Stortinget - Møte tirsdag den 14. februar 2017

Dato: 14.02.2017
President: Marit Nybakk

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [11:56:58]

Interpellasjon fra representanten Marianne Aasen til kunnskapsministeren: «Stadig flere nordmenn tar utdanning i utlandet, noe som er en villet utvikling. Samtidig er det mange med utdanning som kommer til Norge, fra EØS-land eller fra land utenfor Europa. Ofte er dette mennesker som har kompetanse på områder hvor Norge mangler fagfolk. Det kan være ulike yrkesfagutdanninger eller på universitetsnivå. Ofte kreves det kvalitetssikring og godkjenning av mange utdanninger, noe som er betryggende. Særlig gjelder det ulike fag innen helse- og omsorgssektoren eller mer tekniske fag. Samtidig er det uheldig om skrankene blir så høye for godkjenning av utenlandsk utdanning at det å ta den samme utdanningen i et norsk system i praksis blir eneste farbare vei. Det er kostbart og tidkrevende og bør unngås. Er statsråden enig i at dette er en utfordring, og hva vil han gjøre for å forenkle disse godkjenningsprosessene betydelig»?

Talere

Ruth Grung (A) []: Norge har en åpen økonomi. Vi oppfordrer unge til å reise ut og ta enten hele eller deler av utdanningen sin i utlandet. Internasjonalisering bidrar til å berike fagmiljøene, heve kvaliteten og øke innovasjonskraften. Vi får nye medborgere som ønsker å bruke sin kompetanse og bidra aktivt i samfunnet. Det kan enten være familiemedlemmer til personer som har fått jobb i Norge, eller flyktninger.

I mange år har vi manglet helsepersonell. Helsepersonell med utenlandsk utdanning utgjør en betydelig andel av dem som søker og gis norsk autorisasjon. De representerer verdifull arbeidskraft og kompetanse i norsk helse- og omsorgstjeneste. Andelen utenlandske overleger har økt kraftig og utgjør i dag 21,3 pst. av overlegene i norske sykehus. 39 pst. av spesialistlegegodkjenningene i perioden 1997–2014 var konverteringer fra EU/EØS. Av de 450 psykologene som fikk autorisasjon i 2015, var kun 276 utdannet i Norge. 103 var utdannet i Danmark, 3l i Sverige og 12 i Ungarn. Resten var spredt på veldig mange ulike land. Over halvparten av farmasøytene som fikk autorisasjon i fjor, hadde utdanning fra andre land.

Våren 2015 behandlet Stortinget Prop. 99 L for 2014–2015, Endringer i helsepersonelloven mv. (vilkår for autorisasjon). Målet med endringene er en autorisasjonsordning som sikrer at helsepersonell har nødvendige kvalifikasjoner for å kunne utøve yrket i Norge, men loven skal også sørge for god rettssikkerhet for søkerne. Det er Helsedirektoratet som er autorisasjonsmyndighet. For søkere fra land utenfor EØS er det utformet en ny autorisasjonsordning med vekt på søkernes behov for forutsigbarhet. Grunnvilkår er at søkere med utenlandsk utdanning og kvalifikasjoner skal være jevngode med tilsvarende norsk utdanning og oppfylle tilleggskrav som språkkrav, praktisk fagprøve, kurs i nasjonale fag og kurs i legemiddelhåndtering.

Vi trodde at vi nå hadde fått på plass gode rammer for et mer forutsigbart, effektivt og transparent system for godkjenning av helseutdanninger, der man også tilbød relevant tilleggsutdanning, samtidig som vi tok hensyn til det totale kapasitetsbehovet for praksis og veiledning i de norske helseutdanningene. Men via media og direkte kontakt får vi innblikk i en virkelighet der mange enkeltmennesker dessverre møter det man kan kalle Kafka-lignende systemer. De opplever stor uvisshet og at livet deres blir satt på vent.

I høst fikk vi kjennskap til alle de unge norske studentene med master fra universitetet ELTE i Ungarn, som siden 2003 har fått godkjent psykologlisens i Norge. Men så uten forvarsel fikk 28 nyutdannede studenter i fjor avslag på lisens til å kvalifisere seg til klinisk psykolog. Helsedirektoratet hadde endret praksis. Studentene venter fortsatt på konkret informasjon om hva som skal til for å få utdannelsen godkjent. Før jul i 2016 presiserte Helsedirektoratet at de ikke har en løsning på hvordan de tidligere psykologistudentene som har gått ved ELTE og begynt i veiledet jobb med lisens, skal få utstedt autorisasjon. Helsedirektoratet sier de jobber med å finne en løsning på saken.

En tidligere norsk psykologistudent ved det ungarske universitetet ELTE har klaget inn Helsedirektoratets nye praksis til ESA. Den europeiske overvåkningsmyndigheten har henvendt seg til norske myndigheter med spørsmål om hvorfor de nekter tidligere psykologistudenter fra ELTE arbeidslisens i Norge. Klageren mener Norge bryter med yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 13. ESA viser i brevet til at en løsning med en kvalifiseringsperiode eller en test er vanlig å kreve dersom utdanningen er over ett år kortere enn den utdanningen som den sammenlignes med, i et EØS-land. Norge har svarfrist til 1. mars. Studentene som har klaget på avslaget på lisens, har fått beskjed om at de også vil få svar i mars.

Det er viktig å presisere at vi ikke skal fire på kvalitetskravene til å få autorisasjon til å praktisere i Norge. Men ungdom som tar utdanning i utlandet, har krav på en viss forutsigbarhet. Det er uakseptabelt at flere hundre norske ungdommer opplever å bli lurt. De står i en situasjon der de har kastet bort verdifulle år og penger på noe de ikke kan bruke i Norge. På den andre siden er realiteten at vi trenger flere psykologer. Dersom det viser seg at det er store forskjeller mellom den norske og den ungarske utdanningen, bør det være mulig å lage ordninger med tilleggsutdanning for dem som har tatt flere års utdanning i Ungarn, og informere dem som nylig har begynt, om at utdanningen ikke vil kvalifisere til klinisk psykolog i Norge.

Vi vet også at norske studenter har god betalingsevne og derfor betraktes som attraktive for mange utdanningsinstitusjoner i utlandet og egentlig også for private skoler i Norge. Det bør derfor utformes effektive informasjonsordninger, slik at studentene kan stille kritiske spørsmål til hvordan utdanningsstedene markedsfører seg.

Vi har tidligere hatt saker med sykepleiere som har tatt utdanning i Australia. Det ble løst for de fleste ved at Høgskolen i Oslo og Akershus tilrettela for en tilleggsutdanning.

Så registrerer vi at mange tar helseutdanning i flere land. Antall legestudenter i utlandet øker. Hvilken kvalitetssikring har vi for å vurdere utenlandsk utdanning? Er det utdanningsstedene eller er det profesjonene som er involvert? Hvordan sikrer man faglighet og ikke profesjonsproteksjonisme? Den ungarske utdanningen har kvalifisert til lisens i over 13 år. Hvilke systemer har vi for å følge opp godkjenninger, og hvilke prosedyrer har vi når norske fagplaner blir revidert? Hvordan sørger vi for å informere alle de norske studentene som tar helseutdanning i utlandet? Vi har oversikt over dem som har lån i Lånekassen. Hvordan organiserer vi oss for å tilby relevant tilleggskompetanse som fører fram til autorisasjon?

En annen sak som har engasjert meg sterkt i det siste, er saken om en ung, syrisk tannlege som i tre år og tre måneder har innrettet seg etter all den veiledningen han har fått, for å få mulighet til å praktisere som tannlege i Norge og bidra i vårt samfunn. Han har fem års universitetsutdanning og tre års praksis fra hjemlandet. Helsedirektoratet gjorde en feil i det første avslaget, slik at han ikke ble vurdert som kvalifisert søker til Kvalifiseringsprogrammet. Universitetet i Bergen har fått nasjonale midler til å utvikle et kvalifiseringsprogram for tannleger med utdanning utenfor EU/EØS-området. Kurset på ett og et halvt år startet nå i januar. Feilen fra Helsedirektoratet ble rettet opp i januar. Jeg prøvde å hjelpe ham med å få vurdert søknaden på nytt. Kurset har plass til ti kandidater, det var to ledige plasser, og det er fortsatt to ledige plasser. Universitetet avslo like før helgen på nytt og begrunnet det med ren formalisme om likebehandling. Jeg mener at det bør være en del av universitetenes samfunnsansvar å bidra aktivt til at flyktninger blir raskt integrert.

Mener ministrene at Universitetet i Bergens byråkratiske holdning og manglende evne til å være løsningsorientert er et representativt uttrykk for regjeringens integreringspolitikk og fornuftig bruk av fellesskapets ressurser?

Det viser seg at Sverige har utviklet mer effektive systemer, til tross for at de har tatt imot langt flere flyktninger enn oss. Så kanskje vi kan lære litt av Sverige. To av studiekameratene til den syriske tannlegen havnet i Sverige. Den ene har fått autorisasjon, og den andre – jeg må presisere at de to kom til Sverige etter ham som kom til Norge – har praksis hos en svensk tannlege og har et halvt år igjen av det svenske kvalifiseringsprogrammet. Med svensk autorisasjon kan de også praktisere i Norge. Bergens Tidende, som har skrevet om den syriske tannlegen, har kontaktet de to i Sverige, som beskrev flyktningen som havnet i Norge, som en av de dyktigste på kullet.

Spørsmålet er: Hva vil statsrådene gjøre for at Norge skal få et mer tjenlig system for godkjenning av helseutdanning fra andre land?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er enig med representanten Grung i at helsepersonell med utdanning og arbeidserfaring fra andre deler av verden er positivt for våre fagmiljøer. De kan gi oss nye perspektiver, og det kan bidra til at norsk helse- og omsorgstjeneste blir enda bedre. Jeg er også enig i viktigheten av å ha gode systemer for å vurdere søknader om autorisasjon.

For ordens skyld vil jeg poengtere at mitt svar naturlig nok omhandler godkjenningsordninger for helsepersonell.

Pasientsikkerhet er et viktig anliggende også for regjeringen. Vi må være trygge på at helsepersonell som arbeider i Norge, har den kompetansen som forventes og er nødvendig for de ulike gruppene.

Målet med godkjenningsordningene for helsepersonell i Norge er å ivareta pasientens sikkerhet, bidra til god kvalitet på helsetjenestene og bidra til at befolkningen har tillit til både tjenestene og helsepersonellet.

Vi ønsker å skape pasientens helsetjeneste. Og vi vet at kvalitet og pasientsikkerhetshensyn er viktig for å nå dette målet. Videre utvikling av helsetjenestene våre, med pasienten som aktiv deltaker, fordrer at befolkningen har tillit til helsetjenestene og til helsepersonellet.

Det er flere veier å gå for å få norsk autorisasjon. Ikke bare søkere med norsk utdanning, men også søkere med utdanning fra andre EU/EØS-land og utdanning fra land utenfor Europa kan søke og få autorisasjon. Men alle utdanninger – både norske og utenlandske – må vurderes og godkjennes etter gjeldende regelverk.

For søkere som er utdannet i et EU/EØS-land, gjelder særskilte EU-regler. En forutsetning for å få rett til godkjenning etter disse reglene er at utdanningen er godkjent i utdanningslandet. Noen yrker er såkalt harmoniserte. Det innebærer at en som har utdanning som lege, tannlege, sykepleier, jordmor eller provisorfarmasøyt fra et EU/EØS-land, har rett til autorisasjon basert på fullført utdanning. For andre helseyrker blir derimot utdanningenes varighet, innhold og nivå sammenlignet med utdanningen i Norge.

For søkere som er utdannet utenfor EU/EØS, baseres også godkjenning på en sammenligning med tilsvarende norsk utdanning. Søkere må ha fullført en helsefaglig utdanning som er jevngod med den tilsvarende norske utdanningen, eller som sammen med tilleggsutdanning eller yrkeserfaring har gitt søkeren nødvendig kyndighet. Dette betyr at søkeren kanskje må kvalifisere seg ytterligere for å få autorisasjon, f.eks. ved å ta mer utdanning. For enkelte kan det være mulig å søke opptak ved et norsk lærested og deretter søke fritak i enkelte fag som allerede er dekket i den utenlandske utdanningen.

Det er Helsedirektoratet som har ansvar for å vurdere søknader om autorisasjon. Tidspunktet for sammenligning mellom utdanningene er det samme som tidspunktet når det søkes autorisasjon etter avsluttet utdanning. Grunnlaget for sammenligningen er bl.a. rammeplaner og fagplaner for norsk utdanning. Etterprøvbarheten er sikret ved at alle vedtak er skriftlige og begrunnet, og ved at søker har mulighet for å klage på autorisasjonsmyndighetens vedtak.

Fordi utdanningene varierer, ikke bare mellom ulike land, men også mellom læresteder og ikke minst over tid, gir Helsedirektoratet ikke godkjenning før utdanningen er avsluttet.

Ifølge Helsedirektoratet får hver søknad en konkret og individuell behandling basert på dokumentasjonen som søkeren har vedlagt. Det er mange forhold som spiller inn, og som kan føre til ulike vurderinger og utfall. Av og til kan søkere fra samme studiested ha studert på forskjellige tidspunkt, og utdanningen kan ha blitt endret. Noen kan f.eks. ha bachelorgrad fra ett lærested og mastergrad fra et annet. I slike tilfeller kan to søkere med vitnemål fra samme utdanningssted ha forskjeller i sin utdanning. I tillegg kan søkere ha valgt ulike fagretninger, noen kan ha tilleggsutdanning og/eller praksis, og slike forhold kan bidra til noe ulikt utfall på søknad om autorisasjon.

Det er riktig at Sverige og Norge har ulike lovverk og har valgt noe ulike ordninger for autorisasjon av helsepersonell med utdanning fra utlandet. Jeg kan ikke kommentere i detalj hvorvidt Sverige godkjenner utdanning som ikke blir godkjent i Norge.

En sak som ble omtalt i media i fjor høst, og som representanten Grung viser til, er søkere som har studert psykologi ved et universitet i Ungarn. Disse søkerne har ikke fått lisens eller autorisasjon som psykolog fordi utdanningen ikke inneholder tilstrekkelig klinisk praksis, og derfor heller ikke gir rett til godkjenning som klinisk psykolog i Ungarn.

Det arbeides kontinuerlig med å få et bedre system for autorisasjon av helsepersonell, inkludert raskere behandling av søknadene. Samtidig skal vi ikke underslå at dette er et svært krevende område. Flere tiltak er iverksatt for å forbedre ordningen. Elektronisk søknadsprosess for søknader om autorisasjon og lisens er tatt i bruk. Digitalisert søknadsprosess er med på å sikre at kontakten med søkerne og behandlingen av søknader om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning skjer mer effektivt og med best mulig kvalitet.

Fra januar 2016 ble Statens autorisasjonskontor for helsepersonell integrert i Helsedirektoratet. Innlemmingen skal bidra til en mer helhetlig ivaretakelse av autorisasjon og godkjenning av helsepersonell. Godkjenningsprosessen ses nå bedre i sammenheng med personellplanlegging, spesialistutdanninger, spesialistgodkjenning og kompetansebehov i helsetjenestene. Saksbehandlingen skal tilse at søkere som får autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, har nødvendige kvalifikasjoner, og at søknadene deres behandles etter gjeldende regelverk.

Det arbeides også med å få på plass et europeisk profesjonskort for sykepleiere, provisorfarmasøyter og fysioterapeuter. Det elektroniske sertifikatet vil bekrefte søkerens yrkeskvalifikasjoner, og er ment å forenkle arbeidet med dokumentasjon for EØS-utdannede som søker autorisasjon.

Når det gjelder kompletterende utdanning, er det igangsatt tilbud. Dette er imidlertid et utfordrende område på grunn av svært ulike forhold i de ulike landene. Det er utviklet et tilbud om komplementær utdanning for sykepleiere som har sykepleierutdanning fra hjemlandet – særlig gjelder dette innvandrere med fluktbakgrunn. Tilbudet gjelder dem som har fått avslag på autorisasjon på grunn av mindre mangler ved utdanningen. Disse får tilbud om komplementær utdanning, inkludert praksis, og vil deretter kunne søke Helsedirektoratet om å gå videre til andre trinn i autorisasjonsprosessen. Alternativet for disse ville ha vært å ta hele sykepleierutdanningen på nytt i Norge.

Universitetet i Bergen har siden 1999 arrangert et kvalifiseringsprogram for tannleger med utdanning fra land utenfor EU/EØS-området. Programmet ble etablert som et integreringstiltak for utenlandske tannleger bosatt i Norge. Kvalifiseringsprogrammet har som mål å sammenligne oppnådd odontologisk kompetanse utenfor EU/EØS-området med norsk, integrert master i odontologi. Hensikten er at de skal kunne oppnå norsk autorisasjon som tannlege.

Høgskolen i Oslo og Akershus tilbyr også et studium i temaer som mange sykepleiere med utdanning fra land utenfor EU/EØS-området har mangler i. Studiet kom i stand i samarbeid mellom helse- og utdanningssektoren.

Jeg vil også kort nevne at Helsedirektoratet jobber med informasjonstiltak rettet mot studiesteder og studenter. De samarbeider med aktører som Lånekassen, NOKUT og ANSA om god og tidlig informasjon til dem som vurderer eller velger å studere i utlandet. Alle som har til hensikt å studere til et helseyrke i EU/EØS-området som krever autorisasjon i Norge, anbefales å undersøke om utdanningen gir rett til autorisasjon i tilsvarende yrke i utdanningslandet før de starter på studiet.

Det er de siste årene iverksatt flere tiltak for å bedre systemet for autorisasjon av helsepersonell. Det er viktig at dette arbeidet fortsetter. Helsepersonell som har utdanning fra andre land, skal få sine søknader om autorisasjon behandlet riktig og rettferdig, men også på en måte som bidrar til at pasientsikkerheten ivaretas. Det er det aller viktigste hensynet.

Marianne Aasen (A) []: Jeg har en grunnleggende tro på at alle mennesker ønsker å bidra til det felleskapet de tilhører. De ønsker å jobbe, tjene penger, leve selvstendige liv, forsørge seg selv, bruke sine evner, oppleve mestring og lykkes med det de kan.

Det er også slik at selv om mange tror at vi i Norge er rike fordi vi har olje, gass og penger i banken, er den viktigste økonomiske ressursen vi har, nemlig de menneskene som bor her med sin kompetanse, sin kunnskap og den evnen det gir til å løse oppgaver og skape verdier. Menneskene som lever i landet vårt, er vår viktigste ressurs. Derfor satser vi så kraftig på kunnskap, utdanning, kompetanse og forskning.

Samtidig: Vi lever i en tid hvor folk reiser, flytter og immigrerer. Nordmenn, som mange andre, bor, jobber og studerer i et annet land. Vi oppfordrer nettopp til det, å reise ut i studietiden, fordi vi ønsker økt internasjonalisering. Derfor tar mange studenter deler av studiet i utlandet.

Det kommer dessuten folk til Norge som flykter fra noe, men som ofte ikke hadde planlagt et liv i et annet land enn sitt hjemland. Deres utdanningsbakgrunn er lokal og nasjonal, og ikke sjeldent vanskelig å dokumentere på grunn av krig og konflikt.

Noen kommer også for å søke arbeid fordi vi har ledige jobber i noen bransjer. Svært mange av disse menneskene med utenlandsk bakgrunn kan noe, og de ønsker å bruke den kunnskapen og den kompetansen de har. Dessuten er det svært gunstig for samfunnet å få disse i arbeid så raskt som mulig. Men de møter et system som er vanskelig – for vanskelig.

Hvordan er så dette systemet? Jeg velger å sitere Produktivitetskommisjonen, som regjeringen selv nedsatte, og som er mitt inntrykk at regjeringen ofte lytter til:

«Systemet for godkjenning og autorisasjon kan også være vanskelig å forholde seg til, særlig for innvandrere, men også for studenter som tar utdanning utenfor EØS-området. Per nå er det 18 ulike kontorer som har ansvar for å behandle autorisasjonssøknader. Det foreligger ikke en felles internettportal eller et sted man kan henvende seg til, men hver enkelt må lete seg fram til riktig instans. De ulike kontorene er i tillegg underlagt 12 forskjellige departementer, noe som kan skape store koordineringsutfordringer. Det virker som regelverket for godkjenning håndheves noe forskjellig mellom kontorene, der særlig godkjenningskontoret for helsepersonell later til å være strengere enn i våre naboland.»

Både Produktivitetskommisjonen og NOKUT er tydelige på at autorisasjonsordningene framstår som lite fleksible. Det er vanskelig for dem som har utdanning fra utlandet, å fylle på en utdanning med det de trenger for å få den godkjent. Dette bidrar til at flere ikke får benyttet den formelle kompetansen de har fra utlandet.

Stortinget har vedtatt at Regjeringen skal gå gjennom systemet for godkjenning av utenlandsk utdanning – det samme som Produktivitetskommisjonen anbefalte, og som NOKUT går inn for. I tillegg er det verdt å nevne at det ble laget en ekstern rapport i 2009 på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet som skrev følgende om godkjenning av utenlandsk kompetanse, at den:

«fremstår som fragmentert, uoversiktlig og det synes å mangle en overordnet nasjonal strategi for godkjenningsfeltet.»

Tiden for å gjøre noe er i realiteten overmoden.

Det er 26 år siden godkjenningsordningene for utenlandsk kompetanse var gjenstand for en større gjennomgang. Siden den gang har mye skjedd både på arbeidsmarkedet, innen utdanningssystemet og på antallet som flytter til og fra Norge. Vi har rett og slett andre behov i dag enn den gang.

Det må også legges bedre til rette for at folk skal kunne komplettere utdanningen sin. Det er viktig for dem som mangler praksis eller noen fag for å kunne sertifiseres for å jobbe i et lovregulert yrke i Norge. I dag er det vanskelig å få gjennomført systematisk kompletterende utdanning.

En del studenter tar også hele utdanningen sin i utlandet. Det sparer Norge penger på og sikrer at vi får nødvendig tilgang på leger, psykologer og kiropraktorer, f.eks. Vi har i den siste tiden hatt et par eksempler på uheldige saker hvor godkjenning plutselig er trukket tilbake, og studentene blir sittende med svarteper. Sånn kan vi ikke ha det når målet er å få flere studenter til å ta utdanning i utlandet. Jeg forventer at regjeringen på generell basis sikrer forutsigbarhet for alle norske studenter i utlandet, og at de kan bruke utdanningen sin i Norge. De to siste sakene har ført til mye uro.

Men så kan utdanningene endre seg, selvfølgelig, etter at studentene har reist ut. Det kan få konsekvenser for godkjenning, men da er det meget viktig at man har en overgangsordning på plass, jf. Ungarn-saken, som har vært nevnt tidligere av representanten Grung og statsråd Høie.

Hvordan vil så regjeringen løse dette? Jeg ser dessuten utfordringer med at ansvaret for dette er spredt til så mange departementer. Bare av den grunn er det vanskelig å finne vilje eller evne til å koordinere overgangsordningene. Det er for øvrig derfor vi har bedt to statsråder komme hit i dag.

Når det gjelder dette med psykologer, har jeg forstått det slik at det er de fire universitetene som utdanner psykologer i Norge, som nå på oppdrag fra Helsedirektoratet skal gå inn og godkjenne ungarsk utdanning. Da tillater jeg meg å spørre: Hvorfor det? Bør ikke andre enn norske miljøer vurdere dette, som er mer uhildet? Det er slik man vanligvis gjør det når man sjekker kvalitet i akademia – man sjekker det ikke selv, man lar andre land vurdere kompetansen.

Vi har dessuten en ekstra utfordring etter budsjettvedtakene før jul, hvor NOKUT fikk 10 mill. kr i kutt. Samtidig øker antall saker hos NOKUT kraftig, særlig fra flyktninger med bakgrunn fra Syria. Dokumentert utdanning er viktig. Avtalen om integrering som ble gjort her i Stortinget, vil jeg minne om, og det ble også lansert en akademisk dugnad hvor mange studiesteder opprettet studieplasser for å få kompletterende utdanningstilbud, men det krever at staten stiller opp med penger for godkjenning, for vi ønsker å få folk i jobb.

Hva er konsekvensen? Faktisk er det at studieplasser for nettopp kompletterende undervisning vil stå tomme. Høgskolen i Oslo og Akershus har varslet det. Så hvorfor kommer dette kuttet? Begrunnelsen er at man forventet nedgang i antall asylankomster i 2017. Den begrunnelsen er litt hul, og det er fordi det tar tid før flyktningene starter jobbsøk eller høyere utdanning. Det er ikke det første de gjør idet de kommer inn og søker om asyl – det tar tid. Mange av dem som kom i 2015, søker nå.

Vi risikerer dermed at folk får satt livet sitt på vent. Dette er unødvendig fordi det fører til at de kommer senere i jobb – senere i utdanning, senere i jobb. På Høgskolen i Oslo og Akershus har de gjort noen forsiktige beregninger knyttet til dette basert på tall fra Sverige. Hvis det er sånn at 175 personer med bakgrunn som flyktning etablerer seg på arbeidsmarkedet én måned tidligere, vil den samfunnsmessige besparelsen være på rundt 10 mill. kr. Og det er jo det kuttet som NOKUT fikk for 2017. NOKUT-kuttet er derfor en veldig kostbar innsparing.

Investeringer i kompetanse lønner seg. Brochmann II-utvalget la nylig fram en rapport hvor de skriver ganske tydelig at innvandrere med utdanning vi tar i bruk, gir Norge mer samfunnsøkonomisk gevinst.

Norge trenger kvalifisert arbeidskraft, ikke minst i helseyrkene og i elektroyrkene, og det er typiske grupper som krever godkjenning og autorisasjon. Derfor er dette arbeidet svært viktig, for det blir en flaskehals. Men vi kan selvfølgelig ikke fire på kravene – vi trenger dem for å verne sikkerheten i samfunnet vårt. Kun folk som virkelig er kvalifisert, skal utøve et yrke som krever godkjenning eller autorisasjon, men samtidig må vi sikre at folk får brukt det de kan. Min påstand er at vi ennå ikke er i mål på akkurat dette.

Vi har et uoversiktlig system med lange og tunge prosesser og lite forutsigbarhet, og det gjør det vanskelig for mange av disse menneskene det gjelder. Altfor mange ender opp i jobber som de er overkvalifisert for. Dette gjelder både høyere utdanning og yrkeskvalifikasjoner. Dette problemet kommer til å øke.

Antallet personer med utenlandsk kompetanse i samfunnet stiger. Ved inngangen til 2015 var det 13 pst. av befolkningen som hadde innvandrerbakgrunn, som er ganske mange. I tillegg vil det stige ytterligere i årene som kommer. Da er det viktig å legge godt til rette for at deres kompetanse blir tatt i bruk. Jeg etterlyser derfor en strategi med en gjennomgang og en strømlinjeforming av godkjenningsordningene. Det vil være svært viktig og helt nødvendig å få gjort det.

Når kommer den?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg vil begynne med å si tusen takk til representantene Grung og Aasen for det som er et veldig viktig inspirasjonstema. Jeg kan ikke si meg enig i alt som er sagt, selvfølgelig, men veldig mye av virkelighetsbeskrivelsen er jeg enig i, også at dette er et område hvor vi har mye igjen å gjøre. Men når representanten Aasen etterlyser en strategi, vil jeg likevel – som jeg skal bruke resten av innlegget på – argumentere for at regjeringen nå ikke er der at vi trenger en strategi, vi er der at vi må gjennomføre, og er i gang med å gjennomføre, de tiltakene vi allerede har lansert. Jeg skal si litt mer om det.

Det er et veldig relevant spørsmål hvordan personer som har utdanning fra utlandet, får godkjent sin utdanning i Norge. Det er viktig at de kan bruke kompetansen inn i det norske arbeidslivet. Representanten Aasen ser utfordringer med dagens system og spør om det er mulig med forenklinger for brukerne, bl.a. for at flere studenter tar hele eller deler av utdanningen sin i utlandet. De bidrar da etterpå inn i det norske samfunnet med en kompetanse og kulturforståelse Norge har behov for. Dessuten har vi hatt en innvandring og en flyktningstrøm som både Norge og Europa har fått føle. Det bidrar også til å sette godkjenningsordningene under press, da de ønsker å få vurdert sin medbrakte utdanning.

Som jeg sa, er jeg glad for dette spørsmålet – eller disse interpellasjonene, må jeg vel si – for vi har siden vi kom inn i regjering, arbeidet målrettet for å forbedre og forenkle godkjenningsordningene, og vi har holdt på med det i tre år.

I Norge er det flere ordninger for godkjenning, avhengig av nivået på utdanningen, behovet til den enkelte og arbeidslivet. Jeg vil bare for ordens skyld understreke at det i Norge ikke er et generelt krav om at man skal ha godkjent en utenlandsk utdanning for å få tillatelse til å jobbe. For en gruppe på om lag 170 regulerte yrker er det imidlertid krav om godkjenning eller autorisasjon av yrkeskvalifikasjoner for å kunne utøve yrket i Norge. Dette gjelder f.eks. helseyrker, lærere og heismontører.

Når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning, må det skilles mellom generelle godkjenningsordninger og godkjenning for yrkesutøvelse i lovregulerte yrker, der det kreves autorisasjon for å utføre et yrke.

NOKUT er ansvarlig for generell godkjenning av høyere utenlandsk utdanning. Dette ansvaret har de hatt siden 2003, da de fikk det av daværende utdanningsminister Kristin Clemet. I min tid som kunnskapsminister har jeg opprettet to nye nasjonale godkjenningsordninger. I 2016 fikk NOKUT ansvaret for å opprette en ordning for å godkjenne utenlandsk fag- og yrkesopplæring på videregående skoles nivå, og i 2017 har de også fått ansvaret for en ordning for godkjenning av utenlandsk fagskoleutdanning. Vi fikk bl.a. innspill fra partene i arbeidslivet om at det var sterkt ønsket. Generell godkjenning innebærer at NOKUT vurderer den utenlandske utdanningen opp mot det norske utdanningssystemet, verifiserer papirer etc. og utsteder bevis på utdanningens nivå og lengde, og eventuelt grad. Men det er fortsatt lærestedene selv som har ansvar for den faglige godkjenningen, både med tanke på videre studier og vurdering av det faglige innholdet i utdanningen – et punkt som representanten Aasen problematiserte.

Generelle godkjenningsordninger på nasjonalt nivå for fagskoler og fag- og yrkesopplæring har faktisk ikke eksistert før. Dette er i seg selv en betydelig forenkling for søkere, som med dette har ett nasjonalt organ å henvende seg til. Det var på høy tid at vi fikk et heldekkende godkjenningssystem på alle utdanningsnivåer i Norge. Dermed har vi samlet all generell godkjenning av utenlandsk utdanning i ett kompetansemiljø. I tillegg til at NOKUT har ansvaret for godkjenningsordninger, har de også et nasjonalt ansvar for informasjon om alle typer godkjenninger, inkludert de som er i lovregulerte yrker, herunder sektoren som statsråd Høie har ansvar for. Dette gjelder både EUs direktiv for godkjenning av yrkesgodkjenning innen EU/EØS-området, og også utdanninger fra hele verden. Enhver som ønsker å få sin utenlandske utdanning vurdert, kan henvende seg til NOKUT. NOKUT vil enten vurdere utdanningen selv eller informere om rett instans for videre behandling. Dette siste er viktig. Som nyankommet flyktning/migrant til Norge kan det være vanskelig å orientere seg i godkjenningssystemet, og derfor har NOKUT en nasjonal veiledningsrolle for å vurdere hvilken instans som skal vurdere den medbrakte kompetansen. NOKUT har også ansvaret for den såkalte UVD-ordningen, en ordning for søkere som på grunn av situasjonen de er i, ikke kan verifisere hvilken utdanning de har. Dette er et viktig supplement til våre generelle godkjenningsordninger, som for øvrig har vakt internasjonal oppmerksomhet. Det er flere land som vurderer å innføre tilsvarende ordninger.

Når jeg først er inne på det internasjonale sporet, vil jeg informere om at jeg har tatt initiativ til en kartlegging og gjennomgang av hvilke godkjenningsordninger som eksisterer i de nordiske landene og selvstyrte områder, og en analyse av funnene. Norge har formannskapet i Nordisk ministerråd dette året, så det er med glede jeg på bakgrunn av denne undersøkelsen skal ta initiativ til å diskutere hvordan vi kan videreutvikle og forbedre våre godkjenningssystemer, bl.a. ved å lære av hverandres erfaringer.

Så kommer det som representanten Grungs interpellasjon berører, nemlig de lovregulerte yrkene. Her har også Kunnskapsdepartementet en rolle selv om vi ikke direkte eier instansene som godkjenner. Vi har gitt Altinn i oppdrag å lage en felles elektronisk søknadsportal. Den utvikles som en felles portal for bruker, uavhengig av hvilket yrke man søker godkjenning for, nettopp for at man skal slippe selv å finne frem i det som lett kan fremstå som en myriade av forskjellige portaler og sider. Selve saksbehandlingen skal fortsatt ligge hos den underliggende etat, som har både fagansvar og kompetanse, men kommunikasjonen kan foregå gjennom portalen. Det vil være en betydelig forenkling, og portalen vil være operativ innen utgangen av februar. For å forenkle systemet har jeg også bedt om at det skal være mulig for søkere uten personnummer eller ID-nummer å søke gjennom portalen. Parallelt har NOKUT fått i oppdrag å samle enhetlig informasjon på både norsk og engelsk om alle lovregulerte yrker, og søknadsprosessen knyttet til det enkelte yrke. Denne informasjonen skal også synliggjøres på den nevnte portalen.

Dette ble også omhandlet og var en viktig del av stortingsmeldingen Fra utenforskap til ny sjanse, den såkalte utenforskapsmeldingen. Flere av tiltakene i meldingen er rettet inn nettopp mot å tilrettelegge for at flere kan bruke sin medbrakte utenlandske kompetanse i arbeidslivet. Som oppfølging av stortingsmeldingen, som fikk bred politisk støtte, har NOKUT holdt kurs for Nav og øvrig førstelinjetjeneste i kommunene for at disse også skal ha oppdatert informasjon om systemet for godkjenning av utenlandsk utdanning. Det er også etablert en e-læringsplattform for denne type kurs.

Representanten Aasen spør også – helt riktig – om det legges til rette for at personer med utenlandsk utdanning blir tilbudt å komplettere sin utdanning dersom den er mangelfull med tanke på å utøve et yrke. Det er et godt og viktig spørsmål. Som representanten Grung nevnte, ble det i kjølvannet av flyktningstrømmen etablert ordninger, det vil si tildelt midler, for at sykepleiere, lærere, ingeniører og teknologer som trengte å supplere utdanningen sin, fikk et kompletterende utdanningstilbud i Norge. Tanken er at dette skal bygges ut. Det er det noen utvalgte universiteter og høyskoler som tilrettelegger for i dag. I tillegg har også høyere læresteder ifølge universitets- og høyskoleloven et generelt ansvar for å vurdere utenlandsk utdanning for innpassing i videre studier. Jeg mener at den vurderingen er det – på lik linje med annen norsk utdanning fra norske institusjoner – universitets- og høgskoleinstitusjonene som må gjøre.

Jeg skal likevel være ærlig og innrømme at det er en utfordring at mange opplever det norske systemet for godkjenning som tungrodd og unødvendig strengt. Det kan også føre til at verdifull kompetanse som finnes i Norge, ikke blir tatt i bruk. Samtidig er det en balansegang, for arbeidsgivere og samfunnet for øvrig må også stole på de godkjenningene som gis. Derfor er det viktig at forenklinger som vi er for og jobber med – og vi må også gjøre mer – ikke går på bekostning av kvaliteten på selve dokumentasjonen. Videre er jeg også opptatt av at vi ikke skal innrette oss slik at mange som strengt tatt ikke trenger det, søker om godkjenning. Det er bare i forbindelse med praktisering av et yrke som er lovregulert at det er påkrevd med en autorisasjon. Flyktninger med en grad i f.eks. samfunnsvitenskap eller matematikk, med ingeniørutdanning, eller med erfaring/utdanning som bussjåfør eller frisør, kan også søke arbeid direkte hos arbeidsgiver uten å gå veien om NOKUT eller utdanningssystemet. Vi kan ikke lage et system som fratar dem muligheten til å få vurdert kompetansen sin, for å si det på den måten, men det er altså ikke obligatorisk. Det vil føre til en kraftig byråkratisering hvis det blir oppfattet som eller gjort obligatorisk.

Det er verdt å nevne at NOKUT også innenfor høyere utdanning har en turbo-ordning for arbeidsgivere, hvor de innenfor fem virkedager kan utarbeide en kort vurdering som beskriver om utdanning er godkjent i utdanningslandet, og i hvilken grad utdanningen tilsvarer utdanning i det norske systemet.

La meg helt til slutt også nevne at vi har tenkt å følge opp forslaget fra utenforskapsmeldingen om å etablere en tverrdepartemental gruppe for å se på muligheter for ytterligere forenklinger av dette systemet og arbeidet. Det er derfor jeg sier at vi ikke behøver en strategi nå. Vi må rett og slett sette i gang det arbeidet som nå er i ferd med å bli iverksatt, gjennom tett dialog med mine kollegaer i regjeringen.

Ruth Grung (A) []: Jeg vil takke medinterpellanten min, Marianne Aasen, og også takke for det som spesielt er blitt sagt av siste statsråd nå, om det vi opplever som en reell vilje til å ta tak for å redusere den tiden det tar å gi enkeltmennesker større forutsigbarhet. Det handler om enkeltmennesker som har valgt å utdanne seg til yrker som de ønsker å praktisere. Da tenker jeg spesielt på de norske som søker seg til utlandet. For dem som har en flyktningskjebne i tillegg til en utdanning, er det en del av den normaliserte tilværelsen å føle at også de kan bidra ved å kunne bruke yrket sitt. Tre og et halvt år er utrolig lenge å vente, uansett hvem det er snakk om, men spesielt når en er kommet til et helt nytt land, der en ikke alltid skjønner alt.

Statsråd Høie mente at studentene fra Ungarn har fått en god, transparent og faglig beskrivelse av hva de mangler. Det er jo ikke tilfellet ennå. De har fått vite at de fortsatt venter, men det kan være at det skjer parallelt med det arbeidet som pågår, at de fire universitetene som utdanner psykologer, vil se på hva som er innholdet i den utdanningen som er i Ungarn i dag, kontra tidligere. Men så er det bekymringsfullt når så mange – det er vel over 200 – som allerede har tatt utdanning i Ungarn, er blitt godkjent, har hatt praksis i Norge og dermed har fått autorisasjon. Har vi ikke hatt kvalitetssikring når de har passert, hvorfor skal det være så stor forskjell for dem som i dag tar utdanning?

Når det gjelder den syriske flyktningen: Jeg er helt enig i at vi trenger bedre samordning. Det jeg tror Sverige er bedre i, er nettopp tettere oppfølging med en gang flyktningene kommer, slik at de både får relevant praksis – slik som de syriske tannlegene i Sverige sammen med tilsvarende svenske tannleger – lærer språket og også får en tilbakemelding om hvilken kompetanse de har i forhold til kravene i Sverige, noe som sikkert kunne vært gjort på samme måte her i Norge. Men det svaret som Bergens Tidende fikk da de spurte Helsedirektoratet om hvorfor han manglet den ene setningen, som ville gjort ham kvalifisert til opptak på kvalifiseringsprogrammet, var at de visste at det var oppussing i Bergen – derfor skulle de ikke ta opp nye studenter. Det er vel grunnen til at han ikke kunne bli kvalifisert og få den setningen.

Avslutningsvis spurte jeg i innlegget mitt: Hvilke forventninger har statsrådene når det gjelder hvilken rolle universitetene skal spille for å få flere av flyktningene igjennom, slik at de får relevant praksis og utdanning?

Statsråd Bent Høie []: Det er et viktig tema interpellantene tar opp. Det må ikke stå igjen som et inntrykk at interpellantene ikke er fornøyd med dagens system, og at jeg og min statsrådskollega er fornøyd. Det er ikke situasjonen. Da hadde det ikke vært nødvendig å gjøre de ganske omfattende endringene som nå er iverksatt.

Det er imidlertid utfordrende å kommentere og ta stilling til enkelte saker, fordi – som jeg sa i min innledning – bakgrunnen for avgjørelsene i enkeltsakene ofte er svært komplisert, og den sammenligningen som gjøres i media når det gjelder enkeltsaker, er ikke nødvendigvis sammenlignbar, rett og slett fordi det f.eks. skjer endringer i utdanninger underveis. Det er slik at enkelte tar deler av studiene på andre utdanningssteder, og selv om en til slutt kommer ut fra samme studiested, betyr ikke det at hele studieløpet er foretatt på det samme studiestedet. Det er en viktig bunnplanke at de utdanningene som gir autorisasjon, er jevngode med de norske.

Jeg vil presisere at utdanningsgodkjenningen er kunnskapsministerens ansvarsområde, men autorisasjonen er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet.

Til situasjonen i saken fra Ungarn: Det er en situasjon der tilsvarende utdanning ikke gir autorisasjon i Ungarn, og tilsvarende utdanning gir heller ikke autorisasjon i Norge. Vi har også masterutdanninger i psykologi i Norge som ikke gir autorisasjon til å jobbe som psykolog – med den klinisk rettede utdanning og praksis som gir den type kompetanse. Det er også viktig å se at det er ulikt innhold i disse utdanningene.

Så er det slik at i dette systemet kan det bli gjort feil. Det betyr ikke at den feilen som blir gjort, blir mer riktig om den gjentas videre, men det er også den type forhold som direktoratet nå jobber med.

Det var behov for å gjøre større endringer. Det var også en av grunnene til at Statens autorisasjonskontor nå ligger under Helsedirektoratet, for å jobbe med å bidra til både bedre IKT-løsninger, elektronisk saksbehandling, større kompetansemiljø og bedre kvalitetssikring av de beslutningene som tas.

Marianne Aasen (A) []: Tusen takk til kollega Ruth Grung og de to statsrådene som stiller her i dag, for at vi får en god og grundig debatt om dette temaet. Jeg er av den oppfatning at dette er noe vi må ta ordentlig på alvor. Dette er en flaskehals av de store i samfunnet vårt.

Jeg har lyst til å kommentere kort innleggene. Det første gjelder helseautorisasjon. Der er det veldig lett å begrave seg i detaljer. Det kan vi gjøre med eksempler og i det vide og det brede. Jeg etterlyser et større perspektiv på dette. Er det den måten vi gjør det på nå, som er den rette? Burde vi ikke tenke ganske nytt? Burde vi ikke ta på alvor det som produktivitetskommisjonen, for å bruke den igjen, sier om at det er altfor mange kontorer som holder på med dette – 18 stykker i 12 departementer? Kanskje vi skal gjøre det helt annerledes og legge det ett sted? Er det nå engang slik – studiebarometret kom i forrige uke – at all norsk utdanning er så fremragende? Det er jo ikke det. Heller ikke innen helse. I tillegg vet vi – slik de skriver – at ved særlig godkjenningskontoret for helsepersonell later det til at man er mye strengere enn i andre land. Da er det klart at vi har en utfordring i Norge, som kanskje til og med er særegen, og som vi etter min oppfatning bør ta et større grep om.

Det andre gjelder NOKUT og kuttet på 10 mill. kr, som ikke ble tatt opp i noen av statsrådenes innlegg. Det er de som hele tiden – og som de som lyttet nøye etter, hørte – skal gjøre veldig mange av disse oppgavene. De har fått 10 mill. kr mindre, som de egentlig fikk i budsjettet for i fjor, for 2016, for å løse nettopp dette med flyktninger. Begrunnelsen for dette er hul. Jeg gjentar at jeg mener at den er hul, når det er akkurat nå disse flyktningene har behov for å få godkjent sin utdanning.

Når vi har jobbet med denne interpellasjonsdebatten, har vi sett misnøye hos arbeidstakerne, arbeidsgiverne, ANSA – blant alle dem vi har snakket med om disse tingene. NOKUT mener også det må gjøres viktige ting i forbindelse med dette. Det ble skrevet en bloggpost om dette i går. Dette er en sak som må løftes opp og bli noe annet enn en arbeidsgruppe på statssekretærnivå. Etter min oppfatning trenger vi en sak til Stortinget om dette, hvor man meisler ut en kurs, som viser at vi i mye større grad tar dette på alvor, rett og slett fordi behovet for å gjøre noe med det kommer til å øke. Det kommer til å være flere norske studenter som skal til utlandet. Det kommer til å komme flere, som de møter, kanskje gifter seg med og bosetter seg sammen med i Norge, med utdanning. Det kommer til å komme flere flyktninger. Det kommer til å komme flere til Norge for å jobbe, med andre utdanninger, og da må vi ta akkurat denne utfordringen mye mer på alvor – for vi står med et litt gammeldags system som hører til i fortida og ikke i framtida.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Hvis vi er enige – og det er vi da – om at dagens system over lang tid ikke har fungert godt nok, og også enige om at det må gjøres noe, går det an i alle sammenhenger å kritisere regjeringen for at man ikke gjør nok eller man ikke klarer å gjøre alt samtidig, men det er viktig å si at dette er et område som vi fra Kunnskapsdepartementet og regjeringens side også har prioritert. Det betyr ikke at alle problemene har blitt borte i løpet av disse tre og et halvt årene, men det har skjedd viktige ting.

Jeg vil først si to ord om NOKUT. Det er viktig å understreke at det var 10 mill. kr som en engangsbevilgning til NOKUT, ikke en permanent styrking av rammen, og så er det alltid slik at det er mer populært å få 10 mill. kr enn å miste dem, men dette var penger som lå inne i budsjettforslaget, og som så falt ut i budsjettforhandlingene. Men NOKUT har også fått permanent styrking av sine budsjetter. For eksempel har de fått rundt 25 mill. kr til å følge opp nettopp godkjenning av utenlandsk fagopplæring, som har vært viktig, og de har fått 25 mill. kr til digital saksbehandling – som er en permanent styrking. Det er ikke noe vanskelig å forstå at NOKUT heller vil ha 10 mill. kr ekstra som en engangsbevilgning enn ikke å ha det, men så er det allikevel sånn at det har kommet permanent styrking på deres område.

Fellesnevneren i det jeg beskriver som regjeringen har gjort, er vel nettopp dette brukerperspektivet. Det f.eks. å samle det inn i en felles portal og styrke NOKUTs veilederrolle ytterligere er viktig for den brukeren som kommer til Norge og skal orientere seg i dette systemet.

Så inviterer Marianne Aasen til en veldig interessant og besnærende debatt som egentlig berører en av de grunnleggende måtene vi har organisert den norske statsforvaltningen på, nemlig sektoransvaret. Jeg tror at selv om sektoransvaret kan ha sine utfordringer, er det i bunn og grunn en fordel å opprettholde tanken om at hvert departement eier helheten på sitt ansvarsområde, for hvis ikke Helsedepartementet hadde hatt et ansvar også for godkjenning av helseutdanninger fra utlandet, er det veldig vanskelig å se for seg at det skulle ha både den gode og nære tilknytning til det norske utdanningssystemet, og at man også skulle bygge opp gode nok miljøer til det. Selv om det er en interessant diskusjon, er utgangspunktet vårt godt, mener jeg, ved at vi beholder sektoransvaret.

Helt til slutt: Det jeg mener må være ambisjonen vår, er at vi skal ha et system som er så smidig som mulig. Én ting er da for alle dem som ikke behøver å få godkjent utdanningen sin, men for dem som trenger en godkjennelse av utdanningen, må vi ha et NOKUT som har kapasitet nok til å behandle søknader raskt, og så må universitets- og høyskoleinstitusjonene – for det er de som må gjøre det, jeg er uenig med Marianne Aasen i at det skal flyttes over til et eller annet eksternt ekspertorgan – ha muligheten til å gi kompletterende undervisning. Det er vi i gang med. Jeg skulle ønske at man hadde startet med det arbeidet før 2015, men nå er det i hvert fall i gang, og tanken er at det skal bygges videre ut.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Takk til representanten Grung for at hun tar opp autorisasjon av utenlandske helsearbeidere. Når jeg diskuterer denne saken, som er veldig interessant å høre på, har jeg selvfølgelig helsepersonellbrillene på.

Dette området har ingen «quick fix». Det har vel historien vist oss. Det er et område som ANSA har vært veldig opptatt av. Som nye stortingsrepresentanter i helse- og omsorgskomiteen møtte vi straks sykepleiere som ikke hadde fått godkjenning av utdanning fra Australia, leger som var utdannet innen EU-land, og nå møter vi psykologer som ikke har fått autorisasjon for utdanning fra Ungarn – som viser seg å være riktig.

Jeg har først lyst til å si at det er berikende å få inn personer som er utdannet, enten det er nordmenn som har tatt utdanning i utlandet, eller det er utlendinger som kommer til Norge. Det er berikende for det norske systemet, for både fagutvikling og for forskning, og vi burde egentlig hatt veldig mye mer av det.

Jeg har selv fått godkjent utdanningen min i utlandet, da jeg jobbet der. Jeg har også fått godkjent utdanning fra utlandet i Norge, og jeg kan vel si at det ble møtt med en litt større skepsis, men takket være en iherdig instituttleder gikk det bra. Det sier kanskje noe om at vi har en litt inngrodd skepsis og en veldig proteksjonisme når det gjelder våre utdanninger i Norge, og at nåløyet kanskje har vært for trangt i noen tilfeller.

Vi har lang erfaring med at iallfall fysioterapeuter og leger utdannes i EØS-land, så arbeidet med autorisasjon gjelder ikke dem, men det gjelder først og fremst dem som er utdannet utenfor EØS-land. Det har ikke vært satt høyt nok opp på den politiske dagsordenen, og det tror jeg kanskje vi alle må ta inn over oss her. Dette er ikke et område som man klarer å rydde opp i på tre år, det tar lengre tid. Jeg er veldig glad for at Høie har tatt tak i feltet, og at Helsedirektoratet nå har ansvaret, etter en ny ordning. Jeg synes ministerens grundige gjennomgang her viser hvor alvorlig departementet tar dette.

Det jeg iallfall er veldig glad for, er at vi nå får en elektronisk søkeprosess, som gjør det mye lettere for søkeren å holde oversikt, og ikke minst at autorisasjonskontorene får lettere tilgang til papirer. Men det er fortsatt historier om at papirer blir borte i systemet, og at ting tar tid. Det som er viktig i dette, er at vi får en både helhetlig og systematisk ivaretagelse av autorisasjon og godkjenning, og det arbeidet har vi startet på nå.

Det er godt at vi også har satt i gang komplementerende utdanning for dem som kanskje mangler noen elementer. Det bør det bli mer av. Det gjelder særlig sykepleiere. Det så en stund ut til at sykepleiere som hadde utdannet seg i utlandet, måtte ta hele sykepleien om igjen i Norge. Det er både bortkastet tid, ressurser og penger. Sånn kan det ikke være. Men nå har vi iallfall fått i gang et system for det.

Det er også utrolig viktig at vi har informasjonstiltak, og at Helsedirektoratet nå jobber med det. De jobber både med NOKUT, med Lånekassen og med ANSA, sånn at norske studenter som reiser ut, er klar over hvilke yrkesgrupper det gis autorisasjon for i Norge, og hva som skal til for å få denne autorisasjonen. Det er viktig at den enkelte som skal reise ut, får denne informasjonen, men også at informasjonen som gis på den andre siden, er riktig, at den er korrekt, og det har kanskje ikke alltid vært tilfellet.

Jeg har lyst til å si at autorisasjon skal være et kvalitetsstempel, men vi kan ikke renonsere på kvalitet. Kvalitet handler også om tillit til helsevesenet. Selvfølgelig ønsker vi en fortgang og en smidighet i behandling av søkerne, men man må også forvente at det vil ta noe tid når utdanningene er veldig ulike.

Vi er veldig glad for det arbeidet som Høie har satt i gang fra sitt departement, og håper på gode resultater framover.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det er veldig bra at disse problemstillingene kommer opp, og dette er gode interpellasjoner, men når en hører på representanten Aasen, kan det nesten høres ut som om alt er blitt gærent de tre siste årene. Jeg tror vi alle er enige om at dette er utfordringer som har vært der over lang tid, og derfor er det viktig å gjøre noe med det.

Så vil jeg også si at det er bra at man har gode kvalitetssikringsrutiner for å få godkjent kanskje spesielt helseutdanninger i Norge, for det handler om at sikkerheten, tryggheten og kvaliteten for pasientene og alle som trenger helsehjelp, er ivaretatt på en god måte. Det er likevel også viktig at man ser på muligheter for å forenkle rutiner og oppgaver i søknadsprosessen, men at man da også ivaretar kvaliteten på selve dokumentasjonen på en god måte.

Som helse- og omsorgsministeren også poengterte, er vi i gang med forenkling av prosessene. Det er jeg veldig glad for, og jeg oppfatter at det er det som er viktig her også, at man får på plass forenklinger for raskere å kunne få svar og raskere få vite hva man trenger for å få tettet de hullene man eventuelt har i utdannelsen. Blant annet er Statens autorisasjonskontor for helsepersonell nå integrert i Helsedirektoratet. Innlemmingen skal bidra til en mer helhetlig ivaretakelse av autorisasjon og godkjenning av helsepersonell. Jeg vil også peke på det som kunnskapsministeren sa tidligere her i dag om at han nå ønsker å nedsette en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal gå gjennom de ulike godkjenningsordningene, og at han har tatt initiativ til et nordisk samarbeid. Det er veldig bra.

Som sikkert mange her vet, er eldreomsorg et av mine hjertebarn. Hver uke får jeg tilbakemeldinger og historier fra pårørende som har sine kjære på sykehus, sykehjem eller hjemme med hjelp fra hjemmetjenesten. En av de utfordringene som stadig går igjen, er manglende evne til å forstå og snakke norsk hos flere av dem som har et fremmed språk. Det er viktig for meg at vi gjør noe med det også, for ingen utdannelse/autorisasjon er god nok hvis man ikke klarer å kommunisere på en god måte med den som man skal hjelpe. Det er viktig at pårørende og pasienter skjønner det som blir sagt, og det er ikke mulig å utøve god og trygg nok sykepleie om språket ikke er på plass.

Helse- og omsorgstjenesten i Norge vil i årene framover trenge flere sykepleiere og helsefagarbeidere, og vi vil være avhengig av arbeidsinnvandring for å få besatt alle stillingene – hvis vi ikke tror at hver tredje ungdom kommer til å studere helsefagarbeid og begynne å jobbe i helsesektoren. Denne utfordringen har regjeringen tatt på alvor gjennom Kompetanseløftet 2020. Det er en av hovedsatsingene for å sikre god rekruttering og stabil bemanning av helse- og sosialfaglig personell.

I flere kommuner og spesielt i innlandet ser vi at man allerede har merket mangel på helsepersonell, og man har måttet inngå avtale med bemanningsfirma for å kunne tilby en kvalitetssikret helse- og omsorgstjeneste. Der er noe av utfordringen, at det utdannes selvfølgelig egne sykepleiere fra andre land, og da er det godt å vite at de også, når de skal komme hit, må gå om Helsedirektoratet for å få godkjenning av utdannelse og også språkkunnskaper.

Vi vet at det er stort behov for økt språkforståelse og ferdigheter hos flere ansatte og kommende ansatte innen helse- og omsorgssektoren. Da er det godt å vite at disse signalene har regjeringen tatt på alvor gjennom styrking og utvidelse av introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap samt ordningene Basiskompetanse i arbeidslivet og Basiskompetanse i frivilligheten. Det er viktig.

Ivar Odnes (Sp) []: Internasjonalisering av utdanning, forsking og arbeidslivet har mange positive sider både for den enkelte studenten, for arbeidstakaren og for institusjonar og bedrifter som får tilgang til kompetanse og kapasitet som ikkje er tilgjengeleg på den innanlandske arbeidsmarknaden.

Sjølv om det er mange positive sider ved utveksling av arbeidskraft mellom land, skal ein heller ikkje underslå at det byr på utfordringar. Difor er det viktig for Senterpartiet at vi er ryddige i debatten når vi diskuterer disse spørsmåla.

Eit grunnleggjande moment er nødvendigheita av at godkjenning av utanlandsk kompetanse og utdanning skjer på ein god måte, der omsynet til norske standardar er sikra, og at det ikkje går ut over arbeidsforhold eller fører til sosial dumping. Dessverre ser vi negative eksempel på at dette skjer i fleire bransjar, og at utfordringane er veksande. Difor er det viktig at godkjenningsordninga for utanlandsk utdanning og kvalifikasjonskrav vert regulert innanfor norsk lovgjeving, som varetek desse forholda, og at vi ikkje berre underkastar oss internasjonalt regelverk der hovudformålet er å leggja til rette for fri flyt av menneske og kapital.

Rekruttering av utanlandsk arbeidskraft og utfordringar i arbeidsmarknaden heng til dels saman og høyrer med som bakteppe for debatten når vi skal diskutera det som representantane Aasen og Grung har teke opp i sine interpellasjonar til statsrådane. Det er eit faktum at det i fleire bransjar er eit misforhold mellom kva bedriftene sjølve har behov for av arbeidskraft og spisskompetanse, og volumet på kva norske utdanningsinstitusjonar leverer av ferdigutdanna elevar og studentar, både innanfor høgare utdanning og innanfor fagopplæring. For kva slags yrke, fagområde, utdanningstypar og utdanningsnivå har arbeidslivet eit udekt behov for i året som kjem? Kva slags fagarbeidarar, ingeniørar og teknologar er det mest behov for? Ifølgje NHOs kompetansebarometer for 2016 vert det meldt at heile fem av ti NHO-bedrifter har eit udekt kompetansebehov. Størst er behovet når det gjeld yrkesfag og fagskuleutdanning. Når det gjeld bedrifter som har tenkt å rekruttera nødvendig arbeidskraft, er det å heva kompetansen til dagens tilsette ein må sjå på som mest aktuelt, etterfølgt av det å tilsetja personar med relevante kvalifikasjonar i den norske arbeidsmarknaden, og så er rekruttering av utanlandsk arbeidskraft det alternativet som scorar lågast, men det oppnår ein score på ikkje ubetydelege 20 pst.

Dette viser at dei viktigaste grepa vi kan gjera for å løysa misforholdet mellom arbeidslivets behov for kompetanse og tilgjengeleg kvalifisert arbeidskraft, først og fremst er å auka utdanningskapasiteten i Noreg innanfor ei rekkje utdanningar. Det må òg vera regjeringas førsteprioritet, og eg har forventningar til at både revidert nasjonalbudsjett og statsbudsjettet for 2018 vil adressera denne utfordringa.

I Noreg er det NOKUT som er kontaktpunkt og som administrerer godkjenningsordninga. Godkjenning av utanlandsk utdanning som likestilt med akkreditert norsk høgare utdanning er regulert i universitets- og høgskulelova. Tilsvarande inneber godkjenningsordningar for fagopplæring at NOKUT gjer ei fagleg vurdering av om opplæring og kvalifikasjonar som arbeidssøkjaren har frå heimlandet, kan vurderast som sidestilte med eit norsk fag- eller sveinebrev. Dette er umåteleg viktig for å sikra at dei som arbeider i Noreg, har dei nødvendige kvalifikasjonane som krevst i yrket. NOKUTs arbeid er ei sikkerheit for arbeidsgjevarar og for oss som forbrukarar og som samfunn.

Eg stiller meg litt spørjande til ordlyden i interpellasjonen frå Aasen – og eg siterer:

«Samtidig er det uheldig om skrankene blir så høye for godkjenning av utenlandsk utdanning at det å ta den samme utdanningen i et norsk system i praksis blir eneste farbare vei. Det er kostbart og tidkrevende og bør unngås.»

Senterpartiet håpar at det i denne utsegna ikkje ligg eit ønske om ei forventning om at regjeringa bør harmonisera kvalifikasjonskrava med andre land på ein måte som vil redusera kompetansekravet. Det vil i så fall Senterpartiet åtvara sterkt mot. Vi kan heller ikkje av hensiktsmessige grunnar forenkla godkjenningsordninga slik at utdanningar på ulike nivå vert likestilte, slik at det vert eit press på norske utdannings- og kvalifikasjonskrav.

Dersom kapasiteten hjå NOKUT er ei utfordring, eller at det er behov for å tilby påbygging eller modulbasert opplæring for personar som vert rekrutterte frå utlandet, som ikkje heilt matchar norske kompetansekrav trass i at dei har fullført fagopplæring eller høgare utdanning innanfor det same yrket, bør vi finna løysingar på det, men utan at det fører til press i retning av reduserte kompetansekrav og innhald i vår heimlege utdanning.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Iselin Nybø (V) []: Først vil jeg takke interpellantene for å ta opp en problemstilling som er viktig, men ikke minst relevant. Det er en problemstilling som mange opplever i dag, og som, hvis vi får det som vi vil, enda flere vil komme borti, for det er jo et ønske fra dette stortinget at flere av de norske studentene skal reise ut og ta hele eller deler av utdannelsen sin i utlandet. Vi ser på det som en ressurs, vi ser på det som viktig at folk kommer seg ut og får de impulsene og den utdanningen som det går an å hente der. Samtidig er det mange som kommer til Norge av ulike grunner, men ikke minst fordi vi lever i en globalisert verden. Det er ikke nødvendigvis sånn at vi bare gifter oss med en person to hus lenger nede i gaten. Verden er blitt mindre, vi får impulser fra andre steder, og vi er nødt til å tilpasse oss at andre kommer til oss og ønsker å bidra til samfunnet gjennom å jobbe med det de er utdannet til.

Vi kan like det eller ikke, men det er en hel rekke utdanninger vi faktisk ikke får tatt i Norge. På helseområdet kan jeg nevne kiropraktorer, som vi ikke utdanner i dette landet, men som vi er avhengige av reiser til utlandet for å få utdanning, for så å komme tilbake til Norge og jobbe her. Vi vet at ca. halvparten av alle medisinstudenter må reise og ta utdannelsen sin i utlandet. Så dette er en problemstilling som er høyst aktuell, ikke minst fordi vi som storting har lagt opp til at det skal være aktuelt.

Så er det noen ting vi må ta tak i, det er ting vi bare ikke kan akseptere går tregt, er vanskelige eller oppleves som byråkratisk. Vi har en utfordring når NOKUT, som det viktige organet det er, oppleves som en flaskehals – at det er langdryg saksbehandling, at mange opplever at vedtakene er ulogiske, at noen får godkjenning, mens andre ikke får. Ett år fikk de godkjenning for den utdannelsen på det universitetet, men året etter får de det ikke selv om de begynte mens utdannelsen ennå var godkjent. Det er slike ting vi hele veien må se på, selv om vi ikke ønsker å senke kvaliteten på godkjenningen som gis.

I tillegg har jeg lyst til å nevne én problemstilling, og det er at norske universiteter og høyskoler selv har et ganske stort potensial for å tilpasse undervisningen sin slik at både norske og utenlandske studenter som kommer til Norge med en utenlandsk utdanning, kan få et påbygg, en modul, som gjør at de kan få godkjent utdanningen sin i Norge. Mange opplever at de må ta store deler av det de allerede har tatt, på ny i Norge for å få det godkjent, mens det hadde vært mulig å lage mer tilpassede moduler som gjorde at det ble mindre som skulle til for å oppnå de kravene som ble stilt. Vi har fått tilbakemeldinger fra mange som hadde opplevd det som positivt om de kunne komplettert sin utenlandske utdanning med en modul eller to fra et norsk universitet eller en norsk høyskole. Når de skal søke jobb i næringslivet eller i det offentlige, er det noe med å si at ja, de tok mesteparten av utdanningen i utlandet, men de har tatt det og det på et norsk universitet eller ved en norsk høyskole som de som skal ansette, faktisk kjenner til. Det blir på en måte et godkjentstempel på utdanningen at de kan vise til at de har tatt deler av den ved et norsk universitet eller en norsk høyskole – det oppleves som trygt for dem som skal ansette.

Jeg vil nok en gang takke for at denne problemstillingen ble tatt opp. Jeg tror begge statsrådene har mye å ta seg til for hele veien å håndtere de flaskehalsene og de utfordringene som er på dette området. Men vi som storting, vi som jobber med utdanning, må hele veien streve etter å få mer internasjonalisering på dette området, for det er utelukkende positivt at norske studenter reiser til utlandet og får impulser derfra, og det er utelukkende positivt at Norge kan tiltrekke seg kloke hoder fra utlandet.

Bente Thorsen (FrP) []: Jeg vil først og fremst rette en takk til interpellantene Aasen og Grung for at de tar opp et så viktig tema, som er høyt oppe på dagsordenen både i regjeringen og for Fremskrittspartiet på Stortinget. Mitt innlegg er stort sett rettet til Aasens interpellasjon.

Å finne en god løsning på godkjenning av utenlandsk utdanning vil bidra til å løse en rekke utfordringer i kompetanse- og arbeidslivspolitikken. Som statsråd Røe Isaksen sa i sitt innlegg, har regjeringen arbeidet målrettet for å forbedre og forenkle godkjenningsordningene i over tre år, i de yrkene som det er krav til autorisasjon eller godkjenning i.

Fremskrittspartiet vil påpeke betydningen av både fleksible og enkle godkjenningssystemer og et sterkt kvalitetsfokus. For oss er det viktig at det ikke skal slakkes på standardene og godkjenningene for å gjøre det lettere for dem med utenlandsk utdanning å komme inn på arbeidsmarkedet. Det vi må sørge for, er å få hurtigere godkjenning av utenlandsk utdanning av høy kvalitet, slik at nordmenn og utlendinger som ønsker å komme seg i arbeid og bidra til verdiskaping, raskt får anledning til det.

Tilgjengelige og effektive ordninger for godkjenning av utdanninger og yrkeskvalifikasjoner i lovregulerte yrker er viktige virkemidler for å få brukt kompetanse ervervet i utlandet i norsk arbeidsliv. Dette er et viktig tema for regjeringen, som har satt i gang et godt arbeid på området. I regjeringserklæringen står det:

«Det er en utfordring at mange som har utdannelse og kompetanse med seg fra hjemlandet i liten grad får godkjent og benyttet kompetansen.»

For å løse denne utfordringen har regjeringen etablert en ordning for godkjenning av utenlandsk fag- og yrkesopplæring. Det er også etablert en ordning for godkjenning av utenlandsk fagskoleutdanning. NOKUT er blitt et nasjonalt kompetansesenter med ansvar for godkjenning på alle utdanningsnivåer. Dette vil også gagne nordmenn med utdanning og yrkeskvalifikasjoner fra utlandet. Så vi må ikke sitte igjen med at det kan virke som regjeringen slettes ikke har gjort noe. Jeg vil også si at statsrådene viste i sine innlegg at mye er på gang.

Flyktninger og innvandrere med utdanning som er ervervet utenfor EU- og EØS-området, og som krever autorisasjon, får ofte ikke godkjent sin utdanning fordi de mangler enkelte elementer i utdanningen. Derfor er det verdt å merke seg at regjeringen har satt i gang ulike ordninger for kompletterende utdanning. Fremskrittspartiet har forventninger til at det igangsatte arbeidet med kompletterende utdanninger i samarbeid med universiteter og høyskoler vil gjøre at flere hurtig får ta i bruk sin utdanning. I Meld. St. 16 for 2015–2016, Fra utenforskap til ny sjanse – samordnet innsats for voksnes læring, som for øvrig er den første i sitt slag i Norge, har regjeringen utviklet en samordnet og helhetlig politikk for voksne med lite utdanning, svake grunnleggende ferdigheter eller ikke-godkjent kompetanse.

Fremskrittspartiet mener at det er viktig å se denne saken i sammenheng med behovet for kompetanse og verdiskaping i all sin bredde. Vi mener at Norge må ha som mål å være et av verdens mest attraktive land for bedrifter når det gjelder å utøve forskning og innovasjon. Denne attraktiviteten dreier seg ikke bare om å styrke norske bedrifters forsknings- og innovasjonsaktivitet. Vi bør også få FoU-baserte utenlandske bedrifter til Norge og tiltrekke oss utlendinger med kunnskap og ferdigheter vårt land kan dra nytte av. Dette er en viktig del av å gjøre Norge til et attraktivt sted for FoU-basert virksomhet.

At stadig flere nordmenn tar utdanning i utlandet, og at kvalifiserte arbeidstakere fra utlandet har gitt og vil gi viktige bidrag til å utvikle norsk næringsliv, gjør at det er viktig å søke ytterligere forenklinger for å få godkjent utenlandsk utdanning som har behov for godkjenning. Her vil jeg igjen vise til kunnskapsministerens innlegg, der han viste at han har tatt flere initiativ og har satt et veldig søkelys på dette. Jeg mener at med en fortsatt klok og effektiv politikk på området vil både norske og utenlandske statsborgere fortsette å utgjøre en vesentlig kompetanseressurs for å videreutvikle og styrke verdiskapingen i norsk næringsliv.

Ruth Grung (A) []: Takk til alle som har bidratt til en konstruktiv og god debatt. Dette er et tema som tydeligvis berører mange av oss, og vi i opposisjon har det privilegiet at vi har lov til å være litt mer utålmodig i forhold til de som er i posisjon.

Det er tre målgrupper:

  • Det er norske studenter som tar utdanning i utlandet.

  • Det er de som kommer hit enten som spesialister eller sammen med familiemedlemmer som har jobb i Norge, og som også ønsker å bruke sin bakgrunn.

  • Og det er flyktninger som skal integreres i det norske samfunnet og så fort som mulig bidra.

Stikkordene er «økt forutsigbarhet» og «et mer smidig system». Å utvikle komplementerende utdanning tror vi er helt avgjørende, og der bør vel egentlig utdanningsinstitusjonene utfordres til å bli mer dynamiske. Kanskje bør vi også i større grad ta i bruk praksisveiledning, både for språkopplæring og for å få større forståelse for yrket, med tanke på innhold og hvordan det praktiseres i Norge.

Vi er spent på hva som skjer med psykologene når man nå får gjennomgått den utdanningen de har. Det blir en test på om vi klarer å tilby en komplementerende utdanning for dem som ligger tett opp til en norsk utdanning. Konklusjonen kan bli at de kun er kvalifisert for mastergrad, men da må de få vite det før de starter på utdanningene sine.

Det kunne kanskje også vært ønskelig å ha en minister som tør å utfordre universitetenes autonomi når de forvalter sin posisjon så smålig og byråkratisk som Universitetet i Bergen gjør, som lar to plasser stå ledige, med en som uheldigvis fikk feil på sin første søknad om å være kvalifisert for opptak.

Vi tror også at det hadde vært klokt om vi fikk en egen sak på dette feltet – både fordi det øker bevisstheten blant oss på Stortinget når det gjelder å se på utfordringene, og fordi det kanskje gir økt status for dem som forplikter seg til å utvikle bedre og mer fleksible systemer. Jeg tror ikke det er dumt at vi i alle fall ser på hva Sverige har gjort på dette området, for de klarer tydeligvis å få sine nye medborgere fortere gjennom systemet enn vi gjør.

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil takke for diskusjonen. Jeg tror også det var klokt at diskusjonen foregikk samlet.

Til Marianne Aasens innlegg – og ønske – om at en i stedet for å diskutere detaljene burde diskutere de store perspektivene, vet jeg ikke om det er det som ville ha ført oss videre i disse spørsmålene. Jeg opplever at vi er helt enige om de store perspektivene, nemlig at utdanninger som skal gi autorisasjon i Norge, må være jevngode med de norske utdanningene, fordi det er hensynet til tjenesten – iallfall på helseområdet – og pasienten som er det grunnleggende. Det ville overraske meg hvis noen var uenig i det. Så er vi også enige om at det bør bli bedre, at det bør bli mer oversiktlig og forutsigbart å få godkjenninger når en tilfredsstiller det kravet, enn det er i dag, og det jobbes det godt med. Men utfordringen i disse spørsmålene ligger faktisk ikke i det store perspektivet, men veldig ofte i de ganske kompliserte detaljene. Forbedringsarbeidet på dette området vil derfor handle om å jobbe systematisk med ganske kompliserte enkeltelementer i dette systemet.

Et annet perspektiv, som iallfall på helsefeltet er viktig å ta opp når en skal snakke om de store perspektivene, er at når det gjelder helsepersonell, er det noen forhold som er viktig å ha med seg. Mange av dem som har hatt ordet i dag, har snakket om det som er en fordel, nemlig at mange tar utdanning i utlandet, at mange kommer fra utlandet og ønsker å jobbe i Norge, men det har også noen sider som vi ikke kan la være å snakke om. For eksempel mener jeg det er en utfordring at vi i Norge er i en situasjon der om lag halvparten av legene våre har utdanning fra utlandet. Det mener jeg er en for stor andel i en helsetjeneste, for da blir ikke dette bare et positivt bidrag utenfra, men det blir faktisk en situasjon der om lag halvparten av legene har utdanning fra en annen helsetjeneste enn den de skal jobbe med i Norge.

Det er utfordringer knyttet til språk, som også var litt framme i diskusjonen, som er helt avgjørende for pasientsikkerhet og kvalitet. Jeg mener det er en utfordring i dag at en i en del av tjenesten, når en ansetter helsepersonell med bakgrunn fra utlandet, i for stor grad vektlegger autorisasjon og ikke ser på egnetheten, og språk er en egnethet som arbeidsgiver har et ansvar for å vurdere.

Dessuten er det viktig å ha med at vi er forpliktet i en internasjonal kode på helsepersonell, der Norge ikke må være et land som tiltrekker seg helsepersonell fra land som selv har utfordringer med å dekke sitt eget behov for personell.

Marianne Aasen (A) []: Takk for en god debatt. Jeg synes vi har kommet gjennom mange relevante temaer, og det er mange som har deltatt, så det er fint. Jeg har lyst til å komme med noen få kommentarer. Det ene går på at det er kanskje flere enn meg som har en følelse av at det er noen som har en litt etnosentrisk holdning, som ligger litt under her, at vi har en veldig mye bedre utdanning enn andre. Det var representanten Kristin Ørmen Johnsen så vidt inne på, at hun personlig hadde opplevd det, og mente at det også måtte med som et moment i debatten. Den ballongen må vi i hvert fall stikke hull på, for det er ikke sånn – som jeg har sagt tidligere i debatten – at på alle utdanninger i Norge er vi best i verden. Det finnes veldig mange gode utdanninger i veldig mange andre land.

Når det er sagt, er jeg selvfølgelig helt enig med alle som har tatt til orde for at vi skal ha et kompetansenivå som er mer enn godt nok i Norge, ikke minst innen helse og omsorg. Vi skal ha kompetansekrav, og det må man kunne dokumentere. Vi skal ikke fire på det. Men det er egentlig ikke det som er debatten. Problemet er: Gjør vi det på en god nok måte? Mange mener at ikke vi gjør det. Kan det gjøres bedre? Mange mener at vi kan gjøre det på en bedre måte, og da er det det vi må få fram.

Er det for mange som tar utdanning i utlandet? Ja, statsråd Høie argumenterte litt for det når det gjelder legeutdanning. Jeg vet ikke om det er samkjørt med kunnskapsministeren at vi skal ha flere studieplasser på medisin. Jeg har ikke sett noe forslag om det. Jeg tror ikke vi skal begrense og ha færre som tar utdanning i medisin i utlandet, for da får vi for få leger. Det er et dilemma, men jeg er usikker på om det er et stort problem.

Representanten Nybø var inne på universitets- og høgskolesektoren, som også må ta større ansvar for å tilpasse sine utdanninger modulbasert, sånn at man kan komplementere det. Det gjelder jo alle utdanninger, i bred forstand. Der tror jeg absolutt mange institusjoner har noe å gå på, og det vil være klokt og lurt uansett.

Jeg synes representanten Bård Hoksrud hadde et veldig godt poeng når det gjaldt språk, og det ble også nevnt av statsråd Høie. Vi bør kanskje vektlegge det i enda større grad og kanskje se det som en hovedutfordring når det gjelder mange yrker som har med folk å gjøre, i hvert fall.

Så vil jeg igjen si at jeg etterlyser handlekraft når det gjelder det å få godkjenningen på plass. Jeg synes ikke vi er i mål. Vi har mye å gjøre, og jeg tror det skal mer til enn bare å flikke litt her og der og få noen bedre søknadsprosedyrer her og der. Jeg tror det også handler om en grunnholdning om at det internasjonale utdanningssystemet og det norske må ses mer i sammenheng, og vi er nødt til å bygge ned barrierer sånn at folk kommer seg i jobb. Alt annet er kostbart, både for dem og for oss. Det er jeg veldig glad for at alle er enige om i denne debatten.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg vil si tusen takk for to gode interpellasjoner og tusen takk for en god debatt også, som har engasjert mange i salen. Jeg synes dette er en spennende diskusjon fordi det berører begge nivåene av politikken samtidig: Det er enkeltmennesker – vi har fått noen eksempler på det her – som blir berørt, og så handler det også om systemnivå, hva vi skal gjøre på systemnivå. Både helseminister Høie og jeg har redegjort for en del av regjeringens arbeid med dette.

Hvis man skal oppsummere, tror ikke jeg at den gode oppsummeringen er at vi har en slags etnosentrisk innfallsvinkel til dette. Det er helt naturlig at et land ønsker å ha en type godkjenningsordning for høyere utdanning, særlig for de yrkene som er beskyttet. Det er også helt naturlig at universiteter og høyskoler i Norge får vurdere hvordan andre studier passer inn i deres studieportefølje.

Det er også slik at når vi har et system hvor vi har et sektoransvar og dermed flere forskjellige godkjenninger basert på hvilken sektor det hører inn under – universitetene og høyskolene har en rolle, NOKUT har en rolle – er det desto større behov for koordinering. Jeg tror egentlig det er oppsummeringen jeg tar med fra denne debatten, at fordi vi ønsker å organisere oss bl.a. gjennom et sektorprinsipp, er det viktig at koordineringen blir bedre. NOKUT har nå fått styrket sin rolle. Det som ble omtalt som et statssekretærutvalg, er ikke bare det – hvis det var ment som et organ som bare skal sitte og prate. Det er nedsatt for å se på hvordan kan vi ta neste steg for å se hvordan dette systemet kan bli enda bedre både for brukerne og for arbeidslivet.

Presidenten: Dermed er debatten i sakene nr. 5 og 6 omme.