Kirsti Bergstø (SV) [13:44:48]: I fjor var det 70-årsmarkering for frigjøringen av Øst-Finnmark. Gjennom den ble manges øyne rettet mot nord, og mange ble rystet over de historiene som ble fortalt, både fordi krigen hadde en helt annen karakter i nord og fordi møtet med mennesker som mistet alt, hele lokalsamfunn som ble brent, og folk som ble evakuert, gjør et sterkt inntrykk på de fleste. Men det er også en annen ting som har rystet folk, nemlig deres egen uvitenhet og mangel på kunnskap om sin egen og vårt lands nære historie. Hvorfor har jeg ikke hørt om dette før? Dette er et spørsmål som har blitt gjentatt ofte det siste året, gjerne etterfulgt av: Var det virkelig sånn det var?

Den brutale nedbrenningen og tvangsevakueringen av Finnmark var blant de verste hendelsene under 2. verdenskrig i Norge. Likevel står denne delen av historien i fare for å gå i glemmeboka, både fordi mange går ut av norsk skole uten særlig lærdom om krigen i nord og fordi de siste som kan fortelle, trekker på årene. Min mormor, som fyller 99 i år, har fortalt om hvordan hun omsider slapp ut av tysk fangenskap fordi hun skulle føde. Høygravid var hun blant de tyske soldatene. Ikke alle har eldre som kan fortelle fra krigen, og heller ikke alle har like lett tilgang til den solide kunnskapen som ligger i f.eks. Gjenreisningsmuseet i Hammerfest og den fortellingen om landsdelen som de formidler, eller for den saks skyld Grenselandmuseet i Kirkenes.

Selv om mange har gjort en viktig innsats med å fortelle sin egen historie gjennom beskrivelse av krigsårene – og det er klart at dette er fortellinger det koster å formidle – og ikke minst innsatsen fra historikere og lokalsamfunn, er den samlede nordnorske krigshistorien fremdeles et åpent hull.

Også skoleverket trenger flere utgangspunkt for formidling. Det gir oss et ansvar, for all erfaring viser at de som ikke lærer av historien, dessverre oftere står i fare for å gjenta den. Et menneske som ikke har mer erfaring enn sine egne år, vil alltid være fattigere enn et menneske som evner å lære av vår felles historie.

Derfor løfter jeg i dag spørsmålet om hvordan regjeringen vil sikre at den nordnorske krigshistorien gjøres kjent også for kommende generasjoner. Det er i siste time spørsmålet tas opp.

Det nordnorske folk er kjent for å være hardføre og utholdende, for å tåle mye. Det bar også motstandskampen i nord preg av. Vanlige folk risikerte mye ved å vise motstand og delta i aktivitet som kunne svekke fienden. Mange gjemte russerfanger, mange smuglet mat, mange deltok med sitt, med det de kunne. Noen historier er bedre kjent enn andre. NRK har det siste året gjort en formidabel innsats ved å vise, som statskanal, hvordan man gjennom en fortelling kan formidle det nasjonale limet gjennom dokumentasjon og det å få fram ukjente fortellinger. Blant annet har de gjort oss kjent med mennesker og motstand, med hendelser i nord, f.eks. motstandsgruppa på Sørøya, som spesielt var kjent for sine kvinnelige skyttere og soldater.

Alta bataljon var de første som påførte Nazi-Tyskland et krigsnederlag ved fronten i Narvik-området. Da krigen var over, ble den nordnorske styrken et argument for å bli avspist fremfor å bli hedret. Myndighetene mente – med støtte fra det såkalte Eitinger-utvalget – at krigsveteranene fra Alta bataljon var så vant med nettopp harde og kummerlige forhold at de av den grunn ikke var berettiget krigspensjon. Også når det gjelder utmerkelser og medaljer, ser det ut til å være et skille mellom nord og sør, mellom dem som har blitt sett og dem som har blitt fortiet. Det er klart at dette henger i hop, for en historie som ikke fortelles, er jo heller ikke så lett å gjøre heder og stas på. Og noen fortellinger var det ekstra viktig å la ligge.

Partisanene er krigshelter som ble skjøvet ut i kulda og inn i skyggen da historien skulle skrives fra offisielt hold. De passet ikke inn. Kommunistfrykten gjorde at mennesker som hadde stått for en heroisk og uvurderlig innsats, ble mistenkeliggjort og uglesett. Hans Majestet Kongen har beklaget behandlingen av partisanene. Det er vi i SV glad for. Jeg hadde håpet at det skulle komme en særlig takk til dem under frigjøringsjubileet i fjor. Det skjedde ikke. Men i forbindelse med den nasjonale 70-årsmarkeringen i år er det på høy tid at staten – på en utvetydig måte – sørger for skikkelig honnør for innsatsen partisanene gjorde for vår felles frihet.

Jeg lurer også på hvilket initiativ regjeringen vil gjøre for å hedre den nordnorske innsatsen under krigen spesielt.

Selv om det er 70 år siden frigjøringen, er det fremdeles mange sår som ikke har fått gro, som ikke har fått nok luft til å kunne leges. Et traume som ikke bearbeides, står i fare for å gå i arv, fordi vonde opplevelser setter sine spor. Vold og nazistisk beleiring gir en nasjon varige men, men også etter at friheten var et faktum, har mange hatt vonde opplevelser, for det er ikke bare bomber som er skyld i tapt barndom. Mange av de såkalte russerungene, de såkalte tyskerungene og de såkalte kommunistungene fikk en oppvekst i etterkrigsårene som få kan forestille seg. Samtidig gir handlinger utført fra offisielt hold grunnlag for holdninger blant folk.

Særlig vondt er det når nasjonens helter blir noens overgripere. Da 2. bergkompani ankom Finnmark like etter frigjøringen, ble de rystet over hvor nært på lokalbefolkningen tyske soldater levde sine liv. Det var tydelig at de ikke kjente lokalsamfunnet de kom til. Halvparten av alle tyske soldater ble utstasjonert i Finnmark; det er klart at de flyttet inn i husene til folk, at de måtte leve side om side. Da bergkompaniet kom, tok de moralen i egne hender – og den ble også brukt til å skamklippe flere norske, samiske og kvenske kvinner som bor i nord, og det er også fortellinger om overgrep som ble begått. Dessverre er arkivene ødelagt, men det betyr ikke at dokumentasjon av skamklippingen ikke finnes.

Jeg hadde håpet at statsministeren under sin deltakelse ved markeringen for frigjøringen av Øst-Finnmark i fjor høst ville kommet med en offisiell beklagelse til dem som ble utsatt for hendelser som kan spores tilbake til norske nasjonale interesser i sin tid. Vi vet at kvinner er spesielt utsatt i konflikter, og vi hadde et eksempel her på hvordan de også blir stilt til ansvar for nasjonens ære. Det er viktig å beklage den trakasseringen av kvinner som skjedde, utført av norske soldater og fra offisielt hold, og derfor lurer jeg på: Hvordan vil statsråden sikre oppreisning for kvinner som ble uthengt og trakassert?

Jeg vil avslutte med å si at det alltid er viktig å se framover. Men det er så mye lettere å ha blikket trygt festet i framtiden hvis du har din fortid med deg i bagasjen, og det er jo det denne debatten handler om.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:54:19]: Jeg vil gi representanten Bergstø honnør for å ta opp et viktig spørsmål, som også opptar Forsvarsdepartementet sterkt.

Vi markerte nylig at det var 70 år siden frigjøringen av Finnmark. Det vil også bli behørig markert i forbindelse med frigjøringsjubileet den 8. mai i år. Hendelsene i nord er en del av vår krigshistorie som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. Nå er det på høy tid å sørge for at den blir bedre kjent og anerkjent.

Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i 1944 påførte tusenvis av mennesker store lidelser. Dette har blitt omtalt som den verste ulykken som rammet Norge under okkupasjonen, og den største katastrofen i Finnmark siden svartedauden. Store områder ble helt brent ned eller delvis ødelagt. Foranledningen var den tyske tilbaketrekningen fra Finland, som gikk vestover gjennom Finnmark. Hitler ga ordre om at befolkningen i området skulle evakueres med makt, og at alle hus øst for Lyngen skulle ødelegges. Sovjetrusserne skulle ikke få utnytte Finnmarks infrastruktur eller lokalkunnskap. Den norske London-regjeringa skulle heller ikke få etablere seg i tomrommet som ble igjen etter tyskerne.

I Vest-Finnmark og Nord-Troms sto lite eller ingenting igjen etter tyskernes herjinger. Av Finnmarks befolkning på den gang 60 000–70 000 mennesker ble om lag ⅔ drevet ut. Av disse fikk om lag halvparten midlertidig bolig i Troms og Nordland, mens majoriteten av de øvrige bosatte seg i trøndelagsfylkene og på Østlandet. De som motsatte seg deportasjon, måtte gå i dekning. Mange tusen mennesker fant ly i nærheten av sine hjem – i huler, i gammer og under båter. De hadde ikke stort mer enn det de sto og gikk i. Det er vanskelig å forestille seg de lidelsene disse menneskene måtte gjennomleve.

Etter frigjøringen i 1945 ønsket de evakuerte å reise hjem igjen. Myndighetene ville imidlertid at det skulle skje gradvis, i takt med gjenreisningen av boliger og annen infrastruktur. Minefaren var også veldig stor mange steder. Mange reiste likevel tilbake og led under kummerlige forhold den første vinteren. Gjenreisningen tok for alvor til i 1947 og ble tidkrevende. Befolkningen i Finnmark og Nord-Troms hadde vanskelige levekår i mange år etter krigen.

Det dannet seg motsetninger og splittelser i mange lokalsamfunn både under og etter krigen. Dette skjedde over hele landet og kan merkes flere steder selv i dag. Behandlingen av de såkalte tyskerjentene er et mørkt kapittel i norsk historie. Norske kvinner som hadde innlatt seg med tyske soldater, eller urettmessig ble beskyldt for å ha gjort det, ble i frigjøringsdagene trakassert av både privatpersoner, soldater, politi og Hjemmefronten. De hadde ikke begått lovbrudd. Likevel ble de stemplet som landssvikere av folkeopinionen. Mange ble mishandlet og utsatt for hårklipping, trakassering, vold og sjikane. Vi vet ikke nøyaktig hvem som organiserte og utførte disse handlingene, men trolig var både lokalbefolkning og representanter for norske myndigheter involvert i større eller mindre grad. I dag spør vi oss selvfølgelig hvordan dette kunne skje.

Den behandlingen disse kvinnene fikk, var uverdig. Den var preget av et kvinnesyn vi heldigvis har forlatt. De ble stilt til ansvar for å ha fratatt nasjonen dens ære. Det var en helt meningsløs generalisering av skyld og skam. Sånn oppførsel kan ikke forsvares uansett hva den enkelte kvinne hadde gjort. Noen steder fikk ansvarsbevisste myndighetspersoner stanset overgrepene. Andre steder rådet likegyldigheten. Handlingene og passiviteten kan ikke gjøres om, men jeg tar sterk avstand fra den behandlingen kvinnene ble utsatt for, og oppfordrer til at kunnskapen om dette ikke blir glemt.

Og for å knytte en særlig kommentar til kvinner, som også interpellanten var inne på: På Sørøya gjemte det seg mer enn tusen mennesker. Unnsetningsstyrken besto av både menn og kvinner. Norske kvinner var i kamp med tyskerne og ble dekorert for det. Forsvarsdepartementet har et pågående historieprosjekt som analyserer spesielt kvinners innsats under krigen og vurderer om noen av disse er urettmessig behandlet med tanke på dekorasjoner.

Dette er et veldig traumatisk kapittel i vår historie. Likevel kan vi ikke lene oss tilbake og ta for gitt at det ikke kan skje igjen. Historiens gang viser at vi aldri kan ta freden for gitt. Det siste årets hendelser på den internasjonale arenaen har gitt oss en påminnelse om det. Den sikkerhetspolitiske situasjonen har blitt mer krevende. Vi står overfor alvorlige utfordringer i Norges og Europas nærområder, som kan få konsekvenser for vår sikkerhet.

I år markerer vi at det er 75 år siden angrepet på Norge og 70 år siden frigjøringen. Gjennom en lang rekke arrangementer vil vi vise at krigen omfattet alle samfunnssektorer og berørte hele befolkningen. 75 år i en historisk kontekst er veldig kort tid, og de grusomhetene som skjedde den gangen, må aldri bli glemt. I tillegg til en lang rekke lokale markeringer vil de fem prioriterte nasjonale markeringene i dette året være Holocaustdagen 27. januar, 9. april i forbindelse med angrepet på Norge, 8. mai blir det arrangementer av frigjørings- og veterandagen over hele landet, 28. mai markeres frigjøringen av Narvik i 1940, 7. juni blir det arrangementer i forbindelse med at Kongen og regjeringa måtte forlate landet på denne dagen i 1940 og returnerte på samme dato i 1945.

Det er viktig at vi gjennom slike markeringer gir vår felles krigshistorie oppmerksomhet. I tillegg trenger vi mer forskning på 2. verdenskrig. Regjeringa har derfor besluttet å opprette et gaveprofessorat om denne epoken av vår historie. Det er bevilget 4 mill. kr årlig til dette over en femårsperiode. Noe av tanken med professoratet er at det skal være et bidrag til å sørge for at historien ikke blir glemt, og at vi får ny innsikt i vår nære krigshistorie. Vi skal ta i bruk nye og kanskje hittil utilgjengelige kilder. Den nordnorske krigshistorien vil være en viktig del av dette.

I 2015 vil vi også søke å anerkjenne alle som gjorde en innsats under krigen, og som fortsatt lever. Vi er nå i ferd med å innstifte en minnemedalje, som kan deles ut til både sivile og militære, norske og utenlandske, som gjorde en spesiell innsats under krigen. Den kan deles ut av lokale myndigheter, bl.a. i forbindelse med markeringer knyttet til frigjøringsjubileet. Vi vurderer også muligheten for å dekorere de grupper og avdelinger som utmerket seg under 2. verdenskrig, og som per nå ikke har fått denne anerkjennelsen.

Finnmarks krigshistorie er kanskje et av de beste eksemplene på hva krig fører med seg av offer, lidelser og tap av menneskeverd. Det bør være obligatorisk lesning for nye slekter. Et viktig kapittel i denne historien er partisanenes innsats. I 2015 skal det gjennomføres et forskningsprosjekt i regi av Varanger Museum om partisanene og deres skjebne etter krigen. Prosjektet skal munne ut i en ny utstilling ved Partisanmuseet i Kiberg, hvor også forskningsbasert formidling av et samfunns traumer skal inngå. Dette er et tiltak som regjeringa følger med interesse og ser nærmere på. Partisanene er borte nå, men vi kan fortsatt lære mye av dem og om dem. Dette er på lang sikt også en av de beste anerkjennelsene vi kan gi disse tapre menn og kvinner som sto opp for Finnmark og Norges frihet.

Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms var en katastrofe i norsk historie. Dette er en viktig del av norsk krigshistorie. Den har ført til dramatiske konsekvenser for titusener av mennesker i mange år. Det som skjedde, kan ikke rettferdiggjøres og kan ikke gjøres om. Hendelsene ble i 1985 omtalt av Kong Olav som ganske sikkert den største katastrofe som har skjedd oss. Kong Harald hedret partisanene med sin historiske tale i 1992.

Økt kunnskap og mer forskning vil gi et bidrag til at erindringen om motstandskampen og de store lidelsene i Finnmark holdes levende. Regjeringa ønsker å gi sitt bidrag bl.a. med store markeringer gjennom dette året – som er viktig for å holde historien levende – et gaveprofessorat som kan avdekke nye deler av vår nære krigshistorie, og et tett samarbeid med skolesektoren for å sørge for at de læreplanmålene som er satt, også følges opp. Vi har også, som jeg nevnte, et historieprosjekt som nå pågår. Det skal være avsluttet i 2016. Vi har viet mye oppmerksomhet til kvinners innsats. Vi vier også mye oppmerksomhet til å undersøke om det er noen som per nå ikke har blitt dekorert, som hadde fortjent å bli dekorert. Men som både representanten Bergstø og Stortinget er vel klar over: Dekorasjoner er alltid et ømtålig tema, fordi man skal være helt sikker på at man dekorerer riktig. Samtidig er det derfor viktig at vi bruker ressurser på historieprosjekter som kan avdekke om det er noen som er oversett eller uteglemt, og om det er noen som ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener.

Kirsti Bergstø (SV) [14:04:00]: Jeg synes det er svært gledelig at forsvarsministeren er så tydelig når det gjelder både viktigheten av å formidle nordnorsk krigshistorie og menneskeskjebnene og de samfunnsmessige tragediene som hendte. Jeg savner likevel tydelighet på hvordan det skal skje, nettopp fordi vi ser at det mangler en felles nordnorsk fortelling, og fordi vi ser at dette mangler som tema i norske elevers hverdag.

De fremste kildene begynner virkelig å trekke på årene nå. Slett ikke alle har klart å formidle sin egen fortelling fra krigen, men mange vil være viktige kilder i dokumentasjonen videre, og det er særlig viktig å huske på idet store deler av arkivene er destruert.

Så er det virkelig en dag for å takke de historikerne som har gjort en stor innsats for å gjøre fortellinger kjent, og dem har vi flere av.

Det er særlig gledelig at forsvarsministeren legger så stor vekt på kvinners innsats, som jo virkelig har blitt fortiet og glemt, og at Sørøya trekkes fram. Denne troppens beste skytter var jo en kvinne – Mary Hustad var hennes navn – og jeg synes det er viktig at framtidige generasjoner gjøres kjent med slike heltefortellinger, og at man vet at kvinner i krig ikke bare er ofre, men også aktive motstandsfolk, selv om kvinner er særlig utsatt i krig.

Så ser jeg fram til styrkingen av Partisanmuseet i Kiberg. Der har jeg vært selv flere ganger. Jeg pleier alltid å ta med meg sommergjester dit og legge ned blomster. På en nedlagt skole har lokale krefter lyktes i å samle sammen gjenstander og fortellinger for videreformidling. Det trengs virkelig et løft for at den fortellingen skal komme fram. Men det står ikke i motsetning til fra offisielt hold utvetydig å anerkjenne den innsatsen som ble gjort av partisanene under krigen.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [14:07:12]: Jeg takker for interpellantens andre innlegg også. Jeg tror det er bred enighet her i salen om at innsatsen skal både hedres og anerkjennes. Det har blitt gjort i stor grad, men vi undersøker nå, som sagt, om det er noen som burde vært hedret, som ikke har blitt det, og det blir også en viktig del av det historikerarbeidet som vi gjør i departementet.

Jeg mener det er svært viktig at vi gjør det vi kan for å holde historien levende. Det er helt riktig, som interpellanten sier, at de tidsvitnene som i dag bidrar til å holde historien levende, er i en generasjon som det nå dessverre blir færre og færre av, og det betyr at andre må ta historien videre. Historikerne er jo en viktig del av dette, og det at vi nå har etablert dette gaveprofessoratet, mener jeg er et viktig bidrag til å belyse nye og kanskje hittil ukjente sider av vår nære krigshistorie. Som jeg var litt inne på i innlegget mitt, er tida som er gått siden krigen og frigjøringen, i et historisk perspektiv forsvinnende kort, og vi har ingen garantier for at ikke noe tilsvarende kan skje igjen, selv om vi selvfølgelig gjør alt vi kan for å unngå det. Jeg tror det er en ting som man ofte glemmer i diskusjonene om krigshistorien, og det er at i mange tilfeller var det helt ordinære, vanlige, mennesker som gjorde ting som for oss virker helt uforståelig, og det bl.a. å forske på hva det er som gjør at mennesker kan begå sånne grusomheter når de ikke på noen måte ellers skulle anses å være tilknyttet en organisasjon eller på annen måte være noen som var spesielt tilbøyelig til å utføre den type handlinger. Krig gjør noe med mennesker, og det gjør noe med måten man tenker på, måten man agerer på, som jeg syns det er viktig å være klar over.

Det er i dagens læreplanverk nokså overordnede kompetansemål. Det har det vært lenge, og det betyr f.eks. at i grunnskolen og i grunnutdanningen er ikke verdenskrigene nevnt, det er heller ikke 1814, 1905 eller jødeforfølgelsen for den del, men elevene skal likevel lære om det. Når man så går over til videregående, er det mer eksplisitte kompetansemål f.eks. på verdenskrigene, som ikke er eksplisitt nevnt i grunnutdanningen. Jeg mener likevel det er en selvfølge – og dette har jeg også snakket en god del med kunnskapsministeren om – at denne delen av historien er en åpenbar ting som elevene skal lære om, ikke bare i Nord-Norge, men i hele landet. Det skal være kunnskap om krigen og krigens grusomheter, om frigjøringen og om alt som skjedde med det norske samfunnet. Det at det berørte hele samfunnet på en så gjennomgripende måte over så lang tid, er det helt avgjørende at elever lærer om også i dag.

Kåre Simensen (A) [14:10:31]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et viktig tema som er følelsesmessig svært sterkt og betent for mange i Finnmark. Jeg vil også benytte anledningen til å takke både interpellanten og statsråden for svært gode innlegg i forbindelse med denne interpellasjonen.

Jeg vil også rette en takk til NRK, som på en glimrende måte har formidlet det som skjedde i krigsårene i Nord-Troms og Finnmark på tv i høst. For oss som har hatt og har slektninger og kjenninger som var en del av det som skjedde i krigsårene 1940–1945 i Finnmark, er det uforståelig at vi i 2015 ennå må kjempe for å få en plass i den nasjonale krigshistorien.

Jeg vil også være veldig tydelig på at mitt engasjement i denne saken ikke er noen kritikk av nåværende regjering – og det skulle bare mangle. Mange tidligere regjeringer har hatt muligheten til å gjøre noe, og at vi står her i dag, er et bevis på at lite eller ingenting er gjort.

Den 24. oktober 2014 markerte vi 70-årsmarkeringen av frigjøringen av Øst-Finnmark. I sin tale til representanter fra det offisielle Russland og veteraner fra Den røde armé brukte vår kjære kong Harald disse tre ordene: Norge takker dere. Man trenger ikke si noe mer for å vise sin takknemlighet for at befolkningen i Øst-Finnmark fikk sin frihet igjen.

Frigjøringen av Finnmark var også starten på utrolige lidelser for store deler av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms, slik interpellanten og statsråden har vært inne på i sine innlegg. For å sette det litt i perspektiv utgjør dette arealet en femtedel av Norges totale areal. Da skjønner man at dette var en stor katastrofe for dem det gjaldt. Områdene ble omgjort til et ubeboelig ingenmannsland, og, som det er sagt, 50 000 mennesker ble bokstavelig talt kjeppjaget fra sine hjem og fikk kun tatt med seg det de sto og gikk i. Blant dem var mine foreldre og deres nære.

Gjennom NRK-serien kunne også resten av Norge ta del i det traumatiske som skjedde. Barn ble født, mange døde og svært mange ble syke under de svært tøffe forholdene det var på de overfylte båtene som ble brukt. Etter krigen ville de aller fleste hjem, og for mange var det kun skorsteinene som sto igjen på gamle tomter. I Alta var det bare kirkene som ble spart. Slik var det stort sett mange andre steder også.

Jeg vil igjen takke kong Harald for at han i sin nyttårstale snakket om den delen av den norske befolkningen som har opplevd det som millioner andre mennesker i dag opplever – det å være flyktninger i eget land.

Så er spørsmålet: Hvorfor er det så viktig for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms å ta opp dette? For egen del tror jeg at vi som bor der, har et nærere forhold til krigen enn folk ellers i landet. Vi har alle et forhold til 2. verdenskrig. Ser vi ut av vinduene i våre hjem, møter vi beviset på ødeleggelsene ennå den dag i dag, den 6. januar 2015, rett og slett fordi vi ikke har noen bygg som er fra årene før 2. verdenskrig. Krigen tok rett og slett en stor del av historien fra oss, og det gir ingen god følelse.

De to som har hatt innlegg før meg, har nevnt de soldatene som sloss ved Narvik-fronten, Alta bataljon og Trønderbataljonen. De var i direkte krig med Tyskland ved Narvik-fronten, hvor mange norske soldater mistet livet. Men når den norske krigshistorien i dag fortelles, er det mange som er skuffet over at denne viktige og blodige delen av krigshistorien nesten er fraværende i historiebøkene. Samtidig kan vi lese side opp og side ned om «gutta på skauen» her i sør – ikke til forkleinelse for dem, men vi er svært mange som skulle ønske at de som deltok på slagmarken i nord, hadde fått tilsvarende plass når den norske offisielle krigshistorien fortelles.

Så langt er det mange som føler at den norske stat har gjort dem en urett ved ikke å se dem. På NRK tv i høst møtte vi den ene gjenlevende soldat fra Alta bataljon som tjenestegjorde på Narvik-fronten. Det han sa, med tårer i øynene, var sterkt og sårt: Jeg tror den norske stat har glemt oss.

Desto hyggeligere er det at reisende med Norwegian med selvsyn kan se hvordan flyselskapet hedrer norske krigshelter. En av dem som er avbildet, er Harry Pettersen fra Alta. De som vil lese mer om hva han har gjort, bør slå opp i historiebøkene – om det finnes. Det er jeg jaggu meg usikker på om det gjør.

Jeg vet at Forsvarsdepartementet – og det ble også bekreftet av statsråden her i dag – jobber med denne siden av den norske krigshistorien. Jeg er veldig glad for at det skjer, og jeg er veldig glad for de signalene statsråden gir fra talerstolen her i dag. Derfor vil jeg avslutte mitt innlegg med en anmodning til den norske regjeringen om å låne kong Haralds tre ord – Norge takker dere – som en hilsen og takk til dem som føler at deres innsats under 2. verdenskrig, ikke er verdsatt. Det koster så lite, men betyr så utrolig mye.

Sylvi Graham (H) [14:15:53]: Jeg vil også takke vår medrepresentant for at denne saken løftes opp på dagsordenen i Stortinget, og statsråden for gode svar. Betimelig er det også at dette gjøres på det første plenumsmøtet i 2015, ved inngangen til det året da vi skal markere at det er 75 år siden angrepet på Norge og 70 år siden frigjøringen.

75 år er i en historisk kontekst kort tid, og de grusomhetene som skjedde den gangen, må aldri bli glemt. Men tiden går. Kanskje er det også slik at alle reaksjoner må leses nettopp ut fra sin tid, og at man kanskje nettopp har villet glemme noe. Det kan vi spørre oss selv om. Selv er jeg enig med interpellanten og forsvarsministeren når det gjelder viktigheten av at alle sider ved vår krigshistorie blir gitt den oppmerksomheten og det historiske lys den fortjener. Derfor er det også så riktig, som vår statsminister svarte da hun fikk spørsmålet fra NRK om kamphandlingene i Nord-Norge var lite kjent i resten av landet: Jeg tror det kommer i bølger. Nye generasjoner kommer fram og må lære dette på ny, slik at vi ikke glemmer, sa hun.

Her har helt klart det norske skolevesen et stort ansvar, og derfor er det også så riktig og bra at regjeringen har besluttet å opprette et gaveprofessorat om denne epoken av vår historie. Professoratet vil være et bidrag til å sørge for at vi får ny innsikt i vår nære krigshistorie, for vi trenger fremdeles forskning på 2. verdenskrig. Professoratet vil opprettholde og videreutvikle forskningsinnsatsen knyttet til Norge under 2. verdenskrig og bidra til å forstå og fortolke drivkreftene. En slik forskning vil også være relevant for vår tid, ikke bare for å gi økt forståelse av de ulike aspektene for krig, men også – og ikke minst – for å bygge kunnskap om behovet for vårt eget forsvar i vår egen tid.

Som vi alle vet, har våre majesteter, både kong Olav og kong Harald, markert forholdene i Finnmark under 2. verdenskrig. Kong Olav la ned en krans i Kiberg ved minnesmerket for partisanene i 1983 – en anerkjennelse for det de hadde betydd – og kong Harald satte fingeren på historiens gang og historiens lys da han i løpet av sin signingsferd kom til Finnmark og i sin tale ved partisanbautaen i Kiberg den 3. august 1992 uttalte: «Det kan være smertelig å måtte se historie i et nytt lys.» Han sa også: «la oss også bruke ressurser på å forstå vår egen nære historie på nytt.»

Krig er lidelse, og ofrene – trass i krigens folkerett – er ikke minst ofte de mest sårbare i et samfunn, nemlig barna og kvinnene. Under 2. verdenskrig ble mange skoler i Finnmark og Nord-Troms okkupert av tyskerne med den følge at undervisningen opphørte helt i store deler av krigen. På grunn av at tyskerne brente ned mange skoler da de trakk seg tilbake i 1944, var skolesituasjonen vanskelig også i etterkrigstiden. Følgene for den generasjonen dette gikk ut over, var alvorlige – akkurat som vi bekymrer oss for barna i Syria og manglende skolegang i dag.

I sin nyttårstale 1. januar 2000 beklaget statsminister Kjell Magne Bondevik den behandlingen mange krigsbarn ble utsatt for etter krigen, og sommeren 2004 åpnet Bondevik II-regjeringen i St.meld. nr. 44 for 2003–2004 for billighetserstatning til samer og kvener som fikk mangelfull skolegang under og rett etter krigen. Regjeringen godtok da at de som ikke kunne norsk, kom dårlig ut. Samme stortingsmelding åpnet også for erstatning til krigsbarn, dvs. barn med norsk mor og tysk far som ble behandlet på urimelig måte.

Ja, katastrofen omkring Hitlers brent jord-aktivitet i Finnmark og Nord-Troms påførte tusenvis store lidelser. Vi burde huske dette, både for vår egen historie og ikke minst fordi det også i dag er folk i verden som må tåle det utålelige og utsettes for slike lidelser.

Historien gjentar seg. Den flytter seg kanskje, men den gjentar seg. For ikke lenge siden var både kong Harald, statsministeren og utenriksministeren i Finnmark. Der var også den russiske utenriksministeren, Sergej Lavrov. Som vi alle husker, var det for å markere at det var 70 år siden de sovjetiske soldatene krysset norskegrensen og marsjerte mot Bjørnevatn og Kirkenes og frigjøringen av Finnmark begynte. Russerne ble da takket for den innsatsen de gjorde under 2. verdenskrig. «Norge har aldri glemt, og vil aldri glemme, det store bidrag vår russiske nabo ytet for vår frihet da det mest gjaldt», sa kongen.

Alliansen under krigen og det mellomfolkelige fellesskapet som oppsto, særlig i nord, er en viktig del av den norsk-russiske historien, vårt naboskap med Russland og vår historie.

Jeg er enig med interpellanten i at den delen av vår historie vi nå har løftet fram, ikke må gå i glemmeboken. Den fortjener vår respekt, og den må huskes!

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:21:07]: Aller først: Takk til interpellanten for å løfte en viktig sak. Men takk også til statsråden, for jeg synes hun ga veldig mange gode svar.

Det er ingen tvil om at krigen påførte tusenvis av mennesker i Finnmark og Nord-Troms vanvittig store lidelser. Én ting er nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms og tvangsevakueringen, men det er også slik at det var få eller ingen steder som hadde flere angrep og fysiske krigshandlinger enn nettopp der i nord. Det gir jo grunn til ettertanke når vi vet at både Vardø og Vadsø ble bombet ned, og at Kirkenes gikk under navnet «Festung Kirkenes». Det er faktisk kun Valletta på Malta som hadde flere flyangrep mot seg enn Kirkenes gjennom annen verdenskrig.

Når det gjelder tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark, var det i Øst-Finnmark to grender som ble spart. Det var Hamningberg og Bugøynes, for dem fikk ikke tyskerne tid til å brenne ned. Alt annet ble svidd bort. Det sto ingenting tilbake. Det eneste man sparte, var kirkene.

Men det jeg er mest opptatt av, er mangelen på historieskriving om det som skjedde i Finnmark og Nord-Troms, som på mange måter er fullstendig borte – har vært det. Det jeg opplever på kroppen, og det jeg opplever at veldig mange hjemme føler på kroppen, er en oppgitthet, og at man har blitt ignorert og fullstendig oversett av den norske stat. Det er et paradoks at selv om kong Olav uttalte at brenningen og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms var den største tragedien for landsdelen etter svartedauden, ser vi samtidig at når Aschehoug forlag skal beskrive krigen i Norge, er brenningen og tvangsevakueringen i nord omtalt over syv linjer. Dette gapet er enormt, og det føles sårt for veldig mange i nord. Derfor vil jeg også understreke at jeg er utrolig takknemlig for det gaveprofessoratet som regjeringen går inn for, for å få skrevet historien slik at den kan stå der til evig tid. Skal vi lære av historien, må vi ta den med oss videre. Det er kanskje den viktigste erfaringen i denne debatten. Men jeg vil igjen understreke den store forskjellen på Kongens ord og det som faktisk har vært norsk historie fram til denne datoen – nær sagt ingenting.

Frank Bakke-Jensen (H) [14:24:54]: Vi er mange i Finnmark som har vokst opp med en besteforeldregenerasjon og en foreldregenerasjon som bar preg av å ha opplevd krigen, og som i hele etterkrigstida bar preg av å ha hatt forsørgeransvar under så vanskelige forhold som det var under den andre verdenskrigen og i tida etterpå.

Selv skjønte jeg ikke det traumet som lå der, før jeg som ung soldat tilbragte ett år i Libanon, som FN-soldat på 1990-tallet. Der traff man mennesker som var i akkurat den samme, håpløse situasjonen, som var klemt mellom forskjellige makter, og som hadde lite å rutte med, men som likevel hadde et uendelig stort ansvar.

Tida i Finnmark etter krigen gjorde ikke dette ansvaret noe lettere å bære. Jeg hadde besteforeldre som var fantastiske fortellere, og det har mange ganger slått meg at evnen til å fortelle varme historier om individet, kanskje en tysk soldat, på grunn av at man hadde kommet nært disse menneskene, var der. Samtidig ville jeg gå langt over grensen for parlamentarisk språkbruk hvis jeg skulle sitert dem på hvordan de evnet å omtale tyskerne, den tyske invasjonshæren og den situasjonen de var i under krigen. De evnet altså å se flere dimensjoner ved dette.

I disse dager åpnes Landssvikarkivet, og vi vil få en offentlig debatt som vil bli både vanskelig og vond, og som gjør at vi må stille oss spørsmål om vi kan stole på informasjonen vi får og hvordan vi skal bruke den kunnskapen som kommer. Mange vil nok få åpnet gamle sår, og det vil vise at dette var en veldig vanskelig tid for veldig mange. Men en del av det som vil komme fram i dette arkivet, vil vise at dette var mennesker som gjorde bevisste valg, og dette var mennesker som i ettertid har vært gjennom en rettsprosess. Det får vi kunnskap om.

Veldig mange av partisanene ble dømt som landssvikere uten en rettsprosess. De ble dømt som landssvikere ved at man etablerte arkiv gjennom fagbevegelsens Kirkenes-kontor, og så laget man lister med navnene på folk som var så kommunistvennlige at de ble ansett for å være farlige. De menneskene fikk ikke muligheten til å søke jobb framover. De var dømt til evig fornedrelse, fordi de hadde gjort et bevisst valg. Som unge mennesker hadde de tatt et bevisst valg i en krig, og så passet ikke det valget i ettertid, når historien skulle skrives og Norge skulle styres og bygges på nytt.

Derfor er interpellasjonen som representanten Bergstø har løftet opp i dag, så viktig, derfor er det så viktig at vi tar historiefortellingen vår på alvor, og derfor blir jeg også glad og fornøyd når jeg hører statsråden fortelle om hvilke prosesser man har satt i gang i Forsvarsdepartementet, hvor alvorlig man tar dette og hvor grundig man gjør jobben med historieskrivingen når vi skal dokumentere det. Selv om jeg vokste opp med gode fortellere, og selv om jeg vokste opp i en bygd hvor man kunne gå 1,5 km til fjells og finne en gammel båt som var snudd og dekket med stein og torv, som besteforeldrene mine rømte til sammen med ungene sine – opp om natten og ned om dagen, for å se om bygda var der – og selv om jeg hadde så gode tidsvitner, ble jeg overrasket over hvor vanskelig denne situasjonen hadde vært da jeg kom til en plass hvor det hadde vært krig.

Derfor er det også bra at man er på saken når representanten Simensen og jeg tar kontakt med Forsvarsdepartementet angående Alta-bataljonen, for dette handler på den ene sida om rettferdighet og på den andre sida om viktigheten av at vi gjør disse prosessene redelig og rett. Det skal ikke være forskjell når man har vært i en sånn situasjon, og når man har gjort en sånn innsats for nasjonen. Og så er det dessverre sånn at verden har ikke blitt noe roligere, så det å ha kunnskap om hvor vanskelig sånne situasjoner kan være, tror jeg blir særdeles viktig for generasjonene som kommer.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:29:51]: Eg vil først takke interpellanten for å ta opp ei veldig viktig sak og ein viktig diskusjon, og eg er også glad for dei innlegga som har kome, både frå ministeren og frå kollegaer på Stortinget, gode innlegg som tar opp dette.

Folk i Nord-Noreg bur jo i dag i ein veldig fredelig region, og gjennom mange hundre år har landsdelen omtrent ikkje vore plaga av krig, sjølv om vi, som i alle andre område, kan ha våre interne feidar. Grensa mellom Noreg og Russland er Russlands eldste og den einaste grensa Russland ikkje har vore i krig om. Men mot dette står avbrotet frå 1940 til 1945, då vår landsdel var prega av dei mest alvorlege hendingar. Interpellanten beskriv treffande betydinga kystfolket og fiskeflåten hadde for Russland-konvoien, der kvinner og menn, partisanar, spela ei så viktig og heroisk rolle. Partisanarverksemda i Nord-Troms og langs Finnmarkskysten, måten dette har blitt fortrengt på i ettertid, som ledd i eit politisk spel, er ein skammeleg del av norsk historie.

Men også mange andre forhold under krigen har fått altfor liten plass, kanskje av liknande grunnar:

• angrepet på Narvik i aprildagane, med etterfølgjande felttog som leidde fram til den første allierte siger, Hitlers første tap under krigen

• dei harde slaga på Gratangsfjellet, då tusenvis av liv gjekk tapt, heltane og tragediane som så få har høyrt om

• frigjeringa av Aust-Finnmark, den einaste delen av Noreg som blei vunnen tilbake gjennom kamphandlingar

• den forferdelege nedbrenninga og tvangsevakueringa frå Finnmark i krigens siste år: 50 000 blei tvangsevakuerte, 25 000 nekta, 11 000 bustadhus, 4 700 fjøs, 106 skular, 21 sjukehus, 27 kyrkjer blei brende ned, og 22 000 telefonstolpar blei kutta.

Dette må vi ha med i referata.

Til slutt vil eg nemne dei store fangeleirane i Nord-Noreg, som stod for grufulle krigslovbrot, antakeleg også gjennomførte av nordmenn. Beisfjord fangeleir var ein konsentrasjonsleir i det okkuperte Noreg under den andre verdskrigen på lik linje med dei kjente leirane i Tyskland og Polen. I Beisfjord, kvelden 17. juli 1942, blei 288 fangar beordra til å ta oppstilling, 20 og 20, framfor oppgravne hòl der dei blei skotne. Ei gruppe fangar nekta å kome ut av sjukebrakkene, og bygningane blei då sette i brann. Dei som hoppa ut av vindauga, blei skotne. Totalt blei 288 fangar drepne i Beisfjord fangeleir natt til 18. juli 1942. Dette er eitt av tidsvitna for den dramatikken som skjedde i nord, men som vi i dag veit for lite om.

Det er ikkje sånn at fortida berre heimsøkjer oss. Fortida er også ei viktig kjelde til lærdom for framtida. Det enorme ressurspotensialet i nord er ein viktig faktor for at stadig fleire nasjonar i dag viser strategisk interesse for området. Denne interessa kan i framtida igjen gje grobotn for konflikt og angrep, sjølv om det ikkje ser slik ut i dag. Ein del av bakgrunnen for at akkurat Narvik blei angripen, var nettopp dei store mineralressursane som gjekk over hamna.

Dei nordnorske erfaringane med krig og fred, med konflikt og samarbeid, fortener derfor å kome meir fram i lyset. Mykje av dramatikken og mange av trauma knytte til dei verdshistoriske hendingane i nordområda under siste krig er f.eks. i dag ukjente for ungdomen fordi skuleverk, norske filmar og kulturinstitusjonar i for stor grad legg vekt på hendingar i Sør-Noreg, eller har eit reint nasjonalt perspektiv. Dette må forandrast. Det er på tide å bringe den smertefulle og heroiske historia fram i lyset og samtidig bruke denne kunnskapen inn i vår tid.

I dette arbeidet er Narviksenteret, som blei etablert av dei raud-grøne, og som blir vidareført av dagens regjering, viktig. Senteret skal setjast i stand til å løfte denne historia og samtidig setje i verk tiltak i fredens teneste. Det betyr at vi i nord får eit senter på linje med Arkivet i Kristiansand, Raftosenteret i Bergen, Nansensenteret på Lillehammer, Falstadsenteret i Nord-Trøndelag og sjølvsagt Holocaustsenteret i Oslo. Eg er glad for at regjeringa vidarefører det arbeidet. Likevel er dette berre meint som ein start på eit omfattande arbeid. Senteret kan vere ein viktig motor i nordnorske nettverk, institusjonar og miljø som arbeider med det same. I Kirkenes og Hammerfest har vi Grenselandmuseet og Gjenreisningsmuseet som tar vare på denne delen av historia, og det finst også tiltak i Harstad og Bodø, for ikkje å gløyme alle lokalmusea.

Til slutt: Eg trur at kombinasjonen av nasjonal og nordnorsk fellessatsing på å reise denne delen av historia er viktig for heile landet.

Kirsti Bergstø (SV) [14:35:19]: Jeg er veldig glad for den enigheten som har blitt uttrykt her i dag, og for det jeg oppfatter at er en felles vilje og et felles ønske om både oppreisning, dokumentasjon og formidling. Historien gjør oss til dem vi er, mens det er de materielle forholdene som avgjør våre muligheter i stor grad. Derfor setter jeg stor pris på det jeg oppfatter er en tydelig lovnad eller ønske om å få dokumentert den nordnorske krigshistorien for formidling til videre generasjoner. Jeg vil også bruke anledningen i dag til å takke dem som hver eneste dag gjør en veldig viktig formidlingsjobb, for det gjøres på museene rundt omkring. Det gjøres av historikere, historielag og historieinteresserte, det gjøres i skoleverket i stor grad – jeg husker hvor stort det var da vi hadde høytlesning av «Sofie og Kathrine», barnebøker om krigsårene i Finnmark – og det gjøres av dem som forteller sine historier og sine opplevelser og deler dem, fordi det gjør noe å få høre sannheten fra en tid man ikke nødvendigvis kan forstå.

Det viktigste med å løfte opp de kvinner og barn som har blitt utsatt for overgrep som kan spores tilbake til nasjonale interesser og utsendinger, er ikke å fordele skyld, men å fortelle en sannhet som ikke har blitt fortalt. Det aller viktigste er ikke å sette navn på dem som har gjort noe galt, men å sørge for at de som har opplevd galskapen på sin kropp, i sin oppvekst og i sitt liv, kan få muligheten til endelig å reise seg i sin fulle lengde.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [14:38:02]: Jeg vil først takke for en veldig god og innholdsrik debatt. Som interpellanten også sier, markerer den en bred enighet om dette temaet.

Jeg vil benytte anledningen til å understreke noe av det jeg avsluttet mitt hovedinnlegg med, nemlig at dette er en del av norsk historie og norsk krigshistorie – dette er ikke bare en nordnorsk krigshistorie, men det er en del av hele vår nære historie.

Jeg er glad for den gode dialogen som har vært med både representanten Simensen og representanten Bakke-Jensen knyttet til Alta bataljon og diskusjonene rundt den. Dette er et arbeid som vi også framover kommer til å engasjere oss i. Alta bataljon er en av de høyest dekorerte avdelingene etter krigen, men samtidig kan man aldri garantere at alle har fått den anerkjennelsen de skal ha. Vi hadde over 100 000 aktive som på ulike måter deltok i Norge. Det er klart at mange av de medaljeutdelingene og dekoreringene som har skjedd, baserer seg på at man må finne fram til historiske data, dokumenter og dokumentasjon. For som jeg var litt inne på i mitt innlegg: Nesten like ille som ikke å dekorere riktig er å dekorere feil. Det er noe som vi må ta med oss.

Så vil jeg knytte et par bemerkninger til to ting som representanten Kåre Simensen og representanten Jan-Henrik Fredriksen så treffende sa. Simensen sa at krigen tok en stor del av historien med seg, og Fredriksen sa at skal vi lære av historien, må vi ta den med oss videre. Jeg er veldig enig i begge deler, og nettopp derfor mener jeg at de markeringene vi skal ha i 2015, blir så viktige for å løfte fram vår nære historie og krigshistorie. Jeg mener derfor at gaveprofessoratet regjeringa har innstiftet, også er viktig, for det kan bidra til å belyse vår krigshistorie og kanskje nye sider som vi ikke kjenner til i dag. Vi kan bidra til formidling av en historisk side av Norge som vi ikke har hatt anledning til tidligere. Ikke minst mener jeg at vi gjennom historikerprosjektet, gjennom innstiftelsen av en minnemedalje som kan tildeles både sivile og militære nordmenn og utlendinger som gjorde en særlig innsats, nå i forbindelse med lokale markeringer – i tillegg til de større dekorasjonene som vi selvfølgelig alltid har et øye på – til sammen vil bidra til å holde historien levende for nye generasjoner. I et historisk perspektiv snakker vi om en veldig kort epoke, og vi kan aldri ta freden for gitt.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.