Svein Harberg (H) [12:43:14 ] (ordfører for saken): Om to
uker er det 28 år siden den grusomme natten, siden katastrofebrannen
på «Scandinavian Star». 159 mennesker døde. Katastrofen berørte
et helt folk, men først og fremst overlevende, etterlatte og pårørende. Det
har vært mange, lange år med undersøkelser og granskinger. Det har
vært mange og lange år og mange skuffelser for alle dem som ønsker
seg svar på hva og hvem som utløste hendelsene denne skjebnesvangre natten.
Overlevende, etterlatte og pårørende har vært i en krevende situasjon,
og det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål.
Jeg vil starte
med å si at selv om komiteens medlemmer nok ikke fullt ut kan sette
seg inn i hvordan dette føles, har det i hele komiteens arbeid vært
uttrykt medfølelse for dem som ble så sterkt berørt av brannen,
både i april 1990 og i tiden etterpå, og det er viktig for meg å
få uttrykke denne medfølelsen også i dag.
Jeg vil takke
komiteens medlemmer for godt samarbeid i en vanskelig sak. Det har
vært krevende å sette seg inn i et svært omfattende materiale. Det
har vært krevende å bli minnet om de grusomme timene, og det har vært
svært krevende å bli møtt med kravet om at vi må finne svar. Komiteen
har derfor valgt å bruke god tid på denne saken. En samlet komité
har gjort et grundig arbeid og på den måten vist respekt for dem
som har villet møte komiteen.
Komiteens oppgave
er å behandle rapporten fra granskingskommisjonen som Stortinget
besluttet etablert våren 2015. Kommisjonens rapport ble overlevert til
Stortinget før sommeren 2017. Det er ikke slik at komiteen skal
drive sin egen gransking, men det har likevel, og selvfølgelig,
vært naturlig å gjøre grundig utsjekk av flere av de teorier og
konkrete påpekninger som har blitt løftet av de grupper vi har møtt.
Komiteen har møtt
alle de grupperinger av berørte som har ønsket å møte komiteen,
og komiteen har lagt vekt på å gi dem god anledning til å frambringe
sine betraktninger omkring selve hendelsen, oppfølgingen etter katastrofen
og oppfølgingen fram til i dag. Komiteen har hatt høring i saken,
men også utover det hatt egne møter med de forskjellige gruppene
for å gi mulighet for videre utdyping av tilbakemeldinger. Dette
har gitt mange innspill til komiteens arbeid. Komiteen har møtt Støttegruppen
for etterlatte og overlevende etter mordbrannen på «Scandinavian
Star» og Stiftelsen etterforskning av mordbrannen «Scandinavian
Star» flere ganger. Komitélederen og saksordføreren har møtt den danske
støtteforeningen etter «Scandinavian Star» og enken etter en identifiserbar
dansk statsborger som tidligere ble utpekt som mulig brannstifter.
Dialogen med disse
gruppene har avklart fire tema som har vært hovedfokus i komiteens
videre arbeid:
rederansvar,
eierskap og økonomiske forhold knyttet til dette
brannforløp
og årsak
offentlig
oppfølging av overlevende, etterlatte og pårørende
offentlig
oppfølging av sjøsikkerhet
Både interessegruppene,
kommisjonen og komiteen synes å være enige om følgende:
Det har vært flere
branner om bord i skipet. Dette er branner som etter all sannsynlighet
ikke har oppstått av seg selv eller av tekniske årsaker.
Selv om offentlige
myndigheters oppfølging i den akutte fasen i all hovedsak ga et
godt tilbud, er det åpenbart at det på dette tidspunkt var liten
erfaring som dannet grunnlag for oppfølging over tid.
Tragedien skjedde
i en tid med store mangler i kravene til sjøsikkerhet sett i forhold
til de krav som gjelder i dag.
Ansvarsforholdene
rundt skipet viste seg å være uklare.
Granskingen etter
tragedien var krevende på mange måter. Gjennom det at skipet var
i rute mellom Danmark og Norge, ble to land involvert. I tillegg
ble Sverige en del av dette siden skipet ble tauet inn til havn
i Sverige, og brannen håndtert av personell derfra. Det ble gjort
en avtale om at Danmark skulle håndtere etterforskning av forhold
rundt eierskap, driftsansvar og eventuelle økonomiske motiver, og
at Norge skulle etterforske rundt brannen og de tekniske funksjoner.
Komiteen er blitt
møtt med at det skulle være økonomiske motiver som lå til grunn
for katastrofebrannen. Dette spørsmålet er håndtert av dansk etterforskning
og rettssystem, og komiteen merker seg at det ikke er kommet fram
opplysninger omkring dette som ikke fra før har vært kjent for kommisjonen.
Siden det foreligger en fellende dom i dansk rett, anser vi ikke
dette som et sentralt tema for den norske granskingen.
Angående brannforløpet
er komiteen møtt med omfattende teorier om hva som kan ha skjedd,
og om hva som ikke kan ha skjedd. Også på dette området registrerer
komiteen at de opplysninger vi er blitt konfrontert med, ikke tilfører
noe nytt eller påpeker noe annet enn opplysninger kommisjonen har
hatt med i sin gransking. Komiteen har brukt mye tid på dette tema
og opplever at ulike kompetansemiljøer konkluderer forskjellig.
Skipsbranner er krevende og uforutsigbare, og avstand i tid til
selve hendelsen gjør det ekstra krevende.
Det har vært fint
å oppleve det engasjement vi har blitt møtt med gjennom møtene med
disse gruppene for at vi som samfunn må lære av tragedien, gjøre
alt vi kan for at det ikke skal skje igjen, og ikke minst at dersom
det skulle skje, må vi ha på plass gode rutiner for aksjon og oppfølging.
Komiteen har i henhold til forretningsordenen sendt kommisjonens
rapport til regjeringen for uttale og fått svar fra justis- og beredskapsministeren
på dette. Komiteen har i tillegg bedt om utdyping fra næringsministeren
på hva som er fulgt opp med hensyn til sjøsikkerhet.
Det synes klart
at denne tragedien åpenbart ga erfaring som grunnlag for bedring
i senere hendelser som har krevd offentlig oppfølging. Oppfølgingen
av alle de mennesker som ble berørt etter tragedien, har vist store mangler
i overføringen av ansvar mellom statlig og umiddelbar hjelp og kommunal
hjelp i hverdagen. Ikke minst har det vært mangelfull forståelse
for at en slik tragedie, i kombinasjon med stadige påminninger gjennom
etterforskning og gransking, fremdeles er svært belastende. Langtidsvirkningene
synes også å være undervurdert. Det er all grunn til å tro at dette
er erfaring som vil bli tatt med i videre etablering av kriseberedskap, sammen
med erfaringer fra andre hendelser. Den intervjubaserte undersøkelsen
blant berørte er et viktig bidrag til dette. Jeg vil også minne
om at det er etablert fem regionale ressurssentre om traumatisk
stress, og det er utarbeidet veiledere for oppfølging ved katastrofer.
Når sjøsikkerhet
skal følges opp etter en slik tragedie, er det viktig å huske at
vi så mange år etterpå snakker om en helt annen tidsalder når det
gjelder skipskonstruksjon, bruk av materialer, alarmsystemer, opplæring
av mannskap og lovgivning. Det er bra.
I svarbrev fra
næringsministeren er det pekt på at skipstrafikk i dag er underlagt
helt andre krav enn det som var gjeldende i 1990, og at erfaringene
fra «Scandinavian Star» har bidratt til kunnskap som grunnlag for endringer.
I 2007 kom det en helt ny skipssikkerhetslov som har som formål
å trygge liv, helse, miljø og materielle verdier ved å legge til
rette for god skipssikkerhet og sikkerhetsstyring. I 2013 trådte
skipsarbeidsloven i kraft, en lov som også har stor betydning for
sikkerheten til sjøs. Komiteen har likevel et behov for å påpeke
at det synes å være en klar lærdom at det vil være avgjørende for
framtiden å ha klare grenseoppganger for ansvarsforholdene mellom
eier, leier og driftsselskap ved transport til sjøs. Dette er helt
nødvendig for å skape trygghet og forutsigbarhet rundt eventuelle
hendelser.
Avslutningsvis
i sitt arbeid ba komiteen om et møte med granskingskommisjonens
leder for å få klarhet i hvordan de har behandlet og undersøkt de
spørsmål og teorier de, som komiteen, er møtt med. Komiteen opplevde
å få gode og velbegrunnede svar på sine spørsmål og forståelse for
at kommisjonen har arbeidet grundig.
Komiteen har konkludert
med at de stiller seg bak kommisjonens konklusjoner.
Komiteen håper
alle parter føler de er blitt tatt på alvor og har blitt respektert.
Komiteens konklusjon vil nok ikke tilfredsstille alle, i hvert fall
ikke på alle områder, men det har vært komiteens oppgave å vurdere kommisjonens
konklusjoner i en helhet. For komiteens del har et svært viktig
innspill i denne helheten vært tilbakemeldinger fra berørte om at
det også må være riktig på et tidspunkt å avslutte saken.
En samlet komité
finner det lite sannsynlig at det 28 år etter ulykken kan frambringes
nye og avgjørende fakta, og anser det på bakgrunn av dette og av
hensyn til berørte som ønsker at saken nå må avsluttes, lite hensiktsmessig
at Stortinget setter i verk videre undersøkelser i saken.
Jeg synes det
er viktig å gjenta og presisere en unnskyldning til etterlatte etter
den identifiserbare passasjeren som uten vitneobservasjoner eller
tekniske bevis ble utpekt som mulig brannstifter uten mulighet for kontradiksjon.
Det var uheldig at dette også ble tatt med i en tidligere behandling
av saken i Stortinget. Jeg ser fram til at Stortinget i dag samler
seg bak denne unnskyldningen.
Komiteen stiller
seg også bak og vil følge videre ønsket fra de berørte om at vi
må lære av det som har skjedd. Komiteen vil igjen uttrykke medfølelse
overfor alle berørte for de påkjenninger både tragedien og etterforskning
har påført dem, og ikke minst det utfordrende i at flere spørsmål
etter 28 år fortsatt ikke er besvart.
Dag Terje Andersen (A) [12:55:38 ] (komiteens leder): Bakgrunnen
for den alvorlige saken vi behandler i dag, er – som saksordføreren
sa – en forferdelig katastrofe som har preget det norske samfunn,
og preget livet til enkeltmennesker i det norske samfunn, helt siden
1990. Jeg vil takke saksordføreren for et grundig arbeid med saken,
godt samarbeid med komiteen og ikke minst en grundig gjennomgang
her nå. Jeg understreker særlig at den medfølelsen saksordføreren
ga uttrykk for, er noe som det er en samstemt holdning til i komiteen.
Jeg vil også takke
for de mange innspill vi har fått – fra etterlatte, fra interesserte
som har engasjert seg i å prøve endelig å finne svar. Vårt arbeid
har basert seg på kommisjonens rapport, men det har vært nyttig
for å kunne ettergå kommisjonens rapport at vi har fått så grundige
innspill som vi har fått. To av temaene som har vært sentrale, er
spørsmålet om eierskap, rederansvar, som saksordføreren var inne
på, og det andre er knyttet til brann og brannforløp.
De mange grundige
innspillene vi har fått, har – som saksordføreren sa – gitt grunnlag
for enda en gang å spørre kommisjonens leder, med faglig assistanse,
og få etterprøvd påstandene og om de er grundig nok vurdert av kommisjonen.
Vi har fått grundige svar på det – at dessverre er det så langt
en kan komme i avklaring på noen av spørsmålene, men at det heller
ikke er sånn at en kan påvise et annet hendelsesforløp enn det kommisjonen
la til grunn.
Mange av de innspillene
vi har fått, har vært – som saksordføreren sa – innspill som handler
om hvorvidt dette vil gjøre en forskjell. Har vi lært noe? Kan vi
ta med oss noe så det ikke skjer ulykker i framtida, og at vi i framtida
håndterer ulykker på en bedre måte? Ikke minst er det grunn for
offentlige myndigheter til å ta selvkritikk knyttet til helseoppfølging,
særlig i den langtidige helseoppfølging, som Stortingets første
behandling understreket, men som mange føler ikke har vært god nok.
På det området har utviklingen senere, bl.a. med erfaringene fra
denne katastrofen, bidratt til at det å bygge kriseteam, det å bygge
apparater som tar seg av det umiddelbare, er blitt betydelig endret,
og at den langsiktige oppfølgingen av helse skal være forbedret.
Så er det det
andre om sjøsikkerhet, og det er et område der vi via kommisjonen
har fått en gjennomgang av de endringer som har skjedd. Det har
skjedd endringer i lov, det har skjedd endringer i forskrifter,
og ikke minst var det viktig for oss i oppfølgingen å forsikre at
de lov- og forskriftsendringene også faktisk fører til en praksisendring,
at det blir etterprøvd at de nye reglene blir fulgt. Det har vi
fått gode svar på, som saksordføreren var inne på.
Det betyr ikke
at en ikke ytterligere kan utvikle sjøsikkerheten, og der vil jeg
spesielt understreke det som også saksordføreren var inne på, knyttet
til eierskapsspørsmål. Det er nødvendig gjennom norske skipsregister,
norske regler, men ikke minst i internasjonalt samarbeid og internasjonale
avtaler å få på plass garantier for at vi skal vite hvem som sitter
med ansvaret for det enkelte skip.
Vi har også hørt
mange gode innspill og fått anledning til å etterprøve dem overfor
kommisjonen. Politiet undersøkte også saken om igjen i 2014–2016
uten å finne grunnlag for noen ny påtale, noe som selvfølgelig er en
vond konklusjon, siden vi alle så gjerne skulle ha visst enda mer
presist hvem som gjorde hva, og hvorfor det som skjedde, skjedde.
Jeg slutter meg
til saksordførerens spesielle beklagelse, særlig fordi det i stortingsdokumenter
i behandlingen av saken i 1991 kunne identifiseres en mistenkeliggjort
gjerningsmann. Kommisjonen sier nå klart at det ikke var grunnlag
for den mistanken.
Det er en tung
sak, og det er tungt ikke å kunne gi alle svar. Det er godt å kunne
ta med de innspillene som har handlet om å forbedre helseoppfølging,
forbedre sjøsikkerhet, forbedre det offentliges evne til å takle
slike situasjoner. Og med det gir jeg min fulle tilslutning til den
innstilling som saksordføreren har redegjort for.
Tone Wilhelmsen Trøen hadde
her overtatt presidentplassen.
Mazyar Keshvari (FrP) [13:01:58 ] : Natt til lørdag 7. april
1990 ble 159 mennesker drept av en eller flere ukjente gjerningsmenn
ombord i «Scandinavian Star» som følge av ildspåsettelse flere steder
på båten. Omstendighetene rundt mordbrannen har vært svært omdiskutert,
og mange har med rette ikke slått seg til ro med den politietterforskning
og de kommisjoner som tidligere har vært nedsatt. Det er forståelig
at svar er etterlyst, og det er vondt at en slik grotesk forbrytelse
ikke er fullt ut oppklart.
Da Stortinget
i mai 2015 vedtok å oppnevne en uavhengig granskningskommisjon,
var det for å forsøke å finne ut av hva som faktisk skjedde denne
natten og vurdere videre oppfølging av saken, herunder ivaretakelse av
de overlevende og pårørende. Kommisjonen skulle ikke se på de strafferettslige
sider, siden dette ble gjennomført ved politiets etterforskning,
som ble gjenopptatt i 2014. Dermed var saken under etterforskning
da granskningskommisjonen ble nedsatt.
Når det gjelder
brannforløpet, har kommisjonen særlig sett på forhold som har vært
omstridt i tiden etter brannen. Et av de forhold som har vært mest
omstridt, er selve brannforløpet. I den første granskningsrapporten ble
det lagt til grunn at det var to arnesteder til brannen, og at det
var tilstrekkelig med brennbart materiale om bord til at det kunne
brenne så lenge som brannen faktisk varte. Stiftelsen etterforskning
av mordbrannen Scandinavian Star mener at det har vært flere arnesteder om
bord, og at det må ha vært tilført brennbart materiale for at brannen
skulle få det omfang og vare så lenge som opp mot 38 timer. Det
ble hevdet at brannen har flyttet seg rundt i fartøyet på en unaturlig
måte, og at den eneste forklaringen på dette er at det er tilført
brennbar væske.
Vi har som folkevalgte
ingen forutsetninger for eller spesialkompetanse til å vurdere om
den ene eller den andre forklaring på hva som faktisk hendte, er
riktig eller gal, men vi har merket oss at granskningskommisjonens
ekspertise mener at brannene om bord i skipet kan ha skjedd som
følge av varmespredning via stålkonstruksjonen. I tillegg sviktet
deler av den konstruktive brannsikkerheten. Sammen med manglende
brannbekjempelse i tidlig fase medførte dette at brannen raskt kom
ut av kontroll og spredte seg til store deler av skipet. Siden skipet
ble hugd opp i 2004, får vi vel aldri noe klart svar på hvordan
brannen kunne få det omfang den fikk. Det har gjennom årene versert
en rekke teorier om at brannutviklingen på «Scandinavian Star» ikke
skyldtes naturlig følgebrann, men bevisste sabotasjehandlinger fra
mannskap om bord i båten.
Fremskrittspartiet
har merket seg at granskningskommisjonen ikke har funnet holdepunkter
for noen av de sabotasjeteorier som har vært framsatt. Vi har ingen forutsetninger
for å bestride konklusjonen som kommisjonen trekker, men er ydmyke
for at andre plausible forklaringer også kan være mulig.
Når det gjelder
oppfølgingen av pårørende, har vi merket oss at mange selv i dag
har ettervirkninger av «Scandinavian Star»-brannen. Heldigvis har
mye endret seg siden den gang, basert på denne brannen og andre alvorlige
hendelser som Jotun-brannen, Aleksander L. Kielland-ulykken og Partnair-ulykken
– for å nevne noen.
En nasjonal helseberedskapsplan
ilegger Helsedirektoratets ledelse et overordnet ansvar for koordinering
ved de aller fleste større nasjonale hendelser, og Helsedirektoratet
har utgitt veiledere og retningslinjer for både psykososial og somatisk
ivaretakelse etter kriser, ulykker og katastrofer. Kommunene og
spesialisthelsetjenesten har fått klarere ansvar for oppfølging
av denne type hendelser. Fremskrittspartiet deler en samlet komités
vurdering om at dagens kunnskap og rutiner sikrer en langt bedre
langtidsoppfølging av berørte etter en katastrofe, enn før.
Når det gjelder
sjøsikkerheten, viser vi til granskningskommisjonens gjennomgang,
som viser at en stor del av Schei-kommisjonens anbefalinger er gjennomført
i norsk rett. Passasjerferger har derfor forhåpentligvis blitt tryggere
over tid, slik at vi unngår slike hendelser i framtiden.
Når det gjelder
politiets behandling, har de ikke funnet tekniske bevis som kan
bekrefte sabotasjeteoriene. Politiets etterforskning har heller
ikke resultert i nye opplysninger som tyder på at det var forhold
ved overdragelsen eller forsikringen av skipet som kunne danne grunnlag
for en økonomisk motivert brannstiftelse. Vi finner det, i likhet
med politiet og påtalemyndigheten, lite sannsynlig at en ny granskning
eller utredning vil kunne frambringe nye og avgjørende fakta i saken
om «Scandinavian Star». Samtidig innser vi at etterforskningen i
den innledende fasen kunne vært utført bedre og bredere.
Fremskrittspartiet
vil, i likhet med resten av komiteens medlemmer, uttrykke sin fulle
forståelse for at ikke alle berørte parter blir fullstendig tilfreds
med granskningsrapportene om «Scandinavian Star», men vil samtidig
gi støtte til ønsket om at denne saken nå kan få sin avslutning
hva angår Stortingets behandling. Vi vil også uttrykke forståelse
for den frustrasjon, fortvilelse, sinne og sorg berørte og etterlatte
har følt og føler som et resultat av at saken ikke fullt ut er oppklart,
og at gjerningsperson eller gjerningspersoner ikke er stilt til
ansvar og domfelt.
Denne saken har
vært en av de vanskeligste sakene jeg har vært borti som politiker.
Jeg mener den har vært veldig viktig, og jeg vil berømme både saksordføreren
og komitélederen sammen med resten av mine kollegaer i komiteen
for å ha behandlet denne saken med den respekt den fortjener – hatt
tålmodighet og brukt den tid, forståelse og nødvendig fintfølelse
for å behandle en så krevende sak.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:08:49 ] : Eg vil slutte meg
til dei føregåande innlegga og takke saksordføraren for ein grundig
jobb.
Vi kjenner denne
enorme katastrofen – 159 personar døde, 24 av dei barn. Organisasjonane
til dei pårørande har vore utrøyttelege i arbeidet med å finne sanninga.
Det gjeld stiftinga for etterforsking av brannen, Støttegruppa for
dei etterlatne og overlevande og også andre enkeltpersonar. Vi her
i Stortinget skuldar dei ein enorm takk for det arbeidet dei gjennom
mange år har gjort. Eg vil gi ros for innsatsen, pågangsmotet, seriøsiteten
og grundigheita som spesielt desse to organisasjonane har stått
for gjennom mange år. Det er grunnlag for å hevde at utan innsatsen
deira hadde politiet neppe tatt opp igjen etterforskinga, og Stortinget
hadde neppe gjennomført denne granskinga på nytt. Det er noko til ettertanke,
både for politiet og for Stortinget.
Parallelt med
at Stortinget oppretta ny gransking, tok politiet opp att saka.
Etter to år med nye undersøkingar og ny gjennomgang av tidlegare
analysert materiale var politiet sin konklusjon at det ikkje var
mogleg å føre bevis som kan få nokon tiltalt og dømd for mordbrannen
natt til 7. april 1990. Det er ei beklageleg avgjerd.
Den rettslege
oppfølginga av «Scandinavian Star» har vore ein tragedie. Eg har
full forståing for at etterlatne og pårørande føler sinne over avgjerda
til politiet. Også i politiet er skuffelsen stor blant dei mange
dedikerte politifolka og sivile etterforskarar som har forsøkt å
granske drapa kritisk. Politiet var jo ikkje i tvil om at dei stod
overfor eit grovt brotsverk, at brannen reint faktisk var påsett,
og at eldspåsetjinga kosta 159 menneske livet, men dessverre lykkast
dei ikkje å finne ut av det.
No er det 28 år
sidan brotsverket skjedde, og Stortingets andre gransking er eit
faktum. Komiteen har gått kritisk gjennom arbeidet til kommisjonen.
Vi har sjekka ut arbeidet til kommisjonen med det som har kome av innspel
frå ulike aktørar. Svara har vore oppklarande. Vi har dessverre
ikkje funne grunnlag for vidare gransking frå Stortingets side.
Vi står difor i ein situasjon der vi må vurdere om vi skal gå vidare.
Det avgjerande
no framover er at vi verkeleg tar den tunge lærdommen av «Scandinavian
Star» til følgje – i oppfølginga til politi og rettsvesen, i oppfølginga
til spesialist- og kommunehelsetenesta, beredskap i akutte fasar,
oppfølging av pårørande og overlevande i akutte fasar, i helsestell,
velferd og andre tenester, i sjøsikkerheit. På mange av desse områda
har det vore store forbetringar, men det er framleis slik at det
er svært uoversiktlege og uklare ansvarsforhold til sjøs, og det
er framleis slik at forhold rundt sjøsikkerheit kan betrast.
Saman med resten
av komiteen vil eg til slutt beklage overfor familien, spesielt
overfor enka etter den personen som blei identifisert ved tidlegare
behandling i 1991, for den urettmessige skuldinga som blei retta
mot den personen.
Steinar Ness (Sp) [13:13:03 ] : Den tragiske brannen på «Scandinavian
Star» i 1990 gjorde eit sterkt inntrykk på oss alle. Sjølv om vi
er eit stort land, er vi eit lite folk. Dei som mista nære og kjære,
fekk livet sitt endra for alltid.
Mange har i ettertid
stilt spørsmål om korleis dette kunne skje. Det er rett å gjere,
både for å klargjere ansvarsforholda omkring denne tragiske brannen
og for å trekkje lærdom for framtida. Det er viktig å streke under at
Stortinget har teke dei spørsmåla som har vorte stilte, på stort
alvor. Saksordføraren har på ein ryddig og særs god måte gjort greie
for det omfattande arbeidet som har vorte gjort for å få fram fakta
og klare svar. Det er lite å leggje til og ikkje noko å trekkje
ifrå.
Komiteen ser det
som lite sannsynleg at nye granskingar eller utgreiingar vil kunne
bringe fram nye og avgjerande fakta i saka. 28 år har gått – det
var så langt det var mogleg å kome. Så er det viktig framover at
styringsverket og dei som driv sjøtransport, tek lærdomane etter denne
tragiske hendinga på alvor og følgjer opp. Ein lærdom frå denne
og andre tragiske hendingar i historia til nasjonen vår tilseier
at politiet må gjere grundige granskingar og følgje opp alle spor
i etterkant av slike hendingar, slik at ein får klarlagt dei faktiske
forholda og ikkje må granske og granske i fleire tiår etter. Det
fortener alle som er involverte.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:15:11 ] : Brannen på «Scandinavian
Star» er en av de største katastrofene vi har hatt i etterkrigstiden.
Det er mange som sitter igjen med dype sår. Brannen har skapt mye
savn og smerte. Brannen står som et mørkt kapittel i vår historie.
For mange pårørende og overlevende er det en hendelse som aldri
vil slippe taket. Jeg tror alle som har forsøkt å finne ut hva som
skjedde den fredagen i 1990, har hatt ett viktig mål for øyet, nemlig
å få fakta på bordet, slik at det kunne bli litt lettere å legge
det vonde bak seg. Jeg tror alle involverte har ønsket å få fram
fakta om hva som virkelig skjedde. Dessverre har det vist seg å
være vanskelig å danne seg et fullstendig bilde av det hele.
I etterkant av
brannen var det som kjent norsk politi som etterforsket saken. Personen
som politiet antok var gjerningsmannen, omkom selv i brannen, og
saken ble henlagt. Det ble så inngått avtale om at Danmark skulle etterforske
brudd på skipssikkerheten, og Høyesterett avsa sin dom i november
1993. Tre personer ble dømt, deriblant rederen og kapteinen om bord,
for brudd på sikkerheten.
I 1996 kom det
fram nye opplysninger som medførte at Støttegruppen etter «Scandinavian
Star» anmodet om gjenopptagelse av rederansvaret, men det ble avvist på
grunn av foreldelsesfrister i Danmark. Men de ga ikke opp håpet
om at de fakta som de hadde skaffet, skulle bli gjenstand for etterforskning
eller granskning. Siden den gang har også mange nye opplysninger
kommet fram. Tiden har gått, og kamper er blitt kjempet.
I dag står vi
her med en rapport til Stortinget etter at Stortinget ba om en sånn
rapport. Mandatet ble også gitt av Stortinget. Kommisjonen skulle
selvsagt ikke ta stilling til spørsmål om strafferettslig ansvar,
noe de heller ikke har gjort. Kommisjonen skulle vurdere om de faktiske
forholdene som det er blitt redegjort for under Stortingets tidligere
behandling av brannen, gir et korrekt og fyllestgjørende bilde.
Nå har vi fått rapporten. I komiteen har vi hatt høringer i saken,
hvor Støttegruppen og stiftelsen har blitt lyttet til.
Noen opplever
kanskje at nye runder åpner gamle sår. Det har jeg forståelse for.
Det kan være vondt. Andre opplever kanskje at det har vært helt
nødvendig å ta en ny runde. Det kan være ulike opplevelser. Det
har jeg også respekt for. Ikke alle spørsmål kan besvares, dessverre,
og det vil for alltid være noen ubesvarte spørsmål forbundet med
den store tragedien 7. april 1990. Men vi skal ta lærdom av det
som skjedde. Vi skal lære at den type hendelser må møtes på en bedre
måte, mer profesjonelt og ikke minst med en tettere oppfølging fra
myndighetenes side overfor dem som ble rammet.
Gjennom den innstillingen
som hele komiteen står bak, ligger det en viktig erkjennelse av
at ikke alle berørte parter nok vil bli fullstendig tilfreds med
granskningsrapportene om «Scandinavian Star». Komiteen har forståelse
for dette. Jeg har forståelse for dette. Jeg har samtidig forståelse
for ønsket om at denne saken nå kan få sin avslutning. Det vil si
– for alle som er rammet av og berørt av det som skjedde, vil saken
aldri få en avslutning. Den vil leve i kroppen og i minnene, og
den vil alltid være en del av historien som verken kan eller skal glemmes.
Noen ny granskning vil ikke bøte på dette dessverre. Derfor er jeg
og Kristelig Folkeparti, i likhet med resten av komiteen, enig med
politiet og påtalemyndighetene i at det er lite sannsynlig at ny
granskning eller utredning vil kunne frembringe nye og avgjørende fakta
i saken om «Scandinavian Star». Derfor stiller også Kristelig Folkeparti
seg bak forslaget til vedtak som ligger i innstillingen. Jeg vil
ellers vise til saksordførerens gode og grundige gjennomgang av
saken.
Statsråd Bent Høie [13:19:45 ] : Jeg vil vise til saksordførerens
innlegg, innleggene ellers og innstillingen fra en samlet komité
og på vegne av regjeringen slutte meg til den medfølelsen med de
berørte som er uttrykt der.
De overlevende
og etterlatte etter «Scandinavian Star» reiser berettiget kritikk
mot den psykososiale oppfølgingen i tiden etter katastrofen. I rapporten
fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS,
om erfaringer og helse hos overlevende og etterlatte påpekes det
klart og tydelig at brannen hadde store konsekvenser for mange,
og at tilfredsheten med hjelpeapparatet var lav. Det er beklagelig
og trist at så mange ikke har fått hjelp de har hatt behov for,
og at de helsemessige konsekvensene har blitt store for enkeltmennesker.
Jeg vil også derfor benytte denne anledningen til å gi uttrykk for
min medfølelse med de overlevende og etterlatte. Selv om det nå
er 28 år siden denne tragiske hendelsen, har undersøkelsen fra NKVTS
vist at helseplagene for mange har vedvart. Det er noe vi må lære
av.
Samtidig er det
viktig å si at oppfølgingen var basert på den tids gjeldende regelverk,
kunnskap og erfaringer. Derfor er jeg svært glad for at Grete Holen
fra Støttegruppen for overlevende og etterlatte etter «Scandinavian
Star» i komitéhøringen understreket viktigheten av å lære av erfaringene
etter katastrofen. Det er også min erfaring i møte med andre som
har blitt rammet av katastrofer, eller har blitt rammet av feil
og mangler i helsetjenesten, at de har et genuint ønske om at deres negative
erfaringer skal føre til noe positivt for andre, og at andre ikke
skal oppleve det samme. Holen løftet i sitt innlegg i høringen bl.a.
fram betydningen av proaktiv og langsiktig oppfølging og sammenhengen
mellom hjelpetilbud, helsetilstand og tillit til hjelpeapparatet.
Erfaringene som
synliggjøres i NKVTS’ rapport, har vært svært viktige i arbeidet
med å utvikle den psykososiale beredskapen i Norge i tiårene etter
«Scandinavian Star». Erfaringene fra «Scandinavian Star»-katastrofen og
andre alvorlige hendelser etter 1990, som terrorangrepet 22. juli,
ligger til grunn for flere vesentlige endringer i kunnskapsgrunnlaget
for og organiseringen av den psykososiale beredskapen i Norge.
Nasjonal helseberedskapsplan
gir Helsedirektoratet et overordnet ansvar for koordinering ved
de aller fleste større hendelsene. Det skal forhindre den manglende
koordineringen av hjelpeinnsatsen som overlevende og etterlatte
opplevde i tiden etter akuttfasen.
Gjennom utgivelse
og oppdatering av veiledere og retningslinjer for både psykososial
og somatisk ivaretakelse etter kriser, ulykker og katastrofer har
Helsedirektoratet både tydeliggjort kommunenes og spesialisthelsetjenestens
forpliktelser og hva som er å anse som beste praksis for oppfølging.
Fra 1. januar i år trådte også endringene i helselovgivningen i
kraft. Nå er det tydeliggjort at kommuner har plikt til psykososial
beredskap og oppfølging. Tilsvarende som for kommunene foreligger
det en plikt for helseregionene til å ha en forberedt helseberedskap
på sitt område samt bistandsplikt ved ulykker.
Det er ingen tvil
om at vi har lært av «Scandinavian Star»-ulykken, katastrofen som
rammet, og andre store og alvorlige hendelser siden 1990, og at
psykososial beredskap og oppfølging er mer kunnskapsbasert, systematisk,
proaktiv og langvarig i dag.
Samlet sett håndterte
helsetjenesten hendelsene den 22. juli på en bedre måte. Samtidig
viser erfaringene fra oppfølgingen av overlevende og etterlatte
etter terrorangrepet 22. juli at det fortsatt er behov for å utvikle både
kunnskapsgrunnlag og systematikk i psykososial oppfølging. Og selv
om en rekke oppfølgingstiltak er iverksatt, også etter dette, er
enhver hendelse unik. Jeg mener likevel at vi i dag har et samlet
sett langt bedre og mer helhetlig system, med klarere ansvarslinjer,
som gjør oss langt bedre rustet til å møte større hendelser.
Stortingets behandling
i dag er en avslutning fra myndighetenes side knyttet til denne
katastrofen. Men lærdommene fra «Scandinavian Star»-katastrofen
kommer vi aldri til å bli ferdige med.
Magne Rommetveit (A) [13:25:11 ] : Tragedien med det som skjedde
på «Scandinavian Star», viser kor katastrofal ein brann på eit skip
kan vera. Dessverre er det slik at regelverksendring for å oppnå
betre sjøsikkerheit ofte skjer i etterkant av alvorlege hendingar. Tragiske
hendingar som «Estonia»-ulukka, «Sleipner»-havariet og som her,
«Scandinavian Star», har kvar for seg – og samla – prega arbeidet
med sjøsikkerheit i dei etterfølgjande åra.
Og det har kome
store endringar i regelverk for passasjerskip etter tragedien med
«Scandinavian Star». Ved å ta lærdom av slike hendingar kan det
gjennomførast tiltak og innførast nytt regelverk for å hindra at
noko tilsvarande kan skje igjen.
Schei-kommisjonens
tilrådingar kan i hovudsak delast inn i område som gjeld:
Alle desse områda
er viktige dersom tillaup til brann eller annan naudsituasjon skal
handterast på best mogleg måte.
«Scandinavian
Star» lærte oss kor viktig det er at tillaup til brann vert oppdaga
tidleg for å hindra spreiing. Deretter må brannen kunna verta kjempa
ned så effektivt som mogleg. Då er skipet sin konstruksjon, val
av materiale og installering av sløkkesystem svært viktig. Vidare
må mannskapet vera trena for å kunna handtera slike situasjonar,
både ved å kunna sløkkja brannen og også ved å kunna hjelpa passasjerar
ved t.d. evakuering av skipet. Skipets innreiing må også vera laga
slik at ei eventuell evakuering kan skje raskt og effektivt, og
for redningstenesta er det viktig at det finst korrekt oversikt over
dei som til kvar tid er om bord på eit skip.
For å minimera
konsekvensane ved tillaup til brann stiller regelverket i dag krav
til at bruken av brennbare materiale skal avgrensast, og på passasjerskip
skal alle kledningar, underlag og himlingar vera av ikkje-brennbart
materiale.
Reglane stiller
i dag også krav til fastmonterte branndeteksjons- og brannalarmanlegg
for å oppdaga røyk i rom, korridorar, trapper og rømmingsvegar.
Og det er krav til sjølvlukkande branndører i bl.a. rømmingsvegar.
På passasjerskip
er det også innført krav til automatisk sprinklaranlegg og nok brannhydrantar
om bord til at ein skal kunna nå alle delar av skipet med to uavhengige
vasstrålar, uansett kor på båten brannen skulle oppstå.
Når nye passasjerar
kjem om bord, skal det gjevast sikkerheitsorientering på eitt eller
fleire språk, og på skip der passasjerane skal vera i meir enn 24
timar, skal mønstring finna stad, og passasjerane skal då instruerast i
bruk av redningsutstyr og korleis dei skal agera ved ein naudsituasjon.
Det er også krav til at personell som skal rettleia passasjerar
i beredskaps- og naudsituasjonar, beherskar eit skandinavisk språk
i tillegg til engelsk.
Det finst også
krav til hovudalarmsystem og trygge evakueringsvegar.
Kravet om at det
skal vera patruljering om bord, brannrundar, er teke inn som eit
separat krav i SOLAS, og øvingar skal planleggjast, gjennomførast
og evaluerast jamleg.
Sjøfolkas kompetanse
er viktig, og krava til sjøfolk er oppdaterte gjennom fleire endringar
i den såkalla STCW-konvensjonen om normer for opplæring, sertifikat
og vakthald. Det er òg innført grunnleggjande sikkerheitsopplæring
for alle sjøfolk og vidaregåande opplæring med ekstra testing for
offiserar.
Sjøfartsdirektoratet
fører flaggstatskontroll med norske skip og gjennomfører elles hamnestatskontroll med
utanlandske skip som går innom norske hamner.
Sjølv om dei tiltaka
eg no har nemnt, ikkje er ei komplett liste over alle endringar
som har vore oppigjennom åra, viser det i alle fall at det, nettopp
basert på erfaringar og ny kunnskap etter «Scandinavian Star»-brannen
og andre hendingar, har skjedd ei omfattande regelverksutvikling
sidan 1990. I tillegg har også dei to hovudlovane som regulerer
sjøsikkerheit, vorte nye. Sjødyktigheitsloven av 1903 har vorte
erstatta av ein moderne tilsynslov, skipssikkerheitsloven, i 2007.
Og i 2013 tredde skipsarbeidsloven i kraft, som erstatning for sjømannsloven
frå 1975. Dette har vore den største reforma for norske sjøfolk
sidan 1975, og det er opplagt at gode arbeidsvilkår for sjøfolk
også har stor betydning for den samla sjøsikkerheita.
Brannen på «Scandinavian
Star» og det tragiske utfallet denne fekk, har vore vond for mange
lenge, og det vil vera vondt for mange også i tidene som kjem. Men oppi
alt dette vonde er det også godt å registrera at storsamfunnet har
lært og har reagert, ved at mykje har endra seg til det betre når
det gjeld ikkje minst oppfølging av dei som vert ramma, og, som
eg har vore inne på i innlegget mitt, at sjøsikkerheita har fått
klart auka merksemd, noko som altså har resultert i at det gjennom skjerpa
sikkerheitskrav og praksis har vorte tryggare å ferdast til sjøs,
også på passasjerskip.
Jan Bøhler (A) [13:32:35 ] : Mordbrannen på «Scandinavian Star»
berører veldig mange mennesker. I mitt nærmiljø møter jeg nesten
daglig personer som fremdeles er sterkt berørt av dette, som mistet
sine nærmeste. Vi hadde i blokka ved siden av to barn, én på ni
år og én litt eldre, som mistet foreldrene sine. Det er klart at dette
har satt sitt tunge preg på livet til veldig mange mennesker, etterlatte
og pårørende, som lever med dette også i dag.
Dette er den største
mordbrannen i norsk historie, og det krever at vi virkelig går dypt
inn i det, noe vi heldigvis har gjort i de senere årene. Jeg vil
understreke at medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen – jeg
har merket det både i kontakten med dem og i måten man legger opp
debatten her i dag – har engasjert seg personlig, på den måten som
saken tilsier.
Jeg tror vi må
ta inn over oss at det er mange som har sett hvor vanskelig det
er at vi har hatt den største mordbrannen i nyere norsk historie
og ikke funnet svar, og hvor vanskelig det er å leve med. Vi må
ta inn over oss at det hele tiden vil kunne dukke opp nye spørsmål.
Det grunnleggende
problemet er etter min mening at det ble gjort store feil i startfasen,
og de feilene har man dratt med seg hele veien. Jeg tok opp disse
feilene i en interpellasjon her i Stortinget den 28. november 2013.
Det var noe av starten på – i hvert fall et bidrag til – prosessen
som etter hvert førte til gjenopptaking av etterforskningen i politiet
og til at Stortinget nedsatte en kommisjon.
En av de fire
alvorligste feilene som ble gjort i starten, mener jeg var at man
bestemte seg for å begrense etterforskningen til den første halvannen
time av brannen og ikke de 38 timene brannen varte. Det ga grunnlag for
mange spørsmål om hvorfor man ikke gikk inn i det, og hvorfor en
rekke personer som hadde deltatt i slukningsarbeidet, ikke ble avhørt
om hva de så, og hva de visste.
Når man i den
første redegjørelsen til Stortinget sa at de økonomiske forholdene
var avklart, og senere, da saken kom opp i Stortinget, sa om de
økonomiske forholdene – om hvem som kunne ha interesse av eventuell
forsikringssvindel, osv. – at det var private forhold og ikke hadde
noe med selve mordbrannen å gjøre, er det klart at man sitter igjen
med mange store spørsmål.
Man delte etterforskningen
på den måten at danske myndigheter ga en politistasjon i bydelen
Fredriksberg ansvaret for sjørett, sjødyktighet, rederansvar og
dermed eierforhold, en politistasjon i Uddevalla hadde ansvaret
for åstedet, og norsk politi ved Oslo politikammer hadde ansvaret
for brannen og brannstiftelsen. Denne delingen av ansvarsforholdene
i etterforskningen er noe jeg tror aldri ville blitt gjentatt i
dag. Det er helt umulig å tenke seg at det kan være riktig å etterforske
på den måten, og at man i dag kunne forsvart framgangsmåten – at man
drev så mye på hvert sitt sted med grunnleggende ting som måtte
ses i sammenheng.
Jeg mener vi må
være klar over at her har det vært grunn til å reise store spørsmål
senere. De som er rammet av dette, har dels slitt med alle de personlige
problemene knyttet til å miste sine nærmeste, og dels følt at de har
måttet leve med spørsmål som det er veldig vanskelig å forstå at
samfunnet har latt stå ubesvart.
Det som aller
mest låste arbeidet med etterforskningen, var konklusjonen om at
den danske trailersjåføren var gjerningsmann. Han var faktisk angitt
med fødselsdato i en stortingsmelding, noe kontroll- og konstitusjonskomiteen
har tatt opp. Stortingsmeldingen kom i 1992, og Stortinget var da
med på å dømme en person som var død i en mordbrann. Det har senere
framkommet at det ikke er tekniske bevis for dette mot ham. Politiet
har sagt at det ikke holdt. Det er klart at når politimesteren i
Oslo sa til VG den 13. mars 1991: «Alle andre muligheter enn dansken
er utelukket», låste det etterforskningen til ett spor, noe som
gjorde at man ikke så de andre mulighetene. Det har vært et problem
i alle disse årene etterpå.
Jeg vil si at
den grunnleggende feilen ble gjort i startfasen – på disse fire
punktene jeg har nevnt nå. Jeg mener at kommisjonen, som har laget
en rapport til Stortinget, i større grad burde omtalt de alvorlige
feilene som ble gjort i startfasen, og satt – litt klarere – bjella
på katten når det gjelder hvor årsakene til de grunnleggende startproblemene
som vi har dratt med oss videre, ligger.
Jeg snakker om
dette nå fordi jeg mener det er viktig at det vi i Stortinget sier,
må stå seg historisk. Det som sto i St.meld. nr. 63 for 1991–1992,
Om brannulykken på passasjerferjen Scandinavian Star, holder ikke
på disse fire punktene jeg har nevnt nå.
Jeg er veldig
glad for at kontroll- og konstitusjonskomiteen nå legger opp til
et vedtak på det punktet som er det aller alvorligste, at Stortinget
gikk ut over alle lover og regler for hva Stortinget skal drive
med, og dømte en gjerningsmann, noe det heller ikke var bevis for.
Det er jeg veldig glad for at man rydder opp i, men det skjer altså
nå, 28 år senere. Vi må tenke på hvordan hans familie og alle de
andre familiene har levd med disse spørsmålene.
Vi har fått en
rapport som går grundig inn i oppfølgingen av de etterlatte og pårørende
på helsesiden og andre deler av det. Det er bra. Kommisjonen har
prøvd å gå inn i forskjellige påstander når det gjelder brannforløpet,
på en grundig måte, men jeg synes den kunne gått grundigere inn
i hva vi har behandlet her på Stortinget, og hva som har ligget
til grunn for vår behandling tidligere. Det er behov for at det
står seg for ettertiden. Det som står i stortingspapirer og om Stortingets
behandling av denne saken, må stå seg historisk.
Støttegruppen
for de etterlatte og pårørende leverte innspill til kommisjonen.
Jeg kan ikke huske at jeg har sett støttegruppens innspill, som
de jobbet med i månedsvis, omtalt direkte i kommisjonens rapport.
Men de har et stort dokument særlig angående sjøsikkerhet, om hvordan
man kan trekke viktige erfaringer ut av dette, noe jeg mener vi
må gjøre. Det er helt sikkert et vedlegg til kontroll- og konstitusjonskomiteens
arbeid som vi kan ta med oss videre i flere sammenhenger.
Veldig mange viktige
punkter er omtalt, men det er ett punkt jeg vil nevne som også omtales
så vidt i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling. Det står:
«Dette viser at behovet for tydelige
og avklarte eierforhold er nødvendig for arbeidet med sikkerhet
til sjøs, slik blant annet Støttegruppen har vært opptatt av.»
De tar opp at
når det gjelder havnestatskontroll, må det være slik i det internasjonale
regelverket – Norge bør i hvert fall innføre det – at det skal være
avklarte eierforhold, rederforhold og driftsforhold, at man skal
vite hvem som har ansvar for disse tingene når skip anløper og er
i norske havner. Det mener jeg er et veldig viktig og klart punkt
som vi bør følge opp videre på andre måter.
Stortinget opphevet
foreldelsesfristen for mordbranner da det nærmet seg foreldelsesfristen
for brannen på «Scandinavian Star». Det er ingen foreldelsesfrist nå.
Så vi må være klar over her i Stortinget at når komiteen innstiller
på og sier at vi for vår del ikke ser at vi kan komme videre i denne
saken nå, betyr ikke det annet enn at vi sier til etterlatte og
pårørende rundt i landet at hvis det dukker opp nye ting, har vi
opphevet foreldelsesfristen. Det er klart at ingen her på Stortinget
kan sitte og avskjære andre fra å følge opp saken hvis det dukker opp
nye ting som det viser seg at vi ikke har kjennskap til nå. Det
er grunnen til at foreldelsesfristen ble opphevet den gangen.
Jeg mener vi må
gjøre dette med den største ydmykhet overfor dem som er ekstremt
sterkt berørt av dette også i dag. Vi er klar over at det er en
belastning med nye runder. Noen av dem som er sterkest berørt, vil
anse det sånn. Andre vil fortsette å slite med de spørsmålene som ikke
er besvart. I og med at det i innstillingen nå er gitt beskjed om
at den danske trailersjåføren ikke var gjerningsmannen, og man sier
unnskyld, er det klart at det er enda mer åpent hvem som var gjerningsmannen,
og hva som egentlig skjedde. Det spørsmålet vil leve videre som
noe tungt i vår historie – at det ikke er oppklart, og at man ikke
evnet å innrette etterforskningen og arbeidet slik fra starten av
at man greide å finne ut av det.
Jeg mener vi kan
si at den jobben Stortinget har gjort, og det politiet først gjorde
ved å gjenoppta etterforskningen, er veldig viktig. Da sa man at
man ikke kunne leve med det som ble gjort – de fire store feilene
jeg har nevnt – fra starten av. Man gjenopptok etterforskningen
for å etterprøve dette på nytt. Det var betryggende og viktig at
samfunnet kunne reagere sånn. Etter at henstillinger fra støttegruppen
og stiftelsen om gjenopptakelse av etterforskningen tidligere var
blitt avvist, ble den nå gjennomført. Det vet jeg at alle som ble
rammet, verdsetter.
Det man også verdsetter
høyt, er at Stortinget satte i gang denne kommisjonen og denne granskningen
og fikk den rapporten vi behandler i dag. Så må vi bare ha den rette
ydmykheten også videre. Når vi har behandlet det så langt vi kommer
nå, må vi ha den samme ydmykheten overfor dem som er rammet, også
videre, vi kan ikke bestemme hvordan de vil tenke om dette framover. Men
Stortinget har vist den største respekt og den største innlevelse
i hva det handler om, gjennom debatten i dag, og det tror jeg alle
vil sette stor pris på.
Svein Harberg (H) [13:45:02 ] : På tross av den tragiske bakgrunnen
har det vært en god debatt å følge i salen. Jeg vil takke for debatten
og for engasjementet. Det er godt å merke at regjeringen og et samlet
storting så klart understreker at selv om vi nå ikke ser at vi kan komme
videre, skal vi ikke glemme, og vi skal ta lærdom. Det betyr at
vi skal gjøre alt vi kan for å hindre at noe sånt skjer igjen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.
Presidenten vil
foreslå at sakene nr. 7, 8 og 9 behandles under ett. – Det anses
vedtatt.