Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:52:05] (ordfører for sak nr. 9): Som saksordfører for tre Dokument 8-forslag, forslag fra henholdsvis Rødt, Arbeiderpartiet og SV, vil jeg si at det er et stort, krevende og viktig arbeid som er framlagt i Innst. 131 S. Innst. 131 S omfatter også drøfting av de realiteter som framgår av de to Dokument 8-forslagene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet som går på konkrete lovendringsforslag, som da framgår av Innst. 132 L.

Det er en svært sprikende innstilling. Det er rimelig lite det er enighet om i komiteen. Som saksordfører har jeg sett behov for en grundig gjennomgang av spørsmål, så det er en sjeldent omfattende innstilling. Jeg mener at det er bedre å ha omfattende og presise innstillinger enn korte og overflatiske innstillinger. Det er bakgrunnen for den jobben jeg som saksordfører har gjort. Det er viktig å få overhøyde over dette temaet. Det er viktig for dermed å få oversikt over den helheten som vi skal behandle, sånn at vi kan kraftsamle om de viktigste spørsmålene som det er nødvendig å ta stilling til.

Fra Senterpartiets side blir det framlagt konkrete lovforslag, lovforslag som har støtte fra Fellesforbundet og LO, og også Byggenæringens Landsforening i NHO. Jeg vil berømme det samarbeidet som jeg som saksordfører har hatt med både Landsorganisasjonens representanter og representanter fra BNL i NHO. Det har vært helt nødvendig for å få oversikt over et svært krevende og vanskelig tema.

Norsk arbeidsliv blir for stadig flere fagfolk mer utrygt, og samtidig – jeg vil understreke det – som seriøse arbeidsgivere må gi tapt for urettferdig konkurranse. Både arbeidstakere og arbeidsgivere er i en situasjon som de ikke ønsker seg. Dette kan ikke fortsette. Arbeidslivets vernelov, arbeidsmiljøloven, må derfor strammes opp. Arbeidstilsynet må nå gis makt til å slå ned på og straffe det som er ulovlig, i henhold til en nødvendig klargjort lovgivning.

Senterpartiet fremmer konkrete og nødvendige lovendringer av arbeidsmiljøloven ved behandlingen i dag. Lovforslagene er et nødvendig skritt for å videreføre trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv mellom arbeidsgiversiden, arbeidstakersiden og staten. Kjerneproblemet er imidlertid at staten – og representert ved statsminister Erna Solberg – motsetter seg lovendringer som strammer opp spillereglene i norsk arbeidsliv. Dette er årsaken til at utviklingen for stadig flere mennesker går fra vondt til verre. Nå har vi ikke bare diskusjonen om den siste murer, vi har også tilsvarende for den siste maler. «Construction Management»-firmaer, CM, utkonkurrerer solide byggmesterforetak fordi CM-firmaene ikke har fast ansatte håndverkere, men bruker underentreprenører som leier inn arbeidskraft fra bemanningsforetak. Sånn skal vi ikke ha det i norsk arbeidsliv. Spillereglene må endres. Ordinære håndverksfirmaer med fast ansatte og lærlinger skal tvert imot få anbudene.

Med dagens arbeidsmiljø skjer det en systematisk forverring av lønns- og arbeidsvilkår for stadig flere yrkesgrupper. Fagfolk i luftfart og innenfor sjåføryrket er av dem som rammes hardt og urettferdig. Interessert ungdom ser at en må velge bort praktisk utdanning, sjøl om en er motivert for praktisk arbeid. Et godt familieliv forutsetter et velorganisert arbeidsliv. Faste ansettelser gir trygghet for arbeid og når man skal arbeide, og dermed også trygghet for inntekt. Dette skal skje etter norske lønns- og arbeidsvilkår.

Jeg vil til slutt bare minne om Grunnloven § 110, hvor det heter:

«Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.»

Dette er altså utfordringen. Vi må sikre at vi får faste ansettelser for arbeidstakere, samtidig som vi får den nødvendige fleksibilitet for arbeidsgiver. Det framgår av forslaget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:57:00]: Representanten tar opp forslaget fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i sak nr. 10 pluss de to løse forslagene som er levert inn til sak nr. 9.

Erlend Wiborg (FrP) [15:57:27] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 10): Vi behandler i dag flere representantforslag som handler om hva slags arbeidsliv vi ønsker å ha, hvordan vi ivaretar bedriftenes behov for fleksibilitet, og ikke minst hvordan vi sikrer arbeidstakernes rettigheter og behov for trygghet, forutsigbarhet og fleksibilitet og sikrer folk som står utenfor arbeidslivet, en fot innenfor.

Det å ha en arbeidsplass å gå til er essensielt for de fleste. Det å ha mulighet til å forsørge seg selv og sin familie, det å ha et sosialt fellesskap og det å få utnyttet sine evner og kunnskaper er viktig. Det er også viktig at vi legger til rette for næringslivet, sånn at de kan lage trygge og gode arbeidsplasser, og også har et næringsliv som er fleksibelt når oppdragsmengden svinger.

Selv om flere av tiltakene til regjeringen virker, og arbeidsledigheten faller, har vi fortsatt altfor mange som står utenfor arbeidslivet, og da spesielt når det gjelder helserelaterte ytelser. Mange har huller i cv-en og er ikke nødvendigvis helt A4. Det kan være mennesker som sliter med forskjellige handikap, rus, psykiske lidelser, manglende utdanning eller annet. Vi må da stille spørsmål om arbeidslivet vårt er fleksibelt nok til å ha plass til alle, eller om vi har innrettet arbeidslivet for mye etter dem som er friske, ikke har hull i cv-en og passer inn i det tradisjonelle arbeidslivet.

Derfor har det vært et mål for Fremskrittspartiet og regjeringen å skape et mer fleksibelt arbeidsliv, der døren inn skal være vid og bred, sånn at flest mulig får benyttet sin arbeidsevne. Hovedregelen skal være, og er, faste ansettelser, da det skaper mest forutsigbarhet og trygghet for den enkelte, men vi må ha rom for at det i enkelte tilfeller ikke er det rette for den enkelte arbeidstaker eller bedrift.

Heldigvis er bruken av innleie og bemanningsbransjen relativt lav. Det utgjør et sted mellom 1 og 2 pst. av arbeidstakerne i Norge. Utfordringen har vært at nivået har blitt for høyt i bygg- og anleggsbransjen, og da spesielt i Oslo-området. Regjeringen har derfor sendt flere forslag på høring og også varslet at den kommer med en sak denne våren. Her vil vi ta tak i utfordringene. Men det å ta tak i utfordringene innebærer ikke å gå til de drastiske grepene som flere av forslagene tar til orde for i dag. Forbud mot midlertidige ansettelser, innleie eller bemanningsbransjen vil føre til at færre får en fot innenfor arbeidslivet, færre får fylt opp cv-en, og færre får testet sin arbeidsevne. Det kan også føre til færre faste ansettelser.

For en bedrift kan bruk av midlertidige ansettelser og innleid arbeidskraft gjøre at de våger å ta sjansen og ta på seg oppdrag som er større enn de i utgangspunktet har ansatte til. Dersom et oppdrag er midlertidig, kan det være for stor risiko å ansette folk permanent. Bedrifter kan også ha et kortsiktig behov for spesialkompetanse for å løse oppdrag som de vanligvis ikke har behov for å løse, og da kan det være naturlig å leie inn arbeidskraft.

Noen er også bekymret for at arbeidsbetingelsene blir dårligere ved bruk av midlertidig arbeidskraft, men dette stemmer ikke da midlertidig ansatte har rett til og krav på de samme arbeidsbetingelsene som øvrige ansatte.

Det har vært sagt mye rundt dette i den offentlige debatten i lengre tid. Men jeg tror det også er greit å hente inn litt fakta om midlertidige ansettelser. Da kan man gå til SSBs arbeidskraftundersøkelse, som viser at ca. 40 pst. av de midlertidig ansatte ikke ønsker fast jobb. Av dem som var midlertidig ansatt i 2015, var det kun ca. 30 pst. som var midlertidig ansatt året etter. Størstedelen av de midlertidig ansatte er ungdom, og av dem i alderen 15–24 år oppgir nesten halvparten at det er studier som er deres hovedaktivitet, og at midlertidig ansettelse var ønskelig.

Det er i det offentlige bruken av midlertidige ansettelser er desidert størst. Bruken av midlertidige ansettelser er vesentlig lavere enn den var tilbake i tid. I 1996 var bruken på 12,7 pst. Faste ansettelser skal være, og er, hovedregelen. Samtidig må vi ikke hindre fleksibilitet eller hindre mennesker i å få muligheten til å prøve seg, og bedriftene må også få muligheten til å utøve nødvendig fleksibilitet.

Arild Grande (A) [16:02:43]: Innleie og midlertidighet brer om seg i norsk arbeidsliv. Det har store konsekvenser, først og fremst for arbeiderne, som ser at faste ansettelser blir fortrengt av midlertidighet, og som opplever at det blir vanskeligere å planlegge familielivet, framtiden og ikke minst økonomien. De ser at mulige arbeidsoppdrag går til useriøse aktører som i stor grad baserer seg på innleie av utenlandsk arbeidskraft. Dette er skikkelige arbeidsfolk som vi er avhengige av i byggingen av landet, og de føler seg sviktet. Derfor har vi sett massive protester også utenfor Stortinget, demonstrasjoner, rop etter å bli sett og hørt, og budskapet fra oss er: Vi hører.

Det har også konsekvenser for de seriøse arbeidsgiverne i Norge, som opplever at de i stadig større grad blir utkonkurrert av useriøse aktører, at arbeidslivskriminalitet og sosial dumping nesten ikke har noen konsekvenser for dem som driver med det, og at de selv ser seg nødt til å begynne med innleie for i det hele tatt å ha mulighet til å delta i konkurransen. Dette er arbeidsgivere som føler et ansvar for sine arbeidstakere og deres familier, men som ikke har mulighet til å ignorere utviklingen. Og en nesten samlet arbeidsgiverside – hvis vi skreller bort NHO Service – sier til Stortinget: Ta ansvar, gi oss bedre konkurransevilkår, ikke stå og se på at vi blir utkonkurrert. Og budskapet fra oss til dem er: Vi hører.

Det har også konsekvenser for det seriøse arbeidslivet og for organisasjonsgraden i Norge. Vi ser en fallende organisasjonsgrad over hele Europa. I Norge er den nå lavest i Norden, på under 50 pst. Vi ser en sviktende rekruttering av lærlinger og en fallende produktivitet, og vi hører en samlet fagbevegelse si: Vi trenger endringer nå, før det er for sent. Og budskapet fra oss er: Vi hører. Regjeringen er passiv.

Den problemstillingen vi diskuterer i dag, er slett ikke ny. Vi har i mange år forsøkt å få regjeringen til å høre, til å handle, men regjeringen, og høyresiden, er uinteressert. Derfor står vi i den alvorlige situasjonen vi gjør, på grunn av regjeringens passivitet.

Høyresidens politikk er faktisk med på å forsterke problemene – for arbeidsfolkene, for næringslivet og for Norges konkurransekraft. Dette kan ikke fortsette. Derfor har vi i Arbeiderpartiet fremmet en rekke forslag sammen med venstresiden i norsk politikk. Innfallsvinkelen kan være ulik, men i sum er vi enige om det absolutt meste, og vi stemmer for hverandres forslag.

Arbeiderpartiet har bl.a. fremmet et representantforslag om å fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser og å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Sammen med SV fremmer vi som et strakstiltak forslag om et forbud mot innleie i de geografiske eller bransjemessige områdene som har størst utfordringer – slik Rødt foreslår i sitt representantforslag: et forbud mot innleie i Oslofjord-området.

Jeg vil også skryte av saksordføreren, som har nedlagt et stort arbeid for å fremme konkrete forslag til lovvedtak, og vi stemmer subsidiært for dem.

Problemet er at høyresiden ignorerer forslagene og stemmer ned alt det vi foreslår, og vi får ikke flertall for noe av det jeg så langt har nevnt. Derfor har vi fra Arbeiderpartiets side lagt ned et stort arbeid, sammen med partiene på venstresiden, for å se på hva som kan forene oss, og jeg er glad for de konstruktive diskusjonene vi har hatt.

Vi har lagt fram et forslag, forslag nr. 6, som vi nå har mulighet til å få flertall for. Den muligheten må ikke Stortinget la gå fra seg. Det vil bety et stort skritt i riktig retning, ikke langt nok, men det vil gi en tydelig beskjed til regjeringen om å levere. Jeg håper forslaget får flertall, slik at Stortinget kan vise at vi tar ansvar der regjeringen svikter.

Med dette tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet står alene eller sammen med SV om i innstillingene.

Margret Hagerup (H) [16:08:00]: Grov, organisert arbeidslivskriminalitet undergraver ikke bare et ryddig arbeidsliv og finansieringen av velferdsstaten, men utnytter også mennesker og systemer som var ment å sikre deres rettigheter. Derfor skal vi bekjempe både arbeidslivskriminalitet og uryddige forhold i arbeidslivet. Men da må vi målrette oss inn mot det, ikke kriminalisere lovlige virksomheter og gjøre det vanskeligere for norsk næringsliv gjennom å innskrenke deres muligheter.

Vi debatterer i dag flere forslag som alle handler om det samme, å sikre et ryddig arbeidsliv. Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener at et godt regulert og anstendig arbeidsliv er grunnplanken i et velfungerende samfunn. Regjeringens mål er et trygt og fleksibelt arbeidsmarked med lav ledighet og høy sysselsetting. Dette er avgjørende for å sikre velferdssamfunnets bærekraft. Hovedregelen i norsk arbeidsliv er faste ansettelser. Innleie og midlertidige stillinger skal være et supplement.

Det er i enkelte bransjer store utfordringer, og regjeringen ser svært alvorlig på forholdene som er påvist bl.a. i byggebransjen, spesielt i Oslo-området. Regjeringen har satt i verk flere tiltak for å bekjempe useriøse aktører. Det er etablert syv a-krimsentre, og det er etablert et tettere samarbeid over grensene, med tilsvarende tilsyn i Litauen, Bulgaria og Polen. Statsministeren har også tatt initiativ overfor EU og invitert til en felles kamp mot arbeidslivskriminalitet.

Departementet sendte ut tre forslag på høring i juni 2017. Det var forslag om å definere fast ansettelse, en ny hjemmel for midlertidig ansettelse i bemanningsforetakene og en skisse til forslag om kvote for antall innleide i virksomheten. Disse innspillene er under arbeid i departementet, og det er velkjent at regjeringen vil fremme forslag for Stortinget i løpet av vårsesjonen. Det er selvsagt helt legitimt likevel å fremme forslag for å synliggjøre utålmodighet. Men når ikke engang de tidligere regjeringspartnerne Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV klarer å gå sammen om én løsning, virker det mer som et politisk spill enn faktisk vilje til politiske løsninger. NHO og LO har også vært i dialog, men det har vært vanskelig å finne en løsning som partene kan enes om. Denne saken har mange sider, og flere av tiltakene kan ha utilsiktede konsekvenser.

Et forbud ville ha vært svært uheldig for næringslivet vårt, og vi mener at det også kunne ha ført til et mer utrygt arbeidsliv i form av flere permitteringer og oppsigelser. Norsk arbeidsliv må ha en fleksibilitet som gjør at en kan ta toppene, samtidig som en kan være med i konkurransen når nye oppdrag lyses ut.

På den andre siden er det viktig å erkjenne at enkelte grupper har utfordringer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil derfor senke terskelen inn i arbeidslivet og ha et bedre samarbeid mellom arbeidsgivere, Nav, bemanningsbransjen, attføringsbedrifter og andre aktører.

Åpningen for midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft er strengt regulert gjennom arbeidsmiljøloven. Da regjeringen i 2015 innførte en generell adgang til å kunne ansette midlertidig, strammet en også inn på regelverket.

Innføringen av vikarbyrådirektivet i 2013 bidro til å styrke kampen mot sosial dumping og sørger for likeverdige lønns- og arbeidsvilkår i Norge og Europa. Likebehandling er et avgjørende prinsipp, men vi erkjenner også at det begås brudd på disse bestemmelsene i deler av arbeidslivet. Dette er på ingen måte akseptabelt, og det er forhold en må ta tak i og slå hardt ned på.

De som vil bemanningsbransjen til livs, snakker om innleie som en utfordring, men er i mindre grad opptatt av forskjellen mellom underentreprise og innleie. Spørsmålet er da: Treffer en med virkemidlene?

I en debatt kan vi alltid spille på følelser og grove eksempler, men den fortjener også at en baserer seg på fakta. Flertallet i norsk arbeidsliv har fast ansettelse. Kun 8 pst. har midlertidig stilling, og Fafo anslår at 1,5–2 pst. av alle årsverk er innleide. Innen bygg og anlegg er det 7 pst., og opptil 15 pst. i Oslo-området, men det kan ikke generelt sies å fylle hele området.

Tiltak må basere seg på fakta. Regjeringen har bestilt en utredning av ulike tilknytningsformer i arbeidslivet som vil bli lagt fram i løpet av 2018. Her har en også tatt inn bygg- og anleggsbransjen. Det kommer også en evaluering av innføringen av en generell adgang til midlertidig ansettelse.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV skriver i sine merknader at «enhver ansvarlig arbeidsgiver prøver å tilpasse foretakets arbeidsmengde til sin bemanning». Det har jeg vanskelig for å tro at de kan mene. Skal vi ha norske arbeidsplasser hvor det skapes flere jobber, må bedriftene få muligheten til å tilpasse bemanningen til arbeidsmengden, og ikke motsatt. Vi trenger bedrifter som tar ansettelsesrisiko, ikke bedrifter som konserverer. Da må vi som ansvarlige politikere bruke virkemidler som straffer de useriøse, samtidig som vi ikke spenner beina under de seriøse.

Solfrid Lerbrekk (SV) [16:13:02]: Eg vil begynna med å nytta anledninga til å takka saksordføraren for ein grundig jobb med forslaga. Bemanningsbransjen har dei siste åra vakse veldig. Han er no så stor at ein i nokre bransjar nærmast har monopol på jobbar. Det var aldri intensjonen då det vart opna for denne typen arbeidsformidling. På finn.no i dag er 83 pst. av alle stillingar i kategorien snikkar/tømrar i Rogaland utlyste av eit bemanningsbyrå. Eit så sterkt monopol i ein dynamisk arbeidsmarknad er svært uheldig. Eg kjenner ingen som i første omgang helst vil ha ein jobb i eit bemanningsbyrå. Grunnen til det er svært enkel: Med ein slik jobb får ein ikkje nemneverdig fagleg utvikling, ein får ikkje huslån og kan dermed ikkje kjøpa seg ein bustad. Og ein er ikkje spesielt sikra inntekt i framtida fordi kontrakten har ei tidsavgrensing.

Bemanningsbransjen er òg ein tydeleg bidragsytar til arbeidslivskriminalitet. Når eg seier det, hoppar NHO Service og Handel i stolen og seier at ein ikkje kan skjera alle over éin kam, og at deira bedrifter i hovudsak er seriøse. Dei er kanskje det, men det er høgst uoversiktleg med desse selskapa. Dei poppar opp og legg ned i hytt og vêr. Det er blant desse bemanningsbyråa me ser eit sviktande og manglande forsøk på å følgja loven. Og kva er organisasjonsgraden blant bemanningsbyråa? Eg veit ikkje. For meg ser det ut som at NHO heller ikkje veit det. Dei har ikkje oversikt over det som er av bemanningsbyrå til kvar tid all den tid Byggenæringens Landsforening er så kritiske som dei er.

Ingen har kontroll over bemanningsføretaka – kven som legg ned, og kven som dukkar opp. Det er svært uheldig, spesielt når me veit kva denne næringa i hovudsak lever av: å formidla arbeidsfolk til lågast mogleg pris.

Det er rett at det òg er mange bemanningsbyrå som gjer ting riktig etter loven, men det er likevel ei form for bruk og kast av arbeidskraft, og det svekkjer den enkeltes sikkerheit for inntekt. Det er altfor lett for desse selskapa å skapa ein ukultur for fagorganisering. Det er for lett ikkje å gje eit nytt oppdrag til ein tilsett som på ein eller annan måte har kome med kritikk. Det i seg sjølv er ein stor trussel mot å seia ifrå. Det fører til ein ukultur som ikkje passar i Noreg, det fører til ein ubalanse av makt i arbeidslivet på kostnad av arbeidsfolk.

Eg har besøkt tallause byggeplassar i ei rolle som LOs sommarpatrulje. Der har eg i forsøk på å snakka med tilsette i bemanningsbyrå opplevd ein urovekkjande stor frykt for å snakka om arbeidsforhold. Det er ein redsel som ikkje passar inn i eit seriøst arbeidsliv. I den grad SV vil ha arbeidsformidling, skal det vera mellom produksjonsbedrifter eller gjennom ei sterkare offentleg formidling som ikkje tener pengar på å formidla billegast mogleg arbeidskraft. I Noreg vert løn forhandla fram mellom partane i arbeidslivet, ikkje som eit maktovergrep i konkurranse om å tilby arbeid til lågast mogleg pris. Med bidrag av fri arbeidsinnvandring frå EU fører dette til at arbeidstakarar står med hua i handa og takkar ja til jobb uansett vilkår. Det er på tide å rydda opp i arbeidslivet. Difor fremjar me konkrete lovforslag om ei rekkje endringar som både Byggenæringens Landsforening og Fellesforbundet meiner er nødvendige.

Med dette tek eg opp forslaget som SV står åleine om i innstillinga.

Terje Breivik (V) [16:18:06]: Eit trygt og inkluderande arbeidsliv er ei viktig målsetjing for Venstre, og inkluderingsdugnaden til regjeringa var eit viktig gjennomslag for Venstre i regjeringsplattforma. Me vil leggja til rette for eit rausare, meir inkluderande arbeidsliv der det er rom for at folk er ulike, og at me difor må ta i bruk eit breiare sett av verkemiddel for å inkludera alle.

Trepartssamarbeidet har vore ein viktig del av samfunnsbygginga i Noreg: tillit, respekt, samarbeid mellom dei viktigaste aktørane. Det har gjeve eit trygt arbeidsliv og eit lågt konfliktnivå. Arbeidslivet og velferdsstaten er inne i ei svært rask og omfattande endring. Det er vanskelegare enn kanskje nokon gong å sjå kva kompetansebehov arbeidslivet vil ha, kva konkurranse det vil vera om arbeidskrafta, og korleis dette skal regulerast i ei meir globalisert verd. Me må difor tenkja nytt på fleire område.

La meg først få presisera: Retten til å organisera seg er grunnleggjande. Å samla menneske under ei felles fane er ein sentral menneskerett. Det sikrar at sjølv om alle menneske er ulike, har me som arbeidstakarar grunnleggjande behov, som ein trygg og sikker arbeidsplass, ei anstendig løn og omforeinte og balanserte spelereglar ved konflikt. Venstre er uroa over ei utvikling med lågare organisasjonsgrad, og det er særleg urovekkjande at mange av dei som står aller svakast på arbeidsmarknaden, står åleine. Slik sett er ein vellukka inkluderingsdugnad kanskje noko av det viktigaste me kan prioritera, fleire inn i arbeidsmarknaden aukar rekrutteringsgrunnlaget for fagorganisasjonane.

Venstre er òg uroa over dei som står heilt utanfor arbeidsmarknaden. Desse gruppene treng fleire talspersonar. Hovudregelen i norsk arbeidsliv er og skal vera faste tilsetjingar. For enkelte grupper ser me likevel at det dessverre er vanskeleg å få fast tilsetjing. Det kan handla om menneske med nedsett funksjonsevne, der arbeidsgjevar kan frykta at det vert for krevjande å leggja til rette, folk med hòl i CV-en, der arbeidsgjevar kan vera usikker og vegra seg for å tilsetja, eller ein innvandrar, der kultur og språk kan vera krevjande barrierar. Her krevst det fleire ulike løysingar. Ei løysing ein har prøvd i Oslo, er anonyme jobbsøknader. Venstre fekk på Jeløya gjennomslag for at dette no òg skal prøvast ut i staten – og me må sjølvsagt våga å prøva ut andre tiltak.

For mange kan ei mellombels tilsetjing vera den einaste moglegheita til å få ein fot innanfor arbeidslivet, ein sjanse til å visa kva ein kan og kva ein kan bidra med. Alternativet er dessverre i regelen ikkje så enkelt som nokon får det til å høyrast ut som: fast tilsetjing. Alternativet kan like gjerne vera arbeidsløyse.

Delen av mellombels tilsette ligg rimeleg stabil. Når ein høyrer den politiske debatten, kan ein få inntrykk av at endringane som vart vedtekne i 2015, har medført ein kraftig vekst i talet på mellombels tilsette. Det er ikkje tilfellet. Talet er stabilt, og det utgjorde om lag 8,1 pst. av alle tilsette i siste kvartal i fjor. Skulle det likevel visa seg – når me får meir røynsle med denne regelendringa – at talet på mellombels tilsette går merkbart opp og at ein opplever misbruk, må me sjølvsagt vurdera regelen.

Eg trur dei fleste ser og er samde i at verksemdene treng ein viss grad av fleksibilitet. Mange opererer i ein tøff internasjonal marknad med raske omstillingar der eigarane ofte tek svært stor risiko. Innleige av arbeidskraft kan i så måte vera eit avgjerande supplement til faste tilsetjingar. Særleg veit me at det kan vera viktig i bransjar med store svingingar, sesongvariasjon.

For Venstre er det sjølvsagt eit grunnleggjande prinsipp at arbeidstakarar som vert leigde ut, skal likebehandlast med dei ordinært tilsette hjå innleigaren når ein gjer same arbeid, og at ein hindrar misbruk.

Til slutt vil eg takka forslagsstillarane for alle initiativ i desse sakene. Det har vore eit tekstomfang i sakene som har vore rimeleg utfordrande å verta kasta inn i som ny representant i komiteen, men det har likevel vore utruleg lærerikt og gjevande å oppleva ein reell vilje hjå alle parti til å diskutera realitetane. Det er òg veldig lett å dela både bekymringar og gode intensjonar i ulike forslag. Me er tverrpolitisk samde om at me ynskjer eit trygt, inkluderande arbeidsliv. Så må me sjølvsagt har respekt for at det er fleire vegar til målet, og at me kan ha ulikt syn på kva tiltak som er viktigast.

Steinar Reiten (KrF) [16:23:18]: Omfanget av innleie i bygg- og anleggsnæringen og industrien har økt betydelig siden årtusenskiftet. Særlig etter EØS-utvidelsen i 2004 har andelen innleid arbeidskraft fra Øst-Europa økt kraftig i mange bransjer. Dette har gitt arbeidsgiverne økt fleksibilitet til å møte topper og bunner i produksjonen. Det har gitt arbeidsgiverne lavere kostnader, hvor de igjen i større grad kan basere produksjonen på innleid arbeidskraft når det er behov, enn på faste ansettelser. Samtidig har utviklingen mange og betydelige ulemper, som er blitt grundig belyst, både gjennom høringen som komiteen arrangerte, og gjennom presseoppslag de siste månedene.

Kristelig Folkeparti mener derfor at de samfunnsmessige skadevirkningene ved dagens omfang av innleid arbeidskraft gjør det nødvendig med kraftfulle mottiltak fra myndighetenes side. Et slikt tiltak kunne ha vært forbud mot innleie, som arbeidsmiljøloven åpner for, og som Arbeiderpartiet, SV og Rødt har fremmet ulike forslag om. Kristelig Folkeparti mener imidlertid at disse forslagene vil virke negativt inn på verdiskapingen. De vil gjøre det svært vanskelig for bedriftene å møte topper og bunner i produksjonen. For konkurranseutsatte og sykliske næringer, som verfts- og fiskeindustrien, ville resultatet trolig ha blitt utflagging av produksjonen og tap av arbeidsplasser.

Endringer i arbeidsmiljøloven har store konsekvenser for norsk næringsliv. Kristelig Folkeparti mener derfor at det er viktig å få en regjeringsforberedt sak, framfor å gi støtte til representantforslag som ikke er utredet på samme måte, med mulighet for berørte parter til å uttale seg. Det er hovedgrunnen til at vi i dag velger å stemme imot alle forslag som mindretallet har fremmet i Innst. 131 S og Innst. 132 L, med unntak av forslag nr. 6 i Innst. 131 S, som vi vil støtte.

Regjeringen har varslet en lovproposisjon der problemstillingene som Stortinget har til behandling i dag, blir grundig belyst. Vi i Kristelig Folkeparti vil presisere at det i forslag nr. 6 ligger en klar bestilling til regjeringen når proposisjonen skal utarbeides. Gjennom en grundig utredning i departementet, der de ulike problemstillingene og forslag til vedtak blir sendt ut på høring, sikrer vi dermed at disse kompliserte spørsmålene, som griper direkte inn i hvordan store deler av norsk næringsliv organiserer behovet for arbeidskraft opp mot oppdragsmengde, er tilstrekkelig utredet før Stortinget fatter bindende lovvedtak.

Kristelig Folkepartis hovedanliggende i spørsmålet om bruk av innleie og midlertidige ansettelser er som følger:

Vi vil for det første ha en tydeligere definisjon av fast ansettelse. Her registrerer vi med tilfredshet at også statsråden har sendt tydelige signaler om at dette blir et sentralt punkt i den varslede proposisjonen. Fast ansettelse bør innebære at ansettelsen er løpende og tidsubegrenset, og at lovens regler om opphør av arbeidsforhold gjelder. Det bør også understrekes at fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag ikke oppfyller lovens krav til fast ansettelse.

For det andre ønsker vi at regjeringen vurderer å fremme forslag om plikt for arbeidsgiver til å gi forutsigbarhet for arbeid og inntekt gjennom en arbeidsplan. Vi mener at arbeidsmiljøloven må presisere at arbeidsgiver har lønnsplikt når det blir krevd at arbeidstakeren skal stå til disposisjon. Når regjeringen fremmer lovproposisjonen for Stortinget, forventer vi også at det er gjort en vurdering av om det skal settes vilkår for når bemanningsselskap skal kunne gjennomsnittsberegne arbeidstiden for sine ansatte i forbindelse med utarbeidelsen av arbeidsplanen. Dette er en av problemstillingene som vi vil vurdere nøye når Stortinget skal behandle denne lovsaken, sett i lys av ulike måter å organisere arbeidet på innenfor ulike bransjer.

For det tredje mener vi at regjeringen må vurdere å fremme forslag om at adgangen til utvidet bruk av tidsbegrenset innleie, slik det er nedfelt i arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd, blir begrenset, slik at kun virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, kan inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie.

Og for det fjerde ber vi regjeringen om å vurdere å fremme forslag om at Arbeidstilsynet gis hjemmel til å føre tilsyn med innleie og sanksjonsmuligheter ved ulovlig innleie. Med begrepet «innleie» mener vi selvsagt både utleie og innleie av arbeidskraft.

På dette grunnlaget vil vi i Kristelig Folkeparti stemme for Arbeiderpartiets forslag der regjeringen bes om å vurdere å innføre de fire endringene jeg har nevnt. Samtidig sender vi med vår støtte til Arbeiderpartiets forslag et klart signal til regjeringen om hva som vil bli Kristelig Folkepartis tilnærming når saken kommer fra regjeringen til Stortinget.

Helt til slutt vil jeg gi en kort begrunnelse for hvorfor Kristelig Folkeparti ikke støtter mindretallsforslag nr. 1 – forslag til I og II – fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, i Innst. 132 L. I likhet med flertallet i komiteen mener vi det er for tidlig å vurdere å gjøre innstramminger i den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, sett i lys av at det fortsatt pågår flere forskningsprosjekter som blir ferdigstilt til høsten, og som vil kunne bidra til å belyse flere sider ved spørsmål knyttet til midlertidige ansettelser som kan være av betydning. Når resultatet av de utredningene foreligger, vil Kristelig Folkeparti konkludere i spørsmålet om hvorvidt den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, slik den er formulert i arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd bokstav f, skal videreføres eller ikke.

Bjørnar Moxnes (R) [16:28:29]: Over 2 000 mennesker var samlet utenfor Stortinget i politisk streik den 15. november for å gi alle her inne en klar beskjed: Situasjonen i byggebransjen er ute av kontroll, rydd opp!

Dessverre er det altfor få her inne som lytter til bygningsarbeiderne, selv om en hel bransje er dypt bekymret. Fagforeninger, bransjeforeninger, yrkesfagelever og lærere roper nå et varsko. Derfor ble det nok en streik – 6. mars – utenfor Stortinget. For elevene som var med på streiken, handler det om framtiden deres. Uten faste ansettelser forsvinner lærlingplassene. Hvordan skal en få boliglån og etablere seg når en får jobb bare to uker om gangen? Beskjeden fra de frammøtte på streiken 6. mars var krystallklar. De ba Stortinget støtte et forbud mot innleie av arbeidskraft på byggeplasser i fylkene rundt Oslofjorden, for her er problemet med innleie, synkende organisasjonsgrad og manglende lærlingplasser helt akutt.

Over halvparten av nye jobber på norske byggeplasser blir utlyst av bemanningsbyråene. I Oslo er tallet 79 pst. En rapport fra Fellesforbundet i fjor viste at 40 pst. av dem som jobber på undersøkte byggeplasser i Oslo og Akershus, er innleid. Av innleien var 85 pst. ulovlig. De som jobber på byggeplassene, opplever at bransjen overtas av bemanningsbyråer som tilbyr løsarbeiderkontrakter, og de advarer mot fryktkulturen. I et bemanningsbyrå har en i realiteten null stillingsvern, og uten stillingsvern er terskelen for å si fra om kritikkverdige forhold eller å bli med i en fagforening skyhøy. Det er dette Stortinget må rydde i hvis vi ønsker å bevare en norsk modell i arbeidslivet, ikke minst etter alle rapportene vi har fått om at kvaliteten på og fagopplæringen i en av Norges største næringer står i fare.

Bemanningsbyråene vokser kraftig, men har jo ingen lærlinger. Fagopplæring og overføring av praktisk kunnskap krever et praksisfellesskap over tid. Bedrifter som er basert på å leie inn folk fra jobb til jobb, kan aldri tilby det praksisfellesskapet. Bedriftseiere lokkes til å ansette billig, ufaglært arbeidskraft i stedet for å satse på det som har vært gullet i norsk arbeidsliv, nemlig høy kompetanse og høy produktivitet.

Det første Rødt gjorde da vi kom inn på Stortinget, var å reise kravet fra bygningsarbeiderne. I november fremmet vi forslag om å stenge bemanningsbyråene ute fra byggeplassene rundt Oslofjorden. Vi er glade for at vi nå får støtte fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet for forslaget vårt, og glade for at vi har lyktes med å etablere en bredere forståelse av at byggebransjen har kommet helt ut av kontroll, og at det må ryddes opp. Men så mangler vi Kristelig Folkeparti for å få flertall. Derfor ber jeg Kristelig Folkeparti tenke seg om en gang til. Det er ingen skam å snu.

Vi skal gjøre vårt for at byggebransjen på ny blir en bransje som ungdom vil satse på, en bransje med faste ansettelser og gode lønns- og arbeidsvilkår, at vi tar i bruk ny teknologi, og at en har effektive fagarbeidere som bidrar til det grønne skiftet. I dag er det dessverre ikke sånn. Produktiviteten faller, og langt flere enn før går på minstelønn. Vår vilje og andre partiers vilje til å rydde opp i byggebransjen skremmer åpenbart NHO, som prøver å renvaske innleiefirmaene og de såkalt seriøse bemanningsbyråene. Men hvem sikter NHO egentlig til? Også byråene organisert hos NHO presser ansatte ut av faste stillinger og over på korte kontrakter som varer bare noen få dager om gangen.

Beskjeden til regjeringen er klar. Når fagbevegelsen og opposisjonen gir den en så klar beskjed, må den levere raskt. De to streikene i byggebransjen viser at kampviljen er stor. De gir seg ikke før det blir ryddet opp i denne bransjen. Det gjør heller ikke vi.

Statsråd Anniken Hauglie [16:33:42]: Det er viktig å ta på alvor den utviklingen i bruk av innleie som vi ser i enkelte bransjer i deler av landet. Ingen skal heller være i tvil om at regjeringen også mener at faste og direkte ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Regjeringen ønsker å finne løsninger på dette området som kan bedre forholdene, særlig i byggebransjen, hvor dette har vært særlig omfattende. Dette er også bakgrunnen for at vi har hatt tre forslag ute på høring som nettopp tar sikte på å møte problemstillinger som er reist i representantforslagene som behandles i dag. Regjeringen vil, som Stortinget også er kjent med, komme til Stortinget med en proposisjon i løpet av svært kort tid.

I høringen foreslår vi bl.a. å presisere innholdet i fast ansettelse i loven. Tiltak mot høy andel innleide i enkelte bransjer var også et sentralt tema. Høringen viser at mange er enig i at det kan være behov for tiltak mot høy innleieandel i enkelte bransjer, men det er ulike syn på hvordan tiltakene best kan innrettes, og det er nettopp det debatten om innleie også har vært sterkt preget av, nemlig ulikt syn på hva som vil være de riktige tiltakene.

Selv om jeg deler forslagsstillernes bekymring for utviklingen i enkelte bransjer, mener jeg at et forbud mot innleie fra bemanningsforetak er for restriktivt. Virksomhetene har behov for å ta unna arbeidstopper og dekke opp arbeidstakeres fravær i bedriften. Også i bygg og anlegg kan det være legitime behov for å leie inn ekstra arbeidskraft i perioder.

For streng regulering kan også gå ut over fast ansatte ved at bedrifter ikke kan påta seg de oppdragene de ønsker. Jeg er derfor opptatt av at vi må ha tiltak som bøter på problemstillinger vi ser innenfor bygg og anlegg, samtidig som virksomhetene har en viss fleksibilitet, dvs. at vi klarer å løse det som er et problem, uten at vi legger unødige hindre for den fleksibiliteten som er nødvendig og legitim.

Flere melder om at det foregår mye ulovlig innleie, og at reglene ikke respekteres i enkelte bransjer. Jeg er enig i nødvendigheten av å se på hvordan vi kan bedre håndhevingen av reglene framover. Regjeringen vil se nærmere på disse spørsmålene, som også er et tema i et anmodningsvedtak fra Stortinget fra juni i fjor. Det er bl.a. aktuelt å vurdere om Arbeidstilsynet bør få en større rolle knyttet til håndhevingen av innleiereglene. Dette reiser ulike problemstillinger, bl.a. fordi det kan bryte med håndhevingstradisjoner utviklet over mange tiår. Jeg vil likevel gå nærmere inn i dette og vurdere mulighetene her.

Det er også fremmet forslag om å oppheve den generelle adgangen til midlertidige ansettelser fra 2015. Totalt sett er bruken av midlertidige ansettelser nokså stabil og lavere enn gjennomsnittet for OECD-landene og EU-landene. Institutt for samfunnsforskning har på oppdrag fra departementet vurdert effekten av adgangen til midlertidig ansettelse på generelt grunnlag på utsatte gruppers sysselsetting. Forskerne viser til at lovendringen kom samtidig med en nedgangskonjunktur, og at det derfor ikke er mulig fullt ut å skille effekten av lovendringen fra effekten av nedgangskonjunkturen i perioden som er undersøkt. Det er kun utviklingen i 2016 som er vurdert, og jeg mener det er for tidlig å konkludere om effekten allerede nå. Regjeringen mener det ikke er grunn til å oppheve den generelle adgangen til midlertidig ansettelse, slik det er foreslått.

Regjeringen har varslet en proposisjon til Stortinget som har høringsnotatet som ble sendt ut før sommeren i fjor, som utgangspunkt. Planen er at den skal komme til Stortinget om noen få uker, slik at Stortinget får behandlet den i inneværende sesjon, dvs. før sommeren.

Lise Christoffersen (A) [16:50:55]: Det er en felles overbygning over alle de fem representantforslagene vi behandler i denne debatten. De handler om hva slags arbeidsliv vi skal ha. Skal vi slå ring om den norske modellen, med gjensidig respekt for arbeidslivets spilleregler og et lovverk som beskytter arbeidstakere mot vilkårlighet og uryddige arbeids- og ansettelsesforhold? Eller skal vi la innleie og useriøse arbeidsgivere råde grunnen og la midlertidige ansettelser fortrenge de faste jobbene? Responsen fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er konsekvent, det skal de ha: «Vedtas ikke» ganger fem, enten det gjelder å begrense innleie eller midlertidige ansettelser. De tre regjeringspartiene viser tydelig at de verken er partier for vanlige arbeidsfolk eller for den norske arbeidslivsmodellen. Det er beklagelig, men ikke overraskende. Vi ser her en av de aller, aller tydeligste skillelinjene i norsk politikk.

Én ting er den passiviteten regjeringa utviser når det gjelder innleie, en annen ting er bevisste valg de selv har gjort. Arbeiderpartiet foreslår å oppheve det famøse vedtaket fra forrige periode om å gjøre midlertidige ansettelser til normen i norsk arbeidsliv. For første gang i norsk historie ble arbeidsmiljøloven endret til arbeidstakernes ulempe. Komiteens flertall, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, sier nei til å snu – selv om ISF nylig dokumenterte at frislippet for midlertidige ansettelser ikke har ført til flere faste jobber, slik de borgerlige hevdet. Av respekt for presidenten strøk jeg ordet «bløff».

Tvert imot er det blitt en økt andel midlertidige og kortvarige jobber. Økningen skjer i lavlønnsyrker og i bransjer som hadde en høy andel midlertidig ansatte fra før. Utsatte grupper, som unge, innvandrere og funksjonshemmede, har fått en høyere andel av de midlertidige jobbene, men har ikke økt sin sysselsetting totalt sett. Både utsatte grupper og majoritetsbefolkningen har lavere jobbsikkerhet etter reformen. «For tidlig», sa statsråden, men vi visste det jo da loven ble endret. OECD hadde vist at erfaringene fra andre land var dårlige. Mer midlertidighet gir ikke flere jobber, bare mer midlertidighet. Og vi vet hva midlertidighet betyr – null boliglån, økt sårbarhet overfor useriøse arbeidsgivere, lavere organisasjonsgrad, usikkerhet for folk i etableringsfasen. Det er heller ikke godt for likestillingen, og gravide er særlig utsatt.

Vi vet også at midlertidig ansatte er mer utsatt for yrkesskader, og de får mindre tilbud om faglig oppdatering. Det siste er dumt, når vi vet at Norges viktigste konkurransefortrinn er kompetente arbeidstakere. Statsminister Erna Solberg snakker om behovet for omstilling. Hvor mye omstilling får vi egentlig med midlertidig ansatte? Det er synd at regjeringspartiene ikke evner å se den sammenhengen. At de ikke bryr seg om ansattes rettigheter, vet vi. At de er så blinde for næringslivets behov, er kanskje mer overraskende for noen, men egentlig ikke for Arbeiderpartiet.

Heidi Nordby Lunde (H) [16:54:14]: Det er ingen tvil om at på enkelte arbeidsplasser i utsatte bransjer er det forhold vi ikke ønsker å være bekjent av i norsk arbeidsliv. Det understreker viktigheten av trepartssamarbeidet, der partene gjensidig er tjent med felles innsats. Ulovligheter skal bekjempes, og useriøse forhold skal ryddes opp i. Men det er forskjell på å bekjempe kriminalitet og det å kriminalisere legitim virksomhet.

Jeg har lyst til å minne om at under den rød-grønne regjeringen økte antall solgte timer til byggenæringen blant bemanningsselskaper fra rundt 700 000 timer til over 3 millioner timer i 2014. Ifølge SSB tilfalt hele sysselsettingstilveksten etter 2008 utenlandsk arbeidskraft. Dette mente LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård presset ut norsk arbeidskraft. Så hvis noen føler seg sviktet, har jeg forståelse for det. Det skjedde altså på Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SVs vakt. Selv med en flertallsregjering manglet de handlekraft til å gjøre noe med dette, men jeg mener at et forbud verken er godt nok eller målrettet nok.

Nettopp fordi vi har hørt, har denne regjeringen trappet opp kampen mot arbeidslivskriminalitet og useriøse forhold kraftig de siste fire årene. Fordi vi hører, er det blitt opprettet syv sentre mot arbeidslivskriminalitet, og allerede i 2016 ble 3 200 virksomheter kontrollert og 254 kriminelle nettverk avslørt. Fordi vi hører, er det innført strengere straffer og høyere bøter for dem som bryter lover og regler, og da Solberg-regjeringen innførte krav om lærlinger på alle bygg- og anleggsprosjekter og tjenester det offentlige betaler for, jublet LO – fordi vi hører.

Retorikken til Arbeiderpartiet står ikke i forhold til politikken. I sitt opprinnelige forslag foreslo de kartlegging av innleie i bygg- og anleggsbransjen, en kartlegging departementet allerede er i gang med, og der sluttrapporten legges fram denne våren. Forslaget om å definere fast ansettelse ble sendt ut på høring allerede 1. juli i fjor. Åpne dører sparkes her opp.

Videre ønsket de å utrede et midlertidig forbud – utrede: handlekraftig. Høyres ønske om å hjelpe sårbare mennesker i en vanskelig situasjon gjennom f.eks. at lønnsinndrivelse skal være en del av fri rettshjelp, støttes derimot ikke av dem som står bak forslagene vi behandler i dag.

Arbeidet for et seriøst og ryddig arbeidsliv må følges opp kontinuerlig. Vi ser at arbeidslivskriminaliteten utvikler seg som en ballong som ikke er helt oppblåst – når man presser inn ett sted, tyter det ut et annet sted. Dette er et kontinuerlig arbeid, og det følges opp. Derfor ser jeg fram til regjeringens nye forslag, som alle visste kom denne våren, allerede før disse representantforslagene var levert inn.

Øystein Langholm Hansen (A) [16:57:16]: Som medforslagsstiller til Arbeiderpartiets representantforslag om midlertidige stillinger vil jeg si at det er et viktig og riktig forslag. I praksis betyr det forskjellen på om man har anledning til å planlegge framtiden, eller om man blir gående i lang tid uten denne muligheten. Å fjerne den utvidede muligheten for midlertidige stillinger burde blitt vedtatt senere i dag.

I min forrige hverdag som ansatt i LO møtte jeg i stadig større grad medlemmer som ble reansatt i midlertidige stillinger i selskap. Økt midlertidighet fører ikke til flere faste stillinger, men til at økt midlertidighet blir virkeligheten der ute.

Når jeg nå treffer mennesker i Rogaland som jeg vet har vært arbeidsledige, og spør dem om hvordan det står til, svarer de heldigvis stadig oftere at jo, de har fått jobb, men så kommer tilleggsopplysningen om at det bare er en midlertidig stilling. Veldig mange mennesker går rundt uten å vite om de har jobb eller ikke neste måned. Mange av disse er unge mennesker, og de blir ofte midlertidig reansatt i samme stilling som de hadde. Andre har nettopp utdannet seg eller har relativt kort fartstid, men de kan bare glemme å skaffe seg et hjem. De får ikke lån i banken og har derfor ikke mulighet til å finansiere en bolig.

Vi som snakker med mennesker i denne situasjonen, vet at denne praksisen griper om seg, ikke bare i bygg- og anleggsbransjen, men i stadig flere andre bransjer, som f.eks. olje- og gassbransjen og leverandørindustrien. Og de er ordinære arbeidstakere; de har ikke nødvendigvis noen spesielle behov. Dette er en farlig utvikling, for en løs tilknytning til bedriftene gir dårligere produktivitet og dårligere innovasjon. Det verste er at det også gir utslag på HMS-arbeidet.

Når denne midlertidigheten kombineres med innleie, har vi en kombinasjon som ytterligere undergraver det norske arbeidslivet sånn som vi kjenner det. Vårt produktive arbeidsliv er avhengig av at mennesker føler trygghet for at de har en lønn å leve av, og trygghet for at en arbeidsgiver tenker på de ansattes ve og vel. Dette fremmes ikke i tenkningen regjeringen legger til grunn i disse sakene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:00:10]: For å rette opp det vi nå diskuterer, trengs det konkrete endringer i arbeidsmiljøloven. Derfor har Senterpartiet jobbet så grundig med det at vi har lagt fram konkrete lovendringsforslag – sammen med Sosialistisk Venstreparti.

Vi vil ha definert faste ansettelser inn i § 14-9 (1) i loven. Vårt forslag er identisk med det som er regjeringas forslag, og jeg ber om statsrådens avklaring av at det, dersom den definisjonen kommer inn, vil være ulovlig bare ved det fortsatt å ha kontraktsformen «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag», som NHO Service og Handel bruker i dag.

Videre foreslår Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti å oppheve den generelle adgangen til midlertidige ansettelser ved at § 14-9 (1) bokstav f strykes. En har fortsatt adgang til midlertidige ansettelser i henhold til bokstav a og bokstav b i loven. Bokstav f er lite brukt, og det er begrunnet i at det er karantenebestemmelser knyttet til det.

Videre foreslår vi at den generelle adgang til bruk av innleie fra bemanningsselskap i henhold til § 14-12 (1) avgrenses til vikariater, jf. § 14-9 (1) bokstav b. Det var vikariater som var kjernen i bemanningsselskapene da de var i sin start. Utvidet adgang til bruk av innleie fra bemanningsforetak i henhold til § 14-12 (2) innsnevres til avtaler med fagforening som har innstillingsrett. I de tilfellene skal en altså ha fagforening med innstillingsrett, men en kan bruke bemanningsselskaper i henhold § 14-12 (1) uten slik avtale.

Ansettelsesformen «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag» for bemanningsforetak gjøres ulovlig, jf. ny § 14-12 (3). Kollektiv søksmålsrett gjeninnføres, jf. ny § 14-12 (7). Og til slutt: Arbeidstilsynet får adgang til pålegg og andre vedtak etter lovens § 18-6 ved at den utvides til å gjelde bemanningsforetak samt likebehandling av lønns- og arbeidsvilkår ved innleie. Det er jo knyttet til § 14-12 a.

Vi har altså hatt en konkret gjennomgang av samtlige paragrafer som gjelder midlertidige ansettelser og bemanningsforetak. Vi har strammet til samtidig som fleksibiliteten er opprettholdt, og det vil jeg understreke: Fleksibiliteten for arbeidsgiver opprettholdes, men det blir ryddige forhold, slik at vi greier å få til et regelverk som det blir lettere for Arbeidstilsynet å praktisere, og som skiller mellom hva som er lovlig og ulovlig virksomhet.

Tom-Christer Nilsen (H) [17:03:21]: Denne saken handler om viktige spørsmål for oss alle. På den ene siden handler det om hvordan vi skal sikre ansattes rettigheter, og at heltidsansettelser fortsatt skal være hovedregelen. På den andre siden handler det om hvordan norske næringer med store sesong- og aktivitetssvingninger kan sikres konkurranseevne, for å forhindre at deres oppdrag, verdiskaping og sysselsetting blir overtatt av utenlandske bedrifter.

For mange lokalsamfunn med hjørnestensbedrifter eller -bransjer i min del av landet gjelder det selve overlevelsen for både bedriftene og samfunnet. Som så ofte ellers må vi ikke la det beste bli det godes fiende.

Vi vet alle – også i denne salen – at det er ikke alltid et byggeprosjekt går helt som det skal, og da må det folk på plass. Det er ikke verftene i Ulsteinvik, på Stord eller i Fitjar som bestemmer når oppdragene kommer, men de må ha folk på plass når de kommer. Det er ikke arbeidsplanen til fruktbøndene i Ullensvang som avgjør når morellene er modne, men de må ha folk på plass når de er det. De må plukkes, ellers råtner de på trærne. Det er ikke entreprenørene på Voss som bestemmer når raset går, men de må ha folk på plass når det er gått. Det er ikke oppdretterne i Hardangerfjorden som bestemmer temperaturen i fjorden, og dermed når laksen er slaktemoden, det er heller ikke lakseslakteriene, men de må begge ha folk på plass når det er klart. Det er ikke oppdretterne som bestemmer om det plutselig er forhold i fjorden som betyr at det blir mye lus eller alger, og at fiskene må flyttes eller avluses, men de må ha folk på plass når det skjer. Fiskeoppkjøpere og -mottakere på Myre i Finnmark kan ikke bestemme når torsken kommer inn, men de må ha folk på plass når den kommer.

Alle disse bransjene er avgjørende for verdiskaping, velferd, skatteinntekter og sysselsetting i Distrikts-Norge og på Vestlandet. Ingen av disse virksomhetene kan leve uten systemer for å ta topper, systemer som ikke innebærer at alle kan være fast ansatt hele tiden.

Jeg føler det er viktig å understreke dette også, for det snakkes her som om midlertidige ansettelser eller innleie er roten til alt ondt, men i disse i tilfellene er det roten til at disse bedriftene ute i Norge faktisk kan fungere.

Næringslivet på Vestlandet er som naturen: Det er høye topper og flate fjorder innimellom, og selv de kan storme. Vestlandet er ikke byråkrati og samme jobb og jobbmengde dag etter dag. Det er industri og biologi, det er organisk. Lokalsamfunnene er avhengig av denne virksomheten for å overleve, og de er derfor også avhengig av muligheten for innleie.

En gang i tiden kunne disse svingningene løses, bl.a. ved å ta i bruk en arbeidskraftreserve av kvinner, ungdommer og deltidsbønder. Denne reserven finnes heldigvis ikke i dag. Ungdommen er på skolen, vi er et folk, ikke bare mannfolk, i arbeid, og deltidsbonden har fast jobb. I tillegg er det ikke lenger slik at en ungdom med en hammer i hånden kan fylle behovet for en fagarbeider. Også på den siden må det være organisert. Vi er derfor avhengig av bl.a. at selskaper som organiserer slik kompetanse, kan hente fra mange steder og samle den der det trengs.

Når jeg leser at noen vil kreve tariffavtale for å få lov til innleie, vil jeg nevne at det for bønder i Ullensvang eller familiebedrifter på Voss som driver innenfor entreprenørfaget, ikke nødvendigvis er så enkelt. Det vil være umulig for dem å gjøre dette, selv om deres tariffavtaler er allmenngjort og betingelsene er klarlagt. Det synes jeg er galt, og det er i strid med både retten til å velge å organisere seg og retten til ikke å organisere seg.

Hadia Tajik (A) [17:06:34]: Representanten Lerbrekk gjev ei veldig presis beskriving av farane ved mykje innleige. Ho påpeikar at det kan føra til utryggleik og mangel på føreseielege forhold blant tilsette. Det er ei beskriving som me stiller oss bak. Eg er veldig glad for at det er ei samla venstreside, saman med Kristeleg Folkeparti, som tek eit nødvendig oppgjer med ei utvikling i arbeidslivet som, sett med auga våre og auga til vanlege arbeidsfolk, er ei ganske farleg utvikling.

Eg har lyst å plukka opp nokre ting som vart sagde i debatten. Representanten Wiborg sa at det er snakk om korte oppdrag, og at ein då må ha moglegheit til å kunna leiga folk inn. Eg vil minna om at det ikkje er det denne debatten handlar om. Han handlar om at faste tilsetjingar vert fortrengde, og at det finst ganske alvorlege eksempel på eit stort omfang av innleige. Det finst eksempel på arbeidsplassar der bemanningsbyrået er den viktigaste arbeidsgjevaren – og slik kan det berre ikkje vera.

Dette er heller ikkje ei ny sak for dette stortinget. Det er ei sak som har vore diskutert i fleire omgangar, òg i førre periode. Me har pressa på og pressa på, men møtt mykje uvilje og motvilje frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre. Det er det som har ført til at det er desse sakene som no vert behandla her.

Representanten Hagerup seier at debatten må byggja på fakta. Det er eg heilt einig i, men når det vert sagt på denne måten og ein avviser forslaga til vedtak frå fleirtalet på Stortinget, er det vanskeleg å forstå det som noko anna enn at Høgre meiner at situasjonen ikkje er alvorleg nok til at ein bør setja inn nye tiltak.

Representanten Hagerup seier òg at fleirtalet av arbeidstakarane er fast tilsette. Ja, det er me jo einig i. Me har ikkje hevda noko anna. Fleirtalet av arbeidstakarane i norsk arbeidsliv er fast tilsette, men me ser at omfanget av innleige er eit veksande problem. Det ser det ikkje ut til at Høgre er einig i.

Det er fascinerande at representanten Nordby Lunde sjølv i dag, altså fem år etter at Høgre og Framstegspartiet overtok regjeringskontora, heller vil peika bakover, på regjeringa Stoltenberg II, i staden for å peika framover på kva dei sjølve har tenkt å gjera. Ho skryter av deira innsats mot arbeidslivskriminalitet, men realiteten er bl.a. at det er ein realnedgang i løyvingane til Arbeidstilsynet. Det er ganske forstemmande å sjå den utviklinga, når dei sjølve i statsbudsjettet beskriv ei ganske alvorleg utvikling innanfor arbeidslivskriminaliteten.

Til slutt: Det er fleire forhold som gjer at arbeidslivet utviklar seg i feil retning på fleire område:

• Organisasjonsgraden har gått ned.

• Det er vekst i sektorar der organisasjonsgraden er låg, og der det er større og fleire useriøse aktørar.

• Faste tilsetjingar vert fortrengde av kortare kontraktar.

Her treng ein politiske initiativ.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:09:50]: Det er sterke krefter som ønsker den utviklingen som vi ser i norsk arbeidsliv i dag. Det er en utvikling som gir utrygghet hos arbeidstaker, og som gir en urettferdig konkurranse for seriøse arbeidsgivere. Den sterkeste kraften som står bak dagens utvikling, er NHO Service og Handel. Det er viktig å henge bjella på katten. NHO Service og Handel har sterk støtte i NHOs ledelse.

Det er mange som blir provosert og skremt over det som NHO skriver om fast ansettelse uten garantilønn, særlig når det gjelder deres argumentasjon for at de ser flere muligheter enn begrensninger, at dette tvinger seg fram i et globalisert arbeidsliv, og at denne ansettelsesformen ønskes av både arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette står i sterk kontrast til Senterpartiets oppfatning av virkeligheten.

Senterpartiet opplever at disse arbeidstakerne ikke har reelle rettigheter i arbeidsforholdet, de har ikke en reell arbeidsgiver som følger opp med kompetanseutvikling og sikkerhetsarbeid. Det er i dag svært konkurransevridende dersom arbeidsgivere kan operere med fast ansettelse uten at dette medfører reelle forpliktelser for arbeidsgiver. Etter Senterpartiets oppfatning er faste ansettelser som hovedregel og satsing på lærlinger helt nødvendig for å opprettholde bygg- og anleggsnæringen som en bærekraftig næring. Dette kan ikke ivaretas av bemanningsselskapene.

Kripos og Økokrim advarer mot det mulighetsrommet for kriminalitet som finnes i norsk arbeidsliv, særlig innenfor bygg- og anleggsbransjen.

De sterke utsagnene jeg nå kommer med, er det ikke bare Senterpartiet som har. Det er også meningene til Ståle Rød, som er administrerende direktør i Skanska Norge, med 3 800 ansatte i Norge. Skanska har 41 000 ansatte globalt, og ledelsen forstår situasjonen i Norge ut fra sin internasjonale erfaring. Det er meget sterkt at regjeringa ikke følger opp det som slike bedriftsledere står for. Dersom det ikke følges opp, blir også disse bedriftslederne presset til å forlate sin strategi om faste ansettelser og gå over til bruk av bemanningsselskaper.

Til slutt: Statsråden svarte ikke på mitt spørsmål. Kan en person som er ansatt på NHO Service og Handels standard arbeidskontrakt, fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag, i dag ha rett på dagpenger de dagene bemanningsselskapet ikke tilbyr vedkommende arbeid? Jeg ber om en presisering fra statsråden: Er det i dag lovlig å utbetale dagpenger ved slike standardkontrakter fra NHO Service og Handel?

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [17:13:01]: Me er alle einige om at det er viktig å kjempe mot arbeidslivskriminalitet og useriøse aktørar på arbeidsmarknaden. Difor er eg overraska over at Raudt, Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet også vil straffe dei seriøse aktørane, dei som har ordna arbeidsforhold, dei som deltek i inkluderingsdugnaden, og dei som byggjer landet.

Både me og delar av opposisjonen har ambisiøse planar for å byggje ut infrastrukturen i Noreg. Det gjeld veg, bane og kollektiv. Over heile landet har regjeringa sett i gang små og store prosjekt gjennom Nasjonal transportplan. Utbyggingstempoet på norske vegar hadde ikkje vore mogleg dersom me ikkje la til rette for at noko av arbeidskrafta kan bli dekt gjennom bruk av innleige. Bygg- og anleggsbransjen er tydeleg på dette. Det er ein føresetnad at ein kan ta i bruk innleige for å halde utbyggingstempoet oppe.

Eit eksempel på nettopp ei slik bedrift som byggjer landet, og som ville blitt ramma av Raudt, Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV sitt forbod, er Risa AS. Risa AS er ein av dei største anleggsentreprenørane i landet. Dei har vore i bransjen i 70 år og har alltid lagt vekt på gode arbeidsvilkår for tilsette, openheit og tillit i praksis. Dei har funne gode lokale løysingar som inkluderer ei velfungerande, tillitsvald ordning. Resultatet av eit forbod mot innleige vil bli at dei mistar moglegheita for fleksibilitet, og i praksis betyr det tapt konkurransekraft tilsvarande mange millionar kroner i mellomstore og store prosjekt.

Ein skulle nesten tru at forbod var det einaste verktøyet i verktøykassa til venstresida. Det er i så fall leitt, for det finst ei rekkje andre verkemiddel for å regulere seg til ein enda meir seriøs bemanningsbransje. Mange av desse verkemidla har regjeringa allereie varsla i høyringsnotatet som blei sendt ut i fjor sommar. I tillegg finst det moglegheiter for å stille krav i offentlege anbod og innføre krav om standardar og sertifiseringsordningar. Alle desse løysingane kan sikre berekraftige verksemder, som varetek dei tilsette, sikrar ryddige arbeidsforhold og kjempar mot arbeidslivskriminalitet.

Det er vanskeleg å lese forslaga som noko anna enn eit brennande ønske om å ville kome bemanningsbransjen til livs. Det er ein politikk som Høgre ikkje kan ta ansvar for.

Solfrid Lerbrekk (SV) [17:15:35]: Det er ikkje sånn at det vert fullstendig krise om me avgrensar bemanningsbransjen i dag. Fram til 2000 vart det òg bygt hus i Noreg. Me hadde ein relativt god produktivitetsauke og til og med god økonomisk vekst.

Ein kan seia det sånn at landet på mange måtar vart bygt av folk som var fast tilsette. Fagbevegelsen har brukt over hundre år på å byggja grunnmuren i det norske arbeidslivet. Trygge stillingar, høge lønningar og gode vilkår har ikkje kome av seg sjølv. Det har kome gjennom forhandlingar og kamp, det har kome gjennom samarbeid og den nordiske modellen. No slår grunnmuren sprekkar.

Sidan bemanningsbyråa fekk frislepp i 2000, har dei gått over til å verta den største arbeidsgjevaren i enkelte sektorar. Trygge stillingar er bytte ut med usikkerheit og noko som gjeld mellombels. Lønningane og vilkåra vert dumpa – alt for at desse selskapa skal tena pengar. I byggebransjen ser me alt frå grov og brutal utnytting av folk til svart arbeid. SV har fremja forslag på Stortinget om å avgrensa bemanningsbransjen fordi 17 år med erfaring viser at desse byråa ikkje høyrer heime i eit seriøst arbeidsliv. Lausarbeidarsamfunnet høyrer heime på historias skraphaug.

Bemanningsbyråa har dårleg innverknad på arbeidslivet når det kjem til fagopplæring. Tradisjonelt sett har næringslivet stått saman og teke ansvar i fellesskap for å skapa gode fagarbeidarar. Bemanningsbransjen bidreg til ei uheldig konkurransevriding på dette feltet, der seriøse bedrifter med eigne handverkarar må ta ein større del av ansvaret for fagopplæringa. Og bemanningsbyråa slepp å ta bryet med fagplanar, opplæringsplanar og rettleiarar, rett og slett fordi dei ikkje kvalifiserer til oppgåva. Men dei nyttar seg meir enn gjerne av å formidla ferdige fagarbeidarar – og tener mykje pengar på det.

Det forklarar seg sjølv kvifor Byggenæringens Landsforening i stor grad er einig med oss. Det er mange seriøse bedrifter som lèt vera å leiga inn handverkarar fordi dei ser dei mange uheldige konsekvensane det bidreg til, men det fører igjen til at dei risikerer å verta utkonkurrerte på lønns- og arbeidsvilkår.

SV fører ein politikk på arbeidstakarane si side. For oss er det viktig å styrkja organisasjonsgrunnlaget, og i denne saka ser vi at det er nødvendig å stramma inn reglane for ut- og innleige av arbeidskraft. Bemanningsbransjen bidreg ikkje på nokon måte til auka organisasjonsgrad, heller det motsette.

Roy Steffensen (FrP) [17:18:45]: Et godt regulert og anstendig arbeidsliv er bunnplanken i et godt samfunn, og skal vi sikre et bærekraftig velferdssamfunn, er vi avhengig av at flere står i jobb, og at flere står i jobb lenger. Da trenger vi et trygt og fleksibelt arbeidsmarked med lav arbeidsledighet og høy sysselsetting.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er faste ansettelser. Jeg er tilhenger av en sterk arbeidsmiljølov hvor hovedregelen skal være fast ansettelse, hvor rammene for arbeidstid skal videreføres, hvor vi skal ha fleksibilitet på arbeidsplassene, og hvor brudd på arbeidsmiljøloven skal straffes hardere og strengere enn i dag.

Men vi vet at enkelte grupper har utfordringer med å komme seg i arbeid eller med å holde seg i arbeid over tid. Dette kan gjelde folk med nedsatt funksjonsevne, og vi ser det hos enkelte innvandrergrupper og hos unge mennesker uten fullført utdanning. For disse er midlertidige ansettelser ofte en dør inn i arbeidslivet, som jeg dessverre ser noen ønsker å stenge.

Midlertidige ansettelser skapte storm da vi gjorde endringer, men i arbeidsmarkedstallene ser vi bare krusninger. Cirka 8,1 pst. var det ferskeste tallet jeg fant, og det er om lag samme andel som det var i 2012 og 2013, da arbeidsministrene het henholdsvis Hanne Bjurstrøm og Anniken Huitfeldt. 8,1 pst. er også det samme som snittet i perioden 2008–2015, så utviklingen har holdt seg stabil når det kommer til midlertidige ansettelser under både nåværende og forrige regjering. Vi ser at den høyeste bruken av midlertidige ansettelser er i det offentlige.

Erfaringene er at 51 pst. av midlertidig ansatte er i fast jobb etter 1 år, 28 pst. er fortsatt i en midlertidig jobb, og 2 pst. er gått over til å bli selvstendig næringsdrivende. Representanten Langholm Hansen er ikke den eneste som snakker med arbeidsledige personer innenfor oljebransjen. Det gjør jeg også, og de sier at midlertidige ansettelser er det som er med på å hjelpe dem inn i arbeidslivet igjen. Det viser at debatten om midlertidige ansettelser ikke bare er sort-hvitt. Jeg tror det er en viktig brikke for å få flere i arbeid, kombinert med et bedre samarbeid mellom arbeidsgivere, Nav, bemanningsbransjen, attføringsbedrifter og andre aktører.

Er det noe jeg er svært glad for at vi har gjort noe med i denne perioden, er det kampen mot arbeidslivskriminalitet. Vi har opprettet syv nye sentre mot arbeidslivskriminalitet, noe som allerede gir svært gode resultater. Det blir gjennomført dobbelt så mange kontroller og flere samordnede aksjoner mellom arbeidstilsyn, politi, skatteetaten, Nav og andre myndigheter, noe som bare i 2015 ga 200 mill. kr ekstra i statskassen, til en brøkdel av kostnaden med å drive sentrene. Det er god avsetning å satse på sentre som skal avsløre sånn kriminalitet, og dette arbeidet håper jeg trappes opp ytterligere i årene som kommer.

Margunn Ebbesen (H) [17:22:01]: Vi ønsker alle å støtte opp under et seriøst og godt arbeidsliv. Derfor har regjeringen, som flere har påpekt i debatten, gjennomført en rekke tiltak og varslet at det kommer en proposisjon til behandling i vårsesjonen. Det er viktig å ha et lov- og regelverk som støtter opp under de seriøse aktørene, men som også slår hardt ned på de useriøse.

Jeg reagerer når det nå foreslås å innføre tiltak som rammer ikke bare en hel bemanningsbransje, men som faktisk kan ha store konsekvenser for norsk industri og næringsliv, tiltak som vil ramme små og mellomstore familieeide bedrifter over hele landet. For norsk arbeidsliv er en del av et felles europeisk arbeidsmarked, og konkurransen er global. Da må vi sørge for at næringslivet vårt har rammebetingelser som tar ned risikoen med å vokse, og gjør det enklere å hente store kontrakter til Norge. Alternativet er jo i sin ytterste konsekvens at norsk kompetanse og norske arbeidsplasser flyttes ut av landet, og det er det vel ingen som er tjent med.

Et forbud mot midlertidige ansettelser og innleie via bemanningsbyrå vil bety at færre bedrifter vil kunne delta i store anbud. Risikoaspektet knyttet til oppbemanning kan fort bli for høyt. Det vil gjøre det vanskeligere å hente oppdrag hjem. Det er jo heller ikke slik at norske bedriftsledere permitterer og nedbemanner med lett hjerte. Nettopp derfor velger bedriftene å leie inn eller tilby midlertidige ansettelser for å ta unna produksjonstopper eller for å gjennomføre store kontrakter som er tidsavgrensede. Vikarbyrådirektivet sikrer at arbeidstakere som leies inn fra bemanningsbyråer, skal ha minst like gode lønns- og arbeidsvilkår som om de var fast ansatt i innleiebedriften. Det betyr at det for innleiebedriften er mer lønnsomt å ansette når man har tilstrekkelig langsiktighet i oppdragsmengde, og at man har redusert risiko ved å kunne benytte innleie når man har mer kortsiktig tidshorisont å forholde seg til. Det gjør det mulig for virksomheter å satse på å vinne kontrakter som er større enn dagens bemanning vil klare å håndtere – og det er nettopp det som er grunnlaget for vekst, og på sikt også flere faste arbeidsplasser. Alternativet kan jo fort bli at disse oppdragene ikke går til verft og industriforetak i Ulsteinvik, Eidskog eller Raufoss, men heller forsvinner ut av landet.

Norge trenger et sterkt, seriøst og konkurransedyktig næringsliv. Det er det som vil gi arbeidsplasser i hele landet, og det er det som danner grunnlaget for et bærekraftig velferdssamfunn. Vi trenger seriøse tiltak som får bort de useriøse aktørene – ikke useriøs politikk som også rammer det seriøse arbeidslivet.

Bente Stein Mathisen (H) [17:25:06]: La det ikke være noen tvil: Fast ansettelse er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft er et supplement til faste stillinger.

Andelen av midlertidige ansettelser har ikke endret seg noe særlig etter at den generelle adgangen til midlertidige ansettelser ble innført i 2015, selv om skrekkscenarioet var stort den gangen det ble behandlet. Fafos undersøkelse fra 2016 viste ingen vesentlige endringer, og det skal gjennomføres en tilsvarende undersøkelse i år.

Det har blitt vist til undersøkelsen fra Institutt for samfunnsforskning som nylig er lagt fram, som viser at endringene i arbeidsmiljøloven ikke har bidratt til økt sysselsetting totalt sett for grupper med svak tilknytning til arbeidslivet. Det kan henge sammen med at endringene i arbeidsmiljøloven kom omtrent samtidig med oljeprisfallet, den økte arbeidsledigheten og nedgang i konjunkturene. Derfor er det ikke så lett å skille hva som skyldes hva. Det kan faktisk være slik at endringene i arbeidsmiljøloven har bidratt til at sysselsettingen ikke har falt enda mer.

Jeg er kjent med at det er store utfordringer i bygg- og anleggsbransjen, både på nivået av innleie, arbeidskraft, arbeidsvilkårene og ikke minst arbeidslivskriminaliteten. Derfor er jeg glad for at vi har en regjering som aktivt har gått inn for å regulere de områdene av arbeidslivet hvor det har vært og er store utfordringer. Selv om vi hører om skrekkeksempler, er det heldigvis slik at de fleste aktørene i bemanningsbransjen er seriøse. De utfører viktige jobber for landet vårt, følger arbeidsmiljølovens bestemmelser og bidrar til økt sysselsetting og vekst. Bemanningsbransjen er i tillegg ofte et springbrett inn i arbeidslivet for dem som strever med å komme i jobb. Fafo anslår at ca. 1,5–2 pst. av alle årsverk er innleide, og hvert år er det om lag 80 000 sysselsatte i bemanningsforetak. Cirka 40 pst. av vikarene i bemanningsbransjen kommer fra arbeidsledighet og nesten 20 pst. fra skolebenken. I gjennomsnitt jobber de i bransjen ca. fire måneder, hovedsakelig fordi de får seg jobb et annet sted. Mange av dem som rekrutteres, er mennesker som sliter med å komme seg inn i arbeidsmarkedet. De er unge, det er mennesker uten formell kompetanse, det er mennesker med hull i cv-en, det er seniorer i arbeidslivet, det er mennesker med funksjonshemninger, det er mennesker med minoritetsbakgrunn, og det er innvandrere. Og dette er mennesker hvor alternativet ofte har vært og er ledighet med støtte fra Nav.

Bemanningsbransjen er viktige aktører i norsk arbeidsliv. De bidrar med den ekstra kapasiteten som mange firmaer trenger når de får store oppdrag og må bemanne seg raskt opp. Samtidig skal vi være på vakt. Fast ansettelse er og skal være regelen i norsk arbeidsliv. Det er bra at regjeringen tar utviklingen av innleie i enkelte bransjer på alvor, og jeg viser til statsrådens svar om saken om innleie som kommer til Stortinget før sommeren.

Tor André Johnsen (FrP) [17:28:15]: Noen av de mest spennende, lærerike og interessante oppdragene eller mulighetene jeg får som stortingsrepresentant, er å reise rundt i landet og besøke folket og ikke minst næringslivet. Det er viktig for oss politikere å lytte til næringslivet, og det er viktig å sørge for at små og store bedrifter rundt om i hele landet får gode rammevilkår, slik at vi kan bidra til både å skape arbeidsplasser og å trygge arbeidsplassene til folk flest. I den sammenheng er det viktig å huske på at alle veier inn i arbeidslivet er et gode. Følgelig har jeg lyst til å påpeke viktigheten av midlertidige ansettelser.

Av alle bedrifter jeg har besøkt, og det begynner å bli ganske mange, har jeg ikke møtt på én eneste bedrift som har vært negativ til den muligheten Høyre–Fremskrittsparti–Venstre-regjeringen, med støtte fra Kristelig Folkeparti, har gitt dem til økt bruk av midlertidige ansettelser. Og alle bedriftene jeg har snakket med, har faktisk meget god erfaring med at de som begynner i en deltidsstilling eller en midlertidig stilling, etter hvert får seg en fast jobb. Alternativet hvis de ikke får en midlertidig mulighet og et bein innenfor, er nemlig ikke fast jobb, det er som regel ingen jobb i det hele tatt.

Alle seriøse arbeidsgivere skal løftes opp og fram gjennom gode rammebetingelser og muligheter til å sikre eksisterende arbeidsplasser samt å kunne skape flere nye. Det krever forutsigbarhet, og det krever fleksibilitet til å håndtere variasjoner i driften. Det vil sikre lønnsomheten, og det vil igjen sikre og trygge arbeidsplassene. Det gir gode muligheter for arbeidsgiverne til å bidra til å inkludere mange av dem som i dag står utenfor. Dette er momenter som Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og spesielt Rødt synes å ha utelatt helt i sin vurdering i sine forslag.

Debatten i mediebildet den senere tid og forslagene vi i dag behandler, gir inntrykk av at nærmest enhver arbeidsgiver er kynisk og kriminell, og da særlig i bemanningsbransjen, og at alle arbeidssøkere både kan og vil få en fast jobb fra dag én. I tillegg gis det inntrykk av at hovedregelen om fast ansettelse står på spill, ved at lovverket åpner for en beskjeden adgang til innleie og midlertidige ansettelser. Men dette stemmer ikke. Ingen av påstandene er korrekte.

Selvsagt skal vi bekjempe arbeidslivskriminalitet, det er vi alle enige om. Useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet undergraver det norske arbeidslivet og norske arbeidsplasser. Arbeidslivet skal og må være trygt, fleksibelt og familievennlig for alle arbeidstakere. Nettopp derfor er kampen mot arbeidslivskriminalitet trappet opp de siste årene. Det er opprettet sju nye sentre mot arbeidslivskriminalitet, noe som allerede har gitt gode resultater. I 2016 ble 3 200 virksomheter kontrollert, dobbelt så mange som året før, og 254 kriminelle nettverk er avslørt. Og flere kontroller kommer. Det kommer til å bli en ytterligere skjerping. Det opprettes også servicesentre for utenlandske arbeidstakere som skal sikre at de får god informasjon om sine rettigheter og plikter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:31:30]: Senterpartiet er ikke av den oppfatning at enhver arbeidsgiver er kynisk. Tvert imot – vi har mange arbeidsgivere i Norge som er sterke tilhengere av trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiverne, fagforeningene og staten. Det som imidlertid er problemet i dag, er at den lovgivende myndighet, anført av regjeringa, ikke ønsker å klargjøre regelverket slik at vi kan få sunnere forhold i arbeidslivet. Jeg refererte til Skanska-sjefen. Han er ikke alene. Han føler nå at han er i en situasjon der han blir presset til å gå inn på en måte å organisere sin bedrift på som han ikke ønsker.

Det er en ganske spesiell innstilling vi behandler i dag. Det er en innstilling der komiteen ikke engang er enig om de innledende merknadene. Det har vært problemer fra første setning med å få til et fellesskap i innstillinga. Regjeringspartiene ønsker ikke å understreke behovet for faste ansettelser i norsk arbeidsliv, altså å få mer av det. De ønsker ikke å understreke at vi skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår for dem som arbeider i Norge. De ønsker ikke å understreke at lønns- og arbeidsforholdene skal være slik at personer som har full stilling, skal kunne leve normalt med det lønns- og kostnadsnivået vi har i Norge. Regjeringspartiene ønsker ikke å understreke det klare samspillet det er mellom et velorganisert arbeidsliv og et trygt familieliv. Det er mange som tar det for gitt at vi kan få et trygt familieliv – et familieliv der man har trygghet for inntekt og sikkerhet for når man skal arbeide, og når man skal ha fri, slik at man kan ta vare på familien og nærmiljøet når man ikke er i en arbeidssituasjon. Men vi har ikke fått til noen enighet om disse tingene, og det er veldig sterkt å beklage.

Så framstilles det sånn at vi fra opposisjonens side ikke forstår arbeidsgivernes behov for fleksibilitet. Jeg anbefaler å lese innstillinga. Vi skriver f.eks. på side 7 i innstillinga at vi er «klar over at virkeligheten er så krevende at det er helt vanlig at foretak kommer opp i situasjoner hvor man raskt må endre bemanningen». Og vi foreslår lovendringer som sikrer nettopp det. Jeg ber om at en diskuterer lovens tekst og hvordan vi har ivaretatt trygghet og rettferdighet gjennomgående i hele innstillinga.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [17:34:33]: Det er en særdeles viktig sak som blir debattert i dag. Det handler om hvordan vi skal organisere arbeidslivet, at vi skal ha et arbeidsliv som legger til rette for at folk har og føler trygghet for arbeidet sitt, at vi skal sikre norske lønns- og arbeidsvilkår, ha fast ansettelse som hovedregel, og at vi skal ha et arbeidsliv som legger grunnlaget for et trygt familieliv. Det burde være verdier vi kunne stå samlet om. Dessverre er det ikke engang et flertall i komiteen som er villig til å stille seg bak slike formuleringer. Det er mindretallet i komiteen som har vektlagt nettopp dette, og det markerer et tydelig skille i norsk politikk. Jeg skulle ønske det var motsatt.

Fra regjeringspartienes side blir det snakket om behovet for fleksibilitet i arbeidslivet. Selvsagt skal det være fleksibilitet, det legger også vi fra Senterpartiets side vekt på. Vi har også i våre forslag forslag som nettopp legger til rette for at arbeidsgivere skal ha fleksibilitet. Det er fortsatt full mulighet til å ta høyde for sesongvariasjoner – ta høyde for at en kan ansette vikarer når det er behov for det. Selvsagt skal man ha den fleksibiliteten, og vikarer har vi lang tradisjon for i Norge.

Vi har utformet våre forslag i dialog med fagforeninger, men også med representanter for næringslivet som er opptatt av ryddige, ordentlige og seriøse forhold i næringene, og som er med på våre forslag. I mitt eget hjemfylke, Akershus, f.eks., ser en hvordan bemanningsbransjen har vokst til å bli en stor og dominerende bransje i seg selv. Når de største bemanningsselskapene er større enn de største entreprenørene, er det behov for å gjøre noe. Når vi har rapporter som viser at det er 40 pst. innleide innenfor byggenæringen, at ni av ti av de innleide er fra bemanningsbyråer og 85 pst. av innleien er ulovlig, er det behov for å ta grep.

Våre konkrete forslag går ut på å definere faste ansettelser tydelig, fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, redusere bruken av bemanningsselskap, skjerpe inn § 14-12 andre ledd i arbeidsmiljøloven, slik at det kun er fagforeninger med innstillingsrett som kan være med på å inngå avtaler om det, gjeninnføre kollektiv søksmålsrett og utvide Arbeidstilsynets mulighet til å innføre pålegg. Dette er helt konkrete forslag som trengs å gjennomføres nå. Det har vært nok snakk i lang tid, nå er det behov for handling. Våre forslag legger til rette for det.

Statsråd Anniken Hauglie [17:37:52]: Representanten Lundteigen har stilt meg to spørsmål. Det ene gjelder vilkår for dagpenger for dem som jobber i bemanningsbyrå. Nå er det vanskelig for meg å kommentere den konkrete kontrakten som er nevnt, men generelt sett er det slik at så lenge man oppfyller vilkåret for rett til dagpenger, dvs. at man har jobbet siste kalenderår, at man er reell arbeidssøker, og at man er tilgjengelig på arbeidsmarkedet, vil man kunne ha rett til dagpenger også om man jobber i bemanningsbyrå, hvis man har arbeidsfrie og lønnsfrie perioder. Generelt sett er regelverket sånn.

Jeg fikk også spørsmål fra representanten Lundteigen om, om jeg forsto ham rett, hvordan vårt forslag om presisering av fast ansettelse er å forstå. Det er sånn at fast ansettelse uten garantilønn ikke vil kunne anses som lovlig fast ansettelse med det forslaget som vi har hatt på høring, og som vi også vil jobbe videre med. Denne presiseringen vil rette seg mot alle arbeidstakere, også ansatte i bemanningsbransjen.

Flere har også vært innom problemstillingen knyttet til lærlinger og valg av yrkesfag. Det er også en problemstilling som vi i regjeringen har vært opptatt av alle våre år. Vi har vært opptatt av å styrke søkingen til yrkesfag, og også sørge for at det blir flere lærlinger. Vi har hatt flere konkrete tiltak, både ved at vi har økt lærlingtilskuddet med 21 000 kr – tidligere var det bare prisjustert – og ved at vi stiller krav om lærlinger ved offentlige anskaffelser. Vi har utarbeidet en egen strategi for å øke omfanget av lærlinger i offentlig sektor, og nå ser vi endelig og for første gang på lenge at både antallet og andelen lærlinger har begynt å øke. Det siste søkertallet til yrkesfag viser også for første gang på lenge en positiv utvikling. Vi skal selvfølgelig fortsatt jobbe for at flere velger yrkesfag. Vi trenger gode fagarbeidere i årene framover.

Erlend Wiborg (FrP) [17:40:08]: Ut fra debatter vi har hatt tidligere i dag, trodde jeg man ikke ønsket å reise tvil om intensjonene til de respektive partiene. Men ut fra debatten vi har hatt her i dag, virker det jo litt annerledes.

På samme måte – jeg reiser ikke tvil om intensjonene til f.eks. Arbeiderpartiet eller Sosialistisk Venstreparti, når de selv har valgt å lyse ut midlertidige stillinger. Jeg er helt sikker på at de har hatt gode grunner til det.

Jeg vil kommentere et par ting som er blitt sagt i debatten. Sosialistisk Venstrepartis Solfrid Lerbrekk holdt en tirade om at i bemanningsbransjen er det grov utnyttelse, den bidrar til svart arbeid og det var ikke måte på. Jeg synes vi bør tenke oss litt om når det gjelder hvordan vi omtaler bedrifter som forholder seg til de reglene man har. Og så skal vi selvfølgelig luke ut de få som er useriøse. Det ble også sagt fra samme representant at man ikke har like lønns- og arbeidsvilkår når man er midlertidig ansatt. Det er feil. Lise Christoffersen fra Arbeiderpartiet presterte å si at regjeringen har fjernet reglene om faste ansettelser, noe som er feil. Vi har slått fast at faste ansettelser er hovedregelen. Vi har også varslet at vi ønsker å tydeliggjøre det enda mer.

Når man også hører litt av argumentasjonen til Arbeiderpartiet, får man nesten inntrykk av at de har lyttet litt vel mye til Fagforbundet, som under høringen av denne saken uttalte at har du hull i cv-en, får du ikke jobb. Det er ikke en tankegang som Fremskrittspartiet deler. Vi mener tvert imot at vi bør styrke innsatsen for å hjelpe dem med hull i cv-en, og da kan midlertidige ansettelser være ett grep.

Jeg vil også minne om at det var denne regjeringen – Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre – med støtte fra Kristelig Folkeparti, som faktisk reduserte tiden for hvor lenge man kan være midlertidig ansatt før man har krav på fast stilling. Arbeiderpartiet og SV mente det var greit å være midlertidig ansatt i 4 år. Vi kuttet – hovedregelen skal være 3 år.

Jeg vil avslutte med å si hva sjefen i XXL, Anders Kjellén, sier om midlertidige ansettelser: Gjennom vår jobb med å inkludere mennesker som står utenfor arbeidslivet av ulike årsaker, er vi avhengig av at regelverket stimulerer til at vi fortsatt kan gjøre den gode inkluderingsjobben videre. Åpning for midlertidige ansettelser gir oss nettopp denne muligheten. Dersom denne ordningen faller bort, vil all risiko ligge på arbeidsgiver. Da vil vi i mindre grad tørre å ta de valgene vi gjør i dag. En stor del av dem kommer ikke på intervju fordi de har en fortid som de er ærlige på vil gjøre det tøffere å komme tilbake til arbeidslivet. Dere vet at mennesker som har en bakgrunn med rus eller psykisk helse, står lenger bak i køen enn de uten.

Margret Hagerup (H) [17:43:29]: Dette er en sak som har engasjert og vekket følelser. Ingen av oss vil ha et arbeidsliv hvor mennesker misbrukes og ikke har sikkerhet for inntekt neste dag.

Vi er også alle opptatt av rekrutteringen til bransjene, og at fagarbeidere skal være en viktig del av norsk arbeidsliv også i framtiden. Derfor har det blitt jobbet for å finne en løsning hvor en kan rydde opp i de delene av arbeidslivet som er preget av useriøse aktører.

En ser utfordringen i bygg- og anleggsbransjen og er i stadig dialog for å finne tiltak som treffer. Men Høyre mener det er viktig at en ikke kriminaliserer en hel bransje, noe en i stor grad har gjort i denne saken. Mange bemanningsbyråer løser hvert år et helt nødvendig og legitimt behov for arbeidskraft hos arbeidsgiverne. Samtidig gir det jobb til mange tusen arbeidssøkere hvert år. Bemanningsbyråene fyller en viktig rolle, men i denne debatten har de blitt den store taperen. Jeg tror ikke intensjonen har vært å ramme disse, men i realiteten gjør en nettopp det.

Representanten Tajik kommenterer hva ulike representanter har sagt i dag, og det kan være en interessant øvelse. Hun sier: Omfanget av innleie har blitt et stort problem, og hun lurer på om arbeids- og sosialministeren er enig i det. Jeg er enig i det hvis en legger til leddet «i enkelte bransjer»: Omfanget av innleie har blitt et stort problem i enkelte bransjer. Det er det som mangler i denne debatten. En snakker om arbeiderne og gir i samme åndedrett grove eksempler som en skylder på en samlet bemanningsbransje. Representanten Lerbrekk sier at disse byråene ikke hører hjemme i arbeidslivet.

Jeg har jobbet med rekruttering i mange år, og jeg kjenner meg ikke igjen i denne debatten. Den er ensidig. Jeg er enig i at det er store utfordringer i bygg- og anleggsbransjen, men en anerkjenner på ingen måte at bemanningsselskaper kan være en viktig døråpner inn i arbeidslivet. En snakker ikke om Randstad Care, som sørger for helsepersonell, Nortura, som har behov for hjelp til kjøttskjæring i sesongen eller Manpowers dedikerte medarbeidere, som brenner for å finne den beste matchen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. De som jobber i Manpower, er også mennesker som oss, som antakeligvis har lyst til at folk skal komme seg ut i arbeidslivet. Dette er vi alle enige om.

Det finnes nesten ingen glede som er større enn å fortelle folk at de har fått en jobb. Men jeg må innrømme at det er en ekstra stor glede når en kan si til noen som har vært utenfor arbeidslivet, og som har fått en fot innenfor, at de har fått fast ansettelse.

Vi må huske at arbeidslivet er mangfoldig, og regjeringen vil føre en aktiv politikk for å bekjempe arbeidslivskriminalitet med målrettede tiltak, økt kontroll og samarbeid mellom myndigheter og arbeidslivets parter. Det gjør vi nå, og det skal vi fortsette med. Men vi er ikke med på å kriminalisere en hel bransje.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:46:29]: Denne debatten skjemmes av mye feilinformasjon. Det er sikkert ikke bestandig av vond vilje, for det er veldig komplisert å ha oversikt over det. Komiteens leder, Erlend Wiborg, sier f.eks. i et innlegg i Klassekampen den 15. mars i år at vi går inn for «å forby bedrifter å ansette midlertidig». Det er ingen som verken i forslag eller innstilling går inn for å forby det å ansette midlertidig. Det er ingen som går inn for å ta vekk § 14-9 a–e. Det er feil. Wiborg sier videre: «(…) forby innleie via bemanningsbyråer». Det er feil. § 14-12 står støtt. Representanten sier at alternativt, hvis en ikke skal forby, så skal det «(…) kun tillates der LO får bestemme». Det er feil. Det er ikke LO som skal bestemme, det er fagforeninger med innstillingsrett. Det er fagforeninger som er knyttet til YS, det er Akademikerne. Det er feil på feil på feil.

Representanten snakker om at det skal skytes i blinde. Det skytes ikke i blinde, det skytes helt konkret – presisjonsskyting med konkrete lovforslag. Det er det stikk motsatte av å skyte i blinde. Det er ikke noe hagleskyting vi driver med her.

Representanten sier videre: «(…) stenger døren for de man ønsker å inkludere». Det er ikke korrekt. Representanten Hagerup snakker om å kriminalisere en hel bransje. Nei, det er ikke det vi snakker om. Representanten Heidi Nordby Lunde snakker om å kriminalisere lovlig virksomhet. Det er ingen som har foreslått å kriminalisere lovlig virksomhet. Det vi foreslår, er å endre loven slik at det blir tydelig hva som er lovlig, og hva som ikke er lovlig. Det snakkes om arbeidskriminalitet som om ikke alle skulle være mot arbeidskriminalitet. Alt som er kriminelt, er ulovlig og skal straffes.

Det er viktig at vi får et høyere presisjonsnivå i debatten. Det er viktig at flere leser innstillinga. Det er viktig at flere går inn og ser på hva som er lovparagrafene, grunnlaget for midlertidige ansettelser og bemanningsbyråer.

Helt til slutt: Jeg merket meg uttalelsene fra representanten Reiten fra Kristelig Folkeparti, som jeg satte veldig pris på, i forbindelse med forslag nr. 6 fra Arbeiderpartiet, hvor representanten presiserte at det Arbeidstilsynet nå skulle se på, var både innleie og utleie i forbindelse med bemanningsselskapene. Det er en viktig presisering som regjeringa må ha med seg i den videre vurdering når en skal se på det som er konsekvensene av forslag nr. 6, som jeg håper får flertall her i dag.

Tor André Johnsen (FrP) [17:49:40]: Dette er en interessant debatt med en god temperatur – jeg skulle kanskje heller si høy temperatur. En skulle nesten tro at det er vanvittig mange som er midlertidige, og at dette er et enormt stort problem. Faktum er heldigvis at godt over 80 pst., ifølge arbeidskraftundersøkelsen, har fast ansettelse. Det er bra, og det er riktig.

Vi vet også at antall årsverk som utføres av innleide via bemanningsbyråer, bare ligger på 1,5–2 pst. på landsbasis. Andelen midlertidig ansatte ligger på ca. 9 pst., og dette er lave tall som absolutt ikke utgjør noe stort problem, slik opposisjonen prøver å framstille det.

Andre land og ikke minst offentlig sektor har vesentlig høyere tall, og enda mer interessant er det at da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV styrte, var andelen midlertidig ansatte enda høyere enn i dag. Regjeringen har likevel igangsatt en rekke prosjekter for å se nærmere på om vi ved den beskjedne liberaliseringen vi har gjennomført når det gjelder midlertidighet, oppnår noe av det vi ønsker, nemlig å inkludere flere av dem som står utenfor. Det er alle partier i denne sal klar over at regjeringen jobber med.

Likeledes har regjeringen bedt om en særskilt kartlegging av bygg- og anleggsbransjen, som har utpekt seg som en bransje som i større grad enn andre bransjer har benyttet innleie via byrå, og har på grunn av det fått mer kritikk. Disse rapportene er varslet i løpet av året, og disse bør vi avvente for å fatte kunnskapsbaserte beslutninger og vedtak som treffer riktig.

Noe annet som er viktig å ha med seg i denne debatten, som så langt har vært utelatt eller i stor grad vært underkommunisert, er mulige konsekvenser av forbudet mot midlertidige ansettelser og innleie via byrå, og hva slags konsekvenser det kan få å kreve landsomfattende tariffavtaler. Mange arbeidsgivere vil miste viktig fleksibilitet, og de vil bli pålagt større risiko. Dette er svært uheldig. Det vil kunne gi negative konsekvenser ved at arbeidsgivere vil være mer forsiktige med å ansette kandidater med hull i cv-en, en broket fortid, eller som har helseutfordringer som gjør at de ikke kan stå i fulltidsarbeid. Det vil også kunne gjøre at bedrifter må takke nei til oppdrag som de ikke har grunnbemanning nok eller økonomi til å bære. I ytterste konsekvens kan det føre til at færre får fast jobb og enda verre – at bedrifter ikke får den fleksibiliteten de trenger, og pådrar seg store, nye faste kostnader som de ikke har rygg til å bære. Så går de konkurs, og det er vel ikke intensjonen til opposisjonen.

Heidi Nordby Lunde (H) [17:52:45]: Det er litt i overkant spesielt å høre at det er sterke krefter som ønsker en utvikling med urettferdig konkurranse, som konkurrerer ut de seriøse, norske bedriftene, og at det faktisk er NHO som står bak – de seriøse bedriftenes medlemsorganisasjon. Det er bedriftseiere som følger norske lover og regler, betaler skatt og vil konkurrere på like konkurransevilkår, representanten Lundteigen mener lar seg representere av en organisasjon som undergraver sine medlemmers ønsker.

Det er mulig vi skal henge bjella på katten, men vi kan jo prøve å finne riktig katt.

Saksordføreren sier også at det presenteres feil på feil, at ingen ønsker å forby noe som helst. La meg bare referere representantforslagene: representantforslag 58 S «om å forby innleie fra bemanningsbyråer», representantforslag 59 S «om midlertidig forbud mot innleie». Det er mulig jeg leser dette helt vrangsynt, men det står vitterlig forbud.

Jeg har lyst til å si at som 21-åring var det faktisk et innleiebyrå som ga meg en fot innenfor arbeidslivet, og da jeg fikk tilbud om fast ansettelse, brukte jeg heller den erfaringen til å få bedre lønn og betingelser et annet sted. Ifølge nettsiden til dette vikarbyrået har de i dag 200 ansatte, som i fjor sto for 20 000 kortere eller lengre oppdrag. Det er 20 000 muligheter for dem som enten bare vil ha litt påfyll, eller som vil ha en bro til fast jobb. Noen av disse oppdragene kunne kanskje blitt faste jobber dersom innleie var forbudt, men tilnærmet 20 000 muligheter til arbeidserfaring ville faktisk forsvunnet. Et forbud, eller midlertidig sådan, vil i tillegg bety 200 permitteringer eller oppsigelser i bare dette ene vikarbyrået. Det mener altså dagens norske venstreside er god arbeidslivspolitikk. Jeg er glad for at representanten Tajik bekreftet og presiserte at de faktisk står veldig samlet om dette.

Saksordfører Lundteigen sa det var umulig å få full tilslutning til deres merknader. Det er kanskje ikke så rart når venstresiden samler seg om en merknad hvor de sier at enhver arbeidsgiver er ansvarlig for å tilpasse arbeidsmengden til bemanningen – ikke at bemanningen, herunder også faste ansettelser, bør tilpasses arbeidsmengden, som vi forsøkte å endre det til.

De sto urokkelig på å endre dette, og det betyr null ambisjoner om vekst, verken for den enkelte bedrift eller for nasjonen Norge. Ingen av disse kan med troverdighet snakke om industrinasjonen Norge og om innovasjon og nye arbeidsplasser i framtiden.

Erlend Wiborg (FrP) [17:55:44]: Representanten Lundteigen snakket om presisjonsnivå. Da holder det i utgangspunktet å gå inn og lese de aktuelle forslagene vi faktisk behandler her i dag, og ikke minst også høre hva flere av forslagsstillerne har sagt fra denne talerstolen, bl.a. representanten Solfrid Lerbrekk.

Men det er en ting jeg savner litt i flere av disse debattene. Det er en smule edruelighet. Det fremstilles som om norsk arbeidsliv er forferdelig. Det fremstilles som om norsk arbeidsliv består av kyniske arbeidsgivere og arbeidstakere som generelt blir utnyttet. Det er ikke situasjonen i norsk arbeidsliv. De aller fleste har det bra på jobben, de aller fleste arbeidsgivere er anstendige, de følger lover og regler. Da er det viktig at vi ikke snakker dem ned, men at vi bruker ressursene på å legge til rette slik at de seriøse kan vokse videre, og så skal vi rette inn skytset og få stoppet de få som er useriøse.

Ut fra debatten høres det også ut som om det er ingen som ønsker å ha andre tilknytningsformer til arbeidslivet enn en tradisjonell fast stilling. Det store flertallet ønsker det, men man vet at ca. 40 pst. av de midlertidig ansatte i utgangspunktet ikke ønsker fast jobb. Vi vet også, som jeg nevnte i sted, at størstedelen av de midlertidig ansatte er ungdom, og av dem i alderen 15–24 år oppgir nesten halvparten at studier er hovedaktiviteten deres. Da mener jeg det er uproblematisk om man har en midlertidig stilling.

Dette handler også om hvorvidt vi skal trekke opp stigen etter oss. Skal de av oss som er heldige og har en jobb, trekke opp stigen, eller skal man legge bedre til rette for at de som står langt unna arbeidslivet, skal få mulighet til å få en fot innenfor? Fremskrittspartiet ønsker å ha et arbeidsliv som har plass til flere, da vi har troen på at veldig mange mennesker som i dag står utenfor arbeidslivet, har en restarbeidsevne, men at de må få muligheten til å benytte den. Da vet vi – forskning viser det – at midlertidige ansettelser kan være ett av flere virkemidler som bidrar til at flere får jobb. Det viser også erfaringen: Flertallet av mennesker som er i midlertidige stillinger, ender med en fast stilling, og det må være målet.

Nancy P. Anti (Sp) [17:58:49]: Debatten om bruk av bemanningsbyråer er en alvorlig og viktig sak. I dag har vi hørt veldig mye om utfordringene i byggebransjen. Jeg vil synliggjøre en annen side av noe som er helt sentralt i alle deler av samfunnet og i alle faser av livet, og stikkordet her er kommunikasjon. Med en økt andel fremmedspråklige har samfunnet vårt et stort behov for tolketjenester. Her er det noen oppsiktsvekkende tall som jeg vil at vi skal få med oss.

Riksrevisjonens utredning har vist til at over 60 pst. av tolkene som ble benyttet av politi og domstoler, ikke var registrert i tolkeregister med bestått relevant utdanning. I helse- og sosialsektoren og i barnevernet er det gjennomgående trekket at tolking utøves av uerfarne tolker. Det er tolker som verken har gode språkkunnskaper eller formell, relevant utdanning. I 2012 ble 91 pst. av tolkingen på Oslo universitetssykehus, Ahus og Sunnaas utført av personer uten noen form for tolkeutdanning. En av de sentrale grunnene til at det er blitt slik, er de reglene vi har for anbudsutsettelse, og en utstrakt og økende bruk av tolkebyråer. Det er bemanningsbyråer, slik vi har snakket lenge om her i dag.

På samme måte som det er et skrikende behov for lærlingplasser i byggebransjen, har vi som samfunn også bruk for en tolketjeneste der tolkene får utdannelse, faglig utvikling og styrking i fagterminologi og yrkesprofesjon. Bemanningsbyråene gjør slikt i veldig liten grad, fordi deres ansatte oftest bare er der på kort sikt.

Selv når det gjelder samisk, som er et offisielt godkjent språk i Norge, er det en utstrakt bruk av pårørendetolking, det vil si bruk av andre personer enn tolker til å gjøre jobben. Jeg vil ta opp dette for å vise på hvor mange sentrale felter bemanningsbyråer er en utfordring som må tas på alvor. I det tilfellet jeg tok opp, står det om liv og helse, det står om barnas beste, rettssikkerhet og beredskap. Det er muligens en liten yrkesgruppe, men en hvor manglende kvalitetssikring kan få veldig alvorlige utfall.

Når det gjelder å finne riktig katt å henge bjella på, diskuterer vi her om vi skal forby innleie fra bemanningsbyrå – i et samfunn hvor vi faktisk er på vei til å basere all tolking i offentlig sektor på slike byråer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:01:43]: Jeg håper alle, ikke minst NHO Service og Handel, merket seg det statsråden sa her i stad. Det statsråden sa, var at med regjeringas definisjon av fast ansettelse, en definisjon som også Senterpartiet har tatt inn i sitt forslag om å definere fast ansettelse, vil det ikke være lovlig å bruke ansettelseskontrakten fra NHO Service og Handel om fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag eller fast ansettelse uten garantilønn. Det er en veldig viktig presisering fra statsrådens side, og jeg er veldig takknemlig for at statsråden sa det så klart.

Når det gjelder statsrådens svar på om de som har disse kontraktene, kan få dagpenger i de periodene de ikke er i arbeid, var derimot svaret uklart. Det som framgår av brevet fra ytelsesdirektør Kjersti Monland i Arbeids- og velferdsdirektoratet til komiteen av 8. mars, er at slik forholdene er i dag, vil de som har den ansettelseskontrakten, som er meget fordelaktig for arbeidsgiver, også kunne brukes slik at den det gjelder, kan få dagpenger når en ikke er i arbeid. Jeg håper at statsråden umiddelbart avklarer om det er lovlig, og får slutt på den praksisen umiddelbart, for det må være grunnleggende i strid med det som er intensjonen med dagpenger i forhold til noen som har en ansettelseskontrakt hvor det heter fast ansettelse.

Ellers må jeg bare si at jeg har aldri sagt noe som er i retning av å kriminalisere lovlig virksomhet, men jeg sier at det står sterke krefter bak dagens lovlige virksomhet, som fører til utrygghet og urettferdighet i arbeidsmarkedet. Det er noen som ikke ønsker innstramming, og navnet på den organisasjonen er NHO Service og Handel. De må nå stå opp og vise sitt samfunnsansvar og legge til side den politikk de har hatt, for at de skal ha en plass videre. For det er ingen som ikke ønsker bemanningsselskaper i forbindelse med vikariater, det er ingen som går inn for å ta vekk midlertidige ansettelser med tanke på hva Nortura eller andre trenger for å ta arbeidstopper. Opposisjonen legger til rette for en kombinasjon av trygghet og fleksibilitet innenfor en arbeidsmiljølov som er strammere og tydeligere, og hvor Arbeidstilsynet får klarere myndighet til å stramme opp i det som er ulovlig.

Steinar Reiten (KrF) [18:05:01]: Dette har vært en interessant debatt om et viktig tema. I mitt innlegg brukte jeg mesteparten av tiden til å presisere hva som er Kristelig Folkepartis inngangsverdier i saken. Det jeg ikke fikk tid til å si så mye om – og det er noe som representanten Lundteigen var inne på i et tidligere innlegg – er hvor viktig forutsigbarhet når det gjelder arbeid og inntekt, er for grunnleggende trygghet for norske familier. Det er et helt avgjørende viktig punkt for Kristelig Folkeparti og en av våre viktigste inngangsverdier når vi arbeider med disse spørsmålene.

Det har heller ikke vært sagt så mye om at vi har et problem med at ungdom faktisk skyr de næringene som har et særlig høyt innslag av innleid arbeidskraft, og næringen har selv klaget over at det er vanskelig å skaffe faglært kompetanse. Da har en jo egentlig skaffet seg ris til egen bak når en f.eks. sliter med å få ungdom til å søke på bygg og anlegg her i Østlands-området.

Så er det ett tema som ikke har vært løftet inn i debatten, og som jeg mener bør gi grunn til bekymring, både for Stortinget og for næringslivet, og det er at når arbeidsmiljøloven blir endret, får det store konsekvenser for hvordan næringslivet organiserer arbeidsstyrken sin når det gjelder mengden oppdrag. Da blir det for oss en feil tilnærming at representantforslag i Stortinget skal berede grunnen for hvordan det skal skje. Representanten Lundteigen har jo selv som saksordfører advart mot forbudslinjen, nettopp fordi avgrensningsproblematikken er større enn det kan se ut til ved første øyekast.

Jeg har hatt stor glede av å følge representanten Lundteigens arbeid som saksordfører. Det har endt opp i et lovforslag som for så vidt er både grundig og godt, men der vi igjen har den samme utfordringen. Det er altså et privat lovforslag, som ikke er sendt ut på høring, der en har ivaretatt interessene til deler av norsk næringsliv, men der andre næringer kanskje kan bli rammet av et lovforslag som ikke er tilstrekkelig utredet.

Jeg kommer fra et fylke der vi har sykliske næringer, som verftsindustri, fiskeoppdrett og fiskeforedling, der syklusene er så lange at f.eks. restriktive bestemmelser om hvorledes en beregner gjennomsnittlig arbeidstid kan få veldig negative utslag. Derfor er Kristelig Folkepartis tilnærming den at vi ikke ønsker å gå inn i en praksis der det er representantforslag som skal berede grunnen for hvorledes næringslivet organiserer virksomheten. Vi vil ha dette grundig utredet i en proposisjon, som er varslet.

Arild Grande (A) [18:08:14]: Det har vært en lang og god debatt, som jeg synes har vært klargjørende om at det går et tydelig skille i Stortinget, hvor høyresiden stiller seg som tilskuer til det som er i ferd med å skje i norsk arbeidsliv, og vil utrede og vurdere og hale ut ting i tid, mens det er en opposisjon som ønsker grep, og som nå samler seg om å sende et tydelig signal til regjeringen om hva vi forventer at regjeringen skal levere.

Det har vært en strøm av Høyre-folk oppe på denne talerstolen for å skape et inntrykk av at Høyre er opptatt av kampen for et ryddig og seriøst arbeidsliv. Men det er jo deres egen unnfallenhet som gjør at vi er i den situasjonen som norsk arbeidsliv er i i dag. Hadde Høyre vært like opptatt av å løse problemene som de er av å skape inntrykk av at de vil løse problemene, ville problemene vært løst. Men problemene er ikke løst, og de øker i omfang. Fremskrittspartiet vil vurdere og vurdere. Tor André Johnsen sier at vi må ha en kunnskapsbasert tilnærming og en risikovurdering før vi gjennomfører grep. Ja, om bare Fremskrittspartiets representanter kunne ha samme tilnærming før de legger ut ting på Facebook.

Så har jeg en stemmeforklaring på vegne av Arbeiderpartiet. Når det gjelder Innst. 131 S, vil vi stemme subsidiært for forslag nr. 7, fra SV, og løst forslag, nr. 8, fra Senterpartiet og SV. Når det gjelder Innst. 132 L, vil vi stemme subsidiært for forslag nr. 2, fra Senterpartiet og SV.

Så har signalene vi har fått fra denne talerstol, vist at det ser ut til å bli flertall for forslag nr. 6 i innstillingen. Jeg vil berømme Rødt, SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne, som nå har varslet at de ønsker å stemme for det forslaget. Det vil innebære at regjeringen får i oppdrag å levere forslag som betyr en kraftig innstramming i adgangen til innleie, et vern om hele faste stillinger, forbud mot bemanningsbransjens arbeidskontrakter, som er såkalt fast ansatt uten lønn mellom oppdrag, og strengere kontroll med og sanksjoner mot ulovlig innleie. Jeg vil presisere, i likhet med Steinar Reiten, at i det forslaget mener vi med «innleie» både innleie og utleie. Her viser flertallet at Stortinget tar ansvar der regjeringen svikter, og jeg er glad for at opposisjonen nå samler seg om kraftfulle grep for norsk arbeidsliv.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:11:34]: Jeg føler veldig sterkt på det at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har samme inngangsverdier – for å bruke representanten Reitens uttrykk – i denne debatten, og er overrasket over at ikke flere har gått inn på sammenhengen mellom et velorganisert arbeidsliv og et trygt familieliv. Det er noe av det som fra Senterpartiets side er hele kjerneverdien bak det som vi har foreslått.

Jeg vil også understreke det som representanten Reiten sa, at ungdom nærmest skyr de næringene hvor det er et betydelig innslag av bemanningsselskaper. Det bør være et tankekors for dem som står på den produserende siden i norsk nærings- og arbeidsliv, og for dem som er opptatt av at praktisk interessert ungdom skal få arbeid med lønns- og arbeidsvilkår som gjør at de kan gå med hevet hode. Det er altfor mange bransjer hvor det er et så stort innslag av bemanningsselskaper og midlertidige ansettelser at deres arbeidsplasser er lite attraktive. Det medvirker til frafall i skolen. Det medvirker til problemer på mange områder. Jeg er veldig takknemlig for det representanten Reiten nettopp sa også på det punktet.

Jeg har forståelse for at Kristelig Folkeparti ønsker en grundig utredning av de forholdene som vi nå diskuterer, i forbindelse med den proposisjonen som kommer. Vi har forsøkt å drøfte avgrensningsproblematikken grundig. Vi har gått igjennom punkt for punkt for å se på det og har hatt et nært samarbeid – som jeg har sagt – med både Byggenæringens Landsforening og Fellesforbundet. De representerer ganske brede interesser i dette. Jeg vil understreke at fortsatt vil sykliske næringer få dekket sitt behov for arbeidskraft gjennom de midlertidige ansettelser som vi i Senterpartiet foreslår, og også gjennom det vi foreslår når det gjelder bruk av bemanningsselskaper. Vi går ikke inn på kvoter, som regjeringa foreslo – at en skal kunne ha kvoter for bruk av bemanningsfolk i norsk arbeidsliv – fordi det er blitt avvist både av NHO og av LO. Derfor har vi kommet opp med et alternativ som skal ivareta det som var regjeringas forsøk på å rydde opp. Vi finner altså en annen løsning på det punktet.

Helt til slutt vil jeg gi en stemmeforklaring, hvis jeg kan få lov til det. Når det gjelder Innst. 132 L, vil Senterpartiet stemme subsidiært for forslag nr. 1, om Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartis forslag, nr. 2, faller. Når det gjelder Innst. 131 S, stemmer Senterpartiet subsidiært for forslagene nr. 1–3. Vi stemmer mot forslagene nr. 4 og 5. Når det gjelder forslag nr. 6, stemmer vi subsidiært også for det, sjøl om Senterpartiets forslag, nr. 9, er tydeligere på det punktet. Når det gjelder forslag nr. 7, fra Sosialistisk Venstreparti, stemmer vi mot det forslaget.

Guro Angell Gimse (H) [18:14:53]: Unnfalne, kaller Grande oss. Jeg har lyst til å gjenta at det er beviselig at kampen mot arbeidslivskriminalitet er styrket de siste fire årene. I 2016 ble 3 200 virksomheter kontrollert, og 254 kriminelle nettverk ble avslørt. Arbeidstilsynet har blitt styrket med flere ressurser, men de har også blitt gitt muligheten til å bøtelegge bedrifter som ikke sørger for at arbeidstakerne har HMS-kort. Det er også opprettet flere servicesentre for å sikre at utenlandske arbeidstakere får god informasjon om sine rettigheter og plikter.

Utviklingen på arbeidslivsmarkedet følges nå svært tett. Dette er et område som er krevende, hvor vi ser at kriminelle nettverk tilpasser seg og fornyer seg etter hvert som nye tiltak settes inn. Derfor er dette et kontinuerlig arbeid, hvor regjeringen sammen med partene i arbeidslivet rydder opp i uklart lovverk og utvikler nye reguleringer. Når ID-kort nå innføres for å hindre misbruk av ID-dokumenter, og når Folkeregisteret fornyes, er arbeidet med riktig registrering av foretak og personer i offentlige registre styrket. Fra 1. januar 2017 ble regelverket for offentlige anskaffelser strammet inn. Det stilles nå strengere krav til bestillere og leverandører. I tillegg har det blitt innført krav om at alle bedrifter som er relevante for det, skal ha lærlinger, altså én lærling per oppdrag de gjør for staten. For å unngå at utenlandske kriminelle slipper unna, blir det nå et tettere samarbeid over grensene. Arbeidstilsynet har bl.a. inngått samarbeid med tilsvarende tilsyn i en rekke land, deriblant Latvia, Bulgaria og Polen. Regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet ble framlagt høsten 2015, og den revideres hvert halvår sammen med partene. Statsministeren har tatt initiativ overfor EU, der hun inviterer til felles kamp mot kriminalitet i arbeidslivet. EU selv har lansert 20 prinsipper for ny arbeidslivspolitikk i sin sosiale pilar.

Vi er klar over at det fort kan høres ut som selvskryt når vi ramser opp alt som har blitt gjort. Poenget er at den som påstår at regjeringen ikke tar arbeidslivskriminalitet på alvor, tar veldig feil. Jeg vil våge å påstå at mer har skjedd de fire årene vi har sittet med makten, enn i perioden før det. Men det betyr ikke at jobben er gjort. Vi skal rydde opp, vi skal rykke teppet bort under det fotfestet som organisert kriminalitet har fått i arbeidsmarkedet i Norge – men opposisjonens forslag er ikke riktig medisin.