Presidenten: Etter
ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten
foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og
at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre
15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti
5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti
5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og 5 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Christian Tynning Bjørnø (A) [10:05:10 ] : (ordfører for saken):
Da er dagen kommet, og vi skal diskutere Meld. St. 28 for 2015–2016.
Vi skal fornye Kunnskapsløftet, og det har til nå vært en lang prosess.
Det begynte med at regjeringen Stoltenberg satte ned Ludvigsen-utvalget,
som skulle se på elevenes læring i framtidens skole. Utvalget la
fram flere utredninger og presenterte anbefalinger som både var
forankret og hadde stor oppslutning der ute. Ja, jeg vil gå så langt
som å si at det i flere miljøer var begeistring å registrere.
Det er en samlet komité som støtter
mange av disse anbefalingene fra Ludvigsen-utvalget som også er
fulgt opp i stortingsmeldingen. Det er og var stor tilslutning til
anbefalingen om at det må ryddes i læreplanene. Det er for mange
mål, og ikke alle henger sammen. Elevene må lære å lære, og de må
få bedre muligheter til å gå i dybden på temaene. Utvalget foreslo
temaer som livsmestring, bærekraftig utvikling, demokrati og medborgerskap,
og at disse temaene skulle løftes fram som tverrfaglige temaer.
Det er en samlet komité som slutter seg til mange av disse anbefalingene.
Det er også en samlet komité som støtter at generell del av læreplanen
fornyes, så lenge resultatet blir at det bygger opp under skolens
brede samfunnsmandat.
La meg lese noen linjer fra komitéinnstillingen:
«Skolen skal bidra til å utvikle
elevenes kunnskap og kompetanse slik at de kan bli aktive deltakere
i et stadig mer kunnskapsintensivt samfunn. Samtidig skal skolen
støtte elevene i deres personlige utvikling og identitetsutvikling.
Skolen skal også ta høyde for at samfunnet er stilt overfor lokale
og globale utfordringer knyttet til sosial, kulturell, økonomisk
og teknologisk utvikling.»
Dette sier mye om det enorme samfunnsoppdraget
som skolen har. Denne saken, behandlingen og oppfølgingen, skal
favne alt det. Jeg ønsker å takke komiteen for konstruktivt samarbeid.
Vi er enige om mye – det er bra. Samtidig opplever jeg at innstillingen
fra komiteen er et korreks til stortingsmeldingen på flere punkt.
Det vil jeg komme tilbake til.
Ludvigsen-utvalget ble satt ned
av Stoltenberg-regjeringen i en tid da mange piler pekte rett vei
i skolen. Likevel var det den gang og er det fortsatt noen utfordringer som
må løses. En av dem er at 30 pst. av elevene i norsk skole ikke
fullfører eller består fem år etter påbegynt videregående opplæring,
og mange elever sliter med å tilegne seg de grunnleggende ferdighetene
tidlig. I tillegg vet vi at mange elever opplever mobbing og psykiske
utfordringer og plager. Vi må lage et læreplanverk som er helhetlig, som
henger sammen, og som håndterer disse utfordringene bedre enn det
vi klarer i dag.
Norge trenger teoretiske praktikere
og praktiske teoretikere. Arbeiderpartiet er bekymret for at grunnskolen
i for stor grad er tilpasset et studieforberedende løp. Vi mener at
elevenes praktiske ferdigheter i større grad må stimuleres gjennom
hele skoleløpet. Det er mange gode eksempler på at læreplanmålene
i matte kan konkretiseres i sløydsalen. Vi må derfor sørge for at
bredden i skolens fagområder ivaretas nå når det skal ryddes i læreplanene.
En forutsetning for at elevene skal
komme seg gjennom grunnskolen og videregående opplæring, er at de
mestrer de grunnleggende ferdighetene skikkelig. Det er særlig viktig
at elevene lærer seg å lese, skrive og regne på et tidlig tidspunkt.
Læreplanverket må bygge opp under dette. Arbeiderpartiet mener at
det innenfor de grunnleggende ferdighetene i lesing, skriving og
regning må defineres et ferdighetsnivå som alle elever skal hjelpes
opp til å nå, det vi har kalt en lese-, skrive- og regnegaranti.
Da må læreplanmålene henge sammen, skolen må ha nok ressurser, og
vi trenger flere lærere som bedre kan hjelpe elevene til å nå sine
mål.
Når vi er inne på grunnleggende
ferdigheter: Ludvigsen-utvalget la i sin utredning stor vekt på
å styrke elevenes kompetanse i å utforske og skape. De knyttet dette
til kreativitet, innovasjon, problemløsning og kritisk tenkning.
Mange av organisasjonene i komitéhøringen trakk fram at det er behov
for å forsterke dette i stortingsmeldingen. Arbeiderpartiet er enig
i det. Arbeiderpartiet er for at vi holder på de allerede definerte
grunnleggende ferdighetene, men at perspektivet utvides noe. Vi
vil derfor at det utarbeides en ny sjette grunnleggende ferdighet,
knyttet opp mot Ludvigsen-utvalgets kompetanse «å utforske og skape».
På noen konkrete områder er komiteen
mer uenig enn på andre. Det gjelder bl.a. vurdering og eksamen.
Arbeiderpartiet er i likhet med Utdanningsforbundet, Skolenes landsforbund
og Elevorganisasjonen kritiske til forslaget om flere obligatoriske
eksamener i engelsk, matematikk og norsk. God vurdering handler
om langt mer enn flere eksamener. En eksamen er en enkelthendelse
som foregår over et relativt kort tidsrom, og der elevene prøves
i et mer eller mindre tilfeldig utplukk av læreplanmål – apropos overflatelæring.
I stortingsmeldingen foreslår også
regjeringen at man øker grensen skolen har for omfordeling av timer
fra 5 pst. til 10 pst. I likhet med flere i komitéhøringen er vi
i Arbeiderpartiet redde for at dette, kombinert med forslaget om innføring
av obligatorisk eksamen i basisfagene, vil kunne føre til en enda
sterkere prioritering av disse fagene på bekostning av andre fag
i skolen. Arbeiderpartiet kan derfor heller ikke støtte at kunst-
og håndverksfaget deles opp. Vi mener at regjeringen heller burde
styrke faget som helhet, både som redskapsfag og som danningsfag.
Vi sier ofte at skolen er lærerens
viktigste ressurs, og hva lærerne bruker tiden sin på, er derfor
avgjørende når vi snakker om best mulig forvaltning av den ressursen.
Arbeiderpartiet mener derfor det bør tas en gjennomgang av det nasjonale
kvalitetsvurderingssystemet. Vi må passe på at dette systemet fungerer
hensiktsmessig, og at kartleggingsverktøyene ikke bidrar til at
vi driver kartlegging for kartleggingens skyld, men at kartleggingen
bidrar til økt læring for elevene.
Og når vi snakker om tid: Mange
har gitt tilbakemeldinger om at det lokale læreplanarbeidet tar
mye tid, og at det er feil bruk av tid. Arbeiderpartiet mener derfor
at det lokale læreplanarbeidet slik det framstår nå, bør avvikles.
Vi vil heller at lærerne skal bruke tiden og kompetansen sin på
å avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen.
Seksåringene som begynte på skolen
i høst, skal stå i arbeidslivet til 2080. Det betyr at skolen må
omstille seg kontinuerlig. IKT og digitale ferdigheter var noe som
man bare for et par–tre tiår siden trodde kom til å gå over. Sånn ble
det heldigvis ikke. Elevene må i framtiden ikke bare gjøres i stand
til å bruke, men også å skape digitalt innhold og digitale tjenester.
Arbeiderpartiet mener det trengs en større satsing på IKT og digitale
ferdigheter enn det regjeringen til nå har lagt opp til, og vi mener
bl.a. at alle elever i skolen må få kjennskap til koding og programmering.
Til nå har jeg snakket utelukkende
om hva elevene må kunne i framtiden. Men hva må lærerne kunne? Regjeringen
har kommet med forslag om en ny, femårig lærerutdanning. Vi hadde
forventet at når man utvider lærerutdanningen med ett år, ja, da
hadde man gjort mer plass til det sektoren, Pedagogstudentene, lærerne
selv og skolelederne har sagt at de ønsker mer av: mer praksis og
mer pedagogikk. Arbeiderpartiet fremmer derfor forslag om å øke
praksis vesentlig i den nye lærerutdanningen samt å styrke pedagogikkundervisningen.
Da nærmer jeg meg en avslutning,
og avslutningen på denne debatten er startskuddet på konkretiseringen,
utarbeidelsen og implementeringen av et nytt læreplanverk. Arbeiderpartiet
forutsetter at det legges opp til gode prosesser som er åpne, og
som inkluderer et bredt spekter av involverte parter. Ekspertgrupper
må ikke kun bety fageksperter, men også ekspertene der ute som kjenner
skoledagen best: skoleeierne, skolelederne, lærerne og elevene.
Det er egentlig nå det hele begynner,
så jeg vil avslutte med å si at vi ønsker hverandre lykke til. Jeg
fremmer med dette forslagene som Arbeiderpartiet står bak i innstillingen.
Presidenten: Representanten
Christian Tynning Bjørnø har tatt opp de forslagene han refererte
til
Henrik Asheim (H) [10:14:17 ] : Meld. St. 28 for 2015–2016
er kanskje den viktigste saken som vi i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen
kommer til å behandle gjennom hele denne stortingssesjonen. Gjennom
denne meldingen både fornyer og videreutvikler vi Kunnskapsløftet,
og vi gir noen viktige signaler om hvilke kompetanser elevene kommer
til å trenge for fremtiden. Ikke minst vil jeg gi ros til regjeringen
for å ha lyttet til mange av de tilbakemeldingene som skolen over
tid har gitt, om hvilke utfordringer og muligheter både lærerne og
elevene står overfor i fremtiden.
La meg allikevel begynne med å trekke
noen lange linjer tilbake til da Kunnskapsløftet ble utarbeidet
og implementert. På begynnelsen av 2000-tallet fikk man det som litt
tabloid ble kalt for PISA-sjokket, men som egentlig avdekket at
for få elever i Norge lærte grunnleggende ferdigheter. Man avdekket
f.eks. at hver femte elev, etter å ha gått ti år i norsk offentlig
skole, ikke kunne lese og skrive godt nok, og at mange dermed droppet
ut av videregående skole fordi de hadde manglende grunnleggende
kompetanser. Derfor ble Kunnskapsløftet, som var et arbeid som ble igangsatt
av Bondevik II-regjeringen og Kristin Clemet, et omfattende arbeid
som resulterte i kanskje den viktigste sosiale reformen vi har vedtatt
på 2000-tallet.
Det var to viktige elementer som
preget Kunnskapsløftet. For det første skulle man gjenreise tilliten
til læreren. Før Kunnskapsløftet ble implementert, var læreplanene veldig
detaljerte når det gjaldt hvilke metoder lærerne skulle bruke for
å undervise elevene. Det som ikke var spesielt detaljert i læreplanene,
var hva elevene faktisk skulle ha lært når timen var slutt. Dette
snudde man trill rundt på ved å si at lærerne hadde metodefriheten,
men man var tydelig på hvilke kompetanser elevene skulle sitte igjen
med etter endt skoledag.
Det andre prinsippet var at for
å kunne slippe skolen fri, for at lærerne skulle ha denne handlefriheten,
og for at kompetansemålene skulle følges opp, måtte man også kartlegge
kunnskapene i skolen. Før Kunnskapsløftet var det nesten ingen kartlegging
av elevenes kompetanse. Det at vi den gangen hadde ganske opphetede
debatter om nasjonale prøver og kartlegging av elevenes læring,
kan nå virke litt rart å tenke på, for i dag er det en ganske omforent enighet
om dette. Så ser vi at resultatene av Kunnskapsløftet begynner å
synes, ikke minst i lesing, hvor elevene nå leser stadig bedre.
Nå skal vi altså videreutvikle Kunnskapsløftet.
Med denne saken legger kunnskapsministeren
opp til en fornying som har vært viktig, nettopp fordi en reform som
har fungert, også må justeres underveis. Det er ingen ting galt
i å erkjenne at samfunnet utvikler seg, og at reformer også kan
trenge justeringer for å fungere. Generell del i læreplanen er f.eks.
fra 1993, og det er all grunn til å anta at det har skjedd en hel
del endringer både i skolen og i elevenes hverdag. Vi har blitt
et mer flerkulturelt samfunn, et samfunn hvor informasjonen er langt
lettere å få, men det skaper også nye utfordringer som skolen må
kunne svare på.
I denne sammenheng vil jeg videreføre
litt av det som også saksordføreren sa. Jeg vil takke komiteen for
godt samarbeid, og ikke minst saksordføreren for å ha loset en stor
og komplisert sak gjennom komiteen på en måte som gjør at vi har
blitt enige om veldig mange av de store linjene. Det gir ro i et
så viktig dokument, en ro som både skolen, lærerne og elevene fortjener.
Vi skal altså gi noen tydelige råd
om hvilke kompetanser man skal ha fremover, og i forlengelsen av
det skal vi også rydde i antallet kompetansemål. Det er mye som
tyder på at med Kunnskapsløftets filosofi om nettopp handlefrihet
for lærerne, men med klare mål, har det blitt veldig viktig å få
«sin» sak inn som et eget kompetansemål. Jeg tror det ikke bare
er jeg fra Høyre som i denne saken har hatt møter med veldig mange
som er for å redusere antall kompetansemål, men veldig imot å fjerne
«sitt» kompetansemål – akkurat som det er stadig flere som jeg har
hatt møte med, som etterlyser flere fag inn i skolen, dvs. «sitt» fag
inn i skolen. Av og til har jeg lurt på om det er nok timer i døgnet
til å gi alle som ønsker seg et nytt fag, det faget de ønsker seg.
Derfor har det fra Høyres side i
behandlingen av denne saken også vært viktig av og til å kunne si
nei, ikke fordi ikke intensjonen er god eller fordi ikke saken er
viktig, men for ikke å gå i den samme fellen som vi forsøker å fjerne,
nemlig at vi fyller skolen med nye mål, nye ideer, nye fag, når
vi egentlig ønsker å gi lærerne og elevene friheten og muligheten
til å fordype seg og drive dybdelæring innenfor noen klare kompetanser.
Innstillingen er, som jeg har sagt,
omfattende. Det er gledelig å merke seg at regjeringens stortingsmelding
i det store og det hele får tilslutning fra Stortinget. Prinsippene for
endring av læreplanen blir vedtatt i dag. Det er også sånn at prinsippene
for generell del, inkludert tidsplanen som regjeringen legger opp
til, blir godtatt – med et verdiløft. Det vil helt sikkert Kristelig
Folkepartis representant utdype nærmere i sitt innlegg. Det blir
tilslutning til en økt fleksibilitet i timefordelingen, men dette
ber samtidig flertallet om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med,
for å redegjøre for hvordan man kan øke fleksibiliteten uten at
det går utover de praktisk-estetiske fagene. For dette er fag som
har fått økt tilslutning, både i meldingen og i komiteens behandling,
på en slik måte at det er viktig at ikke økt frihet for skolen nå
setter det tilbake. Det er også støtte for å dele kunst- og håndverksfaget,
men det er et viktig premiss, også fra Høyre i denne sal, at det
ikke skal gå på bekostning av håndverksfagets kvalitet.
Det vi ikke får flertall for, dvs.
det Høyre og Fremskrittspartiet ikke får flertall for, er kun én
sak, og det er å innføre eksamen i alle tre fellesfag i ungdomsskolen
i 10. klasse. Det beklager jeg, for jeg mener det ville vært både mer
rettferdig og mer ryddig for elevene når de begynner på ungdomsskolen
i 8. klasse, å vite hva de skal opp i eksamen i i 10. klasse, i
stedet for å sitte i den aulaen, som jeg tror mange av oss har gjort,
og håpet på ikke å bli trukket ut, for så å få panikk og lese de
siste to dagene. Men når det flertallet ikke kommer, er ikke dette
noe stort nederlag heller. Det er et signal fra flertallet i Stortinget
og dermed bare å legge bort for denne gang. Så får man ta en ny
runde etter valget neste høst.
Det er også slik at de fire samarbeidspartiene
har blitt enige om at man skal gjennomgå kvalitetsvurderingssystemet.
La meg likevel presisere at dette ikke er en kritikk av at vi har
kartlegging og nasjonale prøver. Tvert imot var det, som sagt, et
av de viktige grepene som Kunnskapsløftet tok. Men det er helt klart
at vi også i den saken hele tiden må vurdere om disse prøvene treffer
riktig, om de kartlegger det vi ønsker å få kartlagt. Stortinget
ber også regjeringen om å gjennomgå vurderingspraksis på standpunktvurdering
og eksamen. Tidligere har også Utdanningsdirektoratet avdekket at
det er en viss forskjell på fastsetting av standpunktkarakterer
ute i skolen, at kompetansen varierer, og det er en naturlig oppfølging
av dette.
Så til læreplanene og behandling
av disse. Det klare, store flertallet i Stortinget sier at læreplanarbeidet
fortsatt skal gjøres ute i skolene. Samtidig erkjenner vi det som mange
lærere spiller inn, nemlig at dette for mange blir et veldig stort
arbeid, og at ikke alltid kompetansen er god nok ute i skolene til
å lage de gode, lokale læreplanene. Derfor oppfordrer vi til mer
støttemateriell og også en del nasjonale tilbud til hvordan dette
kan gjøres. Men jeg vil advare mot å svinge pendelen den veien som
Arbeiderpartiet nå foreslår, nemlig å gå tilbake til nasjonale læreplaner,
for det kan ikke være slik at alt som tar tid, er en tidstyv. Noen
ting man gjør i skolen, gjør man også fordi det blir bedre der ute.
Jeg er helt overbevist om at mellom store, nasjonale, vedtatte læreplaner
og det at man ute på den enkelte skole, i det enkelte fagfellesskapet,
kan utvikle sine læreplaner, blir det siste det beste resultatet,
også for elevene. Derfor vil det ikke få flertall i dag.
Til slutt to stemmeforklaringer
på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet. Vi kommer, selv om vi ikke
sier det i innstillingen, til å stemme for III, som handler om at
lærernes skjønn og faglige kompetanse skal være avgjørende. Det
oppfatter vi egentlig ikke som noen stor endring, og vi mener at
dette heller ikke trekker i en annen retning enn det stortingsmeldingen
gjør. Derfor støtter vi dette, og det er på mange måter en videreføring
av Kunnskapsløftets viktige prinsipp. Høyre og Fremskrittspartiet
kommer også til å stemme for VI. Ettersom vi sammen med Venstre har
sagt at vi ber statsråden komme tilbake med en oversikt over hvordan
man kan sikre de praktisk-estetiske fagene selv om fleksibiliteten
øker, betyr det at vi også synes det er naturlig at statsråden kommer
tilbake med en plan. Dette vil derfor få tilslutning fra regjeringspartiene.
Presidenten: Skal
representanten også ta opp forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre?
Presidenten: Da
har representanten Henrik Asheim tatt opp forslaget han refererte
til.
Lill Harriet Sandaune (FrP) [10:24:37 ] : Fornyelsen av Kunnskapsløftet
skal danne grunnlaget for elevers læring og en aktiv deltakelse
i samfunnet vårt. Dette er et langsiktig arbeid som skal sikre kontinuitet
for både lærere og elever i framtidens Norge. Ludvigsen-utvalgets
to rapporter har sørget for at man har et solid grunnlag å bygge
på når man nå har startet på fornyelsen av Kunnskapsløftet. En del
av dette arbeidet innebærer også at man må stoppe opp og tenke gjennom
alt som faktisk fungerer bra i den norske skolen, samtidig som man
erkjenner at samfunnet vårt er i stadig forandring og trenger fornyelse
og nytenkning.
Læreplanene skal nå fornyes, sånn
at de legger bedre til rette for at elevene skal gå i dybden og
få en helhetlig og varig forståelse av fagene. Endringene skal bidra
til at det blir tydeligere hva elevene skal lære, og at det blir
lettere å vurdere elevenes kompetanse. Arbeidet skal sikre bedre dybdelæring,
sammenheng mellom fagenes kompetansemål på tvers av fag på samme
trinn, bedre progresjon og implementering av fagovergripende kompetanser,
der det er naturlig ut fra fagenes innhold. I samarbeid med relevante
fagpersoner, organisasjoner, skoler og skoleeiere må det utvikles
en strategi for fagfornyelsen som ivaretar bred involvering og tilstrekkelig
tid til hvert trinn i prosessen. Fremskrittspartiet mener at det
er viktig at det nedsettes læreplangrupper som er bredt og hensiktsmessig
sammensatt av lærere med praktisk erfaring fra skolen og andre med
faglig og fagdidaktisk kompetanse. Samtidig må det også sørges for
at lærerutdanningene involveres i selve arbeidet for å sikre en
felles forankring av og forståelse for læreplanene.
Som mangeårig lærer i norsk skole
er jeg også veldig glad for at det nå skal utarbeides en veiledning
til læreplanverket som gir støtte til lærernes planlegging og gjennomføring
av undervisningen. Dette vil være med å sikre likhet for elever
over hele landet. Skolen skal sørge for kunnskap til alle, og det
er derfor viktig at systemet er rettferdig. Elever skal ikke forskjellsbehandles
ut fra hvilken del av landet de kommer fra, eller hvilken skole
de går på. Det er også viktig at man i dette arbeidet er opptatt
av at fagfornyelsen skal bidra til å forenkle lærernes vurderingsarbeid,
samtidig som elevenes behov for tydelige og læringsfremmende tilbakemeldinger
blir ivaretatt. En tydeligere progresjon i kompetansemålene for
fag, og mellom fag, skal også legge forholdene bedre til rette for
å gi en mer presis underveisvurdering.
Et svært viktig punkt i meldingen
er også at regjeringen foreslår å innføre en utdanningsspesifikk
del i de yrkesfaglige læreplanene i fellesfagene matematikk og naturfag. Fremskrittspartiet
merker seg også at regjeringen skal vurdere om man i norsk, engelsk
og samfunnskunnskap skal ha egne yrkesfagsspesifikke deler av læreplanene.
Som lærer med praktisk erfaring fra skolen vil jeg si at jeg virkelig
håper at regjeringen nå iverksetter arbeidet med en yrkesretting
av særlig norsk og engelsk.
Vi i Fremskrittspartiet er også
glad for at det slås fast at en av skolens oppgaver er å forvalte
en nasjonal kulturell arv som alle barn og unge skal få ta del i.
At alle får kjennskap til vår norske kulturarv, gjør livet rikere
og er en forutsetning for at barn, ungdom og voksne fra andre kulturer kan
bli integrert og få et godt liv i Norge.
Kunnskap vil være det norske samfunnets
viktigste kilde til konkurransekraft, og Fremskrittspartiet er glad
for det arbeidet som nå settes i gang med fornyelsen av Kunnskapsløftet.
Anders Tyvand (KrF) [10:28:56 ] : Hvordan vil vi at norsk skole
skal være, hvilke mål skal vi sette oss for skolen, og hvordan skal
vi nå disse målene? Barna våre skal lære enormt mye i løpet av de
årene de går på skolen, og det er viktig at de lærer det de skal.
Det er viktig for den enkelte, det er viktig for samfunnet, og det
er nødvendig for at vi skal kunne opprettholde velferdssamfunnet
og utvikle det videre.
Skole handler om mer enn grunnleggende
ferdigheter. Barn skal lære mer enn å lese, skrive og regne. Da
kan ikke PISA-tester eller andre internasjonale tester være den eneste
målestokken vi bruker for å vurdere om vi har en god skole eller
ikke, for skole handler om så mye mer. Skole handler om å utvikle
hele mennesket – mennesker som er nysgjerrige og kreative, mennesker
som kan samarbeide, mennesker som kan leve sammen, respektere hverandre
på tross av ulikheter, og som tar selvstendige valg, mennesker som
er i stand til å mestre sitt eget liv, og som også er gode medmennesker
og samfunnsborgere. Skole handler ikke bare om utdannelse, men også
om dannelse. Da må vi sørge for at vi skaper en skole som rommer alt
dette, ikke en skole som blir for smal og snever.
Stortinget fatter flere gode og
viktige vedtak i dag. Noen av vedtakene stiller alle partiene seg
bak, og i noen danner en samlet opposisjon flertall mot regjeringspartiene.
Men det er altså mye vi er enige om. Det skal ryddes opp i læreplanene
og legges bedre til rette for dybdelæring. Vi skal tilpasse læreplanene
for yrkesfag bedre til de yrkesfaglige elevene. Folkehelse og livsmestring
skal løftes fram som ett av tre tverrfaglige temaer i skolen. De
praktisk-estetiske fagene skal styrkes, og opposisjonspartiene står
sammen om å be regjeringen komme tilbake med en plan for hvordan
dette kan gjøres.
Opposisjonspartiene vil også ha
en tillitsreform i skolen med mindre detaljstyring av lærerne, og
vi er tydelige på at det er lærernes faglige skjønn og vurderinger
som skal avgjøre valg av metoder og virkemidler i undervisningen. Det
er positivt at regjeringspartiene nå også varsler støtte til dette.
Generell del av læreplanen skal fornyes for å sikre bedre sammenheng
mellom den og resten av læreplanverket. Alt dette er bra, og alt
dette vil være viktig for skolen og elevene framover.
Men i dag sier Stortinget også nei
til forslag fra regjeringen. Vi sier nei til obligatorisk eksamen
for alle i både norsk, engelsk og matte. Kristelig Folkeparti deler
Utdanningsforbundets bekymring for at dette ville ha bidratt ytterligere
til mer vektlegging av disse tre fagene på bekostning av andre viktige
skolefag. I tillegg ville det ha ført til at eksamenskarakterene
utgjorde en relativt større del av elevenes vitnemål, mens standpunktkarakterene,
vurderingen av elevenes prestasjoner over tid, ville bety mindre. Derfor
er jeg glad for at stortingsflertallet sier tydelig nei til dette
forslaget i dag.
Kristelig Folkeparti går også imot
forslaget om å øke fleksibiliteten i timefordelingen fra 5 pst.
til 10 pst. Også dette kunne bidratt til en dreining i retning av
basisfagene på bekostning av andre fag. Det er tross alt positivt
at Venstre har fått med seg regjeringspartiene på å legge noen føringer
for å forsøke å motvirke denne dynamikken noe.
Det er to ting jeg vil nevne til
slutt:
Komiteen løfter fram livsmestring
som et viktig tema, og det er jeg glad for. Det er for mange ungdommer
i dag som har problemer med å mestre livet sitt. Mange opplever et
enormt press, mange føler seg mislykket, og mange er misfornøyd
med måten de lever livet sitt på. Kristelig Folkeparti har tidligere
foreslått å innføre et eget prosjekt som heter «Livsmestring i skolen».
På oppdrag fra regjeringen har LNU arbeidet med en lignende modell,
og jeg regner med at regjeringen vil følge opp dette arbeidet selv
om det bare er Kristelig Folkeparti som etterspør dette i innstillingen.
Det siste jeg vil nevne, er en enighet
i komiteen som Kristelig Folkeparti setter stor pris på. Vi har
lenge ønsket et verdiløft i skolen. Skolen skal være en aktiv verdiformidler,
og skolens verdigrunnlag er nedfelt i skolens formålsparagraf. Men
det er viktig at disse verdiene ikke bare blir honnørord i en lovtekst.
På samme måte som at alle lærere har et ansvar for å jobbe med elevenes
grunnleggende ferdigheter, må alle lærere også ta ansvar for å jobbe
aktivt med skolens formålsparagraf. Derfor er det flott at et samlet
storting nå ber om et verdiløft ved at fellesverdiene i formålsparagrafen
innlemmes bedre på alle nivåer og i alle fag i skolen.
Presidenten: Skal
representanten ta opp forslag?
Presidenten: Da
har representanten Anders Tyvand tatt opp forslag nr. 7, fra Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:34:11 ] : Vi behandler i dag
en viktig stortingsmelding, som flere har sagt, og bakgrunnen for
meldinga er som kjent Ludvigsen-utvalgets grundige arbeid, som ble
presentert i to NOU-er, i 2014 og i 2015. Utvalget skulle peke på
hva elevene ville ha behov for å lære de neste 20–30 årene.
Det er vanskelig å spå om framtida,
men det er iallfall én ting som er sikkert: Samfunnet endres i høyt
tempo. Det er grunnen til at utvalget mente at fire kompetanseområder ville
være viktige som grunnlag for fornyelse av skolen: sjølsagt fagspesifikk
kompetanse, men også kompetanse i å lære, kompetanse i å kommunisere,
samarbeide og delta samt kompetanse i å utforske og skape.
I debattene om skolen er vi ofte
opptatt av den fagspesifikke kompetansen. Vi er alle enige om at
det er viktig, men skolens samfunnsoppdrag omfatter mer enn kompetansemål
i fag. Elevene skal bli hele mennesker, med sjøltillit, gode samarbeidsevner
og forståelse av seg sjøl, forståelse for andre og forståelse for
verden rundt. Derfor har vi også ofte diskusjoner om mobbing og
elevenes psykiske helse.
Jeg ønsker å løfte fram noen poenger
som har vært viktige for Senterpartiet, og som vi har fått oppslutning
om i det vi har skrevet i innstillinga. I arbeidet med meldinga har
Senterpartiet spesielt vært veldig opptatt av den skjevheten vi
har sett utvikle seg i skolen de siste 15 årene. Etter at vi begynte
med PISA-tester, har vi skjenet mot en stadig smalere skole. Vi
mener det er en bekymringsfull utvikling at det er fagene vi tester
elevene i, som har vært førende for skoleutviklingen. Dessverre
har regjeringa gjennom forslag i meldinga forsøkt å forsterke dette
ytterligere, og det er bra at komiteen kommer med en korreks til
dette. Derfor var det nødvendig å påpeke PISA-testenes og de nasjonale prøvenes
påvirkning, som vi mener bidrar til å gi oss en smalere skole. Vi
frykter også at den ensidige fokuseringen på basisfagene forsterkes
over i en smalere lærerutdanning.
Ludvigsen-utvalget har pekt på dybdelæring
som viktig for elevenes forståelse av de enkelte fag og sammenhengene
mellom fagområdene. Alle er enig i dette, men etter Senterpartiets
oppfatning har dessverre ikke alle her i salen skjønt at vi ikke
vil oppnå dybdelæring dersom vi lar internasjonale og nasjonale
prøver legge føringer for innholdet i skolen. Ved å fokusere på
prøvene og øve til prøvene – ja, det øves til og med til kartleggingsprøver
nå for tida – oppnår vi ikke dybdelæring eller -forståelse. Vi øver elevene
slik at de kan svare godt på akkurat det prøvene spør etter. Vi
mener dette verken oppmuntrer til å se sammenhenger eller til å
øke elevenes motivasjon. Derfor er vi veldig opptatt av at de fagspesifikke
kompetansemålene må bli færre, slik at det gis grunnlag for mer
dybdelæring.
I innstillinga har Senterpartiet
lagt stor vekt på å forklare og begrunne hvorfor vi mener de praktisk-estetiske
fagene må styrkes. Derfor har vi skrevet grundig om innovasjon og
entreprenørskap og foreslått å ta inn igjen det regjeringa har utelatt
i Ludvigsen-utvalgets rapport når det gjelder dette temaet. Vi er
litt overrasket over at regjeringa i liten grad har tatt Ludvigsen-utvalgets
fokusering på å styrke elevenes kompetanse i å utforske og skape,
knyttet til kreativitet, innovasjon, problemløsing og kritisk tenkning,
opp i meldinga. Det er litt spesielt, ettersom statsministeren sjøl
framhevet innovasjon som en viktig forutsetning for omstilling i
sitt innlegg i trontaledebatten i forrige uke. Jeg er derfor glad
for at en enstemmig komité har sluttet seg til omtalen av dette
i innstillinga, men siden dette var mangelfullt i stortingsmeldinga,
vil jeg be Stortinget være oppmerksomme. Det er en fare for at det
som er uteglemt, egentlig ikke har et ekte engasjement bak seg.
Det bekymrer Senterpartiet – også med hensyn til hva som kommer
i den generelle delen av læreplanen. Skal skolen bidra til kreativitet,
kritisk tenkning, innovasjon og omstilling, må det ikke bare sies
med ord, men det må kjennes i hjertet.
Jeg har i en rekke innlegg og i
egne forslag tatt opp de praktisk-estetiske fagenes stilling i skolen.
Senterpartiets engasjement for disse fagene handler ikke kun om
å motvirke frafall i videregående skole og behovet for å utdanne flere
fagarbeidere, men det handler om at ungene våre av nødvendighetsgrunner
må få lære seg å lage mat og å lære om å trene, og om fysisk og
psykisk helse. Det handler om folkehelse.
Kunst- og håndverksfaget og musikkfaget
handler om alt fra tradisjonelt håndverk og design til kunnskap
om egen og andres kultur. Skal vi utvikle en teknologisk duppeditt,
trenger vi sjølsagt god kunnskap i realfag, men også forståelse
for funksjonalitet og design. Skal vi være en del av en oppegående
kultur, trenger vi også å lære om og forstå musikk. Det gjør oss
til hele mennesker. Ønsker vi at disse fagene skal ha betydning,
må lærerne også kunne disse fagene. Derfor mener vi at vi må stille
kompetansekrav til lærerne. Derfor er det flott at Kristelig Folkeparti, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti er med på å fremme krav om å innføre
dette.
Samtidig vil jeg advare mot å gå
mot en mer faglærerbasert skole. Vår skolestruktur tilsier at alle
lærere må undervise i flere fag. En faglærerbasert skole vil bidra
til mer sentralisering av skoler, men også gi skolen mindre fleksibilitet.
Derfor mener Senterpartiet at alle grunnskolelærere bør ha ett praktisk-estetisk
fag obligatorisk i sin utdanning. Det vil gi en grunnforståelse
for disse fagene og gi mulighet til å tenke mer kreativt i tilnærmingen
til andre fag. Senterpartiet er imot å dele kunst- og håndverksfaget
i to. Vi vil ikke at elevene skal måtte velge fordypning i håndverk
eller i kunst og estetikk. Vi mener at vi risikerer to ulike fag
på denne måten: ett teoretisk og ett praktisk. Teori er en del av
håndverksfagene og omvendt. Er det frafallet i videregående opplæring
og bekymringen for at en ikke har forberedt elevene på de praktiske
yrkesfagene en er redd for, burde Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti heller pålagt alle ungdomsskoler å tilby arbeidslivsfag
til de elevene som ønsker det. Vi mener også at dersom en skal ha
eksamen i de praktisk-estetiske fagene, er det en praktisk eksamen
som er logisk i et praktisk fag, ikke en muntlig eksamen.
Vi slutter oss til Ludvigsen-utvalgets
syn på hvordan vi skal se på teknologiske ferdigheter i framtida,
og vi er enig i at grunnleggende kunnskap om datateknologi er veldig viktig.
Men når Stortinget er opptatt av teknologisk kunnskap og teknologiske
ferdigheter, vil jeg på vegne av Senterpartiet gjøre oppmerksom
på at den digitale tilgjengeligheten slett ikke er lik i dette landet.
Det kan ikke være slik at vi legger til grunn at digitalt arbeid
skal være en del av den grunnleggende utdanninga, for så ikke å
ta ansvar for at alle har lik tilgang til bredbånd. Slik er det
ikke i dag – og i hvert fall ikke i Oppland. Jeg ber derfor komiteens medlemmer
være klar over det kuttet som er gjort i Nkom-midler for neste år,
slik at det blir sammenheng mellom det Stortinget ønsker, og det
Stortinget gjør.
Det har også vært veldig viktig
for Senterpartiet å bidra til å gjenopprette tilliten mellom lærere
og nasjonale myndigheter. Vi har tatt til orde for en tillitsreform.
Det var også dette jeg snakket om i mitt innlegg i trontaledebatten.
Jeg regner med at Stortinget får anledning til å komme nærmere tilbake
til dette til våren, men flertallet har i dag lagt viktige føringer
gjennom å be «regjeringen sikre at det er lærernes ansvar og faglige
skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas
i bruk i undervisningen for å nå kompetansemål og oppfylle skolens
generelle samfunnsmandat». Med dette har vi startet prosessen med
å gi lærerne tilliten tilbake.
Jeg mener komiteen med denne innstillinga
har bidratt til en første dreining i utdanningspolitikken etter
innføring av OECDs standardtester – PISA:
fra
fokusering på kortsiktig øving og testing for standardkunnskap til
en understreking av å legge til rette for fordypning og forståelse
for sammenhenger mellom fag og områder
fra
mistillit til lærerne til mer anerkjennelse av lærernes kompetanse
og ansvar for å avgjøre metoder og virkemidler i undervisningen
fra
ensidig fokusering på kompetansenivået i basisfagene til forståelse
for at de skapende og kreative fagene vil bidra til økt forståelse,
kritisk tenkning og dybdelæring og på sikt evne til entreprenørskap
og innovasjon og dermed omstilling
Til slutt – kort om ny generell
del av læreplanen: Senterpartiet deler i utgangspunktet Ludvigsen-utvalgets
vurderinger med hensyn til generell del av læreplanen, men det er
beklagelig at flertallet støtter regjeringa i at dette viktige fundamentet
som skolens oppdrag hviler på, ikke skal behandles i Stortinget,
men bare av regjeringa. Vi mener en egen utredning med påfølgende
stortingsbehandling ville gitt innholdet i planen større legitimitet.
Jeg beklager dette og er spent på i hvilken grad regjeringa nå vil
følge opp og avspeile de signaler og den dreiningen som komiteen
nå har gjort.
Helt til slutt vil jeg si at dette
er en gledens dag, fordi vi har klart å begynne å snu skolepolitikken.
Jeg vil ta opp de forslagene vi
har sammen med Sosialistisk Venstreparti, og det forslaget vi er
alene om.
Presidenten: Representanten
Anne Tingelstad Wøien har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Iselin Nybø (V) [10:44:36 ] : Det er ingen som vet hvordan
framtidens jobber og arbeidsliv vil se ut. Det eneste vi vet, er
at mange av de jobbene som folk skal ha i framtiden, ikke finnes
ennå. En av skolens viktigste oppgaver er derfor å utdanne dagens
elever til å håndtere disse skiftene gjennom omstilling og kreativitet.
Ludvigsen-utvalgets arbeid har blitt godt mottatt i sektoren – mye, tror
jeg, fordi det tar inn over seg framtidens utfordringer. Dagens
elever må lære å lære, ikke bare lære.
Jeg er glad for at kunnskapsministeren
i stortingsmeldingen har tatt med mye av det gode Ludvigsen-utvalget kom
med, selv om han ikke trekker alt like langt som det utvalget la
opp til. Et eksempel på det er de grunnleggende ferdighetene, som
beholdes, i stedet for Ludvigsens kompetanseområder. Jeg tror det
er fornuftig. De grunnleggende ferdighetene har satt seg i norsk
skole, og det er dumt å ta dem vekk nå som de både er innarbeidet
og fungerer godt.
Det er mange temaer som har vært
drøftet i denne saken, og jeg rekker ikke å komme innom alle, men
noen av de temaene som har vært diskutert mest, vil jeg si noen
ord om.
La meg begynne med det viktigste,
læreren. Det er bred enighet om at det er læreren som er den viktigste
enkeltfaktoren i skolen. Det er læreren som er nøkkelen. Derfor henger
alt sammen med alt. Jeg er glad for at det nå blir en femårig lærerutdanning,
og at det er satt av penger i statsbudsjettet for å styrke lærerutdanningene.
Slik Venstre ser det, må en god
lærerutdanning følges opp med jevnlig videre- og etterutdanning,
og dette bør være både en rett og en plikt for den enkelte lærer,
og det må gjelde alle lærere. I dag er det sånn at det er de som
underviser i basisfagene, som blir prioritert når det kommer til
videre- og etterutdanning, men det bør etter Venstres mening utvides.
Vi bør også se på mulighetene for å stille kompetansekrav i enda
flere fag, både for å styrke undervisningen og for å løfte statusen
til de andre fagene i skolen.
Dette bringer meg over på noen av
de fagene som har vært diskutert spesielt i arbeidet med denne meldingen, nemlig
de praktisk-estetiske fagene. Hvis vi legger til grunn at vi ikke
kjenner morgendagens arbeidsmarked, men at kreativitet og omstilling
vil være viktige kompetanser, må også skolen gjenspeile et mangfold.
De praktisk-estetiske fagene representerer nettopp denne kreativiteten som
vi snakker så varmt om. De representerer ulike måter å lære på,
og de gir elevene en annen form for kompetanse enn det basisfagene
tilfører dem. Jeg er derfor glad for at et flertall ber om å få
framlagt en plan for hvordan disse fagene kan styrkes både på kort
og på lang sikt, og hvordan vi skal kunne sikre lærerrekrutteringen.
Jeg er også skeptisk til den delingen
av kunst- og håndverksfaget som regjeringen ønsker å se nærmere
på, fordi jeg mener at dette er noe alle elever burde kunne noe
om, og man bør ikke måtte velge vekk den ene eller den andre delen
av dette faget. Jeg deler bekymringen til flere av de instansene
som har uttalt seg i denne saken. Flere har hevdet at dette kan
medføre en svekkelse av den praktiske delen av faget. Dette er en
bekymring vi må ta på alvor, for det er en viktig del av dannelsen
og en viktig del av det elevene bør kunne. Vi vil derfor følge nøye
med på at eventuelle endringer i faget ikke skjer på bekostning
av den praktiske delen.
Jeg har ofte tenkt at jeg skulle
ønske at jeg hadde lært meg touch-metoden den gangen jeg hadde maskinskriving som
valgfag på ungdomsskolen, og det er sikkert flere med meg som tenker
at det er nyttig kunnskap å ha. Men det er ikke det som er temaet
i dag. I dag er det spørsmål om alle skoler skal tilby koding eller
programmering som valgfag eller om dette er noe som alle elever
bør kunne. Vi ser i Europa at flere og flere anser dette for en
viktig kompetanse, og elever rundt om lærer seg dette for å kunne
møte morgendagens utfordringer og arbeidsmarked. Det mener også Venstre
at de bør lære. Dette begynner å bli en så sentral del av hverdagen
vår at det bør inngå som en del av opplæringen for alle elever.
Et annet tema som har vært diskutert
en del, og som mange av høringsinstansene har uttalt seg om, er
departementets forslag om å øke fleksibiliteten mellom fagene fra 5 pst.
til 10 pst. Mange av høringsinstansene har vært kritiske, spesielt
fordi de er redde for at det kommer til å gå ut over de praktisk-estetiske
fagene. Jeg er glad for at regjeringen er med på Venstres forslag
om å komme tilbake til Stortinget med en modell for økt fleksibilitet,
men det må ikke gå ut over de praktisk-estetiske fagene. Vi er ikke negative
til fleksibiliteten, men vi kan ikke stille oss sånn at det er de
praktisk-estetiske fagene som rammes.
Det var Venstre og Johannes Steen
som innførte en felles folkeskole i sin tid. Det er vår oppgave
å videreutvikle den slik at elevene rustes for framtiden. Vi vil
jobbe for en skole der læringsglede, kreativitet og sosial mobilitet
går hånd i hånd.
Audun Lysbakken (SV) [10:49:50 ] : På mange måter representerer
denne debatten og behandlingen av denne innstillingen et paradigmeskifte
i debatten om skole i Norge. Vi går fra et altfor smalt syn på kunnskap
og læring til et bredere syn på læring som legger vekt på dybdelæring
og kreativitet. Vi går fra et ofte for instrumentelt syn på hvordan
man skal lære, til mindre vekt på testing og mer vekt på tillit.
Og vi går fra for mye vekt på teoretisk og tradisjonell undervisning
til større respekt og anerkjennelse for behovet for praktisk og
aktiv læring.
Den store oppgaven nå er å sette
det som Stortinget så tydelig bestiller, ut i livet. Meldingen som
regjeringen la fram, var på mange måter et viktig første steg, i
den forstand at den adopterte så mye av retorikken og den grunnleggende
tenkemåten som lå i Ludvigsen-utvalgets arbeid, men i altfor liten
grad fikk politikken på plass. Det var for mye gammel høyrepolitikk
i det som kom fra regjeringen. Nå sørger stortingsflertallet på
punkt etter punkt for at også politikken kommer på plass.
Det dette handler om, er å skape
en inkluderende fellesskole, en skole som ikke gir opp et eneste
barn. Det er mye godt å si om Kunnskapsløftet, det er mye godt å
si om resultatene av det og utviklingen i norsk skole de siste 10–15 årene,
men det er også sånn at andelen elever som går ut av grunnskolen
uten godkjente grunnskolepoeng, er fordoblet på få år. For mange
får spesialundervisning, og vi ser en virkelighet der ungdommen
og barna våre preges av prestasjonspress, stress og psykiske lidelser.
Alt dette er viktige utfordringer for oss som skolepolitikere. Vi
må skape en skolehverdag og en skoleframtid som gjør noe med disse
utfordringene.
Jeg mener at den innstillingen vi
har på bordet i dag, peker fram mot det som bør bli den nye skoledagen
i grunnskolen i Norge, med et bredere kunnskapssyn, med større vekt
på kreativitet og også på trivsel, som det kanskje nå blir lov å
snakke om igjen i den norske skolepolitiske debatten. Det må også
føre til en diskusjon om tid. Vi kan ikke oppnå dette bare ved å
endre læreplanene, vi må også sørge for at det blir tid i skolen
til alle disse nye elementene, tid til praktisk-estetiske fag og
metoder – som f.eks. drama- og teaterpedagogene, sammen med mange
andre grupper, har minnet oss på gjennom sine aksjoner under behandlingen
av denne meldingen – tid til fysisk aktivitet, til øvingsarbeid
med lærer, livsmestring og skolemat. Det er det vi i SV kaller heldagsskolen.
Men hva man kaller det, er ikke så viktig. Det som er viktig, er
at vi rydder tid i framtidens skole til det Stortinget nå ber om
mer av, og jeg tror nettopp i hvilken retning kommende utvidelser
av skoledagen skal gå, blir en av de viktigste debattene framover.
Så trenger vi et generaloppgjør
med styringssystemet i skolen. På det punktet kommer vi et stykke
med denne innstillingen, men jeg frykter at vi ikke kommer langt
nok. Det er ikke mulig med et bredere syn på læring og kunnskap
i skolen uten at vi også gjør endringer i styringssystemet. De endringene
som vil komme i læreplanene, vil ikke fungere godt nok hvis vi ikke
sørger for at det blir mindre av den typen testing som styrer læringen
inn på smale spor, og hvis vi ikke sørger for at det blir mindre
av unødvendig detaljregulering, kontroll og målstyring, noe som
undergraver tilliten til lærerne.
Derfor er det viktig at det blir
vedtatt at regjeringen må komme med en gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet.
Men det er skuffende at det ikke blir flertall for å iverksette
det med en gang. Jeg synes det er underlig at ikke Kristelig Folkeparti
og Venstre kunne støtte vårt forslag om en umiddelbar iverksettelse.
SV vil også foreslå å gjøre de nasjonale
prøvene til utvalgsprøver, nettopp for å sikre at vi ikke i praksis
gjennom kvalitetsvurderingssystemet beveger oss i stikk motsatt
retning av det vi nå bestiller, nemlig en smalere skole i stedet
for en bredere skole.
Målet med dette arbeidet må være
at det munner ut i en tillitsreform i skolen, at vi endelig kan
svare på det som var temaet i den store lærerkonflikten for to år
siden: ønsket om å gjenreise respekten for norske lærere som fagpersoner
og skape større rom for det faglige skjønnet, den faglige kunnskapen
og møtet mellom læreren og eleven, som er det viktigste i skolen.
Dette innebærer en fornying av norsk skole. Det er på høy tid, og
det er gledelig.
Med det vil jeg ta opp det forslaget
som SV er alene om i innstillingen.
Presidenten: Representanten
Audun Lysbakken har tatt opp det forslaget han refererte til.
Rasmus Hansson (MDG) [10:55:17 ] : Denne stortingsmeldingen
gir gode mål for norsk skolepolitikk. En fornyelse og videreutvikling
av skolen og Kunnskapsløftet er avgjørende for at Norge skal kunne
gjennomføre det grønne skiftet alle synes å være enige om at vi
trenger. Men et grønt skifte er ikke bare marginale justeringer
av noe som ellers er likt det samfunnet vi har i dag. Et grønt skifte
er et skifte til et samfunn der velferd, økonomi, produksjon og
utvikling skjer innenfor de rammene jordas miljø setter, og ikke
lenger er basert på stadig økt konsum av jordas ressurser.
Et skifte til et slikt bærekraftig
samfunn vil være sterkt kunnskapsavhengig. Det vil kreve mer kunnskap,
mer evne til å utvikle kunnskap og mer respekt for kunnskap enn
det vi opererer med i dag. I dette bildet er selvfølgelig skolen
et helt avgjørende redskap for å sikre en slik utvikling. Derfor
hilser Miljøpartiet De Grønne velkommen en bred enighet om at skolen
skal være en læringsarena der elevene får solid kunnskap om samfunn
og historie og hvordan verden er skrudd sammen. Dessuten må skolen utstyre
elevene med forståelse av andre faktorer som er forutsetninger for
at folk kan leve gode liv i et demokratisk samfunn. Å forstå bærekraftig
utvikling og demokratisk medborgerskap, livsmestring og folkehelse
er også viktig for at Norge skal forbli et land det er godt å leve
i.
Lærerne er skoleverkets stamme,
og lærerne må ha et klart mandat og et stort ansvar for å utforme
undervisningen. Miljøpartiet De Grønne er derfor enig med regjeringen
i at innholdet i fagene må utformes av fagfolk, mens politikerne,
sammen med de som jobber i skolen, og de som er elever der, må ta
ansvar for å utforme rammene for at temaene og ambisjonene i den
generelle delen av læreplanen blir godt integrert i opplæringen
til alle elever og lærlinger.
Jeg vil trekke fram tre saker der
De grønne mener at midlene og målene i meldingen ikke henger helt
sammen. Det er eksamen, pedagogisk frihet og gjennomføringen av verdisynet
i den generelle delen av læreplanen.
Å kunne sette seg inn i nye ting
og løse uforutsette problemer er avgjørende kompetanser. Derfor
må dybdelæring og evne til å lære prioriteres enda høyere enn i
dag. Men det finnes lite faglig grunnlag for å hevde at flere eksamener
fremmer dybdelæring og variasjon i læringsstrategier, og at det
vil bidra til å nå de gode målene stortingsmeldingen for øvrig legger
for norsk skolepolitikk. Tvert imot mener vi, i likhet med mange
andre, at tiden er moden for å se kritisk på hvordan vurderingssystemet
kan utvikles i takt med nye behov for kompetanse i samfunnet. Miljøpartiet
De Grønne støtter derfor komitéinnstillingen når det gjelder eksamen
og sluttvurdering. Det er ikke eksamenskarakterene som skaper ny
og framtidsrettet læring i norsk skole, det er vurdering og læring
som skjer i godt faglig samspill mellom lærer og elev gjennom hele
skoleløpet.
Dybdelæring og evne til å lære,
bærekraftig utvikling og demokratisk deltakelse, folkehelse og livsmestring
læres ikke av å måles, det læres av å gjøres. Men det forutsetter
at lærerne, altså de som kan dette, og elevene, som skal lære det
og gjøre det, har tid og ressurser til det i praksis. Det betyr
at vi må gi tid til planlegging og gjennomføring av aktiviteter
med varierte læringsmetoder, og ikke dynge på med eksamener, målinger
og byråkrati.
Etter De grønnes syn er innholdet
i den generelle delen av læreplanen godt, men det er en utfordring
at verdiene i den ikke kan konkurrere i et test- og papirregime
der enkle, målbare kunnskaper alene passer inn. Vi støtter derfor
en gjennomgang av den generelle delen av læreplanen, men vi ønsker
at dagens verdisyn og temaer videreføres og styrkes i det praktiske
læringsarbeidet. Det er i den generelle læreplanen det helhetlige
og viktige verdisynet ligger, og som alle fag skal støtte opp under
– ikke bare i formålsparagrafen, men i skolehverdagen.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:00:08 ] : Saksordføreren
sa at skolen hele tiden må være i endring. Det er noe riktig i det,
skolen må jo speile samfunnet utenfor. Samtidig er det også skolens
oppdrag å ta vare på noe som er uforanderlig, ta vare på noen ting
som står seg over tid, ta vare på en kjerne av kunnskap, det er
utdannelsesoppdraget til skolen, og ta vare på en kjerne av dannelse
– det er skolens dobbelte samfunnsmandat. Det gjenspeiles også i
den fagfornyelsen som regjeringen foreslår i denne stortingsmeldingen.
Dette er altså ikke en omkalfatring av norsk skole. Dette er en
revidering, en fornyelse, en oppdatering av Kunnskapsløftet, en
endring av skolens innhold og rammeplaner og også rammene rundt
skolen, som det, da det ble vedtatt, var bredt flertall for – og
det er bra – og som for øvrig også fikk bred støtte blant lærerorganisasjonene.
Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner det igjen når noen sier at dette
er et linjeskifte for norsk skole. Det virker nærmest som om man
er skuffet over at man ikke finner igjen den stråmannen man selv
har satt opp.
Men vi foreslår noen endringer som
er viktige. Ludvigsen-utvalget har gitt et godt grunnlag, men vi
har ikke videreført alt Ludvigsen-utvalget har foreslått. En av
de viktigste tingene er at vi har hevet fagenes plass tydeligere.
Vi skal ha mer samarbeid, vi skal ha mer koordinering mellom fagene.
Men samtidig må vi basere enhver skolereform på der elevene og lærerne
tilbringer tiden sin, og det er i skoletimene, fagtimene. Vi må
bevare fagenes integritet og bygge på kjernen i faget.
Det er nå ti år siden innføringen
av Kunnskapsløftet, som Høyre og Kristin Clemet gikk i bresjen for.
Det er på tide med en oppdatering av skolens innhold, det er på
tide å fornye læreplanverket. Samtidig er det viktig at vi ikke kaster
barnet ut med badevannet. Vi må bevare og sikre en kjerne av kunnskap
i skolen. Jeg er ikke blant dem som mener at i en tid da alt er
tilgjengelig på nettet, er kunnskap overflødig, kanskje snarere
tvert imot: Nettopp i en tid da det flyter over av informasjon,
er en kjerne av kunnskap viktig. Samtidig må kunnskapen også kobles
til kompetanse. Det holder ikke bare å kunne noe, man må forstå
det, og man må kunne bruke det også. Og igjen må dette knyttes til
fagene.
Det har i debatten vært tendenser
til at f.eks. et begrep som «kreativitet» oppfattes som noe som
nærmest flyter over vannet i Skole-Norge. Men hvis man skal lære
elevene kreativitet, må det skje i arbeidet med fagene. Det betyr at
kreativitet, det å kunne analysere, det å kunne løse nye og ukjente
problemstillinger, vil være litt annerledes i kunst- og håndverksfaget
enn i historiefaget og matematikkfaget.
Målet med fagfornyelsen er bedre
læring og at elever bedre forstår det de lærer. Vi skal fornye fagene
gjennomgående. Vi skal ha et læreplanverk som blir et bedre arbeidsverktøy
for lærerne. Vi skal skape bedre sammenhenger. Vi skal skape bedre
progresjon og få slutt på at det er læreplanmål på forskjellige
trinn som ikke egentlig gir noe nytt eller ny innsikt for elevene.
Vi skal kutte ut og forenkle og slanke læreplanene. Vi skal inn
til kjernen, essensen, anatomien av fagene for å få tydelig fram
hva det er, men også for å gi lærerne, skolen og elevene større
mulighet til å fordype seg, til å gå i dybden, men også til virkelig å
kunne forstå, hvis de sliter med det.
Det er viktig å fornye også generell
del, men ikke fordi dagens generelle del er dårlig – snarere tvert
imot, dagens generelle del er et flott skrevet dokument, som vel
nærmest egenhendig ble ført i pennen av daværende utdanningsminister
Gudmund Hernes. Men fordi Norge har endret seg, fordi – til en viss
grad – synet vårt på hva skolen skal være, og kunnskapen har utviklet
seg, må generell del også følge etter. Det er noen som har tatt
til orde for at generell del nærmest burde skjæres ned så kraftig
at den kunne få plass på et halvt A4-ark. Jeg er grunnleggende uenig i
det. Det er ikke slik at alt som fyller mer enn en halv side i skolen,
er en tidstyv. Generell del må og skal fortsatt være en beskrivelse
av skolens brede samfunnsmandat og en beskrivelse av hvordan skolen,
sammen med hjemmet og resten av samfunnet, skal bidra til å utdanne
og utvikle hele mennesker.
Vi foreslår å beholde de grunnleggende
ferdighetene, og jeg er veldig glad for at det er et klart flertall
for det. Å kunne lese, skrive, regne, kommunisere muntlig og ha
digital kompetanse er helt avgjørende for å kunne klare seg i resten
av skoleløpet. De grunnleggende ferdighetene handler ikke bare om
at man knekker lesekoden i 1. eller 2. klasse. Det handler også
om hvordan man klarer å bruke f.eks. skriftspråket til å kunne uttrykke
seg, delta, forstå og analysere senere i skoleløpet.
Samtidig foreslår vi at det skal
være tydeligere hvilke fag som har eierskap til de grunnleggende
ferdighetene, og vi foreslår at digitale ferdigheter, som dessverre
har vært omsvøpt av en del usikkerhet, skal bli tydeligere.
Vi foreslår også endringer for å
gjøre innholdet i fagene tydeligere og klarere. La meg ta ett eksempel,
som ikke så mange har nevnt, og det er forslagene våre når det gjelder yrkesfag,
om å tilpasse matematikken bedre og tydeligere til den retningen
man har valgt. Vi har i mange år hatt et veldig vellykket prosjekt
som heter FYR, som forrige regjering satte i gang, og som handler
om at man skal yrkesrette fellesfagene på yrkesfagene. Nå tar vi
ett steg lenger og sier at der det er relevant, vil vi også ha egne
læreplaner, ikke med lavere krav, men med mer tilpasset matematikk.
Forslaget vårt om å vurdere og dele
opp kunst- og håndverksfaget må også leses som det samme. Hvis man
går inn og ser på læreplanen for kunst og håndverk, vil man se at
det er fire overordnede temaer – visuell kommunikasjon, design,
kunst og arkitektur. Symptomatisk nok ligger f.eks. det å kunne
bygge og teste bærende konstruksjoner under arkitektur. Etter min
mening har det som mange husker som et fag, som var veldig praktisk,
som dreide seg om håndverksferdigheter, veldig mange steder blitt
et kunstfag og et estetisk fag. Man har studiespesialisert det eller
sett på faget med studiespesialiseringens briller. Det vi kommer
til å jobbe videre med nå og se på, er om faget kan deles opp i
to praktiske fag – det ene som et mer yrkesforberedende håndverksfag,
det andre som et fag som ligger tettere opp til dagens fag, altså
nærmere visuell kommunikasjon, design, kunst og arkitektur. Det
vil etter min mening kunne styrke de praktiske fagenes plass i skolen.
Det er også viktig å ha klart for
seg hvorfor mange er bekymret for de praktisk-estetiske fagene.
Én årsak er at de relativt sett utgjør en mindre andel av skoledagen
i dag enn tidligere. Det er det flere regjeringer som har ansvaret for.
Forrige regjering økte f.eks. matematikktimetallet, vi har økt naturfagtimetallet.
Man har ikke økt timetallet til de praktisk-estetiske fagene. Den
aller viktigste grunnen er at de praktisk-estetiske fagene har svake
fagmiljøer rundt om på skolene. Det er altså for få som etterspør
lærere som faktisk har fordypning, faktisk har utdannelse i de praktisk-estetiske
fagene, som også Senterpartiets representant var inne på. Det gjør
at de praktisk-estetiske fagene har en skyhøy andel lærere uten
kompetanse i faget, og det gjør også at det lett blir pustehullsfag.
De praktisk-estetiske fagene er ikke pustehullsfag, selv om elevene
kanskje kan like dem, de er en sentral og viktig del av allmenndannelsen
og allmennutdannelsen i skolen. Derfor vil en viktig del av å styrke
de praktisk-estetiske fagene nettopp være å vurdere å innføre kompetansekrav
for nye lærere også der, og så må man tenke på hvordan det kan gjøres
på en praktisk måte.
Til slutt litt om prosessen: Vi
som politikere og folkevalgte skal legge de overordnede rammene
for skolen. Det er vår demokratiske oppgave. Men vi skal ikke sitte
og detaljstyre og flikke og lage læreplaner i skolen. Det skal heller
ikke ekspertgrupper i lukkede rom gjøre.
Jeg har fått kritikk fra noen representanter
fra noen partier for at jeg ikke tok flere valg på forhånd i denne
meldingen, for at jeg nettopp åpner for en bred prosess som skal
invitere ikke bare lærerorganisasjonene, men den enkelte lærer,
profesjonen, faglærerne, de som er opptatt av og gløder for fagene
sine, inn i å forme morgendagens skole. Det er et valg jeg står
for ett hundre prosent, for nettopp på den måten kan man lage en
læreplan som ikke bare er faglig solid, men som også har en klar
og sterk forankring i Skole-Norge.
Presidenten: Det
åpnes for replikkordskifte.
Christian Tynning Bjørnø (A) [11:10:19 ] : Komiteen avviser
regjeringens forslag om flere eksamener. Komiteen vil ikke ha økt
fleksibilitet i timefordelingen, som regjeringen i utgangspunktet
la opp til. Komiteen vil gi lærerne økt tillit – at det tas en gjennomgang
av kvalitetsvurderingssystemet. Komiteen forsterker tydelig det
som handler om praktisk-estetiske fag, kreativitet, entreprenørskapstankegang
og IKT, i sin innstilling. Er statsråden komfortabel med at innstillingen
på disse konkrete områdene er en så tydelig korreks til det statsråden
opprinnelig la fram i meldingen?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:11:02 ] : Jeg er komfortabel
med at vi lever i et demokrati, og at vi er en mindretallsregjering.
Sånn vil det alltid være. Den gjengivelsen representanten Tynning
Bjørnø ga, var ikke helt presis. Når det gjelder f.eks. fag- og
timefordeling, har regjeringspartiene et flertall sammen med Venstre
for å se på om man kan gjøre det på en måte som øker fleksibiliteten,
men uten at det går på bekostning av de praktisk-estetiske fagene.
Flere av de andre forslagene til
komiteen mener jeg er helt naturlige oppfølginger, f.eks. når det
gjelder å komme tilbake til en større plan for de praktisk-estetiske
fagene. Vi har nå flertall for å se på om vi skal ha en todeling
av kunst- og håndverksfaget og styrke den praktiske siden ved de
fagene. Da er det også naturlig å komme tilbake til Stortinget og
ta det i en større sammenheng.
Helt til slutt til dette med eksamener:
Det er helt greit at flertallet mener noe annet enn regjeringspartiene.
Det er i og for seg ikke noe overraskende. Men når man argumenterer
som om eksamen i skolen ikke har noen effekt, er man farlig nær
å underminere eksamensordningen som helhet også. Det vil jeg advare
stortingsflertallet mot.
Christian Tynning Bjørnø (A) [11:12:05 ] : Statsråden avslutter med dette som handler om eksamen. Innlegget til
representanten Asheim bekreftet også Høyre og Fremskrittspartiets
enorme tro på at flere obligatoriske tester og eksamener fører til
bedre læring. Det er en interessant studie. For skoleverket er kritisk,
lærerne er kritiske, elevene er kritiske, foreldrene er kritiske,
og heldigvis er flertallet i denne salen kritiske. Vi skal ha eksamen
i norsk skole, men dette handler om omfanget. Professor i pedagogikk
Arild Raaheim har uttalt at eksamen gir overflateorientert læring,
og sier følgende:
«Vår oppgave er ikkje å utdanne
papegøyer. I altfor stor grad driv studentar med reproduksjon av kunnskap.»
Hvordan begrunner egentlig statsråden
regjeringens enorme tro på at flere eksamener fører til bedre læring?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:12:59 ] : Det er minst tre
grunner til at regjeringspartienes forslag er fornuftig. Den første
er forutsigbarheten for elevene. Det betyr at man kan jobbe jevnt
og trutt, for man vet hvilke fag man vil komme opp i – i hvert fall
i de tre grunnleggende fagene norsk, engelsk og matematikk – og
ikke som i dag, hvor det er helt bingo.
Det andre er at vi må – og det vil
jeg anta at også Arbeiderpartiet mener, siden man støtter dagens
eksamensordning – anta og mene at også eksamen har en læringseffekt, at
det at elevene må opp til en større prøve på slutten av året, kan
øke læringstrykket. Det har bl.a. vært forsket på at innenfor f.eks.
matematikk kan det å vite at man vil komme opp i matematikk, gi
læringseffekter som strekker seg over lengre tid – med andre ord
kan eksamen ha en funksjon.
For det tredje: Som jeg sa, er det
helt greit at stortingsflertallet mener noe annet enn regjeringspartiene,
men når man argumenterer mot at eksamen har noen funksjon i norsk
skole, er det eneste logiske steget å ta skrittet helt ut til venstre
og avskaffe eksamen. Hvis det er det som er Arbeiderpartiets nye
politikk, blir det interessant å se.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:14:09 ] : Jeg kan forstå at
statsråden mener at meldinga ikke var noen stor dreining i skolepolitikken,
men innstillinga er det. Det sier jeg på den bakgrunn at den gir
tillit til lærerne og ikke til skolelederne. Det er lærerne som
skal bestemme metodene og hvordan man skal undervise. Det kommer
en ganske kraftig kritikk fra et flertall om målstyringsregimet
– at det gir en smalere skole. Det er en dreining. Det er også en
vektlegging av de praktisk-estetiske fagene og en tilslutning til
mer fokus på entreprenørskap, som er mye tyngre enn det som ligger
til grunn i meldinga. Så er det sagt.
Så tenkte jeg at jeg skulle stille
et spørsmål i forbindelse med dette å styrke praktisk-estetiske
fag. Vi har foreslått at praktisk-estetiske fag skal være obligatorisk
i lærerutdanninga. Statsråden sa til slutt at han ønsket å se på
det å stille kompetansekrav til dem som skal undervise i fagene,
men regjeringspartiene er ikke med på forslagene i innstillinga. Hvordan
ser statsråden for seg at en skal styrke de praktisk-estetiske fagene
hvis vi ikke skal stille krav til dem som skal undervise, og at
ingen skal ha dette som grunnleggende i lærerutdanninga – for da
mister vi jo kompetansemiljøene …
Presidenten: Da
er taletiden ute.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:15:27 ] : Det står jo i meldingen
at regjeringen vurderer om vi skal ha kompetansekrav for nyansettelser
i de praktisk-estetiske fagene. Nå er det ikke nødvendig for Stortinget
å fremme eller stemme for alle forslagene på nytt. Det er tilstrekkelig
at det står i stortingsmeldingen, og det er noe jeg kommer til å
følge opp.
Når det gjelder diskusjonen om målstyring,
er det, så vidt jeg vet, ikke flertall i denne sal for at man skal
gjøre de nasjonale prøvene til utvalgsprøver, som bl.a. SV har foreslått,
og som jeg mener vil være et av de største tilbakeskrittene for
norsk skole på lang, lang tid.
Det er, slik jeg har lest det, heller
ikke slik at det er flertall for forslaget om at vi skal ha en nasjonal
bestemmelse om hvor mange tester kommunene kan få lov til å ha lokalt.
Man kan ha forskjellige meninger om det og stemme forskjellig i
kommunestyrene, men det er noe vi overlater til skoleeierne.
Så er det et flertall for – og det
er jeg veldig glad for, for det er helt i tråd med det vi mener
i meldingen – at de nye læreplanene skal bygge på det samme som
Kunnskapsløftet, nemlig at det er skolene og læreren som skal ha
metodefrihet, mens vi skal sette opp læringsmålene. Det er en viktig
understreking som det er fint at Stortinget gjør.
Anders Tyvand (KrF) [11:16:45 ] : Kristelig Folkeparti har
lenge vært opptatt av å løfte livsmestring tydeligere inn i skolen
og gi rom for undervisning som gjør elevene i stand til å mestre
sitt eget liv. Det er Ludvigsen-utvalget opptatt av, og det er også
komiteen opptatt av.
Kristelig Folkeparti har tidligere
fremmet et forslag om et prosjekt som vi har kalt «Livsmestring
i skolen». Da fikk vi en tilbakemelding fra statsråden om at dette
var noe som kom til å bli ivaretatt i stortingsmeldingen. Jeg skulle nok
ønsket at det ble løftet enda tydeligere fram. Så er det sånn at
regjeringen har selv tatt initiativ til å sette i gang et arbeid
med dette, og det er LNU som har gjort en jobb på vegne av regjeringen.
Mitt spørsmål er om regjeringen kommer til å følge opp og teste
dette ut i norsk skole.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:17:41 ] : Jeg har hele tiden
vært skeptisk til «livsmestring» som et eget fag. Den aller viktigste
grunnen til det er at temaet «livsmestring» hører naturlig hjemme
i flere fag. La meg ta noen eksempler: Det hører naturlig hjemme
i naturfag og biologi, fordi man kan lære om hvordan kroppen fungerer,
hva som er de medisinske årsakene til f.eks. psykiske lidelser.
Det hører naturlig hjemme i mat og helse, hvor man kan lære om hvordan
kosthold henger sammen med hvordan man har det. Det hører naturlig
hjemme i et fag som kroppsøving, hvor man ikke bare skal løpe etter
en ball, men også lære om hvordan kropp og sinn fungerer. Det kan
også høre naturlig hjemme i f.eks. norskfaget eller matematikkfaget,
hvor man skal lære å styre sin personlige økonomi. Det er en av
grunnene til at vi har fremhevet «livsmestring» som ett av tre fagovergripende
temaer som vi mener skal inn i fagene der det er naturlig, problemstillinger
man skal jobbe med. Jeg mener at det vil gi en veldig god forankring
for et mye sterkere arbeid for livsmestring, psykisk helse etc.
i skolen.
Iselin Nybø (V) [11:18:56 ] : I innstillingen viser et flertall til
et Dokument 8-forslag som tidligere har vært behandlet i Stortinget,
der vi ba regjeringen om å utrede hvordan læreplanene kan bidra
til å ivareta at alle elever får et tilbud om en overnattingstur,
f.eks. et leirskoleopphold. Nå har regjeringen lagt fram budsjettforslaget
sitt, og der ser vi at det ligger inne det jeg vil si er et ganske
lite avsnitt der det problematiseres hvorvidt man kan bruke læreplaner
til å pålegge kommuner å gjennomføre en overnattingstur. Man konkluderer
vel i det avsnittet med at det bør skje gjennom lov.
Mitt spørsmål til statsråden er:
Hva mener egentlig statsråden om leirskoleopphold og at alle elever
bør ha et tilbud om en eller annen form for overnattingstur? Mener statsråden
at han nå har oppfylt det som Stortinget ba om i det Dokument 8-forslaget,
hvor vi ba om at han skulle utrede dette gjennom læreplanarbeidet?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:20:01 ] : Jeg er veldig for
leirskole. Jeg er veldig glad for at de fleste elever i Norge får
dra på leirskole. Jeg mener også at det er viktig at flest mulig
får være med, og at ikke foreldre f.eks. av en eller annen grunn
sier at en ikke får være med på leirskole. Det er viktig.
Så er det også en vurdering i denne
saken, som på veldig mange andre områder, nemlig om hva det er som
skal inn i læreplanene av det som går på hvordan man underviser.
Dette går egentlig til kjernen av spørsmålet om metodefrihet. Det
er også noen som mener at vi burde lage nasjonale regler for hvor
mye av undervisningen som skal foregå ute. Det er jeg ikke for.
Jeg er veldig for ute-undervisning, men jeg mener at det må det
være opp til læreren og skolen – metodefrihet – å avgjøre. Å lage
en regel om at man skal ha et så og så langt opphold på leirskole
eller noe annet tilsvarende, mener jeg ikke bør inn i læreplanene.
Det er et spørsmål om metodefrihet. Hvis man ønsker det, må man
gjøre det gjennom lov. Jeg mener dagens regelverk fungerer tilfredsstillende.
Jeg mener det i stor grad gjør at mange får lov til å dra på leirskole,
og ønsker ikke en lovfesting.
Audun Lysbakken (SV) [11:21:18 ] : Det er interessant at det
er opposisjonen som understreker den forandring og fornying som
ligger i denne innstillingen, mens statsråden og regjeringspartiene
forsøker å dysse det ned. Det reflekterer vel nettopp at her er
det et stortingsflertall som presser på for positiv fornying og
forandring, mens regjeringen på en del viktige områder stritter
imot.
Hvis vi skal få til tillitsreform
i skolen, som mange partiers representanter har snakket om i dag
– det er svært gledelig, for ikke så lenge siden var det bare SV
som snakket om tillitsreform – er vi nødt til å gjøre noe med det
nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Vi kan ikke bare endre læreplanene.
Det er dessverre ikke flertall for forslaget om å pålegge statsråden
å iverksette en slik gjennomgang. I stedet er det flertall for en
formulering om å «vurdere en gjennomgang» og komme tilbake til dette
på egnet måte til våren. Det kan bety mange ting. Jeg vil gjerne
vite hva statsråden legger i det, og be ham garantere at dette blir noe
mer enn et nei – nok en gang – til en slik gjennomgang, som så kommuniseres
i et lite avsnitt i revidert nasjonalbudsjett.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:22:30 ] : Meldingen har jo
«fornyelse» i tittelen, så helt fremmed for begrepet «fornyelse»
er vel ikke regjeringen heller. Men når særlig SV forsøker å fremstille
dette som en slags SV-melding, er det fordi SV ikke kjenner igjen
sin egen stråmann, rett og slett.
Til spørsmålet: Det er naturlig
at når man har en gjennomgang av læreplanene, ser man også på kvalitetsvurderingsrammeverket.
Det er naturlig, der kan det være ting som burde oppjusteres og
endres. Det var også noe Ludvigsen-utvalget sa. De foreslo ikke
et offentlig utvalg eller en NOU, men at man skulle se på det i
lys av de nye læreplanene. Det vil ligge et stykke frem i tid, rett
og slett fordi jeg har lagt opp til en ganske åpen prosess, som
også vil ta litt lengre tid enn hvis vi politikere skulle bestemme
alt. Men hvis det representanten Lysbakken lurer på, er om jeg kommer
til å foreslå f.eks. at de nasjonale prøvene skal bli utvalgsprøver,
er svaret på det nei. Jeg mener at det ville vært veldig skadelig
å frata oss et kjempeviktig verktøy i skolen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Trond Giske (A)[11:23:55 ] (leder av komiteen): Etter mitt
syn er denne saken og denne debatten en av de viktigste i Stortinget,
ikke bare for denne komiteen, men også for Stortinget som helhet,
og ikke bare denne høsten, men faktisk også i denne perioden. Hvert
eneste år går ca. 60 000 ungdommer ut av norsk skole og inn i voksenlivet. Etter
hvert utgjør det hundretusenvis av mennesker som skal forme samfunnet,
som skal gå inn i arbeidslivet, og som skal ta ansvaret for landets
framtid. Det er disse som bærer landet på sine skuldre i årene som
kommer, og hvilke kunnskaper, ferdigheter, verdier og holdninger
som disse ungdommene har med seg, er da helt avgjørende for hvordan
samfunnet blir. Av og til snakkes norsk skole ned, men målt på nesten
alle internasjonale statistikker scorer Norge høyest: BNP per innbygger,
livskvalitet, godt land å bo i. Målt på den måten kan ikke norsk
skole være så aller verst, for det er der de har gått, alle de menneskene
som skaper dette gode samfunnet.
Spørsmålet som vi stiller, og som
Ludvigsen-utvalget stilte i sin utredning, er: Hvilke kunnskaper,
ferdigheter og kompetanser trenger framtidens ungdommer? I et 20-årsperspektiv
– hva skal skolen lære dem? Hvilket innhold skal læreplanene i skolen
ha?
Det første veldig positive punktet
er at flertallet i Stortinget sier tydelig fra om at det er ikke
bare for framtidige arbeidstakere at dette valget skal gjøres –
det skal gjøres ut fra et utgangspunkt om at disse menneskene blir
gode samfunnsborgere. De skal ha et bredt spekter av kompetanser, som
selvfølgelig skal fungere i verdiskapingen, men de skal også fungere
som samfunnsdeltakere. Og her er det to store misforståelser. Den
ene er – noe som kanskje har vært gjeldende på venstresiden – at
lesing, skriving og regning er egenskaper som først og fremst handler
om et instrumentelt arbeidslivssyn. Men det er tvert imot: Lesing, skriving
og regning er fundamentale ferdigheter for også å fungere godt som
samfunnsborgere, som skapende mennesker, som lekende mennesker eller
som ansvarlige mennesker. Det er viktig for alt.
På den andre siden har man hatt
et syn om at de praktisk-estetiske fagene og de kreative ferdighetene
osv. er mer som tilleggsverdier å regne. Ja, det er de – de er tilleggsverdier
i mange sammenhenger, men de er også kjerneverdier i framtidig verdiskaping.
Når man spør arbeidsgivere i Norge og internasjonalt om hva de trenger
fra sine arbeidstakere i framtiden, er bl.a. kreativitet, skaperevne og
innovasjon helt grunnleggende ferdigheter. Derfor er det viktig
at komiteen understreker denne bredden, og at flertallet så tydelig
sier at man ikke skal droppe praktisk-estetiske fag til fordel for
såkalte basisferdigheter, men at praktisk-estetisk kunnskap også
er en grunnleggende ferdighet. Riktignok går dessverre ikke flertallet
så langt som Arbeiderpartiet i å ville innføre denne kreativiteten
som en sjette grunnleggende ferdighet. Det burde vi gjøre, for det er
noe som kan trenes opp i alle fag. Nå sier statsråden at det er
mange som har skyld i at praktisk-estetiske fag har fått en mindre
andel totalt sett, for vi har innført flere mattetimer, norsktimer
og engelsktimer osv., men statsråd Røe Isaksen er den første som
faktisk har kuttet i dette, da kulturskoletimen forsvant, nesten
uten protester og med støtte fra støttepartiene i Stortinget. Det
var et skritt i veldig feil retning.
Det tredje punktet er at vi understreker
dybden. Det å ha færre og tydeligere mål, det å kunne gå i dybden
i fagene er det som gir god læring. Metakognisjon, evnen til å reflektere
og tenke over egen læring, er noe som Ludvigsen-utvalget understreker,
og som må følges opp i det videre arbeidet med læreplanen.
Tidlig innsats og tydelige mål for
hva alle skal kunne i starten, er også noe som Arbeiderpartiet har
understreket i sine merknader.
Så til dette med lokalt læreplanarbeid:
Dessverre får ikke Arbeiderpartiet flertall for å si at dette må
ta slutt. Det er nærmest en slakt i evalueringen av lokalt læreplanarbeid.
I Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei, skriver departementet
side opp og side ned om hvor problematisk den modellen har vært.
Vi vet at det tar masse tid, vi vet at det gir store forskjeller,
vi vet at det har vært dårlig kvalitet. Det som statsråden ikke
greier å si, er hvorfor man skal tviholde på det. Hvilke fordeler
gir det at man har ulike kompetansemål i Bergen, Trondheim og Tromsø?
Ja – frihet til variasjon i undervisningsmetoder, ja – frihet til
også å variere innenfor læreplanen. Men gi lærerne ett konkret og
enkelt målstyringsverktøy istedenfor alle de hundrevis av målene,
lokalt og sentralt, som skaper en byråkratisk og tidkrevende skole.
Mer tid til læring og mindre tid til byråkrati ville vært en reform
som virkelig hadde hjulpet de målene vi setter i denne behandlingen
av meldingen.
Kari Raustein (FrP) [11:29:26 ] : Dette forslaget til fornyelse
av innholdet i grunnskolen og videregående opplæring er svært viktig,
særlig fordi forslagets mål vil gi mer dybdelæring og bedre forståelse.
Fremskrittspartiet synes det er positivt at mye av meldingen bygger
på Ludvigsen-utvalgets rapport Fremtidens skole.
I bunn er vi alle enige om viktigheten
av at lik rett til utdanning har gjort Norge til et land med høyt
utdanningsnivå. Grunnlaget vi gir barn og unge, både i barnehage
og skole, er avgjørende for at vi skal lykkes som kunnskapsnasjon.
Men samtidig må vi erkjenne at ingen mennesker er like, og at vi
har ulike måter å tilegne oss lærdom på. Vi må ha en skole der alle
elever skal få utfordringer å strekke seg etter. Mer vekt på fungerende
tilpasset opplæring og tidlig innsats vil gi både de som sliter,
og de faglig sterke elevene bedre trivsel og bedre læring.
Vi trenger nyttige verktøy som kan
bidra til bedre læring i norsk skole. Både nasjonale og internasjonale
målinger er viktige verktøy for skoleeiere, skoleledere og lærerne.
Resultatene av disse prøvene må brukes aktivt, slik at man over
tid vil kunne se utviklingen i ferdighetene i lesing, regning og
engelsk. Fremskrittspartiet vil dog understreke at vi ikke må ha
for mange ulike tester og prøver.
Ludvigsen-utvalget trekker fram
kreativitet og elevenes kompetanse i å utforske og skape kompetanse
med stor samfunnsmessig verdi. De praktiske og estetiske fagene
i skolen spiller en viktig rolle her. Fremskrittspartiet mener derfor
at det på sikt bør stilles kompetansekrav til lærere som skal undervise
i de praktisk-estetiske fagene.
Vi har nå vedtatt en ny og bedre
lærerutdanning. Neste generasjon lærere vil få mer forskningsbasert
kunnskap, mer faglig fordypning og mer praksis før de skal ut i
jobb. Rammeplanen vil da gi lærerne mulighet til å velge fordypning
i sine undervisningsfag, noe som igjen vil gi større dybde i undervisningen.
Norge er avhengig av innovasjon,
verdiskaping og effektiv utnyttelse av all kompetanse. De eksterne
fagmiljøene – private og selvstendige initiativer, som ofte kommer opp
med gode metoder og nye måter, samtidig som de besitter tung kompetanse
– bør benyttes mer i den vanlige skolen. Eksempler på disse er Ungt
Entreprenørskap, Teach First og First Scandinavia med sine Newton-rom.
Den teknologiske utviklingen går
raskt, og arbeidslivet stiller nye og høyere krav til arbeidstakernes
IKT-ferdigheter. Det er derfor viktig med en satsing på IKT i skolen. Fremskrittspartiet
vil understreke at kvaliteten og innretningen på en IKT-satsing
er et kritisk punkt. Dette må ikke skje som et internt arbeid i
direktoratet, men i en bred og åpen prosess der lærerutdanningene,
IKT-miljøene og profesjonsorganisasjonene får bidra. Vi ser fram
til å følge regjeringens arbeid med dette og synes det er gode signaler som
gis i denne meldingen.
Fremskrittspartiet mener det er
viktig å yrkesrette fellesfagene på yrkesfag. Det er svært viktig
å gjøre skolen relevant og interessant for elevene og dermed hindre
frafall. De som velger yrkesfag, gjør det fordi de har lyst til
å lære seg et spesielt fag, og da bør teorifagene de må gjennom,
stå i best mulig sammenheng med fagretningen. Fellesfagene norsk,
engelsk og matematikk må oppleves relevante for den fagretningen
de har valgt å gå på. En god yrkesretting av fellesfagene vil føre
til mindre frafall i videregående skole og flere fagarbeidere som
kan gå ut i jobber som er svært etterspurt i arbeidsmarkedet. Dette
vil være positivt både for miljøet på yrkesfag, for den enkelte
elev og for samfunnet, som vil få økt verdiskaping.
Marit Nybakk hadde her overtatt
presidentplassen.
Marianne Aasen (A) [11:33:59 ] : Jeg starter med en betroelse:
Å være stortingsrepresentant krever tålmodighet – til tider vel
mye tålmodighet. At ting tar tid i et demokrati, har sine gode sider,
selvfølgelig, men noen ganger settes tålmodigheten på litt for store
prøver.
Mange har snakket om yrkesretting
av fellesfagene i videregående opplæring. En egen yrkesrettet eksamen
i engelsk i yrkesfag er en sak som har satt tålmodigheten på prøve.
I 2008 kom Karlsen-utvalget med sin utredning: Fagopplæring for
framtida. I denne utredningen vises det til at vi må ha mye mer
yrkesretting av fellesfagene. Blant annet foreslår de helt konkret
at formelle forhold som f.eks. eksamensordninger må støtte opp under
muligheten til å yrkesrette opplæringen. I behandlingen av stortingsmeldingen
som fulgte etter det, i 2009–2010, ble dette vedtatt enstemmig.
Årsaken til at alle har gått inn
for dette tidligere, er at lærerne sier klart og tydelig at skal
vi klare å yrkesrette fellesfagene, må det ligge i eksamen. Hvis
ikke blir det veldig vanskelig å gjøre det i praksis. Og vi har
felles eksamen i engelsk på videregående for dem som går på yrkesfag,
og for dem som går på studieforberedende, så vi har dermed ikke
yrkesrettet eksamen.
Statsråden nevnte yrkesretting i
matematikk i sitt innlegg, og det er bra at det blir mer av det,
men det er mye enklere siden matteeksamen er lokalt gitt – i likhet
med norskeksamen. Engelsk står igjen, selv om dette ble vedtatt
i 2010 – enstemmig. Igjen vedtar vi dette enstemmig i dag, og det
er svært bra. Men ved en inkurie fremmes dette ikke som et romertallsvedtak.
I desember i fjor stilte jeg skriftlig
spørsmål til statsråd Røe Isaksen om denne saken, og i sitt svar
skrev statsråden at dette var til vurdering. I stortingsmeldingen
foreslås det ikke å gjøre noe med engelskeksamen for yrkesfag.
Jeg vil med dette innlegget utfordre
statsråden til å svare på hva han nå helt konkret vil gjøre med
engelskeksamen. Forhåpentligvis bekrefter han at en ny eksamen innføres
skoleåret 2017–2018. Det har vært nok venting på dette nå, og det
vil være en fin markering av at det er ti år siden Karlsen-utvalget
la fram sin utredning, Fagopplæring for framtida.
Christopher Wand (H) [11:36:49 ] : For over ti år siden la
daværende kunnskapsminister Kristin Clemet fram det som ble Kunnskapsløftet.
For dem som ikke husker det: Dette skapte ganske store protester
fra norske venstreside.
Nå, et tiår senere, er det et samlet
politisk miljø som mener at Kunnskapsløftet tok Skole-Norge i riktig
retning. Derfor er det bra at det nå også er stor enighet om fornyingen
av meldingen.
Samtidig er det litt synd at det
ikke blir flertall for forslaget om endringen i eksamensopplegget
for 10.-klassingene. I dag oppleves eksamensordningen som urettferdig for
elevene. Det vil slå ulikt ut for elevenes grunnskolepoengsum om
de kommer opp i et fag de mestrer godt, eller i et fag de mestrer
dårlig. Gjennomsnittet på skriftlig eksamen i matematikk ligger
f.eks. lavere enn gjennomsnittet i engelsk.
En obligatorisk eksamen i norsk,
matte og engelsk ville gitt alle elever en mulighet til å få en
mer intensiv opplæringsperiode i disse fagene. Studier fra NTNU
viser at dette kan være spesielt bra for de elevene som kommer opp
i matematikk. I tillegg vil en mer intensiv læring fram mot eksamen
være en verdifull erfaring i seg selv.
Et moderne kunnskapsløft må også
si noe om IKT og digitalisering. Da kunnskapsløftet ble lagt fram,
hadde skolene egne datarom, elevene brukte disketter, og IKT-opplæringen
gikk stort sett ut på hvordan man skulle skru på pc-en og koble
til ISDN-linjen. I dag er dataferdigheter grunnleggende i de fleste
fag.
Digitale ferdigheter er derfor en
av de fem grunnleggende ferdigheter som skal videreutvikles i forbindelse med
fagfornyelsen. Særlig for regning og digitale ferdigheter skal det
bli tydeligere hvilke fag som har hovedansvar for å utvikle ulike
sider ved ferdighetene.
Fra og med høsten 2016 er det også
igangsatt et forsøk med programmering som valgfag på ungdomstrinnet. Gjennom
dette pilotprosjektet vil regjeringen legge til rette for erfaringsdeling
og kunnskapsutvikling om bruk av programmering i skolen.
Mye er bra i norsk skole, men mye
kan også bli bedre. Derfor er det fint at vi får til en fornying
av en viktig og riktig reform som Kunnskapsløftet. Vi har en bred
prosess bak denne meldingen og legger i dag til rette for mer og bedre
kvalitet i opplæringen for framtidens generasjoner.
Martin Henriksen (A) [11:39:25 ] : Når man snakker med mange
av dem som jobber med yrkesfag og fagutdanning, enten det er lærere,
instruktører eller parter som LO og NHO, er de opptatt av at man
må gi elevene praktisk kunnskap og praktiske ferdigheter tidlig,
at man må utvikle ikke bare teoretiske ferdigheter, at man må pirre nysgjerrigheten
for praktisk arbeid og bruke praksisnære metoder i hele skoleløpet.
Skolen i dag, fra 1. klasse og ut
ungdomsskolen, er i for stor grad lagt opp som et slags studieforberedende
løp. Det akademiske perspektivet har fått stor plass i skole- og
læreplaner. I seg selv er ikke det et problem. Utfordringen er at
øving i praktiske ferdigheter, praksisnær undervisning, praktisk-estetiske
fag, har fått andreplassen i mange sammenhenger. Det er en utvikling
mange partier over mange år må ta felles ansvar for.
Behandlingen av denne stortingsmeldinga
kan imidlertid rette på mye av dette. For Arbeiderpartiet er vektlegging
av kreativitet, innovasjon, problemløsning og kritisk tenkning viktig,
i tillegg til økt læring for elevene. Arbeiderpartiet er bl.a. opptatt
av plassen de praktiske og estetiske fagene har i skolen. Her er
ikke flertallet i denne salen fornøyd med meldinga, og vi ber regjeringa
komme tilbake med en plan for å styrke de praktisk-estetiske fagene. Det
ser vi fram til.
Vi mener også, i likhet med flertallet,
at man må vurdere fag som drama og teater. Det er også nødvendig
å endre yrkesfagene. Det er en større debatt, som vi kommer tilbake
til. Men yrkesretting av fellesfagene er en viktig del av dette.
Ludvigsen-utvalget skrev om innovasjonskompetanse
i framtidas skole – et stort ord, men helt sentralt for næringslivet
og for den økonomiske utviklingen, i tillegg til utviklingen av
elevene. Det er derfor Arbeiderpartiet foreslår en sjette grunnleggende
ferdighet som skal styrke elevenes kompetanse i å utforske og skape.
Framtidas arbeidsliv stiller store krav til kunnskap, til samarbeid,
til problemløsning, til å finne nye løsninger. Dersom elevene virkelig
skal forberedes til et arbeidsliv og et samfunn som trenger kreativitet,
innovasjon og kritisk tenkning, må disse ferdighetene integreres
i skolen. Kreativitet er ikke noe man sitter med på et kontor. Innovasjon
oppstår ikke utelukkende av fagkunnskap. Det er en måte å lære å
tenke på som henger sammen med alt annet elevene lærer og gjør, og
da er også metoder viktig. Å gi kreativitet og innovasjon en sentral
plass i skolen gjennom en grunnleggende ferdighet til å utforske
og skape er viktig for elevene og for framtidas samfunn.
Kristin Vinje (H) [11:42:41 ] : Regjeringen har høye ambisjoner
for Norge som kunnskapsnasjon. Kunnskap og kompetanse er en forutsetning
for å finne gode løsninger på dagens og morgendagens samfunnsutfordringer. Derfor
er også kunnskap og utdanning en av regjeringens aller viktigste
prioriteringer.
Som vi har hørt her: Det er mye
bra i skolen, men en av utfordringene er at vi ikke klarer å mobilisere
all den kraften vi vet at elevene har i seg. Videre er det slik
at det er for mange elever som kan for lite når de går ut av skolen, og
det er for mange som mister motivasjonen og dropper ut av videregående
skole.
Stortingsmeldingen Fag – Fordypning
– Forståelse En fornyelse av Kunnskapsløftet, som bygger på Ludvigsen-utvalgets
utredninger, svarer på mange av de utfordringene vi ser. Et av hovedgrepene
i meldingen er mer dybdelæring. Kunnskapsløftet skal videreføres
samtidig som det skal legges bedre til rette for at elevene kan
gå dypere inn i fagene og få større mulighet til å utvikle grunnleggende ferdigheter.
Det er stor enighet om at konsentrasjon om færre mål vil gi elevene
mer verdifull læring. Det er viktig og riktig at vi nå rydder plass
til å gå mer i dybden for å sette elevene i stand til å tilegne
seg kunnskap og få større mulighet til refleksjon og forståelse.
Et annet viktig grep i meldingen er at regjeringen vil styrke de
praktiske og estetiske fagene.
Meldingen tar også til orde for
at skolens brede dannelsesoppdrag skal ha en tydeligere plass i
skolehverdagen. Tre tverrfaglige temaer som vil prege samfunnsutviklingen,
skal prioriteres. Det er demokrati og medborgerskap, bærekraftig
utvikling og folkehelse og livsmestring. Disse grepene vil forhåpentligvis
bidra til en skole som gjør at flere opplever lykken ved å mestre,
at flere lærer mer, og at flere elever fullfører og består. Men
det er verdt å merke seg at jobben ikke er gjort når vi vedtar denne
meldingen. Vi legger kun de overordnede føringene, så skal regjeringen
i tett dialog med skolesektoren og fagfolkene legge rammene for
fornyelse av læreplanene. Og det er verdt å merke seg at det til
syvende og sist er sektoren selv og fagfolkene som skal gjøre de
konkrete faglige vurderingene.
Vi har i løpet av de siste ti årene
fått økt oppmerksomhet om betydningen av grunnleggende ferdigheter.
Jeg er ikke i tvil om at skolen trengte Kunnskapsløftet. Det har resultert
i at andelen elever med laveste nivå i leseferdigheter er redusert
fra 12 pst. til 5 pst. på 4. trinn og til under 1 pst. på 5. trinn.
Det er fremdeles slik at noen fag, de såkalte basisfagene, som norsk,
engelsk og matematikk, er helt sentrale for at elevene skal kunne
lykkes med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter. Når vi vet at
mange sliter med grunnleggende ferdigheter, er det nødvendig å fortsette
satsingen på basisfagene samtidig som vi fornyer innholdet i skolen.
Skolen er en av samfunnets aller
viktigste institusjoner. Uansett hvilket utgangspunkt man har, vil
vi at skolen skal gi alle barn like muligheter til å utvikle sitt
potensial.
Kent Gudmundsen (H) [11:46:03 ] : Barna våre er det viktigste
vi har. De er vår framtid, og for noen heldige av oss er de også
en liten del av oss. Alle barn fortjener å bli sett, få muligheten
til å utfolde seg og følge sine drømmer.
Selv om vi er et av de landene i
verden som bruker mest på å gi ungene en god oppvekst, gjennom barnehage
og grunnskole, ser vi at for mange går ut av ungdomsskolen uten
å kunne lese og skrive tilstrekkelig til å bygge videre på utdanningen
sin.
Når vi i dag foretar en justering
av Kunnskapsløftet, ti år etter innføringen, er det verdt å huske
at man skal ikke mange årene tilbake før dette skiftet i norsk skole
– da visste man egentlig ikke så mye om tilstanden og læringen i de
norske klasserommene. PISA-sjokket, som flere har vært innom her
i dag, medførte en viktig erkjennelse og et skifte i norsk skole.
Grunnleggende ferdigheter fikk økt fokus, og læreplanmålene erstattet
den tradisjonelle skolebokundervisningen. Jeg husker selv godt hvordan
vi sprang gjennom de ulike sidene og kapitlene i de ulike skolebøkene
for å nå alle målene i faget. I dag ser vi heller hvordan vi når
mål gjennom de felles læringsmålene som er i læreplanene, og da
gjelder dette for alle elever i hele landet. Det har vært en god
endring, et godt skifte, som har skapt en frihet ute i klasserommene
som gjør at vi får nødvendig dynamikk.
Samtidig er det viktig å se på at
overgangen fra skolebøker til læreplanmål, kombinert med mange gode
intensjoner om nye læreplanmål, imidlertid har gjort at vi nå springer
gjennom læreplanmålene istedenfor å springe gjennom lærebøkene.
Derfor er jeg veldig glad for at vi nå i dag skal stake ut en ny
kurs hvor vi rydder i disse mange målene og sikrer større muligheter
for tilpasning og dybdelæring, og også hvordan vi sikrer lærerne
og elevene en bedre skolehverdag med fokus på læring.
Når dette kombineres med tverrfaglige
tema, som flere også har vært inne på i dag, mener jeg at vi får
en helhetlig norsk skole, som ivaretar behovet for balanse mellom
dybde og bredde, refleksjon og kreativitet.
Like viktig synes jeg det er å peke
på de endringene som foreslås for de teoretiske fellesfagene i yrkesutdanningene.
Næringslivet, elevene og de videregående skolene har jo etterlyst
disse endringene lenge, og nå foreslår vi å ta grep som gjør at
matematikk, naturfag, norsk og engelsk blir mer relevant. Først
ute er matematikk og naturfag. Når det gjelder matematikk, betyr
dette f.eks. at elektrofag får en styrking av algebra, geometri
og trigonometri, mens restaurant- og matfag får en styrking av grunnleggende
tallregning og økonomi. Sånn styrker vi yrkesopplæringen i Norge.
Tiden er inne for en oppdatering
av skolens innhold. Jeg er derfor veldig fornøyd når vi nå fornyer
læreplanverket fra Kunnskapsløftet og legger bedre til rette for
en bedre skole.’
Audun Lysbakken (SV) [11:49:23 ] : Jeg må et lite øyeblikk
tilbake til kvalitetsvurderingssystemet, for det er helt åpenbart
at hvis vi skal få til det som er det tydelige ønsket til stortingsflertallet
i denne innstillingen – mer tillit til lærerne, mindre målstyring
og kontroll, et bredere læringssyn, en mer praktisk og variert skole
– oppnår vi ikke det gjennom endring i læreplanene alene. Endring
i læreplanene er selvfølgelig fundamentalt for å få det til, men
vi må også gjøre noe med styrings- og vurderingssystemet fordi det
for ofte i dag presser lærernes innsats i klasserommet, hele måten
skolen styres på og måten faget undervises på inn i et for smalt
spor.
Derfor er det problematisk, synes
jeg, at det på den ene siden er så bred oppslutning om ønsket om
en tillitsreform i skolen og på den andre siden er så utydelig hva
stortingsflertallet vil med det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet.
Hvis vi skal få til en tillitsreform i skolen, må vi også ha en
gjennomgang av dette systemet for å sørge for at det virker i forhold
til det målet. Ludvigsen-utvalget var veldig tydelig på at en sånn
gjennomgang var nødvendig. Regjeringen droppet det i sitt arbeid
med meldingen. Det er et veldig tydelig signal om at regjeringspartiene
ikke ser behov for en sånn endring.
Når det da lå på bordet i komiteen
– og også med tanke på det som nå ligger som et forslag fra SV,
Arbeiderpartiet og Senterpartiet, et forslag om at en sånn gjennomgang skal
iverksettes, som det står, og videre at målet skal være å videreutvikle
og endre systemet i tråd med anbefalingene fra Ludvigsen-utvalget
– ble det tydelig hvor svak formuleringen i det som faktisk blir
vedtatt i dag, er. Der står det ingenting om Ludvigsen-utvalgets
anbefalinger. Det står ingenting om at det skal være videreutvikling
og endring. Derfor er jeg forundret, og jeg vil be representantene
fra Venstre og Kristelig Folkeparti om å ta ordet og begrunne hvorfor
det de i dag stemmer for, er nok. Jeg kan ikke se annet enn at det
som nå får flertall, er en for svak formulering. Den legger ingen
føringer for reell endring. Den legger ikke engang føringer for
at vi skal få en gjennomgang, bare at regjeringen skal vurdere en
gjennomgang. Det har regjeringen allerede gjort og konkludert med
nei. Den legger heller ingen føring som gjør at regjeringen er nødt
til å komme tilbake med en egen sak i Stortinget. Den kan like gjerne
utkvittere hele dette punket gjennom en kort bemerkning i revidert
nasjonalbudsjett om at regjeringen fortsatt ikke ønsker å gjøre
dette.
Derfor er jeg forundret over at
Kristelig Folkeparti og Venstre ikke støtter vårt forslag, og jeg
vil også be dem redegjøre for hva slags forventning de har til statsråden
i denne saken.
Norunn Tveiten Benestad (H) [11:52:43 ] : Fornyelsen av Kunnskapsløftet,
som vi skal vedta i dag, har skapt stort engasjement. Vi vet alle
her at nøkkelen til å utvikle elevenes sosiale og faglige kompetanse
og læring ligger i det profesjonelle lagarbeidet i skolen og i skolesektoren som
helhet. Regjeringa har, som statsråden både sier og viser i praksis,
store ambisjoner for skolen og elevene våre. Flere barn trenger
å mestre de grunnleggende ferdighetene. Det er i stor grad enighet,
både politisk og i sektoren, om at det må ryddes i kompetansemålene
og skaffes større rom for dybdelæring i fagene. Det viser også denne debatten
tydelig.
Det er lenge siden Kunnskapsløftet
ble innført og enda lenger siden den generelle delen av læreplanverket
ble skrevet, tilbake på 1990-tallet. Derfor er det på sin plass med
en fornyelse og justering av en del punkter i grunnlagsdokumentene
og plattformen for arbeidet i skolene våre. Hensikten er at formålsparagrafen,
den generelle delen av læreplanen og læreplanene i fagene henger godt
sammen.
Dagens elever skal rustes for morgendagens
arbeidsliv. De står overfor et arbeidsliv og en samfunnsutvikling
som er ganske annerledes enn det vi så for oss da vi hadde vår skoletid.
Internasjonalisering og digitalisering bringer ikke bare nye muligheter,
men også utfordringer, som må håndteres. Derfor er det viktig at
den generelle delen av læreplanverket virkelig bidrar til å skape
en helhetlig plattform, på kryss av fag og faglige mål.
De tre nye temaene som skal prege
fagfornyelsesarbeidet, folkehelse og livsmestring, bærekraftig utvikling
og demokrati og medborgerskap, er knyttet til viktige verdier og
speiler noen av de store utfordringene i samfunnet vårt. Jeg er
særlig glad for at begrepet «medborgerskap» løftes fram. Det er
et godt begrep, og det er nært knyttet til det gamle uttrykket å
gjøre elevene til «gagns menneske». I tillegg innebærer det også
deltakelse fra hver enkelt. Danningsaspektet henger nært sammen
med kunnskapssatsingen og står ikke i motstrid til den, som man
av og til kan få inntrykk av i den offentlige debatt.
Kompetansemål, timefordeling, fleksibilitet
og forholdet mellom de praktisk-estetiske fagene og teorifagene
er viktig. Det samme har debatten om vurderingsformer vært. Det
er ikke mulig å kommentere alt dette her og nå, men jeg har lyst
til å komme med en kommentar knyttet til eksamensdiskusjonen. For
min del handler det om to aspekter. Det ene er knyttet til forutsigbarheten,
det andre er knyttet til rettferdigheten – eller mangelen på det
i dagens trekkordning.
Vi viderefører nå Kunnskapsløftet
med noen justeringer. Jeg håper og tror at både elever og lærere
– og også foreldre – vil få et enda bedre grunnlag å arbeide ut
fra, for å utvikle nettopp det profesjonelle lagarbeidet i og rundt skolen
som våre elever trenger.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:55:48 ] : Jeg har lyst til
å kommentere to konkrete ting som har vært oppe.
Det ene er spørsmålet om lokalt
læreplanarbeid. Man skal ikke lage en helt egen læreplan lokalt,
men man har jo alltid måttet jobbe med den nasjonale læreplanen
også lokalt. Så er det selvfølgelig slik at jo mer detaljert en
nasjonal læreplan er, jo mindre lokalt arbeid er det. Jeg mener at
det har flere fordeler at man i Kunnskapsløftet gjorde en endring
– fra veldig detaljerte og metodeinngripende læreplaner til dagens
prinsipp. Det synliggjør ansvaret for undervisningen på en tydeligere
måte, det lar læreren og skolen få legge opp gode, tilpassede løp,
og det styrker også det profesjonelle ansvaret.
Men når det er sagt, synes jeg det
er viktig ikke å lage en skinndiskusjon om dette. Selv om Arbeiderpartiet
ikke har flertall for sin ganske bastante formulering, der man slår
fast at det skal være læreplanmål i absolutt alle fag på absolutt
alle trinn, sier regjeringen – og det er også det flertallet slutter
seg til – at det er noe vi gjerne ønsker å vurdere, men det må også
være en faglig vurdering. Det betyr at det kan være gode argumenter
for f.eks. at man burde ha flere læreplanmål på det enkelte årstrinn
fra 5. til 7. klasse. Vi sier at vi vil vurdere å ha det etter 2. klasse
i de fagene som ikke har det, og at det blir konkrete oppdrag i
oppfølgingen videre, men det betyr ikke nødvendigvis at man må ha
det på absolutt alle trinn. Det må være en konkret, faglig vurdering.
Jeg er enig i deler av kritikken
som kommer mot det såkalt lokale læreplanarbeidet, men jeg mener
at det er godt ivaretatt, og at vi har funnet en god balanse i det
vi foreslår.
Så spør representanten Marianne
Aasen – hvorfor ikke gjøre det også for engelskeksamen? Jeg skjønner
at representanten Aasen blir litt deprimert når man tenker på hvor lenge
det har vært. Det gjelder altså ikke lokalt læreplanarbeid, men
egen yrkesrettet del. Vi foreslår også det, i praksis. Grunnen til
at vi startet med matematikk og naturfag, er at der har vi hatt
faggjennomganger som anbefaler, etter at vi eksplisitt har spurt,
at man skal ha egne læreplaner for de forskjellige yrkesfagprogrammene,
altså tilpassede læreplaner. Man må jo ha en egen læreplan hvis
man skal ha en egen eksamen. Vi skriver på side 53 at når man får
en faggjennomgang i norsk, engelsk og samfunnskunnskap, skal de
«også vurdere behovet for yrkesfagspesifikke deler i disse læreplanene».
Det er det som åpner for at man kan ha en egen eksamen. Jeg er veldig
tilhenger av det. Det er noen problematiske sider der, for det må
være jevngodt på alle de forskjellige studieløpene, uavhengig av hva
man velger, slik at man f.eks. kan ta påbygging og gå videre til
høyere utdannelse. Jeg mener at det er en god idé å gjøre det, men
jeg mener – igjen – at også her er det en god idé at den faglige
oppfølgingsprosessen tar dette, ikke at vi forskutterer konklusjonene.
Anders Tyvand (KrF) [11:59:04 ] : Det å stille krav til lærerne
har blitt et slags varemerke for den regjeringen vi har nå. Vi har
fått et mattekrav for å komme inn på lærerutdanningene som vi allerede
ser fører til at en del kandidater ikke kommer inn. Vi går glipp
av kandidater som har en drøm om å bli lærere i praktisk-estetiske
fag, bli historielærere, norsklærere osv., men som ikke kommer inn
fordi de ikke er gode nok i matematikk. Vi har også fått skjerpede
kompetansekrav for lærere som har jobbet lenge i skolen, og vi risikerer
om noen år å se at erfarne lærere ikke lenger har muligheten til
å fortsette i jobbene sine. Men der det nå virkelig er behov for
et kompetanseløft, er innenfor de praktisk-estetiske fagene. Når
70 pst. av lærerne under 30 år som underviser i disse fagene, mangler
studiepoeng i fagene, er det behov for å gjøre noe hvis vi mener
alvor med at vi vil løfte de praktisk-estetiske fagene.
Så er det bra at regjeringen vil
vurdere å innføre kompetansekrav også for å undervise i disse fagene,
men jeg skulle ønske at regjeringspartiene på Stortinget også ville være
med og støtte det forslaget som fremmes i dag om at dette skal innføres.
Da hadde vi gitt et klart og tydelig signal fra Stortinget om at
dette er noe vi ønsker.
Så utfordret representanten Tingelstad
Wøien Kristelig Folkeparti på å støtte et forslag om å innføre arbeidslivsfag som
et obligatorisk tilbud på alle skoler med ungdomstrinn. Det forslaget
fremmes ikke i innstillingen vi behandler i dag. Kristelig Folkeparti
har støttet det før, og vi støtter det gjerne igjen.
Når det gjelder en gjennomgang av
kvalitetsvurderingssystemet, er det klart at vi har en forventning
om at statsråden skal ta signalene fra Stortinget på alvor. Det
er ikke nok med de vurderingene vi har fått i den innstillingen
vi behandler i dag. Da hadde vi ikke bedt om en ny gjennomgang.
Det vi ber om, er en gjennomgang av hvordan vurderingssystemene
bedre kan legge til rette for elevenes læring, og jeg har forventninger
om at statsråden følger opp det.
Til slutt vil jeg si noe om generell
del. Det var i forrige stortingsperiode at flertallet ba om en gjennomgang
av generell del. Når Kristelig Folkeparti ikke støtter forslaget om
at den skal behandles politisk i Stortinget, handler det ganske
enkelt om en ryddighet i forhold til arbeidsdelingen mellom storting
og regjering. Samtidig vil jeg understreke de føringene som Stortinget
nå legger for fornyelsen av generell del. Jeg vil anbefale statsråden
å trekke inn representanter både fra skolesektoren og fra fagmiljøene, slik
at dette blir gjort på en grundig og ordentlig måte. Skulle statsråden
ikke levere etter forventningene der, kan man risikere at det skjer
igjen, det som har skjedd en gang før, at Stortinget tar grep også
om forskrifter og tar den saken til Stortinget.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:02:24 ] : Vi kunne sikkert hatt
en lang debatt om det er en oppdatering av en fornying av Kunnskapsløftet
eller en dreining av skolepolitikken. Det er for så vidt greit at
statsråden ikke ser at det er en dreining, men det er faktisk det.
Den største forandringen er at det
faktisk er flere av regjeringspartiene som har gått inn på en del
av den omtalen som forsterker det som Ludvigsen-utvalget la til
grunn. Det er jeg veldig glad for.
Så er jeg også veldig glad for –
og som jeg synes på en måte også er litt nytt – at det er et flertall
som slutter seg til kritikken av PISA-testene og de nasjonale prøvene
som en av grunnene til ensrettingen av undervisningen og et smalere
kunnskapssyn. Det er nytt, og jeg synes det er gledelig at det er
en gryende bekymring i landet vårt for om det er for mye testing
i skolen, og jeg er glad for at vi skal få komme tilbake til det.
Jeg synes det er en liten bekymring
i at det på en måte blir en slags dobbeltkommunikasjon, eller en
dobbelt betydning, ved at mange av de forslagene regjeringa har
lagt fram i meldinga, vil føre til en smalere skole. Det handler bl.a.
om eksamen på 10. trinn kombinert med fleksibiliteten, samtidig
som en fortsatt vil beholde både PISA og de nasjonale prøvene og
kartleggingsprøver og ikke forby lokale prøver utover dette. Da
får vi faktisk ikke den dybdelæringen vi ønsker oss, mener vi, for
da vil det være fokus på å oppnå gode resultater på disse testene.
Så måtte jeg slå opp litt ekstra
for å se om jeg hadde lest helt riv ruskende galt angående det jeg
sa i mitt replikkordskifte med statsråden, men det står ikke veldig
mye om praktisk-estetiske fag i meldinga. Det står en del, og det står
også selvsagt en bekymring, men etter mitt syn er det mest fokus
på særlig kunst- og håndverksfaget. Mat og helse og musikk er kanskje
ikke så mye nevnt. Derfor har komiteen også valgt å forsterke dette,
og det er ikke uten grunn. Det er for å prøve å bidra til en bedre
balanse mellom basisfagene og de kreative fagene. I meldinga står
det at regjeringa ønsker å vurdere om det «for nye lærere, i flere
fag enn i dag, skal innføres kompetansekrav». Det er bra, men vi
mener, til liks med det representanten Tyvand sa, at vi kunne ha
satt forventninger i dag om at vi ønsker å stille kompetansekrav
til dem som skal undervise i f.eks. mat og helse eller i kunst-
og håndverksfagene. Det er der det står virkelig ille til med kompetansen
for dem som underviser.
Jeg er bekymret for at kompetansemiljøene
i lærerutdanningene forsvinner mens vi venter. I år var det 58 stykker
som søkte seg til faglærerutdanning i kunst- og håndverksfag – 58
stykker totalt i landet er ikke mye. Når en ser på mat og helse
og musikk, er det enda verre stilt.
Takk for en god debatt!
Christian Tynning Bjørnø (A) [12:05:51 ] : Det var egentlig
i et forsøk på å oppsummere debatten at jeg gikk opp på talerstolen
nå, men lista blir lengre og lengre, og det er for så vidt bra,
for dette er en av de viktigste sakene som vi behandler i vår komité
i denne stortingsperioden.
Debatten så langt viser med all
tydelighet at det er stor oppslutning om ideene fra Ludvigsen-utvalget
om at det må ryddes i læreplanene, at man trenger færre læreplanmål,
og at vi legger til rette for dybdelæring på en bedre måte enn det
vi gjør i dag. Tverrfaglige temaer – bærekraft, livsmestring og
demokrati – er det også stor enighet om skal gjennomføres. Men så
er det flere sider i denne stortingsmeldingen som ikke er tilstrekkelig
belyst, og som komiteen har valgt å fokusere ekstra på. Det har
flere vært inne på i debatten. KS nevnte det i høringen. Innspill om
kreativitet, innovasjon, entreprenørskap, det å skape og utforske
og kritisk tenkning er nesten ikke nevnt i meldingen. Dette er forsterket
i komitéinnstillingen og kan på den måten kalles en korreks til
det som opprinnelig var presentert i meldingen.
En korreks er det også på andre
hold. Det gjelder når vi snakker om å øke fleksibiliteten i fag-
og timefordelingen, det gjelder faget kunst og håndverk – det er
en stor del av komiteen som er skeptisk til å dele faget kunst og
håndverk – og det gjelder også når det handler om tillit til lærere.
Jeg opplever at regjeringspartiene bagatelliserer en del av disse
tingene i denne debatten. Jeg opplever at regjeringspartiene bagatelliserer
at komitéinnstillingen betyr en forandring fra stortingsmeldingen,
og det vil jeg advare mot. Det er en klar forventning knyttet til
de flertallsmerknadene som står i komitéinnstillingen som handler om
å styrke de praktisk-estetiske fagene, som handler om å legge til
rette for mer innovasjon, kompetanse og entreprenørskap, som handler
om å styrke lærernes kompetanse i de praktisk-estetiske fagene,
og som handler om å passe på at det ikke blir flere eksamener i
norsk skole, ikke fordi vi er imot eksamen som vurderingsform, men
vi har ikke noen gode argumenter verken fra dem som har skoene på, lærere
og elever, eller fra forskningen for at vi skal ha enda flere eksamener
enn vi har i dag.
Og det er et apropos når man snakker
om eksamen: Det er null problem å bruke 65 mill. kr på å øke antall
eksamener i norsk skole, men det er veldig lett å fjerne støtten
til 600 lærerstillinger i ungdomsskolen. Det er et syn på prioritering
som Arbeiderpartiet ikke deler.
Marianne Aasen (A) [12:08:58 ] : Jeg må innrømme at jeg ble
litt overrasket over svaret fra Torbjørn Røe Isaksen. Jeg regnet
med at han bare skulle kvittere ut og bekrefte at det nå blir en
realitet med en egen eksamen i engelsk på yrkesfag og en egen eksamen
i engelsk på studiespesialisering. Selvfølgelig finnes det argumenter
imot det. Det finnes argumenter for og imot de fleste saker som diskuteres
her, og til slutt trekker man en konklusjon. Og hele Stortinget
er blitt enige om at vi ber regjeringen legge opp til «en ny eksamensordning
for engelsk». Det er det som står i innstillingen, og da er det
ikke rom for å vurdere dette. Da er det en marsjordre, sånn jeg
leser det.
Litt om tid: De som første gang
dette ble foreslått, begynte i 1. klasse, skal nå til våren søke
på videregående opplæring – på om de skal begynne på yrkesfag eller
om de skal begynne på studiespesialisering – og så har det ikke
skjedd noe når det gjelder akkurat dette punktet, som alle har vært
enige om hele tida. Hvis yrkesfaglærere sitter og hører på denne
debatten, må de jo begynne å lure på politikernes gjennomføringskraft
generelt, men også særlig denne regjeringens – den skal nå igjen
vurdere. Det vurderes for mye om ting vi er enig i, etter min mening.
Så det kan fort bli politikerforakt i kjølvannet av dette, og jeg skulle
ønske jeg ikke hadde trengt å si akkurat det. Men det er åpenbart
behov for at vi fatter et romertallsvedtak om det, sånn at Stortinget
kan etterprøve at regjeringen følger Stortinget. Og statsråden kan
være sikker på at Arbeiderpartiet kommer til å levere inn et sånt
forslag ved neste anledning.
Lill Harriet Sandaune (FrP) [12:10:55 ] : Det høres ut som
om alle her vil ha tydelige kompetansemål i skolen, men å finne
ut om elevene faktisk når disse målene, er ikke like viktig.
Fremskrittspartiet stusser over
kritikken av antall tester i dagens skole, for det er faktisk sånn
at regjeringen har tatt bort en nasjonal prøve i stedet for å øke
antallet, som det kan høres ut som om man har gjort.
Det blir også et merkelig argument
når Senterpartiet argumenterer mot kartleggingsprøver fordi man
da konsentrerer seg om å øve til disse prøvene. Når man skal ha
en kartleggingsprøve i lesing, øver man altså på lesing, men det
blir feil for Senterpartiet. Fremskrittspartiet mener imidlertid
at det er ett virkemiddel som særlig hjelper for å øke kompetansen
på et område, f.eks. lesing, og det er øving. Sånn sikrer man elevene
bedre kompetanse på dette området.
Fremskrittspartiet har også lagt
merke til at Arbeiderpartiet i denne meldingen har en merknad der
de mener at det i de grunnleggende ferdighetene lesing, skriving
og regning må defineres et ferdighetsnivå som alle elever skal hjelpes
til å nå, altså en lese-, skrive- og regnegaranti. Men hvordan ser
man for seg at dette egentlig skal gjennomføres med tanke på at
man ikke skal teste elevene i hva slags nivå de faktisk er på, og
heller ikke teste for å finne ut om disse ferdighetsnivåene faktisk
blir oppnådd?
Presidenten: Representanten
Audun Lysbakken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Audun Lysbakken (SV) [12:12:49 ] : En siste kommentar om tillitsreformen:
Jeg skulle ønske representanten Iselin Nybø hadde tegnet seg, på
samme måte som Anders Tyvand, for å få tydeliggjort hva som er forventningen
knyttet til denne bestillingen. Tyvand var tydelig på at han forventer
at signalene tas av statsråden. En kunne da bemerket at det hadde
vært enklere å garantere dette ved å stemme for SVs forslag, som
hadde fått flertall hvis Kristelig Folkeparti og Venstre hadde støttet
det.
Men jeg vil også be statsråden om
å tegne seg på nytt, for vi har ikke fått tydelig svar på hva som
er statsrådens plan for denne vurderingen av kvalitetsvurderingssystemet.
Jeg frykter, slik dette forslaget er formulert, at det er skreddersydd
for at statsråden bare kan putte det i skuffen og så kvittere det
ut gjennom en kort kommentar i revidert nasjonalbudsjett. Derfor
ønsker jeg meg en tydeliggjøring fra statsråden rundt hvordan han
har tenkt å gjøre denne vurderingen, og en garanti for at dette
ikke bare blir et nytt nei når vi kommer til mai og det er for sent
for Stortinget å gjøre noe med det.
Presidenten: Representanten
Anne Tingelstad Wøien har hatt ordet to ganger tidligere og får
ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:14:08 ] : Jeg tror nok alle
er enig i at når man skal ha et målstyringssystem, må man kontrollere
på et vis at man oppnår de målene som man ønsker å nå. Men det er
mengden i dette vi er kritisk til. Som jeg trakk fram i stad med
hensyn til det representanten Sandaune sa når det gjelder kartleggingsprøver: Det
er når vi begynner å øve på kartleggingsprøvene, at det begynner
å bli riktig ille. Det er fordi kommunen har satt et mål om at ingen
skal være under kritisk grense i lesing. Så øver man på kartleggingsprøven
for å gjøre det godt på en kartleggingsprøve. Hva slags tillit er
det til lærerne?
Det er nettopp derfor det punktet
som vi har skrevet om at regjeringen skal «sikre at det er lærernes
ansvar og faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler
som skal tas i bruk i undervisningen for å nå kompetansemål», er
så viktig. For da skal ikke skoleeier kunne komme inn på den måten
som vi har sett eksempler på.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [12:15:19 ] : Jeg har blitt utfordret
på to helt konkrete ting. La meg ta dette med kvalitetsvurderingssystemet
først: Når det er et flertall på Stortinget som ber om å få en gjennomgang
av kvalitetsvurderingssystemet, og jeg svarer at det er det også
naturlig å gjøre – Ludvigsen-utvalget sier at det er naturlig å
se på kvalitetsvurderingssystemet i kjølvannet av endringene i læreplanen
– betyr det at vi følger det opp. Det betyr ikke et avsnitt hvor
det står at dette følger vi ikke opp. Det betyr at det følges opp.
Men det er nok ikke enighet blant partiene her om hva dette kvalitetsvurderingssystemet skal
inneholde. Det er ikke sånn at SV dermed har fått flertall for alle
deler av sin politikk, f.eks. om nasjonale prøver. Det er mulig
at flertallet vil endre seg. Jeg mener det vil være veldig alvorlig.
Men per dags dato er det ikke sånn.
Så til spørsmålet om eksamen – helt
konkret i engelsk. Det er nå det skjer noe, må jeg først si. Nå
tar vi steget, for nå sier vi: Jo, vi ønsker læreplaner med fagspesifikk
del, som igjen er utgangspunktet for egne eksamener. I meldingen
står det på side 53 at dette gjør vi først i matematikk og naturfag,
for der har vi hatt faggjennomganger. Så sier vi at vi kommer også
til å gi dette i oppdrag til faggruppene som skal jobbe videre.
Grunnen til at prosessen er lagt opp på den måten, er nettopp at
vi skal involvere profesjonen og faggruppene, og at politikerne
ikke skal ta alle detaljbeslutningene her. Men jeg er veldig for
at vi gjør det vi sier i denne meldingen – altså, jeg er veldig
for at vi skal ha fagspesifikke deler. Nå husker jeg ikke ordlyden
i de konkrete merknadene om dette, men jeg merker meg at stortingsflertallet
er veldig klare – slik jeg oppfatter det – på at man ønsker konkret
at dette også skal skje i engelsk. Samfunnskunnskap og norsk får
man da vurdere. Det er et klart og tydelig signal som jeg ikke har
noen problemer med, og som jeg også tar med meg videre.
Iselin Nybø (V) [12:17:40 ] : Representanten Lysbakken viser
til representanten Tyvand, som sier at han forutsetter at statsråden
tar de signalene som kommer fram i innstillingen, og ber meg om
å si det samme. Jeg anser det som en selvfølge at statsråden følger
opp de ønskene som Stortinget har, og som Stortinget gir uttrykk
for i innstillingen. Så jeg mener at det i utgangspunktet bør være
helt unødvendig å presisere, for det er en helt naturlig del av en
statsråds ansvar.
Når jeg først er her oppe, vil jeg
benytte anledningen til å takke for en god debatt. Det er jo slik
når vi har en debatt som drar litt ut i tid, at vi ender opp med
å diskutere de få tingene som vi faktisk er uenige om, og detaljene
i det som vi er uenige om. Men hvis vi løfter blikket litt og ser
litt tilbake på starten av denne debatten, er det slik at vi nå
gjør noen vedtak, vi gjør noen endringer som i det store og hele er
veldig godt mottatt i Skole-Norge. Jeg opplever at vi har en lærerstand,
at vi har aktører der ute som er veldig fornøyd med denne prosessen
og med de vedtakene som blir fattet nå.
Så kan vi alltid diskutere hvor
mye vi endrer. Endrer vi i det hele tatt? Endrer vi litt? Endrer
vi mye? Jeg mener at vi endrer, og det er selvfølgelig Stortingets
oppgave å dra en sak i den retningen som Stortinget vil at vi skal
gå i. Jeg synes egentlig at dette har vært en bra sak. Jeg er glad
for at vi har fått en så pass bred enighet om mye av det som er lagt
fram i dag, og som Stortinget har valgt å gå inn i og endret. Så
jeg tar det som en selvfølge at statsråden følger opp de endringene
som er gjort av Stortinget.
Trond Giske (A) [12:19:50 ] : Jeg er også enig med representanten
Nybø i at det har vært en god debatt, og at det er bredere enighet
om skolepolitikken nå enn det kanskje var for en del år siden. Det
er heller ikke så rart at det er en ganske bred enighet, for Kunnskapsløftet
ble utformet av Søgnen-utvalget, meldingen ble utformet av den daværende
Bondevik-regjeringen, og læreplanene ble iverksatt av Stoltenberg-regjeringen.
Så her har vi alle både ansvar og skyld. Og det er interessant å
se at hver gang PISA-resultatene går opp, springer alle først i
køen for å si at det var de som sto bak Kunnskapsløftet, og hver gang
de går ned, sier alle at nei, det var de andre som laget det – vi
har vært med på det, alle sammen. Derfor synes jeg vi kan være samstemte
også i å være kritiske til det som ikke virker.
Det som er en veldig tydelig tilbakemelding
i evalueringene, er at Kunnskapsløftet har bidratt til for mye lokalt byråkrati,
lokalt læreplanarbeid har blitt veldig omfattende. Det var altså
ikke noe i Søgnen-utvalget eller i stortingsmeldingen som tilsa
at man skulle ha læreplanmål bare for 2., 4., 7. og 10. klasse;
dette ble laget i departementet etter initiativ fra, vil jeg formode,
politisk ledelse. Det har ført til veldig mye ekstraarbeid. Direktoratet
lager veiledninger til lokalt læreplanarbeid, de lager reviderte veiledninger
til lokalt læreplanarbeid, og evalueringen viser at dette har gitt
store forskjeller og har hatt liten pedagogisk verdi. Selvfølgelig
må man operasjonalisere målene og utforme sine undervisningsplaner,
men å sitte og lage omfattende læreplaner ved hver enkelt skole
er en meningsløs bruk av tid.
Det andre er at i hvert fall de
rød-grønne partiene er skuffet over at man ikke går lenger i Ludvigsen-utvalgets retning,
i Ludvigsens tilnærming til disse fire kompetanseområdene: fagspesifikk
kompetanse, kompetanse i å lære, kompetanse i å kommunisere, samhandle
og delta og kompetanse i å utforske og skape. Nå kan noe av dette
rettes opp gjennom arbeidet med generell del, og statsråden snakket
om stråmenn – han konstruerer vel selv en stråmann når han sier
at noen vil ha en generell del på bare en halv side. Men vi må ta
inn over oss at her har vi også bidratt til å skape et virvar av
mål. Vi har visjon, vi har generell del, vi har prinsipper for opplæring,
og vi har læringsplakaten, som til sammen utgjør mange mål, sammen med
læreplanene og lokale læreplaner, nasjonale tester og internasjonale
tester og gjerne kommunale mål, handlingsplaner og mange andre ting.
Det som skjer når en får så mange mål, er at ingen mål blir viktige,
for en kan ikke styre etter så mange mål samtidig; en må tydeliggjøre
og forenkle.
Til slutt: Alt dette handler om
å ha ressurser til gjennomføring. Vi trenger gode lærere, vi trenger
mange lærere, vi trenger minst av alt kutt i antall lærere, slik
regjeringen foreslår i sitt statsbudsjett, og vi trenger også å
gjøre noe med rekrutteringen til læreryrket. Det har egentlig skjedd
en ganske dramatisk nedgang i søkningen til lærerutdanningen under
denne regjering. Det er det siste vi trenger. Vi trenger unge mennesker
som ønsker å gå inn i skolen, og som har gode arbeidsforhold og
ressurser til å oppfylle disse fantastiske målene som vi diskuterer.
Henrik Asheim (H) [12:23:09 ] : Før denne debatten var noen
av oss som har deltatt i debatten nå, i Eidsvollsgalleriet og spilte
stortingsspillet som har blitt utviklet, og som var ganske morsomt.
Det stortingsspillet burde kanskje hele komiteen ha spilt, for når
rød-grønne representanter går opp her og sier at det i Stortinget
fremmes en innstilling, Stortinget har møter med organisasjoner,
man fremmer forslag, omforenes om store, viktige deler av meldingen,
er jo ikke det en korreks, det er jo ikke et nederlag, det er slik
demokratiet faktisk fungerer. Og jeg må si jeg er litt enig med
representanten Nybø, som sa at denne debatten begynte så bra. Så
ble det etter hvert en slags forpostfektning hvor man forsøker å
gi inntrykk av at enhver endring av meldingen som Stortinget skal
behandle – en svær melding, kjempeviktig for norsk skole – er et
nederlag. Det er det ikke, det er ansvarlig demokratisk arbeid.
Vi er de folkevalgte, derfor gjør vi også den jobben, og dette er
resultatet vi er kommet frem til nå. Som representanten Giske var
litt inne på – og jeg er faktisk ganske enig – er Kunnskapsløftet
noe som ble utviklet under Bondevik II-regjeringen og implementert
av den rød-grønne regjeringen. Så var det i de åtte årene noen uenigheter
om hva som skulle inn og ut osv., men faktum er at dette er et ledd
i det videre arbeidet. Dette er en videreutvikling, fornying av
Kunnskapsløftet som den gangen ble vedtatt, tilpassing av noe av
innholdet som gjør at man tar inn over seg en ny tid. Det kan godt
hende at handlefriheten på den ene siden også førte til for mange kompetansemål
på den andre. Derfor sier både stortingsmeldingen og Stortinget
i dag at det er riktig å rydde i kompetansemålene, slik at det blir
tydelig hva elevene faktisk skal kunne.
Bare helt kort til slutt: Når det
kommer til det lokale læreplanarbeidet, er ikke grunnen til at komiteen
avviser Arbeiderpartiets forslag om at dette nå skal gjøres nasjonalt, at
man avviser tilbakemelding fra mange lærere om at det kan bli for
omfattende. En del skoler melder også tilbake at kompetansen ute
i skolen kanskje ikke er god nok til å gjøre hele det arbeidet.
Derfor er det et veldig stort flertall i komiteen som går inn for
mer støttemateriell, bedre oppfølging. Men grunnen til at vi avviser
å gjøre dette nasjonalt, er at jeg har en enormt stor tro på, og
det har det klare flertallet i komiteen også, at ute på den enkelte
skole må det gjøres veldig viktig grunnarbeid. Der ute kjenner lærerne
elevene sine, der ute kjenner de utfordringene på sin skole – det
finnes skoler med veldig få elever, det finnes enorme skoler her
i Oslo med flere tusen elever. Og det at man kan gjøre det arbeidet
ute, men gi godt støttemateriell, er jeg helt sikker på gir en bedre
undervisning for elevene, og derfor støtter vi ikke Arbeiderpartiets
forslag.
Presidenten: Representanten
Trond Giske har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Trond Giske (A) [12:26:10 ] : Jeg skjønner virkelig ikke argumentasjonen
fra Høyre i denne saken, for det skal jo være felles kompetansemål
på 2., 4., 7., og 10. trinn, slik som det er i dag. Men så skal
man da lage egne lokale mål på 1., 3., 5., 6., 8. og 9. trinn. Hvorfor
man skal ha forskjellig kompetansemål på 8. trinn i matematikk i Drammen
og i Drøbak, er helt uforståelig, også hvorfor skal man sitte på
hver enkelt skole og lage disse kompetansemålene. Det er tidkrevende,
byråkratisk, skaper større forskjeller, og elevene skal uansett
nå de samme målene på neste trinn. Så mangfoldet av elever som skal
ha ulike mål, gjelder da tydeligvis bare på noen av trinnene oppover.
Det vi bør gjøre, er å lage enkle, tydelige kompetansemål på alle
trinn der det trengs, eller i annethvert trinn, hvis det er det
som trengs, eller tredje hvert trinn, ut ifra hva man trenger, og
så gi full frihet til lærerne og skolen til å undervise, bruke metoder,
se an elevene sine, operasjonalisere, variere – gjerne avvike, gi
frihet til det – men ha en felles plan som er enkel og konkret.
Det er dette lærerne ber om. Nå blir det kanskje en ny regjering
som skal gjennomføre dette, og da tror jeg vi skal ta rådene fra lærerne
på alvor.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
Etter at det
var ringt til votering, uttalte
presidenten: Da
er Stortinget klar til å gå til votering.