Lars Haltbrekken (SV) [13:46:19]: På vegne av Ole André Myhrvold og meg selv vil jeg fremme et forslag om at de følgende tre sakene utsettes i påvente av at vi vet hva Island gjør knyttet til den tredje energimarkedspakken til EU.

Island er en viktig alliert i EØS-spørsmål, og det er viktig for oss å få en så omstridt sak som dette har blitt, godt belyst. Enkelte vil kanskje si i debatten at vi ønsker å overlate makten i saken til det islandske Alltinget. Det ønsker vi ikke. Vi ønsker at saken skal være godt nok belyst før Det norske storting fatter sin beslutning, og vi foreslår derfor at behandlingen av de tre følgende sakene på sakskartet utsettes i påvente av at vi vet mer om hva Island gjør.

Espen Barth Eide (A) [13:48:00]: Jeg mener at denne saken er både godt utredet og godt belyst. Det har vært en omfattende prosess i komiteen og i en rekke partier, inkludert mitt parti, som har hatt den oppe mange ganger. Det har, som representanten Haltbrekken vil ha lagt merke til, vært en ikke ubetydelig offentlig diskusjon også om dette temaet, og vi mener at vi er klare til å ha en behandling og ta en beslutning i denne saken.

Så mener jeg også at det er viktig å minne om at all makt ligger i denne sal, og at man ikke kan sette bort til et annet lands parlament å ta en beslutning for Norge. Jeg tror vi skal forholde oss til den vanlige prosedyren i EØS-saker, som er at regjeringen allerede har sluttet seg til, sammen med Islands regjering og Liechtensteins regjering gjennom EØS-komiteen, og venter på samtykke fra Stortinget, Alltinget og Liechtensteins parlament. Det er helt normal prosedyre. Jeg tror Norge skal ta sin beslutning og Island og Liechtenstein sine beslutninger. Derfor vil jeg anbefale Arbeiderpartiets representanter å stemme mot representanten Haltbrekkens forslag.

Stefan Heggelund (H) [13:49:27]: Jeg deler vurderingene som ble gjort av representanten Barth Eide. Dette er en sak som har vært grundig debattert i offentligheten, i komiteen og i partiene, og nå skal vi altså diskutere den her i salen. Jeg anbefaler derfor Høyres stortingsgruppe å stemme imot utsettelsesforslaget.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:50:04]: Det siste døgnet har med all tydelighet vist hvorfor vi bør utsette behandlingen av denne saken, som handler om å gi mer makt fra Det norske storting til EU-byråkratiet og om å innlemme EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen. Dette bør utsettes, for regjeringen har med ulike uttalelser skapt stor usikkerhet om hva som er konsekvensene av det som skal vedtas senere i dag.

Statsministeren uttalte én ting her i går når det gjaldt NorthConnect. Hun prøvde å distansere seg fra det senere på dagen med en Facebook-melding. Statsråd Terje Søviknes var tydelig fra talerstolen her i går på at det Stortinget kommer til å vedta her i dag, ikke vil få noen betydning for konsesjonsbehandlingen, mens det var kontakt mellom de tre forlikspartnerne i går kveld, der Statsministerens kontor prøvde å berolige ved å si: Nei, det som ble sagt fra Stortingets talerstol i går, var feil. Så var Terje Søviknes i dag kl. 12.58 ute og sa at det som Stortinget i dag skal behandle, har ingen betydning for behandlingen av NorthConnect.

Så i løpet av ett døgn har den ansvarlige statsråden, statsministeren og Arbeiderpartiet kommet med ulike uttalelser. Det som ligger til grunn nå, er at vi på 24 timer gang etter gang har fått ulike opplysninger fra regjeringen. Men den siste opplysningen er at det som blir vedtatt her i dag, ikke vil ha noen som helst betydning for NorthConnect, noe Arbeiderpartiet selv har satt som premiss for at de skal godta og innlemme EUs tredje energimarkedspakke.

Da mener Senterpartiet at det er totalt uansvarlig å gå til en behandling av saken nå, når det er skapt så mye forvirring fra både statsministeren, statsråden og det største opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet, som i denne saken er støtteparti for Høyre og Fremskrittspartiet. Det er uklokt og uansvarlig, ikke minst når vi ser at det også er usikkerhet rundt hva som skjer på Island. Jeg mener at Arbeiderpartiets representanter nå bør lytte til LO, som klart og tydelig sier at man bør få mer informasjon om hvilke konsekvenser dette får, og at man må gi seg selv mer tid.

Det eneste ansvarlige å gjøre for det norske storting, er å utsette denne saken, når vi ser hvor mye forvirring det har vært det siste døgnet, ikke minst fra regjeringens side.

Per Espen Stoknes (MDG) [13:52:37]: Dette er en sak som har vært bredt og vidt drøftet i norsk offentlighet. Innstillingen er veldig klar, og saken er lagt fram på helt vanlig måte. Jeg vil derfor oppfordre hele Miljøpartiet De Grønnes stortingsgruppe til å stemme imot utsettelsesforslaget. (Munterhet i salen.)

Bjørnar Moxnes (R) [13:53:17]: Timen før behandlingen av saken er det full forvirring om innholdet i og konsekvensene av saken. Arbeiderpartiets såkalte ufravikelige krav er at det ikke skal gis konsesjoner til utenlandskabler før det er gjort erfaringer med de to kablene som er under bygging. De vil ikke være i drift før i 2021, så vi kan tidligst høste erfaringene i 2022. Dette forstås som en stans for den omstridte NorthConnect-kabelen til Skottland. Men så viser det seg at den endelige avtalen mellom disse fem ACER-partiene ikke har med denne formuleringen. Det ble bekreftet av Erna Solberg i denne salen i går. Arbeiderpartiets såkalte ufravikelige krav og betingelse er altså ikke oppfylt i avtalen som de har inngått med de andre ja-til-ACER-partiene, og som et knapt flertall i Arbeiderpartiets stortingsgruppe stemte ja på grunnlag av.

Så prøver statsministeren å rydde opp i dette på Facebook i går kveld og skriver følgende:

«Regjeringens beslutning forutsetter samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og før vi tar beslutningen, skal vi høste erfaringer og gjøre grundige analyser av de kablene som allerede eksisterer eller er under bygging.»

Gitt dette kan ingen arrestere statsminister Solberg for avtalebrudd om hun høster erfaringer av kablene som i dag finnes, som går til Danmark og Nederland, og så analyserer virkningene av de to som er under bygging. Det kan gjøres i morgen, lenge før de to nye kablene er ferdige og i drift, som først er i 2021.

Med andre ord: Vår tolkning er at Erna Solberg på en presis måte har punktert det som har blitt framstilt som et ufravikelig krav av Espen Barth Eide fra Arbeiderpartiet. Alle tror NorthConnect stanses med avtalen, men de faktiske vedtakene fra komiteen betyr ikke det. I sum gjør ikke bare Arbeiderpartiet en historisk feil; de gjør det under falske forutsetninger. Derfor må saken utsettes til dette er helt tydelig avklart. Det er ikke gjort i stortingssalen av Erna Solberg, det er heller ikke gjort på Facebook av Erna Solberg, og det ligger ikke i avtalen mellom partene. Premissene dette inngås på, er altså falske og feilaktige og må klargjøres før saken kan behandles på en seriøs måte av Stortinget.

Ketil Kjenseth (V) [13:56:57]: Gratulerer med nytt verv, president!

Til representanten Bjørnar Moxnes: Heldigvis skal denne saken verken vedtas eller avklares på Facebook. Det skjer i denne salen, og alt tyder så langt på at det er det et stort behov for.

Denne saken har vært grundig debattert. Den ble levert fra regjeringen til Stortinget før jul. Vi har hatt mange måneder på oss, komiteen har tatt seg mer tid, så den er grundig belyst. For øvrig er det ni år siden EU vedtok den tredje energimarkedspakken, så vi har hatt god nok tid. Det som denne saken roper på, er en avklaring. For øvrig er utenlandskabler ikke egentlig en del av de direktivene vi skal behandle i dag, men det er en avtale mellom fem partier som er enige. Det kommer vi til i debatten når saken behandles.

For øvrig er det å si at å vente på Island og tillegge dem norsk suverenitet, at de skal ta avgjørelsen på vegne av oss, er ikke Stortinget tjent med.

Terje Halleland (FrP) [13:58:16]: Jeg blir litt usikker på hva vi skal utsette saken for, om det er på grunn av forhold og en debatt som foregår på Island, eller om det er på grunn av usikkerhet knyttet til NorthConnect. I min verden har jeg alltid vært av den oppfatning at hvis det skulle råde usikkerhet eller forvirring, så tar vi debatten. Kun å utsette saken kan da ikke ha noen hensikt eller føre til at vi kommer noe nærmere.

Den tredje energimarkedspakken ble vedtatt av EU i 2009. Det er med andre ord nærmere ni år siden. Komiteen har hatt saken til behandling siden 3. november. Vi har med andre ord holdt på en stund. Jeg tror det er tilstrekkelig til å kunne behandle denne saken i dag på en god måte.

Fremskrittspartiet kommer ikke til å støtte forslaget om å utsette saken.

Espen Barth Eide (A) [14:10:32] (ordfører for sakene nr. 7, 8 og 9): Vi har i dag til behandling energi- og miljøkomiteens innstilling på tre proposisjoner, som referert fra presidenten, om innlemmelse av EUs tredje energimarkedspakke i norsk rett med tilpasninger i norsk lovverk. Det er Prop. 4 S for 2017–2018 om EØS’ energimarkedspakke, Prop. 5 L for 2017–2018 om endringer i energiloven og Prop. 6 L for 2017–2018 om endringer i naturgassloven.

Jeg vil begynne med å takke for et meget godt samarbeid i komiteen om en svært viktig sak, og en sak det har vært mye oppmerksomhet rundt i det offentlige rom. Jeg mener vi i dag legger fram tre innstillinger som oppnår to viktige formål samtidig. Disse formålene har vært viktige for oss i Arbeiderpartiet, og slik jeg forstår det, også for resten av dem som utgjør flertallet i innstillingen. Det er at vi sikrer fortsatt offentlig eierskap og trygg nasjonal styring over våre egne energiressurser – tar godt vare på arvesølvet, som det ofte refereres til – og at vi samtidig viderefører en lang tradisjon for godt nordisk og europeisk samarbeid på energiområdet, et samarbeid som bare blir enda viktigere framover på veien inn i fornybarsamfunnet.

Den tredje energimarkedspakken ble vedtatt i EU i 2009 og implementert fra 2011 for å videreføre og styrke reguleringen av EUs indre markeder for elektrisk energi og naturgass. Den erstatter fire rettsakter som tidligere er innlemmet i EØS-avtalen, og som derved allerede er gjort gjeldende i Norge. Den nåværende pakken ble innført i desember 2005. Tredje pakke viderefører mange av de prinsippene som lå til grunn i andre pakke. Videre opprettes det nye regler for uavhengig nasjonal reguleringsmyndighet, det vi her kaller RME, og uavhengig klageinstans, et eiermessig skille mellom transmisjon og produksjon av elektrisk energi, at forbrukernes rettigheter styrkes, nye forordninger om grensekryssende krafthandel, og det opprettes et EU-byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndighetene, ACER, eller Agency for the Cooperation of Energy Regulators. Særlig denne delen av en samlet pakke har fått mye oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet, men den er altså en del av en større helhet.

Arbeidet med å innlemme Norge i tredje energimarkedspakke gjennom EØS ble påbegynt av daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe i Stoltenberg II-regjeringen og sendt på høring i 2013. Det skulle imidlertid gå helt til 2017 før saken nådde Stortinget, og da under en annen regjering enn den som først begynte arbeidet. Island, Norge og Liechtenstein har i EØS-komiteen sluttet seg til pakken våren 2017 med forbehold om, som tidligere nevnt, samtykke fra Stortinget, Alltinget og Liechtensteins parlament. Den prosessen pågår nå i de nevnte land.

Norge har mange års erfaring med kraftutveksling mellom de nordiske land. Dette strekker seg tilbake til 1963, da vi opprettet en organisasjon som ble kalt Nordel, men det skjøt mye raskere fart etter 1990, da det ble utviklet et reelt felles nordisk energimarked, altså et kraftmarked for strøm. Dette er senere utvidet til Baltikum, med forgreninger ned til Tyskland, Nederland og kontinentet for øvrig. Det har vært i vår interesse hele denne tiden å ha felles regler, for dette er krevende tekniske spørsmål. For spesielt teknisk interesserte: Spenningen vi har i kontaktene her i salen, er den samme i hele Norden samtidig og forutsetter konstant regulering av forholdet mellom produksjon og forbruk av strøm. Dette er vanskelig å få til uten internasjonalt samarbeid, for å si det forsiktig.

Samtidig er det slik at for alle praktiske formål går det aller meste av vår gass til Europa. Kraft er noe vi både eksporterer til og importerer fra Europa, hver dag. For eksempel importerer vi på nattetid rimelig utenlandsk kraft. Ikke minst våre kraftintensive industrier bruker utenlandsk kraft om natten, mens vi på dagen eksporterer, til en høyere penge, kraft ut til Norden og Europa. Det betyr at Norge har et system som sørger for stabilitet for forsyningssikkerhet og muligheten til å kjøpe billig og selge dyrt, samtidig som vi bidrar til det grønne skiftet på en gang. Det er denne tradisjonen vi vil ta videre gjennom å fortsette integrasjonen i det europeiske energisamarbeidet. Det hører også med til saken at de spesielle nordiske institusjonene som opprinnelig ble opprettet for å ivareta dette i Norden, nå er nedlagt til fordel for det å gå inn i de europeiske institusjonene, som nå setter de reglene som tidligere var nordiske.

Samtidig har det vært en rekke krevende og viktige spørsmål å ta hensyn til, for det har i debatten blitt reist spørsmål om tilslutningen til tredje pakke utfordrer suvereniteten over våre kraftressurser, om den utfordrer eierskap, hjemfallsrett, konsesjonslover eller den reelle styringen over kraften og gassen i Norge. Det er Arbeiderpartiets, og flertallets, vurdering at det gjør det ikke, i hvert fall ikke med de justeringer vi har gjort etter at vi har foretatt endringer fra det som opprinnelig lå i proposisjonen. Dem vil jeg nevne kort nå, og det blir anledning til å diskutere det mye mer inngående.

Vi mener regjeringens opprinnelige proposisjon la mye mer makt og myndighet til denne uavhengige reguleringsmyndigheten for energi enn det som var nødvendig for å oppfylle EUs minimumskrav. Så vi har i en nær dialog med Miljøpartiet De Grønne og regjeringspartiene kommet opp med en justert modell, som fortsatt gir en uavhengig reguleringsmyndighet, men hvis funksjoner avgrenses til å være tilsynsfunksjoner, til å fatte enkeltvedtak og på noen begrensede områder forhåndregulering med sikte på kommende enkeltvedtak, men ingen myndighet til f.eks. å utarbeide forskrifter eller utarbeide lovforslag. Det skal bli liggende i Olje- og energidepartementet, OED, eller i Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, slik det er i dag. Det er en viktig del av hvorfor vi beholder kontrollen over de sentrale spørsmålene i norsk kraftpolitikk.

Vi har vært opptatt av at denne saken aktualiserer en del spørsmål knyttet til utenlandskabler. Det er ikke slik – og allerede i det som skulle være stemmeforklaring, ble denne diskusjonen tatt opp – at medlemskap i tredje pakke pålegger oss å bygge nye kabler. Det er helt krystallklart slått fast at den beslutningen blir liggende i Norge. Det er en nasjonal suveren vurdering om det skal bygges kabler, og slik sett er ikke kabeldiskusjonen en direkte del av dette. Men vi har vurdert det slik at det er så mange spørsmål knyttet til det at vi var nødt til å slå fast noen hovedprinsipper rundt norsk energipolitikk og bruke denne anledningen til noen viktige justeringer i energiloven – ikke bare dette med reguleringsmyndighet, men også med hvem som skal ha ansvar for eierskap og drift i kabler. Det skal være Statnett. Transmisjonsnettet i Norge driftes i sin helhet av Statnett. Det er et viktig prinsipp og har også å gjøre med dette med eiermessig skille. Vi mener det prinsippet skal gjelde ut av landet og uten unntak. Det skal aldri med vårt opplegg, aldri, gå en privat kabel ut av Norge, verken nå eller i framtiden. Statnetts monopol skal gjelde uavkortet.

Så har vi i avtalen som de fem partiene i flertallet har gått inn for og underskrevet, og som også gjenspeiles i innstilling og vedtaksforslag, understreket at eventuelle nye kabler kun kan bygges dersom de for det første er samfunnsøkonomisk lønnsomme, og for det andre er basert på erfaringer fra de kabler som allerede ligger der, eller i dag er vedtatt – altså de to kablene som nå er vedtatt. For å få erfaring må man først høste den, og det betyr at det er meget lenge til man kan bygge noen nye kabler med den enigheten vi har fått her. I tillegg kommer kravet om Statnetts monopol.

Grunnen til at det er viktig, har å gjøre med vurderinger rundt pris, for om vi bygger en ny kabel til Sverige, vil det ha absolutt ingen påvirkning på prisen. Men bygger man en kabel til Storbritannia i nær framtid, kan det faktisk føre til at man importerer en noe høyere pris. Jeg sier i nær framtid, for Storbritannia er i full fart på vei bort fra kull og over til vind, og prisforholdene i Storbritannia vil endre seg om noen år. Men det er altså viktig at vi har kontroll på det, og derfor har vi også lagt dette inn, selv om det ikke direkte følger av saken.

Dette er rapport fra saksordføreren, men er også de forslagene som flertallet innstiller på. Jeg ser fram til en god debatt om et viktig spørsmål for Norge.

Stefan Heggelund (H) [14:27:13]: Dette er en debatt som har engasjert og provosert mange. Sånn er det i et demokrati, og det er bra. Vi skal ha meningsutvekslinger og gjerne heftige sådanne. Samtidig har vi sett eksempler i denne diskusjonen som ikke har vært så positive. Vi som er for forslaget, er blitt kalt grunnlovsbrytere. Det er vi ikke. Vi er blitt kalt landsforrædere. Det er vi ikke. Det er blitt skrevet at motstanderne burde ta til våpen og dermed ta oss såkalte landsforrædere for retten og gi oss knallharde dommer som ved krigsoppgjøret. Det er ikke bra. Det gagner ikke tonen som vi ønsker i vår debatt, ei heller bringer det informasjon om hva saken faktisk dreier seg om. I Norge har vi respekt for hverandres uenigheter, og vi bør alle jobbe for en anstendig debatt der vi ikke tillegger våre motstandere intensjoner de ikke har.

På mange måter er Norge en ledestjerne. Vi har et helsevesen og et utdanningssystem andre land kan drømme om. Vi har omstillingsdyktige og hardtarbeidende arbeidstakere som bygger velferden vår hver dag, og vi har et godt og velfungerende partssamarbeid hvor vi lytter til hverandre og respekterer hverandre. Sammen har vi bygget det som er et av verdens mest velfungerende demokratier.

Dette har vi fått til, vi som er så få i dette landet, gjennom kloke beslutninger og en viktig konsensustradisjon. Politiske skillelinjer i Norge er ikke som politiske skillelinjer i andre land, heldigvis. Noe av det norskeste som finnes, er å finne sammen. I andre deler av verden beundres f.eks. vår velferdsstat. I utlandet kan man lese artikler om dette mirakelet, og det drøftes hvordan det kan kopieres til andre land.

Det er faktisk noe av det samme som har skjedd med den tredje energimarkedspakken, for inspirasjonen for denne er helt klar. For det første handler det om hvordan vi har klart å bruke ressursene våre så fornuftig at nesten all energi vi bruker i Norge, er fra fornybare energikilder. Andre land ønsker å lære av oss. For det andre handler det om hvordan vi, med våre venner i Norden, samarbeider så godt om dette. Vi utveksler strøm med hverandre, og vi har gjort det i mange år. La meg si noe om disse to punktene, disse to momentene, som viser hvordan Europa inspireres av oss.

Tidligere i vinter hadde jeg en amerikaner på besøk som nesten ikke kunne tro sine egne ører da hun hørte hvor mye fornybar kraft vi har i Norge. Og la det ikke være noen tvil: Vannkraften er en av Norges viktigste byggesteiner. Den er ryggraden i det norske kraftsystemet. Vi har ca. 1 550 vannkraftverk som står for 96 pst. av den norske normalårsproduksjonen. Vi har over 1 000 vannmagasiner, og ca. halvparten av lagringskapasiteten dekkes av de 30 største magasinene. Den samlede magasinkapasiteten tilsvarer rundt 70 pst. av det norske kraftforbruket. Gjennom oppgraderinger og utvidelser har vi økt evnene til å utnytte magasinene. Det gir oss mulighet til å disponere vannet slik at det skapes størst mulig inntekter og stabil tilgang til kraft som er viktig for våre arbeidsplasser. Slik har markedet en viktig rolle i å sikre effektiv utnyttelse av vannet i magasinene.

Vindkraft står i dag for 2 pst. av totalen. Den kom sent, men godt, og i dag jobbes det med det største vindkraftprosjektet i Europa, i Norge. Kraftnasjonen befester sin posisjon igjen, fortsatt med fornybar energi. Norge drives av fornybar energi. Det kan vi være stolte av, og vi skal ikke skamme oss over at Europa lar seg inspirere av oss, snarere tvert imot.

Det andre momentet var om samarbeidet i Norden, hvor vi har utvekslet kraft med hverandre. Hvorfor gjør vi dette? Det er det flere grunner til. I utgangspunktet handlet det om forsyningssikkerhet. Hvis tilsiget i Norge var dårlig, skulle vi likevel sikre at norske innbyggere kunne varme hjemmene sine gjennom en kald vinter. Så vi bestemte oss, i Norden, for å finne sammen, jobbe sammen.

Forsyningssikkerhet gagner norske innbyggere som er opptatt av å ha strøm i støpslene sine. Forsyningssikkerhet har vært et tema i den norske debatten tidligere, f.eks. vinteren 2010–2011, med rekordlave magasinfyllinger og dermed rekordhøye kraftpriser i enkelte timer. Dette var kanskje grunnen til at Senterpartiets Ola Borten Moe reiste nettopp til England for å underskrive på at Senterpartiet ville ha mer kraftutveksling. Slike utfordringer reduseres med utveksling. Krafthandel spiller en sentral rolle i det norske vannkraftsystemet når det gjelder både forsyningssikkerhet og verdiskaping.

For dette bidro også til å bygge industri. Det skapte arbeidsplasser. Fordi vår kraft er fornybar, bidro vi til å spre gode og klimavennlige løsninger. La meg gi et eksempel på hvordan det fungerer i praksis. I Danmark har man erstattet regulerbar kullkraft med ikke-regulerbar vindkraft. Hvis Danmark ikke har mulighet til å importere strøm fra Norge de dagene de ikke får nok strøm fra vind, hadde ikke Danmark kunnet ta sjansen på å avvikle kullet sitt.

Når vi står her i dag og diskuterer den tredje energimarkedspakken, må vi være bevisst på hvor mye av tankegodset i denne energipolitikken som er hentet ikke bare fra vårt nabolag, men fra våre fjell og våre fosser. Andre ting i denne pakken handler om å styrke forbrukernes rettigheter og valgfrihet i det indre markedet, noe Norge og de nordiske landene har lagt til rette for for lenge siden.

Så hva er hovedsaken? Jo, det handler om å videreutvikle et felles regelverk for det indre kraft- og gassmarkedet i EU. Pakken viderefører første og andre energimarkedspakke, som i mange år har vært en del av EØS-avtalen. Vi har vært en del av energipolitikken til EU i 20 år. Det har tjent oss godt, og det vil fortsette å tjene oss godt.

Mye av diskusjonen har dreid seg om samarbeidsorganet mellom landenes reguleringsmyndigheter, populært kalt ACER. Oppgaven til samarbeidsorganet er å bidra til å eliminere hindringer i grensekryssende handel med elektrisk energi og naturgass. Først og fremst skal dette organet ha en rådgivende rolle, og det handler om å styrke samarbeidet mellom reguleringsmyndigheter for energi i EU.

I bunn og grunn snakker vi om et viktig klimatiltak. Energiforsyning er den største kilden til klimagassutslipp i EU. EU er i startfasen av sin omstilling til en mer klimavennlig energiforsyning. Norges kraftsektor er nær utslippsfri. Økt handelssamarbeid er en viktig innsats for å oppfylle målene i Parisavtalen ved at vi forserer overgangen til lavutslippssamfunnet. Vi prioriterer ikke proteksjonisme over klima.

Utfordringen er at den fornybare kraften, med unntak av vannkraft, er ikke-regulerbar. Det er ikke alltid like mye sol. Det blåser ikke alltid like mye. Derfor trenger vi et godt samspill mellom de ikke-regulerbare energikildene, slik at fristelsen til å bruke sterkt forurensende kull forsvinner. Man skal slippe å ha kull som reserve i Europa. Vi må sørge for at alle har den kraften man trenger, der man trenger den, når man trenger den. Det er bra for klimaet, og for Norges del er det også bra for eksporten.

Til slutt vil jeg si: De grunnleggende elementene i norsk energipolitikk vil ligge fast. Vi har fortsatt suverenitet over disponeringen av våre unike energiressurser og utformingen av vår energipolitikk. Når det gjelder konsesjoner til strømnett og kraftverk, gjelder fortsatt norsk regelverk, uavhengig av virksomheten til ACER. Norske synspunkter og interesser skal aktivt fremmes i utviklingen av det europeiske energimarkedet.

Regjeringspartiene har en god avtale med Arbeiderpartiet og MDG. Vi har gitt for å få det til. Vi slår en rekke prinsipper fast. For eksempel skal beslutninger om eventuelle nye utenlandskabler fortsatt være beslutninger som fattes fullt og helt av norske myndigheter, flaskehalsinntekter skal kunne brukes til å redusere nettariffene så vel som til vedlikehold og utbygging av det norske strømnettet, det skal være nasjonal, samfunnsmessig styring og kontroll over vannkraftressursene, og Statnett skal eie og drive alle framtidige mellomlandsforbindelser.

Oppsummert er denne saken viktig for norsk eksport i vårt viktigste eksportmarked. Den er viktig for klimaarbeidet i Europa gjennom at flere land kan nyte godt av fornybar energi, og den er også viktig for naturen fordi mindre natur vil måtte bygges ned. Jeg er godt fornøyd med denne avtalen som regjeringspartiene har inngått med Arbeiderpartiet og MDG.

Terje Halleland (FrP) [14:43:35]: Stortinget skal i dag ta stilling til innlemmelse av rettsakten som inngår i den tredje energimarkedspakken. La meg understreke at dette på mange måter har vært en lang og kompleks prosess. Det har gått ni år siden tredje energimarkedspakke ble vedtatt i EU. Det har vært en lang vei fram til i dag.

Med det vil jeg også understreke at dette for Fremskrittspartiets del har vært en inngående prosess som vi har brukt mye tid på, før vi har kommet til en konklusjon. Likevel har vi falt ned på at Norge har vesentlig større fordeler av å inngå denne avtalen enn hva landet ville hatt ved å stå utenfor. For Fremskrittspartiets del har vår oppmerksomhet vært rettet mot norske interesser, og det er også det som har vært avgjørende for vår posisjon her i dag.

Jeg har registrert den offentlige debatten, hvor det har hersket stor grad av usikkerhet rundt hva dette faktisk betyr, og det har vakt et voldsomt engasjement. Det har jeg både forståelse og sympati for. Derfor er det viktig å oppklare hva dette dreier seg om, og rydde vekk en del av de misoppfatningene som jeg har registrert i det offentlige ordskiftet.

Det er nemlig feil at vi i dag gir bort noe eierskap eller råderett over norsk vannkraft. Den skal fortsatt ene og alene være på norske hender. Det er ikke slik at det nå er byråkrater i Brussel som skal styre vannkraftproduksjonen i Norge, det er det markedet og norske politikere som skal gjøre.

La meg også slå fast at kraftforsyning og forsyningssikkerhet fortsatt er et nasjonalt anliggende. Vi skal med andre ord fortsatt ha billig, ren energi i Norge, og så skal vi tjene penger på å selge den overskuddskraften vi har. Vi skal i første rekke sikre tilstrekkelig energi til eget bruk, og det som er til overs, skal vi selge. Norge har en stolt tradisjon som eksportør av energi, som gjennom de siste tiårene har muliggjort vår felles velferd, og som også skal sikre den i framtiden. For Norge har alltid vært en nasjon som har rettet blikket utover og sett mulighetene forbi egne grenser. Denne egenskapen har på mange måter definert oss som folk – vår stolte sjøfartshistorie, polarhelter som sprengte grenser, og i nyere tid vår evne til å omsette energi globalt i penger. Vår suksess er et resultat av at vi tør å se utover, og ikke at vi murer oss inne her oppe i nord.

Flere, deriblant Senterpartiet, har under den pågående offentlige debatten påstått at innlemmelse av tredje energimarkedspakke vil bidra til økte strømpriser i Norge. Det er en avsporing av realiteten i saken. Det er ingenting i den tredje energimarkedspakken som tyder på at prisene for norske forbrukere går opp. Prisdannelsen på kraft er ikke noe grunnleggende annet enn på andre varer og tjenester. Det handler om forholdet mellom tilbud og etterspørsel, ikke om hvorvidt det opprettes et europeisk samarbeidsorgan eller ikke. Temperaturvariasjoner, nedbør, nasjonale skatter og avgifter er det som er med og påvirker strømprisen. Vi kan gjerne legge mye skyld for ting som er galt her i verden, på EU, men akkurat været og vedtak gjort i denne sal, som bl.a. elavgiften, styrer de faktisk ikke.

La meg også minne om at det heller ikke er slik at vi ikke tidligere har hatt prisøkninger i Norge. Fra 2009 til 2010 gikk strømprisen opp med 33 pst. Den gangen var det med rette værgudene som fikk skylden, og ikke ACER. Det er det som er viktig for meg å presisere: Strømprisene vil også i framtiden variere, helt uavhengig av om man går inn for den tredje energimarkedspakken eller ikke.

Mange spør seg om hvorfor dette er viktig for Norge, og hva endringene vil bety. Det enkle svaret på det er at dagens vedtak ikke vil medføre de store realitetsendringene for Norge. Det vil på mange måter bidra til å opprettholde status quo. Det er viktig, for det stadfester markedstilgangen til vårt viktigste marked i Europa. I den forbindelse vil jeg gjerne bruke litt tid på å snakke om viktigheten for Norge av eksport av naturgass, og den videre markedstilgangen som vi sikrer her i dag.

Norsk gasseksport var rekordhøy for tredje år på rad i 2017. Norge eksporterte om lag 122 milliarder standard kubikkmeter med gass, som i all hovedsak går til Europa. Dette tilsvarer en energimengde på rundt ti ganger den samlede norske vannkraftproduksjonen. Gass fra Norge dekker om lag 25 pst. av EUs totale gassforbruk, og eksportverdien av denne gassen var i fjor på 160 mrd. kr. Det nå å skape usikkerhet rundt vår eksport av gass må sies å være lite framtidsrettet, både for budsjettbalansen og for verdens klima.

Jeg ønsker å understreke noen punkter som har vært viktige for flertallet i denne saken:

• Det skal også etter inngåelsen av denne avtalen være nasjonal kontroll med og styring over våre vannkraftressurser.

• Det offentlige eierskapet til norske vannkraftressurser ligger fast.

• Beslutningen om nye utenlandskabler skal fattes av norske myndigheter.

• Flaskehalsinntekter skal fortsatt benyttes til å redusere nettariffer og brukes til vedlikehold og utbygging av det norske strømnettet.

Dette har vært en debatt som har versert lenge, og det er godt i dag å få sette punktum. Den avgjørelsen vi tar i dag, er viktig. Den sikrer markedstilgang, velferd og forutsigbare rammevilkår også i framtiden. Den sikrer også – selv om flere har sådd tvil om det – nasjonal kontroll med og råderett over våre naturressurser.

Ole André Myhrvold (Sp) [14:56:28]: Vi har ikke hatt akkurat denne debatten før, men det er ingen tvil om at vi har hatt utallige debatter som ligner, og de handler om å flytte makt til et overnasjonalt byråkrati utenfor folkevalgt nasjonal kontroll. I sommer handlet det om Finanstilsynet. Denne gangen handler det om energi, et område som i utgangpunktet ikke skulle omfattes av EØS-avtalen.

Saken dreier seg ikke om hvorvidt vi skal handle med kraft eller ikke – det har vi allerede gjort i mange år. Dagens debatt handler om hvorvidt vi skal tillate overnasjonale organer, hvor Norge ikke har stemmerett, å ha makt over norsk energipolitikk – i et landskap hvor EUs interesser oftest vil være kjøpers – og vi er selger – og makt over en energipolitikk som har tjent oss vel i om lag 100 år.

Senterpartiets utgangspunkt er at vi skal fortsette å sikre og utvikle energipolitikken med utgangspunkt i våre lokale og hjemlige naturressurser. Dette har gjort at naturressursene har kommet felleskapet til gode, bl.a. som billig kraft til industrien, arbeidsplasser og klima.

Derfor kan vi ikke tillate oss den risikoen det er å stå uten innflytelse på hvordan egen kraft skal brukes i framtiden. Vi tar ikke den risikoen rett og slett.

Dette handler i bunn og grunn om sjølråderett, sjølråderett over kraften og over energipolitikken. Det bekreftes av Justisdepartementets lovavdeling, og da særlig den siste vurderingen, som konkluderte med at tilslutning til ACER faktisk innebærer en suverenitetsoverføring – slik det nå er skissert. Merk det.

Lovavdelingen berører ikke spørsmålet om hvorvidt framtidige utvidelser av ACER og EUs kompetanse vil innebære større grad av myndighetsoverføring, og hva som skal til før man er over i noe som er mer enn «lite inngripende». Det bekymrer Senterpartiet.

Det vi vet, er at vi gjennom å tilslutte oss EUs tredje energimarkedspakke vil måtte overlate nasjonal kontroll over viktige beslutninger til EUs energibyrå. Byrået vil kunne treffe bindende vedtak i tvister mellom land, også i saker som berører forsyningssikkerhet, leveringspålitelighet, utvikling av kraftsystemet og utbygging av øverføringsnettet. Via overvåkingsorganet ESA og reguleringsmyndigheten blir slike vedtak også bindende for Norge. Dessuten har flere av landets ledende jurister understreket at erfaringen med og dynamikken i EU-systemet, og ikke minst EØS, gjør at suverenitetsavståelse ikke bare må vurderes isolert sett i den saken vi behandler i dag, men i et langt mer overordnet langsiktig perspektiv. Senterpartiet ønsker derfor en uavhengig juridisk vurdering av saken før det fattes vedtak. Dersom det ikke får flertall, mener Senterpartiet at saken må behandles etter Grunnloven § 115 om suverenitetsavståelse. Det vil være klokt.

Uavhengig av standpunkt burde det være viktig å vise at man tar beslutningen om myndighetsoverføring til EU på energiområdet på alvor. Norsk kraft som en hvilken som helst vare i et integrert europeisk energimarked kan medføre at norsk industri mister en av sine største konkurransefordeler. Flagger industrien ut, vil det koste arbeidsplasser, og det vil øke bruken av fossilt brensel.

Senterpartiet er klar på at norske myndigheter skal ha selvstendig kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten i Norge, herunder avgjørelser knyttet til industri og utkobling av kraft. Når hensynet til et indre marked med fri flyt veies opp mot norske interesser, vet Senterpartiet hva som har forrang. Historien har lært oss at det er all grunn til å være skeptisk. For eksempel ble Senterpartiets advarsel om at EØS ville svekke faglige rettigheter, i 1994 fullstendig avfeid av daværende statsminister Gro Harlem Brundtland. Historien har vist oss gang på gang at det er den frie flyten i det indre markedet som har forrang. Fri flyt – og ikke hensynet til nasjonale interesser, norske håndverkere, havnearbeidere eller norske trailersjåfører, for å nevne noen.

Hvis EU skulle gjøre unntak nå, når en nettopp insisterer på felles kjøreregler for den kommende energiunionen som det viktigste, ville det være unikt – ja, nærmest oppsiktsvekkende. Da burde vi i så fall bruke samme oppskrift også overfor håndverkerne, havnearbeiderne og trailersjåførene.

Det er ganske spesielt å stå her i dag som Senterpartiets representant og vite at man har LO-sekretariatet i ryggen, når vi spør: Hvorfor haster det så fælt? Det vi vet, er at vi handler med kraft i dag. Vi har en vare markedet vil ha. Det vi derimot ikke vet med sikkerhet, er konsekvensene av tredje energimarkedspakke eller konsekvensene av den såkalte vinterpakken, som er neste steg, og som ser ut til å bli betydelig mer inngripende med hensyn til nasjonal sjølråderett.

Fagbevegelsen og folkevalgte – mange langt inn i Arbeiderpartiets rekker – er bekymret og ber Stortinget vente. Senterpartiet mener vi har tid til å vente. Vi mener saken har betydelige mangler. Blant annet har ikke regjeringen fulgt utredningsinstruksen i saken. Vi foreslår derfor at man utreder saken i tråd med denne.

Når man inviteres til å gå til det skritt å innlemme Norge i EUs integrerte energimarked, må det i det minste skje på en måte som gjør at alle kan ha tillit til at saken er skikkelig behandlet.

Jeg tar opp de forslag Senterpartiet er med på i innstillingen.

Lars Haltbrekken (SV) [15:08:31]: I dag kom nyheten fra Det internasjonale energibyrået om at verdens utslipp av klimagasser igjen er økende. Trusselen om farlige klimaendringer er, sammen med tap av planter og dyr i naturen, en av de største truslene verden står foran.

Vi, som et rikt land, må gjøre det som står i vår makt for å forhindre de verste konsekvensene, og vi må være med på den internasjonale dugnaden for å kutte utslippet av klimagasser. De nærmeste årene må vi bidra med store kutt her hjemme, og vi må bidra til utslippskutt i andre land.

To av måtene vi kan bidra til utslippskutt på i andre land, er gjennom eksport av varer og tjenester produsert med fornybar energi her hjemme og gjennom eksport av kraft til erstatning for kull- og atomkraft.

Helt siden 1960-tallet har Norge solgt og kjøpt kraft fra andre land. Med de to kablene som nå er under bygging, vil vi ha 17 mellomlandsforbindelser til utlandet. Dette er forbindelser som har tjent oss, våre naboland og miljøet godt. Mellomlandsforbindelsene som Norge har bygd til nå, har bidratt til forsyningssikkerhet for Norge, bedre utnyttelse av fornybare energiressurser, kutt i utslipp av klimagasser og viktige inntekter til kommuner og fylker gjennom kraftselskap som i all hovedsak er offentlig eid.

Vi har kunnet importere kraft i år hvor det har regnet lite, i stedet for å legge ned industri, og vi har eksportert kraft som har bidratt til å fase ut kull- og atomkraft. Danmark har kunnet satse på vindkraft som følge av at de kan importere kraft fra andre land, deriblant Norge.

Et nordisk og europeisk energisamarbeid har vært og vil være nødvendig, bl.a. for å sikre forsyningssikkerhet og en god miljøpolitikk. Norge har historisk vist at et europeisk samarbeid på dette området er mulig uten at man avgir nasjonal suverenitet, slik man nå vurderer. SV mener det er viktig at vi har kontroll på reguleringen av strømnettet og strømmarkedet. Vi i SV vil fortsette samarbeidet med Europa, men vi trenger ikke å avgi suverenitet til et EU-organ, ACER, hvor vi ikke har stemmerett, for å kunne gjøre det.

Suvereniteten som stortingsflertallet i dag ser ut til å avstå, er alvorlig. Det skal opprettes et kontor i Norge som skal gjennomføre beslutninger fra ACER, men dette kontoret skal ikke være underlagt politisk kontroll. Særlig alvorlig blir suverenitetsavståelsen når vi ikke vet omfanget av den om vi ser fem eller ti år inn i framtiden.

Så vil jeg påpeke at deler av ACER-debatten har dreid seg om helt andre ting enn den burde. Det har vært advart mot økte strømpriser og om at EU vil tvinge oss til å bygge nye kabler til utlandet. Det er ikke en bekymring jeg deler. Fra den andre siden har det vært forsøk på å framstille saken som avgjørende i spørsmålet om Europa klarer å legge om fra fossil til fornybar energi. Det er det rene tøv. Norge kommer til å være en del av kraftmarkedet uavhengig av om vi går med i ACER eller ikke. Grunnen er åpenbar: Både vi, EU og miljøet er tjent med det.

Jeg synes vi som politikere skal være ærlige – ærlige om hva sakene vi diskuterer, faktisk handler om. Jeg er ikke en politiker som kan love velgerne billigere strømpris. Strømprisen kommer sannsynligvis til å øke i årene framover, men det er først og fremst fordi vi forhåpentligvis får en langt mer vellykket klimapolitikk enn i dag. Da vil strømprisen øke fordi prisen på forurensning øker. Hovedgrunnen til at de norske kraftprisene er blitt nær halvert de siste årene er først og fremst at prisen på forurensning har gått ned i Europa. Med den enorme klimatrusselen vi står foran, er det direkte uansvarlig å jobbe for redusert pris på forurensning. Det er en politikk for direktørene i de fossile selskapene, og ikke for de mange som er avhengig av et levelig klima.

For meg er det ikke et mål å ha lavest mulig strømpris, og det er heller ikke et mål med høyest mulig strømpris. Men vi trenger incentiver som stimulerer til energieffektivisering – det desidert viktigste tiltaket for å kutte klimagassutslipp og spare naturen for unødige kraftutbygginger. En lav strømpris vil effektivt blokkere arbeidet for dette.

Det som er viktig, er at vi sikrer norsk industri kraftkontrakter som gjør at industrien kan leve og produsere godt. Det har vi fått til, og det skal vi også få til framover. Derfor er det gledelig at f.eks. Norsk Hydro har vedtatt sin utvidelse på Karmøy. Det viser at industrien ønsker å være her, og at vi som politikere må legge til rette for det.

Det er mye mer som kunne ha vært sagt om debatten som har gått. Det har vært usakligheter fra flere hold. Vi, som er mot å avgi suverenitet, har også blitt forsøkt brunbeiset fra enkelte som hevder at vi er nasjonalister og mot internasjonalt samarbeid. Energispørsmål er blant de mest alvorlige temaene. Vi er nødt til å føre en debatt om denne saken.

Ketil Kjenseth (V) [15:21:20] (komiteens leder): Er det bare arvesølv – eller er det også verdensarv – vi diskuterer i dag? Er det bare vann som gjelder, eller er det også luft? For Venstre er det definitivt begge deler. Luft og vann er grunnlaget for liv. Jeg kjenner på både fortid og framtid i denne saken – ja, på generasjoner, og på både lokale krefter og naturkrefter.

Den 19. mars 1908, for 110 år siden i disse dager, ble den daværende samlingsregjeringa erstattet av en ren Venstre-regjering. Gunnar Knudsen ble statsminister og Johan Castberg, fra min hjemby Gjøvik, ble justisminister. Så ja, jeg kjenner min og Venstres arv. I denne rene Venstre-regjeringa ble dagens konsesjonslov utmeislet. I et land rikt på naturressurser, men fattig på kapital den gang, endte de med å stille norske og utenlandske interesser likt knyttet til konsesjon på vannkraft. Alle måtte la norske myndigheter være et mellomledd som i allmennhetens interesse kunne stille vilkår ved kjøp av naturressurser.

Videre fram mot 1917 fortsatte Gunnar Knudsen og Venstre i sin andre regjering arbeidet med industrikonsesjonsloven, vassdragsreguleringsloven, revidering av hjemfallsretten og, ikke minst, opprettelsen av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, NVE.

Har vi blitt kjøpt opp? Nei. Over 90 pst. av norsk kraftproduksjon er fortsatt i offentlig eie. Alle utenlandskabler er eid av det offentlige. Konsesjoner til produksjon, strømnett og utenlandskabler skal fortsatt vedtas i Norge. Vår suverenitet over disponeringen av våre unike energiressurser og utformingen av vår energipolitikk står ved lag.

Var det vanskelig for Venstre og meg å si ja til Arbeiderpartiets krav og forutsetninger? Nei, med vår arv og vår politikk i sekken var jeg trygg på at vi skulle komme Arbeiderpartiet i møte, på at vi fortsatt, i 100 år til, skal forvalte denne gode modellen for livgivende naturressurser.

Vel 100 år etter at vi i Norge opprettet NVE, trenger Europa et NVE-lignende organ – forkortet ACER. I Norge skal vi altså opprette et mini-ACER, siden vi er EØS-medlem og ikke et EU-medlem. Og ettersom vi har NVE fra før, skiller vi ut de såkalt uavhengige tilsynsoppgavene derifra og oppretter en reguleringsmyndighet for energi, RME, i NVE. I innstillinga er det gjort endringer som gjør at RME ikke får forskriftskompetanse eller lovkompetanse. Avståelsen av mulig politisk innblanding, fra både norske og utenlandske politikere, er dermed enda mer marginal enn hva Lovavdelingen i Justisdepartementet sa i sin uttalelse av 27. februar.

Industrireising, velferdsutvikling, kapitalinngang og infrastruktur for elektrisitet i Norge – alt dette er viktig arvesølv. Men det hjelper klimaet og kloden lite om det bare blir et irrgrønt lite hjørne av Europa og verden.

Hadde skipsrederen, ingeniøren, vannforvalteren og konsesjonslovens far, Gunnar Knudsen, levd anno 2018, er jeg helt sikker på at han hadde gått inn for Parisavtalen og de felles internasjonale forpliktelsene om å redusere bruken av fossile energikilder. Med så mye fornybar kraft og så mye oljepenger på bok i Norge, men så store utfordringer knyttet til klimaendringer i verden, er jeg helt sikker på at han hadde satt verden foran Norge.

Jeg velger å sitere Kjetil Lund, med rotfeste noe lenger til venstre i norsk politikk enn meg, i et innlegg i Klassekampen 10. mars i år:

«Knapt på noe område har EU-prosjektet vært mer ambisiøst og mer vellykket enn i energi- og klimapolitikken. I de FN-ledede klimaforhandlingene har EU forhandlet som én blokk i årevis. Alltid har EU satt seg høyere mål enn de andre store landene, og alltid har de presset på for en mer ambisiøs og mer forpliktende avtale. Det hadde ikke eksistert en Paris-avtale i dag uten EUs ambisiøse og samordnede klimapolitikk. (…)

Verdens største klimakvotesystem ble etablert i Europa. EUs direktiver om fornybar energi og energieffektivisering har drevet utviklingen framover og kostnadene nedover.

Dette samarbeidet støttes av de aller fleste sosialdemokrater, miljøvernere og venstreorienterte i Europa. De som ønsker at samarbeidet skal desintegrere, er ikke oss, men de framvoksende høyrepopulistiske partiene i Europa.»

Da er det naturlig å spørre seg i dag: Hvem er de høyrepopulistiske partiene i Norge? Det er et noe merkelig rød-gul-grønt galleri vi ser utfolde seg her i dag, i verdens rikeste land. Hvordan tenker SV og Rødt om internasjonal klima- og miljøsolidaritet i denne saken? For ikke å glemme Kristelig Folkeparti: Hva tenker de om nestekjærlighet når klimaendringene presser på og verden må handle? Holder det å spørre Høyesterett om gode råd da?

Det er behovet for en omstilling, fra fossilt til fornybart, som er saken i dag – i samarbeid med flest mulig andre land. Vi skal lede innbyggere og industri inn i dette skiftet. Venstre har vært med på slike skifter og ledet an tidligere. Det var Venstre i Bondevik II-regjeringa som i 2003 tok initiativet til den elbilpolitikken som i 2019 trolig vil gjøre elbilsalget større enn fossilbilsalget for første gang.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:32:56]: Norge er en energinasjon. Vannkraften dannet grunnlaget for industrialiseringen av Norge, og dette var fortrinnet som gjorde oss til en industrinasjon og dannet grunnlaget for en raus velferdsstat. Ved å temme fosser og vassdrag fikk vi tilgang på rimelig, stabil og regulerbar kraft til både husholdningene og industrien. Senere var det petroleumsressursene på norsk sokkel som løftet oss opp i elitedivisjonen blant verdens mest velstående nasjoner.

Energi har vært viktig for utviklingen av Norge og vil også i framtiden være et av våre sterkeste fortrinn. Det er således ikke overraskende at saker som den vi diskuterer nå, vekker engasjement.

EØS-avtalen har tjent Norge og våre interesser godt. Den har gitt oss markedstilgang hos våre handelspartnere i EU, samtidig som vi har beholdt selvråderetten. Begge deler har vært og vil være viktig for Norge også i framtiden.

Debatten om tredje energimarkedspakke har gått med høy temperatur i mediene og i stor grad handlet om de konstitusjonelle sidene ved tilslutningen til ACER og hvilken konsekvens dette vil ha for Norge. Kristelig Folkeparti er bekymret for at en tilknytning til ACER gjennom EUs energimarkedspakke kan innskrenke Norges handlingsrom på et område som er svært viktig for oss. Norge må opprette en uavhengig reguleringsmyndighet, RME, som står utenfor norsk politisk kontroll. ACER har både håndhevings- og vedtaksmyndighet overfor RME, og det oppleves som problematisk.

Dette betyr ikke at vi ikke mener det er viktig med energisamarbeid i Europa. Norge har stor produksjon av fornybar kraft og har potensial for ytterligere produksjon, som overstiger innlandets behov, men vi er skeptiske til byråer og tilsyn som står utenfor politisk kontroll.

Kristelig Folkeparti har vært en sterk forsvarer av EØS-avtalen og mener den har tjent Norge vel. Men det ligger også et handlingsrom i EØS-avtalen som vi kan bruke. Norge har vært pliktoppfyllende i vår etterlevelse av avtalen, men noen ganger er det også riktig å si nei.

Kristelig Folkeparti mener det er behov for en avklaring av hvordan tilslutning til ulike organer skal behandles lovmessig. EUs intensjon om tettere integrering av medlemslandene vil også medføre at Norge blir tettere integrert gjennom nye byråer og nye tilsyn. Det er de konstitusjonelle spørsmålene som bekymrer oss. Spørsmålet er om det her opparbeides en sedvane i behandlingsmåte av slike direktiver. Dette ønsker Kristelig Folkeparti at Høyesterett vurderer.

Alle som er opptatt av EØS-avtalen, bør være enig i at det behøves noen avklaringer. Vi er ikke tjent med at det stilles spørsmål rundt framgangsmåte og det konstitusjonelle. Grunnloven § 83 sier at Stortinget kan be om juridisk vurdering. Dette er ikke flittig brukt og har ikke vært brukt siden 1945. Dette betyr at terskelen for å bruke denne muligheten er høy, men Kristelig Folkeparti mener at dette er riktig å gjøre i en situasjon hvor det er stor uenighet rundt det konstitusjonelle knyttet til internasjonale avtaler og suverenitet.

Når en så stor del av debatten rundt tredje energimarkedspakke omhandler konstitusjonelle forhold, er det et viktig tegn på at vi trenger en avklaring. Kristelig Folkeparti er en sterk forsvarer av EØS-avtalen, og vi mener det er ugunstig for avtalens framtid at det er uenighet rundt de juridiske tolkningene.

Det ser ikke ut til at Kristelig Folkepartis forslag får støtte i dag, og Kristelig Folkeparti vil derfor stemme imot tilslutning til tredje energimarkedspakke, slik saken ligger nå. Jeg fremmer det forslaget vi har tatt opp, og dersom vårt forslag faller, ønsker Kristelig Folkeparti subsidiært å stemme for forslag nr. 1 – at dette behandles etter Grunnloven § 115.

Per Espen Stoknes (MDG) [15:43:01]: La det være klart: Dette er en sak som handler om klima og fornybarrevolusjon. Store deler av miljøbevegelsen sier derfor ja til at Norge skal slutte seg til ACER og tredje energimarkedspakke. Sammen med de aller fleste miljøorganisasjoner sier Miljøpartiet De Grønne ja til at Norge skal delta i denne europeiske fornybardugnaden, og vi sier ja til å prioritere jordens og økosystemenes framtid foran nasjonale og snevre økonomiske interesser. Vi er glade for at vi har kommet fram til en god avtale, og takker for et godt samarbeid med Arbeiderpartiet og med regjeringen som sikrer både nasjonal kontroll med norske naturressurser og sterkere naturhensyn.

Det er en litt uvanlig koalisjon av partier som sier ja til energisamarbeid. Saken kaster med det lys over en viktig skillelinje mellom De Grønne og store deler av den tradisjonelle venstresiden i norsk politikk, inkludert Senterpartiet, for den grønne bevegelsen er konsekvente internasjonalister, mens deler av den tradisjonelle venstresiden er mer nasjonalt orientert. De Grønne setter konsekvent klima og miljø først, mens den tradisjonelle venstresiden ofte dropper miljøpolitikken om den ikke er populær eller nasjonalistisk nok.

I debatten om ACER har dette blitt tydelig, for store deler av venstresiden er villig til å nedprioritere hensynet til verdens miljø og klima for å beskytte nasjonale interesser i denne saken. Argumentene varierer riktignok fra parti til parti og fra aktør til aktør. Et eksempel er at flere i SV, som representanten Haltbrekken, på en ryddig måte har avvist deler av retorikken til Nei til EU. De havner likevel på motsatt side av en nær samlet miljøbevegelse og Miljøpartiet De Grønne. Gjennomgangstonen blant aktørene som sier nei til samarbeid her i dag, er likevel: Norge er viktigst. Solidariteten stanser ved landegrensene. I den norske ACER-diskusjonen har lave strømpriser for oss nordmenn, verdens rikeste og mest privilegerte befolkning, plutselig blitt viktigere enn utslippskutt og effektivisering. Det har blitt viktigere at nordmenn skal kunne lade Teslaen og smelte snøen foran carporten nesten gratis enn å bidra til rimelig og ren energi på polske kjøkken og å få stengt ned tyske kullkraftverk. Barnebarnas framtid skal nedprioriteres for at verdens mest privilegerte mennesker skal fortsette å ha verdens laveste strømpriser.

Den sosiale profilen på en slik politikk er elendig. Effekten for Europas klimaomstilling er alvorlig. Derfor er dette en trist dag for store deler av norsk venstreside. For miljøutfordringene er globale, de knytter hele menneskeheten sammen i et skjebnefellesskap. I dag kom nyheten om at klimautslippene øker igjen i verden. Hovedårsaken til at det skjer, er akkurat den samme selvsentrerte tankegangen som har preget mye av ACER-debatten. Det spres myter, mistenksomhet og uvilje mot internasjonalt samarbeid. Frykten for at folk i andre land skal oppnå fordeler, er så intens at klimaet må vike, selv i partier der mange har et sterkt og ærlig klimaengasjement. Det beviser at miljøengasjementet på deler av norsk venstreside er impotent i møtet med tøffe prioriteringer.

De Grønne og høyresiden har antakelig ganske ulik motivasjon. Fra vårt standpunkt her i dag handler ikke dette for oss om frihandelsideologi. Vi tar tvert imot avstand fra høyresidens enøyde jag etter deregulering for størst mulig frihet for kapital, ofte på naturens bekostning. Vi erkjenner også at det finnes flere reelle, krevende dilemmaer i debatten om ACER. Det er også grunnen til at en tredjedel av vårt landsstyre og mange av våre tillitsvalgte har landet på en annen konklusjon enn flertallet i partiet. Det er også grunnen til at vi stiller tydelige betingelser for å kunne gi vår tilslutning til ACER, betingelser som mer naturvern, nasjonal kontroll og nasjonalt eierskap til ressursene. Vi mener også at suverenitetsspørsmålet er så viktig at praksisen bør gjennomgås av Høyesterett, og jeg tar derfor opp vårt forslag og varsler støtte til forslaget om behandling etter Grunnloven § 115.

Men når disse nevnte betingelsene nå er innfridd, må vi spørre oss: Er det virkelig riktig at Norges første veto i EØS-samarbeidet skal være i en sak om kraft og klimasamarbeid? I EU jobber miljøbevegelsen og våre grønne søsterparti sammen med andre for å gjøre den europeiske klimadugnaden til virkelighet. For vi kan velge å trekke opp stigen etter oss, bygge murer og starte utmeldingen av EUs fornybardugnad, eller vi kan velge en livsnødvendig solidaritet på tvers av landegrenser og generasjoner.

Bjørnar Moxnes (R) [15:54:52]: I 1909 vedtok Stortinget at vannkraften tilhørte folket og skulle komme fellesskapet til gode. Kraften fra fossefallene la grunnlaget for det norske industrieventyret og gjør at Norge i dag er en verdensledende, grønn industrinasjon som ved hjelp av vannkraften foredler metaller og mineraler som verden trenger, med mye mindre CO₂-utslipp enn konkurrentene våre.

Den kraftkrevende industrien, som er bygd på norsk vannkraft, eksporterer for 118 mrd. kr i året. Den skaper tusenvis av grønne arbeidsplasser og er det industrielle grunnlaget for innovasjon og næringsutvikling i framtidsrettede bransjer. Den sikrer sysselsetting og bosetting langs kysten vår. Men i dag kan Stortinget vedta slutten på dette industrieventyret, fordi Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, sammen med Arbeiderpartiet og De Grønne, vil legge Norge inn under EUs energibyrå. Det betyr at EU får økt innflytelse over vår viktigste evigvarende ressurs, vannkraften.

Målet til EU er et integrert strømmarked i hele Europa, med maks 2 øres prisforskjell på strømmen. ACER skal sørge for at det blir en tilstrekkelig fri flyt av strøm til at målet nås. Det er dette byrået som de nevnte partier vil at Norge skal avgi suverenitet til – et byrå hvor vi ikke engang har stemmerett. Hvis utenlandske interesser får styring med den norske vannkraften, kan de bruke Norge som råvareleverandør, som et batteri for industrien på kontinentet. Det kan føre milliarder av kroner i verdiskaping og tusenvis av grønne arbeidsplasser ut av Norge.

Så sier ACER-tilhengerne: Det lages en norsk myndighet som skal regulere bruken av kraftkablene. Men denne myndigheten skal være helt frikoblet fra det norske demokratiet, fra storting og regjering. Den skal være underlagt EUs beslutninger. Den skal gjøre som EU har bestemt. Det betyr at EU får makt over bruken av norske eksportkabler. Og Norge, som en stor energiprodusent, har ikke de samme interessene som EU, som er en stor energiimportør. Men hvis det blir konflikt om bruken av kabler eller om bygging av nye kabler, kan EUs energibyrå fatte bindende vedtak.

Så sier ACER-tilhengerne at avtalen partiene imellom sikrer at norske myndigheter har full styring og kontroll. Men så lenge vi ikke har en rettslig bindende avtale med EU om dette, betyr avtalen i realiteten ingen verdens ting, for det er EU som i siste instans bestemmer.

Etter valgtapet i høst lovde Arbeiderpartiet at det skulle bli færre forlik med høyresiden. De skulle bli tøffere mot EU. De skulle bruke handlingsrommet i EØS-avtalen. I denne saken har Arbeiderpartiet muligheten til å la handling følge ord. De har hele LO, AUF og et flertall av egne ordførere og fylkeslag i ryggen. Men hva gjør de? Jo, de går sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og EU mot eget grunnplan og hele fagbevegelsen. Og for at toppfolkene i Arbeiderpartiet skal få igjennom EUs vilje, går de til det skritt å feilinformere egen stortingsgruppe, som statsministeren ufrivillig avslørte i denne salen i går.

Jeg tror politikerforakten øker når folk ser at politikereliten trosser folkeviljen på denne måten.

Steder som Årdal, Sunndal, Sauda, Høyanger, Odda, Karmøy, Herøya og Mo i Rana har vært Arbeiderparti-bastioner, for Arbeiderpartiet har vært garantisten for den kraftkrevende industrien. Med underleggelsen under ACER er den epoken over. Jeg vil si til de mange i LO og Arbeiderpartiet som har kjempet som løver sammen med oss mot ACER, at de er hjertelig velkommen til å bygge et politisk alternativ sammen med oss, for det er helt uverdig at våre sterkeste industrisamfunn langs kysten, dyktige tillitsvalgte og engasjerte partimedlemmer skal bøye nakken for en elite i Oslo som har null grasrotkontakt, og som går sammen med Fremskrittspartiet og Høyre for å tekkes Brussel og EU. Norge trenger et arbeiderparti som kjemper for demokratisk kontroll over våre naturressurser og for arbeidsplassene i kraftkrevende industri.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag om folkeavstemning.

Statsråd Terje Søviknes [16:06:53]: Vinterens debatt om den tredje energimarkedspakken har vært preget av stort engasjement og mye følelser. Det er ikke så rart – alle i Norge har et forhold til vannkraften vår. Akkurat som olje og gass på sokkelen er vannkraften vår felles ressurs. Den har gitt grunnlaget for industrialiseringen av Norge og er i stor grad eid av oss alle i fellesskap gjennom kommuner, fylkeskommuner og staten.

Tilsvarende gir alltid saker om EU stort engasjement i Norge. Vannkraft og EU i samme debatt blir en kraftfull diskusjon.

Når debatten blir så følelsesladet og engasjementet er så stort, er det lett å miste av syne hva saken egentlig dreier seg om. Fakta kommer dessverre ofte i andre rekke.

Norge er allerede en del av det europeiske energisamarbeidet gjennom første og andre energimarkedspakke, som ble vedtatt i 1996 og 2003. Det har tjent oss godt som en stor eksportør av både kraft og gass.

Vi har i dag et overskudd av fornybar kraft, og på daglig basis utveksler vi kraft både med de andre nordiske landene og med Europa. Vi importerer bl.a. rimelig vindkraft når etterspørselen er liten i Europa, og vi kan eksportere norsk regulerbar vannkraft når etterspørselen er stor i Europa. Da kan vi skru opp vår produksjon.

Det er en vinn-vinn-situasjon for Norge, og det sikrer forsyningssikkerheten vår – både for husholdninger, for kraftkrevende industri og for næringslivet ellers. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 2010 – da hadde vi kraftkrise i Midt-Norge, og vi sto i en situasjon der man netto måtte importere kraft.

Vi er den sjuende største eksportøren av gass i verden, og vi dekker i dag 25 pst. av EUs gassforbruk. Faktisk produserer vi mer gass enn olje på norsk sokkel. Det gir enorme inntekter til fellesskapet – og Europa er vår kunde. Med et slikt utgangspunkt er vi tjent med at det utvikles et åpent og velfungerende marked for energi i Europa som gir forutsigbarhet for norske aktører. Tredje energimarkedspakke og ACER er en naturlig videreføring av dette.

For å møte klimamålene skal EU gradvis erstatte kullkraft med fornybare energikilder. Flere land har også mål om å fase ut kjernekraft. Mens kull og- og kjernekraftverkene gjerne har ligget nær de store forbruksområdene, blir sol- og vindenergi produsert spredt over store områder. Det krever harmonisering av tekniske regelverk, handelssystemer, markedsorientering og utbygging av nett mellom regioner og land på kontinentet.

Tredje energimarkedspakke og ACER skal bidra til dette. Det er først og fremst et teknisk regelverk for å sikre åpne og velfungerende markeder. ACER, byrået for samarbeid mellom de nasjonale reguleringsmyndighetene for energi i hvert enkelt land, er verken mer eller mindre enn det – et samarbeidsorgan som skal gi råd og veiledning om videreutviklingen av energimarkedene i Europa. De skal ikke ta over den nasjonale energipolitikken i de enkelte land, og de skal ikke ha lovgivende myndighet.

La meg når det gjelder en del av de påstandene som har vært i sosiale medier og i debatten, slå fast:

1. Norske energiressurser skal forbli norske.

2. Norske myndigheter vil fortsatt ha full kontroll og styring med de norske energiressursene og norsk energipolitikk.

3. ACER vil i seg selv ikke bidra til noen økning i strømprisen i Norge.

Altså skal myndighetene fortsatt behandle konsesjoner om utbygging av ny fornybar kraft, utbygging av nettet og eventuelt utbygging av nye utenlandskabler.

Når det gjelder kabler, er vi i regjeringen opptatt av balansen mellom utviklingen i den norske kraftproduksjonen og overføringskapasiteten i utenlandsforbindelsene. Ved behandling av nye kabler skal samfunnsøkonomisk lønnsomhet, naturhensyn og konsekvenser for kraftsystemet stå sentralt, herunder også å høste erfaring med de kablene som eksisterer, og analysere de kablene som er under utbygging.

Helt avslutningsvis: Det er forsøkt skapt en usikkerhet omkring dette i dag – senest gjennom VG, mellom undertegnede og statsministeren – om hva som ble sagt i går, og hva som ble sagt i dag. Jeg sier det samme nå som i går: Vi skal forholde oss til det regelverket som gjelder for utenlandskabler, og de føringene som blir gitt i denne sal, ved behandlingen av NorthConnect.

Else-May Botten (A) [16:24:24]: Denne saken handler om kraftmarkedet og gassmarkedet til Europa og reguleringsmyndighetene som vi skal forholde oss til, og målsettingen om at alt samarbeid mellom landene skal rigges for å nå Parisavtalens klimamål. Saken er både krevende og sammensatt. Den har mange elementer i seg, og de henger gjerne sammen. Det er stort engasjement rundt omkring i landet. Viktige spørsmål har blitt stilt gjennom det engasjementet, og de er blitt besvart. Det har vært stilt viktige krav, som også har blitt innfridd gjennom den avtalen vi i dag vedtar.

Som kraftsosialister er vi i Arbeiderpartiet hele tiden opptatt av å se muligheter for en god industripolitikk, en god klimapolitikk og en god arbeidslivspolitikk. Det er bra hvis det henger sammen og fungerer bra.

Tredje energimarkedspakke ble lagt fram for komiteen før jul. Nei til EU var ivrig på å sende ut informasjon om at denne saken, og den tilslutningen vi eventuelt skulle gi, og spesifikt ACER, ville bidra til at Norge sa fra seg suvereniteten. Derfor utfordret komiteen Lovavdelingen på dette spesielt. Vi fikk to svar. Det første svaret var på 26 sider – et langt dokument som bidro til å avklare at tilslutning til ACER ikke gir noe grunnlag for suverenitetsavståelse. Det har vi forholdt oss til. ACER er et samarbeidsorgan mellom landene i Europa og skal fungere som en regulator for å få energiflyten til å bidra til å nå klimamålene, som jeg sa i stad. Det nordiske markedet, som vi opererer i, har fungert på samme måte i mange år og har tjent oss godt. I Møre og Romsdal, som jeg kommer fra, fikk vi linjen Nea–Järpen på plass og kraftlinjen og kraftkabelen fra Sogndal opp til Ørsta og Ørskog. Det har vært utrolig viktig for oss for å ha forsyningssikkerhet for kraften. Det bidrar til trygge arbeidsplasser. Det bidrar til at industriutviklere tør å satse, tør å utvikle seg og ikke minst investere i nye prosjekt.

Store deler av tiden har vi nå overskudd av strøm i Norge. Derfor kan vi gå ut i det markedet vi har tilgang til, og selge dyr kraft og kjøpe billig når industrien måtte trenge det. Det er det som har vært bidraget i mellomlandsforbindelsene vi har i dag.

Det neste spørsmålet mange stiller seg, er om vi får høyere priser hvis vi går inn i tredje energimarkedspakke. Svaret på det er nei, for i denne saken kan vi ikke vedta verken om det blir sol eller vind, om det blir kaldt eller varmt, eller om etterspørselen er stor eller liten, hjemme eller ute. Men det er disse faktorene som spiller inn på pris i utgangspunktet, og ACERs oppgave er å bidra til å få en bra flyt av kraft mellom landene. Vi har allerede innfridd EUs 2030-mål på dette området. Det nordiske kraftmarkedet fungerer godt. Utfordringene i EU går mer på å få resten av Europa til å gjøre det samme som vi har lyktes med i Norden, gjennom et kraftsamarbeid på tvers av landegrensene. Mer fornybar kraft i hele Europa vil faktisk bidra til lavere kraftpriser, for kullkraften er, på grunn av CO₂-avgiften, dyrere enn den fornybare kraften.

Intensjonen vår har vært å være på innsiden av et kraft- og gassmarked som er viktig for norsk industri, og som har tjent oss godt i 20 år, samtidig som vi har fastlagt en politikk som bygger på industriutvikling her i Norge, at vi i tillegg tar ansvar for å nå klimamålene, og at vi ikke sier fra oss noe som helst av rettigheter verken når det gjelder suverenitet eller arvesølvet. Det er det denne avtalen vi har fått til, bygger på.

Så til våre tillitsvalgte hjemme i de ulike fylkene som lurer på hva deres representanter i dag kommer til å stemme. Til dem vil jeg si at stortingsgruppene har hatt sine runder. Arbeiderpartiet har hatt fem runder i stortingsgruppen der vi har diskutert dette. De ulike representantene fra hvert enkelt fylke har fulgt sine fylkesårsmøter. Der har det vært både ja og nei. Både landsstyret og gruppemøtet i Arbeiderpartiet har landet på et flertall for, men alle krav vi har stilt når det gjelder konsekvensene, er innfridd i avtalen. Det betyr at alle fra Arbeiderpartiet i dag stemmer ja, men de har også brakt med seg kritiske røster fra fylkene og gjort det de kan for å få fram den uroen og den bekymringen som ligger til grunn.

Lene Westgaard-Halle (H) [16:29:43]: For ni år siden vedtok EU det vi debatterer i dag, den tredje energimarkedspakken. Og logisk nok, siden dette er den tredje, følger det av den første og den andre. Med andre ord er vi allerede med i et samarbeid om energi i Europa. Dette har vært en del av hverdagen vår i mange år. For en energinasjon som Norge er det bra.

Så tre viktige oppklaringer: Arvesølvet forblir vårt, Norge vil fortsatt bestemme over norsk kraft, og kraftprisene går ikke opp som følge av tilknytning til ACER. Denne pakken er et sett med regler om reguleringen av elektrisitet og gassmarkeder. Det vi debatterer i dag, er lite mer enn endringer av regler, eller oppdateringer av regler, fra 2003. Dette er regler Norge allerede har implementert, og som har vært ukontroversielle. Mye av det som vi diskuterer, er gjeldende praksis i Norge allerede, og i realiteten betyr det at EU tilnærmer seg systemet vi har i Norden, og ikke omvendt.

De siste 20 årene har EU utviklet en felles energipolitikk, som bl.a. skal innfri de klimamålsettingene som vi har i Europa. Et eksempel er å legge til rette for innfasing av lokal, fornybar småskala kraftproduksjon. EUs energiunion er bra for Norge, den er bra for verdiskapingen og den er bra for forsyningssikkerheten, men viktigst av alt: Den er bra for klimaet. For det er det dette dreier seg om: Europas vei mot en fornybar hverdag.

Hvis alle er for et fornybarsamfunn, og hvis vi allerede samarbeider om energi, hvilke endringer er det vi da egentlig gjør i dag? I bunn og grunn står vi igjen med én ting: ACER. Så hva er egentlig ACER? Om alle påstandene som florerer om ACER hadde vært sanne, hadde jaggu jeg også vært imot, for hvem vil vel ha høyere strømpriser, og hvem vil vel miste råderetten over kraften? Ingen. Nå skal jeg vokte meg vel for å tale på vegne av andre partier, men jeg skal likevel driste meg til følgende påstand: Ikke en eneste av de 169 representantene i Stortinget er for å miste råderetten over norsk kraft. Ingen skal ta fossefallene våre, ingen skal stjele arvesølvet vårt, og selv om vi harmoniserer regelverket for organiseringen av kraftmarkedene, har Norge selvfølgelig fortsatt suverenitet over disponering av egne energiressurser og egen energipolitikk. Norsk regelverk om konsesjoner til strømnett og kraftverk vil fortsatt gjelde. Ingen foreslår å endre det.

Så hva kan de egentlig bestemme, da? ACER er i forordningen gitt kompetanse til å fremme tre ting: «opinions», «recommendations» og «binding decisions». De to første kategoriene lar ACER gi anbefalinger om tekniske aspekter ved å fremme handel med strøm over grensene. Ingen av dem er bindende. Så er det den tredje kategorien. Der er ACER gitt myndighet til å treffe bindende vedtak om strøm som krysser landegrensene – altså ikke i Norge – men det skjer riktignok bare om landene selv ikke klarer å komme til enighet, eller om landene frivillig ber ACER å avgjøre spørsmål som de er uenige om. Det er altså kun snakk om at ACER kan måtte engasjere seg i de tilfellene der landene allerede har bestemt seg for å etablere et samarbeid. Disse avgjørelsene tar ACER svært sjelden.

Så hvis ACER betyr så lite, hvorfor er vi for saken i dag, og hvorfor er vi for mer energisamarbeid? Fordi det handler om klima. Det handler om overgangen fra fossil til fornybar energi: sol, vann og vind foran kull. Vi trenger fornybar energi, og vi trenger at den er utslippsfri og billig. Uten det når vi ikke målene i Parisavtalen. Halvparten av alle utslipp av klimagasser i EU kommer fra energiforsyning, f.eks. fra kullkraftverk. Her kan Norge spille en helt spesiell rolle, for vannkraft kan lagres, i motsetning til sol og vind. Derfor er Norge sentrale. Derfor må vi utveksle strøm. Derfor skaper det vekst og arbeidsplasser i Norge. Men det krever at Europa i årene framover faktisk samarbeider om hvordan vi utvikler kraftsystemene. Det er det vi stemmer for i dag. Det er derfor vi er for. Vi må velge mellom klima og proteksjonisme. For Høyre er valget veldig enkelt: Vi velger klima.

Runar Sjåstad (A) [16:34:47]: Stortinget behandler spørsmålet om hvorvidt Norge skal slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke. Spørsmålet har vakt stort engasjement. Mange har vært oppriktig bekymret. Mange har betvilt lovligheten ved dette. Lovligheten er avklart, og når det gjelder bekymringene, mener jeg at vi har vært inne i en prosess, vi har kommet med en rekke presiseringer, krav, endringer for å imøtegå dem.

For Arbeiderpartiet er det grunnleggende at vannkraftressursene fortsatt skal tilhøre fellesskapet. I behandlingen av denne saken vil Arbeiderpartiet derfor forsikre seg om at grunnleggende prinsipper i norsk energipolitikk skal videreføres.

Norge er del av et integrert kraftmarked. Norge har handlet kraft med utlandet siden 1960-tallet. Det har gitt store fordeler for både industrien, kraftprodusenter og forbrukere. Norsk kraftforsyning ble bygd opp rundt industrien. Samspillet mellom kraftintensiv industri og kraftforsyningen er avgjørende også i dag. Vannkraften har vært og er nøkkelen til utviklingen av Norge som industrinasjon. Den er fortsatt kjernen i norsk kraftproduksjon og sørger for verdiskaping for hele samfunnet, ikke bare kraftkrevende industri.

Historisk sett har Norge vært i en særstilling når det gjelder tilgang på fornybar energi. 98 pst. av kraftproduksjonen kommer fra regulerbar fornybar vannkraft. Klimautfordringene gjør fornybarressursene enda viktigere. Norge har derfor store muligheter som en leverandør av både gass og kraft. Norge trenger samtidig å legge til rette for eksport av overskuddskraft. Vi har kraftoverskudd i Norge.

Samtidig vet vi at det vil komme mer vindkraft, ikke minst i Nordland og Troms og med nettutbygging i Finnmark. Det vil komme mengder med vindkraft hvis man legger til rette for det. Finnmark har store vindkraftressurser. 420 kWh-linja er vedtatt forlenget til Skaidi i Vest-Finnmark. Videre utbygging til Nesseby i Øst-Finnmark fordrer økt forbruk. Økt vindkraftutbygging alene kan ikke forsvare kostnadene.

Jeg er derfor veldig fornøyd med at Statnett jakter på ny næringsutvikling i Finnmark. Statnett har tatt et initiativ overfor flere store aktører for å se på mulig forbruksbehov som vil kunne begrunne en utbygging fra vest til øst. Hensikten er å jobbe sammen med aktørene for å modne forbruksplaner som kan gi grunnlag for å gå videre med økt nettkapasitet til Øst-Finnmark. I jakten på nytt forbruk etablerer Statnett en gruppe bestående av Avinor, Enova, Gassco, Statkraft og Petoro. Andre aktører vil også bli involvert i arbeidet, og Statnett legger opp til jevnlig dialog med kraftselskaper og samfunnsaktører i nord.

Kostnadene for ny vindkraft har falt betydelig de siste årene. Interessen rundt etablering av datasentre er stigende. Andre interessante planer om elektrifisering av havner, lufthavner og transport på land samt etablering av fiberinfrastruktur, både nasjonalt og internasjonalt, er også blitt løftet fram. Muligheter for konvertering av kraft til transportabel form som hydrogen eller ammoniakk bør også belyses, og vi vet at man er i gang med å produsere hydrogen basert på vindkraft i Berlevåg i Finnmark. Så tilgang på fornybar energi skal fortsatt bygge samfunn og industri.

Som Else-May Botten var innom: Vi har gått noen grundige runder både internt og med eksterne aktører. Vi har prøvd å ivareta bekymringene, møte dem med nye punkter, med endringer i det opprinnelige. Vi har et vedtak i Arbeiderpartiet som sier at flertallet ønsker å gå for dette, og det betyr at hele gruppen stiller seg bak det.

Tom Kalsås (A) [16:39:25]: Norsk kraftproduksjon er en enorm ressurs som har vært en viktig suksessfaktor bak utbyggingen av våre felles velferdsordninger, og det vil den fortsatt være i framtiden. I tillegg er den norske kraftproduksjonen avgjørende for den pågående overgangen til et samfunn med lavere klimautslipp, både her i Norge og i Europa.

Gjennom EØS-avtalen har Norge, som en stormakt på energifeltet, vært en integrert del av EUs energipolitikk i over 20 år. Særlig når det gjelder eksport av gass til Europa, vil Norge ha interesse av ryddige markedsforhold. Eksport av gass gir oss flere hundre milliarder kroner i inntekter. Som kommunepolitiker vet jeg også at overskuddet etter salg av norsk energi er en viktig inntektskilde for norske kommuner, som sikrer store beløp til norske barnehager, skoler og sykehjem. Mens debatten har pågått her i dag, har jeg mottatt en e-post fra energikonsernet Lyse om at de i 2018 vil utbetale 500 mill. kr i utbytte fordelt på de 16 eierkommunene.

Spørsmålet om tilknytning til den felles energiregulatoren ACER som en del av EUs tredje energipakke, og om hva slags innflytelse den vil ha på norsk energipolitikk, har – som vi har sett i dag – skapt stor debatt. Mange har følt uro for at grunnleggende prinsipper om eierskap og kontroll over våre felles naturressurser skal komme under press hvis Norge innlemmer den tredje energimarkedspakken i EØS-avtalen.

Men la det ikke være noen tvil: Arbeiderpartiet har vært og vil alltid være en garantist for at kraftressursene våre tilhører fellesskapet og det norske folk. For å sikre fortsatt eierskap og kontroll over naturressursene har vi i Arbeiderpartiet fått gjennomslag for klare krav og forutsetninger i avtalen med regjeringspartiene og Miljøpartiet De Grønne, bl.a. at den offentlige kontrollen og det offentlige eierskapet til norske vannkraftressurser skal ligge fast, at norske myndigheter skal ha selvstendig kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten i Norge, at ACER ikke får vedtaksmyndighet over norske energiselskaper eller norsk energipolitikk, og at beslutninger om eventuelle nye utenlandskabler fortsatt skal være en suveren beslutning fattet av norske myndigheter.

Helt avslutningsvis: Som kommunepolitiker i en mellomstor kommune som Gjesdal er jeg på ingen måte en del av det Rødt kaller Oslo-eliten, men tvert imot en del av grasrota.

Ingrid Heggø (A) [16:42:40]: Kvifor har eg stått opp og vore imot ACER? Dette ønskjer eg å begynna med. Jo, det var nettopp fordi eg var redd for å mista kontrollen over energien vår. Eg var redd for kva som kan koma i neste direktiv. Framlegget frå regjeringa var, slik eg og mange med meg såg det, ei overføring av avgjerdsmynde frå Noreg til ACER og RME.

Kven skulle bestemma over norske energiselskap? Kven skulle bestemma over norsk energipolitikk? Kven skulle bestemma om vi skulle ha nye utanlandskablar eller ikkje? Nye kablar og fri flyt av energi over landegrensene ville ha medført høgare prisar. Difor er punktet om utanlandskablar så viktig for meg som kjem frå Høyanger, som er nemnt mange gonger her, og for industrien vår.

Det er fleire måtar vi kan angripa denne problemstillinga på. Den første er å stemma imot, for vi veit kva vi har, men vi veit ikkje kva vi får. Gjer vi det? Er status quo eit alternativ her? Nei, det er ikkje det. Vi veit ikkje korleis det vert viss vi skal stå utanfor og heile det nordiske samarbeidet er med i ACER og EU. Det vert ein ny situasjon, uansett. Eit anna alternativ er å stemma for, men på visse vilkår, slik vi gjer – å ha klare krav knytt til dette jaet, som gjer at vi beheld kontrollen og avgjerdsmyndigheita over krafta, krav som òg tek høgde for endringar i framtidige energipakkar.

Arbeidarpartiet er klokkeklare på at vi framleis skal ha nasjonal kontroll over energipolitikken. ACER får ikkje vedtaksmyndigheit over norske energiselskap eller norsk energipolitikk. Og kva med oppgåvene til RME, den nye reguleringsmyndigheita? Ho får avgrensa mynde. Den overordna myndigheita til å utforma og vedta forskrifter og utarbeida lover skal framleis liggja i departementet, OED, og i direktoratet, NVE – akkurat som i dag. Noreg skal altså framleis bestemma over fossefalla våre, over norsk energipolitikk.

Så til EUs ønske om fri flyt av kraft: Det krev jo bygging av nye utanlandskablar for Noregs del. Då er vi på punktet om kven som skal bestemma om vi skal byggja nye utanlandskablar – Noreg eller EU? Det skal sjølvsagt framleis liggja i Noreg, her er Stortinget einig. Og ville eit nei til ACER sikra at det ikkje vert bygd nye utanlandskablar og stoppa at North Connect vert bygd? Nei, det ville det ikkje. Der er det nok òg semje i Stortinget.

Eg er glad for at med dei tilleggspunkta som Arbeidarpartiet har jobba inn i avtalen, beheld vi norsk kontroll over energien vår.

Elin Rodum Agdestein (H) [16:45:57]: Det er et viktig spørsmål for Norge vi debatterer i dag, og det har vært mange gode innlegg som har klargjort at ACER ikke handler om å avgi suverenitet. Vi gir verken fra oss arvesølvet, beslutningsmyndighet over vannkraften, kraftanlegg, strømnettet i Norge eller utenlandskablene. Eierskapet til norske kraftressurser forblir norsk, men vi styrker klima- og energisamarbeidet i Europa. Et nei til ACER ville ha skapt usikkerhet om EØS-avtalen, med de konsekvenser det ville ha for tusenvis av arbeidsplasser, ikke minst i distriktene. Derfor vil jeg gi honnør til den ansvarligheten som stortingsflertallet utviser i dag.

Norge er en energistormakt i europeisk sammenheng. Energisektoren står for en stor del av arbeidsplassene og for størstedelen av handelseksporten og gir vesentlige ringvirkninger også for annen eksportrettet virksomhet. Så muligheten til å delta i det europeiske energimarkedet er viktig.

De nordiske og europeiske energimarkedene har allerede gjennom tiår vært nært forbundet gjennom fysiske overføringer og sammenknyttede markeder. Det har vi nytt godt av i Norge, for det sikrer bl.a. forsyningssikkerheten vår. Det er kanskje lett å glemme at enkelte regioner i Norge har kraftunderskudd – Trøndelag er en av dem. Selv med de nye kraftlinjene nordover fra Sogn er vi fortsatt helt avhengig av overføringslinjer fra Sverige for å ivareta forsyningssikkerheten. Det trygger energitilgangen til viktige industribedrifter, som f.eks. Norske Skog på Skogn. Energisamarbeidet forebygger at vi får en situasjon med svært høye strømpriser i Midt-Norge, noe som også ville ramme vanlige forbrukere hardt.

En lang rekke NHO-bedrifter over hele landet har samlet seg om et opprop om at det ikke må skapes usikkerhet for industrien og usikkerhet om EØS-avtalen gjennom behandlingen av ACER-saken. Ved å gå igjennom listen vil de fleste av oss finne en eller flere hjørnesteinsbedrifter fra eget valgdistrikt, bedrifter som forventer at vi på Stortinget ivaretar interessene deres og ikke skaper usikkerhet om grunnlaget for arbeidsplassene. Bedriftene sier ja til EØS, ja til europeisk energisamarbeid og ja til klimadugnaden.

Klimautfordringene er globale. Skal vi klare å løse dem, må vi samarbeide på tvers av landegrensene. Samarbeidet med EU står sentralt når vi skal utforme ny politikk for en felles oppfyllelse av målene i Parisavtalen for resten av økonomien, f.eks. innenfor transport, landbruk, bygg og avfall m.m. På den måten tar vi et felles ansvar i Europa for å håndtere felles utfordringer.

Det holder ikke å tenke at vi i Norge skal være oss selv nok. Det smaker av isolasjonisme og proteksjonisme, noe som i neste omgang ville ha rammet oss hardt, og som verden trenger mindre av, ikke mer.

Terje Breivik (V) [16:49:11]: Debatten og engasjementet som har vore med omsyn til ACER, har vore både imponerande og tankevekkjande. Når ein høyrer påstandar som at Noreg gjennom å slutta seg til det tredje energidirektivet gjev frå seg suverenitet over eigne naturressursar, og at det kan gå ut over konkurransekrafta til ei av dei viktigaste næringane me har, kraftkrevjande industri, er det forståeleg at folk vert skeptiske – og motstandarar.

På vegner av Venstre vil eg takka alle instansar, organisasjonar og privatpersonar som har lagt ned mykje ressursar og tid i å koma med innspel til Stortinget. Og sjølv om mange sikkert er vonbrotne over utfallet, er det liten tvil om at motargumenta påverkar det endelege resultatet i betydeleg grad.

Sjølv i Venstre, som nok hadde røysta for regjeringas opphavlege forslag, har godt grunngjevne motargument utløyst meirinnsats for å vurdera ulike element ytterlegare, og ikkje minst står det respekt av dei prosessane Arbeidarpartiet har hatt internt, og den ryddige, men unekteleg krevjande måten dei har brukt skepsisen og motstanden på i forhandlingane her på huset. Arbeidarpartiet har i forhandlingane utvilsamt bidrege til eit vedtak som forsterkar innramminga av og garantien for norsk suverenitet og norske næringsinteresser, og som imøtekjem svært mykje av skepsisen. Dei har endåtil nytta høvet til å få reversert vedtaket regjeringspartia fatta i førre periode – at andre enn Statnett kan byggja eigne utanlandskablar.

Regjeringa må no leggja fram ei sak som igjen sikrar Statnett einerett i så måte. Regjeringa må òg inkludera behandlinga av NorthConnect-søknaden i samsvar med avtalepunkta dei fem partia forhandla fram, som m.a. betyr at me skal hausta erfaringar og gjera grundige analyser av dei kablane som allereie eksisterer, eller er under bygging, før me tek avgjerda.

Alt i alt er Venstre godt fornøgd med det vedtaket som vert fatta i dag. Me gjer ikkje frå oss råderetten over eigne naturressursar, me har same autonomi som me har kva gjeld nye kraftkablar og -linjer, og avtalen påverkar ikkje på noko vis kraftprisane. Og viktigast av alt: Avtalen sikrar at Noreg, saman med resten av Europa, styrkjer eit samarbeid som er heilt avgjerande for at me i fellesskap kan lukkast med å redusera klimagassutslepp og unngå dei verste klimaendringane i framtida. Og klimautfordringane maktar me ikkje å løysa utan eit tett og forpliktande samarbeid. Det har me alle eit ansvar for å bidra til. Det handlar om fridomen til barna og barnebarna våre.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:52:18]: Råderetten i energipolitikken er en grunnleggende del av suvereniteten vi har som nasjon. Hvordan vi bruker kraften vår, har vært med på å forme og bygge det Norge vi er glad i. Det har bidratt til industriproduksjon, det har bidratt til verdiskaping, det har bidratt til arbeidsplasser i hele landet. Dette vil flertallet nå sette på spill når de vil gi EU makt over vitale deler av norsk energipolitikk.

EUs mål er en energiunion. EUs mål er å sørge for et område med lik strømpris, der en skal ha maks 2 øre forskjell per kilowattime innenfor området. En vil fjerne flaskehalser. EU har etablert et energibyrå som skal få stadig mer makt på bekostning av det enkelte land: Det er EUs interesser som skal styre – EU som energiimportør. Norske interesser skal vike – Norge som en viktig energieksportør.

Det har blitt sagt fra denne talerstolen her i dag at det ikke handler om avgivelse av suverenitet. Jo, selvsagt handler det om avgivelse av suverenitet. Det har også regjeringen selv, regjeringens lovavdeling, sagt gjennom den uttalelsen som har kommet.

Arbeiderpartiets landsstyre har stilt åtte ufravikelige krav for å tilslutte seg EUs tredje energimarkedspakke, og det gikk kun få timer etter at avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne var lagt fram, før det ble synliggjort for all verden at Arbeiderpartiets krav ikke er oppfylt. Skjebnen til NorthConnect er lagt i hendene på statsråd Søviknes. Men det som er enda mer problematisk, er det vedtaket en hadde fra Arbeiderpartiets side om at det er et ufravikelig krav at en eventuell videre utvikling av EUs regelverk på energiområdet ikke kommer i strid med disse punktene.

Dersom dette skulle inntreffe, må det medføre at Norge umiddelbart reserverer seg fra og sier nei til dette avtaleverket. Denne forutsetningen må vedtas i Stortinget. Noe slikt vedtak foreligger ikke til behandling i Stortinget i dag. Det nærmeste en kommer, er at flertallet i komiteen sier at det ikke er noen automatikk i at Norge i framtiden skal si ja. Det ligger ikke inne noen forpliktelse til å si nei. Det er heller ikke lagt fram noen erklæring om hva en fra norsk side har tenkt å gjøre. En har varslet at en skal gjøre det, men det er fortsatt ikke blitt lagt fram noen erklæring, en har ikke fått noen avklaringer fra EU. Dette bør Stortinget stemme imot.

Carl-Erik Grimstad (V) [16:55:37]: Det går en rød tråd gjennom den norske Europa-politikken som med stort flertall er blitt utformet i dette huset, i alle fall siden annen verdenskrig. Den er bygget på fredstanken, den er bygget på solidaritet innenfor det sikkerhetspolitiske, det sosiale, det kulturelle, det miljømessige og ikke minst det økonomiske samarbeidet. Arbeiderpartiet har stått som en stolpe i denne solidariske politikkforståelsen, og det er med stor tilfredshet at vi opplever at partiet holder fast på denne linjen. Solidaritetspolitikken har også avtegnet seg på det nordiske området, bl.a. gjennom etableringen av det nordiske kraftmarkedet, som har gitt oss og resten av Norden en stabil og god energiforsyning. Kraftmarkedet ble, under en statsråd fra Senterpartiet, liberalisert på begynnelsen av 1990-tallet, og energinasjonen Norge har ligget helt i front av utviklingen av dagens energimarkedstenkning.

Det er all mulig grunn til å se innføringen av EUs tredje energimarkedspakke i forlengelsen av denne positive utviklingen, men likevel har energisamarbeidet et helt annet perspektiv i dag enn for 30 år siden. Årsaken til det er det store innslaget av fornybar energi som i dag preger det europeiske kontinentet. I dagens situasjon er Norges produksjon basert på store vannkraftreserver – å være Europas batteripakke, så å si. Grunnen til det er at der kontinentets produksjon stanser opp når solen går ned og vinden stilner av, fortsetter vår egen produksjon så lenge det er vann i magasinene, og det blir det i dagens klimasituasjon stadig mer av. Slik sett sørger vår energi for en bedre utnyttelse av Europas fornybare energi. Derfor er tilslutningen til energipakken viktig. Det dreier seg om europeisk solidaritet i smått som i stort – eller utenfor og innenfor, for å minne om tittelen på Europa-utredningen fra 2012, og som fortsatt er nyttig lesning.

Det er noen av oss som husker EU-striden i sin begynnelse gjennom den første folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF i 1972. Vi husker noen av argumentene – olja er vår, eller utrykt på en mer poetisk måte i sangen «Fløtt deg EEC, du står i veien for sola». Det er med en viss tristesse vi i dag kan merke oss at dette slagordet nå kan snues mot en del av opposisjonen mot energipakken. I dag er det andre som med rette kan sies å stå i veien for sola – les solenergien.

Jeg har forståelse for usikkerheten mange har rundt tredje energimarkedspakke og energibyrået ACER. Internasjonalt samarbeid er ofte krevende å sette seg inn i. Men samtidig er det grunn til å påpeke at det har pågått en storstilt ACER-motkampanje som har vært bygget på en frykt som etter mitt syn ikke har større verdi enn frykten for katolikker og billig vin, som var noe av innholdet i propagandaen i 1972. Selv om stortingspolitikere har vært pepret med desinformasjon bygget på lettvinte argumenter som tap av arvesølv, galopperende strømpriser og som det heter i en brosjyre: Nei til å overføre vår kraft til Europa! Hva nå det siste måtte bety – vi har overført kraft til Europa i 50–60 år.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [16:58:58]: Saken som vi debatterer i dag, har skapt et stort engasjement langt utenfor dette huset. Det er bra, for energipolitikk berører mange ulike hensyn og interesser i samfunnet. Samtidig må også jeg si at ordbruken i denne debatten har vært for hard. Forkjemperne har opplevd å bli kalt landssvikere og quislinger, mens vi som er motstandere, har blitt latterliggjort og kalt brune og høyrepopulister. Det mener jeg er uverdig og uklokt, og det gir i hvert fall ikke grunnlag for gode beslutninger.

SV er imot norsk tilknytning til ACER. Vi mener det er viktig at norske folkevalgte organer har kontroll på regulering av strømnettet og strømmarkedet, og vi vet også at ACER vil kunne utfordre den nasjonale kontrollen som vi har i dag. Så hører jeg flere her hevde at dette først og fremst handler om klima og et samarbeid med Europa på energifeltet. Jeg tror nok at ACERs betydning for klimainnsatsen er grovt overvurdert. Det er altså heller ikke et energisamarbeid med EU som SV sier nei til i dag.

For ACER-saken handler ikke om godkjennelse av hvilket som helst internasjonalt samarbeid eller EU-direktiv, men en trend i EU der ulike EU-tilsyn i økende grad gis makt til å fatte beslutninger som er bindende for norske myndigheter. I forrige periode skjedde dette i saken om EUs finanstilsyn, som flere har vært inne på, og nå skjer det på energiområdet. Nye saker kan komme innenfor telekommunikasjon og data og vil med stor sannsynlighet også være problematiske. Derfor er det feil når det hevdes at dette ikke handler om EU. Selvsagt gjør det det.

Når Norge tilslutter seg disse tilsynsordningene, avgir vi suverenitet til organer der vi ikke har medbestemmelsesrett eller stemmerett. For at Norge skal klare denne maktoverføringen, lager man norske forvaltningsorganer som ikke kan styres av norske folkevalgte. Denne styringsformen lider av et betydelig demokratisk underskudd, og SV er opptatt av å forsterke demokratiet, å flytte beslutninger nedover, ikke oppover.

I tillegg til den umiddelbare styringen som Norge mister, er det uklart hvor mye nasjonal styring vi vil miste på sikt. Vi vet at EU-samarbeidet er dynamisk og ekspanderende, og det har vi sett mange ulike eksempler på i EØS-historien til Norge. Derfor er det fortsatt uavklart hva som vil skje, f.eks. med det europeiske regelverket for flaskehalsinntekter fra mellomlandsforbindelsene, inntekter som i dag ofte går til å redusere nettleien i Norge. Også regelverket for hvordan beslutninger i ACER fattes, kan være i endring. Derfor hadde det vært lurt å utsette dette vedtaket til vi bedre kunne sagt noe om utviklingen framover.

Derfor stemmer SV imot innlemmelsen i tredje markedsdirektiv.

Siv Mossleth (Sp) [17:02:26]: Er Arbeiderpartiet et parti for guttene på industrigolvet? Lytter Arbeiderpartiet til jentene på det samme golvet? Jeg trodde ikke Fremskrittsparti-statsråd Terje Søviknes kunne bli sitert i mediene med setningen «Eg og Espen er enige» i en så viktig sak for alle de industrisamfunnene som har vært med på å bygge dette landet, hvor over 100 ordførere fra Arbeiderpartiet skjønner industriarbeidsplassers viktighet. Jeg tror representant og partileder Jonas Gahr Støre også skjønner hvor viktig denne saken er, siden han tok seg tid til å reise til Mo i Rana i går for å roe ned fagbevegelsen.

Senterpartiet vil at vannkraften også i framtiden skal tilhøre fellesskapet. Norske myndigheter skal ha en selvstendig kontroll over energien i Norge. Derfor sier Senterpartiet nei til ACER.

Etter å ha lest Nordland Arbeiderpartis uttalelse om energi og vannkraft var jeg veldig enig i intensjonen i uttalelsen, men veldig bekymret for hva fylkespartiet egentlig jobber for, siden de aldri nevnte at Arbeiderpartiet måtte si nei til ACER. Nordland Arbeiderparti ba Stortinget reservere Norge mot suverenitetsavståelse, men de sa ikke tydelig at Arbeiderpartiet måtte stemme nei til ACER når saken kommer opp i Stortinget. De så heller ikke ut til å mene at saken burde behandles etter Grunnloven § 115, om suverenitetsavståelse, eller utsettes.

Da var de egentlig like langt, og jeg tror en slik utydelighet var med på å tippe et knapt flertall i Arbeiderpartiets stortingsgruppe til å lande feil i denne saken. Det avgis suverenitet – altså gjør Arbeiderpartiet det de sier at de ikke vil, og landsstyrets krav er allerede brutt. Arbeiderpartiets kravliste er brutt, og ingen kan garantere for denne listen i framtiden. Og når Arbeiderpartiet godtar disse «kopimaskinene» som installeres for å omgå suverenitetsavståelse, fører de faktisk storparten av velgerne sine – og fagbevegelsen, som nå er på lag med Senterpartiet – bak lyset.

Sandra Borch (Sp) [17:05:36]: Den rene og billige vannkraften er grunnlaget for det moderne Norge. I over 100 år har streng nasjonal styring og kontroll skapt et industrieventyr som har gitt oss velferd og et teknologisk forsprang på flere felter. Det er fordi våre forfedre har slåss for denne råderetten.

Stortinget skal i dag avgjøre hvem som skal styre norsk energi. Nå ser det dessverre ut som om flertallet i denne sal går inn for å gi bort vår nasjonale styringsrett til EUs energibyrå ACER. Norske energiressurser må ha norsk eierskap og kontroll. Kraftressursene er arvesølvet vårt og en grunnleggende byggestein i velferdsstaten. Norsk energi tilhører det norske folk, både nå og i framtiden. Ved å gi EU mer kontroll over regulering av energiressursene våre mister vi selvråderetten, og vi svekker vårt nasjonale konkurransefortrinn.

Jeg har merket meg debatten i Arbeiderpartiet. Det virker som om enkelte prøver å overbevise seg selv om at de har rett, selv om alle Arbeiderpartiets støttespillere sier noe annet – en samlet fagbevegelse, tverrpolitiske vedtak i kraft- og industrikommuner, tverrpolitiske vedtak i ti kraftfylker, og over 100 ordførere som har sagt at man er mot.

Den tradisjonelt sterke forsvareren av vannkraften bøyer nå av for en blå regjering og for EU. De klamrer seg til noen forbehold som de har inngått en avtale med regjeringen om. Det første forbeholdet falt allerede onsdag, da statsministeren stadfestet at konsesjonsbehandlingen av den nye utenlandskabelen skal fortsette. Statsråd Søviknes bekreftet dette i dag. Nå må Arbeiderpartiet innrømme hva de er blitt enig med regjeringen om, og tørre å stå for det.

Inntil nylig har det vært ført en klar politikk om at staten skal ha ansvar for strømnettet, som inkluderer strømkabler til utlandet. Problemet er at regjeringen, med Arbeiderpartiet, i sitt forslag nå har åpnet for bygging av private utenlandskabler. Selskapet NorthConnect har allerede søkt om å bygge privat kabel mellom Norge og Storbritannia. Statsministeren erkjente det selv i spørretimen på onsdag. Prosessen rundt NorthConnect kommer til å fortsette, uavhengig av den omtalte samarbeidsavtalen mellom regjeringen og Arbeiderpartiet.

Flertallet sier vi må vise solidaritet med Europa. Vi skal bidra til å løse deres utfordring, blir det sagt. Det blir feil. Industrireisingen i Norge etter krigen og vår velstand er tuftet på verdiene vannkraften har gitt. Oljeinntektene kom senere. Når oljens verdi med tiden blir mindre, blir den grønne energien vårt fortrinn.

Jeg håper man kan stemme mot ACER i dag.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [17:08:57]: Politikk er interessekamp. Politikk er verdikamp. Politikk er å prioritere og å være tydelig på hva slags interesser du kjemper for. Senterpartiet kjemper for norske arbeidsplasser. Vi setter interessene til industriarbeiderne i Rana og Årdal foran ønskene til EUs ledere. Vi er bekymret for alle i Norge som ikke har råd til høyere strømregninger. Dette går langt foran hensynet til dem som drømmer om enda sterkere markedsstyring av Europa.

Norge er bygd på nasjonal kontroll over naturressursene, ikke minst nasjonal kontroll over bruken av og infrastrukturen til energien vår. Dette har gitt norsk industri et livsviktig konkurransefortrinn. Det er definitivt i EUs interesse å få mer makt over infrastrukturen til norsk energi. Det er ikke i vår interesse at vi lar EU regulere oss inn i sitt system.

Norge er en av verdens største energiprodusenter. Som selger har vi ofte grunnleggende andre interesser enn EU som kjøper. Det trues med at Norge mister markedsadgang uten tilknytning til EUs energibyrå. De argumentene er ikke troverdige. Hvem tenker man at EU skal importere mer energi fra hvis man skulle stenge Norge ute av sitt marked? Norsk energi er avgjørende viktig for produksjonen og arbeidsplassene i store deler av Europa. Færre enn én av ti i Norge støtter at Norge overfører mer makt over viktige deler av norsk energipolitikk til EU. Det norske folk har stemt nei til EU – to ganger.

Økonomi- og finansredaktør i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung, Rainer Hank, konkluderte i Klassekampen den 31. desember 2015 med at konseptet folkesuverenitet er en av de gode oppfinnelsene fra opplysningstiden. Han slår fast at folkesuverenitet innebærer en viktig forståelse: «Ikke bare elitene, også vanlige folk er gitt makt og selvbestemmelsesrett i sin stat, der alle kan føle seg ivaretatt.» Rainer Hank avslutter med å vri på et gammelt fagforeningsordtak: «Nasjonalstaten er det sterkeste de svake har.»

Ved å overføre suverenitet til EUs energibyrå svekker vi folkestyret. Vi gir folk i Norge mindre sjølbestemmelsesrett og makt. Dette er Senterpartiet sterkt imot. Derfor stemmer vi nei til suverenitetsoverføring til EUs energibyrå.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [17:11:56]: I 2016 hadde jeg gleden av å ha møte med statsministeren på Island. Vi diskuterte hva som hadde skjedd på Island etter finanskrisen, og hvorfor de hadde klart å reise seg såpass fort sammenlignet med f.eks. flere av landene i Sør-Europa. Da løftet han fram noen hovedgrunner for det. Det ene var selvfølgelig at de har egen valuta, egen krone. De hadde styring over den og kunne bruke valutaen når de skulle reise sin økonomi. Det andre de løftet opp, var energipolitikken, at de hadde kontroll på energien og kunne bruke den til å bygge industri, få til verdiskaping på Island. Det er så viktig at vi lærer av det islandske eksemplet.

I Norge har vi styring over egen valuta takket være at ikke Erna Solberg har fått gjennomslag for sitt mål. I stortingsperioden 2005–2009 ivret Høyre for å innføre euro i Norge. Erna Solberg skrev med bred penn at det var det beste argumentet for EU-medlemskap. Det har vist seg å være et meget dårlig argument, det har vært svært uklokt.

Nå er det energi. Erna Solberg sier at nå må vi gi fra oss deler av makten over vår energipolitikk, for det er viktig for Norge – det er ifølge Solberg en klok politikk. Det er like feil som hennes ønske om å innføre euro. EU har som mål å bygge opp en energiunion med mest mulig lik strømpris i Europa. Er det et gode for Norge? Er det et gode for vår industri, eller er det det motsatte? Vi i Senterpartiet mener at det er det motsatte, at det har vært et gode for Norge at vi har brukt energien som er utviklet i Norge, til å lage lange verdikjeder i vårt land – for å bygge industri langs kysten, bygge industri og verdiskaping i hele landet og ha en elforsyning som gjør at du og jeg også har en lav strømpris i det kalde klimaet vi har. Det er et mål. Det er ikke noe mål at det norske storting skal gi fra seg makt på et så viktig område. Det er det vi i dag gjør når stortingsflertallet ønsker å melde Norge inn og tilslutte seg EUs tredje energimarkedspakke, at ACER skal få beslutningsmyndighet over norsk energipolitikk. Det er det ingen grunn for at vi skal gjøre.

Og så er det et veldig paradoks at et alminnelig flertall kan bestemme at denne suverenitetsoverføringen skal skje med bare 50 pst. av stemmene. I Grunnloven er det veldig klart at hvis man skal ha suverenitetsoverføring, skal det være tre fjerdedels flertall. Hvis man ser på sammensetningen her i Stortinget, er det ikke tre fjerdedels flertall for denne suverenitetsoverføringen. Hvis man regner med Arbeiderpartiets representanter som tydelig er imot, er det ikke etter Grunnlovens bestemmelser et reelt flertall for å overføre makt fra Stortinget, fra norsk forvaltning, til EU. Derfor mener jeg det er et grunnleggende brudd på de spillereglene Grunnloven legger opp til. Derfor kan ikke Høyre lenger kalle seg grunnlovskonservative, de er grunnlovsrelativister.

Else-May Botten (A) [17:15:14]: Jeg synes det er greit å komme innimellom alle Senterparti-innleggene her. Men det som er interessant, er at Senterpartiet snakker om Arbeiderpartiet hele tiden. Det var faktisk en representant som kun snakket om Arbeiderpartiet hele tiden. Og hadde det bare vært sannhet i det man har sagt, hadde det vært strålende.

Men jeg synes også det kan være viktig å vise til Senterparti-politikk, når vi er i den situasjonen vi står i nå. Sandra Borch sa at vi avstår suverenitet i dag. Ja, hvor står det? Når skal vi vedta det? I hvilket dokument står det, og hva er det Senterpartiet ønsker å bidra med når det gjelder det i denne saken? Jeg har ikke sett ett forslag som gjelder hva man skal forholde seg til, man bare sier nei, ingen konsekvensutredning når det gjelder et nei-resultat. Det synes jeg er ganske uforsvarlig.

Så har jeg lyst til å minne om Terje Riis-Johansens strålende innlegg fra 2008, hvor han sa:

«Det som skjer i Europa påvirker Norge i stor grad. Vi har blitt stadig mer integrert i det europeiske energimarkedet, og internasjonale rammebetingelser har blitt viktige for Norge. Innenfor EU arbeides det for å utvikle et felles europeisk kraftmarked. Norge støtter denne utviklingen.»

Så sier han videre:

«Først og fremst skal vi sikre nordmenns energibehov med fornybar kraft. Men vi skal heller ikke unnlate å ta ansvar for at vi med våre naturressurser kan bidra til at Norge kan spille en viktig rolle for å erstatte fossil energi med fornybar energi i våre naboland.»

Videre kan vi finne sitatet: Det er positivt at EU er i ferd med å utforme en felles tiltaksplan når det gjelder å bruke energien så effektivt som mulig. Norge ser den store betydningen av ACER. ACERs plan vil stimulere til energieffektivitet.

Så er det Åslaug Haga som slår til og sier:

«Selv om Norge allerede i dag ligger i tet i Europa på fornybar energi, har vi ambisiøse planer om å bygge ut produksjonen av fornybar energi i form av blant annet bioenergi, vindkraft, småkraft og offshore vind. Min ambisjon er at Norge skal bli en stor eksportør av rein og fornybar energi.»

Det er fint å kunne minne om disse utspillene, for det er helt tydelig at vi har et annet Senterparti her i salen i dag, enn hva det var da dette samarbeidet faktisk startet. Jeg ønsker å vise til det nok en gang, fordi det er mange som ønsker å skape splid når det gjelder det både statsråden og statsministeren har sagt med tanke på vår avtale. Det som statsministeren bekreftet på sin Facebook-side i går, er riktig, og det har også ført til uttalelser om at det er glede i LO i dag. Så de har faktisk blitt lyttet til, og de er glade for at de er blitt tatt på alvor.

Marit Arnstad (Sp) [17:18:31]: Dette er en interessant debatt å følge. Det er interessant å se at rådgiverne har fått beskjed om å grave djupt i lommene for å finne sitat fra tidligere Senterparti-statsråder – trivelig det! Vi står for dem alle i hop! Vi gjør det, gitt, for det er ingen hos oss som er uenig i internasjonalt samarbeid, og det er heller ingen som er uenig i at vi skal ha kraftutveksling. Det har vi bestandig hatt. Og det er helt riktig at Senterpartiet var med på å legge til rette for et fritt marked på energisida på 1990-tallet. Det er helt riktig.

Samtidig var vi veldig nøye på å skille dem som hadde ansvaret for infrastrukturen, altså nettet, og dem som hadde ansvaret for produksjonen. Det er nettopp det man ikke gjør hvis man nå godkjenner NorthConnect. Da lar man kraftprodusentene komme inn fra kraftverket og helt ut til sluttmarkedet, helt ut til sluttbrukeren, og lar dem få styringen over hele nettet. Det er et helt nytt prinsipp, det har aldri tidligere vært et prinsipp i norsk energipolitikk.

Det vi snakker om i dag, er noe helt nytt, for det vi snakker om i dag, er at vi skal avgi suverenitet til EU på energiområdet. Det har Norge aldri tidligere gjort. Det virker som om enkelte talere her tror at vi ikke skal gjøre det, men det skal vi altså gjøre. Så sier Lovavdelingen at det er lite inngripende, så vi kan gjøre det uten en grunnlovsbehandling. Det sier de fordi Høyre og Arbeiderpartiet i Stortinget har utviklet en praksis der ingenting er inngripende nok til at man kan bruke Grunnloven. Men sjølsagt skulle man brukt § 115 i dette spørsmålet.

I dag handler det ikke bare om den kraftutvekslingen vi har vært vant til, men det handler om en ny stor kabel over til England, som blir nesten en ren eksportkabel. Og det handler om framtidige kabler og kabelkapasitet og hva det kan komme til å bety.

Jeg kunne godt sitert Ola Borten Moe, jeg også, jeg kunne sitert hva han har sagt om NorthConnect. Det tror jeg nok ville vært slående for en del av dem som sitter i salen her. Jeg kunne sjølsagt også sagt noe til Fremskrittspartiets talsmann, som var opptatt av gass og gasseksport: Ja, det er bra at vi eksporterer gass fra Norge til Storbritannia. Det bidrar til å redusere CO₂-utslippene der betydelig. Det vi nå gjør, er at vi skal etablere en ny kabel, som skal konkurrere med vår egen gasskabel. Vi kunne diskutert den problemstillingen litt, hvis han var FrP-er.

Men vi må faktisk ta inn over oss at det vi gjør i dag, er at vi avgir suverenitet til EU på energisida. Det er noe helt nytt. Vi må også ta inn over oss at Arbeiderpartiet i dag har overlatt avgjørelsen om NorthConnect til Høyre og Fremskrittspartiet, for Høyre og Fremskrittspartiet er i dag ikke i stand til å si om de vil vurdere konsesjonssøknadene før de to kablene som vi allerede har under bygging, er ferdig. Det tror jeg Arbeiderpartiet gambler på, og det tror jeg dessverre de kommer til å betale dyrt for.

Arne Nævra (SV) [17:21:50]: I dag morges våknet jeg litt svett, og lakenet lå i en krøll nede ved senga. Jeg skjønte at jeg hadde hatt urolig søvn – psykologene hadde antakelig kalt dette «rapid eye movement», REM-søvn – før jeg våknet. Så kom jeg til å tenke på dagens sak, så det var nok ikke REM, men det var RME, Reguleringsmyndigheten for energi, jeg hadde hatt på hjernen i løpet av natta.

Dette spøkelset av en konstruksjon under NVE skal altså være vår kontakt mot EU i energispørsmål. Det er ikke underlagt folkevalgt kontroll, og attpåtil skal dette organet kommunisere med et annet spøkelse, nemlig ESA i Europa. Man skal være ganske naiv for ikke å gjennomskue at dette åpenbare krumspringet er laget for å unngå kravet om tre fjerdedels flertall i Stortinget, fordi saken dermed ikke gjelder avgivelse av suverenitet til et overnasjonalt organ som vi ikke er medlem av.

Myndighetsoverføring fra Norge skal altså ikke skje til ACER, men til EFTAs overvåkingsorgan, ESA. Der er vi som kjent medlem. Men de skal bare være et talerør for ACER. De skal få utkast som er i samsvar med ACERs ønsker, fra dem. For meg virker dette rett og slett som et justisbasert lureri. ESA har heller ikke ressurser til selvstendige utredninger.

Det vi nå blir vitne til, er en dobbel kopiering av ACERs vedtak. Først kopieres de i ESA, så i den norske reguleringsmekanismen. På dette feltet har nok Nei til EU rett. De har kalt den norske delen en kopimaskin til 55 mill. kr. Så mye er satt av til dette organet i inneværende års budsjett, 2018-budsjettet. EU krever at norsk reguleringsmyndighet skal være helt uavhengig, mens ESA i høy grad er avhengig, nemlig av ACER og EU-systemet. Fra 2021 skal Norge levere inn årlige energiplaner som skal godkjennes av kommisjonen.

Bakgrunnen for alt dette er at EU har behov for å omgå de trege behandlingsrutinene gjennom Europarådet, Europaparlamentet og EU-kommisjonen. Derfor opprettes det stadig nye byråer for begrensede saksfelt. De kan vedta prosjekter av felles interesse, som det heter. Ved uenighet kan ACER bestemme hvem som skal betale for f.eks. kabler. Om nasjonale myndigheter ikke blir enige, kan ACER fatte vedtak om både operasjonell sikkerhet og adgang til nettverk.

Kan vi egentlig stole på Høyre i denne saken, som har jobbet for utenlandsk eierskap for norske energiverk, siden de i årevis har motarbeidet hjemfallsretten?

Lars Haltbrekken (SV) [17:24:59]: Det hevdes med stor patos fra enkelte at tilslutning til ACER er avgjørende for klimaet. Hvis det var tilfellet, ville jeg trodd at klima var et sentralt argument fra regjeringens side for å avgi suverenitet og tilslutte seg ACER. Men etter å ha lest proposisjonen, som er på hele 211 sider, finner jeg ordet «klimaendringer» to ganger, og det helt sentrale begrepet «CO₂-utslipp» er nevnt tre ganger, da i sammenheng med hvordan kraftselskaper bør rapportere, ikke hvordan utslippene skal kuttes. Hadde dette vært den klimapakken enkelte påstår at den er, hadde de 211 sidene vært gjennomsyret av «klima» og hvordan ACER skal bidra til å kutte i klimagassutslippene. Faktum er at hensynet til klimaet er mer eller mindre fraværende.

Det er ikke gjennom ACER vi avgjør om vi redder klodens klima eller ikke. Det er gjennom de internasjonale klimaforhandlingene og de konkrete utslippsreduksjonene hvert enkelt land bidrar til. Argumentene om ACERs betydning i klimakampen er som keiserens nye klær: De finnes ikke. Men jeg skjønner at enkelte må vektlegge det for å kunne selge det inn til sine egne partimedlemmer. Men også her hadde det vært greit med litt edruelighet og sannferdighet. Jeg reagerer på karakteristikkene enkelte kommer med av oss som går imot tilslutning til ACER.

Innlegget fra Miljøpartiet De Grønnes representant må jeg ærlig talt si var ganske drøyt. Det sies at vi som sier nei til ACER, er selvsentrerte, vi har et impotent miljøengasjement, vi bygger murer, vi har kun et nasjonalistisk miljøengasjement, solidariteten stanser ved landegrensene, og vi trekker opp stigen etter oss. Det verste er kanskje at disse karakteristikkene rammer en tredjedel av medlemmene i representantens eget landsstyre. I mitt parti ville vi kalt slike karakteristikker av egne partimedlemmer ukameratslig.

Jeg ber også om at de som mener at ACER er avgjørende for klimapolitikken, merker seg det som kamerat Halleland fra Fremskrittspartiet sa i sitt innlegg, hvor han la vekt på betydningen innlemmelsen i EUs tredje energimarkedspakke har for eksporten av norsk gass. Det er på ingen måte et miljøtiltak, men dette er altså Miljøpartiet De Grønnes nye allierte i klimakampen. Før man karakteriserer sine motstandere og egne partimedlemmer, bør man kanskje kaste et blikk over skulderen og se på hvem som er ens egne allierte.

Heidi Greni (Sp) [17:27:57]: Norge er rikt på billig og grønn energi. Det har kommet landet til nytte gjennom sikker og billig strømforsyning til husholdningene og gjennom industrietableringer som har gitt arbeidsplasser i store deler av vårt langstrakte land. Gjennom bruk av grønn energi i industriproduksjonen leverer vi miljøvennlige produkter til verdensmarkedet.

Nasjonal styringsrett over energiressursene våre har vært Senterpartiets kampsak lenge før ACER kom på bordet. For noen år siden sikret vi hjemfallsretten for vannkraftressursene, etter at noen prøvde å påstå at det var i konflikt med EØS-avtalen. Nå er spørsmålet hvilke konsekvenser det får om vi går inn i EUs energiunion.

Jeg hører olje- og energiminister Søviknes forsikre om at Norge fortsatt kommer til å styre norsk energipolitikk, selv med en tilknytning til ACER. Faktum er at vi avgir suverenitet til et overnasjonalt organ. Professor Eivind Smith mener saken må behandles etter Grunnloven § 115, som krever tre fjerdedels flertall. Det ble ikke lagt til grunn. Regjeringen ønsker bred tilslutning, og tar ikke sjansen på et nederlag.

Arbeiderpartiet støtter tilslutningen til EUs energiunion. Det gjør de som tradisjonelle EU-tilhengere og med tradisjonell redsel for å gå imot noe som kan bli negativt mottatt i Brussel. Arbeiderpartiet har satt fram åtte krav som skal være innfridd for å støtte regjeringen. Det er ikke noe galt med hvert enkelt av kravene, men statsråden har jo bekreftet her i dag at han på ingen måte vil gå god for at de skal bli innfridd. Vi har fra før sett hvordan denne typen forutsetninger har fått liten praktisk betydning over tid, og slik er jeg redd det blir denne gangen også.

Når Norge avgir suverenitet til EU-organ, har vi erfaringer med at det blir en utvikling der vi bindes opp til nye endringer som skjer over tid. Vi har mengder av dyrekjøpt erfaring gjennom EØS-avtalens snart 25-årige historie som viser at forbeholdene vi tok, og nasjonale påstander om avtalens begrensninger, fort ble gjort til skamme.

Vår EØS-partner Island ser ut til å ende opp med å gå imot ACER. Både Senterpartiets og Høyres søsterparti på Island mener avtalen medfører uakseptabel avgivelse av suverenitet over energisektoren.

Regjeringen og Arbeiderpartiet vil gjerne gi inntrykk av at ACER er en ganske begrenset sak som stort sett gjelder samarbeid om mer effektiv energiutnyttelse i EU. Dette er ikke en liten og uskyldig sak. Det viser motstanden fra fagbevegelsen, energiavhengig industri og lokalpolitikere over hele landet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:31:14]: Det viktigste i denne saken er om Stortingets flertall vil avgi suverenitet til Brussel for å sikre friere flyt av strøm mellom Norge og EU-land. EU arbeider målbevisst for å legge til rette en politisk union og et felles marked, nå også for strøm. Fysiske flaskehalser som begrenser fri flyt av strøm mellom EU og EØS-land, skal systematisk tas vekk med grunnlag i den felles energipolitikken som ACER er en del av. Konsekvensen av dette skal bli mest mulig lik pris på strøm, maks 2 øre prisforskjell. Norsk strømpris skal derfor ikke – og jeg understreker ikke – bli et nasjonalt fortrinn for innbyggere og bedrifter i Norge.

Senterpartiet arbeider sjølsagt for at strømprisene i Norge skal være en fordel for folk i et land med mye mørke og kulde. Videre trenger vårt næringsliv rammebetingelser med billigere strøm i forhold til det som er i utlandet. Det er grunnlaget for solide lønns- og arbeidsvilkår, slik vi har det i Norge. Det er Senterpartiets historiske tradisjon som vi nå viderefører, og et stort flertall i Landsorganisasjonen støtter opp om dette – jeg vil si naturlig.

EU-tilhengerne, anført av Arbeiderpartiet og Høyre, ønsker å tilpasse hverdagslivet i Norge mest mulig til situasjonen for folk som lever i stormaktenes Europa. Farvel til den norske modellen. Forskjells-Norge erstatter vårt Samholds-Norge.

Når EU blir stadig mer overnasjonal, blir det krav om stadig mer omfattende suverenitetsavståelse fra Stortinget til Brussel, også på energiområdet. Regjeringa kan ikke gi Arbeiderpartiet forsikringer mot dette. Om regjeringa sammen med Arbeiderpartiet hadde prøvd å få forsikring fra EU, hadde også svaret der blitt nei. Hvorfor? Jo, sjølsagt fordi EU – og dermed EØS – er dynamisk, stadig i endring og stadig mer overnasjonal.

Det å avgi norsk suverenitet til Brussel, slik som skjer i denne saken, må etter Senterpartiets mening skje etter Grunnloven § 115, altså med tre fjerdedels flertall. De anerkjente grunnlovskyndige Eivind Smith og Eirik Holmøyvik støtter dette standpunktet. Men EU-tilhengerne Arbeiderpartiet og Høyre utvanner i sak etter sak forståelsen av Grunnloven, for de ser en stor risiko for ikke å få viljen sin om Grunnlovens krav til tre fjerdedels flertall følges.

Tilslutning til ACER vil føre til at EU tar makt fra Stortinget over bruk og/eller bygging av norske strømlinjer eller strømkabler ut av landet. Både statsministeren og statsråd Søviknes sier at konsesjonssøknaden for NorthConnect-kabelen mellom Norge og Skottland vil bli behandlet etter gjeldende regelverk. Spørsmålet blir nå om denne konsesjonsbehandlingen blir utsatt til etter 2020 som følge av avtalen med Arbeiderpartiet. Det må statsråd Søviknes avklare i denne debatten.

Per Espen Stoknes (MDG) [17:34:29]: Denne uken har vi hatt rikelig anledning til å øve oss på dette med å være uenig i standpunkt og perspektiver og samtidig kunne gi hverandre respektfull omtale. Jeg takker representanten Haltbrekken for utfordringen om å ta den på strak arm. Hvis representanten Haltbrekken hadde lyttet nøye, hadde han også hørt at han fikk honnør for å ha tatt avstand fra en del av Nei til EUs mest prisfryktopphaussende retorikk. Jeg vil også uttrykke forståelse for Haltbrekkens smerte ved å måtte si nei til energisamarbeid med Europa, mens resten av miljøbevegelsen har inntatt motsatt standpunkt, og at Naturvernforbundet, på grunn av den interne smerten, har valgt å være avstående. Jeg vil også uttrykke sympati og forståelse med de i MDG som opplever at denne debatten går i feil retning på grunn av at naturhensyn ikke er tilstrekkelig ivaretatt.

Så utfordret Haltbrekken MDG på at ACER ikke er noe klimatiltak. På en måte er det riktig. Hvis man leser nøye i ACERs formålsparagrafer og regler, står det ikke særlig mye om klima der. Så det kan man for så vidt hevde, men det er bare hvis man ser på ACERs oppgave, som jo er ekstremt teknisk. Det handler om nettkodespesifikasjoner, det handler om metoder for hvordan man selger strøm fra en region til en annen, og beregning av disse tingene. Det som er viktig å få med seg, er at ACER er en forutsetning for et hundre prosent fornybart energisystem i Europa. Det er dit Europa ønsker å komme, og Europa er på vei dit mye raskere enn de fleste andre regioner i verden.

Hvis vi har et hundre prosent fornybart energisystem med veldig mye sol, veldig mye vind, veldig mange andre variable kraftformer, hvordan skal det utveksles hvis det ikke skal skje ved nøye, avansert, teknisk balansering av kraften fra det ene stedet til det andre? EU har verdens mest ambisiøse klimamål, energieffektiviseringsmål og innfasing-av-fornybar-mål. Hvis man ikke har en organisasjon som ACER på plass for å skape et dialogklima, et samarbeid rundt det, hvordan i all verden skal man da få et europeisk kraftsystem som kan være hundre prosent fornybart, ikke minst når batteriet kommer inn?

Til sist: Jeg hørte representanten Kaski si at SV ikke sier nei til EU-samarbeid. Det man sier nei til, er en trend med bindende vedtak fra EU til Norge. I denne sal har vi hørt parti etter parti som sier de er for energisamarbeid, men SV vil bare være med på slikt gruppearbeid hvis vi kan bestemme alle regler selv – hvis det er et gruppearbeid som ikke vi får dominere, nei, da har vi ikke lyst likevel. Dette er dårlig solidaritet i praksis.

Ketil Kjenseth (V) [17:37:46]: Jeg merker meg at Island er en del av debatten. Det er interessant i seg selv. Jeg synes Norge er et langt bedre eksempel: Vi har vår egen valuta, men vi er også det mest elektrifiserte landet og samfunnet i verden. Det er «helt elektrisk» hvordan vi nå går foran og er verdens ledende forsøksområde. Det gjelder for elbiler, grønne datasenter, havvind og når det gjelder å bygge store batterilagre. Vi var først ute med å skille nettdrift fra strømproduksjon og å etablere markedsregulering, og Senterpartiet erkjenner at de gikk i bresjen for det. I samarbeid med de nordiske landene har vi vært en foregangsregion i Europa. Det var et helt annet Senterparti enn det vi hører her i dag.

Det viktige er å se på hva som skjer rundt oss i verden nå, for det samarbeidet vi har hatt i Norden over 25 år, har ført oss langt. Det har gitt oss kapital, rimelig energi og sikkerhet for forsyning. Men når store deler av den øvrige verden skal over på andre energibærere, pågår det stor forskning og utvikling og rask teknologisk utvikling, og hvis vi ikke holder på det samarbeidet vi har utviklet sammen med de nordiske landene, kommer noen til å gå forbi oss. Sol- og vindteknologien utvikler seg enormt raskt, og hvis kapitalkreftene i Asia og USA setter fart på denne utviklingen, har ikke vi mer enn det forspranget på 25 år som vi allerede har, på å møte den utfordringen. Det er i den forbindelse vi må snakke om hvilke investeringer vi skal gjøre, hvilke ressurser vi har, og hva vi skal møte framtida med. Det gjelder å forske mer og samarbeide mer og ikke reversere, hoppe av et samarbeid og stoppe verden: Hjelp, jeg vil av!

Hvis vi skulle sagt nei i dag, er utfordringen: Skulle vi da inngått avtaler med Sverige, Danmark og Finland, som er med i EU, og som raser avgårde i den farten? Vi må tenke framover og bruke de mulighetene vi har til å samarbeide, og investere videre i det vi allerede har lagt inn av ressurser.

Representanten Arnstad var innom NorthConnect. Den er jo ikke et tema i dag. Den vedtok vi i forrige periode. I dag reverserer vi avgjørelsen om at andre kan få muligheten. Dette er såkalt private, men det er jo Agder Energi, Lyse og E-CO Energi, og det er offentlig eierskap i de aktørene. Det er en problemstilling knyttet til at aktører kan få inngå bilaterale avtaler. Det er egentlig det vi reverserer her i dag, at Statnett skal følge kablene helt ut. Det er faktisk en harmonisering av regelverket med andre land i EU, noe som EU anbefaler.

Ole André Myhrvold (Sp) [17:41:13]: Det er hyggelig at også Venstre kan være med på å reversere litt i denne stortingsperioden.

Jeg vil dvele litt ved de løfter og avtaler som er inngått i denne saken. Blant annet har Arbeiderpartiet lovet tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke. Det betyr ikke «at Norge automatisk sier ja til framtidige endringer som kan komme på energifeltet i EU».

At man ikke skal gi et automatisk ja, innebærer vel for så vidt heller ikke at man skal si nei, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at dette rører ved en grunnleggende bekymring, nemlig at vi har hørt slike formuleringer før. Vi har hørt om på hvilken måte innlemmelse av nye direktiver, proposisjoner og regelverk ikke forandrer norsk politikk og samfunn – og så ser vi det fundamentalt motsatte: Energi skulle ikke være en del av EØS. Faglige rettigheter skulle ikke bli påvirket av EØS. Distriktspolitiske tiltak skulle ikke bli påvirket av EØS. De gjentatte forsøkene på å gi lovnader og sette skranker for utviklingen og rekkevidden av EUs beslutningsmyndighet har hittil ikke hatt noen verdi.

Dette er med på å fordekke hva man forplikter seg til, når vi gjentatte ganger ser at det er den frie flyten som styrer – og det er helt naturlig, for det er et fundament EU er grunnlagt på. Problemet er at når den frie flyten nå skal overføres også på energiområdet, er målet å utligne de nasjonale fortrinnene – fortrinn som Norge bygger store verdier på. Nøkkelen til suksess har vært fornuftig og nasjonal balansering av ulike interesser. Det settes nå på spill gjennom et såkalt betinget ja, og så overlates det til regjeringen, med Søviknes i spissen, å bringe dette i havn overfor EU, for avtalen mellom Arbeiderpartiet, regjeringen og Miljøpartiet De Grønne forandrer ikke det faktum at vi nå legger deler av energipolitikken på EUs bord.

Det skal «avgis en formell erklæring overfor EU/EØS som gir uttrykk for vår holdning», står det i Innst. 78 S for 2017–2018, som vi behandler nå. Hva betyr det? Hva er det verdt når vi f.eks. vet at det allerede foreligger konkrete forslag om endringer av måten ACER skal fatte beslutninger på? Det endrer allerede rekkevidden av vedtaks- og beslutningsmyndigheten som ligger til ACER. Før vi har behandlet saken ferdig her i dag, er forutsetningene allerede under endring. Begrunnelsen for endringen fra EUs side oppgis å være at der noen få land kunne blokkere avgjørelser og hindre viktig framdrift, vil dette nå gå lettere. Nettopp! EU finner veier for å sikre fri flyt. Dette bare understreker det faktumet at EU utvikles kontinuerlig gjennom stadig nye vedtak og nye konkrete avgjørelser utenfor vår kontroll.

Så spørsmålet til statsråd Søviknes blir: Hva er egentlig en erklæring som er vedtatt av norske partier, verdt når den framlegges i Brussel?

Steinar Ness (Sp) [17:44:18]: Eigarskap til og styringsrett over naturressursane jord, skog vatn, fisk, mineralar, olje og gass har vore, er i dag og vil i framtida vere eit politisk stridsspørsmål. Ulike interesser står mot kvarandre. Lokalt og nasjonalt eigarskap, aktiv industripolitikk og god fordelingspolitikk vert utfordra av fri flyt-politikk og fleirnasjonale selskap. Det har ikkje vore full semje i Stortinget verken om utforminga av oljepolitikken vår eller heimfallsordninga for vasskraft. Det vert noko holt over representantar som frå denne talarstolen i dag vil vere med på å ta æra for ein politikk dei har vore usamde i.

Eg føler at vi bevegar oss i retning av eit prosessdemokrati som utfordrar både folkestyret vårt og forholdet mellom oss som folkevalde og dei vi representerer. ACER er sjølvsagt vanskeleg tilgjengeleg og teknisk, men det er ei brikke i ein stor prosess som over tid flyttar makt og styringsrett. Lovavdelinga i Justisdepartementet har konkludert med at overføringa av styringsrett er lite inngripande, men det vert ganske sterkt å høyre folk seie frå denne talarstolen at det ikkje er snakk om overføring av styringsrett, når det i regjeringa sine eigne dokument er slått fast at det er det vi snakkar om. Men fleirtalet går då utanom reglane i Grunnlova.

Arbeidarpartiet meiner at regjeringspartia Høgre og Framstegspartiet har gjeve garantiar, bl.a. når det gjeld utbygging av nye kraftkablar til utlandet. Her må statsråden hjelpe oss og opplyse om kva som er fakta. Eg har fått med meg at statsråden er samd med seg sjølv, og statsministeren er samd med seg sjølv, men om statsministeren, statsråden og Arbeidarpartiet er samde med kvarandre, har eg ikkje fått oversikt over. Det er framleis eit ope spørsmål. Så eg må be statsråden svare heilt konkret på dette:

Skal konsesjonshandsaminga av NorthConnects kabel vente til etter 2021, når dei kablane som no er under utbygging, vil vere ferdige, og vi har moglegheit til å summere opp erfaringane av det? Det er spørsmålet som har vorte stilt – på ulike måtar, av mange representantar – gjennom debatten i heile dag. Eg gjentek spørsmålet:

Skal konsesjonshandsaminga vente til etter 2021, eller skal ho gå vidare uavhengig av denne diskusjonen og det som har vorte sagt frå folka frå Arbeidarpartiet i denne salen i dag?

Tom-Christer Nilsen (H) [17:47:22]: Den debatten vi har opplevd i offentligheten om den saken vi behandler i dag, har vært så full av stråmenn at det har vært flere av dem satt opp i ordskiftet enn det er på selv de største farmene i Midtvesten, eller som brennes på en gjennomsnittlig Guy Fawkes Night på De britiske øyer.

Saken dreier seg i utgangspunktet ikke om utenlandskabler. Selv de som her argumenterer mot saken og bruker argumentet om effektkjøring, sier også at de er for overføringskapasitet mellom Norge og andre land. Men ACER har ingen myndighet over om vi bygger kabler eller ikke, eller om hvor mye kraft vi eksporterer eller importerer. Saken dreier seg ikke om prisen på strøm – ACER har ingen myndighet der. Saken dreier seg ikke om hvilke kraftverk vi skal bygge – ACER har ingen myndighet der. Saken dreier seg ikke om hvem som eier kraftverkene – ACER har ingen myndighet der. Saken dreier seg ikke om konsesjonsvilkårene for kraftverk – det er vi som setter dem – ACER har ingen myndighet der. Saken dreier seg ikke om effektkjøring, det er konsesjonsvilkårene som bestemmer det. Dem setter vi og ikke ACER. Saken dreier seg ikke om hvor mye strøm vi skal selge eller kjøpe – ACER har ingen myndighet der. Det dreier seg ikke om hva vi bruker strømmen til, om den går til norsk kraftkrevende industri – ACER har ingen myndighet der.

Saken dreier seg om suverenitetsavståelse, bl.a. av en suverenitet vi egentlig ikke har. I realiteten dreier det seg om hva som skjer når to land i hver sin ende av en kabel er uenige om hvilke kjøreregler som skal gjelde i kabelen. I stedet for å få forskjellige kjøreregler i hver halvdel av kabelen kan nå investorer bl.a. i fornybar energi og forvaltningen på begge sider være trygge på at felles kjøreregler vil gjelde. Det er faktisk viktig for framtidige investeringer i ny fornybar energi. Det er faktisk viktig at de som skal investere i sol, vind, bølger og ny fornybar energi, vet at de kan være trygge på at det er kjøreregler som gjelder hele veien.

Kjørereglene må også gjelde når Norge, gjennom EØS-avtalen, har en egeninteresse av internasjonale, anerkjente kjøreregler. Der har vi en sterk egeninteresse. Vi selger, og vi kjøper kraft. Begge deler er avhengig av kjøreregler. Vi ser at disse vitale nasjonale interessene ønsker noen å sette til side. Vel, for meg ser det ut som om hensynet til å skape uro rundt EØS-avtalen er viktigere enn våre nasjonale interesser akkurat i dette tilfellet.

Vi er i en unik situasjon. Vår vannkraft gir oss mulighet til å kjøpe kraft når den er tilnærmet gratis, og selge den når den er dyr. Men da er vi avhengig av kjøreregler fordi kraften ikke nødvendigvis selges gjennom bilaterale avtaler til dem som er i enden av hver kabel vi er med og eier. Mottakerne ligger ikke nødvendigvis der kabelen kommer opp. Vi gir fra oss begrenset suverenitet fordi disse kjørereglene er i vår helt egoistiske egeninteresse. Tilfeldigvis – og heldigvis – er det også det beste for fellesskapet.

Alle avtaler og alle partnerskap innebærer til en viss grad avgivelse av suverenitet. Med det mener jeg at når noen gjør en avtale om å selge noe, innebærer det faktisk at en gir fra seg det en har solgt. Det er viktig at vi gjør dette i et ordnet og regulert system, for vi slipper med dette å være en liten avtalepartner som skal kjempe mot et helt EU-fellesskap. I dette tilfellet blir vi med denne tilslutningen en del av fellesskapet.

Statsråd Terje Søviknes [17:50:47]: Partileder Trygve Slagsvold Vedum i Senterpartiet og andre Senterparti-representanter har både i debatten de siste ukene og i debatten her i dag vært tydelig på følgende: Nasjonal kontroll med kraftressursene har tjent oss godt. Jeg er helt enig i det – den har tjent oss godt, og den vil tjene oss godt i fortsettelsen.

Det har vært mye snakk om i den politiske debatten de siste ukene at vi politikere ikke må nøre opp under frykt. Jeg mener det er nettopp det Senterpartiet gjør når de så til de grader nører opp under den ubegrunnede frykten som har reist seg der ute knyttet til hva faktisk den tredje energimarkedspakken og ACER er.

Når det kommer sånne uttalelser fra Senterpartiet også fra Stortingets talerstol i dag, mener jeg at vi må utfordre på hva det er i den tredje energimarkedspakken og ACER som kan gi grunnlag for å hevde, fra Stortingets talerstol, at vi med denne tilslutningen gir bort norske kraftressurser eller gir fra oss styring og kontroll av norske kraftressurser, eller at strømprisen vil øke som følge av ACER.

Jeg vil utfordre representanten Slagsvold Vedum eller noen av hans partifeller til å svare på dette og da ikke bare i overordnede termer, men være presise og peke på hvor i de ulike delene av tredje energimarkedspakke man finner holdepunkter for å nøre opp under disse påstandene. De finnes nemlig ikke.

Når det blir snakket så mye om suverenitet og avgivelse av suverenitet av Senterpartiets representanter, burde man i hvert fall være ærlig og si hva ACER, ESA og RME, reguleringsmyndigheten for energi, har som oppgave i tillegg til å gi råd og veiledning. Jo, det er å gå inn når det er uenighet mellom to land knyttet til infrastruktur over landegrensene – en veldig begrenset myndighet. Den har vært brukt elleve ganger siden EU innførte den tredje energimarkedspakken.

Jeg er sikker på at noen av mine forgjengere i rollen som energiminister fra Senterpartiet, både Ola Borten Moe, Terje Riis-Johansen og Åslaug Haga, som alle har vært tydelige på Norges tilknytning til Norden og EU, vrir seg i stolen i dag, og vi har fått mange sitater i debatten i dag.

Siv Mossleth (Sp) [17:54:12]: Arbeiderpartiet har nevnt mitt første innlegg rimelig ofte – og jeg hadde faktisk større forventninger til at Arbeiderpartiet skulle lytte til fagbevegelsen, enn forventninger til regjeringen. Ellers har veldig mange i dag vært opptatt av fortiden, det ene sitatet etter det andre er dratt fram. Det er nok brukt betydelig, og sikkert grønn, energi fra alle som vil stemme for ACER, til å løfte fram hva Borten Moe, Haga, og Riis-Johansen har sagt. Representanten Marit Arnstad forklarte dette godt. Jeg skal heller ta tak i noe som er sagt i dag. Representanten Terje Halleland fra Fremskrittspartiet sa at norske politikere skal styre den grønne fornybare energien, vannkraften.

Men hvordan skal de norske politikerne styre den grønne energien når ACER, ESA og RME, som representanten Arne Nævra forklarte som et mareritt, tar denne jobben helt uten norske myndigheters innflytelse – vi kan ikke korrigere denne kopimaskinen. Er dette egentlig framtidige argument for at Norge må bli medlem i EU? Jeg vet at EU-medlemskap har vært, og er, et viktig mål for Fremskrittspartiets regjeringspartner Høyre og for en del av Arbeiderpartiet. Men folket har talt to ganger i denne saken; vi har sagt nei. Skremselspropagandaen til de største EU-tilhengerne har ikke slått til.

Men la oss fortsatt se framover, la krafteventyret være norsk, la industrisamfunnene bruke kraften der den er. Det er grønt, det er effektivt, det er framtidsrettet. I f.eks. Mo i Rana er de i front for å legge om til grønn energi og en grønn industri. Fri flyt av vannkraften og utjevning av strømprisene i Norge med resten av Europa er ikke Senterpartiets mål. Utjevner vi strømprisene, blir energien dyrere i Norge. Det blir dyrere i et kaldt land, og det blir mer lukrativt å sende energien ut av Norge – i stedet for å bruke den til arbeidsplasser i distriktene.

Svein Roald Hansen (A) [17:57:26]: Denne saken handler ikke om bever og elvemusling, som Senterpartiet er bekymret for. Den handler om vi skal være med på å videreutvikle energisamarbeidet i Europa, om vi skal bidra til det grønne skiftet i Europa, og om vi skal bidra til en felles europeisk oppfyllelse av klimaforpliktelsene i Parisavtalen.

Gjennom tiår har samarbeidet i Norden og Baltikum fungert godt, og det er dette resten av Europa nå tar etter. Dette er faktisk en EU-tilpasning til en nordisk samarbeidsmodell.

Så har debatten vist at mange er urolige. Gir vi fra oss styringen over arvesølvet, energipolitikken og vannkraftressursene våre? Svaret er – som andre har understreket – nei. Arbeiderpartiet ville aldri godtatt at vi skulle gi fra oss nasjonal og samfunnsmessig kontroll over vannkraftressursene våre, like lite som Tyskland og Frankrike ville gjøre det.

I industrien er man bekymret for import av høyere kraftpriser. Det skal tas på alvor. Men det er det i tilfelle økt utvekslingskapasitet som kan – kan – føre til. Om vi skal bygge flere overføringskabler til utlandet, bestemmer vi selv – ingen andre. Nå har vi fått rammet dette enda sterkere inn gjennom avtalen som ligger til grunn for vedtakene i dag.

Så er bekymringen hva framtiden kan bringe. Hva med neste pakke? Skulle den innebære elementer som undergraver de prinsippene som slås fast i dag, nasjonal kontroll og offentlig eierskap, blir vi ikke med.

Men det er noen som gjør denne debatten til noe annet enn det den handler om. Senterpartiets Ole André Myhrvold sier til NTB at

«Arbeiderpartiet går så langt at de overkjører sin egen grasrot i denne saken for å tilfredsstille EU».

Nei, dette handler ikke om å tilfredsstille EU. Men Senterpartiet sitter fast i det Lundteigen kaller skårfeste, nemlig EU-debatt, i enhver sak de kan forsøke å få det inn.

Det handler om å ivareta viktige norske interesser som energistormakt i et europeisk samarbeid.

EFTA-komiteen var denne uken i London. I går møtte vi statssekretæren i brexit-departementet, for øvrig en meget sterk tilhenger av at Storbritannia skal ut av EU. På spørsmål fra oss sa hun at energisamarbeidet ønsker de å fortsette å være med i – om de får lov – også etter at de har forlatt EU, selv om det innebærer at de må underlegge seg EU-domstolen, som de gjerne vil slippe. Senterpartiet, som er så begeistret for brexit, burde merke seg dette.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [18:00:30]: Jeg har fulgt debatten fra sidelinjen og må bare poengtere noen ting.

Senterpartiet er definitivt et grønt parti som ønsker at vi, gjennom multilateralt samarbeid, kan jobbe for å nå internasjonale klimamål og jobbe for bl.a. kjøp og salg av energi på tvers av landegrenser. Det vi derimot ikke støtter, er nettopp at makten over energien skal gå fra politisk kontroll til å bli gitt til et overnasjonalt byrå. I innstillingen og i debatten blir disse sidene av saken satt opp mot hverandre.

Vi har allerede et samarbeid med EU-land. Å være imot ACER er heller ikke å være imot EØS-avtalen. Dagens avtaleverk og regelverk vil fortsette å gjelde selv om vi legger ned veto og lar være å gå inn i ACER. Senterpartiets uro er knyttet til suvereniteten og kontrollen over energien, og vi begrunner det bl.a. med intensjonen om selve frihetsprinsippet knyttet til energistrømmen. Målet er at forbrukerne skal ha like vilkår på tvers av land. Problemet er at ulike land har ulike forutsetninger og ulikt ressursgrunnlag for å forsyne nettopp sine innbyggere med energi. I dag er det et viktig prinsipp at forbrukernes rettigheter blir forsvart politisk av statsforvaltningen og av folkevalgte. Dersom det er viktigere med internasjonale interesser enn med nasjonale interesser når det gjelder våre kraftressurser, er vi på ville veier. Flere representanter argumenterer bastant med at dette ikke er suverenitetsavståelse. Det undrer jeg meg over når selv jurister er så delt i synet på det.

Vi går altså eventuelt inn i en energiunion med land som ønsker å kjøpe kraft, mens det nødvendigvis er i Norges interesse å selge og eksportere. Dette i seg selv legger til rette for samarbeid, eksport og utbygging av kabler uten at vi trenger å bli med i ACER, som skal avgjøre regelverk og tvisteløsninger. Statnett har advart mot flere kabler etter de pågående prosjektene som skal være ferdig i 2021. Dette signalet må vi merke oss. Drifts- og forsyningssikkerhet avhenger dessuten av nettet. Årets vinter har minnet oss på hvor sårbare vi er, og at våre største utfordringer med forsyning er nasjonale.

Man kan undres over om Høyre er blitt solidariske når det gjelder Høyres klimaregnskap, og om Arbeiderpartiet støtter kraftselskapenes næringsinteresser, eller om det er motsatt. Det er iallfall finurlig at Arbeiderpartiet er så opptatt av å koble seg på Storbritannia, samtidig som de er så koblet fra fagbevegelsen og sin egen grasrot.

Arne Nævra (SV) [18:03:43]: Når man hører på talerne fra flertallet og ikke minst representanten Barth Eide, kan det høres ut som om alle problemer med ACER-tilknytning er over etter forhandlingene med regjeringen. Barth Eide hevder at han har klart å begrense rettighetene til RME, men det kan jo ikke ordnes ved å forhandle med regjeringen; det må en forhandle med EU-makten i Brussel om, for å få rettslig forpliktende forsikringer derfra.

Det hjelper ingenting å avklare noe her i Norge. Hvis vi vil ha klarhet, må reservasjonsretten i EØS-avtalen brukes mot det vi vil unngå å bli utsatt for. Godtar vi en rettsakt, er det EU-kommisjonen og EU-domstolen som avgjør hvordan den rettsakten er å forstå. Slik er det i EU, og slik er det i EØS. Det er nettopp derfor vi i SV i sum er imot EØS. Det binder oss, og det styrer oss på snart alle områder i samfunnet.

De avklaringene Arbeiderpartiet har etterlyst og forhandlet med regjeringen om, kan bare sikres ved at flertallet på Stortinget reserverer seg mot de rettsaktene som åpner for en rettstilstand som rammer det vi vil trygge. En slik reservasjon må i det minste gjelde elmarkedsdirektivet 72/2009, ACER-forordningen 713/2009 og forordningen om grensekryssende elhandel 714/2009. I den såkalte vinterpakken fra 2016 foreslår EU-kommisjonen at ACER må få økt sin vedtaksmyndighet i overnasjonal retning, og at vedtak må kunne fattes med simpelt flertall, ikke med krav om kvalifisert flertall.

Jeg vil utfordre representanten Barth Eide og flertallet til å svare på om han eller andre i ACER-koalisjonen ikke ser at ACER er én vei inn uten en vei ut, og at det ikke bare er å ombestemme seg om utviklingen går i en annen retning enn det de eller vi ønsker.

EU har de siste årene opprettet rundt 40 byråer. De har en tendens til å legge stadig mer under seg. I EØS er det riktig at hvis EU endrer teksten i en avtale eller en forordning, skal det være ny behandling, også nasjonalt, men det de greit kan gjøre, er å endre fortolkningen av teksten. Det har skjedd flere ganger. De endrer altså praksis. Når det skjer mange ganger, er vi på vei i en retning som vi kanskje opprinnelig ikke ønsket.

Jeg håper representanten Barth Eide eller andre kan gi svar på mine bekymringer.

Willfred Nordlund (Sp) [18:06:52]: Foregående taler var inne på forholdet mellom dynamisk avtale og fast avtale. Det er jo sånn at når man endrer fortolkning av et regelverk som man har gått inn i, har man det som kalles en dynamisk avtale. Det gjør også Norge når vi f.eks. endrer forskrifter uten nødvendigvis å endre lov basert på endrede forutsetninger. Det er noe av det som gjør at mange i denne saken har vært opptatt av diskusjonen om avståelse av suverenitet. Utfordringen med å gå tilbake synes å være stor, og mange advarer mot at det også er umulig.

Sakens ordfører var inne på to forhold i sin innledning, nemlig det at vi snakker om uavhengig reguleringsmyndighet og uavhengig klageorgan. Når Fremskrittspartiets Halleland da sier at dette ikke er en avståelse av suverenitet, koblet opp mot ordet «uavhengig», kan man jo begynne å lure, for uavhengig må nødvendigvis bety at denne salen og det norske folk ikke lenger skal ha noe å si etter at vi har frasagt oss denne.

Diskusjonen om pris og utenlandskabler er vanskelig å komme fra, for det har egentlig ingenting med den saken som vi egentlig skulle diskutere, å gjøre, men den er dratt inn i diskusjonen av Arbeiderpartiet. At framtidige kabler kan medføre økte priser, burde ikke komme som noen overraskelse når så skjer i framtiden. NorthConnect skriver f.eks. i sin egen konsesjonssøknad: Vi gjennomførte beregninger i de samfunnsøkonomiske analysene. Vi ser økning av kraftprisen i det norske markedet på mellom 0,7 og 1,7 øre per kWh i basisscenarioer.

– 1,7 øre, president. Det tilsvarer 640 mill. kr i økte kostnader for norsk kraftkrevende industri. Det kan jeg garantere at de også kommer til å merke oppe i Mo i Rana, hvor representanten Gahr Støre var i går og talte varmt for tilslutning. Mens i landsmøtetalen sin var han veldig opptatt av det forholdet at man ikke skulle bygge nye utenlandskabler dersom det førte til økte priser på det norske markedet. Det er vel derfor Arbeiderpartiet har vært opptatt av å dra inn NorthConnect i denne diskusjonen. Men det er forunderlig å høre både statsministerens og olje- og energiministerens forklaring på hvorfor konsesjonsbehandling av NorthConnect skal fortsette. For hvorfor skal de fortsette hvis det er sånn som mange fra Arbeiderpartiet hevder, nemlig at det er Statnett som skal eie de framtidige utenlandskablene? Da har det jo ingen hensikt å bruke en masse penger på å konsesjonsbehandle. Det står på NorthConnects hjemmesider at konsesjonsbehandlingen, altså arbeidet som de gjennomfører, er støttet av EU. Jeg tror de ville vært svært interessert i å vite om det er sånn at det er bortkastede penger.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [18:10:02] Det hevdes fra flere representanter i denne debatten at dette er et spørsmål om solidaritet – at det å bli en del av ACER, det å avgi suverenitet, handler om å være solidarisk. Det er jeg sterkt uenig i. Hvis det er sånn at for å lykkes i klimapolitikken og man mener at for å klare å nå 2-gradersmålet er det en forutsetning at alle må avgi mye nasjonal suverenitet til noen overnasjonale organer, er jeg uenig i den strategien. Jeg tror det er uklokt med tanke på å få folk med oss i den utrolig viktige jobben som vi har foran oss for faktisk å nå klimamålene.

Men det er også sånn at ACER avgjør ikke miljøpolitikken. Det er fullt mulig, som vi også har sett fra ulike partier her, å være både en pådriver og en sinke i klimaarbeidet, uavhengig av spørsmålet om ACER. Jeg tror at de ulike representantene, både representanten fra Miljøpartiet De Grønne, Stoknes, og representanten fra Rødt, Moxnes, vil gjøre klokt i å samsnakke litt om budskapet fra miljøbevegelsen. Miljøpartiet De Grønne hevder at miljøbevegelsen i stor grad er for ACER, mens fra Rødt hører vi at de er imot, fordi kabler og ACER er én side av samme sak. Vel, med respekt å melde, tror jeg undertegnede og representanten Haltbrekken har noe kunnskap om hva miljøbevegelsen mener i dette standpunktet, og det er at de ikke har tatt et standpunkt. For ACER handler ikke om miljøpolitikk, det er ulike syn om kabler. Det er ikke sånn at det er et flertall for kabler eller mot kabler blant miljøbevegelsen. Det er ulike syn på det. Og det skal vi respektere. Men å ta de ulike miljøorganisasjonene til inntekt for sitt standpunkt når det kommer til ACER, det er feil, det er ikke riktig.

Så tror jeg også at det hadde vært passende med litt ydmykhet fra de ulike representantene her som taler for tilslutning til ACER – litt ydmykhet overfor de motargumentene og bekymringene som kommer fra folk her i salen, men også særlig fra folk der ute, for det er også bekymringer som dreier seg om øvrige spørsmål innenfor energipolitikken. Og vi kommer til å trenge folk flest med oss når vi skal lykkes i de viktige energipolitiske spørsmålene framover, når vi skal lykkes i klimakampen. Da er det utrolig uklokt å avvise de bekymringene og si at det er helt på jordet eller at det har ikke noe med denne saken å gjøre. La oss lytte til dem. La oss ta de bekymringene på alvor, sånn at vi kan ta de viktige energidebattene som kommer framover, på en bedre måte enn det vi har gjort i denne saken.

Statsråd Terje Søviknes [18:13:19]: La meg innledningsvis bare få respondere på siste talers innlegg. Jeg er helt enig – vi skal møte de bekymringene som er, med ydmykhet. Vi skal være opptatt av å svare på alle de spørsmål som er – knyttet til denne saken og andre energispørsmål. Det har vi alle alt å tjene på. Det fordrer òg at alle bidrar til en opplyst og faktabasert debatt om disse spørsmålene.

Det har vært reist noen spørsmål – igjen – knyttet til konsesjonsbehandlingen av NorthConnect. Den behandlingen er, som jeg har referert til tidligere i dag, nettopp kommet i gang, og jeg vil understreke nok en gang at konsesjonen for NorthConnect vil bli behandlet etter gjeldende lovverk og de føringer som stortingsflertallet gir her i dag. De føringene er igjen tatt fra den avtalen som regjeringspartiene har inngått med Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Det er ikke noen uklarhet der. Vi står sammen om det utgangspunktet som den avtalen gir, og det vil jeg følge opp i det videre arbeidet både med utenlandskabler og med implementeringen av bl.a. RME som vår nye reguleringsmyndighet for energi, utskilt fra NVE. La det ikke herske noen tvil om det.

Så har jeg òg lyst til å understreke at den frykt som enkelte har framført knyttet til videreutvikling av EUs energimarked, igjen er ubegrunnet fordi det vi tar stilling til i dag, er tredje energimarkedspakke og det som ligger i det regelverket. Når det kommer til vinterpakken, eller fjerde energimarkedspakke om en vil, vil det bli en helt ordinær politisk prosess der Stortinget igjen vil bli invitert til å fatte eventuelle vedtak som trengs fra parlamentets side. Skulle det være ting i den pakken som bryter med de premisser som de fem partiene her nå har vært enige om, eller bryter med premisser som et annet stortingsflertall – når vi kommer så langt – måtte ha satt opp, har man full anledning til da å si nei til den videre ferden. Så den erklæring som vi nå, i etterkant av denne saken, vil avgi til EU, knyttet til de stolper som nå er satt ned av disse fem partiene, vil være et tydelig signal om hvor det politiske miljøet i Norge og norske myndigheter nå står når det gjelder det videre arbeidet med utvikling av europeiske energimarkedspakker. Det er et tydelig signal til EU.

Marit Arnstad (Sp) [18:16:40]: Det statsråden gjør nå, er veldig typisk for nesten enhver slik debatt om at man skal bli medlem eller avgi suverenitet på den måten vi skal gjøre i dag. Man bagatelliserer virkningene før vedtaket er truffet, og så blir man fanget av den framtidige utviklingen. For selv om vi nå kommer til å få en fjerde energimarkedspakke som vi ikke har tatt stilling til, blir vi nå medlem i ACER, og når vi vet at en av målsettingene i den fjerde energimarkedspakken nettopp er å øke rollen til ACER, gi dem mer muskler, kanskje bidra til mer flertallsavgjørelser og enda mer overnasjonalitet, er det klart at det gir grunn til stor bekymring. Statnett har f.eks. sagt under høringen at om en skal bli med i det, er et spørsmål om hvorvidt medlemslandene er villig til å legge deler av ansvaret for forsyningssikkerheten sin utenfor nasjonal kontroll. KS har sagt at de frykter at flere av disse grepene vil overføre makt og myndighet til overnasjonale myndigheter, og også pulverisere ansvarsforhold. Men det er den vanlige oppskriften fra tilhengerne av denne typen vedtak, at de prøver å bagatellisere det før vedtaket blir gjort.

Det er mange her som har sagt at Senterpartiet kanskje burde ha konsekvensutredet hva som ville bli resultatet av et nei, og vi har ment at man burde ha brukt utredningsinstruksen for å gjennomgå virkningene av disse beslutningene for alle. Summen av det er at vi burde ha gjort slik som LO-ledelsen har bedt oss om å gjøre, nemlig å utsette denne behandlingen til vi har den hele og fulle oversikten over konsekvensene det vil få, både den ene og den andre vegen. Men Senterpartiet registrerer at her skal det altså rushes igjennom.

Så må jeg også berolige statsråden med at ingen av mine tidligere kollegaer, energiministre fra Senterpartiet, kommer til å lee på et øyelokk. Jeg kunne ha referert hva enkelte av dem ville ha sagt knyttet til NorthConnect og hva det kan føre til, og det hadde statsråden ikke kommet til å synes hadde vært så veldig hyggelig.

Men statsråden svarer fortsatt ikke på det grunnleggende spørsmålet som vi har stilt ham i hele dag, og som er nokså enkelt, nemlig: Er det slik at konsesjonsbehandlingen av NorthConnect skal stilles i bero til etter 2020–2021, og at vi får oppsummert erfaringene med de kablene som nå er under bygging, før man tar stilling til NorthConnect? Vi vet ikke hva som står i avtalen mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, men vi vet hva som står i Arbeiderpartiets landsstyrevedtak. Der står det følgende:

«erfaringene med de to kablene som nå bygges gjennomgås før nye utenlandsforbindelser kan vurderes».

Hvis statsråden ikke kan gi oss et svar på det, må vi altså konkludere med at Arbeiderpartiet her har fraveket sitt eget ufravikelige landsstyrevedtak.

Ketil Kjenseth (V) [18:20:00]: Jeg tar ordet fordi jeg antar at debatten går mot slutten, og at vi snart skal fatte et vedtak. Som komitéleder vil jeg bare si at jeg takker komiteen for et konstruktivt arbeid, og en særlig hilsen til de fem partiene som nå har inngått en avtale. Det er ikke en helt vanlig allianse. Det er antagelig første gang Miljøpartiet De Grønne og Fremskrittspartiet i Stortinget inngår en avtale. Men det er en blå-grønn allianse – med Arbeiderpartiet oppe i båten.

Vi skal videre etter denne debatten, og det følger noe av dette. I merknadene står det noe om behovet for å se på grønn industribygging, ikke minst i Nord-Norge. Jeg er litt overrasket over at det er så mye diskusjon om utenlandskabler, men overføringskapasiteten i Norge, og særlig fra nord til sør, er svært viktig. Det gjør at vi ikke får flyttet så mye kraft derfra og ut. Derfor må det bygges. Vilkårsrevisjoner i vassdragene må vi også se på. Så her kommer det oppfølginger som vi alle har felles interesse av, og jeg oppfordrer også til å vende blikket framover.

Espen Barth Eide (A) [18:21:27]: Nå som debatten går mot slutten – og det tror jeg nok flere av representantene er glad for – vil jeg få lov til å takke for en veldig god debatt om veldig viktige spørsmål. Jeg tror omtrent alle argumenter er brukt, om ikke av alle representanter. Men jeg vil likevel bare svare på noen av de gode spørsmålene jeg fikk nå helt i siste del av debatten.

Jeg vil først si meg enig med Kari Elisabeth Kaski i at det er viktig å lytte. Jeg synes at det har dere gjort, og det mener jeg vi har gjort. Vi har forsøkt å lytte veldig godt til alle som har vist bekymring for dette, forsøkt å oppsummere hva de var bekymret for, og tatt den bekymringen med oss inn i forhandlingene. Nettopp det var Arbeiderpartiets tilnærming. Derfor mener jeg at når vi har fått til både gode vedtak, gode merknader og en avtale som for øvrig er offentlig tilgjengelig og publisert, har vi kvittert ut det folk var mest bekymret for, og kombinert det med verdien av et fortsatt nært samarbeid.

Så var Arne Nævra inne på et annet godt spørsmål: Er det tilstrekkelig å endre reguleringsmyndigheten for energi i Norge, eller må vi snakke med EU? Nei, dette er energiloven – dette bestemmer vi her i Stortinget. Men det vi har gjort, alle samarbeidspartene sammen, er nettopp å avklare at den mindre utgaven, den mer avgrensede utgaven, er fullt kompatibel med det som kreves i EUs lovverk. Her har departementets jurister og mange andre vært inne og fått bekreftet det. Det er ikke noe vi spør om – det er noe vi har avklart, og det er noe vi vedtar i norsk lov.

Til slutt vil jeg si at det er riktig, og Willfred Nordlund og andre har med rette sagt, at nye kabler ikke direkte er en del av denne debatten, og at vi har brakt det inn. Ja, det var vel ikke nødvendigvis Arbeiderpartiet som begynte, men det er blitt en viktig diskusjon om konsekvenser av både ACER og private kabler. Derfor har vi faktisk vært opptatt av, og kjempet ganske hardt for, å få reversert en lovendring som skjedde for få år siden. Nå blir det igjen et absolutt monopol for Statnett. Det har samtlige regjeringspartier og statsråden også bekreftet, og det vil være ett av de tre kravene som legges inn når det skal tas en beslutning. Det har statsråden sagt, det har statsministeren sagt, det kan ikke være mer tvil: Statnett får et monopol. Hensyn til samfunnsøkonomisk lønnsomhet og natur skal tas, og det skal høstes erfaring med eksisterende og allerede vedtatte kabler før en slik beslutning tas. Jeg tror det nå burde være ettertrykkelig avklart, og jeg mener at det gjør at denne debatten har vist hvor vi nå står.

Jeg ser fram til at vi nå kan treffe en endelig beslutning, og jeg takker igjen for debatten vi har hatt.

Per Espen Stoknes (MDG) [18:24:31]: Jeg skal se om jeg klarer meg med mindre.

Hvilke miljøorganisasjoner er for ACER? De vi har hatt kontakt med, er WWF, ZERO, Bellona, Klimastiftelsen og Greenpeace. Hvilke er nøytrale? Det er Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender. Hvilke er imot? Ingen. Alle miljøorganisasjoner i EU støtter samarbeid om innfasing av mer sol, vind etc. gjennom samarbeid om variabel kraft. Hvis noen kan opplyse meg om noen som er imot det, tar jeg gjerne de opplysningene.

Statsråd Terje Søviknes [18:25:18]: En kort kommentar til Marit Arnstads innspill om at man blir fanget av utviklingen ved å slutte seg til tredje energimarkedspakke her i dag: Nei – jeg har tiltro til at enhver sittende regjering i Norge og ethvert valgt storting i Norge vil ivareta norske interesser og det norske folks interesser når det kommer opp eventuelle nye forslag fra i dette tilfellet EU og EØS-samarbeidet vårt. Det vil også gjelde på energiområdet, og jeg har tiltro til at dette hus vil ivareta de interessene som her gjelder.

Avslutningsvis vil også jeg få lov til å takke for debatten i dag og det samarbeidet som har vært med en samlet komité om denne saken. Det har vært krevende – det er teknisk krevende – også for mange der ute som skal følge med på debatten. Men det sluttresultatet som nå tegner seg, vil gi et godt utgangspunkt for videre samarbeid om energipolitikken og samarbeidet innenfor EØS-avtalen på dette feltet.

Stefan Heggelund (H) [18:26:48]: Jeg vil også si hjertelig takk for en god debatt, som har vært interessant å følge. Jeg har bare behov for å oppsummere litt til slutt.

De reglene som vi tar stilling til i dag, er en oppdatering av regler fra 2003, regler vi har implementert. Den tredje pakken, som vi snakker om i dag, innebærer ingen radikale endringer for Norges del. Faktum er at mye av det som er nytt i pakken, er gjeldende praksis i Norge allerede.

ACER er i hovedsak et koordinerende organ, det er et samarbeidsorgan, og vil være et viktig instrument. Som jeg sa i mitt første innlegg, er denne pakken helt tydelig inspirert av hvordan Norge og Norden har tenkt energipolitikk i lang, lang tid. Det er ikke så rart at resten av Europa blir inspirert av det. Det er nettopp fordi det virker.

Så føler jeg behov for å gjenta det veldig viktige som jeg vet at det har vært bekymringer for der ute, at de grunnleggende elementene i norsk energipolitikk vil ligge fast. Vi har fortsatt suverenitet over disponeringen av våre unike energiressurser og utformingen av vår energipolitikk. Det er viktig å huske på.

Jeg synes vi har fått til en god avtale og takker igjen for en riktig god debatt.

Marit Arnstad (Sp) [18:28:45]: Det er hyggelig at statsråden ville kommentere innlegget mitt, men det er desto sørgeligere at han ikke ville svare på spørsmålet mitt. Da må jeg få lov til å gjenta det spørsmålet som statsråden ikke vil svare på: Er det slik at konsesjonsbehandlingen av NorthConnects kabel vil bli stilt i bero til etter 2020–2021, slik at man får oppsummert erfaringene av de kablene som nå er under bygging? Det har nå – tror jeg – fire eller fem senterpartister spurt om, og statsråden har hatt anledning til å svare. Jeg konstaterer at han ikke svarer. Det betyr antakelig at dette kommer han ikke til å kunne forsikre om, og det betyr også at Arbeiderpartiet er i et direkte brudd med sitt landsstyremøtevedtaks ufravikelige krav, som lyder:

«erfaringene med de to kablene som nå bygges gjennomgås før nye utenlandsforbindelser kan vurderes.»

Det har ikke Arbeiderpartiet oppfylt, og statsråden vil heller ikke svare på spørsmålet.