Sveinung Rotevatn (V) [13:56:07] (ordførar for saka): Eg vil starte med å takke medlemane i komiteen for eit godt samarbeid. Slik eg ser det, er det ei ryddig innstilling som blir lagt fram. Dei ulike syna kjem tydeleg fram, og vilja til fleirtalet kjem tydeleg til uttrykk.

Det er to hovudoverskrifter i denne proposisjonen. Den eine er liberalisering av reglane for kveldsarbeid. Den andre er innstramming i varslarregelverket. Eg skal ta dei i rekkjefølgje.

Etter arbeidsmiljølova er arbeid mellom kl. 21 og kl. 06 om morgonen definert som nattarbeid. Nattarbeid er tillate dersom arbeidets art gjer det nødvendig. I verksemder som er bundne av tariffavtaler, kan arbeidsgjevarar og arbeidstakarar som er tillitsvalde, inngå avtalar om nattarbeid utover dette. Det ein foreslår er at det skal gjerast enklare å leggje arbeid til tida etter kl. 21 for arbeidstakarar som ikkje skal arbeide gjennom heile natta. Derfor foreslår ein ein ny føresegne om at arbeidsgjevarar og arbeidstakarar skal inngå skriftleg avtale om at arbeidstakar på eige initiativ kan utføre arbeidet mellom kl. 21 og kl. 23. Forslaget har støtte frå arbeidsgjevarorganisasjonar som NHO, KS og Spekter samt arbeidstakarorganisasjonane Akademikarane og NITO. Unio, YS og LO på si side har gått mot forslaget.

Forslaga får støtte frå eit fleirtal i komiteen, som består av Venstre, Høgre og Framstegspartiet. Vi er glade for at regjeringa med dette har følgt opp delar av innstillinga frå Arbeidstidsutvalet. Det er viktig å sikre arbeidstakarar eit sterkt vern mot ukomfortable arbeidstider.. Men det er også slik at regelverket må følgje med i tida. Utviklinga i arbeidslivet er slik at fleire og fleire kan jobbe fleksibelt og har tilgang på tilgjengelege arbeidsverktøy heime. For desse arbeidstakarane kan det vere ein fordel å ha noko meir fleksibilitet med tanke på når det er tillate å arbeide. At det i utgangspunktet skal vere eit lovforbod mot å svare på mail og arbeide etter kl. 21 om kvelden, trur eg ganske mange oppfattar som urimeleg. Og det er vel også grunn til å tru at det er eit forbod som i liten grad blir respektert.

Mange ønskjer moglegheit til å gå noko tidlegare frå jobb, f.eks. for å bruke meir tid saman med familie og barn, for deretter å ta igjen arbeid seinare på kvelden. Det er ein type fleksibilitet som lovverket bør opne opp for, etter mitt syn. Samtidig er det viktig å understreke at lovforslaget ikkje gjev arbeidsgjevarane nokon rett til å pålegge slikt arbeid. Det påverkar heller ikkje reglane om kviletid og normalarbeidstid. Fleirtalet er glad for at det blir presisert i lovteksten at arbeid mellom kl. 21 og kl. 23 skal avtalast skriftleg, og ikkje minst at det skal skje på initiativ frå arbeidstakaren.

Eg går no vidare til forslaga om innstramming i varslarregelverket. I Innst. 205 S for 2015–2016 bad Stortinget regjeringa setje ned ei ekspertgruppe for å gå gjennom varslingsreglane. Denne gruppa er i arbeid, og eg ser fram til å sjå resultatet av det arbeidet.

Samtidig er eg glad for at regjeringa allereie no har lagt fram den saka vi har framfor oss. Dette er ei oppfølging av fleirtalsmerknadene i Innst. 207 L for 2014–2015, der ein under behandling av ny arbeidsmiljølov bad om å få ei innstramming i varslingsregelverket. For Venstre si del var dette ein viktig føresetnad for å kunne støtte endringane. Eg er glad for at dette arbeidet no er blitt sluttført. Det er gjennomgåande stor støtte til dei ulike forslaga i komiteen. Samlinga av varslingsreglane i eitt kapittel gjer arbeidsmiljølova meir brukarvennleg. Ei generell føresegn om teieplikt ved varsling til offentlege styresmakter vil vonleg senke terskelen for å varsle. Innføring av varslarvern til også å dekkje innleidde arbeidstakarar er ei betydeleg betring av regelverket og eit viktig forslag. Det er av stor verdi for samfunnet at ulovlege og kritikkverdige forhold kan komme fram i lyset, også når det er tale om innleidd arbeidskraft.

I høyringa i Stortinget vart problemstillinga om også utsendte arbeidstakarar bør ha denne typen vern, løfta. Fleirtalet i komiteen er einig i at dette er ei problemstilling som det er verd å sjå nærmare på, og fremjar forslag som vonleg vil samle fleirtal her i dag.

Så til forslaget om krav til obligatoriske varslingsrutinar. Her var forslaget frå regjeringa at det berre skulle gjelde bedrifter med fleire enn ti tilsette. Her har det vore til dels stor usemje i høyringsrunden. Fleire instansar har teke til orde for at kravet bør gjelde alle bedrifter, uavhengig av talet på tilsette. Komiteen har forståing for ønsket om eit breiast mogleg nedslagsfelt, men er samtidig einig i at det bør gå ei grense, fordi dei aller minste verksemdene normalt har få eller ingen ansvars- og avgjerslenivå internt. Fleirtalet i komiteen er av den oppfatninga at kravet om ti tilsette er noko høgt, og har landa på at det bør slå inn allereie ved fem tilsette.

Til slutt vil eg ta opp dei forslaga som Venstre er ein del av i innstillinga.

Fredric Holen Bjørdal (A) [14:01:20]: Arbeidarpartiet fremma hausten 2015 eit forslag om behovet for sterkare vern av varslarar. Forslaga våre vart den gongen nedstemte av fleirtalet. No fremmar regjeringa fleire liknande forslag i ein eigen proposisjon, i lag med nokre nye forslag. I den samanhengen vil eg minne om at dersom fleirtalet hadde stemt for våre forslag den gongen, kunne eit styrkt vern av varslarar allereie ha vore på plass.

Regjeringa føreslår no å samle varslarparagrafane og utvide varslarvernet til også å dekkje innleigde arbeidstakarar og innføre ein generell regel om teieplikt. Arbeidarpartiet støttar desse forslaga og registrerer at dei vart godt mottekne av høyringsinstansane.

Vidare blir det føreslått å skjerpe inn reglane om interne varslingsrutinar i bedrifter, og at det skal etablerast ei vilkårslaus plikt til å etablere slike rutinar i bedrifter med meir enn ti tilsette. Vi støttar den innskjerpinga og at det skal vere ei grense for kor stor ei bedrift bør vere før denne typen krav trer inn. Vi meiner likevel, som saksordføraren gjorde greie for, at grensa på ti tilsette er sett noko høgt, og vi står bak fleirtalsinnstillinga i komiteen på ei grense på fem arbeidstakarar.

I tillegg vart det teke opp under høyringa at varslingsreglane på same måte som ein del andre reglar i arbeidsmiljøloven ikkje gjeld utsendte arbeidstakarar. Saksordføraren, Rotevatn, meiner til liks med oss at dette er problematisk, og vi støttar difor dei to forslaga frå Venstre om dette.

Så langt er det altså berre velstand. Men det blir straks verre, for fleirtalet i komiteen stiller seg dessverre bak regjeringa sitt forslag om utvida høve til kveldsarbeid. Det kan ikkje Arbeidarpartiet vere med på. Vi deler LO, Unio og YS sin skepsis mot forslaget og viser til at også Arbeidstilsynet beskriv ei rekkje uheldige konsekvensar av det regjeringa føreslår. Med ei meir regelmessig forskyving og utsetjing av arbeidstida over lengre tid, slik det blir lagt opp til, er det grunn til å frykte ei rekkje negative konsekvensar, bl.a. kan dei helsemessige effektane vere negative, noko bl.a. Arbeidstilsynet beskriv. Vidare kan grensene mellom arbeid og privatliv bli utviska. Normalarbeidsdagen blir skyvd på, med konsekvensar for opningstider for bl.a. skular og barnehagar, og forventningane om tilgjengelegheit seint på kveld kan med slike arbeidstidsordningar føre med seg eit press på familielivet.

I Arbeidarpartiet står vi bak arbeidsmiljølovens modell, ein streng lov med vide moglegheiter til unntak. Det finst allereie reglar i arbeidsmiljøloven som gjev gode moglegheiter for fleksibilitet, men som i tradisjon med den norske arbeidslivsmodellen har den sikkerheitsventilen at dei først må drøftast og avtalast med dei tillitsvalde. For blant andre kunnskapsmedarbeidarar har det vore fullt mogleg å jobbe etter kl. 21.00, slik loven er i dag, så lenge dei har avtale om det. Forslaget står difor fram som unødvendig, og det er grunn til å tru at dette eigentleg er motivert av eit ønske om å få ned kostnadene for nattarbeid.

Nokre av utfordringane som regjeringa seier at ho ønskjer å løyse med dette lovforslaget, er at personar som ønskjer slike arbeidstidsordningar, skal sleppe å bryte nattforbodet. Men vi ser fleire negative enn positive konsekvensar av eit slikt forslag. Det er ikkje presisert at dette ikkje skal innebere ei forlenging av arbeidsdagen. Det er difor ein risiko for misbruk, stikk i strid med regjeringa si forsikring om at dette ikkje skal føre til at arbeidstakarar må jobbe meir. Ein annan uheldig konsekvens er at ein risikerer å bryte kviletidsreglane. Dersom kviletida lovleg skal kunne reduserast, må dette skje gjennom avtale med dei tillitsvalde. Arbeidarpartiet meiner at dette vil føre til press for å inngå slike avtalar, og bety utfordringar for dei uorganiserte verksemdene, som ikkje kan inngå slik avtale.

Regjeringspartia argumenterer med at dette ikkje svekkjer vern av arbeidstakar, fordi ein må inngå individuell, skriftleg avtale mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar, og at det berre er arbeidstakar som kan ta initiativ til den faktiske utføringa av kveldsarbeidet i det enkelte tilfellet. Vi er likevel bekymra for at arbeidstakar sin lojalitetsfølelse overfor arbeidsgjevar og kollegaer kan medføre at den avtalefridomen ikkje blir reell. Arbeidstakar kan føle seg pressa til å inngå ein slik avtale. Så på denne bakgrunnen kan ikkje Arbeidarpartiet støtte forslaget frå regjeringa om utvida høve til kveldsarbeid.

Bente Stein Mathisen (H) [14:06:15]: Det er viktig å si fra når ting ikke fungerer på en arbeidsplass. Det kan handle om feil og mangler med hensyn til helse, miljø og sikkerhet, psykososiale faktorer eller kriminalitet og uetisk adferd. Det er mange eksempler på at varsling har vært helt avgjørende for at ukultur og kriminalitet har blitt avdekket.

I arbeidsmiljøloven står det tydelig og klart at arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold på jobben. Loven har tre varslingsbestemmelser, som alle trådte i kraft i 2007:

• retten til å varsle om kritikkverdige forhold, § 2-4

• forbud mot å møte varsleren med represalier, § 2-5

• virksomhetene skal som hovedregel ha plikt til å ha interne varslingsrutiner, § 3-6

Formålet med disse bestemmelsene er å beskytte arbeidstakere som sier fra om kritikkverdige forhold i virksomheten, og samtidig tydeliggjøre at varsling både er lovlig og ønskelig. Frykten for represalier er som regel grunnen til at noen unnlater å varsle. Særlig gjelder det saker som omhandler det psykososiale arbeidsmiljøet, og hvor leder er involvert i de kritikkverdige forholdene.

Da Stortinget behandlet endringene i arbeidsmiljøloven i Innst. 207 L for 2014–2015, la Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre inn følgende i merknadene for å bedre varsleres situasjon:

1. Samarbeidet mellom relevante tilsyn skal styrkes for å bedre informasjon om rettigheter og plikter for alle involverte parter.

2. Man kan vurdere en holdnings-/informasjonskampanje om varsling i samarbeid med partene i arbeidslivet.

3. Varslingsrutiner bør bli et obligatorisk krav, og loven bør presisere et minstekrav til varslingsrutinenes innhold.

Høyre er sammen med de andre partiene i komiteen fornøyd med at statsråden har fulgt opp merknadene fra stortingsflertallet. I lovproposisjonen foreslås endringer som skal styrke varslernes situasjon. Regjeringen har i tillegg nedsatt en ekspertgruppe etter anmodning fra Stortinget, jf. Innst. 205 S for 2015–2016, som skal gjøre en helhetlig gjennomgang av dagens varslingsregelverk, og foreslå de tiltak som utvalget måtte vurdere som hensiktsmessig, enten det nå er lovendringer eller andre tiltak. Utvalget skal levere sin innstilling innen 1. mars 2018 i form av en NOU.

I dag er reglene om varsling å finne i to ulike kapitler i arbeidsmiljøloven, i kapittel 2 og i kapittel 3. Høyre synes det er et godt forslag å samle reglene om varsling i et eget kapittel, kapittel 2 A, slik departementet foreslår. Det blir mer ryddig og vil gi varsling en mer synlig og tydelig plass i lovverket. I tillegg blir varslingsreglene mer brukervennlige.

Høyre støtter departementets forslag om at det i virksomheter med minst ti arbeidstakere skal gjelde en ubetinget plikt til å etablere varslingsrutiner. Dette fikk også bred støtte i høringsrunden. Høyre mener at virksomheter som har under ti ansatte, bør unntas fra plikten om å ha varslingsrutiner. Det er fordi vi ikke vil pålegge små virksomheter unødige formalkrav. Det er jo ingenting i veien for at de likevel etablerer en form for varslingsrutiner som passer på en arbeidsplass for fem–seks ansatte.

Høyre synes det er bra at varslingsreglene også skal gjelde for innleide arbeidstakere. Når det gjelder utsendte arbeidstakere som er innleid, må vi forholde oss til utsendingsregelverket, som er styrende for hvilke regler som gjelder for dem. Det at norske regler skal gjelde for alle utenlandske virksomheter som leverer tjenester i Norge, kan komme i konflikt med EØS-avtalens regler om tjenestefrihet og utsendingsdirektivet. Høyre er kjent med at departementet ser på endringer i utsendingsforskriften og ber departementet se nærmere på problemstillingen knyttet opp mot varslingsregler.

Denne proposisjonen handler også om arbeidstid. Dagens regelverk harmonerer ikke helt med den utviklingen vi har hatt i arbeidslivet og i familielivet de siste årene. Flere og flere har muligheten til å jobbe fleksibelt med hjemmekontor. Med små barn som skal hentes i barnehage og på SFO, synes mange det er godt å kunne gå hjem fra jobben litt tidligere, ha mer tid sammen med familien på ettermiddagen og da ta igjen jobben litt senere på kvelden. Forslaget om å gi adgang til å utføre arbeid mellom kl. 21.00 og kl. 23.00 får støtte av arbeidsgiverorganisasjoner og fra arbeidstakerorganisasjonene Akademikerne og NITO. Men det er viktig å påpeke at en slik ordning skal være frivillig. I forslaget til lovtekst presiseres dette ved at arbeid mellom kl. 21.00 og kl. 23.00 skal loves skriftlig, og det skal skje på initiativ fra arbeidstaker.

Bente Stein Mathisen (H) [14:10:24]: Ja, representanten ønsker å ta opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Lene Langemyr (FrP) [14:10:38]: Fremskrittspartiet har alltid villet verne om varsleren. Derfor er det en glede at vi i dag behandler sak om nettopp dette temaet.

Heldigvis er norsk arbeidsliv preget av gode og ordnede forhold. De fleste arbeidsgiverne er opptatt av å overholde lover og regler, for både sine ansattes, sine kunders og samfunnets gavn. Uheldigvis frykter arbeidstakerne noen steder at klanderverdige forhold vil få konsekvenser for den som sier ifra, selv om det ikke alltid er slik at de har rett i at det er bemerkelsesverdige forhold. Det er likevel i samfunnets interesse at varslere ikke trenger å frykte represalier.

Jeg synes det er på sin plass å ta et lite tilbakeblikk på historien om hvordan vernet for varslere har blitt behandlet politisk. Mange husker nok at på midten av 2000-tallet ble det fokusert på slike saker; på Siemens-saken og på Hustad-boken, hvor begge varslerne var del av en større offentlig debatt. Den daværende rød-grønne regjeringen ble presset til å innføre varslingsbeskyttelse i arbeidsmiljøloven. Noen argumenterte for at varsleren allerede var tilstrekkelig beskyttet gjennom Grunnlovens ytringsfrihetsparagraf, selv om det likevel var tydelig at flere varslere stadig mistet jobben. Jeg er glad for at en samlet borgerlig opposisjon med Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet, Martin Engeset fra Høyre, Åse Gunhild Duesund fra Kristelig Folkeparti og André N. Skjelstad fra Venstre drev fram denne lovendringen, og fra 2007 ble varsleren beskyttet.

Men Fremskrittspartiet mente det ikke var nok og at vi kunne gå enda lenger. I flere år jobbet Fremskrittspartiet for at vern av varslerne skulle belyses bedre gjennom et eget utvalg. Jeg er derfor glad i dag for at dagens regjering nå har satt ned et slikt ekspertutvalg. Det er en seiersdag for alle oss som mener at varslerne skal sikres god beskyttelse, når vi i dag behandler klare regler.

Samtidig skal det ikke stikkes under stol at lovbeskyttelsen må utformes på en fornuftig måte, slik at den ikke blir en hemsko, og det er viktig at politisk spill ikke gjør den til en byråkratisk byrde for et arbeidsliv som i veldig stor grad ikke trenger den. Derfor vil jeg advare mot overbudspolitikk her i salen i dag. Vi ser i innstillingen at de partier som måtte overtales til innføringen av varslervern i 2006/2007, nå prøver å framstille seg selv som opptatt av varslerne.

Det viktigste for oss alle bør være at ansatte med kunnskap om uetiske, ulovlige eller straffbare forhold melder ifra. I mange tilfeller vil slik varsling være det eneste som avdekker korrupsjon eller andre ulovligheter. Varsling vil også bidra til å forhindre framtidige ulovligheter. Derfor er det en veldig gledelig dag for Fremskrittspartiet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:13:47]: Norsk arbeidsliv er i det store og hele godt. Arbeidstakerne trives på jobben, og lønnsnivået er relativt høyt. Ifølge en global undersøkelse fra 2016 ligger Norge i verdenstoppen når det gjelder trivsel i arbeidslivet. En høy andel svarer at de opplever stor grad av jobbsikkerhet, gode lønninger og en fleksibel arbeidshverdag. Det er bra. Men hvordan den enkelte opplever sin arbeidshverdag, kan vi ikke lese ut fra statistikken. Kritikkverdige og ulovlige forhold på en arbeidsplass må avdekkes. Da er vern av varslere helt avgjørende.

Da vi forhandlet fram endringene i arbeidsmiljøloven med samarbeidspartiene våren 2015, var ikke nattarbeid eller varsling en del av saken. Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i forhandlingene forhandlet inn at regjeringa måtte innføre tiltak for å styrke varslernes rettigheter. Blant annet skulle regjeringa sikre bedre samarbeid mellom relevante tilsyn for å forbedre den informasjonen som er tilgjengelig om varsling og om regelverket, se på om varslingsrutiner burde bli et obligatorisk krav, samt presisere et minstekrav til varslingsrutinenes innhold.

Jeg er derfor glad for at vi i dag skal vedta styrking av varslervernet. Proposisjonen påpeker klart og tydelig at varsling er både lovlig og ønsket. Det er jeg glad for. Det er bra at reglene knyttet til varsling nå får et eget kapittel i arbeidsmiljøloven, og at vernet utvides til å omfatte innleide arbeidstakere. I tillegg er det positivt at det nå lovfestes en klargjøring av når arbeidsgiver har plikt til å innføre rutiner for varsling, og ikke minst hvilket innhold rutinen skal ha.

Regjeringa fremmet i proposisjonen at det kun var bedrifter med minst ti ansatte som hadde plikt til å utarbeide slike rutiner. Kristelig Folkeparti er enig med flertallet i komiteen i at denne grensen bør reduseres til fem ansatte. Kristelig Folkeparti er opptatt av å sikre at småbedrifter ikke skal pålegges unødvendig byråkrati, men når det gjelder kritikkverdige og ulovlige forhold som en ansatt kan utsettes for, kan ikke størrelsen på bedriften være avgjørende for om slike rutiner er på plass. Kristelig Folkeparti kommer derfor til å støtte innstillinga på det punktet.

Arbeidsmiljøloven er grunnsteinen i norsk arbeidsliv. Den setter opp helt sentrale skranker for å sikre arbeidstakeres vern mot utilbørlig press fra arbeidsgiver. Loven må sikre både vern og fleksibilitet for arbeidstaker.

I en nylig undersøkelse gjort av Statens arbeidsmiljøinstitutt, STAMI, i samarbeid med nordiske forskere så man på hvilke faktorer som påvirker risiko for frafall fra arbeidslivet, samt sykefravær. Her kom man fram til at arbeidstakere som har mulighet til å påvirke eget arbeid, herunder at man har mulighet til å kontrollere egen arbeidssituasjon og kunne påvirke hvordan man gjør arbeidet – og ikke minst påvirke egen arbeidstid – har mindre risiko for å falle ut av arbeidslivet.

Måten vi arbeider på, forandrer seg. Fleksibilitet i arbeidslivet er viktig for mange arbeidstakere, spesielt for småbarnsforeldre, som kan ha et ønske om å korte ned arbeidstida på dagen for å kunne hente tidlig i barnehagen eller være til stede ved middagsbordet, for så igjen å kunne jobbe noen timer på kvelden etter at ungene har lagt seg. Slik loven er utformet i dag, vil det være ulovlig å arbeide etter kl. 21.

Arbeidsmiljøloven må derfor sikre fleksibilitet for dem som ønsker det, samtidig som den fremdeles må verne arbeidstakerne mot utilbørlig press fra arbeidsgiver. Jeg er derfor glad for at endringen som foreslås, presiserer tydelig at det kun er på arbeidstakers eget initiativ en kan be om å få utført arbeid mellom kl. 21 og kl. 23 på kvelden, at arbeidsgiver ikke kan pålegge dette, at arbeidstida skal inngå i den alminnelige arbeidstida, og at definisjonen av nattarbeid ikke endres. Endringen er kun ment å sikre fleksibilitet for arbeidstakere som ønsker det, og ikke noe arbeidsgiver kan pålegge. Det er den enkelte familie som selv kjenner hvor skoen trykker. Da er det viktig at lovverket gir adgang til et fleksibelt og trygt arbeidsliv.

Kristelig Folkeparti vil derfor støtte regjeringas forslag på dette punkt, for å sikre fleksibilitet for den enkelte arbeidstaker og for familiene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:18:06]: I høringsrunden har det vært en diskusjon om hvor en skal sette grensen for hvor stor virksomheten skal være før kravene om interne varslingsrutiner slår inn. Senterpartiet har landet på fem ansatte, i tråd med høringsinnspillene fra Akademikerne, NITO og Den norske legeforening. Det ser vi som nødvendig, sånn som norsk arbeidsliv utvikler seg.

Så gjelder det i hvilken grad varslervernet i arbeidsmiljøloven skal utvides til å omfatte innleide arbeidstakere. Der er vi enig i det som Tekna sier, at også utsendte arbeidstakere som arbeider i Norge ut over en viss tid, må omfattes av norsk arbeidslivslovgivning. Det er et viktig prinsipp at det skal være likhet for loven, og da må arbeidsmiljøloven også omfatte utenlandske arbeidstakere, uavhengig av hva den enkelte arbeidstaker blir definert som. Tekna har foreslått for komiteen at Stortinget presiserer definisjonen av utsendte arbeidstakere i arbeidsmiljøloven § 1-7, og det har Tekna gjort fordi nåværende ordlyd i arbeidsmiljøloven § 1-7 overlater til andre å definere hvem som blir regnet som utsendte arbeidstakere og på den måten ikke blir omfattet av bl.a. varslingsvernet i arbeidsmiljøloven. Vi har derfor foreslått en endring i arbeidsmiljøloven § 1-7 sånn at det blir tydeliggjort at alle utsendte arbeidstakere som arbeider i mer enn 30 dager i Norge, skal omfattes av de delene av arbeidsmiljøloven som de i dag er unntatt for gjennom forskrift for utsendte arbeidstakere.

Når det gjelder nattarbeid, synes Senterpartiet at det som er dagens regelverk, fungerer bra. Vi legger sterk vekt på å skille her – så en kan få et godt familieliv, at en kan delta i frivillige organisasjoner. Det er sikkert grunner for å ha en større fleksibilitet enn det som blir praktisert i dag, men det er det jo mulighet til innenfor lovverket, i avtale med fagforeningene. Så vi står sterkt på at vi holder fast ved normalarbeidsdagen. Vi er ikke glad i nattarbeid, kanskje det er fordi veldig mange i Senterpartiet – meg inkludert – har jobbet ganske mye om natta og jobbet ganske mye i helgene. Det er en uting at en skal være i en sånn livssituasjon at en må jobbe så seint og så tidlig og på så mange røde dager, og da erfarer du at ikke det er noe en bør overføre til andre gjennom å liberalisere regelverket på det punktet.

Det har vært en diskusjon om definisjonen av hva som er tariffbundet virksomhet. Senterpartiet mener at det er viktig med lovdefinisjoner som gir minst mulig rom for tolkning. Vi mener det er bra at arbeidstvistloven § 1 definerer sentrale begrep i arbeidstvistloven. Vi mener på samme måte fremdeles at arbeidsmiljøloven bør definere viktige begrep i arbeidsmiljøloven, som f.eks. fast tilsatte og midlertidig tilsatte, jf. de forslagene Senterpartiet la fram i Innst. 368 S for 2014–2015. Men vi mener altså av lovtekniske grunner at samme begrep ikke bør defineres mer enn ett sted, i én lov. Definisjonen av et sentralt begrep bør derfor med andre ord foreligge i én lov, mens det i andre lover blir vist til denne definisjonen av begrepet. På denne måten bør det i arbeidsmiljøloven vises til arbeidstvistloven, der eksempelvis begrepet tariffavtale er definert. Vi mener at dette er det beste lovteknisk sett, altså at «tariffavtale» defineres i arbeidstvistloven, «fast tilsatte» og «midlertidig tilsatte» defineres i arbeidsmiljølovgivningen.

Jeg vil til slutt ta opp Senterpartiets forslag i saken, forslagene nr. 5–8.

Kirsti Bergstø (SV) [14:22:50]: Det er to viktige saker vi diskuterer i dag, både hver for seg og til en viss grad i sammenheng: arbeidstid og varsling.

Regjeringen vil gjøre det lettere å jobbe mellom kl. 21.00 og kl. 23.00 om kvelden. Altså handler dette forslaget om å legge til rette for at arbeidstakere som ikke har arbeid som må utføres sent på kvelden, likevel skal jobbe da. Dette er å skyve på rammene for arbeidsdagen og legge til rette for flytende grenser. Det legges opp til et mye mer flytende forhold mellom arbeid og fritid, og det legges opp til at en større grad av avtaler skal gjøres mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, altså den enkelte, uten at brysomme tillitsvalgte skal tas med i prosessen.

Det viser at regjeringen ikke tar inn over seg de reelle maktforholdene i arbeidslivet og hvilke utslag de får for hver enkelt. Men det er kanskje ikke så overraskende når vi ser en politikk der maktforholdene systematisk forskyves i arbeidsgivers favør. Det er kanskje ikke overraskende at regjeringen ikke lytter til advarslene fra fagbevegelsen, for dagens regjering er ikke for vanlige arbeidsfolk. Men at regjeringen ikke lytter til advarslene som kommer fra Arbeidstilsynet, det synes jeg er alvorlig. Arbeidstilsynet advarer mot at grensene mellom arbeidsliv og privatliv viskes vekk. De peker på at det er negative helsemessige konsekvenser ved at arbeidstid forskyves eller forlenges.

Det er friheten flertallet framhever – friheten til å jobbe når du vil, og hvor du vil. Høyresiden sier at frihet er å gi opp fritid og stille en større andel av sin tid til disposisjon for arbeidsgiver. Også de som har jobben i lommen, trenger et vern. Også de trenger noen terskler, noen grenser, og de trenger skjerming. For veldig mange vil oppleve en forventning om å ta initiativ til å gjøre ferdig det man ikke rakk, om man opplever at det er en forventning til at man gjør det. Kan hende blir flere oppgaver løst. Kan hende blir sjefen fornøyd. Men det kan også hende at man ikke varer så lenge, fordi man legger seg til vaner som går på helsen løs, eller man jobber seg ut av familiesituasjonen sin. Det er nå engang slik at det er vanskelig å være fullt til stede flere plasser samtidig. Hvor familievennlig dette er, kan absolutt diskuteres.

Jeg vil minne om da vi i komiteen satt og lyttet til høringen, da vi diskuterte de første endringene i arbeidsmiljøloven. Det ble poengtert at her er det fullt mulig å gjøre avtaler, og det finnes rom for å jobbe kl. 21.00 om kvelden når det er mulig, men da må vi sørge for at det gjøres på en måte som ikke legger press på den enkelte. Den friheten som høyresiden legger opp til her, den gjør det.

Det er gledelig at vernet av varslere styrkes, men også her er det viktig å huske på maktforholdene i arbeidslivet. Derfor er det viktig at utsendte arbeidstakere også omfattes av varslingsreglene i arbeidslivet, og jeg skulle ønske at vi hadde flertallet med oss der.

Det er også viktig at vi har et lovverk som omfatter flest mulig. Derfor vil SV at arbeidsgivere skal være forpliktet til å utarbeide rutiner for varsling. I Norge er det veldig mange små og mellomstore bedrifter. I og med at vårt forslag om at det skal være en plikt som påligger arbeidsgiver, ikke får flertall, vil vi subsidiært støtte at det skal gjøres i tilfeller der man har minst fem arbeidstakere, for å sikre at i hvert fall så mange som mulig kommer inn under det viktige vernet.

Kirsti Bergstø (SV) [14:27:28]: Definitivt.

Statsråd Anniken Hauglie [14:27:44]: Regjeringen ønsker at flere av de som observerer uetiske eller ulovlige forhold på jobben, skal si ifra. Vi har oppnevnt et ekspertutvalg som skal foreta en helhetlig vurdering av regelverket. Utvalget skal særlig vurdere om retten til å varsle er regulert på en hensiktsmessig måte. Inntil utvalgets anbefalinger foreligger, mener vi det er behov for enkelte endringer for å styrke vernet av varslerne.

Reglene om varsling bør være tilgjengelige og enkle å finne. Vi foreslår derfor å samle reglene i et eget nytt kapittel i arbeidsmiljøloven.

I dag gjelder varslingsreglene kun i relasjon til virksomhetens egne ansatte. Innleide arbeidstakere har ikke noe stillingsvern hos innleier, og de kan derfor være i en ekstra sårbar situasjon dersom de varsler om kritikkverdige forhold i innleiers virksomhet. Vi foreslår derfor at varslingsreglene også skal gjelde for innleide arbeidstakere.

Vi vet at det varsles mer, og at varslerne blir behandlet bedre i virksomheter som har rutiner for varsling. Jeg er glad for at et samlet storting slutter opp om nye regler om varslingsrutiner. Jeg tar til etterretning at et flertall mener at virksomheter med minst fem ansatte skal pålegges å lage varslingsrutiner. Regjeringen foreslo en grense på ti.

Forskningen indikerer at halvparten av de som observerer kritikkverdige forhold, unnlater å melde fra. Samfunnet kan ha stor nytte av at slike forhold kommer fram. Det bør derfor være en lav terskel for å varsle til offentlige myndigheter. Med den foreslåtte taushetsplikten vil flere kunne våge å varsle myndighetene. Hensynet til virksomheten og den det blir varslet om, tilsier at taushetsplikten ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for å hemmeligholde identiteten til varsleren. Det er også ivaretatt i dette forslaget.

Så registrerer jeg at komiteen har drøftet forholdet til utsendte arbeidstakere. Det har blitt reist spørsmål om hvorvidt varslingsreglene også bør gjelde for utsendte arbeidstakere – herunder arbeidstakere som leies inn til bedrifter fra utenlandske bemanningsforetak. Jeg registrerer også at det har vært reist spørsmål om når en arbeidstaker skal regnes som utsendt. Dette er viktige spørsmål. Departementet jobber for tiden med denne problemstillingen i sammenheng med at det skal gjøres endringer i utsendingsforskriften. Vi ser da både på spørsmålet om å klargjøre hvem som anses som utsendt arbeidstaker, og en klargjøring av hvilke verneregler i arbeidsmiljøloven som gjelder for utsendte arbeidstakere, herunder varslingsreglene.

Med forslaget til arbeidstid kan alle arbeidstakere jobbe mellom klokken 21 og 23 dersom de selv ønsker det. For mange kan familiesituasjonen gjøre det ønskelig å gå fra jobben tidlig og i stedet arbeide noen timer hjemmefra på kvelden, eller det kan være andre grunner som gjør det hensiktsmessig å dele opp arbeidsdagen.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i hva dette forslaget handler om, kanskje spesielt foreldre med små barn. Mange kan kjenne på behovet for å være mer til stede i barnas våkne timer, og heller ta frem pc-en senere.

Det er imidlertid kun arbeidstaker som kan ta dette initiativet. Arbeidstaker må selv ønske å arbeide mellom klokken 21 og 23. Det kreves en skriftlig avtale mellom partene. Samtidig må arbeidsgiver være enig i at noe av arbeidet kan utsettes til kvelden.

Arbeid som utføres etter klokken 21, må være innenfor daglig arbeidstid. Arbeid utover daglig eller ukentlig avtalt arbeidstid vil fortsatt være overtid eller merarbeid.

Formålet er å gi bedre mulighet til fleksible arbeidsdager, uten at arbeidstaker skal arbeide mer eller hvile mindre.

Martin Kolberg (A) [14:42:04]: Representanten Holen Bjørdal har redegjort godt for Arbeiderpartiets syn. Mitt innlegg relaterer seg til det spørsmålet som diskuteres mest her, nemlig spørsmålet om grensen for arbeidstid om kvelden og nattarbeid.

Det meste er sagt når det gjelder sakens faktiske realiteter, men jeg ville ikke la det gå forbi at dette er et forslag som føyer seg inn i en rekke av forslag fra høyreregjeringens side som åpenbart har til hensikt å presse norske arbeidstakere. Det er det som egentlig ligger i det. Det er åpenbart. Slik man nå hører statsråden og Høyres representanter i salen, er det veldig tydelig at de ikke har en riktig forståelse av hvordan arbeidslivet fungerer for hundretusenvis av arbeidstakere.

Dette spørsmålet om fleksibilitet og frihet for den enkelte, slik som det sies her, som liksom er motoren for å foreslå det som nå er foreslått, har – akkurat som det nå helt korrekt ble sagt i replikkordskiftet – den virkningen at det vil bli mer en norm å jobbe om kvelden enn det har vært til nå. Alle som vet hvordan arbeidslivet fungerer, ser at det er det som vil komme til å skje.

Dessuten er det positive som man eventuelt kunne tenke seg – og jeg sier: eventuelt kunne tenke seg – en effekt som bare vil gjelde for spesielle yrkesgrupper som har muligheten til å utføre sitt arbeid hjemme om kvelden. Det perspektivet som ikke tas opp her, men som jeg vil understreke, er virkningen for de hundretusenvis av folk som jobber om kvelden, f.eks. det vi så på NRK i går kveld, det med den personen som jobber på Gardermoen, og som plutselig vil få dårligere betalt fordi arbeidstiden kanskje ikke begynner å fungere før klokken 23 om kvelden.

Det er ikke slik at høyreregjeringen ikke vet om disse tingene. De vet godt om det. Men de foreslår det allikevel, for det er enda en byggestein i det byggverket de har, nemlig å legge om arbeidslivet på en slik måte at arbeidstakerne og fagbevegelsen gradvis står svakere. At Venstre og Rotevatn er med på det, er nå en tapt sak – de har plassert seg på den høyrelinjen for lenge siden. Det er et brudd på deres egen politiske tradisjon, men det får de ta ansvar for selv. Men det er det som er realiteten i dette spørsmålet, og som er det alvorlige i det, fordi man ikke forstår hvordan det fungerer ute, fordi arbeidstakerne blir presset, og fagbevegelsens juridiske og politiske autoritet blir gradvis svekket fordi man ikke aksepterer forhandlingsretten og muligheten til å bruke fleksibiliteten i det lovverket som er der. Det kunne løst alt sammen – vi har ingen problemer med dette i dag – hvis man hadde ønsket det.

Sveinung Rotevatn (V) [14:45:30]: Det er alltid sjarmerande å bli rettleia av representanten Martin Kolberg om kva som er Venstres politiske tradisjon. Dersom Martin Kolberg hadde brukt litt meir tid på å titte over til den andre sida av Youngstorget, der Venstres hus står, og følgt med på kva Venstre står for, ville han visst at dette forslaget om at det ikkje lenger skal vere ulovleg å svare på ein jobbmail etter klokka 9 om kvelden, er eit forslag som Venstre har fremja ved ei rekkje anledningar dei siste stortingsperiodane, og som vi er glade for at vi får gjennomslag for i dag.

Eg må seie at innlegget til representanten Martin Kolberg føyer seg inn i ei rekkje av innlegg den siste tida der representantar for dei raud-grøne partia ikkje berre diskuterer og trekkjer i tvil effekten av forslag, men trekkjer i tvil hensikta med dei: Dei borgarlege partia ønskjer større forskjellar, dei ønskjer sentralisering, dei ønskjer eit tøffare arbeidsliv for arbeidstakarane. – Ein skal ha ganske stor innsikt i kva andre tenkjer, for å gjere seg til dommar over kva dei har til hensikt. Då skal ein vite mykje.

Det Arbeidarpartiet gløymer i denne saka, er – nær sagt som vanleg – alle dei som ikkje er organiserte, den femtiprosenten av arbeidstakarar i dette landet som ikkje kan avtale at dei skal få lov til å svare på ein jobbmail etter klokka 21, men som no vil få ei moglegheit til det dersom dei sjølve tek initiativ til det. Det trur eg er ei fornuftig modernisering av arbeidslivet, som dei fleste arbeidstakarar og folk i dette landet vil synast er svært fornuftig. Men eg vil tru at Arbeidarpartiet til hausten skal gå til val på å stramme inn dette igjen, til liks med at dei skal stramme inn dei andre endringane som er gjorde i arbeidsmiljølova i denne perioden. Eg trur tida vil vise at dette er ordningar som står seg godt.

Men det eg eigentleg gjekk opp for å seie, var ikkje det, det var for å rette opp noko eg sa i det første innlegget mitt. Der sa eg at eg tok opp forslag nr. 2. Ved ein inkurie står det der, men det er også ein del av innstillinga. Eg vil altså ikkje ta opp forslag nr. 2, for hensikta bak det er godt vareteke i innstillinga frå komiteen.

Elles vil eg seie, med ein gledeleg tone, at eg er glad for at det er stor einigheit her i dag om iallfall endringane som gjeld eit sterkare varslarvern. Det er på høg tid. Eg meiner regjeringa har gjort ein god jobb med å følgje opp vedtaka frå Stortinget. No får dei effekt gjennom konkrete lovendringar, og eg håpar også at vi skal kome endå lenger etter kvart som vi sikkert får fleire gode råd frå ekspertutvalet som sit og jobbar med nettopp den problemstillinga.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:48:37]: Vi kan sikkert ha en lang diskusjon om hva Venstre ønsker, men det som i hvert fall er et faktum, er at det Venstre gjennomfører her i denne salen, er sentralisering. Det kommer vi ikke vekk fra. De gjennomfører i praksis en sentralisering på en rekke områder ved at det blir flertall for forslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet. De støtter også en politikk som resulterer i økte økonomiske forskjeller mellom folk. Det er også et faktum. De gjennomfører sentralisering og støtter en politikk som resulterer i økte forskjeller mellom folk.

Det er jo greit hvis det er Venstres historiske linje. Jeg kan ikke Venstres historie like godt som representanten Rotevatn, men jeg har ikke forstått at det har vært en klar linje gjennom alle år. Det har i hvert fall vært andre motretninger tidligere også.

Jeg tok ordet i forbindelse med varslerreglene og innleide arbeidstakere. Lovendringen som vi nå går inn på, vil ikke i seg sjøl medføre at disse reglene vil gjelde for utsendte arbeidstakere som er innleid. Det er utsendingsregelverket som er styrende for hvilke regler i arbeidsmiljøloven som gjelder for utsendte arbeidstakere. Det er interessant å merke seg at både Høyre og Fremskrittspartiet i innstillinga sier at det å gjøre alle norske regler gjeldende for alle utenlandske virksomheter som leverer tjenester i Norge av lengre varighet enn én måned, vil kunne komme i konflikt med EØS-avtalens regler om tjenestefrihet og med utsendingsdirektivet. Det er nok et eksempel på de begrensningene som EØS-avtalen gir for det viktige punktet vi nå nevner om varslervernet. Det er kanskje ikke minst innenfor dette området, for utsendte arbeidstakere som er i Norge, at det er behov for et varslervern. Det er jo der vi har erfaring for at varsling er minst omfattende, fordi de som er i de arbeidssituasjonene, ikke tør å si fra. Det medvirker til at vi får en utvikling av en bakterie som er negativ, og som skader sunnheten i norsk arbeidsliv, og det er noe Senterpartiet tar kraftig til motmæle mot.

Jeg vil avslutningsvis si at dersom vårt forslag, forslag nr. 5, faller, vil Senterpartiet stemme subsidiært for forslagene nr. 3 og 4, som er fremmet av Arbeiderpartiet, Venstre og SV.

Martin Kolberg (A) [14:51:56]: For å gardere meg mot at presidenten gir meg en irettesettelse etterpå, vil jeg si at det er ikke sarkastisk ment når jeg sier at når representanten Rotevatn bruker sin vestlandske sarkasme for å redusere min autoritet, er det sjarmerende på mange sett og vis – men det er politisk veldig alvorlig. Det er helt åpenbart at han sliter veldig med dette, for det enkelte menneskets frihet, som er Venstres historiske tradisjon, blir undergravd av at det enkelte menneskets juridiske posisjon i arbeidslivet blir svekket.

Det er linjen i det, og det står seg. Det som skjer i dag, kan man si ikke er så veldig alvorlig, som statsråden sier – hun prøver å minimalisere det – men det føyer seg inn i rekken. Det å frata dem med dagpenger feriepenger, f.eks., er en politisk smålighet og ikke noe annet enn det. Det er bare et forsøk på presse dem som går på dagpenger, til å skjønne at – hvis du ikke tar deg sammen, får du ikke ferie engang, og neste år, hvis du får jobb, har du i hvert fall ikke betalt ferie, men det har du skyld i selv. Det er undertonen i dette. Og det støtter Venstre opp om. Det er ikke bra i et samfunn som skal henge sammen. Når man ikke representerer dem som sitter nederst ved bordet, og som sliter mest, er man ikke i en sosialliberal tradisjon. Da er man i en høyretradisjon. Det er den historiske linjen.

Hvorfor fjerner man kollektiv søksmålsrett i fagbevegelsen, som Venstre støttet opp om? Hvorfor gjør man det? Det har ingen annen hensikt enn å svekke fagbevegelsens mulighet til å ivareta den enkelte. Det er også et brudd på denne tradisjonen. For ikke å snakke om hele midlertidigheten, som handler om hele neste generasjon arbeidstakere i Norge, som i større og større grad blir presset ut i midlertidighet.

Og så kommer dagens sak, som vi konkret behandler nå, og som går inn i rekken av unødvendige ting å gjøre. Man sier fleksibilitet, modernitet – ja, for hvem er det det? Jo, det er for dem som sitter med pengene, og dem som er arbeidsgivere. Det er realiteten i denne saken. Det beklagelige er at mellompartiene – særlig Venstre, men også Kristelig Folkeparti – i mange sammenhenger stiller seg bak det. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan de tenker, med tanke på at de skal forsøke å forsvare en velferdsstat og et arbeidsliv som henger sammen, og trepartssamarbeidet.

Kirsti Bergstø (SV) [14:55:10]: «Frihet» er et krevende begrep. Høyresidens og venstresidens forskjellige syn på frihet står opp mot hverandre, og det handler om at vi står for forskjellige former for frihet og frihet for forskjellige folk. Venstresiden, sosialister, vi som har våre røtter i arbeiderbevegelsen, vet at friheten ligger i fellesskapet. Vi er avhengige av fellesskapet for at hver og en av oss skal kjenne på vår frihet og oppleve frihet. Vi vet at det er når vi står i lag, når vi står opp for hverandre, når vi er i et felleskap, friheten er innenfor rekkevidde. Det er fordi arbeidslivet har et skjevt maktforhold. Det er fordi at når vi står hver for oss, er vi små, men når vi står mange i lag, er vi sterke. All historisk erfaring viser det. Historien om arbeiderbevegelsens seire, om hvordan arbeidslivet har blitt innrettet for å være mer tilpasset arbeidsfolk, er jo en historie om det, mens høyresidens frihet handler om at den enes slutter der den nestes begynner. Det er derfor man dekker mer frihet for arbeidsgiverne bak begreper som fleksibilitet. For det er ikke snakk om frihet for arbeidsfolk. Man har valgt side med hensyn til hvem friheten skal være for. Og det er det dette spørsmålet gjelder, det er det som er kjernen i SVs kritikk: Det er hvordan man skal sikre at den friheten som forespeiles, ikke bare er fordekt i fine ord, men at den er reell, i en situasjon der maktforholdene er skjeve.

Jeg tok ordet fordi jeg i min replikkveksling med statsråden ikke fikk svar på spørsmålet mitt. Ett av mine spørsmål var: Hva i dagens lovverk er det som hindrer muligheten til å lage avtaler der intensjonen i dagens forslag ivaretas? Altså: Hva er det som hindrer muligheten til å lage avtaler der tillitsvalgte er involvert, men der det åpnes for at noe av arbeidet som må gjøres, eller tas igjen, kan forskyves til kvelden? Som representanten Rotevatn sier: Hvordan kan man hindre at man bryter loven ved å ta telefonen kl. 21? Er det et lovbrudd? Det lurer jeg på, og jeg lurer på hva som er svaret på mitt spørsmål.

Arve Kambe (H) [14:58:26]: Jeg synes denne debatten viser – nok en gang – hvor håpløst gammeldags Arbeiderpartiets arbeidslivspolitikk er. De kommer til å komme diltende etter om noen år, men det er ganske bemerkelsesverdig – når vi er i en situasjon hvor svært mange deltar i den teknologiske utviklingen på jobben på en slik måte at man faktisk ikke trenger å være på kontoret fra 8 til 16, slik som man var i gamle dager og i Martin Kolbergs storhetstid. Nå er arbeidslivet helt annerledes, og dette vil det bli mye mer av framover. Det betyr at man ikke er nødt til å sitte på et kontor for å jobbe, man kan gjøre det hjemmefra, man kan gjøre det fra hytta, man kan gjøre det på reise, man kan gjøre det på en privatreise, man kan gjøre det når som helst, i veldig mange jobber, og det er det dette forslaget handler om.

Og for å svare litt på Kirsti Bergstøs spørsmål til statsråden, og den manglende logikken fra de rød-grønne: Det er altså ok å jobbe fra 21 til 23, og lenger, hvis man har det i en tariffavtale. Hovedproblemet er jo at takket være de rød-grønnes politikk de siste årene går organisasjonsgraden i norsk arbeidsliv ned. Det betyr at over halvparten av ansatte i Norge ikke får ta del i de mulighetene som de som har tariffavtale, får, og dermed er det et problem for relativt mange arbeidstakere, som vi nå gjør en forenkling for.

Dette er familievennlig, det gjør at folk kan gå på jobb, hente unger tidligere i barnehagen og på SFO – eller for dem som ikke har SFO, og småbarn slutter gjerne halv to på skolen, da kan foreldrene hente dem – man kan være mer sammen med ungene når de er våkne, og så ta pc-en opp igjen når ungene har lagt seg. Det er god familiepolitikk, det er god arbeidslivspolitikk.

Jeg skjønner at Arbeiderpartiet er imot det, for de er ikke vant til det, de er vant til at er man på jobb, skal det være på et kontor, og man skal gå derfra når arbeidet er ferdig. Arbeidslivet har forandret seg, derfor er det viktig, synes jeg, at det er Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre som nok engang bidrar til å modernisere arbeidsmiljøloven. Det gjør den mer fleksibel for dem som trenger det, og har man ikke behov, gjør man slik man pleier. Loven fanger dette opp ved at initiativet skal komme fra den enkelte ansatte. Når det gjelder lønn, ulempe, overtid, nattillegg og kveldstillegg, bør representanten Kolberg være klar over at det ikke er en sak for Stortinget, det er en sak for partene i arbeidslivet i årlige forhandlinger.

Sveinung Rotevatn (V) [15:01:35]: I det førre innlegget mitt uttrykte eg undring over representanten Martin Kolberg si innsikt i mitt eige parti si hensikt og måten vi tenkjer på. I svaret til meg gjekk han eigentleg endå lenger, for då hadde han også opparbeidd seg stor innsikt i korleis eg personleg tenkjer: «Det er helt åpenbart at han sliter veldig med dette», sa representanten Martin Kolberg. Eg slit ikkje med dette. Eg er tvert imot svært komfortabel med dette. Hadde eg hatt mindre respekt for Stortinget, skulle eg vurdert å både løyse på slipset og kaste jakka for å uttrykkje kor komfortabel eg er med dette. For dei forslaga vi vedtek i dag, har Venstre stått for i lang tid. Vi har fremja dei fleire gonger, no får vi gjennomslag for dei, og det er eg glad for.

Men Martin Kolberg sa noko svært riktig, og det er at ein er ikkje eit sosialliberalt parti dersom ein ikkje står ved sida av dei som sit nedst ved bordet. Det er eg i grunnen heilt einig med representanten i. Det er ei heilt grunnleggjande kampsak for parti som er opptekne av menneska sin fridom, at alle skal ha reell fridom til å nå sine mål i livet. Difor er eg også så stolt av at vi i løpet av denne perioden har stått på og jobba for nettopp dei som sit nedst ved bordet, gjennom ei stor satsing på rusomsorga, gjennom å få ned fråfallet i vidaregåande skule, gjennom å hjelpe barn i fattige familiar – 50 000 har fått billigare barnehage no – og gjennom den saka vi jobbar med i dag, der vi strammar inn når det gjeld varslarvernet og sørgjer for at det blir enklare for dei som blir utsette for ulovlegheiter og kritikkverdige forhold, å seie ifrå og få støtte til det.

Den saka Martin Kolberg kritiserer, derimot, handlar etter mitt syn ikkje om det. Den handlar om arbeidstakarar som har ein så pass fleksibel jobb at dei kan jobbe også utanfor kontoret, og som ønskjer å gå litt tidlegare frå jobb for å ta vare på andre verdiar i livet sitt – familie, fritid – skal ha moglegheit til å plukke opp igjen pc-en og jobbe litt på kvelden. Ja, eg synest det handlar om fridom for dei arbeidstakarane. Eg synest ikkje det er eit problem at dei skal ha moglegheit til det når dei sjølve tek initiativ til det. Eg vil også seie at Arbeidarpartiet sin politikk, linja og valløfta deira faktisk ikkje står i stil med retorikken her, som på så mange område, for her målar ein opp eit bilete av korleis ein underminerer fundamentet i arbeidslivet, noko eg vil tru er viktig for Arbeidarpartiet. Men går ein til val på å reversere det? Nei. Kan ein love veljarane at ein skal gjere noko med det etter valet? Nei. Det trur eg heller ikkje at ein kjem til å gjere. I fare for å underminere mitt eige argument om at ein kanskje ikkje skal gjette på hensikta til eit anna parti, trur eg likevel det er ei ganske sikker gjetting, for dette er politikk som kjem til å stå seg, og som toler tidas tann svært godt.

Kirsti Bergstø (SV) [15:04:51]: Det var spørsmål om det er forskjell på tariffavtale og ikke.

Ja, det er forskjell på en avtale som er gjort med tillitsvalgte, og en avtale der den enkelte har gjort en avtale med sin arbeidsgiver. Nå er det sånn at tillitsvalgte, arbeidsmiljøloven og fagbevegelsen behandles som hindre, noe som står i veien. Det er derfor man svekker arbeidsmiljøloven, svekker fagbevegelsen, svekker tillitsvalgtes innvirkning. Det er Høyres perspektiv.

SVs perspektiv er at det er med på å sikre nødvendig vern i et arbeidsliv der maktforholdene slettes ikke er jevne. Men det er kanskje ikke så rart at partiet som sitter i regjering med en finansminister som har uttalt at den norske modellen står veien for det norske folk, har det synet.

Rigmor Aasrud (A) [15:05:54]: Representanten Arve Kambe viser nok en gang at han har et noe begrenset kjennskap til det norske arbeidslivet. Hvis man ikke forstår at det er en ubalanse mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, har man skjønt lite av det norske arbeidslivet. Jeg må si at jeg er overrasket over at representanten Kambe nok en gang herser med det han opplever som en fagbevegelse som står opp for sine. Vi hørte det i saken om flerbruksfartøyer i denne salen for en uke siden, og nå respekteres ikke de standpunktene som en stor del av den norske fagbevegelsen har tatt i den saken. Men det er kanskje ikke rart. Representanten Kambe viser jo at han ikke står på arbeidstakernes side i noen saker som dreier seg om arbeidsmiljøloven.

Arve Kambe (H) [15:07:11]: Maken til useriøst innlegg er det lenge siden jeg har hørt fra Stortingets talerstol, og derfor var det en fordel at det var relativt kort og innholdsløst.

Hvis vi ser på høringsuttalelsene om proposisjonen fra deler av fagbevegelsen, sier Akademikerne, som kanskje er den fagforeningen som har flest medlemmer i målgruppen for lovforslaget, at de støtter forslaget om «større fleksibilitet», slik de selv formulerer seg. De har både ønske om og behov for fleksibilitet og «særlig i balansegangen mellom familieliv og arbeid». Det sier landets fjerde største fagorganisasjon. Landets største uavhengige fagorganisasjon, NITO, «ser behovet for fleksibilitet på dette området og støtter forslaget». De forutsetter, noe representanten Aasrud åpenbart ikke har fått med seg, at det kun skal skje på arbeidstakers initiativ. Det er også ringet inn i merknadene og i lovforslaget. Derfor betyr det ganske mye.

Vi har en arbeidsmiljølov som på en måte prøver å utvikle seg i takt med arbeidslivet, hvor man samtidig tar vare på det viktigste vi har med arbeidsmiljøloven, nemlig at man skal ta vare på de ansatte, som skal ha det godt og bra og trygt på norske arbeidsplasser. Det har nordmenn i dag. Man har en god betaling i dag. Man klarer på en måte å ha et godt arbeidsliv. Og sammen med partene i arbeidslivet har regjeringen fått solide flertall en rekke ganger for å gå etter dem som er useriøse.

Vi ser at arbeidsmiljølovens regel om fast ansettelse som hovedregel er sterkt gjeldende. Jeg må si at denne måten Arbeiderpartiet hele tiden bremser utviklingen i arbeidslivet på, vil en ikke være tjent med. Det ser ut som man har dobbelt standard for Arbeiderpartiets egne folk kontra andre folk. Her på Stortinget har man møtefrie dager. Man slipper å møte på jobb av og til. Da tar Martin Kolberg og Rigmor Aasrud og reiser hjem og jobber hjemmefra, når som helst, også på kveldstid, uten tariffavtale. Den fleksibiliteten som Arbeiderpartiet gir seg selv, ønsker de ikke at andre skal få, på vanlige arbeidsplasser. Det er typisk Arbeiderpartiet. Det ser vi også når partileder Jonas Gahr Støre drar og besøker arbeidsplasser på leting etter feil, og så har han de største feilene i sin egen regi, på sine egne byggeplasser. Ja, vi har en statsministerkandidat som ikke vil besøke gründere fordi han er redd for at de sover på jobben. Jeg tror vi trenger en statsminister og en regjering som har framtidstro på det norske arbeidslivet.

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:10:23]: Først: Eg er litt overraska over at statsråden tilsynelatande ikkje ønskjer å svare på spørsmålet som Kirsti Bergstø ved gjentekne høve stiller, og eg berre registrerer at statsråden ikkje ønskjer å gjere det.

Så er det tydeleg at representanten Kambe dessverre demonstrerer kunnskapsløyse om den viktigaste delen av norsk arbeidsliv, og det er vanlege arbeidsfolk. Han forstår ikkje eller vil ikkje forstå kva stadige liberaliseringar av arbeidsmiljølova betyr for vanlege arbeidsfolk, dei av oss som ikkje kan utføre jobben på iPad-en i godstolen heime på kveldstid – og det gjeld dei fleste av oss.

Den første generalstreiken sidan 1990-talet kom ikkje fordi folk ikkje forstår regjeringas politikk, som Kambe insinuerer. Kambe sitt problem er at arbeidsfolk forstår konsekvensane av regjeringas politikk, og dei vil ikkje ha det dei ser. Det kan ikkje Kambe sno seg bort frå. Denne regjeringa, med eit tyngdepunkt til høgre for Høgre, svekkjer systematisk vilkåra for vanlege arbeidsfolk, for det er ikkje deira interesser dei representerer. Og sjølv om statsråden forsikra oss her i salen om at ho står bak arbeidsmiljølovas modell, er det openbert at den forståinga må sitje langt inne.

Norsk arbeidsliv blir ikkje meir moderne av å svekkje arbeidarvernet og vilkåra for det organiserte arbeidslivet, slik resultatet er med summen av denne regjeringas politikk, som er ført sidan 2013. Dette er ikkje nytt, dette er ikkje moderne – det er klassisk, gammaldags høgrepolitikk. Det er ei historisk feilslutning å tru at vi får eit betre og meir moderne arbeidsliv av å skru klokka 100 år tilbake i tid.

Statsråd Anniken Hauglie [15:12:34]: Jeg unnlater ikke å svare representanten Bergstø. Jeg svarte representanten Bergstø i replikkordskiftet på spørsmål om hva vi gjør. Vi gir ansatte en individuell rett til å inngå avtale direkte med arbeidsgiver. Det kan være arbeidstakere som er uorganiserte, som flere har påpekt her. Det kan være arbeidstakere som er organisert, men som ønsker å inngå en avtale når tillitsvalgte ikke ønsker at man skal inngå en avtale. Man får muligheten til selv å avgjøre om man skal jobbe på kveldstid dersom det passer ens eget liv, og dersom det er greit for arbeidsgiveren, for også arbeidsgiveren må akseptere at deler av arbeidsoppgavene flyttes ut fra arbeidsplassen og til en annen tid på døgnet.

Det gis inntrykk av at det ikke er noen som støtter dette forslaget, og at dette er noe som har kommet ut av seg selv. Dette bygger bl.a. på forslag fra Arbeidstidsutvalget, som kom med en innstilling i fjor. Det er også, som representanten Kambe var inne på, fagforeninger som støtter dette forslaget, ikke minst fagforeninger som har medlemmer som dette er særlig relevant for.

Martin Kolberg (A) [15:13:59]: Først en kort merknad til det som statsråden nå sa: Ja, det er noen som støtter det, det er korrekt og framgår av dokumentene. Men poenget er at de behovene som de som støtter dette, har, kan ivaretas av dagens lov. Det er det som er poenget. Det er ikke noe problem. Men de som vil bli rammet av det, er de som ikke kan gjøre dette fritt, som ikke kan jobbe hjemmefra, og som i løpet av kort tid antageligvis vil få redusert sin lønn fordi arbeidstiden slår inn kl. 23 i stedet for kl. 21. Det er de som må vaske om kvelden og natten. Det er det som er problemet.

Jeg vet at representanten Kambe har liten respekt for fagbevegelsen. Det merker vi veldig tydelig. Men han burde kanskje ha respekt for Arbeidstilsynet, som sier det samme, nemlig at dette burde man ikke gjøre. Men dette føyer seg også inn i en tradisjon. Arbeidstilsynet advarte også veldig sterkt imot å oppheve bestemmelsen om kollektiv søksmålsrett, men høyreregjeringen gjorde det allikevel.

Stefan Heggelund (H) [15:15:30]: Nå er valgkampen i gang. Det har man egentlig merket på Arbeiderpartiet i fire år. Det er langt mellom innleggene som ikke bare er polemikk, hvor det er reell substans, og hvor man diskuterer det som regjeringen faktisk gjennomfører. Det er bare polemikk – ikke noe mer!

Representanten Kolberg snakker om respekt for Arbeidstilsynet. Ja, er det én regjering som respekterer Arbeidstilsynet, så er det denne. Det er derfor vi har styrket Arbeidstilsynet. Er det én regjering som er opptatt av å bekjempe useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet i Norge, så er det denne. Det er derfor vi i samarbeid med partene i arbeidslivet har utarbeidet en strategi mot arbeidslivskriminalitet, med kraftfulle tiltak for å motvirke de useriøse aktørene.

Vi har lenge blitt advart av Arbeiderpartiet – Holen Bjørdal, Kolberg, Aasrud, Andersen & co. – om denne regjeringens politikk på arbeidslivsfeltet. Ta f.eks. endringene av arbeidsmiljøloven som vi gjorde: Vi blir altså anklaget for ikke å ha respekt for fagforeningene, når det var dette stortingsflertallet som ga mer tillit og mer makt til lokale tillitsvalgte på arbeidsplassene. Allikevel får de seg til å si at vi ikke har respekt for fagforeningene. Det er helt meningsløst.

Før 2013 hørte vi hjertesukk fra andre fagforeninger enn LO, som mente at det ikke var et reelt trepartssamarbeid i Norge under den rød-grønne regjeringen. Det ble uttalt av bl.a. en tidligere YS-leder, for han mente at YS ikke ble lyttet til av de rød-grønne. Og vi hører jo harseleringen fra Arbeiderpartiets representanter over de fagforeningene som støtter det forslaget vi i dag diskuterer. Det er bare harselas – over fagforeninger som støtter dette forslaget. Men dette er hva et reelt trepartssamarbeid innebærer.

Så ville det være interessant å spørre representantene fra Arbeiderpartiet om følgende: Hvor er raseringen av det norske arbeidslivet som skjedde med endringene i arbeidsmiljøloven vi gjennomførte? Og ikke minst: Hvor er de konkrete stedene i Arbeiderpartiets vedtatte program hvor man kan lese at de skal reversere alt vi gjorde av endringer i arbeidsmiljøloven? De er ikke der. Det er bare polemikk.

Arve Kambe (H) [15:18:44]: Jeg synes Arbeiderpartiets oppførsel fra talerstolen i dag er nesten pinlig, flåsete.

Og når representanten Kolberg klarer å prestere å si at jeg er imot fagforeninger eller ikke viser respekt for fagforeningene, er det nesten trist å høre på – at vi har parlamentarikere som synker til det nivået. Vi har i regjering Høyre, som er et parti med sterke tradisjoner for trepartssamarbeid. Jeg hadde senest i går frokostmøte med ca. 50 tillitsvalgte i YS – det skulle representanten Kolberg ha prøvd, det har han sikkert aldri vært på – nettopp fordi vi har flere fagforeninger i Norge enn LO, og godt er det. Alle trenger et godt arbeidsliv. Vi er positive til fagforeningene, vi er positive til et organisert arbeidsliv. Derfor har vi gitt større fordeler til dem som er medlem i fagforeninger, og derfor har vi opprettholdt skattefradraget for fagforeningskontingenten. Jeg synes Martin Kolberg burde ha voktet seg for denne ordbruken, som er totalt feil.

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:20:16]: Innlegget frå representanten Kambe og karakteristikkane hans av Arbeidarpartiet får stå aleine, men eg registrerer med glede påtalen frå presidenten. Det var vel fortent.

Høgrepartia blir meir og meir krampaktige og angstbitarske i forsvaringa av politikken til regjeringa. Det er ikkje vanskeleg å forstå. Eg sit og høyrer på representanten Heggelund, som innimellom stråmannsargumentasjonen forsøkjer å lære Arbeidarpartiet kva eit trepartssamarbeid er. Men det kling veldig holt frå eit parti som framleis går rundt og trur at det å få vere høyringsinstans for regjeringa er det same som trepartssamarbeid.

Det er ikkje til å kome utanom at dagens regjering svekkjer tryggleiken i arbeidslivet og svekkjer vilkåra for det organiserte arbeidslivet. Difor er det godt at det er val til hausten.