Utenriksminister Børge Brende [10:07:22]: Takk for anledningen til å gi en redegjørelse om Afghanistan og den norske innsatsen.

La meg først takke for det store arbeidet mange norske militære, politi, bistandsarbeidere og andre sivile har lagt ned på ulike felt i Afghanistan over mange år. Flere har ofret livet i denne innsatsen, andre er skadd. Vi takker dem og deres familier for de store ofre de har gjort for vår sikkerhet og for et bedre Afghanistan.

Engasjementet i Afghanistan har nå vart i 15 år. Det har vært en av våre tyngste internasjonale operasjoner noensinne. Store summer er investert, både gjennom militær innsats og gjennom bistand. Engasjementet er fortsatt svært krevende. Vi har høstet mange viktige erfaringer og lærdommer, som vi tar med oss videre. Ikke minst Afghanistan-utvalgets rapport har kommet med gode ledetråder for hvordan vi kan innrette og tilpasse oss nye, utfordrende konfliktsituasjoner.

Først vil jeg gi en analyse av situasjonen i Afghanistan, de fremskritt vi har gjort så langt, og utfordringene vi står overfor fremover. Deretter vil jeg kommentere noen av rådene fra Afghanistan-utvalgets rapport. Til sist vil jeg redegjøre for planene for videre norsk engasjement.

La meg innledningsvis få minne om utgangspunktet for den norske innsatsen i Afghanistan. Al Qaidas angrep på USA 11. september 2001 drepte ca. 3 000 mennesker. Det var et angrep på våre felles verdier, og det truet vår felles sikkerhet. Al Qaidas fremvekst og angrep på USA var gjort mulig av Taliban-styret i Afghanistan. Al Qaidas leder, Osama bin Laden, planla angrepet fra Afghanistan.

USAs rett til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51 ble anerkjent av FNs sikkerhetsråd. Atlanterhavspaktens artikkel 5 ble anvendt for første gang, og Norge sto selvsagt solidarisk med USA. Det var bred internasjonal enighet om nødvendigheten av å fjerne Taliban-regimet, som opererte i tandem med Al Qaida. I solidaritet stilte vi opp med våre allierte og partnere for at Afghanistan ikke skulle forbli et arnested for internasjonal terrorisme.

Taliban ble i en tidlig fase raskt slått tilbake. Men landet de etterlot seg, lå i ruiner. Etter flere tiår med væpnet konflikt var statsstrukturene i 2001 ødelagt. Mye av landets infrastruktur, som veier og strømnett, var brutt sammen. Helsevesen fantes nesten ikke. Mødre- og barnedødeligheten var svært høy. Kun om lag én million barn fikk skolegang. Taliban hadde forbudt jenter å gå på skole.

Mange fryktet at Taliban raskt ville ta tilbake kontrollen dersom man ikke fikk etablert grunnleggende samfunnsstrukturer. Det ble dermed tidlig klart at behovet for en langsiktig sivil innsats var stort – også i et sikkerhetsperspektiv. Det var enighet om at det var nødvendig med en bred innsats for å utvikle et stabilt og demokratisk Afghanistan.

Oppgaven har vært og er fortsatt meget krevende. Dagens situasjon er bekymringsfull. Til tross for dette må vi ikke glemme at vi har gjort betydelige fremskritt de siste 15–16 årene. La meg derfor kort nevne noen av dem.

Til tross for væpnet konflikt har Afghanistan i dag et ungt, om enn skjørt, demokrati. Det første fredelige og demokratiske presidentskiftet har funnet sted.

Sivilsamfunnet har utviklet seg. Landet har frie medier som stiller kritiske spørsmål både til myndighetene og til opposisjonen. Antall medier har økt betraktelig.

I 2016 hadde Afghanistan nærmere 90 private og statseide tv-stasjoner og om lag 180 radiostasjoner. Bare i Kabul er det etablert mange aviser siden 2001.

Norge har bidratt til utviklingen av det afghanske sivilsamfunnet og frie medier. Dette er noe også Afghanistan-utvalgets rapport fremhever. Det er imidlertid i dag bekymringsfulle rapporter om økning i antall angrep på afghanske journalister og andre i sivilsamfunnet, bl.a. menneskerettighetsforkjempere. Vi fortsetter å støtte utviklingen av sivilsamfunnet, og vi tar på alvor også disse negative utviklingstrekkene og drøfter selvsagt det fortløpende med den politiske ledelsen i Afghanistan.

Kvinners rettigheter i Afghanistan har blitt styrket. Jenter har langt større tilgang til utdanning nå enn tidligere. Afghanistan-utvalget gjennomførte en omfattende gjennomgang av norsk utdanningsinnsats i provinsen Faryab, der det bl.a. kom frem at et betydelig antall jenter – ca. 32 000 – var registrert på skoler bygget med norske midler.

Også i det politiske liv gjør kvinner seg nå gjeldende. Kvinner utgjør 28 pst. av parlamentsmedlemmene. Fire kvinnelige ministre er utnevnt av samlingsregjeringen, og for første gang har landet fire kvinnelige ambassadører – en av dem er i Oslo. Dette er viktige fremskritt, selv om veien til full likestilling fortsatt er svært lang.

Fra 2001 til 2014 har den gjennomsnittlige levealderen økt med ca. fem år. Helsetjenester for kvinner og barn, kombinert med bedre ernæring, har bidratt til nedgang i barnedødeligheten. Verdens helseorganisasjons statistikk for antall dødsfall per 1 000 barn under fem år har sunket fra 137 i år 2000 til 91 i 2015. Antall fødsler med hjelp av helsepersonell har økt fra om lag 12 til 38 pst. Norge har bidratt til dette ved å finansiere utdanning av jordmødre i mange år. Ifølge Verdensbanken har antall barn som dør under fødsel, gått ned fra ca. 48 per 1 000 i 2001 til ca. 34 per 1 000 i 2014.

Afghanistans veinett er bygget ut, og store nye vei- og jernbaneprosjekter vil sørge for markant økning i transport og handel i landet og mellom landene i regionen. 30 pst. av befolkningen har nå tilgang til elektrisitet. Over 8 pst. av befolkningen bruker internett, og mer enn 60 prosent har mobiltelefonabonnement.

Ifølge utdanningsdepartementets statistikk er over 9 millioner barn registrert på skole, hvorav 39 pst. er jenter. Dette er en grunninvestering for fremtiden, ikke minst for kvinners fremtid og rettigheter. Samtidig er vi bekymret over at mange av de registrerte barna ikke går på skole. Det gjenstår også mye arbeid for å bedre utdanningens kvalitet.

Den afghanske økonomien var ved utgangen av 2015 nesten åtte ganger større enn den var i 2001. Den er imidlertid avhengig av internasjonal bistand og derfor svært sårbar. I juli 2016 ble Afghanistan fullverdig medlem av Verdens handelsorganisasjon – WTO.

Det afghanske forsvaret er bedre trent og utrustet enn tidligere. I januar 2015 overtok afghanske myndigheter selv ansvaret for sikkerheten i hele Afghanistan. De står overfor krevende oppgaver, og internasjonal støtte vil være nødvendig i mange år fremover.

Til tross for at Afghanistan har hatt fremgang på en rekke felt, står landet fortsatt overfor svært store utfordringer. Den afghanske samlingsregjeringen som ble dannet etter valget i 2014, er basert på en avtale mellom president Ghani og hans «Chief Executive Officer» Abdullah Abdullah. Utfordringer i samarbeidet mellom de to har svekket regjeringens evne til å styre landet.

Afghanistan var i 2001, og er fremdeles, et av verdens fattigste land. Konflikt og korrupsjon begrenser den økonomiske veksten. President Ghani har klare planer for å bekjempe korrupsjonen, men utfordringen ligger i gjennomføringen på alle nivåer i statsforvaltningen. Selv med økte skatteinntekter som følge av reformer de siste årene forventer Verdensbanken at Afghanistan vil være avhengig av internasjonal bistand i flere tiår.

Taliban styrker sin militære posisjon i mange deler av Afghanistan. Afghanske sikkerhetsstyrker er under et konstant press og opplever store tap. Samtidig viser afghanske sikkerhetsstyrker en imponerende evne til å stå imot gjentatte angrep fra Taliban. I 2015 tok afghanske sikkerhetsstyrker tilbake den femte største byen, Kunduz, som i en periode falt til Taliban. I 2016 forsøkte Taliban en rekke ganger å ta over provinshovedsteder. Hver gang slo afghanske sikkerhetsstyrker dem tilbake. Styrkene har betydelig støtte i befolkningen. Men selv om de har gjort fremskritt, gjenstår mye.

En forhandlet løsning med Taliban er avgjørende for å oppnå varig stabilitet. Uten en politisk løsning på konflikten står selve bærekraften i statsbyggingsprosjektet i fare, ikke minst fordi konflikten demper økonomisk vekst og legger beslag på om lag 60 pst. av Afghanistans statsinntekter.

Det er afghanerne selv som må skape fred. Men en fredsprosess i Afghanistan vil være helt avhengig av konstruktiv støtte fra naboland. Nabolandene har sterke felles interesser i regional integrasjon for økonomisk vekst. Se hva ASEAN f.eks. har oppnådd, i motsetning til hva man har greid å oppnå i Sør-Asia. Det er samtidig strategiske motsetninger mellom landene som ofte preger deres tilnærming til Afghanistan – dessverre.

Flere aktører i regionen ser seg fremdeles tjent med å støtte Taliban og andre væpnede gruppers aktiviteter i Afghanistan. For eksempel er det spente forholdet mellom India og Pakistan til hinder for regionalt samarbeid om Afghanistan. Norge var tidlig ute med å understreke betydningen av den regionale dimensjonen for fremtidig stabilitet i Afghanistan. Dette fremheves også i Afghanistan-utvalgets rapport.

Flere av nabolandene har, bl.a. gjennom norskstøttede kanaler, etablert et samarbeid kjent som «Heart of Asia». Hensikten er å styrke den politiske dialogen om deres langsiktige felles interesse for fred i Afghanistan samt samarbeid om bl.a. kontraterror og infrastruktur. Vi vil fortsatt støtte dette samarbeidet.

Nabolandene ble på siste ministermøte i India i desember 2016 enige om å øke samarbeidet i kampen mot voldelig ekstremisme og terror. De understreket også sin støtte til en afghansk fredsprosess og til de ulike transportavtalene. Dette er positivt. Samtidig har forholdene mellom flere av landene blitt mer anspent, og det gjenstår å se hvordan dette vil påvirke deres samarbeid om Afghanistan.

En annen viktig geopolitisk faktor som kan legge positive føringer for en fredsprosess, er Kinas satsing i regionen gjennom sitt «One Belt, One Road Initiative». Målet er stabilitet og økonomisk utvikling. Det foreligger en rekke store planer for energi- og infrastrukturprosjekter på tvers av landegrensene i regionen. Et eksempel er jernbane. Det første toget fra Kina ankom Afghanistan i september 2016.

En viktig komponent i Kinas engasjement er samarbeidet med Pakistan, bl.a. om «China–Pakistan Economic Corridor», som åpner for markeder på begge sider av grensen. Det regnes å være i Kinas langsiktige interesse å bidra til at Pakistan spiller en mer konstruktiv rolle overfor Afghanistan.

Også andre land samarbeider med Afghanistan om regionale transportlinjer. Den trilaterale avtalen mellom Afghanistan, India og Iran i fjor høst gir tilgang til den iranske havnen Chabahar. Det er positivt for regional integrasjon og økt handel.

La meg kommentere noen av de viktigste elementene i Afghanistan-utvalgets rapport. Først vil jeg takke utvalgets leder, utvalgets medlemmer og sekretariatet for deres omfattende og grundige arbeid. Jeg vil også få rette en takk til alle som bidro med erfaringer og synspunkter til utvalget.

Rapporten definerer tre målsettinger for det norske engasjementet, for det første å støtte USA, en NATO-alliert som ble angrepet, for det andre å bidra i kampen mot terror og for det tredje å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat.

Utvalget mener at Norge har lykkes med den første målsettingen, å støtte USA, og senere å bidra til å sikre NATOs relevans. Utvalget slår fast at Norge har vært en god alliert.

Det er riktig at sikkerhets- og alliansepolitikken har vært en grunnstein i vårt Afghanistan-engasjement. Som jeg påpekte innledningsvis, er det i dag lett å glemme hvilke sjokkbølger angrepet på USA den 11. september 2001 sendte gjennom verden. Norge hadde både en formell forpliktelse i henhold til NATO-pakten og en moralsk forpliktelse til å stå ved USAs side etter terrorangrepet i 2001.

Afghanistan-rapporten viser til at Norge var en liten aktør, men med påvirkningsmuligheter på våre allierte. Innen områder som fredsdiplomati, utviklingen av sivilsamfunn og regionale initiativ har Norge hatt innflytelse både på alliertes innsats og på afghanske myndigheter. Dette synes jeg vi skal ta med oss videre.

Samtidig viser rapporten at vi fortsatt har mye å lære når det gjelder gjennomføringen av våre bidrag i internasjonale operasjoner. Den internasjonale infrastrukturen ble omfattende og kompleks. Dette preget også samordningen nasjonalt.

Rapporten legger vekt på at sivilt og militært engasjement bør være godt samordnet. Det er en vurdering jeg deler. Sivil-militær koordinering var spesielt krevende. Dette fikk vi også erfare i de områdene hvor vi hadde et spesielt ansvar for stabiliseringsinnsatsen.

Jeg opplever at både Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet har høstet nyttige erfaringer og er langt bedre koordinert i dag enn da vi først gikk inn i Afghanistan. Vi har gode plattformer for dialog internt og med Stortinget. Dette kan vi trekke veksler på i fremtidige internasjonale engasjement, som f.eks. i Midtøsten.

Det internasjonale samfunn og afghanske regjeringer har gjennom felles innsats siden 2001 forhindret at Afghanistan igjen har blitt et arnested for terror. USA har ikke blitt rammet av et terrorangrep planlagt i Afghanistan siden 11. september 2001. Innsatsen fratok Al Qaida deres fremste fristed og var et viktig bidrag til vår alles sikkerhet.

Jeg er imidlertid bekymret over at grupper tilknyttet ISIL og Al Qaida har en tilstedeværelse i Afghanistan i dag. Grupper tilknyttet ISIL har påtatt seg ansvaret for forferdelige angrep mot sivile sjiamuslimer i Kabul. Afghanske myndigheter arbeider med internasjonal støtte for å hindre at ISIL og Al Qaida skal klare å bygge seg opp.

Disse gruppene anses ikke i dag som en trussel mot den afghanske statsdannelsen, men de utgjør en terrortrussel. Det er også bekymringsfullt at ISIL-krigere fra Midtøsten søker tilflukt i Afghanistan. Bekjempelse av internasjonal terror er en utfordring som landet vil trenge hjelp med i lang tid fremover.

Det siste og minst like viktige målet har vært å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat. Det er kanskje den mest krevende oppgaven av alle. Afghanistan-utvalget påpeker at dette er en målsetting som ikke er nådd. Det er jeg enig i. Det er fortsatt langt igjen før Afghanistan vil bli en stabil og demokratisk stat. At dette ville bli en krevende oppgave, var daværende regjering klar over. Norge vektla at det sivile og politiske engasjementet måtte ses i et langsiktig perspektiv. Det krever tålmodighet og kunnskap å bidra til å bygge velfungerende, demokratiske statsinstitusjoner. Dette er videre, som rapporten også påpeker, spesielt vanskelig i et land med stor avstand mellom sentralmakt, lokale myndigheter og lokale maktaktører. På norsk side gjorde vi oss noen viktige erfaringer, som vi vil ta med oss videre.

Det er i prinsippet ønskelig at en konflikt løses før man starter arbeidet med statsbygging. Samtidig vil det ofte være situasjoner der statsbyggingen ikke kan vente på en fredsprosess. Dette var situasjonen i Afghanistan. Det var et dramatisk behov for institusjoner som kunne levere sikkerhet og livsnødvendige tjenester til befolkningen.

Utviklingen i konfliktsituasjoner følger ikke noe fastsatt mønster eller retning. Det vil alltid være forbundet med risiko å velge en strategi for veien ut av en konflikt.

Norge var tidlig ute med å etterspørre en politisk prosess som kunne lede til fredsforhandlinger. Det er i dag bred enighet om at konflikten neppe kan finne sin endelige løsning militært. Vi skal gjøre vårt for å forsøke å påvirke partene til å starte en inkluderende afghansk fredsprosess. Veien er imidlertid lang.

Afghanistan-rapporten er kritisk til både den internasjonale og den norske bistanden for å ha bidratt til korrupsjonen i Afghanistan. Det samlede bistandsvolumet ble mye høyere enn svake afghanske institusjoner kunne håndtere. Korrupsjonen i Afghanistan utgjør ikke bare en risiko for mislighold av bistandspengene, men også for selve bærekraften i landets utvikling og stabilitet. Norge var tidlig klar over disse utfordringene, og vi har de siste årene arbeidet systematisk med afghanske myndigheter for å endre denne utviklingen. Blant annet støtter vi afghanske myndigheters anti-korrupsjonsstrategi.

Det er viktig at mottaker har evne til å håndtere midlene de skal forvalte, og at avsender følger opp. Samtidig er ofte behovene, som i Afghanistan, skrikende. Afghanistan var og er, som jeg allerede har nevnt, et av verdens fattigste land. Volum er også viktig når behovene er så store som de var og er i Afghanistan. Da er det avgjørende at forvaltningen legger til rette for en best mulig utnyttelse av midlene.

Utenriksdepartementet arbeider kontinuerlig med å forbedre rutiner og forvaltning både hos våre partnere og i våre egne systemer for å gjøre bistanden mer effektiv. Vi legger i gjennomføringen av vår bistand stor vekt på å samarbeide med organisasjoner som har gode kontrollrutiner i sine prosjekter og programmer. Videre har den norske bistanden til Afghanistan vært gjenstand for flere evalueringer i løpet av de siste årene. Vi har tilpasset støtten underveis, i tråd med anbefalingene som har kommet.

Det er i den sammenheng viktig å understreke at en av konklusjonene fra evalueringene er at norsk bistand til Afghanistan har vært hensiktsmessig innrettet. Den har vært basert på landets behov. Den har vært stabil og pålitelig. Valg av sektorer har vært tilpasset Afghanistans egne prioriteringer og andre givere. Vi har derfor gode forutsetninger for å lykkes enda bedre i bistandsinnsatsen.

Men vi kan ikke være naive når vi driver bistand i et av verdens mest korrupte land med enorme humanitære behov. Det er ikke enkelt. Men det er ikke barna i Afghanistan som har ansvaret for dårlig styresett. Det er også et humanitært imperativ at vi må hjelpe mennesker i nød. Dette er det dilemmaet som vi står overfor, og jeg synes at vi skal være veldig ærlige rundt det. Jeg synes ikke vi kan se millioner av barn i Afghanistan f.eks. vokse opp uten noen muligheter til arbeid eller utdanning, og at de skal betale for dårlig styresett. Det synes jeg ikke er riktig. Vi skal innenfor de krevende rammene prøve å gjøre vårt beste for å nå frem, og det er det viktig at Stortinget er klar over også når man eventuelt videre bevilger store beløp til Afghanistan, både på den humanitære siden og på bistandssiden.

Jeg mener at Norge også skal fortsette med å bidra med spesialkompetanse. Slike nisjer, der vi i dag er engasjert i Afghanistan, er fred og forsoning, kvinners rettigheter samt opplæring av det afghanske anti-terrorpolitiet i Kabul.

Vi tar med oss lærdommene fra Afghanistan-utvalgets rapport i vårt videre arbeid i Afghanistan, i andre internasjonale operasjoner og i stortingsmeldingen om utviklingspolitikken som regjeringen vil legge frem før påske. Sammen med anbefalinger fra andre evalueringer av norsk engasjement i konfliktområder gir utvalgets rapport meget nyttig lærdom om hvordan vi kan og bør jobbe i sårbare stater og regioner.

La meg til slutt redegjøre for regjeringens planer for fremtidig innsats i Afghanistan.

På NATOs toppmøte i Warszawa i juni og på givermøtet for Afghanistan i Brussel i oktober forpliktet Afghanistans partnere seg til å opprettholde sivil og militær støtte på et høyt nivå ut 2020. Det er bred enighet om at bidragene er nødvendige for å sikre stabilitet og utvikling i Afghanistan.

Regjeringen forpliktet seg til å videreføre sivil bistand til Afghanistan med om lag 700 mill. kr i året ut 2020. Afghanistan vil dermed forbli en av de største mottakerne av norsk bistand. Vår bistand vil bli gitt under forutsetning av at afghanske myndigheter fortsetter arbeidet med å gjennomføre reformer, bekjempe korrupsjon og sikre kvinners rettigheter.

Den norske bistanden er konsentrert om tre viktige sektorer for landets utvikling, for det første utdanning, for det andre nærings- og landsbygdutvikling og for det tredje styresett med vekt på politi, likestilling, menneskerettigheter og arbeid mot korrupsjon.

I 2016 er utdanningsstøtten til Afghanistan økt til ca. 50 mill. kr. Den skal utgjøre minst 70 mill. kr i inneværende år. Utdanningssatsingen må ses i sammenheng med norsk støtte til nærings- og landsbygdutvikling som gir arbeidsplasser og inntekter og når ut i provinsene.

Som for andre fokusland utarbeides det i 2017 en politisk og økonomisk analyse av Afghanistan. Analysen vil sammen med Afghanistan-utvalgets rapport og andre evalueringer danne grunnlag for det videre arbeidet med bistanden til Afghanistan.

Norge er for tiden leder av giverkoordineringen mellom de nordiske landene og Nederland i Afghanistan. Vi vil i det kommende året styrke gruppens dialog med afghanske myndigheter og våre internasjonale partnere om viktige prioriteringer. Det gjelder spesielt kvinner og likestilling, tiltak mot korrupsjon og næringsutvikling og jobbskaping.

Regjeringen vil fortsatt støtte norske og internasjonale frivillige organisasjoner i Afghanistan. De gjør et meget viktig arbeid for å nå ut til befolkningen der myndighetene ikke har kapasitet. Frivillige organisasjoner bidrar bl.a. til utdanning, til å skape arbeidsplasser og til utvikling av sivilsamfunn.

Afghanistan-utvalgets rapport understreker behovet for god forvaltning av bistanden. Dette har høy prioritet fra Utenriksdepartementets side, og vi har iverksatt flere tiltak som vil styrke forvaltningskompetansen i utenrikstjenesten.

De store humanitære behovene i Afghanistan betyr at nødhjelp utgjør en ikke ubetydelig del av bistanden – jeg var inne på det. Humanitær og langsiktig støtte må ses i sammenheng i en kompleks og langvarig krise. Respons på humanitære behov, forebygging og langsiktig utviklingshjelp bør skje parallelt.

Norge støtter bl.a. innsatsen til Flyktninghjelpen for at barn og unge får tatt igjen skolegang etter at de har vært fordrevet fra hjemmene sine. Å bygge opp nasjonal kapasitet er avgjørende for en bærekraftig utvikling. Den norske støtten til afghanske Røde Halvmåne er også et prosjekt som gir gode resultater.

Norge støtter også Den internasjonale Røde Kors-komiteen – ICRC – som gir livreddende helsetjenester på landsbygda. For at de om lag 5 millioner afghanske flyktningene i regionen skal vende tilbake til Afghanistan, må de være sikre på at familien vil få et levebrød, og barna skolegang.

Å bidra til å styrke likestilling og arbeidet for kvinner, fred og sikkerhet i det afghanske samfunnet er et viktig mål for den norske innsatsen. Det stilles krav til alle våre tilskuddsmottakere i Afghanistan om å fremme likestilling i deres aktiviteter, og vi støtter flere konkrete tiltak rettet mot kvinner, særlig innen utdanning. Vi støtter gjennomføring av afghanske myndigheters egen handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet som betydelig giver til bl.a. UN Womens landprogram i Afghanistan. Vi støtter arbeid for holdningsendringer blant gutter og menn, bl.a. i samarbeid med religiøse og lokale ledere – og det er en jobb å gjøre.

Norge har vært med på å arrangere tre større konferanser om afghanske kvinners rettigheter i løpet av de siste årene. Da jeg deltok på den siste kvinnekonferansen i Kabul i mai, traff jeg afghanske kvinner og menn som jobber for å bedre kvinners stilling i landet. De møter sterke motkrefter og tar en personlig risiko hver bidige dag. Jeg er imponert over disse personlighetene.

President, jeg håper jeg kan få fortsette litt til!

Utenriksminister Børge Brende [10:37:13]: Takk – jeg skal snart gå inn for landing.

Afghanske kvinner har understreket overfor meg at internasjonal støtte er svært viktig for at ikke fremskritt skal forvitre i en presset sikkerhetssituasjon. De krever også å være representert i en fremtidig fredsprosess med Taliban. Uten kvinner blir det ikke fred. Og uten kvinnelig deltakelse i arbeidslivet går landet glipp av viktig økonomisk vekst.

Afghanistan er i dag i førersetet for å håndtere sin egen sikkerhet. De vil imidlertid fortsatt trenge støtte.

Under NATOs toppmøte i Warszawa i juli ble betydningen av et sterkt partnerskap mellom Afghanistan og NATO understreket. Norge viderefører derfor støtten på 150 mill. kr årlig til afghanske sikkerhetsstyrker. Av dette planlegges 90 mill. kr i sivil bistand, som skal styrke og lønne afghansk politi og fengselsvesen.

Norge og våre allierte gikk inn i Afghanistan med høye ambisjoner. Noen har vært for høye, flere er justert i løpet av engasjementet. Det er ofte vanskelig å forutse utviklingen på bakken. Nettopp derfor må vi være fleksible og tilpasse innsatsen i lys av utviklingen.

I vårt arbeid med å støtte Afghanistan har vi lært mye. Vi har høstet erfaringer vi vil ta med oss videre i arbeidet med sårbare stater og regioner. Afghanistan-utvalgets rapport har i så måte gitt oss et grunnlag for å systematisere lærdommene og tilpasse dem til nye utfordringer som ligger foran oss.

La oss heller ikke glemme at det internasjonale samfunn og Afghanistan har lykkes med å hindre at Afghanistan på ny har blitt et arnested for internasjonal terrorisme. Landet har med vår hjelp kommet et stykke på vei med å bygge opp statsinstitusjoner, og det leverer grunnleggende tjenester som utdanning til deler av befolkningen.

Stabilitet i Afghanistan er fortsatt viktig for vår egen sikkerhet. ISILs tilstedeværelse i landet viser dette. Derfor er det viktig at vi nå fortsetter engasjementet i Afghanistan.

Jeg har tidligere uttrykt at varig fred og stabilisering i Afghanistan fordrer en politisk løsning med Taliban. Både under NATO-toppmøtet og giverkonferansen for Afghanistan i 2016 kunne vi igjen konstatere at det er bred – og økende – internasjonal enighet om dette, også blant viktige land i regionen.

En fredsprosess må være afghansk eid og ledet. Den må være inkluderende. Dette blir en krevende balansegang. En løsning med Taliban må ikke gå på bekostning av menneskerettighetene, inkludert kvinners rettigheter generelt og jenters rett til utdanning spesielt. Her kompromisser vi ikke.

Fra norsk side oppfordrer vi partene til å gå inn i reelle forhandlinger. Vi forblir rede til å bistå dem, FN og andre internasjonale aktører etter behov. Regjeringen viderefører det fredsdiplomatiske arbeidet som omtales i Afghanistan-utvalgets rapport.

Det er min ambisjon å sikre fortsatt bred støtte i Stortinget til norsk Afghanistan-politikk. Jeg håper at denne redegjørelsen, Afghanistan-utvalgets rapport samt debatten i Stortinget kan legge grunnlaget for en slik bred enighet.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [10:41:00]: La meg først få takke for muligheten til å redegjøre om Afghanistan og for oppfølgingen av rapporten fra Afghanistan-utvalget, som omhandler våre bidrag i Operation Enduring Freedom og ISAF-operasjonene i perioden 2001–2014. Vår innsats i Afghanistan foregår fortsatt gjennom operasjon Resolute Support Mission, RSM, og er i et like krevende og risikofylt miljø som før. Våre soldater legger ned en stor innsats hver dag. Jeg er opptatt av å snakke om soldatene våre i Afghanistan i nåtid og ikke i fortid.

Utenriksministeren innledet med et viktig poeng: Når vi snakker om innsatsen vår i Afghanistan, er det viktig å tenke tilbake på situasjonen vi sto i da våre første bidrag ble besluttet. USA ble angrepet 11. september 2001. NATOs artikkel 5 om kollektivt forsvar ble aktivert. Det er for øvrig den eneste gangen artikkel 5 har blitt aktivert. Angrepet ble sett på som et angrep på alle medlemsland og våre felles verdier, og medlemmene hadde en plikt til å bistå. Et bredt flertall i Stortinget mente det var riktig å stå sammen med våre allierte i den situasjonen. Hensikten med å gå inn i Afghanistan var opprinnelig å sikre at Afghanistan ikke lenger skulle være et fristed for terrorisme.

Å forlate Afghanistan uten å bidra til gjenoppbygging og stabilisering ville vært uansvarlig.

Første innsats var militære operasjoner for å bekjempe terrorisme, Al Qaida, deretter fulgte en type stabiliseringsoperasjon, så kapasitetsbygging og nå mentorering. De ulike fasene stilte ulike krav og har gitt ulike effekter. Dette resulterte i at oppdraget i Afghanistan ble mer komplekst. I etterpåklokskapens lys er det lett å se at noe kunne vært gjort annerledes, men valgene må også forstås ut fra daværende kontekst.

Det ikke å gjøre noe ville også vært et valg med konsekvenser. Det var riktig at vi engasjerte oss i Afghanistan i 2001, og det er riktig at vi fortsatt engasjerer oss i dag. Det er også viktig og riktig at vi tar med oss lærdommene fra Afghanistan videre. Der gir Afghanistan-utvalget helt sentrale bidrag.

Som utenriksministeren redegjorde for, er sikkerhetssituasjonen i Afghanistan i dag veldig bekymringsfull, og jeg skal ikke gjenta hans poenger. Den pågående operasjon RSM, der NATO trener, rådgir og veileder afghanske styrker, var ment å redusere sin virksomhet regionalt og trekke inn mot Kabul i løpet av 2015. Det er utsatt inntil videre, til den generelle sikkerhetssituasjonen tillater det og til de afghanske militære styrkene er fullt kompetente til å ta over. NATO har besluttet at RSM skal videreføres i 2017. Vi har derfor fortsatt personell som gjør den viktige jobben med å trene, rådgi og støtte afghanske sikkerhetsstyrker i Kabul, og viderefører dette bidraget også i 2017.

Jeg vil takke Afghanistan-utvalget og sekretariatet for en meget god og grundig rapport, og jeg vil også takke alle som har bidratt til utvalgets arbeid.

Jeg vil nå gå inn på noen av sakene som utvalget omtaler for forsvarssektoren.

Det er viktig for regjeringa å sørge for at personellet som har tjenestegjort, eller tjenestegjør, for Norge utenlands, får den oppfølgingen som kreves. Soldatene i Afghanistan gjorde og gjør en stor forskjell i sitt daglige virke. De var og er viktige for den enkelte afghaner, de redder liv, og de skaper trygghet. De bidro og bidrar fortsatt til å bygge afghanske sikkerhetsstyrkers kapasiteter. Og de dro ut fordi vi, politikerne, bestemte at de skulle dra.

Mange har blitt utsatt for ekstreme påkjenninger, både fysisk og psykisk. De fleste kommer hjem med verdifull og viktig operativ erfaring. Men noen har også betalt en høy pris. Vi har mistet ti soldater i Afghanistan. Vi har i tillegg fått flere som er skadet.

Våre soldater og familiene til soldatene har gjort og gjør en innsats vi verdsetter veldig høyt. Det at internasjonal og nasjonal innsats over flere år i Afghanistan på noen områder ikke har nådd alle målene som ble satt, får ikke kaste skygger over våre soldaters innsats.

I møter med afghanske myndigheter blir jeg ofte takket for den innsatsen norske soldater og sivile nordmenn gjør i Afghanistan. De oppleves av mange afghanere som lydhøre for behovene til lokalbefolkningen, og de verdsettes for den høye kompetansen de har.

Utvalget mener at det i framtida må investeres mer i forskning på veteranfeltet.

Utvalget skriver at selv om det har vært tydelige framskritt, må det legges ytterligere vekt på å systematisere den regelmessige oppfølgingen. Det har skjedd mye på dette området de senere år. Nå er ivaretakelse av deltagere i internasjonale operasjoner bredt forankret i sju departementer. Det er fordi behovene til veteranene er veldig ulike og spenner fra den forberedelsen man gjør før de drar ut, til det behovet de kan ha for oppfølging i det sivile helsevesen mange år etter endt tjeneste.

Som oppfølging av St.meld. nr. 34 for 2008–2009 «Fra vernepliktig til veteran» ble det i 2011 utarbeidet en interdepartemental handlingsplan for ivaretakelse av veteraner som har deltatt i internasjonale operasjoner. Den ble i 2014 avløst av en oppfølgingsplan, også den på tvers av departementer. Oppfølgingsplanens periode går i første omgang fram til og med 2017, men tiltakene vil bli oppdatert underveis i arbeidet med ny plan.

Vi samarbeider fra Forsvarsdepartementets side tett med Barne- og likestillingsdepartementet og Bufdir, og det handler særlig om forskning innenfor feltet barn og unge og hvordan barn, unge og familier påvirkes av å ha en mor, en far eller en nær slektning ute i internasjonale operasjoner. Det er satt av midler i Forsvarsdepartementet til ytterligere forskning på dette.

I tillegg er det et sterkt nordisk engasjement på dette feltet, og innenfor rammene av NORDEFCO er særlig Norge, Sverige og Danmark i ferd med å iverksette felles forskning og felles erfaringsutveksling når det gjelder veteraner.

Forsvaret har fått oppdrag om oppfølging av veteranarbeidet i iverksettingsbrevet fra departementet.

Våre viktigste samarbeidspartnere på dette feltet er veteranorganisasjonene. Vi har akkurat samme mål: å sørge for at veteraner får den anerkjennelsen, støtten og ivaretagelsen de skal ha. Å være veteran er først og fremst en beskrivelse av kompetanse – og det er en hedersbetegnelse.

Rapporten tar opp problemstillinger knyttet til sivilt–militært samarbeid, inkludert organisering av arbeidet gjennom Provincial Reconstruction Teams, eller PRT-er. Et PRT i Afghanistan besto av både sivile og militære krefter, diplomater, rådgivere og eksperter på gjenoppbygging og sikkerhet for en helhetlig tilnærming til gjenoppbygging av landet.

Jeg vil framheve at norsk militær innsats i Afghanistan gjennom perioden 2001–2014 var en del av en større allianse med rundt 50 nasjoner. Mange av beslutningene ble tatt i NATO og i FN. USA var i stor grad hovedpremissleverandør. Våre nasjonale beslutninger ble ikke gjort i isolasjon. Selv om vi på toppunktet hadde et bidrag på over 800 soldater samtidig i Afghanistan, hadde Norge et relativt lite militært bidrag i en stor koalisjon.

Utvalget har vektlagt at Norges handlingsrom var begrenset, som en relativt liten giver og troppebidragsyter. Dette er det et poeng å framheve når beslutningstakere blir kritisert for forhold de hadde liten innflytelse over.

PRT-modellen ble valgt for å understøtte NATO-operasjonens helhetlige tilnærming, med tett samordning av politiske, sivile og militære instrumenter. Det manglet imidlertid helhet i etableringen og driften av de 26 PRT-ene, som hadde veldig forskjellig fokus og innretning. Med de erfaringene som ble gjort, er det lite trolig at vi vil se en identisk modell forsøkt i eventuelle framtidige internasjonale innsatser av samme omfang som Afghanistan.

Utvalget trekker fram at bidragene fra alle norske offentlige myndigheter, militære og sivile, burde vært koordinert og integrert. Det er jeg enig i. Det tydelige skillet som Norge gjorde mellom sivil og militær innsats, skilte seg også i ganske stor grad fra den tilnærmingen våre nærmeste allierte hadde, og det bidro til tapte synergieffekter på bakken. Innsatsen for å møte utfordringene i Afghanistan fordret en bedre koordinert sivil-militær innsats. Dette ville nok også gjort samarbeidet med våre allierte enda mer effektivt.

Selv uten en PRT-modell vil sivile og militære bidragsytere treffe hverandre i internasjonal innsats, og det vil være behov for koordinering og samarbeid. Det er behov for fleksibilitet også for sikkerhetssektorens del av innsatsen til begrensede lavkostprosjekter med kort implementeringstid.

Det må trenes og øves felles militært og sivilt før avreise for å skape en felles situasjonsforståelse, utveksle erfaringer og opprette personlige kontakter.

Afghanistan-perioden har ført til bedre prosesser mellom UD og Forsvarsdepartementet, med hyppige koordineringsmøter på politisk nivå og på embetsnivå.

Selv om man koordinerer på departementsnivå, vil det imidlertid alltid være behovet på bakken som er styrende. Utvalget foreslår etablering av en koordineringsenhet på høyt nivå med ansvar for å utvikle strategier og handlingsplaner. Jeg er av den oppfatning at det ikke er behov for nye strukturer, siden UD og Forsvarsdepartementet har videreutviklet og styrket gode rutiner for deling av informasjon og samordning.

Jeg er enig med utvalget i at enhver operasjon optimalt sett bør ha en exit-strategi. I internasjonale operasjoner etableres mandat og målsettinger på overnasjonalt nivå. Exit-strategi for Afghanistan har vært formulert, men har vist seg vanskelig å gjennomføre i tråd med ønsket tidsplan. Situasjonen på bakken endrer seg, og planene må endres for å ta hensyn til dette.

De norske spesialstyrkene og Etterretningstjenesten omtales i rapporten som de to suksesshistoriene fra rapporteringsperioden, og jeg deler utvalgets vurdering. Spesialstyrkenes og Etterretningstjenestens innsats hadde, til tross for relativt små nasjonale miljøer, betydning for alle de tre målene for Norges engasjement: å sikre Norges sikkerhetspolitiske forhold til USA og NATO, bidra i kampen mot terror og bidra til statsbygging i Afghanistan.

Særlig bør spesialstyrkenes bidrag til oppbygging av afghansk egenkapasitet framheves. De bygget opp og støtter fortsatt en av det afghanske politiets nasjonale beredskapsstyrker: Crisis Response Unit 222.

Særlig innenfor så sensitiv virksomhet som spesialoperasjoner og etterretningsarbeid tar det flere år å opparbeide tillit og evne til samhandling. Som utvalget skriver, har vi i løpet av vårt snart 15-årige engasjement i Afghanistan fått et bedre og nærmere forhold til en rekke allierte, spesielt USA, Storbritannia, Tyskland og Latvia.

Spesialstyrkene våre har i særlig grad befestet sitt gode forhold til amerikanske og britiske spesialstyrker. Noe av dette nære samarbeidet og kjennskapen til hverandres kultur høster vi fruktene av gjennom vårt nye oppdrag i kampen mot ISIL. Uten at vi hadde operert sammen med amerikanske og britiske spesialstyrker i Afghanistan over de siste 14–15 årene, ville dette neppe vært mulig.

Rapporten framhever Etterretningstjenesten som en meget vellykket bidragsyter til at den overordnede målsettingen om å støtte USA og bidra til NATOs relevans ble oppnådd. Jeg er enig i konklusjonen om at engasjementet i Afghanistan på dette området har hatt langsiktige konsekvenser. Erfaringene derfra har bidratt til å styrke etterretningssamarbeidet i NATO og bilateralt samarbeid med allierte. Etterretningstjenestens deltagelse har også bidratt til å videreutvikle samarbeidet med andre lands tjenester og med UD.

Gjennom operasjonene i Afghanistan har våre styrker fått uvurderlige operative erfaringer, som ikke kunne vært oppnådd kun gjennom trening og øving hjemme. Det er viktig at Forsvaret, i tråd med utvalgets anbefaling, institusjonaliserer sin erfaringslæring. Arbeidet for å oppnå dette er bl.a. formalisert gjennom iverksettingsbrevet til Forsvaret for neste periode.

Et eksempel på viktige lærdommer fra Afghanistan-perioden var endringen i sammensetning av PRT-ene. Innledningsvis ble disse satt opp av personell hentet fra forskjellige avdelinger. Etter hvert gikk man over til å sende ut hele, samtrente avdelinger. Dette resulterte i en bredere kompetanse i Forsvaret, som også styrket den helhetlige operative evnen.

Det er iverksatt organisasjonsendringer i Forsvaret for å bedre erfaringslæringen, bl.a. ble Senter for militære erfaringer i 2015 flyttet fra Forsvarets høgskole til Forsvarets operative hovedkvarter, FOH. Det gjøres fordi FOH er sentralt for erfaringshåndtering fra operativ virksomhet, fordi operasjoner blir planlagt, ledet og koordinert derfra.

Forsvaret selv ser selvsagt også behovet for mer effektiv erfaringslæring og forbedrer kontinuerlig sine prosedyrer.

Utvalget har kommentert at internasjonal innsats ikke må gå ut over beredskapen hjemme, og at Forsvaret må søke å begrense støttestrukturens størrelse i operasjoner ute. Styrking av Forsvarets evne til å ivareta sitt primæroppdrag og beredskap hjemme er lagt til grunn for utviklingen av Langtidsplanen for Forsvaret, som ble vedtatt i november.

Nasjonale beredskapsplaner definerer hjemlige behov. Sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter utarbeider operative behov for styrkene. Forsvarssjefen vurderer de beredskapsmessige konsekvensene ved å trekke ut styrkebidrag fra hjemlig struktur, og regjeringa vurderer konsekvensene helhetlig før beslutning om et bidrag utenlands blir tatt.

I planprosessen for styrkebidrag til internasjonale operasjoner vurderes det også om mulige bidrag i internasjonale operasjoner vil virke inn på Forsvarets evne til å opprettholde beredskap til støtte for politiet.

Når det gjelder utvalgets merknad om å søke å begrense størrelsen på støttestrukturen ute i operasjoner, vil jeg understreke at det jobbes kontinuerlig for å gjøre Forsvarets logistikk- og støttestruktur bedre. Støttestrukturen i Norge søkes utnyttet, uten å bygge strukturer ved siden av for styrker i utlandet. I tillegg vil alltid Forsvaret tilstrebe å etablere flernasjonale løsninger for å redusere støttestrukturen. Det er alltid et avgjørende vurderingstema ved spørsmål om bidrag i internasjonale operasjoner å vurdere om vi har kapasitet til å understøtte bidragene både hjemme og ute.

Utvalget skriver at Forsvarsdepartementet og Forsvarets ledelse må ta en aktiv rolle i å forme oppdrag som norske militære sjefer skal utføre i internasjonale operasjoner. Jeg vil vise til at vi har en struktur for planlegging som ivaretar hele spekteret fra vi blir gjort oppmerksom på behovet for bidrag, via innspill fra Forsvarsdepartementet og forsvarssjefen, til det er utarbeidet en operasjonsplan. I dette planarbeidet bidrar Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben aktivt i oppdragsformuleringen. Det er viktig å understreke at Norge også alltid har en styrkesjef, en representant, som også har en såkalt «red card»-funksjon, som dermed kan bidra til at konkrete oppdrag ikke skjer med norsk deltagelse, hvis nødvendig.

Jeg setter pris på at Afghanistan-utvalget belyser arbeidet knyttet til sikkerhetsrådsresolusjon 1325, om kvinner, fred og sikkerhet. Oppdragsløsning i Afghanistan setter for alvor fokus på viktigheten av resolusjonen og senere beslektede resolusjoner.

Det er vesentlig å styrke den internasjonale innsatsen for å oppnå bedre resultater på dette feltet. I mange av dagens konflikter er kvinners sikkerhet og rettigheter truet, seksualisert vold er utbredt, og kvinner drives på flukt. Samtidig ser vi at kvinners deltagelse i freds- og stabiliseringsprosesser er en nødvendig forutsetning for varige og bærekraftige løsninger. Det var med dette som bakteppe regjeringa i februar 2015 lanserte handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet for perioden 2015–2018, og den bygger også på tidligere handlingsplaner.

Handlingsplanen er vårt verktøy for å gjennomføre ambisjonene i resolusjonene fra Sikkerhetsrådet. Den legger grunnlaget for departementets felles innsats og gir tydelig retning og mål for arbeidet. Vi ønsker å bygge kompetanse og holde presset oppe for å sikre at målene fra resolusjonene blir oppfylt. Dette gjør vi i samarbeid med FN, NATO og regionale og nasjonale aktører og i tett dialog med sivilt samfunn.

Forsvaret er derfor pålagt å implementere og bruke et «gender»-perspektiv i planlegging, øving, gjennomføring og evaluering av alle typer operasjoner. Vi har et kvalitativt godt fagmiljø av «gender»-fagekspertise i operasjoner som skal videreføres og styrkes. Forsvaret rapporterer årlig om hvordan «gender»-perspektivet ivaretas i forbindelse med operasjoner og på status for pålagte oppdrag i regjeringas handlingsplan på feltet.

Vår innsats i Afghanistan skjedde fram til 2014 gjennom to operasjoner: Operation Enduring Freedom, OEF, og International Security Assistance Force, ISAF. OEF var folkerettslig basert på kollektivt selvforsvar etter angrepene i USA 11. september 2001. ISAF hadde folkerettslig grunnlag i resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og invitasjon fra afghanske myndigheter.

Utvalget problematiserer ikke i særlig grad de folkerettslige hjemlene for operasjonene, og de anses ikke å være kontroversielle. Jeg noterer meg imidlertid at utvalget er opptatt av hvordan konflikten skulle klassifiseres på enkelte tidspunkter. Om en situasjon anses som en internasjonal eller ikke-internasjonal intern væpnet konflikt, eller om situasjonen i det hele tatt er å anse som en væpnet konflikt, har betydning for hvilke konkrete folkerettslige regler som kommer til anvendelse. Utvalget ser det bl.a. som uheldig at norske myndigheter ikke utad klargjorde sitt syn på klassifiseringen av situasjonen under ISAF-deltagelsen før i 2005/2006.

Jeg ønsker å presisere at det fra norsk side hele tida har vært sentralt at man ikke på noe tidspunkt i Afghanistan opererte i noe rettstomt rom, og at i alle situasjoner gjelder rettsregler og viktige rettsprinsipper, enten man snakker om folkerett eller menneskerettigheter og andre rettsprinsipper. Det er da prinsipper som er ment å beskytte sivilbefolkningen, frihetsberøvede og andre sårbare grupper.

Utvalget hevder da heller ikke at Norge har brutt disse rettsreglene eller rettsprinsippene i noen av fasene. Da norske myndigheter i 2006 gikk fra å klassifisere ISAF-deltagelsen som under terskelen for væpnet konflikt, til at statene i ISAF var part i en ikke-internasjonal væpnet konflikt, gjorde de det samtidig klart at endringen i klassifisering ikke innebar utvidede fullmakter for styrkenes maktbruk. FN-mandatet, NATOs operasjonsplan og gjeldende engasjementsregler fortsatte å sette rammer for maktbruken. Soldatenes rettslige beskyttelse ved eventuelle etterspill av maktbruk var videre regulert i statusavtale, uavhengig av klassifisering. Betydningen av at norske myndigheter ikke utad og løpende klassifiserte situasjonen, bør dermed ikke tillegges for stor vekt.

Rapporten omtaler noen spesifikke forhold knyttet til folkerett, og jeg vil knytte noen kommentarer til det rapporten tar opp om fanger, kamptolker og bruk av genferkorset.

Utvalget har gitt en ryddig og god framstilling av norske myndigheters håndtering av forhold knyttet til frihetsberøvelse i Afghanistan. Det ble i 2013 utarbeidet en manual i krigens folkerett for Forsvaret, i samarbeid med Norges Røde Kors. Manualen er skrevet på oppdrag av Forsvarsdepartementet og utgitt av forsvarssjefen, og er å anse som en stående ordre til Forsvaret. Den har til hensikt å gjøre regelverk og nasjonale tolkninger lett tilgjengelig for dem som bruker reglene i Forsvaret, både som praktisk veiledning ved undervisning og ved planlegging og gjennomføring av operasjoner. Manualen har et eget kapittel om frihetsberøvede, som bl.a. redegjør for det rettslige grunnlaget for frihetsberøvelsen avhengig av type konflikt og personkategori, krav til behandling og fasiliteter, prosedyrer for prøving av det rettslige grunnlaget for frihetsberøvelsen, og om overføring og opphør.

Det er videre utarbeidet en sjekkliste som brukes ved planlegging for utsendelse av norske styrkebidrag til operasjoner, trening og øving i utlandet, for bl.a. å sikre at sentrale rettslige forhold ivaretas på en tilfredsstillende måte. Folkerettslige forhold inngår i sjekklisten, herunder vurderinger som må tas i forbindelse med potensiell maktanvendelse og fastsettelse av engasjementsregler. Forsvarsdepartementet har i samråd med Forsvaret lagt vekt på å gi tilstrekkelige direktiver for å sikre at norske styrker handler i overensstemmelse med krigens folkerett og Norges menneskerettslige forpliktelser samt politiske begrensninger som måtte være satt, inkludert for potensielle frihetsberøvelser. For øvrig fastsetter alltid den til enhver tid sittende forsvarsminister engasjementsregler for hver enkelt operasjon norske styrker deltar i.

Bruk av sivile lokalt ansatte til stridende oppgaver skal ikke forekomme. For å unngå urettmessig bruk i framtida har Forsvarsdepartementet utarbeidet retningslinjer rundt bruken av lokalt ansatte i internasjonale operasjoner, og disse retningslinjene ble implementert i Forsvaret i 2015. Retningslinjene omhandler bl.a. bestemmelser om at Forsvaret primært skal søke å dekke behov innenfor egne personellressurser. Dersom de egne ressursene ikke dekker behovene, skal Forsvaret tilstrebe å kontrahere tjenester fra firmaer eller tjenestetilbydere lokalt.

Forsvaret skal gjennomføre vurderinger av lokalt ansattes sikkerhet både i løpet av og etter deres ansettelsesforhold. Kontraktene skal konkretisere Forsvarets ansvar, også etter opphør av arbeidsforholdet. Det skal presiseres at tjenesten er som ikke-stridende, og skal utføres uten uniformering og uten bevæpning. Lokalt ansatte skal i størst mulig grad benyttes på en måte som gjør at de ikke oppfattes som medlemmer av norske væpnede styrker.

Røde Kors-merkingen på sanitetskjøretøy i Afghanistan ble, med grunnlag i Genève-konvensjonene, besluttet fjernet en periode fra 2011. Utvalget advarer mot å la dette bli en praksis, da det på lengre sikt undergraver sanitetens beskyttelse i krigens folkerett. Jeg har forståelse for de hensynene utvalget trekker fram, men understreker at beslutningen hadde hjemmel i krigens folkerett, og at alle prosedyrene for dette ble fulgt. Forsvarsdepartementet og Forsvaret ser på dette som et unntak fra hovedregelen, og at en slik beslutning må være gjenstand for en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Avslutningsvis vil jeg si noe om utvalgets kommentarer knyttet til personellspørsmål, herunder utdanning i lokale forhold og tid i stilling ute. Utvalget beskriver at personell må skoleres i samfunnskunnskap om konfliktområdene de reiser til. Dette er et område departementet og Forsvaret prioriterer høyt. Avdelinger som sendes ut, gjennomgår normalt en tre–seks måneders oppsetningsperiode, hvor de bl.a. blir gitt skolering i samfunnskunnskap og kulturforståelse i innsatsområdet. Den kommende utdanningsreformen i Forsvaret samt forbedring av erfaringslæringsmodellen vil styrke den systematiske tilnærmingen på dette fagområdet.

Utvalget tar opp utfordringer knyttet til at nøkkelpersonell står for kort tid i stilling ute. Dette er en avveining mellom ulike viktige hensyn. I henhold til Forskrift for tjenestegjøring i internasjonale operasjoner § 17 beordres personell i internasjonale operasjoner normalt for en periode på seks måneder, bortsett fra i mindre krevende operasjoner og stabs- og observatørtjeneste, hvor maksimalperioden kan settes til tolv måneders sammenhengende tjeneste.

De aller fleste nære allierte opererer også med seks måneders deployeringsperioder. Utfordringen er selvfølgelig – og det peker også utvalget tydelig på – at det tar tid å bygge relasjoner og tillit. Dette er også noe som afghanske soldater har snakket med meg om når jeg har vært på besøk, og det er selvfølgelig sånn at så fort denne tilliten og dette samarbeidet er opprettet, skal personellet rotere ut, og det kommer nye personer inn. Derfor er det viktig at Forsvaret også fokuserer på, som de har gjort i lang tid, tiltak som bidrar til å avbøte det. Samtidig er det selvfølgelig et vesentlig og tungtveiende hensyn at soldatene våre ikke skal ha for lange sammenhengende deployeringsperioder ute, og det har sammenheng med både tjenesten de gjennomfører til daglig, og selvfølgelig familiesituasjon og det at for mye tjeneste over for lang tid heller ikke er godt.

Forsvaret har gjennom sitt engasjement i Afghanistan demonstrert god evne til å løse militære oppdrag. Oppdragene har vist at Norge har meget kompetente soldater, som er godt trent og godt skikket for denne type operasjoner.

For 2017 er det norske hovedbidraget fortsatt å støtte afghansk spesialpoliti, CRU, i Kabul samt å støtte det afghanske spesialpolitidirektoratet. Det norske styrkebidraget har hjulpet afghanere til å forhindre økt voldsnivå og destabilisering i Kabul og i den senere tid også andre steder i landet.

CRU er en meget viktig nasjonal strategisk ressurs som har vært brukt for å møte flere større og komplekse angrep mot afghanske og vestlige mål i Kabul og omegn. CRU er også viktig i beskyttelsen av det sivile internasjonale nærværet i Afghanistan, inkludert ambassadene, og har gjennomført vellykkede aksjoner mot gisseltakere, bl.a. ved det amerikanske universitetet og den spanske ambassaden i Kabul. Men viktigere enn operasjonene som når offentligheten, er de operasjonene som makter å forhindre angrep, ved at sikkerhetsstyrkene identifiserer og arresterer gjerningsmenn før de får handlet.

Utviklingen av afghanske sikkerhetsstyrker anses av NATO som en av suksesshistoriene fra innsatsen i Afghanistan. I tillegg til spesialstyrkene har vi avgitt et fåtall stabsoffiserer til NATO-operasjonens kommandostruktur. Vi støtter Afghan National Army Trust Fund med 60 mill. kr årlig, foreløpig til og med 2020. I årene mellom 2007 og 2016 har Norge utbetalt ca. 556 mill. kr til dette fondet.

Norge har siden oppstarten av operasjonene i Afghanistan bidratt substansielt med etterspurte militære kapasiteter. Vi har opprettholdt og videreutviklet gode relasjoner og samarbeid med våre allierte. Som jeg har redegjort for, har vi over lang tid fulgt opp forholdene Afghanistan-utvalget kommenterer i sin rapport, som en del av den formaliserte erfaringslæringsprosessen. Arbeidet med å forbedre denne pågår kontinuerlig.

Afghanske myndigheter vil trenge assistanse og støtte i mange år framover. Regjeringa følger situasjonen nøye og vil vurdere å forlenge norske bidrag utover det som hittil er planlagt. Det vil i så fall skje i nær dialog med NATO og våre nære allierte.

Helt avslutningsvis vil jeg si at en viktig og vesentlig lærdom fra oppdraget vi har hatt og har i Afghanistan, er å ha realistiske forventninger og realistiske målsettinger. Det å erkjenne kompleksitet, det å erkjenne at ting tar tid, og at veien sjelden er rettlinjet, er en helt avgjørende erfaring. Det har også vært styrende for måten regjeringa har håndtert deltagelse i kampen mot internasjonal terrorisme og ISIL på, ved å være tydelig på hvilke dilemmaer og utfordringer som møter Norge og andre deltakende land i en sånn type operasjon.