Presidenten: Etter
ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden
blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Bård Hoksrud (FrP) [20:49:46 ] (ordfører for saken): Dette
er absolutt en viktig sak og av stor betydning for de menneskene
det gjelder. Derfor er jeg også veldig glad for at saken er kommet.
I dag finnes det rundt 50 000 mennesker
med kroniske sår, og disse vil i stor grad trenge koordinert tverrfaglig hjelp.
Kroniske sår defineres i to hovedgrupper: trykksår og ulike former
for leggsår. Kroniske sår på føtter og legger er ofte forårsaket
av sykdom og/eller livsstil, mens trykksår oftest ses hos eldre
og sengeliggende.
Vi vet at helse- og omsorgstjenesten
i årene fremover vil møte flere brukere med én eller flere kroniske
lidelser som vil kreve langvarig oppfølging, og vi merker oss at f.eks.
sår som følge av diabetes er økende.
Vi vet også at mange av disse sårene
kan forebygges, og at det i alle tilfeller er viktig å satse på
god behandling av den underliggende sykdommen. Det er også viktig
å arbeide for bl.a. at man kan redusere overvekt, få mer fysisk aktivitet,
ha god hygiene og riktig ernæring. Dette er viktige tiltak for å
forebygge, og de minner oss på den enkeltes ansvar for å ta gode
og sunne valg, jf. folkehelsemeldingen, som Stortinget også har
behandlet.
Jeg vil videre vise til at det
meste av den praktiske sårbehandlingen hos kronikere gjøres i kommunehelsetjenesten,
og at primærhelseteam vil være et viktig tiltak med målrettet forebyggende
arbeid, både primær- og sekundærforebygging. Jeg mener også at det
er viktig å vise til at noen kommuner og sykehus har utviklet spesielt
gode tiltak innen sårbehandling, og at fagmiljøet etterlyser flere polikliniske
sårsentre.
Jeg må si jeg er enig med forslagsstillerne
i at kompetanseutvikling i sårbehandling er viktig for ansatte både
i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Jeg vil også
vise til at nasjonal retningslinje for diabetes nylig er revidert,
og at denne gir anbefalinger om forebygging av sår og sårbehandling.
Jeg regner med at de fleste partiene
som har forslag i saken, kommer til å redegjøre for sitt syn i saken.
Ruth Grung (A) [20:51:54 ] : Den norske helsetjenesten bygger
på viktige prinsipper, bl.a. retten til likeverdige tilbud og at
de sykeste skal prioriteres.
Etter snart fire år i komiteen
var Kjersti Toppe og jeg til stede på et oppsiktsvekkende seminar
i desember der vi ble konfrontert med en gruppe – kroniske sårpasienter
– som jeg i løpet av disse fire årene ikke hadde fått det innblikket i
som jeg fikk i løpet av denne dagen.
Det er helt riktig som saksordføreren
sa, de utgjør 50 000. Det forventes en økning som følge av at vi
blir flere eldre, vektøkning i befolkningen og flere med diabetes. Kroniske
sårpasienter har lav status i helsevesenet. De lever ofte med konstante
smerter uten mulighet for lindring, med lite søvn, mye skyldfølelse
og i en tilstand mellom fortvilelse og håp, med redsel for amputasjon.
Sårene lukter, ser ille ut og kan være vanskelig å behandle. Det
kan føre til sosial isolasjon, og pasientene opplever at mye av det
aktive livet stopper opp.
Kroniske sårpasienter er en sterkt
lidende pasientgruppe, men har god prognose med rett behandling.
Behandling av kroniske sår er svært kostbart, men samfunnsøkonomisk
er det åpenbart gunstig å gi sårpasienter et godt tilbud. Dagens
tilbud er fragmentert. Bare på Haukeland universitetssykehus blir
pasientene behandlet på 20 ulike klinikker, og kommunene har svært
ulik kompetanse. Diabetesforbundet viser til at fotsår er blant
de mest utbredte komplikasjoner som følge av diabetes, og altfor
mange må amputere. I 2014 ble det i Norge gjort 413 amputasjoner hos
personer med diabetes. Nye studier viser at med rett behandling
kan antallet amputasjoner reduseres med hele 80 pst. Arbeiderpartiet
mener det bør etableres regionale sårpoliklinikker, og at vi bør
lære av Danmark, som bruker telemedisin for å nå sårpasienter via
hjemmesykepleien og fastlegen. Sårbehandling bør også bli en del
av pensum i helseutdanningene.
Kroniske sårpasienter opplever
å være kasteballer i systemet. Dagens finansiering av sårbehandlingsutstyr medfører
at mange pasienter opplever å være en del av et svarteper-spill
mellom hjemmesykepleien, fastlege og poliklinikker. Arbeiderpartiet
mener det er behov for å ta et nasjonalt ansvar for å utvikle et
helhetlig pasienttilbud for kroniske sårpasienter og redusere antallet
amputasjoner. Vi registrerer at det i merknadsform er flertall for
det, men i denne saken, som i de fleste i løpet av denne fireårsperioden,
blir ett av støttepartiene stående utenfor slik at forslaget ikke
får flertall i mer enn merknads form. Det beklager vi. Kroniske
sårpasienter hadde fortjent det.
Herved fremmer jeg fellesforslaget
fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet.
Presidenten: Representanten
Ruth Grung har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Olaug V. Bollestad (KrF) [20:55:06 ] : Som flere har sagt,
antar vi at det er ca. 50 000 personer i Norge som har kroniske
sår, og at ca. 15 000 av disse til enhver tid har aktive sår med
pågående behandling. Gjennomsnittsalderen er 75 år for dem som har
sår, altså godt voksne folk, og det er grunn til å tro at antallet
vil øke når folk lever lenger. I tillegg har denne pasientgruppen
lav status i helsevesenet, og mange av dem lever med konstante smerter.
Mange har redusert livskvalitet, selv om de ville hatt god prognose
med rett behandling.
Behandling av kroniske sår er kostbart,
ofte fordi materialet er dyrt. Det koster den enkelte pasient som
har sår, mye, men samfunnsøkonomisk er det åpenbart gunstig å gi sårpasientene
et godt tilbud. Som flere har sagt, har Sverige, Danmark og Storbritannia
et godt fagmiljø helt opp på universitetsnivå som driver aktiv forskning
på sårbehandling. Vi bør ikke være dårligere.
Fra den landsdelen jeg kommer fra,
har ulike kommuner valgt ulike måter å organisere sårbehandling
på. Stavanger kommune har en sykepleierdrevet poliklinikk. I Eigersund
har en egen faggruppe i hjemmesykepleien ansvar for sårbehandlingen.
De har tett samarbeid med velfungerende sårpoliklinikker og har
på den måten redusert behandlingstiden, og andelen som får helet
sårene sine, har økt betraktelig.
Et annet eksempel er samarbeidet
mellom sårpoliklinikken på Flekkefjord sykehus og kommunene rundt.
Det har vist at de har klart å lykkes med hele 90 pst. av alle sår, som
har blitt helet på grunn av at de får rett behandling. Det er jo
kjempebra.
Diabetesforbundet viser til at
fotsår er blant de mest utbredte komplikasjonene i deres målgruppe.
Diabetikere er også en økende pasientgruppe. Mange opplever å gå
med uoppdagede sår over lang tid, og resultatet blir da amputasjon.
Ofte er disse pasientene også kasteballer i et system: Fastleger,
hjemmesykepleie og spesialisthelsetjeneste – omsorgen er utrolig
ulik, til tross for at det dreier seg om en stor pasientgruppe.
Denne pasientgruppen fortjener en helhetlig tilnærming.
Kjersti Toppe (Sp) [20:58:00 ] : Det slår meg at med alle dei
representantforslaga vi har i dag om dei forskjellige sjukdomane,
er vi jo nesten inn i eitt semester i eit eller anna helseprofesjonsstudium.
No høyrer eg dei som var på talarstolen før meg, så eg treng ikkje
repetera nokon ting om sårpasientar i Noreg, og vi lærer jo litt
alle saman. Det er sant, det representanten Ruth Grung sa. Eg og
ho var på eit seminar, og eg òg lærte meir om denne pasientgruppa.
For det er jo slik at om ein er her på Stortinget eller der og gjer
andre ting, så er det nokre pasientgrupper som er svære, og som
vi høyrer mindre om enn andre pasientgrupper. Sårpasientane er ei
slik gruppe. Eg vart òg gjord oppmerksam på at dei kostar helsevesenet
ganske mykje. I Sverige har dei rekna ut at dei står for 1,5 pst.
av det totale helsebudsjettet. Eg har ikkje sett tilsvarande rekning
for Noreg, men det kostar mykje både i menneskelege lidingar ved
at ein ikkje kan vera i arbeid, treng pleie osv., men òg i bandasjemateriell,
og det er langvarige sjukdomar som krev mykje.
Det som er bra, er at dette er
det mogleg å gjera noko med, med at vi kan sørgja for meir system
i behandlingsforløpa. I dag er det mange som har eit godt tilbod,
og forskjellige representantar kan fortelja om eit godt prosjekt
i sin kommune eller i sin region, og det kan eg òg fortelja om.
Dei er gode på dette på Stord, det var med og redda lokalsjukehuset
der, for dette hadde dei kompetanse på, men det må vera eit system
for det, det kan ikkje vera heilt avhengig av lokale eldsjeler.
Dette er eit ansvar helseføretaka må ta. Dette er det godt mogleg
å laga desentraliserte tilbod om, der ein får eit godt samarbeid
med kommunehelsetenestene der desse pasientane lever og må få oppfølging,
og dei etterlyste sårklinikkane som burde vore eit tilbod i alle
regionar, som alle pasientar kunne få. For poenget er at det er
altfor mange sårpasientar som går altfor lenge med utilstrekkeleg
behandling og som kunne ha vorte friske mykje før.
Så er det jo eit poeng med fotterapeutar,
som i Noreg er for dårleg finansiert. Pasientane må betala det sjølve.
Så er det òg eit problem med kven som skal betala bandasjemateriell,
uavhengig av om ein går til heimesjukepleia eller til fastlegen.
Det håper eg statsråden kan koma inn på i innlegget sitt.
Eg tar opp forslaget Senterpartiet
står aleine om.
Kenneth Svendsen hadde her
overtatt presidentplassen.
Presidenten: Representanten
Kjersti Toppe har tatt opp forslaget hun refererte til.
Ketil Kjenseth (V) [21:01:29 ] : Mye er sagt om utfordringsbildet
– og Venstre deler det. Når det gjelder kompetanse som er ulik,
men også ulikt organisert, er det en helt riktig beskrivelse både
det som skjer i kommunehelsetjenesten, som er ulikt, og det som
skjer i sykehus, som også er overraskende ulikt. For Venstres del
er det viktig at vi jobber med takstene for å endre dette, men at
man også jobber med telemedisinen, sånn at den blir tatt i bruk.
Det er ingen grunn til at det ikke skal bli tatt i bruk i større
skala enn det vi har gjort til nå i Norge.
Et annet moment som jeg vil peke
på, er f. eks. at Venstre har fått gjennomslag for at vi nå må få
en diabetesplan. Den er i gang og vil også omfatte dette. For oss
er det viktigere å dytte på der, sånn at man får gjort de tiltakene
som skal iverksettes.
Så vil jeg også peke på ordningen
med egenandelstak. Det er en utfordring ikke bare knyttet til bandasjer
og materiell, men også til f.eks. næringsdrikker, som det ikke er så
enkelt å få refusjon for – en vanlig fastlege kjenner knapt til
hvordan dette skal refunderes, og pasienten må selv legge ut ganske
lenge. Noen har vært og sett hvordan dette gjøres på gode sårpoliklinikker
– Flekkefjord sykehus er blitt trukket fram, og Listersamarbeidet.
Selv har jeg hatt – for å trekke fram flere vitnesbyrd – en sårpasient
i huset, så jeg har fått følge forløpet. Det er mange ting som vi
må gjøre.
Til egenandelstak: Når vi nå skal
ha en gjennomgang med sikte på å samordne egenandelene til ett tak
fra 2018, bør definitivt sårhjelpemidler, enten det er bandasjer,
næringsdrikke eller hva det enn er, i større grad legges til rette for,
sånn at det blir lettere å finne fram både for den enkelte pasient
og også for fagfolkene som skal henvise.
Så vil jeg også peke på lokalmedisinske
sentre – vi har bare tolv av dem i Norge så langt. Når vi snakker
om sårpoliklinikker, er det en god anledning for lokalsmedisinske
sentre til å ta i bruk den teknologien som vi så sårt trenger å
ta i bruk. Det handler også om disse takstene, og den kompetansen
som ikke nødvendigvis trenger å være i alle kommuner eller i alle
hjemmetjenester, og som fint kan samordnes regionalt også f.eks.
i lokalmedisinske sentre.
Statsråd Bent Høie [21:04:28 ] : Regjeringen er opptatt av
å bedre forebygging og behandling av pasienter med kroniske sår
og sikre et helhetlig og sammenhengende behandlingstilbud for denne
pasientgruppen.
Noen opplever at dekning av utgifter
til materiell for sårbehandling kan virke tilfeldig og varierende.
Det samme gjelder kompetanse og praksis både i kommunehelsetjenesten
og i spesialisthelsetjenesten. Regjeringen arbeider for å unngå
uønsket variasjon og øke kompetansen i tjenesten, men det er ikke
grunnlag for å anta at sårbehandling i helsetjenesten generelt er
uforsvarlig.
Det foregår mye aktivitet for å
øke kvaliteten på sårbehandling. Forebygging og behandling av diabetiske
fotsår står sentralt i den reviderte diabetesretningslinjen. De
nasjonale retningslinjene for antibiotikabruk i spesialist- og primærhelsetjenesten
har egne underkapitler om behandling av postoperative sår, diabetiske
fotsår og infisert, venøst leggsår. Det er obligatorisk for alle
sykehus å delta i Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og
helsetjenesteassosierte infeksjoner. Folkehelseinstituttet undersøker
forekomsten av slike infeksjoner og antibiotikabruk i norske sykehus.
Forebygging av trykksår i sykehus
og sykehjem er et innsatsområde i det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet.
Det er utarbeidet en tiltakspakke for forebygging av trykksår i
sykehus og sykehjem, og den har vært i bruk siden 2013.
Det er opprettet egne sår- og diabetespoliklinikker
i mange helseforetak og i enkelte kommuner, og det avholdes kontinuerlig
kurs om sårbehandling. Som forslagsstillerne selv nevner, finnes
det etterutdanningstilbud i sårbehandling i Norge. Innholdet i utdanningene
skal svare på behovene i helsetjenesten.
Finansiering og organisering i
forbindelse med sårbehandling avhenger av hvor tjenesten ytes. Dette
er en generell problemstilling for helse- og omsorgstjenesten og
er ikke særegent for sårbehandling. Kommunen er ansvarlig for å
yte nødvendige og forsvarlige tjenester, men står fritt til å organisere
tjenestene sånn at de er tilpasset lokale behov. Gjennom oppfølging
av primærhelsetjenestemeldingen blir det lagt til rette for økt
kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, bedre ledelse
og samarbeid innad og mellom nivåene i tjenesten.
Det pågår flere tiltak for å bedre
kvaliteten og kompetansen på sårbehandling, og regjeringen kan ikke
se at det på nåværende tidspunkt er grunnlag for å endre finansieringen
for medisinsk forbruksmateriell.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Ruth Grung (A) [21:07:02 ] : Som jeg nevnte i innlegget mitt,
viser i hvert fall Diabetesforbundet til at det er gjennomført 413
amputasjoner i 2014. Det er et betydelig antall, og det viser seg
også i forsøk i både Norge og andre land at hvis man har et godt
forebyggende arbeid, klarer man både å unngå sår og redusere antall
alvorlige utfall som amputasjoner.
Norsk interessefaggruppe for sårheling
viser til at da HELFO endret refusjonssystemet i 2012, opplevde
flere av disse pasientene at de ble en kasteball. Kommunen avviste
å behandle dem i hjemmesykepleien og overførte dem til fastlegen,
sånn at de selv måtte betale for bandasjene.
Er det ikke da åpenbart at vi bør
ta en gjennomgang av finansieringssystemet, sånn at det støtter
opp under det gode og helhetlige behandlingstilbudet rettet mot
både forebygging og dem som er utsatt for sår?
Statsråd Bent Høie [21:08:07 ] : Jeg oppfatter at det er en
generell problemstilling knyttet til refusjoner av ulike typer aktiviteter
og materiell som ikke kan være styrende for tjenesten. Kommunene
har et helhetlig ansvar for primærhelsetjenesten også på dette området.
Vi ser mange gode eksempler på
at kommuner har organisert dette arbeidet på en god måte, f.eks.
ved etablering av egne sårpoliklinikker for mennesker som har spesielle
behov, noe som gir gode resultater. Jeg er opptatt av at kommunene
tar det ansvaret de har på dette området, og ser til andre som har
funnet gode løsninger.
Ruth Grung (A) [21:09:02 ] : Det er helt riktig at enkelte
kommuner, kanskje en håndfull av det vi har fått innspill på – Haugesund
er en av dem, Austrheim er en annen – har klart å tilrettelegge
gode tilbud for denne gruppen.
Som vi var inne på i diverse innlegg,
er det en veldig sårbar gruppe. Det er ikke en gruppe som veldig
mange står opp for. Når de så tydelig sier at det er en sammenheng mellom
finansieringssystemet og behandlingstilbudet, og at det er blitt
forverret etter 2012, bør man ikke da gå inn og prøve å se om det
er en sammenheng, om det går an å rette opp noe, i stedet for bare
å holde fast på en endring? Det er tross alt en del år siden, og
antall amputasjoner er fortsatt særdeles høyt.
Statsråd Bent Høie [21:09:45 ] : Jeg tror det vil være å trekke
det for langt å si at denne endringen som ble gjort, for så vidt
før jeg ble helseminister, er årsaken til det høye antallet amputasjoner.
Det har vært et problem over lengre tid. Derfor er også forebygging
og behandling av diabetiske fotsår nå blitt en veldig sentral del
av den reviderte diabetesretningslinjen.
De fire helseregionene er også
så sent som 22. mai i år blitt enige om fire veldig klare prinsipper
for å bedre ansvarsforholdene når det gjelder behandling av sår,
noe fagdirektørene er blitt enige om, og som nå også blir fulgt
opp i de ulike helseregionene.
Kjersti Toppe (Sp) [21:10:40 ] : Senterpartiet fremjar eit
forslag der vi ber regjeringa greia ut tiltak som gjer at fotterapi
blir eit meir tilgjengeleg og inkluderande tilbod i den offentlege
helsetenesta.
I innstillinga står det om Tyskland,
der pasientar med diabetes har rett til tre konsultasjonar hos fotterapeut
i løpet av eitt år. I Noreg er det inga slik ordning. Pasientane må
betala dette sjølv, og det kjem ikkje inn under noko eigenandelstak.
Vil statsråden vurdera om det skal skje noko på dette området med
tanke på det statsråden har sagt om at det skal bli meir fokus på
førebygging, særleg hos pasientar med diabetes, men kanskje òg med
andre kroniske sjukdomar, der ein er disponert for å utvikla kroniske
sår?
Statsråd Bent Høie [21:11:34 ] : Sårbehandling er en av basistjenestene
i en primærhelsetjeneste. Jeg forventer at de aller fleste som jobber
i primærhelsetjenesten, enten det er i hjemmesykepleien eller en
er fastlege, kan håndtere sårbehandling.
Jeg vil se med skepsis på å tenke
at en skal etablere sårbehandling i primærhelsetjenesten som en
særtjeneste finansiert ved siden av. Det tror jeg bare vil forsterke
det som allerede er et problem i primærhelsetjenesten, nemlig siloorganisering.
Da har jeg mye mer tro på å bygge opp rundt det som også Stortinget
har sluttet seg til i primærhelsemeldingen, nemlig etablering av
primærhelseteam og oppfølgingsteam i kommunene, noe som nettopp
sikrer tverrfaglig oppfølging, ikke minst av kronikergruppen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er over.
Flere har ikke bedt om ordet til
sak nr. 18.