Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

I tillegg foreslås fordelt 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Anette Trettebergstuen (A) [10:08:31]: (ordfører for saken): Likestilling er en grunnleggende menneskerettighet. Det er noe som politikken skal sørge for, ikke noe du skal måtte skaffe deg selv. Politikken skal sørge for at kvinner og menn kan leve like frie liv og velge som de selv vil. Norge ligger høyt på likestillingsstatistikken. Det er ikke tilfeldig, og det kom ikke av seg selv. Vi har hatt politikere som skjønte at likestilling lønner seg, ikke bare for den enkelte i form av økt frihet, men for oss alle, for bedrifter og virksomheter, for samfunnet i sin helhet. Disse politikerne tok politiske valg som førte oss mot toppen av statistikken skritt for skritt, reform for reform – skritt og reformer høyresiden strittet og kjempet mot hver gang.

Vi fikk kvinnene ut i det formelle arbeidslivet ved at politikken stilte opp. Velferdsordninger gjorde at vi fikk kvinnene i arbeid, noe som igjen gjorde at vi fikk råd til mer velferd – med deltidsstillinger, med foreldrepermisjon, senere pappakvote, med barnehageutbygging og en arbeidsmiljølov som i sum gjorde det mulig for kvinner og menn å kombinere familieliv med arbeid. Slik ble også Norge et av verdens rikeste land. Våre kvinners deltagelse i arbeidslivet er mer verdt enn oljeformuen vår. Og vi politikere, vi kan alle smykke oss med denne statistikken på tur i utlandet, der alle andre ser til Norge og våre politiske grep som har gjort oss til et av verdens rikeste og mest likestilte land. Vår egen likestillingsminister var for en stund siden på tur i USA og fikk jubel da hun fortalte om barnevogntrillende norske fedre og den positive effekten av den norske fedrekvoten.

Det holder ikke å sole seg i glansen utenlands når man ikke jobber for mer likestilling hjemme. Direkte etter å ha mottatt denne jubelen fortalte likestillingsminister Horne til Dagsavisen: Personlig er jeg mot alle typer kvoter. Det er litt som å ta æren for at Barcelona vinner Champions League fordi du har en gammel Messi-drakt liggende i skapet, mens du egentlig heier på Real Madrid.

Likestillingen kom ikke av seg selv. Like lite er den gitt for alltid. Det krever en målrettet og aktiv politisk innsats om den skal bevares og også økes. For vi har nok av utfordringer før vi er i mål, også i likestillingslandet Norge. Vi er fortsatt ikke der at mor og far blir sett på som like gode omsorgspersoner. Barnehagene ringer stort sett mor når barnet er sykt. Veldig mange fedre opplever å ikke få lov til å ta ut den pappapermen de selv ønsker å ta ut. Gravide jenter diskrimineres i arbeidslivet og ved tilsettinger fordi de er gravide. Mange opplever seksuell trakassering i skolen. Fortsatt tjener kvinner bare 85 kr for hver hundrelapp menn tjener. Denne listen kunne dessverre vært mye lengre.

Det at vi har et av verdens beste likestillingslovverk og formelle rettigheter betyr ikke at vi har like muligheter i praksis. Altfor mange av de små og store valgene vi tar, styres av at det er ulike forventninger til kvinner og menn. Derfor vil Arbeiderpartiet videre. Åtte år med rød-grønn likestillingspolitikk ga resultater. Andelen deltidsarbeidende gikk og går fortsatt ned på grunn av vår innsats og lovendringer. Vi likestilte skift og turnus, endret arbeidsmiljøloven i en mer familievennlig retning, bygget ut barnehager med makspris til alle, som gjorde at folk hadde råd, økte pappakvoten og styrket mulighetene for dem som gjør jobben med å skaffe likestilling – de som jobber hos ombudet, de som jobber i organisasjonene, de som jobber på likestillingssentrene, og vi hadde en massiv innsats mot vold i nære relasjoner.

Men vi ville videre. I 2013 la vi fram en stortingsmelding som pekte på hvor vi har utfordringer, og konkrete tiltak som skulle få oss dit. Vi var mange som advarte mot en blå-blå regjering på grunn av konsekvensene det kunne få for likestillingspolitikken. Vi kan med hånden på hjertet si at de blå-blå har gått lenger enn det vi turte forestille oss, i sine forslag. Det første som skjedde, var at stortingsmeldingen ble trukket. Regjeringen skulle lage sin egen likestillingsmelding – en bedre en. Så ble det stille – i to år. Men hver eneste dag i mellomtiden har denne regjeringen demonstrert sin reelle likestillingspolitikk og satt likestillingen i revers ved å kutte i og fjerne det som har fungert, de grepene som beviselig har gjort oss til et av verdens mest likestilte land. Vi husker alle diskusjonen om reservasjonsretten, kutt i pappakvoten, lengre barnehagekøer og høyere priser, økt kontantstøtte og en svekket arbeidsmiljølov som gjør det vanskeligere for mange kvinner og menn å kombinere arbeidsliv med familieliv. Forslag om å avvikle likestillingsloven og vingeklippe ombudet. Denne listen kunne også dessverre vært lengre. Skritt for skritt, tiltak for tiltak setter denne regjeringen likestillingen i revers og gir kvinner og menn mindre frihet til å kunne velge likt. Og valgfriheten er jo pussig nok påskuddet for at dette skjer, det er en misforståelse at folk velger fritt i et vakuum. Valgene vi gjør, gjøres innenfor noen rammer og forventninger. For hvorfor er det ellers slik at jenter blir sykepleiere og menn mekanikere, at kvinner jobber deltid, mens menn sliter med å få ta ut pappaperm? Politikken må stille opp, det holder ikke å stille krav til at folk skal ordne opp selv. Arbeiderpartiet stiller opp, og vi vil videre.

Meldingen som ble lagt fram i oktober i fjor, er en fin kopi av vår melding når det kommer til analyse av utfordringene vi har. Man kan umulig ha brukt to år på denne meldingen – med klipp og lim av analyse. Heller ikke tiltaksdelen kan ha tatt særlig lang tid, for det er ingen tiltak der som vil bringe likestillingen videre. Det er derfor underlig at vi har en regjering som har erkjent at vi har områder med likestillingsutfordringer, men som ikke vil gjøre noe med det. Arbeiderpartiet har derfor gjort den jobben regjeringen ikke vil gjøre. Vi har tatt jobben med å finne de tiltakene som kan gjøre noe med hindrene på de områdene vi opplever utfordringer.

Den 8. mars lanserte vi 50 forslag for en mer offensiv likestillingspolitikk. I innstillingen til meldingen vi behandler i dag, fremmer vi de fleste av dem. Skal vi komme videre og gi kvinner og menn økt frihet til å kunne leve livet som de vil, må det tiltak til. Da må noen ha som jobb å sørge for å fremme likestilling der folk bor. Derfor styrker vi likestillingssentrene og Ombudet og lar dem få mer makt i rollen sin. Derfor legger vi mer makt i trepartssamarbeidet, styrker det vi vet fungerer best. Derfor gjør vi arbeidslivet mer likestilt. Derfor må unge stimuleres til å velge utradisjonelt, f.eks. med virkemidler som ekstrapoeng og stipend. Derfor vil vi ha mentorer for dem på kjønnsdelte utdanninger. Vi styrker arbeidet mot seksuell trakassering og vold i nære relasjoner. Og vi mener at det må gjøres mer for å løse menns likestillingsutfordringer. Det er 20 år siden forrige mannsutvalg – det er på tide med et nytt. Vi vil at næringslivet skal velge kvinner i alle ledd. Derfor stiller vi krav til representasjon i valgkomiteer, i eierprinsippene og mener at staten og regjeringen må ha større ambisjoner for kvinnelig andel toppledere i selskapene og i det offentlige. Vi mener Norge må følge opp sine internasjonale forpliktelser og styrke likestillingen i utviklings- og utenrikspolitikken.

Arbeiderpartiet ønsker seg et helt likestilt land, et land der hver enkelt av oss kan ta de valgene vi selv mener er riktige for oss. Da trenger vi tiltak som kan gjøre noe med det. Jeg velger å tro at regjeringen deler det ønsket. Forskjellen på oss er at det er Arbeiderpartiet som er villig til å gjøre noe med det. Jeg er veldig glad for at debatten i dag kommer til å vise at Høyre og Fremskrittspartiet blir parkert av en felles opposisjon, for stortingsflertallet er i dag enig i at vi trenger mer aktiv politikk for å gi folk mer frihet og kvinner og menn likere muligheter. Arbeiderpartiet får støtte for svært mange av sine forslag. Vi er også glad for å si at vi støtter mange av de forslagene som Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og SV kommer til å legge fram som løse forslag i dag, og at vi i dag virkelig kan si at en felles opposisjon sier at nok er nok, vi er lei av en regjering som setter likestillingen i revers – nå parkerer vi dem i Stortinget og legger grunnlaget for en mer offensiv likestillingspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mette Tønder (H) [10:18:21]: Representanten Trettebergstuen har vært tøff i sin kritikk av denne meldingen. Alt fra viktige ting som valg av lokaler til pressekonferanse til mangel på tiltak i meldingen har blitt behørig kritisert. Spesielt har antall tiltak vært fremhevet som et av de svakeste områdene. For å bøte på dette har man selv lagt frem 50 tiltak, som ifølge dem er den nøyaktige mengden som skal til for at landet vårt skal bli mer likestilt.

Jeg er ikke så opptatt av antallet, jeg, men når kritikken ble så hard, ble jeg nysgjerrig, så jeg satte meg ned en sen nattetime og begynte å telle antall tiltak knyttet til meldingen som vi har lagt frem, og jeg kom frem til 70 aktive tiltak.

På hvilket grunnlag har representanten Trettebergstuen kommet til at det ikke er tiltak knyttet til meldingen, og er hun enig i at hun burde ha lest meldingen før hun lot kalkulatorfeminismen sin ta helt overhånd?

Anette Trettebergstuen (A) [10:19:10]: Jeg kan betrygge representanten Tønder med at jeg har lest meldingen. Det tok ikke spesielt lang tid. Jeg har lest den flere ganger. Den er veldig god på analyse, det er klipp og lim fra den stortingsmeldingen som Stoltenberg-regjeringen la fram. Desto underligere er det nettopp at den er uten tiltak som vil gjøre noe med likestillingen. Den er full av tiltak som allerede er igangsatt, tiltak som ble igangsatt under den rød-grønne regjeringen, eller tiltak på andre områder som er under utarbeidelse. Men når man skryter av at endringene i arbeidsmiljøloven er et likestillingstiltak, er det på grensen til frekt, da en samlet fagbevegelse gikk til generalstreik mot disse endringene. Det er ikke et likestillingstiltak.

Det er ikke bare Arbeiderpartiet som mener at denne meldingen er uten tiltak. Aftenposten, Unio, LO, likestillingsforskerne – alle der ute i virkelighetens verden – mener at denne likestillingsmeldingen er for svak. Det er bare representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet som mener at denne meldingen duger.

Mette Tønder (H) [10:20:11]: Jeg fikk ikke svar på spørsmålet mitt. Jeg har lest meldingen, og den inneholder nærmere 70 aktive tiltak, tiltak som skal bli gjennomført, og tiltak som er i ferd med å bli gjennomført. Jeg har forståelse for at man kan være uenig i tiltakene – det er lov – men representanten sier at det er ikke tiltak, og det er beviselig 70 tiltak. Så mitt spørsmål er fortsatt: Har man lest meldingen, og har man sett tiltakene som ligger i meldingen?

Anette Trettebergstuen (A) [10:20:38]: Ja, jeg har lest meldingen, og vi har lett etter tiltak, og vi finner ingen. Når regjeringen skryter av at HPV-vaksine for jenter er et likestillingstiltak, er det for så vidt et tiltak vi støtter, det er et fint kvinnehelsetiltak, men det er ikke et likestillingstiltak, og det er ikke et nytt tiltak, for det er innført.

Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, er det heller ikke slik at folk der ute i den virkelige verden mener at regjeringens svekkelse av arbeidsmiljøloven er bra for likestillingen. Tvert imot ble det generalstreik her i landet for første gang på 16 år fordi folk som vet hvor skoen trykker, mener at denne regjeringens arbeidslivspolitikk gjør det vanskeligere for kvinner og menn å kombinere arbeidsliv med familieliv.

Som sagt er det ikke bare Arbeiderpartiet – og nå en samlet opposisjon – som mener at denne meldingen er for svak. Aftenposten har sagt det på lederplass. Unio, LO, Spekter og Norges fremste likestillingsforskere mener at denne meldingen ikke duger. Man må, som sagt, være fra Fremskrittspartiet og Høyre for å påstå at denne meldingen vil ha effekt for likestillingen.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [10:21:56]: Ja, denne meldinga er lagd fram av Framstegspartiet og Høgre. Det er vi veldig glade for. Arbeidarpartiet brukte altså åtte år, og det kom ingenting ut av det. Så vi er glade for å kunna hjelpa, slik at dei kan koma med sine forslag. Det er kjempepositivt.

Så er det eitt av forslaga eg vil koma inn på. Det er dette at dei ønskjer – saman med Kristeleg Folkeparti – eit eige trepartssamarbeid for auka likestilling. Dette er faktisk allereie etablert, i 2014. Er det slik å forstå at Arbeidarpartiet ikkje er fornøgd med trepartssamarbeidet og deira arbeid for likestilling?

Anette Trettebergstuen (A) [10:22:33]: Åtte år med rød-grønn innsats merkes fortsatt på likestillingsstatistikken. Vi jobbet for likestilling hver eneste dag. Vi ventet ikke i to år før vi la fram en melding med tiltak, slik denne regjeringen har gjort – ventet i to år og hver dag satte likestillingen i revers. Vi ville videre.

Men jeg er glad for at representanten Reiertsen tar fram forslaget om trepartssamarbeid, fordi vi nettopp har troen på å gjøre mer av det vi vet fungerer. Vi vet at reformer og politiske løsninger best finnes innenfor rammen av trepartssamarbeidet. Jeg lurer på om representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet ikke har lest likestillingsutredningen, altså NOU-en fra Skjeie-utvalget, der de nettopp peker på at et eget trepartssamarbeid for likestilling må opprettes. Det har ikke denne regjeringen gjort.

Vi vil at partene sammen skal få makt og myndighet og forplikte seg til å jobbe for økt likestilling i samfunnet, etter modell av IA-avtalen, som vi vet har fungert godt når det kommer til å få ned sykefraværet og skape inkluderende arbeidsliv. Det er ikke (presidenten avbryter) det denne regjeringen har gjort.

Presidenten: Tiden er ute.

Ketil Kjenseth (V) [10:23:49]: Venstre anerkjenner mange av de tiltakene som ligger i meldingen. Så vil vi i løpet av dagen være enig med Arbeiderpartiet i mange forslag. Vi vil gå lenger, vi vil bl.a. bruke kvotering aktivt, som ett eksempel.

Jeg er glad for at representanten Trettebergstuen trakk fram mannsutvalg. Vi må diskutere begge kjønnenes deltakelse her, i tillegg til at vi vil ha et tredje kjønn – det skal jeg ikke ta opp i denne replikken.

Venstre fremmet nylig et forslag om å se på kjønnsnøytrale titler i helsesektoren. Det er det ingen andre partier som støtter at vi skal gjøre. Det er en stor sektor, som organiserer mange hundre tusen, og vi ser en utdanning og en rekruttering til de yrkene som fortsatt er veldig kvinnedominert. Titlene har noe å si. Vi har fem mannlige helsesøstre i Norge – tre i videregående skole.

Hvordan ser Arbeiderpartiet for seg at en vil sørge for en mer likestilt rekruttering til denne viktige sektoren?

Anette Trettebergstuen (A) [10:24:53]: Jeg er glad for spørsmålet. Nettopp det å skulle rekruttere flere menn inn i kvinnedominerte yrker blir en av hovedutfordringene våre framover. Meldingen er god på å beskrive problemet, men har ingen tiltak som vil gjøre noe med det.

Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet og Venstre, når vi voterer i dag, kommer til å stå sammen om mange gode og konkrete forslag for å få det til – alt fra å gjøre noe med utdanningsløpet, stimulere til at flere velger utradisjonelt, ved ekstrapoeng eller likestillingsstipend – og ber regjeringen komme tilbake med en konkret plan om hvordan få flere menn inn i omsorgsyrkene.

Når det kommer til hvordan man titulerer dem som jobber i disse yrkene, er jeg helt sikker på at Arbeiderpartiet og Venstre også kan bli enige om å endre det på en slik måte at det blir mer attraktivt for menn å velge disse yrkene.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:26:02]: Arbeiderpartiet har et godt forslag om å øke bevilgninger til frivillige organisasjoner på likestillingsfeltet. Det er musikk i Kristelig Folkepartis ører. Vi kan ikke votere for det i dag – sånne typer forslag må vi komme tilbake igjen til i forbindelse med budsjettbehandlingen til høsten. Men kan Arbeiderpartiet si litt om sin begrunnelse for dette forslaget, om hvorfor akkurat den sivile sektor, de frivillige organisasjonene, er så betydningsfull både på dette området og på andre områder?

Anette Trettebergstuen (A) [10:26:36]: Representanten Bekkevold er inne på noe vesentlig. Uten organisasjonene, uten kvinnebevegelsen i alt sitt mangfold, hadde ikke Norge vært det likestillingslandet vi er i dag. Organisasjonene som hver eneste dag jobber der ute hvor folk bor med å veilede mennesker i deres rettigheter, med å påvirke oss politikere til å øke de rettighetene – ja, de spiller en helt avgjørende rolle, som vaktbikkjer og pådrivere og for å gi oss innspill om hvor skoen trykker. Vi mener at de må få muligheten til å gjøre mer. Derfor er det helt grunnleggende for Arbeiderpartiet at vi må styrke det sivile samfunnet og de organisasjonene som hver eneste dag der ute jobber med å skaffe folk mer likestilling. Vi vil også at de som jobber i Ombudet, og på likestillingssentrene, som jobber med det samme, skal få muligheten til å gjøre mer, og der er jeg veldig, veldig glad for at Kristelig Folkeparti og opposisjonen er enig med oss. Skal vi komme videre, må det sivile samfunnet … (presidenten klubber).

Presidenten: Da er tiden ute.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [10:27:57]: Det er to ting i innlegget til representanten Trettebergstuen som jeg ønsker å få klarhet i. Det ene er at representanten sa at det er mye som er bra, men det er en stund før vi er i mål med likestillingspolitikken. Jeg lurer på: Når er man i mål med den? Jeg tror Høyre og Fremskrittspartiet tenker at det er en løpende prosess – et arbeid som pågår kontinuerlig – og ikke noe vi kan kvittere ut her og si: Sånn, da var vi i mål! Men det skulle være interessant å få høre hvor målet er, og når vi når det.

Det andre går på telling. Alt skal jo telles og kvantifiseres, det skal kvoteres fremfor rekrutteres, man skal dele det opp i prosentandeler, osv. Og her ble det nemlig problematisert at barnehagen ringer moren – og det er da åpenbart et problem. For det første: Hvorfor er det et problem? For det andre: Hvordan skal man eventuelt regulere og telle telefonene fra barnehagen til foreldrene?

Anette Trettebergstuen (A) [10:28:47]: Representanten Eidem Løvaas har rett i det, vi kommer aldri i mål med likestillingen. Så lenge noen i Norge opplever ufrihet og ikke kan leve sine liv som de vil fordi de møter hindringer fordi de er mann eller kvinne, er vi ikke i mål. Det er det som er poenget til Arbeiderpartiet også. Vi trenger en kontinuerlig utvikling av likestillingspolitikken og en kamp for å få det til. Der skiller regjeringspartiene og vi lag. Der vi vil videre med konkrete forslag for å bringe likestillingen videre i folks liv, setter denne regjeringen likestillingen i revers.

Når det kommer til at mødre blir oppringt fra barnehagen, er ikke det et problem i seg selv, men det sier noe om hvordan samfunnet ser på mor og far som omsorgspersoner. Vi har ikke kommet dit at menn blir sett på som like verdige omsorgspersoner som kvinner, og til tross for at Høyre ikke vil gjøre noe med det verken når det kommer til pappakvote eller andre ting, håper jeg at dere – og representanten Eidem Løvaas – er enig i at det må være et mål for oss politikere at fedre også får ta en likestilt del av omsorgen for sine barn.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Mette Tønder (H) [10:30:12]: Jeg kan i hvert fall si at vi er veldig likestilte i vår familie, for det var min mann som leverte i dag – uten pysj til pysjdag i barnehagen. Og det er antageligvis han som blir ringt til også, i løpet av dagen. Men la nå det være.

På vei til barnehagen her om dagen hadde fireåringen en lang utlegning om sine mulige karrierevalg i fremtiden. Visstnok var det denne gangen delfintrener og sykesøster som sto høyest. Jeg undret meg litt over hvor dette med dyrlege og menneskelege var blitt av siden forrige samtale, men etter hvert ble det klart at hun hadde ikke tenkt å velge, for som hun sa til meg: Mamma, jeg kan bli hva jeg vil, altså. Som den gode mammapedagogen jeg er, svarte jeg naturligvis: Ja, naturligvis, vennen min, bare du jobber hardt, kan du bli hva du vil. Ja, svarte hun, og så la hun til, litt irettesettende: Men ikke havfrue, da, mamma, for da må du ha trylledrikk.

Hun er en ganske alminnelig fireåring. Hun elsker prinsesser, rosa, Winx Club og Monster High og har troen på at hun kan bli akkurat hva hun vil – ja, unntatt havfrue. Hvordan sørger vi for at hun får muligheten til å oppfylle drømmene sine uten større utfordringer enn en manglende trylledrikk i ny og ne? For meg er det dette denne meldingen handler om. Uansett hvem vi er, hvor vi kommer fra, om vi er mann eller kvinne, skal vi ikke bare ha like rettigheter, men også like muligheter til å oppfylle drømmene våre.

Regjeringen har valgt å rette innsatsen mot fem områder der det fremdeles er tydelige likestillingsutfordringer:

• vold og overgrep

• oppvekst og utdanning

• arbeidsliv

• helse

• næringsliv og entreprenørskap

Altfor ofte opplever kvinner det utenkelige. Den koselige turen på byen ender i et mareritt, det trygge hjemmet endres til en krigssone, den trygge oppveksten gjøres utrygg. Kvinner slås mer, voldtas oftere, og vi er også mer utsatt som barn. Det er ifølge offisielle tall flest menn som slår, men dette er ikke et svart-hvitt-bilde. Vold i nære relasjoner rammer menn og barn, og det er også kvinner som utøver vold.

Jeg er glad for at vi nå styrker politiet – vi skal forhindre vold, men også ta dem som forbryter seg. Jeg synes det er greit at vi har fått forhøyet straffene noe, spesielt ved at regjeringen fikk fortgang i innføring av den nye straffeloven. Vi styrker det lokale krisesentertilbudet for spesielt sårbare grupper. Det jobbes mer forebyggende gjennom Alternativ til Vold og familievernkontorene, og vi jobber med kompetanse og kvalitet i barnevernet.

Min lille jente mener fullt og fast at hun kan bli hva hun vil – og det kan hun, så lenge hun jobber hardt. Allikevel vet vi at hun kommer til å bli utsatt for stor påvirkning i oppveksten. Hadde hun vært gutt, hadde hun hatt stor risiko for å droppe ut av videregående. Og vi vet at i oppveksten vil en møte flest kvinner på vei oppover i utdanningsløpet. Derfor er det viktig å jobbe for at kvinner og menn skal velge utdanning etter hjertet og hodet, ikke ut fra kjønn og andres forventninger.

Vi trenger flere menn i barnehagene og i barneskolene. Derfor er det viktig at meldingen fremhever at vi jobber med kvalitet, kompetanse og rekruttering av menn til det pedagogiske arbeidet.

Norge er på topp når det gjelder yrkesdeltagelse for både kvinner og menn. Samtidig er det sånn at arbeidsmarkedet vårt har klare skiller når det gjelder kjønn. Dette fører til lite fleksibilitet i arbeidsmarkedet og kan skape begrensninger for den enkelte og manglende mangfold.

Alle må få velge selv hva de skal bli, men det er viktig at vi som samfunn legger til rette for og av og til oppfordrer til de annerledes valgene. Et eksempel på dette er å jobbe med å få flere kvinner til å velge realfag gjennom Jenter og teknologi.

Norge er et foregangsland når det gjelder å kunne kombinere arbeid og familieliv. Allikevel opplever for mange å komme tilbake til jobber, etter permisjon, som slett ikke er sånn som de var da de forlot dem, for mange drømmer blir knust av arbeidsgivere som ikke kan eller vil kjenne til regelverket for vern. Derfor er det viktig at vi nå endelig utreder fremtidens håndhevingsapparat. Det er viktig å ha rett, men enda viktigere er det å få rett.

Å møte et likeverdig helsetilbud uavhengig av kjønn er en grunnleggende rettighet. Det er viktig at det finnes god kunnskap om f.eks. symptomforskjeller på lik sykdom hos kvinner og menn. Kvinner har større sykefravær enn menn. Til nå har det ikke kommet gode svar på hvorfor det er slik. Det er derfor viktig at en samlet komité mener at det bør satses mer på forskning som kan gi oss muligheten til å sette inn tiltak på de rette stedene.

Norge er på vei inn i en ny tidsalder. Vi skal fortsatt leve av oljen, men vi må ha flere ben å stå på. Jeg pleier å si til barn og unge jeg møter, at det Norge skal leve av i fremtiden, er det de som skal finne opp. Da blir det viktig at gode ideer fra hele befolkningen blir forvaltet godt. Vi ser derfor frem til gründerplanen, som også skal inneholde tiltak for å la et større mangfold av talenter få en sjanse til å skape morgendagens næringsliv.

Høyre har lenge ment at dagens diskrimineringsvern er spredt og lite helhetlig. Derfor ser vi frem til forslaget til en felles diskrimineringslov, som kommer til behandling. En felles lov vil gjøre det enklere å se diskrimineringsgrunnlagene i sammenheng og kan skape større bevissthet rundt dette. Lovforslaget tar hensyn til at også menn møter likestillingsutfordringer. I lovforslaget foreslås det bl.a.:

• å tydeliggjøre det strenge vernet mot graviditetsdiskriminering

• å tydeliggjøre at sammensatt diskriminering er forbudt

• å gi utvidet adgang til positiv særbehandling av menn

• å erstatte den byråkratiske og lite virkningsfulle redegjørelsesplikten med positive tiltak som informasjon, spredning av gode erfaringer og kompetanseutvikling

• å konkretisere aktivitetsplikten, for at det skal bli klarere for arbeidsgivere hva de må gjøre for å overholde plikten til å arbeide aktivt for å fremme likestilling

Denne saken er ikke ferdigbehandlet i regjeringen, og vi avventer det endelige forslaget.

Jeg begynte dette innlegget med å si at det er viktig å skape et samfunn hvor alle kan nå sine drømmer. Norge er et likestilt land, men som meldingen viser, har vi også utfordringer. I meldingens kapittel om likestillingsutfordringer i andre land settes våre utfordringer i perspektiv. Vi skal være stolte over det arbeidet Norge gjør for å fremme likeverd og likestilling også utover våre egne grenser.

Norge er et likestilt land, men utfordringene er der. Når en lensmann kan gå ut og anbefale lange underbukser – eller kyskhetsbelte, som vi vil kalle det – mot voldtekt, når selskap rekrutterer nok en mann og skylder på at det ikke er noen velkvalifiserte kvinner der ute, til tross for at alle tall fra høyere utdanning viser noe annet, når nok en kvinne kommer tilbake fra barselpermisjon og finner at jobben hennes er organisert vekk, viser det at vi ikke er helt i mål. Jeg gleder meg til den videre debatten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [10:37:29]: Det er dessverre slik i likestillingslandet Norge i dag at små jenter som vil bli havfruer, senere møter en brutal virkelighet der de innser at de ikke, reelt sett, er så likestilt som de er blitt fortalt at de er. Det er derfor vi trenger en aktiv likestillingspolitikk – for å komme videre.

Denne regjeringen har lagt fram en melding som er god på beskrivelser, men som ikke gjør noe med det. Jeg registrerer at representanten Tønder bruker store deler av sitt innlegg til å snakke om et lovforslag som nå har vært ute på høring – og som ikke er en del av denne meldingen – og prøver å rettferdiggjøre det at denne regjeringen ikke har noen tiltak for å bringe likestillingen i Norge framover med at det er verre i alle andre land. Men la det ligge.

Da meldingen ble lagt fram, var det ikke bare Arbeiderpartiet som reagerte. «Historisk tiltaksløst» sa Unio. «Uklar likestillingsmelding», skrev Aftenposten. «Så dårlig at den aldri burde vært skrevet», sa Venstre. «Hvor blir det av virkemidlene?», sa Spekter og LO. «Ingen satsing», sa Likestillingsombudet.

Representantene fra Høyre i komiteen har ikke funnet grunn til å støtte et eneste av de titalls forslagene som i dag fremmes. Mener representanten Tønder fortsatt – til tross for den massive motstanden der ute i virkelighetens verden – at meldingen er god nok?

Mette Tønder (H) [10:38:42]: For det første vil jeg presisere at man trenger trylledrikk for å bli havfrue.

Det er helt klart at man møter en tøff verden der ute, og vi skal faktisk ruste våre barn gjennom et godt skoleverk og en god barnehage, som vi også jobber med – kvalitet i barnehagen, flere menn inn, høyere kvalitet, osv. Vi skal ruste dem til å møte dette, for ruster vi dem ikke til å møte dette, kommer vi heller aldri – tror jeg – til å se reell likestilling. Vi trenger å ha en omlegging av holdningene våre. Heldigvis ser vi at det skjer – sakte, men sikkert.

Jeg er uenig i at det ikke er tiltak i meldingen. Det er over 70 tiltak i meldingen. Og det er bra at det er uenighet, for det betyr at vi får likestilling på dagsordenen, og vi får gode, tøffe debatter om likestilling og likeverd. Det er jeg i og for seg glad for, og jeg står gjerne i stormen for denne meldingen, for jeg mener at den gir et godt grunnlag for det videre arbeidet.

Anette Trettebergstuen (A) [10:39:42]: Jeg synes svaret til representanten Tønder avslører det som er Høyres ideologi og derfor strategi. Det handler om holdninger, og at det går sakte, men sikkert i riktig retning. Ja, denne regjeringen har som strategi i likestillingspolitikken at man skal vente og se, at det skal gå seg til av seg selv, men likestilling kommer ikke av seg selv. Hvis representanten Tønders datter og andre yngre jenter i dag skal få leve og vokse opp i et samfunn der de reelt sett har like muligheter som menn, trenger vi en mer aktiv politikk.

Jeg er glad for at representanten Tønder er stolt av meldingen regjeringen har lagt fram, men det er underlig at det kun er Høyre og Fremskrittspartiet som mener at denne meldingen vil bringe likestillingen videre. Alle andre, alle på høringen i komiteen, sa at denne meldingen ikke holder mål. Likestillingsombudet, likestillingsforskerne, Spekter, LO, Unio – alle mener at den er innholdsløs.

Hvis representanten Tønder er opptatt av å komme videre i likestillingen – hvorfor har man ikke funnet grunn til å støtte ett eneste av de nesten 60 tiltakene som opposisjonen i dag fremmer?

Mette Tønder (H) [10:40:52]: For det første ligger svært mange av de tiltakene som opposisjonen fremmer, allerede i meldingen, så man slår inn åpne dører. Noe av det er allerede gjennomført.

Når det kommer til kvotering, er jeg uenig, og de blå-blå er uenig. Vi mener at det er urettferdig, og selv om det urettferdige blir gjort i det godes hensikt, er det fortsatt urettferdig. Så der er vi uenige. Jeg respekterer at andre har en annen mening enn meg, men jeg mener at dette er urettferdig, og det mener meldingen også, derfor går vi ikke inn i de tiltakene. Og som sagt slås det inn åpne dører, det ligger i meldingen, og jeg har ikke for vane å stemme to ganger på samme tiltak. De over 70 tiltakene som ligger i meldingen, kommer vi naturligvis til å gå for, i tillegg til en del andre, som vi allerede har presisert i merknader.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:41:50]: Jeg vil vise til at meldingen har noen gode omtaler av hvor viktig det er å få flere mannlige ansatte i barnehagen. Det er flott at regjeringen vil heve kompetansen om likestilling i barnehagen og øke rekrutteringen av menn til det pedagogiske arbeidet. I 2014 var 8,5 pst. av de ansatte i barnehagen menn. Trøsten for noen er kanskje at andelen er lavere i Sverige. Der er den på 3,5 pst. I Norge mener jeg at vi fortsatt har en vei å gå for å få flere menn inn i barnehagen.

Mitt spørsmål til Høyre er: Hvordan ser Høyre for seg veien videre på det området, og hva slags tiltak må til for å få flere menn inn i barnehagen?

Mette Tønder (H) [10:42:42]: Vi deler i hvert fall problemstillingen, og så skal ikke jeg si at jeg har eurekasvarene. Det tror jeg er galt. Vi må huske på, når Trettebergstuen sier at de har en slik offensiv likestillingspolitikk, at de brukte åtte år på sin likestillingsmelding i tillegg til at de fremla den med de samme problemstillingene som vi har gjort, rett før de gikk ut av regjering.

Dette er et pågående arbeid. Vi må jobbe med kompetansetiltak, vi må jobbe for å gjøre det enda mer attraktivt å jobbe i barnehagen for både kvinner og menn, og vi må jobbe med å heve kvaliteten. På den måten tror jeg at vi sakte, men sikkert vil se en endring. Men jeg har ingen konkrete eksempler på tiltak, annet enn at man kan foreslå kvotering, noe jeg ikke vil gjøre, fordi jeg mener det er en urettferdig måte å gjøre det på.

Kirsti Bergstø (SV) [10:43:51]: Det finnes muligens en trylledrikk for å bli havfrue, men «det fins ikke piller mot møkkete vann» eller for en fiks ferdig likestillingspolitikk. Der er det bare hardt arbeid og politiske tiltak som gjelder. Derfor er jeg glad for at representanten Tønder brukte tid i sitt innlegg på å snakke om de forskjellige erfaringene vi har som gutter og jenter, og som kvinner og menn, knyttet til forventninger, seksuell trakassering og vold. Over halvparten av alle jenter opplever seksuell trakassering i løpet av livet – uønsket oppmerksomhet rundt kjønn, kropp og seksualitet, å bli klådd på mot sin vilje, kalt for hore og i ytterste konsekvens voldtatt. Derfor foreslår SV i dag en landsdekkende flerårig satsing mot seksuell trakassering i skolen. Jeg skulle gjerne høre representanten Tønders tanker rundt det, og om det muligens kan være noe for Høyre å støtte, slik at framtidens unge jenter og gutter kan få en annen hverdag enn det vi har sett til nå.

Mette Tønder (H) [10:44:55]: Representanten tar frem en viktig problemstilling. Jeg tenker at når man jobber i skolen mot mobbing, når man jobber med holdningsskapende arbeid, når vi nå ser på det mer overgripende som går på livsmestring, vil jeg si at det vil være naturlig å ta dette inn i skolen som et emne å snakke med barn og unge om. Det forventer jeg i og for seg at skolen allerede gjør. I hvert fall vet jeg at mange skoler jobber godt med dette gjennom forskjellige typer program.

Når det er sagt, tenker jeg at forslaget fra SV går på bare én form, og jeg tenker at det er viktigere hvis man skal se på holdningsarbeid, å se på helheten – det å skape sterke mennesker, som faktisk kan stå i stormen når det gjelder og tørre å si nei, eller eventuelt også vet at det de gjør, er feil.

Kirsti Bergstø (SV) [10:46:01]: Jeg tenker at det er viktig å kalle ting ved sitt rette navn. Når vi snakker om livsmestring, kan det inneholde alt og ingenting. Et problem mellom kjønnene, mobbingen på skolen, den seksuelle trakasseringen, er at det nettopp ikke har blitt kalt ved sitt navn, det har ikke blitt tatt fatt i. Tvert imot opplever mange elever at det blir bortforklart med flørting, at det er en måte å få kontakt med det motsatte kjønn på. Vi vet også, sammen med statistikker rundt oppmerksomhet i klasserom og på skolen, at det er en kjønnet skolehverdag. Da er vi nødt til å ha målrettet innsats.

Et annet tema som er i samme gate, gjelder voksne jenter og spørsmålet rundt bekjempelse av vold mot kvinner. Jeg er veldig glad for at det ligger et forslag til votering i dag om å styrke krisesentrene. Jeg lurer på om representanten Tønder og Høyre kan gå med på det og se at man trenger å styrke også kampen mot vold og for voldsutsatte?

Mette Tønder (H) [10:47:05]: Det jobbes aktivt med å styrke krisesentrene, med å hjelpe til med bosetting etter at man kommer ut av krisesentrene – det er lagt inn mer midler til det – og med å se på ettervernet.

Så tilbake til oppfølgingen av det første spørsmålet. Ja, et livsmestringsfag kan bety alt – og det er det også, vil jeg si. Det å skulle ruste seg for å møte en tøff verden handler også om å ruste seg for å takle dem som ikke vil deg vel. Det handler også om å gi beskjed til dem som ikke vil deg vel, om at dette er helt uakseptabelt. Jeg tenker at de holdningene er det viktig at vi får inn i ung alder. Jeg synes det er flott at man også jobber med dette i barnehagen, at man begynner allerede der. Og jeg er helt enig med representanten i at ting skal kalles ved sitt rette navn – trakassering, voldtekt, at vold i hjemmet ikke er husbråk, osv. Jeg er veldig opptatt av det, og det er jeg glad for at representanten er enig med meg i.

Arild Grande (A) [10:48:20]: Når hvordan man kan bli havfrue, blir gjennomgangstema i likestillingsdebatten, skjønner vi at vi har noe å gå på for å komme noen hakk videre. Mette Tønder finner grunn til å presisere at man trenger en trylleformel for å kunne bli havfrue. Ja, med regjeringens manglende tiltak trenger vi tydeligvis trylledrikk og trylleformel for å komme videre.

En annen og kanskje mer resultatfremmende metode kan være å stemme for opposisjonens mange forslag, som kan bringe oss noen steg videre i riktig retning for å oppnå mer likestilling. Men det nekter regjeringspartiene å gjøre, og dermed mener de at likestilling fortsatt bare skal være en privatsak.

Hvorfor er det sånn at regjeringspartiene nekter å anerkjenne de strukturelle hindrene for likestilling og nekter å lytte til andre enn bare seg selv?

Mette Tønder (H) [10:49:16]: Siden vi er i en likestillingsdebatt: Jeg er sikker på at representanten kan bli havmann, så det skal gå greit. Hvordan det ble et kontinuerlig tema, er vel bare fordi det av og til kan være litt spennende å ha litt gode poenger her oppe.

Men jeg kan egentlig stille spørsmålet tilbake igjen: Hvorfor vil man ikke stille seg bak de 70 gode, konkrete forslagene som allerede ligger i meldingen? Hvorfor er man så opptatt av å fortelle at vi ikke gjør noen ting? At vi ikke anerkjenner det strukturelle, er jo helt feil. Det betyr at man aldeles ikke kan ha lest denne meldingen godt nok, tenker jeg.

Så det blir nærmest et spørsmål tilbake – men det får vi ta en annen dag – om hvorfor Arbeiderpartiet ikke stiller seg bak de nær 70 forslagene som foreligger i meldingen, og som er gode og blir gjennomført.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [10:50:32]: Livet begynner med ei jente og ein gut. Allereie ved fødselen lagar biologien lite grann krøll i likskapstankegangen. Vi veit at barnet knyter seg naturleg til mora det første året, anten det er ei jente eller ein gut. Det er faktisk biologien som styrer: Kvinna føder, og kvinna ammar. Vi må ta inn over oss at biologien kanskje også gjer at mor og far vel som dei gjer. Dette er realitetar. Familien som barnet veks opp i, har eit stort ansvar for det vesle mennesket som skal veksa opp – ansvar på mange område, der også likestilling kan bli ein viktig samhandlingsfaktor frå foreldra si side. Men vidare kan vi som samfunn leggja til rette for at jenta eller guten kan gjera val ut frå sine interesser og draumar. Vala er mange, men dei må tora å velja.

Likestillingsmeldinga fokuserer på dei utfordringane vi har i Noreg. Det er vist til fem utfordringsområde: oppvekst og utdanning, arbeidsliv, helse, næringsliv og vern mot vald. I tillegg tek meldinga opp Noregs arbeid med likestilling internasjonalt, og ho sikrar eit mannsperspektiv og eit innvandrarperspektiv.

Oppveksten til det vesle barnet og møtet med samfunnet som enkeltindivid startar ofte i barnehagen. Dei tilsette i barnehagen har eit stort ansvar for å ta vare på barnet, anten det er ein gut eller ei jente, både i ein omsorgssamanheng, og også i eit likestillingsperspektiv. Gir ein dei moglegheitene der det er opne val, utan at det er kjønnsrelatert? Difor er det viktig at ein også får ein god kjønnsbalanse blant dei tilsette i barnehagane. Difor ønskjer regjeringa å heva kompetansen om likestilling i barnehagen og auka rekrutteringa av menn i det pedagogiske arbeidet.

Mange barnehagar samarbeider med ungdomsskular, der gutar får utplassering i barnehagar som arbeidspraksis. Tilbakemeldingar viser at dette er svært positivt, for både barnehagebarna og skuleelevane. Berre for å ha nemnt det: Delen av menn som jobbar i barnehage, har gått opp frå 8,7 pst. til 9,5 pst. det siste året, og det skjer når Høgre og Framstegspartiet styrer landet. Eg meiner at dette kanskje er vegen å gå. La gutane, som manglar innanfor dei ulike utdanningane og arbeidspraksisane, få prøva seg – og i motsett fall, la jentene prøva seg. Det er der ein må begynna: Gi dei ein sjanse og ei moglegheit.

I morgon går søknadsfristen til høgare utdanning ut. Mange ungdommar står framfor eit viktig vegval for vidare utdanning og arbeid. Dei fleste ungdommar i dag opplever at dei har det beste grunnlaget for å kunna velja det dei vil, uansett om dei er jenter eller gutar. Men vi ser klart at det som skjer i samfunnet rundt oss, også påverkar vala til ungdommane. Dette er det ikkje så lett å gjera så mykje med. Ein skal ikkje så langt tilbake i tid før ein ser at gutane var i fleirtal f.eks. på legeutdanninga, men det er snudd heilt opp ned i dagens samfunn, og ein finn no flest kvinner der.

Denne utviklinga har vore ønskt, men eg ser at det no er mange som stiller spørsmål ved om ein må gjera endringar, slik at ein får ein betre kjønnsbalanse på ulike felt. Det er fleire utdanningsløp der kjønnsbalansen er blitt endra dei siste åra. Regjeringa er bevisst på dette. Ein ønskjer f.eks. å

• rekruttera fleire jenter til realfaga gjennom Jenter og teknologi

• gjennomgå tilbodsstrukturen i vidaregåande opplæring

• vidareutvikla nettportalen utdanning.no

• vurdera vidareutvikling av læremiddel og materiell til bruk i rådgivarutdanninga

• vurdera støtta til høgskulenettverk for rådgivarutdanning

• styrkja kunnskapsgrunnlaget om kjønnsforskjellar i læringsutbytte, gjennomføringsgrad og utdanningsval

Det er også grunn til å sjå på dei vala ein gjer ut frå det behovet som arbeidsmarknaden har til kvar tid. Når ein ser på Sør- og Vestlandet, der det for tida er stor arbeidsløyse blant dei som arbeider i oljesektoren, kan ein oppleva at mange ungdommar kanskje vel meir ut frå fornuft og tryggheit enn ut frå draumar når ein skal velja utdanning, spesielt i denne landsdelen. Då er det viktig at vi som foreldre, rådgivingstenesta og samfunnet generelt støttar opp om ungdommane sine val ut frå deira interesser og draumar. Dei skal trass alt òg trivast i dei yrka dei vel. Sjølv om arbeidsløysa er høg på enkelte område i dag, vil behova vera der i framtida. Det må vi for all del ikkje gløyma.

Etter utdanninga er kvinner og menn klare for arbeid. Det er viktig at vi har eit arbeidsliv som speglar begge kjønn på alle arbeidsarenaer. Dessverre er det framleis slik at gutar dominerer i bygg- og anleggsbransjen, og jenter dominerer i helsefag. Dette kan skapa avgrensingar for den enkelte og for samfunnet. Vi veit at det å kunna forsørgja seg sjølv er av stor samfunnsverdi for likestillinga, og når kvinner vel yrke der deltid er det første dei møter i arbeidslivet, forsvinn også likestillingsverdien og moglegheita for sjølvforsørging. Heldigvis er deltidsarbeid på veg ned. Dette kjem av god samfunnskommunikasjon, at dei ulike organisasjonane har fokusert på dette og stilt krav, og at kommunane er meir bevisste på denne utfordringa og tilbyr fleire 100 pst.-stillingar. Det arbeider fortset ein med vidare.

Eg er glad for at regjeringa ønskjer ein aktiv og heilskapleg politikk for auka sysselsetjing og eit ope, inkluderande og fleksibelt arbeidsliv. Regjeringa ønskjer å leggja til rette for at familien har moglegheit til å ta eigne val om arbeidsliv og familieliv. Difor ser eg fram til stortingsmeldinga om familieliv.

Regjeringa vil vidareutvikla trepartssamarbeidet om likestilling i arbeidslivet. Denne plattforma er eit godt utgangspunkt for vidare samarbeid mellom myndigheitene og partane i arbeidslivet. Sjukefråvær, arbeidsmiljø, meir heiltidsarbeid og mindre deltid er nokre fokusområde som ein bør ha som gode tiltaksområde.

Helse er viktig for både kvinner og menn. God helse er investering i eige liv, men ein ser også at dette området ikkje er belyst godt nok, spesielt med tanke på kvinnehelse. Når vi også veit at sjukefråværet blant kvinner er mykje høgare enn blant menn, er det viktig at ein finn ut av og ikkje minst gjer noko med alle faktorar som påverkar dette.

Regjeringa arbeider bevisst for å nå målet om likeverdige forhold innan helse og omsorg. Forsking på kvinners helse, arbeidsliv og minoritetskvinners helse er satsingsområde hos Noregs forskingsråd. Ein ønskjer å auka kunnskapen om uønskte forskjellar mellom kvinner og menn i eit livsløpsperspektiv. Regjeringa vil sørgja for betre førebygging, diagnostikk, behandling og mestring av sjukdommar.

Dagens samfunn er i omstilling på mange arbeidslivsområde, og vi treng både kvinner og menn for å tenkja nytt og omstilla eigne og andre jobbar til ny næring.

Det er høg sysselsetjing blant kvinner i Noreg, men trass det er kvinner i mindretal som leiarar og gründerar. Her er ein på rett veg, for eg nektar å tru at det er fråvær av kunnskap, kompetanse eller personlege eigenskapar som forklarar denne forskjellen. Difor er tiltak som gründerplanen, der det særleg blir fokusert på kvinner, svært viktig. Også forskinga på området er varetatt av regjeringa.

Regjeringa vil også ta initiativ til eit utgreiingsprogram som undersøkjer forskjellar i delen av kvinner i leiarstillingar mellom ulike sektorar, og årsaker til dette.

At regjeringa følgjer opp eigarskapsmeldinga, er også eit viktig bidrag til endringar når det gjeld kvinnelege leiarar.

Regjeringa leverer på likestillingsområdet og skal fortsetja med dette i sitt vidare arbeid – ikkje bombastisk og overberande, men lyttande og med respekt for enkeltindivid og vala til familiane.

Eg vil til slutt opplysa om at Høgre og Framstegspartiet støttar forslag nr. 1, frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) [10:58:27]: Jeg registrerer at verken Mette Tønder eller Laila Marie Reiertsen brukte opp hele taletiden sin. Det var vesentlig igjen av den før de ga seg, og det er kanskje representativt for innholdet også i meldingen. Her er det lite nytt. Fremskrittspartiet liker å strø om seg med skryt av hvor langt Norge som likestillingsnasjon har kommet, men de har vært motstandere av stort sett alle tiltak som har gjort at Norge er der vi er i dag. Det blir som å ta æren for borettslagets vakre fellesareal uten at man noen gang har stilt opp på dugnad. Ingen liker slike naboer.

På denne regjeringens vakt har lønnsgapet mellom kvinner og menn økt, arbeidsmiljøloven er svekket, pappapermen er kuttet, og barnehageprisene har økt. Ikke bare nekter de å stille opp på dugnad, de fester og roter, slik at det blir mer å rydde opp i for de andre. Alt i oppramsingen fra Reiertsen var stort sett observasjoner eller tiltak som er igangsatt for lenge siden.

Når har Fremskrittspartiet tenkt å ta ansvar i stedet for bare å være en tilskuer?

Laila Marie Reiertsen (FrP) [10:59:30]: Det ansvaret ligg i å vera i ei regjering som må sjå på kostnader, sjå på moglegheiter, sjå på utviklinga dette samfunnet er i ferd med å gå inn i. Difor tar vi eit ansvar for det i budsjettsamanheng. Mange av våre forslag som vi allereie er inne på, er sett i gang, dei er sett i sving. Det handlar veldig mykje om det. Eg lurar jo på korleis budsjetta framover frå Arbeidarpartiet si side vil sjå ut, når dei skal inn med forslaga sine.

Arild Grande (A) [11:00:00]: Som Anette Trettebergstuen pekte på i sitt innlegg, mener vi faktisk at likestilling er bra for det norske samfunnet. Det er i tillegg med og gir det norske samfunnet vesentlige inntekter, så det har vi god inndekning for.

Jeg registrerte at Laila Marie Reiertsen startet sitt innlegg med å peke på biologien, og at det kanskje er forklaringen på hvorfor vi har manglende likestilling på mange felt. Men da er jeg fristet til å spørre om det er sånn at Reiertsen mener at det er på grunn av biologien at kvinner i større grad enn menn jobber deltid, og at menn i mindre grad enn kvinner er hjemme og har foreldrepermisjon. Selvsagt er det ikke sånn. Det er på grunn av manglende tiltak, strukturelle hindre og ulike forventninger til kvinner og menn. Derfor har vi i dette hus, fra politikkens side, et stort ansvar for å bidra til at flere skal få muligheten til selv å ta de valgene de ønsker.

Hvorfor er det sånn at Fremskrittspartiet alltid stiller seg på bakbena i slike prosesser, og mener at dette bare skal overlates til hver enkelt?

Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:01:03]: Viss representanten høyrde kva eg sa, snakka eg om biologi med omsyn til det første året etter at barnet er født. Då er det ikkje så mykje ein kan gjera når det gjeld deltid, for dei er jo ikkje i arbeid, dei fleste har jo då fødselspermisjon.

Når vi kjem vidare i arbeidet – representanten snakka om deltid – var vi i Framstegspartiet faktisk med og støtta eit prosjekt for å få fleire til ikkje å jobba deltid, for nokre år tilbake. Det var vi faktisk positive til og var med og støtta. Det kan ein finna tilbake til i referatsamanheng. Vi ser at det er gjort ein jobb når det gjeld deltid ute i samfunnet, i kommunane, i det offentlege og i det statlege. Dei jobbar med dette, og dei får til gode løysingar. Difor går deltidsfrekvensen nedover, og det er vi glade for.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:02:03]: En del av samarbeidsavtalen var at vi skulle redusere fedrekvoten til ti uker, og jeg skal ikke utfordre på det, for det var altså en del av samarbeidsavtalen. Men det viser seg at det å redusere fedrekvoten til ti uker gjør at det er veldig mange menn nå som bare tar ut de ti ukene, og som ser på at nå er det det som er fedrekvoten. Slike ting gjør inntrykk på meg. Mitt spørsmål er: Gjør det også inntrykk på representanten Reiertsen? Og som en oppfølging: Er det fortsatt Fremskrittspartiets primære politikk at fedrekvoten bør fjernes, fordi likestillingen i Norge har kommet så langt at man ikke har bruk for den lenger?

Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:02:50]: Vi følgjer òg med på statistikk og på kva som skjer. Eg ser av statistikken at det er fleire menn som tar lengre permisjon, og den moglegheita har ein jo. Ein kan faktisk få 26 veker som ein kan fordela likt mellom pappaer og mammaer. Eg synest at pappapermen må vera her. No snakkar eg personleg. Mor og far skal ha dei same moglegheitene til å vera heime, men vi har ein jobb å gjera med kulturen rundt om på arbeidsplassane. Det er eg litt meir opptatt av, at kulturen blir slik at om ein ønskjer pappaperm, skal ein sjølvsagt få det. Ønskjer du meir pappaperm, skal vi òg stilla opp for at du får det. Det er den kommunikasjonen som ofte manglar, for vi ser at i enkelte yrkesgrupper er det noko ein ikkje snakkar om. Og sånn kan vi ikkje ha det. Der har vi ein jobb å gjera.

Kirsti Bergstø (SV) [11:03:59]: Jeg tror vi nylig var vitne til nok et litt artig forhold til statistikk og forskning fra Fremskrittspartiets side, hvis påstanden er at flere pappaer tar ut mer permisjon når pappakvoten er kuttet. Jeg har ikke registrert at SSB deler Fremskrittspartiets virkelighetsoppfatning her, og lurer på hvor de tallene kommer fra.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:04:32]: Det er iallfall det som eg har fått med meg. Det kan henda at eg tar feil, og då beklagar eg svært. Men når det gjeld pappaperm, trur eg òg at vi er meir opptatt av at familiane vel sjølve, og at det må vi respektera. Eg trur at vi skal gi dette litt meir tid. Det at vi har gått litt ned på vekene, det ser eg, og er det eit problem, og vi ser at dette blir vedvarande, må vi ta det på alvor. Då må vi kanskje sjå på det igjen.

Kirsti Bergstø (SV) [11:05:01]: Det er i så fall gledelig å høre.

Representanten Reiertsen sa i sitt innlegg at det kanskje var biologien som gjør at mennesker velger som de gjør. Hvis det ikke er sånn at det er biologisk funderte komponenter som avgjør våre valg, men kanskje miljø, erfaringer, interesser og det å bli gitt reelle muligheter, og hvis det er sånn at også Fremskrittspartiet deler SVs visjoner om et mindre kjønnsdelt arbeidsliv, kan det da tenkes at representanten Reiertsen og Fremskrittspartiet kan støtte SVs forslag om å vurdere en støtteordning for etablering av tekniske sentre, for nettopp å kunne gi unger flere og mindre kjønnstradisjonelle erfaringer i løpet av skolegangen – så får vi kanskje styrket jenters erfaringer med teknologi og også på sikt gutters erfaringer med omsorg?

Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:05:59]: Her var det veldig mykje hopp og sprett. Når det gjeld biologien, var eg opptatt av det første året, det må eg berre få lov til å seia igjen. Det er ei erkjenning som alle i denne salen bør ta inn over seg. Vi veit at det er kvinner som føder, og vi veit at det er kvinner som ammar – så enkelt er det.

Så trekte representanten inn noko med skule og vidare opplæring. Eg trur vi er komne ganske langt. Eg ser berre på mi eiga dotter. Eg er kjempenøgd og veldig stolt av ho. Ho har valt teknologi som vidare utdanning mot arbeidslivet. Det synest eg er positivt. Og det kjem av at det har vore folk som har stått fram og sagt at dette må du velja, det er viktig, du har moglegheitene, det er ingenting som hindrar deg frå å velja dette om det er det du interesserer deg for. Men like viktig er det jo at desse ungdomane skal trivast.

Og til dette med teknologi: Det er sikkert veldig positivt med det senteret som representanten snakkar om, men det må vi i så fall sjå på i ein større samanheng.

Anette Trettebergstuen (A) [11:07:02]: Det er ikke noe nytt at Fremskrittspartiet er imot kvoter som fungerer – at de er imot kjønnskvotering i offentlige styrer og råd og i næringslivet, og at de er imot pappakvoten, slik at menn kan ta ut pappaperm. Den eneste kvoten jeg oppfatter at Fremskrittspartiet er for, er økt taxfreekvote.

Når det er slik at fedre tar ut pappakvoten og ikke særlig mer, er det fordi vi fortsatt ikke er der at kvinner og menn blir ansett for å være likeverdige omsorgspersoner. Vi ser også at når regjeringen har kuttet i pappakvoten fra 14 til 10 uker, går antall uker som fedrene tar ut, ned. Det viser tallenes klare tale.

Når NHO og LO og alt som kan krype og gå av organisasjoner, og fedrene selv, var imot det, og ber og kjemper om å få en større pappakvote, handler det om at det trengs hvis menn skal få lov til å ta mer av omsorg hjemme. Hva vil representanten Reiertsen si til alle de fedrene som opplever ikke å få lov til å ta ut den pappapermisjonen de ønsker fordi mor ønsker permisjonen selv eller arbeidsgiver ikke vil?

Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:08:15]: Eg skal ikkje harselera så mykje over kvotane, for det er ikkje denne debatten verdig – når vi blandar inn kvotar som ikkje har noko her å gjera.

Når det gjeld pappapermen i seg sjølv, må vi for det første vera klar over at pappa kan ta ut mykje meir enn dei vekene som ligg der i dag. Det er det full moglegheit til, både for han sjølv og den han bur saman med. Det er det eine.

Det andre er, som eg òg sa tidlegare, at vi har mykje å henta på god kommunikasjon, at vi får kommunisert det ut til arbeidsgjevarar, ikkje minst, både private og offentlege, for begge plassar slit, ser vi. Vi får meldingar om at ein skulle ha teke ut meir, men at det ikkje er kultur for det på arbeidsplassen. Der har vi ein jobb å gjera. Det innrømmer eg, men då må vi kanskje òg vera flinke til å fokusera meir på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:09:24]: Kristelig Folkeparti er glad for at Stortinget i dag behandler en helhetlig melding om likestillingspolitikk. Likestilling er for Kristelig Folkeparti en del av menneskeverdbegrepet. Kvinner og menn har lik verdi. Vi skal alle ha samme muligheter til å delta i samfunnet og påvirke samfunnsutviklingen. Ja, vi har kommet langt i Norge i 2016 når det gjelder likestilling, men vi er ikke i mål. Fortsatt opplever mange at deres muligheter begrenses på grunn av kjønn. Det er ikke ok.

Meldingen inneholder gode analyser og beskrivelser av behovet for likestilling, fordi det er en menneskerettighet, en samfunnsverdi og en del av norsk identitet. Det er bra at regjeringen i meldingen anerkjenner de store likestillingsutfordringene vi står overfor.

Som sentrumsparti har det i arbeidet med innstillingen vært viktig for Kristelig Folkeparti å vise fram vår likestillingspolitikk, som til en viss grad sammenfaller med politikken til våre kollegaer i komiteen, på begge sider. Vår stemme er imidlertid noe annerledes og passer ikke alltid inn i den veldig todelte debatten mellom høyresiden og venstresiden, og det er helt naturlig – Kristelig Folkeparti er et sentrumsparti. Som konstruktivt opposisjonsparti har det vært viktig for oss å anerkjenne det regjeringen gjør som er bra på feltet, samtidig som vi også fremmer forslag til tiltak som kan bringe likestillingen videre. Vi mener vi med dette bidrar gjennom stortingsbehandlingen med en enda større ambisjon og ytterligere konkretiseringer. Når vi anerkjenner regjeringens innsats, mener vi f.eks. at det er bra at regjeringen arbeider aktivt med kampen mot vold i nære relasjoner, vi ser fram til regjeringens forslag til opptrappingsplan her, og vi roser regjeringen for at det er varslet bedre systemer for håndhevelse av diskrimineringslovgivningen, for å nevne noe.

Kristelig Folkeparti har en stolt partihistorie på likestillingsfeltet med Valgerd Svarstad Haugland som likestillingsminister. Hun ble ansett som radikal, og det var nok mest fordi hun viste vilje til å bruke politiske virkemidler på feltet. Hun sørget for at utdanningsinstitusjoner fikk bedre vilkår for å praktisere radikal kjønnskvotering, hun fikk gjennomført lovfestet vern mot seksuell trakassering, og det var Valgerd som sammen med Laila Dåvøy startet prosessen som sikret flere kvinner inn i norske styrerom. I tillegg kom hun med forslaget som utvidet prinsippet om lik lønn for likt arbeid, hun sørget for at retten til lik lønn for likt arbeid kan praktiseres på tvers av faggrenser og tariffavtaler, noe som har betydd mye i kampen for likelønn. Valgerd var radikal, modig og klok. Hun sørget for at like muligheter ikke bare fantes på papiret, hun tok grep for å gjøre like muligheter til en realitet også for kvinner.

Det er viktig at vi ikke tar likestillingen for gitt. Vi er ikke i mål, og framskritt kommer ikke av seg selv. Det går ikke an å lukke øynene for de store likestillingsutfordringene vi står overfor. Vi vet at kvinner utsettes for vold og overgrep, vi vet at kvinner og menn diskrimineres i arbeidslivet, at kvinner tjener mindre enn menn og mye sjeldnere har lederstillinger. Vi vet at jenter og gutter behandles forskjellig og får ulike muligheter ut fra hvilket kjønn de har. Vi vet at det i mange land er mye mindre sannsynlig at en i det hele tatt blir født eller får utdanning, arbeid og et godt liv dersom en er jente istedenfor gutt. Det går ikke an å si at dette ordner seg av seg selv. Vi er nødt til å gjøre som Valgerd, vi må bruke politiske virkemidler for å løse likestillingsutfordringene.

Mange argumenterer for likestilling fordi det lønner seg for arbeidslivet. For min del handler likestilling først og fremst om menneskeverd. Jeg er overbevist om at likestilling er rett fordi vi alle er like mye verdt. Jeg mener likestilling er bra for menn og for kvinner, for barna og for samfunnet som helhet. Vår komité har ansvar for både familie- og likestillingspolitikk, og det er helt opplagt at god likestillingspolitikk henger sammen med god familiepolitikk. En av de viktigste oppgavene vi har som politikere, er å gjøre det mulig for foreldre å kombinere familieliv og arbeidsliv, og retten til å gå ut i arbeid og slippe å velge mellom familie- og arbeidsliv har vært sentral i kvinnekampen og er et viktig gode i dagens Norge.

Arbeidslivet skal tilpasse seg familielivet og ikke omvendt. Et godt samfunn bygger på familien og barnas premisser. Mange antar at dette betyr mindre likestilling. Det er jeg ikke enig i. Jeg synes det er uheldig når familiens behov og likestillingshensyn settes opp mot hverandre. Jeg tror nøkkelen til god familie- og likestillingspolitikk nettopp ligger i samspillet mellom disse to.

Jeg tar opp det forslaget Kristelig Folkeparti har fremmet i denne saken.

Presidenten: Representanten Geir Jørgen Bekkevold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sonja Mandt (A) [11:14:56]: Først vil jeg rose Kristelig Folkeparti for et veldig godt, aktivt og konstruktivt samarbeid for en bedre likestillingspolitikk og for at vi har klart å få flertall for så mange av forslagene.

Men jeg har lyst til å spørre representanten om hva han mener om regjeringas likestillingsinnsats, og om han kan si litt om hva han har tenkt de ukene som vi har jobbet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:15:22]: Jeg har lyst til å gjenta noe av det jeg sa i mitt innlegg. Jeg tror det er grunn til å rose regjeringen for de tingene det er grunn til å rose regjeringen for. Jeg pekte på noen områder, bl.a. det som meldingen er veldig god på å beskrive, nemlig det som har med vold i nære relasjoner å gjøre. Det er jeg veldig glad for, for dette er en stor likestillingsutfordring. Jeg er glad for at vi har en regjering som er framoverlent, og som ønsker å sette tiltak ut i livet. Det har vi et flertall for her på Stortinget, og jeg ser fram til at vi skal komme noen skritt lenger på det punktet.

Ellers har vi vært opptatt av å vise Kristelig Folkepartis likestillingspolitikk. Kanskje en av forskjellene er at Kristelig Folkeparti ikke er redd for å bruke politiske virkemidler for å komme et stykke videre når det gjelder de utfordringer som vi har på likestillingsfeltet.

Sonja Mandt (A) [11:16:22]: Vi har hørt fra talerstolen her at i de åtte åra de rød-grønne satt i regjering, var det lite nytt. Men kan representanten Bekkevold se noe nytt i det som regjeringa legger fram, utover at de har videreutviklet og bygd på det som har ligget der fra før? Er det kommet noen nye ting og nye tanker fra regjeringas side når det gjelder likestilling, etter det representanten kan vurdere?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:16:47]: En av de nye tingene som jeg også er veldig glad for, er at regjeringen anerkjenner at det trengs mer forskning på feltet vold i nære relasjoner. Jeg husker at i starten av denne perioden var det et ønske om å få en omfangsundersøkelse hva gjelder vold mot barn. Det mente regjeringen at det ikke var behov for, fordi man hadde kunnskap nok, og at det var mer behov for handling. Det at regjeringen anerkjenner at det er behov for mer forskning for å komme videre på det området, synes jeg er veldig bra, og det er en av de tingene jeg vil rose regjeringen for.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [11:17:35]: Jeg skal gå fra representanten Mandts vennligsinnede intervju til en reell replikk!

Jeg noterte meg i innlegget til representanten Bekkevold at man ikke er i mål, og at man må komme dit at man ikke lenger begrenses av kjønn, og det er vi helt enige om. Men det er ikke bare kjønn det er snakk om, det er f.eks. også legning, som i mange tilfeller kan virke begrensende. Som vi nå har sett, har Kirken endelig løsnet litt på det, og det er jo lov å håpe at Kristelig Folkeparti også kommer etter.

Men når det gjelder familiepolitikken, har det vært noen tradisjonelle skillelinjer – likestilt ekteskapslov, kontantstøtte og reservasjonsrett, for å nevne noen – mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet. Nå omfavner Dagbladet Kristelig Folkepartis familiepolitikk, og Marie Simonsen sier at «KrF skifter partner». Jeg vet ikke om representanten Bekkevold er enig i den beskrivelsen?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:18:26]: Jeg leste også kommentaren i Dagbladet i går, og ble egentlig litt overrasket over overskriften. For hvis man leser innholdet i den kommentaren, er det egentlig en ganske god historisk gjennomgang av Kristelig Folkepartis likestillingspolitikk. Også i den artikkelen pekes det tilbake igjen på den viktige jobben bl.a. Valgerd Svarstad Haugland gjorde. Så hvis man leser innholdet i artikkelen, er det litt rart å skulle forsvare overskriften, at vi «skifter partner». Poenget er at vi selvfølgelig har benyttet muligheten som denne meldingen har gitt oss, til å synliggjøre Kristelig Folkepartis politikk på dette området, og har derfor vært konstruktive og lagt inn konstruktive forslag, som vi håper kan være med på å bidra til at likestillingspolitikken går videre.

Ib Thomsen (FrP) [11:19:26]: Kristelig Folkeparti ønsker å framstå som et seriøst likestillingsparti, noe som også Dagbladet har fått med seg, når de skrev den artikkelen som de gjorde i går.

Men det står i en merknad i saken at Kristelig Folkeparti ønsker å pålegge bedrifter aktivitets- og redegjørelsesplikt. Det gjelder alle bedrifter, og så refererer man til DNB som et godt eksempel. Hva er effekten av denne redegjørelsesplikten? Og hvilke konsekvenser har det for bedrifter som ikke klarer å følge opp det helt og holdent?

Det var de to første spørsmålene mine, og så har jeg ett vedrørende kontantstøtte. Hvordan har kontantstøtten fremmet likestillingsproblemet og -utfordringene vi har i Norge i dag, fram til nå, hvordan vil kontantstøtten fremme likestillingen i tiden framover, og hvilke virkninger vil den ha?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:20:23]: Dette var spørsmål som jeg trenger mer enn 1 minutt for å kunne besvare.

Jeg velger å svare kort på det første: Vi er opptatt av at vi ikke skal gi fra oss de mulighetene vi har for å fremme likestilling på arbeidsplassen, og redegjørelsesplikten og aktivitetsplikten har vært viktige i så henseende. Vi er opptatt av at dagens ordning skal fortsette, og dersom dagens ordning ikke fungerer optimalt, så la oss stramme inn ordningen, slik at den fungerer etter hensikten. Men dette er litt prematurt, for vi vet ennå ikke hva regjeringen velger å komme til Stortinget med.

Når det gjelder kontantstøtten, sa jeg i mitt innlegg at jeg tror ikke det behøver å være noen motsetning mellom god familiepolitikk og god likestillingspolitikk. Der ligger Kristelig Folkeparti, og der skiller vi oss kanskje litt ut fra andre partier, fordi vi er opptatt av at også familielivet skal gå opp skal man kunne fungere godt i arbeidslivet. Så for oss vil kontantstøtten fortsatt være et politisk virkemiddel som gir familiene rom og mulighet for å ta selvstendige valg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjersti Toppe (Sp) [11:21:25]: Alle menneske skal ha like rettar og like moglegheiter til å delta i samfunnet, uavhengig av kjøn, funksjonsevne, etnisitet, språk, religion og seksuell orientering. Samanlikna med andre land i verda har Noreg kome langt når det gjeld likestilling, men vi har framleis utfordringar. No har regjeringa fremja ei stortingsmelding med den gode tittelen «Likestilling i praksis – Like muligheter for kvinner og menn», men Senterpartiet sluttar seg til kritikken om at sjølv om tittelen er god, er dessverre meldinga ei god situasjonsbeskriving og ein god analyse av utfordringane, men tiltaksdelen er for tynn, og vi hadde òg forventa meir.

Senterpartiet sit ikkje i komiteen, men vi kjem til å støtta fleire av forslaga i innstillinga. Eg vil gi honnør til saksordføraren, Anette Trettebergstuen, for eit stort engasjement og for mange gode forslag som er tatt opp i innstillinga.

Av forslaga frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti i innstillinga støttar Senterpartiet alle, utanom forslaga nr. 10, 13 og 14. Av forslaga som Arbeidarpartiet har fremja aleine, støttar vi forslaga nr. 27, 28, 30, 31, 33, 34, 36, 40 og 41. Når det gjeld SVs forslag, som er omdelte i dag, støttar vi forslag nr. 77. Venstre sine forslag vil vi koma tilbake til i eit anna innlegg, vi må sjå litt meir på dei.

Ein god del av forslaga er vi einige med Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti om. Ein del forslag som vi vil stemme imot, er vi einige i intensjonen i, men vi er skeptiske til å gå inn på det som er reine budsjettprioriteringar, og ein del forslag går vi imot fordi dei kan verka litt vel byråkratiske.

I meldinga er ein inne på mange viktige likestillingsområde, som like moglegheiter for gutar og jenter, likestilling i arbeidslivet, vern mot vald og overgrep, god helse for kvinner og menn, fleire kvinner i næringslivet og internasjonalt likestillingsarbeid.

Eg vil ta opp dette med god helse for kvinner og menn som eit viktig likestillingsområde, og eigentleg burde helse- og omsorgskomiteen ha vore meir engasjert i denne meldinga og i denne debatten. Like moglegheiter for alle, som er ein overordna visjon, får ein ikkje om ein ikkje òg har god helse for alle. I dag er god helse ulikt fordelt i samfunnet – mellom ulike samfunnslag, ja, men òg ulikt fordelt mellom kvinner og menn – og kvinner og menn vert behandla forskjellig i helsevesenet.

I februar 2015 behandla Stortinget eit felles forslag frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet om å be regjeringa gjennomføra ei offentleg utgreiing om kvinnehelse i Noreg. Da stemte Venstre, Høgre og Framstegspartiet imot at ein skulle få eit eige kapittel om kvinnehelse i likestillingsmeldinga, der ein skulle ta opp utfordringar og tiltak for å endra på det som er ei utfordring knytt til uønskte kjønsforskjellar i kvinners disfavør. Eg meiner vi her har fått ei beskriving av utfordringane når det gjeld helse – og kvinnehelse, spesielt – men det er ingen tiltak som i tilstrekkeleg grad vil retta opp i kjønsforskjellar innan helse. Difor har Senterpartiet fremja fleire forslag for å retta opp i ein del av dette. Vi håpar at vi kan få støtte for dette under voteringa.

Til slutt vil eg nemna Arbeidarpartiets forslag nr. 27, om eit nytt kommuneprogram etter modell av «Likestilte kommuner». Eg kunne ønskt at partiet såg på det forslaget igjen. Eg meiner at vi må sjå på likestillingsarbeidet i kommunane. Vi må òg sjå på likestillingsarbeidet i politikken, vi må få fleire kvinnelege lokalpolitikarer og ordførarar. Eg las nettopp ei svensk undersøking som viste at fleire kvinnelege politikarar gir mindre lønsforskjellar, meir likt fordelt foreldrepermisjon og fleire heiltidsstillingar i offentleg sektor, så eg vil slå eit lite slag for det forslaget.

Så vil eg ta opp forslaga frå Senterpartiet i saka.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:27:11]: Takk for et godt innlegg.

En ting som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har stått sammen om, er kontantstøtten. Nå ser vi at den angripes nær sagt fra alle kanter, også fra partier som tidligere har støttet kontantstøtten som en god ordning for å gi familiene større romslighet med hensyn til å kunne ta egne valg.

Er Senterpartiet også på glid bort fra kontantstøtten, eller kan representanten Toppe forsikre om at Senterpartiet fortsatt vil verne om kontantstøtten som den gode ordningen den er?

Kjersti Toppe (Sp) [11:27:53]: Senterpartiet har eit tydeleg partiprogram no med at vi går for den ordninga som denne regjeringa òg har vidareført, at det skal vera ei ordning opp til to år, og at ein skal gi auka støtte til dei med barn mellom 12 og 18 månader. Det er noko som vi står for, og i eit slikt likestillingsperspektiv meiner eg at ordninga slik ho er i dag, er grovt overvurdert. Eg forstår meir kritikken mot kontantstøtta då ho òg gjaldt for toåringane, altså fram til tre år. Når det er ei ordning fram til dei fyller to år, og når vi òg veit at dei fleste brukar ho som ei fleksibel ordning for kanskje å utsetja barnehagestarten nokre månader, synest eg det framleis er ei god ordning, som eg skal bidra til å støtta opp om saman med Kristeleg Folkeparti.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ketil Kjenseth (V) [11:29:13]: Liberalismens mål er enkeltmenneskets frihet. For Venstre betyr det at vi vil utvide den enkeltes mulighet til å ha makten i eget liv, uavhengig av kjønn, livssituasjon og bakgrunn. Vi hviler først når friheten gjelder overalt, for alle. Det er ambisiøst, og i likestillingspolitikken har vi fortsatt et stykke å gå før det målet innfris. Kvinnekampen er ikke over. Det går for sakte. Da krever det at vi tar grep, ikke at vi venter på at resultatene modnes. Like rettigheter skal sikres formelt gjennom lovverk. Like muligheter skal sikres gjennom aktiv offentlig politikk, mens skole, næringsliv, arbeidsliv og sivilsamfunn har et medansvar for å spre kunnskap og formidle holdninger som underbygger likestilling og respekt mellom kjønnene. Kvinner og menn skal ha en like selvsagt tilgang på makt og innflytelse som de skal ha lik mulighet til å ha omsorgsfunksjoner for barn og familie. Det er Venstres utgangspunkt som et liberalt parti.

Det er blitt en del oppmerksomhet rundt at Venstre vil avgjøre flertallet når det gjelder en del av forslagene i saken i dag. Det er ikke første gang Venstre er et vippeparti og avgjør retningen på likestillingspolitikken. Venstres likestillingshistorie er lang og stolt. Det var Venstre-kvinner og -menn som dannet Norsk Kvinnesaksforening, og det var Venstre som førte an i stortingskampen for stemmerett for kvinner før det fikk allmenn tilslutning i 1912. Venstre hadde Norges første kvinnelige partileder, Eva Kolstad, som siden ble verdens første likestillingsombud. Venstre innførte kjønnskvotering som første parti, og Venstre satt i regjeringa som innførte kjønnskvotering i styrer i 2004. Dette er virkemidler vi står inne for også i dag. Det er naivt å tro at likestillingen vil gå sin gang uten kvotering og statlige reguleringer – som vi forhåpentlig en dag kan oppheve. Dette er den liberale feminismen: at det ikke skal ha noe å si hvilket kjønn du er for hvilke muligheter du har i livet, at vi ikke skal blande oss opp i hvordan folk vil leve livet sitt, og at vi erkjenner at det er strukturelle utfordringer som det er en politisk oppgave å løse gjennom regulering.

Regjeringa har lagt fram en stortingsmelding som av enkelte i Venstre har blitt beskrevet som så svak at den burde sendes tilbake. Jeg deler ikke det synet, men Venstre er villig til å bidra på tiltakssiden. Venstre støtter i hovedsak de tiltakene som tross alt varsles i meldinga. Meldinga er god på å beskrive utfordringene på de fem utvalgte områdene. Særlig er den sterk om kjønnstradisjonelle utdannings- og yrkesvalg og hvilke konsekvenser dette har for kjønnsbalanse i topplederstillinger. I stor del av offentlig sektor, f.eks. i helse og omsorg, er flertallet av de ansatte kvinner, men lederne er oftest menn. Det er ikke godt nok. Vi må gi kvinner med lederegenskaper og lederambisjoner mulighet til å ta lederposisjoner. Jeg vil også gi regjeringa skryt for å løfte fram både kvinnehelse og en likestillingspolititikk som henvender seg til det private næringslivet. Bare 30 pst. av gründerne er kvinner, og færre kvinner enn menn lykkes. Om kvinner og menn skal ha like muligheter for å påvirke samfunnsutviklingen og likestilles på alle områder, er dette viktig å huske.

Men så er det noen vesentlige mangler. Den store svakheten ved meldingen er mangelen på familiepolitiske tiltak. Jeg vil også si: mangelen på en analyse som erkjenner at de store kjønnsforskjellene i foreldres fordeling av omsorgsoppgaver får konsekvenser for likestilling i utdanning, arbeidsliv og ledelse – og sannsynligvis også politikk og demokrati. Sagt på en enklere måte: Likestilling begynner ved kjøkkenbenken. Jeg registrerer at regjeringa vil fremme en egen stortingsmelding om familiepolitikk, og at dette er grunnen til mangelen på familiepolitiske tiltak. Men en likestillingsdebatt uten dette perspektivet blir en halv likestillingsdebatt. Både regjeringas eget faktagrunnlag og samtlige høringsinstanser understreker sterkt sammenhengen mellom familiepolitikk og likestilling.

Dette er også bakgrunnen for at Venstre i dag fremmer forslag om 18 tiltak, som jeg med dette tar opp. Blant disse er forslag som berører viktige familiepolitiske tiltak som foreldrepermisjon og kontantstøtte, som begge legger sterke føringer på hvor reell likestillingen er. Vi forventer ikke flertall for disse forslagene i dag, men debatten vil komme med full tyngde i forbindelse med den varslede familiemeldinga.

Jeg får ikke anledning til å gå i detalj på alle Venstres forslag, men jeg har lyst til å trekke fram særlig et forslag, nr. 59, om innføring av en tredje kjønnskategori. Debatten er neppe moden nok til at dette forslaget får flertall i dag, selv om det har bred støtte i partienes ungdomsorganisasjoner. Det er fristende å trekke historiske linjer og se hvordan homofilidebatten har utviklet seg de siste 25 åra, og hvordan homofili i dag har vunnet både politisk respekt og også allmenn respekt i samfunnet. Vi ønsker med dette å utvikle den samme respekten og forståelsen for dem som ikke føler seg hjemme i et av de to kjønnene.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [11:34:35]: Jeg vil takke Venstre for to ting – for det første for at Venstre og Arbeiderpartiet alltid har stått sammen i kampen for LHBT-personers rettigheter. Jeg vil også rose Venstre for å ta den debatten videre i dag og fremme forslag om å innføre et tredje kjønn. Jeg er helt sikker på at det er en debatt vi nå må gå inn i, og at utviklingen går dit at det må vi snart gjøre.

Jeg er også glad for at Venstre, sammen med resten av opposisjonen, i dag sier at nok er nok og parkerer regjeringens ulikestillingspolitikk, og at vi sammen kommer med de tiltakene som kan bringe likestillingen framover. For det er slik at alle på høringen – alle organisasjoner, partene i arbeidslivet – alle som har ment noe om denne meldingen, mener at den er for svak, at den trenger tiltak. Vi har gjort den jobben sammen, og det er jeg glad for har brakt oss fram til så mange konkrete forslag som vi i dag fremmer.

Hva synes representanten Kjenseth om at regjeringspartiene i Stortinget ikke har funnet grunn til å støtte et eneste forslag som vi sammen fremmer her i dag?

Ketil Kjenseth (V) [11:35:46]: Det må de først og fremst kommentere selv. De har sin politikk. Jeg registrerer at de mener at likestillingen går raskt nok framover, uten at de behøver å bruke de såkalt radikale virkemidlene som vi ønsker å bruke. Vi er ikke enig i det. Historien viser at vi er nødt til å sette inn radikale tiltak, enten det gjelder bruk av penger, eller det gjelder kvotering. Det er en reell uenighet mellom partiene.

Jeg er glad for at vi har et storting og partier som respekterer at det er ulikhet, og at flertallet i Stortinget finner sammen, uavhengig av blokker. Jeg synes det er et storting verdig, og et storting vi bør ha, som skaper en sånn dynamikk, og at den måten man samarbeider på, som er den første samarbeidsavtalen som er inngått mellom en regjering og to partier, også er en måte å drive fram politikk på – og at vi ikke låser oss til en flertallsregjering som ikke tør å ta sånne vanskelige debatter.

Anette Trettebergstuen (A) [11:36:52]: Men dette er jo ikke første gang Arbeiderpartiet, SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet står sammen. Vi har gjort det mot denne regjeringen ved flere anledninger. Vi har nesten årlig i budsjettrundene måttet hindre store kutt til f.eks. enslige forsørgere, kutt og forslag som ville forverret barnefattigdommen i landet. Vi har også tidligere i budsjettrundene stått sammen om forslag som vil føre likestillingen videre, spesielt på LHBT-feltet. Det er jeg veldig glad for. Det vi gjør i dag, er en fortsettelse av en tradisjon der regjeringspartiene står alene i kampen mot økt likestilling.

Jeg vil likevel spørre representanten Kjenseth: Hva synes representanten om å tilhøre et parti som hvert eneste år – gang etter gang i Stortinget og i hvert budsjett – må legge all sin politiske prestisje i å hindre grove forslag til kutt til barnefamiliene og tiltak som vil forverre likestillingen i landet?

Ketil Kjenseth (V) [11:37:56]: Representanten Trettebergstuen representerer et parti som satt i en regjering som skulle fjerne barnefattigdommen med et pennestrøk. Det skjedde ikke.

Jeg er stolt av å representere et parti som har vært med på å skaffe flertall for 64 tiltak – var det vel – for å redusere barnefattigdommen. Vi har ikke sagt vi skal fjerne den med et pennestrøk, men dette er også en viktig del av det vi snakker om i dag, om likestillingen. For det er klart at når barn starter på et livsløp og har med seg en sånn bagasje, blir det senere i livet også krevende å skaffe seg utdanning og jobb og å måtte kjempe kanskje litt hardere enn dem som var heldigere med utgangspunktet.

Det å bekjempe barnefattigdom er svært viktig. Vi har fått med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti langt på vei – jeg vil si lenger på vei enn det den rød-grønne regjeringa greide. Det gjenstår fortsatt kamper. Jeg håper vi kan kjempe dem sammen, med stor bredde i Stortinget.

Svein Harberg (H) [11:39:10]: Det var innledningen til representanten på talerstolen som fikk meg til å be om replikk. Der ble Venstres ideologi og ønsket om at familiene skal få velge – gjøre sine egne valg på et mest mulig fritt grunnlag – slått veldig klart fast.

Så har vi hatt en sjarmoffensiv fra representanten Bekkevold fra Kristelig Folkeparti her oppe, et par runder der han har slått fast det som ikke kan bestrides, at nettopp kontantstøtten er noe som skaper valgfrihet for familiene. Jeg har registrert at blant de forslagene som Venstre legger fram, er det forslag både om å fjerne kontantstøtten og om en tredeling av foreldrepermisjonen. Det henger vel dårlig sammen med innledningen i salen her?

Ketil Kjenseth (V) [11:39:58]: Jeg antar at representanten sikter til frihet. Kontantstøtten har jo en historie i Venstre der vi har vært for. Det stammer fra en tid da barnehage var subsidiert, mens det å være hjemme ikke hadde tilsvarende støtteordninger. Og det var ikke full barnehagedekning. Nå er vi i en helt annen situasjon der vi har tilnærmet full barnehagedekning, og vi ser at det er utfordringer med at kontantstøtten gjør det attraktivt for en del innvandrerfamilier å velge den løsningen. For Venstre er det i hovedsak muligheten til å få flere kvinner med minoritetsbakgrunn i arbeid som er vår begrunnelse for å ta bort kontantstøtten. Vi ser ikke i dag at det er noen begrunnelse for den så lenge barnehagedekningen er så høy som den er.

Svein Harberg (H) [11:41:08]: Det var for så vidt en plausibel forklaring. Selv om en for så vidt innrømmer at det tar bort friheten for andre store grupper, var det en forklaring.

Men når det gjelder foreldrepermisjonen, går en jo også feil vei med tanke på familienes frihet til å velge selv. Hva er begrunnelsen for den endringen?

Ketil Kjenseth (V) [11:41:33]: Apropos kontantstøtten: Det ligger jo også en frihet for kvinner i å skulle velge en yrkeskarriere. Kontantstøtten gir ikke nødvendigvis noe bidrag til det. Men dette må diskuteres i sammenheng med foreldrepermisjonen også. Vi ser jo at fars andel er viktig. Det påvirker mors yrkesvalg, derfor ønsker vi å bruke muligheten til å dele foreldrepermisjonen. Vi mener at friheten vi nå legger til rette for, i sum er en økt frihet for familiene, og der far må ta litt større ansvar for at mor kan få en valgfrihet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kirsti Bergstø (SV) [11:42:44]: Samfunnet vårt preges fortsatt av ujevne maktforhold mellom kvinner og menn. Kvinner er underrepresentert i maktposisjoner. Kvinner eier mindre, og vi tjener mindre enn det menn gjør. Og fordi makten mellom kvinner og menn er ulikt fordelt, vil tilsynelatende kjønnsnøytral politikk slå veldig ulikt ut for kvinner og menn og forsterke de ulikhetene i makt, muligheter og ressurser som finnes i dag. Derfor er det nødvendig å ta i bruk virkemidler for å utfordre de strukturene som opprettholder de skjeve maktforholdene mellom kjønnene.

I dag føres det en politikk som forsterker forskjellene. Den økonomiske politikken med skattelette til de rikeste øker forskjellene både når det gjelder kjønn, og når det gjelder klasse. Det å gi skattelette til de rikeste er å gi landets hvite menn en bedre økonomisk situasjon.

Angrepet på arbeidsmiljøloven har en tydelig slagside når det gjelder kjønn. Det gjør kvinner mer sårbare og mer utsatt i arbeidslivet, og det er en direkte motsetning mellom å sikre et arbeidsliv som gjør at man kan kombinere det å stå økonomisk selvstendig på egne ben, med å ha et trygt familieliv.

Privatiseringspolitikken fører til tøffere arbeidsliv og mindre pensjon for hardtarbeidende kvinner, noe vi så da rengjørerne i Forsvaret måtte gå på grunn av privatisering. Vi ser at det blir tap av pensjon og tøffere dager.

Vi ser også at forsøket på angrep på abortloven, angrepet på likestillingsloven, kutt i pappaperm og det at vi har lengre barnehagekøer, forsterker forskjellene mellom kjønnene.

Dette er bevisste politiske valg og prioriteringer. Derfor er det gledelig å se at regjeringen er parkert ved at Stortinget gir en helt nødvendig starthjelp i likestillingspolitikken i dag. Jeg vil takke saksordfører Trettebergstuen spesielt for å gjøre en veldig god jobb og for å ha gjort en sterk innsats i arbeidet med meldingen.

Jeg synes at det er veldig positivt med de mange forslagene som vi ser i dag, fra ulike partier. SV støtter samtlige av forslagene fra Arbeiderpartiet og forslagene som Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har samlet seg om. Resten av forslagene må jeg komme tilbake til senere. Det er mange å kommentere. Mange av de forslagene har SV også fremmet i sitt alternative budsjett – med bedre struktur for likestilling, med sterkere innsats, med konkrete tiltak.

Jeg vil ta opp SVs forslag og kommentere dem raskt.

SV ønsker en landsdekkende satsing mot seksuell trakassering i skolen. Grensesetting og respekt for andres grenser er nødt til å bli en del av unges opplæring.

Vi ønsker et forpliktende løp med omfangsundersøkelser når det gjelder erfaring med vold og seksuelle overgrep, i tiden som kommer.

Vi ønsker også flere forsøk med redusert arbeidstid – med seks timers arbeidsdag. Jeg registrerer at i meldingen står det gjentatte ganger at det er et problem at sykefraværet er høyt, og blant kvinner spesielt. Jeg vil utfordre regjeringen til å gjennomføre forsøk med følgeforskning for å se om sykefraværet i de sektorene der det er spesielt høyt, kanskje kan ha noe å gjøre med arbeidstypen og mengden press kombinert med å være dobbeltarbeidende kvinne.

SV foreslår også å erstatte kontantstøtten med en ventestøtte mens man venter på barnehageplass, og å øke kampen mot trafficking.

Vi er enig i analysene og problembeskrivelsene i meldingen, men når hardtslående fakta legges på bakken, ja, så må det bygges opp tiltak som monner. Ellers finnes det ikke noe fundament å reise noe annet på – å bygge et samfunn, en ny politikk på. Debatten i dag har vist en nødvendighet i likestillingspolitikken, og det er at festtaler må få følger. Regjeringen må gå fra prat til praksis. Et mer likestilt samfunn er både mulig og nødvendig, men da må det tiltak til. Jeg er veldig glad for at Stortinget i dag hjelper regjeringen med å smi nøkkelen som kan være en viktig start på veien.

Presidenten: Representanten Kirsti Bergstø har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) [11:48:08]: De Grønne setter personlig frihet høyt, men samtidig må solidaritet og medfølelse sette grenser for individuell frihet, ikke omvendt. Vi vil ha en rettferdighet som er uavhengig av kjønnsidentitet, gjennom likeverd, lik status, lik lønn og lik representasjon. Vi ønsker frihet fra trange kjønnsroller, frihet fra forbrukerjag og skjønnhetstyranni som følger med dette, og frihet fra objektivisering, vold og seksuell trakassering.

Miljøpartiet De Grønne arbeider for reell likestilling mellom menn og kvinner i arbeid og familieliv gjennom en arbeidslivspolitikk som sikrer både en reell likestilling mellom kjønnene, og som flytter fokus fra forbruksøkning til livskvalitet. De Grønne vil avskaffe ufrivillig deltid og verne om arbeidsmiljøloven. Vi mener at et arbeidsliv som fokuserer mer på å ta ut verdiskapningen i form av tid enn i form av forbruksøkning, gir mer frihet for den enkelte, uavhengig av kjønn.

Komiteens innstilling har flere gode tiltak. Et av dem er i økt grad å fokusere på likestilling i barnehagen. Barn må stimuleres til å reflektere rundt kjønn. De må stimuleres til å reflektere rundt at kjønnsstereotypiene er smale kategorier som ikke alle kjenner seg igjen i, og de må reflektere over at samfunnet må gi plass til dem som faller utenfor disse stereotypiene.

På tross av at Norge har lyktes på mange fronter i likestillingsarbeidet, er det – som vi alle vet – fortsatt store kjønnsulikheter, også innenfor velferdsordninger som er delvis kjønnsdelt. Regjeringen legger ikke fram gode nok tiltak for å løse dette problemet. Vi vet at menn oftere faller utenfor skolen, oftere har rusproblemer, oftere ender i kriminalitet, sjeldnere oppsøker helsehjelp og har lavere forventet levealder og høyere selvmordsrisiko enn kvinner. Vi vet at kvinner på sin side oftere lever i frykt for vold, oftere er utsatt for vold i nære relasjoner, oftere er utsatt for seksuell trakassering og overgrep, og oftere opplever manglende rettssikkerhet, dårligere helsetilbud og vern mot overgrep. Ikke minst vet vi at det er veldig store mørketall når det gjelder voldtekter. Vi vet at flyktninger og innvandrerkvinner oftere faller utenfor integreringsarbeidet og bl.a. har den laveste deltakelsen i arbeidslivet og lav utdanning. Vi vet at mennesker med en annen seksuell orientering fremdeles blir utsatt for mobbing og trakassering pga. manglende toleranse i samfunnet. Derfor må likestillingsarbeidet foregå på alle sider av samfunnet med aktiv inkludering, ikke ved hjelp av fristilling.

Dette er utfordringer som krever kunnskapsbasert likestillingspolitikk for å endre adferd, holdninger og strukturer, slik vi har jobbet med likestilling i mange år. Vi har oppnådd mye, men ikke alt. Vi må ha konkrete tiltak for å bygge ned historiske skjevheter og fjerne glasstak og kjønnsbarrierer, og for å demonstrere aktivt at større kjønnslikhet gir veldig mange positive effekter.

Regjeringen skriver i likestillingsmeldingen at

«virkemidlene skal i størst mulig grad stimulere til resultater på en annen måte enn påbud, forbud og kvotering».

Miljøpartiet De Grønne er helt enig i at det beste er når man klarer å oppmuntre folk til å tenke og handle riktig selv. Miljøpartiet De Grønne mener også at offentlige tiltak er nødvendige virkemidler i dette arbeidet. Høyre har levert et av de beste bevisene på akkurat dette da næringsminister Ansgar Gabrielsen i 2002 foreslo at det skulle være minst 40 pst. av begge kjønn i styrene i norske allmennaksjeselskap. I 1993 var det 3 pst. kvinner i disse styrene, i 2003 var det 7 pst, og i dag oppfyller alle allmennaksjeselskapene lovens krav til 40 pst. Dette lønner seg ikke bare for likestillingen, men undersøkelser – som sikkert mange har fått med seg – indikerer at man får litt bedre avkastning når man har mer kvinner med i styrene, og at selskaper som har valgt å ha kun menn i styrene, har vesentlig mer risikabel aksjekurs. Dette viser at et så kraftig inngripende tiltak som Høyre og Gabrielsen gjennomførte i 2002/2003, har veldig positive effekter.

Miljøpartiet De Grønne stemmer derfor for flere av forslagene om økt bruk av kvotering, både i næringslivet, i akademia og i skolevesenet, og for konkrete tiltak for å styrke likestillingsarbeidet i Norge. Vi støtter også flere andre forslag om kunnskapsinnhenting og aktive tiltak, og vi støtter forslaget til tiltak mot vold og overgrep. Beskjeden til regjeringen er: Vi må ha en mer aktiv likestillingspolitikk.

Statsråd Solveig Horne [11:53:33]: Likestilling bidrar til bedre liv for den enkelte og til et bedre samfunn. Det handler om grunnleggende menneskerettigheter, om likeverd og like muligheter. Valgfrihet for den enkelte og muligheten for å ta egne valg må være grunnlaget for norsk likestillings- og familiepolitikk.

Forskjellene mellom menn og kvinner blir mindre i Norge. Ferske tall fra SSB viser at på områder der kjønnsforskjellene tradisjonelt har vært store, har det de siste årene vært en svak, men positiv utvikling mot mer likestilling. Kjønnsforskjellene i lederstillinger, inntekt og deltidsarbeid er de laveste siden 2008. Det er historisk at vi i 2015 for første gang kan vise til at det samlet for ledere på alle ledernivåer i staten er 51 pst. kvinner. Flere kvinner deltar også i lokalpolitikken. Resultatet fra valget i 2015 viser en svak vekst når det gjelder andelen kvinner som er valgt inn i norske kommunestyrer.

Norge er et av verdens mest likestilte land. Likevel, etter flere tiår med likestillingspolitikk, har vi fortsatt utfordringer. Kvinner og menn har like rettigheter, men fortsatt ikke like muligheter. I dag har vi sett en debatt om hvorvidt det er tiltak eller ikke tiltak i denne meldingen som regjeringen har lagt fram.

Jeg har lyst til å understreke at meldingen vi behandler i dag, inneholder flere tiltak innenfor områder der vi mener det fortsatt er store utfordringer, spesielt når det gjelder vold og overgrep, oppvekst og utdanning, arbeidsliv, helse, næringsliv og entreprenørskap.

Noen tiltak er allerede satt i gang. Andre vil vi følge opp i årene som kommer. Jeg har lyst til å be representantene om å lese forslagene. Det står tydelig og klart under hvert felt at regjeringen vil styrke og etablere og utfordre. Det er konkrete tiltak som ligger i denne meldingen. Likestillingsmeldingen belyser både kvinner og menns utfordringer og utfordringer mange kvinner med innvandrerbakgrunn opplever. For å nå målene våre må vi arbeide langsiktig og målrettet.

I dag presterer jenter gjennomgående bedre på skolen enn gutter. Gutter dropper ut av videregående i større grad enn jenter. Jenter og gutter skal kunne velge utdanning og yrke etter interesser og evner, ikke etter forventninger. Regjeringen har satt i gang forskning om hvilken betydning kjønn har for læringsutbytte, for utdanningsvalg og for gjennomføringsgrad.

Sist uke møtte jeg Nora på Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun er rollemodell i prosjektet Jenter og teknologi, der målet er å få enda flere jenter til å velge teknologistudier. Nora forklarte sitt valg på følgende måte: «Først og fremst fordi jeg synes det er veldig gøy. Men det er også behov for oss og det er et spennende felt.» Unge rollemodeller som Nora er viktig for å motivere flere til å velge utradisjonelt. Jeg er glad for at regjeringen støtter NHOs prosjekt om jenter og teknologi med 2 mill. kr i år. Dette bidrar til at flere jenter kan velge som Nora har gjort.

I Norge har vi fortsatt et kjønnsdelt arbeidsmarked. Vi trenger flere kvinner som er ingeniører og ledere. Vi trenger flere menn som er sykepleiere og lærere. I helse- og omsorgssektoren har det tradisjonelt vært få menn. Dette er uheldig. Norge trenger både menn og kvinner for å møte morgendagens behov for arbeidskraft i denne sektoren. Et av prosjektene regjeringen framhever i meldingen, er Menn i helse, som skal bidra til å rekruttere flere menn til omsorgsyrker. Vi støtter prosjektet med 4 mill. kr i år.

Regjeringen ønsker et inkluderende arbeidsliv der likestilling og mangfold står sentralt. Et spennende tiltak er et pilotprosjekt i Agder, som også får støtte i år med å utvikle en egen sertifiseringsordning.

Å kunne forsørge seg selv er en forutsetning for likestilling. Derfor er prosjektet Jobbsjansen så viktig. Det gir flere kvinner med innvandrerbakgrunn en inngang til arbeidslivet. Jobbsjansen har blitt styrket med over 10 mill. kr i 2016.

I Norge har vi en unik mulighet til å kombinere familieliv og arbeidsliv. Norge er i toppen når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse. Vi har noen av verdens beste ordninger: full barnehagedekning, et godt SFO-tilbud, retten til å være hjemme med syke barn og ikke minst den gode foreldrepengeordningen. Dette er ordninger som medfører økt likestilling. Ordningene gir begge foreldre økt valgfrihet og fleksibilitet til å kombinere familieliv og arbeidsliv, og sånn henger familie- og likestillingspolitikken godt sammen.

Vold er en av de største likestillingsutfordringene vi har. Vi kan ikke akseptere at noen utsettes for vold og overgrep der de skal føle seg som tryggest, nemlig i sitt eget hjem. Derfor er innsatsen mot vold en prioritert oppgave for regjeringen. Vi har satt av 50 mill. kr over fem år til forskning om vold i nære relasjoner, og vi har styrket krisesentertilbudet med 3 mill. kr i inneværende år. Innsatsen mot tvangsekteskap, sterk sosial kontroll og ettervern styrkes. Jeg har lyst til å nevne veiviseren dinutvei.no, som regjeringen lanserte tidligere i år. Nettportalen gir informasjon til utsatte for vold, overgrep og voldtekt, til pårørende og bekymrede, og ikke minst til dem som utøver vold, og til fagpersoner.

Det kan heller ikke være sånn at vi får ulike helse- og omsorgstjenester ut ifra om vi er kvinner eller menn. Vi trenger mer kunnskap. Den kunnskapen vi allerede har, må tas bedre i bruk. Dette gjelder kunnskap om årsaker til forskjeller i helse mellom kvinner og menn, og om uønskede forskjeller i tjenestetilbudet.

Norge trenger flere kvinner som ledere i næringslivet, som gründere og i styrer. Vår ambisjon er å øke andelen kvinner som styreledere i selskaper med statlig eierandel. Det er derfor satt i gang et arbeid med å etablere et måleinstrument for kjønnsbalanse i topplederstillinger i næringslivet. Med det kan både vi og bedriftene følge med på utviklingen over tid og sammenligne utviklingen i Norge med andre land. Gründerplanen som regjeringen nå har lagt fram, inneholder flere tiltak for å få fram flere kvinner som gründere i Norge.

Denne regjeringen bygger videre på dagens likestillingsstruktur. Hver enkelt sektor har ansvar for å fremme likestilling på eget område. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har blitt gitt en sentral rolle som fagdirektorat med ansvar for å utvikle god kunnskap og dokumentasjon, og de skal også bidra til å gjennomføre likestillingspolitikken. Likestillings- og diskrimineringsombudet og -nemnda håndhever lovgivningen. Likestillingen kan ikke drives fram av det offentlige alene. Derfor er det viktig å støtte opp om gode prosjekter og forbilder. Forskningsmiljøer, sivilt samfunn, arbeidsliv og næringsliv er viktige bidragsytere i likestillingsarbeidet.

Regjeringen har også hatt på høring et forslag om ny felles likestillings- og diskrimineringslov. Forslaget innebærer en styrking av kvinners rettigheter på en rekke områder. Et godt regelverk forutsetter et godt og effektivt håndhevingsapparat. Regjeringen ønsker å skille klarere mellom håndhevingsrollen og den uavhengige pådriverrollen. Vi har derfor fått utredet håndhevings- og virkemiddelapparatet på likestillings- og ikke-diskrimineringsområdet.

Vi har kommet langt når det gjelder likestilling i Norge. Vi er enige om at vi fortsatt har utfordringer, og vi er enige om på hvilke samfunnsområder utfordringene er størst. I det offentlige ordskiftet må det være rom for å ha ulike syn på hva som driver likestillingen framover. I denne meldingen som regjeringen nå har presentert, og som debatteres i dag, peker vi på strategier og tiltak for å drive likestillingen framover på prioriterte områder. Gjennom regjeringens arbeid og forslagene i meldingen legger vi til rette for like muligheter mellom kvinner og menn. For oss er dette likestilling i praksis: å ta tak i utfordringene der de er.

Til slutt: Likestilling angår oss alle og engasjerer bredt. Dette er en viktig forutsetning for å drive likestillingen framover både i Norge og internasjonalt. Likestilling er ikke bare et mål i seg selv, men en integrert del i bredden av de målene vi skal nå. Målet for arbeidet med likestilling er langsiktig og klart definert i de universelle bærekraftmålene som Norge nå har sluttet seg til: full likestilling mellom kjønnene innen 2030.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [12:03:25]: Statsråden fortsetter å skryte av at Norge ligger høyt på likestillingsstatistikken, samtidig som hun og regjeringen hver eneste dag svekker og avvikler de tiltakene, den politikken, som har brakt oss dit.

Statsråden fortsetter i salen i dag å påstå at denne meldingen vi diskuterer, har tiltak som vil gjøre noe med utfordringene. Det vitner om en statsråd og en regjering som ikke lytter, men som lever i sin egen virkelighet mens ingen er enig med dem. Unio, Aftenposten, Venstre, en samlet opposisjon, Spekter, LO, NHO, Likestillingsombudet, likestillingsforskerne – alle som møtte opp på høringen til meldingen, var skjønt enige om at denne meldingen er god på beskrivelse, men mangler tiltak. Og når statsråden trekker fram svekkelsen av arbeidsmiljøloven som et likestillingstiltak, er det å peke nese til fagbevegelsen som gikk til generalstreik mot regjeringen på grunn av likestillingskonsekvensene av disse svekkelsene.

Hva tenker statsråden om at hun er helt alene, sammen med Høyre, om å mene at denne meldingen har tiltak? Gjør det inntrykk?

Statsråd Solveig Horne [12:04:37]: Jeg er stolt av den stortingsmeldingen som er lagt fram her. Det er mange konkrete tiltak der. Men så er ikke denne stortingsmeldingen en budsjettproposisjon. Det er en stortingsmelding, hvor det er forslag som er kommet i budsjettet, men også forslag og tiltak som er satt i gang, og som vi jobber videre med.

Jeg er stolt av å bo i Norge som et av de mest likestilte landene i verden. Det er ikke sånn at det er Arbeiderpartiet som har definisjonen av hva som har brakt likestillingen framover. Barnehageforliket, som er et av de viktigste grunnlagene for at kvinner kan kombinere arbeidsliv og familieliv, var det SV og Fremskrittspartiet som sto i spissen for. Foreldrepengeordningen som vi har i dag, som også er et av de viktigste tiltakene vi har, har full støtte i Fremskrittspartiet. Jeg er stolt av å kunne legge fram tiltak som vil føre likestillingen framover, og som peker på de utfordringene vi har i dag.

Anette Trettebergstuen (A) [12:05:43]: Det hjelper ikke å skryte av barnehageforliket når statsråden tilhører et parti og en regjering som har gjort barnehagene dyrere og køene lengre, når de har makt. Det er det man gjør når man har mulighet til å gjøre noe, som avgjør.

Det er som sagt slik at ingen er enig med regjeringen i at denne meldingen har et eneste tiltak som vil bringe likestillingen videre. Jeg registrerer at statsråden fortsetter å mene det, at hun ikke lytter til folk eller fagfolk, så jeg spør igjen: Gjør det inntrykk på statsråden at opposisjonen her i dag samler seg, sier at nok er nok, og fremmer konkrete tiltak som vil bringe likestillingen videre? Gjør det inntrykk at Unio, LO, Spekter, NHO og de fleste aviser på lederplass mener at denne regjeringen setter likestillingen i revers? Gjør det i det hele tatt inntrykk på statsråden?

Statsråd Solveig Horne [12:06:36]: Jeg synes det er en historisk dag i dag, for i dag diskuterer vi denne stortingsmeldingen. Den forrige regjeringen brukte åtte år uten at de klarte å legge fram en likestillingsmelding som de fikk behandlet i Stortinget. Venstre fremmet et Dokument 8-forslag i forrige periode om likestilling, som Arbeiderpartiet stemte imot. I dag er det mange tiltak som regjeringen har lagt fram, som blir vedtatt.

Så har jeg lyst til å minne representanten om at på flere områder her står det om konkrete tiltak som jeg er stolt av. Regjeringen vil styrke innsatsen mot vold i nære relasjoner. Regjeringen vil arbeide målrettet med enkelte tiltak. Regjeringen vil øke kunnskapen. Jeg vet ikke om det er så mye mer konkret i de tiltakene som kommer fra Arbeiderpartiet og opposisjonen, der Stortinget ber regjeringen om å ha ambisjoner for å nå det og det målet. Jeg mener at det er mer enn flere strukturer og mer kvoteringer, byråkrati og statlig styring som skal til for å oppnå likestilling framover.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:07:53]: Statsråden kjenner godt til mange av de utfordringene vi har innenfor likestillingsområdet internasjonalt. Hun deltar i FN hvert eneste år og diskuterer likestillingspolitikk. Vi vet at jenter og gutter behandles forskjellig og får ulike muligheter ut fra hvilket kjønn de har, og vi vet at i mange land er det lite sannsynlig når man vokser opp som jente, at man får utdanning, at man får et godt liv.

Dette må møtes med politiske virkemidler, for dette går ikke over av seg selv. Derfor lurer jeg på: Hvordan ønsker statsråden at denne regjeringen skal bli husket, med tanke på hvilke politiske tiltak de vil foreslå, hva de vil arbeide med når det gjelder de store likestillingsutfordringene som finnes internasjonalt? Hva ønsker statsråden at denne regjeringen skal bli husket som?

Statsråd Solveig Horne [12:08:55]: Jeg har lyst til å takke for spørsmålet. Jeg er veldig glad for at representanten også drar inn det internasjonale perspektivet i denne likestillingsdebatten. Jeg er veldig glad for at regjeringen, i samarbeid med både Kristelig Folkeparti og Venstre, har klart å få til den satsingen som vi gjør innen bistand som skal gå til utdanning av jenter. Vi vet at utdanning er nøkkelen til å få bedre kunnskap om helse og til å få seg arbeid. Derfor har regjeringen i sitt bistandsbudsjett nå klart – som ikke den forrige regjeringen gjorde – å intensivere arbeidet for at flere jenter skal få utdanning i de landene der dette er nødvendig. Dette er også et arbeid som statsministeren står i spissen for, og man har fått internasjonal anerkjennelse for det arbeidet Norge gjør for utdanning for jenter. Det er et viktig arbeid. Det arbeidet regjeringen gjør i forbindelse med både tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og seksuelle rettigheter, er det også viktig å framheve når vi diskuterer internasjonal likestillingspolitikk, og der er regjeringen godt i gang.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:10:03]: Jeg takker for svaret.

Tilbake til Norge: Selv om vi er kommet langt på likestillingsområdet i 2016, er det fortsatt store utfordringer. Jeg vil spesielt peke på det som har med vold i nære relasjoner å gjøre, som er en stor likestillingsutfordring. Vi har i dette storting vedtatt en opptrappingsplan, og den ligger nå i statsrådens hender. Vi venter utålmodig på at regjeringen skal starte denne opptrappingsplanen, og ønsker en forsikring om at dette er en sak der statsråden er framoverlent, og at vi allerede i budsjettet i 2017 kommer til å se at her jobbes det aktivt med denne store likestillingsutfordringen.

Statsråd Solveig Horne [12:10:49]: Vold og vold i nære relasjoner er en av de største likestillingsutfordringene vi har, det at jenter og kvinner ikke skal kunne føle seg trygge i sitt eget hjem, men vi vet at også menn blir rammet av vold. Derfor er arbeidet mot vold i nære relasjoner et viktig arbeid for regjeringen. Jeg mener at det har regjeringen vist bare dette siste halvåret, både med hensyn til de digitale portalene som er lansert, de som skal hjelpe kvinner til å komme seg ut av forhold som er skadelige for dem, og når det gjelder arbeidet vi har gjort for ettervern, og det vi nå gjør på krisesentrene. Dette er viktige tiltak som er med på å bringe likestillingen videre.

Så er også den forskningen som representanten nevnte i sitt innlegg, en viktig del av det vi trenger for å komme videre.

Så spør representanten etter opptrappingsplanen. Ja, Stortinget har vedtatt at det skal komme en opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner, med sterkt fokus på barn. Det er et arbeid som jeg koordinerer, og vi er godt i gang med det arbeidet, så den kommer til Stortinget i løpet av året.

Ketil Kjenseth (V) [12:12:05]: Jeg vil inn på et område som ikke så mange har vært inne på her i dag. Statsråden ferdes jo i mange sektorer der det er kvinnedominans blant de ansatte. I helse- og omsorgssektoren er det svært stor kvinnedominans. Vi ser også en utfordring i at offentlig sektor sliter med å skape nye modeller, nye behandlingsmetoder, ta i bruk ny teknologi – man blir litt låst inne i systemer. Der representerer Høyre og Fremskrittspartiet kanskje noen alternativer for å drive fram likestilling og muligheter for bl.a. kvinner i form av å bruke private aktører og ideell sektor i større grad. Kan statsråden si noe om hvordan vi kan bruke de mulighetene mer aktivt innenfor helse- og omsorgssektoren, for å få flere kvinnelige gründere, bl.a.?

Statsråd Solveig Horne [12:13:12]: Jeg takker for spørsmålet. Som representanten er kjent med, er det et kjønnsdelt arbeidsmarked i dag, og det er en utfordring som vi er nødt til å jobbe med. Vi må begynne så tidlig som ved utdanningsvalg – både jenter og gutter skal kunne velge yrke etter evner og kvalifikasjoner og ikke bare etter hva en forventer av dem. Jeg mener at Jenter og teknologi, et tiltak som er med på å skape rollemodeller for å få flere jenter til å velge utradisjonelt og komme inn i teknologifaget, er en viktig del av det arbeidet.

Det at vi trenger flere menn inn i helse- og omsorgsyrkene, er en utfordring, og det må vi også jobbe med. Jeg mener at tiltaket Menn i helse, som representanten kanskje kjenner til, også er et viktig bidrag for å få menn som rollemodeller og menn til å jobbe i helsesektoren.

Så har jeg lyst til også å nevne at da regjeringen hadde forslaget til en felles likestillings- og diskrimineringslov ute på høring, var det et forslag også for å kunne positivt særbehandle menn inn i yrker – et viktig tiltak i likestillingsdebatten.

Kirsti Bergstø (SV) [12:14:26]: Ser statsråden at det er behov for en sterkere struktur for likestillingsarbeidet hvis målene og visjonene som statsråden nettopp har delt i sitt innlegg, skal virkeliggjøres i samfunnet og i folks hverdag? Det er mitt hovedspørsmål til statsråden. Så lurer jeg også på om statsråden ser at det er en tydelig sammenheng mellom de økonomiske rammene til likestillingssentrene og arbeidet med likestilling i barnehagene. Det tredje handler om ambisjonene med tanke på det kjønnsdelte arbeidslivet, for det er et mål som vi alle deler her, men det er litt ulikt perspektiv på hva man skal gjøre for å få det til. Jeg lurer på om statsråden mener at tidlige erfaringer – som kan bidra til at man tar mindre tradisjonelle valg – og det å få bygd opp flere tekniske sentre kan bidra positivt til jenters erfaring med teknologi.

Statsråd Solveig Horne [12:15:26]: Denne regjeringen bygger videre på de likestillingsstrukturene som vi har i dag. Det er fire likestillingssentre, deriblant Reform, som denne regjeringen også har styrket, som er et viktig arbeid for å jobbe med likestilling. Men det er ikke staten som skal gjøre dette alene. Vi trenger å komme videre med likestillingstiltak, og det må jobbes med både på arbeidsplassen, i kommunene og i frivilligheten. Det er altså flere instanser som må jobbe med dette. Det er mange gode tiltak som regjeringen mener det er viktig å støtte opp om, og det har vi gjort både ved å støtte NHO når det gjelder Jenter og teknologi – som skaper rollemodeller for jenter for å kunne velge teknologi – og ved å bygge opp om det tiltaket som de to Agder-fylkene har fått i gang, altså ved å støtte opp om sånne strukturer. Jeg tror det også er viktig at vi tenker at vi kan være med og støtte opp om det som allerede er der, uten at vi trenger å ha mer byråkrati, flere strukturer og mer kvotering.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Jonas Gahr Støre (A) [12:16:46]: Når vi i dag diskuterer likestilling mellom kvinner og menn, er det på sin plass å minne om at også Norge har vært et land med lav kvinnelig yrkesdeltakelse, og det er faktisk ikke lenge siden. På 1970-tallet kom endringen. Kvinner født etter 1950 deltok i utdanning og arbeid på en helt annen måte enn kvinner født på 1930- og 1940-tallet. I 1972 var fire av ti kvinner i Norge sysselsatt, i dag er andelen nær sju av ti. Fra 1970 til 1985 gikk Norge fra å ligge nesten nederst til å ligge øverst i kvinnelig sysselsetting innen OECD.

Noen ganger undervurderer vi omfanget av denne dype sosiale endringen. Kvinner utgjør i dag nær halvparten av alle som jobber i Norge, men mange av utfordringene innen likestilling mellom kvinner og menn, både i hjemmesfæren og i arbeidslivet, kan spores tilbake til hvordan samfunnets tjenester og holdninger var, eller rettere sagt ikke var, forberedt på likestillingens realiteter. Fortsatt har vi kvinneyrker og mannsyrker, kvinner tjener systematisk mindre enn menn, og langt flere kvinner jobber deltid. Fremdeles gjenstår mye likestillingsarbeid. En samlet opposisjon forstår dette og fremmer i dag flere titalls nye likestillingsforslag – mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer. Det sier noe om det politiske Norges forståelse av denne utfordringen.

Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet og er det viktigste virkemidlet for å motvirke fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Arbeid til alle er jobb nr. én, og det er også likestillingsjobb nr. én. Likestilling, like rettigheter og familie- og velferdspolitikk er viktig for å nå målene om et godt samfunn og et godt arbeidsliv, men det er også god økonomisk velferdspolitikk og bra for verdiskaping, både i privat og i offentlig sektor.

Vi lever av hverandres arbeid, og når regjeringen lager sine budsjetter, bør de takke norske kvinner hver eneste dag. Hvis vi sammenligner norske kvinners yrkesdeltakelse med gjennomsnittet i OECD, utgjør merverdien av våre kvinners høye yrkesdeltakelse like mye som oljeformuen vår. Det er en standard som sier mye om nivået. Det illustrerer også betydningen av arbeid – eller sagt på denne måten: Den norske modellen er utenkelig uten likestilling og kvinners deltakelse i arbeidslivet.

Så hva er det som har gjort dette mulig? Og hvordan har vi klart det, samtidig som fødselstallene har vært i den høyere delen av skalaen i Europa? Normer i samfunnet og forventningen og muligheten til at kvinner skal jobbe, er viktig. Men likestillingspolitikken må også bidra til å gi reelle muligheter i praksis. Derfor har utbygging av barnehager, fødselspermisjon og fedrekvoten – eksempelvis – vært viktig. Og nettopp fordi mye var ugjort den gangen på 1970- og 1980-tallet, må politikken ha driv, visjon, ambisjon og handling også i dag, og på veien mot 2020, i alle sektorer av samfunnet. Det er mot dette bakteppet regjeringens melding er svak – mye god beskrivelse, men i handling svak.

Alle – med unntak av Fremskrittspartiet og Høyre – er enige om at regjeringens melding ikke er god nok, at den mangler tiltak, mangler konkret ambisjon. Regjeringens insistering på ambisjoner motbevises i Stortinget. Tyngdepunktet i norsk politikk ligger ikke der regjeringen befinner seg, til høyre for Høyre, men tyngdepunktet tas tilbake av flertallet her i dag.

Vi ser at politikken som regjeringen har gjennomført så langt, også bidrar til å svekke likestillingen – som kutt i pappapermen, økt kontantstøtte og hevet pris i barnehagene, kort sagt det motsatte av det som virker – og igjen er det bra at flertallet tar flertallet tilbake til der det hører hjemme, et annet sted enn mellom Fremskrittspartiet og Høyre.

Fortsatt må vi jobbe for et mer likestilt arbeidsliv. Likestilling kommer ikke av seg selv. Arbeiderpartiet vil øke pappakvoten, vi vil bygge flere barnehageplasser og øke kvaliteten i barnehagene – til en rimelig pris. Vi vil vite mer om mannens levekår og ta menns likestillingsutfordringer på alvor. Det er på tide med et nytt mannsutvalg som kan komme med forslag til ny politikk og kunnskap som kan gi grunnlag for tiltak. Og når vi i Arbeiderpartiet utvikler ny politikk, ser vi etter bedre ordninger for barnefamiliene, slik at det blir lettere å kombinere barn og familieliv med arbeid.

Arbeiderpartiet har foreslått til sammen 50 tiltak for økt likestilling. Jeg berømmer komiteens flertall for å ha funnet gode flertallsløsninger på veldig mange av de forslagene. Med dette gir vi likestillingsmeldingens anledning også innhold. Jeg er glad for at vi har fått til bred enighet. Flertallet vet nemlig at likestillingspolitikk er nødvendig, flertallet vet at likestillingspolitikk virker, og flertallet ønsker å ta det norske samfunnet fremover, ikke sette oss tilbake.

Svein Harberg (H) [12:21:59]: (komiteens leder): En likestillingsmelding og påfølgende debatt her i salen er på sin plass med jevne mellomrom. Jeg skulle imidlertid ønske at vi i 2016 hadde en bredere likestillingsdebatt enn det oppspillet vi har hatt til denne debatten i dag, og som kun dreier seg om kjønn. Det er helt klart andre deler av samfunnet der ute som opplever manglende likestilling, som fortjener vår oppmerksomhet, og burde fått det. Likevel er det nok behovet for fortsatt å bruke energi på grunnleggende holdninger og rettigheter for kjønnslikestilling som virkelig opprører meg. Dette er altså ikke kritikk til andre partier her i salen, men til deler av samfunnet rundt oss.

Som leder for likestillingskomiteen opplever jeg jevnlig å få tilbakemeldinger om miljøer som praktiserer eller omtaler likestillingsholdninger som henger igjen fra en tid vi absolutt ikke vil identifisere oss med. Retro er in for tiden, men vi må ikke ta med oss holdningene på kjøpet.

Det siste eksempelet fikk jeg på mandag. Da var jeg på en debatt om kjønnskvotering i filmindustrien. Der forteller kvinner som er i bransjen, om systematisk nedprioritering, manglende støtte og manglende muligheter sammenlignet med sine mannlige kolleger – avgjørelser som ikke kan forklares med annet enn forskjeller på grunn av kjønn. Også i utdanningen formidles holdninger om hva kvinner må gjøre for å komme videre som er milevis unna likeverd og likestilling! Joda, noe av dette gjelder nok å forsvare egne posisjoner, men uansett – dette går ikke an.

Dette var bare ett eksempel av flere der vi opplever holdninger i et miljø og i hodet til folk som viser at vi må sette inn ressurser på å formidle elementære og grunnleggende likestillingspremisser på en slik måte at holdningene endrer seg. Og her er det full mulighet til igjen å bredde debatten til å gjelde mer enn kjønnslikestilling. Hvordan håndterer vi så denne utfordringen? Ja, det er her vi skiller lag her i salen.

Jeg tror ikke regissører, manusforfattere og direktører i filmbransjen i morgen inntar en helt ny holdning fordi vi har fått et flertallsvedtak i Stortinget om kvotering. Jeg tror det kan bli oppmerksomhet rettet mot hvilke lure grep man kan gjøre for å innfri kravet. På den måten endrer vi ikke holdninger.

Likestillingsmeldingen fra regjeringen inneholder rundt 70 aktive grep som alle bidrar til å rydde i holdninger, mangelfulle rettigheter og rutiner for oppfølging, samtidig som det arbeides konkret med å finne fram til hva som kan skape grunnlag for ulikebehandling, og selvsagt målrettet arbeid med holdninger. For Høyre er det viktig å skape forståelse og gode holdninger, og at hver enkelt av oss, som politikere, ledere i både offentlig og privat sektor, kolleger, naboer og tillitsvalgte i organisasjoner, blir utfordret på våre egne holdninger dersom vi skulle trå feil.

Jeg registrerer at det i salen i dag er et flertall for en del forslag som inneholder kvotering. Det er ikke vår foretrukne metode. Tvang og straff kan selvsagt ha en effekt, men vi velger en annen linje. Det er også fremmet en del forslag som slår inn åpne dører. Det underligste er de etter hvert mange forslagene som går på det som allerede er omtalt i meldingen. Noen harselerer med at det er underlig at vi da stemmer imot. Ja, det må vel kunne sies å være enda mer underlig at en foreslår det som står i meldingen en gang til. Høyre står med rak rygg bak meldingen, de utfordringer den beskriver, og de aktive tiltak som oppsummeres. Jeg har ikke fasiten på hvordan vi raskt skal oppnå full likestilling på alle områder, men kan slå fast at kvotering ikke har endret holdningene til folk i tilstrekkelig grad. Resultatet håper jeg tross alt blir at meldingen og debatten gjør noe med oss – likestilling og likebehandling er et avgjørende grunnlag for et godt samfunn for alle, og det vil vi ha, president!

Ib Thomsen (FrP) [12:27:06]: Likestillingsdebatten er uten tvil en viktig debatt, kanskje er den viktigere enn noensinne. Den senere tid har dessverre vist oss mange eksempler på hvilke fatale konsekvenser som kan ramme et land som ikke tar menneskers muligheter på alvor, europeiske land der de gylne muligheter kun blir forbeholdt en liten gruppe, der en må velge sine foreldre med omhu for å lykkes, og må svi for sine nasjonale utfordringer og mangel på integrering. Heldigvis har vi en regjering og en minister som ser viktigheten av ikke å innsnevre folks muligheter og drømmer, og ingen regjering har gjort så mye for å inkludere alle som denne regjeringen.

Vi vil øke kompetansen på likestilling allerede i barnehagen, vi har innført gratis kjernetid i barnehagen for familier med lave inntekter, vi gjør det enklere for innvandrere å anvende sin utdannelse, og vi ser på tiltak som fører til at flere gutter fullfører videregående skole og tar høyere utdanning. Listen er lang. Men Norge har ikke bare et nasjonalt ansvar, vi har også et internasjonalt ansvar når det gjelder likestillingsutfordringer.

Når jeg hører debatten her i dag, om styreverv og høyere utdanning, vil jeg minne om at dette ikke er utfordringer alle kvinner i Norge har i dag. Dette gjelder de daglige utfordringer i hele verden. Vi skal selvfølgelig kunne ha to tanker i hodet, men den viktigste jobben for likestilling gjøres ikke bare i Norge, den må gjøres også internasjonalt.

Kvinner og jenter blir daglig utsatt for tortur, kjønnslemlestelse, overgrep og forskjellsbehandling, som i verste fall fører til døden. Norge skal være en tydelig stemme internasjonalt, tale kvinners og jenters sak og være et globalt forbilde i vår nasjonale politikk. Gjennom tydelige prioriteringer og krav i bistandsarbeidet og innsats i ulike internasjonale fora bidrar Norge til at kvinner og jenter over hele verden får bedre levevilkår.

Jeg er stolt av å representere en regjering som vil ivareta kvinners rettigheter og likestillingsperspektivet i bredden av utenriks- og utviklingspolitikken ved å prioritere å sikre at jenter får samme tilgang til utdannelse som gutter, videreføre et sterkt engasjement for å bekjempe dødelighet, styrke helsetilbudene for kvinner og jenter i hele verden, styrke den internasjonale innsatsen mot kjønnslemlestelse av jenter og ikke minst fortsette arbeidet mot tvangsekteskap.

Vi har ikke bare en jobb å gjøre nasjonalt, vi har også et ansvar internasjonalt overfor kvinner og barn som daglig opplever diskriminering, tortur og forskjellsbehandling på grunn av sitt kjønn. Det hjelper ikke å være på god vei om vi bare står der, og derfor er jeg glad for at vi har en regjering som løfter likestillingsutfordringene internasjonalt, med flere tiltak enn noensinne.

Hadia Tajik (A) [12:31:09]: Dette er ein historisk dag. I dag vedtek me ny, framtidsretta likestillingspolitikk – og mykje av det utan regjeringspartia. Stortinget sjølv har drive fram dei nødvendige endringane.

Me har ein barne- og likestillingsminister som har fått det for seg at likestillinga har gått for langt på nokre område. Det ser ut til å vera ei utbreidd oppfatning blant politikarar på høgresida at me i Noreg anten er i mål, eller at me i det minste har kome såpass langt at det ikkje lenger er behov for aktive, målretta og konkrete politiske tiltak. Det høyrer med til historia at politikarar på høgresida aldri har meint at politiske vedtak trengst for å løysa likestillingsutfordringane. Når dei no seier at verkemidla ikkje er så nødvendige lenger, fordi me har kome så langt, skal me veta at dei var aldri for desse verkemidla i utgangspunktet.

Her om dagen kunne me høyra stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde, frå Høgre, på radio. Ho snakka om fedrarkvoten og sa:

«Det høres jo veldig synd ut på disse stakkars mennene som må argumentere mot sin samboer eller kone og argumentere til sin arbeidsgiver for at de skal få mulighet til å være sammen med barna sine.»

Så la ho til: Eg trur menn er «godt rustet til å ta den kampen», akkurat som kvinner gjorde på 1970-talet, då dei gjekk inn i arbeidslivet.

Dette er historielaust. Kvinner fekk ikkje plass og posisjon i det norske samfunnet fordi kvar og ein av oss krangla med ektefelle eller arbeidsgjevar. Kvinner fekk moglegheiter fordi me gjekk saman, slost saman og vann saman. Dei fekk endra lovverk og prioriteringar – og me fekk rettar å slå i bordet med.

Det er ein veldig viktig forskjell på høgresida og oss. Deira syn på kvardagen til folk er at dersom sola ikkje skin på deg, ja så gå og still deg i sola, då. Det er det som er likestillingspolitikken til høgresida – at kvar enkelt kvinne og kvar enkelt mann skal ordna seg sine eigne rettar. Det gjer det til noko som ein må forhandla om, i staden for å vera noko ein har krav på. Kva val me tek, avheng av kva val me har. Då er det ei politisk oppgåve å sørgja for at folk har reelle val.

Likestillingsmeldinga til regjeringa er god på eitt punkt, og det er i beskrivinga av situasjonen, t.d. at altfor mange av dei små og store vala me tek, vert styrte av dei ulike forventingane som vert stilte til kvinner og til menn. Sjølv om me har formelle rettar, har me ikkje like moglegheiter i praksis.

Problemet med meldinga er tiltaka. Dei er anten svake eller fråverande. Det kjenneteiknar denne regjeringa. Dei beskriv problema – utan å levera ein politikk som løyser dei problema. Me har venta i to år på ei melding som ikkje bidreg til auka likestilling, i tillegg til at me har ei regjering som dagleg driv ein politikk som set likestillinga i revers.

Difor er det så viktig at statsråd Horne ikkje får gjennomslag for forslaget sitt om å fjerna likestillingsloven og i staden ha eit generelt diskrimineringslovverk. Utan likestillingsloven mister me nokre av dei beste verktøya me har for å fremja likestilling blant damer og blant menn.

Eg er glad for at Høgre–Framstegsparti-regjeringa får motstand for likestillingspolitikken sin frå fleire enn oss. Det som skjer i dag, er eit samarbeid mellom alle opposisjonspartia på Stortinget. Det er eit samarbeid som har vore konstruktivt og godt. Det er ikkje overraskande at Arbeidarpartiet har heilt andre løysingar på likestillingsutfordringane enn det regjeringa har, men det som skjer i dag, er at fleirtalet på Stortinget sender ein krystallklar beskjed til den sitjande regjeringa om at dei store utfordringane i samfunnet vårt ikkje vert løyste ved at ein beskriv dei. Ein treng tiltak, og ein treng politikk.

I dag skriv dette fleirtalet ny norsk likestillingshistorie, mens regjeringspartia sit og ser på.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [12:36:10]: Når man hører på debatten her i dag, er det innimellom slik at man tenker at vi er i 1916 og ikke 2016. Det er veldig polarisert, det er veldig spissformulert, og igjen skal alt telles, det skal måles, og det skal kvantifiseres. Men hvis vi først skal måle, kan vi tenke litt på kåring etter kåring etter kåring – år etter år etter år – hvor Norge er blitt kåret til verdens beste land å bo og leve i. I disse kåringene er også kvinner spurt. Det er ikke så galt, og det er ikke så nær ragnarok som man kan få inntrykk av når man lytter til denne debatten.

Det handler om likeverd. Det handler om likestilling, og det handler om like muligheter – for alle mennesker. Med det petimeterpirket som jeg hører innimellom, for å illustrere nivået, burde man kanskje ikke si mennesker lenger, men «personesker». Vi er nede på et sånt detaljnivå som er veldig spesielt.

Spøk til side. – Mye er bra. Mye har vært gjort, og mer kan og skal gjøres, som også denne meldingen peker på. Samtidig må det være lov å tillate seg å løfte frem og være stolt over at Norge er et foregangsland, og at vi internasjonalt både er en supermakt og har en lederrolle når det gjelder likestillingsarbeid.

Jeg har lyst til å fortelle en historie fra mitt eget liv, for veldig mye har skjedd på veldig kort tid, på bare en generasjon eller to. For ikke så veldig lenge siden besøkte jeg noen jeg kjenner godt, og en ung person i huset hadde akkurat fått seg ny kjæreste – veldig spennende. Jeg var på vei for å hilse på denne kjæresten, og jeg ble advart av en annen ung person i husstanden: Før du går og hilser på kjæresten, må du vite en ting, at denne kjæresten er litt innadvendt, litt stille og beskjeden og forsiktig, og du er ofte litt foroverlent og «på», så bare gi vedkommende lite grann tid, så skal du se at det er en veldig hyggelig person. Ja, det er greit å vite i forkant, tenkte jeg. Så går jeg inn og hilser på en beskjeden, svært hyggelig og trivelig person. Det som jeg ikke var blitt fortalt, og som ville vært naturlig i min generasjon, var at vedkommende hadde en annen hudfarge og var av samme kjønn som kjæresten, men dette var helt naturlig for personen som advarte meg. Sånn skal det selvfølgelig være. Vi har beveget oss veldig langt, og det skal vi være glad for. – Vedkommende har nå en annen kjæreste, med en annen hudfarge og av et annet kjønn, så det beveger seg.

Vi har kommet langt selv om mye gjenstår, og skjevheter skal selvfølgelig rettes opp. Noen ganger må det sterke virkemidler til. Historisk har vi sett det, også i Høyre, som da Høyres minister i sin tid kvoterte kvinnene inn i styrerommene. Men den tellekant-likestillingen som vi er i ferd med å bevege oss mot nå, hvor det er prosenter, antall hoder, annenhver kvinne og mann – ja vel, det må vi kanskje justere senere hvis man skal følge Venstre og innføre det tredje kjønn. Skal det være tredje hver kvinne, mann og hen? Det viser litt hvor denne debatten er på vei.

Det samme gjelder antall uker. 10 uker pappaperm er en skandale, 14 uker er likestilling – igjen et eksempel. Mitt første barn ble født i 1999, og jeg var hjemme syv måneder med det barnet. Med det andre barnet, som er født i 2001, var jeg hjemme fem måneder. Var jeg da mer likestilt med det første barnet og mindre med det andre, eller var det kona som var mest likestilt, eller var hun minst likestilt? Hvis noen kan forklare meg det, er det veldig fint. Det var ikke et resultat av knallharde forhandlinger ved kjøkkenbordet. Det var en familie som løste en utfordring og en glede familien hadde, til beste for akkurat den familien.

Ja, vi har fortsatt utfordringer, det er fortsatt uløste oppgaver. Likestillingsmeldingen peker på mange av dem, og som også de rød-grønne har sagt, beskriver meldingen mange av dem godt. I tillegg, som det er pekt på tidligere i debatten, viser vi også til over 70 tiltak, som sist jeg telte etter, er mer enn 50, som er de andre. Så dette er med på å bringe likestillingspolitikken videre, en politikk som gjennom mange år har vært god, og som nå blir enda bedre. Så håper jeg at vi kan fortsette denne debatten uten å polarisere den unødvendig.

Marianne Aasen (A) [12:40:55]: Det er noen valg som er viktigere enn andre, og det viktigste er kanskje valg av partner. Det lar jeg ligge her, selv om det også er likestilling.

Det andre viktige valget man tar, skjer som oftest langt tidligere. Det er å velge utdanning, og ofte skjer det dessverre på ganske sviktende grunnlag. Mange ungdommer vet lite om arbeidslivet, og naturlig nok har mange foreldre kun kunnskap om det som handler om eget yrkesliv.

Karriereveiledningen, eller -rådgivningen, på veien er langt fra god nok, og altfor mange tar sine valg basert på andre forhold enn egne evner, talent og hva de selv vil trives med. Det er mange grunner til det, men kjønnsroller er en hovedårsak. Særlig gjelder dette utdanningene som ungdom velger på videregående skole. De er svært kjønnsdelt. Jeg mener at det kanskje er et av de mest alvorlige likestillingsproblemene vi har, med unntak av vold mot kvinner. Kun 3 pst. av lærlingene på bygg- og anleggsteknikk er jenter. På design og håndverk er det litt over 10 pst. gutter, det samme som på helse- og oppvekstfag. 86 pst. av sykepleierstudentene er kvinner. Kjønnspoeng kan bøte på noe av det, og det er veldig bra at Stortinget nå får på plass ekstrapoeng til jenter eller gutter når det er mer enn 80 pst. av motsatt kjønn på den linja de søker.

Men vi kommer ikke i mål bare med det, særlig ikke på studier hvor det er lave opptakskrav. Vi må gjøre mer med rådgivning, karriereveiløp osv. og sette i gang tiltak, for årsaken til at dette er alvorlig, er at det følger så mange problemer knyttet til likestilling med nettopp dette med utdanningsvalg. Lønn, hvordan arbeidsplasser fungerer, hvordan oppgaver løses, påvirkes av kjønn. Det vil være forskjell på en barnehage eller en barneskole med kun ett kjønn blant de ansatte og en hvor barn møter både menn og kvinner på dagtid. Det er også slik på helt andre typer arbeidsplasser. Det er derfor Forsvarets ledelse er sterk tilhenger av felles verneplikt – at begge kjønn avtjener verneplikten, vil gjøre Forsvaret bedre, mener de.

Men at vi har like formelle rettigheter, betyr ikke at vi har like muligheter i praksis. Altfor mange av de små og store valgene vi styres av, knyttes til ulike forventninger til kvinner og menn. Dette er systemproblemer. Dette er strukturproblemer, og de kan ikke løses av individene alene med sine frie valg. Jeg synes det er nesten rørende naivt å høre på Fremskrittspartiet og Høyre som gjennom denne debatten hyller retten til å ta sine egne valg, og at de tror at dette skal løse likestillingsproblemene.

Denne regjeringen gjentar jo til stadighet at de er opptatt av kunnskap, og de øker bevilgningene til forskning. Vel, forskning viser at vi ikke er i mål med likestilling, og forskning viser at vi er nødt til å ta i bruk langt sterkere virkemidler enn det vi nå ser.

Statsråd Hornes likestillingsmelding får stryk av forskerne, men regjeringen gjør ingenting. Man kan lure på hvorfor. Vi søker jo kunnskap for å bli klokere, og når vi får ny kunnskap, bør det jo føre til en endring. Jeg vet ikke hvor i denne kjeden det svikter hos Høyre og Fremskrittspartiet – trolig når kunnskapen kolliderer med ideologien. Høyre og Fremskrittspartiets dyrking av individets valg trumfer åpenbart kunnskap.

La meg ta et klassisk eksempel i likestillingsdebatten, som også har vært oppe her i dag, nemlig pappaperm. Tilsynelatende handler jo dette om pappaens og mammaens frie valg – på papiret. Men slik er det jo ikke. I Bergen har Norges Handelshøyskole opprettet et forskningssenter som har stor suksess. The Choice Lab, heter det, og her forsker økonomer på hvordan vi mennesker foretar valg basert på moral, risiko, tid og andre forhold.

Professor Alexander W. Cappelen har skrevet om hvordan redusert pappaperm gjør det vanskeligere for fedre å velge lengre permisjon. Dette fordi pappaen tar utgangspunkt i de ti ukene som han har nå – mot 14 uker før – og så vet han at mammaen kanskje vil ha mer, og han vet at jobben kanskje vil at han skal ta mindre. Det folk gjør når de skal ta sånne valg, er at de vil hindre tap – de er mer opptatt av det enn av å få en gevinst av valget sitt. Dermed vil de kjempe veldig hardt for ikke å få mindre permisjon og ikke fullt så hardt for å få mer permisjon, og dermed ender mange menn opp med å ta ut akkurat den fedrekvoten som staten har bestemt, slik at de slipper å kjempe enda flere kamper. Dette spådde vi, og sånn har det gått, og regjeringen bør klare å forstå at det faktisk er slik.

Valgfrihet er nemlig et fint ord, men det er hult. Man forsøker å innbille oss alle at vi mennesker står helt fritt til å gjøre akkurat det vi vil – slik er det ikke, og derfor trenger vi tøffe likestillingstiltak.

Arild Grande (A) [12:45:59]: For oss i Arbeiderpartiet handler likestilling om like muligheter for alle, om rettferdighet og om et samfunn med små forskjeller. Det er politikkens oppgave å beskytte familien og enkeltindividet. Her har regjeringen sviktet totalt. Lønnsgapet har økt, arbeidsmiljøloven er svekket, pappapermen er kuttet, barnehageprisene har økt, køene til barnehageplass har blitt lengre. Dette går ut over mulighetene til hver enkelt til selv å ta de gode og de riktige valgene. Vi mener at likestilling lønner seg – for bedrifter, for samfunnet og for våre barn.

Regjeringen virker blind for det ansvaret de har for å sørge for at flest mulig selv skal kunne ta sine egne valg. Jeg synes Kårstein Eidem Løvaas illustrerte dette veldig fint i sitt innlegg ved å omtale debatten som pirkete. Han forteller en solskinnshistorie om hvor flink han selv var til å ta pappaperm og være hjemme, og det er flott, men når man selv står i solen, kan man faktisk bli blendet og ikke se at det kanskje er andre som ikke har så frie valg og så frie muligheter som høyresidens representanter.

Jeg synes debatten her viser med all tydelighet at høyresidens representanter ikke gjør noe annet enn å observere problemene i samfunnet, og at de derfor heller ikke handler. Vi ser for så vidt dette mønsteret i en rekke andre saker, jeg kan f.eks. nevne den stadig økende arbeidsledigheten, der regjeringen er flink til å være ute og omtale problemet og si at folk må søke gode råd, men når det kommer til handling – å ta det ansvaret som regjeringen faktisk har – hører vi ingenting. Den mangelen på tiltak vi ser fra regjeringen, er mildt sagt oppsiktsvekkende, og det virker for meg som at nye ideer og bedre løsninger er erstattet med gamle ideer og ingen løsninger.

Resultatet på likestillingsfeltet, som vi diskuterer i dag, er likestilling i revers. Jeg synes for så vidt det var nyttig at komitéleder Harberg nevnte filmpolitikken og filmfeltet som et eksempel. Jeg var med i den samme debatten og fikk høre de samme historiene. Vi har sett en positiv utvikling for kvinner innenfor film de siste årene. Men utviklingen har stoppet opp og gått tilbake som følge av at noe av det første kulturministeren fra Høyre gjorde etter valget i 2013, var å si at det ikke lenger skulle være et mål for staten å bidra til likestilling på dette feltet. Vi ser at kvotering virker, det har virket innenfor film tidligere, det har virket når det gjelder pappapermisjon – og det å fjerne slike tiltak virker også. Det ser vi nå med en dårlig utvikling for kvinner innenfor film, og vi ser en dårlig utvikling når det gjelder menn som er hjemme med barn.

Da er det vårt ansvar å ta inn over oss denne utviklingen og gjøre det vi kan for å bidra. Der peker Harberg bare på problemene, men har ingen løsninger. For de mange kvinner som i dag venter på å få muligheten til å slippe til i filmbransjen, er det ingen hjelp å få fra denne regjeringen. For de mange mennene som ønsker å ha mer tid sammen med ungene sine, er det ingen hjelp å få fra denne regjeringen. Slik ser vi mønsteret på område etter område.

Nå har nær sagt alle som er opptatt av dette feltet, kritisert regjeringen for manglende tiltak, og jeg forstår ikke at det ikke i det hele tatt er vilje til å lytte til disse signalene fra Unio, fra LO, fra NHO, fra Spekter og fra likestillingsforskere. Men også det mønsteret ser vi igjen fra regjeringen. Denne regjeringen evner ikke å lytte til andre enn seg selv.

Til slutt: Regjeringens representanter sier i denne debatten gjentatte ganger at mange av forslagene som kommer fra opposisjonen, allerede enten er omtalt i meldingen eller er iverksatt. Men det har ikke kommet et eneste eksempel på hva de mener med det. Jeg inviterer derfor dem fra høyresiden som skal ta ordet videre i debatten, til å klargjøre på hvilke områder de mener at de allerede er godt i gang med tiltak i forhold til forslagene vi fremmer. Og hva er årsaken til at de i så fall ikke kan være med og gi støtte til de forslagene?

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sonja Mandt (A) [12:51:25]: Det har vært interessant å høre på debatten og historiene fra Høyres og Fremskrittspartiets representanter om egne liv og egne opplevelser – spøking og harselering med likestilling. Ingen gode svar har de, ingen gode løsninger. Å snakke om noe annet er altså viktigere.

Men vi vet at likestilling ikke kommer av seg selv. Vi vet at de mange kampene som er kjempet i årevis for å komme dit vi er, har kommet på grunn av tiltak. Arbeiderpartiets ambisjon er at vi skal forbli et av de mest likestilte landene i verden. Den ambisjonen ser vi at den blå-blå regjeringa ikke deler.

I mange yrker har vi overrepresentasjon av kvinner, særlig innenfor helse- og sosialsektoren, der kvinner utgjør 80 pst. av de sysselsatte. Disse yrkene har også mer deltid, lavere lønn enn sammenlignbare utdanninger, skift- og turnusproblematikk, og få kan få ledende stillinger. Lønnsgapet gjør at flere kvinner enn menn reduserer sin arbeidstid for å få hverdagen til å gå lettere i hop. Dette får konsekvenser, bl.a. for kvinnenes pensjon senere i livet. Også innenfor læreryrket ser vi flest kvinner. Og alle disse kvinnedominerte yrkene er yrker menn absolutt bør ha. Hva er så regjeringas svar?

Når det lykkes så godt å få flere kvinner inn på mannsdominerte studieretninger, bør også det motsatte være mulig. Erfaringer og tiltak bør videreføres, men også nye tiltak bør tas i bruk. For det er få tiltak i meldinga, som vi har hørt her, om hvordan en skal få til å øke andelen av menn som lærere, og ingen tiltak om hvordan vi skal få flere menn til å jobbe i viktige yrker innenfor helse, omsorg og sosial – kun en beskrivelse av problemene.

Derfor har vi foreslått ulike tiltak som kan virke. Vi mener at tiltak som å redusere bruken av deltid, å fjerne den generelle muligheten for midlertidige ansettelser, å gi ekstrapoeng til gutter og jenter som søker linjer der det er 80 pst. av motsatt kjønn, å få mer likestillingsarbeid inn i barnehagene og å utrede likestillingsstipend der det er overvekt av studenter av motsatt kjønn, er noen av de tiltakene som er viktig å gjøre.

Dette løser seg ikke av den frie viljen og egne valg, som Høyre liker å si, dette må arbeides med og satses på. Dette løses kun ved at samfunnet er villig til å ta på seg det ansvaret, være til stede og lage innretninger som bidrar. Høyre og Fremskrittspartiet viser tydelig at de vil ha et annet samfunn der folk får greie seg selv best mulig. Det har vi også hørt av historiene som representantene har fortalt fra denne talerstolen.

Stefan Heggelund (H) [12:54:22]: Jeg hørte på Politisk kvarter i dag. Da fikk vi høre Trettebergstuen vise Arbeiderpartiets sjel – partiets ståltro på byråkrati. Det var byråkratene som var likestillingens frontkjempere. Ja, det var da det ble snakk om byråkratiet at Arbeiderpartiets hjerte begynte å banke. Tenk på hva vi har fått til gjennom byråkrati! Problemet er selvfølgelig at det er for lite byråkrati i Norge, ikke for mye. Og i tråd med det synet foreslår Arbeiderpartiet en rekke ting som vil øke byråkratiet i dette landet.

Så begynte denne debatten i salen, og da snakker ikke Arbeiderpartiet så mye om byråkratene. Nå er det politikerne som er heltene, politikerne som er likestillingens viktigste. Det er politikerne som er frontkjemperne. Ja, vi politikere er virkelig bemerkelsesverdige. Kanskje det beste man kan håpe på er politikere som oppfører seg som byråkrater? Det ville være sosialdemokratiet slik vi har lært å kjenne det.

For ikke lenge siden hadde vi en stor debatt om de moderate justeringene i arbeidsmiljøloven. Arbeiderpartiet kritiserte disse med brask og bram, men i ettertid har de vært fullstendig uklare på hva de ønsker å reversere. Det har ikke vært mulig å få noe svar på det. Det eneste de har sagt at de vil, er å heve terskelen til arbeidslivet for dem som står langt utenfor. Men med de justeringene i arbeidsmiljøloven tok vi tak i en viktig likestillingsutfordring, og det er den ufrivillige deltiden. Det er noe som venstresiden har vært med på å snakke en del om, men den forrige regjeringen avsto fra å gjøre noe med det. Gjennom gjennomtenkte, moderate endringer bevarte vi viktige strukturer i vårt felles arbeidsliv samtidig som vi ga folk mer makt til å bestemme over sin egen arbeidstid. Der man har gjennomført forsøk med slike ordninger, har man sett at trivselen har gått opp, sykefraværet har gått ned, og det har blitt større stillingsbrøker.

I den diskusjonen vi har hatt her i dag, er også sykefraværet blant kvinner blitt adressert. Gjennom forsiktige endringer i sykelønnsordningen bidrar vi til en bedre ordning, og IA-avtalen som ble inngått i 2014, legger opp til mindre byråkrati og mer oppfølging i sykefraværsarbeidet.

Men denne meldingen jobber også på andre områder – rekruttering av menn som barnehagelærere, styrking av kunnskapsgrunnlaget om kjønnsforskjeller i læring, gjennomføring og utdanningsvalg, og vi støtter aktiv rekruttering av flere jenter til realfagene. Arbeiderpartiet kan prate om politikere og byråkrater, men det er jammen bra vi har en regjering som ønsker å gjennomføre.

Martin Henriksen (A) [12:57:30]: Det er to ulike syn på likestilling som står mot hverandre her i dag. Det ene er at likestilling er hvert enkelt individs ansvar, og det andre er at fellesskapet, politikken, har en rolle i å forandre samfunnet og øke likestillinga.

Innlegget fra representanten Heggelund bekrefter egentlig at Høyre og Fremskrittspartiet har redusert seg selv til kommentatorer som betrakter utviklinga passivt. Det er bare prat – det er ingen tiltak. Handlingslammelsen er så total at dersom likestillingsministeren hadde vært en kommune, ville hun blitt satt på ROBEK-lista fra dag én.

Flertallet ønsker heldigvis en aktiv og målrettet politikk. Det jubler feministen i meg for. For politikk virker. Fedrekvoten er bare ett eksempel på det. Før fedrekvoten var det nesten ingen menn som tok ut foreldrepermisjon, men da, som nå, var det mange som mente at nei, det ville skje av seg selv etter hvert. Vel, det gjorde ikke det før man innførte fedrekvoten og gradvis økte den. Nå tar nesten alle fedre ut fedrekvote – riktignok nesten ikke en dag mer enn selve fedrekvoten, men det har gitt mer likestilling i familien. Siden tusenårsskiftet har menn økt tida brukt på husarbeid med seks timer i uka – nesten en time om dagen. Det er en liten revolusjon. Det er ikke nok, men det er bra for kvinner, det er bra for menn, det er bra for likestillinga.

Hvis man går gjennom denne innstillinga, kan man finne mange forslag som handler om menn og likestilling og telle dem opp. Det er om kjønnspoeng, menn i barnehage, NOU og menns likestillingsutfordringer, men det er egentlig en feilslutning å tenke slik. All politikk, alle tiltak for likestilling, er bra for menn. Men skal vi komme videre, trenger vi handling.

Jeg legger merke til at Høyre og Fremskrittspartiet er glad for at vi er mer likestilt enn før. De hyller resultatene, men de vil skrote virkemidlene som tok oss dit. Regjeringspartiene gjør seg skyldig i en av de største truslene mot likestilling, nemlig å ta den for gitt. Likestilling kommer ikke av seg selv, det er et kontinuerlig arbeid, en kontinuerlig prosess. Å si at nå er det godt nok, nå legger vi bort verktøyene som tok oss hit, er litt som om en idrettsutøver skulle si: Vel, trening var fint før, men nå er jeg i mitt livs form, så nå kan jeg slutte med all denne treninga. Den er gammeldags, umoderne og utdatert. Se for dere at en Petter Northug eller en Marit Bjørgen hadde hatt den innstillinga. Det hadde selvfølgelig ikke skjedd.

Likestilling er kondisjonstrening og må holdes ved like. Det er årsaken til at likestillingsministeren nå blir instruert av Stortinget til å ta flere aktive grep enn det Høyre og Fremskrittspartiet hadde tenkt å ta. I dag blir regjeringa satt under administrasjon av Stortinget. En likestillingsmelding uten tiltak er ikke godt nok for flertallet, og jeg er glad for at flertallet vil skrive ny likestillingshistorie.

Morten Wold (FrP) [13:00:49]: Når man hører venstresidens raljering med regjeringspartiene her i dag, så la meg innledningsvis understreke at for meg er likestilling et av de bærende prinsipper i vårt samfunn. Likestilling viser hvem vi er, og hva vi tenker om andre.

Likestilling handler også om den enkeltes grunnleggende menneskerettigheter og er en del av Norges identitet, noe vi mener denne meldingen viser.

En veldig viktig arena for de fleste er jobben. Derfor er likestilling i arbeidsmarkedet en av de beste måtene å realisere reell likestilling på. Det er i arbeidslivet viktig at folk får muligheter ut fra hva de kan bidra med, og ikke ut fra hvem de er. Det er etter min mening reell likestilling.

Jeg er glad for at Fremskrittspartiet i regjering, sammen med Høyre, jobber for at partene i arbeidslivet skal ta likestilling på alvor. Vi sørger f.eks. for et pilotprosjekt om sertifisering av virksomheter som oppnår likestillings- og mangfoldstandard.

I arbeidslivet må man kunne ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må sørge for at de som er i jobb, blir likt behandlet. Vi må sørge for at de som søker jobb, blir det samme. Og for innvandrere, som flere har nevnt her i dag, er det en nøkkel å kunne norsk for å få seg jobb. Derfor mener Fremskrittspartiet at det er viktig at også innvandrerkvinner lærer språket vårt. På den måten blir de integrert, på den måten blir de likestilt, på den måten blir de frigjort, og på den måten kan de bidra aktivt og konstruktivt til samfunnet. Dette gjennomfører vi ved å styrke Jobbsjansen og ved å bedre kvaliteten i introduksjonsordningen og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.

Jeg har alltid ment at alle har lik verdi, like rettigheter og skal ha like muligheter. Derfor er det så viktig at likestillingen er et bærende prinsipp i våre holdninger, men også i hvordan vi organiserer arbeidslivet og samfunnet rundt oss.

Avslutningsvis: Likestillingen i Norge er kommet langt. Det er en kontinuerlig prosess. Vi ser at vi har høy deltakelse av kvinner i arbeidslivet. Dessverre er kvinner underrepresentert i styrerommene. At norske styrer inneholder lavere andel kvinner, er et signal om at de som rekrutterer styremedlemmer, ikke helt forstår likestilling, men også et signal om at de ikke forstår at de i praksis bare rekrutterer fra halvparten av talentene i landet. Likevel ønsker ikke jeg kvotering. Jeg mener det er bedre at de rekrutteres fordi de er dyktige.

Partene i arbeidslivet har et stort ansvar for likestillingen. Stortinget kan vedta hva det ønsker, men det gir ikke nødvendigvis reell likestilling. Det skaper vi alle i samfunnet sammen gjennom gode holdninger og likeverdig respekt for begge kjønn.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Gerd Eli Berge (Sp) [13:04:04]: Likestilling kjem ikkje av seg sjølv. Det har blitt sagt mange gonger her i salen, og det må understrekast. Det må stadig jobbast med, det er ikkje gjort ein gong for alltid. Likestilling er ikkje noko ein kan ta for gitt. Ja, Noreg har kome langt samanlikna med mange andre land, men det står igjen ein god del. Me opplever stagnasjon og til og med tilbakesteg på enkelte område.

Likestilling i praksis krev handling. Like moglegheiter for kvinner og menn blir skapte gjennom handlingar, konkrete tiltak, ikkje berre prat. Det er ein verkselverknad mellom handlingar og haldningar.

Meldinga frå regjeringa har mange fine ord og omtale av forhold, men er på mange område skuffande svak når det gjeld handling. Difor har Senterpartiet fremja nokre eigne forslag, og støttar i stor grad forslaga som ligg i innstillinga frå Kristeleg Folkeparti og Arbeidarpartiet, og lause forslag som har blitt fremja i salen i dag.

Kvotering på ulike område har vore eit godt verkemiddel, mest for kvinner, men prinsippet er like aktuelt for menn. Kvotering som verkemiddel er ikkje utdatert, men må framleis brukast. Likestilling i arbeidslivet er viktig og avgjerande for likestilling i familielivet. Arbeidsplassar med begge kjønn fungerer best. Det er stor merksemd rundt sjukefråværet til kvinner, at det er høgt av ulike grunnar – noko ein må finna ut meir om bakgrunnen for og årsakene til.

Kvinner er sterkt overrepresenterte i omsorgsyrke og dei fleste yrke som har med barn å gjera. Dette er arbeidsplassar der ein er utsett for ulike infeksjonssjukdommar, som gjer at ein kan bli smitta sjølv, eller at ein kan smitta dei ein skal jobba for og visa omsorg for.

Framleis er det i stor grad kvinner som er heime når barn er sjuke. Det påverkar og forklarar noko av fråværsstatistikken. Men dette kan me gjera noko med. Me kan gjera det lettare for menn å kunna vera heime og ta del i den omsorga. Med meir likestilling i yrkesval og lønnspolitikken kan det fordelast. Men me må akseptera at det alltid vil vera høgare sjukefråvær i småbarnsfasen, og me kan ikkje sjå på det berre som ein kostnad. Det er ei investering for framtida – barn er framtida.

Likestillinga må synleggjerast: syna fram at menn og kvinner kan vera i alle yrke, på alle nivå i samfunnet, syna fram at kvinner og menn er i leiarposisjonar. Arbeidet med å få fleire menn som arbeider i barnehage og skule, er avgjerande viktig for både barn og vaksne si oppfatning av roller.

Lene Vågslid (A) [13:07:29]: Noreg er eit av verdas mest likestilte land, sa likestillingsministeren. Det har ho rett i, men det har ho ikkje veldig mykje av æra for – i alle fall ikkje partiet som likestillingsministeren representerer.

Kollegaen hennar, Ib Thomsen, meinte at inga regjering hadde gjort meir for å inkludere alle enn denne regjeringa. Det trur eg det skal vere rimeleg enkelt å tilbakevise. Me skal hugse at det er dagens regjering som fremja forslag om reservasjonsrett for fastlegar. Så viss det er nokon som lurar på om me er tilbake i 1916, eller kva det var representanten Eidem Løvaas sa, er det heller ikkje så vanskeleg å finne svaret på nettopp det.

Me har ei regjering som aukar kontantstøtta, som gjer det dyrare å vere i barnehage, og som kuttar i pappapermisjonen. Me har representantar som står her i salen i dag, og som anten ikkje kan sin eigen politikk, eller som prøver å framstille resultata som noko heilt anna enn det dei eigentleg er. Representanten Reiertsen meinte at det ikkje var færre fedrar som hadde tatt ut pappaperm, men det veit me jo er fakta, og det visste me eigentleg før regjeringa kutta. Solveig Horne sa før kuttet i pappapermen at endring i kvota ikkje ville ha noko å seie for fedrar sitt uttak av permisjon. Sjølvsagt har det det.

Sjølv om representanten Eidem Løvaas var veldig flink til å ta ut sin del av permisjonen, har eg møtt ganske mange menn, spesielt i industrien, som opplever at det er krevjande å ta ut meir enn den kvota ein er blitt gjeven.

Eg er glad for at me, ein samla opposisjon, i dag går mot regjeringas mangel på likestillingspolitikk og gjer noko med anledninga til å fremje gode forslag i samband med denne meldinga.

I dag tidleg på Politisk kvarter sa representanten Tina Bru at denne debatten handlar om kor langt me skal gå. Det gjer han, det har han alltid gjort. Arbeidarpartiet, SV og andre parti har ofte villa gå veldig mykje lenger enn det Høgre og Framstegspartiet tradisjonelt har gjort. Det er me ikkje overraska over. Dette er klassiske skiljelinjer i politikken, og eg er glad for at Venstre og Kristeleg Folkeparti er på rett side i dag.

Det er ein Høgre-politikar eg har lyst å takke – han har eg takka mange gonger før – og det er Ansgar Gabrielsen. Eg trur kanskje ikkje det var heilt forankra i Høgres gruppemøte då han føreslo kvotering i ASA-styrer. Men det var eit viktig og godt forslag som fortener honnør.

Arbeidet med vald i nære relasjonar er veldig viktig, og eg veit at engasjementet til statsråd Horne er stort på det området. Det er eit samfunnsproblem, det er grov kriminalitet, og det er eit likestillingsproblem. Samtidig vil eg vel ikkje meine at dagens regjering er spesielt framoverlent. Ho vidarefører den førre regjeringas politikk på området. Det er veldig bra. Men det var vel heller ikkje dagens regjering som føreslo å styrkje krisesentra, som har blitt nemnt mange gonger i dag. Det var det vel Venstre og Kristeleg Folkeparti som sørgde for i forliket, som er eitt eksempel.

Anders B. Werp (H) [13:10:39]: Arbeiderpartiet sørget i forrige periode for at ansvaret for oppfølging av voldtektssaker og vold i nære relasjoner ble pulverisert ved at ansvaret ble splittet mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Det er kvinner som er mest utsatt i disse sakene, og ofte er det samme kvinne som er rammet av både vold og overgrep. Forslaget fra Arbeiderpartiet og det vedtaket vi fikk i forrige periode, møtte naturligvis sterk motstand fra fagmiljøene, og det måtte et regjeringsskifte til for å snu dette.

Med Arbeiderpartiet i Justisdepartementet var det over 1 200 dommer i soningskø ved regjeringsskiftet. Flere av disse gjaldt kvinner som fikk satt sitt liv på vent, uten mulighet til å planlegge arbeidsliv, familieliv eller privatliv. Mange kvinner måtte den gangen sone i fengsler for og med menn. Mange kvinner måtte sone fire på samme rom.

Nå har regjeringen redusert soningskøen til under 500 dommer. Det gir kriminalomsorgen og de kvinnelige innsatte større muligheter for verdige soningsforhold. Arbeiderpartiets politikk vil igjen øke soningskøen ved at de vil avvikle 454 soningsplasser i Nederland, uten at ny kapasitet kan overta i Norge. Hvorfor hører vi ikke et ord fra Arbeiderpartiet om dette negative kvinneperspektivet i deres egen politikk? Nei, de store ordene i denne debatten er tydeligvis ment å kamuflere skyggesidene ved egen politikk.

Vold og overgrep hindrer like muligheter og har alvorlige konsekvenser for den enkelte og for samfunnet. Derfor er dette et viktig bakteppe for regjeringens historiske satsing på kampen mot kriminalitet og vold. Politiet er styrket med over 3 mrd. kr, og over tusen nye politistillinger er opprettet etter regjeringsskiftet. Oppklaringsprosenten øker. Vold i nære relasjoner, personforfølgelse og stalking, tvangsekteskap, menneskehandel – hvert eneste ett av disse temaene berører kvinner i sterk grad, og de er styrket og øket under denne regjeringen. Det er vi stolt av.

Regjeringen gjør hverdagen tryggere for kvinnene i dette landet. Det er jeg stolt av. Stortingsmeldingen viser det på en god måte. Vi har fortsatt en vei å gå på mange måter, men dette er en stortingsmelding som reflekterer realitetene i samfunnet – ambisiøse mål, ikke høytflyvende retorikk.

Bente Thorsen (FrP) [13:13:51]: I meldingen sies det:

«Alle mennesker skal ha like rettigheter og muligheter til å delta i samfunnet, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, språk, religion og seksuell orientering.»

Det er noe alle partier står sammen om, men det er uenighet om hvordan dette skal oppnås. Arbeiderpartiet vil ty til tvang, mens Høyre og Fremskrittspartiet mener at samfunnsendringer og holdningsendringer skjer gjennom debatt, tilrettelegging og incentivordninger.

Jeg vil påpeke at kvinner i store deler av verden opplever sterke begrensninger av sin frihet kun fordi de er kvinner. Slik er det heldigvis ikke i Norge, men det betyr ikke at alt er som det skal være. Derfor har regjeringen lagt opp til en aktiv likestillingspolitikk.

Regjeringen er opptatt av at målene for likestilling må gjelde begge kjønn. Den høye andelen gutter som ikke fullfører videregående, er et felt der guttene sliter, og det er blant områdene som tas opp i meldingen. Regjeringen vil bl.a. styrke kunnskapen om kjønnsforskjeller i læringsutbytte, gjennomføringsgrad og utdanningsvalg, for å finne gode tiltak som får flere gutter til å fullføre videregående.

Kompetansen om likestilling i barnehagen styrkes for å øke rekruttering av menn. Videre legges det til rette for at flere kan velge utradisjonelle utdanninger og karrierer gjennom bl.a. å rekruttere flere jenter til realfagene gjennom «Jenter og teknologi» og ved å se på tilbudene i videregående opplæring.

Forskning innen kvinnehelse var sterkt underprioritert tidligere, før Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte. Nå prioriteres forskning på dette gjennom Norges forskningsråd. Videre får flere unge kvinner erfaring med entreprenørskap i regi av Ungt Entreprenørskap, og det opprettes arenaer for gründere innen helse- og omsorgssektoren.

Fremskrittspartiet vil understreke at barnehagen og skolen er avgjørende for likestillingsarbeidet. Skal vi oppnå et likestilt samfunn, må barn møtes med de samme forventninger og gis de samme mulighetene, uavhengig av kjønn.

Det manglet sannelig ikke på svartmaling fra Arbeiderpartiet og SV i forbindelse med regjeringsskiftet. Blant annet ville familie- og arbeidslivspolitikken gå ad undas. Dette er grundig tilbakevist, bl.a. i en artikkel i Aftenposten den 8. mars i år. I virkeligheten er det nå mer likestilling på de fleste områder, inkludert flere kvinnelige professorer i akademia.

For Fremskrittspartiet betyr ikke likestilling og likeverd at alle skal velge likt, men at vi skal ha like muligheter og frihet til å ta egne valg. Vi skaper ikke likestilling kun ved regulering og lovgivning, men gjennom tilrettelegging og incentivordninger.

Gunvor Eldegard (A) [13:16:56]: Det er fleire som har sagt i dag at dette er ein historisk dag fordi me vedtek ein likestillingspolitikk – trass i regjeringa.

Me var veldig spente då meldinga kom, og personleg var eg veldig spent på kva som stod om kjønnstradisjonell arbeidsmarknad. Det var ei god beskriving, og eg vil seia at det var ei veldig rett beskriving, men det var ingen tiltak for å gjera nokre endringar som stod i meldinga. Då synest eg at det er veldig bra at fleirtalet her i Stortinget i dag heller bestemmer seg for å koma med nokre tiltak sjølve, m.a. at me får fleirtal for at ein får ekstrapoeng både i vidaregåande skule og andre studium dersom det der er 80 pst. eller meir av det eine kjønnet, at me greier ut likestillingsstipend og sørgjer for mentorar.

Ein grunn til at eg har jobba så masse med dette, er at eg ønskjer å gje ungdommen vår dobbelt så mange moglegheiter, og det er det me gjer dersom me tør å ta tak i det kjønnstradisjonelle arbeidet. Det er ikkje så vanskeleg. Masse kan gjerast med enkle tiltak. Me treng ikkje forsking på det eingong. Me kan berre f.eks. få ein likestillingsansvarleg i fylkeskommunane. Ifølgje Skjeie-utvalet viser det seg at der det er ein person som har engasjement for likestilling, skjer det mange ting. Men der det ikkje er personar som har engasjement, skjer det ingenting. Så dersom me har ein likestillingsansvarleg, kjem ein eit godt stykke på veg.

Me må sørgja for rollemodellar som kan vera i ungdomsskulen og hjelpa til med yrkesrådgjeving. Eg veit at mange av dei jentene som er bilmekanikarar, som er elektrikarar, brukar fritida si, når dei tek fri frå arbeid, til å reisa rundt og driva med det. Men me må på ein måte jobba meir systematisk for å vera støtte for dei jentene som gjer det, men no gjer dei det på eiga hand og eige initiativ.

Me må leggja til rette for nettverksbygging for både dei gutane og jentene som vel utradisjonelt, og så må me sørgja for at dei kjem i nettverk, slik at dei ikkje kjem i ein einsam posisjon, men at dei har glede av å vera på studia sine.

Me må òg få kompetanseheving blant rådgjevarane. Denne undersøkinga er frå 2010, den er litt gamal, men me har ikkje noko nyare, og det var SINTEF som føretok den blant rådgjevarar. Dei spurde kva fokus rådgjevarane hadde på det med kjønnsutradisjonelle val. 55 pst. sa at dei ikkje hadde noko fokus i det heile teke. Så det er enkle grep, men fleire grep òg, som skal til, men det må eg ta i neste innlegg. Eg meiner at det er masse som kan gjerast utan at me treng å greia ut så veldig mykje. Me kan berre starta arbeidet allereie i dag.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:20:13]: I mars i år gravde Aftenposten fram – det er så populært i disse dager – likestillingsresultatene etter over to år med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. De kunne slå fast at det var framgang på nesten alle fronter. Færre kvinner jobber deltid nå enn da regjeringen tok over i 2013, andelen kontantstøttebarn går ned, og andelen barn i barnehage øker, inkludert andelen minoritetsspråklige. Regjeringen har riktignok prisjustert maksprisen i barnehage, men samtidig har mange lavtlønnede fått billigere barnehage, og flere har fått gratis kjernetid. I tillegg har helseminister Bent Høie ryddet opp i reglene, slik at fastleger ikke lenger skal henvise til abort. Dette var etter at Arbeiderpartiet ikke fjernet reservasjonsretten i løpet av sine åtte år i regjering.

I sin felles antipati mot regjeringen har både Arbeiderpartiet og LO påstått at denne regjeringen vil fjerne likestillingsloven. Men regjeringen erstatter altså denne med en felles diskrimineringslov, i tråd med Likestillings- og diskrimineringsutvalgets innstilling om at en styrket, felles lov mot diskriminering ikke bare vil gi rettstekniske forbedringer og bedre vern mot sammensatt diskriminering, men også samtidig ha en viktig signaleffekt.

Arbeiderpartiet har i stedet lagt seg på linje med Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar, som mener at kvinner har mer rett til et særskilt diskrimineringsvern enn f.eks. funksjonshemmede. Vel, det er jeg uenig i. Men både dette og flere av kvoteringsforslagene viser den venstredreiningen Arbeiderpartiet er i ferd med å gjøre politisk. Jeg er, i motsetning til Jonas Gahr Støre, overbevist om at flertallet i befolkningen er et helt annet sted enn stortingsflertallet i dag, og mer i takt med regjeringen.

Endringer kommer ikke av seg selv. De fleste er faktisk enige om at driverne for endringer er en symbiose av teknologiske framskritt og økonomiske, kulturelle og regulatoriske forhold. Det skal en helt særskilt arroganse til for å ta hevd på alle eller deler av disse.

I likestillingsdebatten er det to parallelle historier i Norge. Den ene handler om at likestilling må presses fram av politikere. Den andre handler om at endringer i samfunnet presser fram bestemte typer politikk. I begge tilfeller er endringer i lover og regulering nødvendig, enten for å understøtte eller akselerere en ønsket utvikling.

Vi fikk kvinner ut i arbeidslivet, sa representanten Trettebergstuen. Ja vel, dette er feil. Historisk sett har Arbeiderpartiet sluttet opp om LO når LO har prioritert arbeid til menn ved å fjerne gifte kvinner fra lønnet arbeid. Forskning viser at på 1970-tallet kom kvinnene ut i arbeidslivet først. Deretter kom barnehagetilbudet. 20 år senere kom fedrekvote, og først i dag har vi en tilnærmet full barnehagedekning. Fortellingen om at politikk kom foran er ikke riktig, men den brukes altså til å legitimere større politisk inngripen i samfunnet for å oppnå egne politiske mål. Det er der hovedskillene i norsk politikk går, og det er der også denne debatten går.

Så vil jeg bare påpeke, når man sier at dette er en historisk dag, at en mindretallsregjering av og til får et flertall mot seg, så da er jeg egentlig litt uenig i det.

Kari Henriksen (A) [13:23:30]: Først vil jeg knytte noen kommentarer til Nordbys innlegg nå sist. Hun lever i den villfarelsen å tro at likestillinga kommer av seg selv, ved hjelp av gode ord og velvillige tanker. Hvis en skulle fulgt det resonnementet og tatt de grepene Høyre har tatt tidligere i historien, hadde vi garantert ikke vært ledende i Europa, og også på verdenstoppen, når det gjelder likestilling. Skal vi endre samfunnet, kreves det ikke bare at kvinner ønsker, og at de – som Nordby helt riktig sier – gikk ut i arbeidslivet på 1970-tallet, men det krever en samfunnsstruktur som bygger opp om at de få kvinnene som startet den prosessen, faktisk fikk samfunnsstrukturer som gjorde dette mulig. Da snakker vi om barnehager, da snakker vi om pappapermisjon, da snakker vi om kvotering.

Men disse historiske skillelinjene er veldig gjenkjennbare. Dette er Høyre på sitt aller, aller beste. De viderefører den tradisjonen de har hatt gjennom historien med å gå baklengs inn i framtida. De stritter imot – nei, det er godt nok, vi trenger ikke mer, dette går bra, vi må bare la folk velge selv, så vil det løse seg. Der står Arbeiderpartiet for en annen tradisjon: Vi vil ha kraftfulle virkemidler, og vi vil ha en politikk som virkelig tar grep, og som fører til at mennesker får bedre liv der de lever sine liv.

Det er interessant å se i dag at Høyre og Fremskrittspartiet står helt alene. Det er interessant å se at Stortinget tar steg, til tross for at regjeringa har hatt to år på seg til å lage en likestillingsmelding – som ikke Stortinget vil ha. Det vitner om en regjering som ikke bryr seg om å lytte, som ikke har evne til å utvikle en politikk i samsvar med det som faktisk rører seg i befolkningen.

Sørlandet er en tradisjonell, konservativ landsdel. Vi har store utfordringer på Sørlandet, og jeg må si at det er beklagelig at ikke Sørlandets representanter stemmer for en styrking av Likestillingssenteret på Sørlandet. Vi har behov for et styrket likestillingssenter. Vi har en stor debatt nede på Sørlandet nå som angår kvinner i media, som er et viktig politisk tema, og som Skjeie-utvalget også berørte i sin rapport. Et kraftfullt likestillingssenter kunne virkelig ha tatt grep for å bidra til dette. Det er riktig at regjeringa støtter et tiltak nede på Sørlandet som er bra for likestilling, men ett tiltak er ikke nok. Det burde ha vært økt fokus på dette, spesielt med tanke på at en vil styrke de regionale likestillingssentrene. De trengs, de kan bidra til å få likestilling til å skje i praksis ute i kommunene og i bedriftene – ikke minst på Sørlandet.

Tina Bru (H) [13:26:42]: Vi har hørt her i hele dag at likestillingen er satt i revers. Det er en usannhet som blir gjentatt om og om igjen av Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet vil kanskje ikke stole på meg når jeg sier at det er feil, før i dag ble jo Aftenposten trukket frem som et bevis på at regjeringens melding ikke er god nok. Men kanskje Aftenposten kan være et sannhetsvitne på hvordan det egentlig står til, som Arbeiderpartiet kan stole på. Hva sier så Aftenposten om status for den såkalte reverseringen? Jo, færre kvinner jobber deltid i dag enn da de rød-grønne styrte. Flere barn går i barnehage. Det er færre som benytter seg av kontantstøtten for barn, selv om beløpet har økt, og andelen kvinnelige ledere er tilnærmet lik.

Til tross for dette står Arbeiderpartiet på at alt er satt i revers. Og så har de fremmet en lang liste med forslag de mener skal løse alle likestillingsproblemene i Norge. Så svarer vi: Mange av disse tingene ligger allerede i meldingen. Og så blir det etterlyst et konkret eksempel fra representanten Grande. Jeg skal komme med ett. I meldingen står det at regjeringen ønsker å øke andelen kvinnelige styreledere og tilstrebe mest mulig lik representasjon mellom kvinner og menn i disse selskapene. Hva sier så forslagene til Arbeiderpartiet? Jo de sier «sette mål om», «jobbe for», «sette seg som ambisjon». Jeg vil faktisk påstå at regjeringen er mer konkret på dette spørsmålet enn de forslagene Arbeiderpartiet har. Det er litt betegnende, for hva preger forslagene? Jo, en overdreven tro på at mer statlig byråkrati og flere formuleringer om ambisjoner og mål i retning kvotering i statlige selskaper skal løse alt. Disse forslagene løser ikke de store strukturelle utfordringene med likestilling i Norge i dag.

Og det er rett som Arbeiderpartiet sier, at likestillingen ikke kommer av seg selv. Men man kan heller ikke bare vedta seg ut av alle utfordringer, og flere kvoterte kvinner i Telenor eller Statoil vil ha begrenset effekt. For hva er status også etter åtte rød-grønne år? Jo, vi har fortsatt Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Nesten 40 pst. av kvinnene i arbeidslivet jobber deltid, mange ufrivillig. 70 pst. av de ansatte i offentlig sektor er kvinner, mot 30 pst. i privat sektor. Fortsatt har vi store utfordringer med vold i nære relasjoner. Alt dette er utfordringer som regjeringens melding diskuterer og gir noen svar på.

Venstresiden har i likestillingsdebatten en overdreven tro på lovreguleringer, byråkrati og det offentlige som veien til det perfekte likestilte samfunn, men så er man imot lovreguleringer som faktisk har en effekt, som f.eks. de moderate endringene vi gjorde i arbeidsmiljøloven. På samme måte har de nærmest en allergi mot å erkjenne at holdninger spiller en rolle i utviklingen. Likestilling skapes ikke bare av det offentlige, det skapes i arbeidslivet, i familien, i frivilligheten og i utdanningen. Så denne såkalte parkeringen som det blir hevdet skjer her i dag, den lever jeg godt med. Vi går faktisk lenger i regjeringens melding enn de forslagene som kommer fra Arbeiderpartiet.

Tormod Overland (FrP) [13:30:01]: Jeg vil berømme den jobben som er nedlagt med denne meldingen. Mens enkelte partier vil innføre mer detaljstyring, mer byråkrati og bruke mer offentlige midler, står regjeringen for en linje som favner bredt, gir gode føringer, og som åpner opp for valgfrihet på en del områder i samfunnet og familielivet.

Med bakgrunn fra Forsvaret kjenner jeg godt til begrepet «intensjonsbasert ledelse». Det innebærer at det er umulig, og heller ikke ønskelig, at en leder skal drive med detaljstyring av alt. Jeg oppfatter at regjeringen driver en likestillingspolitikk godt i tråd med denne fornuftige filosofien – og liberalistisk tradisjon – og jeg blir litt oppgitt over enkelte partiers ønske om å gå inn og detaljstyre, med kvoter og tvang.

Jeg synes resonnementet til representanten Trettebergstuen tidligere i dag om behovet for å bruke tvang for å gi folk valgfrihet, vitner om et menneskesyn som antyder at norske menn og kvinner ikke er i stand til selv å ta frie valg når det gjelder likestilling – et menneskesyn jeg ikke deler.

Arbeiderpartiet hevder også at familie-, arbeidsmarkeds- og velferdspolitikk har mest å si for likestillingen i et samfunn. Denne påstanden er i alle fall ikke universell, slik jeg opplever det.

Jeg vil i den anledning benytte muligheten til å fortelle om en personlig erfaring jeg har med likestillingsarbeid i en internasjonal kontekst. Som norsk stabsoffiser i Forsvaret hadde jeg gleden av å ha den svært krevende, utfordrende og frustrerende oppgaven å være «gender advisor» – oversatt til «kjønnsrådgiver» på norsk – for NATO-koalisjonen i ISAF og Resolute Support Mission i Kabul i Afghanistan fra desember 2013 til mars 2015.

I et land som Afghanistan starter likestilling med respekt for menneskerettigheter og likhet for loven. Skal en få til det i et kjønnsdelt samfunn som Afghanistan, må en få flere kvinner inn i politi og forsvar, kvinner som kan jobbe spesifikt med å gi afghanske kvinner den beskyttelse og de like rettigheter de har etter loven og den afghanske konstitusjonen. Dette kan komme som en overraskelse på noen, men da jeg forlot Afghanistan i 2015, hadde vi sammen med afghanske myndigheter og internasjonale samarbeidspartnere opp gjennom årene klart å rekruttere, trene og ansette totalt 4 000 kvinner i politiet og forsvaret i Afghanistan. Dette arbeidet fortsetter også i dag, og på sikt håper jeg det kan bli et viktig bidrag til likestillingsarbeidet i det landet.

At regjeringen i meldingen presiserer at Norges internasjonale likestillingsarbeid skal ivareta likestillingsperspektivet i hele bredden av utenriks- og utviklingspolitikken, synes jeg derfor er svært viktig. Vi har en lang og god tradisjon for menneskerettigheter og likestilling på mange samfunnsområder i Norge. Denne kunnskapen må vi dele solidarisk med land med større likestillingsutfordringer enn vi i Norge.

Else-May Botten (A) [13:33:05]: Å legge fram en likestillingsmelding i dag stiller forventninger til at det ligger et politisk ønske om nettopp likestilling og tiltak som bidrar til et mer likestilt samfunn. Fremskrittspartiet vil at likestillingen skal komme av seg selv, men da bruker de rett og slett opp tiden vår, for det trengs tiltak nå. Historien har gang på gang vist at uten tiltak skjer det lite.

Da mangeårig konsernsjef i Statoil Helge Lund sa at han var ferdig i selskapet, løftet media fram flere kvinnelige kandidater – deriblant konserndirektør i selskapet, Margareth Øvrum. Eldar Sætre ble ansatt. Kort tid etter var Jon Fredrik Baksaas klar til å takke for seg i Telenor. Også da ble flere kvinner utpekt til å ta over sjefsjobben. Sigve Brekke ble ansatt. Totalt er det bare kvinnelige toppledere i 5 av de til sammen 47 selskapene der staten har en betydelig eierandel. Det gjelder Flytoget, Innovasjon Norge, Kommunalbanken, Baneservice og Petoro. Noen selskap har i svært liten grad kvinner representert i konsernledelsen. Det gjelder både Statoil, Mesta, Nammo og Statkraft, hvor det bare er én kvinne i toppledelsen. NSB har ingen.

På internasjonale rangeringer plasserer de oss på 50. plass når de undersøker kjønnsbalansen blant ledere på alle nivå – i både offentlig og privat sektor. Til sammen har vi 32 pst. kvinnelige ledere og ligger langt bak land som USA, Island, Sverige og New Zealand. Det er verdt å merke seg at de nasjonene som har flest kvinnelige ledere, er Jamaica, Colombia og Panama, som har rundt 50–60 pst. kvinnelige ledere.

Når vi kommer så pass dårlig ut, kan vi spørre oss om norske kvinner ikke er godt nok kvalifisert til å ta den type posisjoner. Går vi til utdanningsnivået, ser vi at det er mange flere kvinner enn menn, som tar høyere utdanning. Så dette er det vanskelig å forstå sammenhengen i. Det viser at det er politiske vedtak som må fattes og følges for å skysse unna generelle ulike hindringer og andre krav som flere kvinner enn menn blir stilt overfor på tur opp karrierestigen. Derfor har vi nå fått inn en rekke viktige forslag for å øke kvinneandelen i norsk næringslivsledelse i denne meldingen, og det er vi veldig glade for. Vi må fokusere på at det ikke bare er menn som driver ansettelsesprosesser, men ha en langt bedre kjønnsfordeling, og vi må bidra til en holdningsendring rundt kvinner i ledelsen på de ulike arbeidsplassene. Det er et tankekors når Facebook-sjef Sheryl Sandberg i boken «Lean in» skriver at jo mer suksess en mann har, jo bedre likt er han av både kvinner og menn. Når en kvinne gjør suksess, blir hun dårlig likt av både kvinner og menn.

Så til Fremskrittspartiet: Likestilling kommer ikke av seg selv. Vi må bidra til å løfte dette temaet og ikke ha en vente-og-se-holdning.

Åsmund Aukrust (A) [13:36:22]: Vi står på kjempers skuldre – mange modige kvinner, og noen menn, som gjennom hundre år har banet veien for likestilling. Noen sier de har drevet med tvang. Det har de ikke. Dette handler om frihet. Likestillingens forkjempere er vår tids største frihetshelter – de som har tatt kampen for at unge jenter og gutter i dag vokser opp som friere mennesker med muligheter til å velge eget liv. Dette har ikke kommet av seg selv. De som har tråkket vei, har ofret mye på veien. De har møtt stengte dører og ikke valgt den enkleste vei.

Vi skylder alle dem som har gått foran, å gå videre, for den største trusselen mot likestilling er troen på at vi har det, troen på at vi er i mål. For vi er langt unna. På nesten alle områder har vi en lang vei å gå. I dag går Stortinget en del av den veien når vi avviser regjeringens tilbakesteg.

For Arbeiderpartiet går likestilling som en rød tråd gjennom hele vår historie, fra fyrstikkarbeidernes kvinner til Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering og til Jens Stoltenbergs mannsrolleutvalg. Vi er vant til at når venstresiden styrer, tas de store likestillingsløftene, og når høyrepartiene styrer, står det stille. Det nye med Erna Solberg og Solveig Horne er at likestillingen ikke står stille. Den blir satt tilbake, og det er ikke noe Arbeiderpartiet sier. Nei, likestillingsministeren sa det selv da hun møtte i Stortinget etter regjeringsskiftet. Da sa hun:

«Kritikken de siste ukene har gått på at vi er umoderne, og noen sier at vi har satt Norge tilbake igjen til 1950-tallet. Da vil jeg si at jeg er enig med dem som sier at vi kanskje er retro-regjeringen. Retro er som kjent tilbake igjen og moderne igjen.»

Retro i likestillingskampen er ikke moderne. Vi vil ikke tilbake i tid, vi vil framover. Derfor trengs det tøffe politiske virkemidler. Vi hørte Mette Tønder i sitt innlegg bruke prosentfeminisme nærmest som et skjellsord i debatten, og i en debatt om likestilling skjønner jeg at det er ubehagelig å se prosentene – at kvinner tjener 80 pst. av det menn gjør, at kvinner gjør mer enn 30 pst. av husarbeidet hjemme, at 8 pst. av de ansatte i barnehagen er menn, at 10 pst. av kvinnene er utsatt for vold. Det er disse prosentene vi vil til livs. For feminisme handler om å forandre virkeligheten, ikke om å analysere den. Vi har klart det før fordi vi har stilt opp, stilt krav, telt, banet vei.

Regjeringen er ikke i takt med folket. Da rekordmange stilte opp på 8. mars, sa statsministeren at dette var veldig spesielt, og at de hadde misforstått. Da det var generalstreik, sa regjeringen at folket ikke forsto. Og i dag har vi hørt at når man sier at dette er en stortingsmelding uten innhold, har vi ikke lest den godt nok.

Det er kanskje nettopp på grunn av at vi har fått en melding som står til stryk, at dagen i dag blir historisk. Alle partier unntatt regjeringspartiene samler seg i dag om vedtak som vil forandre Norge. I dag fører vi kampen videre.

Kirsti Bergstø (SV) [13:39:36]: Jeg er feminist og organisert i et feministisk parti fordi jeg ønsker frigjøring, fordi mennesker ikke bør fødes inn i båser, inn i trange kjønnsroller, og fordi fortellingen om det naturlige, om hva som passer seg for kvinner og menn, om hvordan man skal kle seg og te seg, alltid har blitt brukt til å holde mennesker – og særlig kvinnfolk – nede.

Det kan være vanskelig å måle gradene av sosial frihet, av seksuell frihet, av juridisk og økonomisk frihet. Men én ting er iallfall sikkert, at når visjonen finnes der fremme – ja, så nærmer du deg aldri ved å gå bakover.

Representanten Wold fra Fremskrittspartiet sa tidligere i debatten at likestilling er en norsk verdi. Men det at kvinnelivet nesten ikke er til å kjenne igjen i dag i forhold til hvordan det var for hundre år siden, er ingen evolusjon, det er ingen naturlov. Det er et resultat av godt organiserte krefter, av tid og tårer og våkenetter. Heltene som vi i dag kan takke og se tilbake på med stolthet, har ikke blitt hyllet i sin samtid, de har blitt hetset, og høyresiden har konsekvent strittet imot.

Wold og Fremskrittspartiet må gjerne kalle likestilling en verdi, men i den verdikampen har Fremskrittspartiet konsekvent stått på feil side. Da synes jeg det er nedslående at vi har en regjering uten evne til eller ønske om å ta reelle initiativ i likestillingspolitikken. Det mener jeg replikkvekslingen her i sted viste veldig tydelig, og jeg mener at meldingen bærer helt grunnleggende preg av det. Man lener seg på tidligere politikk. Jeg er glad for at de analysene som har blitt brakt opp i dagen, blir presentert, men man sier likevel at man ikke vil gjøre noe selv. Man støtter seg på det som finnes, og kutter, men uten nødvendigvis å rive ned alt. Det er grunnleggende passivt. Og hva er det som skjer når du står stille? Da vil man jo gradvis bli flyttet bakover.

Representanten Bru var i sted inne på at det er færre som jobber deltid nå. Det kan være sammensatte grunner til det, men én ting er sikkert: Det var tunge programmer, 75 mill. kr ble brukt over tre år på å jobbe for en kultur for heltid i arbeidslivet under den rød-grønne regjeringen. Vi instruerte helseforetakene for å få ned deltidsarbeid og satset på likestillingsarbeid i kommunene. De tallene vi ser i dag, er like mye et resultat av at rød-grønn politikk virker, men vi vet at resultatene blir noe annet hvis det er en passiv politikk som fremmes, og politikken går i revers.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:42:57]: Høyres viktigste helsepolitiske mål er å skape pasientens helsetjeneste. Vi er opptatt av en sterk satsing på en likestillende og ikke-diskriminerende helsetjeneste fremover.

Innenfor helse er det viktig at forskning på kvinnehelse er prioritert i de regionale helseforetakene gjennom styringskravene, og at vi har en nasjonal kompetansetjeneste som genererer viktig kunnskap på området. Jeg er spesielt glad for at regjeringen i likestillingsmeldingen så klart fremhever behovet for prioritert forskning på eldre kvinners helse, arbeidsliv og helse og minoritetskvinners helse. På disse områdene er det behov for mer kunnskap og kompetanse om hvorfor vi har helseulikheter mellom menn og kvinner.

I valget mellom svulstig retorikk om likestilling og praktisk politikk om likestilling foretrekker jeg det siste. Derfor tok regjeringen i årets budsjett et av de viktigste løft for kvinnehelse. Fra 2016 får alle kvinner opp til 26 år tilgang til gratis vaksine mot HPV for å unngå livmorhalskreft. Endelig kan kvinner som var eldre enn tolv år da vaksinen ble innført, få denne, eller kvinner som var tolv år den gangen, og som av ulike årsaker takket nei, eller kvinner som har flyttet til Norge, og som ikke har fått tilbudet som en del av barnevaksinasjonsprogrammet, der en kan få vaksinen. Livmorhalskreft er den vanligste kreftformen hos kvinner under 35 år og den tredje vanligste kreftformen som rammer kvinner generelt. Dette er et tiltak som kunne vært gjennomført allerede i 2009. Den forrige regjeringen prioriterte ikke penger til dette i sine budsjetter. Derfor er bevilgningen til innhentings- eller opphentingsprogrammet en stor seier for unge kvinners helse.

Likestilling innen helse handler også om mye mer. Det handler om hvordan en kan få en bedre kjønnsbalanse i arbeidsstyrken. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet er opptatt av strenge statlige reguleringer, kvoteringer og mentorordninger for å få flere menn inn i en sektor med overvekt av kvinner. Jeg tror det er feil medisin. Sist jeg sjekket, var det slik at i Italia er én av fire sykepleiere menn, i Norge én av ni. Italia har ikke gjort noe spesielt for å rekruttere menn. De innførte sykepleierutdanning 30 år etter Norge, og de har kanskje mer tradisjonelle kjønnsroller enn det vi har i Norge, men én av fire er sykepleiere er altså menn.

Jeg tror det handler om at vi trenger en kulturendring der ute. Det handler om at vi må fortsette det løftet denne regjeringen har gjort for kompetanseheving, for en satsing på ledere som sørger for en likestilt arbeidsstyrke, og som støtter og bygger opp under mannlige helsearbeidere, som i Norge i dag faktisk opplever både mobbing og trakassering på arbeidsplassen.

Svein Harberg (H) [13:46:06]: Det har vært en tydelig debatt – jeg tror skillelinjene er kommet klart fram i de mange innleggene. Bare et par kommentarer:

For det første: Trettebergstuen innledet debatten i dag med å slå fast at noe var galt fordi barnehagen ringer flere ganger til mor enn til far. Fakta i den saken kan jeg ikke, men hvis så er tilfellet, er det for vår del riktig, for jeg regner med at i de fleste barnehager og i barneskolen er det slik som vi har det: Vi melder inn hvem de skal ringe til først, hvem som er nr. 2 på listen, og hvem som er nr. 3. En har altså valgt at de skal ringe til mor først. Hvis statistikken da blir at det ringes mest til mor, synes vi det er en god løsning, fordi en har valgt det.

Så til Kari Henriksen, som kom med en direkte utfordring til Sørlandets representanter, som i dag ikke ville bevilge penger til Likestillingssenteret på Sørlandet. Nei, da må vi nok snakkes igjen når vi kommer til budsjettdebatten. I tidligere budsjettdebatter har vi vært flittige på dette. «Jenter og teknologi», som har sitt utgangspunkt på Agder, har denne statsråden tatt inn som et viktig program i likestillingsarbeidet og gitt penger til det. Sentrene er styrket med flere millioner kroner, og pilotprosjektet på Agder er styrket. Så får vi se hva som kommer i framtidige budsjettbehandlinger.

Da er vi over på forklaringer. Det er mange etterlysninger av hvorfor vi ikke er med på disse forslagene. For det første må jeg si at det er utfordrende med en sak som så mange partier er engasjert i, og der så mange partier ikke sitter i komiteen. Det gjør det vanskelig å forholde seg til forslag som kommer den siste kvelden. I går kveld fikk vi klarhet i mange forslag, som vi da skulle ta stilling til. En del av dem har budsjettmessig konsekvens – det tar vi i budsjettet. En del av dem beskriver det som allerede er beskrevet i meldingen – dem trenger vi ikke gå for en gang til. En del av dem kunne med letthet – hvis vi hadde arbeidet sammen tidligere – vært skrevet om, slik at vi kunne samles om dem. Og en del er vi prinsipielt uenige om. Det er helt kurant.

Til den voldsomme retorikken om at det er helt forferdelig at Høyre og Fremskrittspartiet ikke stiller seg bak alle disse forslagene: Det er det mange forklaringer på, og der står vi med rak rygg.

For øvrig er noen upresise. Når det sies at ledergrupper i staten skal bestå av «40 prosent av begge kjønn», har vi et regnestykke som ikke går opp. Vi må antakelig ha flertall for Venstres forslag om et tredje kjønn for å få 100 pst.

Bård Hoksrud (FrP) [13:49:24]: Som helsepolitiker kommer jeg borti flere situasjoner hvor mennesker opplever seg forskjellsbehandlet, og hvor det er klart for omverdenen at de faktisk blir forskjellsbehandlet. Det er ikke akseptabelt. Historisk har sykdommer som i størst grad rammer menn, fått større oppmerksomhet enn sykdommer som et flertall av kvinner får, og flere menn enn kvinner blir tidligere inkludert i kliniske studier. Dette gjør at det fremdeles kan være mangelfull kunnskap om sykdom som er mer typisk for kvinner. I helsesektoren har vi 40 pst. kvinnelige toppledere. Det høres ganske bra ut, men i en sektor hvor nesten åtte av ti ansatte er kvinner, burde nok tallet vært høyere. På helseforetaksnivå er bare en av fire direktører kvinner. I felleseide virksomheter i spesialisthelsetjenesten er det bare 6 av 32 ledere som er kvinner.

På samme måte som det er få kvinner i toppledelse, er det få menn som har direkte pasientkontakt, og som jobber som sykepleiere og i andre omsorgsyrker. I dag er det rundt 10 pst. menn i omsorgsyrker i Norge. Det tallet er for lavt. Vi har mye å vinne på å øke andelen menn, og studier viser at bedre kjønnsbalanse også vil øke trivselen på arbeidsplassen.

Vi må derfor se på menn som en mulighet og finne ut hva som må til for at menn skal gå inn i omsorgsyrker. Med dette som utgangspunkt har regjeringen tatt grep. Trondheim kommune startet allerede i 2010 et prosjekt som dreier seg om å rekruttere flere menn til omsorgssektoren. Prosjektet var vellykket, og Helse- og omsorgsdepartementet ga i 2014 KS i oppgave å videreføre dette prosjektet.

Som jeg nevnte innledningsvis, møter jeg som helsepolitiker flere likestillingsutfordringer. En av de største er nok den høye deltidsandelen blant kvinner. Hele 74 pst. jobber deltid, mange ufrivillig. Dette er noe man må gjøre noe med. Tendensen ser man dessverre ikke blant menn, som er i samme situasjon i andre yrker.

Men jeg fortviler ikke. Jeg er faktisk både glad og stolt over å kunne fortelle at denne regjeringen har store mål og like store tiltak for likestillingsutfordringen. Jeg vet at regjeringen er godt i gang med å skape pasientens helsetjeneste, en helsetjeneste hvor det er pasientens behov som skal stå i sentrum, og ikke hvem de er. Regjeringen vil prioritere forskning på bl.a. eldre kvinners helse, arbeidsliv og helse og på minoritetsgruppers helse innenfor den strategiske satsingen på kvinners helse, i regi av Norges forskningsråd, øke kunnskap om årsaken til uønskete forskjeller i helse- og tjenestetilbudet mellom kvinner og menn i et livsløpsperspektiv, sørge for at oppdatert kunnskap om menns og kvinners særlige behov tas i bruk, sørge for bedre forebygging, diagnostikk, behandling og mestring av sykdommer som fører til langvarige sykemeldinger og uførhet blant kvinner – i tillegg til en rekke andre tiltak, men på grunn av tiden har jeg ikke sjanse til å gå gjennom alle. I tillegg til det vil regjeringen også sørge for at helsetjenestene bidrar til bedre muligheter for aktiv deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv for unge og eldre kvinner som har psykiske og andre helsemessige utfordringer.

Anette Trettebergstuen (A) [13:52:27]: Debatten hittil viser en regjering som er bakpå, regjeringspartier som sliter med å forsvare sin egen bakstreverske politikk, og som i dag derfor parkeres i Stortinget.

«Vi forsto den tid vi levde i, og ga svar menneskene trodde på.» Dette er et sitat fra Trygve Bratteli, men det er et sitat vi bør lytte til den dag i dag og ha som rettesnor når vi politikere lager politikk. Her svikter regjeringen. De følger ikke med i tiden, ser ikke den virkeligheten folk flest lever i, hvilke utfordringer folk har, og hva folk trenger politikken til. Ikke uventet gir regjeringen derfor folk løsninger de ikke vil ha – reservasjonsretten for abort, kutt i pappakvote, økt kontantstøtte, dyrere barnehager og lengre køer. Representanten Hoksrud sto her nettopp og sa at man vil ufrivillig deltid til livs. Noe av det første denne regjeringen gjorde, var å fjerne den deltidspotten i statsbudsjettet som den rød-grønne regjeringen innførte, som gikk til tiltak lokalt, og som skapte resultater.

Når folk protesterer mot politikken til regjeringen, får de høre at de ikke har forstått. Men folk som opplever ufrihet på grunn av kjønn, jenter som mister jobben fordi de er gravide, eller pappaer som ikke får ta ut permisjon – ingen av disse får drahjelp i sin kamp av regjeringspartiene i dag – ingen. For det hjelper ikke å peke på utfordringene og heie på folk. Nei, politikkens oppgave er å rive ned de hindrene folk møter, slik at alle kan stille likt, og så kan folk velge hvordan de vil leve sitt liv.

Representanten Harberg var tidligere i dag opptatt av at debatten handler for mye om menn og kvinner, at den er for vag på kjønnsidentitet. Det er underlig å si, for i innstillingen til stortingsmeldingen er det bare Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti som er opptatt av at kjønnsperspektivet er videre enn bare menn og kvinner.

Det har vært mange anekdoter og historier i mangel på handlekraft her i dag. Vi har hørt om Tønders datter og personer statsråden har møtt, og om Eidem Løvaas’ liv. Det er typisk denne regjeringen, å basere politikken sin på svogerforskning og anekdoter og ikke lytte til verken folk eller fagfolk. Det er veldig fint at Eidem Løvaas kjenner en homo, men stortingsflertallet i dag er mer opptatt av at regjeringen nå får ut fingeren og kommer med den handlingsplanen vi er blitt lovet for LHBT-personer.

Regjeringen er passiv, de prater. Jeg er glad stortingsflertallet nå går videre og setter skapet på plass. Vi trenger en mer offensiv likestillingspolitikk. Denne regjeringen er dessverre ikke med på det.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at det finnes mer parlamentariske uttrykk enn «å få ut fingeren».

Mette Tønder (H) [13:55:29]: Da får jeg la være å gjøre det.

Ingen store samfunnsendringer skjer uten at det enkelte menneske er med og kjemper endringene frem, heller ikke likestilling. For meg betyr ikke likestilling og likeverd et ønske om at alle skal velge likt, men at alle mennesker skal ha like muligheter og rettigheter. Kvinner, menn og familier må ha frihet til å ta egne valg, også dem som Arbeiderpartiet ikke liker. Staten skal legge rammene og regelverket for å sikre likestilling og likeverd, men innenfor disse rammene og regelverkene må det også være rom for mennesker til å ta egne forpliktende valg.

Det er her blå likestillingspolitikk skiller seg fra den røde. Der Arbeiderpartiet mener at det nærmest er en fallitterklæring at temaer som fødselspermisjon og fordeling skal tas over kjøkkenbordet, slår Høyre ring rundt familiens frihet til å velge. Der Arbeiderpartiet mener at alt fikses med kvotering, vet Høyre at urettferdighet ikke fikser problemer, selv ikke når urettferdigheten gjøres i det godes tjeneste. Der Arbeiderpartiet er opptatt av en nærmest kalkulatorfeminisme, er Høyre faktisk opptatt av at mennesker må få gjøre egne valg. Der Arbeiderpartiet er opptatt av å pålegge og forby, er vi opptatt av å stille krav og sikre mennesker like muligheter.

Det er utfordringer i Norge i dag, de samme utfordringene som de rød-grønne hadde i åtte år i sin regjeringsperiode, men vi må ikke glemme at mye går bra også.

Mange har referert til Aftenpostens artikkel. Den viser at antall kvinner som jobber ufrivillig deltid, går ned, antall kvinnelige professorer øker, andelen barn i barnehage øker. Ifølge SSBs tall er det likere lønn mellom kvinner og menn nå. Andelen kvinner i ledende stillinger er henholdsvis 49 pst. i departementene og 52 pst. i de ytre etatene.

Selv kommer jeg fra en kommune hvor absolutt alle stort sett er i ledende stillinger, om de er administrative eller politiske, er kvinner. Og vi har kvinnelig statsminister og finansminister.

Vi er ikke i mål på alle områder, og vi skal ha et nøkternt bilde av status og veien videre – men et likestillingens ragnarok fornemmer ikke jeg i disse tallene.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [13:58:01]: Vi har ikkje parkert, vi går framover.

Det er synd at Stortinget har ein sånn debatt. Ein viser til at dette er ein historisk dag – ja, ein historisk dag for auka byråkrati og auka detaljstyring. Det ønskjer ikkje vi å vera deltakarar i. Men vi skal ta med den litle buketten det er at vi stiller oss bak forslag nr. 1, frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti. Det har eg sagt tidlegare. Vi byggjer vidare gode likestillingsvegar, men vi må ta omsyn til budsjettprosessar og handlingsplanar.

Det har vore etterlyst eksempel på forslag som allereie er tatt opp. Vi kunne jo ha nummerert forslaga våre, men det blir heilt feil fordi mange av forslaga våre allereie er sette i verk. Men eg skal likevel ta med nokre av dei forslaga som eg ser kanskje får fleirtal ved voteringa:

«Stortinget ber regjeringen utrede utforming og innføring av ekstrapoeng til gutter og jenter som søker på linjer på videregående skoler der det er for eksempel 80 prosent eller mer av det motsatte kjønn, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Her kan det vera særlege utfordringar for jenter på utdanningsprogram med stor overvekt av gutar, og omvendt. Ei av dei største utfordringane i vidaregåande opplæring i dag, som vi vil ha fokus på, er den låge gjennomføringa. Å koma seg gjennom skulen, er ikkje det det viktigaste? Vi veit at motivasjon er viktig for gjennomføring, og at inntak til førstevalet er viktig for motivasjonen til den enkelte elev. Det er vi opptatt av.

Eit kvoteringssystem kan vera ei ulempe i denne samanhengen, og eg trur eit kvoteringssystem vil ha avgrensa effekt på kjønnsspreiinga på dei ulike utdanningsprogramma.

Så er det eit anna forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennom styringsdialogen oppfordre til å få flere kvinner inn i ansettelsesutvalgene i akademia, samt gjøre ansettelsene åpne og inkluderende.»

Tilstand, utvikling, leiingsforankring og rapportering på likestilling blir analysert og vurdert i samband med styringsdialogen som Kunnskapsdepartementet har med universitet og høgskular. Der det er nødvendig, blir spørsmålet tatt opp i etatsstyringsmøta med institusjonane.

Så til det forslaget som eg hadde ein replikk om, der ein «ber regjeringen opprette et eget trepartssamarbeid for økt likestilling». Det blei etablert eit samarbeid om likestilling i arbeidslivet mellom myndigheitene og hovudorganisasjonane på arbeidstakar- og arbeidsgivarsida i 2014. Eg synest at dei skal ta det ansvaret, og eg stolar såpass mykje på at dei gjer det dersom dei vil oppnemna eit underutval som skal fremja meir likestilling. Såpass tru har eg faktisk på dei.

Karin Andersen (SV) [14:01:14]: Det ligger under fra regjeringspartiene at vi i opposisjonen ikke helt stoler på regjeringen i disse sakene, og det har de helt rett i. Jeg har gått igjennom hva likestillingsministeren har sagt om disse tingene før hun ble likestillingsminister. Det viser at den bekymringen er korrekt.

I 2011 sa den nåværende likestillingsministeren at gutter og jenter har like mye ansvar for voldtekt. I september 2013 sa hun at transpersoner må inn under pasientloven, det er der de hører hjemme. I 2010 sa hun at likestillingsombudet skulle fjernes fordi det kostet 50 mill. kr hvert år og var i realiteten unødvendig. Det er mulig at det har skjedd en sånn «extreme makeover» her, i hvert fall i det ytre, men det viser jo at det er ikke en gjennomtenkt feminist som er likestillingsminister. Jeg har vært feminist i hele mitt liv – det begynner å bli langt – og jeg har vært med på veldig mange av de kampene som har vært, og det har vært enkeltrepresentanter fra Høyre som har vært med på dem. Det er helt riktig. Men fra Fremskrittspartiet har jeg aldri sett noen – aldri noen.

For det første: Likestilling er mer verdt enn olje for Norge. Det er mye, mye, mye mer lønnsomt for Norge enn at vi har funnet olje. Får vi det til enda bedre, går det veldig mye bedre for landet.

Likestilling er frihet fra vold. Hvorfor er da ikke f.eks. omvendt voldsalarm, som er vedtatt for lenge siden, på plass og blir brukt? Hvorfor vurderer ikke ministeren sterke tiltak for å utvide bruken av det? Noe av den verste begrensningen noen kan oppleve, er jo at den som utøver vold, går fri, mens den som blir utsatt for volden, må låse seg inne og begrense seg.

Den andre handler om arbeid og inntekt: Hvorfor har man ordninger hvor man betaler kvinner for å holde seg unna jobb og utdanning, og hvor man betaler barn for å holde seg unna barnehager? Det er helt meningsløst.

Man må få bestemme over kroppen sin selv. Hvorfor fremmer da regjeringen forslag om reservasjonsrett?

Når det gjelder pappaperm: Jeg er veldig for pappaperm, og jeg vil utvide den. Det vil jeg gjøre først og fremst for barnas skyld og for fars skyld, for barn har rett til faren sin. De har rett til å bli like trygge på faren sin som på moren sin. De fortjener de trygge omsorgspersonene. At det er bra for likestillingen av kvinner, er også viktig, men dette er først og fremst et godt tiltak for likestilling av fedre og den retten til omsorg som barn har.

Gerd Eli Berge (Sp) [14:04:30]: Senterpartiet har i innlegg her i salen gjort kjent at me har eigne forslag, og at me støttar nokre av forslaga frå andre parti. Eg vil då presisera at når det gjeld forslaga frå Venstre, støttar Senterpartiet forslaga nr. 49, 50, 55, 56, 58, 59, 61 og 62.

Så gjeld det ei presisering til våre forslag nr. 67 og 68. Forslag nr. 67 er eit alternativ til forslag nr. 13 i innstillinga, og forslag nr. 68 er eit alternativ til forslag nr. 14 – ikkje 12 og 13, slik det har vore skrive. Forslag nr. 67 går på at ein jobbar for at leiargrupper i selskap der staten har eigardel, direktorat og statsetatar skal ha minst 40 pst. av begge kjønn – ein har altså lagt inn ordet «minst», ikkje berre at det skal bestå av 40 pst. av begge kjønn. Då går det opp, det reknestykket som Framstegspartiet hadde litt problem med her i eit innlegg.

Presidenten: Da har representanten Berge redegjort for Senterpartiets stemmegivning og forslag.

Lene Vågslid (A) [14:06:03]: Rett før Stoltenberg II-regjeringa gjekk av, blei det sendt ut på høyring forslag til ein ny stalkinglov. Veldig mange kvinner i Noreg er utsette for personforfølging og stalking, og min komitékollega Anders B. Werp tok det prisverdig opp i innlegget sitt her tidlegare i dag. Det representanten Werp ikkje sa, var at denne regjeringa no har bruka to år på å fremje forslag til ein stalkinglov som så å seie er identisk med den Stoltenberg II-regjeringa la fram. Det vitnar ikkje om handlekraft, og Arbeidarpartiet, saman med opposisjonen, etterlyste denne loven for over eitt og eit halvt år sidan. Det går for tregt.

Eg har òg lyst til å seie som representanten Karin Andersen, at når det gjeld behovet for omvend valdsalarm, er alle parti einige om det. Me skreiv oss saman om det i eit forslag frå Arbeidarpartiet i fjor. Det er det heller ikkje blitt noko av. Så eg etterlyser at ein er meir framoverlent når det gjeld arbeidet med nettopp dette.

Representanten Werp prøver å polarisere debatten om vald i nære relasjonar. Det er eigentleg ikkje nødvendig. Me er veldig einige om veldig mykje når det gjeld vald i nære relasjonar. Men eg blir provosert – og det var sikkert meininga – når han antydar at førre regjering berre dreiv med høgtflygande retorikk. Førre regjering fremja ei eiga stortingsmelding om vald i nære relasjonar – full av tiltak og med meir enn 70 mill. kr. Meldinga fekk ros frå både posisjon og opposisjon. Og det er ei melding som den dag i dag blir følgd av dagens regjering – det er eg glad for. Etablering av barnehusa trur eg alle her meiner var viktig – òg gjord av førre regjering. Men det var då – no er no.

Det er mykje som blir gjort på området med omsyn til vald i nære relasjonar som er bra, men eg må òg minna om at i budsjettet før jul måtte ein kjempe for at ikkje regjeringa kutta i Kontoret for valdsoffererstatning, ein måtte kjempe for å få styrkt krisesentertilbodet. Arbeidarpartiet har òg fremja ei rekkje forslag i Stortinget om å styrkje krisesentertilbodet, som har blitt nedstemde.

Likestillingsministeren er stolt i dag. Då lurer eg på kva statsråden er stolt av, for me har jo høyrt her at denne meldinga er full av gode tiltak, men det er ingen som snakkar om tiltaka. Kva er det som ligg i denne meldinga som faktisk vil føre likestillinga framover, bortsett frå at ein oppfordrar til at folk må snakke meir om det?

Unio seier at det er historisk tiltakslaust om likestilling i denne meldinga. LO viser til at denne regjeringa ikkje har nokon likestillingspolitikk, og Politiets Fellesforbund seier at tiltaka er heilt fråverande. Då hadde eg trudd og gjerne sett at representantane frå Høgre og Framstegspartiet ville vere mykje meir konkrete i sine innlegg og vist til dei tiltaka som dei meiner vil føre likestillinga framover. Me meiner at det som ligg her, er for dårleg, det fører likestillinga i revers, og eg er glad for at opposisjonen tek ansvar og føreslår ei rekkje forslag som vil fremje likestillinga.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:09:19]: Når man i så stor grad er opptatt av å svartmale og polarisere denne debatten som saksordfører Trettebergstuen er, blir det litt underlig å etterspørre at regjeringspartiene skulle slutte seg til flere tiltakspunkter enn de 66 som allerede er foreslått fra regjeringen.

En tredjedel av forslagene er det egentlig liten uenighet om. Regjeringen vil øke antallet kvinner i styrer og ledelse, flertallet har en ambisjon om det. Da synes jeg det er helt greit at regjeringen er tydeligere, og det er ingen grunn til å gå ned i vårt eget ambisjonsnivå. En tredjedel av forslagene er forslag ikke engang Arbeiderpartiet får flertall for, som f.eks. å innføre en nasjonal mentorordning for jenter og gutter som starter på utdanning der det andre kjønnet er i stort flertall. Og en tredjedel av forslagene er det faktisk uenighet om.

Men enkelte tror åpenbart at positive endringer i arbeidslivet kommer ene og alene fra partikontoret på Youngstorget. Det er forskjell på at «politikken må stille opp» – som representanten Trettebergstuen sa – og at politikken tar over, som f.eks. ved å bruke selskaper der staten er minoritetsaksjonær, som et politisk verktøy for Stortinget. Det er ikke bra for selskapene og trolig i strid med eierskapsmeldingen som Stortinget enstemmig har stilt seg bak. Det betyr også at ikke alt som foreslås av tiltak, fører til forbedringer. I Arbeiderpartiets egen likestillingsmelding, f.eks., slår de selv fast at det er vanskelig å angi hvilken effekt aktivitets- og redegjørelsesplikten faktisk har. Når denne regjeringen foreslår å erstatte dette med positive tiltak som informasjon, spredning av gode erfaringer og kompetanseutvikling, er ikke det lenger godt nok. Da må ikke politikken lenger stille opp, men ta over.

Saksordføreren startet dagen med at likestillingsmeldingen ikke inneholder ett eneste tiltak som vil bidra til økt likestilling. Representanten før meg etterlyste at vi snakket om noen av disse tiltakene, men tiltakene blir jo ikke anerkjent. Ett av dem er f.eks. regjeringens forslag om å heve kompetansen om likestilling i barnehager og øke rekrutteringen av menn til det pedagogiske arbeidet. Dette er ikke et tiltak, ifølge Arbeiderpartiet, fordi de ville ha en egen formulering av det. Ei heller programmet for at gutter og jenter skal velge utdanning på tvers av kjønnsstereotypier, som regjeringen allerede støtter – heller ikke det er et tiltak, ifølge Arbeiderpartiet. Nei, for det er jo egentlig bare ett svar i likestillingspolitikken, og det er ikke at politikken skal stille opp, men at politikken skal ta over – gjennom økt kvotering og flere tvangsmidler i det som allerede er et av verdens mest likestilte land.

Men jeg vet faktisk ikke hvilket standpunkt jeg er mest overrasket over. Viljen til å polarisere og svartmale debatten fra Arbeiderpartiets side er det ikke. At et liberalt parti som Venstre nå på flere punkter bekjenner seg til ikke en progressiv, men en radikal likestillingspolitikk, er et av dem, eller at Kristelig Folkeparti velger seg et parti som benytter enhver anledning til å svartmale dem som mørkemenn i verdispørsmål, istedenfor det partiet som faktisk har stått lojalt sammen med dem.

Kari Henriksen (A) [14:12:29]: Jeg forstår at Nordby Lunde ikke helt forstår hva som har truffet partiet hennes, men det er faktisk flere partier som ønsker å gå i en annen retning, og det er det vi ser resultatet av her i dag.

Jeg har bare lyst til å knytte noen kommentarer til representanten Werp, som var oppe her og snakket om justispolitikk og også om fengsel og kvinner. Den eneste store saken vi har fått fra Justisdepartementet når det gjelder kriminalomsorgen, var en stortingsmelding, og der var det fritt for omtale av tiltak for kvinner. De bruker mer enn 270 mill. kr i året på menn i Nederland, mens de kutter – effektiviseringskutt – i alle fengslene i Norge, også for dem som ivaretar kvinnene. Arbeiderpartiet har i motsetning til regjeringen hvert år levert budsjettforslag som er øremerket for kvinner. Likestillingsombudet har sagt at de skal gå inn og se på kvinners forhold i fengsel i 2016, det er en prioritert oppgave. Det er noe Arbeiderpartiet støtter helhjertet opp om, og vi ser fram til de resultatene som kommer.

Justisministeren har også ansvar for likestillingspolitikken i eget departement, og helt fram til vi fikk en kvinnelig minister, var det så godt som fritt for kvinnelige politikere i Justisdepartementet. Vi ser at likestillingen i det departementet når det gjelder de administrative stillingene, har gått tilbake. Det har blitt dårligere på mange områder, og justisministeren har fått kraftig kritikk fra fagorganisasjoner for sin likestillingspolitikk. Så den kritikken fra justispolitikeren Werp finner jeg litt underlig.

Noe av det som er grunnlaget for at vi kan stå her i dag og diskutere hvor langt vi er kommet i likestillingspolitikken, er en bestemmelse som denne regjeringen også foreslår å fjerne, og det er bestemmelsen om redegjørelses- og rapporteringsplikten. Regjeringen foreslår å fjerne den, i det høringsnotatet som er sendt ut om endringer i likestillingsloven. Hvis ikke vi hadde hatt den oversikten som vi har, og som gjør at vi kan stå her og snakke om manglende likestilling i departementene, manglende likestilling i barnehagene, manglende likestilling innenfor høyskolesektoren og utdanningssektoren, så hadde vi vært mye dårligere rustet til å møte de utfordringene som vi har.

Når høyrerepresentanter snakker om byråkrater, skal vi lytte godt. Arbeiderpartiet er glad i gode byråkrater, vi vil gjerne ha gode byråkrater. Det var noe Fremskrittspartiet gikk til valg på å fjerne, men vi ser altså at de nå har lagt fra seg det løftet, og at de ønsker, og at det blir, flere byråkrater i departementene med Fremskrittspartiet i regjering.

Henrik Asheim (H) [14:15:35]: Likestilling er viktig, og jeg opplever at den debatten vi har hatt i dag, som nå begynner å dra ut i den femte timen, viser at Stortinget er omforent om at det finnes mekanismer i samfunnet som forfordeler både kvinner og menn på forskjellige arenaer. Derfor er også likestillingspolitikk viktig.

Jeg vil allikevel slå et slag for den aller viktigste plattformen for å gi like muligheter for alle, uavhengig av bakgrunn eller kjønn, og det er skolen. I skolen i dag vet vi – selv om vi i likestillingsdebatten er vant til å snakke om kvinners underrepresentasjon på mange områder – at det er guttene som stadig mer sakker akterut. I ungdomsskolen har guttene svakere karakterer enn jenter i alle fag unntatt gym. Gutter dropper langt oftere ut av videregående skole før den er fullført, og unge menn er overrepresentert på trygdestatistikk og i utenforskap.

Så kan man si at tilnærmingen fra venstresiden i veldig mange år – som en forklaring på dette – har vært at det har vært for mange kvinner i skolen og for få menn. Jeg er først og fremst opptatt av å rekruttere flere lærere til norsk skole, ikke så mye av andelen av hvert kjønn. Man har sett på om det er årsaken, og svaret er at det er det ikke. Det er noen skoler i Norge som skiller seg ut, fordi de ikke har denne kjønnsforskjellen. Det er altså slik at gutter og jenter presterer like godt. Det som kjennetegner de skolene, er først og fremst at de har en politikk for å løfte alle elevene, ikke egne gutteprosjekter, ikke egne kvoteordninger, men en politikk som sier at alle svake elever uansett kjønn skal løftes. Det er skoler som har en kultur for god klasseledelse og disiplin, hvor det er ro i timen, og hvor guttene også presterer bedre.

Det er veldig lett å være enige om problemet, men når vi kommer til løsningene, viser det seg at den beste løsningen veldig ofte er å ha en politikk for å løfte de svake, uansett kjønn, for det vil også fjerne den misforståelsen som er, at dermed finnes det ikke jenter som sliter på skolen, eller dermed finnes det ikke gutter som er veldig flinke på skolen. Selv om statistikken kan vise at ett kjønn er overrepresentert, er det hver enkelt elev det må fokuseres på.

En annen ting vi vet, er at gutter og unge menn er overrepresentert på selvmordsstatistikken. Noe av årsaken til det er at gutter dessverre ikke er like flinke som jenter til å snakke om de problemene de har. Et eksempel på noen som har forsøkt å løse dette med suksess, er Asker kommune, som innførte et gutteprosjekt hvor det hver onsdag bare var gutter som fikk komme på helsestasjonen. Først kom det bare noen, og de snakket mest om fysiske plager. Etter hvert begynte de å snakke om følelsene sine. Etter hvert begynte guttene å komme også på andre dager. Det gjorde de ikke fordi noen vedtok at nå skulle det være en kvote på antall gutter på helsestasjonen. Det gjorde man ved å senke terskelen og ved å ha en politikk for å løfte alle.

Martin Henriksen (A) [14:18:51]: For de representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet som utviser en betydelig del misnøye fra talerstolen i dag, kan jeg kanskje gjøre dagen deres bedre ved at jeg kan få dem til å tenke på den pakken med tiltak som blir vedtatt i dag som egentlig et folkehelsetiltak. Vi har fått veldig mye forskning de siste årene som viser at land med høy likestilling har økt trivsel, færre depresjoner, mindre vold i familien, økt fruktbarhet, og at likestilte par er mer fornøyde – kort sagt at likestilling gjør oss lykkeligere. Så selv om representantene Bru, Nordby Lunde, Eidem Løvaas og Tønder er litt misfornøyde i dag, er egentlig det som flertallet gjør i dag, en langsiktig investering i deres framtidige humør og velvære.

Jeg har veldig stor respekt for bl.a. representantene Bru og Nordby Lunde. Det er nesten umulig ikke å ha i hvert fall respekt for de representantene som klarer å se tiltak og resultater der ingen andre ser dem. Man må også ha respekt for den ensomme kampen de nå bedriver. Spekter, Unio, LO, Likestillingsombudet, forskere og en lang rekke andre er rett og slett uenige med regjeringspartiene og har vært veldig kritiske til en likestillingsmelding som ikke har konkrete tiltak. Hvorfor ikke det? Det er fordi disse partiene, Høyre og Fremskrittspartiet, ikke vil se skikkelig på strukturene, regelverkene og lovene som påvirker valgene vi tar, og som påvirker familien og arbeidslivet. Derfor får vi i dag en slags halmstråenes debatt, der man snakker om fengselsplasser, byråkrater og tar opp skole, f.eks. i forbindelse med satsing på å få ned frafall, som stort sett alle partiene i denne salen er enige om, men ikke vil ha egne tiltak for å fremme likestillinga.

Representanten Bru sa tidligere i dag at hun mente at regjeringa gikk lenger enn de forslagene flertallet har fremmet i dag. Det hadde vært interessant for alle her å få vite hvilke tiltak representanten Bru eller Høyre og Fremskrittspartiet mener det gjelder. Hvilke tiltak fra regjeringa går lenger enn opposisjonens når det gjelder likestilling?

Hva trenger den moderne familien, og hva kan Høyre og Fremskrittspartiet egentlig tilby menn og kvinner i dag? Å kutte fedrekvoten gir ikke meg som mann mer frihet, heller mindre. Å fjerne kvotering gir meg ingenting, med unntak av et mindre mangfoldig arbeidsliv. Å fjerne tiltakene mot deltid gjør ingenting for kvinner, heller ikke for menn, som fremdeles blir presset inn i tradisjonelle kjønnsrollemønster, med mor som omsorgsperson og far som forsørger.

Det er derfor vi trenger aktive tiltak, for likestillingspolitikk er rett og slett å bruke politiske virkemidler for å gi menn og kvinner like muligheter – ikke at hver enkelt mann og kvinne skal kjempe sin personlige likestillingskamp, ved hvert sitt kjøkkenbord eller mot hver sin arbeidsgiver, som er det regjeringa fremdeles legger opp til.

Anette Trettebergstuen (A) [14:22:02]: Mange av Høyres unge lovende har i dag brukt tid på å snakke om likestillingsbyråkrater som noe negativt, noe de vil til livs. «Likestillingsbyråkrat» er et skjellsord, noe man rakker ned på. Hvem er disse likestillingsbyråkratene som Høyre-folk vil til livs? Er det de som sitter i losjen som er sammen med statsråden her i dag? Er det de som jobber hos Likestillingsombudet, og som hver dag jobber seg nesten i hjel for å hjelpe f.eks. unge jenter som er i ferd med å miste jobben fordi de er gravide? Er det dem de vil til livs? Er det de seks personene på Hamar som har laget forskningen på kjønn i barnehagen som regjeringen viser til i stortingsmeldingen? Eller er det gutta hos Reform, som hver dag setter dagsordenen for hvilke likestillingsutfordringer menn møter? Jeg bare spør, for det er disse folkene, som sørger for at politikernes mål, visjoner og vedtak blir realiteter i folks liv, de bruker tiden sin på å harselere med. Vi skal takke disse folkene, vi, for at de hver eneste dag jobber for at folk flest skal oppleve mer frihet i sine liv.

Debatten i dag viser nok en gang en regjering og representanter fra regjeringspartiene som ikke lytter og ikke forstår. Det er blitt sagt her tidligere at det ikke er noen vits i at opposisjonen nå fremmer forslag om et eget trepartssamarbeid for likestilling, for det har man allerede. Nei, vi har ikke det! Jeg anbefaler representantene å lese likestillingsutredningen som lå til grunn for vår stortingsmelding, der man foreslo et eget trepartssamarbeid – litt etter modell av IA-avtalen – fordi det funker når partene går sammen, setter seg mål og jobber konkret for å oppnå dem. Det er ikke det samme som at man har enkelte møter i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, der man snakker om likestilling.

Vi har store likestillingsutfordringer i Norge, og mange av dem finner vi i arbeidslivet. De henger sammen med en svært ulik fordeling av arbeid og omsorg i familien. Likelønn er en slik utfordring. Vi må ta tak i disse utfordringene på en annen måte enn bare å peke på dem og snakke om dem, men det viser regjeringen ingen evne eller vilje til å gjøre.

Jeg synes debatten i dag begynner å bli ganske absurd. For det første så mener regjeringspartiene og medlemmene derfra at meldingen er god. Noen mener at Arbeiderpartiet og opposisjonen går for langt i sine forslag, men samtidig er de enig i alle. Hvilke forslag er det vi fremmer som de er enige i, og som vi egentlig ikke trenger å fremme? Det må de fortelle oss. Jeg synes heller regjeringspartiene og medlemmene derfra kunne vært ærlige og sagt: Ja, vi er fornøyd med meldingen vår, vi står på den, vi ønsker ikke å bruke politisk kraft eller penger for å bringe likestillingen framover.

Statsråd Solveig Horne [14:25:10]: Det har vært en god debatt med ganske mye retorikk og påstander som jeg kunne brukt resten av dagen til å oppklare. Men det skal jeg ikke bruke tid på.

Jeg er glad for at representanten Trettebergstuen nå anerkjenner gutta fra Reform, som den forrige regjeringen faktisk kuttet i støtten til, og som vi har klart å få på plass.

Det har vært noen spørsmål om denne kritikken går inn på meg. Det er mange ting som går inn på meg, men jeg er glad for at akkurat den kritikken som kommer her nå, ikke går inn på meg. Det er på grunn av at vi for første gang har fått fremmet og debattert en melding i Stortinget som løfter opp de største likestillingsutfordringene vi har i Norge, et av verdens mest likestilte land – de utfordringene vi har når det gjelder vold, helsesektoren, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, utdanning og næringsliv.

Ja, det ligger konkrete tiltak her. Så kan vi diskutere om de er tydelige nok, om det er flere tiltak som skulle vært satt i verk, og om det skulle vært mer penger i budsjettet. Regjeringen har lagt fram konkrete forslag, som også er fulgt opp i budsjettet, og som vi skal følge med på videre.

Det er litt forvirrende å høre på Trettebergstuen. Når jeg møter henne i debatt og hun snakker om likestilling og at det er likestilling i revers denne regjeringen fører, ja, da snakker hun om fedrekvote, kontantstøtte, økte barnehagepriser eller kø i barnehagene. Da er jeg glad for at de forslagene som fører likestillingen i revers, som Trettebergstuen tar opp, dem får hun ikke støtte til i denne saken. I dag har hun valgt en annen løsning – nå går det på at vi trenger mer struktur og mer byråkrati.

Trettebergstuen har vært inne på trepartssamarbeidet. Da er jeg veldig glad for å si at det faktisk i 2014 – under denne likestillingsministeren fra Fremskrittspartiet – ble etablert et samarbeid om likestilling i arbeidslivet mellom myndighetene og hovedorganisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Det samarbeidet er forankret i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, og det er opprettet en egen arbeidsgruppe under det rådet.

Et av forslagene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er at de ønsker at regjeringen skal holde en årlig redegjørelse. Ja, det skal jeg med glede gjøre, men jeg registrerer at det ikke har vært noen tradisjon for dette. Den siste Arbeiderparti-statsråden som holdt en slik redegjørelse, var Sylvia Brustad i 1997.

Det er flere forslag som ligger inne her, som jeg mener ikke er nødvendige i det hele tatt, for det er konkrete tiltak som ligger i stortingsmeldingen.

Trettebergstuen tar også opp deltidsprosjektet til den forrige regjeringen, et treårsprosjekt som ble avsluttet i 2013, og anklager denne regjeringen for å avvikle dette. Det var den forrige regjeringen som avsluttet sitt eget prosjekt.

Arild Grande (A) [14:28:19]: Jeg blir ikke overrasket i det hele tatt når statsråden sier at denne debatten ikke går inn på henne. Det er ingenting som går inn på denne statsråden – det er ingen budskap som går inn, verken før, under eller i etterkant av utarbeidelsen av meldingen. Der står vi i dag, og Stortinget må faktisk overkjøre statsråden for at vi skal få brakt likestillingen i Norge noen skritt framover.

Jeg registrerer at regjeringspartiene selv er noe usikre på hva de egentlig fremmer, og hvor mange tiltak de har. Debatten startet med at Mette Tønder talte varmt om at hun hadde ligget våken i hele natt og talt og kommet til 70. Heidi Nordby Lunde sa nettopp at nå var man nede i 66 tiltak. Hvis vi bare holder debatten gående litt til nå, nærmer vi oss nok det reelle antallet, som jo er null.

Tina Bru trakk fram et oppslag i Aftenposten. Jeg er litt usikker på hva Høyre ønsker å oppnå med å trekke fram det forslaget. Det gir oss en god anledning til å se nærmere på det som står der. For det første ser vi at antallet som tar ut kontantstøtte, går ned til tross for det regjeringen har foreslått, og det viser at regjeringens politikk på det området ikke virker. Så vises det til at antall kvinner i deltidsstillinger går ned. Ja, det skyldes først og fremst mertidsparagrafen og de mange forslagene som den rød-grønne regjeringen lanserte, og som nå brukes aktivt ute i mange kommuner for å gi kvinner større stillinger – og mange også heltidsstillinger.

Så kan vi se på barnehagefeltet. Før valget sprang høyrerepresentanter føttene av seg og fortalte at her skal det bli løpende opptak bare vi kommer til makten – noen av dem er nye i denne sal. Fasiten er dyrere barnehage og lengre køer.

Når det gjelder pappapermen, er 2015 det første år det er sånn at fedre tar ut færre pappadager – et tydelig uttrykk for at regjeringens politikk virker, og at likestillingen går i revers. Det kan ikke være noen overraskelse for statsråden at færre fedre tar ut pappaperm. Det var nettopp det statsråden la inn i sitt budsjettforslag. Hun kalkulerte med at effekten av reduksjon i fedrekvoten skulle føre til nettopp det.

Jeg strever litt med å se den røde tråden i Høyres argumentasjon. På den ene siden sier de at forslagene våre betyr kvoter, byråkrati og en trussel mot fritt valg. Så skal de samtidig forklare at de ikke stemmer for noen av forslagene våre, fordi dette allerede er omtalt eller er igangsatt av regjeringen. Det henger ikke på greip. Jeg tror kritikken fra høyresiden heller handler om at man nå er så irritert over at et samlet fagfelt har slaktet meldingen, og at regjeringen i dag blir overkjørt.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Kirsti Bergstø har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kirsti Bergstø (SV) [14:31:33]: Statsråden sa i sted at vi har løftet opp og diskutert de største likestillingsutfordringene i dag. Det er jeg enig med statsråden i.

Derfor er jeg rystet over at man fra høyresiden kan karakterisere det slik at mennesker som skal jobbe med likestilling konkret og direkte, avfeies som nærmest unødig byråkrati.

Det får meg til å tenke på spørsmålet: Hvilken funksjon i et samfunn kan løses uten folk, uten hender, uten hoder, uten en struktur og en plan? Jeg lurer på om statsråden mener at en bil har en god funksjon uten en vei. Man kan sitte i den, man kan sove i den, og man kan tute høyt i fløyta, men man kommer ikke så langt hvis veien ikke er bygd. Slik er det med likestillingspolitikken også. Det handler om å lage en struktur, en vei, ut i livet, ut i landet, slik at politikken kan nå mennesker – ikke om bare å sitte inne og tute i fløyta.

Karin Andersen (SV) [14:32:48]: Jeg vil oppfordre Stortinget til å stemme for forslag nr. 60, fra Venstre. Det handler om at regjeringen skal innføre en tredje kjønnskategori. Det er det på tide at vi gjør. Jeg tror dessverre kanskje ikke stortingsflertallet er modent, men det vil bli slik som det har vært når vi har kjempet for likestilling, for kvinner, likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelser, likestilling for mennesker som er homofile, rett til å gifte seg – alt dette har man måttet presse fram politisk. Så jeg vil takke Venstre for forslaget. Det er helt nødvendig og riktig å gjøre dette, og det er ikke det minste farlig heller, slik som noen har trodd når vi har snakket om likestilling før, eller når vi har snakket om at homofile skal ha rett til å gifte seg og være likestilt i samfunnet. Det er helt ufarlig. Samfunnet blir faktisk bedre av det. Flere får det bra, så dette må vi gjøre.

Så hører jeg flere snakke om at det er ikke tiltak vi trenger, det er holdninger som må endres. Det er riktig. Holdninger må også endres. Det er veldig viktig. Hvor er det holdninger skapes? Jo, holdninger skapes f.eks. hjemme. Hvem er det som tar seg av barn? Hvem gjør tingene hjemme? Hvem er det viktigst at går på jobben og jobber overtid og ikke kan ta ut pappaperm? Jeg vet at pappaperm har den viktige bivirkningen at fedre og barn finner ut av hvordan de skal ordne hverdagen sin sammen. Fedre blir likestilte omsorgspersoner, og det gjør noe med likestillingen framover for den framvoksende generasjonen.

Noe annet som vi blir veldig påvirket av, er reklame- og underholdningsbransjen. Der må jeg si at det virkelig har gått bakover, for der har det blitt veldig gammeldagse kjønnsroller og kjønnsstereotyper, i veldig mye av reklame- og underholdningsbransjen.

Så er det helt riktig at man kan ønske å bli hjernekirurg eller oljeingeniør om man danser rundt i prinsessekjole. Det vet jeg også at man kan. Men det er veldig mange kjønnsspesifikke leker, veldig mye kjønnsspesifikk reklame som peker inn mot gamle kjønnsrollemønstre, og som overhodet ikke hadde gått an å selge da jeg hadde små unger på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Da var vi bevisste på at dette gjorde noe med holdningene, og nå er vi tilbake igjen i veldig gammeldagse kjønnsrollemønstre som jeg er helt sikker på at påvirker oss ganske mye og ganske mye mer enn det vi tenker over, for det glir inn umerkelig.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:36:05]: Jeg tar ordet fordi representanten Heidi Nordby Lunde anklaget Kristelig Folkeparti for å stille seg bak det partiet som svartmalte denne meldingen aller mest, heller enn å stille seg bak de partiene som lojalt stiller opp for Kristelig Folkeparti. Det er selvfølgelig ikke det denne saken handler om. Kristelig Folkeparti har ikke brukt denne saken til å skifte side. La meg være tydelig på en ting: Denne meldingen er ikke ført i pennen av Kristelig Folkeparti. Denne meldingen er ikke arbeidet med på en sånn måte at vi er blitt invitert til å komme med innspill. Dette er regjeringspartienes melding, og vi har selvfølgelig sett på det som en invitasjon til å komme med innspill basert på Kristelig Folkepartis likestillingspolitikk. Dette handler ikke om å stille seg på den ene eller den andre siden, men vi har selvfølgelig benyttet anledningen, som det stolte likestillingspartiet vi er, til å fremme forslag, stille oss bak forslag som vi er helt enig i. Ingen må bli overrasket over at Kristelig Folkeparti er offensiv hva gjelder likestillingspolitikk.

Marie Simonsen har fått det med seg. I gårsdagens kronikk i Dagbladet hadde hun et historisk tilbakeblikk på Kristelig Folkepartis likestillingspolitikk. Derfor må det ikke overraske representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet at Kristelig Folkeparti også er offensiv i denne saken – det skulle bare mangle. Hadde vi ikke vært det, hadde ikke Kristelig Folkeparti gjort jobben sin.

Jeg hadde behov for å understreke det, for det har blitt litt mye fokus på det å velge side. For Kristelig Folkeparti handler det ikke om det. Vi står meget trygt på egne ben hva gjelder likestillingspolitikk, og for oss handler det om å fremme en kristendemokratisk sentrumspolitikk hvor vi tar utgangspunkt i at likestilling handler om menneskeverdbegrepet. Der tar vi vårt utgangspunkt.

Anette Trettebergstuen (A) [14:38:48]: Som flere talere har vært inne på, har representantene fra regjeringspartiene i dag gjort et komisk forsøk på å ri to hester i denne debatten. Det fungerer ikke. Man kan ikke være motstandere av de forslagene opposisjonen legger på bordet og kalle dem byråkratiske og radikale, for så å påstå at de egentlig slår inn åpne dører. Jeg synes det hadde vært fint om regjeringspartiene kunne vært ærlige og innrømme at de ikke ønsker en mer kraftfull likestillingspolitikk. Det er en ærlig sak. Det er en stor ideologisk forskjell mellom regjeringspartiene og opposisjonen. Det har folk flest sett at de har bevist hver eneste dag i to år. Istedenfor smykker man seg med statistikker fra Aftenposten. Ja takk, den Aftenposten-saken viser tydelig én ting, og det er at det vi har bygd opp gjennom mange tiår, ikke lar seg rive ned over natten – heldigvis ikke. Mange av de likestillingsgrepene vi tok gjennom de åtte rød-grønne årene vi styrte, har fortsatt effekt. Derfor ser vi ikke umiddelbart utslag på alle statistikker av at vi har fått en bakstreversk blå-blå regjering.

Det vi ser, og det som er alvorlig, er at på veldig mange områder har den gode utviklingen snudd, og det er all grunn til å frykte tilbakegang på ytterligere områder så lenge den blå-blå regjeringen får fortsette. Og vi vet at vi har mer i vente. Horne har selv varslet ytterligere angrep på pappakvoten, og vi vet at det kommer svekkelser og avviklinger med hensyn til likestillingsloven.

Dagen i dag er en god dag for alle som er opptatt av likestilling, men det er en trist dag for regjeringspartiene, som nok en gang er avslørt som tafatte og står igjen med en blind, ideologisk tro på at alt går av seg selv.

Jeg har fått hjelp av noen dyktige byråkrater her på Stortinget til å omformulere noen av våre forslag som var litt klønete formulert. Jeg skal ta opp de forslagene i innstillingen som Arbeiderpartiet fremmer, med unntak av forslagene nr. 12 og 13, og det er av den grunn at Senterpartiet har de samme forslagene, men de lyder bedre. Men det er ordendringer i noen av forslagene, og jeg er blitt bedt om å lese opp hva de endringene går ut på.

Forslag nr. 7 skal lyde som følger:

«Stortinget ber regjeringen forplikte skoler til å arbeide mot seksuell trakassering og fremme forslag om å ta dette inn som et krav i opplæringsloven.»

Forslag nr. 17:

«Stortinget ber regjeringen styrke det kommunale krisesentertilbudet og fremme forslag om en ny forskriftshjemmel i krisesenterloven slik at innhold og kvalitet i kommunenes krisesentertilbud kan reguleres bedre.»

Forslag nr. 26:

«Stortinget ber regjeringen øke støtten til de frivillige organisasjonene på likestillingsfeltet i forslag til statsbudsjett for 2017.»

Forslag nr. 29:

«Stortinget ber regjeringen styrke bevilgningen til Likestillings- og diskrimineringsombudet og -nemnda i forslag til budsjett for 2017.»

Forslag nr. 38:

«Stortinget ber regjeringen øke bevilgningene til organisasjonene som arbeider mot mobbing og diskriminering, i forslag til statsbudsjett for 2017.»

Forslag nr. 30:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gjenopprette den årlige heltidspotten til lokale forsøk og tiltak for heltidskultur, som regjeringen Stoltenberg II innførte over Arbeidsdepartementets budsjett.»

Presidenten: Da har representanten Anette Trettebergstuen tatt opp de forslagene hun refererte til, med de forandringene hun også refererte til.

Bård Hoksrud (FrP) [14:42:42]: Det er i hvert fall ikke tvil om at det ikke er noe i veien med engasjementet i denne debatten. Og det er definitivt en kjempeviktig debatt.

Men jeg begynner å lure på om en del representanter ikke hører etter hva som blir sagt fra denne talerstolen. Når man kan gå opp her og si at det ikke er noen som har snakket om forslag til hva man skal gjøre, og hvilke tiltak man skal sette i verk, så har i hvert fall jeg hørt mange som har vært oppe på denne talerstolen og snakket om flere av de tiltakene. Og siden jeg ikke fikk tid i mitt forrige innlegg, skal jeg ta et par eksempler til. Jeg synes at det å sørge for bedre forebyggende diagnostikk, behandling og mestring av sykdommer som fører til langvarige sykemeldinger og uførhet blant kvinner, er viktig, og der har regjeringen satt i gang tiltak. Å etablere et gratis opphentingsprogram for vaksine mot humant papillomavirus for alle jenter opptil 26 år er et viktig tiltak. Å sørge for tiltak mot eldre kvinners helseutfordringer er et viktig tiltak. Å sørge for at kjønnsperspektivet blir bedre integrert i beslutningsprosessene og den praktiske helsetjenesteutøvelsen, er viktig.

Jeg har også hørt mange – også rød-grønne politikere, spesielt fra Arbeiderpartiet – som har vært på denne talerstolen og snakket varmt om at vi må gjøre noe med uønsket deltid. Da har jeg lyst til å sende utfordringen tilbake: Det er over 200 ordførere fra Arbeiderpartiet nå, og det er fullt mulig å gjøre noe med uønsket deltid i kommunene hvis man vil. Det er faktisk bare å sørge for å iverksette tiltak, noe mange kommuner som er styrt av Høyre og Fremskrittspartiet, har gjort – nemlig å gå inn i denne problematikken og gjøre noe med den – gjennomføre tiltak for dem som ikke ønsker å jobbe deltid, men som ønsker å jobbe fulltid. Det er mulig hvis det er politisk vilje.

Så får man jo se hvordan det blir ute i kommunesektoren, med den politiske viljen og det engasjementet som er her. Min opplevelse er ikke at man har tenkt å ha flere heltidsstillinger. Min opplevelse er at man ønsker å kutte i pleie og omsorg, til tross for at det aldri er bevilget mer penger til pleie- og omsorgssektoren enn det er gjort de siste årene, nettopp for å gjøre noe med utfordringene innenfor denne sektoren. Jeg mener at det er interessant, og det er mange retoriske innlegg her. Men det er også noen som gjennomfører viktige tiltak. Innenfor både pleie- og omsorgssektoren og helsesektoren gjør faktisk regjeringen mange ting nettopp med tanke på å sørge for å bedre likestillingen.

Kjersti Toppe (Sp) [14:45:37]: Representanten Bård Hoksrud snakka vel om helse i eit likestillingsperspektiv, og det er flott. Eg har eit par kommentarar til det han tar opp.

Eg meiner tvert om at denne likestillingsmeldinga ikkje er god nok når det gjeld tiltak for å retta opp i skeivheiter som gjeld helse og kjønn. Senterpartiet har fremja fleire forslag om akkurat dette, bl.a. at vi treng ein ny NOU om kvinnehelse. Det er over 20 år sidan vi hadde den førre. Veldig mykje har utvikla seg på dei åra. Vi har eit forslag om å styrkja fødetilbodet og barselomsorga i kommunane – for meg òg ei veldig viktig likestillingssak.

Så snakka representanten Hoksrud om vaksine mot humant papillomavirus for jenter. Det er veldig bra, men dette er jo innført. Det som er det nye der, er at det òg må innførast eit gratis tilbod for gutar, for det er sterke faglege anbefalingar om at ein òg vil kunna førebyggja kreft hos gutar. Difor har vi eit forslag om det.

Så har vi trekt fram nokre store kvinnesjukdommar som er underprioriterte i helsevesenet i dag, nemleg inkontinens, lekkasjeproblematikk og beinskjørheit, osteoporose og brot, der handlingsplanen i dag er gått ut. I tillegg har vi eit forslag om å styrkja tilbodet til dei med alvorlege spiseforstyrringar, som gjeld begge kjønn, men veldig mange unge jenter har det – ein av dei mest alvorlege sjukdommane som er. Det er i alle fall eit bidrag til å løfta helseperspektivet i denne likestillingsmeldinga.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.