Stortinget - Møte mandag den 15. mai 2017

Dato: 15.05.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 262 S (2016-2017), jf. Dokument 8:40 S (2016-2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [14:38:06]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ketil Kjenseth, Iselin Nybø, Abid Q. Raja og André N. Skjelstad om ny organisering av norske blodbanker («Norges blodbank») og mulighet for bruk av bank-id i blodbank for blodgivere (Innst. 262 S (2016-2017), jf. Dokument 8:40 S (2016-2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til saksordføreren og 3 minutter til de øvrige partigruppene.

Videre foreslås 5 minutter til medlemmer av regjeringen og at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sveinung Stensland (H) [] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for godt samarbeid om denne saken.

Å gi blod er å gi noe av seg selv, en halvliter om gangen. Vi må hele tiden ha i minnet at hele denne ordningen baserer seg på at tusenvis av nordmenn stiller frivillig opp for å hjelpe andre. Derfor påhviler det oss som er satt til å ha overordnet ansvar, å sørge for at denne viktige fellesressursen forvaltes mest mulig hensiktsmessig.

Forslagsstillerne tar opp et viktig tema, og jeg vil tro at alle, kanskje med unntak av enkelte religiøse grupperinger, er enig i formålet: å sikre tilstrekkelig og sikker tilgang på blod og blodprodukter gjennom en hensiktsmessig organisering. En samlet komité er enig i at dette er viktig, men vi stiller oss ikke bak de tiltak som skisseres i forslaget. Gjennom sakens høring fikk komiteen klare tilbakemeldinger om at en mer nasjonal organisering, eller en organisering etter modell fra Nederland, ikke er veien å gå. Å etablere en ny identifiserings- eller registerordning anses heller ikke påtrengende viktig.

Vi stiller oss bak Transfusjonstjenestens kvalitetsråd, som tidligere har ansett det som uhensiktsmessig å arbeide for et slikt register, sett i lys av kostnad og arbeidsinnsats opp mot usikkerheten knyttet til hva slags betydning et slikt register faktisk vil ha for tilgangen på blodgivere.

De fleste gir blod ved sitt lokale sykehus. I forslaget fra Venstre kommer det fram at en skal lage løsninger som legger til rette for blodgivervirksomhet på tvers av regionene, med et nasjonalt system for registrering og tapping. Dette må ses opp mot ressursene et slikt system vil kreve.

Når både blodbankene og bioingeniørene er så tydelige som de er på at dette ikke er veien å gå, har flertallet i komiteen valgt ikke å stille seg bak forslaget. Det er viktig at spesialisthelsetjenesten fortsatt har ansvar for tilgangen på blod og blodprodukter, og det er etter vårt syn best at dette organiseres regionalt.

Høyre er enig i at det er viktig å rekruttere blodgivere. Det er bare å vise til de økte bevilgningene til dette formålet i de siste årenes statsbudsjett. Her er det også all grunn til å berømme Røde Kors’ innsats på området. GiBlod.no, sammen med helseforetakenes innsats, gir oss i Norge god tilgang på blodgivere. Med de signalene vi har fått gjennom komiteens behandling av saken, og basert på tilbakemeldinger fra helseregionene, har vi kommet til at blodbankvirksomheten i Norge fungerer godt. Det er derfor vi ikke støtter forslaget som nå er til behandling.

Jeg vil likevel takke forslagsstillerne for den gjennomgangen av dagens ordning som saken har medført. Det er påvist forbedringspotensial. Jeg tar for gitt at det blir fulgt opp av forvaltning og helseforetak.

Blodbankene er viktige ikke bare fordi de mottar og forvalter donert blod. Deres kompetanse og beredskap er også viktig i den løpende pasientbehandlingen på sykehusene i Norge. Det alene taler for at denne virksomheten bør organiseres regionalt.

Jeg vil med bakgrunn i dette uansett oppfordre statsråden til å se på hvordan en best mulig kan organisere denne virksomheten med det viktigste for øyet, nemlig god tilgang på blod og blodprodukter i hele landet, basert på frivillige blodgivere.

Ruth Grung (A) []: På samme måte som saksordføreren vil jeg takke forslagstillerne, for med denne saken har komiteen fått belyst en viktig del av spesialisthelsetjenesten, som blodbankvirksomheten representerer. Blodbankene sørger ikke bare for blod til behandling, men bidrar også med medisinskfaglig veiledning til kliniske avdelinger og primærhelsetjenesten. I tillegg er blodbankene aktivt med i utviklings- og forskningsaktivitet og i utdanning av bioingeniører og legespesialister.

For Arbeiderpartiet er det viktigere å styrke de regionale blodbankene, ikke å sentralisere virksomheten. Kort vei til tjenesten og god kompetanse er ofte kritiske faktorer i god pasientbehandling. Arbeiderpartiet støtter ikke forslaget om å etablere et nasjonalt system, men ser derimot behov for en nasjonal plan for blodberedskap. Som følge av de store avstandene som vi har her i landet, må vi sikre oss ved både militære konflikter og sivile katastrofer. Vi må ta høyde for at logistikklinjer kan bli blokkert som følge av manglende luftherredømme, værforhold, sperrede veier, fiendtlig destruksjon av infrastruktur osv.

Det finnes ingen nasjonal oversikt over mengden tilgjengelige blodprodukter. Blodplater er ferskvare med sju dagers holdbarhet, og det må derfor etableres lokale kriseblodgiverkorps ved alle sykehus. Helse Bergen har f.eks., i samarbeid med Forsvaret, utviklet modeller for blodgivning som også kan implementeres i prehospitale tjenester. Dette arbeidet bør videreutvikles.

Arbeiderpartiet ser positivt på at det utarbeides en strategi for å beholde og rekruttere nye blodgivere. Undersøkelser viser at de fleste ønsker å gi blod lokalt, nær bosted eller arbeidsplass. Det er i dag et godt samarbeid med Røde Kors, men rekrutteringsarbeidet bør bli mer målrettet. Brede kampanjer gir få nye blodgivere, og det medfører mye merarbeid i form av testing av personer som ikke kan gi blod, men også unødvendig merbelastning for dem som ønsker å gi blod, men ikke har fått med seg kravene for å kunne gi det.

Under høringen kom det også fram at Helsedirektoratet i januar i år la ned prosjektgruppen som siden 2015 hadde arbeidet med revisjon av dagens regelverk for å gi blod. Målet var å utarbeide nasjonale elektroniske retningslinjer nettopp for å bedre rekruttering og beholde blodgivere.

Undertegnede har stilt spørsmål til helseministeren om dette og fått til svar at dette ligger innenfor Helsedirektoratets prioriteringer. Jeg kommer til å følge det nærmere opp under replikkordskiftet.

Morten Wold (FrP) []: Aller først vil jeg takke forslagstillerne for å sette søkelyset på noe så livgivende som blod. Det er dessverre for liten oppmerksomhet knyttet til det at mangel på blod faktisk kan utgjøre en beredskapsrisiko. Uten blod, intet liv! Det er kanskje verdt å huske den folkekjære artisten Wenche Myhre, som i en svunnen tid fremførte slageren Vi lever. Jeg husker ennå den ene verselinjen: «For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss». Av hensyn til dem som overværer denne debatten, valgte jeg ikke å synge.

Vi har et blodgiversystem basert på frivillighet og null fortjeneste, og det er en fin modell. Men dessverre er det for få av oss som gir blod på de 69 giverstedene som er godkjent for dette, og som gir blodet videre til en av de 30 forskjellige og godkjente blodbankene her til lands. Vi ligger faktisk helt i bunnsjiktet i Europa når det gjelder å få folk til å gi blod. Cirka 100 000 nordmenn ga blod i 2015.

Målet må være å få flere til å gi blod, uten at man må lokke med økonomiske almisser for å få det til. Jeg tror blodgiving må gis større oppmerksomhet allerede i tidlig skolealder, slik at barna ser nytten og verdien av selv å bli blodgivere i voksen alder. Med flere givere vil vi kunne redusere behovet for import av blod fra kommersielle tappestasjoner. I dag er det et importbehov på ca. 90 000 liter blod fra hele verden.

For å øke rekrutteringen av blodgivere ble det i statsbudsjettet for 2015 og 2016 bevilget henholdsvis 1 mill. og 3 mill. kr til Røde Kors’ arbeid med dette. Tilskuddet er videreført også i årets statsbudsjett.

Et bredt flertall i komiteen er opptatt av å styrke blodberedskapen i fred, krise og krig gjennom de regionale blodbankene. Det synes å være et godt samarbeid mellom foretakene, og det er så langt ingenting som tyder på at operasjoner har måttet utsettes på grunn av blodmangel.

Likt flere andre partier kan også Fremskrittspartiet forstå ønsket om en nasjonal plan for blodberedskap i Norge, bl.a. med tanke på at det per i dag ikke finnes noen nasjonal oversikt over hvilke mengder blodprodukter som er tilgjengelig til enhver tid. Men nasjonal koordinering av blodgivingen gjennom et nasjonalt register og bruk av blodkort vil kreve tilpasninger både lov- og forskriftsmessig, og det er også usikkerhet knyttet til kostnadene ved å opprette et slikt system. Således kan det synes som om blodgiving fortsatt bør skje innenfor rammen av spesialisthelsetjenesten og med utgangspunkt i regional organisering.

Ketil Kjenseth (V) []: 22. juli viste oss hvor viktig det er at vi har blod og blodprodukter tilgjengelig når det skjer en stor sivil krise. Det er vårt ansvar som nasjonale politikere å sørge for at vi kan forvalte den beredskapen i fortsettelsen.

Det helt konkrete knyttet til dette, er det viktige: at vi fortsetter å øke viljen til å gi blod, og at vi reduserer behovet for å importere, for dette har også med en viss etikk å gjøre. Er det riktig av oss, som har så god tilgang på penger, å importere blod fra noen som er i mangel av det? Blant annet USA tilbyr penger til blodgivere. Det er usikkerhet knyttet til kvaliteten når penger er betalingsmiddel.

Når det gjelder organisering og prioritering, skal jeg innrømme, fra Venstres side, at dette også er et innspill til debatten om organisering. For eksempel har en i Spania organisert donorvirksomheten for organer i et nasjonalt foretak. Spania er best i hele verden på donorvirksomhet og transplantasjonsvirksomhet. Ser vi til Nederland, har en valgt å organisere blodgiverfunksjonen i en nasjonal stiftelse, et nasjonalt foretak. Det er altså andre måter å gjøre det på enn å bruke de fire regionale helseforetakene til å samarbeide.

Når det kommer til digitalisering, ser vi at det er utfordringer knyttet til samarbeid mellom de fire regionale helseforetakene. Ikke minst ser vi at Helse Sør-Øst har valgt en helt annen vei enn de tre andre.

Det handler også om prioritering, for dette har ikke vært et tema i helse- og omsorgskomiteen på snart fire år, før Venstre fremmet dette forslaget, annet enn når Venstre i forbindelse med behandlingen av statsbudsjett har fremmet forslag om å øke bevilgningen til Røde Kors for å rekruttere flere blodgivere. Prisverdig nok har vi fått flertall for det.

Det er behov for å se på de mulighetene vi har. Dette er en kunnskapssektor som også trenger å få litt oppmerksomhet fra de fire direktørene i de regionale helseforetakene. I dag later det til å ligge ganske langt nede på lista.

Behovet for forskning og utvikling er der, definitivt. Her er også muligheter knyttet til næringsvirksomhet, for hvorfor skal vi importere så mange blodprodukter når vi i stedet kunne eksportert? Vi har en stor kunnskapsinfrastruktur som utdanner personer til å drive den typen virksomhet, men som i dag i veldig liten grad får utfolde seg.

Når det gjelder rekruttering, har vi behov for å rekruttere flere minoriteter også. Det er en av de mer spesielle utfordringene vi har, og som vi er nødt til å diskutere mer.

Presidenten: Ønsker representanten Kjenseth å ta opp forslag?

Ketil Kjenseth (V) []: Beklager, president. Da vil jeg ta opp, på vegne av Venstre, de forslagene vi fremmer sammen med andre eller alene.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Bent Høie []: Forslagsstillerne tar opp et viktig område som regjeringen er enig i: å sikre tilstrekkelig og sikker tilgang på blod og blodprodukter gjennom en hensiktsmessig organisering. Spørsmålet er hvilke grep som skal tas for å få dette til. For å etablere et nasjonalt system for registrering og tapping av blodgivere, med bank-ID for blodbank, er det nødvendig med lov- og forskriftsendringer.

Transfusjonstjenestens kvalitetsråd har tidligere ansett det for uhensiktsmessig å arbeide for et slikt register, sett i lys av kostnad og arbeidsinnsats versus usikkerheten knyttet til hvilken betydning et slikt register faktisk vil ha for blodgivertilgangen.

Blodgiving er en planlagt virksomhet, der de fleste gir blod regelmessig ved sitt lokale sykehus. Representantene foreslår at det skal lages løsninger som legger til rette for blodgivingsvirksomhet på tvers av regioner, med et nasjonalt system for registrering og tapping. I så fall må det gjøres en grundig vurdering av hvor mye dette vil forbedre blodgiversystemet, sett opp mot kostnaden ved å opprette og drifte et slikt system.

Jeg er positiv til tiltak som kan bedre rekruttering og håndtering av blodgivere på tvers av helseforetaksstrukturen, men jeg mener at det bør skje innenfor rammen av spesialisthelsetjeneste med utgangspunkt i en regional organisering.

Det er behov for å rekruttere flere blodgivere i Norge. Her er Norges Røde Kors en viktig samarbeidspartner for blodbankene. Røde Kors driver aktiv verving gjennom lokale frivillige foreninger, og de formidler givere som verver seg via nettsiden GiBlod.no. Helsedirektoratet forvalter et statlig tilskudd knyttet til økt rekruttering av blodgivere, og det ble i statsbudsjettet for 2015 og 2016 bevilget henholdsvis 1 mill. kr og 3 mill. kr til økt rekruttering av blodgivere gjennom Røde Kors sitt arbeid. Tilskuddet er videreført i statsbudsjettet for 2017.

Det gjøres et godt arbeid i blodbankene for å sikre rekruttering, og mange blodbanker har god tilgang til blodgivere. I Helse Midt-Norge er det etablert en løsning som gjør at blodgivere kan gi blod innen regionen. Det gjøres ved at informasjon om blodgivere overføres mellom blodbankene elektronisk, slik at de slipper å melde seg på nytt om de bytter blodbank eller ønsker å gi blod ved en annen blodbank i regionen. I Helse Vest er en regional plan for laboratoriemedisin nylig vedtatt, og felles regionalt IKT-system for blodbanker er under anskaffelse. Dette vil bidra til økt samordning mellom blodbankene i regionen når det gjelder både opplæring, prosedyrer og gjensidig hjelp og anskaffelser.

Jeg mener arbeidet som Røde Kors’ blodgiverprogram gjør i dag gjennom sine kampanjer, nettstedet GiBlod.no og den erfaringen som blodbankene har, er et godt utgangspunkt å bygge videre på. Jeg mener derfor at det ikke er behov for en nasjonal strategi for økt rekruttering av blodgivere. Det gode arbeidet som gjøres, kan forbedres lokalt gjennom et tettere samarbeid mellom Røde Kors og de regionale helseforetakene ved behov.

Tilbakemeldingene jeg har fått fra helseregionene, tyder på at blodbankvirksomheten fungerer godt regionalt, og at det ikke er behov for å sentralisere virksomheten. Blodbankene leverer ikke bare blodprodukter, de har også en kompetanse som benyttes i den løpende kliniske virksomheten i møte med enkeltpasienter. Her er nærhet til tjenesten en kritisk faktor. Det er derfor viktig at blodbanken er en del av det tverrfaglige teamet i et sykehus, og er tilgjengelig 24/7. Styrken ved dagens sykehusorganisering er det tette samarbeidet mellom mange aktører i møtet med enkeltpasienter med sammensatte behov, under en felles ledelse og med felles finansiering.

Det er flere ting som taler for at det bør bli en mer organisert samhandling mellom blodbankene i Norge. Derfor mener jeg at vi må starte med å vurdere hvordan dagens modell kan forbedres, og hvordan en kan styrke samarbeidet både regionalt og nasjonalt, før en setter i gang en utredning av en modell for organisering av blodforvaltning etter modell fra Nederland.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) []: Under høringen kom det fram at Helsedirektoratet har lagt ned prosjektgruppen som skulle se på nye rammer og revidere gjeldende retningslinjer. Jeg har fulgt opp med et skriftlig spørsmål der ministeren i sitt svar viser til at det er opp til Helsedirektoratet å prioritere.

Men så har jeg tatt kontakt med fagmiljøet, og det viser seg at alle voksne kan melde seg som blodgivere, og at fagmiljøet har behov for evidensbaserte retningslinjer, slik at det sikres at testing og kvalitet på blodproduktet holder de faglige standardene. Dette har de innført i både Australia, Nederland, Storbritannia og en del andre land. Hvorfor vil man ikke fullføre det arbeidet som var kommet så godt i gang, og som var nesten ferdig, slik at vi sikrer at vi har den kvaliteten rundt framtidige blodprodukter som er ønskelig?

Statsråd Bent Høie []: Som jeg svarte representanten Grung i et skriftlig svar på spørsmålet, bygger dette arbeidet i Norge også på det internasjonale arbeidet som Norge er en del av, f.eks. i EU. Helsedirektoratet satte på eget initiativ ned en arbeidsgruppe – det var ikke et oppdrag fra departementet – og de har også ut fra egen vurdering valgt ikke å prioritere å gjennomføre det arbeidet nå.

Jeg mener at det er Helsedirektoratet som har full oversikt over og mulighet til å prioritere sine oppgaver innenfor de rammene Stortinget har gitt dem, og det oppdragsbrevet de har fått fra departementet. Direktoratet sier at de vil ta dette arbeidet opp igjen når de mener at det er riktig å prioritere det sammenlignet med de andre oppgavene direktoratet har.

Ketil Kjenseth (V) []: Som representanten Grung stilte spørsmål om her nå, har Helsedirektoratet stoppet opp sitt arbeid, i praksis, med videre forbedring. Det halter litt når det gjelder rapportering her.

Med de svarene som Stortinget nå har fått, legger vi til rette for en nullvisjon når det gjelder blodbankvirksomhet i Norge – vi har egentlig ingen ambisjoner ut over det vi gjør i dag, og at det er godt nok. Sett ut fra at statsråden selv i en regjeringserklæring har vært med på å si at de skal avvikle de fire regionale helseforetakene, må det ha vært noen tanker om hvordan en skulle organisere dette på nasjonalt nivå for øvrig. Spørsmålet er egentlig: Er statsråden tilfreds med en nullvisjon på dette viktige området?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er nok ikke enig i beskrivelsen av at det er en nullvisjon – verken med utgangspunkt i det svaret som jeg ga til komiteen, eller det innlegget jeg nå holdt i salen. Stortinget har prioritert en ganske kraftig økning av midlene til rekruttering av blodgivere, noe som gjøres i et godt og nært samarbeid med Røde Kors, som når ut til mange folk.

Det er ikke nødvendigvis alltid omorganiseringer som gir nye resultater. Det er kanskje i det politiske miljøet en overdreven tro på at omorganisering gir nye resultater. Noen ganger handler det om å gjøre jobben bedre innenfor de organisatoriske strukturene en allerede har, og bruke kreftene på det i stedet for på store omorganiseringer.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Forrige kapittel
Neste kapittel