Stortinget - Møte torsdag den 8. juni 2017

Dato: 08.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 368 L (2016–2017), jf. Prop. 85 L (2016–2017))

Søk

Innhold

10 treff for "transplantasjon" i dette dokumentet:

1 av
Avbryt søk

Sak nr. 13 [00:09:13]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i folketrygdloven, kontantstøtteloven og lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg (ny inntektsikring for eldre og uføre flyktninger og endrede botidskrav for rett til visse ytelser) (Innst. 368 L (2016–2017), jf. Prop. 85 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil tre replikker med svar etter partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erlend Wiborg (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil først si at det er en stor og viktig sak vi behandler her i dag. Vi har hatt viktige saker tidligere i dag også, men dette er en sak som har stor betydning for mange felt. Det er også en komité som er relativt delt i mesteparten av saken. Komiteen er samlet om I og III, mens II fremmes av en samlet komité med unntak av Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Komiteen støtter altså regjeringens forslag om å øke botidskravet for kontantstøtte til fem år. Komiteen støtter også regjeringens forslag om å oppheve botidskravet for hjelpemidler. Men der stopper også enigheten, og jeg vil komme mer inn på mindretallets innstilling, Fremskrittspartiet og Høyres mindretallsinnstilling.

Jeg tar også opp forslaget på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre.

Bakteppet for denne saken er at Norge opplevde en ekstrem flyktningstrøm i 2015. Det kom langt flere til Norge enn vi hadde kapasitet til å ta imot. Heldigvis har vi en regjering som viste handlekraft og fikk strammet betydelig inn på innvandrings- og integreringspolitikken i Norge, noe som gjorde at vi fikk begrenset tilstrømning til Norge, markant og betydelig.

Det har også hjulpet at vi hadde tverrpolitiske forlik her på Stortinget, og spesielt asylforliket av 19. november 2015. Der ble man enige om flere viktige innstramninger, bl.a. sa man i forslag nr. 17 at regjeringen skulle gjennomgå særordningene for flyktninger og asylsøkere i folketrygden og sørge for at det stilles aktivitets- og opptjeningskrav der det er naturlig. Regjeringen følger opp det Stortinget har bedt om, og det har vært sendt på høring. Det overrasker meg ikke at Sosialistisk Venstreparti fortsetter en naiv innvandringspolitikk og går imot de innstramningene vi foreslår i dag, men at Arbeiderpartiet og Senterpartiet går imot, går bort fra asylforliket, viser at de ønsker strenge og rettferdige regler kun når de har medias søkelys på seg, og for øvrig har en skremmende naiv og til en viss grad snillistisk innvandrings- og integreringspolitikk.

Det har også de senere år vært mye snakk om ulikhet og fattigdom i Norge, men her velger altså Arbeiderpartiet og Senterpartiet å legge seg på en linje med ulike ordninger, der flyktninger skal ha bedre rettigheter enn nordmenn for øvrig. Jeg synes det er veldig spesielt, fordi at for Fremskrittspartiet handler det om at vi skal ha ett sett regler i Norge, uavhengig av om man er flyktning eller ikke.

Vi vet også at noe av det som virkelig skaper fattigdom, er at mennesker står utenfor arbeidslivet. Det er også en av begrunnelsene regjeringen har for å fremme dette forslaget. Vi ønsker et system som skal gjøre det attraktivt å jobbe, som skal gjøre at flere mennesker vil komme ut i arbeid og kunne forsørge seg selv, og på den måten også bli bedre integrert. Men det velger dessverre flertallet her, med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i spissen, å gå imot.

Utfordringen er også den signaleffekten dette gir, for Norge har et fantastisk velferdssystem, som vi alle skal være stolte av, men skal det velferdssystemet overleve også i fremtiden, er vi avhengig av å unngå misbruk. Det sier seg selv at det norske velferdssystemet ikke kan finansiere alle som ønsker å komme hit. Vi må derfor sørge for å stille krav til dem som kommer. Man må faktisk yte når man bor i Norge, og spesielt skal man ikke kunne få bedre ordninger enn nordmenn for øvrig.

Det er flere særfordeler flyktninger i dag har. En nordmann må ha 40 års opptjeningstid for å få full grunnpensjon. Hvis en nordmann har bodd noen år i utlandet og kommer hjem, og blir utsatt for en ulykke, har vedkommende ikke automatisk rett til f.eks. uføretrygd, noe en flyktning vil ha rett til fra dag én. Fremskrittspartiet mener at det er en grov forskjellsbehandling, og synes det er trist at Arbeiderpartiet og Senterpartiet og stortingsflertallet her i dag stemmer ned de forslagene. Men vi kommer ikke til å gi opp kampen, for jeg er ganske trygg på at den store del av den norske befolkningen er enig med Fremskrittspartiet og regjeringen i at i Norge skal vi ha ett sett regler som skal være likt for alle.

Presidenten: Representanten Erlend Wiborg har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Representanten Wiborg kommer stadig tilbake til påstanden om at flyktninger har bedre rettigheter enn nordmenn for øvrig. Jeg lurer på hvor mange flyktninger får hvor mye mer i trygd eller pensjon enn hvor mange andre som ikke har flyktningstatus?

Erlend Wiborg (FrP) []: Noe eksakt antall kan jeg ikke gi her og nå, men det er jo ingen hemmelighet at flyktninger har særordninger. Jeg var inne på det i mitt hovedinnlegg. Det ene går på opptjeningsrett til grunnpensjon, der øvrige nordmenn har 40 års opptjeningstid, mens flyktninger får den retten fra dag én.

Jeg synes det er litt underlig: Arbeiderpartiet har jo så langt prøvd å unngå den offentlige debatten i dette viktige spørsmålet. Jeg lurer litt på hvorfor Arbeiderpartiet mener at flyktninger skal ha særordninger? Jeg vil anta at Arbeiderpartiet er enig i at det er særordninger, for det innrømmer de i merknaden, og de innrømmet det også i asylforliket. Da ba de regjeringen ta tak i det, men det har de nå valgt å gå bort fra og har snudd nok en gang.

Lise Christoffersen (A) []: Representanten Wiborg får sikkert anledning til å ta replikk på undertegnede etterpå. Nå er det jeg som er replikanten. Jeg vil bare vise til Brochmann-utvalget, som sier at utbetaling per innbygger fra trygden er høyere i befolkningen for øvrig enn blant innvandrere, men la gå.

Representanten Wiborg var også inne på hvor viktig det er å få flyktninger i arbeid. Wiborg vil altså få flere flyktninger inn i arbeid ved å sørge for at ingen av dem som Fremskrittsparti-statsråden innvilger fast opphold i Norge, får mulighet til arbeidsavklaring før etter fem år. Hvorfor er det et godt virkemiddel for å få folk i jobb?

Erlend Wiborg (FrP) []: Vi har vært klare på at alle typer ytelser ikke skal gis automatisk fra dag én i Norge. Det er viktig, for det er viktig at folk skal ha det kravet på seg at de skal måtte være ute i arbeid – at det er grunnregelen. Så har vi også et sikkerhetsnett for dem som faller utenfor, for dem som ikke kan jobbe, og det sikkerhetsnettet skal vi fortsatt ha. Men det sier seg selv at hvis man mottar passive ytelser, gjør det noe med lysten for enkelte til å komme seg ut i arbeid.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Representanten Wiborg sier at Senterpartiet står for en naiv innvandringspolitikk. Det må jo enten være en åpenbar misforståelse eller bevisst desinformasjon, for denne saken gjelder ikke innvandrere, den gjelder flyktninger. Senterpartiets standpunkt når det gjelder flyktninger, er at vi skal ha grensekontroll. Det innebærer at vi har kontroll på hvor mange flyktninger som kan komme til Norge. Vi baserer oss på FNs kvoteflyktningsystem og EUs relokaliseringsprogram for flyktninger. Vi har altså kontroll på hvor mange flyktninger vi ønsker skal komme til Norge. Spørsmålet mitt er: Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet ha grensekontroll for flyktninger som skal komme inn i Norge?

Erlend Wiborg (FrP) []: Fremskrittspartiet er for en god grensekontroll, og man vet også at regjeringen har innført flere tiltak for bl.a. å styrke grensekontrollen. Det pågår også arbeid i Schengen. Og vi ser resultatet.

Man vil ofte bedømme en politiker ut fra hva vedkommende sier, men jeg er mer opptatt av å bedømme politikere ut fra hva de faktisk gjør. Da partiet til representanten Lundteigen satt i regjering, hadde Norge en naiv innvandringspolitikk. Vi hadde en betydelig tilstrømning til Norge. Så kom heldigvis Fremskrittspartiet og Høyre i regjering, og vi har fått til betydelige innstramninger, langt flere innstramninger enn Senterpartiet noen gang har ønsket. Sågar valgte Senterpartiet å stemme ned flere av innstramningene, men heldigvis fikk vi gjennomslag for mye. Vi har de konkrete tallene – vi har fått redusert tilstrømningen til Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Lise Christoffersen (A) []: I 2015 opplevde Europa, ikke bare Norge, en ekstraordinær situasjon med et høyt antall asylsøkere som verken vi eller andre land var forberedt på å håndtere. For å få situasjonen under kontroll inngikk vi et flyktningforlik med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet 19. november samme år. Vi i Arbeiderpartiet strakte oss langt for å få til en samlende løsning, over gamle uenigheter. Det samme gjaldt de fleste andre forlikspartnerne.

Forliket innebar at regjeringa skulle foreta ulike typer av utredninger og komme tilbake til Stortinget med saker på definerte områder. Ett av de oppdragene behandler vi i dag. Et hovedspørsmål var om stønadsnivået i Norge var slik at en uforholdsmessig høy andel av flyktningene søkte opphold her i landet. I tillegg skulle man se på botidskrav for ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet, og det skulle ses på aktivitets- og opptjeningskrav der det var naturlig.

En gjennomgang av trygderettighetene til asylsøkere og flyktninger ble varslet i Prop. 1 S Tillegg 1 for 2015–2016. Arbeiderpartiet tok det til etterretning. Når saken nå ligger på bordet, viser det seg at det kommer en sak om generelle kutt i stønadene til flyktninger, men uten at regjeringa har svart på oppgaven som Stortinget ga. Hovedspørsmålet var jo om det var mulig å påvise en sammenheng mellom stønadsnivået i Norge og en uforholdsmessig høy andel asylsøkere til Norge, sammenlignet med andre land. Departementet vektlegger at norske velferdsordninger ikke skal være innrettet slik at de fører til «vridninger i migrasjonsstrømmene, ved at de i seg selv gir asylsøkere insentiver til å velge Norge som destinasjonsland». Ordningene må videre «stimulere dem som får opphold i Norge til å være yrkesaktive». Men regjeringa har enten hoppet bukk over dette premisset, eller prøvd og ikke greid å påvise en slik sammenheng. Likevel legges det altså fram en sak der man kutter over hele linja, vesentlig som en blanding av økte botidskrav, kombinert med opphevelse av flyktningers unntak fra botidskravet.

Som saksordføreren har redegjort for, inneholder proposisjonen også noen andre forslag. Når det gjelder hjelpemidler, foreslås det at dagens botidskrav oppheves. Arbeiderpartiet støtter det. Det er viktig at flyktninger – og andre det måtte angå – ikke hindres i å delta i arbeid, utdanning og aktiviteter. Det er også noen ytelser hvor det ikke gjelder krav om forutgående botid, og hvor det heller ikke foreslås å innføre det, så jeg skal ikke bruke tid på å kommentere dem.

Men så har vi kontantstøtten. Der foreslås det å innføre et botidskrav på fem år. Det støtter vi, siden kontantstøtten etter vår oppfatning fungerer som et hinder, både når det gjelder yrkesaktivitet for kvinner, og når det gjelder å sende barn i barnehage, og på den måten virker den negativt med tanke på integrering.

Men vi støtter ikke å øke botidskravet fra tre til fem år for stønad til enslig forsørger, og heller ikke en økning til fem år for alderspensjon eller uføretrygd. Alderspensjon gjelder jo for dem som er utenfor yrkesaktiv alder. Uføretrygd gjelder for dem som på grunn av sykdom, skade eller lyte ikke er i stand til å arbeide. Det foreslås også økt botidskrav for arbeidsavklaringspenger. Det støtter vi ikke. Arbeidsavklaring handler jo nettopp om aktivitet, forhåpentligvis med arbeid som mål. Å måtte vente i flere år på dette vil bare hemme, ikke fremme, integrering.

Regjeringa foreslår dessuten å henvise eldre og uføre flyktninger til supplerende stønad for personer med kort botid. Det støtter vi ikke. Stortingsflertallet har allerede kuttet to ganger i denne stønaden i løpet av denne perioden. Dette forslaget vil bare bidra til å produsere fattigdom, og det trenger vi ikke. Vi støtter heller ikke forslaget om å oppheve asylsøkerforskriften § 3, om opptjening i asylsøkerperioden dersom varig opphold innvilges. Det gjelder rett til overgangsstønad, uføretrygd og pensjoner og beregning av uføretrygd og pensjoner. Det er ikke rettferdig at én gruppe i befolkningen ikke skal få igjen for det de selv har tjent opp.

Helt til slutt: Nesten ingen av de 44 høringsinstansene støtter regjeringas forslag til kutt i stønadene til flyktninger. Tvert imot mener flere tunge instanser at forslagene bare vil bidra til økte forskjeller mellom folk. I stedet etterlyses tiltak for språk, økt arbeidskompetanse og antidiskriminering. Det er en mer farbar vei, også etter Arbeiderpartiets mening.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg var i mitt hovedinnlegg innom at Arbeiderpartiet signerte en avtale om et asylforlik, og der ba de regjeringen gå gjennom disse særordningene og sørge for at det stilles aktivitets- og opptjeningskrav. Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet nå bryter den inngåtte avtalen og ikke følger opp det de selv signerte på?

Lise Christoffersen (A) []: Representanten Wiborg kunne egentlig spart seg den replikken, for det var jo det jeg brukte innlegget mitt på å snakke om. Jeg tar avstand fra at Arbeiderpartiet bryter flyktningforliket. De punktene det refereres til i denne saken, i flyktningforliket, var jo at en skulle sørge for at nivået på ytelsene til asylsøkere ikke gjør at Norge framstår som økonomisk attraktivt. Da må en jo først svare på spørsmålet: Er det ytelser som fører til at Norge framstår som økonomisk attraktivt? Det har de ikke svart på i proposisjonen, og det finnes ikke noe belegg for å påstå at det er det norske trygdesystemet som gjør at vi har den flyktningkatastrofen i Europa som vi ser i dag.

Erlend Wiborg (FrP) []: Saken handler i all hovedsak om flyktninger, men vi er jo innom flere begreper. Hvis man tar deler av innvandringsstrømmen som kom til Europa, så vi da personer som kom til trygge land, men som valgte å gå videre og helt til Norge. Mener representanten Christoffersen at nivået på velferdsytelser i et land ikke har noen betydning for hvor man velger å reise?

Lise Christoffersen (A) []: Det er ikke representanten Christoffersen som mener det, men eksperter på området, som f.eks. Europarådets menneskerettighetskommissær, Nils Muiznieks. Han har gått igjennom etablert forskning på området og sier i klartekst, både skriftlig og på direkte spørsmål fra meg i spørretimen i Strasbourg i april nå i år: Det er ingen slik sammenheng. Det er push- og ikke pulleffekter som ligger bak dagens flyktningstrøm.

Hans anbefaling er at vi fokuserer på å integrere de menneskene som får opphold, de menneskene som Fremskrittsparti-statsråden kommer til å gi varig opphold i Norge, og at vi bruker ressursene på å integrere dem og ikke støte dem ut i fattigdom, for det hjelper ingenting, det bare hemmer integreringen av mennesker som skal bli i Norge. Det er dem vi snakker om – mennesker som har krav på vår beskyttelse, og som Sylvi Listhaug kommer til å gi opphold i Norge.

Erlend Wiborg (FrP) []: Først til svaret undertegnede fikk. Jeg tror det er relativt få som er enig med representanten Christoffersen i at nivået på velferdsytelser ikke gjør Norge mer attraktivt enn land som har lavere velferdsytelser.

Men mitt neste spørsmål er: Hvordan tror representanten Christoffersen at en norsk person vil føle det hvis vedkommende har jobbet i utlandet noen år, kommer tilbake, utsettes for en ulykke og ikke har rett på uføretrygd, mens en flyktning vil ha rett på uføretrygd fra dag én hvis en lignende ulykke skulle skje? Hvordan tror representanten Christoffersen at den personen vil føle det?

Lise Christoffersen (A) []: Jeg ser stor forskjell på en relativt ressurssterk norsk innbygger som reiser til utlandet for å jobbe noen år – vedkommende har all mulighet til å sette seg inn i hvilket regelverk som gjelder, og dekke seg opp for den typen situasjoner – og en flyktning som kommer, som kanskje hadde opparbeidet seg rettigheter i sitt eget hjemland, og som ikke får med seg noen ting. Det er to helt forskjellige livssituasjoner.

Når vi skal integrere flyktninger i Norge, er det et dårlig virkemiddel å sende dem rett ut i fattigdom. Det foreligger undersøkelser bl.a. fra Danmark som viser hvordan dårlige og lave stønadsnivåer og kutt i stønadsnivåer faktisk fører til det motsatte av det en ønsker å oppnå.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Arve Kambe (H) []: I denne saken følger regjeringen opp, som flere har vært inne på, flyktningavtalen på Stortinget fra november 2015. Vi foreslår å avvikle de særskilte trygdereglene for flyktninger i folketrygden. Samtidig foreslås det å øke botidskravet til fem år for en rekke trygdeytelser. Rettighetene som asylsøkere og flyktninger har i det norske trygdesystemet, har i all hovedsak vært uendret siden 1967, selv om både arbeidsliv, ytelser, trygderettigheter og ikke minst asyl- og innvandringspolitikk og -mengde har endret seg betraktelig.

FNs flyktningkonvensjon innebærer at Norge har plikt til å la flyktninger bli omfattet av folketrygden, slik at de kan opparbeide seg rettigheter. Det handler ikke denne diskusjonen om. Fordelene flyktningene har i den norske folketrygden, går imidlertid vesentlig utover våre forpliktelser. Det innebærer at flyktninger har rett til pensjoner, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, overgangsstønad og andre stønader selv om de ordinære vilkårene i loven om medlemskap og trygdetid ikke er oppfylt. Med andre ord er kravene for å få de samme ytelsene strengere for nordmenn enn for andre typer nye landsmenn. Jeg synes begrunnelsene er tynne for å ha disse ordningene når vi har noen hundre eller noen få tusen i året, men etter hvert som det kommer titusenvis inn hvert år, haster det faktisk med å endre disse reglene. Det var derfor Stortinget ba regjeringen i flyktningforliket igangsette et arbeid med sikte på å innføre botidskrav for mottak av kontantstøtte og ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet, og ba regjeringen

«gjennomgå særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden og sørge for at det stilles aktivitets- og opptjeningskrav til disse der det er naturlig, med sikte på dette fremmes for Stortinget så raskt som mulig.»

Altså det vi holder på med nå.

Hvis Stortinget mener noe med den formuleringen og stemmer imot alt som kommer, så er jeg helt enig med saksordføreren, som sier at opposisjonen har ett standpunkt når medias søkelys er på dem, og et annet standpunkt når de håper folk har glemt det.

Regjeringen foreslår, men får av en eller annen merkelig grunn ikke flertall for at flyktninger skal likebehandles med andre grupper, som f.eks. personer som får opphold på humanitært grunnlag, og norske statsborgere som kommer tilbake til landet etter lange utenlandsopphold. Dette gjelder ytelser til gjenlevende ektefelle, barnepensjon, arbeidsavklaringspenger, stønad til enslige foreldre, stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet, og i visse tilfeller også grunn- og hjelpestønad. Det at vi foreslår å heve botidskravet, vil bidra til både bedre integrering, økt aktivitet i arbeidslivet og selvfølgelig gi en reell innsparing i statsbudsjettet.

For retten til å få stønad som enslig mor eller far foreslås det altså å heve kravet fra tre til fem år. Man får det til for kontantstøtten, som i dag ikke har dette. Det er jeg glad for at Stortinget slutter seg til, men det er helt åpenbart at man burde gjøre det samme når det gjelder stønad til enslige foreldre.

Regjeringens forslag er gode, de er rettferdige, de er bærekraftige, og de er generøse. Derfor er det utrolig skuffende at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre nok en gang er på vei bort fra den langsiktige ansvarligheten som Arbeiderpartiet, sammen med Høyre, har stått sammen om i norsk innvandrings- og flyktningpolitikk. Vi ser tvert om en Gahr Støre som løper fra ansvaret og lukker øynene for utfordringene Norge står overfor, nok en gang.

Fasiten på om vi lykkes i å håndtere flyktningstrømmen, er om vi klarer å inkludere våre nye landsmenn i arbeidslivet. Første bud for oss i Høyre er å inkludere flere i arbeidslivet, at det alltid skal lønne seg å jobbe. Det må ikke være sånn at man tjener mer på trygd enn å være i arbeid. Det undergraver arbeidslinjen og skaper en trygdefelle for den enkelte. Det er både dårlig arbeidspolitikk og svært dårlig integreringspolitikk. Og integreringen er jo nøkkelpoenget i denne sammenhengen. Det handler bl.a. om norskopplæring, bistand i jobb, bistand til jobb, barnehage- og SFO-plasser, om storsamfunnets evne til å ta i bruk nye landsmenns kunnskap og kompetanse, og lokalsamfunnets innsats som nabo, enkeltmenneske, elev og i organisasjonslivet.

Statsminister Erna Solberg har helt rett i at innstramming også er nødvendig for å hindre en unødvendig polarisering mellom tilhengere og motstandere av norsk asylpolitikk. Stortingets flertall gjør i dag flyktningene en bjørnetjeneste i dobbel forstand. De får fulle rettigheter i folketrygden fra dag én – ikke alle nordmenn får det. Høyre mener flere vil gå lenger på trygd, og flere vil være mot flyktninger generelt sett. Dette er en sak som skriker om omkamp. Omkampen får vi etter at vi har vunnet valget til høsten.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Skal vi skape et samfunn med plass til alle uavhengig av hvor man kommer fra, er det helt avgjørende at vi klarer å inkludere dem som kommer til Norge fordi de har vært nødt til å flykte fra krig og elendighet. Sammenliknet med andre land er det små forskjeller i Norge, heldigvis. Det er bra. Men dessverre øker antallet fattige barn. Det er en utvikling vi må snu, og vi må gi alle barn mulighet til å få en god skolegang, en utdanning, og vi må legge til rette for at voksne kan komme ut i jobb.

Kunnskap og arbeid er helt avgjørende for å forebygge fattigdom på lang sikt. Etter oljeprisfallet og den økende arbeidsledigheten som nå heldigvis ser ut til å gå ned, ser vi at de som står lengst unna arbeidslivet, har blitt dyttet enda lenger bak i køen. Vi må derfor gjøre mer for å hjelpe dem. Derfor støtter Kristelig Folkeparti forslag om å oppheve botidskrav for hjelpemidler. Det er bra at man sikrer at de som trenger noe bistand for å være i arbeidslivet, ikke skal måtte vente i flere år for å få tilbud om dette.

Regjeringen har i sin proposisjon lagt fram forslag til endringer de mener vil styrke arbeidslinjen og sikre likebehandling av flyktninger og andre nordmenn. Intensjonen i forslagene er sikkert god, men Kristelig Folkeparti mener at tiltakene likevel ikke treffer. Endringene som foreslås, vil medføre at de som har det økonomisk krevende fra før, bare vil få det enda mer krevende. Det vil ikke styrke incentivene til å få arbeid, snarere tvert imot. Et av forslagene de får flertall for i dag, er å innføre et botidskrav på fem år for kontantstøtten. Det mener jeg er et helt feilslått tiltak. Dette forslaget fremmer barnefattigdom og økte forskjeller i samfunnet vårt. Å frata innvandrerfamilier kontantstøtten vil selvsagt ikke automatisk åpne dørene for kvinnene til arbeidslivet. I stedet taper de aller mest sårbare barna på dette vedtaket.

SSB har akkurat presentert resultater fra levekårsundersøkelsen blant innvandrere i 2016, og den bekrefter funnene som kom fra rapporten om lavinntektsfamilier, som kom tidligere i år. Den viste at innvandrerne har trangere økonomi enn resten av befolkningen og er overrepresentert i lavinntektsgrupper. En helt sentral nøkkel til å endre på denne statistikken er arbeid. Det er vi selvfølgelig alle sammen enige om. Men vi vet også at hindrene må overstiges, og de handler om språk, kompetanse, holdninger og kultur. I stedet for å frata disse familiene en lovfestet rettighet og valgfrihet som alle andre foreldre har i dette landet, vil Kristelig Folkeparti knytte et språkopplæringskrav til kontantstøtten. Da bidrar vi heller positivt til at disse foreldrene får styrket sin mulighet til å komme inn i arbeidslivet, framfor å forsterke økte forskjeller på fattig og rik.

Med dette har Kristelig Folkeparti fremmet et forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring i kontantstøtteloven som gjør språkopplæring obligatorisk for kontantstøttemottakere med kortere botid enn tre år.»

Forslagene i proposisjonen rammer flyktninger. Særordninger for flyktninger gjelder flyktninger i henhold til FNs flyktningkonvensjon, såkalte konvensjonsflyktninger, og personer som gis opphold på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen i hjemlandet. Personer som får opphold i Norge på grunnlag av sterke menneskelige hensyn, omfattes ikke av folketrygdens særskilte bestemmelser for flyktninger. Regjeringen argumenterer med at disse flyktningene ikke skal stilles bedre enn nordmenn som har bodd i utlandet en periode for så å komme tilbake til Norge. Det er jeg helt uenig i. Man kan ikke sammenlikne dem som er tvunget til å flykte, med dem som har valgt å flytte. Det er to forskjellige grupper.

Jeg tar opp forslaget vi har fremmet, og vi kommer som sagt til å støtte forslaget som går på å oppheve botidskrav når det gjelder å motta hjelpetiltak, men vi kommer til å stemme imot regjeringens forslag om å innføre et botidskrav på fem år for kontantstøtten.

Presidenten: Representanten Geir Jørgen Bekkevold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det begynner å bli sent på kvelden, eller det er vel snart ikke kveld lenger.

Kristelig Folkeparti var med på asylforliket – signerte asylforliket – der man ba regjeringen gjennomgå særordningene. Kristelig Folkeparti var da enig i at flyktninger hadde særordninger. Jeg vil anta at når man ber regjeringen gjennomgå det og komme tilbake til Stortinget med en sak, er det naturlig at man ønsker å følge det opp.

Hva har endret seg fra da Kristelig Folkeparti signerte asylforliket og fram til i dag?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: I mitt innlegg sier jeg veldig klart og tydelig at det er forskjell på flyktninger, altså konvensjonsflyktninger, og personer som gis opphold på grunn av sterke menneskelig hensyn. Det er helt greit at man har hatt en gjennomgang av ordningene, men man kan ikke forvente at man skal få full støtte, og særlig ikke til forslag som hindrer integrering framfor å fremme integrering.

Erlend Wiborg (FrP) []: I asylforliket står det både flyktninger og asylsøkere.

En annen ting Kristelig Folkeparti signerte på, var at man skulle gå gjennom og se på økt bruk av botidskrav. Hvilke forslag i dag om økt bruk av botidskrav kommer Kristelig Folkeparti til å stemme for?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Vi kommer til å stemme for vårt eget forslag, som vi har fremmet løst i salen i dag, som handler om å stille krav til obligatorisk språkopplæring for kontantstøttemottakere med kortere botid enn tre år. Jeg vil bare gjenta det jeg sa, at det er helt greit at regjeringen har hatt en gjennomgang og har kommet til Stortinget og fremmer forslag, men å fremme forslag som hindrer integrering, framfor å fremme integrering, og som faktisk også er med på å bidra til at de som er i en lavinntektssituasjon, kommer til å bli enda fattigere, kan ikke Kristelig Folkeparti være med på. Dette rammer – ikke minst – barn.

Erlend Wiborg (FrP) []: Fattigdom er en alvorlig utfordring, og der er vi helt enig med Kristelig Folkeparti i at den må bekjempes. Fremskrittspartiet tror at den beste veien ut av fattigdom er å sørge for at flere mennesker kommer ut i arbeid og blir integrert. Det er en av grunnene til at vi innfører botidskravet på fem år for kontantstøtte, fordi vi mener det vil styrke integreringen.

Så er representanten Bekkevold bekymret for at forslagene vil skape mer fattigdom. Jeg synes det er litt spesielt at nå når vi ønsker å fjerne særfordeler og skape like regler for alle som bor i Norge, skal det skape fattigdom. Mener representanten Bekkevold at det er verre for en nordmann å leve på norske velferdsytelser med de reglene enn det er for en flyktning?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Det å tilhøre en lavinntektsgruppe, det ikke å ha råd til å la barna sine f.eks. være med på ulike aktiviteter, tror jeg er like smertefullt enten man er innvandrer, eller man er nordmann. Poenget er at mange av de forslagene som dere fremmer her, tar utgangspunkt i at bare man fjerner en ordning, er det en automatikk i at man kommer ut i arbeid, og at det er en automatikk i at hvis man strammer inn reglene når det gjelder kontantstøtten, kommer innvandrerkvinner fortere inn i arbeid. Det veldig mange av disse kvinnene opplever, er stengte dører. Det er ikke slik at de automatisk kommer inn i arbeid, og det betyr at på kort og kanskje lengre sikt vil disse familiene bare bli enda fattigere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Denne saken gjelder endring av tre lover – tre lover som gjelder flyktninger. Og jeg vil understreke det én gang til: Dette gjelder flyktninger og ikke innvandrere, som hovedtalspersonen for Fremskrittspartiet systematisk snakker om for å skape forvirring. Dette gjelder flyktninger. Det å få opphold i Norge som flyktning er ikke enkelt. Det er et trangt nåløye. Det er mennesker som virkelig trenger å få opphold i henhold til internasjonale avtaler.

Vi har en folketrygdlov som ble innført 1. januar 1967. Den var med på å gi minstepensjon også til bl.a. selvstendig næringsdrivende og husmødre uten egen inntekt. Det var en stor framgang for mange – det var mange slitere som ikke hadde hatt egen inntekt på selvangivelsen sin.

Den ble fulgt opp med en lovendring i 1971 ved sosialminister Egil Aarvik fra Kristelig Folkeparti i regjeringa Borten den gangen. Da kom det inn i loven at flyktninger ble ansett å stå i en særstilling med rett til aldersbestemt minstepensjon. Dette er utrolig sentralt – at vi har hatt et unntak fra 1971 basert på at flyktninger står i en særstilling.

EØS-arbeidsinnvandrere og nordmenn som har bodd i utlandet, har ofte tjent opp pensjonsrettigheter som de kan ta med seg til Norge. Norske statsborgere som har bodd i utlandet, kan også være frivillige medlemmer av folketrygden, mens flyktninger kan normalt ikke ta med seg rettigheter til Norge fra det landet de flykter fra, for å si det diplomatisk.

Videre fikk vi supplerende stønad innført ved utjamningsmeldinga i 1998–1999, som ble lagt fram av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa, og den var ment som en inntektssikring for en liten gruppe som falt utenfor andre ordninger og for å avlaste kommunenes sosialhjelpsbudsjetter.

Jeg vil understreke at bakgrunnen for de endringene som nå foreslås, er situasjonen i 2015, da det kom mange asylsøkere til Norge. I 2015 var det ikke grensekontroll i Schengen-området – den fungerte ikke – og Europas yttergrense var i krise. Senterpartiet er for at vi skal ha grensekontroll til land utenfor Norden. Senterpartiet ser nasjonalstaten som den svakes sterkeste vern. Alle kan ikke komme innenfor de norske grensene, men alle som er innenfor, skal behandles med verdighet. Som sagt skal vi følge FNs flyktningkonvensjon og være positiv til EUs relokaliseringsprogram.

Det jeg opplever nå, er at regjeringas forslag og begrunnelse for det, innebærer at de menneskene som får flyktningstatus, ikke lenger får den verdige livssituasjonen som Senterpartiet ønsker.

Forslagene har møtt stor motbør, ikke bare fra KS og Nav, men også fra NHO. Jeg vil si det så sterkt at forslagene som er inspirert av Fremskrittspartiet, bærer preg av et forsøk på å erstatte manglende grensekontroll. Det er det som er kjernen. Her skal det lages endringer for flyktninger som er slik at når flyktninger kommer til Norge, skal de sende melding tilbake til sitt hjemland om at en for all del ikke må komme til Norge. – Dette er uverdig. Det fører til en situasjon for disse menneskene der det blir større forskjeller, og større problemer også i Norge. Derfor har Senterpartiet en prinsipiell argumentasjon bak vår tilråding i dag. Vi støtter forslaget om å oppheve botidskravet for rett til hjelpemidler, men støtter ikke resten av lovforslagene. Vi er derfor på linje med det representanten fra Kristelig Folkeparti sa når det gjelder kontantstøtten. Vi er prinsipielle også på det punktet.

Senterpartiet stemmer mot II, som gjelder kontantstøtten, og våre merknader ellers framgår i innstillinga.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det at representanten Lundteigen og Senterpartiet står for en naiv innvandrings- og integreringspolitikk, er allment kjent. Jeg tror flere i denne sal husker godt da representanten Lundteigen åpnet for at Norge kunne ta imot opp mot 100 000 innvandrere til Norge, og det skulle han finansiere ved at offentlig ansatte skulle få redusert sin lønn eller droppe lønnsvekst.

Men det er én ting jeg er enig med representanten Lundteigen i, og det er at alle som er i Norge, skal behandles med verdighet. Det tror jeg alle i denne sal er enig i. Men representanten Lundteigen mener tydeligvis at de ordningene som gjelder for alle andre i Norge, ikke er verdige nok, i og med at han mener at flyktninger skal ha særregler. Mitt spørsmål til Lundteigen er: Hva er det som er uverdig med de reglene som øvrige nordmenn må forholde seg til?

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er trist å oppleve at representanten for Fremskrittspartiet systematisk driver feilinformasjon og gjentatte ganger snakker om innvandringspolitikk. Det er ikke det vi snakker om i denne saken, det er flyktninger.

Så refereres det til mine utsagn om 100 000. Jeg var en av de få som var på Lésvos og så flyktningstrømmen, så 5 000 flyktninger gå om bord i ferjene inn til Athen hver dag, og de menneskene bevegde seg videre oppover til nord. De skulle til Skandinavia, til Tyskland, til Sverige, til Norge, og det var mulig, for det var ingen grensekontroll. Det var virkeligheten innenfor dette systemet. Heldigvis ble det en endring slik at en ikke fikk den flyktningstrømmen som det da lå an til. Det var bare en iakttagelse fra min side om hva som kunne skje når det var frie og åpne grenser.

Men videre til svar på spørsmålet: Flyktninger er i en særstilling. Det har de vært fra 1971, etter sosialminister Aarvik, og det skal de også være framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Kirsti Bergstø (SV) []: I denne saken er det lagt opp til store hogg i velferden fra regjeringens side. Så er skuldrene litt høye i debatten, og det skyldes at det er bare to endringer som det blir flertall for i dag. Det ene er å fjerne botidskrav for hjelpemidler, det andre er skjerpede botidskrav for kontantstøtte.

Det første støttes av SV, så jeg trenger ikke å bruke mer tid på det. I likhet med representantene fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kan jeg være tydelig på at også fra SVs side er det kun det vi stemmer for av det som behandles i dag.

Men når det gjelder det andre, om botidskrav knyttet til kontantstøtte, vil jeg gi noen kommentarer. Dette er et eksempel på en blind forståelse av arbeidslinjen, der man argumenterer med at målet om arbeid gjør at man må fjerne ordninger for folk, noe som i realiteten fører til at inntekt går tapt uten at jobb er i sikte. Her snakker vi faktisk om å frata dem som står lengst unna arbeidslivet, muligheten til å motta kontantstøtte, men uten at det står noen jobb klar som de kan gå til.

Tro meg, SV har på ingen måte snudd og endret syn når det gjelder kontantstøtte og den ordningen. Vi vil fremdeles erstatte kontantstøtten med en ventestønad for dem som venter på barnehage. Men jeg vil framholde verdien av faktisk å ha noen felles standarder i et land. Jeg vil framholde verdien av å ha universelle ordninger, verdien av at fellesskapet stiller opp for å sikre grunnleggende verdighet og at alle har noe å leve for. Alternativet er behovsprøvde ordninger, det er mer byråkrati, det er fattigdomsfeller, og det er at vi skal reduseres til å være vår egen lykkes smed. Det er en politikk for økte forskjeller, og det er det regjeringen har sørget for så lenge de har sittet med makten: at forskjellene i landet har økt betraktelig.

Heldigvis blir det ikke flertall for de velferdskuttene som er ønsket, i dag. Heldigvis vil ikke forskjellene styrkes av de forslagene som i dag er fremmet, men som det ikke blir flertall for.

Det er også interessant å høre representanten Wiborg fremme udokumenterte påstander om at flyktninger kommer til Norge på grunn av norske velferdsordninger, og ikke på grunn av krig og uro og konflikt i hjemlandet sitt. At Fremskrittspartiet har en splittende retorikk, er ikke noe nytt. Tvert imot er det et sikkert tegn på at det snart nærmer seg valg.

Presidenten: Representanten Erlend Wiborg har bedt om replikk, og det blir replikkordskifte.

Presidenten vil minne om at replikken skal forholde seg til innlegget som er holdt.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det har jeg gjort, og det skal jeg fortsette med, bl.a. nå til representanten Bergstø, som snakket om at forslaget fra regjeringen i dag er store hugg i velferdsstaten. Det hun kaller «store hogg i velferden», er at vi ønsker å innføre like regler for alle i Norge. Representanten Bergstø snakket om universelle ordninger, det er akkurat det vi legger opp til – at vi skal ha ett sett regler i Norge og ikke ha særbehandling.

Så snakker også representanten om at folk flykter fra krig og uro. Ja, det er en selvfølge. Men vi vet at når man først har kommet til et trygt land, er det mange som går videre – fra Østerrike til Tyskland til Danmark til Sverige og til Norge. Mener representanten at velferdsnivået i et land ikke har noen betydning for hvor flyktninger eller innvandrere velger å bosette seg?

Kirsti Bergstø (SV) []: At folk fratas velferdsordninger, har ingen ting med søken etter likhet å gjøre. Det å behandle absolutt alle mennesker likt, er en sikker oppskrift på å forsterke forskjeller som eksisterer. Representanten Wiborg argumenterer litt med at det er urettferdig at bare barn får barnetrygd, fordi man ikke tar inn over seg at det er forskjellige livssituasjoner, forskjellige mennesker og forskjellige skjebner, som også bør komme inn under forskjellige ordninger. Dette er en kjent argumentasjon fra høyresiden. Man snakker som om det at folk blir fattigere, skal gjøre det lettere å få jobb. Det at folk blir fattigere, skal gjøre at man blir flinkere i språk og lærer seg norsk fortere. Det at man blir fattigere, skal gjøre deg friskere. Fremskrittspartiet fører en splittende poltikk for økte forskjeller. Det er gift for et samfunn.

Tor André Johnsen (FrP) []: Jeg registrerer at Bergstø sier at verdien av å ha universelle ordninger, er veldig viktig – jeg tolker det som å ha like ordninger – og også at alle skal ha noe å leve av. Det er ikke snakk om å ta fra flyktningene all offentlig stønad, det er snakk om at flyktninger skal få like stønader som nordmenn får. Jeg synes ennå ikke vi har fått noe klokt, logisk eller fornuftig svar på hvorfor det tydeligvis er verre for flyktninger å få samme stønad som nordmenn får, enn at nordmenn kan bli likebehandlet med flyktninger. Jeg skjønner egentlig ikke logikken. Hvorfor er det verre for flyktninger at de får det samme som nordmenn skal få? Hva er problemet med det?

Kirsti Bergstø (SV) []: Her snakker vi om mennesker som ikke har hatt mulighet til å opptjene seg rettigheter. Det å sammenligne folk som har bodd i utlandet noen år, med flyktninger, er ganske spesielt og ganske feilaktig.

Jeg synes det er bemerkelsesverdig at Fremskrittspartiets raseri, aggresjon og sinne går ut over at noen mennesker får et grunnlag til livsopphold, til en verdig alderdom og til å klare seg som oppreiste folk i det norske samfunn. SV har derimot valgt å legge kreftene i dem som ikke har, og legge den politiske tyngden og energien i kampen for at alle skal ha en grunnleggende verdighet – ikke frata noen muligheten til å betale for bolig, bukse og brød.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marianne Øren (V) []: I og med at det kom uvanleg mange flyktningar til Noreg og Europa hausten 2015, vart våre system sett på prøve. Det gjaldt både våre umiddelbare mottakssystem og òg innvandrings- og integreringspolitikken vår på lengre sikt.

Skal me klare å gjere vår del i den internasjonale dugnaden det er å ta imot menneske på flukt, må me ha system som er robuste, som får folk i arbeid, og som bidreg til god integrering.

I samband med flyktningforliket her på Stortinget fekk regjeringa i oppdrag å gjennomgå dei ulike trygdeordningane som me har, for å sjå om det er behov for å gjere endringar som sikrar berekraftige og riktige insentiv for arbeid. Eg vil takke regjeringa for å ha gjort denne jobben, som er bakgrunnen for proposisjonen me har til behandling i dag.

Så er det likevel slik at Venstre ikkje kan støtte fleirtalet av dei forslaga som er lagde fram. Hovudgrunnen til det er at me fryktar at summen av desse forslaga vil føre til at ei gruppe som allereie er fattige, vil kunne verte endå fattigare, og fordi me ikkje har sett det godtgjort at dei ulike forslaga i særleg grad vil bidra til auka aktivitet.

Nokre av forslaga er derimot gode og konstruktive og vil få støtte frå Venstre. Det gjeld forslaget om å fjerne butidskrav for tilgang til hjelpemiddel, og det gjeld forslaget om å innføre butidskrav for å kunne heve kontantstøtte. Venstre er prinsipielt imot heile ordninga med kontantstøtte, m.a. fordi ho hindrar integrering, arbeidsdeltaking og likestilling. Dette tilseier òg at det i det minste bør vere eit butidskrav før ein kan motta denne støtta. Dette var òg eitt av dei få konkrete einigheitspunkta i flyktningforliket.

Forslaget om å flytte eldre og uføre flyktningar over frå alders- og uførepensjon til supplerande stønader får derimot ikkje vår støtte. Me kan vanskeleg sjå kva som skal vere føremålet med dette, anna enn å skape meir byråkrati og eit svekt sosialt tryggingsnett. Heller ikkje forslaget om å innføre butidskrav for at flyktningar skal kunne nyte godt av viktige ordningar som t.d. stønad til einsleg mor eller far, ser Venstre som særleg fornuftig.

Me har eit ope sinn for å diskutere dei ulike forslaga i proposisjonen, men me har i tråd med innstillinga valt å avvise dei fleste. Dette har sitt grunnlag i dei faktiske realitetane ved dei ulike forslaga, men òg i at mykje av den underliggjande argumentasjonen ikkje er særleg god. For det første er det slik at det såkalla prinsippet om likebehandling mellom flyktningar og andre grupper ikkje treffer spesielt godt. Å samanlikne nokon som har eit bevisst val om å flytte til Noreg for å jobbe eller bu med nokon som kjem hit fordi dei er jaga på flukt, er ikkje ei god samanlikning. Folk som frivillig flyttar mellom land, må ein kunne forvente klarer å drive ei viss planlegging med tanke på sosialt sikkerheitsnett og eiga inntekt, og dei bør tole visse krav til butid etc. før dei kan nyte godt av velferdsordningane dei ikkje har betalt inn til. Men flyktningar, som gjerne har opparbeidd seg velferdsrettar og inntekter i sine heimland og deretter mista alt dei eig og vorte tvinga til å flykte, er det rett og slett ikkje rimeleg å ha dei same forventningane til. Likebehandling er å behandle like tilfelle likt, men ein flyktning og ein arbeidsinnvandrar er rett og slett ikkje like tilfelle.

For det andre kan me vanskeleg sjå at regjeringa i denne proposisjonen har godtgjort nokon særleg grad av såkalla «pull»-effekt med norske velferdsordningar. I teorien kan det sjølvsagt stemme, men i realiteten er det neppe mogleg at det er overgangsstønad som avgjer om menneske i ein desperat situasjon vel å setje seg i ein stappfull gummibåt og gjennomføre ei farefull ferd over Middelhavet.

Venstre er oppteke av at me skal føre ein god integreringspolitikk i Noreg. Då er det aller viktigaste at me har eit introduksjonsprogram som fungerer, at språkopplæringa er god, at me bidreg til varig byutvikling, og ikkje minst at flyktningar får høve til å kome i arbeid så fort som i det heile mogleg. Eg vil tilrå at regjeringa konsentrerer seg om å styrkje dette arbeidet framover, slik at me kan halde fram med å ønskje velkomen menneske til vårt land som fortener ein ny sjanse, og som kan bidra med sin kompetanse og sine erfaringar berre dei får moglegheita.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Anniken Hauglie []: I 2015 kom det mange flyktninger til Europa. Bare til Norge kom det mer enn 31 000 flyktninger. Dette var også bakgrunnen for flyktningforliket her på Stortinget 19. november 2015. Gjennom 18 punkter ba Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre om at regjeringen iverksatte tiltak. Med andre ord var det et bredt flertall som sto bak.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ikke lenger står ved premissene og de klare intensjonene i flere av vedtakene fra flyktningforliket. Det er f.eks. vanskelig å kjenne igjen flyktningforliket i Arbeiderpartiets beskrivelse i punkt 1.2 i innstillingen. Der forsøkes det å skape et inntrykk av at forliket kun ba om en «gjennomgang», for å «kartlegge» og «vurdere», nærmest for oversiktens skyld. Forliket var imidlertid forbilledlig tydelig og konkret, med klare anmodninger om handling i en bestemt retning. Det gjorde også oppfølgingen av vedtakene enklere.

I punkt 6 i avtalen ble regjeringen bl.a. bedt om å «sørge for at nivået på ytelsene til asylsøkere skal være av en slik art at Norge ikke fremstår som økonomisk attraktiv i forhold til sammenlignbare europeiske land».

I punkt 16 ble regjeringen bedt om å «igangsette et arbeid med sikte på innføring av botidskrav for mottak av kontantstøtte og ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet».

I punkt 17 ble regjeringen bedt om å sørge for at det stilles aktivitets- og opptjeningskrav til særordninger for flyktninger og asylsøkere der det er naturlig, med sikte på at dette fremmes for Stortinget så raskt som mulig.

Det er akkurat dette som det nå er lagt fram et lovforslag om. Det foreslås å avvikle de fleste av folketrygdens særskilte bestemmelser for flyktninger, som i dag gir flyktninger fulle minsteytelser fra trygden, uavhengig av hvor lenge de har vært i landet. Det foreslås at de mest sårbare gruppene, nemlig uføre og personer over 67 år, skal være garantert en likeverdig stønad gjennom den statlige ordningen med supplerende stønad. Forslagene som er lagt fram, balanserer med andre ord de ulike hensynene jeg oppfatter at Stortinget er opptatt av.

Videre foreslås det å heve botidskravene fra tre til fem år for pensjoner, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og stønad til enslig mor eller far. Det foreslås videre innført et botidskrav på fem år for rett til kontantstøtte. På den annen side foreslås det å oppheve botidskravet på tre år for rett til hjelpemidler, bl.a. for å styrke mulighet for arbeid.

I lys av høringsuttalelsene er forslaget justert på noen punkter. Regjeringen er opptatt av å stramme inn på ytelsene for å bringe dem noe nærmere ordningene i andre europeiske land, for å sikre at mottakerne har en tilstrekkelig tilknytning til riket. Samtidig har regjeringen vært opptatt av at forslagene ikke skal gå på bekostning av folks muligheter til å leve gode og trygge liv, og at det heller ikke skal veltes store kostnader over på kommunene. De foreslåtte innstramningene ville bidratt til å legge til rette for en human, nøktern flyktningpolitikk og sikret ordningenes langsiktige bærekraft.

Det kommer nå vesentlig færre flyktninger. Det betyr ikke at grunnlaget for å foreta justeringer er bortfalt. Gjennomgangen har vist at ordningene ikke er hensiktsmessige, og at de er tilpasset en annen tid. Uavhengig av antallet som kommer, er det nødvendig å ha en trygdelovgivning som er rustet til en forsvarlig håndtering, ikke bare av dem som allerede er kommet, men også av eventuelle framtidige situasjoner med ekstraordinært stor tilstrømning.

Jeg er glad for at en samlet komité gir sin tilslutning til forslaget om å oppheve botidskravet for rett til hjelpemidler, og for at det er flertall i komiteen for forslaget om å innføre et botidskrav for rett til kontantstøtte.

Jeg kan bare ta til etterretning at Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre nå har forlatt viktige deler av flyktningforliket. Jeg konstaterer avslutningsvis at dette innebærer at Norge fortsatt vil ligge i verdenstoppen med hensyn til hvilke økonomiske vilkår vi tilbyr asylsøkere og flyktninger, med ordninger som er langt bedre enn det som tilbys andre grupper i Norge, det være seg personer som er kommet på humanitært grunnlag, norske statsborgere med lange utenlandsopphold bak seg, inkludert.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg hører at statsråden også gjentar påstanden om at Stortinget allerede i forbindelse med 19. november 2015 vedtok at vi skulle kutte. Det gjorde vi ikke. Det Stortinget ba om, var at en skulle se på om nivået på trygdeytelsene førte til en uforholdsmessig høy andel av asylsøkere til Norge, for så å fremme eventuelle endringer som kunne motvirke det.

Har regjeringa funnet en slik sammenheng mellom folketrygden i Norge og det antallet asylsøkere/flyktninger som har kommet til Norge?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg siterte de relevante vedtakene som ble fattet i denne sal i forbindelse med forliket. Det er ingen tvil om at Stortinget la klare føringer for hvilken retning man ønsket at dette skulle ta, ved å heve botidskravene, ved å innføre aktivitetsopptjeningskrav og også ved å se til at våre ytelser ikke skulle være vesentlig bedre enn andre lands. Norge har vesentlig bedre ytelser enn andre land.

Man kan alltids stille spørsmålet om hva som er pushfaktorer, og hva som er pullfaktorer. Jeg tror ikke det er den norske folketrygden som er årsaken til at folk velger å dra. Det er det krig, flukt, nød og ønsket om et bedre liv som gjør. Men når beslutningen først er tatt, er det helt åpenbart at det landet som man tror, har hørt eller antar vil kunne gi en mulighet til et nytt liv, vil være det landet man drar til.

Når så mange mennesker valgte å passere land etter land, helt opp til Europas utpost, er det grunn til å tro at nettopp troen på at man kunne leve et godt liv her, var én av årsakene til at man valgte å dra nettopp hit.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg registrerer at statsråden vet noe som ingen andre vet, og – som jeg sa i innlegget mitt – noe som menneskerettighetskommissæren i Europarådet faktisk har gjennomgått relevant forskning på og ikke greid å finne spor av.

Men hvis statsråden legger så stor vekt på hva en tror og antar er årsaken til at folk reiser til Norge, har jeg lyst til å henlede oppmerksomheten på en konklusjon fra Brochmann-utvalget, som sier at bedre tilgang på arbeid og utdanning i seg selv kan gjøre Norge mer attraktivt for asylsøkere.

Hvordan har regjeringa tenkt å håndtere den påstanden? Skal vi kutte der også?

Statsråd Anniken Hauglie []: To ting: Det ene er rapporten som det vises til i innstillingen. Jeg har lest den rapporten. Rapporten dokumenterer ikke noe i retning av det som opposisjonen sier at den gjør. Rapporten handler om hva som virker integrerende. Den sier også at det er viktig at flyktninger ikke diskrimineres sammenlignet med de øvrige innbyggerne i landet. Norge framheves blant de landene som nettopp gir gode tilbud når det gjelder språk og andre forhold som er viktige for integrering. Jeg synes opposisjonen trekker den rapporten ganske langt i sin retning, og det er det ikke grunnlag for.

Når det gjelder andre tiltak som er viktige for integrering, er det viktig at man ser denne meldingen eller trygdeproposisjonen i sammenheng med integreringsmeldingen som Stortinget vedtok for ikke så lenge siden. Regjeringen la fram en egen integreringsmelding som nettopp skulle handle om hvordan vi kunne øke integreringen – ved å arbeidsrette introduksjonsprogrammet, ved å øke muligheten til å ta norskopplæring og ved å sørge for raskere bosetting ute i kommunene.

Det er ingen regjering som har klart å skape så rask bosetting i kommunene noen gang som denne regjeringen har gjort. Man må se saken i sammenheng. Da ser man at man satser både på integrerende tiltak, språk og arbeid på den ene siden og også på et stønadsnivå som er bærekraftig på sikt.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg bare minner om at jeg tillot meg å sitere en setning fra konklusjonspunktene til Brochmann-utvalget. Jeg trakk ingen slutninger på bakgrunn av den: jeg bare spurte hvordan statsråden hadde tenkt å håndtere en sånn situasjon hvis den skulle oppstå – at det å få arbeid og utdanning i Norge skulle gjøre at vi blir mer attraktive enn andre land. Men la det fare.

Vi har hatt mange debatter i Stortinget om at de sosiale forskjellene øker, og barnefattigdom likeså, og da har statsråden vist stor vilje, vist til handlingsplaner og tiltak og bedyret at fattigdomsbekjempelse står høyt på dagsordenen hos regjeringa. Nå har vi altså en sak hvor tunge høringsinstanser, også blant regjeringas nærmeste politiske allierte, advarer kraftig og sier at disse forslagene bidrar til økt fattigdom. Er det ikke ganske selvmotsigende å bekjempe fattigdom med den ene hånda og øke den med den andre?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å forebygge fattigdom for barn, er å sørge for at foreldrene deres kommer seg i jobb. En av hovedgrunnene til at vi har valgt ikke å gjøre noe med de ordningene vi har som er avledet av inntekt, er nettopp at vi ønsker å stimulere arbeidslinjen mye mer. Ingen av ytelsene man får på bakgrunn av inntekt – dagpenger, sykepenger, foreldrepenger – rører vi, og det er nettopp for å styrke arbeidslinjen i ordningene.

Jeg konstaterer at her er ikke opposisjonen enig med oss, og det synes jeg er synd. Hvis Norge framstår som attraktivt fordi det er mulig å få jobb her, er jo det bra. Det er bra at folk kan jobbe, det er bra. Noe av det som er utgangpunktet vårt i nettopp integreringsmeldingen, er å sørge for at folk rustes til å komme seg i jobb, gjennom norskopplæring, kvalifisering og raskere avklaring i mottak. «Fast track», et hurtigspor, inn i arbeidslivet er jo noe denne regjeringen nettopp har igangsatt.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Til dette forslaget om å innføre botidskrav på fem år for kontantstøtte: Jeg regner med at regjeringen vil – og regjeringen får også flertall for det, dessverre – gjøre dette fordi de mener at dette hindrer integrering og utfordrer arbeidslinjen. Men hva er grunnen til at regjeringen da tror at de innvandrerfamiliene som mottar kontantstøtte, og de kvinnene vi her snakker om, automatisk vil komme inn i arbeid? For det er jo dette som må være grunnlaget for at man strammer kontantstøtteloven til sånn som man gjør her.

Statsråd Anniken Hauglie []: I punkt 16 i flyktningforliket ble regjeringen bedt om å «igangsette et arbeid med sikte på innføring av botidskrav for mottak av kontantstøtte og ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet». Stortinget vedtok at man skulle innføre botidskrav for kontantstøtte, og det ville vært oppsiktsvekkende om en regjering ikke skulle ha fulgt opp det.

Så er det helt riktig at man får ikke automatisk jobb av at man innfører botidskrav for kontantstøtte. Det er andre tiltak som skal til for det – gjennom rask bosetting, gjennom bedre norskopplæring, gjennom kompetansekartlegging, gjennom kvalifisering og aktivisering ute. Det er jo nettopp det regjeringen nå følger opp, bl.a. etter de vedtakene som ble fattet i behandlingen av integreringsmeldingen. Der følger vi opp vedtak etter vedtak nettopp for å styrke dette arbeidet.

Kirsti Bergstø (SV) []: På Fremskrittspartiets egen nettside og i flere intervjuer er representanten Wiborg sitert på følgende:

«Jeg og FrP mener det blir helt feil at innvandrere uten videre skal få bedre rettigheter enn nordmenn.»

Da lurer jeg på om statsråden mener dette er en riktig beskrivelse både av ordningene som vi i dag diskuterer, og av bruken av begrepet «innvandrer». Jeg lurer også på om statsråden synes debatten føres i en klok tone fra Fremskrittspartiets side.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg har ikke sett disse videoene som representanten viser til, så jeg vil foretrekke at representanten Wiborg svarer på det selv.

Men jeg er enig med ham i at det å sidestille grupper med samme utgangspunkt, altså de med kort botid i Norge, er riktig. Jeg synes det er rimelig at personer som er kommet på humanitært grunnlag, og personer som har hatt lange utenlandsopphold og kommer tilbake til Norge uten rettigheter, også sidestilles. Det er ikke åpenbart at en person som er her på humanitært grunnlag, og en med flyktningstatus skal bli behandlet så forskjellig som det de blir. Jeg registrerer at SV og de andre mener det. Jeg er ikke enig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingjerd Schou (H) []: Jeg registrerer at debatten er en forlengelse av den debatten vi hadde om både forliket om innstramminger og forliket om integrering, men denne saken handler om oppfølgingen av de vedtakene vi gjorde da. Jeg registrerer også at for flyktninger, asylsøkere og kvoteflyktninger fremmer arbeid integrering. Det er ikke slik at arbeid hindrer integrering. Det er noe av utgangspunktet for den bestillingen som regjeringen kommer tilbake med. Jeg registrerer også med noe overraskelse at Arbeiderpartiet inntar den posisjonen at man var med på innstrammingene, og så får man utredningen, men så mener man ikke noe med det allikevel.

Stortinget ba i flyktningforliket av 19. november 2015 i punkt 16 regjeringen om å «igangsette et arbeid med sikte på innføring av botidskrav for mottak av kontantstøtte og ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet». Det er det proposisjonen svarer på. Det er ikke en ny diskusjon om vi skal ha det eller ikke. Bestillingen var slik fordi vi mente det var nødvendig å få til innstramminger. Det mener ikke Arbeiderpartiet lenger, og jeg vil tro at folk over det ganske land vil være overrasket over at man ikke, som statsråden var inne på, vil se at man skal ha det samme utgangspunkt, både folk som av ulike grunner kommer til vårt land, og folk i vårt land, med de utfordringene de har.

Videre, i punkt 17 i flyktningforliket, bes regjeringen om å «gjennomgå særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden og sørge for at det stilles aktivitetskrav og opptjeningskrav til disse der det er naturlig». Arbeidstilknytning som fremmer integrering, er noe av svaret på dette. Målet med disse endringene var bl.a. at vi skulle ha arbeidsincentiver, at de ikke skal svekkes, men at de snarere skal styrkes. Det var bestillingen fra et bredt forlik. Jeg tror det bare var en håndfull representanter som ikke var med, fra SV og Miljøpartiet De Grønne.

Arbeidsincentivene i forslaget er selvfølgelig ikke rettet mot personer som allerede er eldre eller uføre, men mot personer som kommer arbeidsføre til vårt land, i voksen alder, og som i dag lett kan passiviseres nettopp fordi de på grunn av de særskilte bestemmelsene i folketrygden som vi har, har utsikt til en garantert minstepensjon uten noen som helst egeninnsats. Det er nettopp det som er utgangspunktet for bestillingen i forliket om innstramminger. Jeg ser til min overraskelse at Arbeiderpartiet bare ville utrede og så ikke vil stå ved det, og er på den måten ikke i stand til å videreføre et forlik. Det bør være sånn at det skal lønne seg å være i arbeid for alle. Slik dagens regler for flyktninger utformes, gis det få eller ingen incentiver til arbeid. Det er en god ting –, arbeid fører til integrering.

Tor André Johnsen (FrP) []: Fremskrittspartiet har flere ganger blitt beskyldt for både å skape rasisme og å spre fremmedfrykt. Det er feil. Fremskrittspartiet mener at hvert enkelt individ er unikt, og at alle mennesker må behandles likt, uavhengig av kjønn, etnisitet, status eller religion. Fremskrittspartiet er opptatt av likebehandling og ikke forskjellsbehandling eller særbehandling. Det er ikke likebehandling som skaper misunnelse og irritasjon, som igjen dessverre kan bidra til en negativ holdning overfor nye landsmenn, i verste tilfelle rasisme, men det er særbehandling som kan skape slike situasjoner.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen ønsker å endre det norske velferdssystemet slik at arbeidslinjen fortsetter å styrkes, og at folk flest blir behandlet likt. Det er logisk, og det er rettferdig. Dessverre ønsker stortingsflertallet, inkludert våre såkalte støttepartier, Venstre og Kristelig Folkeparti, særbehandling og diskriminering. Det er ulogisk, og det er urettferdig. Å gi flyktninger særbehandling når det gjelder økonomisk stønad fra det offentlige, vil bidra verken til økt integrering eller til økt sysselsetting. Det vil heller kunne føre til økte gnisninger og økt konflikt mellom nordmenn og flyktninger.

Særbehandling av flyktninger og gode offentlige stønader kan resultere i at flere flyktninger velger å komme til Norge for å få tilgang til våre velferdsgoder. Det er en ond sirkel, og det overrasker meg at stortingsflertallet ikke ser det. På godt norsk kalles det å være naiv. Det er nemlig ikke bare ulogisk og urettferdig å gi personer som aldri har vært i Norge, som aldri har bidratt til det norske samfunnet, særfordeler som nordmenn ikke har eller aldri vil få. Det er også nativt å tro at særbehandling og gode økonomiske incentiver ikke vil påvirke flyktninger og migranter til å velge Norge som sitt reisemål i stedet for andre europeiske land. Det ser vi i Minnesota. Det er ikke tilfeldig at somaliere valgte Minneapolis, og at de har slått seg ned i Minnesota og ikke andre stater i USA. Vi ser det på kommuner som har spesielt gode sosiale ordninger, og vi så det under migrasjonskrisen i 2015, da det var horder av migranter som gikk helt opp til Sverige. De gikk gjennom Danmark i søken etter å komme til Sverige, for de hadde hørt at der var det bedre.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har lagt fram et godt forslag som ville ha bidratt til å heve terskelen for å få tilgang på norske velferdsgoder, som ville bidratt til mer likebehandling, mer rettferdighet og en ytterligere styrking av arbeidslinjen. Men dessverre svikter Venstre og Kristelig Folkeparti og stortingsflertallet, slik at det motsatte blir tilfellet.

Roy Steffensen (FrP) []: For snart to år siden kom det mange flyktninger og asylsøkere til Europa. Det ble et enormt press på flere europeiske land, spesielt Tyskland og Sverige, men også her i Norge. På svært kort tid kom det over 30 000 asylsøkere. Det førte til et stemningsskifte i befolkningen som slo ut i kraftige bevegelser på meningsmålingene, hvor mange gikk til Fremskrittspartiet, som i flere tiår har kjempet for en streng asyl-, flyktning- og innvandringspolitikk.

Taktikken til Arbeiderpartiet og Senterpartiet den gang var å klistre seg tettest mulig til Fremskrittspartiet og gå med på nesten alle våre krav i asylavtalen som ble vedtatt på Stortinget før jul for halvannet år siden. Asylavtalen la grunnlaget for at vi kunne få en av Europas mest strenge politikk på området, helt i tråd med hva Fremskrittspartiet har kjempet for i lang tid. De politiske signalene spredte seg raskt, for på tross av en fortsatt stor tilstrømming av migranter til Europa er konsekvensene her i Norge at vi nå har de laveste asyltallene siden 1997.

Da asyltallene sank, da medieinteressen rundt asylpolitikk sank, sank tydeligvis Arbeiderpartiet og Senterpartiet sin interesse for å stå ved avtalen som ble inngått. Det er åpenbart at avtalen ble inngått for å stoppe velgerlekkasje, og ikke fordi en hadde et reelt ønske om å gjennomføre politikk. Det er ikke lenger flertall for de klare intensjonene i flere av vedtakene fra asylavtalen, og det synes jeg er skuffende.

Fremskrittspartiet ønsker fortsatt ett sett regler som gjelder for alle. Vi mener nemlig det samme enten asyltallene er høye, eller asyltallene er lave. Vi mener det er galt at flyktninger uten videre skal få bedre rettigheter enn nordmenn. Vi mener at velferdsordningene skal likebehandle flyktninger, norske statsborgere og andre med lovlig opphold i Norge, og jeg synes det er synd at flertallet nå stemmer ned forslag som ville strammet inn på ytelsene og brakt dem noe nærmere ordningene i andre europeiske land.

Jeg synes det er overraskende at Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener det er helt greit at norske statsborgere som flytter tilbake til Norge etter lengre utenlandsopphold, skal få dårligere ordninger enn nyankomne flyktninger. Jeg tror mange vil reagere på at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil beholde særordninger for flyktninger, men samtidig er det bra at dette kommer nå før valget, sånn at de som er opptatt av en streng, men rettferdig politikk på dette området, ser at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke er til å stole på når retorikk skal gjøres om til politikk.

Mazyar Keshvari (FrP) []: Jeg synes det er synd at man lar den muligheten man har nå, gå fra seg og later som om man ikke har kunnskap om hvordan det systemet vi har i dag, fungerer og hva slags utslag det gir. Når man hører enkelte av talerne, skulle man tro at de modellene vi har i dag, uendret, gir gode resultater, og det er jo ikke tilfellet.

Hvis vi ser på alt vi har av tilgjengelig objektiv statistikk, empiri, forskning og kunnskap på dette feltet, viser det seg at det ikke er bærekraftig. Representanten fra Arbeiderpartiet viste til Brochmann-utvalget, og det synes jeg er interessant, for Brochmann-utvalget er veldig klare og tydelige på hva konsekvensene er. Det er kutt i velferd.

Jeg siterer fra en artikkel om utvalgets rapport:

«Hvis en stor del av innvandrerne ikke er selvforsørgende, vil høy innvandring øke veksten i velferdsutgifter og offentlige tjenestetilbud med dagens norske velferdsnivå, mener utvalget. Brochmann-rapporten peker på at dette kommer på toppen av eldrebølgen som vil utfordre finansieringen av velferdsstaten i tiårene fremover. Høyere innvandring gir også flere innbyggere, som selv med norsk økonomisk adferd bruker mer velferd enn det skattepengene klarer å finansiere. Oljepengene er helt uavhengig av antall personer, og de må deles på flere jo flere innbyggere Norge får.»

Videre i artikkelen står det:

«Innvandring vil altså forsterke fremtidige kutt i offentlige velferdstilbud (…) som følge av eldrebølgen og avtagende inntekter fra olje- og gassproduksjonen, konkluderer utvalget.»

Det er ikke sånn at man ikke har kunnskap om hva som skjer hvis man ikke gjør noe med de velferdsordningene vi har, for å få flere over i arbeid. Det mest alvorlige som utvalget peker på, er at dette bryter med tilliten, for videre sies det:

«At høy innvandring vil skape ubalanse for AS Norge, kan også utfordre den tverrpolitiske oppslutningen om velferdsstatens grunnstruktur, mener utvalgslederen. – Større deler av majoritetsbefolkningen kan etter hvert ønske å reservere full tilgang til velferdsgodene for de norskfødte, eller foretrekke private løsninger, sier Grete Brochmann. Hun mener økonomisk ulikhet også kan sette innvandrerbefolkningen på sidelinjen.»

Det er altså ikke småtterier man kommer fram til. Hele velferdsmodellen vi har, og den måten vi har organisert samfunnet vårt på, står i fare ved at vi ikke kan klare å finansiere den i framtiden hvis vi ikke gjør noen grunnleggende endringer. Jeg mener det regjeringen har lagt fram, ville bidratt til å gjøre kloke endringer i tide.

Martin Kolberg (A) [] (komiteens leder): Relasjonen til flyktningavtalen er et sentralt punkt i denne debatten, og jeg mener at det er meget tydelig sagt fra representanten Christoffersen og andres side at Arbeiderpartiet står ved det vi sa i forliket. Men det er ikke noen automatisk forpliktelse å følge opp regjeringens forståelse av det punktet – det vil jeg bare slå fast.

Når jeg tar ordet, er det først og fremst fordi jeg sitter og lytter, både på kontoret og her, til innholdet i en del av argumentasjonen, spesielt fra Fremskrittspartiets representanter i denne diskusjonen. Det er selvfølgelig emosjonelt, men jeg for min del må si at jeg blir ganske forskrekket over det, for hvis vi hører på hva som blir sagt, og dybden i hva som blir sagt, utfordrer det norsk politisk kultur og samfunnsforståelse på veldig, veldig mange måter. Egentlig utfordrer det det grunnleggende i norsk demokrati, nemlig forståelsen av humanisme. Det vi snakker om her, som representanten Lundteigen så veldig godt sa, og som jeg vil gjenta, er flyktninger. Det er mennesker som er kommet hit, og som har fått opphold, også av den nåværende regjeringen, for å kunne være i Norge og leve sitt liv i Norge. Og så skal vi gjennom en del tiltak, foreslått av regjeringen, gjøre livet vanskeligere for dem. Hvorfor i all verden skal vi gjøre sånt i Norge? Man fører attpåtil en del teknisk argumentasjon for å bygge opp en slik forståelse, som jo ikke er noe annet enn en byråkratisk tilnærming. Det gjelder også statsråden. Det er akkurat som man lager et motsetningsforhold mellom det at arbeidslinja er nyttig, som alle er enige om, og det at man skal ha disse ordningene, som har vært etablert i 20–30 år – selvfølgelig er det ikke et motsetningsforhold. Disse tingene utfyller jo hverandre og gjør det lettere for disse stakkars menneskene som har kommet til Norge.

Og enda verre er dette argumentet som går igjen: Hvis det blir for bra, kommer det for mange. Hva slags humanistisk tilnærming er det, når man er i en situasjon hvor man har gitt disse menneskene opphold i landet?

Dette er en debatt vi ikke skulle hatt. Det er et forslag som ikke skulle vært fremmet, fordi det har en slik utfordring til den grunnleggende forståelsen av norsk demokrati og humanisme.

Karin Andersen (SV) []: Opptakten til denne saken var ikke pen, og fortsettelsen er det heller ikke. Da flyktningkrisen kom, var veldig mange mennesker på flukt. Den norske regjeringen lot det oppstå et kaos. De høstet politisk flertall i Stortinget for innstramningsforslag som i ettertid har vist seg ikke å være holdbare, og takk og pris for at flere partier snur i forhold til det de gikk med på da. Det ville ikke ivaretatt Norges forpliktelser overfor flyktningene, og det ville gjøre integreringen vanskeligere. Jeg hører noen er stolte over at man ikke tar imot folk som flykter fra krig. Det er jeg – og SV – dypt uenig i.

Det å være flyktning er ikke å misunne noen, som det virker som noen synes. Da jeg hørte representanten Schou, ble jeg helt forferdet. Hun snakker som om det er slik i Norge at friske, arbeidsføre folk får uføretrygd. Nei, de gjør ikke det, og de skal ikke ha det. Det skal heller ikke flyktninger ha hvis de er friske og arbeidsføre. Men hvis de derimot er uføre, trenger de en trygg ytelse å leve av. Det er best for dem, og det er best for Norge. Og hvis de trenger arbeidsavklaringspenger i en periode for å kunne komme i arbeid, hvorfor skulle de ikke få det? Da har de jo sjangs til å komme i arbeid, som alle sammen står her og messer om. Det er akkurat det samme denne regjeringen, Fremskrittspartiet og Høyre, holder på med når det gjelder velferds- og sosialpolitikken ellers. De tror at når folk blir tatt fra uføretrygd, barnetillegg, arbeidsavklaringspenger og sosialhjelp, blir de liksom friske, og så står det plutselig et arbeidsmarked der også som vil ha dem – eller at de på et eller annet merkelig vis får språkkunnskaper eller kompetanse som de ikke har fra før. Jeg minner igjen om at dette er flyktninger som kommer. De har ikke hatt sjangs til å gjøre det på forhånd.

Så hører jeg arbeidsministeren stå og si at de styrker språkopplæringen. Nei, denne regjeringen har ikke styrket språkopplæringen. Tvert imot, de har kuttet språkopplæringen for dem som søker asyl, og noen av dem kan få flyktningopphold, og noen av dem får opphold på humanitært grunnlag. Det er et opplegg for flere arbeidsledige. Det er et opplegg for at flere skal sitte passive lenge og ikke bruke tida fornuftig og lære seg norsk. Det er et opplegg for høye utgifter i framtida, mens det å gi folk mulighet til å forsørge seg hvis de ikke er i arbeid, er et opplegg til gode for hele samfunnet.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det har vært en relativt forutsigbar debatt. Det var få som egentlig hadde ventet at Gahr Støre eller Slagsvold Vedum hadde tatt seg tid til å være med i denne viktige debatten. Jeg registrerer at de har valgt å utebli fra den.

Det vi tydelig ser, er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet prøver – og jeg tror de har de beste hensikter – men jeg er redd de gjør flyktningene en bjørnetjeneste. Å tro at å gi mennesker passive ytelser uten at det skal stilles krav vil hjelpe dem i samfunnet, å tro at det hjelper mennesker som i mange tilfeller også har hatt forferdelige opplevelser, tror jeg er feil.

Jeg registrerer også at representanten Martin Kolberg sa at Arbeiderpartiet står ved flyktningavtalen. De har bare en litt annen forståelse av den. Men det står i asylavtalen at regjeringen skal gjennomgå særordningene for flyktninger og asylsøkere i folketrygden og sørge for at det stilles aktivitets- og opptjeningskrav der det er naturlig. Arbeiderpartiet gjør det motsatte i dag, med ett unntak – kontantstøtten. Men på alle andre områder følger ikke Arbeiderpartiet opp det. Hvis Arbeiderpartiet mener at regjeringen har forstått asylavtalen feil, da må Arbeiderpartiet som landets største parti kunne komme her og fremme alternative forslag til hvordan de ønsker å fjerne særordningene. Det gjør ikke Arbeiderpartiet. De har heller gått i kompaniskap med Senterpartiet og velger en naiv politikk.

Representanten Andersen hørtes nesten ut som om hun mener det kun er flyktninger som sliter på arbeidsmarkedet, og at det kun er flyktninger som sliter med fattigdom i Norge. Det er mange nordmenn som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er mange nordmenn som sliter med fattigdom. Er det én ting jeg tror de synes er dypt urimelig, er det at flyktninger har særfordeler som ikke de har. Det vil ikke hjelpe de fattige nordmennene, tvert imot vil det bidra til å skape økt polarisering og en stor frustrasjon, som Fremskrittspartiet deler, for vi ønsker som sagt ett sett regler i Norge. Vi er imot særfordeler for flyktninger, innvandrere eller andre grupper.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg tar ordet fordi flere av Fremskrittspartiets talere driver en bevisst sammenblanding av begrep som flyktninger og innvandrere. Det ser ikke ut som de er villig til å ha det presisjonsnivået som ellers er nødvendig her. Jeg er ikke skuffet over det – det er bare sånn Fremskrittspartiet er.

Senterpartiet gjør ikke flyktninger en bjørnetjeneste. Det Senterpartiet gjør, er å stå fast ved det som har vært norsk politikk fra 1971, nemlig å erkjenne at flyktninger er i en særstilling. Når du flykter til Norge, flykter du fra alt. Du er i en situasjon som er svært sårbar, og da er du nødt til å ha et sikkerhetsnett i Norge sånn at du skal ha en rimelig mulighet til å komme i gang i ditt nye land og gjøre en god jobb – jeg kjenner såpass mange flyktninger som gjør det de kan for å tjene til livets opphold i sitt nye land.

Det Fremskrittspartiet her driver med, er ganske usmakelig. Det snakkes om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har en naiv politikk. De har ikke noen naiv politikk. De har en høyst realistisk politikk som innebærer at disse menneskene skal gis en mulighet til å bli gagns mennesker i Norge. Det er en fordel for det norske samfunnet også. Det er en klar fordel for det norske samfunnet at vi har en holdning sånn at vi kan videreføre det som sosialminister Egil Aarvik i 1971 innførte om at flyktninger skulle ha en særstilling. Jeg er stolt over den beslutningen som ble tatt den gangen, og jeg er stolt over at det blir videreført i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.

Forrige kapittel
Neste kapittel