Stortinget - Møte torsdag den 15. juni 2017

Dato: 15.06.2017
President: Øyvind Halleraker
Dokumenter: (Innst. 437 S (2016–2017), jf. Dokument 8:85 S (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [12:09:26]

Innstilling fra transport- og kommunikasjonskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Else-May Botten, Lise Christoffersen, Hugo Bjørnstad, Magne Rommetveit og Eirik Sivertsen om en helhetlig luftfartsstrategi (Innst. 437 S (2016–2017), jf. Dokument 8:85 S (2016–2017))

Talere

Åse Michaelsen (FrP) [] (ordfører for saken): Det er en samlet komité som er enig om at en helhetlig luftfartsstrategi må komme. Noe komiteen også viser til i merknadene sine, er at statsråden allerede er i gang med forarbeidet til en helhetlig luftfartsstrategi. Videre har man også merket seg at dette arbeidet er en oppfølging av det notatet som ble laget om globalisering og økt konkurranse i sivil luftfart.

Det som vil skje, er at det blir satt ned et representativt utvalg som skal bistå departementet i utformingen av denne strategien, og uten tvil er et sentralt tema der betydningen av å ha en norsk luftfartsnæring. Det vil bli tatt opp problemstillinger som flyselskapenes forretningsmodell, ansattes vilkår samt sikkerhet og miljø. Dette er helt i tråd med det en enstemmig komité er opptatt av.

Det som skiller komiteen derimot, er kanskje tidsaspektet for når man kan få en slik strategi på plass. Dette er en strategi som man ikke bare kan lage på det norske kammerset, for å si det sånn. Vi er fullstendig avhengig av at Norge er i dialog med Europa om internasjonale avtaler, og at dette er mulig å bake inn i en slik strategi, for å få kvaliteten opp å stå. Hadde det bare vært opp til Norge, departementet og det politiske lederskapet her, er jeg helt overbevist om at denne strategien allerede hadde vært behandlet her hos oss. Men igjen: Vi vet at ting tar tid. Ikke minst tar ting enda lenger tid i utlandet, og vi er altså veldig avhengig av at dette henger på greip, for Norge er ikke en øy uti havet. Vi er avhengig av andre land for at dette skal fungere.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Det er ingen tvil om at luftfarten er i stor endring, og det skjer mye, ikke minst når det gjelder arbeidsforhold og den biten der. Derfor mener vi at det er overordnet viktig at man får laget en helhetlig luftfartsstrategi.

Ja, vi er klar over at vi ikke kan gjøre det uten å ta inn over oss at vi er en del av noe større, som forrige representant sa. Det betyr ikke at vi ikke likevel både kan ta en ledende rolle og ikke minst se på hva vi likevel kan gjøre. Det er jo ikke alt som må klareres av andre i forholdet.

Jeg registrerer at man er fornøyd med at det er i gang en slik prosess, men jeg registrerer også at man legger opp til å bruke veldig mye tid før man har som mål å komme tilbake til Stortinget. Det er også vår bekymring. Derfor vil vi opprettholde det opprinnelige forslaget vårt om at vi vil ha en slik melding.

Med det tar jeg opp mindretallsforslaget, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Kjell-Idar Juvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Lise Christoffersen (A) []: Mye er allerede sagt her i dag om betydningen av luftfarten i et land som Norge, så jeg lar akkurat det temaet ligge. Men som medlem av arbeids- og sosialkomiteen er jeg minst like opptatt av at vi skal ha ryddige forhold i luftfarten, både når det gjelder sikkerheten for passasjerene, og når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte – i lufta og på bakken. De to forholdene henger også til en viss grad sammen med hverandre.

I representantforslaget viser Arbeiderpartiet til at det nå begynner å haste med å iverksette tiltak for å sikre at vi fortsatt skal ha en luftfartsnæring i Norge og i Europa som kan konkurrere på like vilkår, basert på de standardene som må gjelde i et moderne arbeidsliv.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa liker stadig å framheve at den i egne øyne er både framoverlent, handlekraftig og gjennomføringsdyktig. I sitt arbeid med å følge opp Stoltenberg II-regjeringas handlingsplan nr. 3 mot sosial dumping, fra 2013, der behovet for skjerpet innsats for å trygge arbeidsvilkårene i luftfarten ble tatt opp, har samferdselsministeren verken vist handlekraft eller gjennomføringsevne. Det hjelper lite å være framoverlent når man ikke samtidig flytter føttene. Det går som regel ganske dårlig.

I representantforslaget viser vi til at statsråden for snart et år siden, under Arendalsuka, lovte at han skulle lage en luftfartsstrategi. Det ble godt mottatt, bl.a. av fagbevegelsen, men også av arbeidsgiversida, som begge tidligere på året hadde etterlyst både strategi og stortingsmelding om luftfarten. Tidlig på høsten sier statsråden at han i løpet av kort tid skal ta stilling til hva slags form det videre oppfølgingsarbeidet skal ha, men lite har skjedd, og nå er stortingsperioden snart over.

Jeg tillater meg også å minne statsråden om at vi allerede i hans første halvår i statsrådsstolen hadde en interpellasjonsdebatt i Stortinget der Arbeiderpartiet spurte hvilke initiativ statsråden ville ta nasjonalt og internasjonalt for å sikre ryddige lønns- og arbeidsforhold og like konkurransevilkår i luftfarten. Statsråden viste da til et brev han hadde sendt EUs transportkommisær dagen før. I ukene før hadde vi gjentatte ganger ringt departementet for å få tak i det varslede brevet, som altså ikke ble sendt før Arbeiderpartiet presset på ved å ta saken opp i Stortinget. I januar 2014 sa statsråden at han ønsket å videreføre det arbeidet den rød-grønne regjeringa hadde igangsatt. Det er tre og et halvt år siden. Lite har skjedd. Det er så en nesten kan lure på om statsråden egentlig ikke synes at dette er så veldig viktig. Tilgi meg hvis jeg tar feil, for hvis det er manglende evne det står på, så la meg tipse statsråden om at SAMAK, fellesorganisasjonen av sosialdemokratiske partier og fagbevegelsen i Norden, i januar i år la fram en rapport med både analyse og gode forslag, som statsråden fritt kan få lov til å benytte seg av.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg kan jo bare først si det vi allerede har sagt til komiteen, at denne rapporten skal vi lage. Vi har sagt vi skal lage en strategi. Vi skal nedsette et utvalg. Så sånn sett slår en her inn åpne dører.

At Arbeiderpartiet gjentatte ganger forsøker å gi inntrykk av at ingenting skjer, må i så fall mer reflektere at en ikke selv følger med, mer enn det reflekterer det som faktisk skjer i regjeringen.

Når representanten Lise Christoffersen påpeker at jeg allerede tidlig i min regjeringsperiode sa vi skulle følge opp det arbeidet Arbeiderpartiet hadde satt i gang, gjaldt det den såkalte globaliseringsrapporten. Når representanten Christoffersen nå gir inntrykk av at en fortsatt venter, har representanten fulgt ekstra dårlig med, for den rapporten er altså framlagt og har vært diskutert ganske lenge. Hvis man da drar i gang en debatt her hvor man egentlig bare prøver å svartmale regjeringen, og ikke engang har fått med seg rapporten som er framlagt, og den påfølgende diskusjonen, er det faktisk en ganske lite konstruktiv debatt.

Jeg håper egentlig vi slipper å kjøre den samme runden nå som vi opplevde tidligere i dag, der man diskuterer bare for å diskutere. For dette utvalget som skal settes ned, det NOU-arbeidet som skal gjøres, er vi enige om skal skje, og prosessen er i gang. Så det er det ingen tvil om.

Når Arbeiderpartiet da viser til at de la fram ikke bare én strategi, ikke bare to, men tre strategier mot sosial dumping, reflekterer vel det mer at strategiene ikke hadde særlig mye virkning, når man må legge på gjentatte strategier. Det at man først rett før man går av, sier at dette er noe man skal jobbe med, da må man jo virkelig lure: Synes en at alt det vi har gjort på tre og et halvt år, er for lite, når det eneste man selv klarte på åtte år, var å få varslet at en skulle legge fram en strategi, og at man skulle begynne arbeidet med en rapport om globalisering innenfor den sektoren?

Det tok ikke mange ukene etter at vi vant valget og inntok regjeringskontorene, før dette temaet ble satt på dagsordenen, og der vi tok kontakt med EU-systemet, for det er der vi må jobbe hvis vi skal få til internasjonale endringer i dette. Vi må snakke gjennom IATA og andre for å sørge for at man faktisk får noe som ikke bare begrenser norsk luftfart og gjelder norsk innenriksluftfart, men som går på de internasjonale flygningene. For det er jo det som skaper utfordringene her: muligheten for et selskap til å ha fly som flyr fra ett land med personale fra et annet land ansatt gjennom et bemanningsbyrå fra et tredje land, og som gjerne har fly registrert i et fjerde land – og som dermed får mange ulike stoler. Dermed er det viktig å sikre at tilsynsmyndighetene vet hvilke regler som gjelder, og at vi behandler aktørene mest mulig likt, for å sikre at konkurransen vinnes av dem som driver mest mulig effektivt, og ikke av dem som gjennom en internasjonal bransje klarer å komme seg mellom lover og regler og muligheten til å organisere seg.

Dette arbeidet har vi satt i gang. Vi har jobbet mye med det. Utfordringen er at det ikke er alle andre land som er enig med oss. Da tar det rett og slett lite grann tid. Det tror jeg Arbeiderpartiet også ville ha innsett, hvis de hadde brukt tiden sin i åtte år i regjering på å ta opp den tematikken. For meg virker det nesten som om det ikke ble brukt mye tid på. Vi diskuterer disse temaene veldig mye med våre naboland, rett og slett fordi det er viktig for oss å ha sikre og ordnede forhold, både for dem som driver, og for dem som jobber, i flybransjen. Sikkerheten til de reisende og til de ansatte er for oss av aller ytterste viktighet, akkurat som vi også har samme viktighetskala når det gjelder veitrafikk, når det gjelder jernbane, og når det gjelder skipsfart.

Jeg har ikke lyst til å få en debatt der man prøver å gi inntrykk av at det ikke er viktig. Men jeg skal heller ikke bruke det inntrykket mot dem som kritiserer meg, for jeg tror vi alle er enige om dette. Men det at en selv ikke klarte å levere på dette i løpet av åtte år, gir ikke et argument for å gi inntrykk av at andre ikke har prøvd. Vi jobber med det. Vi er altså i gang med dette i den utredningen Arbeiderpartiet her etterlyser. Sånn sett burde vi egentlig jublet for at vi alle spiller på samme lag.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg skal ikke hale ut tida unødig. Jeg har i grunnen fått fram poenget mitt – at jeg synes det går for smått.

Jeg registrerer at statsråden nok en gang nå helt på slutten av sin statsrådperiode – forhåpentligvis – fortsatt refererer til åtte år med rød-grønn regjering og ikke til fire år med egen regjering.

Selvfølgelig har undertegnede fått med seg globaliseringsrapporten, men det som var Arbeiderpartiets intensjon med handlingsplanen mot sosial dumping, der vi også løftet fram luftfarten, var å komme med konkrete forslag til hvordan en skal bekjempe sosial dumping. Til statsrådens orientering, når han sier at det at vi kom med en handlingsplan i 2013 for det første viste at vi ikke hadde handlekraft i spørsmålet om sosial dumping selv, og at vi ikke i løpet av vår regjeringsperiode hadde greid å fjerne sosial dumping, faller jo det på sin egen urimelighet. Vi la fram den første handlingsplanen mot sosial dumping i 2006, så kom plan nr. 2 i 2008, plan nr. 3 i 2013, plan nr. 4 i 2014 og plan nr. 5 i 2017. Samtlige planer har det som utgjør flertallet og regjeringspartiene i dag, vært med på å stemme ned.

Arbeiderpartiet har aldri prøvd å gi inntrykk av at sosial dumping er noe en kan fjerne med et trylleslag ved hjelp av en handlingsplan. Nei, det er et arbeid som må pågå kontinuerlig fordi vi bl.a. snakker om internasjonal organisert kriminalitet i en del av de sakene, og her finner en alltid nye veier: Når en greier å tette ett smutthull, finner en nye, så kampen mot sosial dumping må pågå i de bransjene som er utsatt, kontinuerlig.

Fafo har foretatt en evaluering av de tre første handlingsplanene våre og konkludert med at handlingsplaner mot sosial dumping virker der det er skolerte organiserte tillitsvalgte til stede på arbeidsplassen. Men arbeidet må pågå kontinuerlig, og når vi forhåpentligvis overtar regjeringsmakta til høsten, kommer vi til å fortsette det arbeidet. Og vi kommer aldri til å si at det arbeidet er vi nå ferdig med.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3