Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter, og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Aksel Hagen (SV) [16:17:24]: (komiteens leder og ordfører for saken): Takk til komité og komitésekretær for godt samarbeid.

Denne innstillinga har ikke vært et krevende komitéarbeid, for her har det kommet ryddige, raske innspill fra de rød-grønne, Høyre og Kristelig Folkeparti – og så var arbeidet gjort. Årsaken til at det har gått så raskt og smertefritt, tror jeg, som saksordfører, er at temaet er grundig debattert i stortingsmeldinga Barn på flukt, i innstillinga til denne meldinga, som ble debattert og stemt over i Stortinget rett før jul, i media, på mange konferanser, og i tilknytning til mange asylbarnaksjoner i fjor og i år. Når vi samtidig vet at den stortingsvedtatte evalueringa av meldinga er i gang og skal presenteres allerede om en og en halv måned, er nok, forståelig nok, mange avventende med hensyn til å ta asylbarndebatten opp igjen i sin fulle bredde.

Utgangspunktet her i dag er et Dokument 8-forslag, et representantforslag, om barns beste i asylpolitikken, der det fremmes følgende forslag: For det første at Stortinget ber regjeringa endre utlendingsforskriften slik at den tydeliggjør at hensynet til barnets beste må vektlegges i større grad når det gjelder innvandringsregulerende hensyn, for det andre at Stortinget ber regjeringa klargjøre hvordan vurderinga av barnets beste skal foretas, for det tredje at Stortinget ber regjeringa vurdere hvorvidt innholdet i barnets-beste-vurderinga er i tråd med internasjonale og nasjonale forpliktelser, og til slutt at Stortinget ber regjeringa foreta en gjennomgang av gjeldende praksis i asylsaker som omfatter barn.

Forslagsstillerne deler, som de skriver, den unisone tilbakemeldinga fra høringsinstansene om at stortingsmeldinga bidrar til ytterligere forvirring gjennom vage og til dels motstridende utsagn framfor å komme med avklaringer om innvandringsregulerende hensyn, og at den ikke konkretiserer hvordan barnets-beste-vurderinger bør foretas. Forslagsstillerne støtter derfor den anbefalinga som kom fra et stort flertall av høringsinstansene.

Forslagsstillerne redegjør nærmere for hvorfor de mener at «barnets beste» er det primære hensynet. Forslagsstillerne mener at en juridisk gjennomgang av forholdet mellom bestemmelsene i utlendingsloven og FNs barnekonvensjon og praktiseringa av gjeldende regelverk opp mot de folkerettslige forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon, kunne bidratt med viktige avklaringer.

Forslagsstillerne sier til slutt at regjeringa og stortingsflertallet trodde at det kom til å skje en praksisendring som konsekvens av den meldinga. Det ser ikke ut til å ha slått til, og vil heller ikke slå til videre framover.

Til komitébehandlinga: Etter å ha fått et brev fra statsråd Grete Faremo som er lagt ved saken her, sier komiteen samlet at den støtter forslagsstillernes ønske om en asylpolitikk som er rettferdig, rettssikker og human.

Videre sier komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, at det i denne meldinga fremmes en rekke tiltak for å sikre en mer rettferdig, rettssikker og human behandling av asylsøkende barn og deres familier, og det blir presentert i innstillinga.

Når det gjelder hensynet til barnets beste, understreker flertallet at dette skal være et grunnleggende hensyn når opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn vurderes, noe som er fastlagt gjennom forskrift, jf. utlendingsforskriften § 8-5.

Flertallet viser også til at det i stortingsmeldinga blir slått fast at den senere tids praksis i UNE tyder på at det i en del saker legges mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn det som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt, samtidig som praksis framstår som lite entydig.

Flertallet gir også sin vurdering av de nevnte høyesterettsdommene, som også blir trukket fram i representantforslaget, og nevner også Oslo tingretts behandling av den såkalte Nathan-saken og UNEs undervegsrapportering fra november i fjor, når det gjelder hva slags praksis vi har hatt etter at stortingsmeldinga kom i fjor.

Flertallet mener – i motsetning til det forslagsstillerne hevder – at en ikke har grunnlag for å konkludere med at meldinga ikke har innvirkning på praksis. En må avvente junievalueringa og så ta stilling til i hvor stor grad det har skjedd en praksisendring, og om det kreves ytterligere tiltak for å sørge for at praksis blir i tråd med lovgivers intensjon.

Høyres medlemmer har en egen komitémerknad der dette drøftes på en god måte, men der konklusjonen er at dagens praksis, hvor barns beste skal vurderes individuelt så vel som opp mot innvandringsregulerende hensyn, fortsatt bør være gjeldende politikk.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti bruker denne innstillinga til å utdype og argumentere for representantforslaget og fremmer eget forslag i tråd med det. Det vil sikkert bli presentert og kommentert senere i dag.

Jeg legger fram komiteens tilråding. Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget til å gjøre et vedtak som går på at det vedlegges protokollen.

Lise Christoffersen (A) [16:22:55]: Denne saken er en reprise fra 20. november i fjor. Jeg er derfor litt forundret over at den er sluppet gjennom til behandling. De forslagene Venstre og Kristelig Folkeparti fremmer i dag, er identiske med forslag som ble nedstemt i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 27 for 2011–2012 om barn på flukt for fem måneder siden.

Det fremmes fire forslag i saken. Forslagene nr. 1 og 2 er avskrift av Kristelig Folkepartis forslag nr. 3 i innstillingen til stortingsmeldingen. Forslagene nr. 3 og 4 er i innhold svært like forslag nr. 5 fra forrige runde. Men la det formelle ligge. Saken er nå til behandling, og det gir også posisjonen mulighet til å få oppklart en del ganske uklare punkter i forslagene – spørsmål vi stilte både ved behandlingen av meldingen om barn på flukt og i diverse debatter i etterkant, uten at vi fikk annet enn det jeg vil kalle unnvikende svar. Kanskje vi kan få litt klarere svar i dag.

Mitt grunnleggende spørsmål er hva som egentlig blir den praktiske forskjellen mellom det som er vedtatt politikk, og det som Venstre og Kristelig Folkeparti foreslår.

Forslagsstillerne vil ha en asylpolitikk som er rettferdig, rettssikker og human. Regjeringen vil ha en human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk.

Venstre og Kristelig Folkeparti ber igjen om en gjennomgang av forholdet mellom utlendingsloven og FNs barnekonvensjon. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991, og den ble inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven i 2003. Om det skulle vært motstrid mellom Barnekonvensjonen og praktiseringen av utlendingsloven, ville uansett Barnekonvensjonen gått foran, men ved innføringen av ny utlendingslov ble det foretatt en slik gjennomgang av forholdet mellom utlendingsloven og FNs barnekonvensjon som Venstre og Kristelig Folkeparti ber om. Forholdet til Barnekonvensjonen er i tillegg grundig vurdert i stortingsmeldingen om barn på flukt. Hva er det egentlig Venstre og Kristelig Folkeparti mener skal komme fram i en ny vurdering som ikke er kommet fram før? Det skulle jeg likt å få et klart svar på.

Venstre og Kristelig Folkeparti ber også om en endring av utlendingsforskriften. I dag sier den at ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter lovens § 38 skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt. I loven står det at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, slik det også står i Barnekonvensjonen. Hvordan mener Venstre og Kristelig Folkeparti at ordlyden bør være? I forslaget skriver de at forskriften må tydeliggjøre at barns beste må vektlegges i større grad. Hva betyr det? Venstre og Kristelig Folkeparti opererer dessuten med sin egen fortolkning av konvensjonen og hevder den krever at barns beste skal være det primære hensynet og som hovedregel gå foran andre hensyn. Hva menes egentlig med det? Hva vil det bety i praksis?

I forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen foreslo de to partiene at utlendingsforskriften skulle endres, slik at opphold i mer enn tre år ble definert som en særlig tilknytning til riket. Det er droppet denne gangen. Betyr det at det ikke gjelder lenger? Da vi i forrige runde spurte om dette i praksis betyr fri innvandring for barnefamilier, at alle får bli etter tre år, fikk vi et noe underlig svar om at dette var – og jeg siterer – «et vippepunkt der barns tilknytning til riket faktisk er mer verd enn innvandringsregulerende hensyn». Hva betyr det, sammenholdt med dagens forslag om at hovedregelen er at barns beste skal være det primære hensynet? Og hvis det ikke betyr at alle med opphold over tre år får bli, hva betyr det da? Hvem skal vippes inn, og hvem skal vippes ut – etter hvilke kriterier? Det er kanskje flere her som bidrar til forvirring og manglende konkretisering.

I innstillingen sier forslagsstillerne at det også er behov for en forskrift som understreker at barnets-beste-vurderingen må framgå av enkeltvedtaket, og at begrunnelsen for vektlegging av de ulike hensyn tydeliggjøres i vedtakene. Den forskriften finnes allerede, den ble innført i 2011 og kom i tillegg til den begrunnelsesplikten som finnes i forvaltningsloven. Til slutt bes regjeringen foreta en gjennomgang av gjeldende praksis. Den gjennomgangen kommer i juni.

Så nok en gang: Hva er det egentlig Venstre og Kristelig Folkeparti ønsker å oppnå med dette forslaget som ikke allerede gjelder, bortsett da fra en liberalisering av regelverket gjennom en treårsgrense for hvem som skal få bli? Eller var det kanskje ikke ment å skulle oppfattes helt slik allikevel?

Det hadde vært fint å få noen klare svar, både fra Venstre og fra Kristelig Folkeparti i denne debatten.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [16:27:45]: Jeg vil først takke saksordføreren for en balansert og faktabasert framstilling, der han bl.a. viser til gjeldende rett fra to høyesterettsdommer av 21. desember i fjor. Jeg vil si at det er godt å se at også SV har en tilnærming som nærmer seg det synet Fremskrittspartiet og de fleste andre partier har i denne saken, da med unntak av Kristelig Folkeparti og Venstre.

Det er vanskelig å se dette representantforslaget fra Kristelig Folkeparti og Venstre som noe annet enn et forsøk på en omkamp etter behandlingen av Meld. St. 27 for 2011–2012, Barn på flukt, og som saksordføreren nevnte i sitt innlegg, har dette blitt debattert utallige ganger. Derfor er jeg – i likhet med forrige taler – litt forundret over at saken nå igjen er til behandling i Stortinget.

Vi er alle positive til unger, og de fleste av oss er glad i unger. Denne saken gjelder ikke bare unger; den gjelder hva slags innvandringspolitikk Norge skal ha. Kanskje er Norge verdens beste land å bo i – Norge er i hvert fall verdens beste land å bo i for noen. Det er ikke dermed sagt at Norge er verdens beste land for hele verdens unger; det er fullt mulig å ha en lykkelig oppvekst i et annet land enn Norge. Dette elementære poenget synes å mangle hos dem som forsøker å stakkarsliggjøre unger, ikke minst de såkalte asylungene. Er det virkelig utenkelig at disse ungene kan ha en god oppvekst også i et annet land? Barn er søkende, barn er fleksible, barn er kreative, og ikke minst er de kontaktsøkende.

Selvfølgelig er det positivt at et asylbarn har norske venner, og selvfølgelig er det positivt at de har fått et innblikk i norsk kultur og kanskje også har fått gode kunnskaper i det norske språk. Men skulle dette være til hinder for at de skulle kunne lære et annet språk i et annet land, at de skulle kunne lære kulturen i sine foreldres hjemland, og at de skulle kunne lære sine foreldres språk, hvis de mot formodning ikke allerede kan det? Jeg finner ingen virkelig gode argumenter for at alle unger skal kunne bo i Norge, ikke minst fordi det underkjenner kulturen og oppvekstvilkårene i andre land. Dette er en merkelig form for sjåvinisme som jeg ikke kan støtte. Hvis vi tilføyer at vi ikke skal premiere sabotasje av lovlig fattede vedtak av et norsk forvaltningsorgan, og at innvandringen til Norge allerede er uforsvarlig høy, har vi essensen i Fremskrittspartiets syn på dette representantforslaget.

Ellers viser jeg til Fremskrittspartiets merknader i Meld. St. 27 for 2011–2012 Barn på flukt.

Michael Tetzschner (H) [16:30:44]: Jeg vil også begynne med å takke saksordføreren, som på en utmerket måte har gjort rede for det brede flertallet som eksisterer i komiteen i denne saken. Gjennom stortingsmeldingen om barn på flukt har dette brede flertallet understreket at barns interesse skal vektlegges i stor grad ved behandling av asylsøknader.

Høyre mener at kjernen i dette spørsmålet ligger i forståelsen av utlendingsloven § 38 tredje ledd, som viser uttrykkelig til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, og fastsetter at barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen for øvrig ikke har det alvoret over seg at det ellers ville gitt grunnlag for oppholdstillatelse til en voksen.

Barnekonvensjonen gir ikke noe absolutt pålegg for hvordan den enkelte sak skal avgjøres. Det er nemlig plass for motstående hensyn, som f.eks. hensynet til en kontrollert og regulert innvandring, som i prinsippet kan tillegges like stor eller endatil større vekt enn hensynet til barnets beste. Jo større betydning avgjørelsen har for barnets situasjon, desto mer skal til for å legge vekt på de motstående hensyn, f.eks. de innvandringsregulerende. Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda må derfor foreta en helhetsvurdering i den enkelte sak av alle hensyn som gjør seg gjeldende om opphold på humanitært grunnlag.

Høyre er opptatt av å ivareta barnas interesse i asylsakene. Derfor mener Høyre at det var viktig og riktig å endre utlendingsloven fra 2010, slik at barns hensyn blir ivaretatt i tråd med barnekonvensjonens krav. Samtidig er det viktig å forvalte asylinstituttet på en god måte, slik at mennesker med behov for beskyttelse får opphold, mens de som ikke har dette behovet, får avslag og må returnere så raskt det er praktisk mulig.

Vurderingen av hva som er barnets beste i en sak, kan by på vanskelige avveininger. Det kan ikke legges til grunn at det alltid vil være til beste for barnet å ha varig opphold i Norge. I tillegg skal barnets beste også veies opp mot andre viktige hensyn, som innvandringsregulerende hensyn og andre barns beste, i betydningen av at praksis ikke bør oppmuntre flere barn til å søke asyl i Norge hvis de ikke har behov for denne beskyttelsen. Det er faktisk en avveining mellom flere barns interesser, der også samfunnet og de ennå ikke innvandrede barn, de som ikke blir sittende på asylmottak, har berettigede behov for beskyttelse.

Dagens praksis, hvor det enkelte barns beste skal vurderes individuelt så vel som opp mot motstående hensyn, bør fortsatt være gjeldende for vår innvandringspolitikk. Samtidig er det viktig at arbeidet med å få på plass returavtaler må intensiveres, slik at barn av asylsøkere med avslag ikke blir værende i Norge over flere år. Høyre vil også bruke bistandspolitikken aktivt for å understøtte arbeidet med å få til retur av personer uten lovlig opphold i Norge, og gi regjeringen adgang til å instruere UNE på samme måte som med UDI, slik at man har muligheten til å gripe inn i prinsipielt viktige saker og overvåke praksisen som nemnda følger.

Høyre imøteser den varslede evalueringen som skal gjøres av praksisen i UNE, tidfestet til juni 2013 og som da kommer i begynnelsen av sommerferien. Vi vil avvente videre oppfølging inntil denne evalueringen foreligger.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:35:05]: Innstillinga og debatten så langt viser at Stortinget er samlet om et helt sentralt premiss: Asylpolitikken skal være rettferdig, rettssikker og human. Dette er helt grunnleggende også for Senterpartiet. Ethvert individ som søker asyl i Norge, eller opphold på andre grunnlag, skal ha trygghet for at rettssikkerheten og menneskerettigheter ivaretas.

Spørsmålet om barns beste i asylpolitikken har blitt grundig debattert i det året som har gått siden regjeringa la fram stortingsmeldinga om barn på flukt – og før det også. Det er ikke uten grunn.

Asylpolitikk er et komplisert politikkområde, med vanskelige dilemmaer mellom hensynet til enkeltmennesker i sårbare situasjoner og hensynet til en konsekvent, helhetlig og rettferdig politikk. Ekstra viktige og vanskelige blir disse avveiningene når de gjelder unger, enten de kommer alene eller sammen med familie. Uansett bakgrunn vil barnemigranter være i en særlig sårbar situasjon – og derfor skal det tas ekstra hensyn i disse sakene. Det gjelder helt fra søkeprosessen og til barnet eventuelt har fått opphold og skal bli integrert i det norske samfunnet. Det må også tas ekstra hensyn til barn i de tilfellene de blir omfattet av et avslag og skal returnere til – eller sammen med – familie eller andre omsorgspersoner.

De senere åra har andelen unger som søker beskyttelse i Norge, utgjort i underkant av 30 pst. av det totale tallet på asylsøkere. Av ulike årsaker har for mange av disse ungene og deres familier blitt ventende for lenge i en situasjon de opplever som uavklart. Sjøl om dette i mange tilfeller skyldes at foreldrene ikke innretter seg etter endelige avslag, vil det uansett være en belastning for unger å få sin barndom satt på vent. Et asylmottak er ingen god ramme for et barns oppvekst.

I den offentlige debatten om barn på flukt er det særlig situasjonen for lengeværende unger som har vært i fokus. Tolkningen av FNs barnekonvensjon om at ungers beste skal være et grunnleggende hensyn i alle typer saker som handler om unger, er sentral og har vært omdiskutert.

I stortingsmeldinga om barn på flukt vurderte regjeringa det slik at senere tids praksis i Utlendingsnemndas behandling av klagesaker tydet på at det i en del saker ble lagt mer vekt på innvandringspolitiske hensyn enn hva som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt, og at praksis samtidig framsto som lite entydig.

I stortingsmeldinga ble derfor en del av de momentene som skal være med i vurderinga av barns beste, tydeliggjort. Det gjaldt bl.a. alder, samlet oppholdstid i Norge, om ungen har gått på skole eller i barnehage, prater norsk, deltar i fritidsaktiviteter, har venner eller ellers er særlig knyttet til det norske samfunnet. En annen viktig presisering var at både oppholdstid som asylsøker og oppholdstid etter endelig avslag skal telle med.

Dette var viktige presiseringer, men framfor alt er det viktig å forebygge at unger kommer i en slik situasjon at de blir værende lenge i en situasjon som oppleves som uavklart. Meldinga fokuserte derfor på kortere saksbehandlingstid, raskere retur og raskere bosetting av dem som får opphold.

Forslagsstillerne ønsker nå å endre utlendingsforskriften slik at den tydeliggjør at hensynet til barnets beste må vektlegges i større grad. Vi mener stortingsmeldinga nettopp har bidratt til en slik tydeliggjøring. Regjeringa skal dessuten følge praksisutviklinga framover, og UNE er bedt om å redegjøre for sin praksis i slike saker innen 14. juni i år, som har vært nevnt allerede. Senterpartiet legger til grunn at regjeringa på bakgrunn av denne rapporten vil ta stilling til om det kreves ytterligere tiltak for å sørge for at praksis er i tråd med lovgivers intensjon.

Dagrun Eriksen (KrF) [16:39:06]: Stadig flere asylsøkerbarn vokser opp i Norge uten lovlig opphold. Dette er i de fleste tilfeller lengeværende asylbarn som det er vanskelig eller umulig å returnere med tvang, eller der foreldrene opplever faren ved retur så dramatisk at de velger å bli værende i Norge, tross den vanskelige livssituasjonen de har.

Det må legges til grunn at de lengeværende asylbarna i Norge ikke har valgt sin skjebne. De blir uskyldige ofre mellom foreldrenes valg og nasjonal politikk og praksis. Det er barns reelle situasjon, deres rettigheter og behov, og ikke et politisk ønske om å statuere et eksempel overfor deres foreldre, som bør ha avgjørende betydning når barns situasjon og tilknytning til Norge behandles.

I stortingsmeldingen blir det erkjent at praksis har vært for streng hva gjelder vurderingen av hensynet til barnets beste opp mot innvandringsregulerende hensyn samt at praksis framstår som lite entydig. Samtidig savner jeg fremdeles en redegjørelse for hvilke konsekvenser denne erkjennelsen vil ha. Regjeringen hadde selv skapt en forventning om at stortingsmeldingen Barn på flukt skulle klargjøre i hvilken grad hensynet til barnets beste skulle vektlegges mot innvandringsregulerende hensyn. Meldingen bidro dessverre til ytterligere forvirring gjennom vage og til dels motstridende utsagn. Også etter at meldingen ble framlagt, har det blitt gitt avslag på oppholdstillatelse til ungdom med en usikker retursituasjon og over ti års botid i Norge. Så når representanten Lise Christoffersen etterlyser klarhet og svar fra Kristelig Folkeparti og Venstre, handler ikke dette om en retorisk debatt her i salen. Det sitter mennesker i samfunnet i dag som ønsker klare svar fra regjeringen, og det er regjeringen som har en plikt til å levere klare svar overfor denne gruppen. En rekke organisasjoner har anbefalt å utarbeide en forskrift som klargjør hvordan vurderingen av barnets beste skal foretas, og som tydeliggjør at hensynet til barnets beste må vektlegges i større grad i forhold til innvandringsregulerende hensyn.

Det er viktig at barn i større grad blir hørt i saker som omhandler dem selv. I dag gjennomfører UDI samtaler med barna som er berørt. Det er avgjørende at det ikke bare er UDI, men også UNE som gjennomfører tiltak for å oppfylle barnets menneskerett når det gjelder å bli hørt.

Flere organisasjoner har også påpekt, både før og etter behandlingen av Barn på flukt, at det er behov for en juridisk gjennomgang av forholdet mellom bestemmelsene i utlendingsloven og FNs barnekonvensjon. En slik juridisk gjennomgang kunne bidratt med viktige avklaringer. Jeg er skuffet over at framleggelsen av og vedtaket med hensyn til meldingen Barn på flukt tilsynelatende ikke har medført noen praksisendring hos utlendingsforvaltningen, til tross for at det fra regjeringshold ble hevdet at det ville gjøre det. Men jeg er dessverre ikke overrasket. Tidligere direktør i UNE, Terje Sjeggestad, slo gjentatte ganger fast at det ikke ville komme noen praksisendring hos utlendingsforvaltningen uten endring av lov eller forskrift.

For å sikre en praksis i tråd med stortingsflertallets ønske, der hensynet til barnets beste går foran innvandringsregulerende hensyn i behandling av asylsøknader som omhandler barn, mener Kristelig Folkeparti at det er behov for en forskriftsendring. Det er på tide at vi tar ansvar, at vi gjør jobben vår som lovgivende makt, og at vi gir disse barna en tydelig lov, klare rettigheter, et inkluderende samfunn og et verdig liv.

Jeg tar opp de forslagene som Kristelig Folkeparti har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Trine Skei Grande (V) [16:43:29]: Lise Christoffersen er oppgitt over at vi ikke gir oss. Nei, vi kommer ikke til å gi oss. Vi kommer ikke til å gi oss før vi har fått endret praksis i forhold til barn. La meg sitere Knut Storberget, tidligere justisminister: «To–tre år i et barns liv er et hav av tid.» Vi kommer ikke til å gi oss før vi får endret dette.

Høyesterett har hatt en sak til behandling like før jul som omhandler vektlegging av asylbarns tilknytning til Norge. Vi vet at den aktuelle familien ikke fikk opphold etter behandlingen i Høyesterett, og jeg syns at det i lys av det er viktig å behandle dette på nytt. I dommen skriver førstevoterende:

«Generelt er rettsområdet preget av vanskelige avveininger av utpreget politisk karakter. Dette gjelder ikke minst for de to sentrale motstående hensynene i vår sak, nemlig hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn.»

Landets høyeste domstol har sagt sitt. Nå er ballen faktisk på den politiske banehalvdelen. Derfor er det relevant å løfte denne saken på nytt.

Stortingsmeldinga Barn på flukt, som ble lagt fram av regjeringa i fjor, var en ren drøftingsoppgave, der man ikke ville endre noe, men laget noen nye ord sånn at det ikke skulle være så vanskelig for SV å gjøre som i dag, nemlig å stå og argumentere for merknadene sammen med Fremskrittspartiet. Alle faginstanser og høringer var ganske enstemmige og «unisone» i sin tilbakemelding, som det står i saksdokumentet, og at dette ikke var bra nok. Det er dette som er grunnlaget for at vi fremmer et Dokument 8-forslag.

Et av de forslagene som her er viktig, handler om den viktige avgjørelsen det er for et barn om det skal få lov til å leve opp i Norge, eller om det skal sendes tilbake til et land hvor det aldri har vært. Her ser vi helt klart at de innvandringsregulerende hensynene stadig vekk blir gitt forrang ved vurderinga. Det syns vi er flaut. Førstevoterende i Høyesterett uttalte i dommen fra september i fjor om Barn på flukt:

«Hovedinntrykket av meldingen er at regjeringen slutter seg til dagens regelverk og mener at dagens praksis bør videreføres, men med noen nyanser.»

Det syns jeg er godt sagt, og det er veldig presist. Det viser at vi ikke får gjort noen endringer, sånn som en påsto det ble gjort med meldinga.

Dette er avgjørelser som er veldig viktige for de ungene det gjelder. Det handler om framtida deres, om livet deres, i et land som Norge, og vi viser til at menneskerettighetene våre strekker seg så langt at vi kan sette hensynet til lengeværende asylbarn foran innvandringsregulerende hensyn. Mange av dem er født i Norge, de har norske venner, de snakker norsk, de kjenner ikke noen annen kultur enn den norske. Dette er barn som etter alle praktiske formål er norske.

Det er ingen tvil om at det politisk har blitt kommunisert at ulovlig opphold ikke bør tillegges vekt, sjøl om dette gjelder barn som ikke har tatt de valgene sjøl. Annenvoterende i Høyesterett uttalte i desember:

«Det er etter mitt syn ikke riktig å tillegge det selvstendig vekt at manglende utreise eventuelt er en «grov overtredelse av utlendingsloven» som kan gi grunnlag for utvisning av foreldrene. En slik selvstendig vektlegging av selve lovovertredelsen, er uforenlig med forutsetningen om at også botid etter endelig avslag skal telle med. Det kan rett og slett ikke være slik at jo sterkere tilknytningen er, desto tyngre blir de innvandringsregulerende hensyn som taler mot at oppholdstillatelse innvilges – at den økte tilknytningen nærmest «nulles» ut.»

Dette er det som ikke vant flertall i Høyesterett, men det er et veldig godt poeng. Grove overtredelser av utlendingsloven, det ikke å reise ut, blir veid opp mot botid i landet, noe som fører til at disse to hensynene blir nullet ut med det perspektivet vi har i dag. Jeg er helt enig med annenvoterende i Høyesterett når han mener at dette ikke kan tillegges den samme vekt, da det heller ikke er barns valg fortsatt å bli i Norge.

Jeg vil selvfølgelig til slutt si at vi stemmer for alle forslagene Kristelig Folkeparti har fremmet i komiteen, og jeg er veldig glad for den jobben de har gjort der.

Statsråd Grete Faremo [16:48:31]: Vi har i dag et regelverk som fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse i Norge selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen. I denne vurderingen skal barns tilknytning tillegges særlig vekt.

Jeg har merket meg at det i komiteens innstilling er bred tilslutning til gjeldende politikk for asylsøkende barn og deres familier.

Et viktig virkemiddel for at praksis og skjønnsutøvelse skal samsvare med lovgivers intensjoner, er å tydeliggjøre hvilken vekt forskjellige relevante momenter skal ha. Dette har vi gjort i stortingsmeldingen om barn på flukt. Jeg mener at omtalen av bestemmelsen om barns tilknytning vil være klargjørende for utlendingsmyndighetenes arbeid, i en retning som kommer enkeltindivider til gode.

Det er i dag for tidlig å fastslå hvilken betydning stortingsmeldingen har fått for konkrete asylsaker som omhandler barn med særlig tilknytning til Norge. Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda er bedt om å redegjøre for sin praksis i saker med lengeværende barn i juni i år, dvs. ett år etter at stortingsmeldingen om barn på flukt ble lagt fram. Vi får da et bedre grunnlag for å se om praksis er i samsvar med lovgivers intensjoner.

Jeg er imidlertid godt fornøyd med at Utlendingsnemndas foreløpige rapportering til Justis- og beredskapsdepartementet fra november i fjor viser at stortingsmeldingen brukes aktivt som en supplerende rettskilde i Utlendingsnemndas saksbehandling.

Jeg har merket meg at komiteens mindretall mener de lengeværende asylbarna blir uskyldige ofre for foreldrenes valg og innvandringspolitikken. Jeg vil påpeke at det enkelte barns tilknytning ikke kan ses isolert fra konsekvensene det vil ha å gi oppholdstillatelse. Andre lignende saker må behandles likt, og nærmere 40 pst. av alle asylsøkere er barn eller del av en barnefamilie. Hensynet til en kontrollert innvandring gjør seg derfor sterkt gjeldende.

Det er heller ikke slik, som mindretallet hevder, at hensynet til barnets beste som hovedregel skal gå foran andre hensyn. Hensynet til barnets beste er utvilsomt svært viktig, men det framgår klart av utlendingslovens forarbeider at innvandringsregulerende hensyn kan tillegges like stor eller større vekt. Det er ikke i tråd med forutsetningene for loven å tolke forskjellen i ordbruk dit hen at valget av «skal» tillegges vekt og «kan» tillegges vekt er ment å være avgjørende for vektingen av de to hensynene.

For å sikre at barn ikke blir værende lenge i Norge uten oppholdstillatelse, er det avgjørende at asylsøknader behandles raskt, og at retur skjer raskt etter avslag. Regjeringen har derfor iverksatt tiltak for å sikre raskere saksbehandling for barnefamilier, og vi har også styrket returarbeidet.

For regjeringen er det en prioritert oppgave å motivere familiene til frivillig retur. Det er svært få land det ikke er mulig å reise tilbake til, når utlendingen selv medvirker til hjemreisen. Foreldrenes samarbeid og framlegging av identitetsdokumenter er ofte avgjørende forutsetninger for retur av foreldre og barn. Regjeringen arbeider også med tiltak for lettere å kunne gjennomføre tvangsmessig retur der det er nødvendig.

Tydeliggjøringen av hvordan bestemmelsen om barns tilknytning skal forstås, er bare ett av flere tiltak i stortingsmeldingen om barn på flukt. I tillegg vil regjeringen bl.a. sikre god barnefaglig kompetanse i utlendingsforvaltningen og gjennomføre en ekstern kartlegging og evaluering av hvordan barns situasjon blir belyst i saksbehandlingen i Utlendingsnemnda. Dette innebærer også at vi vil vurdere bruken av og behovet for muntlig høring av barn.

La meg understreke at regjeringen vil føre en konsekvent, rettferdig og rettssikker flyktning- og asylpolitikk, forankret i de internasjonale konvensjonene Norge er bundet av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [16:53:06]: I saksframstillingen nevnes det to, eller rettere sagt tre, dommer. Den ene er Oslo tingretts dom når det gjelder den såkalte Nathan-saken. Og så er det de to dommene i Høyesterett, henholdsvis dom nr. 2398 og 2399 av 2012. Mitt spørsmål er som følger: Hvor mye skal denne tingrettsdommen vektlegges i forhold til de to nevnte dommene i Høyesterett, og mener statsråden at denne tingrettsdommen er i samsvar med de to nevnte dommene i Høyesterett?

Statsråd Grete Faremo [16:53:45]: Grunnleggende skal det avsies dom etter de lover og regler som gjelder. Når det gjelder de to første høyesterettsdommene, er det vel derfor også omtalt at dette var saker som fant sted og ble avgjort før meldingen om barn på flukt ble lagt fram. Det vi kan konstatere, er at i de høyesterettssakene som er avgjort, er også meldingen drøftet, og den har dermed fått den betydning som etterarbeid som var sentralt. Hvordan da både dommene og meldingen påvirker det regelverk vi har, vil vi følge nøye, og det er også viktig for oss når vi får evalueringen fra Utlendingsnemnda, å se om den tydeliggjøring av praksis Stortinget har bedt om, er fulgt opp på god måte.

Michael Tetzschner (H) [16:54:59]: Jeg kommer tilbake til det brevet som justisministeren skrev til komiteen under behandlingen av denne saken, datert 22. februar, hvor det heter:

«Høyesterett i plenum har nylig avsagt to dommer om lengeværende barn, hvor Utlendingsnemndas (…) avslag ble opprettholdt. Jeg vil påpeke at Høyesterett i sin behandling av sakene har anvendt stortingsmeldingen om barn på flukt som rettskilde, og vektlagt denne.»

Nå var jo noe av problemstillingen i disse sakene om man i det hele tatt skulle vektlegge stortingsmeldingen. Det var et mindretall som ønsket dette. Følgelig er det flertallets syn, også i Høyesterett – det er flertallet som tegner organet – å se bort fra stortingsmeldingen. Den er ikke rettskilde. De er klar over den, fordi den har vært påberopt i prosedyren, men de har nettopp sagt at de ikke kan vektlegge den. Hvordan vil statsråden kommentere at f.eks. høyesterettsdommer Skoghøy, som selv tilhørte mindretallet, mener at dette er å kaste blår i øynene på brukerne?

Statsråd Grete Faremo [16:56:12]: Jeg har stor respekt for den dømmende makt og i særdeleshet Høyesterett. Det er krevende problemstillinger som domstolen har fått seg forelagt, og jeg konstaterer at retten har drøftet betydningen av meldingen også opp mot saksforhold som har funnet sted før denne meldingen ble lagt fram.

Vi avventer evalueringen fra Utlendingsnemnda. De har blitt anmodet om å tydeliggjøre sin praksis, og det er vanskelig på det nåværende tidspunkt å konkludere på disse spørsmålene. Det må vi komme tilbake til når denne evalueringen foreligger.

Dagrun Eriksen (KrF) [16:57:20]: Nå var vel representanten Tetzschners poeng at høyesterettsdommere understreket at de ikke har brukt meldingen om barn på flukt som rettskilde.

Men la meg ta stortingsmeldingen om barn på flukt og hvordan man nå gir veldig varierende signaler. På side 56 står følgende:

«Innvandringsregulerende hensyn kan få avgjørende betydning, også i saker som gjelder barn. På et tidspunkt vil likevel hensynet til barnets beste måtte gå foran andre hensyn.»

Det har aldri blitt klargjort på hvilket tidspunkt barns beste skal gå foran andre hensyn. Dette står i motstrid til det som statsråden sa i sitt innlegg. For her sier man i meldingen at på et tidspunkt vil man kunne la hensynet til barn gå foran. Det er en vesentlig mangel at ikke forvaltningen i dag vet når det er. Kan statsråden oppklare for meg og for utlendingsforvaltningen på hvilket tidspunkt barns beste skal gå foran andre hensyn?

Statsråd Grete Faremo [16:58:25]: Det er nettopp dette poenget som er viet stor oppmerksomhet i meldingen, og de ulike hensyn som skal avveies mot hverandre. Det er en skjønnsutøvelse som må skje, og det er en skjønnsutøvelse i enkeltsaker som utlendingsmyndighetene må foreta.

Uansett hvordan vi snur og vender på dette, var det, slik jeg forstår det, heller aldri i den regjeringen som Kristelig Folkeparti selv tilhørte, et saksfelt hvor man sa at til slutt sitter vi med enkeltsaker som er så vanskelige at vi lar asylsøkeren bestemme selv. Det vil måtte være slik at disse hensynene avveies og avgjøres konkret i den enkelte sak på bakgrunn av de fakta som foreligger.

Trine Skei Grande (V) [16:59:41]: Jeg vet ikke om det er mulig å få statsråden til å gjøre noe annet enn å konstatere og merke seg, men vi har faktisk høyesterettsdommer som er datert etter at denne stortingsmeldinga ble lagt fram. Og sånn jeg leser de dommene, begynner det å nærme seg villedning av Stortinget når man lager en slik melding og ser at det ikke påvirker praksis, og at den ikke blir brukt som rettskilde når man skal treffe de endelige konklusjonene. Spørsmålet er om statsråden kan stå for det hun har sagt i denne salen om at dette skal føre til endring, når ingen av rettsinstansene vi har til å gjennomføre endringene, sier at det faktisk fører til endring, og når vårt høyeste organ, nemlig Høyesterett, sier at dette ikke påvirker vurderinga de har, og vi har to dommer som begge fører til at folk kastes ut av landet.

Statsråd Grete Faremo [17:00:30]: Dette var problemstillinger som ble drøftet grundig i Høyesterett, og det ble fattet avgjørelse i form av et flertall mot et mindretall. Jeg går ikke inn i verken hvordan de diskuterte det faktiske saksforholdet eller spørsmålet om tilbakevirkende kraft. Vi har bedt utlendingsmyndighetene tydeliggjøre praksis, og de sakene som er avgjort, tyder på at det i konkrete enkeltsaker også er familier som har fått sine saker omgjort i forhold til det opprinnelige vedtaket som ble fattet. Da er både oppholdstid i Norge og andre momenter tatt med i den vurderingen. Hensynet til barns beste er også et avgjørende hensyn som er tatt med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingalill Olsen (A) [17:01:55]: Det er bred politisk enighet om asyl- og innvandringspolitikken i Norge. Det viser også behandlingen i komiteen. Men det betyr ikke at dette temaet ikke debatteres offentlig – noe som debatten om lengeværende asylbarn er et eksempel på. Engasjementet rundt disse barna har vært knyttet til livssituasjonen for barna og det faktum at enkelte av dem ikke kjenner noe annet land enn Norge.

Kravet om at barns beste skal vurderes og telle sterkt med i avgjørelsen er riktig. Det skal være en individuell vurdering av hver enkelt søker. Men kriteriet «barns beste» kan ikke overstyre alle andre vurderinger. Barn er en del av en familie, og det må foretas helhetlige vurderinger. Barna har kommet sammen med sine foreldre eller er eventuelt født i Norge av foreldre som har fått avslag på sin asylsøknad. Barnas sak kan således ikke behandles som om barna ikke tilhører en familiesetting.

Regjeringen har tatt asylbarnas sak meget alvorlig. Saken er grundig behandlet i stortingsmeldingen Barn på flukt. Det er gjort tiltak for å få raskere saksbehandling. Det foretas individuell behandling hvor barns beste veier tungt, men hvor også helheten blir vurdert.

Vi har en forsvarlig saksbehandling av disse sakene i Norge. Det gir – sammen med det å følge norsk og internasjonal lov – en politikk som er forutsigbar og rettferdig på dette feltet.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Aksel Hagen (SV) [17:04:05]: Jeg hadde forberedt et innlegg på tre minutter, der jeg skulle presentere SVs asylpolitikk, ut fra det som ble vedtatt på landsmøtet vårt, det som stod i programmet og ut fra uttalelser. Det ville ha fått fram det som vi alle vet, at det er tre partier på Stortinget som ønsker en endring i en mer liberal retning. Vi vet at Fremskrittspartiet sannsynligvis vil ha endring i litt motsatt retning.

Som jeg prøvde å få fram i saksordførerinnlegget mitt, viser denne debatten så til de grader at dette er en viktig debatt på feil tidspunkt. Uansett hva vi måtte mene og har stemt over i Stortinget, har vi fått en stortingsmelding, og den er under evaluering. Resultatet av den evalueringa kommer om vel én måned. Det er ulike signaler om det som skjer i praksis når det gjelder hvordan meldinga fungerer. Jeg legger merke til at det her fra Venstre og Kristelig Folkeparti blir lagt veldig vekt på to høyesterettsdommer. En kunne gått til Oslo tingrett og sett på Nathan-dommen og hvordan stortingsmeldinga ble brukt der. Vi har også fått informasjon fra UNE sjøl som viser at de bruker meldinga, og UDI har sagt at de bruker meldinga i sin vurdering. Da er vi alle tjent med at vi nettopp venter til den 14. juni for å ta debatten på nytt. Det vi oppnår her i dag, er å forvirre alle dem utenfor denne salen, som er veldig opptatt av dette spørsmålet på ulike måter.

La oss avvente situasjonen fram til den 14. juni, men la oss i mellomtida likevel følge med på det som skjer der ute av ulike avgjørelser, og så møtes vi til en god debatt, med utgangspunkt i nye fakta. Nå har vi en debatt med utgangspunkt i mer løsrevne enkelthendelser og oppfatninger som vi hadde, og la til grunn, da vi debatterte denne stortingsmeldinga før jul.

Dagrun Eriksen (KrF) [17:06:42]: Når det skapes uklarhet i denne saken, er det jo fordi regjeringen skaper uklarhet, og det er nettopp derfor det er viktig å ta denne debatten.

Det stilles spørsmål om vi kan vente til 14. juni. Nei, da er dette Stortinget ferdig. Det blir ikke noen behandling av denne saken, og det betyr at situasjonen til de barna som bor her nå, skyves ut til over sommeren. Jeg kan bare referere til Trine Skei Grande, som siterte Knut Storberget: Det er «et hav av tid» i et barns liv.

Det må kjennes uvirkelig og ganske ubekvemt for SV når ett av partiene her, som jeg vet at de opplever å stå langt unna i disse sakene, ikke bare står sammen med dem i merknadene, men også ønsker dem hjertelig velkommen her i salen.

Grunnen til at Kristelig Folkeparti og Venstre maser om dette nå er at vi trenger en endring i barns liv nå. Vi har fått en veldig underlig diskusjon om dette. Det jeg mener at dette handler om, er hvorvidt barns beste skal være et grunnleggende hensyn – når dette er implementert i utlendingsloven – eller ikke.

Norsk senter for menneskerettigheter viser i sitt høringsinnspill til Barn på flukt til at artikkel 3 slår fast at ved alle anledninger som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn eller «a primary consideration», som det står i den offisielle engelske versjonen. Det må jo bety at hensynet til barns beste skal tillegges vekt, i motsetning til at det kan tillegges vekt. Ordlyden sier også noe om vekten som hensynet skal tillegges. Hensynet til barns beste er ikke bare ett blant flere hensyn, men skal altså være det primære hensynet. Jeg forstår det sånn at det primære hensynet som hovedregel skal gå foran andre hensyn, og at unntak må begrunnes særskilt.

For å sikre at vi får en vektlegging av ulike hensyn, og at det skjer i samsvar med FNs barnekonvensjon, er det nødvendig at de elementer som inngår i vurderingen, framgår av enkeltvedtakene. Dersom barns beste ikke får gjennomslag i avveiningen mot andre hensyn, mener Kristelig Folkeparti at det i hvert fall må være begrunnet, og at det må framgå klart av vedtaket. Dette mener vi må på plass for å ivareta rettssikkerheten til de kanskje mest sårbare barna i landet – asylbarna. Det er uforståelig for meg at dette ikke er på plass, og jeg er enig med saksordfører Aksel Hagen i at det er trist at det nå skapes ytterligere forvirring. Men det er det – med respekt å melde – regjeringen som bidrar til i dag.

Trine Skei Grande (V) [17:10:11]: Jeg er veldig enig i det Dagrun Eriksen sier i sitt innlegg. Representanten Eriksen hadde en veldig presis oppsummering av utfordringer i forhold til dette. Jeg skal bare komme med noen korte bemerkninger.

For det første: Det er mulig at det er meg, men jeg skjønte virkelig ingenting av det svaret justisministeren ga på mitt spørsmål. Jeg mener at jeg hadde et ganske presist spørsmål. Jeg mener også at det var et ganske alvorlig spørsmål, for det handler om hvorvidt regjeringa har ført Stortinget bak lyset i sin håndtering av denne meldinga når det gjelder rettsvirkningen av den – og jeg refererte til en høyesterettsdom. Det syns jeg man skal ha ordentlige og presise svar på. Hvis ikke må man be om å få komme tilbake til det. Men det er mulig at det er jeg som ikke var i stand til å dra noen som helst slutning av det svaret som ble framført for meg.

En kjent norsk dikter sa en gang at man skal aldri leve på lang sikt med noen man elsker. Disse barna har virkelig levd på lang sikt. Disse barna lever under den usikkerheten at de hver eneste natt tenker at i natt kan politiet komme. Og så er det noen som syns at vi er for kjappe i vendinga! Så er det noen som håper inderlig at de skal tape et valg sånn at de kan skylde på noen andre fra nå av.

Dette er en av de sakene der menneskeligheten til Norge skal vises fram. Da vil jeg egentlig ha meg frabedt at noen mener at vi har for dårlig tid. Vi har brukt altfor mye tid på denne saken. Vi har brukt altfor mye tid på å klare å finne en løsning på den. Og med den asylpolitikken vi fortsatt har, får vi enda flere barn som havner i denne problematikken.

Venstre mener at det er viktig å effektuere de vedtakene man gjør. Det er viktig å sende ut folk som skal sendes ut. Det er viktig å sørge for bedre avtaler om frivillig retur. Vi har satt av nesten 100 mill. kr til dette formålet, frivillig retur og tvangsretur, i våre alternative statsbudsjett for at vi ikke skal føre dette problemet videre. Men vi må forholde oss til de menneskene som er her. Dette er barn, barn som kan våkne av politiet hver eneste natt – og noen mener at de nettene skal vi ikke bry oss om fordi vi skal vente til juni.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [17:13:01]: Jeg er enig med saksordføreren i at dette er en viktig debatt, men jeg er også enig med saksordføreren i at den kanskje er på et noe feil tidspunkt.

SV og Fremskrittspartiet er kanskje enige om saksframstillingen i denne saken, men ikke fullt så enige når det gjelder selve saken. Men det de fleste, for ikke å si alle, er enige om, tror jeg, er at vi skal ha kortest mulig saksbehandlingstid. Og hadde saksbehandlingstiden vært atskillig kortere enn den er i dag, er det ikke sikkert vi hadde hatt denne saken i det hele tatt.

Representanten Eriksen sa at foreldrene velger å bli værende i Norge. Ja, de velger å bli værende i Norge på tross av at det er vurdert at det er trygt å returnere. Hva da med voksne uten unger som synes at det er bedre i Norge enn i hjemlandet sitt? Skal de også få bli, bare de bryter norsk lov lenge nok? For det er realiteten: Bryter du loven lenge nok, skal du få lov til å få opphold i Norge. Eller skal vi gi barna opphold og sende foreldrene ut igjen, uten mulighet for familiegjenforening?

Så er spørsmålet: Hva er egentlig «barnas beste»? Er det barnas beste å få bo i Norge, eller er det barnas beste å få bo i foreldrenes hjemland, der de har øvrig familie og en kultur som er lik foreldrenes? Mange familier, både med og uten unger, flytter stadig vekk rundt i verden, og mange unger møter nye land og nye kulturer uten å ta skade av dette. Jeg tror ikke at de såkalte asylbarna vil ta skade av å komme tilbake til foreldrenes hjemland.

Michael Tetzschner (H) [17:15:15]: Mitt innlegg kommer til å være preget av litt ambivalens. På den ene siden må jeg ha en henvisning til representanten Dagrun Eriksen, som minner oss om at overdrivelser ikke beriker utlendingsdebatten. Det er nemlig ikke et spørsmål om rettssikkerhet, for hvis vi tar utgangspunkt i Høyesteretts helt nylig avsagte dommer, har altså Norges høyesterett gått god for norske forvaltningsmyndigheters behandling av barn på flukt, slik reglene nå har vært, og er, opp mot barnekonvensjonen. Det går altså an å ha et annet syn på hvor liberal asylpolitikk en skal ha i Norge, uten å si at det ikke ytes rettssikker behandling etter gjeldende bestemmelser.

Så mener jeg at representanten Skei Grande er inne på et vesentlig punkt, for man kan stille spørsmålet til den politiske ledelse i Norge, som i tillegg også disponerer stortingsflertallet: Hvis man vil ha en endring, kan man enten på regjeringsnivå vedta en forskrift, eller man kan bruke det flertallet man har i salen, til å endre lovgivningen. I stedet velger man å fremme en melding som Høyesterett akkurat har satt til side som rettskilde av noen særlig verdi.

Det er dette skyggespillet jeg synes bør interessere offentligheten – dette at man later som om man slår inn på noe som er en liberalisering, av hensyn til SVs og andres gode humør i koalisjonen, mens man i virkeligheten er veldig fornøyd med status quo. Da må jeg si at selv om mitt parti støtter regjeringen når den åpent sier at vi allerede har en rimelig rettssikker behandling av disse spørsmålene, er det noe lite tillitvekkende, nesten på kanten til det uærlige, ved nettopp å drive med den slags skyggespill. Det er en av grunnene til at folk kanskje ikke synes at politikk er en fantastisk bransje.

Jeg tror man skulle være så ærlig å si at det er status quo man er ute etter, det er den man forsvarer, det er den Høyesterett også har slått fast at man kan opprettholde, uten å komme i kollisjon med barnekonvensjonen, som også tillater det enkelte land å ha en skjønnsmargin for hvilken politikk en vil føre.

Det som er så synd, er at vi bruker mye tid på det som er symbolpolitikk. Meldingen er ikke god. Hvis man vil gjøre endringer, skal man heller bruke forskrift, hvis man er innenfor rammen av loven, og vil man endre loven, kan man komme til Stortinget og foreslå de endringene man ønsker.

Aksel Hagen (SV) [17:18:29]: Det er fortsatt umulig for meg å skjønne at det både er faktisk klokt og taktisk klokt – etter at ei stortingsmelding har fungert i ca. ti måneder og det er igjen vel en måned til det er grundig evaluert – og hensiktsmessig å ta denne debatten i salen i dag, hvis poenget er å gi saken positiv oppmerksomhet overfor alle de der ute som venter spent på den evalueringa, og som er veldig opptatt av at praksis på dette området skal justeres i tråd med det stortingsflertallet, inkludert Høyre, vedtok her før jul.

Jeg skjønner – for all del, jeg er da politiker – at det gjør godt for Kristelig Folkeparti og Venstre å kunne erte SV bl.a. for å ha fått ros av Fremskrittspartiet, et parti som vi har utpekt som politisk hovedmotstander, mens Kristelig Folkeparti har gjennomført et landsmøte og utpekt dem som regjeringspartner.

Men, som sagt: Jeg anbefaler at vi nå avslutter debatten. Vi avventer evalueringa. Det kan ikke være uinteressant at den evalueringa kommer 14. juni. Vi har tross alt en valgkamp som skal gjennomføres. Det som står i den evalueringa, har betydning for oss alle for hva slags syn vi skal ha videre framover når det gjelder asylpolitikk. Vi får der hjelp til å vurdere i hvor stor grad stortingsmeldinga har vært et virkemiddel. SV har hele tida sagt at vi tror – og det gjør vi fortsatt – at den er et virkemiddel for å ta oss i riktig retning. Den er sannsynligvis ikke et sterkt nok virkemiddel til å få på plass den ideelle asylpolitikken som vi ønsker. Men vi avventer evalueringa for på en mer kvalifisert måte å kunne føre den debatten.

Som sagt viser debatten her i dag at jeg tror de fleste partier har godt av å få evalueringa og legge den til grunn, slik at vi kan ta debatten noe videre utover den vi hadde rett før jul.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Dagrun Eriksen (KrF) [17:21:02]: Derfor må jeg være rask.

Til Michael Tetzschner vil jeg si at det var begrunnelsen – og avveiningen, hvordan man hadde avveid disse hensynene mot hverandre, og som burde framgå i vedtaket – som gjorde at jeg henviste til at det må på plass for at rettssikkerheten skal ivaretas. Dette var ikke knyttet til barnekonvensjonen.

Det er underlig for meg å se at mindre enn ett år etter at vi fikk en stor melding som skulle klargjøre rettspraksis overfor disse barna, trenger vi en evaluering. Det man virkelig burde ha innrømmet, var at man fra regjeringens side har rotet det til. Der tror jeg alle vi på ikke-sosialistisk side kan enes.

Grunnen til at vi har tatt dette opp har ikke vært å erte SV. Det har vært fordi vi har sett dommer som har sparket ballen tilbake til lovgiver, og som ber om klarere råd. Dette var en mulighet til å gi et klarere råd på denne siden av stortingssesjonen og før vi går fra hverandre. Den sjansen benyttet ikke regjeringen, man har benyttet den til å gjøre det mer uklart.

Akhtar Chaudhry (SV) [17:22:28]: Siste del av denne debatten har vært veldig interessant.

La meg starte med å rose representanten Michael Tetzschner, som hadde et meget avklarende innlegg. Han har helt rett i at det som foregår, er et skyggespill. Men skyggespillet foregår på alle sider. Jeg takker likevel representanten Michael Tetzschner for å gjøre det helt klart hva slags politikk som skal føres på den borgerlige siden.

La meg også takke representanten Morten Ørsal Johansen. Sammen har Høyre og Fremskrittspartiet fortalt hva slags politikk som skal føres dersom det blir et borgerlig flertall.

Da er det interessant at representanten Eriksen – og Venstre – er så høye og mørke. Realiteten er at deres politikk er parkert og punktert av ett innlegg fra representanten Michael Tetzschner. Det er den politikken som vil bli ført i landet dersom det blir en borgerlig regjering. Jeg hadde faktisk forventet litt respekt for saken når disse to representantene holder høye og mørke taler. Realiteten er slik at det i Det norske storting og ellers er et dundrende flertall for en begrenset og meget strikt asylpolitikk. Da hadde jeg forventet at Venstre og Kristelig Folkeparti faktisk søkte støtte, samarbeid og allianse med dem som har samme politikk, nemlig SV. Alle vet hvor SV står og hva vårt hjerte banker for. Alle vet hvor SV står, og alle vet om vårt engasjement.

SV, Venstre og Kristelig Folkeparti er enige i saken – og mot dem som ønsker en strengere asylpolitikk. Så er det veldig interessant at de samme, Kristelig Folkeparti og Venstre – som i denne saken er høye og mørke – styrer i Oslo, den største byen i landet, og der i en lignende sak ønsker en meget streng politikk overfor romfolk som står i våre gater og ber om respekt. Der kommer realpolitikken: Venstre og Kristelig Folkeparti sitter sammen med Høyre og styrer byen og kjører en knallhard politikk overfor medmennesker som er i en noenlunde tilsvarende situasjon, og som ber om hjertevarme i vårt land og i våre byer. Det er realpolitikk, det er slik landet og byene styres. Vi fra SV lover at vårt engasjement for asylsøkende barn og andre som søker en trygg havn – mennesker som søker hjelp og hjertevarme i vårt land og våre byer – skal fortsette. Vi søker allianse med alle som kan være interessert i å bygge allianser.

Lise Christoffersen (A) [17:25:44]: Jeg konstaterer at det heller ikke denne gangen var mulig å få noe klart svar på hva Kristelig Folkeparti og Venstre egentlig mener, og hva deres forslag vil bety i praksis. Skal det bety at treårsregelen skal gjelde? Hvis den ikke skal gjelde, hva betyr da den regelen egentlig? Hva er det såkalte vippepunktet for noe?

Dagrun Eriksen sier at grunnen til at en ikke får klare svar, er at det ikke er Kristelig Folkepartis ansvar å gi «klare svar». Da har vi en ulik oppfatning av hva det vil si å være en ansvarlig opposisjon. Nå siterte jeg ordrett det jeg selv noterte, så det kan vi sammenligne med Stortingets referater på et senere tidspunkt. Dagrun Eriksen sa at det var ikke Kristelig Folkepartis ansvar å gi «klare svar», det var det regjeringen som hadde som ansvar.

Så sier Dagrun Eriksen at meldingen Barn på flukt ikke har medført en praksisendring fra UNE. Kan Dagrun Eriksen dokumentere den påstanden? Det er ingen av oss andre som kan gi svar på det spørsmålet her og nå, før vi får gjennomgangen hvor UNE selv har gjennomgått de sakene som er behandlet etter at stortingsmeldingen om barn på flukt ble behandlet her i salen.

Så sier Dagrun Eriksen: «Vi trenger en endring i barns liv nå.» Hvilken endring er det Kristelig Folkeparti garanterer, og overfor hvilke barn? Det har vi ikke greid å få noe klart svar på her. Men det vi vet fra den forrige debatten om dette temaet i denne salen, var at det ble gjort et poeng av at i kommuner der Kristelig Folkeparti utgjør en del av flertallet, var en ikke veldig villig til å ta imot og bosette folk som har fått asyl- og flyktningstatus i Norge fordi det var et spørsmål om for lite penger fra regjeringen.

Trine Skei Grande sier at undertegnede er «oppgitt over» at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke gir seg. Nei, det er jeg overhodet ikke oppgitt over. Det er bare en bortforklaring fra Venstre av at heller ikke Venstre denne gangen er i stand til å si hva Venstre og Kristelig Folkepartis forslag vil føre til i praksis. Hvilke barn er det som kommer til å få bli, og hvilke er det som ikke kommer til å få bli? Grunnen til at det er så vanskelig å svare på, er at heller ikke Venstre og Kristelig Folkeparti kommer unna det faktum at her skal hver enkelt sak behandles individuelt, og det er et rom for skjønn i regelverket. Så én ting er å være uenig og ønske en liberalisering av lovverket, det er en ærlig sak. Men det er jo ikke det det argumenteres med her. Det argumenteres med at regjeringen er forferdelig uklar.

Til slutt: Trine Skei Grande bruker sterke ord her. Hun sier at statsråden villeder Stortinget og fører «Stortinget bak lyset». Det er sterke ord, som i hvert fall jeg er opplært til at man ikke slenger rundt seg med i tide og utide uten at man kan dokumentere og stå inne for de påstandene. Hvis ikke blir det bare ord.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har hatt ordet to gonger tidlegere og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Trine Skei Grande (V) [17:29:02]: Til det siste vil jeg si at den påstanden har kommet fra Høyesterett. Jeg prøvde bare å gi statsråden mulighet til å svare. Det ville hun ikke gjøre. Det var i hvert fall ikke mulig for meg å skjønne hva hun sa, men jeg er åpen for at det er jeg som er dum. Det er mulig at man ikke helt klarer å skjønne dette. Når det gjelder Venstre og Kristelig Folkepartis standpunkt til asylbarn, tror jeg Lise Christoffersen er den eneste som ikke har skjønt hva Venstre og Kristelig Folkeparti står for, og nå har jeg gitt opp å prøve forklare det.

Så til det andre: Akhtar Chaudhry mener det er ufint av Venstre å påpeke at SV og Fremskrittspartiet her står sammen. Ja, vi har sittet i regjering, og da økte vi samarbeidet med SV. To ganger gjennomførte vi en endring som førte til at asylbarn fikk bli – den borgerlige regjeringen sammen med SV. Jeg samarbeider gjerne med SV om politikk som jeg er enig med dem i, men jeg vil ha meg frabedt ikke å få si det vi mener fordi SV sitter i regjering. Vi står for det vi mener – uansett. I en borgerlig regjering klarte vi å få til det samarbeidet, men de har gitt opp når de står sammen med Fremskrittspartiet i denne salen.

Statsråd Grete Faremo [17:30:25]: Forslagsstillerne fra Venstre og Kristelig Folkeparti mener Høyesterett i sine plenumsavgjørelser om lengeværende barn finner at meldingen ikke sier noe klart om for streng praksis, og at ballen sparkes tilbake til lovgiver, og det er stilt spørsmål om det nå er slått fast at «det ikke har forekommet eller vil forekomme en endring i praksis i tråd med stortingsflertallets ønske».

Da vil jeg påpeke at Høyesterett i sin behandling av sakene har anvendt stortingsmeldingen som en rettskilde og vektlagt denne. Høyesterett oppfatter f.eks. sondringen i meldingen mellom familier som gjør aktiv og som gjør passiv motstand når det gjelder retur til hjemlandet, som retningslinjer for hvordan framtidig forvaltningspraksis kan forventes å være.

Jeg vil også påpeke – som jeg for så vidt var inne på i mitt innlegg og i replikkrunden tidligere – at de konkrete sakene Høyesterett behandlet, dreide seg om avgjørelser fattet av UNE før stortingsmeldingen ble lagt fram. Betydningen av meldingen var derfor ikke da, i sin tid, berørt i UNEs vedtak. Dommene innebærer ikke at andre barn ikke kan gis opphold. Dette avgjøres, som vi vet, konkret i de enkelte sakene.

Retorikken rundt hva det betyr å være «et grunnleggende hensyn» versus det å være «det grunnleggende hensynet», skal jeg ikke gå inn i, men det må være klart at vi ivaretar våre internasjonale forpliktelser, og hvor altså såkalte innvandringsregulerende hensyn likevel kan ende med at det gis avslag i enkeltsaker hvor det likevel er tatt grunnleggende hensyn til også barns beste. Dette er en konkret avveining som må gjøres i de enkelte saker, og hvor hensynet til barns beste i enkeltsaker kan gi grunnlag for opphold, selv om det isolert sett har vært andre viktige hensyn som hadde tilsagt avslag, om dette bare hadde dreid seg om voksne.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Lise Christoffersen (A) [17:33:09]: Når Trine Skei Grande sier at det bare må være undertegnede som ikke forstår hva Kristelig Folkeparti og Venstre vil, skal jeg påta meg ganske raskt å lage en lang liste over folk som deler min oppfatning av at dette er relativt uforståelig.

Jeg prøvde meg i en debatt etter at vi hadde hatt meldingen til behandling her i Stortinget, med å si at Venstre ønsker at alle barn som har hatt opphold i Norge i tre år, skal få bli. Da ble Trine Skei Grande sint og sa at jeg lyver om Venstres politikk. Da jeg spurte om hva som da er Venstres politikk, fikk jeg ikke noe svar – og det fikk jeg heller ikke her i dag.

Evalueringen er ifølge Dagrun Eriksen et nederlag. Nei, det ble forutsatt i meldingen og da vi behandlet meldingen, at dette skal vi gå skikkelig igjennom. Arbeiderpartiets landsmøte har sagt at etter redegjørelsen skal vi vurdere om praksis ivaretar barns beste etter intensjonen, og om en justering i regelverket er nødvendig for å ivareta dette. Da har vi kunnskap å basere våre beslutninger på.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.