Sak nr. 6 [11:56:58]
Interpellasjon
fra representanten Marianne Aasen til kunnskapsministeren:
«Stadig flere nordmenn tar utdanning
i utlandet, noe som er en villet utvikling. Samtidig er det mange
med utdanning som kommer til Norge, fra EØS-land eller fra land
utenfor Europa. Ofte er dette mennesker som har kompetanse på områder
hvor Norge mangler fagfolk. Det kan være ulike yrkesfagutdanninger
eller på universitetsnivå. Ofte kreves det kvalitetssikring og godkjenning
av mange utdanninger, noe som er betryggende. Særlig gjelder det
ulike fag innen helse- og omsorgssektoren eller mer tekniske fag.
Samtidig er det uheldig om skrankene blir så høye for godkjenning
av utenlandsk utdanning at det å ta den samme utdanningen i et norsk
system i praksis blir eneste farbare vei. Det er kostbart og tidkrevende og
bør unngås.
Er statsråden enig i at dette er
en utfordring, og hva vil han gjøre for å forenkle disse godkjenningsprosessene betydelig»?
Ruth Grung (A) [11:57:15 ] : Norge har en åpen økonomi. Vi
oppfordrer unge til å reise ut og ta enten hele eller deler av utdanningen
sin i utlandet. Internasjonalisering bidrar til å berike fagmiljøene,
heve kvaliteten og øke innovasjonskraften. Vi får nye medborgere
som ønsker å bruke sin kompetanse og bidra aktivt i samfunnet. Det kan
enten være familiemedlemmer til personer som har fått jobb i Norge,
eller flyktninger.
I mange år har vi manglet helsepersonell.
Helsepersonell med utenlandsk utdanning utgjør en betydelig andel av
dem som søker og gis norsk autorisasjon. De representerer verdifull
arbeidskraft og kompetanse i norsk helse- og omsorgstjeneste. Andelen
utenlandske overleger har økt kraftig og utgjør i dag 21,3 pst.
av overlegene i norske sykehus. 39 pst. av spesialistlegegodkjenningene
i perioden 1997–2014 var konverteringer fra EU/EØS. Av de 450 psykologene
som fikk autorisasjon i 2015, var kun 276 utdannet i Norge. 103
var utdannet i Danmark, 3l i Sverige og 12 i Ungarn. Resten var
spredt på veldig mange ulike land. Over halvparten av farmasøytene
som fikk autorisasjon i fjor, hadde utdanning fra andre land.
Våren 2015 behandlet Stortinget
Prop. 99 L for 2014–2015, Endringer i helsepersonelloven mv. (vilkår
for autorisasjon). Målet med endringene er en autorisasjonsordning
som sikrer at helsepersonell har nødvendige kvalifikasjoner for
å kunne utøve yrket i Norge, men loven skal også sørge for god rettssikkerhet
for søkerne. Det er Helsedirektoratet som er autorisasjonsmyndighet.
For søkere fra land utenfor EØS er det utformet en ny autorisasjonsordning
med vekt på søkernes behov for forutsigbarhet. Grunnvilkår er at
søkere med utenlandsk utdanning og kvalifikasjoner skal være jevngode
med tilsvarende norsk utdanning og oppfylle tilleggskrav som språkkrav,
praktisk fagprøve, kurs i nasjonale fag og kurs i legemiddelhåndtering.
Vi trodde at vi nå hadde fått på
plass gode rammer for et mer forutsigbart, effektivt og transparent
system for godkjenning av helseutdanninger, der man også tilbød
relevant tilleggsutdanning, samtidig som vi tok hensyn til det totale
kapasitetsbehovet for praksis og veiledning i de norske helseutdanningene.
Men via media og direkte kontakt får vi innblikk i en virkelighet
der mange enkeltmennesker dessverre møter det man kan kalle Kafka-lignende systemer.
De opplever stor uvisshet og at livet deres blir satt på vent.
I høst fikk vi kjennskap til alle
de unge norske studentene med master fra universitetet ELTE i Ungarn,
som siden 2003 har fått godkjent psykologlisens i Norge. Men så uten
forvarsel fikk 28 nyutdannede studenter i fjor avslag på lisens
til å kvalifisere seg til klinisk psykolog. Helsedirektoratet hadde
endret praksis. Studentene venter fortsatt på konkret informasjon
om hva som skal til for å få utdannelsen godkjent. Før jul i 2016
presiserte Helsedirektoratet at de ikke har en løsning på hvordan
de tidligere psykologistudentene som har gått ved ELTE og begynt
i veiledet jobb med lisens, skal få utstedt autorisasjon. Helsedirektoratet
sier de jobber med å finne en løsning på saken.
En tidligere norsk psykologistudent
ved det ungarske universitetet ELTE har klaget inn Helsedirektoratets
nye praksis til ESA. Den europeiske overvåkningsmyndigheten har
henvendt seg til norske myndigheter med spørsmål om hvorfor de nekter
tidligere psykologistudenter fra ELTE arbeidslisens i Norge. Klageren
mener Norge bryter med yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 13.
ESA viser i brevet til at en løsning med en kvalifiseringsperiode
eller en test er vanlig å kreve dersom utdanningen er over ett år kortere
enn den utdanningen som den sammenlignes med, i et EØS-land. Norge
har svarfrist til 1. mars. Studentene som har klaget på avslaget
på lisens, har fått beskjed om at de også vil få svar i mars.
Det er viktig å presisere at vi
ikke skal fire på kvalitetskravene til å få autorisasjon til å praktisere
i Norge. Men ungdom som tar utdanning i utlandet, har krav på en
viss forutsigbarhet. Det er uakseptabelt at flere hundre norske ungdommer
opplever å bli lurt. De står i en situasjon der de har kastet bort
verdifulle år og penger på noe de ikke kan bruke i Norge. På den
andre siden er realiteten at vi trenger flere psykologer. Dersom
det viser seg at det er store forskjeller mellom den norske og den
ungarske utdanningen, bør det være mulig å lage ordninger med tilleggsutdanning
for dem som har tatt flere års utdanning i Ungarn, og informere
dem som nylig har begynt, om at utdanningen ikke vil kvalifisere
til klinisk psykolog i Norge.
Vi vet også at norske studenter
har god betalingsevne og derfor betraktes som attraktive for mange
utdanningsinstitusjoner i utlandet og egentlig også for private
skoler i Norge. Det bør derfor utformes effektive informasjonsordninger,
slik at studentene kan stille kritiske spørsmål til hvordan utdanningsstedene
markedsfører seg.
Vi har tidligere hatt saker med
sykepleiere som har tatt utdanning i Australia. Det ble løst for
de fleste ved at Høgskolen i Oslo og Akershus tilrettela for en
tilleggsutdanning.
Så registrerer vi at mange tar helseutdanning
i flere land. Antall legestudenter i utlandet øker. Hvilken kvalitetssikring
har vi for å vurdere utenlandsk utdanning? Er det utdanningsstedene
eller er det profesjonene som er involvert? Hvordan sikrer man faglighet
og ikke profesjonsproteksjonisme? Den ungarske utdanningen har kvalifisert til
lisens i over 13 år. Hvilke systemer har vi for å følge opp godkjenninger,
og hvilke prosedyrer har vi når norske fagplaner blir revidert?
Hvordan sørger vi for å informere alle de norske studentene som
tar helseutdanning i utlandet? Vi har oversikt over dem som har
lån i Lånekassen. Hvordan organiserer vi oss for å tilby relevant
tilleggskompetanse som fører fram til autorisasjon?
En annen sak som har engasjert meg
sterkt i det siste, er saken om en ung, syrisk tannlege som i tre
år og tre måneder har innrettet seg etter all den veiledningen han
har fått, for å få mulighet til å praktisere som tannlege i Norge
og bidra i vårt samfunn. Han har fem års universitetsutdanning og
tre års praksis fra hjemlandet. Helsedirektoratet gjorde en feil
i det første avslaget, slik at han ikke ble vurdert som kvalifisert
søker til Kvalifiseringsprogrammet. Universitetet i Bergen har fått
nasjonale midler til å utvikle et kvalifiseringsprogram for tannleger
med utdanning utenfor EU/EØS-området. Kurset på ett og et halvt
år startet nå i januar. Feilen fra Helsedirektoratet ble rettet
opp i januar. Jeg prøvde å hjelpe ham med å få vurdert søknaden på
nytt. Kurset har plass til ti kandidater, det var to ledige plasser,
og det er fortsatt to ledige plasser. Universitetet avslo like før
helgen på nytt og begrunnet det med ren formalisme om likebehandling.
Jeg mener at det bør være en del av universitetenes samfunnsansvar
å bidra aktivt til at flyktninger blir raskt integrert.
Mener ministrene at Universitetet
i Bergens byråkratiske holdning og manglende evne til å være løsningsorientert
er et representativt uttrykk for regjeringens integreringspolitikk
og fornuftig bruk av fellesskapets ressurser?
Det viser seg at Sverige har utviklet
mer effektive systemer, til tross for at de har tatt imot langt
flere flyktninger enn oss. Så kanskje vi kan lære litt av Sverige.
To av studiekameratene til den syriske tannlegen havnet i Sverige.
Den ene har fått autorisasjon, og den andre – jeg må presisere at
de to kom til Sverige etter ham som kom til Norge – har praksis
hos en svensk tannlege og har et halvt år igjen av det svenske kvalifiseringsprogrammet.
Med svensk autorisasjon kan de også praktisere i Norge. Bergens
Tidende, som har skrevet om den syriske tannlegen, har kontaktet
de to i Sverige, som beskrev flyktningen som havnet i Norge, som
en av de dyktigste på kullet.
Spørsmålet er: Hva vil statsrådene
gjøre for at Norge skal få et mer tjenlig system for godkjenning
av helseutdanning fra andre land?
Statsråd Bent Høie [12:07:03 ] : Jeg er enig med representanten
Grung i at helsepersonell med utdanning og arbeidserfaring fra andre
deler av verden er positivt for våre fagmiljøer. De kan gi oss nye
perspektiver, og det kan bidra til at norsk helse- og omsorgstjeneste
blir enda bedre. Jeg er også enig i viktigheten av å ha gode systemer
for å vurdere søknader om autorisasjon.
For ordens skyld vil jeg poengtere
at mitt svar naturlig nok omhandler godkjenningsordninger for helsepersonell.
Pasientsikkerhet er et viktig anliggende
også for regjeringen. Vi må være trygge på at helsepersonell som
arbeider i Norge, har den kompetansen som forventes og er nødvendig
for de ulike gruppene.
Målet med godkjenningsordningene
for helsepersonell i Norge er å ivareta pasientens sikkerhet, bidra
til god kvalitet på helsetjenestene og bidra til at befolkningen
har tillit til både tjenestene og helsepersonellet.
Vi ønsker å skape pasientens helsetjeneste.
Og vi vet at kvalitet og pasientsikkerhetshensyn er viktig for å
nå dette målet. Videre utvikling av helsetjenestene våre, med pasienten
som aktiv deltaker, fordrer at befolkningen har tillit til helsetjenestene
og til helsepersonellet.
Det er flere veier å gå for å få
norsk autorisasjon. Ikke bare søkere med norsk utdanning, men også
søkere med utdanning fra andre EU/EØS-land og utdanning fra land utenfor
Europa kan søke og få autorisasjon. Men alle utdanninger – både
norske og utenlandske – må vurderes og godkjennes etter gjeldende
regelverk.
For søkere som er utdannet i et
EU/EØS-land, gjelder særskilte EU-regler. En forutsetning for å
få rett til godkjenning etter disse reglene er at utdanningen er
godkjent i utdanningslandet. Noen yrker er såkalt harmoniserte.
Det innebærer at en som har utdanning som lege, tannlege, sykepleier,
jordmor eller provisorfarmasøyt fra et EU/EØS-land, har rett til
autorisasjon basert på fullført utdanning. For andre helseyrker
blir derimot utdanningenes varighet, innhold og nivå sammenlignet
med utdanningen i Norge.
For søkere som er utdannet utenfor
EU/EØS, baseres også godkjenning på en sammenligning med tilsvarende norsk
utdanning. Søkere må ha fullført en helsefaglig utdanning som er
jevngod med den tilsvarende norske utdanningen, eller som sammen
med tilleggsutdanning eller yrkeserfaring har gitt søkeren nødvendig
kyndighet. Dette betyr at søkeren kanskje må kvalifisere seg ytterligere
for å få autorisasjon, f.eks. ved å ta mer utdanning. For enkelte kan
det være mulig å søke opptak ved et norsk lærested og deretter søke
fritak i enkelte fag som allerede er dekket i den utenlandske utdanningen.
Det er Helsedirektoratet som har
ansvar for å vurdere søknader om autorisasjon. Tidspunktet for sammenligning mellom
utdanningene er det samme som tidspunktet når det søkes autorisasjon
etter avsluttet utdanning. Grunnlaget for sammenligningen er bl.a.
rammeplaner og fagplaner for norsk utdanning. Etterprøvbarheten
er sikret ved at alle vedtak er skriftlige og begrunnet, og ved
at søker har mulighet for å klage på autorisasjonsmyndighetens vedtak.
Fordi utdanningene varierer, ikke
bare mellom ulike land, men også mellom læresteder og ikke minst
over tid, gir Helsedirektoratet ikke godkjenning før utdanningen
er avsluttet.
Ifølge Helsedirektoratet får hver
søknad en konkret og individuell behandling basert på dokumentasjonen
som søkeren har vedlagt. Det er mange forhold som spiller inn, og
som kan føre til ulike vurderinger og utfall. Av og til kan søkere
fra samme studiested ha studert på forskjellige tidspunkt, og utdanningen
kan ha blitt endret. Noen kan f.eks. ha bachelorgrad fra ett lærested
og mastergrad fra et annet. I slike tilfeller kan to søkere med
vitnemål fra samme utdanningssted ha forskjeller i sin utdanning.
I tillegg kan søkere ha valgt ulike fagretninger, noen kan ha tilleggsutdanning
og/eller praksis, og slike forhold kan bidra til noe ulikt utfall
på søknad om autorisasjon.
Det er riktig at Sverige og Norge
har ulike lovverk og har valgt noe ulike ordninger for autorisasjon
av helsepersonell med utdanning fra utlandet. Jeg kan ikke kommentere
i detalj hvorvidt Sverige godkjenner utdanning som ikke blir godkjent
i Norge.
En sak som ble omtalt i media i
fjor høst, og som representanten Grung viser til, er søkere som
har studert psykologi ved et universitet i Ungarn. Disse søkerne
har ikke fått lisens eller autorisasjon som psykolog fordi utdanningen ikke
inneholder tilstrekkelig klinisk praksis, og derfor heller ikke
gir rett til godkjenning som klinisk psykolog i Ungarn.
Det arbeides kontinuerlig med å
få et bedre system for autorisasjon av helsepersonell, inkludert
raskere behandling av søknadene. Samtidig skal vi ikke underslå
at dette er et svært krevende område. Flere tiltak er iverksatt
for å forbedre ordningen. Elektronisk søknadsprosess for søknader
om autorisasjon og lisens er tatt i bruk. Digitalisert søknadsprosess
er med på å sikre at kontakten med søkerne og behandlingen av søknader
om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning skjer mer effektivt
og med best mulig kvalitet.
Fra januar 2016 ble Statens autorisasjonskontor
for helsepersonell integrert i Helsedirektoratet. Innlemmingen skal
bidra til en mer helhetlig ivaretakelse av autorisasjon og godkjenning
av helsepersonell. Godkjenningsprosessen ses nå bedre i sammenheng
med personellplanlegging, spesialistutdanninger, spesialistgodkjenning
og kompetansebehov i helsetjenestene. Saksbehandlingen skal tilse at
søkere som får autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, har
nødvendige kvalifikasjoner, og at søknadene deres behandles etter
gjeldende regelverk.
Det arbeides også med å få på plass
et europeisk profesjonskort for sykepleiere, provisorfarmasøyter
og fysioterapeuter. Det elektroniske sertifikatet vil bekrefte søkerens yrkeskvalifikasjoner,
og er ment å forenkle arbeidet med dokumentasjon for EØS-utdannede
som søker autorisasjon.
Når det gjelder kompletterende utdanning,
er det igangsatt tilbud. Dette er imidlertid et utfordrende område
på grunn av svært ulike forhold i de ulike landene. Det er utviklet
et tilbud om komplementær utdanning for sykepleiere som har sykepleierutdanning
fra hjemlandet – særlig gjelder dette innvandrere med fluktbakgrunn.
Tilbudet gjelder dem som har fått avslag på autorisasjon på grunn av
mindre mangler ved utdanningen. Disse får tilbud om komplementær
utdanning, inkludert praksis, og vil deretter kunne søke Helsedirektoratet
om å gå videre til andre trinn i autorisasjonsprosessen. Alternativet
for disse ville ha vært å ta hele sykepleierutdanningen på nytt
i Norge.
Universitetet i Bergen har siden
1999 arrangert et kvalifiseringsprogram for tannleger med utdanning
fra land utenfor EU/EØS-området. Programmet ble etablert som et integreringstiltak
for utenlandske tannleger bosatt i Norge. Kvalifiseringsprogrammet
har som mål å sammenligne oppnådd odontologisk kompetanse utenfor
EU/EØS-området med norsk, integrert master i odontologi. Hensikten er
at de skal kunne oppnå norsk autorisasjon som tannlege.
Høgskolen i Oslo og Akershus tilbyr
også et studium i temaer som mange sykepleiere med utdanning fra
land utenfor EU/EØS-området har mangler i. Studiet kom i stand i
samarbeid mellom helse- og utdanningssektoren.
Jeg vil også kort nevne at Helsedirektoratet
jobber med informasjonstiltak rettet mot studiesteder og studenter.
De samarbeider med aktører som Lånekassen, NOKUT og ANSA om god
og tidlig informasjon til dem som vurderer eller velger å studere
i utlandet. Alle som har til hensikt å studere til et helseyrke
i EU/EØS-området som krever autorisasjon i Norge, anbefales å undersøke
om utdanningen gir rett til autorisasjon i tilsvarende yrke i utdanningslandet
før de starter på studiet.
Det er de siste årene iverksatt
flere tiltak for å bedre systemet for autorisasjon av helsepersonell.
Det er viktig at dette arbeidet fortsetter. Helsepersonell som har
utdanning fra andre land, skal få sine søknader om autorisasjon behandlet
riktig og rettferdig, men også på en måte som bidrar til at pasientsikkerheten
ivaretas. Det er det aller viktigste hensynet.
Marianne Aasen (A) [12:16:22 ] : Jeg har en grunnleggende tro
på at alle mennesker ønsker å bidra til det felleskapet de tilhører.
De ønsker å jobbe, tjene penger, leve selvstendige liv, forsørge
seg selv, bruke sine evner, oppleve mestring og lykkes med det de
kan.
Det er også slik at selv om mange
tror at vi i Norge er rike fordi vi har olje, gass og penger i banken,
er den viktigste økonomiske ressursen vi har, nemlig de menneskene som
bor her med sin kompetanse, sin kunnskap og den evnen det gir til
å løse oppgaver og skape verdier. Menneskene som lever i landet
vårt, er vår viktigste ressurs. Derfor satser vi så kraftig på kunnskap,
utdanning, kompetanse og forskning.
Samtidig: Vi lever i en tid hvor
folk reiser, flytter og immigrerer. Nordmenn, som mange andre, bor,
jobber og studerer i et annet land. Vi oppfordrer nettopp til det,
å reise ut i studietiden, fordi vi ønsker økt internasjonalisering. Derfor
tar mange studenter deler av studiet i utlandet.
Det kommer dessuten folk til Norge
som flykter fra noe, men som ofte ikke hadde planlagt et liv i et
annet land enn sitt hjemland. Deres utdanningsbakgrunn er lokal
og nasjonal, og ikke sjeldent vanskelig å dokumentere på grunn av
krig og konflikt.
Noen kommer også for å søke arbeid
fordi vi har ledige jobber i noen bransjer. Svært mange av disse
menneskene med utenlandsk bakgrunn kan noe, og de ønsker å bruke den
kunnskapen og den kompetansen de har. Dessuten er det svært gunstig
for samfunnet å få disse i arbeid så raskt som mulig. Men de møter
et system som er vanskelig – for vanskelig.
Hvordan er så dette systemet? Jeg
velger å sitere Produktivitetskommisjonen, som regjeringen selv
nedsatte, og som er mitt inntrykk at regjeringen ofte lytter til:
«Systemet for godkjenning og autorisasjon
kan også være vanskelig å forholde seg til, særlig for innvandrere,
men også for studenter som tar utdanning utenfor EØS-området. Per
nå er det 18 ulike kontorer som har ansvar for å behandle autorisasjonssøknader.
Det foreligger ikke en felles internettportal eller et sted man
kan henvende seg til, men hver enkelt må lete seg fram til riktig
instans. De ulike kontorene er i tillegg underlagt 12 forskjellige
departementer, noe som kan skape store koordineringsutfordringer.
Det virker som regelverket for godkjenning håndheves noe forskjellig
mellom kontorene, der særlig godkjenningskontoret for helsepersonell
later til å være strengere enn i våre naboland.»
Både Produktivitetskommisjonen og
NOKUT er tydelige på at autorisasjonsordningene framstår som lite
fleksible. Det er vanskelig for dem som har utdanning fra utlandet,
å fylle på en utdanning med det de trenger for å få den godkjent.
Dette bidrar til at flere ikke får benyttet den formelle kompetansen
de har fra utlandet.
Stortinget har vedtatt at Regjeringen
skal gå gjennom systemet for godkjenning av utenlandsk utdanning
– det samme som Produktivitetskommisjonen anbefalte, og som NOKUT
går inn for. I tillegg er det verdt å nevne at det ble laget en
ekstern rapport i 2009 på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet
som skrev følgende om godkjenning av utenlandsk kompetanse, at den:
«fremstår som fragmentert, uoversiktlig
og det synes å mangle en overordnet nasjonal strategi for godkjenningsfeltet.»
Tiden for å gjøre noe er i realiteten
overmoden.
Det er 26 år siden godkjenningsordningene
for utenlandsk kompetanse var gjenstand for en større gjennomgang.
Siden den gang har mye skjedd både på arbeidsmarkedet, innen utdanningssystemet
og på antallet som flytter til og fra Norge. Vi har rett og slett
andre behov i dag enn den gang.
Det må også legges bedre til rette
for at folk skal kunne komplettere utdanningen sin. Det er viktig
for dem som mangler praksis eller noen fag for å kunne sertifiseres
for å jobbe i et lovregulert yrke i Norge. I dag er det vanskelig å
få gjennomført systematisk kompletterende utdanning.
En del studenter tar også hele utdanningen
sin i utlandet. Det sparer Norge penger på og sikrer at vi får nødvendig
tilgang på leger, psykologer og kiropraktorer, f.eks. Vi har i den
siste tiden hatt et par eksempler på uheldige saker hvor godkjenning
plutselig er trukket tilbake, og studentene blir sittende med svarteper.
Sånn kan vi ikke ha det når målet er å få flere studenter til å
ta utdanning i utlandet. Jeg forventer at regjeringen på generell
basis sikrer forutsigbarhet for alle norske studenter i utlandet,
og at de kan bruke utdanningen sin i Norge. De to siste sakene har
ført til mye uro.
Men så kan utdanningene endre seg,
selvfølgelig, etter at studentene har reist ut. Det kan få konsekvenser
for godkjenning, men da er det meget viktig at man har en overgangsordning
på plass, jf. Ungarn-saken, som har vært nevnt tidligere av representanten
Grung og statsråd Høie.
Hvordan vil så regjeringen løse
dette? Jeg ser dessuten utfordringer med at ansvaret for dette er
spredt til så mange departementer. Bare av den grunn er det vanskelig
å finne vilje eller evne til å koordinere overgangsordningene. Det
er for øvrig derfor vi har bedt to statsråder komme hit i dag.
Når det gjelder dette med psykologer,
har jeg forstått det slik at det er de fire universitetene som utdanner
psykologer i Norge, som nå på oppdrag fra Helsedirektoratet skal
gå inn og godkjenne ungarsk utdanning. Da tillater jeg meg å spørre:
Hvorfor det? Bør ikke andre enn norske miljøer vurdere dette, som
er mer uhildet? Det er slik man vanligvis gjør det når man sjekker
kvalitet i akademia – man sjekker det ikke selv, man lar andre land
vurdere kompetansen.
Vi har dessuten en ekstra utfordring
etter budsjettvedtakene før jul, hvor NOKUT fikk 10 mill. kr i kutt.
Samtidig øker antall saker hos NOKUT kraftig, særlig fra flyktninger
med bakgrunn fra Syria. Dokumentert utdanning er viktig. Avtalen
om integrering som ble gjort her i Stortinget, vil jeg minne om,
og det ble også lansert en akademisk dugnad hvor mange studiesteder
opprettet studieplasser for å få kompletterende utdanningstilbud,
men det krever at staten stiller opp med penger for godkjenning,
for vi ønsker å få folk i jobb.
Hva er konsekvensen? Faktisk er
det at studieplasser for nettopp kompletterende undervisning vil
stå tomme. Høgskolen i Oslo og Akershus har varslet det. Så hvorfor kommer
dette kuttet? Begrunnelsen er at man forventet nedgang i antall
asylankomster i 2017. Den begrunnelsen er litt hul, og det er fordi
det tar tid før flyktningene starter jobbsøk eller høyere utdanning.
Det er ikke det første de gjør idet de kommer inn og søker om asyl
– det tar tid. Mange av dem som kom i 2015, søker nå.
Vi risikerer dermed at folk får
satt livet sitt på vent. Dette er unødvendig fordi det fører til
at de kommer senere i jobb – senere i utdanning, senere i jobb.
På Høgskolen i Oslo og Akershus har de gjort noen forsiktige beregninger knyttet
til dette basert på tall fra Sverige. Hvis det er sånn at 175 personer
med bakgrunn som flyktning etablerer seg på arbeidsmarkedet én måned
tidligere, vil den samfunnsmessige besparelsen være på rundt 10 mill.
kr. Og det er jo det kuttet som NOKUT fikk for 2017. NOKUT-kuttet
er derfor en veldig kostbar innsparing.
Investeringer i kompetanse lønner
seg. Brochmann II-utvalget la nylig fram en rapport hvor de skriver
ganske tydelig at innvandrere med utdanning vi tar i bruk, gir Norge mer
samfunnsøkonomisk gevinst.
Norge trenger kvalifisert arbeidskraft,
ikke minst i helseyrkene og i elektroyrkene, og det er typiske grupper
som krever godkjenning og autorisasjon. Derfor er dette arbeidet
svært viktig, for det blir en flaskehals. Men vi kan selvfølgelig
ikke fire på kravene – vi trenger dem for å verne sikkerheten i
samfunnet vårt. Kun folk som virkelig er kvalifisert, skal utøve
et yrke som krever godkjenning eller autorisasjon, men samtidig
må vi sikre at folk får brukt det de kan. Min påstand er at vi ennå
ikke er i mål på akkurat dette.
Vi har et uoversiktlig system med
lange og tunge prosesser og lite forutsigbarhet, og det gjør det
vanskelig for mange av disse menneskene det gjelder. Altfor mange
ender opp i jobber som de er overkvalifisert for. Dette gjelder både
høyere utdanning og yrkeskvalifikasjoner. Dette problemet kommer
til å øke.
Antallet personer med utenlandsk
kompetanse i samfunnet stiger. Ved inngangen til 2015 var det 13 pst.
av befolkningen som hadde innvandrerbakgrunn, som er ganske mange.
I tillegg vil det stige ytterligere i årene som kommer. Da er det
viktig å legge godt til rette for at deres kompetanse blir tatt
i bruk. Jeg etterlyser derfor en strategi med en gjennomgang og
en strømlinjeforming av godkjenningsordningene. Det vil være svært
viktig og helt nødvendig å få gjort det.
Når kommer den?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:25:36 ] : Jeg vil begynne
med å si tusen takk til representantene Grung og Aasen for det som
er et veldig viktig inspirasjonstema. Jeg kan ikke si meg enig i
alt som er sagt, selvfølgelig, men veldig mye av virkelighetsbeskrivelsen
er jeg enig i, også at dette er et område hvor vi har mye igjen
å gjøre. Men når representanten Aasen etterlyser en strategi, vil jeg
likevel – som jeg skal bruke resten av innlegget på – argumentere
for at regjeringen nå ikke er der at vi trenger en strategi, vi
er der at vi må gjennomføre, og er i gang med å gjennomføre, de
tiltakene vi allerede har lansert. Jeg skal si litt mer om det.
Det er et veldig relevant spørsmål
hvordan personer som har utdanning fra utlandet, får godkjent sin
utdanning i Norge. Det er viktig at de kan bruke kompetansen inn
i det norske arbeidslivet. Representanten Aasen ser utfordringer
med dagens system og spør om det er mulig med forenklinger for brukerne,
bl.a. for at flere studenter tar hele eller deler av utdanningen
sin i utlandet. De bidrar da etterpå inn i det norske samfunnet
med en kompetanse og kulturforståelse Norge har behov for. Dessuten
har vi hatt en innvandring og en flyktningstrøm som både Norge og Europa
har fått føle. Det bidrar også til å sette godkjenningsordningene
under press, da de ønsker å få vurdert sin medbrakte utdanning.
Som jeg sa, er jeg glad for dette
spørsmålet – eller disse interpellasjonene, må jeg vel si – for
vi har siden vi kom inn i regjering, arbeidet målrettet for å forbedre
og forenkle godkjenningsordningene, og vi har holdt på med det i tre
år.
I Norge er det flere ordninger for
godkjenning, avhengig av nivået på utdanningen, behovet til den
enkelte og arbeidslivet. Jeg vil bare for ordens skyld understreke
at det i Norge ikke er et generelt krav om at man skal ha godkjent en
utenlandsk utdanning for å få tillatelse til å jobbe. For en gruppe
på om lag 170 regulerte yrker er det imidlertid krav om godkjenning
eller autorisasjon av yrkeskvalifikasjoner for å kunne utøve yrket
i Norge. Dette gjelder f.eks. helseyrker, lærere og heismontører.
Når det gjelder godkjenning av utenlandsk
utdanning, må det skilles mellom generelle godkjenningsordninger
og godkjenning for yrkesutøvelse i lovregulerte yrker, der det kreves
autorisasjon for å utføre et yrke.
NOKUT er ansvarlig for generell
godkjenning av høyere utenlandsk utdanning. Dette ansvaret har de
hatt siden 2003, da de fikk det av daværende utdanningsminister Kristin
Clemet. I min tid som kunnskapsminister har jeg opprettet to nye
nasjonale godkjenningsordninger. I 2016 fikk NOKUT ansvaret for
å opprette en ordning for å godkjenne utenlandsk fag- og yrkesopplæring
på videregående skoles nivå, og i 2017 har de også fått ansvaret
for en ordning for godkjenning av utenlandsk fagskoleutdanning. Vi
fikk bl.a. innspill fra partene i arbeidslivet om at det var sterkt
ønsket. Generell godkjenning innebærer at NOKUT vurderer den utenlandske
utdanningen opp mot det norske utdanningssystemet, verifiserer papirer
etc. og utsteder bevis på utdanningens nivå og lengde, og eventuelt
grad. Men det er fortsatt lærestedene selv som har ansvar for den faglige
godkjenningen, både med tanke på videre studier og vurdering av
det faglige innholdet i utdanningen – et punkt som representanten
Aasen problematiserte.
Generelle godkjenningsordninger
på nasjonalt nivå for fagskoler og fag- og yrkesopplæring har faktisk
ikke eksistert før. Dette er i seg selv en betydelig forenkling
for søkere, som med dette har ett nasjonalt organ å henvende seg til.
Det var på høy tid at vi fikk et heldekkende godkjenningssystem
på alle utdanningsnivåer i Norge. Dermed har vi samlet all generell
godkjenning av utenlandsk utdanning i ett kompetansemiljø. I tillegg
til at NOKUT har ansvaret for godkjenningsordninger, har de også
et nasjonalt ansvar for informasjon om alle typer godkjenninger,
inkludert de som er i lovregulerte yrker, herunder sektoren som statsråd
Høie har ansvar for. Dette gjelder både EUs direktiv for godkjenning
av yrkesgodkjenning innen EU/EØS-området, og også utdanninger fra
hele verden. Enhver som ønsker å få sin utenlandske utdanning vurdert,
kan henvende seg til NOKUT. NOKUT vil enten vurdere utdanningen selv
eller informere om rett instans for videre behandling. Dette siste
er viktig. Som nyankommet flyktning/migrant til Norge kan det være
vanskelig å orientere seg i godkjenningssystemet, og derfor har
NOKUT en nasjonal veiledningsrolle for å vurdere hvilken instans
som skal vurdere den medbrakte kompetansen. NOKUT har også ansvaret for
den såkalte UVD-ordningen, en ordning for søkere som på grunn av
situasjonen de er i, ikke kan verifisere hvilken utdanning de har.
Dette er et viktig supplement til våre generelle godkjenningsordninger,
som for øvrig har vakt internasjonal oppmerksomhet. Det er flere
land som vurderer å innføre tilsvarende ordninger.
Når jeg først er inne på det internasjonale
sporet, vil jeg informere om at jeg har tatt initiativ til en kartlegging
og gjennomgang av hvilke godkjenningsordninger som eksisterer i
de nordiske landene og selvstyrte områder, og en analyse av funnene.
Norge har formannskapet i Nordisk ministerråd dette året, så det
er med glede jeg på bakgrunn av denne undersøkelsen skal ta initiativ
til å diskutere hvordan vi kan videreutvikle og forbedre våre godkjenningssystemer,
bl.a. ved å lære av hverandres erfaringer.
Så kommer det som representanten
Grungs interpellasjon berører, nemlig de lovregulerte yrkene. Her
har også Kunnskapsdepartementet en rolle selv om vi ikke direkte eier
instansene som godkjenner. Vi har gitt Altinn i oppdrag å lage en
felles elektronisk søknadsportal. Den utvikles som en felles portal
for bruker, uavhengig av hvilket yrke man søker godkjenning for,
nettopp for at man skal slippe selv å finne frem i det som lett
kan fremstå som en myriade av forskjellige portaler og sider. Selve
saksbehandlingen skal fortsatt ligge hos den underliggende etat, som
har både fagansvar og kompetanse, men kommunikasjonen kan foregå
gjennom portalen. Det vil være en betydelig forenkling, og portalen
vil være operativ innen utgangen av februar. For å forenkle systemet
har jeg også bedt om at det skal være mulig for søkere uten personnummer
eller ID-nummer å søke gjennom portalen. Parallelt har NOKUT fått
i oppdrag å samle enhetlig informasjon på både norsk og engelsk
om alle lovregulerte yrker, og søknadsprosessen knyttet til det
enkelte yrke. Denne informasjonen skal også synliggjøres på den
nevnte portalen.
Dette ble også omhandlet og var
en viktig del av stortingsmeldingen Fra utenforskap til ny sjanse,
den såkalte utenforskapsmeldingen. Flere av tiltakene i meldingen
er rettet inn nettopp mot å tilrettelegge for at flere kan bruke sin
medbrakte utenlandske kompetanse i arbeidslivet. Som oppfølging
av stortingsmeldingen, som fikk bred politisk støtte, har NOKUT
holdt kurs for Nav og øvrig førstelinjetjeneste i kommunene for
at disse også skal ha oppdatert informasjon om systemet for godkjenning
av utenlandsk utdanning. Det er også etablert en e-læringsplattform
for denne type kurs.
Representanten Aasen spør også –
helt riktig – om det legges til rette for at personer med utenlandsk
utdanning blir tilbudt å komplettere sin utdanning dersom den er mangelfull
med tanke på å utøve et yrke. Det er et godt og viktig spørsmål.
Som representanten Grung nevnte, ble det i kjølvannet av flyktningstrømmen
etablert ordninger, det vil si tildelt midler, for at sykepleiere,
lærere, ingeniører og teknologer som trengte å supplere utdanningen
sin, fikk et kompletterende utdanningstilbud i Norge. Tanken er
at dette skal bygges ut. Det er det noen utvalgte universiteter og
høyskoler som tilrettelegger for i dag. I tillegg har også høyere
læresteder ifølge universitets- og høyskoleloven et generelt ansvar
for å vurdere utenlandsk utdanning for innpassing i videre studier.
Jeg mener at den vurderingen er det – på lik linje med annen norsk
utdanning fra norske institusjoner – universitets- og høgskoleinstitusjonene
som må gjøre.
Jeg skal likevel være ærlig og innrømme
at det er en utfordring at mange opplever det norske systemet for
godkjenning som tungrodd og unødvendig strengt. Det kan også føre
til at verdifull kompetanse som finnes i Norge, ikke blir tatt i
bruk. Samtidig er det en balansegang, for arbeidsgivere og samfunnet
for øvrig må også stole på de godkjenningene som gis. Derfor er
det viktig at forenklinger som vi er for og jobber med – og vi må
også gjøre mer – ikke går på bekostning av kvaliteten på selve dokumentasjonen.
Videre er jeg også opptatt av at vi ikke skal innrette oss slik
at mange som strengt tatt ikke trenger det, søker om godkjenning.
Det er bare i forbindelse med praktisering av et yrke som er lovregulert
at det er påkrevd med en autorisasjon. Flyktninger med en grad i
f.eks. samfunnsvitenskap eller matematikk, med ingeniørutdanning, eller
med erfaring/utdanning som bussjåfør eller frisør, kan også søke
arbeid direkte hos arbeidsgiver uten å gå veien om NOKUT eller utdanningssystemet.
Vi kan ikke lage et system som fratar dem muligheten til å få vurdert kompetansen
sin, for å si det på den måten, men det er altså ikke obligatorisk.
Det vil føre til en kraftig byråkratisering hvis det blir oppfattet
som eller gjort obligatorisk.
Det er verdt å nevne at NOKUT også
innenfor høyere utdanning har en turbo-ordning for arbeidsgivere,
hvor de innenfor fem virkedager kan utarbeide en kort vurdering som
beskriver om utdanning er godkjent i utdanningslandet, og i hvilken
grad utdanningen tilsvarer utdanning i det norske systemet.
La meg helt til slutt også nevne at vi har
tenkt å følge opp forslaget fra utenforskapsmeldingen om å etablere
en tverrdepartemental gruppe for å se på muligheter for ytterligere
forenklinger av dette systemet og arbeidet. Det er derfor jeg sier
at vi ikke behøver en strategi nå. Vi må rett og slett sette i gang
det arbeidet som nå er i ferd med å bli iverksatt, gjennom tett
dialog med mine kollegaer i regjeringen.
Ruth Grung (A) [12:35:53 ] : Jeg vil takke medinterpellanten
min, Marianne Aasen, og også takke for det som spesielt er blitt
sagt av siste statsråd nå, om det vi opplever som en reell vilje
til å ta tak for å redusere den tiden det tar å gi enkeltmennesker
større forutsigbarhet. Det handler om enkeltmennesker som har valgt
å utdanne seg til yrker som de ønsker å praktisere. Da tenker jeg
spesielt på de norske som søker seg til utlandet. For dem som har en
flyktningskjebne i tillegg til en utdanning, er det en del av den
normaliserte tilværelsen å føle at også de kan bidra ved å kunne
bruke yrket sitt. Tre og et halvt år er utrolig lenge å vente, uansett
hvem det er snakk om, men spesielt når en er kommet til et helt
nytt land, der en ikke alltid skjønner alt.
Statsråd Høie mente at studentene
fra Ungarn har fått en god, transparent og faglig beskrivelse av
hva de mangler. Det er jo ikke tilfellet ennå. De har fått vite
at de fortsatt venter, men det kan være at det skjer parallelt med
det arbeidet som pågår, at de fire universitetene som utdanner psykologer,
vil se på hva som er innholdet i den utdanningen som er i Ungarn
i dag, kontra tidligere. Men så er det bekymringsfullt når så mange
– det er vel over 200 – som allerede har tatt utdanning i Ungarn,
er blitt godkjent, har hatt praksis i Norge og dermed har fått autorisasjon.
Har vi ikke hatt kvalitetssikring når de har passert, hvorfor skal det
være så stor forskjell for dem som i dag tar utdanning?
Når det gjelder den syriske flyktningen:
Jeg er helt enig i at vi trenger bedre samordning. Det jeg tror
Sverige er bedre i, er nettopp tettere oppfølging med en gang flyktningene
kommer, slik at de både får relevant praksis – slik som de syriske
tannlegene i Sverige sammen med tilsvarende svenske tannleger –
lærer språket og også får en tilbakemelding om hvilken kompetanse
de har i forhold til kravene i Sverige, noe som sikkert kunne vært
gjort på samme måte her i Norge. Men det svaret som Bergens Tidende
fikk da de spurte Helsedirektoratet om hvorfor han manglet den ene
setningen, som ville gjort ham kvalifisert til opptak på kvalifiseringsprogrammet,
var at de visste at det var oppussing i Bergen – derfor skulle de
ikke ta opp nye studenter. Det er vel grunnen til at han ikke kunne
bli kvalifisert og få den setningen.
Avslutningsvis spurte jeg i innlegget
mitt: Hvilke forventninger har statsrådene når det gjelder hvilken
rolle universitetene skal spille for å få flere av flyktningene igjennom,
slik at de får relevant praksis og utdanning?
Statsråd Bent Høie [12:39:19 ] : Det er et viktig tema interpellantene
tar opp. Det må ikke stå igjen som et inntrykk at interpellantene
ikke er fornøyd med dagens system, og at jeg og min statsrådskollega
er fornøyd. Det er ikke situasjonen. Da hadde det ikke vært nødvendig
å gjøre de ganske omfattende endringene som nå er iverksatt.
Det er imidlertid utfordrende å
kommentere og ta stilling til enkelte saker, fordi – som jeg sa
i min innledning – bakgrunnen for avgjørelsene i enkeltsakene ofte
er svært komplisert, og den sammenligningen som gjøres i media når
det gjelder enkeltsaker, er ikke nødvendigvis sammenlignbar, rett
og slett fordi det f.eks. skjer endringer i utdanninger underveis.
Det er slik at enkelte tar deler av studiene på andre utdanningssteder,
og selv om en til slutt kommer ut fra samme studiested, betyr ikke
det at hele studieløpet er foretatt på det samme studiestedet. Det
er en viktig bunnplanke at de utdanningene som gir autorisasjon,
er jevngode med de norske.
Jeg vil presisere at utdanningsgodkjenningen
er kunnskapsministerens ansvarsområde, men autorisasjonen er underlagt
Helse- og omsorgsdepartementet.
Til situasjonen i saken fra Ungarn:
Det er en situasjon der tilsvarende utdanning ikke gir autorisasjon
i Ungarn, og tilsvarende utdanning gir heller ikke autorisasjon
i Norge. Vi har også masterutdanninger i psykologi i Norge som ikke
gir autorisasjon til å jobbe som psykolog – med den klinisk rettede
utdanning og praksis som gir den type kompetanse. Det er også viktig
å se at det er ulikt innhold i disse utdanningene.
Så er det slik at i dette systemet
kan det bli gjort feil. Det betyr ikke at den feilen som blir gjort,
blir mer riktig om den gjentas videre, men det er også den type
forhold som direktoratet nå jobber med.
Det var behov for å gjøre større
endringer. Det var også en av grunnene til at Statens autorisasjonskontor
nå ligger under Helsedirektoratet, for å jobbe med å bidra til både bedre
IKT-løsninger, elektronisk saksbehandling, større kompetansemiljø
og bedre kvalitetssikring av de beslutningene som tas.
Marianne Aasen (A) [12:42:30 ] : Tusen takk til kollega Ruth
Grung og de to statsrådene som stiller her i dag, for at vi får
en god og grundig debatt om dette temaet. Jeg er av den oppfatning
at dette er noe vi må ta ordentlig på alvor. Dette er en flaskehals
av de store i samfunnet vårt.
Jeg har lyst til å kommentere kort
innleggene. Det første gjelder helseautorisasjon. Der er det veldig
lett å begrave seg i detaljer. Det kan vi gjøre med eksempler og
i det vide og det brede. Jeg etterlyser et større perspektiv på
dette. Er det den måten vi gjør det på nå, som er den rette? Burde
vi ikke tenke ganske nytt? Burde vi ikke ta på alvor det som produktivitetskommisjonen,
for å bruke den igjen, sier om at det er altfor mange kontorer som
holder på med dette – 18 stykker i 12 departementer? Kanskje vi
skal gjøre det helt annerledes og legge det ett sted? Er det nå
engang slik – studiebarometret kom i forrige uke – at all norsk
utdanning er så fremragende? Det er jo ikke det. Heller ikke innen
helse. I tillegg vet vi – slik de skriver – at ved særlig godkjenningskontoret
for helsepersonell later det til at man er mye strengere enn i andre
land. Da er det klart at vi har en utfordring i Norge, som kanskje
til og med er særegen, og som vi etter min oppfatning bør ta et større
grep om.
Det andre gjelder NOKUT og kuttet
på 10 mill. kr, som ikke ble tatt opp i noen av statsrådenes innlegg.
Det er de som hele tiden – og som de som lyttet nøye etter, hørte
– skal gjøre veldig mange av disse oppgavene. De har fått 10 mill. kr
mindre, som de egentlig fikk i budsjettet for i fjor, for 2016,
for å løse nettopp dette med flyktninger. Begrunnelsen for dette
er hul. Jeg gjentar at jeg mener at den er hul, når det er akkurat
nå disse flyktningene har behov for å få godkjent sin utdanning.
Når vi har jobbet med denne interpellasjonsdebatten, har
vi sett misnøye hos arbeidstakerne, arbeidsgiverne, ANSA – blant
alle dem vi har snakket med om disse tingene. NOKUT mener også det
må gjøres viktige ting i forbindelse med dette. Det ble skrevet
en bloggpost om dette i går. Dette er en sak som må løftes opp og
bli noe annet enn en arbeidsgruppe på statssekretærnivå. Etter min
oppfatning trenger vi en sak til Stortinget om dette, hvor man meisler
ut en kurs, som viser at vi i mye større grad tar dette på alvor,
rett og slett fordi behovet for å gjøre noe med det kommer til å
øke. Det kommer til å være flere norske studenter som skal til utlandet.
Det kommer til å komme flere, som de møter, kanskje gifter seg med
og bosetter seg sammen med i Norge, med utdanning. Det kommer til
å komme flere flyktninger. Det kommer til å komme flere til Norge
for å jobbe, med andre utdanninger, og da må vi ta akkurat denne
utfordringen mye mer på alvor – for vi står med et litt gammeldags
system som hører til i fortida og ikke i framtida.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:45:44 ] : Hvis vi er enige
– og det er vi da – om at dagens system over lang tid ikke har fungert
godt nok, og også enige om at det må gjøres noe, går det an i alle
sammenhenger å kritisere regjeringen for at man ikke gjør nok eller
man ikke klarer å gjøre alt samtidig, men det er viktig å si at
dette er et område som vi fra Kunnskapsdepartementet og regjeringens side
også har prioritert. Det betyr ikke at alle problemene har blitt
borte i løpet av disse tre og et halvt årene, men det har skjedd
viktige ting.
Jeg vil først si to ord om NOKUT.
Det er viktig å understreke at det var 10 mill. kr som en engangsbevilgning til
NOKUT, ikke en permanent styrking av rammen, og så er det alltid
slik at det er mer populært å få 10 mill. kr enn å miste dem, men
dette var penger som lå inne i budsjettforslaget, og som så falt
ut i budsjettforhandlingene. Men NOKUT har også fått permanent styrking
av sine budsjetter. For eksempel har de fått rundt 25 mill. kr til
å følge opp nettopp godkjenning av utenlandsk fagopplæring, som
har vært viktig, og de har fått 25 mill. kr til digital saksbehandling
– som er en permanent styrking. Det er ikke noe vanskelig å forstå
at NOKUT heller vil ha 10 mill. kr ekstra som en engangsbevilgning
enn ikke å ha det, men så er det allikevel sånn at det har kommet
permanent styrking på deres område.
Fellesnevneren i det jeg beskriver
som regjeringen har gjort, er vel nettopp dette brukerperspektivet.
Det f.eks. å samle det inn i en felles portal og styrke NOKUTs veilederrolle
ytterligere er viktig for den brukeren som kommer til Norge og skal
orientere seg i dette systemet.
Så inviterer Marianne Aasen til
en veldig interessant og besnærende debatt som egentlig berører
en av de grunnleggende måtene vi har organisert den norske statsforvaltningen
på, nemlig sektoransvaret. Jeg tror at selv om sektoransvaret kan
ha sine utfordringer, er det i bunn og grunn en fordel å opprettholde
tanken om at hvert departement eier helheten på sitt ansvarsområde,
for hvis ikke Helsedepartementet hadde hatt et ansvar også for godkjenning
av helseutdanninger fra utlandet, er det veldig vanskelig å se for
seg at det skulle ha både den gode og nære tilknytning til det norske
utdanningssystemet, og at man også skulle bygge opp gode nok miljøer
til det. Selv om det er en interessant diskusjon, er utgangspunktet
vårt godt, mener jeg, ved at vi beholder sektoransvaret.
Helt til slutt: Det jeg mener må
være ambisjonen vår, er at vi skal ha et system som er så smidig
som mulig. Én ting er da for alle dem som ikke behøver å få godkjent
utdanningen sin, men for dem som trenger en godkjennelse av utdanningen,
må vi ha et NOKUT som har kapasitet nok til å behandle søknader
raskt, og så må universitets- og høyskoleinstitusjonene – for det
er de som må gjøre det, jeg er uenig med Marianne Aasen i at det
skal flyttes over til et eller annet eksternt ekspertorgan – ha
muligheten til å gi kompletterende undervisning. Det er vi i gang
med. Jeg skulle ønske at man hadde startet med det arbeidet før 2015,
men nå er det i hvert fall i gang, og tanken er at det skal bygges
videre ut.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:49:16 ] : Takk til representanten
Grung for at hun tar opp autorisasjon av utenlandske helsearbeidere.
Når jeg diskuterer denne saken, som er veldig interessant å høre
på, har jeg selvfølgelig helsepersonellbrillene på.
Dette området har ingen «quick fix».
Det har vel historien vist oss. Det er et område som ANSA har vært
veldig opptatt av. Som nye stortingsrepresentanter i helse- og omsorgskomiteen
møtte vi straks sykepleiere som ikke hadde fått godkjenning av utdanning
fra Australia, leger som var utdannet innen EU-land, og nå møter
vi psykologer som ikke har fått autorisasjon for utdanning fra Ungarn –
som viser seg å være riktig.
Jeg har først lyst til å si at det
er berikende å få inn personer som er utdannet, enten det er nordmenn
som har tatt utdanning i utlandet, eller det er utlendinger som
kommer til Norge. Det er berikende for det norske systemet, for både
fagutvikling og for forskning, og vi burde egentlig hatt veldig
mye mer av det.
Jeg har selv fått godkjent utdanningen
min i utlandet, da jeg jobbet der. Jeg har også fått godkjent utdanning
fra utlandet i Norge, og jeg kan vel si at det ble møtt med en litt større
skepsis, men takket være en iherdig instituttleder gikk det bra.
Det sier kanskje noe om at vi har en litt inngrodd skepsis og en
veldig proteksjonisme når det gjelder våre utdanninger i Norge,
og at nåløyet kanskje har vært for trangt i noen tilfeller.
Vi har lang erfaring med at iallfall
fysioterapeuter og leger utdannes i EØS-land, så arbeidet med autorisasjon gjelder
ikke dem, men det gjelder først og fremst dem som er utdannet utenfor
EØS-land. Det har ikke vært satt høyt nok opp på den politiske dagsordenen,
og det tror jeg kanskje vi alle må ta inn over oss her. Dette er
ikke et område som man klarer å rydde opp i på tre år, det tar lengre
tid. Jeg er veldig glad for at Høie har tatt tak i feltet, og at
Helsedirektoratet nå har ansvaret, etter en ny ordning. Jeg synes
ministerens grundige gjennomgang her viser hvor alvorlig departementet
tar dette.
Det jeg iallfall er veldig glad
for, er at vi nå får en elektronisk søkeprosess, som gjør det mye
lettere for søkeren å holde oversikt, og ikke minst at autorisasjonskontorene får
lettere tilgang til papirer. Men det er fortsatt historier om at
papirer blir borte i systemet, og at ting tar tid. Det som er viktig
i dette, er at vi får en både helhetlig og systematisk ivaretagelse
av autorisasjon og godkjenning, og det arbeidet har vi startet på
nå.
Det er godt at vi også har satt
i gang komplementerende utdanning for dem som kanskje mangler noen
elementer. Det bør det bli mer av. Det gjelder særlig sykepleiere.
Det så en stund ut til at sykepleiere som hadde utdannet seg i utlandet,
måtte ta hele sykepleien om igjen i Norge. Det er både bortkastet
tid, ressurser og penger. Sånn kan det ikke være. Men nå har vi
iallfall fått i gang et system for det.
Det er også utrolig viktig at vi
har informasjonstiltak, og at Helsedirektoratet nå jobber med det.
De jobber både med NOKUT, med Lånekassen og med ANSA, sånn at norske
studenter som reiser ut, er klar over hvilke yrkesgrupper det gis
autorisasjon for i Norge, og hva som skal til for å få denne autorisasjonen.
Det er viktig at den enkelte som skal reise ut, får denne informasjonen,
men også at informasjonen som gis på den andre siden, er riktig,
at den er korrekt, og det har kanskje ikke alltid vært tilfellet.
Jeg har lyst til å si at autorisasjon
skal være et kvalitetsstempel, men vi kan ikke renonsere på kvalitet.
Kvalitet handler også om tillit til helsevesenet. Selvfølgelig ønsker vi
en fortgang og en smidighet i behandling av søkerne, men man må
også forvente at det vil ta noe tid når utdanningene er veldig ulike.
Vi er veldig glad for det arbeidet
som Høie har satt i gang fra sitt departement, og håper på gode
resultater framover.
Bård Hoksrud (FrP) [12:54:43 ] : Det er veldig bra at disse
problemstillingene kommer opp, og dette er gode interpellasjoner,
men når en hører på representanten Aasen, kan det nesten høres ut
som om alt er blitt gærent de tre siste årene. Jeg tror vi alle
er enige om at dette er utfordringer som har vært der over lang
tid, og derfor er det viktig å gjøre noe med det.
Så vil jeg også si at det er bra
at man har gode kvalitetssikringsrutiner for å få godkjent kanskje
spesielt helseutdanninger i Norge, for det handler om at sikkerheten, tryggheten
og kvaliteten for pasientene og alle som trenger helsehjelp, er
ivaretatt på en god måte. Det er likevel også viktig at man ser
på muligheter for å forenkle rutiner og oppgaver i søknadsprosessen,
men at man da også ivaretar kvaliteten på selve dokumentasjonen
på en god måte.
Som helse- og omsorgsministeren
også poengterte, er vi i gang med forenkling av prosessene. Det
er jeg veldig glad for, og jeg oppfatter at det er det som er viktig
her også, at man får på plass forenklinger for raskere å kunne få svar
og raskere få vite hva man trenger for å få tettet de hullene man
eventuelt har i utdannelsen. Blant annet er Statens autorisasjonskontor
for helsepersonell nå integrert i Helsedirektoratet. Innlemmingen
skal bidra til en mer helhetlig ivaretakelse av autorisasjon og
godkjenning av helsepersonell. Jeg vil også peke på det som kunnskapsministeren
sa tidligere her i dag om at han nå ønsker å nedsette en tverrdepartemental
arbeidsgruppe som skal gå gjennom de ulike godkjenningsordningene,
og at han har tatt initiativ til et nordisk samarbeid. Det er veldig
bra.
Som sikkert mange her vet, er eldreomsorg
et av mine hjertebarn. Hver uke får jeg tilbakemeldinger og historier fra
pårørende som har sine kjære på sykehus, sykehjem eller hjemme med
hjelp fra hjemmetjenesten. En av de utfordringene som stadig går
igjen, er manglende evne til å forstå og snakke norsk hos flere
av dem som har et fremmed språk. Det er viktig for meg at vi gjør
noe med det også, for ingen utdannelse/autorisasjon er god nok hvis
man ikke klarer å kommunisere på en god måte med den som man skal
hjelpe. Det er viktig at pårørende og pasienter skjønner det som
blir sagt, og det er ikke mulig å utøve god og trygg nok sykepleie
om språket ikke er på plass.
Helse- og omsorgstjenesten i Norge
vil i årene framover trenge flere sykepleiere og helsefagarbeidere,
og vi vil være avhengig av arbeidsinnvandring for å få besatt alle
stillingene – hvis vi ikke tror at hver tredje ungdom kommer til
å studere helsefagarbeid og begynne å jobbe i helsesektoren. Denne
utfordringen har regjeringen tatt på alvor gjennom Kompetanseløftet
2020. Det er en av hovedsatsingene for å sikre god rekruttering
og stabil bemanning av helse- og sosialfaglig personell.
I flere kommuner og spesielt i innlandet
ser vi at man allerede har merket mangel på helsepersonell, og man
har måttet inngå avtale med bemanningsfirma for å kunne tilby en
kvalitetssikret helse- og omsorgstjeneste. Der er noe av utfordringen,
at det utdannes selvfølgelig egne sykepleiere fra andre land, og
da er det godt å vite at de også, når de skal komme hit, må gå om
Helsedirektoratet for å få godkjenning av utdannelse og også språkkunnskaper.
Vi vet at det er stort behov for
økt språkforståelse og ferdigheter hos flere ansatte og kommende
ansatte innen helse- og omsorgssektoren. Da er det godt å vite at
disse signalene har regjeringen tatt på alvor gjennom styrking og
utvidelse av introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap
samt ordningene Basiskompetanse i arbeidslivet og Basiskompetanse
i frivilligheten. Det er viktig.
Ivar Odnes (Sp) [12:58:56 ] : Internasjonalisering av utdanning,
forsking og arbeidslivet har mange positive sider både for den enkelte
studenten, for arbeidstakaren og for institusjonar og bedrifter
som får tilgang til kompetanse og kapasitet som ikkje er tilgjengeleg
på den innanlandske arbeidsmarknaden.
Sjølv om det er mange positive sider
ved utveksling av arbeidskraft mellom land, skal ein heller ikkje
underslå at det byr på utfordringar. Difor er det viktig for Senterpartiet at
vi er ryddige i debatten når vi diskuterer disse spørsmåla.
Eit grunnleggjande moment er nødvendigheita
av at godkjenning av utanlandsk kompetanse og utdanning skjer på
ein god måte, der omsynet til norske standardar er sikra, og at
det ikkje går ut over arbeidsforhold eller fører til sosial dumping.
Dessverre ser vi negative eksempel på at dette skjer i fleire bransjar,
og at utfordringane er veksande. Difor er det viktig at godkjenningsordninga
for utanlandsk utdanning og kvalifikasjonskrav vert regulert innanfor
norsk lovgjeving, som varetek desse forholda, og at vi ikkje berre
underkastar oss internasjonalt regelverk der hovudformålet er å
leggja til rette for fri flyt av menneske og kapital.
Rekruttering av utanlandsk arbeidskraft
og utfordringar i arbeidsmarknaden heng til dels saman og høyrer
med som bakteppe for debatten når vi skal diskutera det som representantane
Aasen og Grung har teke opp i sine interpellasjonar til statsrådane.
Det er eit faktum at det i fleire bransjar er eit misforhold mellom
kva bedriftene sjølve har behov for av arbeidskraft og spisskompetanse,
og volumet på kva norske utdanningsinstitusjonar leverer av ferdigutdanna
elevar og studentar, både innanfor høgare utdanning og innanfor
fagopplæring. For kva slags yrke, fagområde, utdanningstypar og
utdanningsnivå har arbeidslivet eit udekt behov for i året som kjem?
Kva slags fagarbeidarar, ingeniørar og teknologar er det mest behov
for? Ifølgje NHOs kompetansebarometer for 2016 vert det meldt at heile
fem av ti NHO-bedrifter har eit udekt kompetansebehov. Størst er
behovet når det gjeld yrkesfag og fagskuleutdanning. Når det gjeld
bedrifter som har tenkt å rekruttera nødvendig arbeidskraft, er
det å heva kompetansen til dagens tilsette ein må sjå på som mest
aktuelt, etterfølgt av det å tilsetja personar med relevante kvalifikasjonar
i den norske arbeidsmarknaden, og så er rekruttering av utanlandsk
arbeidskraft det alternativet som scorar lågast, men det oppnår
ein score på ikkje ubetydelege 20 pst.
Dette viser at dei viktigaste grepa
vi kan gjera for å løysa misforholdet mellom arbeidslivets behov
for kompetanse og tilgjengeleg kvalifisert arbeidskraft, først og
fremst er å auka utdanningskapasiteten i Noreg innanfor ei rekkje utdanningar.
Det må òg vera regjeringas førsteprioritet, og eg har forventningar
til at både revidert nasjonalbudsjett og statsbudsjettet for 2018
vil adressera denne utfordringa.
I Noreg er det NOKUT som er kontaktpunkt
og som administrerer godkjenningsordninga. Godkjenning av utanlandsk
utdanning som likestilt med akkreditert norsk høgare utdanning er
regulert i universitets- og høgskulelova. Tilsvarande inneber godkjenningsordningar
for fagopplæring at NOKUT gjer ei fagleg vurdering av om opplæring og
kvalifikasjonar som arbeidssøkjaren har frå heimlandet, kan vurderast
som sidestilte med eit norsk fag- eller sveinebrev. Dette er umåteleg
viktig for å sikra at dei som arbeider i Noreg, har dei nødvendige
kvalifikasjonane som krevst i yrket. NOKUTs arbeid er ei sikkerheit
for arbeidsgjevarar og for oss som forbrukarar og som samfunn.
Eg stiller meg litt spørjande til
ordlyden i interpellasjonen frå Aasen – og eg siterer:
«Samtidig er det uheldig om skrankene
blir så høye for godkjenning av utenlandsk utdanning at det å ta
den samme utdanningen i et norsk system i praksis blir eneste farbare
vei. Det er kostbart og tidkrevende og bør unngås.»
Senterpartiet håpar at det i denne
utsegna ikkje ligg eit ønske om ei forventning om at regjeringa
bør harmonisera kvalifikasjonskrava med andre land på ein måte som
vil redusera kompetansekravet. Det vil i så fall Senterpartiet åtvara
sterkt mot. Vi kan heller ikkje av hensiktsmessige grunnar forenkla
godkjenningsordninga slik at utdanningar på ulike nivå vert likestilte,
slik at det vert eit press på norske utdannings- og kvalifikasjonskrav.
Dersom kapasiteten hjå NOKUT er
ei utfordring, eller at det er behov for å tilby påbygging eller
modulbasert opplæring for personar som vert rekrutterte frå utlandet, som
ikkje heilt matchar norske kompetansekrav trass i at dei har fullført
fagopplæring eller høgare utdanning innanfor det same yrket, bør
vi finna løysingar på det, men utan at det fører til press i retning
av reduserte kompetansekrav og innhald i vår heimlege utdanning.
Olemic Thommessen hadde her
overtatt presidentplassen.
Iselin Nybø (V) [13:04:12 ] : Først vil jeg takke interpellantene
for å ta opp en problemstilling som er viktig, men ikke minst relevant.
Det er en problemstilling som mange opplever i dag, og som, hvis
vi får det som vi vil, enda flere vil komme borti, for det er jo
et ønske fra dette stortinget at flere av de norske studentene skal
reise ut og ta hele eller deler av utdannelsen sin i utlandet. Vi
ser på det som en ressurs, vi ser på det som viktig at folk kommer
seg ut og får de impulsene og den utdanningen som det går an å hente
der. Samtidig er det mange som kommer til Norge av ulike grunner,
men ikke minst fordi vi lever i en globalisert verden. Det er ikke
nødvendigvis sånn at vi bare gifter oss med en person to hus lenger
nede i gaten. Verden er blitt mindre, vi får impulser fra andre
steder, og vi er nødt til å tilpasse oss at andre kommer til oss og
ønsker å bidra til samfunnet gjennom å jobbe med det de er utdannet
til.
Vi kan like det eller ikke, men
det er en hel rekke utdanninger vi faktisk ikke får tatt i Norge.
På helseområdet kan jeg nevne kiropraktorer, som vi ikke utdanner
i dette landet, men som vi er avhengige av reiser til utlandet for
å få utdanning, for så å komme tilbake til Norge og jobbe her. Vi
vet at ca. halvparten av alle medisinstudenter må reise og ta utdannelsen
sin i utlandet. Så dette er en problemstilling som er høyst aktuell,
ikke minst fordi vi som storting har lagt opp til at det skal være
aktuelt.
Så er det noen ting vi må ta tak
i, det er ting vi bare ikke kan akseptere går tregt, er vanskelige
eller oppleves som byråkratisk. Vi har en utfordring når NOKUT,
som det viktige organet det er, oppleves som en flaskehals – at
det er langdryg saksbehandling, at mange opplever at vedtakene er
ulogiske, at noen får godkjenning, mens andre ikke får. Ett år fikk
de godkjenning for den utdannelsen på det universitetet, men året
etter får de det ikke selv om de begynte mens utdannelsen ennå var
godkjent. Det er slike ting vi hele veien må se på, selv om vi ikke
ønsker å senke kvaliteten på godkjenningen som gis.
I tillegg har jeg lyst til å nevne
én problemstilling, og det er at norske universiteter og høyskoler
selv har et ganske stort potensial for å tilpasse undervisningen
sin slik at både norske og utenlandske studenter som kommer til Norge
med en utenlandsk utdanning, kan få et påbygg, en modul, som gjør
at de kan få godkjent utdanningen sin i Norge. Mange opplever at
de må ta store deler av det de allerede har tatt, på ny i Norge
for å få det godkjent, mens det hadde vært mulig å lage mer tilpassede
moduler som gjorde at det ble mindre som skulle til for å oppnå
de kravene som ble stilt. Vi har fått tilbakemeldinger fra mange som
hadde opplevd det som positivt om de kunne komplettert sin utenlandske
utdanning med en modul eller to fra et norsk universitet eller en
norsk høyskole. Når de skal søke jobb i næringslivet eller i det
offentlige, er det noe med å si at ja, de tok mesteparten av utdanningen
i utlandet, men de har tatt det og det på et norsk universitet eller
ved en norsk høyskole som de som skal ansette, faktisk kjenner til.
Det blir på en måte et godkjentstempel på utdanningen at de kan
vise til at de har tatt deler av den ved et norsk universitet eller
en norsk høyskole – det oppleves som trygt for dem som skal ansette.
Jeg vil nok en gang takke for at
denne problemstillingen ble tatt opp. Jeg tror begge statsrådene
har mye å ta seg til for hele veien å håndtere de flaskehalsene
og de utfordringene som er på dette området. Men vi som storting,
vi som jobber med utdanning, må hele veien streve etter å få mer
internasjonalisering på dette området, for det er utelukkende positivt
at norske studenter reiser til utlandet og får impulser derfra,
og det er utelukkende positivt at Norge kan tiltrekke seg kloke
hoder fra utlandet.
Bente Thorsen (FrP) [13:08:56 ] : Jeg vil først og fremst rette
en takk til interpellantene Aasen og Grung for at de tar opp et
så viktig tema, som er høyt oppe på dagsordenen både i regjeringen
og for Fremskrittspartiet på Stortinget. Mitt innlegg er stort sett
rettet til Aasens interpellasjon.
Å finne en god løsning på godkjenning
av utenlandsk utdanning vil bidra til å løse en rekke utfordringer
i kompetanse- og arbeidslivspolitikken. Som statsråd Røe Isaksen
sa i sitt innlegg, har regjeringen arbeidet målrettet for å forbedre
og forenkle godkjenningsordningene i over tre år, i de yrkene som
det er krav til autorisasjon eller godkjenning i.
Fremskrittspartiet vil påpeke betydningen
av både fleksible og enkle godkjenningssystemer og et sterkt kvalitetsfokus.
For oss er det viktig at det ikke skal slakkes på standardene og
godkjenningene for å gjøre det lettere for dem med utenlandsk utdanning
å komme inn på arbeidsmarkedet. Det vi må sørge for, er å få hurtigere
godkjenning av utenlandsk utdanning av høy kvalitet, slik at nordmenn
og utlendinger som ønsker å komme seg i arbeid og bidra til verdiskaping,
raskt får anledning til det.
Tilgjengelige og effektive ordninger
for godkjenning av utdanninger og yrkeskvalifikasjoner i lovregulerte
yrker er viktige virkemidler for å få brukt kompetanse ervervet
i utlandet i norsk arbeidsliv. Dette er et viktig tema for regjeringen,
som har satt i gang et godt arbeid på området. I regjeringserklæringen
står det:
«Det er en utfordring at mange som
har utdannelse og kompetanse med seg fra hjemlandet i liten grad
får godkjent og benyttet kompetansen.»
For å løse denne utfordringen har
regjeringen etablert en ordning for godkjenning av utenlandsk fag-
og yrkesopplæring. Det er også etablert en ordning for godkjenning av
utenlandsk fagskoleutdanning. NOKUT er blitt et nasjonalt kompetansesenter
med ansvar for godkjenning på alle utdanningsnivåer. Dette vil også
gagne nordmenn med utdanning og yrkeskvalifikasjoner fra utlandet.
Så vi må ikke sitte igjen med at det kan virke som regjeringen slettes
ikke har gjort noe. Jeg vil også si at statsrådene viste i sine
innlegg at mye er på gang.
Flyktninger og innvandrere med utdanning
som er ervervet utenfor EU- og EØS-området, og som krever autorisasjon,
får ofte ikke godkjent sin utdanning fordi de mangler enkelte elementer
i utdanningen. Derfor er det verdt å merke seg at regjeringen har
satt i gang ulike ordninger for kompletterende utdanning. Fremskrittspartiet
har forventninger til at det igangsatte arbeidet med kompletterende utdanninger
i samarbeid med universiteter og høyskoler vil gjøre at flere hurtig
får ta i bruk sin utdanning. I Meld. St. 16 for 2015–2016, Fra utenforskap
til ny sjanse – samordnet innsats for voksnes læring, som for øvrig
er den første i sitt slag i Norge, har regjeringen utviklet en samordnet og
helhetlig politikk for voksne med lite utdanning, svake grunnleggende
ferdigheter eller ikke-godkjent kompetanse.
Fremskrittspartiet mener at det
er viktig å se denne saken i sammenheng med behovet for kompetanse
og verdiskaping i all sin bredde. Vi mener at Norge må ha som mål å
være et av verdens mest attraktive land for bedrifter når det gjelder
å utøve forskning og innovasjon. Denne attraktiviteten dreier seg
ikke bare om å styrke norske bedrifters forsknings- og innovasjonsaktivitet.
Vi bør også få FoU-baserte utenlandske bedrifter til Norge og tiltrekke
oss utlendinger med kunnskap og ferdigheter vårt land kan dra nytte
av. Dette er en viktig del av å gjøre Norge til et attraktivt sted
for FoU-basert virksomhet.
At stadig flere nordmenn tar utdanning
i utlandet, og at kvalifiserte arbeidstakere fra utlandet har gitt
og vil gi viktige bidrag til å utvikle norsk næringsliv, gjør at
det er viktig å søke ytterligere forenklinger for å få godkjent
utenlandsk utdanning som har behov for godkjenning. Her vil jeg
igjen vise til kunnskapsministerens innlegg, der han viste at han
har tatt flere initiativ og har satt et veldig søkelys på dette.
Jeg mener at med en fortsatt klok og effektiv politikk på området
vil både norske og utenlandske statsborgere fortsette å utgjøre
en vesentlig kompetanseressurs for å videreutvikle og styrke verdiskapingen
i norsk næringsliv.
Ruth Grung (A) [13:14:03 ] : Takk til alle som har bidratt
til en konstruktiv og god debatt. Dette er et tema som tydeligvis
berører mange av oss, og vi i opposisjon har det privilegiet at
vi har lov til å være litt mer utålmodig i forhold til de som er
i posisjon.
Det er tre målgrupper:
Det
er norske studenter som tar utdanning i utlandet.
Det
er de som kommer hit enten som spesialister eller sammen med familiemedlemmer
som har jobb i Norge, og som også ønsker å bruke sin bakgrunn.
Og
det er flyktninger som skal integreres i det norske samfunnet og
så fort som mulig bidra.
Stikkordene er «økt forutsigbarhet»
og «et mer smidig system». Å utvikle komplementerende utdanning
tror vi er helt avgjørende, og der bør vel egentlig utdanningsinstitusjonene
utfordres til å bli mer dynamiske. Kanskje bør vi også i større
grad ta i bruk praksisveiledning, både for språkopplæring og for
å få større forståelse for yrket, med tanke på innhold og hvordan
det praktiseres i Norge.
Vi er spent på hva som skjer med
psykologene når man nå får gjennomgått den utdanningen de har. Det
blir en test på om vi klarer å tilby en komplementerende utdanning
for dem som ligger tett opp til en norsk utdanning. Konklusjonen
kan bli at de kun er kvalifisert for mastergrad, men da må de få
vite det før de starter på utdanningene sine.
Det kunne kanskje også vært ønskelig
å ha en minister som tør å utfordre universitetenes autonomi når
de forvalter sin posisjon så smålig og byråkratisk som Universitetet i
Bergen gjør, som lar to plasser stå ledige, med en som uheldigvis
fikk feil på sin første søknad om å være kvalifisert for opptak.
Vi tror også at det hadde vært klokt
om vi fikk en egen sak på dette feltet – både fordi det øker bevisstheten
blant oss på Stortinget når det gjelder å se på utfordringene, og fordi
det kanskje gir økt status for dem som forplikter seg til å utvikle
bedre og mer fleksible systemer. Jeg tror ikke det er dumt at vi
i alle fall ser på hva Sverige har gjort på dette området, for de
klarer tydeligvis å få sine nye medborgere fortere gjennom systemet
enn vi gjør.
Statsråd Bent Høie [13:17:05 ] : Jeg vil takke for diskusjonen.
Jeg tror også det var klokt at diskusjonen foregikk samlet.
Til Marianne Aasens innlegg – og
ønske – om at en i stedet for å diskutere detaljene burde diskutere
de store perspektivene, vet jeg ikke om det er det som ville ha
ført oss videre i disse spørsmålene. Jeg opplever at vi er helt enige
om de store perspektivene, nemlig at utdanninger som skal gi autorisasjon
i Norge, må være jevngode med de norske utdanningene, fordi det
er hensynet til tjenesten – iallfall på helseområdet – og pasienten
som er det grunnleggende. Det ville overraske meg hvis noen var
uenig i det. Så er vi også enige om at det bør bli bedre, at det
bør bli mer oversiktlig og forutsigbart å få godkjenninger når en
tilfredsstiller det kravet, enn det er i dag, og det jobbes det
godt med. Men utfordringen i disse spørsmålene ligger faktisk ikke
i det store perspektivet, men veldig ofte i de ganske kompliserte
detaljene. Forbedringsarbeidet på dette området vil derfor handle
om å jobbe systematisk med ganske kompliserte enkeltelementer i
dette systemet.
Et annet perspektiv, som iallfall
på helsefeltet er viktig å ta opp når en skal snakke om de store
perspektivene, er at når det gjelder helsepersonell, er det noen
forhold som er viktig å ha med seg. Mange av dem som har hatt ordet
i dag, har snakket om det som er en fordel, nemlig at mange tar
utdanning i utlandet, at mange kommer fra utlandet og ønsker å jobbe
i Norge, men det har også noen sider som vi ikke kan la være å snakke
om. For eksempel mener jeg det er en utfordring at vi i Norge er
i en situasjon der om lag halvparten av legene våre har utdanning
fra utlandet. Det mener jeg er en for stor andel i en helsetjeneste,
for da blir ikke dette bare et positivt bidrag utenfra, men det
blir faktisk en situasjon der om lag halvparten av legene har utdanning
fra en annen helsetjeneste enn den de skal jobbe med i Norge.
Det er utfordringer knyttet til
språk, som også var litt framme i diskusjonen, som er helt avgjørende
for pasientsikkerhet og kvalitet. Jeg mener det er en utfordring
i dag at en i en del av tjenesten, når en ansetter helsepersonell med
bakgrunn fra utlandet, i for stor grad vektlegger autorisasjon og
ikke ser på egnetheten, og språk er en egnethet som arbeidsgiver
har et ansvar for å vurdere.
Dessuten er det viktig å ha med
at vi er forpliktet i en internasjonal kode på helsepersonell, der
Norge ikke må være et land som tiltrekker seg helsepersonell fra
land som selv har utfordringer med å dekke sitt eget behov for personell.
Marianne Aasen (A) [13:20:26 ] : Takk for en god debatt. Jeg
synes vi har kommet gjennom mange relevante temaer, og det er mange
som har deltatt, så det er fint. Jeg har lyst til å komme med noen
få kommentarer. Det ene går på at det er kanskje flere enn meg som
har en følelse av at det er noen som har en litt etnosentrisk holdning, som
ligger litt under her, at vi har en veldig mye bedre utdanning enn
andre. Det var representanten Kristin Ørmen Johnsen så vidt inne
på, at hun personlig hadde opplevd det, og mente at det også måtte
med som et moment i debatten. Den ballongen må vi i hvert fall stikke
hull på, for det er ikke sånn – som jeg har sagt tidligere i debatten
– at på alle utdanninger i Norge er vi best i verden. Det finnes veldig
mange gode utdanninger i veldig mange andre land.
Når det er sagt, er jeg selvfølgelig
helt enig med alle som har tatt til orde for at vi skal ha et kompetansenivå som
er mer enn godt nok i Norge, ikke minst innen helse og omsorg. Vi
skal ha kompetansekrav, og det må man kunne dokumentere. Vi skal
ikke fire på det. Men det er egentlig ikke det som er debatten.
Problemet er: Gjør vi det på en god nok måte? Mange mener at ikke
vi gjør det. Kan det gjøres bedre? Mange mener at vi kan gjøre det
på en bedre måte, og da er det det vi må få fram.
Er det for mange som tar utdanning
i utlandet? Ja, statsråd Høie argumenterte litt for det når det
gjelder legeutdanning. Jeg vet ikke om det er samkjørt med kunnskapsministeren
at vi skal ha flere studieplasser på medisin. Jeg har ikke sett
noe forslag om det. Jeg tror ikke vi skal begrense og ha færre som
tar utdanning i medisin i utlandet, for da får vi for få leger.
Det er et dilemma, men jeg er usikker på om det er et stort problem.
Representanten Nybø var inne på
universitets- og høgskolesektoren, som også må ta større ansvar
for å tilpasse sine utdanninger modulbasert, sånn at man kan komplementere
det. Det gjelder jo alle utdanninger, i bred forstand. Der tror
jeg absolutt mange institusjoner har noe å gå på, og det vil være
klokt og lurt uansett.
Jeg synes representanten Bård Hoksrud
hadde et veldig godt poeng når det gjaldt språk, og det ble også
nevnt av statsråd Høie. Vi bør kanskje vektlegge det i enda større grad
og kanskje se det som en hovedutfordring når det gjelder mange yrker
som har med folk å gjøre, i hvert fall.
Så vil jeg igjen si at jeg etterlyser
handlekraft når det gjelder det å få godkjenningen på plass. Jeg
synes ikke vi er i mål. Vi har mye å gjøre, og jeg tror det skal
mer til enn bare å flikke litt her og der og få noen bedre søknadsprosedyrer
her og der. Jeg tror det også handler om en grunnholdning om at
det internasjonale utdanningssystemet og det norske må ses mer i
sammenheng, og vi er nødt til å bygge ned barrierer sånn at folk
kommer seg i jobb. Alt annet er kostbart, både for dem og for oss.
Det er jeg veldig glad for at alle er enige om i denne debatten.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:23:40 ] : Jeg vil si tusen
takk for to gode interpellasjoner og tusen takk for en god debatt
også, som har engasjert mange i salen. Jeg synes dette er en spennende
diskusjon fordi det berører begge nivåene av politikken samtidig:
Det er enkeltmennesker – vi har fått noen eksempler på det her –
som blir berørt, og så handler det også om systemnivå, hva vi skal gjøre
på systemnivå. Både helseminister Høie og jeg har redegjort for
en del av regjeringens arbeid med dette.
Hvis man skal oppsummere, tror ikke
jeg at den gode oppsummeringen er at vi har en slags etnosentrisk
innfallsvinkel til dette. Det er helt naturlig at et land ønsker
å ha en type godkjenningsordning for høyere utdanning, særlig for
de yrkene som er beskyttet. Det er også helt naturlig at universiteter
og høyskoler i Norge får vurdere hvordan andre studier passer inn
i deres studieportefølje.
Det er også slik at når vi har et
system hvor vi har et sektoransvar og dermed flere forskjellige
godkjenninger basert på hvilken sektor det hører inn under – universitetene
og høyskolene har en rolle, NOKUT har en rolle – er det desto større
behov for koordinering. Jeg tror egentlig det er oppsummeringen
jeg tar med fra denne debatten, at fordi vi ønsker å organisere
oss bl.a. gjennom et sektorprinsipp, er det viktig at koordineringen
blir bedre. NOKUT har nå fått styrket sin rolle. Det som ble omtalt
som et statssekretærutvalg, er ikke bare det – hvis det var ment
som et organ som bare skal sitte og prate. Det er nedsatt for å
se på hvordan kan vi ta neste steg for å se hvordan dette systemet
kan bli enda bedre både for brukerne og for arbeidslivet.
Presidenten: Dermed
er debatten i sakene nr. 5 og 6 omme.