Stortinget - Møte mandag den 19. juni 2017

Dato: 19.06.2017
President: Kenneth Svendsen

Søk

Innhold

Sak nr. 21 [22:10:26]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Janne Sjelmo Nordås, Per Olaf Lundteigen og Geir Inge Lien om oppfølging av Kvinnsland-utvalgets rapport og erstatte helseforetaksloven med en helseforvaltningslov og innføre folkevalgt styring og stedlig ledelse av norske sykehus (Innst. 466 S (2016–2017), jf. Dokument 8:140 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Presidenten vil foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (ordfører for saken): Representanten Kjersti Toppe med flere fremmer forslag om å erstatte helseforetaksloven med en egen helseforvaltningslov, der flertallet i et sykehusstyre skal settes sammen av representanter fra fylkestinget. Senterpartiet vil også endre finansieringen av sykehus, med et mål om at alle sykehus i all hovedsak skal rammefinansieres.

I 2015 oppnevnte regjeringen et offentlig utvalg, Kvinnsland-utvalget, som fikk i oppdrag å utrede hvordan det statlige eierskapet i spesialisthelsetjenesten skulle organiseres. Utvalget ble bedt om å vurdere tre alternativer til dagens organisering:

  1. et eget foretak, direkte underlagt departementet

  2. et nytt direktorat til erstatning for dagens helseforetak

  3. et nasjonalt helseforetak som erstatter dagens fire regionale foretak

13 av utvalgets 16 medlemmer mente at det fortsatt bør være et regionalt beslutningsnivå. En av begrunnelsene fra utvalget er at et regionalt forankret nivå gir større legitimitet. Regional forankring vil gi en bedre regional planlegging og dimensjonering av spesialisthelsetjenesten. Kvinnsland-utvalget hadde altså ingen bedre alternativer enn dagens modell.

Jeg må si meg enig i Arbeiderpartiets merknader om at en omfattende omorganisering av foretakene vil kreve både økonomiske og personellmessige ressurser, og at man må være ganske sikker på at en ny organisering gir et bedre og mer effektivt resultat når det gjelder å drive helsetjenester, enn det som gjelder i dag. Det konkluderte altså utvalget med at det ikke gjør.

Modellen Senterpartiet foreslår, skaper egentlig et inntrykk av at fylkesting og fylkespolitikerne har et direkte ansvar for sykehusdriften. Men i realiteten må disse styrene forholde seg til de styringssignalene som kommer fra regjeringen og fra Stortinget. Modellen skaper egentlig uklare ansvarsforhold.

Et sentralt virkemiddel for gjennomføring av helsepolitikken er finansieringsordningene, og spesialisthelsetjenesten er finansiert dels gjennom en basisbevilgning og dels gjennom ulike aktivitetsbaserte finansieringsordninger. Denne såkalte ISF-ordningen ble innført i 1997. Den er altså ikke ny, og i motsetning til rammefinansiering stimulerer ordningen til en mer kostnadseffektiv pasientbehandling. Dette var en av grunnene til at regjeringen økte andelen innsatsfinansiert styring fra 40 pst. til 50 pst.

Kvinnsland-utvalget så på mange ulike problemstillinger i tillegg til styringsmodell. Jeg er glad for at regjeringen ønsker å se disse i sammenheng, og den har varslet at den vil gi en samlet framstilling av retningen for den videre oppfølgingen i statsbudsjettet for 2018.

Ingvild Kjerkol (A) []: Hvordan vi organiserer sykehusene våre, er selvsagt av betydning for vår felles helsetjeneste. Arbeiderpartiet mener at Kvinnsland-utvalgets rapport gir en god beskrivelse av dagens sykehusmodell, og den peker på en del vesentlige områder for forbedring.

Helsetjenesten er i stadig endring, og det vil også være behov for å forbedre måten vi organiserer driften på, fra tid til annen. Kritikken mot dagens foretaksmodell omfatter flere områder. Avstand mellom ledelse og den pasientnære virksomheten, manglende legitimitet hos toppledelsen, at det fokuseres for mye på markedsprinsipper på bekostning av pasientbehandling, og at det ofte er for liten tillit på tvers av sykehusene, er noen av hovedmomentene som ofte kommer fram i kritikken.

Kvinnsland-utvalgets konklusjon var at ingen av modellene de utredet, var åpenbart bedre enn foretaksmodellen, og flertallet i utvalget foreslo at dagens modell skulle opprettholdes, med visse justeringer.

Det er stort rom for å gjøre nødvendige forbedringer innenfor dagens helseforetaksmodell, og Arbeiderpartiet legger den til grunn for forbedringer i driften av sykehusene våre. Vi mener det er grunn til å dempe markedsfinansieringen av sykehusene, slik at det blir en bedre balanse mellom hensynet til kvalitet i pasientbehandlingen og økonomiske krav. Det må også avspeiles i hvordan man omtaler spesialisthelsetjenesten, f.eks. ved at et sykehus er et sykehus og ikke et helseforetak.

Arbeiderpartiet mener altså at det er hensiktsmessig å beholde styrene på de ulike nivåene, og at styrene må ha både tung fagkompetanse og god samfunnsforståelse. God ledelse og tillit mellom de ulike leddene i tjenesten er en forutsetning for en god tjeneste, og vi mener at reell stedlig ledelse skal være en hovedregel.

Jeg vil også si at Arbeiderpartiet står inne i komiteens tilråding, og vi støtter altså ingen av de forslagene som jeg regner med blir fremmet i den videre debatten, av litt ulike mindretall.

Morten Wold (FrP) []: Det er ikke alltid Senterpartiet og Fremskrittspartiet er enige, men vi forener noen av våre gode tanker når det gjelder behandling av dette Dokument 8-forslaget. Vi er nemlig enig i at det er riktig å legge ned de regionale helseforetakene. Men våre veier skilles når vi kommer til Senterpartiets ønske om at det er folkevalgte fylkespolitikere som skal styre sykehusene våre. Til det er norske sykehus altfor viktige.

Fremskrittspartiet mener Kvinnsland-utvalget ikke har levert på den bestillingen det fikk. Utvalget skulle nemlig komme tilbake med en modell til erstatning for RHF-ene, som skulle legges ned.

I 2002 kom sykehusreformen. Da overtok staten eierskapet til sykehusene – i og for seg en god Fremskrittsparti-modell. Det vi erkjenner i etterkant av denne, er at de regionale helseforetakene er blitt store, overhengende og fordyrende mastodonter. Det er dette vi må bort fra. Sykehusene skal først og fremst drive med pasientbehandling, og all deres energi og fokus bør også konsentreres om dette.

På folkemunne kalles Helse Sør-Øst for Helse Størst, av den enkle grunn at 2,8 millioner nordmenn hører til i dette foretaket. Det er ca. halvparten av landets befolkning.

Jobben med å fjerne makt fra RHF-ene er allerede startet av dagens regjering. Det er nemlig opprettet nasjonale selskaper for sykehusbygging, innkjøp og IKT. Jeg mener det er en god start, og det bør ikke være vanskelig å legge dem ned, siden jobben med å flytte oppgaver allerede er påbegynt.

Den norske legeforening vedtok støtte til ønsket om å legge ned de regionale helseforetakene, da de hadde spørsmålet til behandling på sitt landsstyremøte den 31. mai i år. Legeforeningen mener at beslutningene må flyttes nærmere pasientene. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Helt til slutt vil jeg minne Senterpartiet om at Arbeiderpartiet er for å beholde de regionale RHF-ene. Det kan kanskje være verdt å huske på når vi går inn i neste stortingsperiode.

Jeg tar opp forslaget Fremskrittspartiet har sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Presidenten: Representanten Morten Wold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Aller først vil jeg takke forslagsstillerne for forslaget. Kristelig Folkeparti er i stor grad enig med forslagsstillerne, og vi fremmer i innstillingen noen forslag som er i tråd med representantforslaget.

Kristelig Folkeparti mener at det må være politisk styring av sykehusene. Det er ikke en for stor oppgave å ha politisk styring av, og vi vil avvikle de regionale helseforetakene. Når Kristelig Folkeparti går inn for en avvikling av de regionale helseforetakene, handler det om at vi vil ha mer politisk styring av sykehusene. Kristelig Folkeparti vil ha en overføring av makt fra byråkrater til de folkevalgte.

Kristelig Folkepartis modell innebærer en videreføring av statlig eierskap til sykehusene og at ansvarlig statsråd står for den overordnede styringen av de lokale helseforetakene på bakgrunn av føringer gitt av Stortinget. Stortinget skal stå for en overordnet, langsiktig styring gjennom en rullerende nasjonal helse- og sykehusplan, etter mønster av Nasjonal transportplan, som vi kjenner godt til etter en syv–åtte timers debatt i Stortinget i dag. Vesentlige endringer i sykehusstruktur og sykehusfunksjoner skal avgjøres av Stortinget gjennom denne planen.

For Kristelig Folkeparti er det viktig at det er de folkevalgte i Stortinget og styrene i de lokale helseforetakene som skal bestemme. Ved at de folkevalgte i kommunene og regionene sitter i de lokale helseforetaksstyrene, og ved å ha en langsiktig sykehusplan for å gi en helhetlig og forutsigbar styring fra Stortinget vil vi sikre at det er folket – gjennom politikerne de velger på alle tre nivåer – som bestemmer hvordan Sykehus-Norge skal se ut framover.

Dette er bakgrunnen for Kristelig Folkepartis votering i dag. Vi stemmer for forslagene vi fremmer i innstillingen, nr. 1–7. Forslagene 8, 9 og 10 er vi mye enig i, men vi ønsker en helhetlig tilnærming til hele finansieringssystemet og voterer derfor ikke for konklusjonene i denne sammenhengen. Men ingen skal være i tvil om at Kristelig Folkeparti er kritisk til den store andelen av ISF-finansiering som foregår i norske sykehus.

Dermed tar jeg opp de forslagene Kristelig Folkeparti er en del av.

Presidenten: Representanten Olaug Bollestad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) []: Så var det dette det enda opp med, regjeringslovnaden om at ein skulle avvikla dei regionale helseføretaka – ein 3-minuttarsdebatt på enden av dei fire åra.

Senterpartiet meiner at spesialisthelsetenesta som vert utført ved norske sjukehus, er grunnleggjande viktig for folks tryggleik, og at norske sjukehus i dag er overadministrerte og underleia. Difor har vi fremja dette representantforslaget om å avvikla helseføretaksmodellen, og vi er glade for at vi kom fram til eit forslag som alle parti som er imot denne måten å styra sjukehusa på, kunne samla seg om. Kvinnsland-utvalet skulle jo føra til ein brei politisk debatt om dette, men den oppfølginga vart avlyst av statsråden sjølv fordi partiet Høgre hadde ombestemt seg.

15 år med føretaksmodell har vore 15 år med ein kontinuerleg politisk og fagleg debatt om denne måten å organisera og styra sjukehusa våre på. Vi meiner modellen er udemokratisk, og at han svekkjer moglegheita for folkevald styring og politisk kontroll. Det same meiner no Den norske legeforening. Vi føreslår at modellen vert avvikla, og at vi får ei demokratiserings- og leiingsreform for norske sjukehus der vi tar sjukehusa tilbake til offentleg forvaltning og folkevald styring.

Vi meiner at alle tilrådingane frå Kvinnsland-utvalet betyr demokratisk underskot i styring av sjukehusa også i framtida, men vi meiner at det eine forslaget, om å greia ut ei ordning med færre helseføretak direkte underlagde styring frå departementet, burde vore utgreidd i heile si breidde. Det er det ikkje. Vi føreslår ein modell der staten framleis skal eiga sjukehusa, men der vi delegerer til lokale sjukehusstyre, tilsvarande dagens lokale helseføretak, å driva sjukehus der det er eit fleirtal i styret som er vald av og blant fylkestinget, eller av medlemene i dei nye regionane, der sjukehusa i større grad vert rammefinansierte, og der det òg er stadleg leiing ved alle sjukehus.

Eg forstår at f.eks. Arbeidarpartiet ikkje stemmer for forslaga våre her, men det er uforståeleg at ein ikkje kan slutta seg til at ein ikkje skal vidareføra ISF-finansieringa ned på avdelings-/klinikk-/sjukehusnivå, og det er uforståeleg at ein ikkje kan slutta opp om at AD-møta bør vera opne, og at ein skal la strategiske avgjerder om IKT koma under politisk behandling og avgjerder.

Med dette tar eg opp Senterpartiet sine forslag i saka.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) []: Venstre er aller mest opptatt av å bygge tillit innen sykehussektoren og helsetjenesten, det være seg mellom pasienten og det offentlige, mellom pasienten og de ansatte eller mellom ansatte og det offentlige.

Pasientens helsetjeneste i Norge i dag er svært god når blålysene kommer på, men før og etter oppleves det ofte vanskelig både å nå fram og å finne fram. Samtidig blir folkehelsearbeidet nedprioritert til fordel for reparering, samt at somatikk gis for mye oppmerksomhet sammenlignet med rus og psykiatri. Et todelt helsevesen må få mindre preg av å være delt.

Venstre går i sitt program for perioden 2017–2021 inn for et forsøk med en samling av all helsetjeneste på ett nivå og en større innsats i folkehelsearbeidet. Det bør stimuleres til at kommuner som ønsker det, kan velge å inngå samarbeid med sykehusforetak om oppgaver innen spesialisert pleie og omsorg, øyeblikkelig hjelp og legevakt – som et alternativ til å inngå stadig mer interkommunalt samarbeid. Venstre er åpne for å samle de fire regionale helseforetakene til ett nasjonalt foretak, med vekt på å styre de nasjonale behandlingstjenestene og drive nasjonalt utviklingsarbeid og nasjonal standardisering av både pasientsikkerhet, kvalitet og IKT-infrastruktur. Dette må følges av en ny organisering av dagens 20 sykehusforetak.

Venstre er bekymret over at stadig større og stadig flere beslutninger i norsk sykehussektor samles i et økende antall fora, bestående av kun de fire direktørene i de fire regionale helseforetakene. Et økende antall store beslutninger om anskaffelser blir forsøkt holdt unna offentlighet og brukere, som priser på dyre medisiner og outsourcing av store IKT-kontrakter til utenlandske selskaper. Både mangel på åpenhet og usikkerhet rundt digital pasientinformasjon reduserer tillit.

Venstre ønsker flest mulige ressurser nærmest mulig pasienter og helsepersonell. I dag er det et nasjonalt konglomerat av aktører med noe uklare mandater og for små ressurser til å drive nasjonal standardisering og utvikling av nasjonal infrastruktur. Vi etterlyser en utredning og debatt om reelle alternativer til dagens fire regionale helseforetak. De få ideelle aktørene i Norge ser ut til å drive sykehus mer effektivt og med lavere konfliktnivå enn de offentlige. Dette må vi ta lærdom av.

Det har vært litt snakk om nye regioner og folkevalgte aktører på det nivået. I Spania, i regionen Valencia, med 240 000 innbyggere, har en privat aktør fått ansvaret for etter hvert både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Ribera Salud har ett IKT-system, de har satset spesielt på kronikerne, de monitorerer legene. Dette er et eksempel på at det er fullt mulig å drive én helsetjeneste og ikke holde seg med den dobbelte bokføringen vi har i Norge. Det skaper mye byråkrati, og det drar mange ressurser bort fra den pasientnære behandlingen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: I det siste innlegget var eg usikker på om Venstre tok til orde for å privatisere heile sjukehusdrifta – at det var det som var poenget.

«Slik vi har en Nasjonal transportplan for samferdsel, bør vi få en nasjonal helseplan for sykehusene. Da vil vi lytte til lokale innspill, faglige råd og la Stortinget ta avgjørelsene.»

Det er etter kvart blitt ei ganske berømt utsegn som er veldig godt sagt. Det var statsministeren vår, Erna Solberg, som dagar før valet i 2013 sa desse berømte orda.

Klarare kan det ikkje seiast. Det var det Høgre gjekk til val på. Ein skulle få ei demokratisk styring av sjukehusa. Bak det låg ein ganske hard kritikk av dagens føretaksmodell, som gjer at det politiske ansvaret er veldig uklart. Vi veit korleis det har gått med den saka. Ingenting er levert. Ein har falle inn i eit reint forsvar av dagens føretaksmodell.

SV vil ha ei folkevald styring av sjukehusa. Vi vil avvikle føretaksmodellen, og vi vil sikre at styringa av sjukehusa blir gjord av folkevalde i full openheit. Kvart fjerde år, har vi skissert, skal vi på Stortinget behandle ein nasjonal sjukehusplan, der sjukehusstruktur, funksjonar og føringar blir lagde. Vi ser også føre oss sterke regionar, der bl.a. sjukehus, men også andre funksjonar, som transport og ressursforvaltning, inngår som ein del av oppgåvene til regionen. Slik får regionane faktisk innhald, mens det regjeringa la opp til i sitt forslag, var regionar utan innhald og å vidareføre sjukehusdrifta på den måten ein gjer i dag.

Så oppsummert: SV går inn for forslaga nr. 2–10. Primært er det forslag nr. 7 som ligg nærmast vår modell. Eg vil understreke at forslag nr. 1 stemmer vi for subsidiært.

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen har gjort en rekke vesentlige endringer i styringsmodellen for spesialisthelsetjenesten. For det første er Nasjonal helse- og sykehusplan etablert som et styringsverktøy. Den første nasjonale helse- og sykehusplanen er vedtatt i Stortinget og virker nå. Arbeidet med å utvikle grunnlaget for den andre nasjonale helse- og sykehusplanen er i gang, i tråd med de føringene som ble gitt av Stortinget, der utviklingsplanene lages etter samme mal i de fire regionene, og der også lokalmiljø, kommuner, involveres i arbeidet. Det vil etablere et godt grunnlag for å lage den neste nasjonale helse- og sykehusplanen.

Styrene er gjort mer profesjonelle, og en har også redusert antallet styringskrav til helseregionene. Samtidig er det etablert flere nasjonale selskaper som sikrer sterkere nasjonal koordinering på viktige områder som innkjøp, IKT og bygg. Det er også slik at en større del av de politiske beslutningene er flyttet opp og tas som et politisk ansvar, f.eks. nedleggelser av sykehus og lokalisering av nye sykehus.

Spørsmålet om alternativ organisering og nedlegging av de regionale helseforetakene er utredet i et bredt sammensatt utvalg, Kvinnsland-utvalget. Deres forslag har vært ute på høring, og flere modeller har vært utredet. Regjeringen har varslet at retningen for en videre oppfølging av Kvinnsland-utvalget vil bli gitt i statsbudsjettet til høsten, men en kan allerede nå konstatere at det i høringsrunden var svært liten støtte til Kvinnsland-utvalgets flertallsforslag. Jeg oppfatter heller ikke at noen partier har støttet det forslaget. Det er også veldig liten støtte til noen av de alternative forslagene som Kvinnsland-utvalget utredet.

Jeg konstaterer også at i denne debatten – selv om mange partier fortsatt tar til orde for å legge ned helseregionene – opplever jeg at de ulike partiene har ganske ulike beskrivelser av alternativet. Senterpartiets forslag vil jeg advare meget sterkt mot, der en tenker seg at en helseminister skal sitte ansvarlig for sykehusene, og at en samtidig skal ha styrer sammensatt av politikere fra regionen og kun kunne velge regionale politikere til sammensatte styrer. Det vil være en modell som pulveriserer det politiske ansvaret, og som gjør denne styringsmodellen mindre demokratisk, ikke mer demokratisk. En risikerer at en til slutt går tom for styrerepresentanter å oppnevne hvis ikke styrene fører regjeringens politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) []: Det hadde vært fristende å bruke det lille minuttet nå til å se bakover, for det er ingen tvil om at hvis man ser i bakspeilet, har Høyre og særlig helseministeren hatt et mildt sagt friskt og annerledes syn på den styringsmodellen som nå ser ut til å overleve nok en gang. Men det skal jeg ikke gjøre, for jeg synes faktisk – og jeg har sagt det før – at det står respekt av både partier og folk som tør å innrømme at det man sto for før, mener man ikke lenger, og man har en begrunnelse for det.

Det jeg derimot synes det hadde vært spennende å høre helseministeren si noe om, er når han – og kanskje noen andre sentrale folk i Høyre – begynte å tenke at dette kanskje ikke var så gærent som man hadde sett for seg at det var, og hva konkret som bidro til den erkjennelsen?

Statsråd Bent Høie []: Jeg har ikke tenkt å begynne å skrive mine memoarer fra Stortingets talerstol, så det får jeg komme tilbake til.

Men jeg vil si at når regjeringen valgte å nedsette Kvinnsland-utvalget, var det nettopp fordi alternative modeller ikke var utredet tilstrekkelig. Jeg sa allerede på det tidspunktet at jeg var veldig opptatt av at Kvinnsland-utvalgets arbeid skulle bli ferdig i desember 2016, sånn at det arbeidet – og høringen – også kunne skape et grunnlag for en god diskusjon i partiene knyttet til hvilke alternative modeller de ulike partiene da kunne gå inn for i sine valgprogrammer for neste stortingsperiode. Jeg tror at Kvinnsland-utvalgets arbeid og diskusjonen rundt det har vært avgjørende for det som Høyres landsmøte valgte å gjøre når det gjaldt programmet for neste periode.

Torgeir Micaelsen (A) []: Jeg takker for svaret.

Jeg vil si – tro det eller ei – at selv ikke for Arbeiderpartiet er denne modellen hugget i stein, og jeg vil si at flere av de endringene som dagens regjering også har gjort for å utvikle modellen videre, har vært gode og føyer seg inn i en tradisjon med at den modellen for styring av sykehusene som gjelder i dag, er veldig annerledes fra den modellen som ble vedtatt her i Stortinget for over 15 år siden.

Det jeg derimot synes jeg kan tillate meg, er et lite, velment råd tilbake. Når man karakteriserer andre partiers modeller og modellvalg, hvordan andre partier nå ser for seg at man skal foreslå ganske dramatiske endringer i styringsstrukturen, er ikke det så veldig mye mer dramatisk og annerledes enn det statsrådens eget parti gikk inn for, for snart fire år siden, og når man kombinerer det med retorikk som «ansiktsløse byråkrater» og «glavalaget», og at det nå skal beholdes, ja, til og med er nedfelt i Høyres program, vil mitt råd være å ta det litt mer piano i karakteristikken av andre partiers forslag.

Statsråd Bent Høie []: Jeg opplever ikke at jeg har gitt noen spesielt kraftig karakteristikk av andre partiers program, men at jeg bare har vært veldig tydelig på at en modell der en setter begrensningen til styrerepresentasjon fra personer som er folkevalgte, og der de tydelig skal representere et annet folkevalgt nivå enn dem som faktisk har ansvaret for spesialisthelsetjenesten, nemlig storting og regjering, vil være en sammenblanding av roller som jeg mener er veldig krevende. Og jeg mener det er riktig å gi beskjed om at det er en modell som vi mener vil bidra til å pulverisere ansvar, og ikke tydeliggjøre politisk ansvar. For politisk ansvar er en vesentlig del av diskusjonen rundt styringsmodell.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg skal vekk frå sånne kosereplikkar frå to parti som eigentleg er ganske einige, til kva denne saka eigentleg handlar om. Det er politisk usemje om korleis vi skal styra sjukehus, og korleis ein kan få best mogleg demokratisk styring. Og ein tar inn over seg den kritikken som er, både frå fagpersonar og frå folk, om at sjukehusa er styrte på ein måte som ikkje gir tillit.

Eg kan akseptera at Høgre og statsråden har skifta syn. Eg vil spørja om det er ei moglegheit for at statsråden vil ta initiativ til endringar innanfor modellen. Og da vil eg spørja om spesielt den utingen og «upraksisen» som er med at ISF-systemet og finansiering vert vidareført frå dei regionale helseføretaka ned til helseføretaka og ned til kvar einaste sjukehusavdeling og klinikk: Vil statsråden ta initiativ til at den ordninga vert endra?

Statsråd Bent Høie []: Hvis representanten opplever replikkvekslingen mellom meg og representanten Micaelsen som kos, har hun en annen oppfatning av kos (munterhet i salen) enn det jeg har.

Kvinnsland-utvalget har utredet veldig mange forhold utover bare styringsmodellen. Som jeg sa i mitt innlegg: Regjeringen vil komme tilbake til oppfølging av Kvinnsland-utvalget i statsbudsjettet for 2018. Det foregår også et arbeid knyttet til å se på kostnad per pasient, som er en modell som allerede er iverksatt, og også med å se på andre modeller for å få bedre oversikt over kostnader knyttet til pasientbehandling og ikke minst pasientforløp. Så dette er et spørsmål som vi må komme tilbake til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg tar ordet spesielt fordi representanten Knag Fylkesnes fra SV har lagt seg til en uvane med å tolke innlegg i verste mening. Verken jeg eller Venstre har tatt til orde for å privatisere norsk sykehussektor. Hvis representanten Knag Fylkesnes hørte etter, sa jeg i mitt innlegg at det å avvikle de fire regionale helseforetakene til fordel for ett, er kanskje per i dag Venstres primærmodell. Det vi er aller mest opptatt av, er de 20 sykehusforetakene som driver sykehusene i praksis. De er svært ulike – alt fra Sykehuset Innlandet, som ble opprettet til å dekke to fylker, som har åtte sykehus i seg, til Helse Fonna, som har betydelig færre ansatte og betydelig færre og små sykehus. Så hvorfor skal vi i lengden holde oss med så store variasjoner? Når man startet med det utgangspunktet, skulle man tro at man hadde en intensjon om å evaluere – kanskje samle og strukturere dette mer likt. Det har altså ikke skjedd i noen særlig grad. Så vi har utviklingsmuligheter, for å kalle det det, innenfor det offentlige eierskapet.

Når jeg pekte på Ribera Salud, er det fordi de har turt å ta et sprang og hoppe over noe. Det er noe å lære av det. Det er sikkert også derfor Arbeiderpartiet går inn for tilsvarende forsøk som Venstre ønsker å gjøre, å samle primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i én helsetjeneste. Det var kanskje det aller viktigste jeg sa i mitt innlegg: Vi må få et mindre todelt helsevesen i Norge. Hvordan vi skal komme dit, gjaldt det tredje jeg sa i mitt innlegg: Vi må gjøre noen større forsøk. Jeg ønsker faktisk at av alle de 48 sykehusene i Norge, skulle vi kanskje ta sjansen på å ha ett privat drevet sykehus, for å få noe å måle alle de offentlige mot. Vi har en utfordring hvis vi driver 48 sykehus på sparebluss i Norge, og måler dem likt mot hverandre – at alle prøver å gjøre det samme, med så ulike utgangspunkt, eller at vi i større grad måler mot de ideelle aktørene. Som jeg også sa i mitt innlegg: De ser ut til å drive med mindre «glava», men også mindre gnisninger mellom ansatte og ledelse, og med en mindre ledelse og større grad av åpenhet. Så vi har noe å lære.

Ribera Salud har tatt digitaliseringen på alvor. Det er 245 000 innbyggere i den regionen – bare litt større enn Oppland fylke, som bare har to sykehus. Ribera Salud driver fire sykehus i sin region, med 100 primærhelsesentre. Men de har tatt digitaliseringen på alvor og har ett IKT-system, mens vi i Norge har ca. ti statlige aktører som ligger utenpå de regionale helseforetakene og de 20 sykehusforetakene. Så vi har noe å gå på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 21.

Forrige kapittel
Neste kapittel