Stortinget - Møte tirsdag den 23. mai 2017

Dato: 23.05.2017
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [12:02:41]

Interpellasjon fra representanten Knut Arild Hareide til utenriksministeren: «Kashmir-konflikten har siden 1947 vært en alvorlig, uløst konflikt. Den gjør området høyt militarisert, skaper risiko for krig mellom atomvåpenmaktene India og Pakistan, vanskeliggjør løsningen på andre konflikter i regionen og påfører befolkningen en hverdag preget av unødig vold, lidelser og tapte utviklingsmuligheter. Kashmir-konflikten er en fare for internasjonal sikkerhet. Verdenssamfunnet må engasjere seg sterkere for å finne en løsning. Norge kan – fortrinnsvis i samarbeid med EU, USA og andre land – undersøke om FN eller andre internasjonale fora kan ta initiativer som kan redusere volds- og konfliktnivået, styrke menneskerettssituasjonen, bedre den økonomiske og sosiale utvikling og legge grunnlaget for en fredsprosess. Hvilke strategier anser utenriksministeren som mest egnet, og hvilke initiativer vil utenriksministeren ta for å bringe partene inn i en prosess som kan framskynde en fredelig løsning på konflikten»?

Talere

Knut Arild Hareide (KrF) []: Kashmir-konflikten har sidan 1947 vore ein alvorleg, uløyst konflikt i verda, den gongen da Britisk India skulle bli uavhengig og blei delt i to land, India og Pakistan. Det har fått mange og alvorlege konsekvensar. Lat meg framheve tre ting ved denne konflikten.

Konflikten gjer området høgt militarisert og skaper risiko for krig mellom India og Pakistan. Det har sidan konflikten starta, vore tre alvorlege krigar – først ein toårskrig, som braut ut i 1947. Så følgde ein ny krig i 1965. Og i 1999 utkjempa India ein tredje krig mot pakistanskstøtta væpna grupper. I dag er det risiko for at ein krig kan trappast opp til ein regional katastrofe, sidan både India og Pakistan har blitt atommakter.

For det andre: Konflikten har alvorlege regionale konsekvensar. Han gjer løysinga på andre konfliktar i regionen vanskeleg. Det gjeld f.eks. Afghanistan-konflikten. Der trengst både India og Pakistan som konstruktive medspelarar i arbeidet for stabilisering og fred. Tvil om motiva til andre gjer det vanskeleg.

Og for det tredje: Denne konflikten har alvorlege konsekvensar for befolkninga i området. Lokalbefolkninga – særleg i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir – blir påført ein kvardag prega av unødig vald, lidingar og tapte utviklingsmoglegheiter.

Eg har følgt Kashmir-konflikten gjennom nokre år. Ei tid voks optimismen. Etter årevis med blodige samanstøytar langs våpenkvilelinja, som offisielt blir kalla «kontroll-linja», inngjekk India og Pakistan faktisk ei våpenkvile i 2003. Det gav håp om fredelegare tider. Noko seinare lova Pakistan å stoppe finansieringa av væpna opprørarar i området, mens India på si side tilbaud dei amnesti dersom dei gav avkall på væpna kamp.

Forhandlingane mellom India og Pakistan på overordna nivå resulterte i fleire positive, tillitsskapande tiltak. Men etter terroranslaget i Mumbai i november 2008 blei desse forhandlingane lagde på is. Som dåverande utanriksminister Gahr Støre sa det i eit svar til meg i 2010: Dette terroranslaget blei planlagt og utført frå pakistansk territorium og var knytt til grupper som har operert ut frå Kashmir. Det blei gjort nye forsøk på å betre relasjonane, men i 2014 stoppa tøvêret. Ei ny indisk regjering la ei tøffare linje mot Pakistan, dessverre.

Dagens situasjon skaper enorm frustrasjon. Fjoråret – 2016 – blei prega av ein blodig sommar. Hissige gateprotestar fylte den indisk-kontrollerte delen av Kashmir i månadsvis etter at den populære 22 år gamle aktivisten Burhan Wani blei drepen i ei skotveksling med indiske soldatar i juli. I september i fjor gjennomførte ei tungt væpna gruppe eit angrep på ein indisk militærbase. 19 soldatar blei drepne – før angriparane sjølve blei drepne. India gav ei Pakistan-basert væpna gruppe skylda for angrepet, og den indiske hæren svarte med fleire raid inn over grensa til den pakistansk-kontrollerte delen av Kashmir.

I april i år forsøkte indiske myndigheiter å halde val i den delen av Kashmir som dei kontrollerer. Det gjekk veldig dårleg. BBCs reportasje hadde følgjande overskrift: Valet der ingen kom for å stemme.

I staden oppfordra separatisttilhengarane til boikott av valet, og demonstrantar angreip rundt 150 vallokale. Frustrasjonen er enorm. Berre 709 stemte – ei valdeltaking på 2 pst.

Det hjelper heller ikkje at indiske myndigheiter i praksis har stengt internett i dei områda dei kontrollerer i Kashmir – ja faktisk over 30 gonger sidan 2012. Sosiale medium er brukte av frustrerte kasjmirarar til å spreie informasjon og organisere demonstrasjonar. Indiske myndigheiter svarte i slutten av april med nye restriksjonar. Denne gongen varsla dei ein månads stenging av tilgangen til sosiale medium, inkludert Facebook, Twitter og WhatsApp. Forbodet gjeld framleis. Sinnet blir ikkje mindre av slikt.

Kashmir-konflikten er ikkje berre ei ulykke for lokalbefolkninga, han er òg ein fare for verdsfreden. Konflikten har leidd til krig fleire gonger før. Det kan skje på ny. Tre atommakter er involverte: India, Pakistan – og Kina. Alle tre administrerer i dag delar av Kashmir.

Kashmir-konflikten har no vart i nær 70 år. Me kan ikkje berre sitje og vente i nye 70 år. Dette kan ende med ein katastrofe.

I januar blei den uløyste konflikten i Kashmir tatt opp i det britiske parlamentet. Da var hovudspørsmåla desse:

For det første: Fjoråret gav ei opptrapping av valdshandlingar og menneskerettsbrot i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Kan regjeringa gjere noko for å løfte denne situasjonen i FN? blei det spurt i det britiske parlamentet.

Og for det andre: Kva kan den britiske regjeringa gjere for å oppmuntre Pakistan og India til å forhandle om ei varig løysing på Kashmir-konflikten, fortrinnsvis basert på retten til lokalbefolkninga til å bestemme over si eiga framtid, i samsvar med tidlegare resolusjonar frå FNs tryggingsråd?

Eg vil understreke det siste poenget: Ei løysing på Kashmir-konflikten må ikkje berre vere eit kompromiss mellom dei stormaktene det vedkjem. Ei god løysing må fortrinnsvis baserast på retten til lokalbefolkninga til å bestemme over eiga framtid. FNs tidlegare resolusjonar legg òg vekt på det.

I dag løftar eg fram Kashmir-konflikten i Stortinget. Kva kan Noreg gjere?

  • Kva meiner utanriksministeren Noreg kan gjere for å betre kvardagssituasjonen til dei som bur i dette konfliktfylte området?

  • Kva kan me gjere for å styrkje etterlevinga av menneskerettane?

  • Kva kan me gjere for å lette kommunikasjonen mellom folk, på tvers av kontroll-linja, slik at familiar kan halde kontakten ved lag?

  • Og kva kan me gjere for å få partane til forhandlingsbordet, for å sjå om dei kan finne ei varig fredsløysing, fortrinnsvis basert på preferansane til lokalbefolkninga?

Kashmir-konflikten er ein fare for internasjonal sikkerheit. Verdssamfunnet må engasjere seg sterkare for å finne ei løysing. Noreg kan – fortrinnsvis i samarbeid med EU, USA og andre land – undersøkje om FN eller andre internasjonale forum kan ta initiativ som kan redusere valds- og konfliktnivået, styrkje menneskerettssituasjonen, betre den økonomiske og sosiale utviklinga og leggje grunnlaget for ein fredsprosess.

Noreg har lang erfaring med arbeid for fred og forsoning i vanskelege konfliktar, men me kan gjere lite om ikkje partane sjølve ønskjer ei slik fredsmekling velkomen. Har utanriksministeren testa ut haldninga til dette hos partane?

Kva for strategiar ser utanriksministeren som mest eigna, og kva for initiativ vil utanriksministeren ta for å bringe partane inn i ein prosess som kan skunde på ei fredeleg løysing på konflikten?

Utenriksminister Børge Brende []: Interpellantens bekymring dreier seg i realiteten om to forhold. Det ene er den territorielle konflikten mellom India og Pakistan. Det andre er politisk uro i den indiske delstaten Jammu og Kashmir.

For å forstå den territorielle konflikten er det alltid klokt å gå tilbake i tid. Winston Churchill sa en gang: «The farther backward you can look, the farther forward you are likely to see». Det blir vel noe sånn som at jo lenger tilbake i tid du kan se, desto mer innsikt har du også om fremtiden – litt fritt oversatt.

Etter Indias uavhengighet og opprettelsen av Pakistan i 1947 gjorde begge land krav på Kashmir. Krig brøt ut da væpnede pakistanske grupper forsøkte å ta kontroll over området og maharajaen av Kashmir undertegnet en avtale om å innlemme Kashmir i India.

70 år senere forblir konflikten uløst. De to statene er begge atomvåpenmakter, som interpellanten også slo fast. Områdene langs delelinjen er sterkt militarisert. Tusenvis av mennesker har mistet livet i trefninger og i opptøyer, terror og separatistisk motivert vold. Forsøk på dialog har stadig blitt avbrutt av nye angrep. Vi skal imidlertid huske at partene i den såkalte Simla-avtalen fra 1972 ga uttrykk for en generell forpliktelse til å ordne opp seg imellom med fredelige midler og gjennom bilaterale forhandlinger. Denne overordnede avtalen viser at det har vært forhandlingsvilje i begge land. På et tidspunkt var de da også nær en ny og mer omfattende avtale for Kashmir. Beklageligvis lå ikke forholdene den gangen til rette for sluttføring. Det internasjonale engasjementet må derfor ha som utgangspunkt å få partene tilbake til forhandlingsbordet, slik Simla-avtalen faktisk bereder grunnen for.

Internt i India er situasjonen i Jammu og Kashmir vanskelig. 96 pst. av innbyggerne i Kashmirdalen er muslimer. Mange ønsker økt selvstyre eller uavhengighet. På 1990-tallet vokste det frem pakistanskstøttede militante organisasjoner. Disse gjennomførte angrep i indisk Kashmir. Også fremmedkrigere fikk opplæring i Pakistan før de ble sluset over til indisk side. India svarte med å utplassere flere hundre tusen sikkerhetsstyrker i delstaten.

Som følge av uroen innførte India en unntakslovgivning som gir hæren og paramilitære styrker utvidede fullmakter. Eventuelle overgrep som indiske måtte begå mot sivile, kan under denne lovgivningen ikke etterforskes av sivile myndigheter, kun av militære.

2016 var konfliktfylt. Indiske sikkerhetsstyrker drepte i fjor sommer en bevæpnet separatistleder, og dette resulterte i omfattende voldelige demonstrasjoner. Flere av demonstrantene skal ha vært bevæpnet. I sammenstøtene mellom steinkastende demonstranter og sikkerhetsstyrkene ble mange drept og skadet. Indiske sikkerhetsstyrker led også tap.

Det er økende bekymring for at fremvoksende anti-indiske holdninger blant nye generasjoner kasjmirere i større grad enn tidligere er motivert av radikal islamistisk ideologi. Hvordan dette vil utvikle seg fremover er vanskelig å si. Tendensen bekymrer indiske sentralmyndigheter, som beskylder Pakistan for å piske opp stemningen.

India hevder at Pakistan finansierer og støtter terrorgrupper som sendes inn i India, samt at Pakistan ikke gjør nok for å stanse terrorgrupper som oppholder seg i Pakistan. I terrorangrepene i Mumbai i 2008 ble over 170 mennesker drept. Indias parlament ble angrepet i 2001. Den nåværende krisen ble utløst av et angrep på en indisk flybase nær grenselinjen i januar i fjor. I september ble 17 indiske soldater drept da en terrorgruppe angrep et indisk brigadehovedkvarter. Bare for noen uker siden ble to indiske soldater skutt og halshugget. Indiske myndigheter hevder at regulære pakistanske styrker sto bak, noe pakistanske myndigheter på det sterkeste benekter.

Norge er bekymret for utviklingen i Kashmir og for konflikten mellom India og Pakistan. India har en rett til forsvare seg mot væpnede angrep og mot angrep som er å anse som internasjonal terrorisme. Pakistan plikter å kontrollere eget territorium og sørge for at landets territorium ikke brukes for planlegging og trening av terrorgrupper. Pakistan må ta kontroll over grensen for å hindre væpnede grupper å ta seg over til India. Fra indisk side oppleves det som svært vanskelig å starte dialog og tilnærming så lenge Pakistan ikke gjør sitt ytterste for å stanse angrepene inne i India.

På den annen side: Et stort antall drepte og skadde gir grunn til å spørre om indiske sikkerhetsstyrker bruker metoder som er proporsjonale med trusselbildet, og om grunnleggende menneskerettighetshensyn ivaretas, noe som også interpellanten var inne på.

På mine besøk i regionen, både i Pakistan og i India, har jeg hatt åpne, krevende, men gode samtaler på begge sider av grensen, der ikke minst forholdene nabolandene imellom står høyt på dagsordenen.

Pakistanske myndigheter erkjenner at islamistisk terror og radikalisering er et problem for Pakistan. Vi deler indernes sikkerhetsbekymringer knyttet til angrep over grensen. Samtidig er India klar over at vi er urolige for menneskerettighetssituasjonen i Kashmir. Langvarig unntakstilstand kan ikke sies å være forenlig med å skape tillit og stabilitet. I forbindelse med Indias landgjennomgang i FNs menneskerettighetsråd tidligere i år oppfordret Norge derfor India til å vurdere heving av unntakstilstanden.

Pakistan har ved gjentatte anledninger gitt uttrykk for et ønske om tredjepartsmegling og multilateral involvering. India har gjort det klart at dette er en bilateral konflikt, der løsningen må finnes de to landene imellom. Alle forslag om løsning i multilaterale kanaler og tilbud om megling blir avvist.

Norge blir noen ganger spurt om vi kan ta en rolle i løsningen av konflikten mellom India og Pakistan. Det er ikke aktuelt. Vi går kun inn i en slik rolle når begge parter ber oss om det. Det er ikke tilfellet i denne saken. Grunnen til at vi f.eks. nådde frem i fredsforhandlingene i Colombia, var at både FARC-geriljaen og regjeringen i Colombia ønsket oss som fredsmegler.

Ambassaden i New Delhi har nylig besøkt Kashmir. Den unisone tilbakemeldingen fra sentrale aktører er at problemet forblir politisk. Den eneste veien til løsning er dialog internt i Kashmir og mellom India og Pakistan. Bare konstruktiv dialog og forhandling vil føre til en løsning på grensekonflikten. I mellomtiden plikter både India og Pakistan å vise respekt for menneskerettighetene og folkerettslige forpliktelser. Dette er et ansvar vi forventer at de legger opp til.

Norge greier å se denne saken fra begges side, og vi vet at skal man få til en fredelig løsning på situasjonen i Kashmir, krever det fleksibilitet fra begges side. Dette er utrolig viktig å understreke. Jeg mener at begge landene har et ansvar for å bidra til dette, slik at ikke flere liv går tapt i en konflikt som har vart altfor lenge, og hvor de som virkelig taper på det, er sivile i Kashmir og den oppvoksende generasjonen, som ikke har de samme mulighetene som andre unge, verken i Pakistan eller i India.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil takke utanriksministeren for svaret og for at han bidrar til ein debatt om nettopp denne konflikten i Stortinget, parlamentet vårt. Er det noko eg vil seie som oppsummerer Kashmir-konflikten, så er det at det er den gløymde konflikten i verda akkurat no.

Utanriksministeren viser bekymring nettopp ved det me opplever, fordi det er eit område der ikkje menneskerettane har den respekten som dei treng, der me opplever vald og utryggleik, og me opplever òg at dette er ein konflikt som har konsekvensar utover Kashmir-området, fordi det er med på å ha regionale konsekvensar, og det er òg atommakter som er involverte.

Som eg sa i innlegget mitt, har eg opplevd at regjeringsskiftet i India i 2014 dessverre har ført til ei tydelegare og meir aggressiv linje mot Pakistan. Mi bekymring er det som utanriksministeren peikar på, at dette er med på å prege nye generasjonar i Kashmir. I staden for at me byggjer bruer, byggjer me i realiteten murar mellom nye generasjonar.

Derfor meiner eg at hovudjobben må vere å få partane tilbake til forhandlingsbordet. Alle er tente med ei fredeleg løysing. Eg forstår at utanriksministeren seier at det ikkje er aktuelt for Noreg å bidra før partane ønskjer å bidra til ei løysing. Det å vere med og sikre ei løysing utan at partane ønskjer det, forstår eg er vanskeleg. Men da trur eg det er desto viktigare at Noreg saman med USA, Storbritannia og FN kan leggje eit press på begge partar for å vere med og setje seg ned og finne fram til løysingar. Eg er glad for at Noreg har tatt opp direkte med India at det å ha ein unntakstilstand i dette området er uakseptabelt. Eg trur at nettopp den typen press og den typen dialog er veldig viktig.

Derfor vil det vere mitt ønske at ein av konklusjonane frå denne debatten skal vere at Noreg saman med andre land er nøydd til å bidra til eit sterkare press på begge partar for at dei kan setje seg ned. Det er den einaste måten me veit kan skape ei fredeleg og varig løysing i Kashmir. Det er det me alle ønskjer.

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg gir min tilslutning til det siste poenget til interpellanten som går ut på at vi sammen med andre land må øke presset på både India og Pakistan for at de kan gjenoppta det som var den såkalte Simla-prosessen fra 1972. Det har gått altfor lang tid uten at det har vært reell fremgang, selv om det underveis var noen positive signaler. De to landene må finne en felles vei ut av denne konflikten – de er begge tapere sånn som dette er nå.

Jeg er også enig med representanten i at med alt det som nå skjer av konflikter rundt omkring i verden, er dette den glemte konflikten. Samtidig er det en av de farligste grensene i verden. Kanskje etter Nord-Korea og Sør-Korea er dette det farligste grenseområdet. Det er med basis i at begge disse to landene har kjernevåpen, det er en sterk militær kraft i begge landene, og de er «linet opp» i dette farlige området.

Vi fra norsk side har et meget godt forhold til både Pakistan og India – det er to land som vi samarbeider veldig nært med og har gode diplomatiske relasjoner til. Det vil derfor være viktig for oss i alle de samtalene vi har med disse to landene, å benytte enhver anledning til å minne om viktigheten av at man finner gode løsninger. Det begrensede handlingsrommet for internasjonale aktører betyr ikke at vi ikke kan engasjere oss. Vårt gode forhold – som jeg sa – til begge land gir faktisk Norge en god plattform til å oppfordre partene til å nærme seg hverandre.

Så må jeg også si at India og Pakistan har begge ansvar for at menneskerettighetene til befolkningen i de respektive delene av Kashmir blir respektert. I den landgjennomgangen av India som jeg nevnte, som kalles UPR – Universal Periodic Review – ble det fra norsk side gjort tydelig overfor India at man forventer at man følger opp de anbefalingene som man kom med i forbindelse med denne landgjennomgangen.

Sylvi Graham (H) []: Takk til Knut Arild Hareide, som løftet fram en konflikt som bør huskes, også i dagens mediesituasjon, og som derfor trenger hjelp til det, og til utenriksministeren for hans grundige svar.

For bare noen måneder siden hadde jeg den glede å lede et seminar her på Stortinget. De to hovedinnlederne i den sammenhengen var svært interessante, ikke minst i relasjon til dagens interpellasjon, for de to var Sardar Masood Khan, den 27. president av Azad State of Jammu & Kashmir, og Sri Sri Ravi Shankar, en anerkjent global leder og ambassadør for fred. Temaet var fred og fredsbygging, og ikke underlig var nettopp Kashmir-konflikten nærliggende som eksempel.

Det er et faktum at den historiske konflikten om territoriet mellom India og Pakistan, Kashmir-konflikten, dessverre fortsatt er en levende konflikt. Jeg er enig med interpellanten i at verdenssamfunnet må engasjere seg sterkere for å få til en løsning her, som i andre konflikter med så store mulige konsekvenser og implikasjoner.

Det er slik at voldelige konflikter øker i antall og omfang. De humanitære konsekvensene er store, og folk blir tvunget til flukt i svært mange tilfeller. Menneskerettighetene lider. Å forebygge krig og konflikt må være et hovedfokus for ansvarlige land og parter over hele verden, og den norske regjeringen har da også dette høyt på sin agenda. Regjeringen har nettopp pekt på og signalisert en intensivert satsing, og i Meld. St. nr. 36 for 2016–2017, Veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikk, som vi behandler i disse dager, er et av veivalgene:

«Bidra til å bevare og videreutvikle den internasjonale rettsorden og styrke FN og andre internasjonale institusjoner. Arbeide for å fremme menneskerettigheter, rettsstat og demokrati. Reagere på alvorlige folkerettsbrudd.»

Men det er slik at internasjonale kjøreregler er under press i vår tid, og små geografiske konflikter har i en moderne verden et potensial som langt overgår sine grenser. «Det begrensede handlingsrommet for internasjonale aktører betyr ikke at vi ikke kan engasjere oss», sa utenriksministeren nettopp nå, og det er jeg enig med ham i. Og det er også slik, som han sa, at både India og Pakistan selv har ansvar for at menneskerettighetene til befolkningen i de respektive delene av Kashmir blir respektert.

Noe av nøkkelen til en løsning på Kashmir-spørsmålet kan ligge i nettopp økonomisk og regional integrasjon. Området fra Kashmir og opp til Afghanistan var en gang en viktig etappe på Silkeveien. I dag fører uro og konflikt til at infrastruktur og samhandel føres utenom. Som vi vet: Kina arbeider i dag for konseptet den nye silkeveien, nettopp for å øke samhandel og økonomisk og regional integrasjon langs hele klodens belte, fra Kina til Europa. Gjensidige behov for økonomisk utvikling vil forhåpentligvis i framtiden trumfe grensekonflikter og uvennskap mellom India og Pakistan, og også mellom Pakistan og Afghanistan. Verden kan spille en rolle i å oppfordre til tettere regionalt økonomisk samarbeid. Det vil skape utvikling og økt stabilitet på begge sider av grensen. Forhåpentligvis vil partene etter hvert se at dette er en vinn-vinn-situasjon for alle land, og ikke minst til gagn for befolkningen i området.

Varig og bærekraftig fred kan bare bli realisert gjennom politiske løsninger. Det vil si at folk må tilbake til forhandlingsbordet og samtalen. En samtale er noe annet enn en monolog, den fordrer to eller flere samtalepartnere. Norge har, nå sist i Colombia, som utenriksministeren nettopp pekte på, vist at vi er gode til å få folk til å snakke seg fram til løsninger når de først vil sette seg ned og snakke. Det må være vilje til å finne en løsning. Det må være vår tydelige forventning til de to statene Pakistan og India. Å uttrykke den forventningen, slik jeg også fikk anledning til i denne dialogen som fant sted på Stortinget sist høst, bør være vår fremste oppfordring til partene i denne konflikten mellom disse to land. Derfor var interpellantens initiativ bra, og derfor var utenriksministerens svar så godt.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg vil innlede med å takke interpellanten for å ta opp et så viktig tema om en konflikt som ofte blir glemt. Jeg vil også takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om konflikten og om hvor sammensatt ikke minst den er.

Enhver politikers hovedoppgave må være borgernes sikkerhet. Ofte snakker vi om sikkerhet på denne måten når vi snakker om sikkerhet for egne borgere i eget land, og da må det være veldig dramatisk for de to landene å være vitne til at opp mot 100 000 mennesker er rapportert å ha mistet livet i denne konflikten så langt.

I utenrikspolitikken har man mange hovedoppgaver. Klarer en nasjon å skape fred i verden, løse en konflikt, få partene til å møtes til dialog som løser floker, legge ned våpen? Jeg tror ingen ting annet føles bedre for en nasjon – og en utenriksminister på vakt – når det skjer.

Colombia er Norges siste eksempel, men det er langt fra Norges eneste, heldigvis. Heldigvis betyr Norge mye internasjonalt. Heldigvis bryr norske politikere og embetsverket i Utenriksdepartementet seg om fred i verden, og heldigvis er våre utsendte i ambassader og spesialsutsendte i stand til å skape fred og er godt skodd for det arbeidet. Norge føler et ansvar, og Norge tar et ansvar internasjonalt. Det er positivt, og det håper jeg utenriksministeren og UD vil fortsette med å gjøre.

Kashmir-konflikten er en vond konflikt som har vart altfor lenge. Den har påført folk i Kashmir enorme lidelser. Det føles på kroppen også for svært mange nordmenn med bakgrunn fra de to landene som er involvert. Pakistanere i Norge utgjør om lag 40 000 mennesker, og det er om lag 10 000 med indisk bakgrunn i Norge. Noen av dem er her på galleriet. Jeg vet at svært mange av disse 50 000 menneskene i Norge følger denne konflikten nøye. De håper på at det internasjonale samfunnet skal bidra til å løse konflikten.

Mange av oss har en sammensatt bakgrunn. Min egen far innvandret fra Pakistan, men han er født i Jabalpur i delstaten Madhya Pradesh i India, hvor han gikk på katolsk skole fram til han var ti år. Min bestefar jobbet også i India, i det britiske militæret.

Jeg har selv besøkt Pakistan ved flere anledninger, og jeg har også hatt gleden av å jobbe for den norske stat ved den norske ambassaden i New Dehli. Slik sett har jeg reist i store deler av Pakistan og i store deler av India – også i nordområdene. Det som slår meg mest på disse reisene, er den gjensidige kjærligheten som folk har for hverandre på begge sidene av grensen. Og alle har en historie å fortelle om slektninger eller andre bekjente på den andre siden av grensen. De med pakistansk bakgrunn vokser opp med Bollywood-filmer og indisk musikk, og man har felles referanserammer tilbake til filmer på 1970- og 1980-tallet og ikke minst de nye som kommer.

Da jeg reiste til India, var jeg litt engstelig for hvordan min bakgrunn kom til å slå ut. Det er et naturlig spørsmål: Hvor kommer du fra? Og jeg måtte da redegjøre for dette. Men til min store overraskelse gikk det helt knirkefritt – det var ingen som brydde seg med det. Tvert om ble det betraktet som positivt. Ved mitt første besøk på et lokalt utested var det en cricketkamp som gikk mellom Pakistan og et annet, vestlig land. Jeg ble litt sjokkert, for inderne på dette utestedet heiet på Pakistan! Jeg trodde at her ville man heie på det andre landet. Men da sa de: Med mindre de spiller mot India, så heier vi alltid på Pakistan. Det er fordi vi har en kultur, en felles referanseramme med Pakistan.

Folk i de to nasjonene har et ganske godt forhold til hverandre. Jeg vet at både indere og pakistanere i Norge ønsker å dra til disse to landene og besøke hverandres land. Men dessverre, visumreglene på begge sider gjør det vanskelig for nordmenn med en bakgrunn fra India og Pakistan å besøke de to landene. Jeg skjønner at utenriksministeren ikke kan bidra til å løse konflikten der nede med et tastetrykk, men kanskje vi kan bidra til at nordmenn som har norsk pass, og som kommer fra disse to landene, men bor i Norge, kan få reist dit og besøkt hverandres land. Klarer man ikke å besøke hverandre, vil man heller ikke kunne ha noen dialog eller utveksling av ideer, men kan man åpne opp for en mykere visumpraksis, tror jeg også man kan få større grad av tilnærming til hverandre.

Jeg tror Norge kan gjøre mer. Vi behøver ikke å ta stilling til hvor grensene skal gå. Norge trenger ikke å velge side, men det er veldig positivt om Norge stadig viser at vi er villig til å bidra, at vi viser at vi er motiverte og tilgjengelige, at vi er der – ikke først og fremst på grunn av herboende borgere i Norge, som bryr seg intenst om å få løst konflikten, men først og fremst på grunn av et folk der som har lidd mer enn nok.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Mange av oss vakna i dag til dei forferdelege nyheitene frå Manchester. Det har dessverre blitt noko me i Europa òg dei siste åra har blitt vane med, at me har fått forferdelege terrorangrep i våre nærområde. Og det er noko som òg har prega Kashmir-området, med forferdelege terroraksjonar med menneskeliv som har gått tapt. Derfor sa eg i innleiinga mi at no har det vore slik at Kashmir-konflikten har vart i 70 år. Det er hundre tusentals menneskeliv som har gått tapt, og me kan ikkje bruke 70 år på å vente på ei fredeleg løysing – òg fordi dette kan ende med ein katastrofe. Derfor er det viktig – og me ser no ei opptrapping av konflikten – at nettopp internasjonale myndigheiter og Noreg er med og bidreg.

Eg har lyst til å takke representanten Graham og representanten Raja for klokskapen og det løftet dei var med på å gi debatten. Det norske storting har nettopp hatt eit sterkt engasjement rundt Kashmir, som eg synest denne debatten er med på å bekrefte, og det har vart i fleire tiår.

Så er eg glad for det utanriksministeren seier, at Noreg bør bidra allereie i dag, gjennom den dialogen og den kontakten me har. Og som utanriksministeren sjølv sa: Noreg har et godt forhold til Pakistan, Noreg har eit godt forhold til India. Da bør det liggje til rette for at Noreg òg kan vere ein meir aktiv part i å få partane til forhandlingsbordet. For nettopp det som er paradokset her, er at dette er ein konflikt som har gått over så lang tid, og at me har sett så få initiativ til å få til ei fredeleg løysing nettopp her. Som utanriksministeren òg påpeikte som eit eksempel, er indiske sikkerheitsmyndigheiter, og at den typen verkemiddel som dei bidreg med i dag, ikkje har proporsjonar opp mot det me opplever i denne saka.

Så synest eg representanten Rajas innlegg er ei god påminning om kor viktig det er at ei fredsløysing her blir på lokalbefolkninga sine premissar. Derfor meiner eg at Noreg må gjere ein større innsats. Me må utfordre USA, det har vore ein debatt i det britiske parlamentet, FN må gjere meir. Og kan det skje at dette bidreg til nettopp å få partane til forhandlingsbordet, meiner eg Noreg må stille aktivt opp som ein bidragsytar som har erfaring med nettopp denne typen konfliktløysing.

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg vil takke representanten Hareide for å ha tatt opp denne veldig viktige saken som en interpellasjon. Jeg slutter meg også til det som ble sagt om den forferdelige terrorhandlingen som man opplevde i natt i Manchester. Den illustrerer også hva som kan komme ut av terror. Vi fordømmer på det sterkeste det som man opplevde i Manchester i natt.

Jeg takker også for det jeg opplevde som en god debatt. Situasjonen i Kashmir og forholdet mellom India og Pakistan forblir dessverre en kilde til sterk bekymring. Dette er to atommakter, to makter med sterke militærvesen, og mye av den militære kapasiteten er faktisk oppstilt i dette grenseområdet.

Det internasjonale samfunnet skal jobbe aktivt overfor disse to landene for å legge press på dem, slik at de kan fortsette der de slapp i 1972, med Simla-avtalen. Men så lenge de ikke viser vilje til å sette seg ned og forhandle, er det selvsagt begrenset handlingsrom for eksterne aktører i saken. Vi må utøve press på dem diplomatisk gjennom å arbeide med andre land, også i FN, som interpellanten påpekte. Men det er ikke noen tvil om at de to partene sitter med ansvaret – ansvaret for at sivilbefolkningen i Kashmir opplever en veldig vanskelig hverdag, hvor terror og voldelig ekstremisme dessverre er en del av deres hverdag.

Arbeidet for en fredeligere verden er et globalt fellesanliggende, og derfor skal vi også arbeide for at forholdet mellom India og Pakistan skal stå høyere på dagsordenen i internasjonale fora fremover, slik at dette ikke blir nok en konflikt som utvikler seg til å bli enda mer alvorlig. Vi ser hva konsekvensene av det kan bli. For syv år siden var Syria et mellominntektsland. I dag er Syria en humanitær katastrofe som vi ikke har sett maken til siden den andre verdenskrigen. Det skjer i det 21. århundre, og vi har ikke greid å skape fred.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.

Forrige kapittel
Neste kapittel