Stortinget - Møte torsdag den 15. mars 2018

Dato: 15.03.2018
President: Magne Rommetveit
Dokumenter: (Innst. 165 L (2017–2018), jf. Prop. 148 L (2016–2017) og Prop. 33 L (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [12:37:17]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringar i matrikkellova m.m. (organisering av eigedomsoppmåling) og om Endringar i eigarseksjonslova m.m. (tilpassing til ny organisering av eigedomsoppmålinga) (Innst. 165 L (2017–2018), jf. Prop. 148 L (2016–2017) og Prop. 33 L (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Stein Erik Lauvås (A) []: (ordfører for saken): Vi skal nå behandle to proposisjoner, Prop. 148 L for 2016–2017 og Prop 33 L for 2017–2018. Det er en innstilling på 144 sider – det er mye lesing. Departementet foreslår i proposisjonen at Norge skal følge samme modell som mange andre land i Europa, ved at eiendomsoppmålingen blir utført som profesjonsregulert privat tjenesteyting. Reformen skal ifølge proposisjonen bidra til økt konkurranse, raskere og mer effektive tjenester for brukerne og utvikling av en ny konsulentbransje for tjenester på eiendomsområdet. Det skal bli fri prisdanning på oppmålingsforretninger i stedet for kommunale gebyr som i dag, og betalingen vil da i større grad speile de faktiske kostnadene ved å utføre den konkrete tjenesten, ifølge proposisjonen.

Regjeringen foreslår videre at ansvarlig landmåler med autorisasjon skal ha ansvaret for oppmålingen, og at den blir utført i samsvar med lov og forskrift etter god landmålerskikk. Man foreslår videre at utdanningskravet skal være på bachelornivå, tre år, og at det skal være en praksisperiode på minst to år. Landmålere må ta et visst antall timer etterutdanning per år for å holde på autorisasjonen, og så viser man til f.eks. en slik ordning som eiendomsmeglerne har.

Departementet mener en må legge opp til fleksible løsninger for autorisasjon i startfasen, og en regner også med at en stor del av de kommunale utøverne har den nødvendige realkompetansen. Departementet foreslår videre at disse utøverne skal få autorisasjon på linje med nye utøvere selv om de ikke fyller kravene til formell kompetanse.

Komiteen viser til at et flertall av høringsinstansene er positive til å innføre formelle kompetansekrav. Komiteen peker på bl.a. NITOs høringsinnspill, der det heter at tiden er moden for å formalisere det kompetanseløftet som er gjort i sammenheng med innføringen av matrikkelloven, i det vesentlige i regi av kommunene.

Flertallet støtter ikke regjeringens forslag om fri prisdannelse for oppmålingsforretninger. Komiteens flertall, altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, mener matrikkelføringen er en klar myndighetsoppgave som bør være organisert som en offentlig forvaltningsoppgave. Flertallet viser til at et stort flertall av høringsinstansene argumenterer for å videreføre dages modell, der kommunene har ansvaret for både eiendomsoppmålingen og eiendomsregistreringen, og at dette henger tett sammen. Flertallet støtter disse vurderingene og mener kommunene må ha ansvaret for registrering av eiendomsopplysninger sammen med ansvaret for eiendomsoppmålingen. Flertallet vil på bakgrunn av det ikke støtte regjeringens forslag.

Komiteen viser til at regjeringens forslag om et skille mellom oppmåling som tjenesteyting og matrikkelføring som forvaltningsoppgave får innvirkning på klageordningen. Flertallet – igjen Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti – viser til at de går imot regjeringens forslag om et slikt skille, slik at ordningen med forvaltningsklage beholdes som i dag. Komiteen støtter for øvrig regjeringens forslag, som ikke omhandler organisasjonsspørsmålet. Flertallet støtter ikke de forslag fra regjeringen som er knyttet til organisasjonsspørsmålet og viser for øvrig til flertallets helhetlige lovforslag. Flertallet støtter altså ikke regjeringens forslag om å privatisere landmåleroppgavene og støtter heller ikke å skille mellom oppmålingen og registreringen. Flertallet mener dette er en viktig helhetsoppgave som fortsatt skal utføres i en helhetlig ramme.

Så må det foretas en liten rettelse. Hvis ikke må vi behandle dette en tredje gang, og det må vi jo forsøke å unngå. Jeg skal forsøke å få dette noenlunde forståelig. Vi har blitt gjort oppmerksom på at det i forslaget til lov i tilrådningen fra komiteen er en såkalt ortografisk feil, som da må rettes opp: I forslaget til § 26 fjerde ledd siste punktum står det «sentral matrikkelstyresmakta» – med en a til slutt. Rett norsk skal være «sentral matrikkelstyresmakt» – uten en a til slutt. Dette har ingen materiell eller innholdsmessig betydning for øvrig, så jeg foreslår bare at vedtaket blir i tråd med dette.

Presidenten: Da har representanten rettet skrivefeil i innstillingen.

Mari Holm Lønseth (H) []: I Norge har vi en stolt tradisjon for at folk flest eier sin egen bolig. Faktisk bor hele 80 pst. av oss i en bolig som eies av husholdningen selv. Det er en veldig god tradisjon, og en av grunnene til det er at når folk eier eiendom, bidrar det til å spre makt.

Siden det er så mange mennesker som eier sin egen grunn, er også spørsmålet om landmåling aktuelt for veldig mange. Det er aktuelt for dem som skal skille ut en del av hagen sin for å selge til naboen, det er aktuelt for eiendomsutvikleren som skal oppføre en helt ny boligblokk, det er aktuelt for næringslivet som skal utvikle nye eiendommer og skape nye jobber, og det er aktuelt for kommuner og fylkeskommuner som eier store eiendommer som skal forvaltes på en god måte, og da særlig også for å bygge ut nye veier i kommunene.

Det kommunale monopolet på landmåling har eksistert lenge, men det er ikke i seg selv et argument for at det alltid skal være sånn. Dessverre opplever altfor mange i dag at det er for lang ventetid for å få behandlet sine saker om eiendomsoppmåling. Faktisk er det i noen kommuner flere hundre dager lenger ventetid enn i nabokommunen. Det har noe å si for folk, for bedrifter og for kommunene selv. Eiendomsutviklere opplever at de ikke får god nok sammenheng i prosjektperioden. Flere skulle ha ønsket at de kunne få en tidligere avklaring av eksisterende eiendomsforhold, oppmålingsteknisk bistand og til slutt hjelp med innsending på en helhetlig og effektiv måte. Det får de ikke med det systemet vi har i dag. Det er så mange som opplever at de ikke reelt sett betaler for den tjenesten de kjøper, fordi man ikke har et marked med fri prisdannelse.

Det er først og fremst folk og bedrifter som taper på at organiseringen av eiendomsoppmålingen ikke er optimal. Det er på tide at vi tenker nytt, at vi opphever det kommunale monopolet, og det er på tide at vi får en ordning med fri prisdannelse. Det ville kunne bidratt til en helt ny bransje med mer fleksibel og effektiv organisering. Det ville gitt oss økt konkurranse, raskere tjenester og mer effektive tjenester for brukerne. Det ville ha bidratt til mer verdiskaping ved at ett og samme landmålerforetak kunne ha bistått utbyggerne gjennom hele prosjektperioden og gitt raskere avklaringer og bedre framdrift i prosjektene. Forslaget ville også hatt en samfunnsøkonomisk nytte på 650 mill. kr over 20 år.

Hvis kommunene ikke lenger skulle hatt plikt til å gjennomføre eiendomsoppmålingen, ville det heller ikke vært naturlig at kommunene hadde plikt til å ha ansvar for eiendomsregistreringen. Det er også derfor regjeringen foreslår å overføre det ansvaret til Statens kartverk. Det ville ha effektivisert arbeidet, sikret ensartet føring og derfor også økt kvaliteten på matrikkelen.

Når det er sagt, er jeg glad for at et samlet storting i dag ser ut til å slutte opp om regjeringens forslag både til opplæring og autorisasjon av landmålere. Det kommer til å gi bedre kvalitet – til det beste for folk.

Det er veldig mange kommuner som gjør en god jobb med eiendomsoppmålingen i dag. De skulle fortsatt hatt lov til å levere de tjenestene i framtiden hvis regjeringens forslag i dag hadde blitt vedtatt. Det at man opphever et kommunalt monopol, betyr ikke at man forbyr kommunene å tilby landmåling. Kommuner som hadde hatt et ønske om å drive med landmåling, skulle fortsatt fått lov til det – hvis de da ble brukt av folk og bedrifter for å drive med oppmåling.

Men et flertall i Stortinget ser i dag ut til å være for redd for at kommunene skal bli utkonkurrert. Redselen for konkurranse er dårlig nytt for folk og bedrifter som trenger mer konkurranse for å skape bedre tjenester til folk.

Med dette tar jeg opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Mari Holm Lønseth har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Regjeringen foreslår i denne proposisjonen at Norge skal følge samme modell som i mange andre land i Europa, ved at eiendomsoppmåling blir utført som profesjonsregulert privat tjenesteyting. Dette vil bidra til økt konkurranse, raskere og mer effektive tjenester for brukerne og utvikling av en ny konsulentbransje. Tanken var fri prisdanning for oppmålingsforretninger i stedet for kommunale gebyr som i dag. Betalingen vil da i større grad speile de faktiske kostnadene.

Forslaget legger til rette for en mer fleksibel organisering av både kommunale og private landmålerforetak som kan tilby slike tjenester på like vilkår. Eiendomsoppmåling vil dermed ikke lenger være en lovpålagt oppgave for kommunene. Kommunene kan så lenge de ønsker det, tilby oppmåling. Kommuner som velger å beholde landmålertilbudet sitt, vil fritt kunne tilby tjenestene sine i andre kommuner.

En ansvarlig landmåler med autorisasjon skal ha ansvaret for at oppmålingen blir utført i samsvar med lov og forskrifter og etter god landmålerskikk. Vedkommende trenger ikke selv å gjøre alle oppgavene, men har ansvaret. Landmåleren skal ivareta interessene til alle partene i oppmålingsforretningen. Autorisasjonen vil forplikte den ansvarlige landmåleren til å opptre nøytralt, og landmåleren risikerer å miste autorisasjonen dersom vedkommende ikke gjør det.

Regjeringen foreslår at utdanningskravet skal være på tre år og med en praksisperiode på minst to år. Det stilles også krav til etterutdanning.

Når oppmålingsforretning ikke lenger skal være en lovpålagt oppgave for kommunene, blir oppgaven foreslått overført til Statens kartverk, som i dag har ansvaret for forvaltning og organisering av matrikkelen. Kommuner som ønsker det, skal fortsatt kunne føre eiendomsopplysninger i matrikkelen når de har tilstrekkelig kapasitet og faglig kompetanse. Kommunene skal fortsatt ha ansvaret for å føre opplysninger om bygninger og adresser i matrikkelen. Gebyr for registrering av opplysninger skal følge felles nasjonale satser etter gebyrregulativ fastsatt i sentral forskrift.

Menon Economics AS har på oppdrag fra departementet gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse av høringsforslaget. I rapporten regner Menon med at tiltaket er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Dagens ordning er ikke nødvendigvis nøytral, siden kommunen selv ofte er part i sakene som grunneier.

Endringsforslaget kan føre til at brukerne kan innhente priser fra flere leverandører, både private og offentlige, og velge leverandør ut fra pris, leveringstid og kompetanse. Prisdanningen vil dermed bli mer rettferdig og det vil bli etablert et mer realistisk forhold mellom pris og reelle kostnader, altså en helt alminnelig tankegang, som for de fleste andre varer og tjenester.

Det er i dag enorme prisforskjeller på tvers av kommunene. De som blir mest uheldig berørt av dette, er de som alltid blir sterkest berørt, nemlig de som har aller minst. I den andre enden rammer det eiere av større areal, som bønder som driver landbruk, skogbruk og hytteutvikling.

Dette er både uheldig og distriktsfiendtlig, og det vil fordyre og forsinke utvikling av areal. Det er også store forskjeller i behandlingstid på tvers av kommunegrenser. For flere kommuner er gjennomsnittlig ventetid over hundre dager lenger enn i nabokommunene. Dette er uheldig for utvikling av eiendom og verdiskapning generelt.

Jeg konstaterer at proposisjonen inneholder en rekke endringer som støttes av en samlet komité, med unntak av spørsmålet om eiendomsoppmåling skal være en privat tjeneste og med ny organisasjonsform. Fremskrittspartiet støtter også dette, da vi mener at det samlet sett vil gi oss et bedre og mer fleksibelt tilbud til beste for alle parter. Vi vet at konkurranse virker, og vi vet at et samspill mellom offentlige og private virker.

Willfred Nordlund (Sp) []: Departementet får ikke støtte for sitt forslag om at eiendomsoppmåling ikke lenger skal være et lovpålagt ansvar for kommunene, men en konkurranseutsatt tjeneste basert på privat tjenesteyting. Heller ikke forslaget om at Statens kartverk skal overta kommunens ansvar for føring og organisering av matrikkelen støttes.

Lovforslaget har ikke truffet godt, viser høringen som er gjennomført. Av 204 høringsinstanser som uttalte seg om forslaget om å organisere eiendomsoppmåling som privat tjenesteyting, gikk hele 178 mot forslaget, mens regjeringen fikk støtte i 26 høringsuttalelser. Det er verdt å merke seg at det langt fra bare var kommunene som gikk mot regjeringens forslag. Motstanden kommer fra faglige instanser som jordskifterettene, fra interesseorganisasjoner som Advokatforeningen og Norges Bondelag, fra faglige organisasjoner som organiserer landmålere og ikke minst fra kommunene.

Nå skal det legges til at regjeringen foreslår at kommuner som ønsker det, fortsatt skal kunne tilby eiendomsoppmåling i konkurranse med private tjenesteleverandører. Dette påvirker likevel ikke uttalelsene som er avgitt.

Fylkesmannen i Hedmark peker på at regjeringens forslag vil svekke kompetansemiljøene i kommunene, og at kostnadsnivået trolig vil øke der det er uoversiktlige eierforhold og grensehistorikk. Fylkesmannen, president! Jordskifterettene peker på faren for at kommunene mister nødvendig kompetanse, at reformen ikke vil bidra til bedre kvalitetssikring, og at det er fare for at en privat landmåler vil oppfattes som en partsrepresentant. Det var altså jordskifterettene.

Det er verdt å merke seg at kommunenes motstand mot privatisering av eiendomsoppmålingen er gjennomgående både fra små og fra store kommuner, også uavhengig av hvem som styrer. Bergen mener at samspillet mellom byplanlegging, eiendomsretter og byggesaker vil forvitre dersom det eiendomsfaglige elementet blir tatt ut av ansvarsområdet som hører til under kommunene. I Oslo kan man ikke se at høringsforslaget dokumenterer at oppmålingssakene vil gå raskere, og Oslo er nettopp ett av de områdene som man peker på mangler landmålere. I Krødsherad kommune viser man til at det i nærheten av denne kommunen er ett privat firma som har gjennomført eiendomsoppmåling. Konkurransen vil dermed kunne utebli, med de konsekvensene det får for prisfastsetting. Videre sier kommunen at om den bare blir sittende igjen med vedtaksdelen og registrering av adresser og bygninger, faller mange av dagens arbeidsoppgaver bort, noe som svekker muligheten for å rekruttere og ta vare på dyktige fagpersoner.

Flere, bl.a. Advokatforeningen, er kritiske til forslaget fordi prisen for tjenestene kan bli høyere gjennom fri prisdannelse i markedet.

Senterpartiet er glad for at flertallet i komiteen har lyttet mer til kommunene, faglige myndigheter og interesseorganisasjonene enn til departementet i denne saken. Departementets forslag om privatisering av eiendomsoppmålingen og å frata kommunene en viktig oppgave vil falle om Stortinget følger komitéinnstillingen.

Jeg forstår de mange som har stilt spørsmål ved logikken i regjeringens forslag om å frata kommunene en viktig oppgave i en tid hvor det for øvrig snakkes om å flytte flere oppgaver fra stat til kommune. Det har antagelig sammenheng med at når alt kommer til alt, er konkurranseutsetting et viktigere element i ideologien til regjeringspartiene enn lokaldemokrati og likeverdige tjenester i alle deler av landet.

Å få fastslått at eiendomsoppmåling og matrikkelføring fortsatt skal være en lovfestet myndighetsoppgave for kommunene, er det viktigste i denne saken. Men proposisjonen tar også opp andre forhold som er viktig å diskutere, som kostnadene for tjenestene som utføres, og om det skal stilles strengere kompetansekrav til dem som utfører tjenesten.

Gebyrene som innkreves for oppmåling og matrikkelføring, skal speile kostnadene for å utføre tjenestene. Det vises i proposisjonen til at gebyrregulativet vanligvis blir fastsatt i forbindelse med den kommunale budsjettbehandlingen, og at nåværende regelverk åpner for bruk av standardgebyr, slik at det skjer en kryssubsidiering mellom ulike typer oppdrag.

Komiteens flertall støtter ikke departementets forslag om fri prisdannelse for oppmålingstjenester. Påstanden om at dette vil gi rimelige tjenester er en påstand fra departementets side som mange har liten tro på. Høringsinstansene er redd for at det motsatte kan bli tilfellet, og dessuten at det kan oppstå store prisforskjeller avhengig av hvor i landet man bor.

Senterpartiet legger vekt på at oppmålingstjenester skal prises etter selvkost, slik som reglene er for VAR-tjenester fra kommunene. Vi legger også vekt på at det skal sikres at det ikke skjer stor grad av kryssubsidiering mellom de ulike oppmålingsoppgavene og matrikkelføringen. Det er tatt inn i komiteens innstilling.

I proposisjonen foreslår regjeringen en autorisasjonsordning. Det foreslås et utdanningskrav på bachelornivå og at virksomheter som utfører landmåling, må ha minst en ansvarlig landmåler med autorisasjon på hvert kontorsted.

Nå følges ikke departementets forutsetninger om privatisering av tjenestene opp. Det vil fortsatt være kommunene som har ansvaret. Flertallet i komiteen er likevel positive til at det innføres et kompetansekrav for å øke kvaliteten på matrikkelen.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Det er ikke behov for å tillegge så mye fra SVs side. Jeg slutter meg til innlegget fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det er bare en kort kommentar til at denne saken har vært på høring, og at høringsinstansene helt massivt har tilbakevist påstandene som regjeringen kommer med i saken. Påstanden om at dette skulle gi en bedre kvalitet, er det vanskelig å forstå som noe annet enn et politisk ønske om å åpne opp nok et felt for privatisering og å smuldre opp fagmiljøer der vi ellers sier at vi ønsker å styrke dem. Så det er vanskelig å skjønne argumentasjonen fra regjeringspartiene i denne saken, når det er så grundig tilbakevist også i høringsrundene.

Det andre jeg har behov for å understreke, er at også SV støtter disse kompetanse- og utdanningskravene. Det er viktig at det kommer inn, men det er også viktig at man beholder samlede og gode fagmiljøer og sørger for at det er kvalitet på det. Det er et politisk ansvar. Det er veldig rart i disse debattene å sitte og høre på at man liksom ikke kan sikre kvalitet når det er det offentlige som styrer det sjøl. Det er et veldig rart synspunkt å ha fra dem som er med og styrer offentlig sektor, enten det er i kommune eller stat. Det må vi jo se oss i stand til å få til. Det må være forutsetningen for det aller meste av det vi driver med, at vi er i stand til å styre de tingene vi gjør, slik at det blir nødvendig kvalitet på det.

Torhild Bransdal (KrF) []: Jeg har en pragmatisk tilnærming til hva som skal utføres av det offentlige, og hva som like godt kunne vært utført av private aktører. Kontrollspørsmålet må jo være om det gagner brukeren der ute. Det er en slik pragmatisk tilnærming Kristelig Folkeparti nok en gang har kommet til: Landmåling og matrikkelføring bør fortsatt være en del av det kommunale ansvarsområdet, for dette er myndighetsutøvelse.

Så ble det reist et spørsmål om vi som mener dette, er redde for konkurranse. Nei, men vi mener at dagens ordning er best.

Det som ligger bak begrepet «landoppmåling», må forstås ikke bare som den tekniske delen av jobben ute i felt. Dette er en helhetlig saksbehandling etter matrikkelloven og avholdelse av oppmålingsforretning. Selve landmålingen er bare en liten del av kommunens arbeid med en oppmålingsforretning. Det er denne helheten regjeringens proposisjon vil bryte opp ved å oppheve det kommunale monopolet.

Landmåling er myndighetsutøvelse, og det er flere fordeler med at det fremdeles ivaretas av det offentlige. Det vil spesielt være viktig i de tilfellene det er tvister eller uklarheter om hvor eiendomsgrensene går. Nøytraliteten som ligger i at en offentlig tjenestemann også utfører arbeid i felt, kan løse mange mindre saker på stedet. Det er mange eksempler på at uklarheter om grenser blir løst uten konflikt der og da, til nytte for alle parter. Det er også god samfunnsøkonomi og god privatøkonomi.

Store gebyrforskjeller kan enkelt løses ved et kostprinsipp. Flere kommuner velger i dag å subsidiere oppmålingsgebyrene for å bli attraktive kommuner å etablere seg i. Det er også prisforskjeller, men det kan neppe kalles uheldig.

Matrikkelloven § 1 sier følgende:

«Lova skal sikre tilgang til viktige eigedomsopplysningar, ved at det blir ført eit einsarta og påliteleg register (matrikkelen) over alle faste eigedommar i landet, og at grenser og eigedomsforhold blir klarlagde.»

Dette kan selvfølgelig ivaretas også med de endringene som foreslås, men det er en overveiende fare for at helheten i oppmålingsforretningen går tapt. Synergieffektene er også betydelige i kommunene med tanke på å beholde landmålerkompetanse og den detaljerte kunnskapen om matrikkelen i egen kommune.

Det er ikke noe poeng i å reparere noe som fungerer bra. Det er i dag høy kvalitet på de tjenestene kommunen utfører, og mye av grunnen til tillit og kvalitet er nettopp at dagens praksis sikrer helhet. Det er få klager, og ordningen sikrer at partene på begge sider av eiendomsgrensene forholder seg til en nøytral person. Vi går derfor imot både oppheving av det kommunale monopolet og sentralisering av matrikkelens eiendomsdel, som regjeringen foreslår.

I Kristelig Folkeparti har vi nærhetsprinsippet som en av våre ledesnorer. Det tilsier at denne oppgaven fremdeles bør ligge som en myndighetsoppgave i kommunene, og at utøvelsen og matrikkelens eiendomsdel bør følges ad.

Når det gjelder kompetanse- og autorisasjonskrav, er vi helt på linje med regjeringen, i likhet med komiteen. Men det er viktig med en svært romslig overgangsordning, slik at ikke dyktige landmålere unødig og uverdig opplever å bli avskiltet. Det viktigste er at dette settes i system for nye landmålere.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Monica Mæland []: Saken i dag er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak til regjeringen i mars 2016.

Landmåling handler både om å beregne kartkoordinater og om å kunne sette to streker under svaret. Men det handler også om jus. Partene kan ha helt ulik oppfatning om hvor en grense går, og kan stå mot hverandre på uforenlig vis. Det kan ikke beregning av kartkoordinater løse, men det kan heller ikke kommunen gjøre som forvaltningsorgan. Strid om eiendomsforhold må partene løse selv eller med rettens hjelp. Kommunen skal også være forsiktig med å gi rettslige råd til parter som står i en privatrettslig konflikt.

I Norge har eiendomsoppmåling vært et ansvar som ligger til kommunene. Andre har løst dette annerledes. Flere har det som en profesjonsregulert tjeneste, f.eks. i Danmark. Andre land, som Sverige, har organisert oppgaven mer i retning av rettslig jordskifte, primært som et statlig ansvar.

Regjeringen foreslår altså å organisere eiendomsoppmålingen som en profesjonsregulert tjeneste også i Norge. Forslaget vil bidra til utvikling av en ny bransje på eiendomsområdet. Det vil gjøre det enklere, raskere og mer effektivt å gjennomføre eiendomsoppmåling og utbyggingsprosjekter.

Regjeringen foreslår samtidig å overføre ansvaret for føringen av eiendomsopplysninger til staten ved Kartverket. Denne delen av forslaget er en direkte følge av hovedforslaget om en ny organisering av eiendomsoppmålingen. Når kommuner ikke lenger skal ha et lovpålagt ansvar for eiendomsoppmåling, bør de heller ikke ha et lovpålagt ansvar for eiendomsregistrering.

Registerføringen vil være en for liten oppgave for mange kommuner når oppmåling og registerføring skilles fra hverandre. Sentral registerføring vil dessuten bidra til en mer helhetlig matrikkelføring for hele landet, noe som igjen vil ha betydning for kvaliteten på matrikkelen. Flere kommuner ønsker bl.a. at Kartverket skal føre større og kompliserte saker som jordskiftesaker og veisaker. Regjeringen foreslår at det innføres en autorisasjonsordning for eiendomslandmålere for å sikre kompetansen og derigjennom forbedre kvaliteten på matrikkelen.

Innstillingen viser at det er uenighet om organisasjonsspørsmålet, men enighet om innføringen av en autorisasjonsordning.

Departementet vil nå straks gå i gang med å utarbeide utfyllende bestemmelser til autorisasjonsordningen i tett dialog med kommunene og landmålerbransjen. Vi skal finne fram til hensiktsmessige overgangsordninger tilpasset det store flertallet av seriøse utøvere, uavhengig av om kompetansen er basert på formell utdanning eller relevant praksis.

Eiendomsregistreringen er en viktig infrastruktur i samfunnet. Da må aktørene ha forutsigbare rammer. Jeg registrerer at vi ikke får flertall for å organisere eiendomsoppmålingen som en profesjonsregulert tjeneste. Jeg mener fortsatt det hadde vært den beste løsningen. For det første ville det åpnet opp for en ny bransje i eiendomsmarkedet, og vi ville fått flere aktører, noe som ville bidratt til konkurranse. For det andre er det krevende for kommunene å få et så stort ansvar for en tjeneste som endrer seg veldig raskt. Som på flere andre områder etterspør befolkningen digitale løsninger på tjenestene kommunene leverer, og innen eiendomsoppmåling er det et stort behov for et digitalt løft.

Jeg er likevel glad for at det er bred enighet i komiteen om å videreføre endringsforslag fra proposisjonen som er uavhengige av organisasjonsspørsmålet, og som vil bidra til viktige forbedringer for brukerne av matrikkelloven og matrikkelen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) []: Jeg registrerer hva statsråden sier, men her har altså regjeringen lagt opp til en – kall det – storstilt, i hvert fall gjennomgripende, privatisering av en offentlig tjeneste, som et overveldende flertall i høringene og i høringsuttalelsene er knusende uenig i at er smart å gjøre. Regjeringen har ganske enkelt valgt ikke å lytte til noen av de innspillene som har kommet i høringene, som er det store, tunge flertallet, og som med stor kraft går imot dette, som egentlig er et rent privatiseringsforslag. Regjeringen kan heller ikke ha hatt innbyggernes ve og vel i fokus, da det i proposisjonen beskrives at det mest sannsynlig kan bli dyrere å privatisere tjenestene. Det står også i rapporten som regjeringen selv har bestilt, og som underbygger det. Så jeg kunne tenke meg å spørre: Kan statsråden bare bekrefte at ideologien om å privatisere for privatiseringens skyld har veid tyngre enn alle andre hensyn?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg bekrefter veldig gjerne at regjeringen driver politikk, og at den baseres på ideologi. Det er ikke noe problem.

Så har jeg faktisk et ganske avslappet forhold til denne saken. Jeg forstår ikke at man greier å lage ideologi ut av dette. Jeg forstår ikke at det er ok at private maler et hus, tegner et hus, bygger et hus, men altså ikke gis tillit til å kunne måle opp en eiendom basert på en fagkunnskap og gjøre en faglig jobb på dette området. Jeg forstår det rett og slett ikke. Jeg forstår ikke hvorfor det må være lovpålagt.

Men jeg registrerer at regjeringen er i mindretall. Stortingsflertallet er av en annen oppfatning. Man ønsker ikke konkurranse. Jeg tror konkurranse hadde bidratt til kortere ventetid og billigere løsninger. Man må huske på at forskjellene er enorme i dag. Det er ikke slik at jobben er veldig forskjellig fra kommune til kommune, men prisen på dette er veldig forskjellig avhengig av hvilken kommune man bor i.

Jeg tror også det ville bygget opp gode private tjenester basert på kvalitet. Jeg tror det ville vært bra for brukerne, og det er det viktigste.

Stein Erik Lauvås (A) []: Jeg forstår at statsråden har vanskeligheter med at dette drives ideologisk, men det er nettopp det regjeringen her har gjort. Det er jo et rent ideologisk privatiseringsforslag som her ligger til behandling. Det har marginal støtte utenom regjeringskontorene, og det får heller ikke noe flertall her i dag.

Så registrerer jeg at statsråden sier at hun «tror» det hadde blitt både kortere ventetid for eiendomsoppmåling, og at tjenesten hadde blitt billigere. Men hvordan kan statsråden underbygge det? Velger hun å se helt bort fra de rapportene hun selv har bestilt, eller har hun bare ikke lest dem?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg tror grunnleggende på valgfrihet, og det regjeringen la til rette for, var at kommunene kunne velge å tilby denne tjenesten hvis de ønsket det. Hvis kommunene er de beste og har de beste og billigste tjenestene, vil jo kommunene vinne fram. Jeg ville velge kommunen hvis de var billigst og best. Men det gode med konkurranse er at man nettopp kan velge. Jeg tror det skjerper, og jeg tror det fører til lavere pris og til bedre kvalitet.

Så er det åpenbart en misforståelse at alle landmålere er kommunalt ansatt. Det er de slett ikke. Det er ikke sånn at man må være kommunalt ansatt for å drive med landmåling. Det er et kommunalt ansvar, men mange kommuner, særlig i Agder og i Finnmark, kjøper denne tjenesten, altså lar andre utføre den. Det er ikke sånn at man må være offentlig ansatt for å kunne utføre denne tjenesten. Da trenger man heller ikke å ha det som en lovpålagt oppgave.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det var for så vidt oppklarende at statsråden presiserte til forrige replikant at kommunene fortsatt kan velge å kjøpe inn denne tjenesten fra private, fordi det er et kommunalt ansvar. Det videreføres jo også i forslaget fra flertallet at man kan fortsette å kjøpe inn hvis man mener at det er det mest hensiktsmessige.

Så til spørsmålet mitt: Departementet har jo foreslått at det innføres en autorisasjonsordning med kompetansekrav for landmålere. Det er for så vidt relevant sett opp mot at private skal gjennomføre dette. Det har vært antydet et utdanningskrav på bachelornivå og at virksomheter som skal utføre landmåling, uavhengig av om det er kommunale eller private, minst må ha en ansvarlig landmåler med autorisasjon på hvert kontorsted. Senterpartiet har sammen med Kristelig Folkeparti i en merknad bedt om at man vurderer om fagskoleutdanning på området kan være en hensiktsmessig måte å bli godkjent landmåler på, eventuelt kompetanseheving for dem som nå har realkompetanse. Jeg lurer på hva som er statsrådens vurdering av det.

Statsråd Monica Mæland []: Vi skal nå gå i gang, og vi skal ha en god dialog med kommunene og landmålerne om hvordan vi skal iverksette dette vedtaket. Vi tror at dette er en bransje til liks med alle andre som stadig får større kompetansekrav på seg. Utfordringene innen denne og mange andre bransjer er nettopp å kunne måle formalkompetanse opp mot realkompetanse. Vi tror at de som driver med landmåling i dag, på tross av at mange av dem mangler formalkompetanse, har så mye relevant praksis at de fortsatt vil være eller kunne bli autorisert. Dette er en jobb vi går i gang med når Stortinget har fattet sitt vedtak.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Stein Erik Lauvås (A) []: Jeg skal ikke forlenge debatten mer enn nødvendig, men jeg må bare få gjenta noe. Når jeg hører representantene Holm Lønseth og Kjønaas Kjos, er det framført det jeg kaller rent vikarierende argumenter, for her ønsker man å privatisere en offentlig tjeneste – ikke fordi de skråsikkert kan belegge at den blir kvalitetsmessig bedre, at ventetidene blir kortere, eller at det blir billigere, nei tvert imot: Det står jo i proposisjonen at sannsynligheten for at det skal inntreffe, ikke er stor. Sannsynligheten for at det skal bli dyrere, er f.eks. vesentlig større enn at det skal bli billigere. Det må man bare få lov til å påpeke.

Dette handler ikke om at man er redd for konkurranse, det handler om at flertallet ikke ser noen grunn til å utsette innbyggerne for en risiko for å betale mer for en tjeneste enn det de nødvendigvis må, bare fordi man ønsker å privatisere denne tjenesten. Kritikken mot det står fast. Dette er, som sagt, intet annet enn et rent ideologisk privatiseringsforslag fra regjeringen. Jeg er veldig glad for at stortingsflertallet ikke følger den linjen, men beholder dagens ordning, hvor kommunene og det offentlige har ansvaret.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

Forrige kapittel
Neste kapittel