Iselin Nybø (V) [10:51:35] (ordfører for saken): Først vil jeg begynne med å takke forslagsstillerne for at de setter en så viktig og høyaktuell sak på dagsordenen. Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid gjennom prosessen.

Digitaliseringen er over oss med full kraft. Det stilles høyere krav og andre krav til oss nå enn det ble gjort før. Digitaliseringen er en viktig del av alle yrker, og det er en viktig del av hverdagslivet. De yrkene som før var manuelle, handler nå om å programmere en datamaskin for å få en robot til å utføre oppgavene. Det som vi før gjorde hjemme, blir mer og mer automatisk – alt fra alarmsystemer til lys og varme – alt mulig blir digitalisert og krever andre ting av oss nå enn det gjorde før. Digitale ferdigheter er ikke lenger noe bare noen få trenger, eller bare noen få har, det er noe som er viktig for alle i samfunnet vårt.

Vi i Venstre er glad for at regjeringen har startet arbeidet med en strategi for digitalisering i skolen. Samtidig mener vi at vi ikke bare kan sitte og vente på at regjeringen skal komme med den, og derfor har vi også fremmet en del forslag i dette dokumentet. Jeg vil ta opp de forslagene som Venstre står bak.

Flere av de forslagene handler om digitale læringsmidler og digitale verktøy. Vi vet i dag at det er store forskjeller ute i Skole-Norge. Det er ulik tilgang på utstyr. Mens noen skoler har valgt å satse stort på dette, er det andre skoler vi hører historier fra om at de har et datarom der halvparten av maskinene virker, og elevene har tilgang et par timer i uken. Så det er store forskjeller på hvilket utgangspunkt elevene våre får når det gjelder å tilegne seg kunnskap om dette.

Det er også en variasjon i hvordan IKT blir brukt som et pedagogisk hjelpemiddel. Å se på en datamaskin som om det var blyant og papir, er noe annet enn å ta det i bruk som et pedagogisk virkemiddel, og der har vi fortsatt et stykke å gå.

Jeg vil knytte noen ord til NDLA, for NDLA er noe som stadig kommer opp i denne debatten, og som er litt vanskelig å forholde seg til og gjøre noe med. Men det er mange som peker på at NDLA er en aktør som begrenser mangfoldet i skolen. Det er mange meninger om NDLA; noen har veldig positive erfaringer, noen har ikke fullt så positive erfaringer. Komiteen har jo fått innspill fra begge kanter, for å si det slik, men jeg er glad for at komiteen har samlet seg om en merknad som viser at det er behov for å se nærmere på de utfordringene som er knyttet til NDLA. For vi er enige om at vi ønsker mangfold, og vi ønsker pedagogisk valgfrihet, og vi må se nærmere på hvordan vi kan oppnå det.

For ikke veldig lenge siden, som statsråden er godt klar over, opplevde noen elever i Rogaland at de fikk tilgang til andre elevers brukerkontoer i itslearning. Denne feilen varte i flere timer. Det viser litt hvordan personvernutfordringene er til stede hele veien. Det er ikke slik at hvis man er elev på en skole, kan man velge om man vil benytte seg av disse digitale verktøyene, eller hvilke plattformer man vil bruke. Alt tyder på at det var Rogaland fylkeskommune selv som hadde en glipp, men det er noe med at disse elevene er tvunget inn i dette, og vi har et ansvar for at personvernet deres blir godt ivaretatt. Det er viktig å ha fokus på dette, for det vil hele veien være en utfordring med utviklingen knyttet til personvern.

Til slutt vil jeg komme med noen korte kommentarer til denne merknaden om organisering av IKT-senteret. Venstre er ikke en del av den merknaden fordi vi ser det som naturlig at statsråden selv bestemmer hvordan han skal organisere sine egne folk og sin egen etat, men jeg vil på det sterkeste uttrykke at det er viktig at dette er et område som ikke blir fragmentert eller pulverisert. Dette er et område vi må ha fokus på og trykk på framover. Så uansett hva statsråden velger å gjøre, vil jeg oppfordre ham til å være tydelig på at det som handler om digitalisering og IKT i skolen, er så viktig, og det er for viktig til å bli pulverisert og fragmentert.

Christian Tynning Bjørnø (A) [10:56:47]: Da jeg – vel å merke noen år etter statsråden – begynte i 1. klasse på Stridsklev skole i Porsgrunn, hadde ikke vi datamaskin i klasserommet. Frøken Arnhild lærte oss ikke hva e-post var for noe. Det har med andre ord skjedd vanvittig mye siden 1992. Skolen skal forholde seg til et samfunn i rask forandring. Det betyr ikke at skolen skal hive seg på alle trender, men vi kan vel slå fast at dataen er kommet for å bli – og for noen muligheter det gir i vår sektor!

Arbeiderpartiet vil at elevene skal gjøres i stand til både å bruke og å skape digitalt innhold og digitale tjenester. Skal vi få til det, trenger vi en offensiv satsing på IKT og digitale ferdigheter. Derfor har vi fremmet det forslaget vi har til behandling i dag.

Status i 2017 er at det er for stor variasjon og for mange tilfeldigheter: tilfeldig hvor oppdatert utstyrspark det er på skolene, tilfeldig hvilken kompetanse skolens personale har, tilfeldig hvor mye IKT og digitale hjelpemidler brukes i de ulike fagene. Det er ikke bra nok. Det å kunne håndtere og bruke ulike former for digitale verktøy er en av de grunnleggende ferdighetene i skolen. Det skal gjennomsyre alle fag. Det gir en unik mulighet til tilpasset opplæring. Vi må minimere forskjeller og ulikheter og utnytte potensialet bedre. Derfor vil Arbeiderpartiet at en slik strategi skal inneholde forslag til en nasjonal satsing på både utvikling av programvare, en kompetanseutviklingsplan for lærere, en satsing på infrastruktur og forslag til en innkjøpsordning for digitale læremidler. Når det gjelder vårt alternative statsbudsjett, har vi i hele denne stortingsperioden beredt grunnen for dette ved å sette av penger til bl.a. kompetanseheving av lærere.

I september besøkte jeg Lunde barneskole i Skien og så hvordan de jobbet med IKT og digitalisering der. Skolen hadde klart balansegangen mellom det vi kan kalle analog og digital skole på en god måte. Elevene hadde både kladdebøker og iPad. Jeg drar fram dette eksemplet for å understreke at en satsing på digitale læremidler i skolen ikke trenger å bety enten–eller – enten blyanten eller iPad-en.

Arbeiderpartiet tror potensialet utløses for fullt når man tar det beste fra begge verdener og tenker både–og. På Lunde barneskole arrangerte de også frivillige kodekurs for elevene. Koding fremmer kreativitet, lærer folk å samarbeide, og det kan trekkes mange paralleller til bl.a. realfagene. I dag får noen elever erfaring med programmering og koding gjennom kurs som f.eks. det de har på Lunde skole. Arbeiderpartiet vil at flere elever skal få erfaring med programmering i løpet av skolegangen.

Skal en satsing på IKT og digitale hjelpemidler gi full effekt, trenger vi noen tilretteleggere, noen som koordinerer, og som omsetter kunnskap og innovative erfaringer. Senter for IKT i utdanningen ble opprettet av Stoltenberg-regjeringen med dette som mål. Vi er, i likhet med mange høringsinstanser som representerer brukerne av senteret, kritiske til forslaget fra Gjedrem-utvalget om at senteret skal opphøre som eget senter og legges inn under Utdanningsdirektoratet. Vi er bekymret for at dette vil kunne føre til en pulverisering av fagmiljøet og gå ut over det arbeidet som senteret gjør, fra både Oslo og Tromsø. Vi vil ikke anbefale en sånn løsning.

Dette er blitt et dokument med relativt mange forslag. Noen vil ikke at Stortinget skal vedta omtrent noe som helst, sånn som regjeringspartiene, og noen vil at Stortinget skal vedta ganske mye og ha mange detaljerte forslag. Arbeiderpartiet ønsker et vedtak i dag som tydelig sier at en nasjonal strategi som et minimum må berøre både programvareutvikling, kompetanse, utstyr, infrastruktur og innkjøpsordninger. Arbeiderpartiet ønsker seg ikke en strategi som er lett å legge i en skuff. Vi ønsker oss en strategi som betyr satsing, som gjør at vi kommer oss videre. Vi kan kalle det en opptrappingsplan.

Jeg tar med dette opp forslagene som Arbeiderpartiet, sammen med Sosialistisk Venstreparti, står bak i innstillingen, og håper på flertall, selvfølgelig.

Kristin Vinje (H) [11:01:41]: Det er mye som er bra i skolen, men en av utfordringene er at vi ikke klarer å mobilisere all den kraften som vi vet at elevene har i seg. Det er for mange elever som kan for lite når de går ut av skolen, og det er for mange som mister motivasjonen og dropper ut av videregående skole. Det er dessverre også sånn at skolen ikke klarer å utjevne sosiale forskjeller. I tillegg til å løse disse utfordringene må vi sørge for å lage en skole som gjør at elevene er i stand til å møte en fremtid som vi ikke helt vet hvordan ser ut.

Derfor er det bra at kunnskapsministeren gjør endringer og justerer kursen for å få en bedre skole. Dette er adressert i stortingsmeldingen om innholdet i skolen, som vi debatterte i høst, og vi har nylig mottatt en ny stortingsmelding fra regjeringen som handler mer spesifikt om tidlig innsats og kvalitet i skolen.

Men det forslaget vi diskuterer her i dag, er hvordan vi kan styrke arbeidet med digitalisering i skolen. Jeg hørte på radioen i dag tidlig at sjefen i Google Norge uttrykte bekymring for den digitale kompetansen til bedriftene, og særlig ledelsen i norske bedrifter – og det er tankevekkende. Den digitale utviklingen går veldig fort, og det man lærer den ene dagen, kan være passé allerede den neste. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi – eller IKT, som det heter – gir oss enorme muligheter, og det er derfor veldig viktig at vi sørger for god opplæring allerede fra første dag i skolen. Det innebærer imidlertid flere ting. Vi må ha kompetente lærere, vi må ha fysisk infrastruktur, og vi må vite hvordan vi utnytter digitale verktøy i opplæringen.

Allerede i 2006 ble den digitale ferdighet definert som en av fem grunnleggende ferdigheter, men i den digitale verden er veldig mye skjedd på de elleve årene. Det har også skjedd mye positivt med tanke på dette i norsk skole, og det gjøres veldig mye bra for å styrke arbeidet med IKT i skolen. Samtidig vet vi at vi kan bli så veldig mye bedre. Derfor er det veldig bra å vite at kunnskapsministeren nå jobber med en nasjonal strategi for IKT i skolen.

Jeg har lyst til å trekke frem et godt eksempel her fra Oslo. Høsten 2015 var jeg som skolebyråd med på åpningen av Teglverket skole. I en splitter ny skole hadde de ambisjoner om å utnytte de digitale mulighetene i sitt pedagogiske arbeid. Det har de lykkes godt med, og i år fikk de Innovasjonsprisen for sitt arbeid. De har en tydelig strategi på alt fra digital kompetanse til foreldre- og skolesamarbeid. Det er læring som står i sentrum, ikke teknologi, men samtidig brukes IKT-verktøy hele tiden som et sentralt virkemiddel i læringsprosessen. Skolen har satset på bruk av nettbrett helt fra oppstarten, og de bruker det i alle fag. De har også tatt i bruk programvareenheter i undervisningen og i aktivitetsskolen. Det er en helhetlig satsing med forankring i skoleledelsen, hvor hele kollegiet er med. Blant annet har de en MOOC i fellesskapet om skolebasert vurdering for læring.

Men hvis vi skal se på helheten i den norske skolen, står det ikke like bra til. Den internasjonale undersøkelsen ICILS fra 2013 viste at kun 8 pst. av norske elever i ungdomsskolen bruker datamaskin daglig, mens 75 pst. av elevene gjør det hjemme. Monitor 2016 uttrykker bekymring for at en stor variasjon i digital modenhet mellom skolene kan føre til at prinsippet om likeverdig opplæring er truet.

Disse og andre utfordringer – som både kompetansen til lærerne, innholdet i lærerutdanningen, fysisk infrastruktur og hvordan vi sørger for et godt digitalt læremiddelmarked – forventer jeg at en nasjonal strategi adresserer.

I den siste tiden har det gått en debatt om hvilke aktører som tilbyr digitale læremidler. Nye aktører opplever det som vanskelig å etablere seg mellom NDLA og de etablerte forlagene. Jeg synes det er bekymringsfullt hvis NDLA begrenser skolens pedagogiske valgfrihet. Vi er avhengig av konkurranse på like vilkår for å stimulere til innovasjon på læremiddelmarkedet, for å kunne gi skolene flere verktøy å velge imellom.

Derfor er det spesielt viktig at IKT-strategien også tar fatt i den utfordringen vi har på det digitale læremiddelmarkedet. Jeg mener vi må se på hvordan vi kan likestille digitale og analoge læremidler, og en viktig oppgave i den nye IKT-strategien bør være å tilrettelegge nettopp for det.

Den digitale utviklingen vi er vitne til og lever i, byr på mange nye muligheter, men vi må også skaffe oss kompetanse til å utnytte alle de fantastiske mulighetene. Derfor er det bra at kunnskapsministeren nå går inn i dette terrenget og presenterer en nasjonal strategi for å løfte IKT i skolen.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [11:06:45]: Det er et stort og viktig tema som er tatt opp i dette forslaget.

Vi i Fremskrittspartiet tror mye i dette forslaget er nyttig å diskutere, ikke minst med tanke på at regjeringen skal legge fram en ny strategi for digitalisering i skolen i løpet av 2017. Denne strategien utarbeides i dialog med de viktigste aktørene og tar for seg utviklingen av og kvalitet på digitale læremidler, behovet for kompetanseheving for lærerne samt den digitale infrastrukturen.

Da regjeringen startet arbeidet med strategien, sa statsråd Torbjørn Røe Isaksen:

«Vi vil ha innspill til hvordan vi kan bruke teknologiske løsninger bedre, slik at det bidrar til at elevene lærer mer.»

Det synes vi i Fremskrittspartiet er en klok tilnærming.

Mye av strategien vil baseres på innspill fra de viktigste aktørene, slik at de både kan peke på hva som anses som de viktigste utfordringene, og komme med forslag til hvordan disse best kan løses. Strategien vil også avklare hva som i framtiden bør være statens rolle, og hva som bør være skoleeiers ansvar, for å kunne tilby skoler en robust og brukervennlig infrastruktur. Man vil også avklare hvordan staten, skoleeiere, forlag og edtech-næringen best kan samarbeide for å få digitale læremidler av høy kvalitet til praktisk bruk og nytte i skolen. Ikke minst skal dette arbeidet danne grunnlaget for at elevene får riktig kompetanse og ferdigheter som er i samsvar med det samfunnet og arbeidslivet som de skal være aktive samfunnsborgere i.

Jeg vil påpeke at det er en vanskelig balansegang på dette området. Vi vet at norsk skole har et stort forbedringspotensial, ikke minst innen realfagene, men mange sliter også med lesing og tekstforståelse. For å få løse dette må det prioriteres, og vi politikere må ikke falle for fristelsen til å pålegge skolene enda flere oppgaver og ressurskrevende reformer. Elever og lærere må ikke få «digital kompetanse» tredd nedover hodene sine. Samtidig må vi anerkjenne skolens rolle i å legge til rette for at elever kan tilegne seg digitale ferdigheter og utvikle og holde dem ved like etter endt skolegang.

For Fremskrittspartiet er det svært viktig at utviklingen av digitale læremidler må skje fritt og naturlig. Skolens læremiddelvalg skal være styrt av skolens og elevenes behov og besluttes lokalt. Her må det vurderes tiltak for at læreren skal få bedre kompetanse og muligheter til å vurdere og velge digitale læremidler. Den nylig lanserte nettportalen minfeide.no vil være et viktig hjelpemiddel for den videre bruken av digitale læremidler i Norge.

I arbeidet med en ny strategi for digitalisering av skolen håper Fremskrittspartiet også at man husker på å innlemme universell bruk og utforming, som vil sikre brukere med ulike former for funksjonshemning mulighet til å benytte seg av både læringsplattformer og andre digitale læremidler.

Jeg vil til slutt nevne at det er veldig positivt at Senter for IKT i utdanningen har utviklet nettportalen IKT i praksis. Her kan alle lærere legge inn undervisningsopplegg og dele erfaringer med digitale læremidler og undervisning i skolen. Delingskultur og økt kompetanse hos lærerne knyttet til digital læring vil være et viktig virkemiddel for å sikre en god og variert undervisning i framtidens skole.

Framover blir det viktig å sikre at alle lærere har en velutviklet profesjonsfaglig digital kompetanse, og at de digitale læremidlene som skal brukes, holder høy kvalitet i alle fag. Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen allerede har startet arbeidet med en ny strategi for digitalisering i skolen, og ser fram til presentasjonen av denne strategien i løpet av 2017.

Anders Tyvand (KrF) [11:11:09]: Når Arbeiderpartiet fremmer et enkelt forslag om en strategi for digitalisering i skolen og en gjennomgang av situasjonen, svarer altså utdanningskomiteen med en 20-siders innstilling. Det er ingen tvil om at dette er et tema som engasjerer komiteen.

Det skulle også bare mangle. Verden forandrer seg raskt, og den digitale revolusjonen har vært over oss i mange år allerede. Digitale ferdigheter og digital kompetanse blir stadig viktigere i arbeidslivet og i hverdagen for folk flest. Da er det viktig at skolen også henger med i utviklingen. Kanskje burde det vært slik at skolen lå helt i front, men det kan vi nok ikke si er situasjonen enda. Tvert imot er det mye som tyder på at skolen har blitt hengende litt etter. Og selv om digitale ferdigheter ble definert som en grunnleggende ferdighet i Kunnskapsløftet fra 2006, ser vi at det er store variasjoner fra skole til skole når det gjelder både tilgang på utstyr, kompetanse og tidsbruk.

For at skolen skal klare å henge med, og for at vi skal lykkes med å gi elevene gode digitale ferdigheter, er det først og fremst avgjørende å ha lærere med solid digital kompetanse. Derfor er det viktig at IKT-kompetanse kommer inn i alle fag i lærerutdanningen. I tillegg er det viktig at skolen har tilgang på digitale læremidler, og at disse læremidlene og verktøyene tas i bruk. Dette er verktøy som gir enorme muligheter, og det handler ikke bare om å gi elevene digitale ferdigheter. Det handler også om å legge til rette for nye måter å undervise på og nye måter å lære på, som også har betydning for hvordan elevene tar til seg annen type kunnskap.

På markedet finner vi et spennende mangfold av læremidler som kan gjøre det mulig for lærerne å undervise på nye måter, som kan gjøre det enklere å gi elevene tilbakemelding underveis, som kan gjøre tilretteleggingsarbeidet enklere, og som kan gjøre det lettere å gi elevene tilpasset opplæring. Det er i det hele tatt et vell av muligheter, og så er det vår jobb som skolepolitikere å sørge for at vi har lærere som har kompetanse til å bruke disse læremidlene, og at skolen får tilgang og anledning til å benytte seg av de mulighetene som finnes.

Det er også viktig at disse læremidlene faktisk utvikles. Da må vi legge til rette for fortsatt utvikling innenfor edtech-industrien. Denne næringen må få utvikle seg fritt, og så må beslutninger om innkjøp fattes lokalt, basert på lokale vurderinger og lokale behov. Vi har sett ulike initiativ de siste årene som skal gjøre tilgangen til digitale læremidler bedre. Minfeide.no er et godt tiltak, som er både et utstillingsvindu og en felles tilgangsportal for læremidler etter den enkelte kommune og skoles innkjøp av tilgang.

Vi ser at kommuner og skoler har et stykke igjen å gå når det gjelder innkjøpskompetanse, og vi må passe på at vi ikke stivner i gamle mønstre og tradisjonelle valg av læremidler. Det må ligge pedagogiske vurderinger til grunn for de valgene som tas. Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig å gjennomgå incentivordningen og innkjøpsordningen for læremidler, med mål om større grad av likebehandling mellom digitale og analoge læremidler, og vi fremmer, sammen med Venstre, forslag om en slik gjennomgang.

Kunnskapsministeren har varslet at regjeringen vil legge fram en helhetlig strategi for digitalisering i skolen i løpet av 2017. Det er jeg glad for. Det mener jeg vi trenger. Og da håper jeg vi får se en offensiv og ambisiøs kunnskapsminister.

Ivar Odnes (Sp) [11:15:53]: Digitale tenester og digitale verktøy er i dag så sjølvsagde element i liva våre, både privat og profesjonelt, at vi nesten ikkje tenkjer over det. Dei aller fleste av oss har datamaskinen eller telefonen som dei viktigaste arbeidsreiskapane, men òg dei som i hovudsak nyttar meir tradisjonelle verktøy, er avhengige av å arbeida elektronisk og digitalt når det gjeld bestilling av delar og varer og kontakt med kundar og vidare. Det å halda seg oppdatert digitalt er ei sjølvfølgje og ein sjølvsagd del av arbeidsdagen, og utviklinga går stadig raskare.

Dessverre er ikkje det same tilfellet når det gjeld skulen og arbeidskvardagen til elev og lærar. Som det framgår av dei undersøkingane som er refererte i innstillinga, varierer den digitale tilstanden mykje frå skule til skule. Det finst skular der både det tekniske utstyret og lærarens digitale kompetanse er oppdatert, framoverlent og av god kvalitet. Det finst dessverre òg langt fleire eksempel på det motsette, men ved dei fleste skulane er nok tilstanden ein stad midt imellom. Det er òg urovekkjande at ein påpeikar at det er langt att før kompetansemåla i lærarplanen er varetekne, og at dette gjeld både elev og lærars kompetanse.

Når undersøkingar viser at norske elevar har digital kompetanse som er under OECD-snittet, og at dei får kompetanse primært på fritida og ikkje gjennom skulen, er det bekymringsfullt. Når vi samtidig veit at elevane har ulike føresetnader for å bruka digitale verktøy heime, bør det òg lyse ei varsellampe om at det her ligg an til eit skilje mellom elevar basert på sosiale forskjellar som skulen burde ha viska ut.

Digitalisering i skulen føreset forankring, leiing og heilskapleg organisasjonsutviklingsarbeid. Difor er digitalisering i skulen òg eit leiaransvar. Dersom skulen skal lykkast med å nytta digitale verktøy i undervisninga, må det arbeidast systematisk. Val av maskinvare og tal på pc-ar er ikkje det sentrale, men korleis lærarar og elevar greier å nyttiggjera seg dei moglegheitene som teknologien gjev.

Eg oppfattar av innstillinga at det er brei semje om både behov, innretting og det naudsynte av å få ei heilskapleg, systematisk tenking omkring digitaliseringsarbeidet i skulen. Senterpartiet støttar difor ei bestilling om at regjeringa må leggja fram for Stortinget ein nasjonal strategi for digitalisering i skulen. Når vi fremjar eit eige forslag om dette, kjem det av at vi synest det er uheldig allereie no å definera i detalj kva ein slik strategi skal innehalda – ei bestilling som vanskeleg vert uttømmande før status er gjennomgått og behovet er nærmare greidd ut. Sjølv om Senterpartiet ser at det er naudsynt med ein nasjonal strategi med felles nasjonale retningslinjer, er det òg naudsynt at strategien ikkje endar opp som ei tvangstrøye der skulens prioriteringar og lokale behov vert underordna og overkøyrde. Krava må difor ikkje i praksis undergrava lærarens metodefridom og gode lokale løysingar.

Digitale verktøy og arbeidsmetodar er viktige for alle, men gjev ein ekstra bonus for dei som har utfordringar i skulen. Lærarar og skular kan fortelja historier om gutar som før hadde vegring for norskfaget, som no produserer masse tekst ved å nytta pc. Elevar med utfordringar med lese- og skriveproblematikk produserer òg meir elevarbeid enn dei elles ville gjort. Senterpartiet meiner det er klokt i arbeidet med strategien å trekkja inn Statped og eventuelt andre relevante fagmiljø som har høg kompetanse innan opplæring av barn og unge med særskilte behov, slik det ligg forslag om i innstillinga. Det same gjeld òg tiltak som sørgjer for at elevens personvern og eigarskap til personopplysingar er godt vareteke i ein meir digitalisert skulekvardag.

At digitale arbeidsmetodar er ein positiv ting, er eit faktum, men datamaskinar kan òg vera ein tidstjuv dersom dei ikkje fungerer. Verktøya må verka, ein må oppgradera og oppdatera dei, men det føreset òg breibandsdekning med tilstrekkeleg hastigheit til alle skular og husstandar. Dette er dessverre ikkje tilfelle i dag, noko som utgjer ei stor ulempe for elevar og deira moglegheiter til å nytta digitale læremiddel, så det må òg verta problematisert i arbeidet vidare med digitaliseringsverktøyet.

Eg tek opp forslaget frå Senterpartiet.

Audun Lysbakken (SV) [11:21:06]: La meg først få gi honnør til forslagsstillerne fra Arbeiderpartiet for et viktig forslag.

SVs mål er en skole hvor barn med ulik bakgrunn får like muligheter til å lykkes, en skole som ikke gir opp et eneste barn, en skole som kan bidra til å utjevne den store ulikheten i makt og rikdom som fortsatt er i samfunnet vårt. Skal vi få til det, trenger vi en skole som blir mer praktisk og variert enn i dag, som tar på alvor de ulike måtene barn lærer på, og de ulike forutsetningene barn kommer til skolen med. Digitale læringsressurser kan bidra til en slik skole.

Den nye teknologien gir muligheter for tilpassing og støtte som kan gi økt mestring, økt læringsutbytte og også økt inkludering. Tre av fire elever som får spesialundervisning i dag, får den utenfor klasserommet. I ny og alminnelig tilgjengelig teknologi er mulighetene for individuell tilpassing store. Det øker muligheten for at alle kan delta på samme plattform med samme verktøy, men med ulik tilrettelegging. Når læreren ser og forstår hvordan det samme verktøyet kan tilpasses og brukes ulikt overfor ulike elever, har hun utvidet sitt repertoar for inkludering. Det er nettopp i mulighetene for differensiering og tilpassing at dette med digitale verktøy har sitt store fortrinn. Teknologien alene skaper ikke inkludering og læring, men den kan gi oss nyttige verktøy som gir helt nye muligheter for å tilpasse undervisningen til hvert enkelt barns behov.

Erfaring og forskning viser at barn og unge med spesielle behov derfor kanskje er de som har aller mest utbytte av tilrettelegging med teknologi. Men så er utfordringen at kunnskapen blant lærerne våre om hvordan disse mulighetene kan utnyttes, i dag er altfor lav.

Den teknologiske utviklingen går raskt. Det er en stadig flom av nye digitale verktøy og løsninger, og i skolen oppstår det et kapasitetsproblem, der det blir vanskelig å få oversikt, følge med og å skaffe seg kompetanse om metodikk og bruk. På tross av at Norge ligger godt an internasjonalt når det gjelder teknologiske investeringer i skoleverket, er det mangel på kompetanse på pedagogisk bruk av teknologi.

I dag finnes det et stort mangfold av digitale muligheter i ordinære verktøy som nettbrett, PC-er, apper, smartklokker, vanlige programmer – terskelen bygges ned. Men alle elevene kan bruke de samme verktøyene på ulik måte og med ulik tilrettelegging. Slik blir digitale verktøy også til inkluderingsverktøy.

Det er behov for en strategisk satsing som tar på alvor at teknologi og digitale muligheter kan skape en helt ny læringssituasjon for alle elever. En ny digital tid har skapt helt nye muligheter for oss, men kompetansen og mulighetene til å ta i bruk teknologien mangler.

SV mener at Statped bør være en viktig samarbeidspartner i dette arbeidet, og sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre har vi derfor fremmet forslag om at Statped og andre relevante fagmiljøer med høy kompetanse innen opplæring av barn og unge med særskilte behov skal inkluderes i utarbeidelsen av en nasjonal strategi. Den strategien bør inneholde konkrete tiltak for hvordan digitale læringsressurser og ny teknologi kan bidra til inkludering og godt tilpasset opplæring for alle.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:25:26]: Som sagt arbeider regjeringen nå med en IKT-strategi for grunnopplæringen som skal ferdigstilles sommeren/høsten 2017. IKT-strategien har tre hovedområder: kompetanse, innhold og infrastruktur. Høy kvalitet på disse områdene er en forutsetning for en god digitalisering av skolen.

Mange skoler og kommuner har kommet langt i å utnytte de mulighetene som digitaliseringen gir, men vi har fremdeles utfordringer med f.eks. store forskjeller mellom skoler og kommuner på alle de tre nevnte områdene.

Det kanskje aller viktigste å satse på er profesjonsfaglig digital kompetanse hos de ansatte i skolen. Det er en forutsetning for at IKT skal kunne bidra til bedre og mer effektiv læring. Større grad av tilpasset opplæring forutsetter lærere som kan utnytte mulighetene digitaliseringen gir. Samtidig er det viktig å holde fast ved at læreren skal ha den pedagogiske og den faglige autoriteten, også i såkalte teknologitunge klasserom.

Rammeplanen for ny lærerutdanning fra høsten 2017 stiller krav til lærerkandidaten om profesjonsfaglig digital kompetanse. Grunnutdanningen for lærere skal altså styrkes på dette området. Samtidig trenger vi også etter- og videreutdanning i profesjonsfaglig digital kompetanse. Videreutdanningen skal ivareta sentrale elementer i Kunnskapsløftet, herunder bruk av IKT i fagene.

Når det gjelder innhold, må elevene tilegne seg digital kompetanse for videre studier og deltagelse i et stadig mer digitalisert arbeids- og samfunnsliv. Det var også en av grunnene til at digital kompetanse ble en grunnleggende ferdighet i Kunnskapsløftet. Gjennom fagfornyelsen i oppfølgingen av Meld. St. 28 for 2015–2016 kommer vi til å se på hvordan vi kan videreutvikle elevenes digitale kompetanse, både som grunnleggende ferdighet og i de enkelte fagene.

Digitale læremidler skal ha høy kvalitet og utnytte teknologiens potensial, med interaktivitet, individuell tilpassing og mulighet for læringsanalyse. Vi må også legge til rette for et velfungerende marked, og vi vurderer nå videreføring og utvidelse av eksisterende tilskuddsordninger for å stimulere til utvikling av innovative og digitale læremidler.

En statlig portal for norsk- og utenlandskproduserte digitale læremidler, slik det er foreslått, ser jeg på som en lite aktuell løsning. En slik portal vil veldig lett kunne oppfattes som en gjeninnføring av godkjenningsordningen for læremidler, som ble avskaffet i 2000.

Når det gjelder infrastruktur, har undersøkelser vist forskjeller mellom skoler og kommuner. En fungerende IKT-infrastruktur er og må være skoleeiernes ansvar. Men samtidig kan man fra nasjonalt hold legge til rette for standarder, retningslinjer, informasjon og veiledning på dette feltet. Det gir skoleeiere et godt grunnlag for arbeidet med en velfungerende infrastruktur. Et eksempel på dette er Feide. Innføring av Feide gir kommunene økonomiske gevinster og sikrer samtidig ivaretagelse av personvernet til elevene. Senter for IKT i utdanningen følger opp de kommunene som ennå ikke har tatt i bruk Feide, slik at Feide skal bli den primære innloggingsløsningen for gjennomføring av eksamen og nasjonale prøver fra skoleåret 2018/2019.

Et annet eksempel er skytjenester. Enkelte skoleeiere har allerede tatt i bruk de muligheter som skytjenester gir, men her vil det også være behov for å arbeide videre med nasjonale fellesløsninger.

God bruk av digitale verktøy i skolen forutsetter balanse mellom velfungerende infrastruktur, tilgang til gode læremidler og god lærerkompetanse. Elevene skal gå ut av skolen med digitale ferdigheter som gjør dem i stand til å lykkes i videre utdanning, arbeid og samfunnsdeltagelse. Det skal den kommende IKT-strategien legge til rette for.

Helt til slutt bare to ord om omorganiseringen og det prosjektet vi har på Kunnskapsdepartementets område: Det er tre formål med den omorganiseringen. Det ene er at vi skal bruke skattebetalernes penger på en god og effektiv måte. Det andre er at vi skal ha bedre tjenester for sektoren. Det tredje er at vi ønsker å flytte kompetansearbeidsplasser ut av hovedstaden til andre områder i landet.

Det kan lett skapes – det ser jeg i hvert fall i ett oppslag i mediene i dag – et inntrykk av at når stortingsflertallet ikke har sluttet seg til Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet og deres standpunkt om at Senter for IKT i utdanningen ikke skal inn i Utdanningsdirektoratet, så har Stortinget dermed besluttet det motsatte, men det er ikke tilfellet. Slik jeg oppfatter flertallet på Stortinget, har man ikke besluttet at Senter for IKT i utdanningen skal inn i Utdanningsdirektoratet. Vi hørte jo også representanten Nybø fra Venstre understreke – kanskje er det å ha et agnostisk forhold til dette, i hvert fall er det regjeringen som organiserer på regjeringens område – at det ikke er å forstå slik at det er en beslutning om det motsatte. Jeg vil også understreke at beslutningen om dette heller ikke er tatt i departementet.

Marianne Aasen (A) [11:42:18]: Jeg kjente meg veldig igjen i det representanten Iselin Nybø fortalte om sin entusiasme som teknologioptimist på dette feltet, og årsaken til at jeg er det, er at jeg for noen år siden var til stede på en skole i Oppegård hvor det gikk multihandikappede barn. Der møtte jeg en jente som var 13–14 år. Hun hadde aldri klart å skrive før, aldri klart å kommunisere noe særlig godt før. 14 dager før hadde hun fått en iPad, og nå kunne hun skrive ved hjelp av iPaden. Det var første gangen hun kunne sette sammen bokstaver og uttrykke seg mer komplisert enn man klarer med tegnspråk. Det var da jeg forsto for alvor at denne teknologien kan endre folks liv på en helt annen måte enn med de virkemidlene som vi har hatt tilgjengelig.

Jeg brenner for at alle norske barn skal få tilgang på den type læremidler slik at de får en bedre skolehverdag, for det er mange barn i norsk skole som ikke opplever den læringen som de burde hatt, og den utviklingen de burde hatt, rett og slett fordi de sliter og ikke får nok tilgang på digitale læremidler.

Jeg har også lyst til å bruke tiden til å si at jeg er veldig glad for at komiteen enes om en felles merknad når det gjelder NDLA og dette med forlagene og den markedssituasjonen vi har i norsk skole hva gjelder læremidler. Det er viktig at vi sikrer – og at statsråden tar med seg – dette som en del av strategien som nå skal lages, at man analyserer den markedssituasjonen vi har, hvor vi har tradisjonelle aktører som har vært i lærebokmarkedet i mange, mange år, og som kobler sammen lærebøker og digitale læremidler, og som er i markedet, og så har vi NDLA, som er en gratis tjeneste i videregående opplæring som fylkeskommunene står for, og som også er i markedet, men at edtech-firmaene også får en plass her.

Jeg er bekymret for at i den situasjonen som er nå, vil vi ikke kunne oppnå mange av de målene vi har, fordi denne markedssituasjonen lager innlåsningsmekanismer, som økonomene ville kalle det. Det er uheldig, særlig fordi det rett og slett kan gå ut over elevene at lærerne ikke kan velge fritt det læremidlet som de mener er best i sitt fag. Det må de kunne gjøre – enten læremidlet er fra forlagene, fra NDLA eller fra edtech-firmaer av ulik karakter – og det er vår jobb å sikre at det markedet fungerer. Vi skal ikke lage lærebøker. Vi skal ikke ta beslutninger rundt omkring om hva den enkelte skole og den enkelte lærer skal bruke av digitale hjelpemidler, men vi må sørge for at rammebetingelsene er slik at lærerne kan gjøre det som er best for barna.

Norunn Tveiten Benestad (H) 11:45:29: Jeg er glad for hver anledning vi har i denne salen til å ta opp temaet digitalisering i skolen, og nå er jeg glad for at det igjen er på agendaen.

Nå arbeider regjeringa med en nasjonal strategi, som vi nettopp hørte kunnskapsministeren fortelle, og det er bra. Skal vi lykkes med å gi våre barn den opplæringen og kvaliteten i skoletilbudet som vil ruste dem for morgendagens oppgaver, må vi selvsagt bruke de muligheter teknologien gir, og jeg synes representanten Aasen hadde et godt illustrativt eksempel på nye muligheter. Jeg vil gjerne peke på tre områder som er viktige, og som må ligge til grunn for en god implementering av digital teknologi i skolen.

Det handler for det første om lærernes digitale kompetanse og læringssyn. Dersom dette ikke vektlegges i lærerutdanningen, stiller lærerne dårlig forberedt når de kommer i klasserommet. Jeg er derfor veldig godt fornøyd med at Senter for IKT skal ha et nært samarbeid med lærerutdanningsinstitusjonene for å sikre den profesjonsfaglige digitale kompetansen, og at den forsterkes i den nye lærerutdanningen.

Det andre handler selvfølgelig om skolens digitale infrastruktur, både utstyr og bredbåndsdekning. Og med minfeide.no, som nylig er lansert, har Skole-Norge tatt et godt skritt framover for å legge til rette for en effektiv og digital skolehverdag, både for skoleeiere, for lærere, for elever og for foreldre. Det har flere vært inne på. Og det er også en viktig forutsetning for å legge til rette for at de gode læremidlene og verktøyene kan gjøres tilgjengelige for elever og lærere.

Her er vi ved mitt tredje poeng. Dersom vi skal lykkes med en god digital strategi, implementere gode teknologiske løsninger og utvikle en god kultur for bruk av digitale hjelpemidler og læringsverktøy i skolene våre, må det også legges til rette for at det utvikles et sterkere digitalt læremiddelmarked. Skolene og lærerne må – som representanten Aasen også var inne på – ha friheten til å velge de læremidler som fungerer best i undervisningen til enhver tid, enten de er analoge eller digitale. Og det er vår oppgave å sørge for at konkurransevilkårene legger til rette for at det produseres og utvikles læremidler med god kvalitet i alle format.

I Høyre mener vi det skjer best i konkurranse, der markedet fungerer godt. Vi tror at minfeide.no kan gi enda bedre muligheter og videreutvikles, og at det har et større potensial som en felles tilgangsportal for tilgjengeliggjøring av læremidler. Jeg håper det kan komme en neste utviklingsfase her.

Bente Thorsen (FrP) [11:48:19]: Jeg har lyst til å holde fram at det skjer mye positivt innen digitalisering i norsk skole. I min hjemkommune, Karmøy kommune, satser kommunepolitikerne systematisk på IKT i skolen – og ros til dem for det. Karmøy-skolen har et prosjekt gående i samarbeid med Rikt AS om digitale læremidler i skolen. Gjennom bruk av iPad og koding i skolen og det å tilføre lærerne kompetanse, både enkeltvis og gjennom samarbeid i nettverk med skolene som er i prosjektet, arbeides det systematisk med digitalisering.

Lærerne gir veldig positive tilbakemeldinger fra de skolene som har brukt iPad i undervisningen. De sier at de sparer tid, og at det er mye større sømløshet mellom digitalt og analogt arbeid. Det er langt bedre muligheter for kreativ utfoldelse, uavhengig av fag. Elever produserer mer tekst, bilder, film og animasjon, og iPad løfter svake elever og gir økte utfordringer til sterke elever. Med iPad som verktøy får elevene tilrettelagt undervisning og hurtig tilbakemelding. iPad gjør læringsprosessene enklere og terskelen til kunnskap lavere. iPad er et veldig bra personlig læringsverktøy, hevdes det også. Dette støtter fullt opp om Aasens beskrivelse av effekten av digitale læremidler.

Lærerne sier også at digitale verktøy i skolen handler om mye mer enn digital kompetanse. Elever blomstrer fordi de finner veien til læringsglede. Når elevene får oppleve mestring, øker motivasjonen. Når de får utfolde seg på plattformer som gir den forventede effekten, slippes skaperlysten og kreativiteten fram. Resultatet er vesentlig bedre fokus, motivasjon og et økt læringstrykk.

Lærerne er svært positive. De lærerne som har vært med på en rekke kurs, sier at de har vært med på en fantastisk reise som har åpnet opp for å tenke undervisning på en mer kreativ måte, og som skaper motivasjon og engasjement hos lærerne. Lærerne viser til at Rikt AS viser oss hvordan vi skal utvikle praksisen, men de er tydelige på at Karmøy-skolen selv må gjøre jobben. De er også tydelige på at de må trene mye og bygge lag, både innad på skolene og på tvers av skolene, for å nå målet om økt læring. Når skolene er ferdige med kursrekken, går de derfor inn i et nettverk på tvers av skoler med det målet å bli bedre sammen.

Dette viser at det til tross for en manglende nasjonal IKT-strategi skjer mye positivt både i Karmøy-skolen og tilsvarende i mange andre skoler i Norge. Dette er takket være lokale politikere som satser, og ikke minst engasjerte lærere som også får et sterkt eierforhold til sin egen utarbeidede IKT-strategi. Og jeg ser fram til regjeringens IKT-strategi, som jeg forventer vil ivareta det lokale engasjementet, eierskapet til økt digitalisering, samtidig som det viser en offensiv satsing på dette feltet.