religiøs diskriminering. Vi vet at det foregår mye, ikke minst muslimhat, også i Norge. Vi ser det på nettet, som det er blitt pekt på, og jeg har blitt skremt over å se de holdningene som kommer til syne der. Jeg er glad for at dette ikke bare blir en handlingsplan mot rasisme og etnisk diskriminering, men også mot religiøs diskriminering. Det trenger vi.

Det hjelper ikke å fremme en handlingsplan hvis det ikke også kommer helt konkrete tiltak. Derfor er jeg spent på, og vil gjerne utfordre statsråden på, hva slags tiltak man ser for seg at en slik handlingsplan kan ha. For planer har vi nok av, men det er tiltakene – de som skaper endring, som skaper en forandring – vi må ta ansvar for å få på plass.

Det ble nevnt at Antirasistisk Senter har avdekket veldig mye når det gjelder religiøs diskriminering. De har gjort et veldig godt arbeid, og jeg hørte at komitélederen satte pris på arbeidet som Antirasistisk Senter har gjort. Det er et paradoks at vi har endret tippenøkkelen på en slik måte at Antirasistisk Senter, som tidligere har fått tilskudd over tippenøkkelen, nå mister det helt og kanskje står i fare for å måtte legge ned dette viktige arbeidet, som går ut på å kartlegge og dokumentere det som skjer på dette feltet. Derfor håper jeg regjeringspartiene er villige til å se på andre måter å finansiere et sånt oppdrag på, slik at Antirasistisk Senter kan fortsette å avdekke slikt de har gjort til nå. Jeg hadde bare lyst til å nevne det i og med at komitélederen roste arbeidet som Antirasistisk Senter har gjort. Vi er helt avhengig av at vi også har slike aktører i framtiden. Det hjelper ikke at vi sier det vi sier fra denne talerstolen, hvis det ikke skjer noe der ute, for det er der diskrimineringen og rasismen finnes.

Ellers er det helt betimelig at representanten fra SV også nevner dette med diskriminering av funksjonshemmede. Mennesker med funksjonsnedsettelser opplever en type diskriminering som handler om at de ikke føler at de kan leve et selvstendig liv. Enten vi snakker om elever på skolen, når det gjelder universell utforming, eller vi snakker om arbeidsliv, møter man veldig mange hindringer. Jeg vet – i hvert fall har jeg forstått det slik – at dette er noe regjeringen arbeider med. Jeg er veldig spent på å høre hvordan dette arbeidet nå går. Jeg kan love at Kristelig Folkeparti kommer til å følge nøye med på arbeidet som gjøres, og vi kommer også til å fremme forslag til tiltak for at funksjonshemmede skal føle både at de er verdsatt i samfunnet, at det er bruk for dem, og at det ikke er samfunnet som er hindringen for at de kan få lov til å leve helt selvstendige liv.

Jeg er spent på om statsråden også vil ta dette med i sitt innlegg. Jeg har i hvert fall forstått det slik at dette er noe regjeringen arbeider med, og jeg er veldig spent på hva resultatet vil bli.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Vi vet at rasisme og diskriminering er et problem i Norge. Det gir grunn til bekymring når Holocaust-senteret dokumenterer at en av tre viser utpregede fordommer mot muslimer og 30 pst. av befolkningen mener at muslimer ønsker å ta over Europa.

Rasisme og diskriminering hindrer inkludering. Det skaper frykt og fører til mistillit. Likestilling handler om å få like muligheter, bli inkludert og at man kan få en jobb man er kvalifisert for, selv om man har en funksjonsnedsettelse eller et fremmed navn. Det handler også om at man kan ytre seg uten å bli hetset for den man er.

Jeg har lyst til å takke Senterpartiet for det forslaget som blir behandlet i dag. Det er et veldig godt initiativ, og jeg er glad for at komiteen stiller seg bak det.

Regjeringen er opptatt av å sikre like rettigheter til alle, uavhengig av kjønn, etnisk eller religiøs bakgrunn, funksjonsevne eller seksuell orientering. Derfor har regjeringen også tatt mange sektorovergripende initiativ for å imøtekomme diskrimineringsutfordringene på ulike grunnlag. Jeg kan nevne noen av strategiene som vi jobber med nå: Det er strategien mot hatefulle ytringer, vi har på plass en handlingsplan mot antisemittisme, en handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, vi har en handlingsplan for universell utforming og en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Regjeringen har startet arbeidet med en strategiplan for bedre samordning og gjennomføring av regjeringens mål om likestilling for personer med funksjonsnedsettelser. Jeg kan betrygge representanten Bekkevold og Kristelig Folkeparti med at vi er godt i gang med arbeidet med en strategiplan på funksjonshemningsområdet, og jeg gleder meg til å komme tilbake med den. Det er også opprettet et eget statssekretærutvalg som skal forankre arbeidet i de åtte ulike departementene som har ansvaret, og som berøres av dette. Jeg vil også forsikre Kristelig Folkeparti om at brukerorganisasjonene på feltet og andre viktige aktører som vi lytter til, og som har gode innspill, skal trekkes inn i arbeidet med å lage denne strategiplanen.

Regjeringen løfter arbeidet mot seksuell trakassering opp på vår politiske dagsorden, ikke minst etter behandling av forslag i Stortinget. Og som komiteen godt kjenner til, er jeg i gang med utredning av et lavterskeltilbud for håndheving av saker knyttet til seksuell trakassering og tar sikte på å sende forslaget ut på høring så fort det er ferdig.

Den 1. januar i år trådte den nye likestillings- og diskrimineringsloven og diskrimineringsombudsloven i kraft. For første gang har vi fått en egen bestemmelse som forbyr sammensatt diskriminering. Det innebærer at vi også må ta høyde for de utfordringene personer som tilhører etniske eller religiøse minoriteter, møter som følge av alder, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering eller kjønnsidentitet eller andre grunnlag når vi utformer nye tiltak.

Når det gjelder rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion, mener jeg at det er behov for en mer overordnet og koordinert innsats enn det vi har i dag. I Jeløya-plattformen har regjeringen slått fast at vi vil

«[b]ekjempe rasisme, religiøs diskriminering, antisemittisme, sosial kontroll og fordommer basert på kjønn, seksuell identitet og etnisitet».

I plattformen sier vi også at vi vil

«[i]verksette tiltak for å motarbeide diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og på utesteder».

Jeg mener at forslaget om en handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion vil bidra til å følge opp mange av disse punktene. Jeg har ikke satt i gang arbeidet med de enkelte tiltakene ennå. I respekt for de vedtakene som Stortinget fatter, vil jeg avvente, men jeg gleder meg til å sette i gang med dette viktige arbeidet. – Så takk igjen til Senterpartiet for et godt forslag.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg er veldig glad for at ministeren takker for forslaget, og for at hun også ser verdien av dagen i dag. Men så kommer spørsmålet: Hvordan får man til en god handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering?

Workshop-en vi avholdt i Senterpartiet, ga mange innspill fra organisasjonene som har jobbet mye med dette i mange, mange år. De sier at de ofte tas med i arbeidet med slike planer, men at det som regel skjer først en god stund etter at departementene har jobbet med planene. De kommer altfor sent inn. Det har skjedd hver gang – under mange regjeringer, også under rød-grønne regjeringer – man har laget planer.

Kan ministeren forsikre Senterpartiet og alle de andre medlemmene i komiteen om at sivilsamfunnet denne gangen får være med i en tidlig fase i arbeidet med en handlingsplan?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Ja, det kan jeg.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg er veldig glad for det svaret. Nå kommer neste spørsmål:

På den workshop-en ble det også pekt på at det i arbeidet mot diskriminering og rasisme veldig ofte jobbes veldig separat. Det finnes en plan for ditt og en plan for datt, og det jobbes ikke særlig interseksjonelt. Blant annet peker organisasjonen Stopp diskrimineringen, som jobber mot diskriminering av folk med nedsatt funksjonsevne, på at noe av det som ofte er vanskeligst for dem, er at de ikke opplever likestilling i likestillingsarbeidet. De blir ikke tatt med på samme måte som i annet diskriminerings- og likestillingsarbeid. Er det mulig at ministeren kan være opptatt av å få til en god samhandling mellom den planen vi vedtar i dag, og den strategien og handlingsplandelen for dem med nedsatt funksjonsevne som det jobbes med nå?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er et veldig godt innspill. Veldig mange av dem vi snakker om nå, opplever dobbel diskriminering. Jeg hadde en samtale tidligere i dag med en som var lesbisk, som også representerer en minoritet, og som dermed opplever det som representanten Sem-Jacobsen tar opp. Vi må prøve å sørge for at vi klarer å løfte fram dette, og se på hvilke tiltak vi kan sette i verk for å løfte dem som er ekstra utsatt, som er ekstra sårbare, og som er en minoritet i sin egen minoritet. Dette er forhold som jeg ønsker å vektlegge, og som jeg håper vi kan få oppmerksomhet rundt. Jeg ønsker også å få satt i verk tiltak, slik at vi hjelper de aller mest utsatte.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg er stolt over at Senterpartiet setter denne saken på dagsordenen. Å utarbeide en handlingsplan mot rasisme og diskriminering med bred inngang mener vi det er behov for – en konkret og gjennomførbar plan, en overordnet plan som tar innover seg hvor komplekst og sammensatt rasisme og diskriminering er. Når vi avdekker flere og flere tilfeller av diskriminering og trakassering, selv i våre egne partiers rekker, må vi tørre å kalle en spade for en spade og ta skjeen i egen hånd.

Dagens utfall er dessverre mer avgrenset og snevert enn det Senterpartiet hadde ønsket. Senterpartiet arrangerte nylig et seminar om dette temaet. Det ble godt besøkt, og engasjementet var stort. Der fikk vi et møte mellom alle involverte parter, både de som jobber på feltet og ulike felt, ulike grupper og aktører samt berørte parter. Det var et sterkt møte med konstruktive og nyttige innspill. Rasisme og diskriminering er sammensatt, og berørte parter som får livskvaliteten sin redusert på grunn av dette, fortjener å ikke falle igjennom i systemet, men snarere å bli møtt med varme hender, bli sett og få konkrete tiltak.

Seminaret ga en konstruktiv dialog som vi må ta med oss videre, for vi er ikke i mål her i dag. Vi skal ha en nullvisjon for rasisme og diskriminering, uavhengig av hvor sammensatt det er, og på hvilke felt det er snakk om. Vi må fortsette å jobbe for et inkluderende og varmt samfunn. Det vil Senterpartiet stå på for.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.

Forrige kapittel
Neste kapittel