Marit Nybakk (A) [10:58:14]: Den arabiske våren startet i Tunisia. Der kan man kanskje si at våren har blitt til en arabisk sommer – i motsetning til de andre landene som hadde opprør og omveltninger: Der kan man dessverre snakke om en arabisk vinter.

Det er imponerende det Tunisia har fått til. Det er en demokratisk prosess med aktiv deltakelse fra sivilsamfunnet. Ja, fire private organisasjoner var faktisk drivkraften i arbeidet for å få til en ny og relativt sett svært radikal grunnlov – og la grunnlaget for stabile, demokratiske institusjoner.

I oktober fikk vi melding om at de fire organisasjonene, den såkalte kvartetten, hadde fått Nobels fredspris: tunisisk LO, arbeidsgiverforeningen, advokatforeningen og den tunisiske menneskerettighetsorganisasjonen. De fire bidro til grunnloven, men sørget selvfølgelig for at de politiske institusjonene fungerte. Kvartetten selv var ikke ute etter politisk makt. De bidro til at Tunisias andre republikk fikk sin første folkevalgte regjering 6. februar 2015.

Den nasjonale dialogen ble opprettet etter den situasjonen som oppsto etter det første frie valget i 2011. Tre partier, den såkalte troikaen, dannet en samlingsregjering. Den nye grunnlovgivende forsamlingen hadde ett år på seg til å lage en grunnlov og å gjennomføre nyvalg. Både regjeringens manglende erfaring med å styre og den foruroligende oppblomstringen av radikale islamistiske grupper førte til stor uro og nye uroligheter i landet. De politiske drapene på venstrepolitikerne Chokri Belaid og Mohamed Brahmi i 2013 fikk som konsekvens at nasjonalforsamlingen ble oppløst. Kvartetten startet da dette omfattende arbeidet med en samtalerunde, og presenterte etter hvert et veikart med krav om at regjeringen måtte gå så snart en grunnlov var vedtatt, og en regjering måtte ta over til nyvalg var gjennomført.

Den nye folkevalgte regjeringen ble dannet etter at Beju Caid Essebsi ble landets første frie president. Han var i sin tid Bourguiba-mann. Det samme gjelder faktisk både statsministeren og parlamentspresidenten. Dette er folk som har styrt før, og som har politisk og administrativ erfaring.

Alt så rosenrødt ut. Utenlandske politikere og media var imponert over den demokratiske prosessen som hadde bidratt til en ny og radikal grunnlov, nytt parlament, ny president og en ny regjering – den arabiske sommeren altså. Men farene lurte. Utfordringene var – og er – veldig store. Terrorangrepene mot Bardo-museet i hovedstaden 18. mars og mot et turisthotell utenfor byen Sousse 26. juni preget sterkt de første månedene i den nye regjeringen.

Jeg var, på vegne av presidentskapet, i Tunisia og besøkte parlamentet i begynnelsen av november i fjor. I tillegg til møtet med bl.a. parlamentspresidenten, kvinnelige parlamentarikere, statsministeren og kvartetten, besøkte jeg Bardo-museet. Jeg så på kulehullene sentralt inne i museet og ble minnet om at det tunisiske demokratiet er veldig skjørt. I øst er det over en million libyske flyktninger. De er riktignok relativt godt integrert i lokalsamfunnet. ISIL og andre islamister synes ingenting om den radikale grunnloven, som gir kvinner likestilling og Tunisia demokratisk styre. Nå skal det nok sies at allerede under Bourguiba på 1960-, 1970- og delvis 1980-tallet, hadde kvinnene i Tunisia en helt annen stilling enn i landene rundt, så dette er det for så vidt tradisjon for.

I de to terrorangrepene ble henholdsvis 21 og 38 mennesker drept. Alle unntatt én var vestlige turister. Sikkerhetsstyrkenes mandat ble mer robuste. Slik er det – og blir det.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse omtrent som følger: Uten menneskerettigheter som basis vil det ikke være noe stabilitet i et land eller område. Det er for så vidt riktig, men man kan i og for seg snu det på hodet, for de fleste land trenger også vekst, økonomisk utvikling og arbeidsplasser. Tunisia trenger arbeidsplasser og verdiskaping. Alle jeg snakket med, understreket dette. Visst var både private organisasjoner og parlamentspresidenten interessert i den nye nasjonale institusjonen for menneskerettigheter, som Stortinget har opprettet. Og undertegnede hadde et felles seminar med det norske barneombudet og UNICEF om likestilling og barns rettigheter og et mulig ombud. Men to saker dominerte samtalene. I tillegg til arbeid og verdiskaping var det sikkerhetssituasjonen. Dette henger sammen.

Tunisia trenger bistand, men de trenger først og fremst utenlandske investeringer. De har behov for at landet stabiliseres i regionen. Landet har 40 pst. ungdomsarbeidsledighet, og dette er i veldig stor grad nyutdannede akademikere. Vi har nylig sett demonstrasjoner i hovedstadens gater – organisert av utålmodige unge mennesker uten arbeid.

Tunisia er fortsatt i en kritisk fase. De er nå det landet som fungerer demokratisk etter den arabiske våren, men både i Tunisia og utenfor landets grenser jobber mange for at de ikke skal lykkes. Vi har et ansvar, EU har et ansvar – Europa har i det hele tatt et ansvar. Tunisia trenger arbeidsplasser til sine utålmodige ungdommer, og de trenger desperat at turistene kommer tilbake etter terrorangrepene i fjor. Jeg vil også spørre utenriksministeren i den forbindelse hvilken politikk Utenriksdepartementet for øyeblikket har når det gjelder å gi råd om turisme til Tunisia.

Det var nesten rørende å bli tatt med ut til noen av de viktigste celebre steder for å vise meg at Tunisia har så veldig mye å vise fram: en stor kulturarv å øse av. Her ligger Kartago, her er historie fra Romerriket. Se på kartet – landet ligger ikke mange kilometre, for ikke å si metre, fra Italia og Romerrikets maktsentrum. Jeg vet at EU har et økende samarbeid med Tunisia. Vi bør her kunne være pådrivere.

Tunisia er på vei mot et inkluderende og demokratisk samfunn. Det er fantastisk å se hvordan det tunisiske sivilsamfunnet, de politiske partiene, arbeidsgiverne og arbeiderbevegelsen har kommet sammen for å skape et nytt demokrati.

Tunisias framgang er en lysende flekk i et dystert bilde i Nord-Afrika og Midtøsten etter de politiske omveltningene i 2011. Nabolandet Libya er for øyeblikket uten en sentral statsdannelse og er blitt et paradis for menneskesmuglere. Vi hørte i utenriksministerens redegjørelse beskrivelsene av det ustabile området, borgerkrigen i Syria og oppløsningen av mange av statene fra det gamle ottomanske riket.

Hvilket initiativ har utenriksministeren tatt og vil utenriksministeren ta, eventuelt i samarbeid med EU, for å bidra til stabilisering og å styrke Tunisia i regionen? I tillegg: Siden vi i Stortinget for øyeblikket har til behandling en veldig sentral og interessant melding om næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet: Kan vi f.eks. bruke strategiske partnerskap for å stimulere norsk industri til i økende grad å etablere seg i Tunisia? Jeg vet om bedrifter som er i ferd med å etablere seg i Tunisia. Det er ikke minst bedrifter som jobber med ny energi for å få til klimavennlig energi. Det er også etater, som Barneombudet og andre offentlige instanser, som forsøker å bidra til økt demokrati og ikke minst at det skapes utvikling, vekst og arbeidsplasser.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Børge Brende [11:08:28]: Først: Takk til representanten Nybakk for å sette Tunisia på dagsordenen og for hennes engasjement over flere år når det gjelder Tunisia. Som representanten var inne på: Selv om Tunisia nå står midt oppe i en veldig krevende situasjon, har landet på mange måter lyktes der andre har mislyktes, i hvert fall hvis man sammenligner med en del andre land i regionen. Men landet befinner seg fortsatt i en skjør fase, og det i et særdeles krevende og urolig nabolag.

Tunisia har mye å være stolt over: en ny og moderne grunnlov, en vellykket gjennomføring av demokratiske valg og ikke minst en velfortjent fredspris, der kvartetten viste en hel verden at veien til fred går gjennom dialog.

Tunisia er et forbilde når det gjelder å inkludere alle befolkningsgrupper i en demokratisk reformprosess – også dem man er uenig med. Tunisierne har vist mot ved å velge dialog og kompromiss fremfor polarisering og fortsatt konflikt. Samarbeidet mellom sekulære og moderate islamister er en modell som bør inspirere andre. Så langt har Tunisia vært det landet som har lyktes best i å videreføre demokratiseringsprosessen etter den arabiske våren. Men mye står på spill, som representanten Nybakk var inne på, og utålmodigheten er stor.

Veien fremover byr på betydelige utfordringer, både politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig. Oppgavene står i kø for den tunisiske regjeringen. Man må finne den rette balansen mellom sikkerhetstiltak og virkemidler som stimulerer til jobbskaping og økonomisk aktivitet. Den viktige turistnæringen lider etter brutale og omfattende terrorangrep. Man må få til fremgang i arbeidet med rettsoppgjør og forsoning og med å sikre en videre demokratisk og rettferdig utvikling. Det er avgjørende at Tunisias ungdom ikke mister troen på fremtiden. Hvis Tunisia mislykkes, vil det ha konsekvenser også for nabolandene og for Europa.

Norge støtter Tunisia i denne overgangsprosessen, og vi vil styrke vårt engasjement, bl.a. i samarbeid med FN og EU. Svekkelsen av statlig kontroll og fremveksten av ekstreme bevegelser utgjør en alvorlig trussel for stabiliteten i Midtøsten og Nord-Afrika. Norge og EU har felles interesse av bærekraftig stabilitet i Europas sørlige naboskap, basert på et godt partnerskap mellom landene nord og sør for Middelhavet.

Vi følger EUs naboskapspolitikk med stor interesse. Norge vil gjøre mer sammen med EU. Vi bidrar til EUs fond for Nord-Afrika, hvor formålet er å bidra til stabilitet gjennom konkrete prosjekter. Migrasjons- og sikkerhetsutfordringene i middelhavsregionen må ses i nær sammenheng med behovet for en langsiktig samarbeids- og utviklingsagenda i Nord-Afrika og Sahel. Regjeringen har nylig lansert en forsterket innsats når det gjelder støtte til sårbare stater. Det er naturlig at Tunisia inngår i dette arbeidet.

I kjølvannet av den arabiske våren gikk Norge tidlig inn med støtte til demokratisk omstilling i Tunisia. I 2015 doblet vi vår støtte til landet. Norske bidrag har i stor grad konsentrert seg om demokratiseringstiltak, rettighetsarbeid og støtte til inkluderende økonomisk vekst og jobbskaping, som representanten Nybakk også var inne på.

Vi har støttet Europarådets viktige arbeid med Tunisias nye grunnlov. Den er av mange anerkjent som den mest moderne grunnloven i den arabiske verden. Dette er en type støtte som får gode skussmål fra tunisiske samarbeidspartnere. Vi har derfor besluttet å videreføre vår støtte til Europarådets arbeid. Vi gir også bidrag til Middelhavsunionen, en av svært få organisasjoner som jobber regionalt i Nord-Afrika. Middelhavsunionen har eksempelvis støttet kvinnelige entreprenører i prosjekter på tvers av landegrensene. Denne typen samarbeid er også viktig for den regionale stabiliteten.

Vi har nylig inngått en avtale med FNs utviklingsfond om støtte til Tunisias arbeid med sikkerhetssektorreform og overgangsrettferdighet samt oppfølging av grunnlovsarbeidet. Vi har over flere år bidratt med strategisk støtte til sivilsamfunnet i kultursektoren og mediesektoren.

Norge bør bruke sine ressurser på å støtte samfunnsområder der vi har erfaringer og kompetanse av spesiell verdi og interesse for mottakerne. Et eksempel er vår støtte til ILOs innsats for å fremme sosial dialog og styrke arbeidslivspolitikken i Tunisia, i samarbeid med arbeidslivets parter. NHO og LO har vært involvert i dette samarbeidet. Samarbeidet har spilt en viktig rolle i utformingen av den sosiale kontrakten mellom Tunisias myndigheter og arbeidslivets parter. Det var en viktig milepæl i den overordnede demokratiseringsprosessen og beredte grunnen for videre samarbeid mellom arbeidslivets parter og andre sivilsamfunnsorganisasjoner i den nå velkjente kvartetten.

Norge har nylig gitt støtte til flere norske aktører, som SINTEF, ILPI og Sahara Forest Project, for å støtte Tunisia med kapasitetsbygging og jobbskaping. På denne måten håper vi at norske institusjoner og norsk næringsliv kan være med på å skape nye løsninger i Tunisia og bidra til kunnskapsoverføring og nye, fremtidsrettede jobber, noe også interpellanten etterlyste i sitt innlegg.

Sammen med norsk næringsliv ønsker vi å bidra til lokal verdiskaping i landet. Tunisia trenger mer enn bistand. Tunisia trenger fred i Libya og de andre nabolandene og stabilitet i regionen. USAs siste luftangrep i Libya, som først og fremst rammet tunisiske fremmedkrigere, viser kompleksiteten Tunisia står overfor. En ytterligere forverring av situasjonen i Libya er den største trusselen mot stabilitet i Tunisia. Derfor er det avgjørende med fremgang i den FN-ledede fredsprosessen i Libya. Norge støtter spesialrepresentant Koblers arbeid. Vi er rede til å yte bidrag til stabilisering og institusjonsbygging. Dette vil ikke bare hjelpe Libya, men være et verdifullt bidrag til stabilisering av Tunisia og regionen for øvrig.

Det er viktig å understreke at det er Tunisia selv som må ta sine mange reformer videre, ikke minst det viktige arbeidet innen antikorrupsjon. Det internasjonale samfunnet kan støtte reformene – slik Norge gjør – men det er Tunisia som må gjennomføre dem. Landet har oppnådd mye, men står overfor en krevende balansegang. Et sentralt budskap fra det internasjonale samfunnet er at stabilitet ikke står i motsetning til demokrati – stabilitet og et inkluderende samfunn er to sider av samme sak.

Det er en feilslutning å tro at man kan ha stabile stater uten godt styresett. Sikkerhet og godt styresett virker gjensidig forsterkende på hverandre. Dette er et avgjørende budskap i hele Midtøsten og Nord-Afrika, og det må fortsatt gjentas overfor Tunisia. Dette viktige premisset vil legges til grunn i regjeringens nye satsing på sårbare stater, der også støtte til Tunisia vil inngå.

Marit Nybakk (A) [11:16:36]: Takk til utenriksministeren for hans svar. Det var veldig mye bra i det svaret, og jeg er veldig glad for de tiltakene som Utenriksdepartementet har satt i gang både når det gjelder bidrag til stabilitet, til utvikling, til bistand, og når det gjelder å gi støtte til kvinnelige gründere. Alt dette er tiltak som er veldig bra, og for meg er det viktig at Norge har et økende økonomisk samarbeid med Tunisia.

Nobelkomiteen sa om fjorårets fredspris at fredsprisvinnerne ville spre glimt av håp og utvikling til en region som står i flammer. Ja, det kan hende. Det forutsetter at Tunisia styrkes og stabiliseres i regionen, og det igjen forutsetter en vilje i Europa til å bidra til en slik stabilisering, som igjen bidrar til både arbeidsplasser og velferd.

Jeg fikk høre i november at kunngjøringen – og etter hvert utdelingen – av fredsprisen ville sette fokus på Tunisia både i Europa og globalt. Det var det store håpet, og det var forventningene til resultatene av fredsprisen – at man da kunne få økte investeringer og mer bistand. I januar opplevde landet opptøyer og demonstrasjoner fra utålmodige arbeidsledige ungdommer. Mange ble skadet i sammenstøt med politiet, og det ble dessverre etter hvert innført nattlig portforbud over hele landet. Arbeidsplasser er egentlig det beste våpen mot kaos og terror og for å hindre islamistiske grupper i å få framgang.

Demokratiske prosesser og demokratisk framgang er alltid skjørt og sårbart. Demokratiske institusjoner, en folkevalgt forsamling og uavhengige domstoler er viktige og nødvendige grunnpilarer. Men i det daglige skal folk ha mat, barna skal kunne få lov til å gå på skole, mødrene skal ha rett til seksuell og reproduktiv helse, til trygge fødsler og til den verdigheten det innebærer for et menneske å ha et arbeid å gå til. Dette er viktig for et samfunns utvikling.

Det er lett å glemme Tunisia i en region der fokuset blir på Syria, på stater i oppløsning og på en nesten uhåndterbar flyktningsituasjon. Men hvis vi ikke sørger for økonomisk framgang for Tunisia, kan det lett bli enda verre i regionen.

Utenriksminister Børge Brende [11:20:16]: Som jeg også understreket i mitt svar til interpellanten i mitt forrige innlegg, har vi økt vår satsing i Tunisia også bistandsmessig – den er faktisk doblet – men det skal skje strategisk, ikke minst gjennom entreprenørskap og kvinner, dette med å styrke demokrati, menneskerettigheter og antikorrupsjonsarbeid. Så tror jeg, som også interpellanten var inne på, at det er vesentlig at vi nå benytter den satsingen og partnerskap med privat sektor i Tunisia. Tunisia er et land som har et kjempepotensial når det gjelder å motta investeringer, og det å kunne oppfordre også til flere investeringer som skaper arbeidsplasser, og gi incentiv til dette gjennom gode ordninger i norsk bistand, er noe vi kommer tilbake til i forbindelse med fremleggelsen av den strategien som er knyttet til sårbare stater.

Tunisia er kanskje ikke per definisjon en sårbar stat, men den er iallfall omgitt av veldig sårbare stater, og vi må hindre at det ikke fører til at også Tunisia kommer i den samme kategorien. Tunisia er jo et av de landene hvor flest har reist ut som fremmedkrigere, flere tusen, til Syria og Irak, og flere av disse har kommet tilbake. Det har bidratt til det krevende sikkerhetsbildet som er i Tunisia, og som igjen har ført til at mange land har utstedt reiseråd, dvs. har frarådet i utgangspunktet å reise til Tunisia inntil sikkerhetssituasjonen blir forbedret. Dette er alle spørsmål vi nå må se på fremover, hvordan vi skal greie å håndtere bistand og eventuelt ytterligere opptrapping til Tunisia på en strategisk måte, og jeg imøteser også Stortingets ulike innspill her.

Øyvind Halleraker (H) [11:22:54]: Jeg vil takke interpellanten for å reise et viktig spørsmål om Tunisia. Det er nå fem år siden starten på den arabiske våren – Midtøsten og Nord-Afrika ble sendt ut i et folkelig opprør med krav om reform. Det begynte i Tunisia og spredte seg i løpet av uker til Egypt, Jemen, Bahrain, Libya og Syria. Autoritære ledere som Mubarak i Egypt og Ben Ali i Tunisia ble avsatt.

Vi var mange som håpet på nye styresmakter som ville skape politiske reformer om bedre framtid i landene i regionen. I dag er realiteten i regionen dessverre en helt annen. Politisk uro, økonomisk tilbakegang, folkelig frustrasjon over korrupsjon og maktovergrep og migrasjonsstrømmer råder. Den uholdbare humanitære situasjonen i borgerkrigen i Syria er fortsatt ikke løst, krigen i Jemen likeså. Konfliktene driver mennesker på flukt og har ført millioner ut i flukt til nabolandene og til Europa. Samtidig tiltrekker situasjonen seg fremmedkrigere. Terroristgrupper som ISIL, Al-Nusra-fronten, Al Qaida-nettverk og Boko Haram har bragt frykt til regionen, og myndighetene i mange land har problemer med å hindre dem.

Utenriksministeren redegjorde for dette bildet i sin redegjørelse tidligere i dag. Han redegjorde også for den historisk store norske humanitære innsatsen gjennom Syria-konferansen og Norges innsats gjennom bidrag inn i kjernekoalisjonen mot ISIL.

Tunisias lovgivere klarte å unngå å tilspisse volden som har kastet andre av den arabiske vårens land ut i store kriser. Tunisia er i den sammenhengen et foregangsland. Landet har kommet lengst i den demokratiske prosessen i regionen og tatt de nødvendige grep. Ytringsfrihet, pressefrihet og forsamlingsfrihet er på plass. I 2014 ble frie valg avholdt, og lokalvalg er planlagt i år. Tunisia har etablert seg som en viktig samarbeidspartner i utviklingen i nærområdene, i middelhavsregionen generelt og opp mot den arabiske verdenen. Med sterke bånd til EU og som et av NATOs dialogland har Tunisia de redskaper som trengs for å fremme handel og fredelige forhold i omverdenen.

Tunisias nye grunnlov gir i motsetning til de fleste arabiske stater ikke islamistisk lov noen forrang, selv om den noterer at landet er arabisk og muslimsk. Det garanterer for religiøs frihet og bekrefter Tunisias tilslutning til universelle menneskerettigheter. Samtidig er Tunisias framtid skjør. Landet er i startgropen på sin nye framtid og fortjener all den internasjonale anerkjennelse vi kan gi det fra det internasjonale samfunnet.

Utenriksministeren nevnte i sitt innlegg hvilke investeringer og samarbeid Norge har inngått med Tunisia. Støtte til sivilt samfunn, handel, investeringer og utdanningssatsing blir sentralt for Tunisia og for regionen. Det blir viktig å forankre og forsterke dette arbeidet for å sikre landenes framgang og demokratisk pluralisme.

Det er mange aktører i Tunisia som har lagt en stor innsats i å ta landet gjennom den arabiske våren. Dialogkvartetten har stått fremst i denne prosessen. Nobelprisen var en støtte til de fredsskaperne som gjennom konsensus og i en kritisk fase i Tunisias historie greide dette. Det var en støtte til Tunisias sivilsamfunn, til den vanlige mann og kvinne for deres kamp mot den politiske elite. For tunisierne var det å vinne Nobelprisen en stor ære, samtidig som det ble skapt bekymring for hvor den politiske overgangen var på vei.

Gjennom historien har vi sett mange diktaturer falle, men vi har sett få demokratier reise seg. Det nærmeste vi kommer nå, er Tunisia. Nå er dialog og kompromissvilje kjernen i prosessen. Derfor vil jeg slutte meg til interpellanten og utenriksministerens støtte til Tunisia og landets demokratiske framtid.

Pål Farstad (V) [11:27:32]: Først vil jeg takke interpellanten, Marit Nybakk, for å ta opp en meget viktig og aktuell sak.

Tunisia har oppnådd viktige demokratiske milepæler. Samtidig utfordres landet av en dyp økonomisk krise og er sikkerhetsmessig sårbart. Venstre mener at Norge bør intensivere støtten til Tunisia, spesielt når det gjelder tiltak som bidrar til økonomisk vekst, sikkerhet, styrking av sivilsamfunn og godt styresett. En slik støtte er i Norges interesse og i tråd med en utenrikspolitikk som premierer land som respekterer menneskerettigheter og demokrati.

På kort tid har Tunisia oppnådd en sterkere demokratisk utvikling enn noe annet land berørt av den arabiske våren. Blant reformene er innføring av en ny liberal grunnlov, flere frie valg og fredelig maktoverføring mellom folkevalgte regjeringer. Samtidig tegner det seg et dystert bakteppe: IS har utført en rekke terrorangrep i Tunisia, økonomien står i stampe, og arbeidsledigheten, spesielt blant unge, øker kraftig.

Tunisia er sikkerhetsmessig sårbart. Som vi har hørt tidligere i debatten, har over en million libyere flyktet til Tunisia, og våpen og terrornettverk flyter relativt uhindret over grensen mellom de to landene. Flere tusen har vervet seg til IS og andre terrororganisasjoner, slik utenriksministeren nevnte. Terrorangrepet i turistbyen Sousse sommeren 2015, der 20 turister ble drept, gjorde enorm skade på en allerede vanskelig økonomisk situasjon. Mange land, deriblant Norge, har siden frarådet sine borgere å reise til Tunisia. Dette har medført tap av inntekter til turistnæringen. Videre økonomisk nedgang kan komme til å frata tunisierne troen på demokratiet de nettopp har innført, og regjeringens sikkerhets- og antiterrortiltak kan føre landet tilbake til mer autoritære styreformer.

I skyggen av den akutte humanitære krisen i Syria og Irak er det stor sannsynlighet for at Tunisias utfordringer ikke blir prioritert av det internasjonale samfunnet. Men å overlate landet til seg selv kan vise seg å bli en stor feil. Investeringer vil bli oppfattet som en anerkjennelse av reformene som har funnet sted.

Utenriksministeren viste til flere områder der norske institusjoner og organisasjoner bidrar positivt i Tunisia. Det er bra. Partnerskap med privat sektor er viktig.

Konkret samarbeid og økt handel med det eneste landet i regionen som så langt har kommet styrket gjennom den arabiske våren, vil bli lagt merke til langt utover Tunisias grenser. Europa er den viktigste handelspartneren for Tunisia, men landet sliter med høye tollmurer ved eksport av bl.a. olivenolje. Ved å gi Tunisia toll- og kvotefri adgang til det norske markedet kan Norge bidra til å støtte opp under reformene. Dessuten bør Norge jobbe for at de pågående forhandlingene om frihandelsavtale mellom EU og Tunisia utvides til også å gjelde for EØS- og EFTA-landene.

Venstre mener at det bør arbeides videre med å gi Tunisia samme handelsstatus som de 90 lav- og mellominntektslandene som i dag har toll- og kvotefri markedsadgang for alle sine varer til Norge gjennom den såkalte GSP-ordningen. Tunisiske myndigheter må tilbys hjelp for å bedre sikkerhetssituasjonen særlig rettet mot turistsektoren, slik at Norge og Europa på sikt kan oppheve frarådingen om å reise til Tunisia. Det er også viktig at tunisiske myndigheter tilbys et bredt samarbeid for å styrke sivilsamfunnet, og at det tilbys midler og kompetanseoverføring i arbeidet mot radikalisering.

Sverre Myrli (A) [11:32:40]: Den romerske senatoren Cato den eldre skal ha avsluttet alle talene sine med å si: For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges.

Kartago i det nåværende Tunisia ble sett på som en trussel mot Roma. Det sies at byen var en livlig og mektig havneby omkranset av fruktbare jordbruksområder. Romerne ødela Kartago opptil flere ganger. La oss nå bidra til at dagens Tunisia ikke blir ødelagt.

I høst hadde jeg gleden av å delta på en reise til Tunisia i regi av NATOs parlamentarikerforsamling. Vi besøkte også restene av Kartago i utkanten av hovedstaden Tunis.

Tunisia kan spille en viktig rolle i regionen. Derfor er landet også interessant i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Jeg er enig med alle dem som sier – både i debatten her i dag og generelt – at Tunisia har gjort mye bra de siste årene. Overgangen fra ettpartistat under, jeg tror vi kan si, beintøff ledelse av president Ben Ali – det ble vel over 20 år – til demokrati med ny grunnlov etter den arabiske våren er imponerende og et eksempel til etterfølgelse for andre land i regionen. Men samtidig må vi innse at landet har store utfordringer. Så når vi sier at det går bra i Tunisia, for det gjør det på mange områder, er nok en av grunnene til det at vi sammenligner med naboland der det slett ikke går så bra. Tunisia har f.eks. en svært høy arbeidsløshet, det nevnte også interpellanten, og da jeg under mitt besøk der i høst pratet med folk, sa mange at de bare hadde én drøm, og det var å komme seg til Europa. Særlig mange unge sa det. Og det er ikke et godt tegn for et land at ungdommen ønsker seg bort.

Tunisia har en lang veg å gå, men samtidig er det oppløftende, for de er på gang, og de har tatt noen veldige viktige og riktige valg. Det er i Europas og Norges interesse at Tunisia lykkes. Derfor bør de støttes på sin videre ferd. Det er helt åpenbart at de på en del områder ønsker å se nærmere på hvordan vi har bygd ut vårt styresett, særlig på områder som har med samarbeid mellom partene i arbeidslivet og den type spørsmål å gjøre. Det er komplisert å bygge et demokrati. Vi har brukt lang tid, mange tiår, i Norge på å bygge vårt land. Kanskje kan vi bidra med å bistå Tunisia på deres ferd.

Cato fikk det som han ville. Kartago ble ødelagt. La oss bidra til at Tunisia ikke ødelegges. La oss støtte Tunisia på deres ferd.

Åsmund Aukrust (A) [11:36:41]: For fem år siden var verdens øyne rettet mot Nord-Afrika og Midtøsten, mot ungdom som strømmet til gatene og fredfullt demonstrerte for rettferdighet, demokrati og arbeid. Diktaturer falt, og regionen var fylt av framtidstro. Da jeg reiste rundt med Arbeiderpartiet og AUF det året, sa jeg at dette kom til å være vår tids berlinmur: ukene og månedene hvor verden kom til å forandre seg mest, øyeblikkene vi kunne se tilbake på og tenke at der ble historien skapt. Og på mange måter ble jo det sant. Verden ble veldig forandret, men på helt motsatt måte av hva vi håpet. Folket håpet på demokrati, optimisme og fred, men vi har fått det motsatte. Nå ser vi et Libya hvor det er statsløse tilstander. Vi ser at overgrepene fortsetter i Bahrain. Vi ser at generalene er tilbake i presidentpalasset i Kairo, og i Syria ser vi den verste situasjonen siden annen verdenskrig. Verdens øyne må være rettet mot disse: krigens ofre, de som utsettes for overgrep i regionen, alle de som er på flukt i Syria, i nabolandene og her i Europa. Hvordan kan vi hjelpe dem best mulig, støtte dem? Og viktigst av alt: Hvordan kan vi være med og skape en politisk løsning?

Vi skal være der for dem som har det verst, men vi må også være der for dem som har fått det bedre. Derfor er jeg veldig glad for at Marit Nybakk har tatt initiativet til denne debatten, og for det arbeidet hun har gjort som visepresident, hvor hun har hatt kontakt med politikere i Tunisia. Jeg er også glad for de svarene som utenriksministeren ga, om hvordan vi kan støtte disse i framtiden. For det er så lett å bare være til stede der det brenner mest. Vi må fortsette å være der for dem som har hatt en positiv utvikling, både fordi utfordringene er mange og fordi risikoen for at det kan gå galt, fortsatt er så veldig til stede – men også for å demme opp mot ekstremisme, og for å være med og støtte opp om demokratiske krefter i nabolandene som er i krig. Det å støtte opp om naboland som Tunisia må inn i en helhetlig plan i kampen mot ekstremisme og vold.

Norge bør gjøre mer for å støtte Tunisia. Vi bør gjøre mer for at de kan bidra og sikre vekst og arbeid til sine unge. Vi bør være med og ta initiativ selv eller støtte opp om andre. Vi bør også diskutere hvordan vi i større grad kan være med og støtte opp om de politiske prosessene som foregår – Norge som land – men også hvordan vi kan støtte opp om det sivilsamfunnssamarbeidet som har oppstått. Norsk LO har i mange år hatt et nært forhold til den tunisiske fagbevegelse. I desember signerte NHO en avtale med den tunisiske arbeidsgiverorganisasjonen. I Arbeiderpartiet ønsker vi å knytte tettere kontakt med vårt tunisiske søsterparti, Ettakatol, fordi sivilsamfunn spiller en helt avgjørende rolle for å skape demokrati og sikre stabilitet. Derfor er jeg glad for at Stortinget i budsjettdebatten i fjor avviste regjeringens forslag om store kutt til sivilsamfunnsorganisasjoner. Støtten til sivilsamfunn bør øke, ikke reduseres.

Vi bør gjøre mer for Tunisia fordi veien til stabilitet fortsatt er lang. Det er mange faktorer som kan ødelegge. Men i tillegg til å støtte dem bør vi også ta initiativ til å diskutere hvordan vi som internasjonalt samfunn kan lære av Tunisia. Hva kan vi lære av det som har foregått? Hvorfor har de fått det til i Tunisia? Hva har de gjort på veien fra diktatur til demokrati? Det var grunnen til at jeg, sammen med kollega Heikki Eidsvoll Holmås, nominerte dialogkvartetten til Nobels fredspris i fjor, fordi verden bør hedre og lære av dem som har fått det til. Det var sivilsamfunnsorganisasjonene i Tunisia som fikk fredsprisen.

Sivilsamfunnet er kanskje den viktigste faktoren for å utvikle demokrati. Historien har lært oss så altfor godt at demokrati er noe veldig annet enn fravær av en diktator. Det var ikke nytt i Tunisia. Vi så det samme i Sør-Afrika, hvor det var fagbevegelsen og kirkelige organisasjoner som var de som sto klare da apartheid falt, og i Sør-Amerika, hvor det var fagbevegelsen som sto sentralt da militærdiktaturer ble utviklet til progressive demokratier. Jeg vil gjerne at utenriksministeren sier noe mer om hva vi kan bruke som læringserfaringer fra Tunisia. Hvordan kan vi bruke den positive utviklingen i Tunisia til inspirasjon for nabolandene og for resten av verden?

Det er imponerende hva Tunisia har fått til. I desember så hele verden til dem under Nobeldagene og hedret kvartetten eller egentlig hele det tunisiske folk. Det var flott, og det var viktig. Men mye viktigere er det at vi fortsetter å være der, bidrar på vår måte, etter deres behov, til å styrke demokratiet og stabiliteten. Flere land bør gjøre dette. Norge bør være et av de landene.

Marit Nybakk (A) [11:41:57]: Jeg vil takke for en fin debatt og ikke minst for en stor interesse for at Tunisia skal lykkes. Det betyr noe at vi hele tiden har fokus på Tunisia, derfor er det også viktig å ta en slik debatt i stortingssalen. Takk også til representantene Åsmund Aukrust og Heikki Eidsvoll Holmås for å ha nominert kvartetten til Nobels fredspris.

Så til det som Åsmund Aukrust sa, om hva vi egentlig kan lære av Tunisia. Kan vi lære noe når vi også jobber med andre land? Hva kan man lære av det å kunne gå fra et diktatur til et demokrati på en rolig måte og få en grunnlov, et parlament, en folkevalgt regjering, en valgt president, for så forhåpentligvis å komme seg videre?

Utenriksministeren sa i sitt innlegg at Tunisia må ta sine reformer videre selv. Ja, det er helt riktig, det må Tunisia gjøre, men det vi kan bidra med, er at vi kan støtte opp om og legge til rette for både velferdsutvikling med bistand og andre tiltak, og også ved å legge til rette for at norsk industri kan etablere seg. Vi kan gi støtte til rammebetingelser til å bistå med demokratiske institusjoner, som f.eks. barneombud, institusjoner for menneskerettigheter, osv. Vi kan ikke minst styrke kvinners rettigheter slik som de faktisk er nedfelt i grunnloven, men som kanskje ikke alltid blir overholdt i det daglige. En ting er hovedstaden Tunis, eller for den saks skyld Kartago, men det finnes lokalsamfunn i grenseområdene hvor kvinners situasjon er betydelig vanskeligere enn i sentrale strøk, så dette med kvinners rettigheter kan være noe som man bør gi prioritet i bistand til Tunisia.

Når det gjelder å utvikle fornybar energi, vet jeg at det finnes norske prosjekter innen fornybar energi som jobber i Tunisia. Her er SINTEF involvert, sammen med private bedrifter. Dette er et samarbeid jeg tror kan fungere veldig bra, men som også krever rammebetingelser fra Utenriksdepartementet.

Farstad tok opp handel, og han nevnte til og med GSP-ordningen. Alle land som har økonomisk utvikling, eller får økonomisk utvikling, trenger også handel for å bistå ved det. Farstad sa også at det er fare for at Tunisia ikke blir prioritert med de utfordringene som er i regionen. La oss da holde debatten om Tunisia levende, slik at de ikke blir glemt.

Utenriksminister Børge Brende [11:45:31]: Jeg slutter meg til interpellantens konklusjon om at dette har vært en god og viktig debatt, ikke minst for å unngå en situasjon hvor Tunisia blir glemt. Tunisia har fortsatt store utfordringer, men det skjøre demokratiet og den positive utviklingen vi tross alt har sett, må vi hjelpe også i fortsettelsen.

Som jeg sa i mitt forrige innlegg, blir Tunisia også en viktig del av den strategien som vi vil fremlegge, om å styrke satsingen på Maghreb, altså hele Nord-Afrika, Sahel-beltet og Levanten. Som jeg også slo fast, har vi doblet innsatsen i Tunisia, dog fra et lavt nivå, de siste årene.

Til det siste som representanten Nybakk var inne på, støttet vi i fjor konkret økonomisk aktører som SINTEF og The Sahara Forest Project. NHO og International Law and Policy Institute, ILPI, har også mottatt støtte, og vi har benyttet FNs befolkningsfond i arbeidet med ikke minst et krisesenter for kvinner – og ILO, som spiller en viktig rolle for å fremme sosial dialog og styrke arbeidslivspolitikken i Tunisia.

Jeg er enig med representanten Nybakk i at dette med kvinners rettigheter er viktig også utenfor Tunis. Tunis er mye mer utviklet og er motoren i mye av den økonomiske utviklingen, og vi må også se på de andre områdene.

Vi må også fortsette – som representanten Aukrust var inne på – arbeidet med å sikre demokrati og rettigheter. Der mener jeg at dette samarbeidet med Europarådet om både en ny grunnlov og annet arbeid som bidrar til å øke kapasiteten innenfor menneskerettigheter, etterlevelse og sosial stabilitet, blir vesentlig. Som jeg gjorde klart i mitt innlegg, og som er viktig, står stabilitet ikke i motsetning til demokrati. Stabilitet og et inkluderende samfunn er to sider av samme sak. Med den diskusjonen jeg har sett har pågått i dag, er det veldig viktig for meg å understreke at det i alle fall er regjeringens holdning.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.