Michael Tetzschner (H) [15:23:32]: (ordfører for saken): Dette er den andre forvaltningsrapporten i dag som har vakt interesse og glede i komiteen. I så henseende får man si at komiteen er lett å glede. Men dette er meget viktige rapporter, for samhandlingsreformen var en kjempesatsing. Her er det snakk om hvordan man utnytter den komponenten som er den sterkeste innsatsfaktoren i det å yte gode helsetjenester.

Vi kan også i denne saken glede oss over stort sammenfall i synspunkter. Mens den forrige saken vi behandlet hadde et usedvanlig bredt siktemål, får man si at akkurat styringen av bemanningsressursene er én av flere faktorer. Selv om den er en viktig faktor, er det også andre faktorer, som ligger utenfor denne rapporten, som virker inn på sluttresultatet. Det kan være alt fra bygningenes fysiske utseende, alder, tilgangen på kapitalutstyr – også kalt instrumenter – som skal til for å yte disse etter hvert veldig spesialiserte tjenestene, men her er det altså menneskene det er snakk om: pleieressursene. Vi synes som sagt at det er gjort en del interessante påpekninger.

Det er forskjellig vektlegging og forskjellige flertall i komiteen, men på dette punktet har vi ikke vært uenige: Vi vil minne om at ledelse ikke bare er en teknokratisk øvelse. Det har også med allmennmenneskelige egenskaper å gjøre, hvordan man leder, hvordan man organiserer. Det er i det hele tatt en del innsatsfaktorer som er knyttet til ledelse, som ikke er så lett å måle – bare så det også er sagt, og slik at vi er klar over at det er flere dimensjoner enn det som umiddelbart lar seg lese ut av rapporten.

Når det gjelder de tingene som forvaltningsrapporten omtaler, har man operert med begreper som «lav produktivitet» og «lav arbeidsproduktivitet». Det har medlemmene i komiteen hatt litt forskjellig holdning til. Jeg regner med at mindretallet vil presisere sitt syn. Men riktig forstått betyr det selvfølgelig at vi er interessert i å vite hvor mye man får igjen i forhold til ressursinnsatsen, for ressurser kan alltid brukes alternativt, og derfor har vi også en stor forpliktelse til å passe på at de blir brukt, selv om vi må bruke en del teknokratiske begreper som «arbeidsproduktivitet».

Blant de funnene som rapporten omtaler, er at sengeposter har lav produktivitet fordi de har lang liggetid eller lav kapasitetsutnyttelse. Det påpekes også at kortere liggetid vil gi flere pasienter behandling og dermed økt arbeidsproduktivitet. Samlet sett har sengeposter med høy arbeidsproduktivitet, sammenlignet med likeartede sengeposter som har lav arbeidsproduktivitet, oftere færre pleiere per seng, høyere kapasitetsutnyttelse og kortere liggetid. Det høres jo vel og bra ut hvis man ikke taper av syne at fra pasientens synspunkt må det også være grenser for hvor kort liggetid det skal være, for hvor få pleiere det skal være, og for hvor høy kapasitetsutnyttelse det skal være.

Når det gjelder kapasitetsutnyttelse, vil de som har vært borti praktisk sykehusdrift vite at på grunn av ferieavvikling, sommerferie og slikt nedlegger man sengeposter og får flere korridorpasienter. Igjen: Dette kan se bra ut på papiret, men det er ikke sikkert at de som rammes av slike organisatoriske tilpasninger, opplever det som et løft i kvaliteten, for å si det veldig forsiktig. Derfor må disse begrepene hele tiden leses med et kritisk bakteppe om at det ytes faglig forsvarlige tjenester, og at det ikke på noe tidspunkt kompromisses med pasientsikkerheten.

Komiteen har også reflektert rundt dette. Vi er enig med Riksrevisjonen i at de aller fleste sengeposter har et effektiviseringspotensial, uavhengig av om de sammenlignes med seg selv over tid, som er den metoden man har valgt å bruke i denne rapporten. Man kan jo spørre om ikke også «benchmarking», nasjonalt og ikke minst i Norden, mot land med like systemer som oss selv, også ville gitt en del interessant læring.

Antydningen om at man hadde kunnet realisert en produktivitetsgevinst som innebærer 5 pst. frigjøring av alle vakttimene på postene hvis man eliminerte perioder hvor man ligger under gjennomsnittet, kan være riktig, men vi synes samtidig at det virker som en veldig teoretisk tilnærming, og at man kanskje heller ikke helt ut har erkjent at Helse-Norge spenner over veldig mange forskjellige institusjoner, og at det ofte kan være stedegne forhold, som gjør at resultatene kan leses så forskjellig.

Det er i hvert fall ikke politisk omstridt at vi ønsker at helseforetakene bruker pleieressursene effektivt, at ledelsens styringsinformasjon er best mulig og skal gi et best mulig grunnlag for effektiv styring, og at det er en viktig oppgave å bevisstgjøre ledelsens muligheter til å dimensjonere bemanningen ut fra pasientbelegget, hvis man samtidig ivaretar de forholdene som jeg var inne på i sted.

Det er en ting som dessverre faller utenfor denne rapporten, og det er at man ikke har gått inn på de mulighetene man har ved å forandre noen av rammene, f.eks. gjennom avtalte turnusordninger, ved å få økt fleksibilitet, selvfølgelig i samarbeid med de ansattes organisasjoner. Man har tatt en del av det rammeverket som ligger, for gitt. Det har kanskje også vært med på at man oppfatter valgmulighetene som noe mer begrenset enn de faktisk ville vært hvis også ledelsen hadde sett det som sin oppgave – sammen med de ansatte – å avtale litt videre rammer for hvordan man kan få en god faglig og effektiv drift, som er til beste både for pasientene og for de pasientene som senere skal inn og eventuelt står i kø, og som på den måten får gleden av å bli tatt unna den køen tidligere fordi vi har oppegående og effektive institusjoner.

Til slutt vil jeg også si at siden dette grunnleggende sett er et utsnitt av en produktivitetsvurdering av sykehusene, vil komiteen også reklamere litt for de meget viktige utredningene som nå har kommet på bordet. Det gjelder Produktivitetskommisjonens to innstillinger: NOU 2015: 1, som heter Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd. Det er Produktivitetskommisjonens første rapport.

Den ble fulgt opp av NOU 2016: 3 Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Der er det også særdeles interessante ting som også gjelder innenfor vårt felt, det som man har fått seg forelagt her og som gjelder spesialisthelsetjenesten.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Martin Kolberg (A) [15:32:25]: (komiteens leder): Jeg viser her til saksordførerens innlegg, som ga et oversyn over saken på en god måte. Jeg skal ikke starte en diskusjon om forholdet mellom produktiviteten i helseforetakene og tariffavtaler og den type ting nå. Jeg tror vi bare må slå fast at Riksrevisjonen ikke har noe valg på dette punktet. Der må de holde seg til de lover og regler som allerede eksisterer. I så måte forstår jeg hvordan Riksrevisjonen har lagt an arbeidet sitt.

Dette er en rapport som er veldig viktig, som saksordføreren sa. Begge disse to rapportene i dag betyr mye for befolkningen og nå for effektiviteten og ressursutnyttelsen i våre store helseforetak. Det handler selvfølgelig om, for Stortinget, hvordan ressursene kan utnyttes bedre.

Det er, som Stortinget vet, veldig store summer det er snakk om her. 140 mrd. kr og vel så det går til spesialisthelsetjenesten, bevilget av dette storting. Det er vår felles helsetjeneste det er snakk om. Vi er enige om at disse ressursene må brukes på en god måte; hver eneste krone må brukes på en god måte, som det framgår av rapporten. Når 70 pst. går til lønn, er selvfølgelig styringen av personalressursene et viktig element for å oppnå best mulig helsetjenester for bevilgningene.

Det er, som det ble sagt av saksordføreren, en samlet komité som har påpekt at selve forvaltningsrevisjonsrapporten kun behandler et begrenset utsnitt av alle de faktorer man kunne valgt for å vurdere om helsetjenestene står seg i forhold til ressursinnsatsen, men vi får konsentrere oss om det rapporten nå handler om.

Vi vet at spesialisthelsetjenesten er en av landets største arbeidsplasser, og de ansattes kompetanse er den viktigste innsatsfaktoren i sektoren. Et godt arbeidsmiljø og høy motivasjon gjør sykehusene sterkere og behandlingen bedre. Å minske belastninger og å investere i helsefremmende arbeidsplasser er derfor nødvendig. Mange steder får ledelsen dette til, men det er fortsatt et stort forbedringspotensial, slik det framkommer av rapporten.

Arbeiderpartiet har lenge vært opptatt av å øke oppmerksomheten rundt verdien av kultur og ledelse. Denne prioriteringen står seg godt i møte med denne rapporten. Mye handler til syvende og sist om god organisering – gjennom god ledelse og involvering av de ansatte i alle ledd.

Komiteen viser til at forvaltningsrevisjonsrapporten har funnet indikasjoner på variasjoner mellom helseforetakene i hvor effektivt personalressursene brukes, men at det finnes lite informasjon om hva disse forskjellene skyldes. Arbeiderpartiet mener variasjonene rapporten avdekker, må ettergås, og det er behov for at ledelsens styringsinformasjon gir et bedre grunnlag for effektiv styring. Det er en viktig oppgave å bevisstgjøre ledelsens muligheter til å dimensjonere bemanningen ut fra pasientbelegget, hvis man samtidig ivaretar individuelle og lokale forhold.

Arbeiderpartiet slutter seg, i likhet med resten av komiteen, til Riksrevisjonens påpekning av at ledelsen på ulike nivåer i helseforetakene må ha tilstrekkelig kunnskap om driften av virksomheten til å kunne skaffe seg innsikt i hva som fungerer godt, og hva som bør forbedres. Samtidig er det metodiske svakheter som gjør at Riksrevisjonens analyse bør styrkes og underbygges av ytterligere data før endelig konklusjon kan trekkes.

I likhet med resten av komiteen mener Arbeiderpartiet at høy vikarbruk og stort sykefravær er faktorer som spiller inn på hvor effektivt vi bruker pleieressursene i sykehusene. Stedlig ledelse ble pekt på i innstillingen til Meld. St. 11 for 2015–2016, Nasjonal helse- og sykehusplan, som en vesentlig faktor for god oppfølging av det enkelte sykehuset. Dette, i likhet med solid grunnbemanning og godt arbeidsmiljø, kan bidra til lavt sykefravær og faglig forsvarlig pasientbehandling.

Arbeiderpartiet har samtidig merket seg den voldsomme økningen i vikarbruk de siste årene. På tre år er det brukt 2,7 mrd. kr på innleie av vikarer for å dekke opp det de kaller for hull i turnuser. Dette tilsvarer svært mange årsverk for helsepersonell og kunne vært brukt på en bedre måte, etter Arbeiderpartiets syn. Vikarer kan også utgjøre en fare for pasientsikkerheten.

Videre ser vi at det på sittende regjerings vakt budsjetteres med redusert bemanning i foretakenes økonomiske langtidsplaner. Dette svarer ikke til de behovene som skisseres i framskrivninger fra bl.a. SSB.

Arbeiderpartiet er en del av flertallet som har merket seg at undersøkelsen ikke berører aspekter knyttet til personellsammensetningen på de ulike postene og avdelingene. Dette kan være avgjørende for den samlede innsatsen. Samarbeidet mellom eksempelvis primær- og spesialisthelsetjenesten og mellom poliklinikk og sengeposter er heller ikke berørt. Samlet sett er det flere momenter som bør tas med når styringen av pleieressursene i helseforetakene skal vurderes. I helsetjenesten er vi avhengige av å vite om rett pasient er på rett sted, og hvorvidt behandlingen blir gitt på rett nivå for å fatte gode beslutninger.

Avslutningsvis vil jeg peke på at rapporten ikke har vurdert hvordan handlingsrommet i bestemmelsene i arbeidsmiljøloven og tariffavtaler kunne vært utnyttet i samarbeid med de ansatte for å sikre en bedre lokal tilpasning til pasientrettet omsorg, slik også saksordføreren sa.

De ansatte og deres kompetanse er helsetjenestens viktigste ressurs. Norge har generelt høy helsepersonelldekning sammenliknet med andre land. Utfordringene er primært knyttet til geografiske variasjoner i tilgangen på personell og økende etterspørsel etter ny kompetanse. Tall fra SSB viser at det i dag arbeider 110 000 personer innenfor spesialisthelsetjenesten. Framskrivninger viser at det i 2030 vil være behov for 30 000 flere helsearbeidere, og i 2040 vil det være behov for 40 000 flere. Disse framskrivningene viser at det må arbeides kontinuerlig med å utnytte og utvikle de eksisterende personellressursene.

Medisinsk utvikling har alltid medført en oppgaveglidning innad i yrkesgrupper, mellom ulike yrkesgrupper og mellom ulike forvaltningsnivåer. Utviklingen har vært dynamisk og skal fortsatt være dynamisk. Hvordan vi bruker pleieressursene i denne arbeidsintensive sektoren, er avgjørende for hvordan vi mener vår felles helsetjeneste skal se ut i framtiden.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:40:39]: I Norge er vi i en privilegert situasjon. Vi har et godt utbygd helsevesen på alle nivå, vi har et velferdssystem som skal ivareta den enkelte av oss når vi trenger det som mest, når helsen svikter fysisk eller psykisk. Og vi har høy kompetanse blant de ansatte i helsesektoren, som står på hver eneste dag, ofte under krevende forhold både materielt, fysisk og psykisk. Derfor har jeg lyst til å slå fast til å begynne med: Norsk helsevesen består av tusenvis av hverdagshelter som gir av seg selv hver eneste dag.

Et velfungerende helsevesen er noe av det aller viktigste vi kan tilby befolkningen. Samtidig vil et godt utbygd helsevesen også være ressurskrevende. Da er det viktig at vi rigger systemene slik at vi får mest mulig helse igjen for hver krone, samtidig som vi legger til rette for at de ansatte kan gjøre jobben sin best mulig. Det er selvsagt ikke slik at effektivitetskrav skal gå ut over pasientens trygghet og sikkerhet. Kravet til effektivitet må ikke gå på bekostning av kvaliteten i tjenestetilbudet.

Riksrevisjonens fokus har vært å studere hvorvidt styringen av pleieressursene i helseforetakene bidrar til god ressursutnyttelse og effektiv bruk av pleieressursene.

I 2015 er de samlede utgiftene til de regionale helseforetakene på mer enn 130 mrd. kr. Lønnskostnadene i den somatiske spesialisthelsetjenesten utgjør ca.70 pst. av driftskostnadene. Sykepleiere og hjelpepleiere utgjør en stor del av årsverkene og har derfor stor betydning for at de samlede ressursene utnyttes effektivt.

Målet med undersøkelsen har vært å belyse hvordan styringen bidrar til effektiv bruk av pleiepersonalet i helseforetakene for nettopp å oppnå Stortingets forutsetning om effektiv ressursutnyttelse. Undersøkelsen omfatter seks kategorier av somatiske sengeposter i perioden fra og med januar 2013 til og med januar 2015.

Rapporten viser at det er store variasjoner i hvor effektivt helseforetakene gjør bruk av pleiepersonell. Et sentralt funn er at bemanningen ikke er godt nok tilpasset det varierende antallet pasienter. Flere helseforetak har like mange pleiere på jobb alle hverdagene, til tross for at de har flere pasienter tidlig i uken enn nærmere helgen. Mer effektiv bruk kan frigjøre ressurser til behandling av flere pasienter. Under halvparten av mellomlederne for sengepostene mener at de har god nok informasjon til å kunne vurdere om personalet brukes effektivt, viser Riksrevisjonens rapport. Det er et lavt tall. Riksrevisjonen påpeker at samarbeid og utveksling av erfaring kan bidra til en bedre og mer effektiv ressursutnyttelse.

Riksrevisjonens rapport viser at økonomiske rammer i stor grad fastsettes med utgangspunkt i tidligere års budsjett, og budsjettet vurderes ut fra tidligere års resultat og pasientbelegg. Informasjon om forhold mellom bemanning og pasientbelegg, om liggetider og pleiebehov, brukes derimot i mindre grad.

Det er også dokumentert fra Riksrevisjonen en forskjell i sengeposter med høy produktivitet og de med lav produktivitet. De mest effektive sengepostene samarbeider med andre enheter for å håndtere sykefravær og uforutsett variasjon i antall pasienter. Bare halvparten av sengepostene med lav produktivitet gjør det samme. Sengepostene med høy produktivitet hadde færre pleiere per seng og høyere kapasitetsutnyttelse. Deres pasienter hadde samtidig større behov for pleietjenester, men likevel kortere liggetid.

Så merker jeg meg at helse- og omsorgsministeren i sitt svar til Riksrevisjonen skriver at undersøkelsene og anbefalingene gir nyttig kunnskap, og at statsråden vil følge opp i styringsdialogen med helseregionene. Det er bra. Jeg er trygg på at den kunnskapen vi har fått gjennom denne rapporten, vil være til nytte, og jeg har stor tillit til at statsråden bruker dette kunnskapsgrunnlaget som vi nå har fått fra Riksrevisjonen, i sitt arbeid inn mot oppfølging av helseforetakene.

Ellers viser jeg til saksordførerens gode gjennomgang.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:45:40]: Jeg vil takke Riksrevisjonen for at de har gått inn på temaet, sjøl om vi fra Senterpartiet ikke er enig i en del av de anbefalinger som Riksrevisjonen har kommet til, og som jeg skal gå nærmere inn på.

Det er riktig, som flere har sagt, at det er betydelige beløp som brukes til de regionale helseforetakene – 130 mrd. kr i 2015 – men jeg vil understreke at i forhold til andre land, relativt sett, er det ikke noe høyt beløp. De land som har et svakere offentlig spesialisthelsetjenestetilbud, har jevnt over en høyere andel utgifter til de oppgavene vi her snakker om. Det er derfor en stor fordel for Norge å ha et samlende og sterkt, offentlig tilbud, og at en demper det private innslaget og dermed motarbeider det som er Høyres kongstanke, nemlig at en stadig større andel av spesialisthelsetilbudet skal bli utført av private selskaper med det formål da sjølsagt å tjene penger.

Det er lønnskostnadene som utgjør størstedelen av driftskostnadene, om lag 70 pst., og det er sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere som utgjør den største andelen med om lag 70 000 årsverk. Vi snakker altså om en enormt stor og viktig arbeidsplassektor hvor det er helt avgjørende hvordan personalressursene styres for at vi skal få både kvalitet og mest igjen for pengene.

Som saksordføreren var inne på, er det et begrenset utsnitt områder Riksrevisjonen har berørt, men det som da er berørt, er det som er knyttet til folk, det er knyttet til personalressursene. Jeg er veldig glad for at det er en samlet komité som understreker at

«nøkkelen til effektivitet i helsetjenesten først og fremst er å sikre en organisering og ledelse av spesialisthelsetjenesten som utløser de ansattes motivasjon og vilje til å bidra».

Her er vi inne på det store forbedringspotensialet i offentlig sektor generelt og i sykehusene spesielt. Jeg skal komme nærmere inn på det.

Riksrevisjonen viser i sin oppsummering av funn at ledelsens styringsinformasjon ikke gir godt nok grunnlag for å sikre effektiv bruk av pleieressursene. Riksrevisjonen oppgir at det i intervjuundersøkelsen kommer fram at mange sengepostledere har begrenset tilgang til styringsinformasjon som viser forholdet mellom pasientbelegg og bemanning.

Vi har nettopp fått en tilsynsrapport fra Sykehuset Telemark HF, og i den foreløpige rapporten av 21. april 2016, som er referert i innstillinga, heter det:

«Vi finner det i seg selv kritikkverdig at helseforetakene ikke har gode nok systemer for å registrere pasientbelegg, og at det derved blir vanskelig for både foretakets styremedlemmer, for tilsynsmyndigheten, politiske myndigheter og andre å få en fullgod forståelse av pasientbeleggets størrelse.»

Det var i sammenheng med at det var så stort pasientbelegg at det ved revisjonen ble påpekt den store faren for det høye pasientbelegget og manglende kvalitet på tjenestene og alvorlige konsekvenser med flere dødsfall på Sykehuset Telemark. Nå har rapporten kommet, og vi vil få en nærmere diskusjon omkring dette.

Det som skjer i denne rapporten, er at også Riksrevisjonen påpeker helseforetakenes manglende styringsdata. Fra Senterpartiets side vil vi understreke at det er dette som er alvorlig når det er den typen styringsinformasjon som en bruker som et vesentlig kriterium for å drive sin virksomhet. Helseforetakene styres etter et system der det ikke finnes tilfredsstillende oversikt over bemanning i forhold til pasientbelegg og pasientbelegg i forhold til antall sengeplasser. Pasientbelegg og bemanning er faktorer som i høy grad påvirker kvalitetene i pasientbehandlingen og ikke minst pasientsikkerheten.

Å ha en effektiv ressursutnyttelse i helseforetakene må sikres på en måte som gjør at spesialisthelsetjenestelovens andre formål og pålegg også blir ivaretatt, pålegg som gjelder krav om kvalitetsforbedring, pasientsikkerhet og at det å ta imot pasienter for øyeblikkelig hjelp skjer på en fullgod måte. Krav til såkalt arbeidsproduktivitet og effektive tjenester må ikke gå på bekostning av kvaliteten i tjenestetilbudet eller en innretting av tjenestene som er nødvendig for å ivareta den pleie, omsorg, behandling og oppfølging som kreves når man har med syke mennesker å gjøre. Jeg merket meg med interesse det som saksordføreren, representanten Tetzschner, sa på det punktet, som i sitt verdigrunnlag var rimelig identisk – slik jeg forsto det – med det jeg nå prøver å legge fram.

Helseforetakenes formål er å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det, når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn. Det er da viktig å understreke at enhver som yter helsetjenester etter spesialisthelsetjenesteloven, skal sørge for at virksomheten arbeider systematisk med kvalitetsforbedringer og pasientsikkerhet.

Det heter at en arbeider med pasientsikkerhet og kvalitetsforbedringer, men en skal ikke ha vært mye innom et sykehus for å se hvordan dette fungerer i praksis, hvordan det fungerer i beredskapssituasjoner, og hvordan det fungerer kveld, natt og helligdager. Da er de fine ordene langt svakere i praksis, og vi kjenner mange fagfolk, mange av helsefagarbeiderne, som virkelig føler at de sitter i en klemme, for de har de flotte ordene, men når det virkelig er behov, er det mange ganger ikke tilstrekkelig med fagfolk til stede.

Vi har også, som jeg nå sa, behov for å ha kvalitet i den øyeblikkelige hjelpen, at sykehus og fødestuer straks skal motta pasienter som trenger somatisk helsehjelp, når det etter de foreliggende opplysninger må antas at den hjelp institusjonen eller avdelingen kan gi, er påtrengende nødvendig. Senterpartiet vil understreke at Riksrevisjonens rapport om effektivitet i personalressursbruken ikke tar hensyn til at de konsekvenser pleieeffektiviteten har for kvaliteten i tilbudet, eller hvorvidt beredskapsplanlegging og krav til å ta imot uplanlagte innleggelser gjennom øyeblikkelig hjelp, blir nok ivaretatt og tilgodesett. Dette er meget, meget krevende.

Senterpartiet tar, sammen med SV, avstand fra å benytte begreper som «arbeidsproduktivitet» om det å behandle pasienter i helsevesenet. Dette er begreper som Riksrevisjonen har hentet fra New Public Management-filosofien som legger til grunn at produksjonen av helsetjenester, dersom den etter sin måte er presis nok, kan sammenliknes med produksjon av andre varer og tjenester. Senterpartiet er kjent med at arbeidsproduktivitet skal vise hvor mye pasientbehandling sengeposten har utført med de pleieressursene som er brukt, og at pleiepoeng per vakttime i rapporten er brukt som indikator på arbeidsproduktivitet.

I undersøkelsen er det brukt en modell der altså produktivitetsmålet pleiepoeng per vakttime er splittet i ulike faktorer. Vi viser til at modellen innebærer at lang liggetid eller lav kapasitetsutnyttelse, pasientbelegg gir lav produktivitet, mens høyt pasientbelegg og kort liggetid gir høy arbeidsproduktivitet. Vi skal være klar over at Norge allerede er blant landene med kortest liggetid og dermed tidlig utskrivning fra sykehus. Norge har også en gjennomsnittlig beleggsprosent som sammenliknet med andre land er svært høy, om lag 93 pst. i 2013. Senterpartiet vil vise til at både Helsedirektoratet og Legeforeningen anbefaler et gjennomsnittlig belegg på 85 pst. i sykehus, som også er en forsvarlighetsgrense sykehus i England har innført. Forskning viser at høy beleggsprosent, særlig dersom den kommer over 92,5 pst., har klar sammenheng med forsinkelser i pasientforløpet, flere sykehusinfeksjoner, sykdom blant ansatte og økt dødelighet for pasientene.

Det er et utrolig krevende tema vi altså er inne i. Senterpartiet slutter seg ikke til alle Riksrevisjonens anbefalinger. Vi slutter oss ikke til at en skal sørge for styringsindikatorer sånn og sånn, for det viser seg å ha begrenset effekt slik det er i dag. Vi slutter oss ikke til at erfaringer fra sengeposter med høy arbeidsproduktivitet overføres til andre sengeposter. Vi ønsker sjølsagt at det skal drives effektivt, vi ønsker sjølsagt at en skal få mer igjen for pengene, men slik systemet i dag er, er ikke systemet egnet til å utløse det som jeg startet med, nemlig den enkeltes ansvarsfølelse og initiativ i saken.

Vi vil derfor gå imot disse målemetodene og si at de ikke er egnet i helsevesenet. Når en bygger anbefalinger på måling av såkalt arbeidsproduktivitet målt i pleiepoeng per vakttime ved somatiske sengeavdelinger, blir det etter vårt syn en altfor snever måte å vurdere pleieressursene ut fra. Metoden vil bl.a. kunne favorisere sykehusavdelinger med høyt pasientbelegg, noe vi vet er en direkte trussel mot pasientsikkerheten. Og når Riksrevisjonen anbefaler at erfaringer fra sengeposter med høy arbeidsproduktivitet skal overføres til andre sengeposter, kan dette bety at man anbefaler en medisinsk praksis som legger vekt på svært tidlige utskrivninger og generelt høyt pasientbelegg, inkludert korridorpasienter. En slik anbefaling kan Senterpartiet ikke slutte seg til.

Det som da er det sentrale, er ledelse. Senterpartiet slutter seg til at god ledelse, planlegging og styring av personalressursene er grunnleggende for at helseforetakene skal kunne yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester. Senterpartiet anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet sørger for stedlig ledelse ved alle sykehus. Hva mener vi med stedlig ledelse? Jo, vi mener en stedlig leder som har både personalansvar, faglig ansvar og økonomisk ansvar. Vi mener her at en må ha en kultur med fast ansettelse og en god grunnbemanning, at en har et høyt faglig nivå på medarbeiderne, og at en har en kultur hvor en stimulerer medarbeiderne til å ta ansvar og tenke sjøl innenfor det formål ledelsen har trukket opp for virksomheten.

Dette heter i andre sammenhenger operasjonsbasert ledelse. Det går ut på at en skal stole på dem som står i førstelinjen, gi dem større ansvar og innflytelse. Det er en møysommelig prosess. Det er etablering av en kultur som krever lang tid, det krever en veldig bevisst ledelse, og det krever en ledelse som har en nærhet til menneskene som arbeider. Da vil dette med styringsindikatorer kunne bli et hjelpemiddel, men hovedsaken er nærhet. Det er kjernen i dette dokumentet, at en må legge mer vekt på å få den typen ledelse inn, og at Helse- og omsorgsdepartementet stimulerer til at denne typen ledelse overføres til andre sykehus som har dårligere forhold på området, slik at du dermed får mer igjen for pengene, og stimulerer kvaliteten og medarbeiderne til å gjøre en dyktig jobb.

Vi skal i alle sammenhenger her være klar over at når vi snakker om effektiv drift av sykehus, må vi aldri glemme at 70 pst. av innleggelsene i sykehus skjer som øyeblikkelig hjelp. Dette gjør det sjølsagt krevende å la pleieressursene til enhver tid variere helt i samsvar med det aktuelle pasientbelegget. Alle styringsindikatorer må ta høyde for at dette er en tjeneste som har et beredskapsansvar. Derfor igjen: Beredskapsansvar, øyeblikkelig hjelp og det uforutsette, sammen med det høye kvalitetskravet, krever at en har en ledelse som bedre kan beskrives som en ansvarsledelse, en ansvarsledelse som er nær på det som skjer, og kontinuerlig videreutvikler virksomheten med pasientens situasjon for øye.

Statsråd Bent Høie [15:59:40]: Riksrevisjonens undersøkelse av styring av pleieressursene i helseforetakene viser at det er et potensial for forbedring i spesialisthelsetjenesten. Dette ønsker jeg å følge opp.

I mitt svarbrev til Riksrevisjonen, datert 8. september i fjor, uttrykte jeg derfor at Riksrevisjonens merknader og anbefalinger er et godt bidrag for videre styring og forbedringsarbeid i spesialisthelsetjenesten. Resultatene fra undersøkelsen gir nyttige innspill til sykehusenes arbeid med analyser, planlegging og styring av bemanningen opp mot variasjoner i aktivitetsbehovene. Arbeidet er i gang og må følges opp på alle nivå i sykehusene, ikke minst på avdelings- og postnivå.

Riksrevisjonens undersøkelse trekker fram ledelsens kunnskap, verktøy og styringsinformasjon som sentrale faktorer for å få til en mer effektiv bruk av pleiepersonalet. Dette er jeg helt enig i. Det handler imidlertid ikke bare om effektiv ressursbruk knyttet til helsepersonell som innsatsfaktor, det handler til slutt også om kvaliteten på den helsehjelpen som ytes. I Nasjonal helse- og sykehusplan ble det lagt til grunn at god ledelse og styring av personalressurser er avgjørende for å drive en effektiv spesialisthelsetjeneste. Lederne må organisere arbeidet slik at medarbeiderne brukes mest mulig effektivt, og at de får brukt sin kompetanse til beste for pasienten. I dette ligger det bl.a. god bemanningsplanlegging på den enkelte post, men også et helhetlig blikk på den totale bruken av pleieressurser på ulike sengeposter og mellom poliklinikker og sengeposter.

Sykehusene bør bli flinkere til å tenke fleksibilitet med hensyn til både å flytte pasienter og å utveksle personell mellom poster. Dette er tiltak som vil kunne bidra til bedre håndtering av både sykefravær og uforutsett variasjon i pasientbelegg ved sykehusene.

Gjennom departementets oppfølging og styringsdialog med de regionale helseforetakene har jeg blitt orientert om at det er iverksatt viktige tiltak knyttet til bemanningsplanlegging. Alle de regionale helseforetakene har over tid arbeidet med aktivitetsbasert bemannings- og ressursplanlegging, altså det å koble bemanningsplanlegging opp imot aktivitet og variasjon i pasientbelegget. Dette er imidlertid relativt kompliserte prosesser, som ikke bare handler om pleieressursene, men også om øvrig personell. De regionale helseforetakene har lagt til rette for forbedringsprosesser, rutiner og prosessbeskrivelser for god bemanningsplanlegging. Det er også stilt omfattende IKT-støtte og analyser til rådighet i dette arbeidet.

Riksrevisjonens undersøkelse påpeker variasjoner mellom ulike sykehusavdelinger som det er naturlig å sammenligne seg med. De peker også på manglende kobling mellom bemanningsplanlegging og aktivitet, og at avdelingene i for liten grad samarbeider på tvers. Dette er områder med behov for kontinuerlig forbedringsarbeid som helseforetakene fortsatt må ha stor oppmerksomhet på.

Det er de regionale helseregionene og helseforetakene som har ansvar for å dimensjonere og organisere pasientbehandlingen. Ledere og den enkelte medarbeider i spesialisthelsetjenesten treffer daglig beslutninger om prioriteringer, og de må prioritere innenfor de gitte rammene med utgangspunkt i den styringsinformasjonen som er tilgjengelig.

Som helse- og omsorgsminister har jeg et overordnet ansvar for å etablere klare prinsipper og systemer for prioritering, og jeg har derfor lagt fram en ny stortingsmelding om prioritering – Verdier i pasientens helsetjeneste.

Videre har jeg et overordnet ansvar for at spesialisthelsetjenesten har de ressursene, den kompetansen, de verktøyene og den styringsinformasjonen som er nødvendig for å kunne arbeide godt med å forbedre kvaliteten og effektiviteten i pasientbehandlingen fra førstelinjelederne, som er de som er nær der pasientbehandlingen skjer, og helt til topplederne i disse ofte veldig store virksomhetene.

Det er et lovpålagt ansvar for helseregionene å bidra til et likeverdig tjenestetilbud til befolkningen og samtidig sikre en best mulig ressursbruk. Det er imidlertid stor variasjon i både ventetider og effektivitet mellom sykehusene. I foretaksmøtene og i oppdragsdokumentet til helseregionene i januar 2015 stilte jeg derfor krav om at de må gjennomføre tiltak for å redusere variasjoner i effektivitet og ventetid mellom sykehusene. Et viktig moment er at man skal sikre læring mellom avdelinger og sykehus ut fra kunnskap om beste praksis og en særskilt vurdering av konkrete tiltak som er nødvendig for å redusere ventetider og øke effektiviteten hos enheter og avdelinger.

Riksrevisjonen har gjennom flere undersøkelser vist at det er for store variasjoner mellom landets sykehus og innad i landets sykehus. Dette gjelder ventetider, effektivitet og i måten man forvalter sine pleieressurser på. Jeg har fulgt opp resultatene og anbefalingene fra Riksrevisjonen i foretaksmøtene i helseregionene, i felles oppfølgingsmøter og i anbefalingene og tiltakene som ligger i Nasjonal helse- og sykehusplan. Jeg vil fortsatt etterspørre resultater som viser at avdelinger og sykehus evner å lære av hverandre, og gjennom dette bidra til at de negative variasjonene reduseres.

En ber ikke om at sykehus skal gjøre det som er umulig, at en skal gå ut over pasientsikkerhet og kvalitet. Tvert imot er det ingenting som tyder på at de avdelingene som lykkes med å ha utnyttet ressursene godt, redusert ventetider og økt aktiviteten, går ut over kvaliteten. Men det er ekstremt viktig at sykehus – avdelinger internt i sykehus, og også sykehus seg imellom – i større grad og raskere lærer av dem som lykkes og lærer å ta i bruk flere av virkemidlene. Det er noe som det nå jobbes mer systematisk med.

Av representanten Lundteigens innlegg kunne en få inntrykk av at helsetjenesten hadde en generell utfordring i beredskapssituasjoner. Det mener jeg det ikke er grunnlag for å si. I de situasjonene vi har hatt, og har, alvorlige hendelser, er det generelle inntrykket at helsetjenesten håndterer situasjonene godt. Selv om det selvfølgelig alltid er forbedringspotensial på alle områder, må ikke dette være et inntrykk som sitter igjen etter dagens debatt.

Kjersti Toppe (Sp) [16:06:32]: Stortinget skal behandla Riksrevisjonens rapport om undersøking av styring av pleieressursane i helseføretaka. Eg forstår godt, og meiner det er riktig, at ein ser på korleis ein forvaltar dei pengane ein løyver til helseføretaka. Det er mange milliardar, sjølv om vi kan diskutera om det er for mykje i forhold til andre land, osv. Men i alle fall er anbefalinga frå Riksrevisjonen at helseføretaka kan bruka pleieressursane meir effektivt, at leiingas styringsinformasjon ikkje gir godt nok grunnlag for å sikra effektiv bruk av pleieressursane, at planlegging av bemanninga ikkje vert godt nok tilpassa variasjonane i pasientbelegget, og at meir samarbeid mellom sengepostane kan gi meir effektiv bruk av pleieressursane.

Det er slik at Senterpartiet ikkje kan slutta seg til alle desse anbefalingane heilt ut. Det har fått iallfall meg til å tenkja på: Kva er det vi eigentleg går ut og undersøkjer, og kva slags premissar er det som ligg bak dei undersøkingane vi gjer når det gjeld helsestellet? Eg vil først slå fast at det som er ekstremt viktig, og som eg ser det er ein komitémerknad på, er leiing og organisering, det at ein sikrar ei leiing og organisering av spesialisthelsetenesta «som utløser de ansattes motivasjon og vilje til å bidra». Dei tilsettes vilje og motivasjon til å gjera det beste dei kan, er det viktige, og det må vi ikkje gløyma i desse formlane som vi i dag skal ta stilling til når det gjeld såkalla arbeidsproduktivitet.

Riksrevisjonen skriv at det er store variasjonar i det som vert kalla for arbeidsproduktivitet, og på den bakgrunn anbefaler dei at helseføretaka kan bruka pleieressursane meir effektivt, og at avdelingar med låg arbeidsproduktivitet må verta meir effektive. Arbeidsproduktivitet viser kor mykje pasientbehandling sengeposten har utført med dei pleieressursane som er vorte brukte. «Pleiepoeng per vakttime» er brukt som eit omgrep, som ein indikator på arbeidsproduktivitet.

Det vert sagt i debatten her at vi kan ha forskjellig haldning til arbeidsproduktivitet. Da seier eg: Nei, vi har ikkje forskjellig haldning, for når det gjeld arbeidsproduktivitet, er det nøyaktig definert i Riksrevisjonens rapport korleis ein kjem fram til det omgrepet. Det er fire komponentar som verkar inn på pleiepoeng. Dei er dimensjoneringa – altså bemanninga som er tilpassa sengekapasiteten – pleiebehovet, liggjetida og kapasitetsutnyttinga, også kalla beleggsprosent, altså det faktiske talet liggjedøgn delt på kapasitet liggjedøgn. Da får vi ein formel som er slik at ein får høg arbeidsproduktivitet dersom ein oftare har færre pleiarar per seng, har høgare kapasitetsutnytting, altså beleggsprosent, og kortare liggjetid for pasienten. Dersom ein sengepost på eit sjukehus skal gjera som anbefalt frå Riksrevisjonen, og auka sin effektivitet – dersom ein har låg arbeidsproduktivitet – kan ein gjera det ved å korta liggjetida ved å redusera bemanninga og ved å få eit høgare pasientbelegg.

Ei slik einsidig fokusering på effektivitet opp mot dette er eg bekymra for, for dei faktorane som da gir utslaget i denne målinga av arbeidsproduktivitet, er faktorar som vi veit kan vera ein fare for pasientsikkerheita. Pasientbelegg er kraftig diskutert i Helse-Noreg no for tida. Legeforeningen er veldig ivrig på at vi må innføra ei forsvarleg grense for belegg på 85 pst., men har ikkje fått gehør frå regjeringspartia. Vi ligg langt over nivået i dei andre OECD-landa når det gjeld kor fulle sjukehus vi har, og vi er det landet – utanom Tyrkia og Israel – som har dei kortaste liggetidene. Når det gjeld liggjetid og pasientbelegg, som er utfordrande nok i dag, vert det anbefalt – viss ein kan setja dette på spissen – å ta dette i bruk i endå større grad. Pasientbelegg veit vi fører til auka pasientforløp, det kan føra til meir infeksjonar på sjukehus, det kan føra til meir sjukemeldingar, og det vert òg sett i samanheng med risiko for dødsfall hos pasientane.

På laurdag skreiv Varden om Fylkeslegens tilsynsrapport frå Sykehuset Telemark. Det var etter ei bekymringsmelding frå tillitsvalde i Yngre legers forening at det vert opna systemtilsyn ved Sykehuset Telemark. På framsida i avisa stod det:

«Sykepleiere har det så hektisk at de ikke rekker å spise eller gå på do. Noen gråter på vei hjem fra jobb.»

Fylkeslegen har konkludert i sin endelege rapport med at Sykehuset Telemark har hatt for mange pasientar og for få tilsette på jobb. Pasientbelegget er uforsvarleg høgt på to sengepostar. Pasientar vert lagde på andre sengepostar enn dei skulle vore og får ikkje forsvarleg oppfølging. I rapporten vert tre dødsfall kopla mot situasjonar med høgt belegg, og bakgrunnen for tilsynet er at både legar, sjukepleiarar og andre pleietilsette gjentatte gonger skal ha slått alarm om arbeidsforholda til leiinga, utan at noko har skjedd.

Grunnen til at eg tar dette opp, er at desse avdelingane i Telemark sikkert skårar på topp i Riksrevisjonen si undersøking av kor arbeidsproduktive dei er. For meg vert det eit stort paradoks at Stortinget verkeleg kan gå inn og seia at vi skal anbefala dei avdelingane som har lågare arbeidsproduktivitet, å sjå til Telemark. Det er jo direkte pasientfarleg, så den delen av anbefalinga frå Riksrevisjonen kan ikkje vi støtta.

Når det gjeld at leiarar manglar informasjon til styring, kontroll og læring, som òg er ein del av Riksrevisjonen sine påpeikingar, er det ei meir forståeleg anbefaling. Sjølvsagt må det vera sånn at leiinga har denne typen informasjon, og det viser jo at det er ei for dårleg leiing av sjukehuset i dag, og det er for dårleg pasientnær leiing. Denne anbefalinga er ikkje mogleg å få til dersom ein ikkje får ei reell stadleg leiing ved kvart sjukehus og ved kvar store sjukehusavdeling.

Når det gjeld dette med å planleggja bemanning opp mot variasjonar i veka, er det òg ei teoretisk tilnærming som eg har opplevd at komiteen ser kan vera ikkje så enkel i praksis. Det er jo sånn at 70 pst. er strakshjelp, og sjølv om ein i teorien skal skriva ut pasientar til helga, er det ikkje alltid det skjer. Men mange sjukehus er godt i gang med å prøva å få lokaltilpassa planlegging i tråd med dette, og det er sjølvsagt ikkje Senterpartiet imot. Det er positivt.

Når det gjeld samhandling med andre sengepostar, noko som vert trekt fram som positivt for målet om effektivitet, kan det òg vera bra. I merknadane har vi skrive ein del atterhald. Det er jo ein verdi for ein sjukepleiar å jobba på ein hjartepost, og ein kan ikkje automatisk hoppa over til andre avdelingar. Det kan gå an, men ein må presisera at dette må i tilfelle skje i samarbeid med dei involverte, sånn at ein sikrar at ein har kompetansen i orden til det som skal utførast, for det kan vera ein del forskjell opp mot kva slags pasientar ein har innlagt.

Det var mine kommentarar til denne revisjonen. Som sagt er det dette med beleggsprosent og kortare liggjetider som eg synest er svært problematisk at Stortinget no går inn og anbefaler sjukehus å følgja.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Sakene nr. 7–14 er andre gangs behandling av lovsaker, og presidenten vil foreslå at sakene behandles under ett.

– Det anses vedtatt.