Stortinget - Møte torsdag den 1. mars 2018

Dato: 01.03.2018
President: Morten Wold
Dokumenter: (Innst. 121 S (2017–2018), jf. Dokument 8:44 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 5 [13:58:18]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Martin Henriksen, Jette F. Christensen, Torstein Tvedt Solberg og Nina Sandberg om beredskapsteam for økt innsats mot mobbing (Innst. 121 S (2017–2018), jf. Dokument 8:44 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vert det føreslått at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt arbeid i saken i min første sak som saksordfører. Jeg er glad for at en samlet komité står bak ønsket om at «Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal veileder som skal lette kommunenes arbeid med å etablere beredskapsteam mot mobbing i skolen selv eller i samarbeid med andre».

Samlet mener vi at mobbing er et problem som må forebygges og bekjempes. Opplæringsloven omtaler elevenes rett til et trygt og godt skolemiljø, noe skolene og skoleeiere forplikter seg til å innfri. Dessverre viser nyere statistikk at det er avdekket langt flere mobbesaker enn tidligere. Med de siste endringene i opplæringsloven, som nå innebærer nulltoleranse for mobbing og en forsterket, tydelig og handlingsrettet aktivitetsplikt for kommunene, håper komiteen at dette blir tatt tak i.

Komiteen mener tidlig innsats for å sikre et trygt og godt skolemiljø er avgjørende. Faglige utfordringer elevene møter, må ikke gå ut over elevenes utvikling av sosial kompetanse, relasjonsbygging og kunnskap om klassemiljø. Faglig kompetanse hos lærerne skal komme i tillegg til god sosial kompetanse. Med trygge rammer for læring vil faglig utvikling enklere vokse fram hos elevene. Forebyggende arbeid mot mobbing kan bli gjort på ulike måter og er viktig for å etablere trygghet hos alle elever.

Komiteen viser til at KS og Foreldreutvalget for grunnopplæringen sammen har utarbeidet en rapport om beredskapsteam mot mobbing. Der kommer det fram hvor viktig beredskapsteam er når mobbing allerede har funnet sted. Derfor mener vi at forebyggende arbeid må skje i tillegg til beredskapsteam. Komiteen påpeker derfor at ledelse er avgjørende både ved den enkelte skole og i den enkelte klasse, kommune og fylke, både i forbindelse med forebyggende arbeid og også i disse beredskapsteamene, som må trå til når mobbingen eventuelt har funnet sted.

Den samlede komiteen ønsker ikke å gå like langt som forslagsstillerne, og det foreligger dermed et mindretallsforslag i tillegg til komiteens tilråding. Jeg vil med dette enkelt og greit anbefale komiteens tilråding og ta opp det forslaget Senterpartiet er med på.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da har representanten Marit Knutsdatter Strand tatt opp det forslaget hun refererte til.

Kent Gudmundsen (H) []: For mange barn mobbes. Det er viktig at nullvisjonen opprettholdes. Arbeidet som gjøres ute i skolene og i kommunene og fylkeskommunene, må derfor aldri avta i kraft, men tvert imot øke i intensitet. Alle barn må ses. Alle skal føle seg trygge, og ingen skal måtte ha en klump i magen som følge av et dårlig eller lite inkluderende skolemiljø. Det må være ledestjernen vår.

Nå når de borgerlige partiene har doblet ressursene som settes inn i arbeidet mot mobbing, og ikke minst har iverksatt mange tiltak og rettigheter som i sum løfter dette arbeidet, blir det viktig å følge dette tett videre, slik at vi når våre felles mål. I så måte er det mye som tyder på at disse endringene fungerer. Etter at et nytt regelverk ble innført høsten 2017, er det blitt brukt aktivt. Fylkesmennene har nemlig fått 563 meldinger om mobbing, noe som viser at den nye mobbeloven på kort tid har ført til at terskelen for å ta kontakt med og få hjelp av Fylkesmannen i mobbesaker har blitt lavere. Totalt var det 355 saker som allerede ved utgangen av det året var ferdigbehandlet, og i sakene om aktivitetsplikt fant Fylkesmannen ut at i tre av fire tilfeller hadde kommunene ikke gjort nok. Det tyder på at Fylkesmannen bruker sin rolle og sitt ansvar aktivt for å sikre at skoler og kommuner håndterer mobbing seriøst og ikke minst raskt. Nå, med regionale mobbeombud, bidrar man ytterligere til dette arbeidet og bredder virkemidlene og oppfølgingen av vanskelige saker.

Jeg vil også løfte fram storsatsingen vår på 50 mill. kr som bidrar til økt kunnskap og etterutdanning i sektoren, og som dermed sikrer at vi får en god håndtering av vanskelige mobbesaker ute i sektoren. Jeg drar fram dette fordi hvordan man bruker kunnskap, og hvordan man bruker disse ressursene som nå er tilført, avhenger av den lokale oppfølgingen. I spørsmålet om pålagt innføring av beredskapsteam er det derfor viktig å være oppmerksom på at disse vil fylles av de samme menneskene og ressursene som allerede finnes lokalt. Det er derfor liten tvil om det som oppsummeringen fra KS, som sammen med FUG har gjennomført piloten om beredskapsteam, konkluderer med i rapporten:

«Beredskapsteam kan være et virkemiddel. Ikke som et sted der skolene kan dumpe sine ubehagelige mobbesaker, men der elever, familier og skoler kan få hjelp. Dersom kommuner/fylkeskommuner oppretter beredskapsteam, må det være fordi de vil løse sakene.»

Det er derfor ingen tvil om at et pålegg om beredskapsteam fordrer at man vil løse saken. Med andre ord kan det være greit å ta med bekymringen om at nasjonale påbud derfor faktisk like godt kan hindre at man får gode lokale og fleksible løsninger. Det hele handler om muligheten og viljen til å ta de lokale ressursene i bruk.

Gjennom aktivitetsplikt, ombud og en lavere terskel for å melde inn til Fylkesmannen har man nå verktøyene som trengs – og ikke minst handlefriheten lokalt – til å innføre disse beredskapsteamene. Derfor er jeg tilfreds med å se utviklingen så langt i de grepene som har vært tatt de senere årene. Jeg er også fornøyd med at flertallet ikke vil pålegge alle kommunene denne ordningen, men gi det nødvendige handlingsrommet som sikrer at barna er i fokus, at målene er i fokus, og at løsningene tilpasses de ressursene man har lokalt.

Mona Fagerås (SV) []: I to år var 13 år gamle Johnny et menneskelig leketøy for noen av klassekameratene sine. De loppet ham for penger, og de tvang ham til å spise gress og drikke melk blandet med vaskemiddel. De dengte ham opp på do, de bandt et tau rundt halsen hans og dro ham rundt som om han var en hund. Da Johnnys plageånder ble spurt om mobbingen, sa de at de hadde gjort det fordi det var artig.

Som lærer gjennom mange år er det vondt for meg å tenke på at det helt sikkert har foregått mobbing blant mine elever og innenfor mitt klasserom. Noe fikk jeg som kontaktlærer vite om, det meste ikke. Når jeg i dag har en litt annen rolle, er det betimelig å spørre seg om skolene og samfunnet gjør nok for å komme dette problemet til livs. Per i dag plikter skolene å ta tak i mobbing. Opplæringsloven kapittel 9 A gir alle elever rett til et trygt og godt skolemiljø. Skolen skal ta alle advarsler på alvor og har plikt til å undersøke hva som har skjedd. Rektor har ansvar for å sette inn tiltak, slik at mobbingen og plagingen tar slutt, og slik at elevene igjen skal føle seg trygge og ha det bra.

Det viktigste skolene kan gjøre, er å ta varsler på alvor, og det er viktig at man snakker om mobbing på skolen. Ved å la elevene selv få delta i arbeidet med å skape et godt skolemiljø, skaper man dermed også et godt læringsmiljø. Her kan elevrådene på skolene ha en særlig innflytelse. Kontaktlæreren skal med jevne mellomrom snakke om reglene mot mobbing i felles klasserom. Det er viktig at både elever og lærere er klare over hvilket ansvar de har, og at dette kan gjøre at de blir mer bevisste på hva slags oppførsel som er bra, og hvordan man ikke oppfører seg mot andre.

Men igjen: Dette er så store spørsmål at også vi som politikere må ta det på alvor. Jeg er glad for at den rød-grønne regjeringen iverksatte en rekke tiltak for å styrke skolenes arbeid for et godt og inkluderende skolemiljø, fritt for mobbing. Vi styrket opplæringsloven, men viktigst av alt: Det ble investert mye i å støtte opp under lærernes og skolens arbeid, bl.a. gjennom en storstilt nasjonal satsing, «Bedre læringsmiljø», som utviklet mange læringsressurser til bruk i klasserommet. Vi etablerte også et veilederkorps, der skolene fikk hjelp fra fagmiljø utenfor. Vi nedsatte dessuten et offentlig utvalg, Djupedal-utvalget, som kom med en rekke anbefalinger om hvordan mobbing, trakassering og krenkelser skulle bekjempes. Disse anbefalingene er i liten grad fulgt opp av dagens regjering, og lovendringene som regjeringen fremmet i fjor, er langt fra tilstrekkelig for å komme mobbing i norsk skole til livs. Å fjerne kravet om å fatte enkeltvedtak ble dessuten møtt med sterke protester fra foreldre og organisasjoner som jobber mot mobbing i skolen. Regjeringen må også være villig til å sette av mer ressurser for å bekjempe mobbing, ikke minst er det behov for å styrke Fylkesmannen som klageorgan for mobbing.

I dag har vi et forslag på bordet om at alle kommuner må etablere beredskapsteam mot mobbing, slik at skolene kan få hjelp raskt i saker som omhandler krenkelser og mobbing. Vi vet at kompetansen i skolene i dag ikke er god nok. Men igjen: Vi har en regjering som ikke vil nok. KS og FUG har utarbeidet en rapport om beredskapsteam mot mobbing, og de er ikke i tvil om at det er viktig å få på plass et beredskapsteam når mobbing har funnet sted. Jeg synes det er rart at regjeringen ikke vil være med på dette forslaget. Da statsministeren tok opp mobbing i sin nyttårstale i 2014, sa hun:

«Vi som er voksne må ta tak i mobbing blant barn og unge. En ødelagt barndom kan sette dype spor. En god barndom varer hele livet.»

I dag kunne regjeringspartiene hatt mulighet til å være med på å ta et krafttak mot mobbing. Jeg mener det er en naiv holdning til problemet at de ikke vil være med på mindretallets forslag.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: I mitt forrige innlegg i denne sal refererte jeg til en samtale rundt middagsbordet, og den passer egentlig også godt i dag, for sånn cirka nå er det tusenvis av foreldre som spør barna sine nettopp om hvordan de har hatt det på skolen i dag, og hva de har lært. Debatten i dag handler kanskje mest om det første – hvordan har en hatt det på skolen. Men det påvirker også det andre enormt – hva en lærer. Heldigvis er vi i salen enige om at innsats mot mobbing er viktig, men i dag er vi altså uenige om hvordan og hvilke ambisjoner vi skal ha for å snu den trenden vi ser med økende mobbing. Vi mener at det ikke gjøres nok.

Det er bare å se på Utdanningsdirektoratets elevundersøkelse for 2017 for å finne noe av dette. Der sier 6,6 pst. av elevene at de blir mobbet to–tre ganger i måneden. Det utgjør så mye som 29 000 elever. Dette er barn, elever, som forteller at de blir kalt stygge ting, som sier at de blir holdt utenfor, og hele en fjerdedel sier at de opplever fysisk mobbing.

Undersøkelsen viser også at så mye som 40 pst. oppgir at ingen voksne på skolen visste om mobbingen, og 16 pst. – urovekkende mye – svarer at skolen ikke visste om og ikke gjorde noe. Det er her noe av utfordringen ligger. For mange opplever for dårlig håndtering. Det bekrefter også Barneombudet, som har sagt at de får henvendelser fra barn og unge som sier at foreldre og de selv har forsøkt å ta opp mobbing med skolen, men skolen sier at det ikke er mobbing. Det virker også som en del skoler og kommuner definerer seg vekk fra ansvaret som ligger i å følge opp elevens rett til et godt skolemiljø.

Det er her vi i Arbeiderpartiet har større ambisjoner og er utålmodige. Vi vil sikre at alle kommuner har et beredskapsteam. Det betyr at en samler kompetansen, at en blir bedre i å bruke ressursene og gjør det enklere for foreldre, lærere og elevene selv, som får et tydeligere kontaktpunkt når en opplever eller ser mobbing. En skal huske at mobbesaker er kompliserte og vanskelige – enten det er for læreren, skolen eller foreldrene. Å ha noen som er eksperter på dette, et beredskapsteam, mener vi er viktig. Det blir litt sånn «Who ya gonna call? Beredskapsteam!» Vi vil forsterke innsatsen, vi vil forenkle og samle arbeidet, og vi vil forplikte flere kommuner til å gjøre mer, fordi vi ser at det ikke er godt nok det som gjøres i dag.

Det er erfaringer fra prosjektet med beredskapsteam som er bakgrunnen for forslaget, og både KS og Foreldreutvalget sier at dette har vært et strålende prosjekt. Den tidligere statsråden bekrefter i sitt brev at beredskapsteam har fungert, og ikke minst at ulike kommuner har valgt ulike løsninger. Vi synes at erfaringene fra prosjektet som har vært, er god nok grunn til å si at dette må vi og bør vi ha mer av. Dette bør alle kommuner få til.

Det er synd at Høyre-, Fremskrittsparti- og Venstre-regjeringa er uenig i dette. Jeg hører at Høyre viser til at det finnes en klageordning hos Fylkesmannen, og man viser til lovverket. Det er bra at det finnes en klageordning, og det er bra at det er flere som bruker den. Men jeg er litt usikker på om jeg hadde skrytt av at flere benytter seg av Fylkesmannen som klageorgan, som i utgangspunktet viser til at det allerede er et problem som ikke blir løst godt nok i kommunen eller i skolen. Å vise til lovverket alene synes vi også er for svakt. Tallene viser jo at mobbingen øker, og da er ikke loven alene svaret. Vi trenger også å tilføre kommunene flere verktøy.

Jeg merket meg også at i brevet fra den forrige kunnskapsministeren, den forrige statsråden, ble det argumentert mot forslaget fordi en mente at forebygging var viktigere. Jeg synes statsråden og regjeringa trekker opp en unødvendig motsetning mellom forebygging og håndtering av de sakene som dukker opp, og jeg håper at Sanner kan svare på om regjeringa mener at det er en motsetning her.

Vi vil også si at dette ikke er detaljstyring av kommunene. Det handler om å samle ressursene. Ulike kommuner kan løse dette på ulike måter, men vi må gi kommunene flere verktøy og få i gang mer innsats mot mobbing. Dessverre blir forslaget vi har fremmet, stemt ned i dag, men Arbeiderpartiet vil fortsatt være utålmodig. Vi vil fortsette å fremme forslag i kampen mot mobbing, for det blir ikke gjort nok.

Tina Shagufta Munir Kornmo (V) []: Det kan ikke sies ofte nok at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø, og ingen barn skal måtte oppleve mobbing i eller utenfor skolen. Mobbing er et problem som i stor grad kan forebygges ved god skoleledelse, men også ved at foreldre tar ansvar – som det har vært sagt – rundt middagsbordet, ved sosiale aktiviteter og i sosiale medier, slik at mobbekultur ikke læres eller næres av de nærmeste omgivelsene.

Vi vet at mobbing og sosial isolasjon kan føre til psykiske lidelser og dårligere skoleresultater hos barn og unge, og dette kan forfølge dem videre inn i voksenlivet. Det er derfor viktig å forebygge tidlig, oppdage i tide i barnehager og skoler og håndtere mobbing på en trygg og tydelig måte. Derfor har kompetansesatsingen i barnehager og skoler siden høsten 2016 vært en viktig satsing. Venstre har vært en pådriver for at det skal være lav terskel for å melde fra om mobbing, og at en nøytral instans utenfor skolen skal behandle klagen. Det er iverksatt ved at fylkesmenn og -kvinner tar imot klager og fatter vedtak. Og skolen er ifølge loven pålagt aktivitetsplikt, dvs. at skolen skal følge med, varsle og gripe inn overfor mobbing og krenkelser. Skolen skal også undersøke all mistanke om mobbing og sette inn tiltak når en elev ikke har det trygt og godt på skolen.

Elevundersøkelsen av elever fra 5. trinn til ut videregående som ble presentert den 11. januar i år, var gjort høsten 2017, dvs. i samme tidsperiode som mobbeloven trådte i kraft. I elevundersøkelsen fortalte 6,6 pst. av elevene at de ble mobbet, og den viste at det hadde vært en svak økning. Det vil si at det er mer enn 50 000 elever som blir mobbet jevnlig. Dette er tall som selvsagt er uakseptable, og som vi skal ta på høyeste alvor.

Kristin Oudmayer i UNICEF sa i et intervju kort tid etter elevundersøkelsen at det er fire faktorer som man vet forebygger mobbing: Det er tydelig skoleledelse og forventningsstyring, relasjonsarbeid mellom lærer og elev og et positivt elevsyn, et godt hjem–skole-samarbeid og å bygge fellesskapsfølelse og godt samhold i klassen. Disse faktorene forventes det at det fokuseres på i kompetansesatsingen mot mobbing i barnehager og skoler. For 2018 er det bevilget om lag 80 mill. kr til arbeidet nettopp mot mobbing. Dette er nesten en tredobling på tre år. Disse millionene skal bl.a. gå til å bedre kompetansen om mobbing hos lærere og skoleledelse.

At ikke kompetansesatsingen i barnehager og skoler og det nye lovverket mot mobbing har vist nedgang i elevundersøkelsen for i år, er som forventet, fordi tiltakene har hatt altfor kort tid til å virke. Det må også tas med i betraktning at når det er mange saker som kommer til Fylkesmannen, viser det at loven har hatt effekt. At det behandles flere saker i dag, viser også at terskelen for å si ifra har blitt lavere. Det nytter å si ifra.

Videre kommer det en ny ordning med fylkesvise mobbeombud fra høsten 2018. Dette, i kombinasjon med kompetansesatsingen og det nye lovverket, forventes å gi utslag på framtidige elevundersøkelser. Beredskapsteam kan fungere godt i noen kommuner, men kommunene må ha frihet til å finne også andre løsninger hvis det er behov for det. Derfor er pålegget om beredskapsteam mot mobbing en dårlig idé. En nasjonal veileder for etablering av beredskapsteam når det er nødvendig mot mobbing i skolen, som komiteen også anbefaler i innstillingen, anses som et bedre tiltak som gir mer fleksibilitet.

Til slutt er det viktig å evaluere alle tiltakene, ordningene og lovverket som utgjør den omfattende innsatsen mot mobbing. Ikke minst er det viktig å følge opp etter evaluering og alltid ha trykket oppe mot mobbing, slik at barn får en god skolehverdag. Vi skal ha nulltoleranse for mobbing av barn og unge.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Vi har fått tall de siste ukene som forteller oss at mobbing dessverre fortsatt er et alvorlig og stort problem i norsk skole. 40 000–60 000 barn og unge utsettes for mobbing ukentlig, og halvparten av disse melder aldri fra. For mange er mobbing forbundet med skyld og skam. Det er vanskelig å snakke om, og mange er redde for at dersom en velger å si fra, vil situasjonen bare forverre seg.

Vi vet at jo lenger mobbing pågår, jo større er sjansen for fysiske og psykiske skader. Forskning kan fortelle at mobbing er den største enkeltårsaken til barns psykiske vansker. Barns oppvekstvilkår har stor betydning for den enkeltes utvikling og deltakelse i det sosiale liv.

Samfunnet kunne vært spart for store summer hvis mobbing hadde blitt forebygget bedre. Vi vet at mobbere er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken. Mange av dem, og det gjelder også mobbeofrene, blir storforbrukere av helse- og sosialtjenester livet ut. Tidlig innsats er avgjørende for å hindre skader som følge av mobbing.

Når enkelte skoler likevel kan fortelle at det hos dem nesten ikke finnes mobbing, er det et resultat av at skolen har kompetente voksne som kan se den enkelte elev. Men det handler også om foreldre som velger å engasjere seg i barnas liv både hjemme og på skolen. Det dreier seg om skoler som slipper foreldre til og kan bygge et samarbeid basert på tillit, involvering og ikke minst vilje til å bistå skolen i å skape et trygt og stimulerende læringsmiljø for elevene. Det handler om å leve så nært de unge at de blir sett med hensyn til både oppmuntring og korrigering.

Når tallene ikke går ned, handler det absolutt ikke om at skolene ikke tar problemene på alvor – tvert om. Det har aldri vært så stor oppmerksomhet omkring problemet som i dag fra skolenes side, med systematisk satsing over tid, med skolering og med et tydelig fokus hvor det hele tiden spørres etter innsats, virkemidler og resultater.

Stortinget vedtok våren 2017 et helt nytt regelverk mot mobbing i skolen. Det nye regelverket styrker rettighetene til elever som blir mobbet, og deres foreldre. Gjennom lovvedtaket har Stortinget formidlet en klar forventning om at skolene skal intensivere det forebyggende arbeidet og vise rask og effektiv handling i enkeltsaker. En viktig endring var innføringen av en aktivitetsplikt for alle voksne i skolen. Dette forutsetter at de ansatte i skolen har oppdatert og ikke minst tilstrekkelig kompetanse om skolemiljø og arbeid mot mobbing og andre krenkelser.

Flere kommuner har etablert egne beredskapsteam mot mobbing. Erfaringene så langt med beredskapsteam i kommuner viser at det er et godt tiltak der kommunene har et behov for og ønsker det. Men det er noe helt annet å anbefale enn å pålegge kommunene det. Vi mener at kommunene selv må velge den organiseringen de ser seg best tjent med, ut fra forståelsen av problemet, tilgjengelig kompetanse og tilgjengelige ressurser. Det bør derfor etter Kristelig Folkepartis syn være en anbefaling, men ikke et pålegg. Men de gode erfaringene med slike team bør absolutt deles, slik at flere kommuner som finner det hensiktsmessig, enklere kan opprette beredskapsteam.

Det er etter Kristelig Folkepartis syn bekymringsfullt at tallet på elever som utsettes for mobbing, øker. Vi mener at innsatsen mot mobbing, krenkelser og trakassering krever et mangfold av tiltak. En lovendring var nødvendig og viktig, men i seg selv ikke tilstrekkelig.

Etablering av mobbeombud i alle fylker er et annet tiltak Kristelig Folkeparti har ivret for og er glad for at vi skal få på plass fra høsten 2018. Vi tror også det vil bidra til mer åpenhet rundt mobbing som problem, øke kompetansen og bidra til en større grad av trygghet med tanke på hvordan mobbing kan bekjempes. Etablering av chattetjenesten «Snakk om mobbing», som har skjedd i løpet av de to siste årene i regi av Blå Kors, har vist seg å være et annet tiltak som har gitt unge mennesker mulighet til å snakke om mobbing og få hjelp. Å øke antallet lærere i skolen gjennom en nasjonal norm for økt lærertetthet er et annet viktig grep for å bedre elevenes sosiale tilhørighet og trygghet.

Men ingen av disse tiltakene er tilstrekkelige for at vi kan si at kampen mot mobbing er vunnet. Vi har hele tiden en vei å gå. Beredskapsteam er derfor ikke noe Kristelig Folkeparti ønsker å snakke ned – tvert om. Men la det bli et av flere tiltak kommunene selv kan velge blant for å komme videre i kampen mot mobbing.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Kampen mot mobbing har høy prioritet. Jeg er glad for at vi står sammen i kampen mot mobbing og for et trygt miljø for barn og unge.

Jeg vil takke komiteen for et sterkt og tverrpolitisk engasjement mot mobbing. Denne saken handler ikke om hvem som vil mest, men om hva man tror vil virke best. For å svare direkte på spørsmålet fra representanten Tvedt Solberg: Det er ingen motsetning mellom forebygging og handling mot mobbing, vi må gjøre begge deler.

Regjeringen har de siste årene satt i verk en rekke tiltak som skal både forebygge mobbing og sette barnehager, skoler og kommuner i bedre stand til å løse mobbesaker. Kompetansebygging, økt støtte og bistand til mobbeofrene og deres familier og det nye lovverket som ble innført fra august 2017, er de viktigste virkemidlene i dette arbeidet. Både forskning og utredningen fra Djupedal-utvalget understreker betydningen av å styrke den lokale kompetansen til å håndtere mobbesaker. Jeg mener derfor at kompetansesatsingen som nå gjennomføres i flere hundre barnehager, skoler og kommuner over hele landet, vil være et svært viktig bidrag for å redusere mobbing.

Regjeringen vektlegger samtidig at kompetansearbeidet mot mobbing må være differensiert, lokalt og best mulig tilpasset utfordringene i den enkelte kommune. Kompetansepakken er derfor bygd opp slik at skolene, barnehagene og kommunene som har de største mobbeutfordringene, får hjelp og støtte først. De får også mer ekstern hjelp enn andre. Skoler med mindre mobbeutfordringer kan benytte andre virkemidler. For eksempel har vi utviklet både skolebaserte opplegg og veiledning på nett som skoler og kommuner kan benytte.

Jeg mener slik lokal tilnærming også må gjelde når vi i dag behandler beredskapsteam mot mobbing. I mange kommuner kan slike team være et godt virkemiddel når krevende mobbesaker skal løses. I beredskapsteam spiller kommunene og kompetente miljøer sammen, og man setter inn hele bredden av ressurser og erfaring som kommunene rår over. Det vil i mange saker være helt nødvendig, fordi mobbesakene ofte er både sammensatte og krevende. Men både fordi mobbeutfordringene lokalt er så ulike og fordi organiseringen lokalt er så forskjellig, er ikke beredskapsteam uten videre et virkemiddel for alle kommuner. Derfor har ordningen med beredskapsteam som ble satt i gang av KS og Foreldreutvalget for grunnopplæringen i 2012, hele veien vært et frivillig tiltak. Statens bidrag har vært å finansiere samlinger – erfaringsutveksling mellom de deltakende kommunene. Det mener jeg at staten skal fortsette med.

Det er også viktig å understreke at beredskapsteamene ikke driver med forebyggende arbeid. Teamenes oppgave er å bidra med hjelp og støtte til berørte familier, eller med veiledning til skoler i de mest krevende mobbesakene. Arbeidet er basert på funksjoner som allerede er på plass i kommunen, og kommunene som deltar, har brukt ulike modeller.

Jeg mener det ikke er noen god løsning å gjøre beredskapsteamene til en statlig pålagt ordning. Jeg mener i stedet det må være kommunene selv som avgjør dette, slik det også har vært til nå. Dersom kommunene velger å opprette slike team, må det være fordi de har definert en svikt i sitt eget system for å løse alvorlige mobbesaker og funnet ut at beredskapsteam er den beste måten å løse sakene på.

Jeg mener samtidig at det er viktig å hjelpe kommuner som velger å etablere beredskapsteam. Derfor støtter regjeringen flertallets forslag om å utarbeide en nasjonal veileder som kan lette kommunenes arbeid med å etablere beredskapsteam, enten selv eller i samarbeid med andre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Som statsråden sa i innlegget sitt, blir vedtaket i Stortinget i dag at det skal utarbeides en veileder. Det er også fra statsråden vist til at erfaringene med prosjektet med beredskapsteam er veldig gode. Derfor mener vi at en må gjøre mer av dette for å rulle det ut i enda flere kommuner, gjøre mer av det som virker. Så når statsråden nå skal i gang med å lage en veileder, er mitt spørsmål: Når mener statsråden det er nødvendig for en kommune å opprette et beredskapsteam?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er riktig som det blir sagt, at det er gode erfaringer med beredskapsteam. Vi har gode erfaringer med mye, men det er ikke alltid slik at det som fungerer godt ett sted, skal gjennomføres obligatorisk for alle. Nå må vi bruke erfaringene fra dem som har beredskapsteam, til å gi råd til de kommunene som har behov for det, og som jeg redegjorde for i mitt innlegg, kan det være i kommuner hvor det åpenbart er en svikt, og hvor man ikke er i stand til å håndtere de krevende sakene med de systemene de allerede har på plass. Jeg har tro på en slik veileder, nettopp fordi kommunene da får – kall det gjerne – en kokebok i hvordan de kan etablere et beredskapsteam, og hvordan de kan jobbe når de står i krevende saker.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg merker meg at statsråden er redd for mer nasjonal styring på dette området. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt merkelig, all den tid denne regjeringa er veldig opptatt av nasjonal styring på veldig mange områder – det kan gjerne være ned på detaljer som f.eks. å innføre nasjonale prøver i svømming. Men når det gjelder mobbing, som statsråden har bekreftet fra talerstolen er noe vi alle er opptatt av og alle mener vi må øke innsatsen mot, vil en ikke gjøre mer på nasjonal styring for å få dette til. Jeg lurer rett og slett på om statsråden kan utdype litt hvorfor en ikke på et så viktig område – som vi alle er enige om er viktig, innsatsen mot mobbing – er villig til å bruke mer av de nasjonale verktøyene for å få til en større og bedre innsats i kommunene? Det er jo det vi alle vil – ha flere verktøy.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Hadde jeg eller flertallet i Stortinget trodd at dette var løsningen, er jeg helt sikker på at flertallet hadde sagt at dette gjør vi. Men flertallet ser det ikke slik. Vi har på plass en rekke verktøy for alle kommuner. Det handler om lovverket som er på plass, det handler om kompetansemidlene som jeg pekte på – og måten man da hjelper kommuner, skoler og barnehager som sliter, differensiert ut fra de utfordringene man har – og det er den budsjettavtalen vi har med Kristelig Folkeparti om å etablere mobbeombud i kommunene. Hadde vi vært sikre på at bare vi hadde lagt enda et verktøy på toppen av det hele, så hadde vi løst problemet – da hadde vi gått for det. Men vi tror ikke det. Det er forskjell på kommunene. Vi har kommuner fra 208 innbyggere til over 550 000 innbyggere. Da må vi også ha ulike verktøy som kommunene kan bruke, uten at vi skal si at det skal være helt likt alle steder.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Vi er jo helt enige om at det nettopp er ulike verktøy som er viktige. Derfor foreslår Arbeiderpartiet med dette forslaget nok et verktøy som kommunene kan bruke. Jeg må si meg enig i det som representanten fra Kristelig Folkeparti sa i sitt innlegg: Det må gjøres mer i innsatsen mot mobbing. Det er ikke tilstrekkelig, det som gjøres nå. Vi må gjøre mer, vi må få på plass flere verktøy. Derfor vil jeg også utfordre statsråden litt, for han nevner veldig mange tiltak som har kommet, men veldig få av dem er nye ambisjoner fra den nye statsråden. Han refererer til ting som tidligere statsråder har innført. Så kan vi nå, i en så viktig sak som innsatsen mot mobbing er, forvente at den nye statsråden har noen nye ambisjoner, er villig til å diskutere og få på plass nye verktøy? Eller vil det bare være skrytelista fra forgjengerne vi vil høre i denne sal fra denne statsråden?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg hadde håpet at i denne debatten hadde vi lagt oss på en litt annen tone. Min ambisjon, og det er den største ambisjonen av alle, er at vi skal ha nulltoleranse mot mobbing. Ingen har rett til å snu seg bort når noen mobbes. Det er ditt ansvar, det er mitt ansvar, det er de voksnes ansvar. Hadde jeg trodd at bare vi hadde hatt enda et politisk vedtak i Stortinget, så hadde vi løst mobbingen, hadde jeg gått for det, men jeg er overbevist om at kampen mot mobbing må vi vinne hver eneste dag, i barnehagen, i skolen, i frivillige organisasjoner, i lokalmiljøene våre. Det er der arbeidet må skje. Visjonen om nulltoleranse mot mobbing tror jeg hele Stortinget står bak, og det synes jeg er flott. Så kan vi ikke da rekke ut hånden til hverandre og si at vi står sammen om dette, i stedet for å gjøre det til et politisk pingpongspill?

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Elever i skolen skal bli møtt av en trygg hverdag og et godt skolemiljø. Vi er alle imot mobbing og vi er alle forat det blir forebygget og håndtert skikkelig. Det er etablert. Beredskapsteam mot mobbing er ikke et pålegg om en ny kommunal tjeneste. Tvert imot er det en samordning av ressursene kommunene allerede har. Slik Senterpartiet ser det, er dette et godt tiltak for å få på plass og systematisere ledelsen vi alle vet er nødvendig for nettopp å motarbeide og håndtere mobbing. Kompetanse og lovverk, som statsråden peker på, er viktig, men det er organiseringen også.

Da lurer jeg rett og slett på: Hvordan ser statsråden for seg å utarbeide denne nasjonale veilederen – når Høyres representant i utdannings- og forskningskomiteen omtaler beredskapsteam som kun en enkel utvei når mobbingen er oppstått? Og hva ser statsråden for seg at veilederen vil føre til?

Statsråd Jan Tore Sanner []: En slik veileder utarbeides ikke på et kontor i Oslo; den utarbeides med bakgrunn i de erfaringene man har gjort lokalt, og nå har vi en god del erfaring fra kommuner som har hatt beredskapsteam. Jeg tror det bare er en bitte liten nyanseforskjell mellom representantens og mitt ståsted, der representanten sier at det er et godt virkemiddel, mens jeg sier at det kanvære et godt virkemiddel. Mitt poeng er at vi må samle den erfaringen som er gjort, og så lage en «kokebok» – jeg liker godt å bruke det begrepet – hvor kommunene kan gå inn og se hvordan det er gjort andre steder, og hvordan de kan organisere seg når de har behov for et slikt team for å kunne håndtere den konkrete situasjonen.

Mona Fagerås (SV) []: Nytt regelverk fra 1. august i fjor skal sikre nulltoleranse mot mobbing. I det nye regelverket ligger det at elever og foreldre skal kunne melde inn sak direkte til Fylkesmannen dersom de mener at skolen ikke har oppfylt plikten sin. Det skal gjøre det enklere å få hjelp. Fylkesmannen går altså fra å være en klageinstans til å bli en førstelinjeinstans, som kan pålegge tiltak og i ytterste konsekvens bøtelegge kommuner som ikke oppfyller plikten sin.

Mitt spørsmål til ministeren blir da: Er Fylkesmannen etter statsrådens vurdering godt nok rustet økonomisk til å ta dette løftet som ligger i den nye loven?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Svaret på dette spørsmålet er ja.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Martin Henriksen (A) []: Det er et bredt engasjement mot mobbing både her og i samfunnet ellers. Det er bare på sin plass. Over 50 000 barn og unge utsettes jevnlig for mobbing på skolen, ifølge fjorårets elevundersøkelse. Det må gjøres mer for å hindre dette.

I en slik situasjon burde det ikke være lov å være fornøyd med egen innsats eller si at man nå har de verktøyene som trengs. Vi har ikke nok verktøy. Derimot vet vi ganske mye om hva som skal til for å forhindre mobbing. Det er nå tre år siden Djupedal-utvalget la fram sin innstilling. Altfor mange av forslagene deres ligger ennå urørt.

I forrige periode fremmet Arbeiderpartiet 25 forslag for å motvirke mobbing. Heller ikke den gang mente regjeringa at de 25 var riktige tiltak. Vi fremmet også forslag om 84 mill. kr mer til mobbetiltak i alternativt budsjett. I forslaget til statsbudsjett hadde regjeringa ingen nye forslag til tiltak. Det er mulig det er fordi regjeringa mener at de tiltakene de har kommet med, er tilstrekkelige. Det er en ærlig mening. Men det tviler Arbeiderpartiet på. Det at man har fått til en lovendring bl.a. når det gjelder Fylkesmannen som klageorgan, er fint, det er riktig. Men poenget må være å hindre mobbing før det skjer, gripe inn straks det forekommer.

Til det at man sier her i salen at endringene fungerer, og peker på at antallet klager til Fylkesmannen har økt: Det er et symptom på at dette er et stort problem, ikke på at mobbingen har avtatt. Vi må alltid være på jakt etter alle nye, gode tiltak.

Beredskapsteam mot mobbing er ett av flere forslag som kan motvirke mobbing. Det er for øvrig et tiltak som ikke lenger får statlig finansiering. Når det brukes et argument om at det hindrer lokale løsninger, kunne jeg sitert det som FUG og KS sier om at dette har kommunene valgt å løse på ulike måter. Når man her og i statsrådens svarbrev sier at slike tiltak ikke vil fungere hvis kommunene selv ikke har vilje til å løse sakene, mener jeg at det er en for passiv holdning og en feil logikk. Hvis en kommune ikke har vilje til å løse mobbesaker, må de tvinges til det.

50 000 elever har ikke tid til å vente. De har ikke helse til å vente. Det er derfor man vedtar bl.a. aktivitetsplikt. Den typen pålegg passer enkelte partier her når de selv er for det, men ikke andre ganger. Forslaget om beredskapsteam er fremmet nettopp fordi vi på Stortinget har ansvar for at alt som kan gjøres, blir gjort, og fordi det er et virkemiddel som sørger for at kommunene samler sine ressurser, organiserer sine ressurser slik at de jobber raskt og målrettet mot mobbing.

Statsråden hadde gode argumenter for beredskapsteam. Det er synd de velger å stemme mot det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Forrige kapittel
Neste kapittel