Presidenten: Etter
ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden
blir begrenset til 5 minutter til saksordføreren og 3 minutter til
de øvrige partigruppene.
Videre foreslås 5 minutter til medlemmer
av regjeringen og at det – innenfor den fordelte taletid – blir
gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer
av regjeringen.
Videre foreslås at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Sveinung Stensland
(H) [14:38:53 ] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke
komiteen for godt samarbeid om denne saken.
Å gi blod er å gi noe av seg selv,
en halvliter om gangen. Vi må hele tiden ha i minnet at hele denne
ordningen baserer seg på at tusenvis av nordmenn stiller frivillig
opp for å hjelpe andre. Derfor påhviler det oss som er satt til
å ha overordnet ansvar, å sørge for at denne viktige fellesressursen
forvaltes mest mulig hensiktsmessig.
Forslagsstillerne tar opp et viktig
tema, og jeg vil tro at alle, kanskje med unntak av enkelte religiøse
grupperinger, er enig i formålet: å sikre tilstrekkelig og sikker
tilgang på blod og blodprodukter gjennom en hensiktsmessig organisering.
En samlet komité er enig i at dette er viktig, men vi stiller oss
ikke bak de tiltak som skisseres i forslaget. Gjennom sakens høring
fikk komiteen klare tilbakemeldinger om at en mer nasjonal organisering,
eller en organisering etter modell fra Nederland, ikke er veien
å gå. Å etablere en ny identifiserings- eller registerordning anses
heller ikke påtrengende viktig.
Vi stiller oss bak Transfusjonstjenestens
kvalitetsråd, som tidligere har ansett det som uhensiktsmessig å
arbeide for et slikt register, sett i lys av kostnad og arbeidsinnsats opp
mot usikkerheten knyttet til hva slags betydning et slikt register
faktisk vil ha for tilgangen på blodgivere.
De fleste gir blod ved sitt lokale
sykehus. I forslaget fra Venstre kommer det fram at en skal lage
løsninger som legger til rette for blodgivervirksomhet på tvers
av regionene, med et nasjonalt system for registrering og tapping. Dette
må ses opp mot ressursene et slikt system vil kreve.
Når både blodbankene og bioingeniørene
er så tydelige som de er på at dette ikke er veien å gå, har flertallet
i komiteen valgt ikke å stille seg bak forslaget. Det er viktig
at spesialisthelsetjenesten fortsatt har ansvar for tilgangen på blod
og blodprodukter, og det er etter vårt syn best at dette organiseres
regionalt.
Høyre er enig i at det er viktig
å rekruttere blodgivere. Det er bare å vise til de økte bevilgningene
til dette formålet i de siste årenes statsbudsjett. Her er det også
all grunn til å berømme Røde Kors’ innsats på området. GiBlod.no, sammen
med helseforetakenes innsats, gir oss i Norge god tilgang på blodgivere.
Med de signalene vi har fått gjennom komiteens behandling av saken,
og basert på tilbakemeldinger fra helseregionene, har vi kommet
til at blodbankvirksomheten i Norge fungerer godt. Det er derfor
vi ikke støtter forslaget som nå er til behandling.
Jeg vil likevel takke forslagsstillerne
for den gjennomgangen av dagens ordning som saken har medført. Det
er påvist forbedringspotensial. Jeg tar for gitt at det blir fulgt opp
av forvaltning og helseforetak.
Blodbankene er viktige ikke bare
fordi de mottar og forvalter donert blod. Deres kompetanse og beredskap
er også viktig i den løpende pasientbehandlingen på sykehusene i
Norge. Det alene taler for at denne virksomheten bør organiseres
regionalt.
Jeg vil med bakgrunn i dette uansett
oppfordre statsråden til å se på hvordan en best mulig kan organisere
denne virksomheten med det viktigste for øyet, nemlig god tilgang
på blod og blodprodukter i hele landet, basert på frivillige blodgivere.
Ruth Grung (A)
[14:42:17 ] : På samme måte som saksordføreren vil jeg takke
forslagstillerne, for med denne saken har komiteen fått belyst en
viktig del av spesialisthelsetjenesten, som blodbankvirksomheten
representerer. Blodbankene sørger ikke bare for blod til behandling, men
bidrar også med medisinskfaglig veiledning til kliniske avdelinger
og primærhelsetjenesten. I tillegg er blodbankene aktivt med i utviklings-
og forskningsaktivitet og i utdanning av bioingeniører og legespesialister.
For Arbeiderpartiet er det viktigere
å styrke de regionale blodbankene, ikke å sentralisere virksomheten.
Kort vei til tjenesten og god kompetanse er ofte kritiske faktorer
i god pasientbehandling. Arbeiderpartiet støtter ikke forslaget
om å etablere et nasjonalt system, men ser derimot behov for en
nasjonal plan for blodberedskap. Som følge av de store avstandene
som vi har her i landet, må vi sikre oss ved både militære konflikter
og sivile katastrofer. Vi må ta høyde for at logistikklinjer kan
bli blokkert som følge av manglende luftherredømme, værforhold,
sperrede veier, fiendtlig destruksjon av infrastruktur osv.
Det finnes ingen nasjonal oversikt
over mengden tilgjengelige blodprodukter. Blodplater er ferskvare
med sju dagers holdbarhet, og det må derfor etableres lokale kriseblodgiverkorps
ved alle sykehus. Helse Bergen har f.eks., i samarbeid med Forsvaret,
utviklet modeller for blodgivning som også kan implementeres i prehospitale
tjenester. Dette arbeidet bør videreutvikles.
Arbeiderpartiet ser positivt på
at det utarbeides en strategi for å beholde og rekruttere nye blodgivere.
Undersøkelser viser at de fleste ønsker å gi blod lokalt, nær bosted eller
arbeidsplass. Det er i dag et godt samarbeid med Røde Kors, men
rekrutteringsarbeidet bør bli mer målrettet. Brede kampanjer gir
få nye blodgivere, og det medfører mye merarbeid i form av testing
av personer som ikke kan gi blod, men også unødvendig merbelastning
for dem som ønsker å gi blod, men ikke har fått med seg kravene for
å kunne gi det.
Under høringen kom det også fram
at Helsedirektoratet i januar i år la ned prosjektgruppen som siden
2015 hadde arbeidet med revisjon av dagens regelverk for å gi blod. Målet
var å utarbeide nasjonale elektroniske retningslinjer nettopp for
å bedre rekruttering og beholde blodgivere.
Undertegnede har stilt spørsmål
til helseministeren om dette og fått til svar at dette ligger innenfor
Helsedirektoratets prioriteringer. Jeg kommer til å følge det nærmere opp
under replikkordskiftet.
Morten Wold (FrP)
[14:45:14 ] : Aller først vil jeg takke forslagstillerne for
å sette søkelyset på noe så livgivende som blod. Det er dessverre
for liten oppmerksomhet knyttet til det at mangel på blod faktisk
kan utgjøre en beredskapsrisiko. Uten blod, intet liv! Det er kanskje verdt
å huske den folkekjære artisten Wenche Myhre, som i en svunnen tid
fremførte slageren Vi lever. Jeg husker ennå den ene verselinjen:
«For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss». Av
hensyn til dem som overværer denne debatten, valgte jeg ikke å synge.
Vi har et blodgiversystem basert
på frivillighet og null fortjeneste, og det er en fin modell. Men
dessverre er det for få av oss som gir blod på de 69 giverstedene
som er godkjent for dette, og som gir blodet videre til en av de
30 forskjellige og godkjente blodbankene her til lands. Vi ligger
faktisk helt i bunnsjiktet i Europa når det gjelder å få folk til
å gi blod. Cirka 100 000 nordmenn ga blod i 2015.
Målet må være å få flere til å gi
blod, uten at man må lokke med økonomiske almisser for å få det
til. Jeg tror blodgiving må gis større oppmerksomhet allerede i
tidlig skolealder, slik at barna ser nytten og verdien av selv å
bli blodgivere i voksen alder. Med flere givere vil vi kunne redusere
behovet for import av blod fra kommersielle tappestasjoner. I dag
er det et importbehov på ca. 90 000 liter blod fra hele verden.
For å øke rekrutteringen av blodgivere
ble det i statsbudsjettet for 2015 og 2016 bevilget henholdsvis
1 mill. og 3 mill. kr til Røde Kors’ arbeid med dette. Tilskuddet
er videreført også i årets statsbudsjett.
Et bredt flertall i komiteen er
opptatt av å styrke blodberedskapen i fred, krise og krig gjennom
de regionale blodbankene. Det synes å være et godt samarbeid mellom foretakene,
og det er så langt ingenting som tyder på at operasjoner har måttet
utsettes på grunn av blodmangel.
Likt flere andre partier kan også
Fremskrittspartiet forstå ønsket om en nasjonal plan for blodberedskap
i Norge, bl.a. med tanke på at det per i dag ikke finnes noen nasjonal
oversikt over hvilke mengder blodprodukter som er tilgjengelig til
enhver tid. Men nasjonal koordinering av blodgivingen gjennom et
nasjonalt register og bruk av blodkort vil kreve tilpasninger både
lov- og forskriftsmessig, og det er også usikkerhet knyttet til
kostnadene ved å opprette et slikt system. Således kan det synes
som om blodgiving fortsatt bør skje innenfor rammen av spesialisthelsetjenesten
og med utgangspunkt i regional organisering.
Ketil Kjenseth
(V) [14:48:14 ] : 22. juli viste oss hvor viktig det er at
vi har blod og blodprodukter tilgjengelig når det skjer en stor
sivil krise. Det er vårt ansvar som nasjonale politikere å sørge
for at vi kan forvalte den beredskapen i fortsettelsen.
Det helt konkrete knyttet til dette,
er det viktige: at vi fortsetter å øke viljen til å gi blod, og
at vi reduserer behovet for å importere, for dette har også med
en viss etikk å gjøre. Er det riktig av oss, som har så god tilgang
på penger, å importere blod fra noen som er i mangel av det? Blant
annet USA tilbyr penger til blodgivere. Det er usikkerhet knyttet
til kvaliteten når penger er betalingsmiddel.
Når det gjelder organisering og
prioritering, skal jeg innrømme, fra Venstres side, at dette også
er et innspill til debatten om organisering. For eksempel har en
i Spania organisert donorvirksomheten for organer i et nasjonalt foretak.
Spania er best i hele verden på donorvirksomhet og transplantasjonsvirksomhet.
Ser vi til Nederland, har en valgt å organisere blodgiverfunksjonen
i en nasjonal stiftelse, et nasjonalt foretak. Det er altså andre
måter å gjøre det på enn å bruke de fire regionale helseforetakene
til å samarbeide.
Når det kommer til digitalisering,
ser vi at det er utfordringer knyttet til samarbeid mellom de fire
regionale helseforetakene. Ikke minst ser vi at Helse Sør-Øst har
valgt en helt annen vei enn de tre andre.
Det handler også om prioritering,
for dette har ikke vært et tema i helse- og omsorgskomiteen på snart
fire år, før Venstre fremmet dette forslaget, annet enn når Venstre
i forbindelse med behandlingen av statsbudsjett har fremmet forslag
om å øke bevilgningen til Røde Kors for å rekruttere flere blodgivere.
Prisverdig nok har vi fått flertall for det.
Det er behov for å se på de mulighetene
vi har. Dette er en kunnskapssektor som også trenger å få litt oppmerksomhet
fra de fire direktørene i de regionale helseforetakene. I dag later
det til å ligge ganske langt nede på lista.
Behovet for forskning og utvikling
er der, definitivt. Her er også muligheter knyttet til næringsvirksomhet,
for hvorfor skal vi importere så mange blodprodukter når vi i stedet
kunne eksportert? Vi har en stor kunnskapsinfrastruktur som utdanner
personer til å drive den typen virksomhet, men som i dag i veldig
liten grad får utfolde seg.
Når det gjelder rekruttering, har
vi behov for å rekruttere flere minoriteter også. Det er en av de
mer spesielle utfordringene vi har, og som vi er nødt til å diskutere
mer.
Presidenten: Ønsker
representanten Kjenseth å ta opp forslag?
Ketil Kjenseth
(V) [14:51:26 ] : Beklager, president. Da vil jeg ta opp, på
vegne av Venstre, de forslagene vi fremmer sammen med andre eller
alene.
Presidenten: Representanten
Ketil Kjenseth har tatt opp de forslagene han refererte til.
Statsråd Bent
Høie [14:51:41 ] : Forslagsstillerne tar opp et viktig område
som regjeringen er enig i: å sikre tilstrekkelig og sikker tilgang
på blod og blodprodukter gjennom en hensiktsmessig organisering.
Spørsmålet er hvilke grep som skal tas for å få dette til. For å
etablere et nasjonalt system for registrering og tapping av blodgivere,
med bank-ID for blodbank, er det nødvendig med lov- og forskriftsendringer.
Transfusjonstjenestens kvalitetsråd
har tidligere ansett det for uhensiktsmessig å arbeide for et slikt
register, sett i lys av kostnad og arbeidsinnsats versus usikkerheten
knyttet til hvilken betydning et slikt register faktisk vil ha for blodgivertilgangen.
Blodgiving er en planlagt virksomhet,
der de fleste gir blod regelmessig ved sitt lokale sykehus. Representantene foreslår
at det skal lages løsninger som legger til rette for blodgivingsvirksomhet
på tvers av regioner, med et nasjonalt system for registrering og
tapping. I så fall må det gjøres en grundig vurdering av hvor mye
dette vil forbedre blodgiversystemet, sett opp mot kostnaden ved
å opprette og drifte et slikt system.
Jeg er positiv til tiltak som kan
bedre rekruttering og håndtering av blodgivere på tvers av helseforetaksstrukturen,
men jeg mener at det bør skje innenfor rammen av spesialisthelsetjeneste
med utgangspunkt i en regional organisering.
Det er behov for å rekruttere flere
blodgivere i Norge. Her er Norges Røde Kors en viktig samarbeidspartner
for blodbankene. Røde Kors driver aktiv verving gjennom lokale frivillige
foreninger, og de formidler givere som verver seg via nettsiden
GiBlod.no. Helsedirektoratet forvalter et statlig tilskudd knyttet
til økt rekruttering av blodgivere, og det ble i statsbudsjettet
for 2015 og 2016 bevilget henholdsvis 1 mill. kr og 3 mill. kr til
økt rekruttering av blodgivere gjennom Røde Kors sitt arbeid. Tilskuddet
er videreført i statsbudsjettet for 2017.
Det gjøres et godt arbeid i blodbankene
for å sikre rekruttering, og mange blodbanker har god tilgang til
blodgivere. I Helse Midt-Norge er det etablert en løsning som gjør
at blodgivere kan gi blod innen regionen. Det gjøres ved at informasjon
om blodgivere overføres mellom blodbankene elektronisk, slik at
de slipper å melde seg på nytt om de bytter blodbank eller ønsker
å gi blod ved en annen blodbank i regionen. I Helse Vest er en regional
plan for laboratoriemedisin nylig vedtatt, og felles regionalt IKT-system
for blodbanker er under anskaffelse. Dette vil bidra til økt samordning
mellom blodbankene i regionen når det gjelder både opplæring, prosedyrer
og gjensidig hjelp og anskaffelser.
Jeg mener arbeidet som Røde Kors’
blodgiverprogram gjør i dag gjennom sine kampanjer, nettstedet GiBlod.no og
den erfaringen som blodbankene har, er et godt utgangspunkt å bygge
videre på. Jeg mener derfor at det ikke er behov for en nasjonal
strategi for økt rekruttering av blodgivere. Det gode arbeidet som
gjøres, kan forbedres lokalt gjennom et tettere samarbeid mellom
Røde Kors og de regionale helseforetakene ved behov.
Tilbakemeldingene jeg har fått fra
helseregionene, tyder på at blodbankvirksomheten fungerer godt regionalt, og
at det ikke er behov for å sentralisere virksomheten. Blodbankene
leverer ikke bare blodprodukter, de har også en kompetanse som benyttes
i den løpende kliniske virksomheten i møte med enkeltpasienter.
Her er nærhet til tjenesten en kritisk faktor. Det er derfor viktig
at blodbanken er en del av det tverrfaglige teamet i et sykehus,
og er tilgjengelig 24/7. Styrken ved dagens sykehusorganisering er
det tette samarbeidet mellom mange aktører i møtet med enkeltpasienter
med sammensatte behov, under en felles ledelse og med felles finansiering.
Det er flere ting som taler for
at det bør bli en mer organisert samhandling mellom blodbankene
i Norge. Derfor mener jeg at vi må starte med å vurdere hvordan
dagens modell kan forbedres, og hvordan en kan styrke samarbeidet
både regionalt og nasjonalt, før en setter i gang en utredning av
en modell for organisering av blodforvaltning etter modell fra Nederland.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Ruth Grung (A)
[14:55:45 ] : Under høringen kom det fram at Helsedirektoratet
har lagt ned prosjektgruppen som skulle se på nye rammer og revidere
gjeldende retningslinjer. Jeg har fulgt opp med et skriftlig spørsmål
der ministeren i sitt svar viser til at det er opp til Helsedirektoratet
å prioritere.
Men så har jeg tatt kontakt med
fagmiljøet, og det viser seg at alle voksne kan melde seg som blodgivere,
og at fagmiljøet har behov for evidensbaserte retningslinjer, slik
at det sikres at testing og kvalitet på blodproduktet holder de faglige
standardene. Dette har de innført i både Australia, Nederland, Storbritannia
og en del andre land. Hvorfor vil man ikke fullføre det arbeidet
som var kommet så godt i gang, og som var nesten ferdig, slik at
vi sikrer at vi har den kvaliteten rundt framtidige blodprodukter
som er ønskelig?
Statsråd Bent
Høie [14:56:36 ] : Som jeg svarte representanten Grung i et
skriftlig svar på spørsmålet, bygger dette arbeidet i Norge også
på det internasjonale arbeidet som Norge er en del av, f.eks. i
EU. Helsedirektoratet satte på eget initiativ ned en arbeidsgruppe
– det var ikke et oppdrag fra departementet – og de har også ut
fra egen vurdering valgt ikke å prioritere å gjennomføre det arbeidet
nå.
Jeg mener at det er Helsedirektoratet
som har full oversikt over og mulighet til å prioritere sine oppgaver
innenfor de rammene Stortinget har gitt dem, og det oppdragsbrevet
de har fått fra departementet. Direktoratet sier at de vil ta dette
arbeidet opp igjen når de mener at det er riktig å prioritere det
sammenlignet med de andre oppgavene direktoratet har.
Ketil Kjenseth
(V) [14:57:40 ] : Som representanten Grung stilte spørsmål
om her nå, har Helsedirektoratet stoppet opp sitt arbeid, i praksis,
med videre forbedring. Det halter litt når det gjelder rapportering
her.
Med de svarene som Stortinget nå
har fått, legger vi til rette for en nullvisjon når det gjelder
blodbankvirksomhet i Norge – vi har egentlig ingen ambisjoner ut
over det vi gjør i dag, og at det er godt nok. Sett ut fra at statsråden selv
i en regjeringserklæring har vært med på å si at de skal avvikle
de fire regionale helseforetakene, må det ha vært noen tanker om
hvordan en skulle organisere dette på nasjonalt nivå for øvrig.
Spørsmålet er egentlig: Er statsråden tilfreds med en nullvisjon
på dette viktige området?
Statsråd Bent
Høie [14:58:35 ] : Jeg er nok ikke enig i beskrivelsen av at
det er en nullvisjon – verken med utgangspunkt i det svaret som
jeg ga til komiteen, eller det innlegget jeg nå holdt i salen. Stortinget
har prioritert en ganske kraftig økning av midlene til rekruttering
av blodgivere, noe som gjøres i et godt og nært samarbeid med Røde
Kors, som når ut til mange folk.
Det er ikke nødvendigvis alltid
omorganiseringer som gir nye resultater. Det er kanskje i det politiske
miljøet en overdreven tro på at omorganisering gir nye resultater. Noen
ganger handler det om å gjøre jobben bedre innenfor de organisatoriske
strukturene en allerede har, og bruke kreftene på det i stedet for
på store omorganiseringer.
Presidenten: Replikkordskiftet
er over.
Flere har ikke bedt om ordet til
sak nr. 5.