Anniken Huitfeldt (A) [13:35:45] (komiteens leder og ordfører for saken): En stortingsperiode går mot slutten, og veldig mye har skjedd siden høsten 2013. Den gangen kjente vi knapt nok til ISIL, og det var ikke særlig sannsynlig at europeiske land krenket hverandres grenser med invasjon og anneksjon. Det var vel ingen som hadde trodd at president Trump skulle vinne valget i USA, og brexit framsto som fjernt og usannsynlig. Vi har altså vært gjennom en periode med ganske store omskiftninger i løpet av kort tid.

I dag er det også grunnlag for å takke, og jeg vil benytte anledningen til å takke utenriksministeren personlig for samarbeidet i en omskiftelig tid. Og takk til hele komiteen for det samarbeidet vi har hatt om norsk utenrikspolitikk i de fire årene som har gått.

I debatter som denne i dag kommer man sjelden utenom å slå fast at det hersker bred enighet om hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi har tradisjon for kontinuitet og konsistens. Norge skal være til å stole på, på tvers av skiftende regjeringer. Vi sier ofte at norsk utenrikspolitikk ligger fast. Det bør den ikke. Når verden forandrer seg, må vi være forberedt på å endre oss, også politisk.

Det er åtte år siden sist gang hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ble behandlet i en stortingsmelding. St.meld. nr. 15 for 2008–2009, Interesser, ansvar og muligheter, ble framlagt i vårsesjonen 2009. Interessemeldinga, og det foregående grunnlagsarbeidet med en omfattende offentlig diskusjon, rapport og bokutgivelser om norsk utenrikspolitikk, var tematisk bredere anlagt enn den foreliggende meldinga, med sin klare vektlegging av sikkerhetspolitikken.

Professor Iver Neumann, en av våre fremste utenrikspolitiske eksperter, har påpekt hvordan interessemeldinga i 2009 utgjorde et skille i norsk utenrikspolitisk tenkning gjennom å relansere interessebegrepet i norsk utenrikspolitikk, til forskjell fra en mer tradisjonell vektlegging av identitet. Det er da også viktig å slå fast at en enstemmig komité uttaler at konklusjonene fra meldinga i 2009 fortsatt er gyldige, også i en endret sikkerhetspolitisk situasjon.

En skal kanskje være forsiktig med å bruke metaforer fra papirleksikonenes svunne tid, men den foreliggende meldinga framstår på et vis som et suppleringsbind til interessemeldinga fra 2009 – et sikkerhetspolitisk suppleringsbind. Siden 2009 har det åpenbart skjedd betydelige endringer på det sikkerhetspolitiske området. I våre egne nærområder utgjorde avtalen med Russland om delelinjen i Barentshavet i 2010 en milepæl – i positiv forstand – i norsk utenrikspolitisk historie. Samtidig utgjør Russlands Krim-anneksjon fra 2014 og destabiliseringen av Øst-Ukraina i negativ forstand den mest alvorlige utfordringen for den sikkerhetspolitiske orden i Europa etter den kalde krigens slutt.

Vårt naboskap til Russland må være basert på samarbeid og dialog, fasthet og forutsigbarhet. Vi må stå sammen med våre allierte og europeiske partnere i møtet med brudd på folkeretten. Men i et nabolag eller en grend skal man ha et godt forhold til og åpen kommunikasjon med alle sine naboer, og det viktigste naboforholdet er med dem man deler gjerde med. Russland er ikke bare et land i vårt nabolag, Russland er vår nabo. Vi deler landegrense, og ikke minst har vi en omstendelig framforhandlet grense til havs. Norge har interesser av å opprettholde kontakt med Russland, også i vanskelige tider.

Banalisering av utenrikspolitisk debatt skal man passe seg for, og jeg er nok ikke den første som stusser over begrepet «veivalg». Men gjennom meldinga finnes begrepene «valg» eller «å velge» i praksis bare i henvisningen til meldingas tittel, ikke i innholdet. Samtidig forekommer begrepet «videreføre» 32 ganger, «fortsette» 41 ganger og «styrke» ikke mindre enn 92 ganger. Likevel: Veivalg kan også foretas gjennom å videreføre og avslutte. Den nevnte professor Neumann har f.eks. tatt til orde for å nedlegge Barentssamarbeidet, fordi det er blitt retorisk svada. Der er jeg uenig. Det er i Norges langsiktige interesser å hegne om samarbeidet i nord, møysommelig bygget opp og et viktig bidrag til lavspenningen i nordområdene.

Jeg omtalte meldinga som et sikkerhetspolitisk suppleringsbind. En annen passende metafor kan være «løypemelding», for meldinga gir en konsis og presis beskrivelse av endringene i det sikkerhetspolitiske landskapet. Her ligger nok også årsaken til fraværet av grunnleggende uenigheter i komiteens innstilling. Det er ikke så veldig kontroversielt å bli enige om hvordan løypeforholdene ser ut.

Meldinga er også fortjenestefullt kortfattet og konsis, men listen blir fort lang over temaer og vinklinger man gjerne skulle sett mer grundig belyst og behandlet. Kina er ett eksempel. Komiteen har vært særlig opptatt av å løfte fram betydningen av Kinas framvekst og det sannsynligvis viktigste geopolitiske skiftet i vår tid. Kinas betydning er ikke noe nytt. Kina har vært verdens største økonomi i 18 av de siste 20 århundrene. Men i dag blir Kina også en stadig viktigere aktør på så godt som alle utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske felt av betydning for Norge.

I vurderingen av Norges rolle i verden kan man havne i grøfta på begge sider. Vår betydning kan overvurderes, og den kan undervurderes. Jeg vil her advare mot den sistnevnte feilslutningen, å undervurdere vår utenrikspolitiske betydning. Vi er heller ikke noe lite land. Ta vår økonomi: Av snaut 200 land i verden er norsk økonomi på 25. plass. Våre bidrag til FN, også i absolutte tall, gjør oss til en stormakt.

Vi er heller ikke en tilskuer til verden. Vi er en viktig aktør, f.eks. når vi går foran og innleder dialog med grupper som andre land ikke snakker med – som militærjuntaen i Myanmar, geriljabevegelsen FARC i Colombia og de moderate kreftene i det afghanske Taliban. Norsk fredsdiplomati er en viktig og riktig prioritering.

La det også være sagt at en norsk rolle innenfor fred og forsoning er fullt mulig å kombinere med å være en sterk alliert, at vi deltar og gjør vårt – også militært – for å bekjempe terror og terrorens årsaker.

Uforutsigbarhet er blitt betegnende for tida vi lever i. Da er det også betimelig å avslutte her med en påminnelse om at verdenshistoriens gang ikke tar hensyn til forhandlingstakten i norske stortingsmeldinger. Den 11. august 1989 framla utenriksminister Thorvald Stoltenberg en bredt anlagt stortingsmelding om utviklingstrekk i det internasjonale samfunn og virkninger det ville få for norsk utenrikspolitikk. Under tre måneder senere, den 9. november 1989, falt Berlinmuren.

Men her ligger det også en lærdom for norsk utenrikspolitikk i 2017. Det er nettopp i omskiftelige tider at det åpner seg nye muligheter og rom for viktige initiativer, som f.eks. da nettopp utenriksminister Thorvald Stoltenberg på starten av 1990-tallet tok initiativ til å etablere det nevnte Barentssamarbeidet.

Øyvind Halleraker (H) [13:44:36]: La meg starte med å slutte meg til komitélederens omtale av arbeidet i komiteen i denne perioden, og da er det også naturlig fra denne talerstol å takke komitéleder Huitfeldt for ledelsen av komiteen i perioden. Det er viktig å føre videre den konsensuspolitikk som har gitt oss bærekraft i norsk utenrikspolitikk over veldig mange år, også under skiftende regjeringer.

Veivalgsmeldingen er en viktig og betimelig melding, som jeg ønsker velkommen. Verdiene som ligger til grunn for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk, ligger fast, men verden endrer seg raskt. Det sikkerhetspolitiske klimaet er blitt merkbart endret de siste årene, og verden mer uforutsigbar. Vi må derfor ta inn over oss de grunnleggende endringene som skjer, med internasjonal uro og dype kriser i Midtøsten og Nord- og Vest-Afrika. Vi setter spørsmålstegn ved de normer og den liberale verdensorden vi bygde opp etter annen verdenskrig. Veivalgsmeldingen drøfter hvordan norsk utenrikspolitikk skal møte disse utfordringene. Vi må ha en strategi for at de valgene vi tar, bygger opp under norske interesser og norsk sikkerhet, og vi må ta tydelige veivalg.

Bakteppet for meldingen er at Europas nærområder i sør er i krise. Folkerettens spilleregler, som har tjent Norge, er under press, og europeisk samarbeid settes på prøve. Parallelt med disse utfordringene ser vi maktforskyvninger i en verden som veves stadig tettere sammen. I bakgrunnen ligger felles utfordringer med betydelig iboende konfliktpotensial, som klimaendringer og knapphet på ressurser.

Det er mange positive utviklingstrekk og suksesshistorier ute i verden. Antall fattige i verden er dramatisk redusert de siste 25 år. Likevel har de siste årenes turbulens og akutte kriser gitt en følelse av økt sårbarhet.

Tre faktorer preger situasjonen i verden i dag: økt kompleksitet, uforutsigbarhet og oversiktlighet. Vi må ha evne til å håndtere disse faktorene. Russlands anneksjon av Krim våren 2014 og destabiliseringen av Øst-Ukraina endret det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa. Europa står samlet bak reaksjonene på de russiske folkerettsbruddene overfor Ukraina. Norge har sluttet opp om EUs restriktive tiltak ved å innføre egne, tilsvarende tiltak. Men for Norge er det viktig både å ivareta egne interesser i det praktiske samarbeidet med Russland og samtidig stå fast på folkeretten og forsvare viktige prinsipper for internasjonalt samkvem.

Veivalgsmeldingen trekker fram nødvendigheten av å videreutvikle samarbeidet med Russland basert på felles interesser og en fast, forutsigbar politikk. Spenningen mellom Russland og resten av Europa slår inn på Vest-Balkan, hvor vi ser en bekymringsfull utvikling. Framvekst av terrorisme og voldelig ekstremisme er en alvorlig utvikling. ISIL, den verste terrororganisasjonen i vår tid, har fått kontroll på et stort geografisk område, og vi har sett en tilstrømming av fremmedkrigere og en tilstrømming fra Europa for å kjempe for disse terrorkrigerne. Det er gledelig å se at de nå er på til dels vikende front.

Norge opprettholder betydelige sivile og militære bidrag til anti-ISIL-koalisjonen, og som en følge av dette og koalisjonens innsats er altså ISIL sterkt svekket i Irak og Syria. Antall afrikanske land og ofre som rammes av terrorangrep, har over tid økt betydelig. Grupper løselig tilknyttet Al Qaida og ISIL har funnet tilhold i Nord-Afrika og i beltet fra Sahel til Afrikas Horn. I 2015 var 9 afrikanske land på listen over de 20 landene i verden som rammes hardest av terrorisme. Boko Haram var samme år verdens nest mest dødbringende terrorgruppe etter ISIL. Terrorgruppene i regionen truer også mål sør for Sahara og Europa. Utfordringene i Afrika og Sahel-beltet, Levanten og Maghreb, med sårbare stater som står i fare for å bryte sammen, vil påvirke oss i Norge og i Europa. Derfor er det viktig at regjeringen vil øke innsatsen i Europas ustabile nabolag ved å iverksette en strategi for norsk innsats i sårbare stater og regioner. Økt norsk bistand til de ustabile områdene i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel er et virkemiddel for å arbeide for å hindre at sårbare stater bryter sammen.

Vi hører av og til kritikk mot å innrette noe av den norske bistanden mot sårbare stater, så her er det altså viktig å minne om at noen av de mest marginaliserte menneskene og gruppene bor nettopp i disse landene. Det har over flere år vært lav økonomisk vekst i Europa, selv om den er i ferd med å ta seg opp, men vi ser en bekymringsfull utvikling i Tyrkia med økt polarisering.

Brexit fører til at den nest største økonomien og den sterkeste militære kraft i Europa skal ut av EU. Økende nasjonalisme, proteksjonisme og populisme er en «toxic cocktail». Veivalgsmeldingen tar utgangspunkt i at vi må forholde oss til disse utfordringene på en proaktiv måte.

Det er riktig å videreutvikle de lange linjene i norsk utenrikspolitikk ved å bidra til å bevare og videreutvikle den internasjonale rettsorden og styrke FN og andre internasjonale organisasjoner. Norge skal arbeide for å fremme menneskerettigheter, rettsstat og demokrati og reagere på alvorlige folkerettsbrudd.

Institusjoner som skal ivareta menneskerettigheter og demokrati, har fått en viktigere rolle. Vi må arbeide for å beskytte og styrke multilaterale institusjoner og fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstat. Nå arbeides det for norsk OSSE-formannskap i 2020 og at Norge velges til medlem av FNs sikkerhetsråd for perioden 2021 til 2022.

NATO må være rustet for utfordringene vi står overfor. Norge er NATO i nord. Regjeringen vil jobbe for et tettere samarbeid mellom NATO og EU. Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet. Det er bra at regjeringen vil sette i gang sikkerhetspolitiske dialoger med utvalgte allierte: Frankrike, Nederland, Storbritannia og Tyskland. Det er viktig å bevare det amerikanske engasjementet i Europa, for USA er vår viktigste allierte. Vi må derfor bevare de sterke transatlantiske båndene og videreutvikle det langsiktige sikkerhetspolitiske samarbeidet vi har med USA.

President Trump bekreftet nylig at USA forplikter seg til det transatlantiske samarbeidet og NATO-solidariteten gjennom artikkel 5. Det er gledelig. Vi har lang tradisjon i Norge med nært samarbeid med skiftende regjeringer i USA. Det er positivt at regjeringen vil bidra til omstilling i NATO, slik at alliansens kollektive forsvar styrkes mot så vel gamle som nye sikkerhetsutfordringer.

På hjemmebane er langtidsplanen og styrkingen av vårt nasjonale forsvar et viktig svar på utfordringene vi står overfor. Langtidsplanen representerer en historisk økonomisk styrking av Forsvaret. Det er nødvendig etter mange år med underfinansiering. Langtidsplanen bidrar til nasjonal styrking av vårt nasjonale forsvar og er et direkte bidrag for å styrke NATOs forsvarsevne. Vi gjør tunge investeringer i ubåter, maritime patruljefly, nye kampfly, luftvern, store hærinvesteringer og etterretning, for å nevne noe.

Regjeringen leverer på å styrke norsk forsvarsevne og legge til rette for økt alliert tilstedeværelse og øving i nord. Norge har tatt initiativ til NATOs maritime strategi, og det er avgjørende for oss med havområder seks ganger så store som våre landområder med en strategi som berører Nord-Atlanteren og våre nærmeste landområder. Disse områdene får stadig større militærstrategisk betydning. Norge har også tatt initiativ til en gjennomgang av NATOs kommandostruktur.

Visjonen om en verden uten kjernevåpen er et uttrykt mål for NATO. Samtidig slår alliansen fast at den vil ha kjernevåpen så lenge slike våpen finnes. Atomnedrustning må være balansert og gjensidig. Et enstemmig storting vedtok 26. april 2016 at Norge skal arbeide aktivt for en verden fri for kjernevåpen og bidra til å oppfylle forpliktelsene i ikkespredningsavtalen.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:54:51]: Veivalgsmeldingen viser at det er en relativt stor og bred enighet i utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge. Dette er viktig, for det sender et viktig signal at det er så bred enighet som det er. Det gir også regjeringen og statsrådene mulighet og handlingsrom når man skal gjøre jobben sin der ute i verden.

Det er helt åpenbart at for Norges del er en åpen verdenshandel ekstremt viktig. Selv om Norge er et relativt lite land befolkningsmessig, er vi en betydelig aktør når det gjelder handel. Og for et land som Norge, som er så avhengig av sin eksport, er det viktig at man har gode avtaler, at man har åpne markeder. I så henseende er det også viktig å påpeke at vi må gjøre alt vi kan for å motvirke proteksjonisme. Proteksjonisme, som vi dessverre ser at en del land nå tar til orde for, kommer til å bli en av de største utfordringene i årene som kommer, hvis man ikke får stanset denne utviklingen. Så jeg håper virkelig at dette er noe regjeringen har høyt på dagsordenen, eller jeg vet den har det høyt på dagsordenen, og at man også har det i framtiden.

Vi ser innenfor geopolitikken at vi har en forskyvning. Vi er i ferd med å få flere typer maktsentra rundt omkring i verden. USA er vel fortsatt den eneste virkelige stormakten vi har, men samtidig ser vi et Kina som ikke bare blir større når det gjelder det som har med de økonomiske musklene å gjøre, men også når det gjelder det militære. Vi ser også et Kina som posisjonerer seg bl.a. i Afrika og på en rekke områder når det gjelder avtaleverk.

Jeg vil berømme utenriksministeren og regjeringen for det arbeidet de gjorde for å åpne opp igjen det kinesiske markedet. Det kinesiske markedet er ekstremt viktig i en tid som nå og særlig for et land som er så avhengig av handel som Norge er. Når vi ser på hvilke muligheter det vil kunne gi for fiskerinæringen, sier det seg selv, med en befolkning som har den størrelsen som den kinesiske har, at dette er viktig. Det er ingen ting og ingen andre virkemidler som har fått flere mennesker ut av fattigdom enn handel. Derfor er det viktig at den opprettholdes.

Videre er det helt åpenbart at vårt forhold til EU og Europa generelt sett er viktig. 70–80 pst. av all vår handel går til Europa. Men det er også slik at det kommer utfordringer knyttet til en åpen handel, og særlig i et Europa som har så åpne grenser som vi har. Det er en stor fordel med EØS-avtalen, og vi skal verne om EØS-avtalen. Men vi må også tørre å ta diskusjonen om de elementene i EØS-avtalen som ikke fungerer – den debatten må vi også ta. Det er også en debatt som går i andre land i Europa. Den dreier seg om hvorvidt vi har kontroll på det som beveger seg over grensene for å sikre oss både mot terror og andre ting, og det går på debatten om velferdsordninger som gjør at de landene som har gode velferdsordninger, også vil tiltrekke seg personer som ønsker å høste av de fruktene. Den debatten må vi ta, men vi må ta det i samarbeid med EU for å sørge for at vi kan få endret en del av disse virkemidlene, slik at politikken fungerer på like vilkår.

Så må jeg bare si følgende: Vi har fått et brexit, men vi må ikke si at det er bare problemer for Norge. Det kan også være en utløsende faktor for en positiv situasjon knyttet til handel. Men det er klart det er utfordringer. Vi får utfordringer i Nordsjøen knyttet til fiskeriforvaltning, handel og avtaler, men det må vi gå inn i med et åpent sinn.

Så vil jeg bare si at det som bekymrer meg mest i Europa akkurat nå, er utviklingen vi ser i Tyrkia. Det er et Tyrkia som går i feil retning, og som samtidig er NATO-medlem. Det gir oss store utfordringer som vi er nødt til å finne en løsning på.

Helt avslutningsvis vil jeg bare si følgende: Når det gjelder migrasjonspolitikken og den krisen som vi har sett, er det viktig å iverksette tiltakene i nærområdet. Da kan man få hjulpet flest mulig på en best mulig måte.

Knut Arild Hareide (KrF) [14:00:16]: Denne stortingsmeldinga er primært ei sikkerheitspolitisk melding. Men ho avspeglar òg korleis regjeringa ønskjer at sikkerheitspolitiske omsyn skal påverke utanrikspolitikken elles og utviklingspolitikken.

Norsk – og internasjonal – sikkerheit er ei sentral statsoppgåve. Kristeleg Folkeparti er einig i at Noreg skal vidareføre dei lange linjene i norsk sikkerheitspolitikk.

Me skal bevare dei sterke transatlantiske banda og vidareutvikle det langsiktige sikkerheitspolitiske samarbeidet med USA.

Me skal bidra til å fornye og styrkje NATO-alliansen sitt kollektive forsvar.

Me skal styrkje norsk forsvarsevne – ikkje minst i nord.

Me skal vidareutvikle samarbeidet med Russland basert på felles interesser og ein fast og føreseieleg politikk.

Me skal styrkje internasjonal rettsorden og FN – og fremje menneskerettar, rettsstat og demokrati.

Me vil arbeide aktivt for balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar atomnedrusting og ikkje-spreiing av masseøydeleggingsvåpen.

Dette er me einige om. Lat meg også føye til at Noreg har ein god tradisjon for å støtte internasjonalt arbeid for rustingskontroll og nedrusting ikkje berre når det gjeld masseøydeleggingsvåpen, men òg når det gjeld konvensjonelle våpen. Eit rustingskappløp fører til meir våpen på begge sider og gir ikkje nødvendigvis større sikkerheit og mindre risiko for krig. Gjensidig forpliktande rustingskontroll er derfor viktig. Her har militære stormakter eit særleg ansvar.

Det er altså kontinuitet i hovudlinjene, men presiseringar om to nye vektleggingar.

Den europeiske og nordiske dimensjonen i norsk sikkerheitspolitikk skal styrkjast. Det er Kristeleg Folkeparti einig i.

Det er nyttig å byggje tettare sikkerheitspolitisk samarbeid med utvalde europeiske allierte, dvs. Frankrike, Nederland, Storbritannia og Tyskland. Noreg må bidra til auka europeisk sivil og militær krisehandteringsevne, effektiv yttergrensekontroll, tett politi- og etterretningssamarbeid og antiradikaliserings- og integreringstiltak.

Kristeleg Folkeparti ønskjer i tillegg ei sterkare vektlegging av arbeidet for demokrati, menneskerettar og rettsstat. Me må styrkje multilaterale institusjonar som arbeider for dette, og vidareutvikle folkeretten. Det er betre at retten blir følgd, enn at makta rår.

Innsatsen i Europas ustabile nabolag bør òg styrkjast. Korleis det bør skje på bistandsområdet, vil eg kommentere nærare under debatten som kjem litt seinare i dag. Det er vanskelegare å ta stilling til regjeringa sin strategi for norsk innsats i sårbare statar og regionar, sidan strategien ikkje er lagd fram for Stortinget. Den konkrete oppfølginga vil eg derfor kome tilbake til seinare.

Når det gjeld forholdet mellom sikkerheitspolitikken og utviklingspolitikken, er Godal-utvalet si Afghanistan-evaluering viktig. Rapporten fastslo at norsk innsats berre lykkast i å få Noreg til å vere ein god alliert, ein mislykkast i å skape sikkerheit, stabilitet og demokratisk utvikling i Afghanistan. Rapporten viser òg dilemmaet ved å skulle bruke utviklingspolitikken til å fremje sikkerheitspolitiske mål.

Dette kunne vore meir belyst i meldinga. I høyringa om saka blei det frå eksperthald bl.a. påpeikt at auka vektlegging av land i Nord-Afrika kan svekkje fattigdomsorienteringa. Som eksempel blei det nemnt at talet på fattige i Tunisia er 2 pst., mot vel 70 pst. i Malawi. Men dette får me sikkert anledning til å kome tilbake til seinare her i Stortinget.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:04:40]: Eg vil takke saksordføraren og representantane i komiteen for eit godt arbeid med meldinga. Det har vore ein triveleg komité å vere medlem av. Eg vil òg takke utanriksministeren for samarbeidet gjennom dei åra som me no har lagt bak oss. Det har vore eit lærerikt og godt samarbeid, sjølv om me ikkje alltid har vore hundre prosent einige. Men slik skal det jo vere.

Det er brei semje i fleire av dei utanrikspolitiske spørsmåla i Noreg, og det er godt. Samstundes er det viktig at ein sikrar eit ope ordskifte kring spørsmål der det er ulike syn, både her i stortingssalen og i folket elles.

Innstillinga frå komiteen slår fast at utanriks- og sikkerheitspolitiske endringar kan skje raskt og uventa. Som leiaren òg nemnde, trekkjer komiteen fram at Stortinget hausten 1989 fekk lagt fram ei stortingsmelding om utviklingstrekk i det internasjonale samfunnet og verknader for norsk utanrikspolitikk, utan å kunne føresjå det som skjedde tre månader seinare, då Berlinmuren fall.

Komiteen slår fast at den sikkerheitspolitiske stoda i Noreg er meir alvorleg enn på lenge, og at det uføreseielege er kjenneteiknet på tida me lever i. Det er ingen tvil om at verda kring oss dei siste åra er vorten meir uroleg. Det er krig i Midtausten, me har sett omfattande terroråtak og konflikt i Ukraina. Dette gjer at Noreg no må vise vilje til å byggje opp Forsvaret, og me må ha ei brei drøfting av sikkerheitspolitikken.

Senterpartiet ynskjer eit samfunn der folket styrer utviklinga av landet. Eit sterkt folkestyre i Noreg føreset ein velfungerande og suveren nasjonalstat. Ein sterk og velfungerande nasjonalstat føreset eit sterkt forsvar og at me sikrar vårt nasjonale sjølvstende. Eg er glad for at ein samla komité slår fast det som kunne ha vore teke rett ut av Senterpartiet sitt partiprogram, nemleg at Noreg sine nasjonale interesser må stå fremst i norsk sikkerheitspolitikk.

Meldinga tek utgangspunkt i ei noka snever forståing av sikkerheits- og utanrikspolitikk og manglar kanskje ein analyse av tiltak for nokre av dei meir definerte globale utviklingstrekka verda ser i dag. Medlemar av komiteen, deriblant frå Senterpartiet, understrekar betydninga av aukande ulikskap, migrasjon og klimaendringar for vår eiga sikkerheit. Ein saknar i denne meldinga ei tydeleggjering av desse dimensjonane og ein refleksjon over korleis det skal synleggjerast i våre sikkerheitspolitiske val. Aukande ulikskap, som me ser i mange land, migrasjon og klimaendringar er drivarar for konflikt, og aukande ulikskap innanfor land kan føre til destabilisering og stagnerande politisk og sosial utvikling i landa.

Sikkerheitspolitikken må òg sjåast i samanheng med utviklingspolitikken. Dette kan gjere meldinga noko lite ambisiøs på Noreg sine vegner. Som det vart sagt av saksordføraren, er ikkje Noreg eit lite land i denne samanhengen. Og Noreg bør meir heller enn mindre ta ansvar på område der me kan bidra på ein god måte. Me må ha ein aktiv og ikkje ein reaktiv utanrikspolitikk, og me må utnytte det handlingsrommet me har.

Me nyt respekt på mange område. Døme på saker der Noreg i større grad bør kunne ta eit leiande engasjement, er atomnedrusting, der denne regjeringa dessverre ikkje har vore førande, konfliktførebyggjande arbeid, der det er gjort og vert gjort mykje bra, og reformering av FNs fredsbevarande styrkar. Dette er alle felt der me har bidrege, men der me kan styrkje engasjementet vårt.

Ein samla komité slår fast at samstundes som norsk sikkerheitspolitikk gjennom heile etterkrigstida har vore basert på kollektivt forsvar gjennom NATO-alliansen, har det vore Noreg si linje heilt sidan me gjekk inn i NATO i 1949, at me ikkje tillèt basar for framande makter sine stridskrefter på norsk territorium i fredstid. Ein samrøystes komité slår òg fast at det er i Noreg si interesse å halde ved lag stabilitet og låg spenning i nærområda.

Senterpartiet vil understreke at den norske basepolitikken har vore ein berebjelke i norsk sikkerheitspolitikk sidan Noreg vart med i NATO i 1949, og at basepolitikken framleis skal liggje fast. Det er viktig i ei tid då dette spørsmålet er sett under debatt og det er skapt litt usikkerheit frå regjeringa si side om kva ein eigentleg meiner.

Ola Elvestuen (V) [14:10:03]: Vi lever i en ustabil verden, der Norge må ta en posisjon også innenfor sikkerhetspolitikken for å bevare og styrke våre verdier. Vi må, som mange har pekt på, følge opp vår egen interessepolitikk, men for Venstre er det også avgjørende at vi hele tiden må ha med oss det som er vår langsiktige interesse, nemlig styrking av demokrati, menneskerettigheter og folkeretten. Når disse kan komme i strid med hverandre, må de langsiktige målene og hensynene veie tyngst.

Det er ingen tvil om at som et mindre land er det i norsk interesse å styrke en internasjonal rettsorden og det multinasjonale samarbeidet vi har, enten det er innenfor FN, OSSE eller Europarådet, og vi må bygge opp og styrke vårt forhold og samarbeid med Europa gjennom EU. I disse dager er det viktig å ha med seg at selv om det er en prosess med Storbritannias utmelding av EU – hvis det går så langt – endres ikke den situasjonen at vi må styrke vårt samarbeid med EU. Derfor må samarbeidet, ut fra den tilknytningen vi har, forsterkes og EØS-avtalen ligge fast – det må ikke gjøres noen endringer i det.

Det er klart at for Norges sikkerhetspolitiske posisjon er NATO-medlemskapet det mest avgjørende. Det er avgjørende at vi klarer å holde så sterke bånd som mulig transatlantisk. Men det er også en situasjon der det kan være utfordrende, gitt den administrasjonen som nå er i USA. Til tross for at en må forsterke NATO og holde fast ved samarbeidet med USA, trenger vi også å ta en større europeisk rolle innenfor NATO. Derfor er det bra at regjeringen legger opp til et sterkere samarbeid med Frankrike, Nederland, Storbritannia og Tyskland, og vi må ta vår del med styrking av vårt eget forsvar. For Venstre er det viktig at vi innretter et forsvar hvor vi også kan håndtere flere ulike situasjoner og ikke blir for avhengige av en ensidig satsing på å ta i bruk artikkel 5.

Det er ingen tvil om at den største sikkerhetspolitiske utfordringen i Europa i dag kommer fra Russland og deres annektering av Krim, deres krigføring og støtte til krigføring i Øst-Ukraina. For Norge er det viktig at vi holder fast ved det europeiske samarbeidet og fastheten i at sanksjonene må gjelde inntil man har en situasjon hvor politikken endrer seg og man får respekt for folkeretten fra russisk side.

Så er det en særegen norsk utfordring at vi samtidig som nabo, med en stor nabo i nord, må klare å opprettholde et folk-til-folk-samarbeid på et lavere nivå. Dette er en balansegang, men det kan ikke være noen tvil om at det viktigste for Norge og for resten av Europa er at vi er en del av den felles holdningen og den felles politikken som Europa må føre overfor Russland.

Det ble nevnt at Tyrkia er i en spesiell politisk situasjon innenfor NATO som også vi må håndtere. Det er klart at vi må være tydelige på at også i Tyrkia må menneskerettigheter og demokrati respekteres – i en stadig mer autoritær utvikling.

Som det også er påpekt i saken, har vi et veldig urolig område hele veien fra Midtøsten – egentlig et belte fra Vest-Afrika til Afghanistan. Det er positivt at regjeringen vil komme tilbake med en egen strategi for sårbare stater og regioner – jeg tror det er helt nødvendig – og det er helt nødvendig ved at man har helt klare strategier for hvert enkelt land. Det er også bra at vi styrker bistanden til denne regionen i Midtøsten og Vest-Afrika, for det er så avgjørende for Europa, og dermed også for vår sikkerhet, hvordan utviklingen går der.

Til slutt: Kinas framvekst er påpekt. Det er klart at hvis USA trekker seg mer tilbake, vil andre fylle tomrommet. Det er viktig, enten det er klima, det økonomiske eller andre områder, at det ikke nødvendigvis gjelder Kina alene. Europa må ta en mye sterkere rolle og være en sterkere aktør, og Norge må ta sin posisjon når det gjelder dette.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:15:35]: Vi lever i tider prega av uro, men òg i uhyre omskiftelege tider. Det er plutselege, raske skifte. Kven hadde f.eks. sett for seg for få år sidan at vi skulle ha ein president i USA som vi oppfattar som svært problematisk, eit nært forhold i forbetring med Kina og eit Russland som vi er meir og meir bekymra for? Det viktige er likevel dei langsiktige utviklingstrekka som vi står oppi – det globale maktskiftet som ubønhøyrleg kjem til å gjere Asia og Kina meir sentrale i verda, for ikkje å snakke om store utviklingstrekk som eg trur vil prege verda sterkt i tiåra framover: Klima, migrasjon og ulikskap er iallfall tre svært viktige stikkord.

I møte med det er det både ein del bra og anna ikkje fullt så bra å seie om meldinga frå regjeringa, og det er einigheit om viktige ting, ueinighet om anna, i komiteen. Eg er blant dei som ikkje meiner at det er viktig eller bra i seg sjølv at vi er einige om mest mogleg i utanrikspolitikken. Tvert imot – det eg er einig i, er at det er viktig at vi har evne til å verte einige i avgjerande spørsmål. Men det er ikkje viktig at det er einigheit om mest mogleg – tvert imot: Der det vert tenkt for likt, vert det ofte tenkt for lite.

La meg difor gå igjennom nokre heilt sentrale trekk sett frå SVs ståstad. Det mest positive med stortingsmeldinga er det eg eigentleg oppfattar som ei vesentleg orientering i retning Europa og Norden, i tillegg til den transatlantiske. Å kalle det eit vegval ville kanskje vere å gå for langt, det liknar meir å sitje på to hestar samtidig eller å ha egg i fleire korger. Men det kan i ein periode vere riktig, og eg vel først og fremst å tolke det positivt at det ligg ei auka vektlegging der. Eg synest vi manglar heilt å sjå det i praktisk politikk i denne stortingsperioden, men no har vi ei melding og merknader som gjev grunnlag for meir av ei sånn dreiing – mot sikkerheit i nærområda våre, mot nordisk og europeisk samarbeid, mot å byggje ein sterkare verdifellesskap med andre allierte enn berre USA.

Derimot synest eg stortingsmeldinga og mange av merknadene frå fleirtalet gjev uttrykk for altfor låge ambisjonar på vegner av kva vi kan og bør prøve å oppnå med utanrikspolitikken vår, og at vi i for stor grad berre føler oss bundne av verda rundt oss. Vi er openbert eit lite land som vert påverka av verda rundt oss i sterk grad, men poenget med utanrikspolitikk er å utnytte handlingsrommet til å påverke utviklinga mest mogleg. Det kan vi på vesentlege område – den geostrategiske plasseringa vår, ressursane våre og kompetansen vår gjev oss ei betydeleg moglegheit til å påverke utviklinga i Arktis. Nordens samla globale økonomi gjev oss potensial til i sum å vere ein betydeleg aktør internasjonalt og i utviklingspolitikk, og på område som hav eller klima kan vi ha ei leiarrolle på viktige felt for oss sjølve og for verda. Eg synest både denne fireårsperioden og meldinga i for liten grad gjev uttrykk for ambisjonar, ønske om å vere leiar, drive framover nye felt og påverke kvar vi står i møte med store utfordringar nokre tiår fram i tid.

Det tredje er at òg i dei analysane synest eg meldinga og til dels fleirtalet i for liten grad tek opp i seg nye utviklingstrekk som kan vere dominerande for korleis vi oppfattar verda rundt oss, korleis det ser ut framover. Veksten i Kinas og Asias makt kjem til å kome enormt raskt, og vi er nøydde til å orientere oss i større grad mot den delen av verda, det trur eg kjem til å påverke både USA og Europa. Eg trur område som klima – og eg vil leggje til naturmangfald og det globale berekraftsbildet – kjem til å ha som føresetnad ei heilt anna tenking både i innanriks- og utanrikspolitikken. Eg trur at for dei store utfordringane i sårbare statar, men òg når det gjeld flyktning- og migrasjonsspørsmål, gjeld generelt det same. Eg vil leggje til eit område der vi kunne ha vore ein mykje større leiar denne perioden, som representanten Navarsete òg var inne på, og det gjeld atomnedrusting. Det er eit felt med stort potensial for framsteg i åra som kjem, der eg håpar at Noreg om kort tid vil verte ein viktig leiar.

Utenriksminister Børge Brende [14:21:10]: Først vil jeg understreke det som komiteens leder sa helt innledningsvis. Jeg synes vi har hatt et veldig viktig og godt samarbeid i den perioden som snart ligger bak oss, og det i en tid da det har vært et stort behov for regjeringen for å konsultere Stortinget om mange saker og også å diskutere viktige veivalg. Vi har stått overfor store endringer, noe flere representanter også har vist til i sine innlegg.

En mellomstor økonomi som Norge og et land som har ambisjoner om å påvirke både internasjonal utenrikspolitikk og hele det globale politiske bildet, både utviklingspolitisk og med tanke på sikkerhetspolitikken, står sterkere hvis det er bred enighet om det som er Norges utgangspunkt. Da vi arbeidet for fred i Colombia, var det alltid en styrke å vite at man hadde Stortinget bak seg i de vanskelige forhandlingene som pågikk. Når vi har løftet utdanning og jenters og kvinners rettigheter globalt, har det vært et relativt samlet storting som har stått bak. Også når det gjelder håndteringen av vår nabo i øst, hvor vi i denne perioden har hatt flere utfordringer, både med Storskog, asyltilstrømning og andre saker, er det viktig at vi greier å stå samlet om dette. Det gjør oss mer slagkraftige internasjonalt. For en større nasjon er det kanskje ikke så avgjørende, men for oss er det en styrke.

Det sies at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast. Komiteens leder var inne på at det kan den jo ikke gjøre når tidene og sakene endrer seg så raskt. Det er helt riktig, men det som ligger fast, er verdiene som vår utenriks- og sikkerhetspolitikk er basert på. Selv de verdiene settes det nå spørsmålstegn ved rundt omkring i verden, og det er enda viktigere å stå opp for folkeretten, som er vårt førstelinjeforsvar, og den liberale verdensordenen, med frihandel og det som er vinn-vinn-perspektivet: at det som er bra for andre, også er bra for oss. Det er det som har brakt oss den velferden som vi nå ser over hele verden. Én milliard mennesker er løftet ut av ekstrem fattigdom bare siden 1990. Det har aldri tidligere i verdenshistorien skjedd. Så man må ikke reparere det som er i orden.

Vi ser dessverre at isolasjonisme, nasjonalisme og proteksjonisme både i Europa og i Nord-Amerika er på frammarsj. Og vi ser at Storbritannia har tenkt å melde seg ut av EU. Men det jeg opplever nå, er at vi ser stadig sterkere motkrefter som mobiliserer mot dette, ikke minst i Europa. Jeg mener at folk ønsker mer samarbeid og samkvem på tvers av landegrensene. Dette så vi ikke minst i forbindelse med det franske presidentvalget.

I EU ser vi også at det fransk-tyske samarbeidet er motoren i Europa og viktig i revitaliseringen av det europeiske samarbeidet.

Asia spiller også en stadig tyngre rolle, noe flere representanter har vært inne på. Kina blir en viktig global premissleverandør og samarbeidspartner på flere områder. Ikke minst oppnådde vi et viktig gjennombrudd den 19. desember i fjor, da vi fikk til en full normalisering av de diplomatiske og politiske forbindelsene mellom våre land. Vi har fått aksept for å påbegynne frihandelsavtaler, og vi har i denne perioden også skapt mye større eierskap til det regionale samarbeidet rundt omkring i verden. Norge er f.eks. en av de første økonomiene på vår størrelse som har fått på plass et partnerskap med Asean. Vi har fått på plass et partnerskap med Den afrikanske union, og vi har fått på plass et partnerskap med The Pacific Alliance, som er de dynamiske økonomiene i Latin-Amerika.

Vi må foreta veivalg. Det er riktig, som det er blitt påpekt, at vi gjennom denne meldingen styrker den europeiske og den nordiske dimensjonen i norsk sikkerhetspolitikk. Og vi gjør mer for å bedre situasjonen i Europas ustabile nabolag sør og øst for Middelhavet. I tillegg viderefører vi det nære samarbeidet vi har med våre nærmeste allierte, ankerfestet i vår sikkerhetspolitikk, nemlig NATO.

Svein Roald Hansen (A) [14:37:38]: Det er bred enighet om at den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer alvorlig enn på lenge, ikke fordi det er oppstått noen direkte trusler mot Norge, men fordi uforutsigbarheten er blitt større: Krim-annektering, Øst-Ukraina, terrorangrep, cyberangrep – i sum forsøk på å rive opp den institusjonsbaserte orden i Europa, godt hjulpet av høyrepopulistiske bevegelser som vil trekke sitt land ut av et forpliktende fellesskap, et Storbritannia som forlater EU-samarbeidet, og en amerikansk president som bryter med helt sentrale bærebjelker i amerikansk utenrikspolitikk de siste 70 årene.

Etter annen verdenskrig tok USA et lederskap i å bygge opp viktige internasjonale institusjoner som Verdensbanken, IMF og NATO, og i Europa bygde man EU-samarbeidet – i sum en institusjonsbasert politisk orden. Dette endret tenkningen rundt begrepet nasjonale interesser. Hensynet til fellesskapet ble en ny og etter hvert tyngre faktor i internasjonal politikk. Senere kom også effekten av globaliseringen inn og skapte en ny og sterk økonomisk integrasjon land imellom. Fram vokste samarbeidet om et regelbasert handelsregime, i dag organisert i WTO. Denne institusjonsbaserte politiske orden dyrket fram en demokratisk forankret samarbeidskultur landene imellom. Konflikter kunne håndteres innenfor en ny, fredelig og demokratisk arena.

I denne utviklingen har USA spilt en helt sentral rolle, ikke bare som en sikkerhetspolitisk garantist som den ledende globale militærmakt og det ledende landet i NATO, men også gjennom det vi kan kalle en idealistisk utenrikspolitikk. USA så seg selv som misjonær for og forsvarer av liberale demokratiske verdier – ikke alltid like innsiktsfullt og vellykket i møte med frigjøringskrefter i andre land, og ikke alltid like konsekvent i valg av samarbeidspartnere, spesielt ikke under den kalde krigens definisjon av hva som var rett og galt, eller under dagens misbruk av religion som konfliktdefinisjon.

Men det amerikanske selvbildet og ledestjerne var aldri «America first». Det er det nye fra et land som har vært viktig for vår sikkerhet og for den internasjonale institusjonsbaserte orden. Dette bidrar sterkt til den uforutsigbarhet vi nå står i.

I denne situasjonen er det betryggende at EU-landene styrker samarbeidet på det sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske området, ikke som en konkurrent eller erstatning for NATO, men som et supplement. En global strategi for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk er i ferd med å bli satt ut i livet, og denne uken lanserte kommisjonen et refleksjonsnotat om utviklingen av forsvarssamarbeidet, samtidig som man lanserte forsvarsfondet for finansiering av forskning, innkjøp og utvikling. Norge har mulighet til å delta, og det tror jeg Norge gjør klokt i.

Én ting er politiske krefter i eget land som ønsker å svekke vår deltakelse i forpliktende internasjonalt samarbeid. Én ting er et land dels utenfor samarbeidsstrukturene som forsøker å gjenreise fordums storhet. Men det er enda mer krevende når det viktigste landet i den institusjonsbaserte politiske orden i realiteten snur ryggen til internasjonalt ansvar og inngåtte forpliktelser. For det er i realiteten det president Trump er i ferd med å gjøre.

Den kanadiske utenriksministeren, Chrystia Freeland, sa i et intervju med The Globe and Mail den 6. juni at USA har forlatt verden, og at Canada og deres allierte vil stå sammen. Canada vil bevare de multilaterale institusjonene og den vestlige alliansen, også i lys av «America first»-politikken. Det er et viktig budskap til den vi har sett på som vår viktigste allierte, som jeg mener Norge må stille seg bak. Det er foruroligende når situasjonen er blitt slik at det er generalene vi setter vår lit til skal holde orden i Washington.

Det har vært et viktig prinsipp at norsk utenrikspolitikk skal være forankret i folkeretten og bygge på internasjonalt forpliktende samarbeid. Mer enn noen gang er det nødvendig å spille på lag med de politiske kreftene som vil slutte opp om og utvikle den demokratisk forankrede samarbeidskulturen som er utviklet de siste 70 årene i internasjonal politikk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:42:39]: Uten å ty til klisjeer er det liten tvil om at maktstrukturene i verden opplever grunnleggende endringer. Bånd mellom land vi tidligere tok for gitt, utfordres av ulike årsaker, og usikkerheten dominerer. I en slik situasjon er det åpenbart at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ikke kan ligge fast. Vi må etter beste evne tolke og forstå endringene og tilpasse oss slik at Norges interesser ivaretas på best mulig måte.

Norge har over lengre tid spilt en global rolle som langt overgår vår størrelse og betydning. Det kan i enkelte tilfeller være positivt for landet, men det kan også stille oss overfor et utenrikspolitisk ansvar utover det vi evner å takle på egenhånd. Det betyr at Norge bør være varsom med å innlede nye diplomatiske oppdrag. Resultatet av presidentvalget i USA vil på sikt kunne få store konsekvenser for samarbeidet over Atlanteren. USAs nye og sterke skepsis til internasjonalt samarbeid og overnasjonale forpliktelser er noe nytt og stiller alle europeiske land overfor nye og ukjente utfordringer. Vi må samtidig forholde oss til realitetene.

USAs uttalte ønske om at USAs interesser er bedre ivaretatt ved delvis alenegang og reforhandling av internasjonale avtaler, skyldes strømninger som lenge har ligget latent i den amerikanske befolkningen. Dette er ikke en enkelthendelse, men en trend som vil kunne forsterke seg i årene fremover. Tiden tilsier at amerikanere flest i stadig mindre grad har et forhold til den kalde krigen, og at nye generasjoner ser fremover, ikke bakover. Demografiske endringer i både USA og Europa bidrar til at vår tidligere felles identitet ikke lenger er like tydelig, og USAs utenrikspolitiske prioriteringer endres som en konsekvens av dette.

Det er uansett helt avgjørende at Europa og USA opprettholder det forsvarspolitiske samarbeidet, og at vi evner å stå sammen i vårt vern av demokratiet og felles frihetsverdier. Skal vi få dette til, er det viktig at vi gjør NATO mer relevant, og at alliansen holder seg til oppgaver den er satt til å gjøre. NATO skal være en forsvars- og sikkerhetsallianse, og da må diskusjonene innad i alliansen forholde seg til det.

Som medlem av Stortingets parlamentarikerdelegasjon til NATO har jeg dessverre til dels opplevd det motsatte, noe som amerikanske kolleger har reagert på. Samarbeidet innad i NATO opplever flere utfordringer. Alliansen vokser raskt og har til dels voksesmerter. Utviklingen i autoritær retning i Tyrkia kan på sikt skade samarbeidet, og sprikende allianser i krigen mot terror kan på sikt gjøre NATO-samarbeidet mer krevende. At det heller ikke finnes en definerbar slutt på en krig mot terror, gjør at en exit-strategi i realiteten ikke finnes. Det betyr ikke nødvendigvis at internasjonale styrker ikke gjør en god og idealistisk innsats, med mål om å bekjempe barbari og ondskap, men på et tidspunkt å stadfeste at terror er bekjempet, og at krigen er vunnet, vil være nærmest umulig.

Krigen mot terror har også en annen konsekvens som europeiske land i liten grad var forberedt på. Flukt og migrasjon med begrunnelse i de pågående krigene setter hele det europeiske samarbeidet på prøve. Bare i år er det forventet 200 000 migranter som vil forsøke å ta seg over Middelhavet. Det er et paradoks at samtidig som europeiske land sender sine unge menn og kvinner for å bekjempe terror i flere land i Midtøsten, flykter landenes egne unge menn til Europa for å søke asyl.

Det er liten tvil om at oppslutningen om radikal islam øker – det gjelder i alle deler av verden. Bestialsk terror, med mål om å drepe flest mulig sivile, er blitt en del av den nye hverdagen mange steder. Terror er en form for krigføring det er vanskelig å beskytte seg mot. Skulle man ønske det, ville det innebære restriksjoner på innbyggernes friheter som vi ikke kan eller vil akseptere. Kampen mot terror må derfor starte der den finner grobunn. Fanatisme og terror skyldes verken fattigdom eller arbeidsledighet. Det skyldes aksept av hatbudskap formidlet gjennom muslimske trossamfunn og ikke minst koranskoler i den muslimske verden. Norsk utenrikspolitikk må ta dette inn over seg, og vi må være konsekvente med hvem vi spiller på lag med – Saudi-Arabia er eksempelvis ikke et land Norge på noe vis bør dyrke et nært samarbeid med. Gjør vi ikke det, er det lite troverdig dersom vi hever vår røst overfor andre lands eller andre gruppers brudd på menneskerettighetene.

Vår fredelige sameksistens med Russland er blitt satt på prøve de siste årene. Det er derfor positivt at regjeringen uttrykker en ambisjon om å bedre og videreutvikle vårt forhold til Russland. Det må selvsagt ikke gå på tvers av den internasjonale rettsorden, men vi må samtidig vurdere vårt naboskap i et bredt og langsiktig perspektiv. Det er f.eks. sjelden klokt å innføre sanksjoner uten at man har et realistisk mål for når sanksjonene kan avvikles.

I en verden i bevegelse er det viktig at Norge knytter seg nærmere de landene som deler vårt verdigrunnlag. Det er derfor positivt at regjeringen ønsker å styrke den europeiske og nordiske dimensjonen i norsk sikkerhetspolitikk gjennom et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid med utvalgte europeiske allierte. Dette fellesskapet må naturlig nok også inkludere en felles kamp mot radikal islam og islamistisk terror.

Norsk utenrikspolitikk skal sette Norges interesser først. Det er derfor svært viktig at regjeringen jobber aktivt med å etablere gode handelsforbindelser med nye stormakter i Asia. Det er i den sammenheng viktig at regjeringen og våre eksportbedrifter spiller på lag, og at vi gjennom vårt diplomati åpner dører. Det er i den sammenheng veldig positivt at våre politiske kontakter og forbindelser med Kina normaliseres.

At Asias stormakter, Kina og India, har fått millioner av mennesker ut av fattigdom, er en bragd av dimensjoner, og det viser hvor avgjørende viktig det er å ha et stabilt styresett og ikke minst et utdanningssystem som fokuserer på kunnskap og vitenskap.

Elin Rodum Agdestein (H) [14:48:07]: Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Å føre en aktiv europapolitikk har stått sentralt for denne regjeringen. Hendelsene i Europa de siste fire årene viser at den utenrikspolitiske linjen har stått seg, og ikke minst har den strategiske beslutningen om å utnevne en egen minister for EU-/EØS-saker vist seg å være av stor betydning for Norge.

Europa har siden februar 2014 vært preget av stor dramatikk, utenrikspolitisk turbulens og tiltagende akutte kriser. Vi har opplevd Russlands brudd på folkeretten, flyktninger og migrasjonsbølge og framvekst av voldelig ekstremisme og jihadisme. Det har vært en sammenhengende rekke av grufulle terroranslag i byer i selve hjertet av Europa, nå sist i Storbritannia. Dette har, sammen med lav økonomisk vekst, gitt grobunn for framvekst av ytterliggående krefter og partier på ytterfløyene, ofte med enkle svar.

Vi ser bekymringsfulle trekk med at land i EU beveger seg i en antidemokratisk retning. Vi opplever en sårbarhet som øker, og økt uforutsigbarhet. De grunnleggende verdiene i våre europeiske, liberale demokratier blir utfordret – verdier som generasjonene før oss har kjempet fram, og som vi må spørre oss selv om vi har tatt for gitt.

Ytringsfriheten er under press mange steder. Vi ser understrømmer vi ikke har sett siden mellomkrigstiden: en stemningsbølge av antiglobalisering, skepsis til etablerte institusjoner, isolasjonisme, proteksjonisme og nasjonalisme. Dette er tendenser som øker i en tid da vi trenger det motsatte, nemlig mer samarbeid.

Det europeiske samarbeidet blir nå satt på prøve. Krisehåndtering har preget EU de siste årene. EU-landene har ulik tilnærming. Enkelte ønsker tettere integrasjon og mer solidaritet, mens Storbritannia, vår viktigste allierte i Europa, har valgt å bryte ut av unionen gjennom brexit.

Valgene som britene og medlemslandene tar nå, vil prege Europa i lang tid framover. Det vil kreve mye av det politiske lederskapet, og det får konsekvenser for Norge. Derfor er det viktig å hegne om EØS-avtalen. Jeg er glad for at regjeringen er tett på prosessene og ivaretar norske interesser på en god måte.

Det er i Norges interesse å videreføre de lange linjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det har flere vært inne på i dag. Samtidig krever situasjonen at vi tilpasser politikken til de nye utfordringene vi møter, altså at vi foretar veivalg. En sentral konklusjon i meldingen er at Norge må bygge tettere sikkerhetspolitisk samarbeid med EU og europeiske allierte, videreutvikle og skape tettere bånd til Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Nederland, i tillegg til de nordiske landene.

Vi skal sikre bedre norsk tilgang i planlegging og gjennomføring av EU-operasjoner, og vi skal doble bistanden til Balkan. Det er også bra at regjeringen vil søke om norsk formannskap i OSSE i 2020, for også gjennom det å ta et sikkerhetspolitisk ansvar i Europa.

Selv om situasjonen er usikker, må vi likevel ikke miste troen på Europas framtid og robustheten til de universelle verdiene vi bygger våre demokratier på.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [14:51:26]: Jeg tror jeg må starte med en saksopplysning, for det finnes medlemmer av Det norske storting som tror at Nasjonal transportplan er det viktigste dokumentet som behandles her. Det må åpenbart være feil. Det man diskuterer i dag, er mye mer viktig enn en bomstasjon i Asker og Bærum, sågar en fylkesvei i Nordland, etter mitt skjønn.

Da jeg leste denne stortingsmeldingen for første gang, tenkte jeg at utenriksministeren må ha verdens beste jobb. Å få lov til å lage et grunndokument som drøfter norske muligheter, norske utfordringer i en større kontekst, må være en fantastisk oppgave. Å spille på det kunnskapsnettverket man har, spille på gode relasjoner for å bygge norske og vestlige verdier videre, må være en mulighet av dimensjoner, tenkte jeg på. Så lenge det handler om å fokusere på hva vi er gode til, hva vi kan bidra med, har vi riktig fokus.

Samtidig må det være lov å si at også nordmenn trenger etterrettelighet. Jeg er veldig glad for at Stortinget fant det betimelig å være med og ta initiativ til at Godal-rapporten, om våre bidrag i Afghanistan, ble lagt fram. For selv om vi er stolte av oss selv, betyr det ikke at man er ufeilbarlig. Selv vi, i vår iver etter å bistå og gjøre ting riktig, oppnår ikke bestandig optimale løsninger. Der skal vi være ydmyke.

Afghanistan-rapporten viste at vi var gode til å bidra til at flere fikk gå på skole. Vi var gode til å bidra til at helsetilbudet ble bra, slik at småbarnsdødeligheten gikk ned. Det skal vi være stolte av. Men at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan per i dag er noe særlig bedre enn den var tidligere, stiller jeg meg svært tvilende til.

Andre har under debatten i dag vært inne på at utenrikspolitikken aldri er statisk. Det tror jeg er til de grader sant. Det betyr også at man er nødt til å ha en dynamisk tenkning med hensyn til hva man ønsker å gjøre for å oppnå det man selv mener er mest mulig korrekt. Da tenker jeg at det man gjør i dag, er å gi en rettesnor til Utenriksdepartementet og regjeringen. Men samtidig er man nødt til kontinuerlig å ha en tett og god dialog med Stortinget, skal man få dette til.

Jeg tror også, som noen andre har vært inne på, at det ikke er tvil om at USA fortsatt er vår viktigste allierte. Men jeg tror det er en forskjell på hvordan man oppfatter f.eks. Russland som nabo sett fra Nord-Norge, sammenlignet med hvordan folk som bor i «Tjukk-Norge» ser på det. Det er en vesentlig forskjell, for det å ha en større nærhet til en stor nabo gjør noe med en holdningsmessig. Det må man ta med seg når man skal trekke sine konklusjoner.

Hvis jeg skal si at det mangler noe, en ting jeg gjerne skulle sett i meldingen som ikke er med, er det tydeliggjøring av norske ambisjoner for å få nordmenn til å ta jobb i større internasjonale organisasjoner, for slik i enda større grad å være «hands on» og kunne påvirke ute.