Michael Tetzschner (H) [13:04:38]: Den 3. mars 2014 kunne blitt en skjebnesvanger dato som ville brent seg inn i vår nasjons bevissthet. Et SAS-fly med 132 passasjerer lettet denne dagen fra Kastrup med kurs for Roma. Etter kort tid fikk de to pilotene en oppkalling. En svensk militærradar hadde oppfanget et ukjent fly på SAS-flyets rute, et fly som ikke sendte ut signaler, og som ikke svarte på radioanrop eller var varslet i henhold til noen trafikkplan. For å unngå en katastrofal kollisjon bare noen sekunder senere måtte de to pilotene reagere øyeblikkelig og skifte kurs. De to flyene passerte så hverandre med 90 meters avstand, ca. 50 km sydøst for Malmø. Det skulle nesten være unødvendig å minne om at 90 meters klaring er en brøkdel av de internasjonalt aksepterte minimumsgrenser. Flyet er identifisert som et russisk militærfly av typen Iljusjin-20, og det kunne heller ikke detekteres av SAS-flyets eget varselsystem. På grunn av tre heldige omstendigheter – for det første årvåken svensk flyveledelse, for det andre god siktbarhet og for det tredje resolutt inngripen fra pilotene – ble en katastrofe avverget. Det er særlig alvorlig at russiske militærpiloter skrur av flyets transpondere og ikke snakker med den sivile lufttrafikkontrollen.

I en rapport fra den britiske tenketank European Leadership Network, som har undersøkt opp mot 40 farlige hendelser fra 2014, har man klassifisert denne episoden som SAS-flyet og dets 132 passasjerer var utsatt for, som en av de tre farligste i hele 2014. Dersom et slikt sammenstøt hadde funnet sted, ville det vært uunngåelig å varsle om at man for fremtiden måtte forbeholde seg retten til å ta ut – om nødvendig ved nedskyting – slike uidentifiserte tause fly på kollisjonskurs med sivile fly. Det kunne i seg selv ført til en eskalering av konfliktnivået, med uante konsekvenser.

Dessverre er denne episoden ikke enestående. Den 16. juli 2014 var, ifølge vitner, et annet russisk militærfly med missiler ti meter fra å kollidere med et svensk overvåkningsfly mellom Gotland og Latvia.

Faren for kollisjon med et av Putins økte antall fly i internasjonalt luftrom er ikke bare til stede i denne delen av Skandinavia. Russerne tester også Norge og våre NATO-alliertes forsvar ved å fly nord om Norge og ned langs Vest-Europas kyster, eksempelvis den 23. april 2014, da to av russernes Tupolev Tu-95 Bear bombefly fløy helt til Nederland og krenket det nederlandske luftrom med en grenseoverskridelse på 800 meter. Den 3. oktober 2014 var enda et russisk militærfly få meter fra å kollidere med ytterligere et svensk overvåkingsfly.

Denne interpellasjonen ble fremmet den 18. november foregående år, og den er i løpet av den forgangne tid ikke blitt mindre aktuell.

Den 12. desember i fjor ble nok et SAS-fly fra Kastrup, på vei til Poznan i Polen, ifølge Dagens Nyheter sjenert av et russisk militærfly, noe som ble satt i sammenheng med betydelig russisk militæraktivitet over Østersjøen samtidig. Også her var det russiske militærflyets transpondere slått av.

Det er vanskelig ikke å sette denne uakseptable adferden i sammenheng med andre provokasjoner, som da to russiske Su-24 bombefly planlagt og målbevisst den 17. september 2014 trengte inn i svensk luftrom syd for Øland for å teste Sveriges luftforsvar, og tilsvarende russisk inntrengning i finsk luftterritorium i august, eller ikke å se det i sammenheng med fingerte angrep mot Bornholm, tilfeldigvis under den allmenne politiske sommersamlingen. Lignende flyaktiviteter skjedde også mot Cardiff under NATOs toppmøte der.

Denne adferden er truende ikke bare for Europas sikkerhet, men den er også truende for de delene av Europa som har vendt seg til å leve med Østersjøen som et fredens hav – og hva verre er: Hvis denne adferden ikke endres, vil det være et spørsmål om tid før en katastrofe for skandinavisk luftfart er en realitet.

Formålet med denne interpellasjonen er å henlede oppmerksomheten på en fare som er reell, og som allerede har manifestert seg ved en rekke anledninger, og å bidra til en økt norsk offentlig interesse for det som skjer, samt å utløse nasjonale og internasjonale tiltak som kan forebygge sivile tap og katastrofer, og at man dermed kan unngå eventuelle nødvendige militære motsvar.

Jeg ser derfor med stor interesse frem til å høre hva forsvarsministeren vil si – hvordan hun vurderer situasjonen, og hvilke konkrete tiltak som kan gjøres nasjonalt og internasjonalt for å redusere en totalt unødvendig trussel mot sivil luftfart.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:10:14]: Jeg vil først benytte anledningen til å takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig og også alvorlig tema. Den siste tida har det vært en tydelig økning i russiske flyvninger langs NATOs grenser. Denne typen tokt gjennomføres også i internasjonalt luftrom langs norskekysten og mot Nordpolen. Norske jagerfly går rutinemessig på vingene for å identifisere denne flyaktiviteten. Forsvaret overvåker også aktiviteten i luftrommet langs norskekysten ved hjelp av luftvarslingsradarkjeden. Det har ikke vært registrert russisk krenking av norsk luftrom etter oppløsningen av Sovjetunionen. De russiske flyvningene har et flysikkerhetsaspekt, men også et sikkerhetspolitisk aspekt. Jeg vil først adressere flysikkerhetsaspektet.

Økt aktivitet i luftrommet øker sannsynligheten for uønskede episoder og hendelser. Rapporten «Dangerous Brinkmanship» spesifiserer 40 hendelser over en periode på åtte måneder der Russland og vestlige land har vært involvert. Rapporten omhandler ikke bare luftfartshendelser, men også hendelser på land og til sjøs. Det er registrert to maritime hendelser i nordområdet, begge knyttet til hendelser i Barentshavet som ikke involverer norske fartøy. Slik vi kjenner de rapporterte hendelsene i luftrommet mellom Norge og Storbritannia, utfordret de ikke flysikkerheten.

De mest alvorlige luftfartshendelsene har ifølge denne rapporten funnet sted i luftrommet over Østersjøen. Utviklingen har fortsatt etter at rapporten ble publisert. Det er uakseptabelt at russiske fly skaper farlige situasjoner i europeisk luftrom og truer sikkerheten for sivil luftfart. Det er legitimt for det russiske forsvaret, som for alle andre lands forsvar, å trene og øve sine styrker, herunder å fly i internasjonalt luftrom, men Russland må, i likhet med alle andre, forholde seg til lover og regler for internasjonal luftfart.

Russiske militære fly er ikke underlagt norske lufttrafikkregler når de flyr i internasjonalt luftrom. Det betyr at de heller ikke har en juridisk plikt til å være i kontakt med norsk lufttrafikktjeneste ved slike flyvninger. Russiske militære fly benytter ikke det elektroniske identifikasjonssystemet IFF og vil derfor ikke være synlige på de fleste sivile overvåkingssystemer. Militære radarer er ikke avhengig av IFF og vil derfor kunne kunne oppdage disse flyvningene dersom de er innenfor radarrekkevidde.

Norge og Russland inngikk i 1990 en bilateral avtale for å ivareta navigasjonssikkerhet for skip og luftfarttøy fra de væpnede styrkene utenfor terriotorialfarvannet. Avtalen spesifiserer bl.a. at aktiviteter utenfor territorialfarvannet som representerer en fare for skipsfarten, eller for flyvninger, skal varsles.

I tillegg til at Norge ivaretar NATO-beredskap ved å ha to F-16-fly på QRA-beredskap, har vi god situasjonsforståelse i våre nærområder. Et viktig bidrag til flysikkerheten er å se til at samarbeidet mellom Forsvaret og sivile luftfartsmyndigheter er godt, herunder at nødvendig informasjonsutveksling til sivile luftfartsmyndigheter fungerer.

Tilbakemeldingene fra sivile luftfartsmyndigheter er at samarbeidet fungerer godt. Men jeg er hele tiden åpen for å se på om vi kan utdype dette samarbeidet bedre for at flysikkerheten skal bli styrket. Jeg vil nå også adressere det sikkerhetspolitiske aspektet knyttet til den russiske aktiviteten vi er vitne til.

Året 2014 kan bli stående som et tidsskille i europeisk sikkerhetspolitikk. Året har gitt omfattende geopolitiske endringer. Russiske folkerettsbrudd i Ukraina og spenningene som har oppstått mellom Russland og vestlige land i kjølvannet av krisen, har vist at fundamentale interessemotsetninger preger Europa. Russland har vist vilje og evne til å bruke militærmakt overfor et naboland for å fremme sine nasjonale interesser. Det er skapt betydelig usikkerhet om Russlands intensjoner som internasjonal aktør.

Russlands globale militære aktivitet har økt de siste åtte til ti åra først og fremst som et resultat av økt ressurstilgang i form av penger og materiell. Russiske ubåter og overflatefartøy seiler mer og lenger. Russiske strategiske bombefly er observert fra Portugal til Nordpolen. I våre nærområder ser vi den kanskje mest markante økningen i russisk militæraktivitet i østersjøområdet. NATOs QRA – Quick Reaction Alert – i Baltikum har gjennomført mer enn 100 oppdrag mot russiske fly i 2014. Dette er tre ganger mer enn i 2013. Vi ser flere og mer aggressive flyvninger samt luftromskrenkelser over både Finland, Sverige og Estland. Vi ser dessuten mer seiling, flere øvelser og økt testaktivitet. Den siste tidas tokt med tunge strategiske bombefly over Østersjøen kan ikke leses som noe annet enn en maktdemonstrasjon fra russisk side.

Situasjonen i våre nærområder i nord er noe annerledes. Vi har så langt ikke sett en signifikant kvantitativ økning i russisk militæraktivitet. QRA i Bodø har i 2014 gjennomført 49 oppdrag med 74 identifiseringer. Tilsvarende tall for 2013 og 2012 var henholdsvis 41 oppdrag og 58 identifiseringer og 41 oppdrag og 71 identifiseringer. Samtidig er både flyvninger, seilaser, øvelser og testaktivitet i nord preget av stadig større kvalitet og kompleksitet. Økt russisk militæraktivitet kommer etter en periode med nedprioritering av Forsvaret på 1990-tallet og tidlig 2000-tallet. Fram mot 2020 planlegger Russland å tidoble bevilgningene til militært materiell i forhold til hva som ble brukt i foregående tiårsperiode. De samlede bevilgningene til nasjonalt forsvar forventes å utgjøre 4,2 pst. av BNP i 2015.

Nordområdene har fortsatt stor militær strategisk betydning for Russland. Det skyldes områdets funksjon som base og operasjonsområde for ubåter som bærer interkontinentale ballistiske atomstridshoder. De russiske styrkene i nordområdene er i ferd med å tilføres nytt og oppgradert materiell, som luftvern, kampfly og helikoptre. Dette i kombinasjon med opprettelsen av en arktisk kommando og arktiske brigader vil kunne medføre økt russisk aktivitet i nordområdene i åra som kommer.

Russisk reaksjonsevne og strategisk mobilitet er vesentlig forbedret. Det medfører at varslingstida for militær oppbygging er sterkt redusert. Det har store konsekvenser for forutsigbarheten og sikkerheten i våre nærområder. At Russland velger å projisere makt, slik vi særlig har vært vitne til i østersjøområdet i høst, har en destabiliserende effekt og er derfor svært uheldig.

Vår vurdering er at Russland per i dag ikke utgjør noen militær trussel mot Norge. Norge og Russland har en rekke sammenfallende interesser i nord. Vi er begge avhengig av stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder. Norge har, i likhet med våre allierte, suspendert det bilaterale militære samarbeidet med Russland, men vi viderefører samarbeidet med Russland om søk og redning, om grensevakt, om kystvakt i nord. Kontakten mellom Forsvarets operative hovedkvarter og nordflåten opprettholdes også. Noe av den viktigste årsaken til det er nettopp å unngå misforståelser og kunne ha en kontakt som kan bidra til at situasjoner deeskalerer snarere enn eskalerer.

De største flysikkerhetsutfordringene finner sted over Østersjøen. Det er begrenset hva Forsvaret kan bidra med i dette området for å styrke flysikkerheten. I nordområdene og langs norskekysten vil Forsvaret fortsette å utveksle informasjon om militære flybevegelser med sivile luftfartsmyndigheter og opprettholde vår beredskap på et høyt nivå.

Utviklingen i Russland har stor betydning for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Betydningen av å opprettholde evnen til å følge med på utviklingen av russisk militærmakt er vesentlig. Den er vesentlig for å sikre god situasjonsforståelse. Vår militære tilstedeværelse i nord, både nasjonalt og sammen med allierte, vil vedvare som en viktig prioritet fra norsk side.

Michael Tetzschner (H) [13:19:03]: Jeg vil takke statsråden for et interessant og fyllestgjørende svar. Det er betryggende at vi deler situasjonsanalysen. Dette har potensielt ganske alvorlige følger hvis det ikke også blir etablert en bedre internasjonal orden for hvordan man skal opptre i et internasjonalt luftrom som blir trangere – luftrommet er det samme, men på grunn av trafikken vil det altså bli trangere.

Statsråden har sikkert sine ord i behold når hun også sier:

«Vår vurdering er at Russland per i dag ikke utgjør noen militær trussel mot Norge.»

Men vi må allikevel si at norsk utenrikspolitikk definerer ikke bare norske interesser knyttet til norsk territorium. Jeg skjønner at man i Forsvarsdepartementet kanskje tenker mer geopolitisk, men rent generelt vil vi også si at norske interesser er på spill. De to episodene jeg har nevnt, som har vært alvorlige, og som gjelder internasjonal luftfart, rammer direkte et selskap som den norske stat er aksjonær i. Men enda verre: Det er også slik at SAS-flyene, i hvert fall for nærtrafikken i denne delen av Europa, frakter nordiske statsborgere, skandinaviske statsborgere og norske statsborgere. Så norske interesser og norske liv er truet ved en slik atferd.

Derfor må det også bygges på sivile virkemidler, ikke bare militære. Det er ikke det jeg egentlig ser heller, at man bare har den militære forsikringen – den skal også være i orden – men vi bør ikke la noe ligge uprøvd for at vi også gjennom internasjonale luftfartsorganisasjoner, hvor man utvikler felles regler, «conduct of behaviour», og selvfølgelig rettsregler, får det til å bli slik at enhver nasjon må redegjøre for sine fly. Det kan ikke være slik at de farligste flyene er de som skal kunne slå av identifiseringssignaler. Det vil jo være som om alle vi andre bilister i trafikken var pålagt å kjøre på motorveiene med lys, mens de store bilene – lastebilene og trailerne – ikke var det.

Vi må bidra til en internasjonal rettsorden, og jeg håper at regjeringen i sitt videre arbeid med dette også involverer Samferdselsdepartementet, for her må det gjøres en del i sivile, felles internasjonale luftfartsorganisasjoner, så vi nettopp hindrer at slike potensielt store katastrofer kan få militære etterspill. Det er også noe av det som er viktig for nettopp å forebygge at det blir en eskalering av de konfliktene vi ellers har i Europa.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:22:21]: Takk til interpellanten for også de ytterligere påpekningene.

Som interpellanten helt riktig er inne på, må mye av dette primært løses både gjennom sivile kanaler og gjennom internasjonale luftfartsmyndigheter. Jeg tror likevel, selv om jeg var veldig klar på å understreke i mitt innlegg at vi per nå ikke vurderer Russland som en militær trussel mot Norge, altså tenkt fra et militært synspunkt, at både regjeringa og jeg har vært veldig tydelige med å understreke at det året vi nå har bak oss, for alvor har vist at man kan si at det russiske forsvaret har gått fra å være det som i gamle dager ble betegnet som en storslegge – den var i stand til å gjøre stor skade, men var ofte upresis og treg – til det vi ser i dag: et Russland med et langt raskere og hurtigere våpen og en større verktøykasse, som gir flere militære opsjoner. Det kan vi ikke være blinde for, og vi må i vår politikk og i vår utforming av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk ta høyde for at det også kan være situasjoner hvor konflikter kan komme til våre nærområder. Vi ser ikke de situasjonene i dag, og vi ser ingen militær trussel fra Russland i dag. Men vi må i et langsiktig perspektiv planlegge for at vi nå har en varig endret sikkerhetspolitisk situasjon i våre nærområder og i våre omgivelser.

Da er det aspektet som interpellanten tar opp med flysikkerhet – ikke bare flysikkerhet, men egentlig sikkerhet for transport både til havs, til lands og til vanns som følge av en økt militær aktivitet som forstyrrer den sivile aktiviteten – et veldig viktig, men også ganske nytt tema, nettopp fordi aktiviteten har økt såpass dramatisk. Som jeg nevnte i min innledning, har aktiviteten primært vært størst over østersjøområdet, og våre naboer Sverige og Finland merker det godt. Våre allierte i NATO de baltiske landene merker det svært godt. Og jeg merker også når jeg snakker med mine kolleger, enten det er på ministermøter eller i andre sammenhenger, at for de baltiske landene dreier dette seg om et eksistensielt spørsmål. De føler en trussel, de føler historien komme tilbake, og vi må ta på alvor som en alliert at dette er noe som vi gjennom vår allianse skal bidra til å berolige så godt som mulig.

Kåre Simensen (A) [13:25:22]: Takk til interpellanten som tar opp dette viktige og alvorlige temaet. Vi er alle enige om at de episodene Europa – inkludert vårt land – har opplevd med de russiske fly, er svært provoserende og ikke minst ubehagelig.

Men det er ikke noe nytt – dette har skjedd gjennom mange år. Når dette skjer parallelt med den spente situasjonen i Ukraina, oppfattes nok disse episodene interpellanten nevner i sin interpellasjon, som noe mer krevende og truende enn tilsvarende episoder gjennom den kalde krigen og fram til i dag.

Det nye denne gangen er at episoder der militær aktivitet virker truende overfor sivil luftfart, er verdt å fokusere på. Det er alvorlig, og jeg er enig med interpellanten og andre som sier at det er uakseptabelt og ikke minst livsfarlig.

Det er ingen politisk uenighet om hva og hvordan vi skal reagere når dette skjer – som forsvarsministeren redegjorde for her i dag. Norge – inkludert NATO – reagerer svært så tydelig overfor Russland. Ett av tiltakene er å sende våre fly opp i luften. Og som et lite apropos skjønte mange av oss at noe viktig var i gjære da to av våre F-16-fly brøt lydmuren i mitt hjemfylke noen dager før jul. Og det smalt – bokstavelig talt.

Men vi skal ikke være overrasket over at Russland – som mange andre land – ruster opp og moderniserer sine forsvarskapasiteter. Det gjør også vi – både til lands, til sjøs og i luft.

Innkjøp og modernisering av vårt forsvar vil gjøre oss i bedre stand til å møte militære utfordringer både i fredstid og i krigstid. Bruk av vårt flyvåpen har alltid vært viktig når vi føler at Russlands flyvåpen blir for nærgående, slik statsråden var inne på i sin redegjørelse.

Med vår beliggenhet som NATO-medlem har vi et spesielt ansvar for å overvåke hva som skjer i nordområdene. Derfor trenger vi flere flygninger, ikke færre. Vi kan ikke godta reduksjon i aktiviteten som gjør at vi ikke har oppsyn med havområdene i nord – både i luften og i sjøen. Våre allierte forventer at vi ivaretar vårt ansvar her.

Vi skal fortsette moderniseringen av Forsvaret for å styrke vår evne til suverenitetshevdelse om den skulle bli truet. Et reelt terskelforsvar gir stabilitet og forutsigbarhet. Vår etterretning må ha god kunnskap om aktiviteten i nord.

Det er derfor behov for økt tilstedeværelse og overvåkning – slik statsråden var inne på – av våre havområder både over og under vann, men også det å ha en oversikt over det som skjer i luftrommet, er viktig. Denne interpellasjonen er et godt eksempel på det. Uttrykket og beskjeden «vi ser hvor du er» vil etter vår mening heller dempe enn øke spenningen mellom våre to land.

Jeg er uenig med dem som antyder at vi kanskje går en ny kald krig i møte. Jeg er derfor enig med statsråden når hun sier at Russland for tiden ikke utgjør en militær trussel overfor Norge. Til det har vi for mange felles interesser og et svært viktig samarbeid på områder som er viktige for begge land. Ikke minst derfor er det viktig å opprettholde en god dialog med Russland i en tid som er svært utfordrende for Europa.

Med andre ord: Vi må ikke undervurdere dialogen som et viktig tiltak i et forsøk på å dempe den økte spenningen mange føler i dag.

Men samtidig skal vi være tydelige når vi opplever at en økende russisk strategisk øvingsaktivitet i våre nærområder blir for nærgående – ikke minst med hensyn til sivil luftfart.

Øyvind Halleraker (H) [13:29:19]: Også jeg vil takke interpellanten for å ta opp en svært alvorlig og viktig sak.

Den økte aktiviteten vi nå ser, blir det viktig å være føre-var overfor. I Norge har vi ennå ikke registrert alvorlige hendelser som involverer sivil luftfart, men som interpellanten beskrev, har det vært alvorlige hendelser som involverer russiske militærfly i våre nærområder og naboland, særlig i områdene rundt Østersjøen og Svartehavet.

Russiske fly langs norskekysten er ikke noe nytt – det er noe vi har tiår med erfaring fra. Noe av det viktigste vi i Norge kan gjøre, er derfor å sikre en optimal lufttrafikktjeneste for den sivile lufttrafikken. Det er ingen tvil om at det er de russiske flyvningene som skaper de alvorlige hendelsene, men når risikoen er der, er det viktig at den sivile luftfartstrafikken i størst mulig grad kan være oppmerksom på og oppdatere seg på den aktiviteten som er i nærheten, slik at nødvendige forholdsregler kan tas. Det er derfor viktig å sørge for at både Luftfartstilsynet, Forsvaret og lufttrafikktjenestene har de nødvendige ressursene som skal til for å overvåke norsk luftrom i tilstrekkelig grad. Det er mitt klare inntrykk at regjeringen sørger for nettopp dette.

Som statsråden sa, har disse hendelsene også en sikkerhetspolitisk dimensjon. Spørsmålet ble drøftet på flere møter i NATOs parlamentarikerforsamling sist høst. Mange medlemsland, særlig i Baltikum, er urolige for den aktivitet man nå ser, med økt hyppighet og manglende respekt for de internasjonale konvensjoner.

Det er altså ikke bare spørsmål om et økt antall flyvninger, men også om måten flyvningene gjennomføres på: Man sender ikke inn sine reiseplaner. Man kommuniserer ikke med sivile luftkontrollsentraler. Man slår ikke på radiosenderne. Dette utgjør en risiko for sivil luftfart.

NATO har advart europeiske flyselskaper mot den fare som truer i luftrommet over Det baltiske havet og nær grensene til Sverige og Danmark. Ifølge NATO er Dark Flights – som de kalles – fly som ikke har påslått transponder, et stadig større problem. Flere russiske militærfly flyr der det passer dem, uten hensyn til annen, sivil flytrafikk.

Interpellanten nevnte at rett før jul ble et russisk militærfly oppdaget på samme kurs som et sivilt passasjerfly som akkurat hadde tatt av fra Kastrup ved København. Svenske myndigheter fastslo at dette militære flyet hadde slått av transponderen, som kommuniserer hvilket fly og hvilken nasjon det er snakk om. Dette er bare én av flere episoder.

Militære fly kan skru av transponderen i internasjonalt luftrom, så lenge de tar hensyn til annen, sivil luftfart. Det kan ikke sies å være tilfellet for de russiske flyvningene. Ingen av de russiske militære flyene som nå opererer i Nord-Europa, har sendt inn noen melding om hvor og når de skal ut og fly.

Videre er det grunn til å merke seg at både Sverige og Danmark har innkalt på teppet de russiske ambassadørene i de to landene for å gi Russland en advarsel. Sveriges utenriksminister, Margot Wallström, uttalte i desember følgende om viktigheten av å overholde gjeldende regler:

Det er på tide å respektere de tillitsbyggende avtalene som ble bygget opp etter den kalde krigen. Etter den russiske suspensjonen av CFE-avtalen, også kalt Wien-traktaten om nedrustning, er det bekymringsfullt at man nå ser hendelser som kan bidra til å underminere Wien-dokumentet og Open Skies-avtalen. Internasjonale avtaler er til for å respekteres. Ved å utfordre dem senker man terskelen for bruk av militær makt.

Dette er sterk og klar tale fra vårt naboland og uttrykker bekymring.

Det er fullstendig uakseptabelt at man ikke respekterer avtaler man selv har vært med på å inngå, og at man dermed skaper usikkerhet om trygghet i internasjonalt luftrom, med fare for ulykker og tap av menneskeliv.

Både Norge og Russland er, sammen med EU og USA, tilknyttet The Treaty on Open Skies, som er et regime for ikke-væpnede observasjonsflyvninger i andre staters luftrom. Hensikten er å styrke den gjensidige forståelsen og tilliten mellom deltakerne i avtalen. Det er et av de mest omfattende våpenkontrollregimene til dags dato. Avtalen har eksistert i 20 år. Slike avtaler er viktig for å opprettholde tilliten mellom våre nasjoner og viser at vi har klart å være åpne med hverandre før. Det må også være målsettingen framover.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:34:28]: La meg også først få takke interpellanten for en interessant og faktuell interpellasjon, basert på opplysninger og konkrete hendelser. Derfor gjør den seg også ekstra interessant. Jeg vil også takke interpellanten for at han engasjerer seg – at det er flere enn utenriks- og forsvarskomiteens medlemmer som engasjerer seg i forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det er veldig bra.

Det meste er sagt, og jeg antar at det er en veldig stor og bred enighet her i salen om disse spørsmålene. Likevel er det bra å diskutere dem. Men at vi må være på vakt, som også forsvarsministeren sa, er helt åpenbart. En såret bjørn, som også har en såret stolthet, kan være svært uforutsigbar.

Det er også viktig at Norge koordinerer vårt overvåkningsarbeid med NATO. At vi hele tiden koordinerer der, har vært litt ute av debatten – det har ikke vært sagt så mye om det. Samtidig vil jeg understreke at vi også må tone ned retorikken knyttet til ulike hendelser. Det er også viktig, som statsråden sa, å understreke at Russland ikke utgjør noen militær trussel mot Norge – men at de kan true sivil luftfart, som interpellanten var inne på. Det er også viktig at Russland forholder seg til reglene for internasjonal luftfart. Det er en krevende balansegang.

Men vi må også prøve å sette oss inn i den russiske tankegangen. Russland har åpenbart en stor følelse av isolasjon, ikke minst etter den kalde krigens slutt og NATOs utvidelse. Statsråden var inne på at det er økt aktivitet særlig i østersjøområdet. Det er en maktdemonstrasjon. Uten at vi skal gjøre noen analyse her og nå, tror jeg det hadde vært klokt at man faktisk gjør en analyse av hva som er formålet med denne maktdemonstrasjonen, bortsett fra at det er en maktdemonstrasjon.

Jeg har ikke – verken i mediene eller andre steder – fått noen klare signaler om, eller noen særlig klare analyser av, hva som er bakgrunnen for at Russland gjør det de gjør, bortsett fra at det kanskje er mer innenrikspolitikk enn det faktisk er utenrikspolitikk.

Michael Tetzschner (H) [13:36:57]: Jeg vil takke deltakerne for en interessant, saklig og opplysende debatt. Jeg har også merket meg at flere av talerne har vært inne på at dette har vært et betimelig tema å ta opp. Så vil det jo selvfølgelig være nyanser i hva man vektlegger. Jeg er aldri imot at man skal prøve å se verden fra et annet perspektiv enn det man selv representerer.

Samtidig har det vel også fremkommet ganske klart av innleggene, også fra forsvarsministeren, som jeg fullt ut deler, at det er noen minimumsstandarder for hvordan man opptrer i et internasjonalt samfunn. Det er da slik at det er en apologi som går ut på at her er vi skyldige på alle sider, og NATO utvider seg. Det er jo ikke slik man kan bygge på internasjonale rettsforutsetninger, fordi etter Sovjetunionens sammenbrudd oppsto det suverene stater som er helt suverene til å inngå i de utenrikspolitiske og forsvarspolitiske arrangementer som de selv ser seg tjent med. Der hadde de kanskje noen historiske erfaringer som tilsa at man søkte nærmere kontakt med samarbeidsorganisasjonene i Vesten, enten det var av økonomisk, rettslig, politisk, handelsmessig art, som EU representerer, eller det var forsvarsallianser.

Det vi må stå vakt om her, er selvfølgelig at disse garantiene gjelder – jeg håper at de aldri skal bli aktuelle å anvende – men det er også dette som gjør at vi ikke kan akseptere at noen under påberopt nasjonal såret stolthet skal ha andre atferdsnormer for sin internasjonale opptreden enn det som fremkommer av fredelig sameksistens mellom suverene stater. Norge må som et lite land i dette være nettopp en av pådriverne for ikke å unnskylde, men å innskjerpe hva som er akseptabel opptreden, og hva som har grunnlag i folkeretten.

Det tror jeg ikke vi er uenige om, men jeg vil allikevel ha sagt det, så man ikke blir for filosofisk og for nedlesset med grunnløse håp som et alternativ til en del av disse problemene, som faktisk må løses gjennom politiske tiltak, gjennom dialog – ja visst – men også med en betydelig realitetssans. Den er jeg glad for å føle at vår forsvarsminister representerer.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:40:22]: Jeg vil slutte meg til interpellantens siste innlegg og knytte noen kommentarer til det som er framkommet i de andre innleggene.

Representanten Simensen var opptatt av aktiviteten og tilstedeværelsen i nord. Det er også regjeringa svært opptatt av. Det er veldig viktig at vi opprettholder en aktivitet som over år har representert en normaltilstand. Det betyr at vår situasjonsforståelse også er bygd opp over år, og det betyr igjen at det er enklere for oss å identifisere hva som er en slags normal aktivitet, og hva som er unormal aktivitet. Det er et vesentlig bidrag til ikke bare vår egen, men også alliansens situasjonsforståelse, som det er viktig at vi bidrar til.

Vi kommer også til å fortsette moderniseringen av Forsvaret. Vi har nå, som representanten Simensen er godt kjent med, bedt forsvarssjefen om et nytt fagmilitært råd innen 1. oktober i år – det er bl.a. basert på endringene vi ser i våre sikkerhetspolitiske omgivelser – og vi har nedsatt en ekspertgruppe som også skal gå inn i dette problemkomplekset. Det er for at vi skal sikre ikke bare en operativ evne i dag, men også at vi ruster Forsvaret og Norge for framtida.

Når det så gjelder kommentarene som Øyvind Halleraker hadde i sitt innlegg, er jeg veldig enig i dem, og jeg er glad for at selv om det er en alvorlig situasjon, er dette også et tema som NATOs parlamentarikere diskuterer flittig. Det er også et tema som diskuteres mye på ministermøtene i NATO. Jeg mener at noe av det viktigste vi fra Forsvarets side kan gjøre, er nettopp å bidra til å se det sivil lufttrafikktjeneste ikke kan se, fordi de ikke har radarer som kan fange opp fly som ikke har på IFF. Der er samarbeidet som sagt godt, men jeg er hele tida åpen for å kunne videreutvikle det samarbeidet dersom det skulle være behov for det fra sivile luftfartsmyndigheter. Foreløpig har vi ikke mottatt henvendelser om det, men skulle vi gjøre det, er det selvsagt at vi vil være åpne for å gjøre vurderinger av det.

Avslutningsvis: Vi har vært vitne til store geopolitiske omveltninger det siste året. Det er ingen tvil om at hovedelementene i denne utviklingen er et mer selvhevdende, mer militært kapabelt Russland, som skaper usikkerhet overfor sine naboer, både de nære naboene og de noe lenger unna. Vi har sett en modernisering av de russiske militære styrkene og en vilje til å bruke militærmakt til å ivareta sine nasjonale interesser. Det er en utvikling vi ikke kan lukke øynene for, fordi den påvirker oss på ulike måter, selv om Russland ikke per i dag anses å representere en militær trussel mot Norge. Det at vi har en stor nabo i øst, har alltid vært dimensjonerende for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og vil være det også i framtida.

Presidenten: Sak nr. 1 er dermed ferdigbehandlet.